johncons

Stikkord: #London

  • Min Bok 5 – Kapittel 221: Høsten 2004

    Studiene mine i Sunderland, de begynte først i midten av september-måned, i 2004.


    Så jeg jobba ut august-måned, (mener jeg å huske), på Rimi Langhus, da.
    Og før jeg jobba min siste dag der, så lagde jeg vaktlister, (både for ledere og vanlige medarbeidere vel), sånn at den nye butikksjefen, hadde en grei bemanning, når han begynte, på Rimi Langhus, i september 2004 da, (må det vel ha vært).
    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.

    Og så, når jeg fikk ferie, så ringte jeg den nye butikksjefen, på Rimi Langhus, (fra Rimi-leiligheten min på St. Hanshaugen), da.

    (En butikksjef, som jeg aldri møtte.

    Og som jeg ikke husker navnet på nå, forresten).

    Og på telefonen, så forklarte jeg det, at jeg slutta, i jobben min, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.

    Og det mente jeg, at jeg kunne gjøre, over telefonen, (og på dagen).

    For jeg hadde jo mye ferie til gode.
    Og jeg hadde jo bare en vakt i uka, som fast vakt der, (nemlig ledervaktene, på fredags-ettermiddagene).
    Og jeg hadde jo jobba mye ekstra der, (som ‘sommerbutikksjef’), sommeren 2004, da.

    Og jeg var i jo begynnelsen av ferien min, som varte i hele september, (og muligens også oktober), vel.

    (For jeg hadde vel krysset av, på en tavle, som stod nede på spiserommet, (på Rimi Langhus), mener jeg å huske.

    Når det gjaldt hvilke uker jeg skulle ha ferie, da).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro til Sunderland, så var det mye jeg måtte ordne, (husker jeg).

    For dette var jo egentlig sånn, at jeg flykta, til utlandet.

    Og jeg skulle jo ta fly, til England.

    Så jeg bestemte meg for å selge ting som TV, stereoanlegg, DVD-spiller, oppvaskmaskin, hybelkonfyr og kjøleskap, da.

    Dette solgte jeg til en brukthandel, på Bislett, (husker jeg).

    Han brukthandleren dukka opp på døra mi, (etter at jeg hadde ringt det firmaet vel), og jeg hjalp han å bære tingene ned, i varebilen hans, (husker jeg).

    Og han brukthandleren spurte meg hvor mye jeg regnet med å få for disse tingene.

    Og da svarte jeg noe sånt som, at jeg regna med å få tilbake cirka halvparten, av det jeg hadde betalt.

    Men da svarte han brukthandleren det.

    At det var det han fikk for tingene.

    (Når han seinere skulle selge de, i bruktbutikken sin).

    Så jeg kunne bare få cirka en fjerdedel, av det jeg selv hadde betalt, (for disse tingene da), husker jeg.

    Men jeg sa at det var greit, da.

    For jeg tenkte sånn, at jeg kunne jo bare kjøpe meg nye hvite- og brunevarer seinere.

    Så dette ble bare som noe slags rydding, for meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bestilte også flybilletter, til England, (på nettet).

    Jeg bestilte en billett, med Norwegian, (var det vel muligens), fra Gardermoen og til Heathrow.

    Og så en billett, med et britisk selskap, (må det vel ha vært), fra Heathrow og til Newcastle, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den ‘pervo-sofaen’ og den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid).

    De visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av, da.

    Men den pervo-sofaen, den hadde jeg jo funnet, i kjelleren, i Rimi-bygget, (bare noen få måneder tidligere).

    Så jeg ringte vaktmester Karl Fredrik, (som jobbet i Ica vel), og spurte han, om det var greit, at jeg satt den sofaen tilbake, ned i kjelleren, da.

    Og jeg spurte vel også om det var greit, at jeg satt den senga der, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid), da.

    Og det sa han vaktmester Karl Fredrik, at var greit da, (husker jeg).

    (Og det brune salongbordet, som jeg hadde fått av svigerforeldrene til Magne Winnem, (på den tida, som jeg flytta inn, i Rimi-bygget), det må jeg vel også ha satt ned i kjelleren der, forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida om jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra England

    Jeg var på et møte, på the Jobcentre idag, med ei dame, (visstnok min personlige rådgiver), som het Sarah.

    Hun sa jeg burde vurdere å flytte til London.

    For det var ikke så mange jobber, for meg, her i Nord-England.

    Hun trodde at grunnen til at jeg ikke fikk noen jobber her, var fordi at jeg er over-kvalifisert.

    (Til og med for jobber i Manchester).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Ombudsreven har visst vært på farta igjen

    ombudsreven på farta igjen

    http://www.dagbladet.no/2013/02/10/nyheter/utenriks/revangrep/25689612/

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om ombudsreven

    http://www.youtube.com/watch?feature=player_embedded&v=XVr6Zau38wM

  • Problemer med matbutikkene i England

    PIC_5027

    Jeg har jo jobbet mange år, som butikkleder, i Norge.

    (Jeg jobbet jo i tilsammen ti år, som butikkleder, i Rimi.

    Først i cirka fire år, som assistent, (det vil si aspirant og assisterende butikksjef), på Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og på Rimi Bjørndal.

    Så i cirka fire år, som butikksjef, (først på Rimi Lamberseter, så på Rimi Kalbakken og så på Rimi Langhus).

    Og så i cirka to år, som låseansvarlig, (ved siden av studier), på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus).

    Og jeg pleide ofte å jobbe seinvaktene, (siden jeg er litt b-menneske, må man vel si), da.

    Så jeg er ganske vant med å stenge travle butikker, som Rimi Bjørndal, (som er vanskelig å stenge, på lørdager, vil jeg si), i Norge.

    Så jeg har litt erfaring selv, med å stenge matbutikker, da.

    Men her i England, så hender det noen ganger at jeg får litt ‘bakoversveis’, når jeg liksom har planlagt å handle meg mat, da.

    For eksempel så handler jeg mye på Asda Walton, for tida.

    En butikk som ligger cirka tjue minutter, å gå, fra der jeg bor.

    Men jeg har jo jobbet, på OBS Triaden, (i Norge), før jeg begynte å jobbe, i Rimi.

    Så jeg synes det er artig å handle på et stort hypermarked, da.

    Og prisene er også lave der.

    Og utvalget er veldig bra, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Asda Walton reklamerer med at den er åpen 24 timer i døgnet.

    (Se bildet ovenfor).

    Men det er en sannhet med modifikasjoner, (for å si det sånn).

    For den butikken stenger klokken 22 på lørdager.

    Og klokken 17, (eller noe deromkring), på søndager.

    Så det er bare på ukedagene, at den butikken, holder det den lover, da.

    (Nemlig å være åpen 24 timer i døgnet).

    Så da jeg skulle handle, i går, så var jeg ikke sikker på om jeg kom til å slippe inn i butikken, (husker jeg).

    For jeg var der cirka 21.35, da.

    Og i England, så blir man noen ganger stoppet i døra, hvis man er der, like før stengetid.

    En dag like før jul, så stengte Asda Walton klokken 24, (husker jeg).

    Og da ble jeg nektet å handle der, når jeg dukket opp der, cirka klokka 23.45, (husker jeg).

    Og det samme skjedde meg også i London en gang, (da jeg var på sommerferie der, sommeren 2003 vel), og jeg skulle handle på et Sainsbury’s supermarked, i nærheten av Kensington, vel.

    Nemlig at en sikkerhetsvakt, (som engelske matbutikker ofte har), nektet meg å komme inn i butikken, enda det fortsatt var cirka ti minutter igjen, (eller noe lignende), før klokka hadde passert stengetiden, for denne butikken, da.

    Og jeg har jo som sagt hatt ansvaret for å stenge norske matbutikker, i mange år, da jeg bodde i Oslo, og jobbet i Rimi.

    Og for eksempel fra da jeg jobba på Rimi Bjørndal.

    Så husker jeg at jeg kikka på den klokka, som var i tippekassa.

    (For jeg regna med at Norsk Tipping sin klokke, gikk riktig, da.

    Siden de har spill som har har tidsfrister, for når man kan spille osv.).

    Og når så klokka i tippekassa passerte 18, så gikk jeg bort til inngangsdøra, og stilte på en bryter, sånn at man ikke kunne gå inn i butikken lenger, da.

    Så i Norge, så kommer man inn i butikken, helt fram til det siste sekundet, før stengetid.

    (Det husker jeg godt, fra da jeg jobba, som butikkleder, i Norge).

    Men her i England, så nekter de ofte kunder å handle, hvis de dukker opp for eksempel ti minutter _før_ stengetid osv., da.

    (Og de begynner også å rope over høytaleranlegget i butikkene, om at man må gå til kassa.

    Og dette begynner de med, (på Asda Walton), cirka tjue minutter, før butikken stenger).

    Så jeg tenkte med meg selv, mens jeg gikk hjemover igjen, fra Asda Walton, i går.

    (Etter å ha vært heldig denne gangen, og fått gjort unna handelen min, selv om jeg ikke var i butikken, før cirka en halvtime, før den stengte).

    At skal jeg late som at Asda Walton stenger klokka 21, (istedet for klokka 22), på lørdager, tro?

    For når skal man være der da, hvis de noen ganger stenger før stengetid liksom, (tenkte jeg da).

    Jeg har ikke funnet noe svar på dette ennå.

    Men på dette området så synes jeg at Norge er bedre enn England, (må jeg si).

    For hvis en butikk stenger klokka 22, i Norge.

    Så menes det at inngangsdøra stenger klokka 22 og ikke ti minutter før, liksom.

    (Mens det er litt mer uklart, hva som menes, i England, da.

    Vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om åpningstidene til Asda Walton:

    åpningstidene asda walton

    http://storelocator.asda.com/store/walton

  • Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (Dette var vel muligens en pakistaner).

    Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).

    Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Og han jobba bare i ferier og sånn.

    Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.

    Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.

    En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.

    Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.

    For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.

    (Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.

    Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.

    Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.

    Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).

    Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).

    Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).

    Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    For dette var jo høsten 2003.

    Så dette er jo snart ti år siden.

    For å si det sånn).

    Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.

    Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.

    For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.

    Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.

    Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.

    Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.

    (Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.

    Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).

    Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.

    Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.

    Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.

    Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).

    Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.

    (Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.

    Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.

    Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.

    For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.

    (Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).

    Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.

    Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).

    For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.

    For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.

    (For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.

    Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.

    Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Og dette gavekortet, på 500 kroner.

    Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.

    For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.

    (Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).

    Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.

    Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.

    Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.

    (Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.

    Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.

    For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.

    Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.

    Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).

    Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.

    (Under butikksjef Kjell der).

    Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.

    At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Hvem vet).

    Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.

    Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.

    (Som tegn på at hu ble sur, da).

    Da jeg viste henne det her gavekortet.

    (Noe sånt).

    Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.

    Om hva hu brukte alle pengene sine på.

    For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.

    (Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.

    For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.

    En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.

    I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.

    Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.

    Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.

    Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).

    Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.

    Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.

    (Enn butikkene på vestkanten).

    For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.

    Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.

    Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.

    Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.

    Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Siden det var så lav snitthandel der, da.

    Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.

    Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.

    Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.

    Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.

    Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.

    Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.

    Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.

    Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    De var ganske modne og ansvarlige, da.

    Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.

    På tross av det høye arbeidspresset, osv.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.

    Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.

    (Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.

    Noe sånt).

    Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.

    For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).

    Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).

    Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.

    Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.

    Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.

    For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.

    Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.

    Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.

    Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.

    Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.

    Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.

    Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.

    Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.

    Da sløser man litt med penger, vil jeg si.

    Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).

    Det er mulig.

    Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.

    Hvem vet.

    (For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 144: Etter London-turen

    Etter London-turen, (på slutten av sommeren, 2003), så fikk jeg litt oppmerksohmhet, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Unge Chris, (som hadde slekt i Ålesund, var det vel), han lurte på om jeg hadde prøvd kokain i London, (husker jeg).

    (Og han kalte meg for ‘Erik kokain’, da).

    Men da svarte jeg ikke noe husker jeg.

    Og hvordan han skjønte det, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde det liksom fortsatt litt i blodet, (fra da jeg hadde jobbet som butikksjef, like før jeg begynte, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), at jeg prøvde å være sosial med de ansatte, og komme meg litt på bølgelengde, med dem, da.

    For som butikksjef, så må man liksom være litt jovial, for hvis ikke så kan spesielt de unge ansatte nesten få buksevann, bare man prater til dem, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg prøvde å være jovial, og komme meg bølgelengde, med de ansatte, selv om jeg var en av de eldste som jobba der, (på Rimi Bjørndal), da.

    (For jeg begynte jo liksom å jobbe der, som en slags sommerbutikksjef, sommeren 2002.

    Så derfor ble det bare sånn liksom).

    Og Rimi Bjørndal, det var også en sosial arbeidsplass, da.

    Og oss butikkledere, vi ble vel nesten beordret til å være moderne ledere, som var rimelig på ‘dus’, med kollegene våre, da.

    Så Chris og jeg, vi prata om musikk osv., mens vi rydda hyller, på Rimi Bjørndal der, husker jeg.

    Og Chris likte hip-hop, (husker jeg), og spilte vel også i en nystartet hip-hop-gruppe, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og en gang, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Så fortalte jeg det til Chris, at jeg hadde hørt en hip-hop-versjon, av Toto sin gamle 80-tallsslager ‘Africa’, en gang jeg hadde trent på Sats, (på Ila), noen dager tidligere, da.

    Nemlig en hip-hop-sang med artisten Ja Rule, da.

    Men da mente Chris at det var feil å like Ja Rule, da.

    For det skulle liksom være ‘west-coast’, (altså i USA), og ikke east-coast hip-hop, (som Ja Rule visstnok var da), mente Chris.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Chris han minna meg litt om min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, forresten.

    For Chris, han hadde også en del sånne rare ‘slang-gloser’, på lager, da.

    (Som Øystein Andersen hadde hatt, på 80-tallet, cirka 15-20 år, før det her, da).

    Og jeg husker at Chris nevnte det, at slang-uttrykket: ‘Alt er chill i spinneville-villen’, (eller noe sånt).

    Det betydde at alt stod bra til i heimen, da.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg vet hvorfor han Chris plutselig begynte å ‘bable’, om det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Chris, han mente også det, at parkas-jakker, var ‘hip-hop-jakker’, da.

    Men det var ikke jeg helt sikker på, (husker jeg).

    Jeg hadde jo lest om parkas-jakker, i FHM, (for å si det sånn).

    Og der stod det ikke noe om, at det liksom skulle være hip-hop-jakker.

    Men det her, det prata jeg ikke noe om, med Chris, da.

    For det ble litt dumt å diskutere, husker jeg, at jeg syntes.

    Og Dagga, på HiO IU, han gikk vel med parkas-jakke, mener jeg å huske.

    Men han var vel ikke akkurat hip-hop-er.

    Han hadde jo spilt i power-pop-bandet, (heter det vel), Autopulver.

    Og på HiO IU, så hadde han også en gang med seg en sang, som han hadde jobba med, som han kalte for ‘Ramsund’, (husker jeg).

    Og da jeg spurte han Dagga, om hvorfor den ene sangen hans, het Ramsund.

    (For jeg hadde ikke hørt om noe sted, med det navnet, da).

    Så spurte han Dagga meg, om jeg hadde hørt om bandet Rammstein, (husker jeg).

    (Og det hadde jeg jo, for David Hjort, han var jo kjempefan av bandet Rammstein, på den her tida.

    Men jeg svarte ikke noe, for noen andre folk, i datasalen der, begynte å sukke, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg å huske.

    Etter at han Dagga hadde nevnt bandet Rammstein, da.

    Må det vel ha vært).

    Så jeg tror ikke at Dagga var hip-hop-er, (for å si det sånn).

    Men likevel så brukte han parkas-jakke, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men halve Oslo gikk vel med sånne parkas-jakker, på den her tida, (mener jeg å huske).

    Så det var ikke sånn at jeg gadd å kjøpe meg det, bare fordi at han Chris, dreiv og ‘hypet’ sånne jakker.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Chris gikk også på Oslo Handelsgym, (heter det vel), hvis jeg husker det riktig.

    (Som vel var noe lignende av handel og kontor, hvor jeg selv hadde gått, på slutten av 80-tallet).

    Og den skolen til Chris, den lå vel også i, (eller like ved), Cort Adelers gate.

    (Altså i samme gate som der ingeniørhøyskolen min lå, da).

    Hvis jeg har skjønt det riktig.

    Men det var ikke sånn at jeg begynte å surre meg opp til Oslo Handelsgym, liksom.

    (I pauser fra HiO IU, osv).

    For å leite etter Chris der.

    Nei, Chris var en kollega, (eller en ‘undersått’), og ikke en kamerat liksom, (sånn som jeg så det), da.

    Så jeg hadde ikke noe med han Chris å gjøre på fritida da, (for å si det sånn).

    (Bare for å ta med om det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt nedfor, høsten 2003.

    Og det kan ha vært fordi at det gikk skeis, med den eksamenen, i faget Relasjonsdatabaser, (var det vel), som Dagga og jeg hadde avtalt å ta, høsten 2003, da.

    (Istedet for å ta den eksamenen, våren 2003, da.

    For Dagga hadde ikke fått lest, våren 2003, så han fikk meg med på en plan, om at vi skulle lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003, da.

    Noe som ikke ble noe av.

    For jeg hørte ikke et ‘kvekk’, fra Dagga, mellom slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.

    Så jeg ble liggende en eksamen på etterskudd, på HiO IU, etter det første året der, da.

    Noe som ikke var så bra, for jeg lå 7 vekttall på etterskudd, fra NHI også.

    Og man kunne bare være et år forsinket, før man mistet studielånet, (på den her tiden).

    Så sommeren 2003, så var jeg cirka et halvt år forsinket, da.

    Så etter dette, så ble liksom ikke studenttilværelsen min like bekymringsløs lenger, da.

    For jeg måtte jo da begynne å tenke på at jeg burde bli for mye forsinket.

    Noe som gjorde meg litt nedfor, da.

    Så jeg begynte å krisemaksimere litt, høsten 2003, (husker jeg).

    Ovenfor han Dagga, da.

    For å liksom våkne opp litt, da.

    For å få meg en grad, i IT, det var jo hovedmålet mitt, på den her tida.

    Og jeg prøvde vel kanskje også å vekke opp han Dagga litt, da.

    For han hadde jo plutselig begynt å ‘drite i’ den nevnte Relasjonsdatabaser-eksamenen, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Og det med at de skulle ha eksamen, i det faget, (nemlig Relasjonsdatabaser), både våren og høsten 2003.

    Det virka vel kanskje litt rart.

    Men Dagga mente at det var sånn, da.

    Men det var ikke så vanlig, (vil jeg si), å ta den eksamenen, etter sommerferien, (og ikke før), da.

    Og Dagga klagde også over, på begynnelsen av høstsemesteret, 2003.

    Over at det ikke var noen særlig fine damer lenger, på HiO IU der, etter at hu ‘Vestlandsdama’ hadde dratt tilbake, til Vestlandet, da.

    (Noe sånt).

    Så begge de jeg pleide å være på gruppe med, ved HiO IU.

    Nemlig Dagga og Vestlandsdama.

    De mista kontrollen da, og begynte å tulle, når det gjaldt studiene, må man vel si.

    Så da ble det ikke så lett for meg heller, liksom.

    Og jeg ble litt lei og demotivert da, på begynnelsen av tredje semester, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.

    Så gikk jeg ned Cort Adelers gate, (fra ingeniørhøyskolen), til Aker Brygge der, (husker jeg).

    Og på Aker Brygge der, så lå det en DNB-filial, som jeg ikke hadde vært på før, (husker jeg).

    Og jeg gikk inn der, og jeg spurte om jeg kunne få et forbrukslån, for å ha i bakhånd, den tida jeg skulle studere.

    For jeg var jo vant til å ha butikksjeflønn, (på den her tida), så jeg ville gjerne gjøre overgangen til studenttilværelsen, litt mykere, da.

    (Og jeg var jo optimist, når det gjaldt mine framtidsutsikter.

    Siden det jo stod i avisene, at det kom til å være mangel, på IT-folk, i Norge, på den tiden, som studiet mitt, ville være ferdig, (nemlig sommeren 2005), da.

    Så det virket som at jeg hadde gode fremtidsutsikter, på den her tiden, da.

    Så min gjeld, (som var på noen få hundre tusen, på den her tiden), den var ikke noe særlig høy, for meg, som lå an til å få meg en årslønn, på mer enn en halv million, i året da, tre år seinere).

    Og da ringte han bak skranken, hos DNB der, til en annen kar, (husker jeg).

    Og han så så litt på meg, og så ‘sju’, eller noe sånt.

    Til han på telefonen.

    (Så om han bedømte utseendet mitt, eller noe sånt).

    Og så fikk jeg et forbrukslån, på 70-80.000, vel.

    For å ha i reserve, for å liksom komme meg gjennom disse ‘halv-stusslige’ årene, som student, da.

    For jeg var jo litt nedfor, siden jeg hadde måttet slutte som butikksjef.

    Noe som var et slags fall i status for meg, (må man vel si).

    Og problemene i Rimi, de lå ikke så oppe i dagen, så de måtte jeg nok ha skrevet bok om, hvis jeg ville at folk skulle ha forstått, hva som egentlig hadde foregått.

    Så jeg ønsket ikke å gå så mye ned i levestandard da, selv om jeg hadde begynt å studere, igjen.

    Siden jeg var litt nedfor, fordi at jeg hadde måttet slutte, som butikksjef, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde egentlig ikke behøvd å jobbe så mye heltid, sommeren 2003, på Rimi Langhus, som det ble til at jeg gjorde, da.

    (For jeg hadde jo mye igjen, av det forbrukslånet, fra DNB).

    Men jeg stilte opp for Rimi da, (må man vel si), sommeren 2003, også.

    Og dette at jeg jobbet som låseansvarlig, både på Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Det gjorde meg rimelig sliten, da.

    For jeg hadde jo konflikter, (må man vel si), med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    Og det var grunnen til at jeg også ønsket å jobbe, på Rimi Langhus, da.

    For å ha fler bein å stå på, innen Rimi, liksom.

    (Siden jeg jo bodde i Rimi-bygget, og ikke ville risikere å miste leiligheten min der.

    Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men dette gikk litt ut over studiene mine da, (tror jeg), høsten 2003.

    Dette at jeg stilte opp så mye, for Rimi Langhus da, (tidligere dette året).

    For jeg hadde jo sagt ja, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle jobbe noen vakter, på Rimi Langhus, for å prøve å roe ned en konflikt der, mellom butikksjef Thomas Brun og resten av de ansatte, (var det vel, sånn som jeg skjønte det, på Skodvin, ihvertfall).

    Og jeg sa også ja, da butikksjef Thomas Brun spurte meg, om jeg kunne være en slags sommerbutikksjef der, på Rimi Langhus, (da han selv var på ferie), sommeren 2003.

    Og jeg stilte vel også opp som assistent, på Rimi Langhus, sommeren 2003, når assistent Sølvi Berget var på ferie, eller var sykmeldt, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (på Rimi Langhus).

    De hadde forresten avtalt, (bak min rygg, må jeg nok si), at jeg ikke skulle jobbe noe, på Rimi Bjørndal, sommeren 2003, da.

    Så da mistet jeg litt kontroll, ovenfor butikksjef Thomas Brun, på Rimi Langhus, da.

    Og jeg måtte da nesten jobbe de vaktene, som han spurte meg om å jobbe, (syntes jeg).

    Siden jeg da ikke kunne si for eksempel det, at jeg måtte jobbe, på Rimi Bjørndal da, osv.

    For jeg hadde egentlig planlagt å nyte den sommeren 2003 mer, (vil jeg si).

    Og bare jobbe mine vanlige vakter, (for det meste), den sommeren, da.

    Og liksom få meg litt hvile da, siden jeg var overarbeidet, fra den tiden jeg hadde jobbet, som butikksjef.

    For disse nye studieårene mine, de skulle jo liksom være noen rolige år, som jeg skulle bruke, på å få meg litt overskudd, igjen.

    Men det funka ikke som planlagt, da.

    Siden at butikksjef Johan, (fra Rimi Bjørndal), og butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), tydeligvis hadde andre planer, da.

    (Må man vel si, at grunnen var).

    Så høsten 2003, så husker jeg at Fredrick, på Rimi Bjørndal, gjorde et poeng av, at jeg jo skulle kjøpe meg laptop.

    For å prøve å muntre meg opp, (eller noe lignende), må det vel ha vært.

    Så Fredrick, fra Rimi Bjørndal, han la nok merke til det, at jeg var litt nedfor, (på den her tiden), da.

    Og jeg hadde jo fra første stund, (må man vel si), konflikter, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    For jeg syntes at den måten han dreiv butikken på, (hans ledelsesstil da), den stred mot alt jeg hadde lært selv, som butikksjef, i Rimi, i de foregående årene, da.

    Så jeg husker at jeg pleide å sitte på T-banen ned til sentrum, sammen med Toro og Fredrick, (etter å ha jobba seinvakta, sammen med dem, på torsdagene, på Rimi Bjørndal).

    Og da pleide jeg å prøve å forklare for Toro og Fredrick, om hvordan jeg hadde lært det selv, (som butikksjef), at ‘ståa’ skulle være, når det gjaldt hvordan butikksjefen ledet butikken, da.

    (Uten at jeg husker detaljene om dette nå).

    Men jeg lurer på om jeg prata litt over hodene, til Toro og Fredrick, om den her ledelsesteorien osv., da.

    Ihvertfall så møtte etterhvert lite forståelse fra dem, (mener jeg å huske ihvertfall), da.

    Men etter at Johan hadde vært butikksjef, i et halvt år, (eller noe sånt), på Rimi Bjørndal.

    Så begynte også de andre medarbeiderne der, å klage på han Johan, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    For ingen hadde vært noe særlig interessert, da jeg selv klagde på han Johan, en del måneder tidligere, da.

    (Jeg ble vel heller nesten latterliggjort, vel).

    Så da syntes jeg at det hele ble litt dumt da, (for å så det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenke jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå var det kanskje ikke helt riktig av meg, å prate så mye om ledelsen av Rimi Bjørndal, på T-banen, (etter jobben).

    (For andre folk, (som satt på T-banen), kunne kanskje høre, hva jeg prata om, med mine Rimi Bjørndal-kolleger Toro og Fredrick, da).

    Men jeg fikk litt sjokk, (må jeg innrømme), da han Johan ble butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    For han var så autoritær, og han ville ikke høre noe, på det jeg hadde å si, om jobbinga, i butikken, da.

    (Enda jeg jo selv blant annet hadde vært sommerbutikksjef der, sommeren 2002, altså mange måneder før han selv ble butikksjef der, da).

    Så jeg fikk litt sjokk, da.

    For da jeg selv var butikksjef, så ble mindre problemer enn dette, (når det gjaldt relasjonen mellom butikksjefen og de andre ansatte), liksom blåst opp, av sjefene over meg i systemet, til å bli kjempestore, da.

    Og jeg ville jo ikke miste Rimi-leiligheten min, liksom.

    Så jeg ble derfor litt uroet, av dette, at vi fikk en så autoritær butikksjef der, (på Rimi Bjørndal), da.

    For jeg skjønte da, at min ekstrajobb, som låseansvarlig, lett kunne gå ‘rett vest’ da, med en så autoritær butikksjef.

    Som kanskje ikke brydde seg noe særlig om normene og reglene, i arbeidslivet, da.

    (Virket det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men nå var jo både Toro og Fredrick lederkolleger av meg, på Rimi Bjørndal.

    (Begge var assistenter der, mener jeg huske, på den her tiden.

    Så de var ikke vanlige ansatte liksom, da).

    Så det ble liksom som at vi hadde noen slags ledermøter, (eller noe lignende), på T-banen der, da.

    Og som at problemene, på Rimi Bjørndal, liksom fulgte med oss, på T-banen også, da.

    Dette ble vel bare sånn, liksom.

    For jeg regnet vel med at Toro og Fredrick også var interessert i de her temaene, da.

    (Som var innen feltet ledelse, osv).

    Siden de også jobbet som ledere, i Rimi, da.

    Og vel satset på en karriere, som ledere, i Rimi.

    (Sånn som det virket som, for meg, ihvertfall).

    Og butikksjef Johan, han hadde aldri noe ledermøter, (eller noe lignende).

    Og han ville ikke kommunisere engang, (sånn som jeg husker det).

    Så fra han, så var det bare snakk om enveiskommunikasjon, da.

    Og da stod jo jeg ofte igjen der, (utafor kontoret, på Rimi Bjørndal).

    Med masse meninger og synspunkter, som jeg ikke fikk lov til å uttrykke, da.

    Så når jeg da havna på T-banen, (etter jobben).

    Så kom liksom alle de synspunktene mine, (som jeg ikke hadde fått lov til å forklare om, på jobben), fram, da.

    Så jeg ble nok rimelig trakassert, av butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    (Vil jeg si).

    Siden jeg ikke fikk lov å til å komme med mine synspunkter der engang.

    Alt skulle liksom gå fra han, og til oss andre som jobbet der, da.

    Og han ønsket ikke å høre hva vi andre som jobbet der, syntes om ditt og datt, i det hele tatt, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 140: Enda mer fra London

    På det utestedet, (som het Number 13, eller noe sånt), så dukket det plutselig også opp en boms, (husker jeg).

    Det var en uteligger, (vil jeg tippe på, ihvertfall), som så helt jævlig ut, og som vel sikkert lukta helt jævlig også, (tror jeg).

    Dette syntes jeg at var litt rart, (husker jeg), siden dette jo var et utested med dørvakt og alt.

    Og jeg var der også dagen etter, og da var det en som nettopp hadde kommet ut av fengsel, for drap, som satt og festa der, sammen med to kamerater, (husker jeg).

    Og det frika meg litt ut, (må jeg vel si).

    Så jeg holdt meg litt unna dem, (resten av kvelden), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde, den første kvelden som jeg var der.

    Det var at mens jeg satt ved det samme bordet, som hu dama, fra Manchester.

    Så ble jeg plutselig dårlig, for jeg hadde drukket så mye, den kvelden.

    Så jeg rakk såvidt å løpe ut av nattklubben og ned trappa og ut i Gerrard St., for å spy.

    Og akkurat da jeg var ferdig å spy.

    Så dukka det opp en arabisk skjønnhet der.

    (Eller hvor hun kan ha vært fra).

    Hun var veldig pent kledd, og også veldig slank og sexy.

    Hun spurte meg om jeg ville ha meg et nummer, (var det vel).

    Og jeg ble nesten gal av å se denne slanke og sexy-e kvinnen.

    Så jeg klarte ikke å si nei til det.

    Var jeg på ferie, så var jeg på ferie, liksom.

    Denne unge kvinnen, som var 19-20 år gammel, (eller noe sånt), vel.

    Hu dro meg med til en leilighet, i Covent Garden, etter at jeg hadde tatt ut, (og vel også gitt henne noen penger, for et nummer da).

    (Full som jeg var, må jeg vel si, til mitt forsvar).

    Men det som overrasket meg.

    Da vi kom inn i leiligheten.

    Det var det, at der var det en neger, i begynnelsen av 20-åra, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og han satt og så på pornofilmer da, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu dama og han negeren.

    (Som bodde i en to-roms leilighet, var det vel, uten seng, (så de hadde bare en madrass på gulvet, da).

    I cirka fjerde etasje vel, i en ganske moderne bygård, i Covent Garden, da.

    Som lå cirka fem-ti minutter å gå, fra Number 13, da).

    De klarte å lure meg, til å gå i minibanken igjen, for å ta ut enda mer penger, da.

    Og jeg ble sur, fordi at han negeren også var der, og fordi at jeg ikke fikk det nummeret, som jeg hadde blitt lovet, da.

    Og hu dama, (og vel også han negeren), de røyka noe greier, som jeg ikke er helt sikker på hva var.

    (Men det var vel noe slags kokain, tror jeg).

    Og jeg ble også budt på å ta et par trekk, da.

    Noe jeg gjorde, siden jeg hadde drikki alt for mye, den kvelden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så dro han negeren, for å møte noen kamerater, eller noe.

    (Etter at han sa ‘no penetration’, til hu dama, da.

    Altså, han ville bare at hu dama bare maks skulle runke meg, da.

    Noe sånt).

    Og hu dama, hu skulle kjøpe noe mer kokain, (eller noe sånt).

    (Etter at vi hadde chatta litt sammen.

    Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke studerte.

    Men da svarte hu ikke noe særlig.

    Og jeg spurte henne om hu hadde noe favorittsted, i London.

    Og da svarte hu Finsbury Park, var det vel.

    Og hu sa også at hu trodde at jeg ville likt meg i Amsterdam, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ga vel de her til sammen hundre pund, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og han negeren, han sa at jeg kunne få ha en porno-DVD, som het ‘Deep Throat’, som sikkerhet, for de her pengene, da.

    Så den tok jeg med meg, på ryggen, når hu dama skulle ut og kjøpe kokain, da.

    For hu skyldte meg fortsatt et nummer da, (for å si det sånn).

    Og jeg hadde drikki veldig mye, den kvelden da.

    Men da vi gikk rundt i Covent Garden der.

    (Etter å ha møtte en nabo av henne, som spurte i heisen om hun var ‘alright’, vel.

    Noe hu svarte ‘ja’ på, mener jeg å huske).

    Så skulle hu dama på do.

    Eller om det var sånn at vi skulle ha sex på do.

    (Noe sånt).

    Men hu dama, hu låste seg inne i en sånn do-bås, inne på et offentlig toalett, da.

    Og jeg lurte på hva hu dreiv med der, etterhvert.

    Så jeg gikk inn i nabo-båsen, og klatra opp på dolokket, på doen der.

    Og hu dama, hu slapp et og et tørk dopapir, ned i do, (før hu skylte de ned), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    (Siden hu dama bare tulla med meg, da).

    Så jeg prøvde å komme meg inn i den do-båsen, som hu dama var i, da.

    Men akkurat da, så dukka det opp ei vaskedame og en kar som var ansatt der, da.

    (Som begge var fra Pakistan, eller noe sånt, vel).

    Og de sa at de hadde sett meg, da jeg stod oppå den doen, (eller noe sånt).

    Og da forklarte jeg det, at jeg hadde møtt hu dama, på byen, da.

    Og at hu ikke ville komme ut, da.

    Men etterhvert så bare dro jeg derfra.

    Etter å ha venta litt utafor.

    Men jeg så bare at hu vaskedama stakk huet ut, da.

    Så da bare dro jeg tilbake i retning av Oxford Street, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Og etter det, så så jeg ikke noe mer, til hu hora, da.

    Men den porno-DVD-en, den ligger sammen med tingene mine fra Heimevernet osv., hos City Self-Storage, i Oslo, da.

    (Hvis ingen har tulla med de tingene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så dro jeg på Tiger Tiger igjen, da.

    Og da kom jeg inn.

    Siden jeg hadde på meg et par ganske nye Doc Martens sko, da.

    Men jeg syntes det var kjedelig der, så jeg dro igjen nesten med en gang, da.

    (Etter å ha drukket en flaske Budweiser da, var det vel).

    Og på Number 13, så husker jeg at han dørvakta sa det, til noen andre som jobba der, at jeg så litt mer ‘Norwegian’ ut, den kvelden, da.

    Siden jeg hadde på meg en hvit Marlboro tennisskjorte da, (var det vel).

    Og det var også en svær brite der, (med pondus), i 30-40-årene vel, (og med mørk dress), husker jeg.

    (En typisk britisk kar, vel).

    Og han spurte meg om jeg likte ‘brown’ or ‘pink’, (husker jeg).

    Og jeg var ikke helt sikker på om jeg skjønte hva han mente.

    Men jeg trodde først at han bare mente fargene, da.

    Og da svarte jeg ‘brown’.

    (Siden jeg tenkte at rosa var jentefarge, da).

    Men så lurte jeg på om han kanskje mente to-ern, eller fitta, på damene liksom, da.

    (At han mente at to-ern var brown og fitta var pink.

    Eller noe sånt).

    Så da forrandret jeg svaret mitt til pink, da.

    Men jeg er fortsatt ikke sikker på hva han briten egentlig mente.

    (Må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 139: Mer fra London

    Det er mulig at det bare var to netter, som jeg var i London, på den storbyferien min dit, sommeren 2003.

    Hvis ikke så var det vel tre netter, da.

    Noe sånt.

    Jeg husker at jeg fant en Tiger Tiger-club, like ved Leicester Square.

    (Hvor vel David Hjort sin samboer, Melina, hadde anbefalt meg å gå, for å finne utesteder. 

    Noe sånt).

    Men jeg hadde på meg joggesko, den første kvelden jeg gikk ut, i London.

    Så jeg kom ikke inn på Tiger Tiger da, (husker jeg).

    For dørvaktene der, (en mann og en dame), sa at man måtte ha på seg lærsko da, (husker jeg).

    (Og jeg hadde også med et ganske nytt par lave Doc Martens-sko, til London.

    Så jeg kom inn der dagen etter da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha ikke kommet inn, på Tiger Tiger.

    Så gikk jeg videre nedover en gate der.

    Og jeg fant en sportspub, hvor de hadde studentkro, (husker jeg).

    Så dette var kanskje en fredag, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo med meg studentbeviset mitt, fra HiO IU.

    Så jeg viste det da, og kom inn på den her studentkroa, da.

    (Så det var kanskje ikke så bra kontroll der.

    Siden jeg kom inn der med et norsk studentbevis, liksom).

    Og der kosta ølen bare en pund, per pint, (husker jeg).

    Og det var jo bare cirka en femtedel, av hva ølen pleide å koste, i Norge.

    Så da drakk jeg fælt da, (må jeg innrømme).

    Og jeg prata såvidt med noen mørkhudete studenter der, (husker jeg), om de syntes at joggeskoene mine var kule, osv.

    (Eller noe lignende fyllepreik).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble også sånn, at en amerikaner, som var innom der.

    Han ville ha drikkekonkurranse mot meg, da.

    Og da skulle man plassere en pund-mynt, nederst i glasset, da.

    (Mente han amerikaneren).

    Og den som tapte konkurransen, han måtte betale, for den neste ølen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg drakk som jeg aldri hadde drukket øl før, da.

    Og det ble uavgjort, (vil jeg si).

    (For jeg hadde jo vært en del ute på byen, (i Oslo), sammen med min halvbror Axel og hans danske sjef Peter.

    Og de to, de jobbet jo i restaurantbransjen.

    Så de var noen ølhunder, da.

    Og når man var på byen, sammen med de.

    Så skulle man kjøpe hver sin runde, da.

    Og Axel og Peter, de drakk jo rimelig fort.

    Så jeg fikk etterhvert en del trening, i å drikke øl raskt, da.

    Eller, jeg var ikke helt ukjent med det, ihvertfall).

    Og det var også en risiko, for at man kunne svelge den mynten, når man drakk øl, på den her måten, da.

    Så jeg tok det litt rolig, på slutten, av den her drikkekonkurransen, (må jeg innrømme).

    For jeg hadde ikke lyst til å havne på sykehus.

    Men en pund-mynt i magen, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før jeg dro fra den her studentkroa.

    Så ville han amerikaneren at jeg skulle sitte litt i lag, med han og en amerikansk kamerat av han, da.

    Og to amerikanske damer, (var det vel).

    I en egen del, av lokalet, da.

    (Av en eller annen grunn).

    I en bar, hvor vi satt nesten som en gruppe, da.

    (Like før stengetid, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg dro fra den studentkroa.

    (For det ble litt kjedeligere der etterhvert, da.

    Og det utestedet stengte vel kanskje).

    Så husker jeg at jeg i fylla spurte ei jente, i slutten av tenårene, vel.

    Som var uteligger, faktisk.

    (Og som satt på fortauet, med et teppe over seg, eller noe sånt, vel).

    Om det fantes noen utesteder i nærheten, som var lenge oppe, da.

    Og hu uteligger-dama, hu mente at et sted som het ‘Number 13’, var lenge oppe, da.

    Og det utestedet, det lå i Gerrard Street da, (husker jeg).

    Og jeg holder jo med Everton, så jeg hadde ikke så lyst til å gå inn der, egentlig.

    Men når jeg først var i London, så hadde jeg jo lyst til å feste litt, (for å si det sånn).

    Så jeg gikk inn der likevel, da.

    Siden det vel var det eneste stedet, som var lenge oppe, i nærheten, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og jeg hadde på meg en blå tennisskjorte, med den grønne Gap t-skjorta under, da.

    Så jeg så ganske kul ut, vel.

    Siden jeg hadde på meg siste mote i t-skjorter, liksom.

    (Noe sånt).

    Så dørvakta der, (en afrikaner vel), han ville bli kjent med meg, (husker jeg).

    Og de som jobba der, (det var vel en kvinnelig sjef der, hvis jeg husker det riktig), de dro meg med, på noen slags hemmelige møter, som de hadde, før de skulle hive ut folk, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var også noen norske damer, (og menn), der.

    (Husker jeg).

    Og det var noen kommunister, som hadde dratt over til London, for å være med på et slags årsmøte, for kommunister, (eller noe sånt), da.

    Og disse pratet jeg litt med, da.

    (Siden de var fra Norge).

    Og jeg var jo så full, etter å ha drukket mye, på den her studentkroa.

    (Hvor de hadde så billig øl).

    Så jeg var i slag da, (for å si det sånn).

    Og prata med masse folk, inne på det her utestedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han dørvakta, (som jeg ble kjent med).

    Han introduserte meg for ei dame fra Island, som dukka opp der da, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle bli med henne videre, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men jeg syntes det ble litt rart, at hu skulle dra derfra, med en gang, da.

    (Eller hvordan det var, igjen).

    Så jeg ble ikke med på det, da.

    (Og det er mulig at jeg husker feil.

    Og at hu ikke ba meg om å bli med videre.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og han dørvakta, han skjønte litt norsk.

    Så da det dukka opp en annen nordmann der.

    Så angrep han dørvakta han, (muntlig da), siden at han prata norsk, med en rar aksent, da.

    (Noe sånt).

    Og han norske karen, han ville også dra meg med, på et annet utested, (eller noe sånt), da.

    Men det ble jeg ikke med på, da.

    (Husker jeg).

    For jeg kjente jo ikke han personen.

    Så jeg syntes at det ble litt rart da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg måtte jeg betale for ølen, ved å kjøpe tre av gangen.

    For jeg hadde ikke mer cash, og måtte betale med kredittkort, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og kredittkort var det en minimumsgrense for å bruke, da.

    Og jeg fikk også kjøpt noen røykpakker, (var det vel).

    Og da måtte jeg kjøpe de av vakta, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og jeg måtte også i minibanken etterhvert, husker jeg.

    For jeg drakk ganske mye der, da.

    Og da spurte jeg to ‘bobby-er’, (som vel politiet i London, blir kalt).

    (En mann og en dame, vel).

    Om de visste hvor nærmeste ‘cash-point’ var, da.

    Og det forklarte de meg på en høflig måte da, (mener jeg å huske).

    Selv om jeg var drita full, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hang også mange negre, mellom minibanken og det utestedet, da.

    Og de var såkalte ‘hustlere’, tror jeg at det kalles.

    Så de prøvde å lure folk for penger da, (husker jeg).

    Og en neger var spesielt frekk da, (må man vel si).

    Og stappet plutselig begge hendene sine samtidig nedi bukselommene mine.

    For å se hva jeg hadde i dem, da.

    Men han rørte ikke baklommene mine.

    Hvor jeg hadde lommeboka mi, og sånn, da.

    Og jeg var så full, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med dette, da.

    For det var så mange og svære hustler-negre der, da.

    Men det var på grunn av dette, at jeg ikke gikk i den minibanken igjen, da.

    Når de første pengene jeg hadde tatt ut, tok slutt, da.

    For jeg hadde ikke lyst til å møte de her kriminelle negrene igjen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg møtte også ei dame fra Manchester der, (inne på den nattklubben da), husker jeg.

    Og hu prata jeg om musikk med, husker jeg.

    Jeg husker at jeg nevnte et band, som heter Proclaimers, (som var kjente, på 80-tallet).

    (Som jeg pleide å se på, på Super Channel, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og som jeg syntes at så litt snåle ut kanskje, da.

    Selv om jeg også syntes at var flinke til å lage musikk, da.

    For å si det sånn).

    Men Proclaimers, de var fra Skottland da, og ikke fra Manchester, forklarte hu Manchester-dama.

    Og hu Manchester-dama, hu fortalte også det, at Proclaimers de hadde fortsatt konserter og sånn, (innimellom ihvertfall), oppe i Skottland der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 138: London

    Sommeren 2003, så tenkte jeg det, at jeg burde prøve å komme meg litt bort, fra Oslo.

    For på jobben, på Rimi Bjørndal, så var det slitsomt, (husker jeg).

    Det var som at hun Songül, (som jeg jo kjente de to eldre søstrene til, (nemlig Hava og Sema), fra å ha jobbet sammen med dem, på Rimi Bjørndal, en 5-6 år, før det her), liksom prøvde å få meg sjalu, ved å flørte med assistent Ivan, (husker jeg).

    (Noe sånt).

    Og det var også sånn, at faren til hu Songül, dukka opp på Rimi Bjørndal der, og sa hei til meg, da.

    Og da forklarte Songül at det var faren hennes, da.

    (Og det var vel han som hadde blitt så sint, (ifølge butikksjef Kristian Kvehaugen), den gangen, da han og kona hans, skulle vaske butikken.

    En lørdag morgen, i 1997, (må det vel ha vært).

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og ikke var på jobb, før klokka 7.30, siden assistent Irene Ottesen og meg, begynte en halv time seinere, på lørdager, siden bussene ikke gikk like tidlig, på lørdagene, da).

    Men jeg hadde jo mine prinsipper, om å ikke blande ‘business’ og ‘pleasure’.

    Og jeg syntes vel kanskje også at det var nok, at min søster Pia, hadde en farget sønn.

    Om ikke jeg også skulle få meg en farget kone, liksom.

    Og det var også en rar episode, på Rimi Bjørndal.

    Da David Hjort plutselig dukka opp der, i en bil, som samboeren hans Melina kjørte, vel.

    For å hente meg, da.

    (Uten at dette var noe jeg hadde bedt han om.

    Og dette var ikke noe som var avtalt, engang).

    Og da spurte Songül meg: ‘Er det broren din, eller?’, om David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, hadde jo begynt å bli ganske feit, på den her tida, (for å være ærlig).

    (For Melina ga han kanskje for mye mat, eller noe sånt).

    Så da ble jeg litt flau, husker jeg.

    Men jeg svarte ikke noe, da hu Songül spurte om det her, da.

    For jeg prøvde å roe det ned litt, da.

    Jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye, liksom.

    Så derfor holdt jeg bare kjeft, da.

    Men jeg husker at jeg spurte David Hjort og Melina, i bilen, om hva de syntes om hu Songül, da.

    Bare for å ha noe å snakke om vel.

    Og da sa David Hjort at han ikke trodde at Songül var noe for meg, siden hu hadde en annen kultur da, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo mitt prinsipp, om å ikke blande ‘business’ and ‘pleasure’.

    Så jeg tok ikke den her flørtinga, (eller hva man skal kalle det), fra hu Songül, så nøye.

    Men det var sånn at det liksom var en spenning i  luften da, på Rimi Bjørndal.

    Nemlig fra sommeren 2002 til like før jul, i år 2003, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sommeren 2003, så husker jeg det, at jeg hadde lyst til, å komme meg bort litt, da.

    For Thomas Brun.

    (Butikksjefen fra Rimi Langhus).

    Han kunne også finne på det, å dukke opp, på Rimi Bjørndal, (ved stengetid), for å kjøre hu Songül hjem da, (mener jeg å huske at det var).

    Så det ble litt mye butikksjef Thomas Brun, butikksjef Johan, assistent Ivan og Songül, (sommeren 2003), da.

    Husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg bestemte meg for å dra på en kort ferie til London da, (husker jeg).

    Siden jeg da ikke hadde vært i England, siden 1990.

    Og siden jeg også hadde lyst til å komme meg et stykke bort, fra Oslo, da.

    (For å liksom klare å puste litt friere, da.

    Eller hva man skal kalle det).

    Så jeg søkte på hotell-ferie, i London, på Google, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og jeg fant en side hvor jeg kunne bestille rom, på et hotell, i Kensington, som het St. Simeons Hotel, (husker jeg).

    Og jeg bodde vel der i tre netter, (eller noe sånt vel), mener jeg å huske.

    Sommeren 2003, da.

    Siden jeg ønsket å komme meg litt bort fra Oslo, da.

    For jeg følte det liksom som at jeg nesten ble kvalt da, i Rimi, på den her tiden.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg tok flybussen, (fra Galleri Oslo), til Torp, en dag, sommeren 2003.

    For så å ta et Ryan Air-fly, til London, da.

    En flyreise som bare tok et par timer, vel.

    Og så måtte jeg ta toget, fra Stansted, og inn til London, da.

    En togreise på en snau time, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha funnet hotellet, så gikk jeg rundt og kikket litt, i Kensington, (husker jeg).

    Dette var om kvelden, og jeg fant et utested, som var ganske fullt av unge voksne folk, og hvor de spilte 50 Cent-sangen ‘In da Club’, (husker jeg).

    Men Kensington, det var et rolig sted, så dagen etter så bestemte jeg meg for å prøve å finne noen litt mer ‘rocka’ utesteder, å liksom ta tempen på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så fant jeg en internett-cafe, i Kensington High Street, (mener jeg at det var).

    Og der satt det en svenske, ikke så langt unna meg, og pratet høyt i mobilen, (husker jeg).

    Jeg sa fra til han svensken, at jeg var norsk, og at jeg skjønte hva han sa, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også på supermarkedet Marks and Spencers, i Oxford Street, (husker jeg).

    Og da jeg satt og spiste noe mat, i en slags kafeteria der, vel.

    Så ringte butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), husker jeg.

    For å spørre meg om noe greier, i ferien min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette Marks and Spencers-supermarkedet, det hadde også en stor avdeling, med jødisk kosher-mat, (husker jeg).

    Og det var vel første gangen jeg hadde sett det, at et supermarked hadde det.

    Og jeg husker også det, at SirSirSir, (en med-op, på #quiz-show).

    Han prøvde en gang, (like før den her tida), å dra meg med ut på byen, (i Oslo), for å spise sushi.

    Så jeg var litt nysgjerrig på den retten, da.

    Så jeg kjøpte meg en sånn sushi-boks. på det Marks and Spencers-supermarkedet da, (husker jeg).

    Og jeg klarte vel å spise laksen, (eller noe sånt).

    Men det meste som var oppi den boksen, det klarte jeg ikke å spise, da.

    Så jeg måtte kaste cirka halvparten av den sushi-en da, (må jeg nok innrømme).

    Og jeg har aldri kjøpt sushi igjen, etter det her, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prøvde også å få kjøpt meg noen klær, mens jeg var i London, (husker jeg).

    Og i en Gap-butikk, ved Kensington, så fant jeg meg plutselig stående ved samme kles-stativ, som en sheik, husker jeg.

    Og det eneste plagget, som jeg fant meg, i London, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Det var en militærfarget grønn t-skjorte.

    (Som jeg kjøpte i den nevnte Gap-butikken, vel).

    For det plagget var moderne, på den her tida, da.

    På grunn av krigen i Irak muligens, så var det vel sånn, at militærfargede klær, liksom var på moten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg var og kikka, i en vintage klesbutikk.

    (Like etter at jeg hadde kastet den sushi-en).

    Og at jeg også var i Hyde Park og så litt igjen.

    (For der hadde jeg jo vært tidligere.

    Nemlig da jeg var på språkreise, i England, (tre ganger), på 80-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant også et stort Sainsbury’s supermarked, i Kensington, som var åpent 24 timer i døgnet, (på ukedagene).

    Og dette supermarkedet hadde til og med sin egen Starbucks kaffebar, (husker jeg).

    (Ihvertfall så husker jeg at den hadde det, et par år seinere.

    For da bodde jeg noen uker i London.

    Etter å ha avbrutt studiene mine, ved University of Sunderland, på begynnelsen av 2005.

    Noe jeg tenkte at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 6).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg satt i en drosje, en av de første kveldene, av denne ferien.

    Og ba drosjesjåføren om å finne et utested som het Ministry of Sound.

    (Som enten David Hjort eller hans kamerat Roger hadde anbefalt, vel.

    Noe sånt).

    Men det utestedet var stengt, for dette var ganske seint på kvelden, da.

    At jeg prøvde å finne et sted, å feste på.

    Og David Hjort sin samboer Melina, hu hadde vel anbefalt et utested, som het Hippodrome, ved Leicester Square.

    (Noe sånt).

    Et utested jeg vel fant fram til.

    Men det ble ikke til at jeg prøvde å gå inn der.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hotellet jeg bodde på, i Kensington, det var forresten ikke et stor hotell.

    Det var et som lå rimelig anonymt til.

    Og som man lett kunne gått forbi, og trodd at var et vanlig hus.

    Hvis det hadde vært i år, at jeg skulle ha bestilt London-ferie, fra Norge.

    Så hadde jeg nok bare bestilt fra Travelodge, eller en annen hotell-kjede.

    Men dette var et uavhengig hotell, da.

    Drevet av noen folk, som kanskje var øst-europeisk, eller noe sånt.

    (Noe sånt).

    Og det funka helt greit, å bo der.

    Det var TV på rommet og et lite kjøleskap, vel.

    Og det var ikke sånn, at jeg satt inne, på hotellrommet, hver dag.

    Jeg hadde jo ikke PC og internett der, engang.

    Så jeg var ute og så meg rundt, i London, under hele denne korte storbyferien, da.

    Kun avbrutt av noen timers søvn, på hotellrommet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 124: Gøteborg

    Jeg syntes at det virka litt kjedelig ved Svinesund osv., da.

    Så jeg fortsatte å kjøre mot Gøteborg, da.

    Etter å ha ringt Pia vel, og spurt om jeg skulle kjøpe med en kartong røyk til henne.

    (For jeg festrøyka bare, på den her tida, vel).

    Og jeg kjørte innom en svensk Statoil-stasjon da, (var det vel kanskje).

    Og det eneste jeg hadde lyst på, det var en halvliter Imsdal da, (husker jeg).

    (For jeg hadde bensin på bilen.

    Og jeg hadde jo spist på McDonald’s).

    Og jeg betalte med hundre norske kroner da, (i kassa).

    (For jeg hadde penger i lommeboka, da).

    Og så fikk jeg tilbake hundre svenske kroner da, (husker jeg).

    Så det var jo nesten komisk, må man vel si.

    Svenskene måtte liksom gi ting til meg, for å bytte norske kroner mot svenske kroner, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg nærmet meg Gøteborg.

    Så skjedde det en rar ting, (husker jeg).

    Ei pen, svensk dame.

    (I slutten av tenårene, vel).

    Hu la hele overkroppen sin ut av vinduet på en bil, samtidig med at den bilen kjørte av motorveien, da.

    Og så veiva hu med begge armene til meg, da.

    Som for å hilse, (eller noe sånt), da.

    Så det her var veldig spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg syntes at dette virka så fremmed, at jeg lurte på om noe var alvorlig galt et eller annet sted, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg parkerte bilen i Gøteborg sentrum.

    Og jeg gikk på Systembolaget, på Nordstan-senteret der da, (husker jeg).

    Og spurte om de hadde Smirnoff Ice, da.

    (Som jeg hadde syntes at var ganske godt, da.

    Men ikke hadde klart å finne, på Systembolaget der, da).

    Men de hadde ikke Smirnoff Ice da, (sa de).

    Så jeg kjøpte en halvflaske Koskenkorva vodka da, (var det vel).

    For den vodkaen husker jeg at jeg lærte om på Bergeråsen, som guttunge, at var bra, da.

    Smirnoff, Koskenkorva og Finlandia, det var bra vodka-merker, husker jeg, at Carl Fredrik Fallan, (eller hvem det var igjen), sa.

    Og Absolut Vodka, den var jo liksom så moderne, på den her tida, da.

    Men Koskenkorva er cirka det samme, mener jeg.

    Bare at Koskenkorva-flaskene ser litt mindre kule ut, og prisen er nærmere halvparten, da.

    Så som den økonomen jeg er.

    Så kjøpte jeg en halvflaske Koskenkorva-vodka da, på Systembolaget der.

    Når jeg først var innom der, liksom.

    Og Glenn Hesler, (eller hvem det var igjen).

    Han pleide vel å prate om hvor billig røyk, som han kunne få tak i, i Sverige.

    Så jeg spurte hvor mye en kartong røyk kosta da, i en aviskiosk, (eller noe sånt), inne på Nordstan-senteret der, da.

    Men da ble ei gammel dame der sur, (husker jeg).

    For hu mente at det var svenskene som hadde rykte på seg, for å være gjerrige, da.

    (Overhørte jeg at hu prata om, til en svensk gubbe der, vel).

    Men i Norge, så er det jo nesten som en sport, å få kjøpt ting billig, i Sverige.

    Og det er forskjell på å være gjerrig og prøve å få mye ut av pengene, mener jeg.

    Men jeg gadd vel ikke å bruke mer tid, på sure svensker.

    Så jeg kjøpte vel bare en kartong røyk der, vel.

    (Istedet for å spørre om prisen på røyk, i alle butikkene i Gøteborg).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte det å bli tid for meg, å finne et hotell.

    For det var noe galt med lysene, på bilen min, (mener jeg å huske).

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kunne kjøre hele veien tilbake til Oslo, med de dårlige lyktene, som jeg hadde, på bilen.

    (Noe sånt).

    Men som den økonomen jeg er.

    Så syntes jeg at det ble for dyrt, å betale cirka tusen kroner, for et hotellrom, da.

    Så jeg fant et vandrerhjem, (heter det vel), noen få trikkeholdeplasser, utenfor sentrum, da.

    Og der kosta et rom, (med do og dusj på gangen).

    Det kosta tre-fire hundre kroner, da.

    Så jeg parkerte bilen, på en parkeringsplass, like ved det vandrerhjemmet, da.

    (Som jeg fant, like før de stengte kassa, for kvelden, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg spurte om bilen stod trygt, på den parkeringsplassen, da.

    (For jeg var så vant med at det var mye innbrudd osv., i bilen min, i Oslo, da).

    Men den parkeringsplassen, den var trygg da, mente de som jobba der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg trikken, inn til sentrum igjen, husker jeg.

    Og jeg gikk på en bar, på Nordstan-senteret.

    Hvor jeg hadde vært, sommeren 1991.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, dro på campingferie, til Gøteborg, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og der hadde de fortsatt det samme Black Jack-bordet da, (var det vel).

    Så jeg spilte vel Black Jack for hundre kroner, da.

    Men det var kjedelig, husker jeg.

    Det var nesten som at Gøteborg hadde stått stille, siden 1991, (husker jeg, at jeg syntes).

    Jeg kjeda meg litt der, da.

    Men det var kanskje fordi at dette var en søndag.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så fant jeg fram til hovedgata, i Gøteborg.

    Som vel heter Avenyn, (eller noe sånt).

    Og jeg ble nekta inngang, på et utested der, siden jeg hadde på meg en kort utejakke, (var det vel).

    Og jeg gikk så inn på et annet utested, i den samme gata, da.

    Og der var det en albansk garderobe-ansatt, (eller noe sånt).

    Som tok av meg jakka mi, da.

    På fransk maner, vel.

    Og hang den på en kleshenger, (eller noe sånt), da.

    Så det ble litt vel fransk for meg, husker jeg.

    Noe sånt var jeg ikke vant med, fra utestedene i Oslo, (for å si det sånn).

    Og ikke engang i London, (hvor jeg var sommeren etter).

    Så har jeg klart å finne så snobbete, (eller om man skal si ‘gay’-e), utesteder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg havna etterhvert på et utested, som var åpent rimelig lenge, da.

    Og der satt det masse unge Gøteborg-folk, (husker jeg).

    Som liksom var på en slags tema-fest nesten, da.

    Så dette var vel kanskje en klubb, da.

    Og alle de unge folka, de satt bare pent, i noen slags trappetrinn, inne i et slags ‘harem-rom’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og det var visst ikke lov å røyke der.

    (For Sverige hadde vel kanskje fått en røykelov, (eller noe sånt), på den her tida.

    Eller kanskje jeg var den eneste som røyka der).

    Så da jeg begynte å røyke der.

    Og tippet asken fra røyken, på gulvet.

    (Sånn som man på den tiden kunne gjøre, på ethvert utested i Oslo, vil jeg si).

    Så kom det en bartender bort til meg, med et askeberger da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så dro jeg tilbake til det vandrerhjemmet, da.

    (Med trikken muligens, vel).

    Uten å bli kjent med noen, da.

    Og dagen etter, så gadd jeg ikke å gå på dassen, (ute på gangen der), husker jeg.

    Så jeg bare pissa i vasken der, da.

    (Sånn som bestemor Ågot si venninne, fra Sand, pleide å gjøre.

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og da, så kom hu unge, (og litt stygge vel), resepsjonsdama, (fra kvelden før).

    Hu kom inn på rommet mitt, da.

    (For å rydde, eller noe sånt, vel).

    Så da håpa jeg at det ikke lukta piss der, (husker jeg).

    Og så dro jeg innom noen matbutikker, i Gøteborg sentrum da, (husker jeg).

    Og så at de hadde norsk laks der da, (blant annet).

    (Og den norske laksen hadde bra eksponering der da, mener jeg å huske).

    Men jeg syntes nesten at det virka som at jeg ble fulgt med litt på der.

    I Gøteborg.

    (Eller kanskje jeg bare hadde fyllenerver).

    Og jeg gikk også i en klesbutikk der.

    Og kjøpte en langermet, blå tennisskjorte da, (husker jeg).

    Som jeg aldri brukte, vel.

    Siden jeg syntes det ble litt uvant da, å gå med en langermet tennisskjorte.

    Og så kjørte jeg tilbake til Oslo, uten å stopp, da.

    Og da jeg hadde parkert, ved Rimi-bygget.

    Så stod det en svensk-registrert Volvo, (var det vel), parkert, rett utafor inngangsdøra, til Rimi-leilighetene, da.

    En bil som var full av rot, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Med noen unge innvandrergutter i, (mener jeg å huske).

    Og da jeg gikk inn inngangsdøra, til Rimi-leilighetene der, da.

    Så kom det noen bak meg, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så jeg tok et hælspark, på den inngangsdøra, da.

    Sånn at den gikk kjapt igjen, (bak meg), da.

    (For jeg pleide å gå med sånne ganske solide, (og lave), Doc Martens-sko, på den her tida, da).

    Og da hørte jeg et metall-aktig klong da, (husker jeg).

    (Eller hva man skal kalle det).

    Like etter at den døra gikk i lås, da.

    Rett foran den personen, som det virka som for meg, at prøvde å snike seg inn bak meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.