Stikkord: #London
-
Jeg sendte en ny e-post til Sjømannskirken i London
Gmail – SV: Problemer med utkastelse i Liverpool 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
SV: Problemer med utkastelse i Liverpool
-
Jeg sendte en e-post til Sjømannskirken i London
Gmail – Problemer med utkastelse i Liverpool
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Problemer med utkastelse i Liverpool
-
Min Bok 2 – Kapittel 32: Enda mer fra Brighton sommeren 1990
Øystein drakk ikke, så det ble litt kjedelig for meg noen ganger, i Brighton, sammen med han.
Men en dag, så mente Øystein det, at jeg liksom skulle få lov å drikke meg full da.
Han mente at jeg burde drikke nede ved stranda, i Brighton Sentrum.
Noe det også ble til da.
Jeg kjøpte noen ølbokser i en Off Licence, (alkoholbutikk), da.
Øystein, (som hadde mye mer penger og sånn, enn meg), hadde også gitt meg en genser, med reklame, for en bowling, i Lørenskog.
Det var en hvit genser med svart trykk, husker jeg.
Og han dro meg med på diskoteket Top Rank, etter at jeg hadde drukket opp de ølboksene, nede på stranda der da.
Jeg satt på Top Rank der, husker jeg, i første etasjen, med en røykpakke på bordet.
Mens Øystein gjorde et eller annet da.
Plutselig så hadde noen ungdommer, som løp rundt omkring der, rappa røykpakka mi, husker jeg.
Så jeg ble fly forbanna, og spurte en av dem, om han hadde rappa røykpakka mi da.
(Jeg var nemlig lei av å bli fraranet røykpakker.
En gjeng med afrikanske unggutter hadde jo rappa røykpakka mi, i Oxford Street, i London, sommeren før og).
Men han karen lot som at han ikke skjønte noe.
Og tilbydde meg en røyk da.
Men jeg sa nei da, for det var menthol-sigaretter vel, som han hadde da.
Jeg ble jo stressa av det her.
For fler og fler folk kom til.
Så etterhvert så spurte jeg han karen, om jeg kunne få en røyk likevel.
Men da ville han ikke gi meg en røyk likevel da.
Så det her var jo bare skuespill, skjønte jeg.
Etterhvert så samlet flere og flere britiske tenåringsgutter, som var på det diskoteket seg, rundt meg, (og Øystein), da.
Og jeg fortalte til noen av dem, at noen hadde rappa røykpakka mi da.
Til slutt så gadd jeg ikke å krangle mer.
Men tenkte vel at jeg får bare kjøpe meg en ny røykpakke.
Jeg la liksom armen rundt skulderen til Øystein, etter at jeg hadde snudd meg vekk fra alle de her folka da.
For Øystein han hadde prata om at han kunne så mange slåss-triks og sånn, så jeg trodde at han var super-god til å slåss da.
(Det inntrykket hadde jeg fått ihvertfall).
Det som skjedde så.
(Etter at jeg hadde snudd meg, og skulle gå bort derfra).
Det var at en kar, som var bygd som en tønne, må man vel si.
Han slo et svingslag mot meg, bakfra.
Akkurat mens jeg snudde meg, for å se om noen av dem fulgte etter meg.
Slaget snitta kinnbenet, (tror jeg det heter), mitt.
Men det bare snitta da, så det gjorde ikke noe vondt, eller noe.
Men da skjønte jeg at alle disse britiske ungdommene.
De var ute etter meg da.
Så jeg løp ut av diskoteket der.
Med masse britiske ungdommer i hælene da.
Men jeg hadde på meg jakke, så jeg bare løp ut av diskoteket, og satt meg inn i en taxi, som stod ikke så langt unna inngangen til diskoteket der da.
Og ba taxi-en om å kjøre til Shoreham da.
(Hvor Tina og Rick Hudson holdt til da).
For vakta på Top Rank, han sa til meg det, at jeg skulle bare slappe av.
Også stoppa vel vaktene de ungdommene som løp etter meg da.
Og en kar stod utafor diskoteket, og så stygt på meg, (husker jeg).
Så det er mulig at han var med på det.
Men han prøvde ikke å stoppe meg, eller noe.
(For da jeg var med STS Språkreiser, til Brighton, i 1985.
Så hadde jo hu kursleder-dama, med mørkt krøllete hår.
Fortalt om en norsk gutt, som ble skjært opp, med sånn tapetkniv, utafor Top Rank, etter en lignende episode vel.
Og som måtte sy 100-200 sting, eller noe, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein løp ikke ut av diskoteket.
Så han ble vel bare stående der, tror jeg.
Men jeg fikk inntrykk av at det var meg, som disse britiske ungdommene, var ute etter da.
Men Øystein og jeg, vi hadde lagd en avtale, (som jeg hadde foreslått), noen dager før det her.
Om at hvis en av oss kom opp i noe bråk.
Og vi kom bort fra hverandre.
Da skulle vi møtes på togstasjonen da, i Brighton.
Så jeg ba taxi-sjåføren, om istedet å kjøre til Hove togstasjon, (når jeg kom på denne avtalen).
(Hove lå på veien mellom Brighton og Shoreham da).
Også tok jeg toget, fra Hove og tilbake til Brighton da.
Og der, (på jernbanestasjonen i Brighton), så gikk Øystein rundt og traska, så jeg, nesten med en gang, etter at jeg hadde gått av toget.
Og så tok vi toget tilbake til Shoreham vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sa seinere at han ikke likte det, at han ble stående igjen der aleine, inne på det diskoteket.
Men hva skulle jeg gjøre da?
Det var jo en gjeng, på 10-12 briter, som skulle ‘ta’ meg der.
Jeg hadde jo ingen sjanse til å klare å handle opp med alle disse selv.
Og Øystein, (som jeg trodde at var super-god til å slåss), han hadde jo ikke gjort noenting, for å hjelpe meg heller.
Så Øystein burde kanskje ha løpt ut, etter meg, det er mulig.
De britene hadde visst løpt etter meg.
Fram til utgangen til Top Rank der.
Også hadde de snudd, i døra.
Også hadde de gått tilbake igjen vel.
Og møtt Øystein da.
Noe sånt.
Men Øystein hadde de visst latt være i fred da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein dro meg også med, for å se filmen ‘Witches’, (basert på en film av Roald Dahl), på en kino der, i Brighton.
Jeg syntes at dette var en litt barnslig film, for to karer, i slutten av tenårene, å gå for å se.
Men Øystein ville gjerne se den, så jeg ble med da.
I filmen så var det en gutt, som hadde en bestemor fra Norge, som sa at alle med svart hår var hekser, og alle med lyst hår var snille da.
Og Øystein spurte meg etter filmen: ‘Hva synes du da?’.
Jeg svarte vel det, at jeg bare syntes at det var noe tull.
En engelsk far med noen unger med mørkt hår, begynte vel å grine mer eller mindre, av dette, at det ble sagt, at alle med mørkt hår var hekser vel.
Noe sånt.
Så det var litt dumt, mente jeg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De tyske språkstudentene, som også bodde hos Tina og Rick Hudson, i denne ferien.
De ble visst litt lei av det, at jeg sa ‘Auswitch’, osv., hele tida der.
De fikk ihvertfall tak i en komedie-kassett, av en tysk komiker.
Som gjorde narr av Norge da.
De satt i stua der, i Gordon Road, og hørte på en tysker, som vel prata noe om elger og stabbur og sånn da.
Og som gjorde narr av Norge og nordmenn da.
Men hvor de tyske gutta hadde klart å få tak i den kassetten, i England, det veit jeg ikke.
Det var vel kanskje litt rart, at de skulle klare det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Det var også noen norske jenter, som var på språkkurs, med EF Språkreiser, som bodde hos naboen, i Gordon Road, en av disse tre somrene, som jeg var der.
(Det var jo sommeren 1988, sommeren 1989 og sommeren 1990).
Tina og Rick Hudson ville vel at jeg skulle si hei til en av de, (eller noe).
Hu stod da i hagen, til naboen der.
Mens jeg stod i hagen til Rick og Tina Hudson der da, og spilte fotball, eller noe vel.
Men jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, til hu her norske språkskole-jenta.
Øystein så jo rimelig spesiell ut, (han gikk alltid svart skinnjakke og hadde en spesiell frisyre), og var veldig kul da.
Så det var nesten sånn at vi for kule, til å ta med noen jenter ut på byen og.
Jeg vet ikke hvordan jeg ellers skal forklare det.
Men Øystein og jeg var liksom ikke kamerater da.
Vi var mer to tremenninger enn to kamerater liksom.
For jeg måtte hele tida prøve å stagge Øystein liksom.
For Øystein kunne være veldig dominerende, og han ville liksom ikke alltid høre på fornuft, syntes jeg.
Så det var ofte mer som at vi var i konflikt, enn at vi var kamerater liksom.
Så det var liksom nesten som en evig kamp, mellom Øystein og meg, om hvem som liksom skulle være den mest dominerende da.
Og hvor jeg vel syntes at jeg var den som representerte det ‘vanlige’ synet på ting, ofte.
Mens Øystein kanskje levde mer i en skrekk-film/dataspill/heavy-musikk-verden, hvor skrekkfilm-figurer som Freddy Kruger og Jason, og heavy-musikk-figurer som Eddie, (fra Iron Maiden-plate-coverene), og halvveis hat-figurer som Jostein fra Lauritzen Bokhandel i Drammen, og lederen fra da vi var med EF Språkreiser, til Brighton, to år før det her, Paul Wilkie, var viktige personer da.
(Så Øystein hadde kanskje ikke beina sine så mye på jorda alltid, syntes kanskje jeg da).
Og Øystein var også veldig bestemt da, og skulle alltid ha alt på sin måte da.
Så å begynne å dra inn noen språkskole-jenter, inn i de byturene, til Øystein og meg.
Det hadde kanskje funka dårlig, var jeg redd for.
Siden Øystein var rimelig bortskjemt og umoden og litt slitsom og vanskelig da, (må man vel nesten si).
Så jeg det var ikke sånn, at jeg spurte noen språkskole-jenter, som bodde hos naboen der, i Shoreham, om å bli med Øystein og meg, ut på byen, eller noe.
Nei, jeg var kanskje litt flau over Øystein, som var litt spesiell da.
Det er mulig.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som skjedde, på denne ferien, til Brighton, sommeren 1990.
Dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 30: Brighton sommeren 1990
Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.
Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.
Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.
Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.
Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.
Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.
Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.
England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.
Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.
Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.
Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.
Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.
Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.
Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.
Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.
(Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).
Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.
Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.
Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.
Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.
Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.
Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.
Så jeg takket ja til det, husker jeg.
For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.
Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.
For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en ‘German car’.
(Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.
Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.
Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.
Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.
Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.
Så jeg begynte å klage om det da.
(Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).
Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.
Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.
Siden hu nok syntes at den var morsom da.
(Noe sånt).
Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.
Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.
At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.
Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.
Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.
Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.
(Ikke noe mer ihvertfall.
Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.
Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).
Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.
Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.
Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.
Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.
(Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.
Altså fem år før det her da).
Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.
Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.
Med toget da.
Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.
Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.
Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.
(Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.
Som jeg skrev om i Min bok da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.
Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.
(Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).
En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.
Han spilte ihvertfall en sang, som het ‘King Without a Crown’, (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.
(Utenom sammenhengen vel).
Dette kan også ha vært i 1988 da.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.
Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.
Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.
Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.
Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.
For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.
(Som Øystein også kalte for ‘Svarte Jonas’ da).
Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.
Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 19: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo
Henning, i Abildsø-gjengen, han husker jeg et par ting til om.
Jeg husker at jeg møtte han, ved bussholdeplassen ned til Sentrum en gang.
Da hadde han klipt seg, hos frisøren, i Dumpa, på Abildsø der.
Og han hadde to slags barberte striper, på den ene sida, av hue.
Og en stripe på den andre sida vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han sa også det en gang, da noen i den gjengen diskuterte musikk, utafor Abildsø-kiosken der vel.
At Paula Abdul hadde så rar nese.
Og at da han så på Paula Abdul-musikkvideoer, på MTV, så tenkte han sånn at, ‘så rar nese du har, Paula Abdul’, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han hadde en fetter, som het Colin.
Colin var fra Swindon, i England, og var et par år eldre enn Winnem vel.
Colin hadde en ganske ny bil, som han kjørte med, mellom England og Norge, når han skulle til eller fra hybelen sin på Kringsjå da.
Colin studerte data, på UIO.
Og han dreiv og lagde noen dataprogrammer, (som jeg ikke helt fikk med meg hva var), for han regna med at han kom til å tjene penger da, på de her programmene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så møtte Magne Winnem og jeg Colin på Lorry, (en pub i Oslo).
Jeg bestilte Aass Fatøl, siden det var så lenge sida, at jeg hadde drikki det.
(Ikke siden russetida, noen måneder før det her da.
Eller det var vel fordi at jeg var fra Berger, at jeg kjøpte Aass Fatøl da.
Siden det liksom var favorittølet mitt da.
Siden Drammen er den nærmeste ‘bryggeri-byen’ liksom da, fra Berger da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens Magne Winnem og jeg var på Lorry, sammen med Colin.
Så dukka det opp ei dame der, som Colin kjente.
Ei norsk dame da.
Og Winnem og jeg, vi skulle liksom hilse på henne da.
Men hu dama var skikkelig overlegen, husker jeg.
‘Er dere noen folk jeg kommer til å treffe ofte eller’, spurte hun oss.
(Noe sånt).
‘Ja’, svarte vel jeg.
(Jeg visste ikke hva ellers jeg skulle si).
Men jeg traff vel ikke hu noe mer, tror jeg.
Så Colin hadde funnet seg en skikkelig overlegen norsk dame da, husker jeg.
Som såvidt ikke ville hilse på meg, (og vel heller ikke på Magne Winnem, tror jeg).
Kanskje hu syntes at jeg, (og muligens også Winnem), så for unge ut, eller noe?
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så satt jeg og Magne Winnem på med Colin, opp til blokka, hvor han bodde i bofelleskap, oppe på Kringsjå der.
Det var om kvelden og lyset stod på i et bofellesskap, som var like ved parkeringsplassen der da.
Så vi så jo plutselig rett inn i en leilighet der, hvor to unge studenter, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), stod helt nakne, med lyset på, og uten at gardinene var trukket for da.
Vi var jo unge selv, så vi syntes jo at dette var litt morsomt da.
(Nesten som porno kanskje).
Så Colin kjørte en runde til, ved parkeringsplassen der da.
Sånn at vi skikkelig fikk med oss det her unge paret da.
(Eller hu dama var det vel som vi syntes var mest artig, må jeg vel si, for min egen del ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Magne Winnem lånte jo hybelen til Colin, mens han var hjemme i England, i juleferien, ved UIO.
Og da besøkte jeg Winnem, noen ganger, på Kringsjå.
(Siden han jo hadde besøkt meg rimelig mange ganger, i Uelands gate og på Abildsø der da).
Jeg fant forresten en pantelapp, i isen, ved butikken, på Kringsjå der, en gang, denne vinteren.
(Dette var en Prix-butikk vel).
Men jeg fikk ikke noen penger for den, (når jeg spurte, i den butikken).
Fordi at hele beløpet ikke syntes vel.
Det var en pantelapp, på 50-60-70 kroner vel.
(Noe sånt).
Og jeg begynte jo å bli litt blakk, før jula, i 1989 da.
Men jeg fortalte det til Winnem da, at Prix ikke ville gi meg noen penger, for den pantelappen jeg hadde funnet da.
Og da mente Winnem at det måtte de gjøre da.
Og jeg skjønte ikke hvordan Winnem mente at han skulle klare det, å få penger av Prix.
Men jaggu klarte han ikke det.
Han satt opp et morskt ansikt vel, (eller hva grunnen var, for at han fikk pengene).
Og så fikk jeg penger for den pantelappen jeg hadde funnet der da, (en gang jeg gikk, fra T-banen, (på Kringsjå der), og til den blokka der Winnem/Colin bodde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like før jul, så hadde Winnem fått meg til å dra opp til Kringsjå der, en lørdag vel.
Og da skulle det være afrikansk party der, (mener jeg at det var).
Og det dro Winnem meg med på da.
Det var litt flaut husker jeg, siden vi var norske og ikke afrikanske da.
Jeg gikk der vel med en Levis-genser, (var det vel), som var hvit med to amerikanske flagg på vel, over brystet.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi chatta vel nesten ikke med noen der vel, (mener jeg å huske).
Vi var vel litt nervøse tror jeg, siden dette var en afrikansk fest da.
Men Winnem mente vel at vi kanskje kunne møte damer der da.
(Noe sånt).
Noe vi ikke gjorde.
Men en afrikaner satt seg vel ned, ved bordet vårt, litt utpå kvelden, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også oppe hos Winnem der, på Kringsjå, den dagen jeg skulle på Sugarcubes konsert, på Rockefeller, husker jeg.
Dette var vel på nyåret, i 1990, (tror jeg ihvertfall).
Winnem lagde pommes frites der, husker jeg, som jeg fikk en porsjon av da.
Det var flere folk som bodde i den samme leiligheten, som Colin/Winnem da.
De delte kjøkken og bad der da.
Ei dame, i begynnelsen av 20-åra, som bodde der.
Hu ga meg råd om hvordan jeg skulle lage kyllingsalat, (som jeg hadde lovet å lage, for hu Laila Johansen, som jeg hadde møtt på Radio 1 Club, på nyttårsaften, i 1989 da).
Og hu Kringsjå/UIO-dama, hu sa at jeg kunne for eksempel ha ananas oppi kyllingsalaten da.
At det passa å ha ananas i kyllingsalat da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En kar, som også bodde i det bofellesskapet.
Han begynte å se opp og ned på meg da.
Også lurte han på om genseren min var ny.
Om så om buksa mi var ny.
(Og så videre da).
Han skjønte at det var noe spesielt da.
(Jeg skulle jo på Sugarcubes-konsert).
Men han skjønte ikke hva det var da.
Men han kunne liksom se på meg at det liksom var noe spesielt da.
Og begynte å liksom å spørre meg ut om det her da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Colin kom tilbake fra England, ut på nyåret, i 1990.
Så fortalte han oss, (Winnem og meg), at han hadde møtt ei svensk hippie-dame, på ferja mellom Helsingør og Helsingborg, når han bilen sin tilbake til Norge igjen da.
Det var visst ei dame i 30-åra, eller noe.
Og han hadde visst kjørt henne hjem, (til Syd-Sverige et sted vel), og han hadde visst fått ligge med henne og, (fortalte han).
Jeg var ikke helt sikker på, om jeg skulle tro på det her han fortalte om.
Men da ble han sur, husker jeg.
Og mente at jeg var litt nedlatende mot han, (eller noe), siden jeg var litt skeptisk til de her sex-historiene hans da.
Jeg var vel kanskje spesielt litt skeptisk til det her med at han hadde hatt sex med ei hippie-dame muligens, og vel også kanskje til det at hu hadde vært en del år eldre enn han da.
Så lurte kanskje på hvordan dame det her kan ha vært.
Så det var kanskje derfor at jeg ble litt skeptisk.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så spurte jeg Collin om hvorfor han ville bo i Norge.
(Av nysgjerrighet da).
Det var fordi, (sa han), at en gang, da han var tenåring vel, og var på sommerferie, hos slekt i Norge da.
Så hadde han vært innom en kiosk.
Og så hadde ei smellvakker tenåringsjente, plutselig gått inn i den kiosken, kun iført en gjennomsiktig helsetrøye, på overkroppen da.
(Sånn at det nesten så ut som at hu gikk toppløs da, må det vel ha vært).
Og det kunne aldri ha skjedd i England da, mente han.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så skulle Winnem, Colin og jeg, se på video, hjemme hos meg, på Abildsø da.
Vi kjørte innom en bensinstasjon, som lå ved Store Ringvei der vel.
Og jeg fikk dem med på til å leie en film som her ‘Revenge of the Nerds’, eller noe vel.
Og den filmen så vi hos meg, på Abildsø da.
(Siden jeg hadde video da.
Noe vel ikke Winnem eller Colin hadde vel.
Dette var jo i studieåret 1989/90, og på den her tida, så var det kanskje ikke så utrolig vanlig, å ha video kanskje.
Ihvertfall ikke for studenter, (og andre unge folk), vel).
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde også en opptakskassett, i walkman-en min, en gang.
Som jeg spurte Colin, om jeg kunne sette på, i bilen hans vel.
(Mens han, Winnem og jeg, kjørte rundt et eller annet sted i Oslo da, husker jeg).
Og på den kassetten, så var det blant annet en sang, av Adam and the Ants, som het ‘Stand and Deliver’, eller noe.
Som jeg hadde tatt opp fra videoen, (fra et musikkprogram, fra TV-en da), tror jeg at det var.
Noe sånt.
Men den sangen likte ikke Colin da.
Så da begynte han å klage, husker jeg.
Jeg husker ikke om han slo av musikken.
Men han klagde ihvertfall da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den juleferien, da Winnem bodde hos Colin.
Så dro jo Winnem i militæret.
Og etter det, så festa jeg fortsatt en del sammen med Winnem, i Oslo.
Men ikke på langt nær så ofte, som før han dro i militæret.
For han hadde ikke tid til å feste så mye.
(Var det vel).
Siden han jo var i militæret, på Eggemoen, (eller noe), ved Hønefoss vel.
Og Winnem hadde ikke så god råd, (tror jeg), når han var i militæret, som da han jobba som assistent, på Rimi Nadderud, den andre halvdelen av 1989 da.
Så var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så skulle Winnem, Andre Willassen og jeg.
Vi skulle på Danmarkstur, med Petter Wessel da.
På den tida, som Winnem og Willassen begge var i militæret da.
Og da husker jeg det, at jeg gikk på et tog, enten i Oslo eller i Drammen vel.
For jeg skulle møte Willassen og Winnem på toget da.
(Hadde vi avtalt).
For vi tok et eller annet tog ned til Larvik da.
(For å dra med Petter Wessel til Fredrikshavn da).
Og da jeg fant Willassen og Winnem, på det her toget da.
(Vi hadde vel kanskje avtalt hvilken vogn vi skulle sitte i.
Det er mulig).
Så syntes jeg at dem var litt døve, for å være ærlig.
(Når jeg fant dem da).
For jammen satt ikke både Willassen og Winnem der i perm-uniform, på det her toget til Larvik da, (som vi skulle ta for å feste sammen på danskebåten da).
(For da betalte dem visst bare ti prosent, av vanlig billettpris.
Hvis dem hadde på seg militæruniformer, på toget.
Fikk dem vel forklart til meg, etterhvert.
Etter at jeg hadde kommet meg litt, fra det her vel nesten sjokket vel, som jeg fikk, da jeg så Winnem og Willassen, sitte på toget der, i militæruniformer da).
Så det syntes jeg var litt kjipt, husker jeg.
For vi skulle vel liksom være nesten litt japper, (eller noe sånn).
(Etter å ha gått tre år på økonomilinja på Handel og Kontor da).
Også satt plutselig Winnem og Willassen der, på toget, (ned til Larvik), i sånne litt kjedelige, (må man vel kanskje si), militæruniformer da.
Nei, det var ikke mye jappeaktig over det liksom, tenkte jeg vel med meg selv da.
Noe sånt.
(Jeg var litt skuffet ihvertfall, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg ble overraska ihvertfall.
(Når jeg så Winnem og Willassen i militæruniformer på toget).
Kanskje fordi jeg følte meg litt dum.
For jeg utsatte jo militæret, til etter NHI.
For jeg var for eksempel mye tynnere, enn både Winnem og Willassen da.
(Husker jeg, fra da dem satt i uniformer på det toget vi tok sammen til Larvik, for eksempel da).
Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo, (på den her tida).
Enda jeg var 1.85 høy da.
(Siden jeg bodde alene fra jeg var ni år da.
Og ikke fikk i meg nok ordentlig mat vel.
Må man vel si
Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Høsten 1993, så hadde jeg endelig klart å bli ferdig med førstegangstjenesten, jeg også.
(Jeg var jo i infanteriet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993).
Altså 2-3 år etter Winnem da.
Som dro i militæret, i januar 1990 vel.
Men jeg jo en svekling, (må jeg vel nesten si).
Etter å ha vært seint i puberteten, osv., da.
Så jeg orka ikke tanken på det, å måtte være i militæret, med en gang etter videregående, husker jeg.
For jeg tenkte da det, at da ville jeg sikkert drite meg skikkelig ut, (og kanskje også bli mobba), siden jeg var såpass fysisk svak da.
Så jeg utsatt militæret, i 2-3 år da.
(Til etter at jeg var ferdig på NHI).
For jeg ville prøve å legge på meg noen kilo først da.
Sånn at jeg veide nærmere 65 kilo enn 55 kilo liksom, (for å si det sånn), når jeg skulle inn i militæret, og avtjene førstegangstjenesten min der da.
(Jeg var vel nede i 59 kilo, mener jeg.
Etter det første året, som jeg bodde i Oslo, (på Abildsø der).
(Hvor jeg ikke fikk lov til å lage Grandiosa).
Mener jeg å huske, at jeg svarte til Willassen.
En gang han vel lurte på det, hvor mye jeg veide da.
Siden han vel syntes at jeg så sykelig tynn ut, eller noe, en gang, (etter det året jeg bodde på Abildsø), tror jeg.
(En gang Willassen og Winnem kjørte ut til bestemor Ågot, (på Sand), for å hente meg, en gang, mener jeg at dette var.
I 1990 en gang vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Høsten 1993, så var jeg bedt i bryllup.
Det var Magne Winnem, som skulle gifte seg, med sin Elin, fra Skarnes.
Som han hadde truffet i en matbutikk, hvor hun jobbet, på Nordstrand vel.
Etter at han hadde begynt som butikksjef, på Rimi Munkelia, i 1991 vel.
Jeg hadde fått jobb, av Winnem, på Rimi Munkelia.
Annenhver lørdag.
Mens jeg var i militæret.
For jeg gikk ikke så bra overens, med hu nye kassalederen, på OBS Triaden der.
(Hvor jeg hadde begynt å jobbe, høsten 1991, når jeg hadde et friår, fra NHI).
Winnem spurte meg, en gang, på jobben, på Rimi Munkelia der, om jeg kunne være forlover for han.
Jeg visste ikke helt hva man gjorde som forlover.
Men jeg sa at det var greit da.
Winnem sa at foreldrene hans, egentlig ville at Colin skulle være forlover.
Men Winnem ville heller at jeg skulle være forlover da.
(Uten at han forklarte noe grunn for dette da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sa at det var greit å være forlover for Winnem.
Og jeg skal også skrive mer om det bryllupet til Elin og han seinere, (i Min Bok 2).
Men grunnen til at jeg tar mer om dette her, det er at det bryllupet, til Elin og Magne Winnem, det er en av de få gangene, som jeg har sett han Colin igjen, etter det første året, som jeg bodde i Oslo da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem visste meg forresten, ut mot slutten av 90-tallet vel.
En video, fra bryllupet til Colin.
Colin hadde fått Berlevåg Mannskor, til å synge, i bryllupet sitt.
Og de var det koret var da kjent, fra en film, som het ‘Heftig og begeistret’, vel.
Og Colin fikk seg også etterhvert jobb på Skibladner, (fortalte Winnem).
Som en slags ekstrajobb vel.
(Mener jeg at Winnem fortalte, rundt slutten av 90-tallet en gang vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem, han fikk også på en eller annen måte ordna det sånn, at Colin sin søster, (og Winnem sin kusine da), Kristin(?) vel.
(Ei med rødt hår vel, på alder med Winnem og meg vel).
Hu fikk seg jobb, med å vaske, på Rimi Munkelia der da.
(Gjennom et vaskefirma som het ISS, mener jeg at det muligens kan ha vært).
Så noen ganger, når jeg jobba på Rimi Munkelia, (et sted som ligger mellom Lambertseter og Bergkrystallen, i Oslo).
Så gikk hun Kristin Dobinson, (som jeg såvidt kjente fra før da, gjennom Magne Winnem).
Hu ville da gå rundt og vaska, (og morgenene), i den butikken som jeg jobba i da.
(På Rimi Munkelia der da).
Så det var litt spesielt, husker jeg.
For sånn var hadde det ikke vært på OBS Triaden, (for å si det sånn).
At jeg kjente noen av de, som vaska der.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hva mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.
Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, en av de neste dagene.
Hvis jeg får til det da.
Jeg har i går og i dag bodd på den skandinaviske kirken, her i Liverpool.
Etter at jeg ble kastet ut, fra hostellet i Sunderland, på fredag.
Og natten mellom fredag og lørdag, så gikk jeg bare rundt, i Newcastle, mens jeg ventet på at bussen til Liverpool skulle gå da.
For jeg fikk meg ikke noe nytt bosted, i Sunderland, av Sunderland Council.
Etter at jeg plutselig ble kastet ut, fra Azalea Lodge, (i Ashbrook, i Sunderland), etter at jeg hadde blant annet hadde klaget på det, (til politiet, for både de som jobba og bodde der oppførte seg innimellom rimelig truende, syntes jeg), at noen elektrikere, hadde vært inne på rommet mitt, og dratt ut kontakta til PC-en min, blant annet, mens jeg var på Tesco Bridges og Aldi Millfield vel, og handla mat da, etter at jeg fikk arbeidsledighetstrygden min, fra the Jobcentre, på tirsdag da.
Og da huska jeg det, at ei svensk Team-Leader, som jobba på Arvato, i 2005.
(Jill).
Hu sa en gang det til meg, (utafor sammenhengen vel), at man kunne bo, på den skandinaviske kirken, her i Liverpool da.
Og jeg hadde en stor koffert, med PC-en min i osv., og to bag-er, og to bæreposer fra Tesco, med vifte og sandwich-maskin i, (som jeg hadde kjøpt med i Sunderland).
Så jeg hadde ikke lyst til å gå rundt i London, med alle de tingene, (for å si det sånn).
For jeg vurderte også det, å kanskje prøve å dra, til den norske sjømannskirken, i London da.
Men så tenkte jeg det, at det vel er litt fredeligere, (og kanskje ikke like mange folk), i Liverpool.
Sånn at man kan gå med mange ting, på gata, uten å bli angrepet av lommetjuver osv., ‘hele tida’.
Og at det ikke er så stressende, å bo i Liverpool kanskje, som i London da.
Siden jeg syntes at det er litt som en maurtue vel, i London da, med alle de millionene av mennesker, på det relativt lille området da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi får se når jeg eventuelt får skrevet noe mer på den her boken.
Vi får se.
