johncons

Stikkord: Magne Winnem

  • Min Bok 5 – Kapittel 256: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXIX

    Jeg kan også ta med noe, som jeg ganske nylig kom på, fra ‘Min Bok-tida’.

    Og det var at min søster Pia.

    Hu spilte trompet, (var det vel).

    På den tida, som hu bodde hos mora vår.

    Altså en gang etter at jeg flytta til faren vår.

    Men før Pia selv flytta til faren vår, (eller egentlig Haldis), da.

    (Altså mellom 1979 og 1982 en gang, må det vel bli.

    Enten så var dette vel mens Pia bodde på Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Ellers så var det mens hu bodde på Tagtved, (som er en bydel, (må man vel si), i Larvik).

    Men dette husker jeg veldig vagt.

    Men jeg mener å huske at Pia hadde et slags blåseinstrument, i metall, med tre ‘ventil-knapper’ på.

    Og at hu viste meg det her instrumentet, (som jeg syntes at virka litt kjedelig), på et av mine helgebesøk, hos mora mi, på begynnelsen av 80-tallet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe jeg har kommet på, fra Min Bok/Min Bok 2-tida.

    Det er det.

    At Magne Winnem, (fra Gjerdes videregående).

    Han kalte seg ‘Mags’, (husker jeg).

    Altså som han i Aha, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, (i ‘Høyres Hus-senteret’, i Groruddalen).

    (Noe jeg jo gjorde, fra høsten år 2000 til våren 2001).

    Så hendte det et par ganger, at kunder ble dårlige, i butikken, (husker jeg).

    (For det var mye eldre kunder, som handla der, av en eller annen grunn).

    En gang, så måtte jeg finne en stol og et glass vann, (eller noe sånt), til ei eldre kunde-dame, (mener jeg å huske).

    (Hvis ikke dette var mens jeg jobba på Matland/OBS Triaden, (en del år tidligere), da.

    Eller, det er mulig at noe lignende hendte, mens jeg jobba, i begge disse butikkene.

    Noe sånt).

    Og en annen gang, på Rimi Kalbakken.

    Så måtte jeg ringe etter ambulanse, (husker jeg).

    For en eldre kar, som hadde mistet bevisstheten, (eller noe sånt), vel.

    (Og dette måtte jeg jo også gjøre en gang, på den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobba som, i et par år, før jeg begynte, på Rimi Kalbakken).

    Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg tok drosje, (hjem fra byen, eller noe sånt), i Oslo.

    Så begynte plutselig den pakistanske drosjesjåføren, å ‘bable’ om.

    At jenter/damer, i byen, de fant seg alltid en sex-partner, hvis de ville ha det.

    (Noe sånt).

    Men at de ikke alltid gjorde det på landet.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han pakistanske drosjesjåføren plutselig begynte å bable, om det her.

    (Og hvor han liksom ville hen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996 eller 1997, (må det vel ha vært).

    Så dro Axel og jeg, på en slags pub til pub-runde, da.

    (Noe vi noen ganger gjorde, på rundt den tida, som Axel fylte atten år.

    For Axel syntes at det var litt kult, å ha en storebror, (nemlig meg), som bodde i indre by, (i Oslo), da.

    (Siden han selv bodde på Vestre Haugen, som lå en mil eller to, utafor sentrum).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at vi dro på et utested, i Kirkegata.

    (Green Apple, (eller noe sånt), kan det vel muligens ha vært).

    Og i andre etasjen der, så var det et diskotek, (husker jeg).

    Og der var det omtrent bare pakistanske gutter, i slutten av tenårene, (hvis jeg husker riktig).

    Og en av de pakistanske guttene, sa til Axel, (husker jeg).

    (Mens jeg stod ved siden av han).

    At Axel kunne få lov til å feste der.

    (Eller om han sa at Axel var kul, eller noe sånt).

    Noe sånt.

    (Og uten at jeg veit hvem disse pakistanske ungdommene var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 255: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXVIII

    Da jeg jobba på Rimi Langhus, (sommeren 2004).


    Så pleide jeg jo å gå av toget, (fra Vevelstad/Ski), på Skøyen stasjon, en del ganger, (husker jeg).


    Og da pleide jeg å gå gjennom Frognerparken.


    Og så gjennom Bogstadveien/Hegdehaugsveien.


    Og så bort Josefine gate, (blir det vel), til Bislett stadion.


    Og den ligger bare et steinkast unna der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate.


    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.


    Og noen ganger, da jeg gikk mot Bogstadveien.


    Etter å ha gått gjennom Frognerparken.


    Og kommet ut av den, ikke så langt unna hovedinngangen til Frognerbadet der.


    Så overhørte jeg det.


    At en gjeng, (må man vel kalle dem), som var på en restaurant, like nedenfor Colosseum kino der, (blir det vel cirka).


    Sa noe sånt.


    (Om meg, virka det som for meg).


    At jeg bare gikk rundt, (og sånn), da.


    Og at det kunne jeg gjøre, da jeg var yngre.


    Men ikke nå, som jeg begynte å få litt mindre hår osv., (var det vel).


    Hvis jeg hørte det riktig, da.


    Det virker jo helt sinnsykt at man ikke kan gå gjennom Frognerparken på vei hjem fra jobb, etter å ha overhørt, at man er forfulgt, av ‘mafian’.


    Så det er mulig at jeg kan ha hørt feil.


    Hvem vet.


    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    Men men.


    Jeg kan også ta med om det.

    At det var vel mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.


    (Noe jeg jo gjorde, fram til høsten 2004).


    At jeg leste om det, på VGD.

    At det fantes et CD/DVD-firma, i England, som delte opp pakkene, som ble sendt til Norge.

    Sånn at de gikk under tollgrensen, på 200 kroner.

    (Sånn som jeg selv senere har begynt å drive en nettbutikk, som selger Glacier Mints, osv.

    Mange år seinere, (nemlig i 2010), her i England).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Da jeg bodde på Bergeråsen, (fra 1979 til 1989).

    Så pleide jeg noen ganger å lese krim-bøker, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og et uttrykk jeg leste i en av de bøkene, det var ‘hundevakten’.


    Og det var den vakten, som var, rundt klokka 3-4, om natta.

    Da de flest ønsket å sove.

    Og det var forresten i disse hundevakt-timene, (altså seint på natta).

    At jeg traff de to unge damene, i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate, den natten til søndag, (var det vel), som røykeloven begynte.


    (Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

    Og det var også i disse hundevakt-timene deromkring.

    At jeg et par år tidligere, (var det vel), traff de to unge St. Hanshaugen-damene, som sa at de bodde like ved synagogen, forresten.


    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Og en annen gang, så traff jeg også to damer, i Ullevålsveien, (husker jeg).


    (På vei hjem fra byen, en natt til søndag, da).

    Og da ble det til at jeg bar hu ene dama, (på ryggen liksom), et stykke oppover, i Ullevålsveien da, (husker jeg).


    (I fylla, da).

    Som skikken vel muligens er, i Oslo.

    (Jeg mener ihvertfall å ha sett det tidligere, at noen damer blir bært på den måten, på vei hjem fra byen, da).


    Men dette må nok ha vært, før jeg slo opp kneskaden min igjen.

    (Noe jeg jo gjorde på en trening, med IT-akademiet, våren/sommeren 2002, (var det vel)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg en gang traff to damer, som var fra en Østfold-bygd, (eller noe sånt).

    Og som bodde, cirka et kvartal nedenfor krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate.

    (Cirka rett over gata for en ‘rar’ blokk, som Elin og Magne Winnem en gang sa at de likte.

    Da de var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Et par år før årtusenskiftet, var det vel antagelig).

    Jeg møtte vel også de to damene, nede ved Jernbanetorget, en gang.


    (Rundt 1997 eller 1998, kan det vel kanskje ha vært).


    Og jeg ringte vel også på hos dem en gang, i fylla, men da var de litt avvisende, vel.

    (Noe sånt).

    Selv om jeg vel fikk prate med hu ene dama, i trappeoppgangen, eller noe sånt.

    (Noe sånt).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her, (ved sykehuset i Drammen), var det at jeg ble født, (såvidt jeg har forstått), og Christell jobber. Det er ganske langt mellom Drammen og Kongsberg. (Jeg var med noen Røyken-folk, fra skolen, (handelsskolen Gjerdes VGS.), på noe slags russekro, i Kongsberg, natt til første mai, i 1989, så det husker jeg). Dem kunne omtrent like gjerne ha prata om at et nytt felles-sykehus for Oslo og Drammen, burde ligge i Asker

    ganske langt mellom drammen og kongsberg

    http://dt.no/nyheter/jens-pa-sykehusbesok-i-drammen-1.8038796

  • De har var det jeg prøvde å liksom kopiere, når Andre Willassen, (fra Gjerdes VGS.), og meg selv, (og vel også Magne Winnem), drakk, hjemme hos Magne Winnem, i hans Rimi-leilighet, (over Rimi Lambertseter), på begynnelsen av 90-tallet, en gang. Det var muligens Kjetil Holshagen, (fra Bergeråsen), som liksom ‘hypet’ disse sketsjene, da

    PS.

    Her er mer om dette:

    PS 2.

    Her er enda mer om dette:

  • ‘Kylling’? Er det Magne Winnem som tuller? Jeg husker at han kalte meg det skjellsordet, en gang studieåret 1989/90, da han var på besøk hos meg, på hybelen jeg leide, på Abildsø. Jeg hadde vel knapt hørt det skjellsordet før, så jeg skjønte vel ikke helt hvordan jeg skulle tolke det, så da ble jeg vel litt paff, mener jeg å huske. Hvilken kultur er Winnem, (kan man vel kanskje lure på), når han bruker sånne uttrykk. Hm

    kylling winnem tuller hm

  • Min Bok 5 – Kapittel 251: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXIV

    På St. Hanshaugen så var det forresten ganske lang vei, til nærmeste McDonalds eller Burger King.

    Men det lå en Maliks der, (husker jeg).

    Selv om jeg slutta å gå der så mye.

    For en gang jeg var der, (en søndag kveld vel), så var det en ansatt der, (en pakistaner eller noe), som var ganske uvennlig da, (mener jeg å huske).

    Så etter det, så slutta jeg å kjøpe Maliks-burgere, på søndager, da.

    (Selv om det hendte at jeg ble med Dag Anders Rougseth, (fra HiO IU), dit.

    Hvis vi jobba med noen skoleoppgaver, hjemme hos meg.

    For Rougseth var fan av Maliks, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var også et gatekjøkken til, på St. Hanshaugen.

    Og det lå ved siden av postkontoret, (i krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien), husker jeg.

    Og det gatekjøkkenet, det var også drevet av en pakistaner, da.

    Og jeg husker jeg spurte han hvordan gatekjøkkenet gikk.

    Og det gikk vel greit, hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Jeg kjøpte vel burger der, en 3-4 ganger kanskje.

    Iløpet av de siste årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg bodde, i Ila-komplekset.

    (I august, i 1989).

    Så fortalte Magne Winnem det, forresten.

    At utestedet Tranen, som lå rett rundt hjørnet, for Ila-komplekset.

    Det var et utested, med et ikke så bra klientell, da.

    Så det utestedet har jeg aldri vært på.

    Og det utestedet er kanskje ikke så bra, for Ila.

    Hva vet jeg.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rougseth dro meg også med på en restaurant som het Schrøder en gang, (husker jeg).

    Og den restauranten, den ligger i Waldemar Thranes gate, da.

    Cirka ovenfor Kiwi-butikken til Tom fra ‘Tom-gjengen’.

    Det var forresten utafor den restauranten, at bussen min, (21-bussen), til ingeniørhøyskolen, (eller ihvertfall Frogner), gikk.

    Og den restauranten, det var et såkalt brunt sted da, (må man vel si).

    Og hvorfor Rougseth likte seg der, det veit jeg ikke.

    Jeg ville vel heller gått på en pub, tror jeg.

    Men Rougseth ville kanskje ikke det, fordi han var ferdig med ungdomstida si da, (som han pleide å si).

    Så han gikk kanskje heller på litt lugubre restauranter, da.

    Det er mulig.

    (Og vi kjøpte vel bare en øl der, (på restaurant Schrøder), hvis jeg husker det riktig, forresten.

    Men det var jo greit, med noen avbrekk, fra skole-arbeidet, også.

    Det er jo sant.

    Så Rougseth var kanskje litt øl-tørst, da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er forresten mulig, at det Mats Karlsson sa, på Rimi Langhus, rundt 2003, (må det vel ha vært).

    Om at tvillingbroren hans, (nemlig Espen Karlsson), hadde fått arbeidsuke-jobb, (eller noe lignende), på Lamborghini-butikken, i Oslo.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    At det muligens kan ha vært noe tull, (fra Mats Karlsson), da.

    For finnes det egentlig en Lamborghini-butikk, i Oslo?

    Hvem vet.

    Hm.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Christell

    christell facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    enda mer facebook

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    christell humblen havnehagen

  • Mer fra Facebook

    kino petter wessel

  • Her kan man se det, at Magne Winnem, (fra Min Bok-bøkene), er en kuling, som bruker solbriller. Men Winnem bruker også samme typer skjorter, som Rimi hadde, på 90-tallet, med to knapper, for å holde slipset på plass. Jeg får leke motepoliti og arrestere Winnem her, tror jeg. Det tror jeg at min halvbror Axel ville ha gjort, hvis jeg ikke tar helt feil. Men men

    winnem kul

    https://www.facebook.com/magnew

    PS.

    Magne Winnem har forresten hatt samme type frisyre, hele tiden, som jeg har kjent han.

    (Og jeg ble kjent med han, da vi begge gikk på datalinja, russeåret på handel og kontor, i Drammen, skoleåret 1988/89).

    Så man kan kanskje si at Magne Winnem er en såkalt glatt type, da.

    (Siden han har tilbakegredd hår, osv).

    Andre Willassen, fra klassen til Winnem og meg, har forresten også samme type frisyre, (må man vel si).

    Det samme gjelder Søren Larsen, fra grunnkurs handel og kontor-klassen, på Sande videregående.

    (Han sa en gang, (på Sande videregående), at det fantes steder, hvor man kunne få råd, angående hvordan frisyre man burde ha, husker jeg.

    Så kanskje Søren Larsen, Andre Willassen og Magne Winnem, har fått råd om hvordan frisyre de burde ha, av de samme folkene.

    Hvem vet).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 238: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XI

    Noen få dager før jeg flytta til England.


    Så var det noen som ringte meg, (på mobilen min), fra et Drammens-telefonnummer, husker jeg.


    Og jeg regna med at det var faren min.


    Selv om det ikke var ofte, at han ringte meg.


    Og jeg kjente ikke igjen nummeret.


    Så jeg ringte opplysninga, og fikk opplyst det, at det var Drammen tingrett, som hadde ringt meg.


    (Av en eller annen grunn).


    Og da gjorde jeg ingenting, husker jeg.


    For jeg tenkte at det var kanskje faren min, som hadde ringt meg fra tingretten, (eller noe sånt), da.


    Og jeg ville ikke at noe skulle stoppe meg, fra å flytte til England, da.


    Så jeg ringte ikke tilbake, da jeg fikk denne ‘rare’ oppringingen, (må jeg innrømme).


    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    En av grunnene til at jeg syntes det, at denne oppringingen, var så rar.

    Det var det, at det ‘aldri’ var noen som ringte meg, (på mobilen min), fra Drammen.

    Drammen var liksom et sted, som jeg var en gang i året.

    (Og knapt nok det).


    Jeg prøvde å kutte ut min fars familie, etter problemene, under oppveksten.

    Så jeg hadde liksom ikke noe annet hjem, (de drøye åtte årene jeg bodde på St. Hanshaugen), enn Rimi-leiligheten min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var også sånn, at de nordlending-jentene, som bodde i leiligheten ved siden av meg, (i Rimi-bygget).

    (Nemlig de som bodde i leilighet 304, var det vel.

    En leilighet som muligens var litt større, enn de andre leilighetene, i tredje etasje, i Rimi-bygget.

    Mener jeg at Magne Winnem muligens sa en gang, ihvertfall.

    Men jeg har aldri vært inne i den leiligheten.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Selv om min fetter Ove en gang hoppa over fra min terrasse, og gikk inn i den leiligheten.

    Men Ove er ikke så lett å prate med, synes jeg.

    Han er litt brå og ‘uhøvla’ noen ganger, (som sin far), vel.

    Så å spørre Ove om leilighet 304, (som negerdama Sophia da bodde i), var større, enn min leilighet.


    Det vet jeg ikke om hadde hatt noen hensikt.

    Jeg hadde nok bare fått et slags degenerert ‘Follo-svar’ tilbake, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse nordlending-damene.

    (Eller om det bare var hu assistent-dama fra Rimi Ringen som bodde der).


    De flytta ut, noen måneder før jeg flytta, til Sunderland.

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det.

    At disse damene prata om det, (seg imellom).


    At de måtte flytte, siden at jeg, (tror jeg at det må ha vært), var forfulgt, av ‘mafian’.

    Noe sånt.

    (Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var forresten sånn, at etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så begynte jeg å ha det mye mer stille, i leiligheten min, enn før jeg overhørte dette.

    For jeg pleide ofte å ha på TV-en ganske høyt.

    (Etter at jeg fikk meg den nye stereo-TV-en i år 2000, ihvertfall).

    Men etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så ville jeg ha fred, for å tenke klart, liksom.

    Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.

    Så de nabojentene, i leilighet 304, de har nok antagelig merka det, at noe var galt, da.

    (Det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de prata om også.


    Noen måneder før de flytta ut.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg jo fikk meg en ny frisyre, (hvor håret liksom gikk mer nedover, istedet for til sida, som jeg jo hadde hatt det, siden begynnelsen av 90-tallet, vel), etter at jeg begynte å studere igjen, i år 2002.

    Dette var det en frisør på Oslo City, (eller om det var en frisør på Arkaden-senteret like ved), som forandra, (husker jeg).

    (Uten å spørre, egentlig).

    Men jeg skulle jo begynne å studere.

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom kunne ha en litt kulere frisyre, da.

    Men etterhvert, så ble jeg litt lei av, å betale 400-500 kroner, for å klippe meg, som frisøren på Oslo City, skulle ha, da.

    Så jeg begynte å klippe meg, noen ganger, hos en frisør, som lå på skrått over gata, for der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate.

    Det var ei innvandrer-dame, i 40-50-åra, som klipte meg der, (husker jeg).

    Og hu skulle ha mindre enn halvparten, enn hva frisørene på Oslo City osv., skulle ha betalt, da.


    Men en gang, som jeg klipte meg, hos hu innvandrerdama, i Waldemar Thranes gate.

    Så spurte hu meg, om: ‘Er du Erik?’, (husker jeg).

    Og det var kanskje fordi at jeg hadde fått skada trynet og at det var kjent, da.


    Hva vet jeg.


    Jeg fikk ihvertfall litt sjokk, (husker jeg).


    (Siden hu frisørdama visste navnet mitt, da).

    Så jeg slutta å klippe meg der, da.


    (Og ikke så lenge etter, så flytta jeg til England, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.