Stikkord: Martin Ribsskog

Sommeren etter at bestefar Johannes døde, (var det vel, hvis det ikke var sommeren etter der igjen), så var Pia og meg, på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

Da hadde jeg med meg en metalldetektor, som jeg hadde kjøpt på postordre.

Den kosta bare 300 kroner cirka vel, og var kanskje ikke så avansert, men jeg klarte å finne noe, ihvertfall.

Jeg fant onkel Martin sin lommekniv, under en tremøbel-gruppe, et stykke opp i hagen der.

Jeg fant også en nøkkel til en hengelås, til en utebod.

Da begynte bestemor Ingeborg nesten å grine, for det var en nøkkel, som bestefar Johannes, hadde lett mye etter da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg lette også en del oppe på en strand, ved siden av Gurvika der, som heter Kjærstranda vel.

Det var lite folk der, husker jeg, så dette var vel enten en del uker før eller etter fellesferien.

Katten Kitty var ikke med, husker jeg, så dette var nok etter at den katten døde da.

Så sånn var det.

Men, i Nevlunghavn, så er det et sted, som heter Mølen.

Og det stedet har jeg lest om, seinere, at der ligger det mange vikingegraver, osv.

Men det fortalte ingen meg.

Så den sommeren, så gikk jeg og leita på Kjærstranda, og fant bare bruskorker og kanskje et kronestykke, eller to, da.

Mens jeg istedet kunne ha lett der hvor det var vikinggraver, og kanskje funnet noen skatter, eller noe, der.

Hvis noen hadde fortalt meg om disse gravhaugene, som jeg leste om, på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia og jeg, vi pleide også å besøke bestemor Ingeborg, i Stavern, etter at hu flytta til et rekkehus der, i Herman Wildenweysgate, på midten av 80-tallet.

Vi pleide noen ganger å gå på et diskotek der.

Dette må vel ha vært sommeren 1987 eller sommeren 1988.

En av de, vil jeg tippe på.

Pia og jeg, vi var på diskoteket der.

Pia møtte en kavaler, (en litt kraftig kar vel, ihvertfall iforhold til meg, som var tynn. Og han var også noen år eldre enn meg vel).

Så gikk de to ut av diskoteket, en tur.

Så dukka overraskende for meg, Ole Christian Skjellsbekk, fra Bergeråsen, opp der.

Han hadde vært med noen folk, med båt, nedover på Sørlandet.

Og han sa det, at damene i Kragerø, var veldig fine, husker jeg.

Så kom Pia inn igjen da, etterhvert da.

Men seinere, (da jeg bodde i Oslo), så har Pia fortalt meg, at hu fikk herpes på munnen, av han litt eldre karen, fra diskoteket.

Så Pia ga han kanskje munnsex da, (eller hvordan sånn herpes smitter).

Hvem vet.

Og det var liksom ikke noe jeg kunne ha gjort heller, for å hindre dette.

For jeg kjente ikke han karen, og Pia bare sa at hu skulle gå en tur.

Det var ikke sånn at jeg bestemte over hva Pia gjorde.

Pia bodde nede hos Haldis, mens jeg var en gutt, som bodde alene, og ble nedtrykt av dette, samt av mobbing, på skolen, og fra familien da.

Og jeg er også bare et år og fem måneder eldre enn Pia.

Og Pia kom også i puberteten og debuterte også sexuelt, mange år, før meg.

Jeg debuterte sexuelt, i desember 1988 vel, (med Nina Monsen).

Mens Pia debuterte sexuelt, den gangen, som Kjetil Holshagen, Pia og meg, (og mora vår), var på Petter Wessel, og hu møtte han ‘Erik SOler’ da.

Dette var vel før jeg begynte på videregående, tror jeg.

Eller om det kan ha vært mens jeg gikk i første klasse på videregående.

Så Pia gikk på ungdomsskolen, da hu debuterte sexuelt da.

Og det skjedde cirka to-tre år, før jeg debuterte sexuelt da.

For Pia var tidligere i puberteten, enn meg, og hu var også mindre deprimert, (vil jeg tippe på ihvertfall), siden hu slapp å bli tynget ned av å bo aleine.

Så sånn var det.

Men men.

Hvordan jeg vet når Pia debuterte sexuelt.

Det er fordi, at jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, høsten 1988.

Og da var det et eller annet, (kanskje at Pia hang med ‘Tina Turbo’, som hadde dårlig rykte), som fikk meg, til å raide Pia sitt rom, for en gangs skyld, istedet for Christell sitt rom da.

Men men.

Så sånn var det.

Pia sitt rom, så mye mer bomba ut, enn Christell sitt rom.

Pia hadde masse klær og annet, strødd ut over gulvet, på rommet sitt.

Og hu hadde ikke så mange fine plakater og ting, som Christell hadde, på sitt rom.

I alt rotet, til Pia, så fant jeg en konfekteske, som var trampet flat, og som lå midt på gulvet da.

Der lå det en sexdagbok, og en lapp, som Christell hadde skrevet.

På lappen fra Christell, så stod det ‘hva skal vi gjøre i England?’, (Hvor de var noen uker, før det her ‘raidet’), ‘skal vi røyke, drikke og knulle gutter?’.

Noe sånt.

Så Pia var nok ‘sjefen’ av Pia og Christell, vil jeg tippe på.

Siden Christell spurte Pia, om hva de skulle gjøre, i England da.

Så sånn var det.

Men men.

Pia hadde også en sexdagbok der, som jeg leste litt i.

Der stod vel det forklart, at hu hadde hatt sex, med han ‘Erik Soler’, mener jeg.

Og at Pia hadde syntes at det var ‘deilig’.

Noe sånt.

Men men.

Pia skrev også om noe sex i Svelvik, i sexdagboka si.

Det var om noe ‘hoppe av i svingen’-greier.

Og Pia hadde skrevet opp, at hun hadde sagt fra til gutten, (som jeg ikke husker noe navn på), at ‘det er siste gangen vi hopper av i svingen’.

Noe sånt.

Christell sa jo at Pia hadde hatt en abort, i Havnehagen.

Og det var kanskje etter det ‘hoppe av i svingen’-greiene, i Svelvik da, (var det vel, mener jeg å huske, at denne sexen foregikk).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Pia fortalte meg også det, høsten 1988, at en som het Kenneth, hadde vært ‘slem’, mot henne.

Dette var på en slalåm-samling, i Hemsedal vel, i regi av Berger Alpinklubb, (var det vel).

Og dette var kanskje i påsken 1988 da, eller noe.

Noe sånt.

Øystein Andersen hørte også dette, og dro meg med, til en fest, ved Berger-kafeen.

(Jeg vet ikke hva Pia mente med at Kenneth hadde vært ‘slem’.

Det sa hun ikke.

Og dette gjorde meg litt paff, for jeg var fortsatt jomru, på den her tiden).

På den festen, så satt han som nå er sangartist, fra Berger.

‘Jensemann’.

Han er sønn av en trailersjåfør, som fikk stjålet traileren sin, nedefor Barnehagen, (der faren min kjørte oppå siden av en haug, med firehjulstrekker, så det ble dype spor, som var synlige lenge).

Jeg fant vognkortet, da jeg gikk bort til Ågot, for å spise middag, en gang.

Det lå i grøfta. ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande.

Så sånn var det.

Men men.

Så fikk jeg med Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, (var det vel), til å gå opp til han trailersjåføren, og levere vognkortet da.

(For jeg visste ikke hvor dem bodde).

Og da fikk vi fem kroner hver, i finnerlønn, (etter å ha venta en stund da, uten å få noe finnerlønn, noe vi hadde forventet oss vel).

Så sånn var det.

Men men.

Han Jensemann, han nevnte også den episoden, mellom Kenneth og søstera mi da.

Pia hadde visst vært lett på tråden, eller noe, skjønte jeg.

Men han Jensemann gikk heller ikke i detalj, om hva som skjedde.

Og Jensemann og Kenneth, de gikk i klassetrinnet over meg.

Og spesielt Jensemann var en del kraftigere enn meg.

Så jeg var litt reservert, og spurte ikke, om noen fler detaljer, om hva som hadde skjedd.

Men det var altså min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, som dro meg med på denne festen, ovenfor Berger-kafeen var.

Et hus jeg ikke har vært på besøk i, hverken før eller etter denne episoden.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men hvordan Øystein Andersen kunne vite at det var fest der.

Og hvordan han, (som var fra Lørenskog), kunne kjenne han Jensemann, det veit jeg ikke.

Jensemann satt vel også oppå meg, på skolebussen en gang, da jeg gikk i åttende, eller noe, vel.

(Hvis det ikke var en annen i den klassen da).

Men da sa ei jente i klassen hans, (Ellen Greftegreff?), fra, så han fikk ihvertfall høre det.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jensemann og Øystein Andersen, de ble litt borte der vel, på den festen.

Og noen andre også vel.

Jeg satt der litt, og prøvde å skjønne, hva som hadde skjedd, med søstera mi, på den slalomturen.

Jeg syntes det var litt merkelig, å høre om at søstera mi hadde hatt sex, med den og den da.

Så jeg satt der litt, i den stolen, i mine egne tanker da.

Så sånn var det.

Men men.

Plutselig, så var det noen folk, på kjøkkenet der, som lagde karsk.

Eller om de sa ‘kaffedoktor’.

De fortalte meg det, at man skulle legge en tiøring, i bånnen av kaffekoppen.

Og så helle på sprit, til man så tiøringen.

Noe sånt.

(Eller om det var at man skulle helle på kaffe, til man ikke så tiøringen).

Hvem vet.

Jeg fikk vel en sånn kopp, med karsk da vel.

Og så drakk jeg vel den.

Før jeg kom meg tilbake til Bergeråsen da.

Det var vel ikke så mye mer, som skjedde, på den festen, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Bestemor Ingeborg hadde forresten et nabopar, som het Herr og Fru Holsæter, i Stavern.

Hr. Holsæter fiksa håret til Fru Holsæter, så jeg en gang, gjennom vinduet deres.

Men men.

Ei nabojente, som bodde ‘oppe i lia der’, på den andre siden av gaten.

(Ei blondinne vel).

Hu likte ikke bestemor Ingeborg.

Bestemor Ingeborg sa at hu likte bare å ligge på stranden og vise fram ‘pattene’ sine, eller noe.

Noe sånt.

(Med stranden, så mentes den ved militærleieren, i Stavern sentrum da.

Så sånn var det.

Men men).

Pia, mora mi og jeg, vi gikk også dit, en gang.

Og bare jeg gløttet litt på Pia, (som lå på stranda der, i en badedrakt, husker jeg), så var det veldig farlig da.

Jeg fikk visst ikke lov å hverken snakke eller se på Pia, skjønte jeg.

Så hvilken kultur mora mi og Pia har, det veit jeg ikke.

Men en norsk/norrøn jente, ville vel hatt på seg bikini, (og ikke badedrakt).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Før mora vår flytta til Sande, så pleide Pia og jeg, å besøke henne, på Tagtvedt, en del ganger.

Da fortalte Pia meg det, en gang, i Holmestrand, (var det vel, hvor vi tok toget fra).

At hu hadde kjøpt seg en sølvring, hos en gullsmed da.

Og sølv, det er vel liksom nornønt, tror jeg ihvertfall.

Så Pia var kanskje norrøn da.

Hvem vet.

Men man kan jo ikke vite alt.

Og hvorfor Pia kjøpte den sølvringen, (til 20-30 kroner vel), det veit jeg ikke.

Men men.

Man kan jo ikke vite alt.

Så sånn var det.

En gang, så så jeg litt på Aina, (som bodde i huset ovenfor vårt, i Leirfaret 4B), og lillebroren hennes, som lekte, i en hage, eller noe, som var på forsiden av huset deres da.

(Dette var vel da jeg var sånn 12-13 år kanskje).

Og da, så fikk jeg bli med inn i huset deres litt, av Aina, (som gikk i klassen under meg da).

De hadde et ganske spartansk møblert hjem, vil jeg si.

Faren jobbet i Nordsjøen, mener jeg å huske.

Men det så ikke ut som at de hadde så mye penger, for meg, fra hvordan huset deres var møblert, osv.

(Men jeg kan jo ha tatt feil).

Aina viste meg en skillpadde, som de hadde.

Den hadde fått en sprekk, i ryggen, ettersom en kommode, (eller noe), hadde ramlet over den da, sa Aina.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Det var ikke så ofte jeg så hu Aina, (selv om hu bodde i nabohuset), og det var vel enda sjeldnere, at jeg snakket med henne.

Det hendte vel bare en 4-5 ganger kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Siden jeg flyttet til Bergeråsen, (og før det og vel), så husker jeg det, at jeg ikke likte Teskjekjærringa.

For hvis vi skulle til stranda, nedenfor henne.

Så kunne vi ikke kjørte.

For da kom Teskjærringa ut, og sa at det var ‘privat vei’.

(NOe som var tvilsomt, om var sant, skjønte jeg på faren min.

Veien var asfaltert ihvertfall.

Og hvis den var asfaltert, så var det vel kommunen som eide den, vil jeg vel tippe på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Så en gang, da jeg var sånn 16-17 år vel.

Så fikk jeg hevn, (må man vel si), over Teskjekjærringa.

For min kamerat, på den tiden, Kjetil Holshagen.

Han hadde en kraftig batteridrevet sirene, som jeg fikk låne.

Så teipet jeg den, på en av de to radiostyrte bilene, som jeg hadde fått av faren min, da han var på to reiser, til USA, (jeg fikk først en gul og så en rød fjernstyrt bil vel).

Men men.

Så sånn var det.

Så tok jeg med den bilen, like før klokken 23, en kveld vel.

Også satt jeg på sirena, nederst i Havnehagen.

Også kjørte jeg den bilen, bort den ‘private’ veien da.

Og bort til huset, til Teskjekjærringa da.

(Ei dame som het Solveig, og som Haldis kjente, blant annet).

Også snudde jeg bilen, med fjærnstyringen da.

Også kjørte jeg bilen tilbake, til der jeg stod da.

Og Teskjekjærringa kom ikke ut engang.

Så sånn var det.

Enda det bråka rimelig fælt, av den sirena, må man vel si.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og en dag, en god del uker seinere vel.

Så stod hu Aina da, i vinduet, på soverommet sitt, (var det vel), en kveld, som jeg kom opp, fra et besøk hos Kjetil Holshagen vel.

(Vi pleide å diskutere data og elektronikk, osv., enten nede hos han eller oppe hos meg da).

Så sånn var det.

Og da sa hu Aina det, at jeg ikke måtte kjøre med den bilen så seint om natta.

For det bråkte så fælt, skjønte jeg.

Men hvordan hu kunne høre det, helt opp i Leirfaret, det veit jeg ikke helt.

Det var jo mange hundre meter, ovenfor der Teskjærringa bodde, for å si det sånn.

Men men.

Det var kanskje lillebroren hennes, som hadde sagt det, at det var jeg som tulla sånn med Teskjekjærringa.

For han lillebroren hennes, han var vel over alt nesten vel, på Nedre der vel.

(IHvertfall nedenfor S-Svingen).

Og det dukka med en gang opp en ‘bøling’, med unger og unge ungdommer da.

Når jeg dreiv og kjørte den bilen, nederst i Havnehagen da.

For noen spurte meg vel kanskje hva jeg skulle, når de så meg med den bilen, med sirene på da.

Men jeg husker ikKe om Kjetil Holshagen blei med.

Men det var ihvertfall en del unger, som så på, da jeg tulla sånn, husker jeg.

Men men.

(Dette var bare en impulshandling, som jeg fikk da.

Eller en ide jeg fikk, da jeg så at Kjetil Holshagen hadde en sånn sirene.

Også fikk jeg låne den sirena da, i noen dager.

Og så lada jeg batterier da, til den bilen.

Og så en dag, når alt var klart, (Og jeg huska denne ideen da).

Så dro jeg med den fjernstyrte bilen ut da, og tulla med å bråke da, utafor Teskjekjærringa der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1987, så sa forresten Haldis det til meg, en gang, som jeg gikk ned til huset deres, og hu lå og solte seg, topplæs, (med sine små skinnfeller, av noen pupper, må man vel kalle dem).

At jeg fikk ikke lov å kjøre ut med båten, den sommeren.

(Enda faren min hadde lært meg opp til å kjøre båten, sommeren før).

For det ble urettferdig, siden Pia og Christell, ikke var 16 år gamle enda.

Så det fikk ikke jeg lov til.

Men det dreit jeg i, husker jeg.

For hvis man skulle følge den logikken.

Så burde vel ikke Jan og Viggo, (Christell sine storebrødre), få lov til å ta lappen, før Christell ble 18 da.

(altså når de var sånn 25-30 år).

Sånn var det jo ikke.

De fikk jo begge lappen, da de var sånn 18 år.

(Før Christell ble ti år vel).

så det var jo bare noe sludder, fra Haldis.

Det viser at det var et slags apartheid, mot jeg, i ‘Haldis/Arne-familien’, vil jeg si.

Ikke bare måtte jeg bo alene, jeg måtte også vente lengre enn de andre, (ifølge Haldis), med å kjøre båt, etc.

Så det var jo bare tull og tøys, det som farne min og Haldis dreiv med, når det gjaldt oppdragelse av barn, osv., vil jeg si.

Haldis må jo ha vært litt forrvirret, vil jeg si, når hu klarer å prestere å si noe sånt.

Men hu hadde kanskje liggi for lenge i sola, det er mulig.

Haldis var veldig glad, i å ligge i sola.

Og hu hadde nesten alltid aluminiumsfolie, under seg, som hu lå på, for å bli enda brunere da.

Så det er ikke så rart kanskje, at Pia ble glad i afrikanere, når hu hadde Haldis som stemor.

For om sommeren så ble Haldis så brun, at man nok kanskje ikke ville blitt overrasket, hvis man hadde møtt henne, i Kongo, eller noe sånt.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, da vi gikk på ungdomsskolen vel, så dro Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

De dro med meg, opp til alpinbakken, ved Blindvann.

Men dette var i en sommerferie da, og det var jo ikke noe snø da, for å si det sånn.

Men Carl ville at vi skulle ligge i et telt der, øverst i slalombakken.

Vi skulle fiske i Fossekleiva, (eller hva den elva heter, når den renner, rett nedenfor Blindvann der).

Carl og jeg, vi gikk for å finne agn.

Og plutselig, ved elva der, så fant vi en fiskekrok, med 7-8 meitemarker på vel.

Noe sånt.

Carl trodde at det måtte ha vært hans lillebror, Hans Martin, som hadde lagt den kroken der.

Hvem vet.

Det var rimelig spesielt ihvertfall.

Det må vel ha vært avtalt spill, (av noe slag), vil jeg vel tippe på.

Hvorfor hadde Hans Martin Fallan lagt igjen en krok med masse mark der.

Og hvordan kunne Carl vite at det var broren sin fiskekrok.

Og hvordan kunne det ha seg, at vi tifeldigvis skulle finne den fiskekroken, oppe ved alpinbakken der.

(Dette var jo en halvtime å gå, eller noe, fra Nedre på Bergeråsen, hvor både Fallan-brødrene og jeg bodde.

Men men.

Så dette var nok noe lureri, av noe slag, vil jeg nok tippe på).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var ikke så glad i å bo i telt, så Carl og han andre, de måtte mase mye på meg, for å få meg med, på denne telturen.

Jeg hadde vel bare med sovepose, for jeg var sjelden i telt, og hadde ikke noe telt selv, hjemme i Leirfaret 4B.

Og primusen, den var ihvertfall ikke min, den var nok Carl og dem sin, vil jeg tippe på.

De var nok mye mer friluftsmennesker, enn det jeg var.

Selv om det hendte, på 70-tallet, at både faren og mora mi, (hver for seg), dro meg med på campingferier, i Norge, Sverige eller Danmark da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Carl fikk en fisk av noe slag der da, (en ørret kanskje), som vi liksom skulle pakke inn i aluminiumsfolie, og grille, på primusen da.

Men den fisken, den ble jo ‘aldri’ ferdig.

Så han Carl, han gjorde nok noe galt, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Så vi kasta vel bare den fisken, tror jeg.

Og da klokka ble sånn 4-5 vel.

Så var jeg så lei av å ligge i det teltet, så jeg foreslo det, at vi skulle dra tilbake til Bergeråsen.

Og det ble de to andre med på.

Jeg husker ikke jeg sov noe i det teltet, det tviler jeg vel kanskje på.

Da hadde jeg vel våknet seinere enn i 4-5-tida vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det stod noen bilvrak, (som noen hadde skutt på vel), nede ved den veien, som går inn, i området der, fra ved Berger-kafeen der.

Og rundt der, så så vi også en rev, husker jeg.

Så det var vel det artigste som skjedde, på den litt spesielle telturen der, vil jeg si.

At vi så en rev, på veien tilbake, til Bergeråsen.

Så sånn var det.

Men hvorfor dem skulle ha meg med på det her, det veit jeg ikke.

Jeg var vant med å ha en perfekt innstilt King Size vannseng.

Og strømmen var jo billig, på 80-tallet, så det var aldri noen som sa, at jeg ikke kunne ha ovnen på, eller noe.

Så jeg var jo ikke vant til å ligge i et telt, om natta og kaldsvette, (eller hva man skal kalle det).

Men men.

Så det her var litt spesielt.

De måtte mase mye, for å få meg med.

Og hvorfor de dro meg med på det her, (de to klassekameratene mine, Carl og Espen eller Ulf vel), det veit jeg ikke.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da vi skulle på bestemor Ingeborg sin 70-årsdag, på hotell Wasiloff, i Stavern, sommeren 1987.

Christell ville ikke være med, i bilen, og hu gikk oppover Havnehagen, ved siden av bilen, da vi kjørte avgårde.

(Uten at jeg veit hva hu skulle).

De som var med på denne turen, det var faren min, Haldis, Pia og meg.

Vi kjørte innom mora vår, Karen, som var på et hjem, for nervøse/sinnslidende vel, ved Horten/Holmestrand et sted vel, (litt inn i landet).

Det var bodde det også en del andre pasienter, som Pia og jeg måtte hilse på.

Jeg var fremdeles en litt sjenert tenåringsgutt.

Men en kar der, var like sjenert som meg, husker jeg, enda han var i 20-årene vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Det var også en kiosk, like ved, der dette hjemmet var, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bestemor Ingeborg hadde leid et stort selskapslokale, på Hotell Wasiloff, som lå midt i Stavern.

Det var mange gjester der.

Jeg gikk i en tweed-dress vel, som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, en del år før.

Begge min mormors brødre, fra Danmark, var der, med familie, tror jeg.

Men disse kjente jeg ikke så bra.

Jeg satt en del for meg selv der, husker jeg.

Men en av dem, (muligens Louis), satte seg ned, ikke langt fra der jeg satt, en stund, husker jeg.

(Louis det var han som var Stiftamtmann på Fyn, og som bodde på Odense slott, på den her tiden vel.

Men han som plutselig satt seg ikke langt fra der jeg satt, det kan også ha vært Anker Heegaard, (broren til Ingeborg og Louis), eller en annen, for alt hva jeg vet.

Men men).

Det var fri bar der, husker jeg.

Bestemor hadde betalt for at en dame, fra hotellet, skulle servere drinker, i et hjørne der, husker jeg.

Jeg gikk dit, og fikk en del vodka-drinker, husker jeg.

(Selv om jeg ikke var 18 år ennå).

Det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg.

Og jeg fikk med meg Pia, for å gå å se litt, nede i diskoteket der, i noen minutter, husker jeg.

(Jeg var jo vant med diskoteker, fra da somrene jeg var språkreise i England, for eksempel).

Dette var i juni 1987, altså noen uker, før Pia og jeg, dro ned for å besøke tante Ellen i Sveits, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

Da vi skulle hjem, fra selskapet, så skulle bestemor Ingeborg sitte på med oss, hjem til seg selv.

(Vi kjørte henne hjem da, den ganske korte veien, hjem til Herman Wildenweysgate vel).

Jeg husker at jeg satt bak i bilen, og var litt full vel.

Faren min spurte bestemor Ingeborg, om Johannes var ‘kommunist’, husker jeg.

‘Ja’, sa bestemor Ingeborg.

‘Var Johannes kommunist’, sa jeg, litt halvfull og nesten i en døs da.

Han var visst det, skjønte jeg da.

Da jeg bodde i Liverpool, så ringte jeg noen ganger, til bestemor Ingeborg, i eldreboligen, i Nevlunghavn, året før hun døde vel, i 2009.

Og da sa bestemor Ingeborg, at en av hennes brødre i Danmark, (altså Anker eller Louis da), hadde sagt det, at Johannes var ‘nesten kommunist’.

Så jeg tørr ikke å si noe sikkert.

Men disse brødrene til bestemor Ingeborg, de hadde jo vokst opp, i direktørboligen, i Fredriksværk, i Danmark, da de var små.

Og så i Tyrol, et par år, da faren deres mistet eierskapet over det kjente jernstøperiet i Fredriksverk, (hvor de lagde gryter og kanoner osv. vel).

Og så i en lelighet i København, hvor de hadde ‘en dame som spilte piano, under måltidene’, sa bestemor Ingeborg, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

Og de hadde også speil, på veggene, (som jeg har sett at de også har, i the Town Hall, i Liverpool da, en bygning som er rimelig snobbete, for å si det sånn).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og Louis Heegaard, han bodde jo på et slott, i Odense, da han var en slags Fylkesmann vel, for Fyn da.

Og Anker Heegaard, han var jo Rettsakfører, var det vel, (eller advokat heter det vel, oversatt til norsk).

Så de var jo ganske snobbete da, begge to, vil jeg vel tippe på.

Så om de skjønte seg noe særlig på bestefar Johannes, det veit jeg ikke.

Det tørr jeg ikke å si noe om.

Men bestefar Johannes kledde seg ihverfall ikke som en kommunist, husker jeg.

Han gikk ofte med six-pence vel, og også med stokk vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

Og på noen bilder, fra sommeren 1983, da Pia og jeg besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

Noen bilder som Ingeborg sendte meg, da jeg bodde i Liverpool.

På de bildene, så har bestefar Johannes på seg en beige V-genser med skjorte under vel, samt en solhatt.

Og det er vel ganske snobbete klær, vil jeg si.

Det er sånne klær som de solgte i klesforretningene på Aker Brygge, i Oslo, sånn som jeg husker det.

Det er vel liksom vestkant-moten, i Oslo, vil jeg si.

Eller i Holmenkollåsen, eller noe.

Bestefar Johannes var vel av den skolen, som tenkte på ‘en sunn sjel, i et sunt legeme’, vil jeg tippe på.

Han leste mye bøker og i avisene.

Og han gikk veldig mye på ski, og var romeriksmester, i 5-kamp, (heter det vel), som junior, har jeg sett, i Aftenpostens tekstarkiv.

Og jeg flyttet jo til min far, da jeg var ni år gammel, i 1979.

Og etter det, så så jeg bare bestefar Johannes, sommeren 1983, var det vel.

Og da var han litt sånn stille av seg, sånn som jeg husker det.

Jeg måtte hele tida passe på katta da, (en katt som het Kitty, som jeg hadde fått av Christell og dem).

Siden bestemor Ågot ikke kunne passe på den.

Og bestemor Ingeborg, hun var litt masete, i den ferien, vil jeg si.

Så jeg pratet ikke så mye, med bestefar Johannes, i den ferien.

Men jeg ringte han, tidligere den sommeren vel, da bestefar øivind døde.

Og sa det at ‘Øivind er død’.

Og da sa Johannes ‘kondolerer’ da.

Så sånn var det.

Også ble Pia og jeg invitert på ferie, til Ingeborg og Johannes da, den sommeren.

(Noe jeg aldri ble, de årene jeg bodde på Bergeråsen, før Pia flyttet dit.

Men men).

Så den telefonsamtalen, (som var veldig kort), det er vel det siste jeg husker, som jeg har pratet med Johannes.

Og før det, så pratet jeg med han, da jeg var ni år, (like før jeg skulle flytte til faren min).

Men min kamerat i Larvik, Frode Kølner, hadde skrevet det, i en avis, som vi hadde begynt å lage.

At ‘pent brukte underbukser med gule fartsstriper selges billig’.

Noe sånt.

Og det sa Johannes, at det kunne vi ikke skrive, for det var ‘usømmelig’.

Men en kommunist, ville vel kanskje ikke brydd seg, om en sånn tekst, var usømmelig.

Det tror jeg kanskje ikke, etter det lille jeg vet om kommunister.

Men det er kanskje noen andre som vet dette.

Det er mulig.

Så sånn er kanskje det.

Nå begynner klokkå å bli 23.30, her på hostellet.

Så jeg får se om jeg får skrevet mer, på dette kapitellet, (som dessverre blir litt hulter til bulter, når det gjelder de erindringene jeg husker, fra oppveksten min.

Men jeg har ikke noe skrivebord og sånn, her på hostellet.

Så jeg skriver bare noen noteter, i en notatblokk.

Og det er ikke sånn at jeg har så mange notatblokker her liksom, så notatene blir litt hulter til bulter da.

Så sånn er det.

Men da har jeg noe å gjøre her liksom, siden jeg ikke har internett, eller noe.

Så da kan jeg jo skrive på memoarene mine, tenkte jeg.

Siden jeg har en stasjonær PC her, uten internett.

Men men, bare noe jeg tenkte på.

Så sånn er det.