Stikkord: Martin Ribsskog

PS.

Man kan se ovenfor, hvem som har fått musikk CD-ene som lå i kofferten min, da jeg jobba på den gården.

Hu er liksom sjefen over de andre søsknene hu der da.

PS 2.

Og hu har en lillesøster, som heter Isa.

Og hvis det her er henne, så har hun blitt mye større, på de fem årene, som det er siden, at jeg bodde på den gården, til mora hennes og onkel Martin.

Men men.

Her er mer om dette:

PS 3.

De har også en bror, som heter Risto, men han er visst ikke på Facebook, tror jeg.

Men men.

PS 4.

Da jeg bodde på den gården, så var hun Andrea, sånn 15 år da, og de andre søsknene hennes, litt yngre.

Og da fikk Grete og Martin, hun Andrea, til å stå med rumpa i været, og skru på TV-en, mens jeg satt og så på TV.

For å spionere på hvordan jeg reagerte osv.

Så det var helt sykt det der, å være på den gården.

Så derfra skjønner jeg at dem flytta.

Til Østfold, eller noe.

Men onkel Martin, han bor visst fortsatt på den gården da.

Men men.

Så det er mye rart, det er helt sikkert.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 5.

Jeg var nesten som storebroren, eller som onkelen, eller noe, til de her ungene da.

(Eller fetteren, blir det vel).

Eller ste-fetter, eller noe, (hvis det er noe som heter det).

(Men mora mi var eldst i søskenflokken da, og Martin var litt attpåklatt vel.

Så derfor er vår kusine Liv Kristin og disse her tidligere ihvertfall, ste-søskenbarnene, til meg og søstra mi og broren min, en god del yngre enn oss da.

Så sånn er det).

Så jeg husker ca. hvordan musikk de likte.

Den her sangen likte Isa:

PS 6.

Og den her sangen likte Andrea, (hvis jeg husker riktig):

PS 7.

Også hørte de på den sangen her:

Også tulla Martin.

Når Andrea skulle rydde rommet.

Også sa han, at ‘jeg synger r-ordet, (r for å rydde da), for første gangen i historien’.

Så det var litt morsomt.

At han mobba Andrea da.

Men jeg lot som at jeg ikke syntes det var noe morsomt.

For jeg ville ikke være for nærme den her familien da, eller hva man skal kalle den.

Men men.

Så sånn var det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 8.

Den familien her, den bodde i Østfold, dvs. i Askim, rundt den tida, som mora mi, Karen Ribsskog, døde.

Og de hadde vel aldri bodd i Vestfold/Larvik-området, såvidt meg bekjent.

(Bortsett fra at jeg husker nå, at Martin hadde et rom, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

Så han bodde nok i Nevlunghavn.

Men, han pleide ikke å være der så ofte, når mora vår dro oss med ut dit, på søndagsmiddager, på 70-tallet.

Så Martin, han var liksom ikke i den ‘faste kjernen’, (han var kanskje litt en ‘outsider’?), i Ribsskog-familien, i Larvik, på 70-tallet, vil jeg si.

For han var aldri hos sine foreldre, i Nevlunghavn, for å spise middag, på søndagene.

Sånn som jeg og søstra mi og mora vår var hele tida, husker jeg.

Men akkurat hvorfor det var sånn, det veit jeg ikke.

Men men).

Og onkel Martin sin samboer, dvs. Grete Ingebrigtsen og ungene hennes.

De har jo flyttet tilbake til Askim.

(Muligens til den samme gården?

Jeg husker det stod en svær amerikansk bil i en låve eller et fjøs vel, det første stedet, som de bodde i Askim.

En bil fra 60-70 tallet kanskje vel, som stod der som en veteranbil omtrent da.

Så sånn var det).

Men men.

Grete Ingebrigtsen og de, de flyttet tilbake til den gården, (eller ihvertfall tilbake til Askim), et par år etter vel, at jeg flykta til England da.

(Etter at jeg ble forsøkt likvidert, (av et slags ‘jakt-lag’, må man vel kalle det), på den gården Løvås, i Kvelde, på 35 års-dagen min, den 25. juli, i 2005 da).

Jeg har jo tidligere skrevet på bloggen, at onkel Martin, var nesten som en ‘klegg’, på den tida, som mora mi døde.

(Virka det nesten som for meg da.

Ihvertfall hvis jeg tenker tilbake på den her tida).

Og det var også fordi, at søstera mi, hu ville kjøre ut til onkel Martin og de.

Etter at vi så at mora vår var død, på sykehuset.

De bodde på en gård i Askim.

Som ikke var så utrolig langt unna Moss da.

Så jeg sa det var greit å kjøre dit.

Og da venta vi ved et stort kryss i Askim, (var det vel), også kom Martin i bil eller på motorsykkel da.

Like etter det året mora vår døde, så fortalte søstera mi meg, at dem hadde flytta til en gård i Kvelde.

Onkel Martin var jo en attpåklatt, så jeg kjente ikke han så godt, fra oppveksten.

For han var liksom fortsatt ungdom, da jeg og søstera mi var sånn 3-4 år da.

Da var kanskje Martin 14 år, og drakk fremdeles sjokolademelk, husker jeg, fra da han var på besøk hos oss, på Østre Halsen, (i 1974, eller noe, da).

(Og jeg fikk ikke sjokolademelk, av mora mi.

Så hu skjemte kanskje bort Martin litt.

Hvem vet).

Midt på 90-tallet, så maste Axel om at vi møtte besøke Martin som da bodde i Spydeberg.

Men søstera mi hadde fortalt, (litt vagt), at hu hadde møtt onkel Martin på byen, (eller sett han på byen i Oslo), og da hadde han visst vært en sånn tøffing, (eller bølle?), ovenfor noen damer eller noe da.

Og ikke noe snill da, skjønte jeg vel.

Ved Schaus Plass, eller noe, mener jeg det var, at søstera mi babla om.

Men det ble til da, at vi ble kjent med den her familien, i forbindelse med at mora vår døde.

(Jeg og søstera mi og broren min.

Eller søstera og broren min, de kjente dem bedre.

For de var og besøkte Martin, i Spydeberg, ihvertfall en gang, på midten av 90-tallet.

Men det frista ikke meg da, av en eller annen grunn.

Martin oppførte seg noen ganger ganske tøft mot meg da.

F.eks. den gangen min mormor, Ingeborg Ribsskog, ba meg besøke Martin på et sykehus, i Oslo, (Sophies Minde? Eller, jeg mener å huske nå, at det kanskje var et sykehus ved Carl Berner, eller noe. Men men.), etter at onkel Martin hadde kræsja på motorsykkel, i 1990 var det kanskje.

Da var Martin aggressiv mot meg, husker jeg, da jeg besøkte han, mens han lå i sykesenga.

Og hu Kari Sundheim, heter hu vel, mora til kusina vår Liv Kristin, hu var også og besøkte Martin da, mener jeg å huske.

Martin sa senere at han var aggressiv, for han hadde først trodd, at jeg var en medstudent av han, (som jeg hadde ligna på da, mente han), fra Landbrukshøyskolen på Ås, hvor Martin jobba, (og vel tidligere studerte), som han var uvenn med, eller ikke likte da.

(For vi så hverandre ikke så ofte, jeg og min mors familie, og kanskje spesielt Martin da, på 80-tallet, for jeg bodde hos faren min, på Berger, under hele 80-tallet, og foreldra mine ble skilt på 70-tallet da).

Men men).

Og da dro vi ned til Larvik og Kvelde, og besøkte dem et par ganger, ihvertfall, på begynnelsen av 2000-tallet da.

Så sånn var det.

Så da jeg var på flukt fra “mafia’n”, i Norge, i 2005, så var dette det eneste stedet jeg trodde jeg kunne dra til.

For “mafia’n” var mye noe Oslo-greier, innbilte jeg meg.

Og jeg tenkte jeg kunne være i skjul, på den gården da.

Omtrent som folk var under krigen osv.

Men men.

Mer da.

Jo, men han onkel Martin, han var nok litt forelska i hu tenårings stedatteren sin, Andrea.

Var det jeg tenkte såvidt på istad.

For ikke nok med at Martin gjorde om ‘E-ordet’, til ‘R-ordet’, når Andrea skulle rydde.

Han ble også voldsomt sjalu, husker jeg.

(Eller ihvertfall litt sjalu vel).

Da Andrea sin ‘kavaler’, kom på besøk til gården, fra Askim.

(En gutt på Andrea sin alder, som hun kjente, (og var kjæreste med da), fra hun bodde i Askim, som 10-11 åring.

Noe sånt).

Og da følte også jeg meg dum, husker jeg.

Siden jeg var godt over 30 år, og fortsatt var singel.

Også hadde Andrea kjæreste, enda hu bare var 15 år.

Men men.

Eller ‘elsker’, som Martin kalte han unge karen fra Østfold.

Så Martin var nok litt sjalu, eller noe, virka det som, på måten han sa ‘elsker’, syntes jeg.

Men men.

Jeg bodde i en liten, u-isolert hytte, for meg selv.

Så jeg vet ikke helt hva som skjedde inne i den hovedbygningen, når han gutten til Andrea var på besøk.

Men det var heller ikke min business, syntes jeg.

Så jeg prøvde å holde avstand til alt det der, egentlig.

Men jeg var litt nedfor, fra før.

Så når Martin og Grete fortalte det, at ‘kavaleren’ til Andrea, skulle til gårds, noen dager seinere.

Da ble jeg enda litt mer nedfor.

For da følte jeg meg litt ‘tapete’, siden jeg ikke hadde noen kjæreste selv da.

Liksom, en 15 år gammel jente, hadde mer liv enn meg da.

Så da ble jeg enda litt nedfor.

For jeg visste ikke at hu Andrea hadde type engang.

Så det kom litt overraskende på meg.

(At det plutselig skulle bo en ung ‘kavaler’, fra Østfold, på gården, i en del dager).

Vi bodde jo på den samme gården.

Jeg spiste jo sammen med den familien oftest da, ihvertfall i starten.

Men men.

Men jeg ble ihvertfall ikke sjalu, og prata ikke nedlatende om han kavaleren til Andrea, og kalte han for ‘elskeren’ hennes, sånn som onkel Martin gjorde.

Selv om jeg ikke var så fornøyd med meg selv.

At det nesten var nok til å knekke meg liksom.

Men dette var en vanskelig tid for meg da.

Jeg hadde også problem med trynet mitt, etter at det ble ødelagt, på en hudpleiesalong, i Oslo, på slutten av 2003.

Og trynet mitt hadde ikke blitt normalt enda, på den tida, som jeg bodde på den her gården da.

Så en gang jeg barberte av meg alt skjegget, mens jeg bodde på den gården, sommeren 2005 vel.

Så overhørte jeg at hun lillesøstra til Andrea, hun Isa, sa at ‘Erik ser ut som en unge i trynet’.

Eller noe.

Hvis jeg ikke hørte helt feil.

Så det var et eller annet rart som skjedde med trynet mitt, når jeg barberte av meg alt skjegget husker jeg.

Så da bare lot jeg skjegget gro igjen.

Så på den første tida, som jeg jobba på Arvato, her i Liverpool, høsten 2005.

Så husker jeg at hu Karianne, fra Hedmark vel, sa at jeg så ut som en ‘julenisse’.

(Det var ikke helt bra tilstander, i det huset jeg bodde, i Walton.

Når det gjaldt de andre beboerne osv.

Så det å ha skjegg som en julenisse, enkelte ganger, det var kanskje min måte, å si fra om, at noe ikke var som det skulle da.

Jeg hadde jo også overhørt, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt “mafia’n’, i Oslo, i 2003.

Og som jeg ikke fikk hjelp fra Kripos eller Politiet i Liverpool, i forbindelse med, på slutten av sommeren, (og høsten), 2005.

Så jeg var litt i sjokk, i 2005 og 2006 osv., siden politiet ikke ville gi meg rettighetene mine, osv.

Så det kanskje var derfor jeg gjorde ting som å la skjegget gro kjempelangt, (som en julenisse nesten).

(Selv om det skjegget mitt også vokste veldig raskt.

Og var veldig tjukt, husker jeg.

Men men).

For det her var kanskje min måte å si fra om, at noe var galt da.

Så sånn var det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se).

For da ble jeg litt skeptisk til å barbere meg igjen da.

Men, jeg ville da ofte klippe skjegget litt, med en saks da, når jeg begynte å se ut som julenissen.

Så sånn var det.

Men på begynnelsen av år 2006, så barberte jeg av meg alt skjegget for godt.

Og har ikke hatt skjegg siden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.