https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1103791286646&set=o.16821357770&type=3&theater
Stikkord: Magne Winnem
-
Min Bok 5 – Kapittel 228: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
Det var også sånn, (husker jeg).
At Siri Rognli Olsen, hu sendte meg en tekstmelding, den siste våren/sommeren, som jeg bodde, i Oslo.
(Våren/sommeren 2004, da).
Og jeg husker at jeg leste den tekstmeldingen, mens jeg venta på toget, fra Vevelstad til Oslo.
(Etter at jeg hadde jobba en vakt, som låseansvarlig eller ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, da).
Men jeg bestemte meg for å ikke å ta noen unødvendige sjanser.
For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Og Siri Rognli Olsen begynte plutselig å ‘bable’ om noen utvekslingsstudenter, som hu måtte kjøre og hente, (eller noe sånt), mens jeg prata med henne, på telefonen da, (var det vel).
Og da lurte jeg på om dette kunne være noen albanske mafia-folk, (som hu egentlig mente), eller noe sånt.
Så derfor, så droppa jeg å møte henne, (for videofilm-leie og/eller ‘pulevenn-sex’, (eller hva man skal kalle det)), sommeren 2004, da.
(Selv om jeg hadde møtt henne, både sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.
Hvis jeg husker det riktig.
Og da møtte jeg vel henne, bare en gang, hver sommer.
Så man kan vel ikke si at jeg var sammen, med Siri Rognli Olsen.
(Siden vi bare møttes en gang i året, da).
Men vi var kanskje pulevenner da, (som det vel kalles, i våre dager).
(Noe sånt).
Siden vi pulte både sommeren 2001 og sommeren 2003, mener jeg.
(Og også i påsken 1990 da, mens jeg bodde på Abildsø).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg syntes ikke at Siri Rognli Olsen var så veldig attraktiv da, (for å si det sånn).
Så jeg syntes det hadde vært flaut, å være sammen med henne, da.
Siden hu var så kraftig osv., da.
Så å møte henne en gang i året, (for gamle dagers skyld, eller hva man skal kalle det).
Det syntes jeg at var greit, da.
Men jeg lot henne aldri få besøke meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (husker jeg).
For jeg var litt flau over henne, da.
Siden hu var ganske ‘dundrete’, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde prata med Siri Rognli Olsen, på telefonen, våren 2004, (må det vel ha vært).
Så mener jeg at jeg overhørte det, på ingeniørhøyskolen, (altså HiO IU).
At ei mørkhuda studentdame der, sa til en annen studentdame, vel.
At: ‘De har prøvd å ta han gjennom kameraten og ikke klart det.
Og de har prøvd å ta han gjennom dama, og ikke klart det’.
(Noe sånt).
Og jeg lurer på om den snakkinga var om meg, da.
(Eller hvordan det kan ha vært).
Siden jeg jo hadde overhørt, (noen måneder før det her), at jeg var forfulgt av ‘mafian’ også.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det samme semesteret, (nemlig fjerde semester), så husker jeg at det også var en mannlig student vel, som snakka om at noen folk hadde blitt tatt, som det stod om i avisa, at hadde smugla heroin.
(Noen albanere, vel).
Og at dette var de folka, som var etter meg, da.
(Noe sånt).
Men dette var bare noe sladder, som jeg overhørte, da.
Så jeg visste ikke helt, om jeg kunne stole på dette.
(For jeg visste ikke hvem disse folka var, (som prata om det her), engang).
Ihvertfall ikke nok, til at jeg kunne basere meg, på dette, som jeg overhørte, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, (også i fjerde semester), så overhørte jeg det, (også i korridorene, på ingeniørhøyskolen), at: ‘Har du sett de folka som er etter han, eller?’.
(Noe sånt).
Og jeg lurte på om dette kan ha vært om meg, da.
(Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (noen måneder før det her), liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må også ta med om det, at Rimi-bygget, (som jeg har kalt det), hvor jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Det bygget, det ligger i Waldemar Thranes gate.
(Nærmere bestemt i Waldemar Thranes gate 5).
Og i Waldemar Thranes gate, så ligger også Ila Apotek, (hvis jeg husker det riktig).
Og vel også Kiwi St. Hanshaugen.
Rimi-bygget, det ligger et steinkast unna selve St. Hanshaugen, da.
Så det er mulig at det bygget ligger liksom på grensen, mellom St. Hanshaugen og Ila, da.
(Siden Ila Apotek ligger like ved, mener jeg).
Men Magne Winnem pleide å kalle det St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).
Og Waldemar Thranes gate, er vel en ganske kjent gate.
(Og Rimi-bygget ligger like ved krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien, da).
Så folk skjønner vel forhåpentligvis hvor jeg mener.
(Får jeg håpe på, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at hu Tornerosa, (fra #sol.20ognoe, på ef-net, på irc), som jeg hadde møtt en gang, på ‘blind date’, på utestedet Snorre, i Oslo sentrum.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, vel).
Hu flytta etterhvert til Oslo.
(Fra Ålesund, hvor egentlig var fra, vel).
Og i tiden etter at jeg skada trynet og overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så kontakta hu Tornerosa meg, et par ganger, på irc, (på #sol.20ognoe, var det vel), da.
Og den første gangen, som hu kontakta meg der.
Så fortalte hu det, at hu nå bodde i en leilighet, i Oslo, sammen med to andre damer.
Og hu ønsket å bytte med meg, sånn at jeg bodde sammen med disse damene og hu kunne bo aleine, da.
(Noe sånt).
Dette var muligens tidligere.
(Altså før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.).
Og dette var vel antagelig bare noe fleip, fra hu Tornerosa, (som var ei brunette, i 20-årene da), vil jeg vel tippe på.
Men våren 2004, (var det vel).
Så kontakta hu Tornerosa meg igjen, på kanalen sol.20ognoe, (som var en kanal, som jeg hadde chatta på, siden jeg var i midten i 20-årene, så jeg kjente mange av de andre folka, som pleide å chatte, på den kanalen da. Så derfor pleide jeg noen ganger å chatte der, selv om jeg hadde runda 30 år), da.
Og denne gangen, så ville hu Tornerosa besøke meg, (på St. Hanshaugen), husker jeg.
Men da, så var jeg så flau, siden jeg hadde fått skada trynet mitt, osv.
(Og jeg hadde jo også overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Så jeg begynte bare å tulle da, (må jeg vel innrømme).
Og jeg liksom unngikk det temaet, (at hu Tornerosa ønsket å besøke meg , og kanskje ville bli pulevennen min, (eller noe sånt), hu også), da.
Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da.
Og siden jeg jo hadde problemer med at jeg hadde fått skada trynet, (noen måneder før det her), og så skikkelig stram og rar ut, i maska, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 221: Høsten 2004
Studiene mine i Sunderland, de begynte først i midten av september-måned, i 2004.
Så jeg jobba ut august-måned, (mener jeg å huske), på Rimi Langhus, da.Og før jeg jobba min siste dag der, så lagde jeg vaktlister, (både for ledere og vanlige medarbeidere vel), sånn at den nye butikksjefen, hadde en grei bemanning, når han begynte, på Rimi Langhus, i september 2004 da, (må det vel ha vært).Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så, når jeg fikk ferie, så ringte jeg den nye butikksjefen, på Rimi Langhus, (fra Rimi-leiligheten min på St. Hanshaugen), da.
(En butikksjef, som jeg aldri møtte.
Og som jeg ikke husker navnet på nå, forresten).
Og på telefonen, så forklarte jeg det, at jeg slutta, i jobben min, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.
Og det mente jeg, at jeg kunne gjøre, over telefonen, (og på dagen).
For jeg hadde jo mye ferie til gode.Og jeg hadde jo bare en vakt i uka, som fast vakt der, (nemlig ledervaktene, på fredags-ettermiddagene).Og jeg hadde jo jobba mye ekstra der, (som ‘sommerbutikksjef’), sommeren 2004, da.Og jeg var i jo begynnelsen av ferien min, som varte i hele september, (og muligens også oktober), vel.
(For jeg hadde vel krysset av, på en tavle, som stod nede på spiserommet, (på Rimi Langhus), mener jeg å huske.Når det gjaldt hvilke uker jeg skulle ha ferie, da).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg dro til Sunderland, så var det mye jeg måtte ordne, (husker jeg).
For dette var jo egentlig sånn, at jeg flykta, til utlandet.
Og jeg skulle jo ta fly, til England.
Så jeg bestemte meg for å selge ting som TV, stereoanlegg, DVD-spiller, oppvaskmaskin, hybelkonfyr og kjøleskap, da.
Dette solgte jeg til en brukthandel, på Bislett, (husker jeg).
Han brukthandleren dukka opp på døra mi, (etter at jeg hadde ringt det firmaet vel), og jeg hjalp han å bære tingene ned, i varebilen hans, (husker jeg).
Og han brukthandleren spurte meg hvor mye jeg regnet med å få for disse tingene.
Og da svarte jeg noe sånt som, at jeg regna med å få tilbake cirka halvparten, av det jeg hadde betalt.
Men da svarte han brukthandleren det.
At det var det han fikk for tingene.
(Når han seinere skulle selge de, i bruktbutikken sin).
Så jeg kunne bare få cirka en fjerdedel, av det jeg selv hadde betalt, (for disse tingene da), husker jeg.
Men jeg sa at det var greit, da.
For jeg tenkte sånn, at jeg kunne jo bare kjøpe meg nye hvite- og brunevarer seinere.
Så dette ble bare som noe slags rydding, for meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg bestilte også flybilletter, til England, (på nettet).
Jeg bestilte en billett, med Norwegian, (var det vel muligens), fra Gardermoen og til Heathrow.
Og så en billett, med et britisk selskap, (må det vel ha vært), fra Heathrow og til Newcastle, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den ‘pervo-sofaen’ og den rammemadrass-senga, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid).
De visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av, da.
Men den pervo-sofaen, den hadde jeg jo funnet, i kjelleren, i Rimi-bygget, (bare noen få måneder tidligere).
Så jeg ringte vaktmester Karl Fredrik, (som jobbet i Ica vel), og spurte han, om det var greit, at jeg satt den sofaen tilbake, ned i kjelleren, da.
Og jeg spurte vel også om det var greit, at jeg satt den senga der, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, i sin tid), da.
Og det sa han vaktmester Karl Fredrik, at var greit da, (husker jeg).
(Og det brune salongbordet, som jeg hadde fått av svigerforeldrene til Magne Winnem, (på den tida, som jeg flytta inn, i Rimi-bygget), det må jeg vel også ha satt ned i kjelleren der, forresten).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida om jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 194: Colors
Det var også sånn, rundt årtusenskiftet.
At David Hjort, sa til meg det.
(Muligens etter at han ble sammen med Melina Jørgensen, i 2002).
At: ‘Ser du at jeg har opereret bort den føflekken jeg hadde ved siden av nesa’.
Noe sånt.
Men det syntes jeg at ble litt for personlig, (husker jeg).
Så da svarte jeg ikke noe.
(Eller jeg svarte vel muligens bare ‘nei’.
Siden jeg vel ikke husket alle detaljene, i trynet, til David Hjort, i hue, liksom.
For jeg kjente han ikke så godt, liksom.
Dette var egentlig bare en Rimi Bjørndal-kollega, (som ofte dro meg med ut på byen og så videre), for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært).
Så dro Pia med Axel og meg, ned til Aker Brygge, for å spise pizza, på Peppes Pizza, (husker jeg).
Men jeg husker dette som en ikke så veldig hyggelig kveld, (må jeg vel si).
Pia er liksom ikke noe hyggelig og vennlig, synes jeg.
Så dette ble ikke en hyggelig kveld.
Og Axel er også ganske upersonlig.
Så det er nesten som at Axel og Pia mangler personlighet, (må man vel si).
Når jeg tenker på denne pizza-kvelden nå.
Så tenker jeg også på den gangen, som Pia ville at henne, Glenn Hesler og meg, skulle dra, på ‘Ungbo-festlighet’, til Bowlinga, på Strømmen Storsenter.
Det ble nesten som noe mekanisk over det, vil jeg si.
Det var ikke som at Pia egentlig hadde lyst, til å gjøre dette, (må man vel si).
Det var ikke det, at disse tingene, som Pia dro meg med på.
Som å spise pizza på Aker Brygge og spille biljard på Strømmen Storsenter.
Som jo er ganske Vanlige ting, som kunne være litt artig og morsomt.
Hvis man hadde gjort det, sammen med litt karismatiske og hyggelige folk, da.
Men det var det ikke, synes jeg.
Så man kan kanskje si, at Axel og Pia, de mangler litt karisma, da.
Det er liksom sånn, at det er hyggeligere å sitte aleine hjemme, foran PC-en, enn å tilbringe tid, sammen med Pia og Axel.
(Må man vel nesten si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at da jeg kjøpte meg en bruktbil, å ha, mens jeg jobba som butikksjef.
(Noe jeg jo ikke hadde planlagt å jobbe med, resten av livet.
Så jeg tenkte vel at en bruktbil var greit nok.
For man fikk mellom tusen og femtenhundre kroner, (skattefritt), i kjøregodtgjørelse, i måneden, som Rimi-butikksjef.
Så da tenkte jeg det, at jeg burde ha bil.
Selv om Liv fra Rimi Karlsrud, (var det vel), sa til meg det, (like etter at jeg ble butikksjef), at det var mange Rimi-butikksjefer som ikke hadde bil, men som likevel fylte ut kjøregodtgjørelse-skjemaene til Rimi, og fikk utbetalt disse pengene.
Så dette med kjøregodtgjørelsen, til Rimi.
Det var noe som noe snusk da, (må man vel si).
Det var et system, som gikk ut på, at Rimis butikksjefer, måtte lyve, da.
Og finne opp reiser, i øst og vest.
For å få noen skattefrie frynsegode-kroner, da.
Så dette systemet var litt uverdige, (må man vel si), for ‘ordentlige’ folk.
Så ordentlig folk og Rimi-jobber, de gikk kanskje ikke så bra sammen, da.
Det er mulig).
Så sa Pia noe sånt, som at jeg burde ha kjøpt en ny pickup, (til cirka hundre tusen kroner), hvis jeg husker det riktig.
Men hvor fikk Pia dette fra?
Skjønte hun at Rimi bare var en ‘nødjobb-karriære’ for meg?
Hvordan ble Pia, som ikke hadde lappen og bil selv, ekspert på bilkjøp?
Dette undret meg litt, husker jeg.
Jeg hadde jo allerede tenkt ut hvordan jeg skulle gjøre dette.
Jeg luftet det litt med Magne Winnem.
Men jeg tenkte ikke på å drøfte bilkjøpene mine, med Pia.
For at Pia hadde så god greie på å kjøpe bil, det var ukjent for meg, da.
Så jeg kjenner egentlig ikke Pia så bra, (må man vel si).
Siden det virker som at hu har mange sider, som er ukjente for meg, da.
Men Pia og meg, vi har bodd på ulike steder, under oppveksten.
Selv om vi er helsøsken.
Man må vel nesten si at Pia bodde på fosterhjem, da hu bodde hos Haldis.
Eller, Haldis, hu var jo min fars nye samboer, liksom.
Og Pia bodde hos mora mi og min fars nye samboer.
Mens jeg bodde alene, (på Bergeråsen), da.
Så Pia og jeg, vi er egentlig i to forskjellige familier.
Jeg er i min fars gamle familie.
(Som han har flytta fra, må man vel si).
Og Pia er i min fars nye familie.
Eller, hu var ihvertfall i min fars nye familie.
Men man kan vel ikke si det, at jeg selv, noen gang har vært i min fars nye familie.
Jeg har ihvertfall aldri bodd i ‘Haldis-huset’, da.
For å si det sånn.
Med unntak av en eneste natt, vel.
Men da sov jeg i senga til Christell, (av en eller annen grunn).
Og der klinte jeg jo med Christell en gang, og.
Så jeg er kanskje mer som Christell sin ekskjæreste.
Enn som hennes bror.
Og Pia er som Christell sin søster, da.
Så Pia blir kanskje mer som en slektning, av min ekskjæreste, da.
Enn som min søster.
Det er ihvertfall veldig komplisert, må jeg si.
Så det er kanskje derfor at Christell sa til meg, i begravelsen til bestemor Ågot.
At jeg ikke har så mye familie igjen.
Siden bestemor Ågot og mora mi, (og muligens bestemor Ingeborg), var de eneste jeg hadde, av ordentlige slektninger, da.
Noe sånt.
Det er ihvertfall veldig komplisert da, må man vel si.
Er Pia søsteren min ekskjæreste.
Eller er hun min søster.
Hun er ihvertfall ikke som en søster, som man har vokst opp sammen med, under hele oppveksten.
Så det er nok kanskje derfor, at jeg ikke kjenner, alle sidene, til Pia, da.
Så selv om Pia er søsteren min, så kjenner jeg ikke henne så godt, liksom.
Så derfor har jeg kanskje vært litt stille, når jeg har hengt sammen med Pia, det året jeg gikk på skole, i Drammen, (skoleåret 1988/89), osv.
Fordi jeg kjente ikke Pia så bra.
Selv om hu var søstera mi.
Og jeg syntes vel kanskje det, at jeg burde kjenne søstera mi, da.
Så derfor, så var det vel, at jeg hang en del sammen med henne, (og vennene hennes), uten å gjøre så mye ut av meg, (på Cafe Lyche osv.), det året jeg gikk på skole i Drammen.
Fordi at jeg prøvde å bli kjent med søstera mi.
Siden søsteren min og meg, ble skilt fra hverandre, og vokste opp på forskjellige steder, under den siste delen, av oppveksten vår, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han sa en gang til meg det, (rundt årtusenskiftet en gang vel).
At nå begynte jeg å komme såpass opp i åra.
Uten å funnet meg noen dame.
Så jeg måtte vel muligens begynne å se på ‘bruktmarkedet’, sa han.
Men hva Magne Winnem mente med bruktmarkedet.
Det er jeg ikke helt sikker på.
Men han mente vel kanskje det, at jeg måtte finne meg ei dame, som hadde unger, fra et tidligere forhold, da.
Noe sånt.
Men denne ‘bruktmarked-pratinga’, fra Magne Winnem, den syntes jeg at ble litt ekkel, (husker jeg).
Jeg var jo på date, flere ganger i året, med damer i 20-årene, som jeg først ble kjent med, på forskjellige chat-er, på internett.
Så jeg hadde ikke gitt opp håpet, når det gjaldt å finne meg en pen og grei dame, i 20-årene, liksom.
Jeg var jo på date med damer, som Cathiz fra #sol.20ognoe, litteratur-studinna og Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne).
Og dette var alle tre pene blondinner, (som var min favoritt-dametype, må jeg vel si), som var i cirka gifteferdig alder da, (må man vel si).
(Hvis ikke litteratur-studentina var brunette, da.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Så jeg var ikke så langt unna å finne ei pen dame, liksom.
(Syntes jeg selv, ihvertfall).
Og det å ha noen andres snørr-unger flyende rundt meg, hele tida.
Det var ikke min drøm, akkurat.
Så å finne meg ei dame med unger.
Det var ikke noe jeg var så interessert i, (for å si det sånn).
Og hvor dette ‘bruktmarkedet’, til Magne Winnem, var hen.
Det veit jeg ikke, heller.
(Og det var jeg heller ikke så interessert i å finne ut.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, rundt årtusenskiftet, en gang.
At Pia en gang sa til meg det.
(En gang, som jeg var på besøk hos henne.
Det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).
At hvis jeg fikk telefonnummeret, av ei dame, på byen.
Så burde jeg vente en del dager, før jeg ringte henne.
Og det var alt Pia sa.
Så hu sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.
Hvorfor sa Pia dette, lurte jeg.
Var Pia i noen slags undergrunn, som tullet med damene, som jeg sjekket opp, på byen, (lurte jeg).
Noe sånt.
Så jeg svarte ikke noe, da Pia snakka om det her ‘vente med å ringe’-greiene, da.
For å si det sånn.
For da ble jeg litt paff, husker jeg.
For Pia smilte vel nesten litt, da hu sa det her.
Så hu var litt lur og hemmelighetsfull da, (må man vel si).
Så jeg begynte vel å lure på om noe var galt, antagelig.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og for å prøve å forklare mer.
Så var det vel nesten noe japansk, over disse folk, som jeg hang sammen med, inne i Oslo.
Magne Winnem, han lånte meg jo bøker, skrevet av japanske forretningsmenn, (husker jeg), på den tida, som han bodde, over Rimi Nylænde, (hvor jeg senere ble butikksjef), på begynnelsen av 90-tallet.
Og Glenn Hesler, han kalte seg jo ‘Kazuya’, på irc.
Og det er vel et japansk nick.
Det sammen med tremenningen min, (som var adoptert fra Sør Korea), nemlig Øystein Andersen.
Han kalte seg jo ‘Heihachi’, på irc.
Og Axel, han trente jo karate, som gutt.
Det sammen med hu tøffe venninna, til Laila Johansen, (fra Skøyen), hu trente også karate, (mener jeg å huske).
Og Pia har vel kanskje en slags japansk personlighet.
Hu er vel kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp, osv.
Og det samme med Axel og Magne Winnem.
Og dette kan vel sies om Glenn Hesler og Øystein Andersen og.
At de alle har disse egenskapene, som jeg nevnte ovenfor.
At de alle har en kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp personlighet, da.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Så det kan være at alle disse er i Yakuza-en, (eller noe sånt), har jeg tenkt nå.
Det var ihvertfall på grunn av at disse folka, som jeg kjente, i Oslo, var så kjedelige, tørre, alvorlige, kyniske, morske og ordknappe.
At jeg syntes at det ble som en befrielse, når jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på internett.
(Da Magne Winnem dro meg med til datasalen, på BI, våren 1996, var det vel).
Da ble jeg internett-frelst, må jeg si.
For da tenkte jeg nok det, at kanskje det fantes noen mer norske, (eller vestlige), folk, på nettet.
Sånn at jeg fikk litt ferie, fra alle disse japsene, liksom.
Noe jeg trengte.
For jeg ble trist og deprimert, av å bare kjenne japser, da.
Så derfor var det at jeg hadde så lyst til å få meg internett.
Etter at jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på nettet.
For da ble det som med kontakttelefonen, på 80-tallet, (tenkte jeg).
For der kunne jeg også chatte med norske folk, da.
Og slippe litt bort fra japsene liksom, under oppveksten min, (da jeg bodde aleine), på Bergeråsen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg tenkte ikke på disse folka, som jeg nevnte ovenfor, som japser liksom, på den tida, som jeg bodde, i Norge.
Det var bare noe jeg tenkte på nå i dag, (her i England), egentlig.
(Når jeg slappa av litt her nå, siden jeg ikke har internett, osv).
Men Haldis, hu ga jo Pia, Christell og meg, noen japanske joggedresser, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
(Noen svarte og hvite joggedresser, med noen japanske tegn på vel).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.
Og jeg syntes det ble litt vel mye, å gå med en sånn fargesterk joggedress, på ungdomsskolen.
Så jeg brukte bare jakka litt, noen ganger, (det første året), på videregående.
(For jeg så at ei i klassen min, gikk med en sånn jakke.
Ei fra Sande, vel).
Men de var veldig japanske, (må jeg si), de joggedressene.
Som Pia, Christell og jeg, fikk av Haldis, en gang, som hu hadde vært i Syden, (eller noe sånt), vel.
Og en annen gang, som Haldis hadde vært i Syden, (eller noe), så fikk jo Pia, Christell og meg, en lyseblå dunjakke, (av samme merke og modell), alle tre.
Mens faren min, fikk en oransje dunjakke, (av samme merke og modell).
Så dette kan kanskje ha vært noe med underverden, (tenker jeg nå).
Sean Penn spiller jo i en film, som heter ‘Colors’.
Som min stefar Arne Thomassen, satt og så, sammen med meg, på Canal +, en kveld, det året, som jeg leide et rom av han og Metter Holter, inne i Oslo, (husker jeg).
Så farger, det er noe gjeng- eller underverden-koder da, (tror jeg).
Så kanskje disse plaggene, som Haldis ga til faren min, søstera mi, Christell og meg.
Var noe slags underverden eller gjeng-koder, som i filmen Colors da, (tenker jeg nå).
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Christell var forresten også litt japansk, den gangen, som Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen dukka opp, på Bergeråsen.
(Mens vi fortsatt gikk på barneskolen, vel).
Og jeg sparka Christell i magan, (i panikk omtrent, må man vel si), for å prøve å få Christell og Pia, til å forstå, at disse to kara, var uvennene mine, fra Sand, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Og da falt Christell liksom sammen, og holdt seg på magen, i smerte.
Men hu sa ikke en lyd, da.
Så hu var nesten litt som en samurai eller ninja, eller noe sånt, da.
(Litt ihvertfall).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 185: Mer fra festingen med David Hjort
Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så kjente jeg David Hjort, fra vi jobbet sammen, på Rimi Bjørndal, i 1997.
Og jeg flytta til England, i 2004.
Og i løpet av disse årene, så mista jeg aldri kontakten, med David Hjort, da.
(For å si det sånn).
For David Hjort, han ville flere ganger i året, (de fleste av de her årene, ihvertfall), invitere meg med, på fester, både her og der, da.
Og jeg hadde jo ikke så mange andre, å gå ut med.
(For Magne Winnem, han ble jo etterhvert ‘tøffel’, (må man vel si), etter at han gifta seg.
Og Axel, han var jo broren min.
Og han syntes nok kanskje det, at det var mest gjevt, å feste sammen med storebroren sin, (nemlig meg), når han var i 17-18 års-alderen.
Og han var kanskje litt lei av, å feste sammen med meg, når han begynte å komme opp i 20-åra, da.
Virka det litt som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For eksempel, så var det sånn, (husker jeg).
At da Danmark vant Melodi Grand Prix, med Olsen-brothers.
Så var jeg på en fest, (som David Hjort hadde dratt meg med på), i Rimi-bygget, på Sagene, da.
Muligens hjemme hos hu svenske Linda, fra Rimi Bjørndal.
(Hvis ikke det var hos en av naboene hennes, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dette sjekket jeg på Wikipedia nå.
Og det var 13. mai 2000, at denne festen ble arrangert, av noen Rimi-folk, på Sagene, da.
Og grunnen til at jeg husker det, at Danmark vant Melodi Grand Prix, denne lørdagskvelden.
Det er fordi, at David Hjort, han gikk da rundt, og fortalte alle, at Danmark hadde vunnet Melodi Grand Prix, da.
Men jeg, jeg hadde jo nesten vært i Lyche-gjengen, i Drammen, skoleåret 1988/89.
(Siden søstera mi Pia var i den gjengen.
Og jeg selv gikk på skole, i Drammen, det året).
Og den gjengen, de likte ikke Kjetil Stokkan og sånn, da.
(Han som sang sangen ‘Romeo’).
Pias nazistvenn Kjetil, (kameraten til Noah), han skulle ikke se på Kjetil Stokkan, husker jeg, (for jeg hang ganske mye, på Drammensmessa, siden faren min og Haldis, pleide å ha vannseng-stand, på den messa , så jeg kom vel inn gratis der, mener jeg litt vagt å huske, ihvertfall).
Så jeg var vant til det, at Grand Prix, det var ikke noe kult, da.
(For folka i den Lyche-gjengen, til Pia, de så vel ned, på Grand Prix, da.
Mener jeg å huske, ihvertfall).
Men David Hjort, han digga Grand Prix da, (skjønte jeg).
Så da syntes jeg at David Hjort var litt døv, (husker jeg), siden han gikk rundt og spredde det, (på lørdagskvelden), at Danmark hadde vunnet Grand Prix, liksom.
Men da tenkte jeg vel forresten også det, at David Hjort da visste det, at han egentlig er dansk.
Jeg selv, jeg ble ikke noe glad over, at Danmark hadde vunnet Eurovision Song Contest, med Olsen Brothers, (husker jeg).
For jeg ser på meg selv som norsk da, (og ikke dansk), for å si det sånn.
(For jeg er jo bare kvart dansk, (etter min mormor, som flytta til Norge, før jeg ble født).
Og jeg har aldri bodd i Danmark, (for å si det sånn)).
Men David Hjort, han ser nok muligens på seg selv, som mer dansk, enn norsk, (tror jeg).
Hvis jeg skulle dømme, av den måten, som han fløy rundt, på den nevnte festen, i Rimi-bygget, på Sagene, for å fortelle alle det, (hvis det ikke var bare meg han fortalte om dette til da), at Danmark hadde vunnet Melodi Grand Prix.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var vel på kanskje tre-fire fester, tilsammen, i Rimi-bygget, på Sagene.
Og alle disse gangene, så var det vel David Hjort, som dro meg med dit.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og på en av disse festene, så hadde hu svenske Linda fra Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).
Hu hadde et slags tre stående, i en potte, akkurat der hvor David Hjort og jeg, vel såvidt fikk plass vel, i stua hennes, (som var rimelig full av folk), da.
(For det var ganske mange folk, på den her festen, da.
Husker jeg).
Og dette treet, det var det nok, at man såvidt kom borti, da.
Og så falt det ned, da.
For det her treet, det var veldig ustøtt, da.
Så jeg måtte jo nesten sitte hele kvelden, og holde fast, det her treet, da
For at det ikke skulle velte, da.
Eller, nå overdriver jeg litt.
For jeg fikk vel plassert dette treet, sånn at det stod lent, inntil veggen, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Og selv om jeg var, på fest, i Rimi-bygget, på Sagene der.
Så betydde ikke det, at det var sånn, at jeg ble der her kvelden og natta, liksom.
Nei, jeg havna ofte på et utested, i Oslo sentrum, når jeg var ute på fest, her og der, da.
Så det var ikke sånn, at David Hjort og meg, pleide å sitte og kjede oss, hvis vi var på en fest, liksom.
Nei, vi var begge ganske rastløse, av natur da, (må man vel si).
Så vi stakk ganske ofte ut på byen, for å kjøpe oss noe mat eller drikke noen halvlitere, da.
(Istedet for å sitte å kjede oss, på en ‘døv’ fest, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også på en fest, i Rimi-bygget, på Sagene, at jeg tok et sånt nærkamp-triks, (som jeg hadde lært i militæret), på Jan Henrik, assistenten min, fra Rimi Nylænde, (som også var på den samme festen da, mens som hadde blitt dratt med dit, av noen andre folk, enn David Hjort, vel).
Og det kan ha vært sånn, at jeg ble så lei, av å sitte å holde, på det ‘dumme’ treet, (til hu svenske Linda, fra Rimi Bjørndal).
(Og at jeg følte meg litt dum, på grunn av den ‘tre-holdinga’, da).
Og at jeg derfor, liksom måtte tulle litt, med Jan Henrik aka. Jan-ern, (i fylla), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og David Hjort, han fortalte også det, en gang.
På en fest, i Rimi-leilighetene, på Sagene, (var det vel).
At hans far, jobbet som fengselsprest, i Danmark.
Og at det i det fengselet, som hans far jobbet.
Hadde skjedd en fæl avstraffelse da, (ifølge David Hjort).
En upopulær fange hadde nemlig fått kokende olje, (eller noe lignende), slengt opp i ansiktet sitt, mens han hadde hatt kjøkkentjeneste, da.
(Noe sånt).
Og dette var det noen medfanger, som stod bak da, (forklarte David Hjort).
Og både fangene og de som jobbet, i dette fengselet, hadde visst vært svært preget, av denne avstraffelsen, da.
(Hvis jeg forstod det riktig).
Men hvorfor David Hjort, begynte å fortelle om noe sånt her, på en fest.
Det veit jeg ikke.
Men det veit han vel kanskje selv.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også ei annen dame, som bodde, i Rimi-leilighetene, på Sagene der.
(Det var jo forresten også, (som jeg jo har skrevet om tidligere), Rimi-leiligheter, på St. Hanshaugen.
(Hvor jeg jo selv bodde).
Og også på Carl Berner/Tøyen.
Hvor jo Fredrik og Toro, (som begge jobbet på Rimi Bjørndal), bodde.
Og også på Billingstad, (ved IKEA der).
(Hvor jo David Hjort og Linn Korneliussen bodde, i en periode, i år 2000, vel).
Så det var Rimi-leligheter, (altså leiligheter for folk, som jobba, i Rimi), på ihvertfall fire steder, i Oslo-området, da.
Som jeg veit om, da.
Men det kan jo ha vært Rimi-leiligheter, på enda fler steder og, som jeg ikke har fått med meg.
Det er mulig).
Og hu dama, hu var i begynnelsen av 20-årene og hadde lyst hår, vel.
(Muligens med et slags midtskill).
Og hu var en bekjent, av David Hjort, da.
Og hu var med, på den dansketuren, som Kjetil Prestegarden, (fra Rimi Kalbakken), arrangerte, på begynnelsen av år 2001, da.
Men jeg tror at hu, (og ei venninne av henne, som også bodde, i Rimi-lelighetene, på Sagene, vel), muligens dro på denne dansketuren, som vanlige passasjerer, og at de altså ikke, hadde ordnet billett, gjennom han Kjetil Prestegarden, da.
Det var sånn det virka som, for meg, ihvertfall.
For David Hjort, han pekte på hu lyshåra ‘Rimi-bygget på Sagene-dama’, gjennom et vindu, (eller noe sånt), på den her dansketuren da, (mener jeg å huske).
Så jeg lurer på om hu lyshåra dama, (med midtskill), var dratt med dit, av David Hjort, (på en eller annen måte), og ikke av Kjetil Prestegarden, da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Forresten, så kom jeg på nå, at det ikke var Kjetil Stokkan, som han Kjetil, (nazist-vennen til Pia), fra Drammen, ikke ville se.
Det var Dan Børge Akerø, (huska jeg nå), som han ‘nazi-Kjetil’, ikke hadde tenkt til å se på, på Drammensmessa.
Men det var sånn, i Lyche-gjengen da, (husker jeg).
At de ikke likte Grand Prix.
Spesielt Cecilie Hyde, var det vel, som ikke likte Grand Prix.
(Hvis jeg husker det riktig).
For de i Lyche-gjengen, de likte liksom mye mer sofistikert musikk, enn den musikken, som var med, i Grand Prix, da.
For Lyche-gjengen, de likte ikke kommersiell musikk, da.
(Men for det meste alternativ musikk da, må man vel si.
Selv om denne gjengen, (som søstera mi var i), også ble kalt for ‘Depeche-gjengen’.
Og Depeche Mode, de var vel egentlig ganske kommersielle, vel.
Så Lyche-gjengen, de var kanskje litt dobbeltmoralske, da.
Når de sa at de ikke likte kommersiell musikk, samtidig med at de hørte på Depeche Mode, liksom.
Men det de i Depeche-gjengen kan ha ment, var at de ikke likte ‘hyper-kommersiell’ musikk, liksom.
Som Grand Prix, da.
Og jeg selv, jeg hadde jo hørt mye på nærradio, i de årene, som jeg bodde alene, på Bergeråsen, (på 80-tallet)..
Så jeg var lei av en type musikk, som ble kalt for ‘SAW’, etter produsentene Stock, Aitken and Waterman.
Så jeg fikk litt sansen, for noe av musikken, som den her gjengen, hørte på, da.
For disse folka, de dukka etterhvert opp, i stua mi, på Bergeråsen.
Siden at søstera mi Pia, flytta inn hos meg der, og arrangerte fester der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 183: Mer fra da jeg bodde på St. Hanshaugen
Jeg kan jo ta med, i denne boken, om det jeg har skrevet om, på bloggen min, tidligere i dag, (23. mars 2013).
Nemlig at jeg tilfeldigvis surfet på en nettside, om Breivik, siden det stod i nettavisene, at moren hans var død, i dag.
Og da så jeg det, at Breivik jo hadde jobbet, som telefonselger, i det samme firmaet, (i Klingenberggata), som Axel jobbet i, på midten av 90-tallet.
Jeg selv, jeg jobbet jo noen få måneder, med telefonsalg, (for å spare opp penger, til å ta lappen), våren og sommeren 1995.
Og på den tida, så jobba Axel også med telefonsalg, (husker jeg).
Jeg husker at Axel en gang viste meg, hvor han jobbet, en gang, i 1995, (må det vel ha vært).
Og på det nevnte Breivik-nettstedet, (https://sites.google.com/site/breiviktimeline/locations/oslo/klingenberggata-5), så var det et bilde, av den samme inngangsdøra, som Axel viste meg, i 1995.
(Jeg mener ihvertfall, at jeg kjente igjen den døra, da.
For å si det sånn).
Så jeg er nesten hundre prosent sikker på, at Axel og Breivik, jobba i det samme firmaet, da.
(Nemlig Direkte Respons).
Og etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen, i 1996.
Så husker jeg det, at en gang Axel var på besøk hos meg der, (må det vel ha vært).
Så nevnte Axel det, at en kar, på jobben hans, sa ‘hytten’, (istedet for ‘hytta’).
(Noe sånt).
Og Axel forklarte at han da hadde rettet på vedkommende, da.
Så jeg har i dag lurt litt på, om denne kollegaen, av Axel, kan ha vært Breivik, da.
For Axel jobbet vel, med telefonsalg, i 2-3 år, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Så jeg ser ikke på det som helt usannsynlig ihvertfall, at Axel og Breivik, kan ha jobbet sammen, i dette firmaet, (Direkte Respons), rundt 1997, da.
Hvem vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nå tenkte jeg litt mer på det her.
Og det var ikke ‘hytten’, som Axel sin kollega sa.
Det var ‘fyllen’.
Axel sin kollega sa ‘fyllen’ istedet for ‘fylla’, husker jeg, at Axel sa, i 1997 en gang, (kan det vel ha vært).
Dette var en som var fra vestkanten, da.
(Mener jeg at Axel sa).
Og Axel sa at vedkommende hadde sagt, noe sånt som, at: ‘Jeg vært på fyllen i helgen’, (eller noe sånt).
Og da hadde Axel retta på vedkommende da, (sa han), og forklart at det het ‘fylla’, (og ikke ‘fyllen’), da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg syntes at det kunne være vanskelig å forstå Axel.
Det var nesten som at vi var to forskjellige generasjoner, (som jeg vel har skrevet om tidligere).
Axel var oppvokst på 80-tallet, i Oslo, med Sky Channel, osv.
Og jeg vokste opp, på 70-tallet, i Vestfold, med kun norsk og svensk TV da, (unntatt de siste par årene, på Bergeråsen, når vi også fikk Super Channel der).
Og Axel hadde jo sagt ting, som at: ‘Dansker er Nordens jøder’ osv., da jeg leide et rom, av faren, (Arne Thomassen), og stemora, (Mette Holter), til Axel, studieåret 1990/91.
Ting som jeg ikke skjønte noe av, selv om Axel jo var født i 1978, og kun var 11-12 år, dette året, som jeg leide et rom, av foreldrene hans, på Furuset, (eller Høybråten, som Mette Holter vel etterhvert istedet begynte å kalle det, en eller annen gang, iløpet av de månedene, som jeg bodde der).
Så da Axel, på sine besøk hos meg, på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.
Kunne si ting som at han ville at han og jeg, skulle flytte fra Oslo.
Mens han så ut som at han var i sjokk, da.
(Eller om han bare lot som om han var i sjokk, eventuelt).
Da skjønte jeg ikke så mye, (må jeg innrømme).
Er Axel oppriktig nå?
Eller bare fleiper han?
Noe sånt tenkte jeg nok.
Og når Axel oppførte seg sånn, så oppførte han seg vel cirka, som om jeg var faren hans, (må man vel si).
Men jeg var jo bare broren hans, (for å si det sånn).
Og faktisk bare halvbroren.
Så dette ble jo litt rart, da.
(Når Axel oppførte seg på den her måten, (mener jeg).
Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som Axel, var på besøk, hos meg, på St. Hanshaugen.
Så sa Axel det, at jeg burde kontakte faren min.
Enda jeg hadde kutta ut faren min, på den her tida.
Det var for eksempel sånn, at faren min ikke besøkte meg en eneste gang, på de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette var fordi at jeg hadde kutta kontakten, med faren min, da.
Siden at faren min, hadde latt meg bo aleine, som barn, da.
Og derfor, så begynte jeg å feire jul, hos Pia.
Istedet for å feire jul, hos faren min, i Drammen.
I årene etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen.
Så iløpet av de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så så jeg kun faren min, fire-fem ganger kanskje, da.
(Noe sånt).
Nemlig i begravelser, (og sånn), da.
Og det samme var det med Christell og Haldis.
Og Christells brødre Jan og Viggo Snoghøj.
Ingen av de, hadde jeg noe kontakt med, iløpet av de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så ingen av de, var på besøk hos meg der, da.
(Og heller ikke min fetter Tommy.
Og ikke min tremenning Øystein Andersen.
Var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen.
For disse hadde jeg liten eller ingen kontakt med da.
Og heller ingen av mine kusiner, var på besøk der.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Bare for å ta med om det og.
Søstera mi og mora mi, de var på noen få besøk hos meg, på St. Hanshaugen.
Men bestemor Ingeborg, hu var ikke på besøk der.
Og bestemor Ågot, hu besøkte meg heller aldri, i Oslo.
Men Ågot, hu begynte vel muligens å bli senil, på rundt den tida, som jeg flytta, til Oslo.
(Siden hu kalte meg for Runar, osv).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel, han gliste vel, mens han sa det, at jeg burde kontakte faren min.
Men jeg forstod meg ikke så mye, på Axel.
Så jeg tok ikke Axel så alvorlig da, (må jeg innrømme).
Så jeg hørte ikke på Axel.
Så det ble ikke til at jeg kontakta faren min, etter at Axel hadde rådet meg, til å kontakte han.
Og Axel, han gliste vel stygt, (må man vel si), mens han sa dette.
(At jeg burde kontakte faren min).
Men jeg hadde jo kutta ut faren min.
Så det skulle jo litt til, at jeg kontakta faren min, igjen.
(For å si det sånn).
Og jeg forstod meg heller ikke på Axel, (som sagt).
Så jeg var ikke helt sikker på, hvor seriøst jeg skulle ta, den ‘bablinga’ hans da, (om å kontakte faren min), for å være ærlig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som Axel var på besøk hos meg.
Så spurte Axel om planene mine framover da, (eller noe lignende).
Ihvertfall så husker jeg det, at jeg svarte Axel, noe sånt som, at: ‘Jeg må vel finne på noe mer å gjøre, [med livet mitt]. Jeg er jo 33 år nå. Se bare på Jesus, hvor mye han fikk gjort, iløpet av livet sitt, og han ble bare 33 år. Når jeg tenker sånn, så synes jeg ikke at jeg har fått til så mye, liksom’.
Noe sånt var det vel, at jeg prøvde å si, til Axel, da.
Før han sa noe sånt, som at: ‘Hva sa du?’.
(Eller noe).
Og så avsluttet besøk sitt hos meg, vel.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men da, så mente jeg vel bare det.
At jeg hadde ikke lyst til å hvile på laubærene mine, liksom.
Jeg hadde jo blitt butikksjef, og vunnet Rimi Gullårer, osv.
Og jeg hadde blitt op på #quiz-show.
Og jeg hadde fått meg lappen og klart å komme meg gjennom en tøff førstegangstjeneste.
Og nedlagt masse damer, (og sånn), da.
Og stått på gjestelistene, på masse kule fester, overalt i Oslo sentrum, sammen med David Hjort og Toro, (fra Rimi Bjørndal).
Og jeg hadde jo blitt invitert til å spille, for fire bedriftsfotball-lag, i Oslo og omegn.
Og jeg hadde jo til og med startet opp et bedriftsfotball-lag, (som butikksjef, på Rimi Langhus).
Og jeg hadde hatt min egen chattekanal, (på irc), nemlig #blablabla.
Og jeg var også blitt valgt ut, til å være med, i Heimevernet.
(Og mye mer, som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene).
Men jeg hadde fortsatt ambisjoner, i livet, da.
Og jeg ville fortsatt prøve å komme meg videre fram, i livet mitt, liksom.
Det var nok dette, som jeg prøvde å forklare, til Axel, da.
(Selv om jeg ikke er sikker, på om Axel skjønte dette.
Eller om han trodde at jeg hadde religiøs, kanskje.
Siden Axel har gått på spesialskole, mener jeg.
Så er det kanskje ikke alltid, at han skjønner, hva jeg mener, da.
Hva vet jeg).
Ved å begynne å prate om, hvor mye Jesus hadde fått gjort, i livet sitt, da.
Siden jeg jo var nettopp 33 år.
Som jo var nettopp den alderen, som Jesus klarte å oppnå, (før han døde), da.
Så denne ‘Jesus-preikinga’ mi.
Den kom ikke av at jeg hadde blitt religiøs, (eller noe sånt).
(For å si det sånn).
Men jeg var kanskje litt inne i en slags 33-års krise, (eller noe sånt), da.
Og jeg hadde kanskje sett meg litt bakover, på hva jeg hadde fått ut, av livet mitt, da.
Og tenkt at nå var ‘prøvetida’ mi over, liksom.
Og nå skulle jeg skikkelig prøve å få suksess, i livet, her.
Noe sånt, var det vel, at jeg hadde tenkt.
(Noe sånt).
At nå skulle jeg liksom prøve skikkelig, å få noe ut av livet mitt, da.
Istedet for å bare konkurrere mot Magne Winnem, liksom.
Som jeg vel delvis hadde drevet litt med, fram til da.
(Siden jeg ofte vel sammenlignet meg, med nettopp Magne Winnem.
Når jeg prøvde å prestere, på jobb og i idrett osv., da.
Og jeg slo jo Magne Winnem, i de fleste idretter, (må jeg vel si).
(Som i fotball og 800 meter-løping, osv).
Og jeg klarte også å bli butikksjef, som jo Magne Winnem ble før meg.
Så jeg følte at jeg klarte meg brukbart da, sammenlignet med Magne Winnem.
Selv om jeg ikke hadde fått meg en kone, som han.
Men jeg syntes ikke at kona til Magne Winnem, (nemlig Elin fra Skarnes), var noe særlig fin, da.
(For å være ærlig).
Og Magne Winnem, han hadde jo villa.
Men han bodde jo ute på landet, da.
(Og jeg bodde jo i byen, da).
Og jeg var jo i Heimevernet osv. også, da.
Så jeg syntes at jeg gjorde det ganske greit, sammenlignet med Magne Winnem, da.
Men jeg hadde jo ikke så mange andre, å sammenligne meg med.
(For å si det sånn).
Axel, han hadde jo ikke artium engang.
Og Glenn Hesler, han hadde jo ikke noe høyere utdannelse.
Og det hadde jo heller ikke Pia.
Så jeg brukte nok Magne Winnem litt, som målestokk, på om jeg gjorde det greit, i livet, da.
Men Axel, han presset meg litt videre da, (må jeg nok si).
(Av en eller annen grunn).
For Axel, han sa en gang til meg det.
(Under enda et av sine mange besøk, hos meg, på St. Hanshaugen).
At jeg burde få meg en jobb, hvor jeg tjente, cirka 600-700.000, i året, (eller noe sånt).
(Dette må vel ha vært på begynnelsen av 2000-tallet, en gang.
Noe sånt).
Og dette var vanskelig, å få til, i Rimi.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Så det var en av grunnene, til at jeg slutta, i Rimi, da.
Men en sånn lønn, det kunne jeg nok ha tjent, etter tre år, ved ingeniørhøyskolen.
Men så overhørte jeg det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, det andre året, som jeg gikk, på ingeniørhøyskolen, da.
Så derfor flykta jeg til England, da.
Istedet for å fullføre utdannelsen min, (ved ingeniørhøyskolen), liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 166: Mer fra Rimi Bjørndal
Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
Så husker jeg det, at Irene Ottesen.
(Som jo også jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997.
Og muligens i 1995 og, for alt hva jeg vet).
Hu klagde til meg, en gang, på at en liten sprett, i 40-50-åra, som bodde på Bjørndal.
(En kar med tynt hår, vel.
Og som vel også muligens hadde bart.
Eller, jeg husker ikke helt klart, om han hadde bart, (eller ikke).
Men tynt hår, det hadde han vel ihvertfall.
Det mener jeg rimelig sikkert å huske).
Hadde begynt å slåss med henne, i butikken, (av en eller annen grunn).
Og han spretten var vel alkoholiker vel, mener jeg at Irene Ottesen sa.
(Noe sånt).
Og dama hans hadde visst blåmerker, eller noe.
Noe sånt.
Irene Ottesen var ihvertfall veldig utilpass og bekymret, husker jeg.
(På jobb, på Rimi Bjørndal).
På grunn av han her spretten, da.
Før hu fikk blomster, en uke, (eller noe), etter den her slåsskampen, da.
Etter det, så ble vel Irene Ottesen nesten forelsket kanskje, i han her spretten, da.
(Det var ikke langt unna ihvertfall vel, sånn som jeg husker det).
For etter at hu hadde fått blomster, av han her spretten.
Så husker jeg det, at Irene Ottesen smilte og nesten strålte da, (må man vel si).
Så da ble hu plutselig veldig fornøyd, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Etter at hu først hadde vært veldig nedtrykt, (på jobb), og klaget til meg, om han her spretten, da.
Så en kvast med roser, (eller hvordan blomster det kan ha vært), de kan gjøre en stor forandring, på sinnstilstanden, hos en dame, da.
(Hvis man bruker Irene Ottesen, som eksempel.
Sånn som det virka som for meg, at følelsene hennes, ovenfor han spretten, forandret seg, ihvertfall).
Irene Ottesen sine følelser, ovenfor han spretten.
De var som natt og dag, før og etter at hu fikk blomster, av han spretten, (vil jeg si).
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så kvinner er veldig følelsestyrte vesen, som er mye styrt av blomster, (og lignende), kan det virke som.
(På Irene Ottesen ihvertfall, vil jeg si).
Så man bør kanskje tenke seg om, ihvertfall en eller to ganger, før man stoler for mye, på disse kvinnene, da.
Som er så lette å påvirke, med blomster og annet.
(Må man vel si).
Hvis kvinner er så lette, å styre og påvirke.
Så er de vel ikke så veldig pålitelige, (må man vel si).
(Noe sånt).
Og han spretten, (som var myk i kroppen, (virka det som), selv om han vel må ha vært nesten en generasjon eldre, enn Irene Ottesen og meg, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Han dukka også opp på Rimi Bjørndal.
Noen år seinere.
På den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
(Noe jeg jo gjorde fra fra sommeren 2002 til desember 2003.
Mens jeg gikk de første tre semestrene, ved ingeniørhøyskolen).
Og da husker jeg det, at han spretten sa til meg det.
(Av en eller annen grunn.
Kanskje jeg nekta han å kjøpe øl, eller noe sånt.
Siden han hadde vært full, i butikken, (eller noe).
Det husker jeg ikke helt, hva foranledningen var, for denne episoden.
For det er jo noen år siden, for å si det sånn).
At han trodde at jeg brukte amfetamin, siden jeg hadde så store ringer, under øya.
Også meg da, som hadde slutta som butikksjef for å studere.
Siden jeg jo var så overarbeidet, etter mange års blodslit, (må man vel nesten kalle det), i Rimi.
Men jeg tok ikke han spretten alvorlig, da.
For jeg huska jo det, at han hadde hatt slåsskamp mot Irene Ottesen, i butikken, også.
(I 1996 eller 1997, må det vel ha vært).
Så jeg tenkte på han spretten som en kriminell cirka da, (for å være ærlig).
Så å bli prata dritt om av en kriminell.
Hvem bryr seg om det, liksom.
Nei, det er ikke noe å bry seg om, mente nok jeg, da.
Hvis du blir tulla med av kriminelle og ustabile folk.
Så vil vel det ofte bety at du er bra person, tenkte vel jeg.
(Noe sånt).
Men jeg mener å huske det.
At Toro aka. Thor Arild Ødegård, (min lederkollega, på Rimi Bjørndal).
Han begynte så å spinne videre, på dette oppspinnet, som han spretten, hadde sagt til meg, da.
(Etter at han spretten vel antagelig hadde gjort et eller annet galt først.
Siden det hadde blitt en slags konfrontasjon, liksom.
Mellom han spretten og meg, da).
Og jeg mener å huske at Toro sa det, (om meg da), til en eller annen kollega av oss.
(Muligens vår lederkollega Fredrick).
At ‘Han ser søren meg sånn ut’, (eller noe sånt).
Så Toro begynte vel å dramatisere videre, på det her usaklige sludderet, som han kriminelle og aggressive spretten, (må man vel kalle han), hadde sagt om meg, da.
Så da mista jeg enda litt mer respekt, for Toro, (må jeg innrømme).
Siden jeg hadde hatt vanskelig for å ta Toro helt på alvorlig, (fra før det her), da.
For Toro hadde vel jobba, på Rimi Bjørndal, siden 1996, (var det vel).
(Altså i 6-7 år, på den her tida, da).
Og han hadde vel bare klart å bli låseansvarlig, (eller noe sånt).
Men han dreiv jo mye på med DJ-jobbing også, da.
Men han gjorde det vel ikke så bra, som DJ heller, at han kunne slutte, på Rimi Bjørndal.
(Det var forresten noen ungdommer, som ‘dreit ut’ Toro en gang, (på Rimi Bjørndal), siden han jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
(Fra den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
Fra sommeren 2002 til desember 2003).
For Toro var liksom en kul DJ, da, (kjent som DJ Toro).
Så noen ungdommer syntes vel kanskje at Toro var en taper da, siden han jobba så mye, på Rimi Bjørndal, (som låseansvarlig), da.
Jeg også gjorde jo det, men det var jo bare ved siden av studiene, liksom.
Og jeg ble jo butikksjef, etter fem år i Rimi, liksom.
Så det gikk mye mer trått, for Toro, i Rimi, da.
(Enn det hadde gjort, for meg).
Men så var kanskje ikke Toro så ambisiøs, (som meg), da.
Og damer på byen, (på Studenten), syntes visst at jeg var en taper, (husker jeg), siden jeg hadde brukt ‘hele’ fem år, (i Rimi), på å bli butikksjef, da.
Men jeg ble nå ihvertfall butikksjef, til slutt, da.
Og hvis jeg hadde startet med å jobbe, i en større butikk, enn Rimi Nylænde.
(Hvor jeg jo først begynte å jobbe, i noe som kunne minne om en heltidsstilling, i Rimi).
Så hadde jeg kanskje blitt butikksjef raskere og.
Men da lærte jeg meg bare mer data osv., på fritida.
Siden karrieren min, i Rimi, gikk så sakte, da.
Også var jeg heller tålmodig, og ventet til jeg fikk sjansen liksom, til å bli butikksjef, da.
Siden det vel er greit, å få med seg det, å jobbe som butikksjef, når man først har jobbet så mange år, i butikk, liksom.
(Noe vel også Magne Winnem mente.
Mener jeg å huske, fra tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).
Men om Toro har blitt butikksjef nå, det veit jeg ikke.
Men det er det vel kanskje noen andre som veit.
Så Toro var litt som en slamp da, (må man vel si).
Og når han i tillegg hørte på sånne kriminelle og ustabile folk.
(Sånn som det virka som, for meg).
Så syntes jeg etterhvert at det ble vanskelig å ha mye tillit, til dømmekraften, til Toro, da.
Og jeg var jo med, på jobbintervjuet, til Toro.
(Som jo Irene Ottesen og jeg, ble gitt som arbeidsoppgave, å arrangere sammen.
Av butikksjef Kristian Kvehaugen.
Rett før han dro på ferie, sommeren 1996.
Må det vel ha vært).
Men jeg likte ikke det falske smilet, til Toro, (fra det jobbintervjuet), husker jeg.
Og jeg vel aldri vært helt sikker, på hva jeg skulle synes, om han Toro.
(På den tida, som jeg jobba, i Rimi).
Og det er jeg vel egentlig ikke enda.
Toro har nok mange sider, (vil jeg si).
Og det er vaskelig for meg å vite, når han er oppriktig, (eller ikke).
Trodde for eksempel Toro, på det som han spretten sa?
Eller bare lot Toro som at han trodde på det, og spant videre på det, for liksom å undergrave meg, (på Rimi Bjørndal), eller noe sånt?
Det er vanskelig for meg å si, hvordan det egentlig var.
Men jeg synes ihvertfall det, at det er litt vanskelig, å skjønne seg, på han Toro.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sånn som jeg husker det, fra den tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra 1996 til 1998).
Så hadde Toro mye fravær.
Og det var vanskelig, å stole på, om han kom til å dukke opp på jobben, (sånn som jeg husker det).
(Siden han dreiv mye med DJ-jobbing, og annet da.
Ved siden av jobben, på Rimi Bjørndal).
Selv om jeg må innrømme det, at jeg ikke merka noe til det, at Toro hadde mye fravær, på den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så det er mulig at Toro ble mer ansvarlig, med årene.
(Hva vet jeg).
Hvis ikke, så hadde han vel ikke fått blitt leder, på Rimi Bjørndal, (skulle man vel tro).
Men det var ikke sånn, da jeg slutta, på Rimi Bjørndal, i 1998.
(For å bli butikksjef.
På Rimi Nylænde).
At jeg hadde regna med det, at Toro etterhvert ville bli forfremmet til leder, på Rimi Bjørndal.
Men det var vel sånn noen ganger, (på den her tida, ihvertfall), at Rimi bare tok de folka de hadde, i butikken.
Og nesten truer de med sparken, hvis de ikke vil jobbe, som ledere.
(For eksempel hvis andre leder slutta, eller ble sykmeldt).
Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.
Så det kan være at Toro ble leder, på Rimi Bjørndal, fordi at de hadde stor mangel, på ledere, en sommer, (eller noe sånt), da.
(Hva vet jeg).
Det at Toro ble leder, (på Rimi Bjørndal).
Det skjedde i de årene, som jeg jobba, som butikksjef, (på Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus).
(Nemlig fra 1998 til 2002).
Så hva grunnen var, til at Toro, ble leder, på Rimi Bjørndal.
Det veit jeg ikke.
Men det er det vel antagelig noen andre, som vet.
(Det er mulig).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Toro sa det en gang.
(Enten mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Eller mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, fra sommeren 2002 til desember 2003).
På bussen, (eller om det var på t-banen), ned til sentrum, etter jobben, (en dag), på Rimi Bjørndal.
(Til en som hadde sagt noe sånt, som at han hadde lyst til å flytte, til England).
At folk som bodde i England, det var sånne folk som bare tenkte på penger, osv.
(Så det er mulig at Toro er kommunist, (eller noe sånt).
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og for å ta med om det, så har jeg aldri brukt amfetamin.
Ikke en så mye som en eneste gang.
Selv om jeg ble tilbudt ‘pepper’ en gang, som jeg skulle kjøpe burger, på Torgbua, (like ved Plata der).
For de burgerne hadde så godt rykte.
Og ‘pepper’ er visst slang for amfetamin, da.
Men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mer stressa, enn det jeg er, liksom.
Jeg klarer meg bra med alkohol og sigaretter, (må jeg vel si).
Det var bare sånn at jeg ble litt nysgjerrig, på hvordan hasj egentlig virka, en gang.
(Da jeg nesten var tredve år).
Etter å ha lest, at folk på irc, reklamerte mye for hasj osv., da.
Og skrev at hasj var mindre skadelig, enn alkohol osv., da.
Så de ufarliggjorde hasj, da.
Og jeg tenkte da, at det ikke var noe farlig, å prøve.
Siden dette stoffet også, (mer eller mindre ihvertfall), ble gjort lovlig, i land som England og Tyskland, på den her tida.
(Rundt 1998).
Husker jeg at jeg leste, i Aftenposten eller på nettet, vel.
Men jeg har aldri lagd en joint selv.
(For det veit jeg ikke hvordan man gjør).
Så jeg måtte da be min halvbror Axel, om å lage en sånn joint, for meg, en gang.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Sånn at jeg fikk prøvd denne berømte hasjen, da.
Som min halvbror Axel, min søster Pia og min tante Ellen, alle tre pleide å røyke.
(Eller Ellen røyka vel marijuana, og ikke hasj).
Så sterkere stoff, enn hasj, det har jeg aldri brukt.
(Og det med hasjen, det var bare et engangstilfelle.
Etter at jeg ble liksom ble overtalt, av folk på nettet osv., til å prøve det, da).
Jeg har også prøvd hasj og kokain, (eller hva det var), en del andre ganger, i etterkant av den enkeltepisoden, (da jeg spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj).
Men da har det alltid vært sånn, at noen har stappa en joint, opp i trynet på meg, (i fylla, osv.), liksom.
Og jeg da nesten har syntes at jeg måtte ta et trekk, for å ikke virke som en purk liksom, (eller noe sånt).
For jeg var ganske myndig, på jobben, noen ganger.
Så jeg ville ikke at folk, (som røyka hasj, osv.), skulle tro at jeg var en purk, da.
Så derfor hendte det, at jeg tok et trekk, av en joint, på fester osv., fra 1999 til år 2005, (må det vel ha vært).
Men jeg klarer ikke selv, å lage en joint, da.
Så jeg kan nesten ikke si at jeg har brukt hasj, (eller andre typer narkotika).
Siden det alltid har vært noen andre, som har laget jointen.
Og det alltid har vært sånn, at jeg har tatt noen trekk, for å liksom være sosial, da.
Og man kan jo ikke velge hvem man er i familie med, liksom.
Når lagfører i militæret, kolleger og nesten alle i slekta di, bruker hasj.
Så blir du nesten erta, hvis du ikke har prøvd det.
Og når hasj liksom ikke skal være så skadelig, (ettersom det jeg har blitt fortalt, ihvertfall).
Så var det vanskelig for meg, å finne på grunner, til å ikke prøve det.
For jeg kjeda meg etterhvert, ettersom årene gikk, da.
Og karrieren min ikke tok helt av.
Og ettersom jeg ikke fikk meg noe dame, heller.
(Av en eller annen grunn.
Det hang kanskje sammen med at karrieren min gikk litt sakte).
Så jeg kjedet meg en del, da.
Og måtte liksom gjøre noe som var rimelig på kanten, etterhvert.
For å liksom ikke føle meg for døll og kjedelig, da.
Så derfor var det at jeg fikk halvbroren min Axel til å lage en joint en gang.
(I 1999, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St.Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de nesten kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en e-post til Statens Sivilrettsforvaltning
Gmail – Oppdatering/Fwd: Deres brev av 28. januar/Fwd: Deres brev av 18. januar/Fwd: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Oppdatering/Fwd: Deres brev av 28. januar/Fwd: Deres brev av 18. januar/Fwd: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag
Erik Ribsskog<eribsskog@gmail.com>
Mon, Feb 4, 2013 at 3:16 AMTo:
Anette.Angelsen.Haanes@sivilrett.noCc:
postmottak@sivilombudsmannen.noHei,
jeg skreiv litt mye, i den forrige e-posten.Og det er litt seint her.
Og det er litt flaut tema.
Så jeg klarte å skrive etternavnet mitt feil, så jeg nå.
Etternavnet mitt skrives Ribsskog, selvfølgelig.Beklager at det ble noen skrivefeil, i den forrige e-posten.
Mvh.Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2013/2/4
Subject: Deres brev av 28. januar/Fwd: Deres brev av 18. januar/Fwd: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag
To: Anette.Angelsen.Haanes@sivilrett.no
Cc: postmottak@sivilombudsmannen.no Hei,
jeg viser til deres brev av 28. januar, hvor dere ber meg presisere hvem innen Svelvik kommune, som jeg retter mitt krav om rettsferdsvederlag mot.
Jeg var jo aldri i direkte kontakt, med barnevernet, i Svelvik kommune.Men jeg synes at de skolene jeg gikk på, mens jeg vokste opp alene, i min fars leilighet, burde ha gjort mer.Jeg hadde alltid mest fravær, av de i den klassen jeg gikk i, mens jeg bodde alene, i min fars leiligheter, på Bergeråsen.De aktuelle skolene det er:Berger skole:Her gikk jeg fra, (litt uti), 3. klasse og 6. klasse.Det vil si fra oktober 1979 og til juni 1983.Klasseforstander i tredje klasse, var Sissel Borgen, (kona til rektor Leif Borgen).Klasseforstander fra fjerde til sjette klasse, var Tore Allum.Faren min solgte en nesten ny Mercedes, til rektor Borgen, seinere på 80-tallet.
Og Tore Allum trodde at faren min var mye på forretningsreiser, og at det var derfor jeg kom så mye for seint.
Sannheten var at faren min bodde nede hos Haldis Humblen, på Bergeråsen.Og jeg ble deppa av bo alene da, (må jeg si).Så Allum skjønte visst ikke helt hva som foregikk.
Men han tok dette opp, foran hele klassen, og da ble det ikke til at jeg sa noe, når Allum en gang sa dette med at faren min var mye på forretningsreiser, osv.
Det er mulig at han blanda meg med Ditlev Castellan, sånn sett, for Ditlev Castellan bodde vel også hos faren sin, og faren hans jobba innen forsikring, husker jeg.Svelvik Ungdomsskole:Her gikk jeg fra 7. til 9. klasse.Klasseforstander var Jan Aakvåg.
Aakvåg så at noe var galt, og sendte meg til skolepsykolog.(I åttende klasse, tror jeg at det var).
Men det ble bare tull, siden de sa at jeg skulle til tannlegen, på skolens calling-anlegg, men tannlegen ble sur, når jeg gikk inn døra der.
Og jeg hadde nettopp vært hos tannlegen.
Jeg var også veldig privat og lojal, (og muligens hjernevasket, av min far), så snakket bare om problemene hos mora mi i Larvik, da jeg var hos hu psykolog-dama, en time, for jeg var ikke så glad i sosialister og kommunister og sånn da, eller hvordan jeg skal forklare det.Hun psykolog-dama fikk meg ikke til å fortelle sannheten ihvertfall, da.
For jeg ville ikke på barnehjem heller, som min far hadde skremt meg med.Det var også en mobbeepisode, fra mine tre klassekamerater Odd Einar Pettersen, Geir Arne Jørgensen og Ditlev Castellan.Odd Einar; (som var dobbelt så tung som meg, som var veldig spinkel), satt seg på fanget mitt, i et friminutt.
Jeg klarte ikke å få han bort, enda jeg slo han med ranselen, etc.Og jeg syntes at dette var så ydmykende, at jeg tok første buss, tilbake til Bergeråsen.(Og jeg møtte Nina Monsen, (som da var på besøk på Bergeråsen, fra Romsås, da jeg gikk av bussen, ved Gamlehjemmet, på Bergeråsen), som seinere har tatt selvmord, i år 2000, eller noe).En av de neste dagene, så ville Aakvåg prate med meg, om den her ‘skulkinga’, nede på lærerværelset.
Jeg forklarte hva som hadde skjedd, (at Pettersen hadde satt seg på fanget mitt, og at jeg ikke syntes at jeg behøvde å bli værende på skolen da, når jeg ble behandlet og ydmyket sånn.Jeg ville markere at jeg ikke fant meg i å bli mobbet sånn, liksom).
Aakvåg ville ikke ha noe med dette å gjøre, (av en eller annen grunn), men sendte meg til en sosial-lærer, (eller noe), som het Marit Enger.
Hun tok litt feil av meg, tror jeg, og var litt nedlatende, synes jeg, for hun tolket meg som at jeg drømte om å bli revisor.For hun spurte personlige spørsmål da, i et møte, i etterkant av denne mobbingen.
Og jeg drømte jo om å bli rik og suksessfull, men det fortalte jeg ikke til hu Marit Enger, (husker jeg), for hu var også veldig stor, som Odd Einar Pettersen, så hu ble kanskje såret da, siden jeg klagde på ‘fettklumper’, (selv om Odd Einar jo hadde mest muskler, og ikke fett, som Marit Enger, som Odd Einar også dro meg med, for å se naken, i gym-garderoben til jentene, gjennom et nøkkelhull der, en gang, av en eller annen grunn).Så jeg lot hverken sosiallærer eller skolepsykolog-dama komme så nær meg, da.Jeg likte ikke å bli tulla med, og sett ned på.
Og jeg syntes at jeg ble tulla med, siden jeg ble ropt til tannlegen, når jeg ikke skulle dit.Og jeg syntes at Marit Enger så ned på meg, når hun mente at jeg skulle bli en kjedelig revisor, osv.Så jeg ble mest bare forbanna, som følge av at jeg ikke likte disse folka, som liksom skulle drive og finne ut hva som var galt, da.Så de burde hatt flinkere sosiallærere.
Og bedre prosedyrer, når ungdommene skulle til skolepsykologen, synes jeg.
Så Svelvik ungdomsskole klarte ikke å finne ut hva som egentlig var galt.Sande Videregående.Her gikk jeg første klasse, handel og kontor, grunnkurs handel og kontorfag.Fra høsten 1986 til våren 1987.Klasseforstander var Thor Samland.Her var det kaos i mattetimene, (til en lærer som fikk sparken vel).
Og jeg tok opp bråket på en kassett, med walkman.Og jeg ble sent til rekor Sigmund Stige, som satt ned ordenskarakteren min, siden jeg hadde hatt med cola, til møtet, på kontoret hans.
Enda min kassett seinere ble brukt til å sparke denne vel rimelig inkompetente læreren, som ikke hadde kontroll, i timen.Han løp etter Gro Marit Fjellner, gjennom klasserommet, blant annet, i en time, (husker jeg).
Og han var i 50-åra vel, og Gro Marit var jo 16-17.
Så det ble litt rart, husker jeg, at jeg syntes.
Så etter det, så begynte jeg å prøve å dokumentere alt tullet, i klasserommet, da.Og ei Elisabeth, fra Svelvik, var elevråd, for klassen.
Og hu lånte kassetten min, og fikk sparket den udugelige læreren.
Men jeg fikk bare nedsatt orden, og ikke noe skryt, siden jeg egentlig ryddet dette opp, da.Så det var tull, på Sande Videregående.
Ingen tok tak i det, at jeg hadde mest fravær i klassen, for eksempel.Det andre året på Sande Videregående, (skoleåret 1987/88), så gikk jeg markedsføringslinja, på økonomilinja.Her hadde jeg igjen mest fravær, og klasseforstander var ei ung dame, (ei brunette vel), som også var vår lærerinne, i bedriftsøkonomi, husker jeg.
Men jeg husker ikke navnet hennes lenger, for dette er jo snart 30 år siden.Kristin Sola og Monika Andersen, (begge fra Sande), de tok meg til side, i et friminutt, (i første klasse på Sande Videregående vel), og spurte om det var seint, at jeg bodde aleine.
(Mens de var litt sjokkerte og sånn, må man vel si).
Så de to jentene visste hva som foregikk da, selv om de bodde i nabobygda Sande.
Og Kristin Sola hadde tenkt å prøve å komme inn på skole i Drammen, som de ti beste søkerne fra Vestfold, fikk lov til.
Og jeg hadde omtrent best karakterer i klassen, på tross av at jeg bodde alene.For jeg hadde flinke lærere, på Østre Halsen skole, hvor jeg gikk i første klasse, på barneskolen.
Og på Torstrand skole, i Larvik, hvor jeg gikk i andre klasse.
Så jeg fløyt vel litt på den gode starten min, i Larvik, i de neste årene, av skolen.
I første klasse, på Østre Halsen skole, så var jeg først ferdig med matteboka, blant annet, husker jeg.Og min far ville også drille meg i gange-spørsmål, før jeg begynte i første klasse.
Når jeg var på ferie, hos han.
(Og før jeg egentlig forstod hva ganging egentlig var.Men jeg pugga bare svarene da).
Og to kamerater av faren min, (som var ganske barske).
De kom for å teste mine gange-kunnskaper da, (husker jeg).Av en eller annen grunn.
Kristin Sola ga meg et skjema, og jeg søkte da til Gjerdes videregående, som lå midt på Bragernes sentrum, i Drammen.Så gikk jeg der russeåret.
For jeg var lei av markedsføring.
Så jeg vill gå datalinja, det siste året.Men de hadde ikke datalinje, på Sande videregående.
Så jeg prøvde å komme inn på den samarbeidsavtalen, mellom Nordre Vestfold og Drammen.
Og jeg fikk en av ti plasser, skoleåret 1988/89.
Og jeg gikk da på Gjerdes videregående, på datalinja, på økonomilinja, (VK II).
Sammen med blant annet din kollega Magne Winnem, (IT-konsulent), i Justisdepartementet.Klasseforstander var Arne Karlsen.Han hadde nok med sine egne problemer, det året, tror jeg.
For han var midt inne i en skillsmisse, med kona si, hvis jeg skjønte det riktig, på noen av Lier-damene i klassen.Noe sånt.Magne Winnem dro meg med på russekroer, i Oslo og også på vanlige diskoteker der, før russetida.
Samt Danmarksturer, mm.
Etter at jeg hadde støttet Magne Winnem, etter at han ble mobbet, av Ole Skistad, som gikk i markedsføringsdelen, av klassen vår.Så jeg var litt mer oppstemt, siden jeg kunne gå på skole, i Drammen sentrum.
For da var det en kiosk, i Gågata, i Drammen, som åpna før skolen begynte.Og jeg var veldig godtesjuk og sånn da, så jeg trivdes bedre i byen, enn ute i skogen, i Sande, hvor det var kilometervis til nærmeste matbutikk, da.
Så jeg prøvde da å hjelpe han som ble mobba, nemlig Magne Winnem.
For da var ikke jeg mobbeoffer, for en gangs skyld.
Og jeg hadde også vært i Brighton, på språkreise, (noe jeg var hele tre ganger, i tenårene, for jeg likte å komme meg bort, fra ensomheten, på Bergeråsen da, og maste om å få dra på språkreise, flere år).Og i Brighton så hadde jeg møtt noen jenter fra Hammerfest osv.Og hu ene skulle kline, osv.Og det skulle også ei brunette fra Oslo.
Så jeg gikk plutselig fra å være mobbeoffer, til å bli populær, blant 16-år gamle Hammerfest og Oslo-damer, liksom.
Og det kom helt overraskende, på meg.Som hadde hørt på Søren Larsen, i første klasse, på Sande videregående.
Og vi var litt upopulære, så Søren Larsen lurte på om han noen gang kom til å bli gift, husker jeg.
Så det var mer sånn at jeg lurte på om jeg noen gang kom til å kline med en dame igjen, (etter å ha klint med Nina Monsen, Gry Stenberg og Christell Humblen, før puberteten. Men jeg var seint i puberteten, og selvtilliten min var på bånn, på grunn av dette, og at jeg ble nedstemt, over å måtte bo alene og bli fryst ut, av slekta mi, må man vel si).
Så jeg hadde dårlig selvtillit, på grunn av mobbing, at jeg bodde alene, og var seint i puberteten og spinkel.Mens jeg gikk på ungdomsskolen og de første par årene, på videregående.
Men jeg kom i puberteten, sommeren 1987, da jeg fikk hår på tissen, (for å si det sånn), husker jeg.Så jeg hadde bedre selvtillit, i 1988, enn i 1986, (for å si det sånn).
Så derfor prøvde jeg å hjelpe Magne Winnem, da han ble mobba, av Ole Skistad.
Og selvtilliten min var litt bedre, etter å ha fått hår på tissen, og etter å ha klint med noen damer, i Brighton, sommeren før, og etter å ha fått så bra karakterer, at jeg kom inn, på den her gjeve samarbeidsavtalen da, i Drammen, siden jeg hadde bare 4-ere, 5-ere og 6-ere, fra de to første årene, på Handel og Kontor.
Og da jeg begynte på skole i Drammen, så fikk jeg jobb, på CC Storkjøp.
Siden jeg kjente Arnt Lund, som jobbet der.
For han var fra Bergeråsen, og hadde gått på Gjerdes videregående, året før.
Og han hadde hengt opp en lapp, om at han skulle selge noen skolebøker billig.
Så da gikk jeg bort til CC-senteret, og kjøpte noen bøker av Arnt Lund.
Og jeg spurte samtidig om de hadde noen ledige jobber, og fikk jobb der, etter et jobbintervju, med butikksjef Karin Hansen.Som vel lot seg imponere litt, av at faren min og Haldis Humblen, hadde vannsengbutikk, i nettopp Drammen, (selv om dette var på andre sida av Drammenselva, i bydelen Strømsø, enn der jeg gikk på skole).Faren min begynte da å tulle med meg, på jobben.
For han ville da gå inn i hallen, utafor CC Storkjøp, og si til meg, at jeg måtte forte meg å telle kassa.
For han og Haldis venta på meg, utafor CC.Men jeg hadde ikke bedt dem om å hente meg.
Jeg tjente jo penger selv, så jeg kunne jo bare ta bussen hjem, (for å si det sånn).Så jeg ble liksom mobba av faren min da, må jeg si, under hele oppveksten.
Og høsten 1989, så kom jeg inn på NHI, i Oslo.
Og da flytta jeg til Oslo.
Og det var også for å rømme, fra faren min, Haldis Humblen, og for å få mobbingen på ungdomsskolen osv., på litt mer avstand.Og for å få den triste oppveksten min, (da jeg bodde alene, på Bergeråsen, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B), på litt mer avstand.
Så jeg var egentlig en flyktning, da jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Og jeg brukte studiene som en unnskyldning, for å komme meg bort, fra Berger og Drammen, da.For jeg slutta da samtidig, i deltidsjobben, som jeg hadde, på CC Storkjøp.
Enda jeg godt kunne ha fortsatt å jobbe der, selv om jeg bodde i Oslo.
For toget fra Oslo til Drammen kosta vel bare cirka 50 kroner, på den her tida.
Men jeg ville bort fra Drammen og Svelvik/Berger, da.
For å få problemene mine, under oppveksten, på litt avstand.
Og for å liksom begynne på nytt, da.
Da jeg flytta til Oslo, så kontaktet jeg etter noen få måneder Folkeregisteret.
For jeg ville ikke ha adresse, hos faren min og Haldis Humblen.
På grunn av at jeg liksom ble mobbet av de da, (må jeg si).
Så jeg fikk meg min adresse, som student.
(Noe som ikke er så vanlig, såvidt jeg har forstått.
Men jeg ville markere, at jeg ikke stolte på faren min og Haldis Humblen, da).Og da måtte jeg dra til Elverum, i militæret.
Istedet for til Fredrikstad og Nord-Norge, (som egentlig var planen).
Siden jeg bytta adresse, fra Vestfold eller Buskerud, (eller hvor det var, som faren min og Haldis Humblen, hadde registret meg, hos Folkeregisteret, siden jeg hadde samme familienummer, som faren min, før jeg fikk endret dette).Til Oslo, da.
Og da studielånet mitt tok slutt, mot slutten av 1990.
Siden NHI var en privat høgskole, så kostet det mer å studere der, enn for eksempel ved UIO.Så måtte jeg gå på sosialen, i noen måneder, da.
Før jeg leide et rom, av min yngre halvbror Axel Thomassen, sin far og stemor, (Arne Thomassen og Metter Holter).
For jeg sporet opp disse folka, etter at jeg flytta til Oslo, da.
Ved å ringe Folkeregisteret.
Og Mette Holter og Arne Thomassen, de tilbydde meg, å leie Mette Holter sin datter Kirsten Ancona, sitt gamle rom, hos dem, for tusen kroner, i måneden.
Og det syntes jeg at var bedre, enn å gå på sosialen, da.Så jeg slo til på det.For det var jo mye mindre i husleie, enn de 2500 i måneden, som jeg hadde betalt, hos herr og fru Jorås, i Enebakkveien, på Abilsø, det første året, som jeg bodde, i Oslo.
Bare for å fortelle litt mer om bakgrunnen for at jeg søker.Jeg vil altså si at følgende skoler er ansvarlige:
Berger skole, (i Svelvik kommune).Svelvik ungdomsskole, (i Svelvik kommune).
Sande videregående, (i Sande kommune).
Gjerdes videregående, (i Drammen kommune).
For disse var skolene mine, mens jeg bodde alene, på Bergeråsen.
Og mens jeg senere ble tulla med, av søstra mi Pia Ribsskog, det siste året, (mens jeg gikk på skole i Drammen).
For da flytta hu plutselig inn hos meg, noen måneder ut i det skoleåret.
Og faren min solgte den leiligheten, (som min søster og jeg bodde i), i mai-måned, i 1989.
Så jeg ble også plassert til å bo de siste månedene, av handel og kontor, på en madrass, på et rom, som jeg måtte dele med min søster, (hos min farmor, som var enke).Så jeg mista litt fokuset, på skolen, de siste månedene, av datalinja, på Gjerdes videregående.
(Der jeg gikk i klasse med blant annet din kollega Magne Winnem.
Han dro meg med på to Danmarksturer, det skoleåret.
Og den andre Danmarksturen, den var i mai-måned, i 1989.
Winnem hadde også dratt med en kamerat med navn Stein.
Og vi dro med Petter Wessel, fra Larvik, som under den første Danmarksturen.
Og da hadde jeg glemt det, at faren min hadde solgt leiligheten, som jeg hadde vokst opp i, i Leirfaret 4B.
Så jeg ba Stein om å kjøre innom Samvirkelaget, i Selvik, i Sande.
(På veien fra Larvik til Bergeråsen).
For jeg tenkte at vi tre kunne spise Grandiosa, hos meg, på Bergeråsen.Men da vi kom fram, så kom jeg ikke inn.
For jeg hadde glemt at faren min hadde solgt leiligheten, midt i det travle russeåret, og eksamener og russestyr, (som man nesten måtte være med på, spesielt meg som var på samarbeidsavtalen, med Vestfold, måtte nesten være med på det meste, syntes jeg).Og da måtte vi kjøre bort til farmora mi, på Sand.
Men hu så så nervøs ut, i kjøkkenvinduet.
Når bilen til Stein, rulla inn, på tunet, foran huset til bestemor Ågot.Så jeg turte ikke å ta med Magne Winnem og Stein, inn til bestemor Ågot.
For Ågot var nervøs og følsom.
Så hu hadde kanskje blitt redd for disse her to storvokste Røyken-karene, fryktet jeg.
Så jeg måtte bare be dem kjøre.
Så mobbinga fra faren min, (må jeg vel kalle det).
Den gikk virkelig ut over skolegangen min, (vil jeg si).
For faren min var utspekulert, (sånn som det virker for meg, ihvertfall), og brukte liksom psykisk terror og da, (må man vel kalle det).
Siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år, osv.
Og dette med at faren min solgte leiligheten, midt i skoleåret.
Det fikk meg jo til å miste ansikt, ovenfor skolekamerater, (som jeg forklarte ovenfor).For jeg bodde jo alene, i Leirfaret 4B, fra 1981.
Så jeg var så vant til å bo der.
Så da faren min solgte den leiligheten, midt i et travelt russeår, (da jeg egentlig representerte Vestfold fylke litt, i Drammen, som jo ligger i Buskerud).
Så var jeg så vant, til å bo i Leirfaret, at jeg glemte det, (etter å ha vært på dansketur, med mye øl, sikkert), at faren min hadde solgt leiligheten ‘min’, da.Men jeg tok ikke dette så nøye selv, siden jeg jo så fram til, å flytte, til Oslo.
Jeg hadde jo bodd i Larvik sentrum, da jeg bodde hos mora mi, før hu sendte meg til faren mi, i 1979.
Så jeg kjeda meg litt, på Bergeråsen, og gleda meg til å flytte inn til storbyen liksom, da.
Men Magne Winnem og Stein, må jo ha trodd at jeg var rar, etter at jeg glemte dette, at faren min hadde solgt leiligheten.
Og seinere, så har jeg lurt på, om Magne Winnem ser ned på meg, (og kanskje tuller med meg), på grunn av dette, at jeg glemte at faren min hadde solgt leiligheten.Så jeg synes det er litt rart, at nettopp Mange Winnem jobber i det samme departementet, (Justisdepartementet), som jeg sender denne søknadet til.Så jeg sender en kopi av denne e-posten, til Sivilombudsmannen.
Jeg regner også med, at dere nå må skrive et nytt brev til meg, siden jeg nå har presisert, hvem jeg klager på.Så jeg venter til jeg har fått et nytt fullmakts-skjema, fra dere, før jeg sender dere noe tilbake, av papirer osv., i posten.Håper dette er i orden!Mvh.
Erik Ribbskog———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: 2013/1/24
Subject: Deres brev av 18. januar/Fwd: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag
To: Anette Angelsen Haanes <Anette.Angelsen.Haanes@sivilrett.no>
Cc: Solveig Hauge <solveig.hauge@jd.dep.no>, postmottak@jd.dep.noHei,
jeg viser til deres brev av 18.1., som jeg mottok, i dag.Jeg trodde at jeg hadde forklart det tidligere, at det selvfølgelig er Svelvik kommune, som jeg mener at burde ha grepet inn, da min far lot meg bo alene, (i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, på Bergeråsen, i Svelvik kommune), fra jeg var ni år, og til jeg høsten 1989, flyttet til Oslo, for å studere, på NHI, (etter å ha bodd fra mai 1989 til august 1989, hos min farmor på Sand, etter at faren min solgte leiligheten jeg vokste opp i, i Leirfaret 4B).Jeg håper dere kan gjennomføre et hastevedtak, siden det er så lenge siden jeg sendte den første søknaden.
Og siden at alle tingene mine ligger på lagerbod, i Oslo, og jeg ikke har fått dette sendt over til England enda, siden jeg er fattig arbeidsledig, i England, og har vært det, under finanskrisen.Jeg blir også kastet ut hele tiden, siden jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ eller Johanitterorden, (som jeg har i min fars nye familie. Min far flyttet til en Haldis Humblen, (også på Bergeråsen), da jeg var ni år, og hennes tidligere stesønn, Bjørn Humblen, var/er i Johanitterordenen).Så hadde vært kjekt å hatt noen penger på bankkontoen, og muligens kjøpt eget bosted, etc.
For jeg ble kastet ut i Sunderland, ifjor, og måtte gå rundt i Newcaslte, en hel natt, og fryse, før jeg kom meg videre til den Skandinaviske kirken i Liverpool, for Sunderland Council hadde ikke noe sted jeg kunne bo.
Så hvis jeg hadde hatt noen penger, på bankkontoen, så hadde jeg kunne klart å hanskes med sånne urettferdige utkastelser, med mere, på en bedre måte, (sånn at jeg slipper å omtrent bo på gata, liksom, eller i diverse rare hosteller, som jeg noen ganger blir plassert på, her i England, siden jeg er en fattig arbeidsledig, og ikke alltid får rettighetene mine, men bare blir kastet ut, uten noe og om og men, av politiet, siden de har lite respekt for folk, som er arbeidsledige osv., virker det som).
Håper dette kan løses på en rask måte.Mvh.Erik Ribsskog———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>Date: 2013/1/18
Subject: Re: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag
To: Anette Angelsen Haanes <Anette.Angelsen.Haanes@sivilrett.no>
Cc: Solveig Hauge <solveig.hauge@jd.dep.no>, postmottak@jd.dep.noHei,
ok, er det Magne Winnem som har sitti og puncha hos dere, da.Jeg kan ikke huske å ha sendt dere noe telefonnummer og adresse, nemlig.
Dette går vel på saksnummer.Og forresten.Hvis dere sitter der med telefonnummeret mitt og e-post-adressen, og kun ringer meg, så er dere idioter, mener jeg.
Dere har ikke lov til å gjøre dere dumme, (som statsansatte), sånn som jeg har forstått det.Så jeg sender kopi av dette til Sivilombudsmannen osv., så får de kikke på det.Så du trenger ikke å sende mer e-poster om dette nå, (for å si det sånn).
Dette synes jeg at vi har diskutert i det lange og det breie nå, (for å si det sånn).Erik Ribsskog2013/1/18 Anette Angelsen Haanes <Anette.Angelsen.Haanes@sivilrett.no> Hei,Viser til tidligere korrespondanse i saken.Korrespondanse i forbindelse med søknad om rettferdsvederlag inneholder ofte sensitive opplysninger om søker. Vi sender derfor alltid vår korrespondanse perpost, dersom det er mulig. I denne saken har vi svart på din søknad per brev til den adressen som vi har registrert på deg i vårt system og senere til din folkeregistrerte adresse i Norge.
Kopi av vårt svarbrev av 2.3.12 har i dag gått i posten til din adresse i England. Vi vil benytte denne adressen i vår videre korrespondanse i saken. Vi bemerkerat vi ikke foretar noen saksbehandling per e-post.
Med vennlig hilsenAnette Angelsen HaanesFra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]Sendt: 18. januar 2013 11:16
Til: Anette Angelsen Haanes
Kopi: Solveig Hauge; postmottak@jd.dep.no; Postmottak Sivilombudsmannen
Emne: Re: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om rettferdsvederlagHei,som jeg skrev i oppdateringene, så kan jeg ikke se her, at jeg har oppgitt hverken adresse eller telefonnummer til dere.Jeg sendte dette bare som en e-post.
Og at dere sier at dere ikke kan få tak i meg, når dere har e-post adressen min.Nei, det blir bare som noe dumt.Og nå må jeg gjenta meg selv og.
Jeg er ikke av samme oppfatning her, jeg synes dette virker som noe lureri.
Dere har ikke prøvd å nå meg på e-post, selv om dere har hatt e-post adressen min.Så dere juger så det renner av dere, vil jeg si.
Erik Ribsskog
2013/1/18 Anette Angelsen Haanes <Anette.Angelsen.Haanes@sivilrett.no> Hei,Takk for rask tilbakemelding. Vi sender i dag ut kopi av vårt svarbrev til din nye adresse. Idetvåre brev inneholder sensitive opplysninger kan ikke disse sendes per e-post.
Det er beklagelig at du ikke har mottatt tidligere korrespondanse i saken. Vi har sendt brev tildin tidligere oppgitte adresse i England samt til din folkeregistrerte adresse i Norge. Statens sivilrettsforvaltning er av den oppfatning at vi har forsøkt å nå deg gjennom de opplysningene som har vært tilgjengelige.
Med vennlig hilsenAnette Angelsen HaanesFra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]Sendt: 18. januar 2013 08:30
Til: Anette Angelsen Haanes
Kopi: Solveig Hauge;
postmottak@jd.dep.noEmne: Ny oppdatering/Fwd: Oppdatering/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag
Hei,jeg ser nå at min tidligere klassekamerat, (fra russeåret), Rimi-kollega, Unge Høyre-kollega, (og som jeg også var forlover for), Magne Winnem, har begynt å jobbe, i justisdepartementet:Er det derfor dere har begynt å fable om oppdiktede adresser og telefonnumre, som jeg liksom skal ha sendt dere?Fordi at Winnem har spionert på meg og sladret med dere?
Sovjetstaten lenge velbekomne!
Spasiba, Perestrojka, Gru, Komosol,
Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2013/1/17
Subject: Oppdatering/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag
To: Anette.Angelsen.Haanes@sivilrett.no
Cc: solveig.hauge@jd.dep.noHei,
jeg kikka på mine tidligere e-poster til dere nå.Og jeg kan ikke se at jeg har sendt dere mitt telefonnummer engang.Så jeg lurer på om det er teletorget dere driver og ringer, også skylder dere på meg 🙂Mvh.Erik Ribsskog
PS.Her er det jeg finner nå, som jeg har sendt dere:
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Klage på Statens Sivilrettsforvaltning/Fwd: Ny påminnelse/Fwd: Påminnelse/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag
Erik Ribsskog
Sat, Sep 1, 2012 at 12:51 PM
Hei,
jeg ser på Wikipedia at Statens Sivilrettsforvaltning er underlagt Justisdepartementet.Så jeg sender en klage på Statens Sivilrettsforvaltning, til dere.
Siden Statens Sivilrettsforvaltning ikke svare på mine e-poster.
Mvh.
Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2012/6/28
Subject: Ny påminnelse/Fwd: Påminnelse/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag
To: post@sivilrett.no
Cc: Postmottak Sivilombudsmannen <postmottak@sivilombudsmannen.no> Hei,
jeg kan ikke se at jeg har fått noe svar fra dere, på tross av tidligere sendt e-post og påminnelse.Sender derfor en ny påminnelse.Sender også kopi til Sivilombudsmannen, siden de kanskje er interessert i dette, at etatene ikke svarer borgerne.
Erik Ribsskog———- Forwarded message ———-From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2012/3/18
Subject: Påminnelse/Fwd: Søknad om rettferdsvederlag
To: post@sivilrett.noHei,
jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar på denne e-posten, så jeg sender en påminnelse om dette.Mvh.
Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2012/2/29
Subject: Søknad om rettferdsvederlagHei,
jeg skjønner at jeg ikke kommer noen vei, i min omsorgssvikt-sak, mot min far.(Politiet vil ikke etterforske, og jeg får ikke Fri Rettshjelp).
Så jeg søker herved om rettferdsvederlag/billighetserstatning, siden min far lot meg bo alene, (på Bergeråsen, i Nordre Vestfold), fra jeg var ni år, til jeg ble myndig, uten at det offentlige gjorde noe.
Mvh.Erik Ribsskog
———- Forwarded message ———-From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2013/1/17
Subject: Re: Søknad om rettferdsvederlag
To: Anette Angelsen Haanes <Anette.Angelsen.Haanes@sivilrett.no> Hei,
jeg har ikke hast fasttelefon siden jeg bodde i Leather Lane, for et par år siden.Nå har jeg bare ‘pay-as-you-go’ mobil, og det er dyrt å ringe til Norge.Foretrekker også at korrespondansen er skriftlig, så blir det ikke krangel om hva som er sagt.Min nye addresse er:Erik Ribsskog10 Keith CourtKeith AvenueLiverpoolGB-L4 5XJStorbritanniaHvis dere ikke får tak i meg på telefon, så kan dere jo bare sende en e-post.Dere har jo e-post-adressen min, mener jeg.Jeg synes det er rart at dere ikke har prøvd det før.Mvh.
Erik Ribsskog
2013/1/17 Anette Angelsen Haanes <Anette.Angelsen.Haanes@sivilrett.no> Hei,Viser til søknad om rettferdsvederlag av 29.02.12.Statens sivilrettsforvaltning mottok e-post 18.12.12 vedrørende status i saken. Vi forstår det slik at du ikke har mottatt svar fra oss i posten. Dette skyldes trolig feil adresse.Vi har gjentatte ganger prøvd å få tak i deg per telefon uten å lykkes. Vi ber derfor om at du tar kontakt med oss per telefon, på det nummer som fremgår nedenfor, slik at vi kanfå registrert riktig adresse og telefonnummer.
Med vennlig hilsenAnette Angelsen HaanesførstekonsulentStatens sivilrettsforvaltningTelefon 22 99 13 25Tenk på miljøet – ikke skriv ut denne e-posten med mindre det er nødvendig -
Min Bok 5 – Kapittel 159: Mer fra Ammerud
Jeg selv arrangerte vel bare fire hjemme-fester, på de femten årene jeg bodde i Oslo, (fra 1989 til 2004).
Det var søskenbarnfesten, (som vel søstera mi Pia også var med på å arrangere, og som det vel egentlig var fetteren vår Ove, som foreslo at vi skulle ha, hvis jeg husker det riktig), på Ungbo, i 1994.
Det var innflyttingsfesten, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.
(En fest som det vel var Magne Winnem som egentlig ville ha.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Og det var personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
(En fest som det vel var butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, som egentlig ville ha.
Men jeg meldte meg frivillig, til å arrangere den festen.
Siden dette ble tatt opp på en lederfest, som Kristian Kvehaugen arrangerte, hjemme hos seg selv, på Munkelia, ved Lambertseter, noen måneder tidligere).
Og det var personalfesten, for Rimi Nylænde, i Rimi-leiligheten min, i år 2000.
(Selv om det ikke ble drukket så mye, i leiligheten min, på den siste festen, vel.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Men jeg kalte det vel for fest ihvertfall, mener jeg å huske.
Og grunnen til at jeg hadde den festen, det var fordi at Rimi ga butikkene ekstra mye penger, på sosialbudsjettet, det året, for at vi skulle finne på noe sosialt å gjøre, for å hindre mye gjennomtrekk, av ansatte, i firmaet).
Og David Hjort var ikke på noen av disse festene.
Og det var fordi at jeg ikke ble kjent med David Hjort, før i 1997, da han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.
Men David Hjort var liksom ikke i den ‘harde kjernen’, av Rimi Bjørndal-folk.
(Som jeg jobba sammen med, på den tida).
For han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, en del måneder etter, at jeg hadde hatt den personalfesten, i Rimi-leiligheten min, i 1997.
Så jeg kjente egentlig ikke David Hjort så bra, da.
Men David Hjort ba meg alltid med på fester.
(Av en eller annen grunn).
David Hjort hadde det nesten som en hobby, å arrangere fester, (kunne det omtrent virke som).
Og etter at Magne Winnem ble ‘tøffel’, (altså han gifta seg jo med Elin fra Skarnes, og slutta å drikke, osv).
Så syntes jeg at det passa bra, at David Hjort plede å invitere meg med på fester, ‘hele tida’.
For annet enn Magne Winnem, så hadde jeg bare halvbroren min Axel, å gå ut på byen sammen med.
Og han var jo åtte år yngre, enn meg.
(Mens David Hjort var to-tre år eldre enn Axel ihvertfall, da).
Og det var jo flaut, (syntes jeg), å sitte aleine hjemme, på nyttårsaften og 17. mai., osv.
Så når David Hjort ringte, og spurte om jeg skulle være med på fester, her og der.
Så slo jeg ofte til på det, da.
Bare for å slippe å sitte aleine, på for eksempel nyttårsaften, liksom.
Selv om jeg ikke kjente David Hjort og kameratene hans, så utrolig bra, liksom.
Men jeg syntes at det var artigere å bli med på fest, med de folka.
Enn å sitte aleine hjemme, (for eksempel), da.
For folk spurte en jo noen ganger, på jobben og andre steder, om hva en hadde gjort, på nyttårsaften, for eksempel.
Og da ble det flaut å si at man bare hadde sitti aleine hjemme, syntes jeg.
Så jeg ble ofte med, når David Hjort lokket med fest, da.
For David Hjort er også flink til å overtale.
Men det var også sånn, at noen ganger, så sa jeg stopp, da.
Like etter at jeg ble butikksjef, i 1998, så ville David Hjort ha meg med på Danmarkstur, (husker jeg).
Men da sa jeg nei takk.
For jeg var så ivrig etter å få begynt, på å rydde lageret osv., på Rimi Nylænde, og få den butikken bra, da.
(Som ny butikksjef).
Så jeg var ikke så ivrig, etter å feste, de første årene, som jeg jobba, som butikksjef.
For jeg syntes at det å jobbe som butikksjef, var en ganske viktig jobb, da.
Og jeg ville gjerne få butikken jeg jobbet i, (Rimi Nylænde), til å bli best mulig, da.
Men etterhvert, så fikk jeg beskjed, av assistent Wenche Berntsen, på Rimi Nylænde.
At hu ikke likte det, at jeg var på jobben, når hu hadde ledervakt.
For hu trodde at jeg bare var der for å spionere på hvordan dem jobba, eller noe sånt.
Så etter den episoden, så var jeg kanskje ikke så ivrig lenger, som butikksjef.
Men jeg prøvde å få butikken bra, iløpet av de timene, som ledervaktene mine var på, da.
Så da begynte jeg vel å feste litt mer også.
Siden jeg jo da hadde en del fritid, selv om jeg jobbet som butikksjef.
Siden jeg ikke hang på jobben så mye, på fritiden, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er mulig at den blokka, som David Hjort og Melina bodde i, på Ammerud, var den samme blokka, som Knut Hauge og Lene fra Rælingen, (fra Min Bok 2), bodde i, på den tida jeg jobba sammen med dem, på OBS Triaden, (i 1990 og 1991, var det vel).
Men det husker jeg ikke helt sikkert.
Men begge disse to samboerparene, bodde ihvertfall i en stor blokk, på Ammerud, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Jeg lurer forresten på om den blokka, kalles for ‘Bananblokka’.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For jeg har aldri bodd på den sida, av Groruddalen, liksom.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg var på fest, hos David Hjort og Melina, på Ammerud.
Så ville de at jeg skulle bli med bort, til et utested, på Kalbakken-senteret, (eller hva det senteret egentlig heter igjen).
(Det senteret hvor Rimi Kalbakken, (tidligere Edda kino), lå.
Hvor jeg jo hadde jobba som butikksjef, et par år tidligere).
Så det ble til at Melina, David Hjort og meg, vi gikk en gåtur, på cirka en halvtime, vel.
Fra blokka deres, på Ammerud, og bort til ved Rimi Kalbakken der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var litt full, på denne gåturen.
(Det var muligen denne gangen, som David Hjort hadde spandert så mye alkohol på meg, som han hadde kjøpt med, fra Tyskland.
Hvem vet).
Men jeg mener å huske det, at ei ganske pen dame, i begynnelsen av 20-åra, gikk sammen med Melina, David Hjort og meg, bort til Kalbakken der.
Og hu dama, hu husker jeg at plutselig fortalte meg, om et triks, da.
Hu sa det, at når hu gikk aleine hjem, til der hu bodde, i Oslo sentrum, etter en tur på byen.
Så pleide hu å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda.
Sånn at husnøkkelen hennes, stakk ut, mellom to av fingrene, i knytteneven hennes.
Dette trikset hadde hu brukt en gang, (fortalte hu), som hu hadde blitt overfalt, på vei hjem, fra byen.
Og da hadde han overfallsmannen fått så vondt, (av å ha bli truffet, av nøkkelen hennes), at han ikke klarte å holde henne fast, da.
(Så hu kom seg i sikkerhet, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noe annet som skjedde, under denne gåturen.
David Hjort skulle skravle med meg, (må det vel ha vært).
Og de to kvinnfolka, ble gående, litt i forveien, da.
Og plutselig, så kom to fargede utlendinger, gående ut, fra et kultursenter for innvandrere, (eller hva det kan ha vært).
(Ikke så lenge etter at vi hadde begynt å gå, på denne gåturen, da).
Og da.
(Mens disse to utlendingene, (som var to karer i 20-åra vel), gikk mellom Melina og venninna hennes, og David Hjort og meg.
På veien, mellom Ammerud og Kalbakken, da).
Så ropte plutselig David Hjort ‘putas’, (som vel er spansk for horer), eller noe sånt, ut i lufta liksom, foran seg.
Men disse to utlendingene, de begynte ikke å bråke, da.
Som jeg fryktet litt, at de skulle gjøre.
Men de skjønte vel kanskje det, at det var Melina og venninna, som David Hjort vel kalte for horer.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi måtte gå rundt det senteret, (som Rimi Kalbakken lå i), for å komme fram, til det utestedet, som vi skulle på, (mener jeg å huske).
Jeg hadde jo jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i drøyt halvår, et par år, før det her.
Men jeg var ikke klar over det, at det fantes et utested, i det samme bygget, som Rimi Kalbakken, lå i.
Og det utestedet var også ganske stort, (sånn som jeg husker det).
Og det var ganske mange folk der, (mener jeg å huske).
Men jeg var fortsatt litt flau, over at jeg nesten hadde blitt tvunget til å slutte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så jeg stod mest for meg selv, borte ved en vegg, (eller noe lignende), og drakk en eller flere halvlitere, mens jeg var inne, på det her utestedet, da.
(Som var et slags bydels-utested, (må man vel si).
Og dette var muligens et ganske tradisjonelt utested, hvis jeg skulle gjette.
Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert.
For jeg har ikke vært på det her utestedet, hverken før eller siden, liksom).
Hu unge venninna, til Melina, (nemlig hu som pleide å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda).
Hu forsvant vel, fra det her utestedet, ganske kjapt, (mener jeg litt vagt å huske).
Men ei annen venninne av Melina, (nemlig hu litt eldre, lyshåra venninna, som hadde vært med, på den ‘harryturen’, til Sverige, noen uker eller måneder før det her vel).
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Hu dukka opp der vel.
Og både hu og jeg.
Vi skulle ned til Oslo sentrum igjen, etter å ha vært på det her utestedet.
Så det endte med at vi tok samme drosje, ned til sentrum, da.
Og hu venninna til Melina, hu spurte meg, om Sierra-en min, var ‘coupe’, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn.
Dette må vel ha vært før jeg avskiltet Sierra-en, tror jeg.
Regner jeg med, ihvertfall.
Siden jeg vel må ha nevnt den bilen, liksom).
Og da ble jeg litt flau, husker jeg.
For hva som er coupe og hva som er sedan, osv.
Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal jeg være ærlig).
Men Sierra, det er liksom en sånn A4 personbil, (tenker jeg), da.
Det er en slags standard personbil, liksom.
Nesten som en Mercedes E190 eller E230, kanskje.
Altså, det er ikke en stasjonsvogn og det er ikke en varebil.
Og det er ikke en todørs ‘bybil’, (ala den første bilen til Magne Winnem), for eksempel.
Men hva den typen personbil, som Ford Sierra er, egentlig kalles.
Det er jeg ikke helt sikkert på, hvis jeg skal være ærlig.
Så da ble jeg litt flau, (må jeg innrømme), siden jeg ikke kunne svare på dette, da.
(Så hu venninna til Melina, (fra den Sverige-turen).
Hu var tydeligvis ganske interessert i biler, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
