Det var også sånn, at min søster Pia, kom til Løvås, og begynte å ‘bable’, om selvangivelsen min, (husker jeg).
(Pia skulle jo kontakte Lånekassa og mine andre kreditorer.
For dette hadde hu jo spurt meg om, (en av de første dagene, som jeg bodde, på Løvås), om hu kunne få lov til, å jobbe med, husker jeg.
Noe sånt).
Og da sa Pia det, at det var sånn, at hu kunne få til det, at jeg fikk mye penger igjen, på skatten.
(Noe sånt).
Så huska jeg jo det, at Pia, hadde pleid å ha, en Sosialistisk Ungdom-plakat, på veggen, på rommet ‘vårt’, da hu bodde, hos bestemor Ågot, på Roksvold.
(Et sted hu bodde, fra våren 1989 til sommeren 1991, vel.
Noe sånt).
Så jeg regna med, at søstera mi hadde, et slags sosialist-nettverk, (og derfor visste om masse rare regler og måter å få penger fra myndighetene på osv.), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde jo tenkt meg, til Canada, (eller noe sånt).
(Siden at jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Så jeg syntes jo, at det var bra, hvis jeg fikk igjen, en del penger, på skatten.
(Siden at det også, gikk en del penger, mens jeg bodde, på Løvås.
Siden at Martin handla en brus, øl, røyk og snacks for meg.
(Mer eller mindre automatisk, vel).
Og jeg måtte også betale, 500-1000 kroner, hver uke, til Grete, for mat).
Så jeg sa til Pia. at hu godt kunne prøve å få til det, at jeg fikk igjen en del penger, på skatten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn.
At onkel Martin, mente det, at jeg burde få noen dagpenger, (eller noe i den duren), mens jeg bodde, på Løvås.
(Eller om det var snakk om sykepenger.
Noe sånt).
Så det var sånn, at onkel Martin og jeg.
En gang gikk rundt, i Larvik sentrum.
(Han parkerte ved den nye poltistasjonen cirka vel.
Den politistasjonen, som ligger cirka der, hvor varemagasinet Albert Bøe, pleide å holde til, på 70/80-tallet.
Noe sånt).
Og derfra, så gikk vi, til like ved der, hvor butikken Thorfinns, (i Jegersborggate), pleide å holde til, (på 70/80-tallet).
(Thorfinns ble etterhvert til Rimi, på 90-tallet, vel).
Og utafor, den Thorfinns/Rimi-butikken, så var det et torg, (som nå er overbygget vel), på den tida.
Og like ved der, hvor det tidligere, var lekebutikken Noldus.
Så var det, (i ‘våre dager’), blitt Nav, da.
(Noe sånt).
Og onkel Martin og jeg, gikk dit, med noen skjemaer, som hu sosiologen i Sandefjord, vel hadde ordnet med, da.
(Noe sånt).
Det var ikke så lett for meg, å få oversikt, over dette.
For jeg hadde ikke så mye kontor-utstyr osv., (på Løvås).
Og dette var et arbeid, som Pia gjerne ville jobbe med, da.
For hun hadde gjort noe lignende arbeid, for min mor, (etter at hun døde), sa Pia.
(Og det var forresten også utidig, mener jeg, da Pia sa dette.
For dette sa Pia, i bilen, (til onkel Martin), mens vi kjørte, til eller fra, togstasjonen i Larvik, (mener jeg å huske).
Istedet for å ta opp dette, på det slektsråd-møtet, som vi hadde, den samme helgen/påsken, vel.
Og dette ble en liten ting da, (som jeg ble litt paff over, at Pia tok opp, liksom), for da var det snakk om, å flytte/flykte til Canada, osv.
Og det ble også noe morbid, over dette, (fra Pia), siden at hu da nevnte vår mor, som hadde dødd, noen år tidligere.
(Noe sånt).
Men jeg hadde jo jobbet, som butikksjef, osv.
Og jeg var vant til, å delegere.
Så hvis Pia absolutt ville jobbe, med dette, så var det greit for meg, liksom.
For å si det sånn).
Og jeg hadde jo ikke forestilt meg det, at jeg kom til å bli satt til, å jobbe med, masse ‘idiot-arbeid’, på Løvås.
For jeg hadde nok tenkt meg det, at ting skulle gå, en del raskere da, (når det gjaldt det, at jeg skulle flytte/flykte, til utlandet osv.), for å si det sånn.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som skjedde var.
At jeg fikk igjen, en del penger, på skatten, etterhvert.
(Og dette var også snakk om, ganske mye penger, (10-20.000 muligens), sånn som jeg husker det).
Men jeg fikk ikke dag/syke-penger, (fra Larvik kommune), da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og psykolog Silke, hun begynte etterhvert å si, (i de cirka ukentlige møtene mine der), at det økonomiske, (altså det med dag/syke-penger), var avhengig av, at det ble noe slags fremgang, når det gjaldt det, at jeg ville ta medisiner.
(Noe sånt).
Og da, så ble det til, at jeg gikk med på, et slags kompromiss, med psykolog Silke.
(Selv om jeg ikke selv trodde, at jeg var sinnsyk).
Jeg skulle kjøpe noen piler, (som het Risperdal vel), på apoteket.
Men jeg skulle ikke begynne å ta de.
(Jeg skulle bare ha de stående, (hjemme i ‘skuret’ mitt), da).
Og da, så skulle psykolog Silke, til gjengjeld slutte å liksom stå iveien, for det.
At jeg ikke fikk dag/syke-pengene mine, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg flykta, (noe jeg skal skrive mer om, seinere i denne boken), fra Løvås, 25. juli, i 2005.
Og jeg har aldri fått, noen dag/syke-penger, (fra Larvik kommune), for den her Løvås-tida.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det er mulig, at det var hun sosionomen/sosiologen, fra Sandefjord.
Som psykolog Silke, ville vente med å kontakte.
Til jeg hadde kjøpt piller, mot sinnsykdom, da.
(Noe sånt).
Men det var noe med det økonomiske ihvertfall, (som Pia hadde tatt på seg ansvaret for, må man vel si), som Silke liksom stilte seg i veien for, før jeg gikk med, på det kompromisset, (at jeg skulle kjøpe piller, (noe onkel Martin gjorde, (for meg), på et apotek, på Nordbyen-senteret), men ikke begynne å ta de).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
