johncons

Stikkord: Martin Ribsskog

  • Gatesangerne er ganske flinke i England, synes jeg. Dette er vel en cover av Johnny Cash, som covrer Nine Inch Nails. Noe sånt

    PS.

    Her er originalen, eller sorry, cover-versjonen, til Johnny Cash, av Nine Inch Nails sin sang ‘hurt’:

    PS 2.

    Onkel Martin og Grethe, som hadde den gården jeg jobba på, i 2005, Løvås gård, i Kvelde, de pleide å spille den sangen her, hele tida, så det er derfor jeg begynte å filme, for da kjente jeg igjen den sangen da.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart, det sikkert.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Jeg måtte nesten også finne Nine Inch Nails sin versjon, sånn at folk ikke tror jeg tuller, når jeg skriver at Johnny Cash sin versjon, er en coverversjon, (selv om jeg ikke skal påstå at jeg har hørt Nine Inch Nails sin versjon så mange ganger før, akkurat):

    PS 4.

    Den enesten sangen jeg har hørt noe særlig på av Nine Inch Nails, er ‘Head like a hole’, som pleide å gå på MTV, den første tiden jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse.

    De andre folka som bodde der, (Anne Lise, Per, Wenche og Jan-Arild (typen til Wenche), osv), de syntes ikke at jeg var noe tøff, siden jeg ikke digga heavy.

    Men da vi satt i stua og jeg sa at jeg syntes den sangen var litt kul, så sa hu Wenche at jeg var den råeste av alle som bodde i Skansen Terrasse, på Ungbo der.

    (Selv om jeg vel var den yngste av de som bodde på Ungbo da, og ihvertfall den tynneste, (jeg veide vel rundt 62 kilo, på den tida her, rundt skoleåret 1991/92, siden jeg bodde alene siden jeg var ni år, så klarte jeg aldri å bli noe kraftig, på Bergeråsen. Og jeg var vel 1.85 høy. Nå veier jeg vel rundt 100 kg, etter mange års jobbing i Rimi, med mye løfting, infanteriet og trening på helsestudio, etter at kneet mitt ble skada, da jeg spilte fotball, i 1995).

    Her er den sangen, (selv om jeg ikke klarte å finne videoen, bare sangen):

  • Jeg har jo levd et hektisk liv, så jeg har ikke alltid hatt sjangsen til å stille slekt og venner til veggs, for urett de har begått mot meg, osv.

    Men nå prøver jeg å legge det minnet, hvorfor jeg bør være skeptisk til mange av de i slekta osv.

    Pia (søster): Er ‘saksedyr’. Dvs. kommer med ‘tantetrusler’.

    Pia hadde også en veldig rar sommerferie, sommeren 1989, da hun dro til Spania, sammen med Cecilie Hyde.

    Ettersom jeg forstod det på dem, før de dro og etter at de kom tilbake, (de bodde mer eller mindre hos meg i Leirfaret før de dro, og sammen med meg hos bestemor Ågot, på Sand, etter at de kom tilbake og faren min hadde solgt Leirfaret 4B).

    Ettersom jeg skjønte det, så tok de istedet bussen til Amsterdam, (før de tok buss videre til Spania), og jobba som horer eller noe, i Amsterdam, (for Cecilie Hyde kjente noen som kunne skaffe de jobb der, som søstra mi var litt skeptisk til, husker jeg, men jeg tror hun må ha gitt etter).

    For de skulle feste på et diskotek som het ‘Pacha’, i Spania, som var åpent til kl. 6, eller noe, hvor ihvertfall Cecilie hadde vært før.

    De traff to kjekke, unge kavalerer, i Spania, som de prata mye om, da de kom tilbake.

    Men de hadde visst også møtt to andre kavalerer, som ikke var så fine visstnok, og som kjente de to yngre kavalerene da.

    (Jeg bodde jo på Sand, hos bestemor Ågot, sommeren 1989, så jeg fikk høre om de her spanske kavalerene dems, hele tida, når dem kom hjem.

    De var så opptatt av dem, at jeg ikke fikk sneket inn i samtalen, at jeg hadde møtt ei pen finsk jente i Brighton, den samme sommeren.

    Vi dro på ferie samme dag, men jeg var bare borte en uke, mens Cecilie og Pia var borte tre uker, eller noe).

    Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så hadde søstra mi ringt faren min, i Drammen.

    Og jeg jobba på CC Storkjøp, mer eller mindre heltid, den sommeren, etter at jeg kom hjem fra Brighton.

    Så dro jeg innom vannsengbutikken til faren min og Haldis, en dag etter jobb, på CC.

    Og da sa faren min, at søstra mi hadde ringt, og bedt han om å sende penger.

    Men jeg måtte gå på posthuset, på Strømsø og sende pengene, for han måtte passe butikken, (og var vel litt snobbete kanskje, og likte ikke gå på posthuset kanskje, det var kanskje ikke fint nok. Noe sånt).

    Men faren ønska ikke å sende søstra mi mer enn 300 kroner, av en eller annen grunn.

    Så gikk jeg på posthuset, så var det lang kø, siden det var sommerferie.

    Så jeg måtte stå der i tre kvarter, eller en time, eller noe, tilsammen, først kanskje 20-30 minutter i kø, og siden tok det også langt tid å få sendt søstra mi pengene, så de i køen bak meg var nok ikke så blide.

    Det var noe fellesferie-greier, som gjorde at det var så mange folk på postkontoret.

    Noe sånt.

    Så viste det seg, at det kosta rundt 150 kroner, å sende 300 kroner til Spania.

    Så da la jeg ut de cirka 150 kronene, som det kosta å sende de 300 kronene.

    Men de 150 fikk jeg ikke tilbake hverken av faren min eller søstra mi.

    Men det var ikke så farlig, for jeg jobba ganske mye på CC, så jeg tjente penger der.

    Så sånn var det.

    Da søstra mi kom tilbake fra Spania, så var hu drit sur på meg, fordi jeg ikke hadde sendt mer penger, enn 300.

    Men det var jo faren min som sendte pengene.

    Jeg var jo bare bud for faren min.

    Og jeg betalte også gebyret, 150 kroner, for å sende pengene til Spania.

    Men søstra mi kjefta på meg, og ikke på faren min.

    Enda søstra mi og Christell, de hadde splitta opp meg og faren min, noen måneder tidligere, i Kristiansand.

    Da fortalte Pia og Christell, (og Jan var også der), meg, på en restaurant i Kristiansand, hvor vi var på bryllup i slekta til Haldis, våren 1989, den helga Hillsborough-ulykken var.

    Så sa Pia og Christell at faren min hadde misbrukt søstra mi som lita jente.

    Og da sa jeg at jeg ikke ville ha noe mer med faren min å gjøre, bortsett fra kanskje økonomisk, (i en overgangsperiode, tenkte jeg, for det her kom veldig brått på, for meg).

    Men da svarte ikke Pia og Christell og Jan, da jeg foreslo å kutte ut faren min.

    Så det her virka på meg, som at de sa A, men ikke ville snakke om B.

    Så det virker rimelig idiotisk for meg, det greiene de holdt på med da, i Kristiansand, Pia og Christell og Jan Snoghøy.

    Men men.

    Men så kom Pia hjem fra Spania, og kjefta på meg, et par måneder senere, for at faren min bare ville sende henne 300 kroner.

    Det var som at hun trodde at jeg og faren min var den samme personen.

    Som at hun ikke skjønte at jeg og faren min var to forskjellige personer.

    Så søstra mi var vel 17 og et halvt år da, og var vel kanskje ikke moden nok til å dra til Syden, sammen med Cecilie Hyde, når hu ikke engang skjønte at jeg og faren min var to forskjellige personer.

    Enten det, ellers så er søstra mi litt forrvirra.

    Så faren min skulle kanskje ikke latt søstra mi dratt med Cecilie Hyde, til Spania, sommeren 1989.

    Det var nok ikke helt bra, alt det som foregikk i forbindelse med den turen, vil jeg tippe.

    Så søstra mi var altså enten umoden, sommeren 1989, da hu var 17 og et halvt år.

    Ellers så er hun litt forrvirra, vil jeg si.

    Så en av de.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Axel (halv-bror): Er ‘kvitteringskrøller’. Dvs. krøller sammen barregninger, fra Studenten og hiver de innafor genseren og t-skjorta mi, som om jeg var en søppelkasse. Jager også bort damer jeg møter/sjekker opp, fra meg, når vi er på byen.

    Christell (en slags stesøster): ‘Damejager’. Hvis jeg hadde damebesøk, om natten, på Bergeråsen, så dukket plutselig Christell opp, og man må vel si at hun jagde vekk de andre damene, men hun forsvant bare selv også, så jeg endte opp med ingen damer.

    En gang vi var og feiret jul, på Geilo, jula 1989, (det var jeg og Pia og Christell og Haldis og faren min og Jan), så tok jeg opp med Pia og Christell, at jeg hadde lyst til å stille faren min og Haldis til veggs, for at de hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år. Men da kom det bare en trussel fra Christell, noe sånt som at ‘hvis du ødelegger det her Erik, så’, men hun sa ikke hva hun ville gjøre, hun sa bare A, men ikke B, for hva hun ville gjøre, hvis jeg stilte faren min og Haldis til veggs.

    Så jeg tok det som at Christell synes at det var så gjevt å ha en konfliktfri jul, (at Christell kanskje var litt sart, umoden og konfliktsky, eller noe. Sånn virka det som for meg), så da tenkte jeg, at hvis denne Geilo-julen var så gjev for henne, så fikk jeg ta det opp en annen gang da. De hadde jo sikkert betalt mye penger og planlagt mye da, for juleferien vår på Highland Hotell, på Geilo, hvor jeg fikk være med gratis, enda jeg hadde flytta til Abildsø i Oslo, hvor jeg studerte, så da Christell begynte å prate sånn, så tenkte jeg at jeg kanskje var slem som ville ødelegge jula da, siden hun Christell var litt sart, så fikk jeg heller ta det opp en annen gang.

    Men det var kanskje en trussel fra Christell.

    Hvem vet, enten er Christell veldig sart, ellers så var det en trussel.

    (Christell hadde jo vokst opp i Havnehagen, og jeg i Leirfaret, og etter at jeg var sånn 9-10 år, så var jeg ikke mye nede i Havnehagen, så jeg kjente ikke egentlig Christell så godt, sånn at jeg kunne si at dette var en trussel. Jeg tolka det i 1989, som at Christell var veldig sart, men nå i 2010, så er jeg ikke sikker på om det var en trussel, eller om det var sånn, at Christell var veldig sart.

    Hm).

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Ove (fetter): Myntstjeler. Han nasket tier-mynter en gang, på slutten av 90-tallet, i en skuff jeg hadde, hvor lommeboka mi osv. lå, en gang han var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen, i Rimi-leilighetene. Han er også ‘balkong-hopper’, han hoppa over til naboen min Sophia, og mannen hennes, og ble der en halvtimes tid, en gang vi festa hos meg. Han er også ‘sofa-ødelegger’, han ville at vi skulle reise oss opp, og sette oss ned, av en merkelig grunn, sånn at sofaen min ble ødelagt.

    Onkel Martin: Slavedriver. Jeg hørte han sa at jeg var den som var ment å få Ribsskog-familien opp av grøfta, noe noen aldri har sagt til meg. Og at de hadde latt noe skje med meg, siden de trodde jeg ‘manglet driv’. (Jeg overhørte at han sa det her, til sin datter Liv Kristin, på gården Løvås, sommeren 2005).

    Tante Ellen: Hun er marijuana-dyrker. Hun kjøpte fuglefrø, da hun bodde i Sveits og dyrket en slags mild marijuana i hagen sin, og sendte noe av marijuanaen i posten til venner i Danmark, og merket den som ‘urtete’.

    Arne Mogan Olsen (far): Han hadde visst misbrukt Pia, da hun var lita jente, sa Pia og Christell i Kristiansand, i 1989. Faren min lot meg også bo alene fra jeg var ni år, på Bergeråsen.

    Haldis (en slags stemor): Lot meg bo alene fra jeg var ni år, på Bergeråsen.

    Øystein Andersen (adotiv-tremenning): Ville en gang ha meg til å stå som ansvarlig for noen ulovlige pokerautomater ute i Skedsmo vel, (på begynnelsen av 90-tallet). (Jeg nektet selvfølgelig, for jeg ville ikke ha noe på rullebladet, f.eks. i tilfelle jeg skulle dra til USA, osv., var den eneste unnskyldningen jeg kom på, for Øystein la på mye press, og var ganske morsk i målet, når han ringte meg på Glenn og Øystein sin gammeldagse NMT-mobil vel, eller hva det het, det som var før GSM, eller hva det het, på 90-tallet). Han kuttet meg siden ut, uten å si noe grunn, i 1993 vel. Har også vært involvert i hacking og sletting av mp3-er fra min PC, på slutten av 90-tallet. Han kjente ihvertfall de som hacket PC-en min, for han visste hvilken kode de hadde forrandret passordet til, og slettingen ble initiert av en samtale mellom meg og Øystein på en irc-kanal jeg hadde startet som het #blablabla.

    Øystein tok også en gang, i skoleåret 1987/88, og stompa en sigarett, i den venste hånda mi, (sånn at jeg fikk et rundt arr, i hånda, som jeg har ennå, over 20 år seinere), som del av en ‘practical joke’, noe som jeg syntes at var litt vel drøyt. Men da prata jeg ikke med Øystein på et halvt år, (han bodde mange mil unna i Lørenskog da, og jeg bodde på Bergeråsen), så jeg prøvde å forklare han at jeg syntes at han oppførte seg litt vel drøyt, når det gjaldt å spøke, osv.

    Jeg prøvde å forklare det, ved å hive ut Øystein, fra leiligheten jeg bodde aleine i, i Leirfaret, på Bergeråsen. Kjetil Holshagen, og søstra mi Pia, var også på besøk, De satt i sofaen, og så på at Øystein stompa sigaretten i hånda mi, som om det var et show, (han sa han skulle blåse røyk ut av øra osv, så måtte jeg holde rundt magan hans, eller noe. Jeg sa det var greit, siden Øystein var så ivrig). Og da satt bare søstra mi og Kjetil Holshagen i sofaen, og reagerte ikke, når Øystein stumpa røyken i hånda mi, enda dette vel er en form for tortur, vil jeg si, å slukke en sigarett i noens hånd.

    Så jeg kasta også ut Kjetil Holshagen og søstra mi Pia, fra Leirfaret 4B.

    For jeg opplevde det som et svik, at jeg ble utsatt for sånn tortur, som jeg tenker på det som.

    Og Pia og Kjetil, de oppførte seg ikke som mine venner, neida, de bare satt der helt kalde i sofaen, og reagerte ikke, på noen måte, da Øystein stompa røyken i hånda mi.

    Så jeg syntes ikke at Kjetil og søstra mi oppførte seg som mine venner.

    Samtidig var jeg bare 17 år vel, og var ikke vant til å få brannsår, eller bli torturert, så jeg følte meg litt såret og opprørt da, så jeg syntes jeg kunne hive ut alle tre, siden det egentlig var min leilighet, ihvertfall siden det bare var jeg som bodde der.

    Så jeg syntes jeg måtte markere at sånn her tortur fant jeg meg ikke i.

    Og jeg likte heller ikke det, at søstra mi og Kjetil Holshagen ikke reagerte i det hele tatt, men bare satt stille i sofaen vel, mens jeg ble torturert av Øystein da.

    Så da kasta jeg både Øystein og Pia og Kjetil Holshagen ut av leiligheten min.

    Så sånn var det.

    Men Øystein var så fan av filmer.

    Og det var jeg og Kjetil Holshagen og, så jeg hadde fortalt Øystein om videobutikkene i London, hvor jeg og Kenneth Sevland fra Svelvik, hadde kjøpt Rambo First Blood II vel, sommeren 1986, da vi var på språkreise i Weymouth.

    Så jeg og Øystein hadde blitt enige om å dra på språkreise til Brighton, sommeren 1988, (for sommeren 1987, så var jeg ikke i England, da var jeg og søstra mi i Sveits, og besøkte tanta vår der, Ellen).

    Så da det hadde gått et halvt år ca., eller ihvertfall mange måneder, så ringte jeg Øystein og hørte om vi skulle dra til Brighton, sånn som vi hadde avtalt sommeren 1987 sikkert.

    For det ble litt kjedelig, i skoleåret 1987/88, for når jeg kasta ut de tre, Øystein, søstra mi og Kjetil, så hadde ikke jeg så mye med de å gjøre lenger, i månedene etterpå, sånn som jeg kan huske.

    Men da var jeg mye borte hos Ågot, så tenkte jeg det, en dag, at nå hadde jeg straffa Øystein Andersen lenge nok, for den stumpinga av sigarett, i hånda mi, så da ringte jeg han en dag fra Ågot da, og spurte om vi skulle dra til Brighton.

    Så da ble vi vel kamerater igjen.

    Ihvertfall en stund.

    Mens Kjetil Holshagen ble jeg vel aldri ordentlig kamerat med igjen.

    Men vi hadde ikke vært så bra kamerater hele tida heller.

    Men vi omgikks hverandre ihvertfall, så jeg trodde nok vi var kamerater.

    Og Kjetil Holshagen, han var med meg og Øystein og Glenn og Magne Winnem, til Gøteborg, sommeren 1991 vel.

    Så vi var kanskje kamerater hele den tida, men ikke så veldig kanskje.

    Da sa Kjetil at vi var nerder, jeg og Øystein og Glenn.

    Men jeg følte meg ikke så truffet egentlig.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen, han har jeg hørt at ble en slags kriminell i Sande, eller noe, av fetteren min Tommy, tror jeg, ut på 90-tallet en gang.

    Så hvor jeg har han hen nå, det veit jeg ikke.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Jeg ble jo kamerat med Kjetil Holshagen, siden han var nabo og kamerat med Tom-Ivar i klassen min.

    Og Tom-Ivar var vel min bestekamerat omtrent, i 1982 osv., før dem flytta til Drammen.

    Og da var jeg bare sånn 12-13 år vel, så det var ikke sånn at jeg dro inn og besøkte dem i Drammen, for jeg viste ikke nøyaktig hvor dem bodde osv., og det var litt digg å bli kvitt brødrene hans Tore og hva dem het, for dem var noen bøllefrø da, sånn som jeg så det.

    Så da hadde jeg ikke noen kamerater, men kjente såvidt Kjetil Holshagen.

    Og jeg kjeda meg, så da fant jeg fram kjemisettet mitt, som jeg hadde brukt en eller to ganger omtrent, for jeg skjønte at Kjetil Holshagen nok var en nerd.

    Så da ble han med å drive med kjemisett da, på kjøkkenet hos meg.

    Vi prøvde å lage blod, eller noe som så ut som blod, fra kjemisettet, og jeg viste hvordan man lagde sånne greier som bobla og stinkte osv.

    Men men.

    Men grunnen til at jeg skjønte at Kjetil Holshagen nok var en nerd, da han flytta til Bergeråsen, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var fordi han ikke kunne sykle.

    Så vi plasserte Kjetil Holshagen oppå en sykkel, også så vi på at han rulla nedover Havnehagen, (en del av Havnehagen som ikke var så særlig bratt), med beina ut på hver side av sykkelen, skrikende og uten kontroll vel.

    Så jeg tror ikke at mora til Kjetil Holshagen hadde kjøpt sykkel til han, da han bodde i Drammen.

    Isåfall så hadde han nok ikke brukt den så mye, men mest sitti på rommet og drivi med elektronikk osv., som jeg husker at han hadde som interesse.

    Å skru fra hverandre elektriske ting osv., og bruke delene til forskjellige ting da.

    Og Kjetil lærte meg litt elektronikk da, tilbake, siden jeg hadde lært han om kjemisett osv., og vel hadde video og sånt da.

    For jeg hadde jo masse leiker, lego-tog, osv., som jeg hadde slutta å bruke, og som var elektriske.

    Så da begynte jeg å skru på det elektriske lego-toget osv., og kobla lyspærer på det osv., og lærte om elektronikk da, siden det var en interesse som Kjetil Holshagen hadde, som jeg syntes var artig.

    Men jeg dreiv ikke så mye med elektronikk da, jeg bare lærte litt eller noe.

    Men jeg hadde data, og både jeg og Kjetil var vel interessert i data.

    Så viste det seg at jeg hadde en tremenning fra Lørenskog, en sommer som fetteren min Ove, fra Vestby og Son, absolutt ville plukke jordbær.

    Det må vel ha vært sommeren 1985 kanskje, eller 1986.

    Så ble jeg kjent med Øystein Andersen da, siden han var en kamerat av Kjetil Holshagen, som var en kamerat av Tom-Ivar i klassen min, som hadde flyttet til Drammen.

    Siden jeg ikke hadde noen særlige kamerater fra klassen, for de dreiv mye og mobba meg, av en eller annen grunn.

    Og så fortalte vel Øystein eller søstra mi, eller noen, at adoptiv-mora til Øystein, var kusina til faren min.

    Så da syntes jeg nesten at jeg måtte la Øystein også få komme og besøke meg, i Leirfaret, siden jeg lot den felles kameraten vår, Kjetil Holshagen også besøke meg der, som en kamerat.

    Så sånn hadde det seg, at vi fire, meg og søstra mi og Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, var i leiligheten min, i Leirfaren, høsten 1987 vel.

    Men da stoppet plutselig det vennskapet, eller hva man skal kalle det, som vi fire hadde, som om vi var en gjeng, eller noe.

    Selv om jeg var eldst da, men jeg var vant til å være eldst i søskenbarnflokk på en haug av søskenbarn.

    Så jeg var vant til å ha en slags lederrolle.

    Som jeg også syntes jeg hadde, siden det var min leilighet, som vi oftest var i, i Leirfaret 4B.

    Så jeg så på meg selv som voksen da, og regna med at de andre, Kjetil og søstra mi og Øystein Andersen, som var 1-2 år yngre enn meg.

    Altså jeg var 17 da, og søstra mi nesten 16.

    Kjetil Holshagen var vel 16, og Øystein Andersen var vel 15 da.

    Men da Øystein Andersen stompa røyken i hånda mi, da bare heiv jeg ut Kjetil og søstra mi og Øystein Andersen.

    Sånn som jeg forklarte ovenfor.

    For da skjønte jeg det, at det var noen og enhver av de, som nok trengte å vokse opp litt antagelig.

    Så sånn var vel det.

    Men Øystein og dem, hadde også båt da.

    Og Haldis og faren min sin båt, hadde blitt ødelagt, i en høststorm, midt på 80-tallet.

    Men Øystein og de hadde en båt med større motor, enn det Haldis og faren min hadde hatt.

    Så det var artig, for jeg hadde jo lært å kjøre båt.

    Mens Øystein ikke kunne kjøre båt.

    Det her må vel ha vært sommeren 1988, etter at vi hadde vært i Brighton, eller noe.

    Så da pleide jeg og Øystein å kjøre med båten til Holmsbu osv., og marinaen like ved der, og kjøpe burgere osv.

    Så det var jo artig da.

    Men da bodde Kjetil i Sande, sommeren 1988, så han hang ikke så mye med oss da.

    Og søstra mi hu hang vel med venninner, så det var ikke sånn at søstra mi ville sitte på med meg og Øystein til Holmsbu eller Rødtangen eller Holmestrand, eller noe sånn.

    Neida, søstra mi hadde egne venner som hu fikk sitte på med.

    Men jeg og Øystein kjørte en gang til Sande da, for å ta med Kjetil Holshagen ut på fjorden og.

    Det var vel sommeren 1988.

    For vi tre var liksom en gjeng da.

    Jeg syntes kanskje det var flaut, å bare henge med Øystein, siden han var to år yngre enn meg, selv om han var adoptiv-tremenningen min.

    Men Øystein oppførte seg bedre da, etter den boikott-perioden jeg hadde hatt, etter at han hadde stumpa en røyk i hånda mi.

    Han fikk vel mer respekt for meg da, syntes jeg det virka som ihvertfall.

    Selv om han begynte å oppføre seg rart igjen, sånn som jeg husker det, sommeren 1990, da vi var i England, og besøkte vertsfamilien vår, fra Brighton språkreise-turen, sommeren 1988.

    Da hadde de så lite plass, familien Hudson fra Shoreham-by-Sea, så jeg og Øystein måtte dele en dobbeltseng.

    Og da begynte Øystein å prate høyt om nakne damer midt på natta osv., og ville ikke holde kjeft.

    Så det nytta ikke å prøve å gi Øystein en lærepenge, det gikk noen år, så var han like idiot igjen.

    Så sånn var det.

    Så etterhvert så ga jeg vel mer eller mindre opp, med han Øystein.

    Men hang en del med han, selv om vi ikke var så gode kamerater, for da hadde Øystein en kamerat fra skolen, da jeg bodde i Oslo, som het Glenn Hesler, og vi pleide å spille fotball og tennis og badminton osv., for sånt var ikke Øystein så glad i.

    Mer da.

    Og Kjetil Holshagen, han kjørte jeg innom foreldra til, sommeren 1996, da jeg hadde bil og kjørte på ferie til Danmark.

    Men foreldra var så kjølige, og sa vel at Kjetil var i Drammen, og at han ikke ville ha mer med meg å gjøre, av en eller annen grunn.

    Som jeg ikke skal påstå at jeg helt skjønte.

    Så det var litt kjedelig.

    Da bodde jeg i Oslo, og hadde fått meg lederjobb i Rimi, og lappen og bil, også besøkte jeg en gammel kamerat i Sande, også var det bare liksom sånn at jeg var uønsket.

    De sa vel ikke hei engang.

    Så da skjønte ikke jeg mye, og det gjør jeg vel ikke enda, jeg kan ikke huske at jeg har gjort noe spesielt gæernt, mot han Kjetil Holshagen.

    Men vi var kanskje aldri egentlig så gode kamerater, det er mulig.

    Det var kanskje bare jeg som trodde at vi var kamerater.

    Det er mulig.

    Noe var det vel.

    Og jeg har prøvd å sende e-poster og sånn, til han Kjetil Holshagen, men jeg kan ikke si at jeg har fått noen svar.

    Men kanskje han dukker opp på Facebook, eller noe.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Runar Mogan Olsen (onkel, far til fetter Ove): Reiste seg en gang opp og prompa i hjørnet av spisestua til Ågot, under en julemiddag på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet. Driver dobbelt bokholderi som tannlege i Ås, har han fortalt meg. Gjorde forsikringssvindel da Ove kræsja bilen til kona til Runar, Inger, i fylla, på begynnelsen av 90-tallet, og lata som at bilen ble ødelagt av en biltyv og ikke av Ove, da Ove kræsja i fylla i Son, fortalte de meg i huset til Ågot, både Ove og Inger og Runar.

    Jeg får skrive om fler seinere eventuelt.

    Men folk skjønner kanskje hvorfor jeg ikke kontakta noen av slekt og venner, de første 1-2 årene ihvertfall, da jeg overhørte i 2003 og 2004 at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Glenn Hesler ja, fra Skedsmo. Opprinnelig skolekamerat av Øystein Andersen, fra videregående, i Skedsmo. Men jeg og Øystein og Glenn, var nesten som en kameratgjeng da, noen år, på begynnelsen av 90-tallet.

    Øystein kutta meg ut, men Glenn og jeg hadde felles interesser, iom. at vi pleide å spille fotball og badminton osv., noe som Øystein ikke var så glad i.

    I 1996, så fikk jeg meg ny PC og internett, på St. Hanshaugen, i Rimi-leiligheten jeg leide.

    Så lot jeg Glenn drive på med PC-en og Yahoo-søk osv., mens jeg dro på bensinstasjonen, Shell vel, på St. Hanshaugen, for å kjøpe noe digg, eller snacks eller noe.

    Så kom jeg tilbake, så hang internett-linja, (siden jeg bare hadde et ganske treigt modem, 28.8, eller hva det het), så jeg så at Glenn dreiv å søkte på ‘child-porn’ eller ‘barneporno’, eller noe, på Yahoo, da jeg kom inn døra, etter at jeg hadde vært på bensinstasjonen, (noe han febrilsk prøvde å få bort fra skjermen, men PC-en, eller internettet, gikk så tregt, så han rakk ikke å få det bort fra skjermen, før jeg kom inn i leiligheten min igjen, etter å ha vært på bensinstasjonen.

    Så sånn var det).

    Så gudene vet hva det var om.

    Men noe var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Magne Winnem, (en kamerat fra skolen i Drammen), han hadde jeg ikke så mye på akkurat.

    Men jeg stolte ikke helt på karakteren hans, av blant annet to grunner, som jeg kommer på nå.

    En gang, på Rimi julebordet, i Bekkelagshuset vel, jula 1994, tror jeg det var, så dreiv Magne å flørta med ei jente som var lagerhjelp, tror jeg, på Rimi Karlsrud, der hvor Magne selv var butikksjef, og satt sammen med henne, som et par, ved utgangen, da jeg egentlig skulle dra hjem fra julebordet, i 1-2 tida kanskje.

    (Enda Magne var gift, et år eller to tidligere, med Elin fra Skarnes, da Magne fikk overtalt meg til å være forlover, husker jeg).

    Og etter at Magne begynte å jobbe som foreleser ved IT-akademiet, så prata vi om at jeg kanskje skulle ta noe kurs der, eller studere der.

    Og da ringte han en gang, og hadde en sånn morsk tone da, og bare spurte om jeg skulle ta det kurset.

    At han prøvde å verve meg til det kurset da, for da fikk han kanskje verve-premie, eller noe.

    Det virka som at han egentlig dreit i meg, vil jeg si, at han ikke var noe ordentlig kamerat, men bare var interessert i verve-premie, dvs. kroner og ører da.

    Så etter den telefonen Magne ringte meg, den siste telefonen om studier på IT Akademiet, så tenkte jeg at Magne kanskje var litt umoden og/eller kynisk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Magne hadde også noen kamerater fra Røyken, pluss Morten Jenker, (som jeg ikke vet hvor egentlig er fra, men som var nabo med Magne og Elin på Bergkrystallen og jobba i Rimi), som var veldig tøffe, og kjørte i fylla og sånn.

    Og Magne pleide, ihverfall vinteren 1989/90, å dra på ferieturer med de kameratene, til Hemsedal, eller noe.

    Og da hadde det visst vært med damer der, som bare gikk rundt i sånne body-undertøy, som var for store da, sånn at man kunne se fitta, selv om de gikk med en sånn body da, sa Magne, etter at han hadde kommet tilbake fra ferie på Hemsedal eller Norefjell, eller hvor det var.

    Så det var kanskje noen sånne kriminelle folk, fra Røyken, som Magne festa med, på Hemsedal eller Norefjell, eller hva det het,i en juleferie, eller påskeferie, eller hva det var, skoleåret 1989/90.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

  • Ringte Dr. Ness i Helgeroa

    Nå ringte jeg kontormedarbeider Gerd, hos Dr. Ness, i Helgeroa, på 33189910.

    Hu var venninne av bestemor Ingeborg, sa hu.

    Hu hadde ikke hørt noe om noe askespredning, eller hvordan de gjorde det med begravelsen til bestemor Ingeborg.

    Men men.

    Jeg ringte siden jeg fikk jo Dr. Ness som fastlege, i 2005, (siden min onkel Martin anbefalte meg han, siden bestemor Ingeborg hadde han som fastlege da).

    Og da hadde jo frostskaden min, fra militæret, blusset opp igjen, (siden jeg bodde i en dårlig isolert hytte, på Løvås Gård, fra rundt påsketider 2005).

    Så mener jeg at jeg pratet med Dr. Ness om det.

    Så skal de sende e-post tilbake om det da, hvis Dr. Ness husker dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg fortalte også at Ellen og Martin hadde tulla en del med arv etter bestemor Ingeborg da, og at jeg ikke hadde hørt fra dem, på mer enn tre måneder fra de fikk boet.

    Men men.

  • Arveoppgjøret etter mora mi

    Nå har jeg jo lært mer om arv, etter at bestemor Ingeborg døde.

    Og jeg tenkte nå i natt på arveoppgjøret etter mora mi.

    Og det foregikk ikke helt riktig, skjønner jeg nå.

    For søstra mi, hadde invitert onkel Martin, til å bli med å dele innboet, i leiligheten til mora mi, i Drøbak.

    Men halvbroren vår, Axel, var ikke med.

    Og jeg selv, jeg syntes ikke det innboet var så viktig.

    For mora mi hadde jo vært mye på institusjon osv., så jeg tenkte mest på det her, som rydde og vaske-jobb, og ikke på noe som var noe å spare på.

    Fordi, første gangen jeg besøkte mora mi i Drøbak, (hvor hu flytta til fra Borgheim på Nøtterøy da, og jeg kjørte henne dit, i Toyota Hi-Acen min, i 1996 kanskje, fra Oslo, hvor hu vel var på besøk hos Pia).

    Noe sånt.

    Jeg var også der ute med noe julegaver, eller noe, jula 1998, da jeg hadde blitt butikksjef.

    Men da hadde jeg den svarte Ford Sierraen.

    Og mora mi hadde ikke så greie på biler, så hu trodde det var en ny bil.

    Men den var fra 1986.

    Men jeg hadde tatt av alt av fartstriper og klistremerker osv., på bilen, så den så vel litt mer moderne ut, kanskje.

    Så sånn var det.

    Men den første gangen jeg var på besøk hos mora mi i Drøbak.

    Så syntes jeg det var litt ekkelt.

    For jeg er vant med farmora mi Ågot, som var veldig renslig, og holdt huset og kjøkkenet i strøken stand, i huset på Sand, til alle tider, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Mens mora mi, på glassene og bestikket, så var det et sånt ganske tjukt lag, med noe fett-belegg.

    Så det syntes jeg var ganske ekkelt.

    Så etter det, så var det ikke så ofte det var mulig å dra meg ut til mora mi i Drøbak.

    (Selv om jeg syntes at Drøbak var en fin by).

    For jeg tror ikke at mora mi brukte såpe, når hu vaska opp.

    Noe sånt.

    Og hu tålte ikke å ha på TV-en heller.

    Da gikk hu inn på kjøkkenet.

    Så det var ikke så mye for en ung mann å gjøre der, en helg.

    Hu bodde like ved et stort kjøpesenter, men jeg bodde jo i Oslo sentrum, så det var liksom ikke det helt store.

    Så jeg var ikke hos mora mi i Drøbak så ofte, selv om jeg vel var der på 3-4 dagsturer, med buss vel, (selv om jeg hadde bil, eller hvordan det var, ihvertfall etter høsten 1998), blant annet på 50-årsdagen hennes, sammen med søstra mi og Siv fra Røyken, (ei venninne av søstra mi, som også besøkte meg i Sunderland), i 1997, var vel det.

    Så sånn var det.

    Søstra mi sa i 2005, at hu Siv fra Sunderland og Røyken, hadde fått diagnosen schizofren forresten, etter at hu var i Sunderland, sammen med søstra mi, på besøk hos meg, jula, et halvt år tidligere.

    Så det var litt merkelig vel.

    Kanskje jeg burde kontakte hu Siv fra Røyken, og høre om søstra mi har gjort noe gæernt.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Men arveoppgjøret ja.

    Martin fikk vel kjøleskapet og sånn da, mener jeg.

    Men han hjalp jo til å rydde der, så det var vel kanskje greit.

    Jeg vet ikke om hvorfor Axel ikke var med, men det var søstra mi som organiserte det her, for hu jobba vel ikke.

    Søstra mi sa til Martin, at den karafellen, den vil kanskje du ha.

    Og Martin sa ‘ja’.

    Men de spurte ikke meg ordentlig.

    For jeg syntes at den karafellen så litt kul ut egentlig.

    Men samme det.

    Men da sa jeg, når vi gikk ned trappa, at jeg kunne ta bøkene.

    Og det sa de ikke noe imot.

    Så jeg har faktisk fremdeles alle de bøkene til mora mi, (kanskje ca. 100 bøker), som hu hadde da hu bodde i Drøbak.

    De bøkene ligger sammen med AG-en min og utstyret fra HV, og det sølv ølkruset fra danskekongen fra 1720 til en i familien til mormora mi.

    Og merkene mine fra militæret, og gamle kjærestebrev og andre personlige ting da, fra 80 og 90-tallet da, og et brev/kort fra danskekongen, til en annen i slekta til min mormor vel.

    Og klær og en trestatue, som min morfar Johannes lagde.

    Alt sånt ligger i boden min, hos City Self Storage, i Oslo.

    Så jeg håper ikke de har tulla noe med det.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Tror jeg skjønner det nå

    At mora mi var nok ikke i Malteserordenen.

    Og derfor ble hu tulla med, av søstra mi, (Pia), og mora si, (Ingeborg), og også tante Ellen, tror jeg.

    Siden de nok er i Malteserordenen.

    Noe sånt.

    Og vel også Martin, (og kanskje også dattera hans, Liv Kristin).

    Jeg tror de må ha ‘impaled’ mora mi, på et rundt bord som bestemor Ingeborg hadde.

    (Når de tok av bordplata).

    For mora mi hadde kreft, og satt i rullestol.

    Da jeg og broren og søstra mi besøkte henne på Moss Sykehus.

    Så døde hu noen dager seinere.

    (Søstra mi ringte og oppdaterte meg, og kom med sjokkbeskjeden om at mora mi ikke hadde så lenge igjen å leve).

    Men men.

    Så hadde hu et veldig forpint utrykk i ansiktet, da vi kjørte til Moss Sykehus, dagen etter hu døde.

    Og de som jobba der, sykepleierne, som satt i pauserommet, eller røykerommet, de ble som skremte høner, som kvakk til, da vi dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Og sommeren etter, så måtte jeg montere på den bordplata, sa søstra mi, når vi besøkte bestemor Ingeborg.

    Det må ha vært sommeren år 2000, det da.

    Så sånn var det.

    Og da mener jeg at det var noe rødt på det bordbeinet i midten.

    Hvorfor måtte jeg gjøre det her, når bestemor hadde så mange venner i Nevlunghavn?

    Hm.

    Søstra mi spurte meg også i forkant av at mora mi fikk kreft, om jeg skulle passe på mora mi, når hu ble gammel.

    Noe jeg ikke svarte noe klart på, for jeg hadde ikke tenkt på det her.

    Som sagt, så var mora mi sånn, at hu ikke engang tålte å ha på TV-en.

    Og hu tulla og maste på meg, hver gang jeg var på besøk hos henne.

    F.eks. om å ommøblere hele huset, midt på natta, osv.

    Så sånn var det.

    Og mora mi hadde jeg jo ikke bodd hos, siden jeg var ni år.

    Og hu hadde jo vært mye på institusjon osv., for nerveproblemer osv.

    Så det kom litt bardus på meg, da søstra mi begynte å prate om at jeg måtte ta meg av mora mi, når hu ble gammel.

    Enda jeg ikke hadde hus engang, og heller ikke kone.

    Men var en ungkar i slutten av 20-åra, når søstra mi begynte å plage meg med det her.

    Det var sånn man måtte ta når den tid kom, mente jeg.

    Men søstra mi skulle ha svar, på noe som antagelig var mange tiår fram i tida da, på slutten av 90-tallet.

    Så jeg synes jeg aner noe sånne Malteserorden-fakter, på søstra mi.

    Sånn som bestemor Ingeborg vel også hadde.

    Tante Ellen kjente jeg ikke så bra, så jeg kan ikke si noe sikkert, på hu.

    Men Christell er vel kanskje med på det her og.

    Og de dreper sine slektninger og søstra mi sa også til meg, på 90-tallet, at ‘vi har jo ikke noe saks’, en gang etter at hu hadde tatt med tre negre hjem, en lørdagskveld, på Ungbo, og jeg sparka en fotball i veggen, siden de hadde tatt juice av meg, (vi hadde hver vår husholdning, og søstra mi hadde ikke sagt fra at disse skulle sove i stua).

    Og vi hadde jo saks.

    Så det var et ‘idionom’, det søstra mi sa, ‘vi har jo ikke noe saks’.

    Det var en trussel, om at jeg skulle miste tissefanten, sånn som jeg skjønner det nå.

    Så hu og bestemor Ingeborg, de ‘impaled’, altså de, hva heter det, spidda mora mi.

    Og fikk en nybegynner til å sette kateter på meg, da jeg opererte kneet, og søstra mi prøvde å lure meg til å ta ut den ledningen, til kateteret selv osv., etter operasjoen, husker jeg.

    Og hu ga meg ukeblad og sjokolade fra bestemor.

    Og appelsin-sjokolade, til å knuse.

    Hu var på sykehuset 2-3 ganger.

    Så søstra mi er nok i Malteserordenen, og gjør masse perverse ting med de i familien som ikke er i Malteserordenen, skjønner jeg nå.

    Noe sånt.

    Sånn virker det ihvertfall litt for meg.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg husker fra ifjor, at det er stressende å lage julekalender, hver dag. Så nå er jeg tidlig ute med luke 4, Onkel Martin og Liv Kristin-tegneserie

    Jeg husker fra ifjor, at det er stressende å lage julekalender, hver dag. Så nå er jeg tidlig ute med luke 4, Onkel Martin og Liv Kristin-tegneserie

    ås i follo

    PS.

    Og her er Tullebukkene, nr. 4., fra ifjor, (som kanskje ikke var luke 4 ifjor, det tørr jeg ikke love, (den ble nok mer sannsynlig nummerert som nr. 4 seinere, hvis jeg skal være ærlig), men likevel):

    4.


  • Jeg sendte noen nye Facebook-meldinger, til hu Stine Mogan Olsen, som er barnebarn av en bror av min farmor, fant jeg ut på Facebook





    Stine Mogan Olsen 29. november kl. 12:26 Rapporter

    Hei hei, beklager at det ene bildet var opp-ned….det var første gang jeg brukte scanneren, får vel skylde på det, hehe. Bildene er ikke fra bygdeboka, de er fra en bok som mamma har laget om min slekt. Hun fant bildene hjemme hos bestemor, tror jeg.

    Du spurte i mailen hvor "meatscience" kommer fra. Det er jo et litt pussig navn, det skal jeg innrømme. Men det har seg sånn at jeg er veldig stor fan av R.E.M., og bassisten Mike Mills har et mindre kjent kallenavn, "Mr. Meat Science". Det står på bassplekteret hans, og på forsterkeren han bruker på scenen. Så på diverse nettfora har jeg hatt "Ms. Meatscience" som nick, har brukt det i over 10 år og de fleste R.E.M.-fans kjenner meg på det nicket. 🙂 Så det er ikke mer merkelig enn det.

    Så du har muligens noe blått blod i familien, det var jo veldig spesielt da! Skulle tro at dette ville være fordelaktig for deg, har du prøvd å kontakte advokat angående arven din?? Det er vel strenge regler for slikt, så hvis du har krav på noe så burde det vel gå an å få ordnet dette? Jeg har ikke hatt noen slike problemer selv, men jeg har ikke arvet noen enda, heldigvis, får en kanskje si. Og jeg har i hvert fall ingen marijuanadyrkere i familien.

    Den motorsykkelulykken på Berger har jeg faktisk hørt om! Jeg tror det var pappa som fortalte meg om den da jeg var liten, jeg husker at jeg grøsset da jeg kikket ned i det juvet og tenkte at noen har faktisk kjørt ned der! Huff og huff. Utrolig at noen kan overleve det i det hele tatt.

    Henne Turid på Sand husker jeg så vidt det er, det var mye jordbær i den familien ja. Det var vel åkrene deres som nesten omringet huset vi bodde i på Sand. Men jeg gikk aldri på jordbærslang, det turte jeg ikke, hehe. Men det var nok mange andre som gjorde det.

    Men seriøst, du burde absolutt kontakte advokat for å få din rettmessige arv! Man kan jo ikke tulle med sånt.

    Hilsen Stine

    Erik Ribsskog 29. november kl. 14:35

    Hei,

    tusen takk for svar!

    Ja, Øivind sa at de bygde om veien, etter at onkelen min kjørte ned der, og kameraten som satt bakpå døde.

    (Jeg skjønner ikke hvordan onkelen min klarte seg jeg men).

    En gang jeg og Ove og Heide, var det vel, (ungane til Runar), gikk til Berger kafeen, helt fra Sand, så gikk Ove på utsida av gjerdet, over det juvet der.

    Så han er litt rabagast, eller hva man skal kalle det.

    Jeg har kontaktet arvehjelpen, men jeg er jo arbeidsledig i England, så jeg har ikke så mye formue akkurat, så derfor er det ekstra ergelig at jeg ikke får arv.

    Jeg kunne kanskje mast til tingretten om dette tidligere, for hun mormora mi, Ingeborg, hu døde i sommer.

    Men jeg tenkte at jeg fikk prøve å la det bli litt verdighet rundt døden hennes og litt ro, før slekta begynte å slåss så fillene føyk, om arven etter henne.

    Men jeg har jo hatt ting liggende på gården til onkelen min Martin, siden 2005, da ble forsøkt drept av et jaktlag på gården der.

    Og jeg har spurt Ellen, søstra hans, om å sende det.

    Noe som ikke har skjedd.

    Og jeg har jo anmeldt drapsforsøket til politiet selvfølgelig, men ikke noe har skjedd.

    Og det ligger brev der fra Stein Erik Hagen, fra da jeg vant en Rimi-konkurranse, og ting jeg jobbet med, da jeg studerte ved University of Sunderland, som jeg gjerne skulle hatt.

    Så det ergrer jeg meg grønn over.

    Jeg har også masse ting, i en lagerbod, hos City Self Storage i Oslo, blant annet et sølvkrus, som danskekongen ga til noen i slekta til mormora mi, som var adelige, og som jeg fikk til 34-års dagen min, i 2004, og mange fler antikviteter, som jeg har fått av mormora mi, et brev fra danskekongen til slekta hennes blant annet, og tingene mine fra HV, AG3 osv., vel og merke uten tennstempel, så man kan ikke bruke den.

    Så de tingene får jeg heller ikke ordna med, det blir bare sånn at jeg pådrar meg 500 kroner mer i gjeld for hver måned.

    Siden Lånekassa og HiO, de tulla med studielånet mitt, da jeg studerte i Sunderland, så jeg mista kontroll på økonomi og studier, siden studielånet ble fire måneder forsinket, og jeg hadde knapt til mat, og ihvertfall ikke til å betalte lån og avdrag, i Norge.

    Så det gikk rett vest, for å si det sånn.

    Og jeg vet at hu mormora mi, hadde veldig verdifulle malerier mm., men onkelen min Martin og tanta mi Ellen, de har jo hatt boet, i et par måneder nå, og jeg har ikke hørt en lyd fra noen.

    Så jeg får kontakte Arvehjelpen igjen, og høre hva de sier.

    Og det politiet i Norge, de er helt håpløse, de etterforsker ikke mordforsøk engang, så det er helt utrolig dumt, at det går ann å ha et sånt politi.

    Så det er en skam for Norge, mener jeg.

    Men det er ikke så mye jeg får gjort med det, annet enn å skamme meg.

    Og jeg har ikke kontakt med noen andre i slekta, jeg tror at det er hu Inger som er i Jehovas vitner som har satt slekt og andre mot meg, av en eller annen religiøs grunn.

    Så begge grenene av familien min tuller med meg.

    Men det var veldig hyggelig å få bilder av Ågot og familien.

    Hu mora til Ågot så ut som en sterk kvinne, må jeg si.

    Han faren så litt spesiell ut, var han tater eller noe eller?

    (Var det ikke han som ble kalt Nils i Dalen) 🙂

    Bare fleiper.

    Hvem var de to gamle damene på bildene som hadde svart og hvitstripet bluse og hatt da?

    De så morsomme ut.

    Han Gullik, var det han som sa 'jintutten' istedet for 'jentene', jeg syntes det var så morsomt, da jeg var guttunge, for han spurte meg hvordan det gikk med jintutten.

    Hvis det ikke var en annen av brødrene til Ågot da.

    Men det var veldig hyggelig å få melding, det er helt sikkert, så tusen takk for det, REM er et solid band de, jeg husker jeg har digga mange sanger av de, opp igjennom årene, 'Losing my religion', var en favoritt, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg, en tid hvor jeg ikke fant så mye annen musikk som var i den sjangeren vanlig rock, og mange andre sanger, selv om jeg ikke husker navnet på alle sangene nå men, men de har mange bra ihvertall, det er helt sikkert.

    Fortsatt fin helg i Norge!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Erik Ribsskog 29. november kl. 15:02

    Forresten, jeg leste i VG's tekstarkiv, (når jeg lette etter noe annet), og det har vært _to_ sånne ulykker ved Berger Kafeen.

    Jeg skal se om jeg finner det klippet:

    http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/08/jeg-lurte-pa-om-dette-var-mc-ulykken.html

    Så hvis det var mord og ikke ulykker, (som det sikkert var, men alikevel), så ble det trikset brukt to ganger.

    Her kan man også se at fabrikkeier Jebsen kjøpte nye altertavler til Berger Kirke, etter krigen.

    Jeg lurte på om det var for å få syndenes forlatelse for noe han gjorde under krigen.

    (Fikk han Ågot gravid og var faren til faren min, i forbindelse med den juledram-flaska, som hu Ågot drakk hos han Ola, har jeg lurt litt på):

    http://johncons-mirror.blogspot.com/2009/08/berger-kirke-var-norges-eneste.html

    Jeg skjønner at man ikke bare skal gjette og lure på om sånne ting, men det er litt artig med den historia om juledram-flaska, synes jeg.

    Så da tok jeg med om det her og.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Erik Ribsskog 29. november kl. 07:49

    Og hu Turid Sand,

    hu tror jeg noen bekjente av min fars stesønn, Jan Snoghøj, tulla med.

    For jeg gikk på skole i Drammen, i 1988/89, og da sa faren min at jeg kunne være en del på Gulskogen, hvor de hadde lager og Jan bodde.

    Og han hadde kamerater fra Berger på besøk, og Christell som gikk i Holmestrand det året vel, for hu hadde vel ikke bra nok karakterer til å komme inn i Sande.

    Noe sånt.

    Så sa Christell, stedattera til Haldis, at en som het Tom Bråten, tror jeg det var, hadde fått Turid Sand til å fingre seg i en bil utafor et diskotek i Holmestrand, var det vel.

    Og det tror jeg kan ha vært, fordi da jeg feira 18 årsdagen min, etter at jeg hadde vært i Brighton, i 1988, så dro søstra mi meg med til Rødtangen, og der befant det seg en brisen Turid Sand, som sa hu hadde rømt fra en Oslo-kar, som hu hadde latt fingre seg da, eller hva man skal si, og hu sa at søstra mi også burde bli litt løssluppen, men søstra var edru, og sa til meg, at jeg ikke måtte si dette videre, (Turid Sand gikk i klassen hennes).

    Men jeg lurer på om søstra mi har sagt det til Tom Bråten og dem, så har de sagt til hu Turid Sand, at hu måtte gjøre noen 'spillopper' i bilen deres da, i Holmestrand.

    Så jeg vil ikke ha det på meg, at jeg har spredd det, for jeg har ikke sagt det til noen, men jeg tror at søstra mi Pia, må ha fortalt den gjengen som vanka hos Jan det, Erik Thorhaldsson og Tom Bråten osv., en sånn party-gjeng, og som var tøffe og hadde ei dame i Sande, sa søstra mi, som dem ikke var noe snill med, og brukte som hore da, og tok henne i røven, som søstra mi sa, men hu sa ikke hvilken dame det var.

    Men det her er jo 20 år sida, men Christell klagde da, men hu har jo tulla mye med meg, så jeg vet ikke om det var sant det Christell sa heller.

    Men det er ihvertfall noe som har foregått da.

    Jeg kunne ha skrivd om det greiene der i hele dag, men det gidder jeg ikke dessverre.

    Det er kanskje ikke så interessant heller, men søstra mi og faren min og Jan og Christell, de omga seg med sånn Berger-gjeng, eller Berger-røvere, eller Berger-ramp, eller hva man skal kalle dem, kan det virke som.

    Så jeg vet ikke om rampen hadde kontrollen eller om familien min hadde kontrollen.

    Det er litt vanskelig for meg å svare på.

    Men de har ikke prata med meg om det her, men meg tulla dem så mye med da.

    Men men.

    Det er mye rart.

    Mvh.

    Erik Ribsskog








  • Jeg sendte en e-post til bestemor Ingeborgs nevø i Danmark, Steffen Heegaard, som er kjent forretningsmann der







    Google Mail – Nevø av bestemor Ingeborg?







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Nevø av bestemor Ingeborg?





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Wed, Nov 25, 2009 at 12:18 AM





    To:

    she@topdanmark.dk



    Hei,

    jeg prøver å få tak i den Heegaard-familie, som var i slekt med min bestemor Ingeborg Ribsskog, født Heegaard, i Danmark.
    Hun døde i sommer, og jeg er hennes eldste barn Karens eldste barn, Erik, (som var i Nelunghavn, i 2002, da dere også var der, i Ellens og Ingeborgs bursdag), da Danmark var i fotball-VM, men ikke Norge, men Danmark tapte for England, og den kampen så vel dere, i Gurvika, der de 'hemma' folka holder til, i det forsamlingslokale der).

    Så sånn var det.
    Men jeg har _ikke_ hørt noe fra hverken Ellen eller Martin, når det gjelder arv, enda jeg stør øverst på arvelistene siden min mor Karen, er død, og jeg var hennes eldste barn.

    Men jeg måtte kontakte Tingretten i Larvik, for å få Ingeborgs testamente.
    For jeg blir snytt for arv, av Ellen og Martin!
    Og Ellen er sammen med Johan Didrik Beichmann, og han har også bodd på Martins gård, som meg.

    Men Didrik kun vasket opp, mens jeg ryddet hele gården og drenerte enga osv.
    Og Ellen kunne heller ikke jobbe.
    Men nå har de kjøpt seg fint hus i Stavern, med fire soverom, tre bad, båthavn osv.

    Men Martin og Ellen vil ikke sende meg mine ting, som ligger på gården til Martin, bl.a. et brev fra Forbes-milliardær Stein Erik Hagen siden jeg var flink til å være Rimi butikksjef, og vant en prestisje-fylt driftskonkurranse.

    Men men.
    Og nå tuller de med arv.
    Jeg har jo overhørt at jeg er forfulgt av noe 'mafian', og jeg ble forsøkt myrdet på Martins gård, i 2005, så jeg dro til England.

    Jeg fikk testamentet til Ingeborg sendt over hit til England, og det står at min mor arvet Magna og Holger Adeler, som var de siste etter den kjente dansk-norske admiral Cort Adeler.
    Og han var jo Baron, han Holger Adeler.

    Var hun Magna henne dere kalte 'Meme'?
    Hm.
    Men da mener jeg, at jeg nok er den baron Adeler, siden min mor fikk arven(?), og jeg er norsk som Cort Adeler? 🙂

    Håper dette er greit!
    Jeg fikk også et sølvkrus, av Ingeborg, i 2004, og dette var visst fra danskekongen, til Lauritz Gjedde Nyholm og fra 1720.
    Kjenner du historien bak kruset?

    Jeg fikk også på 80-tallet papirene, memoarene etter(?), Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som var dommer i Egypt og Haag.
    Men de lå hos min farmor Ågot, for hennes hus var så og si mitt barndomshjem, og jeg vet ikke hvor de havnet, meg jeg tror Ingeborg fikk de tilbake.

    Bare noe jeg kom på.
    Bestemor Ingeborg visste at jeg var interessert i sånne gamle bøker og frimerker og sånn, så jeg fikk mase kart og sånn, av bestemor.
    Men men.

    Ihvertfall et kart, som hun ikke tok tilbake, og et askbeger i sølv, uten sølvmerke, var det vel.
    Men men.
    Mer da.
    Jo, min farmors familie, har sendt meg bilder av min farmors foreldre og søsken.

    Dere har ikke noe sånn, som dere kan sende meg dere, fra Ingeborgs foreldre, f.eks?
    Jeg skriver en blogg om familien, skjønner du.
    Og jeg vil gjerne være baron Adeler, siden jeg er forfulgt av noe 'mafian', har jeg overhørt, så kanskje det hjelper?

    En ved Rigsarkivet, i Danmark, sa at den adelige Gjedde-familien var utdødd.
    Kjenner du noe til dette?
    Igjen takk for sist, i Nevlunghavn i 2002, hvis jeg sender dette til rette person, noe jeg håper!

    Mvh.

    Erik Ribsskog baron Adeler 🙂






  • Jeg kontaktet politiet i Tønsberg, angående om de har etterforsket det mordforsøket mot meg, som var på min onkels gård, i Larvik, i 2005







    Google Mail – Til politiet i Tønsberg







    Google Mail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Til politiet i Tønsberg





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Nov 22, 2009 at 9:28 AM





    To:

    post.vestfold@politiet.no



    Hei,

    har dere etterforsket det mordforsøket mot meg, som var på min onkels gård, Løvås, i Kvelde, 25. juli 2005.
    Jeg kontaktet politiet i Utrecht, i slutten av juli 2005, og de kontaktet dere i politiet i Tønsberg.

    Men jeg har ikke fått noe tilbakemelding, så jeg etterlyser en slik tilbakemelding nå, hvis det kan skaffes.
    Mvh.
    Erik Ribsskog