http://www.dagbladet.no/2013/06/02/nyheter/danmark/drapsforsok/lokken/27486122/
Stikkord: Min Bok 5
-
Min Bok 5 – Kapittel 197: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
Jeg gikk jo læretiden min, i Rimi, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter), fra 1993 til 1996.
Jeg begynte som kasserer deltid der, høsten 1993.
Og ganske raskt, så ble det sånn, (etter at Elisabeth Falkenberg ble ny butikksjef der), at jeg ble mye brukt, ute på ‘gølvet’ i butikken, med å stable varer, osv.
Og så ble jeg låseansvarlig, i den samme butikken, sommeren 1994.
Og så ble jeg aspirant, i den samme butikken, høsten 1994.
Og så ble jeg assisterende butikksjef, i den samme butikken, på nyåret, i 1995.
Men jeg hadde jo gått mange læretider, i Norge.
Jeg hadde jo gått en læretid på ungdomsskolen, (hvor jeg blant annet hadde handelsfag, som valgfag).
Og jeg hadde jo gått en læretid, på handel og kontor, (på videregående), i tre år.
Og jeg hadde jo gått en læretid, i matbutikken CC Storkjøp, i Drammen.
Og jeg hadde jo gått en læretid, de to årene, som jeg studerte informasjonsbehandling, ved NHI.
Og jeg hadde jo gått en læretid, de par årene, som jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.
Men jeg måtte likevel gå en nye læretid, i Rimi.
Så jeg gikk altså minst seks læretider, i Norge.
(Eller minst Sju læretider, hvis jeg også tar med om det, at jeg også gikk en slags læretid, i Rimi.
Den tida jeg jobba, på Rimi Munkelia, ved siden av militæret, fra juletider, i 1992.
Og jeg husker at jeg jobbet, på Rimi Munkelia, da åpningssermonien, for Lillehammer-OL var, i 1994.
Så jeg jobba også på Rimi Munkelia, i et par år, da.
Selv om jeg jobba mest, på Rimi Nylænde, etter at jeg var ferdig, med militæret).
Før jeg ble assisterende butikksjef.
Og tjente ‘fantastiske’ 140.000 i året, (var det vel).
Så min karriære, i Norge, den gikk egentlig veldig tregt.
Og jeg fikk lite lønn, for alt strevet, (må jeg si).
Så jeg må si at mitt liv i Norge, på mange måter var en fiasko.
Selv om jeg ble butikksjef til slutt.
Så var veien dit veldig lang.
Og jeg fikk dårlig betalt, for alt strevet, (og alle læretidene mine), må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg gikk min sjuende læretid, (eller hva det var), i Norge.
Så var det en høy kar, (med lyst hår vel), som var Bakers-sjåfør, (og som pleide å levere brød, til Rimi Nylænde), husker jeg.
Og på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus.
(Noe jeg jobbet som, fra våren 2001 til sommeren 2002).
Så dukket han Bakers-sjåføren plutselig opp, i den butikken, (husker jeg).
Han sjåføren, han hadde da blitt forfremmet, til regionsjef, (eller noe sånt), i Bakers, (husker jeg).
Og han liksom syntes litt synd på meg, (syntes jeg at det virka som).
Siden jeg liksom måtte jobbe, ute i Follo, da.
(Og ikke i Oslo, hvor jeg hadde pleid å jobbe, under den sjette og sjuende norske læretida mi, eller hva man skal kalle det).
Men jeg er jo fra Berger.
Og Berger er jo et enda mindre sted, enn Langhus, (må man vel si).
Så jeg syntes egentlig at det var litt artig, å jobbe på et sted, som minnet meg litt om hjemstedet mitt kanskje, da.
Men det er mulig, at de ‘butikk-folka’, som jeg ble kjent med, da jeg liksom gikk læretida mi, på Rimi Lambertseter.
At de trodde det, at jeg var fra Oslo.
Og at de ikke visste det, at jeg var fra Berger.
Hva vet jeg.
Det var vel aldri noen som spurte meg, om hvor jeg var fra, på den tida, som jeg liksom gikk læretida mi, på Rimi Lambertseter, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
(Altså fra høsten 2000 til våren 2001).
Så var det sånn, at en kveld, så satt jeg hjemme, og fulgte med, på hvordan Everton gjorde det, i en Premiere League-kamp, mot Arsenal.
Og på den her tida, så var Everton et lag, som ikke pleide å ligge så høyt oppe, på tabellen.
(Det var nære på, flere ganger, ihvertfall et par ganger, på 90-tallet, at Everton nesten rykket ned).
Så på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så var det nesten som noe litt deprimerende, å sjekke fotball-resultatene, fra England, (husker jeg).
(Siden jeg holdt med Everton, da.
Et lag som gjorde det ganske bra, på 70 og 80-tallet.
Men som hadde en del svake sesonger, litt ut på 90-tallet, da).
Så da jeg så det, at Everton hadde scoret to ganger, mot Arsenal, (som var et veldig sterkt lag, på den her tida).
(Stillingen i den kampen, var vel 2-2, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Litt ut i andre omgang, vel).
Så fikk jeg lyst til å se denne kampen, på TV, (husker jeg).
Og jeg hadde jo Canal Pluss.
(Jeg kjøpte meg jo en parabolantenne, for noen av pengene, som jeg fikk, etter at mora mi døde, (i 1999).
Siden mora mi visst hadde hatt en slags livsforsikring).
Og da gikk jeg forbi Kiwi-butikken, til Tom, (fra ‘Tom-gjengen’ og Lørenskog).
(En butikk som lå i Waldemar Thranes gate.
Et par kvartaler nærmere Bislett stadion.
Enn der jeg selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5).
For like ved siden av butikken til Tom, (fra Tom-gjengen).
Så lå det en slags sportspub, (hvor jeg tidligere hadde sett Rosenborg slå et tysk lag vel, i en Europacup), husker jeg.
(Dette var den samme puben, hvor min studiekamerat Dag Anders Rougseth, (vokalisten fra bandet Autopulver, som kalte seg ‘Dagga’), en gang tok en utepils, (et par år seinere), husker jeg).
Da jeg kom ned i kjelleren, på den her bydels-puben.
Så viste de Everton-kampen, på TV-skjermene der, (husker jeg).
Men jeg hadde jo hatt masse problemer, på jobben, på Rimi Kalbakken.
Og når jeg endelig skulle gjøre noe annet, enn å gruble, over problemene, i den butikken.
Hva skjedde da?
Jo, i den puben, så oppholdt en av mine butikksjef-kolleger, (i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt), seg.
Dette var en litt lav kar, (i tjueårene vel), med mørkt hår, (husker jeg).
Jeg husker ikke hvilken butikk, som han var butikksjef i.
Men det kan ha vært en i Trondheimsveien, kanskje.
(Siden flere av Rimi-butikkene, i Anne Neteland sitt distrikt, (inkludert Rimi Kalbakken, hvor jeg jobbet som butikksjef), lå i nettopp Trondheimsveien, da).
Jeg hadde ikke sett han butikksjefen, på denne puben før.
Men jeg nikket vel, og sa ‘hei’, (eller noe sånt), tror jeg.
Jeg ble litt nedfor, av å se han ‘filuren’, i den puben.
For jeg trengte liksom litt avveksling, fra jobben, da.
Og jeg hørte vel også det, at han butikksjefen, begynte å prate om meg, til sine kamerater, i dette lokalet, da.
Og han sa vel noe sånt, som at det var synd på meg.
Som hadde hatt så mye problemer på jobben.
Og når jeg så stakk huet ut av leiligheten min.
Så dukka det jaggu opp en Rimi-kollega, på min lokale pub og.
(Noe sånt, var det vel, som han butikksjef-kollegaen min sa).
Dette var vel forresten en slag Vålerenga-pub, på den her tida, (tror jeg).
Siden Vålerenga pleide å spille hjemmekampene sine, på Bislett stadion, (som lå et steinkast unna denne St. Hanshaugen-puben), på den her tida.
(Selv om Vålerenga ‘flytta’ til Ullevål stadion, på 2000-tallet en gang, vel.
Så det var vel bare i noen år, på 90-tallet for det meste, at Vålerenga spilte hjemmekampene sine, på Bislett stadion.
Noe sånt.
Og da Bislett stadion ble revet, mens jeg studerte, på ingeniørhøyskolen, (hvor jeg studerte fra høsten år 2002 til våren 2004), vel.
Så må jeg innrømme at jeg plukket opp noe små biter, av muren, fra Bislett stadion.
Da jeg gikk forbi rivetomten, en kveld.
Og disse bitene, av Bislett stadion, de har jeg sammen med de andre tingene mine, (fra Norge), hos City Self-Storage).
Så jeg lurer på om han butikksjef-kollegaen min, var Vålerenga-fan.
Det er mulig.
Og Everton tapte vel den Arsenal-kampen, med 3-2, (tror jeg).
Men et år eller to senere, så dukket talentet Wayne Rooney opp, på Everton.
Og da scoret han et vinnermål, mot nettopp Arsenal.
Høst-sesongen 2003, kan det vel kanskje ha vært.
(Hvis det ikke var året før).
Og det var sjelden kost, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.
At Everton klarte å slå, ‘gigant-lag’, som Arsenal, og så videre.
Og jeg hadde kanskje et kjedelig liv, i Norge.
Så ting som fotballresultater.
(Spesielt hvordan Everton gjorde det).
Det hadde litt å si, for humøret mitt, og så videre, da.
Så jeg ble nok litt mer oppstemt, etter at Everton fikk David Moyes som manager.
For cirka ti år siden.
Og etter at Everton så begynte å gjøre det bedre, i Premiere Leauge, og så videre.
(Spesielt i enkeltkamper, mot de beste lagene, så ble Everton bedre, under David Moyes, må man vel si.
Og det syntes jeg at var artig da, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
Så jobbet jeg jo sammen med blant annet Hava Özgyr der, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Og Hava Özgyr, hun bodde jo, på Holmlia.
Så hun pleide ofte å ta den samme bussen eller T-banen, ned til sentrum, som meg, (husker jeg).
Og en gang, som Hava Özgyr og jeg, satt på en slags ringbuss, som gikk mellom Bjørndal og Mortensrud.
(Den bussen var liksom som en slags forlengelse, av T-banen, som nettopp hadde blitt bygget ut, fra Skullerud, til Mortensrud, da).
Så sa Hava Özgyr der, (husker jeg), at hu hadde blitt kjent med en låseansvarlig, på Rimi Mortensrud, (som da var en helt ny butikk), husker jeg.
Eller, da Rimi Mortensrud åpnet, så jobbet jeg jo, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.
Så dette må ha vært før Rimi Mortensrud åpnet.
Så det må ha vært snakk om Rimi Klemetsrud, tror jeg.
(En butikk som lå på cirka det samme stedet, som Rimi Mortensrud ble bygget.
Men navnet på butikken ble endret, (da de bygget nytt senter), av en eller annen grunn).
T-banen begynte kanskje å gå til Mortensrud, før Mortensrud Senter, var helt ferdig.
Det er mulig.
(Det husker jeg ikke helt sikkert.
Men før T-banen begynte å gå til Mortensrud.
Så gikk blant annet 71-bussen, helt fra Bjørndal og ned til Jernbanetorget.
Så det kan ha vært for eksempel 71-bussen, som Hava Özgyr og jeg, satt på, da Hava Özgyr fortalte meg det, at hun hadde blitt kjent med, han her låseansvarlige, da).
Jeg vet ikke hvem han Rimi Klemetsrud-låseansvarlige var.
Eller hvorfor Hava Özgyr fortalte meg om det her.
Jeg bare kom på at hu fortalte meg om dette, (en gang, på den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Axel var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Så fortalte han meg det, at han og faren hans, (Arne Thomassen), hadde møtt en tysker, som var innpåsliten, (eller noe sånt), da de bodde nede i Spania, (hvor Axel vel bodde, på rundt den tida, som jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, noe jeg jo jobbet som, fra høsten år 2000 til våren 2001).
Og da hadde visst Arne Thomassen sagt til han tyskeren, noe sånt som at: ‘Vi habe der maskinpistol unt vi habe der gasskammer. Maskinpistol, gasskammer. Maskinpistol, gasskammer’.
(Noe sånt).
Men hvorfor Arne Thomassen hadde sagt de setningene, til en tysker, (som jeg aldri hadde hørt om før), det veit jeg ikke.
Men det er mulig at Axel veit det.
(For jeg ble vel litt satt ut, av den her ‘drapsmetode-pratinga’.
Det er mulig).
Men dette var kanskje ment som en slags trussel, mot meg, (på en eller annen måte)?
Var Arne Thomassen og Axel i noe slags kriminelt miljø?
Hva vet jeg.
Men man kan vel kanskje lure på om dette var noe underfundig trussel, (eller noe sånt), fra Axel, mot meg.
(Hva vet jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Mer fra England
I dag formiddag, så sjekka jeg saldoen, på kontoen min, i minibanken, ved Tesco Walton.
(Som jeg har gjort omtrent hver dag, siden jeg sluttet å få arbeidsledighetstrygd, i slutten av april).
Det var bortimot 400 pund, på kontoen.
Så jeg har nå fått alle de tre savnede fjortendagers-betalingene, (fra the Jobcentre), på en gang.
Jeg forrandret så planene mine, og tok bussen ned til sentrum, for å klippe håret mitt, (som begynte å bli rimelig langt).
(Istedet for å dra på biblioteket og Aintree Jobcentre.
Noe som begynte å bli rimelig kjedelig.
Å dra på disse to stedene, mer eller mindre hver dag.
For å si det sånn).
Jeg dro så og kjøpte en divan, (for jeg sover på en madrass på gulvet), for 40 pund.
Det gikk ikke an å få plass til den i en drosje, sa butikk-folka.
Så jeg betalte ti pund ekstra, for å få den levert.
De skulle være her mellom halv seks og seks.
Og det er hvert øyeblikk nå.
Da jeg kom hjem, (etter å ha handla litt mat).
Så hadde jeg fått et brev fra Virgin, blant annet.
De skrev at de har sperret bredbåndlinja mi, grunnet manglende innbetaling.
(Enda jeg trodde at jeg hadde 130 pund kreditt, hos dem.
Det har jeg lest et eller annet sted, ihvertfall.
Men men).
Jeg måtte kjøpe mobilt bredbånd, fra EE, for å klare å logge meg inn, hos Virgin.
Og så betalte jeg Virgin-regningen også.
Så om jeg nå surfer på mobilt bredbånd eller Virgin sin Wifi-linje.
Det er jeg faktisk ikke helt sikker på.
Men jeg finner vel ut av det etterhvert, får jeg håpe.
Jeg så etter Haribo Pontefract Cakes, til Posegodt, på Home Bargains.
Men jeg fant den ikke.
Men jeg skal se om jeg får kjøpt den i morgen, eller noe.
(I en annen Home Bargains butikk).
Siden den varen liksom skal være månedens vare, for Posegodt, for mai-måned.
Men den blir kanskje litt forsinket.
Men jeg har ikke glemt den, liksom.
Jeg har en del bilder, på Flickr, som jeg skal prøve å få postet på bloggen også.
(Flickr har fått en terrabyte gratis plass, for bilder, forresten.
Så de har forrandret på konseptet.
Men interfacet var også forrandret.
Så jeg sleit med å få postet bilder, (på bloggen), fra biblioteket).
Da jeg var på biblioteket, så la jeg forresten også merke til det, at etikettene, (‘Info’, osv), på Posegodt, ikke så så bra ut, i Internet Explorer, (må det vel ha vært).
De må midtstilles, tenker jeg nå.
(For de så greie ut på min PC.
Men jeg har jo skrevet på bloggen tidligere, (litt på fleip), at hvis man vil gjøre et nettsted multiplattform.
Så kan man gå på biblioteket.
Men dette er ikke noe jeg har lært, på HiO IU.
For jeg skulka vel liksom litt for mange forelesninger der.
Så hva som er den ‘riktige’ måten å gjøre et nettsted multiplattform på.
Det veit jeg ikke helt, for å være ærlig.
Men jeg får kanskje søke litt om det, på Google, (eller noe sånt), etterhvert.
Vi får se).
Jeg skrev også et nytt kapittel av Min Bok 5, (i går kveld), som jeg skal poste på bloggen, seinere i kveld.
Jeg har forresten liksom levd litt i 2006, de siste par dagene.
I går, så så jeg halve filmen ‘Click’, med Adam Sandler, på PC-en.
Og jeg hørte på en talebok, av Anne-Kat. Hærland.
Hvor hu prata om Rimi Hagen og Mille Marie Treschow sitt bryllup, blant annet.
(Og jeg har også hørt på den beste indie-musikken, fra 2005.
Blant annet Coldplay med ‘Speed of Sound’.
De siste par dagene).
Grunnen til at jeg har levd i 2006.
Det er fordi at jeg ikke har hatt internett hjemme, (men kun strøm), de siste par dagene.
Og jeg klarte å finne noen DVD-er, i et CD-album, som jeg har liggende her.
Og dette var noen DVD-er, som jeg brant, på slutten av 2006.
(Like etter at jeg sluttet, på Arvato).
Og de DVD-ene, de har jeg hatt liggende, i en sånn CD-mappe, da.
(Sammen med noen Windows CD-er, osv., vel).
Og det CD-albumet, det hadde jeg med meg, da jeg flytta, til Sunderland, i 2011.
Og også da jeg flytta tilbake til Liverpool, i 2012.
Så jeg får prøve å si hadet til 2006 her.
(Nå som jeg har fått meg internett igjen, mener jeg).
Og heller prøve å si hei til 2013.
Så vi får se hvordan dette går.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 196: Enda mer fra den tiden jeg bodde paa St. Hanshaugen
På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.
(Altså fra våren 2001 til sommeren 2002).
Så var det noen kjente ‘butikk-folk’ innom, på Rimi Langhus, (husker jeg).
Jeg husker at konsulent Kjell, fra Ringnes, var innom der, av en eller annen grunn, (for Rimi Langhus lå litt utafor ‘allfarvei’, for Oslo-folk, må man vel si).
Jeg satt da i kassa og avløste pause, (må det vel ha vært), husker jeg.
Ringnes-konsulent Kjell, han hadde hørt det, at jeg skulle slutte som butikksjef, (må det vel ha vært).
For å begynne å studere, ved ingeniørhøyskolen, da.
Ihvertfall så lurte Kjell på det, om jeg fikk betalt permisjon, av Rimi, (husker jeg).
Men da måtte jeg fortelle Ringnes-konsulent Kjell det, at det fikk jeg ikke, (husker jeg).
Så da følte jeg meg litt dum, (må jeg vel si).
Lønnsforhandlinger og sånn, det var kanskje ikke min sterke side.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Henning Sanne, (fra Rimi Nylænde), var også innom, på Rimi Langhus en gang, (husker jeg), mens jeg satt i kassa, og avløste pauser der.
Det var kanskje etter at jeg hadde begynt å studere, ved ingeniørhøyskolen.
Det er mulig.
Henning Sanne dukka opp i butikken, sammen med noen kamerater, (husker jeg).
Og de skulle på fisketur, (husker jeg, at Henning Sanne sa).
Og jeg overhørte også det, at Henning Sanne sa det, til kameratene sine, at jeg hadde ‘gjort det bra i livet’, (husker jeg).
(Hva nå Henning Sanne mente med det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Noe jeg jo jobbet som, fra våren 1996 til høsten 1998).
Så husker jeg det, at kassadama Gry, (som var fra Mortensrud vel), en gang sa til meg det, at ekskjæresten hennes, var innom der, (og handla i kassa hennes vel).
Og kassadama Gry, hu klagde til meg, på ekskjæresten sin, da.
Siden han ekskjæresten var innom, i butikken, som hu jobba i, da.
Selv om forholdet deres var slutt.
(Noe sånt).
Men da visste ikke jeg helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).
For jeg kjente ikke detaljene rundt dette.
Dette måtte vel bli som noe privat, mellom kassadama Gry og ekskjæresten hennes, tenkte nok jeg.
Så jeg husker ikke om jeg tok opp denne pratinga fra kassadama Gry, med butikksjef Kristian Kvehaugen, eller en annen kollega der, (som for eksempel min assistent-kollega Irene Ottesen, som ganske ofte pleide å ta opp problemer der, med meg, ihvertfall).
Og kassadama Gry, hu virka ikke så veldig opprørt, (over dette besøket), må jeg vel si.
Kassadama Gry, hu virka som at hu ikke var helt sikker, på hva hu selv skulle synes, om denne ‘ekskjæreste-handlinga’.
(Sånn som jeg husker det).
Også spurte liksom hu kassadama Gry meg, om råd, for å få høre min mening, om det her, da.
Men jeg svarte vel ikke noe, (mener jeg å huske).
For jeg kunne vel ikke vite alle detaljene, rundt forholdet, mellom kassadama Gry, og hennes ekskjæreste, liksom.
Jeg hadde vel aldri hørt om vedkommende ekskjæreste før engang, (for å si det sånn).
Men her i England, så har de noe, som heter the Jeremy Kyle-show, (eller noe lignende).
Og det er for folk, (gjerne fra arbeiderklassen vel), som har problemer, med det sosiale, seg i mellom, da.
Og da får de hjelp, av talk-show-verten, (nemlig Jeremy Kyle da), til å få forslag, på hvordan de skal løse sine hverdagsproblemer, (på en bestemt måte), da.
Men jeg hadde ikke hørt om the Jeremy Kyle-show, på den her tida.
Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, (til kassadama Gry), da hu spurte meg om det her, må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Må det vel ha vært).
At Toro, (aka. DJ Toro), fra Rimi Bjørndal, en gang spilte som DJ, på et ganske trangt utested, i Grensen, vel.
Og da må det vel ha vært vår Rimi-kollega David Hjort, som dro meg med, til det utestedet, som Toro spilte plater på, da.
(En søndag, eller noe sånt, kanskje).
Og plutselig, så dukka det opp ei afrikansk dame, like ved der Toro stod og spilte plater, (husker jeg).
Og hu hadde masse ringer, (av sølv eller noe sånt vel), rundt halsen, husker jeg.
(Hvis jeg ikke så syner, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker forresten en gang, (en jul eller noe sånt, kan det vel ha vært).
Som jeg var på et av mine besøk, hos min søster Pia, i Tromsøgata.
(Jeg var kanskje på besøk hos henne, et par-tre ganger, i året.
Hvis jeg hadde lånt noen bøker av henne, (for Pia var medlem i en bokklubb), som jeg skulle levere tilbake, eller noe sånt).
Og da, så var det sånn, at Pia sin mulatt-sønn Daniel.
(Som vel kan ha vært i 4-5-6 års-alderen, (eller noe sånt), på den her tida).
Han begynte plutselig å si en regle, (muligens på signal fra Pia), husker jeg.
Og den regla, den gikk sånn her da:
‘Poli-en, poli-to, poli-tre, poli-fire, poli-fem, poli-seks, poli-sju, poli-åtte, poli-ni, poli-ti’.
Og da lot jeg som at jeg skvatt, hver gang Daniel sa ‘politi’, (husker jeg).
Men hvorfor Daniel begynte med denne regla.
(Og hva som var så morsomt).
Det veit jeg ikke.
Trodde Pia og Daniel at jeg hadde noe med politiet å gjøre?
Hadde de selv noe med politiet å gjøre?
Hva vet jeg.
Men det vet de vel kanskje selv.
Det er mulig.
Men jeg var som en utenforstående, i ‘heimen’ til Pia, (og Negib), vil jeg si.
For dette med denne regla.
Det var som noe internt.
Som jeg ikke helt skjønte helt.
Vil jeg si.
(Noe sånt).
For jeg syntes jeg merka det på Pia, at det her var noe veldig morsomt, da.
Siden Pia liksom holdt på le da, (virka det som for meg, ihvertfall).
Mens Daniel, (som da var en liten gutt), holdt på å rope ut denne regla si, (i sofaen deres vel), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel var forresten innom hos meg, en gang, mot slutten av 90-tallet, (husker jeg).
Dette var nok etter at jeg hadde hatt internett en stund.
For Axel ‘babla’ om å gå på date, med damer, (husker jeg).
Og jeg følte meg ikke helt dum, (da Axel nevnte det her), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så dette må vel ha vært etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i et par år kanskje.
Og hatt internett en stund.
Og begynt å gå ut på date, med damer, som jeg traff, på forskjellige chat-er, (irc osv.), på internett.
For fra 1997 og utover.
Så hendte det kanskje et par ganger i året.
(I tre-fire år vel).
At jeg ble kjent med damer, på nettet, som jeg gikk ut på kino med, (eller lignende), da.
Og Axel, han sa det.
(Like før han skulle gå, (etter et kort besøk), vel).
At jeg burde ta ‘en runk’ først, hvis jeg skulle på date.
Dette syntes jeg at virka litt rart.
Axel var vel i 18-19-års alderen kanskje, på den her tida.
Og jeg var jo født åtte år før han.
Så at en åtte år yngre halvbror.
(Som fortsatt var i tenårene).
Skulle gi en råd, om damer, da.
Nei, det ble som noe litt rart, (for meg), må jeg innrømme).
Så jeg stusset litt, over den her oppførselen, fra Axel da, (må jeg innrømme).
Men Axel forsvant vel så ut døra, før jeg rakk å si noe, (tror jeg).
(Noe sånt).
Og på den her tida, så var internett, noe ganske nytt, da.
Så jeg hadde kjøpt et internett-magasin, (må jeg innrømme).
Like etter at jeg fikk meg internett.
Og på coveret, av det internett-bladet.
Så var det bilde av skuespillerinnen Cameron Diaz, (husker jeg).
Og det var fordi at hun var den personen, som det ble søkt mest på, på Alta Vista, (eller ha det kan ha vært igjen), en bestemt måned, (husker jeg).
Så Cameron Diaz, hun var populær, på internett, da.
Og jeg visste ærlig talt ikke, hvem Cameron Diaz var, da jeg kjøpte det bladet, (husker jeg).
Men jeg ble litt nysgjerrig, (etter å ha lest det bladet), på hvem denne ‘omsøkte’ damen var, da.
Og derfor, så leide jeg, (må det vel ha vært), en komedie, med Cameron Diaz, som het ‘There’s something about Mary’, (eller noe sånt), husker jeg.
Og i den filmen, så fortalte de pluteselig den samme vitsen, som Axel hadde fortalt meg, en del uker tidligere, (må det vel ha vært), da.
Så da tenkte jeg på Axel, husker jeg.
(Da jeg så den komedien, med Cameron Diaz).
Og så tenkte jeg vel noe sånt, som at Axel kanskje hadde vært på kino, sammen med ‘Barbie-Heidi’, og sett den komedien, da.
Og at Axel hadde liksom ‘stjålet’ en vits, fra den filmen, da.
(Dette var en vits, som var i forbindelse med en ganske kjent scene, fra den komedien, vel.
Hvor han som skal på date, med Cameron Diaz.
Har tatt seg en runk, for å roe seg ned, før den nevnte daten, da.
Og så dukka pluteslig Cameron Diaz opp for tidlig, (eller noe sånt).
Og så hadde han kavaleren sperm, et eller annet sted.
Og så så hu Cameron Diaz at det var noe sperm klint, et eller annet sted.
Og så trodde Cameron Diaz, at denne spermen var hårgele.
Og så tok hu det i håret sitt, da.
Og stylet håret sitt, med disse sædcellene, før de gikk ut på byen, da).
Så Axel, han er kanskje ikke så oppfinnsom, når det gjelder vitser, osv.
Selv om han fortalte om en som het ‘Frank’, en gang.
Som hadde bikkje og sånn.
‘Frank er sånn og sånn’, ville Axel ‘bable’ om, et par års tid, før det her igjen, vel.
Og Axel hadde mange historier, om hvordan denne Frank var da, (husker jeg).
Men disse vitsene om Frank.
De har jeg aldr hørt noe annet sted.
Så de lurer jeg på om Axel har funnet på selv.
Det er mulig.
Det vil jeg vel tippe på, ihvertfall.
For Axel fortalte disse ‘Frank-historiene’ sine, ganske høyt, (mener jeg å huske).
Men helt sikker, det tørr jeg ikke å være.
Kanskje Axel hadde hørt disse ‘Frank-historiene’, av en i klassen sin, på Bogstadveien spesialskole, (hvor han gikk før han begynte på kokkeskole).
Hva vet jeg.
Men dette vet nok Axel selv.
Så det er kanskje mulig å finne ut mer, om hvordan dette hang sammen, ved å kontakte Axel selv, om dette.
(Hvis noen er interessert i det).
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Mer om Min Bok 5
Når det gjelder Min Bok 5, så må jeg redigere tre kapitler, som jeg publiserte fra biblioteket, da jeg ikke fikk pengene, fra Amazon/CreateSpace, i april.
Og når jeg har gjort det, så fortsetter jeg, med nye kapitler.
Hvis jeg ikke sulter ihjel, da.
Siden jeg ikke har fått arbeidsledighetstrygd igjen her, i England.
(For tredje gang nå).
Så jeg har bare en pose ris her, å spise.
Så det er ikke så artig, for å si det sånn.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 195: Mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen
Fra den tida jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), og hadde distriktsjef Per Øivind Fjellhøy, (aka. PØF), som min direkte overordnede.
(Nemlig fra cirka januar til cirka oktober, i år 2000).
Så husker jeg det, at sikkerhetsansvarlig Lars Boye, (aka. Boye), han var innom på Rimi Nylænde.
En gang som PØF også var innom der, da.
Grunnen til dette, var kanskje det, at det var så mange ran, i Lambertseter-området, på den her tida.
(Og på Rimi Nylænde spesielt).
Ihvertfall så skulle Boye, PØF og jeg, vel prate om et eller annet i forbindelse med ran, (eller om det var angående medarbeidere som hadde stjålet), nede på spiserommet, da.
(Noe sånt).
Og før vi gikk ned, så stod PØF og Boye, og prata sammen, like nedenfor trappa til kontoret, (utafor døra til melkekjøla der), husker jeg.
Og da jeg skulle gå forbi dem, (av en eller annen grunn).
Så stoppa disse to kara meg, da.
Ihvertfall så var det sånn, at Boye sa det til PØF, (husker jeg).
(Mens jeg stod ved siden av dem).
At: ‘du har ikke helt rene papirer, fra den første tida di, i Rimi, du heller’.
(Noe sånt).
For det var vel snakk om enten medarbeider Warsan, som fikk sparken, for å ha stjålet røyk.
Eller så kan Boye ha snakka om medarbeider Henriette, (lillesøstera til Benedikte aka. Benny), som ble tatt i en utpasseringskontroll, (arrangert av Rimi sitt nye sikkerhetsselskap, SES, må det vel ha vært), med en six-pack, med 0.5-liter Ringnes pils på boks, (husker jeg).
Så etter den kommentaren, (eller sleiv-kommentaren, må man vel kanskje kalle det), fra Boye.
Så stolte jeg vel enda mindre på PØF, må jeg innrømme.
Eller, jeg undret meg vel mer over PØF, ihvertfall.
En gang, (på den her tida, da jeg hadde PØF som distriktsjef), så husker jeg at han hadde lange, ustelte negler.
(En gang han satt på kontoret, på Rimi Nylænde, og bladde gjennom noen bestillingspermer, eller lignende.
For å forklare om et eller annet i forbindelse med svinn-reduserings-programmet, (eller noe sånt), da).
Og det syntes jeg ikke at en distriktsjef i Rimi burde ha, da.
For å si det sånn.
Og en annen gang, så hadde jeg ringt og klaget, til Aftenposten, om at butikken ikke hadde fått leveranse, av avisa da, (må det vel ha vært).
Og da dukka PØF opp på Rimi Nylænde, (dagen etter, eller noe sånt), og fortalte det, at hu dama, som jeg hadde klaget til, (hos Aftenposten), var hans ‘kone’.
Så tiden med PØF som distriktsjef, den gikk ikke knirkefritt, da.
Her ble det vel litt rolleblanding, fra PØF sin side, (må man vel si).
Jobbet PØF for Rimi.
Eller representerte PØF her sin kone som jobbet for Aftenposten, liksom.
Det er kanskje ikke så gunstig, for en Rimi-distriktsjef, å ha en kone, som jobber for en av Rimi sine leverandører, (som jo Aftenposten er).
Det er mulig.
For da kan det vel muligens bli en rolleblanding, da.
Eller PØF gikk vel ut av sin rolle, som distriktsjef.
Og ble personlig, siden jeg, (som butikksjef), hadde ringt hans kone, (som Aftenposten-medarbeider).
(For jeg kjente forresten ikke PØF så bra, at jeg visste det, at kona hans jobba i Aftenposten, da.
Hvis jeg hadde visst det, så hadde jeg kanskje tatt opp dette leveranse-problemet, (til Aftenposten), med PØF.
Hvem vet).
Så dette må man vel si at var uprofessjonelt, av PØF.
Da burde han vel heller be sin sjef, (nemlig regionsjef Jon Bekkevoll vel), om å ta den Aftenposten-saken, med meg.
Hvis det var som PØF vel mente, at jeg hadde klaget for mye, til Aftenposten, da.
(På at vi ikke fikk avisa deres levert.
Selv om Aftenposten vel må ha fakturert oss, for disse avisene).
Og jeg hadde jo jobbet sammen med Hilde fra Rimi Hellerud, på nettopp Rimi Nylænde, i 1993 og 1994, (var det vel).
Og hu hadde jo sagt det, at hennes tidligere butikksjef, (på Rimi Hellerud, var det vel), satt sin ære i å sparke flest mulig selgere.
Så det var Rimi sin bedriftskultur, rundt 1993 eller 1994, å klage på leverandører, som ikke gjorde jobben sin, da.
Men noen år seinere, (nemlig i år 2000).
Så hadde visst bedriftskulturen, i Rimi, forrandret seg, da.
(Uten at jeg helt hadde fått med meg dette, må jeg vel innrømme.
Og jeg synes vel fortsatt det, at det burde være vanlig, å klage på leverandører, som ikke gjør jobben sin).
For rundt år 2000, så var det visst ikke greit, å klage på leverandørene, (på samme måte som i 1994 da), kunne det virke som, på PØF.
Så det var ikke så lett, å jobbe mer enn noen få år, i Rimi.
For Rimi forrandret seg veldig fort, (kan det ihvertfall virke som).
Eller så var det sånn, at de forskjellige distriktsjefene, var delt inn i to eller flere klikker, da.
Som hadde forskjellig bedriftskultur.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg reagerte på Lars Boye, på den tiden, som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.
Jeg hadde et møte med han, på spiserommet, (nede i kjelleren), på Rimi Nylænde der.
(Antagelig i forbindelse med et ran eller en ansatt som stjal, da).
Og jeg la merke til det, at Lars Boye, han begynte å røyke på en sigarett, (i et formelt sikkerhetsmøte), nede på spiserommet der.
(Dette var vel før røykeloven startet for fullt, tror jeg).
Og Lars Boye, han var også fra Bjørndal, (må vel han eller en annen ansatt i Rimi ha fortalt meg).
Så en sikkerhetsansvarlig som røyker og er fra Bjørndal?
Bjørndal ligger jo i bydelen Søndre Nordstrand, hvor leilighetene er blant de billigste, i Oslo.
(Og Lene fra Abildsø-gjengen, hu hadde jo sagt til meg det, (studieåret 1989/90), at Bjørndal-folk var ‘æsj’, (eller hvilket negativt uttrykk hu brukte igjen).
Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).
Så en sikkerhetsansvarlig, som ikke hadde mye penger, (virka det som ihvertfall), og som røyka.
Jeg var ikke helt overbevist.
(For det var jo forskjell på å være butikkmedarbeidere og sikkerhetsansvarlig, mener jeg.
Jeg ville nok syntes at det var mer betryggende, hvis sikkerhetsfolka hadde bodd i Oslo Vest, for eksempel.
For å være helt ærlig.
Og hvis de ikke hadde røyka, da).
Men men.
Så jeg husker at jeg undret meg litt over Lars Boye, ihvertfall.
Og når han i tillegg kom med sånne sleiv-kommentarer, om PØF.
(Om at PØF ikke hadde holdt sin sti helt ren, i starten, av sin Rimi-karriære).
Noe Boye vel ikke burde ha sagt, sånn at jeg, (som jo var PØF sin underordnede), hørte det.
Dette var vel ikke noe jeg hadde noe med.
Dette burde vel vært en personalsak, mellom Rimi og PØF, isåfall.
Det er jo noe som heter personvern, osv.
Så jeg var ikke helt overbevist, om at det var riktig, det som Boye gjorde.
For dette var vel fortrolig informasjon, vil jeg si.
Eller ihvertfall så var Boye indiskret, da.
Og jeg har jo gått tre år på handel og kontor, og lært om personvern osv. der.
(Og jeg har også vært en flittig avisleser, helt siden barndommen).
Så jeg har sånne ting litt i blodet, mener jeg.
Så jeg tror ikke at dette Boye sa om PØF, var helt greit, iforhold til lover og regler.
Siden jeg også var tilstede der, da.
(Jeg syntes at det ble som noe rart da, at jeg skulle få vite hva det stod i personalarkivet, om min overordnede, liksom.
Jeg er ikke sikker på om sånt egentlig er helt ‘kosher’ i arbeidslivet, liksom.
Selv om jeg ikke er en eksepert på arbeidsrett, heller.
Men hvis jeg skulle tippe, så var nok ikke det her helt etter boka og diverse lover og regler).
Så jeg hadde litt vanskeligheter, med å ta sikkerhetsansvarlig Lars Boye, helt på alvor da, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
David Hjort, han fortalte meg det.
(På den tida han jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Ljabru).
At en gang, (mens hans jobba på Rimi Ljabru), så hadde han stjålet, en six-pack med øl, (på jobben), husker jeg.
Men dette var det eneste han hadde stjålet, iløpet av den tida, han hadde jobba, på Rimi Ljabru; (fortalte han så).
Og uten at jeg skjønte hvorfor David Hjort fortalte meg det her.
Og dette var vel noe, som David Hjort fortalte, i forbindelse med en fest, (eller noe sånt).
Og jeg likte ikke det, at David Hjort hadde stjålet, (fra Rimi), husker jeg.
Men jeg syntes ikke at dette var en så stor sak, at det ble til at jeg tok det opp, med noen over meg, i Rimi, liksom.
For som man kan se ovenfor, så undret jeg meg litt, over mine overordnede, i Rimi.
Så jeg var ikke helt sikker på om det var riktig, å gå videre, med denne saken, da.
(Siden jeg hadde fått høre om dette, på fritiden, liksom.
Og det kunne jo ha vært sånn, at David Hjort sa dette, for å få meg opp i stry, liksom.
Han kunne jo ha nekta på dette, hvis jeg hadde fortalt om det, til noen sjefer over meg i systemet, liksom.
Hva vet jeg.
For jeg syntes at det virka litt rart, at David Hjort plutselig bare fortalte meg det her, da.
Sånn helt ‘utenom sammenhengen’, liksom)
Men hvis jeg hadde hatt andre distriktsjefer og sikkerhetsansvarlige, rundt meg, i Rimi.
(Og hvis det ikke hadde vært så mye ran og tyveri, på jobben, fra før).
Så hadde jeg nok kanskje gått videre med den saken, innad i Rimi.
Men det var også sånn, at det virka klart som, for meg, at hu Henriette, (lillesøstera til Benedikte), hadde rappa en six-pack med Ringnes-bokser, (en dag hu jobba), på Rimi Nylænde.
(Siden hu ble tatt for dette, i en utpasseringskontroll).
Men likevel, så fikk hu Benedikte lov, (av sikkerhetsansvarlig Lars Boye), til å fortsette, i Rimi.
For hu Henriette, hu hadde sagt det, at hu hadde hatt med seg denne six-packen, da hu kom på jobb, den dagen, (oppi ranselen sin), da.
Men jeg mente det, at det måtte da gå an, å kontakte Ringnes bryggeri, for å sjekke produksjonsnummeret, på den six-packen.
Og så sammenligne det produksjonsnummeret, med de produksjonsnumrene, som stod, på en halvpall med Ringnes pils, som stod på lageret, på Rimi Nylænde.
Men dette gikk visst ikke an da, mente Boye.
For dette hadde Boye ringt og spurt Ringnes bryggeri om, (sa han).
(Etter at jeg hadde foreslått at vi kunne kontakte Ringnes bryggeri, om nettopp det, om det var mulig å finne ut, om den six-packen, til hu Henriette, (som vel må ha vært hos SES, eller noe sånt, på den her tida), hadde samme produksjonsnummer, (eller batch-nummer), som på den halvpallen, som stod på lageret, på Rimi Nylænde, da).
Og Ringnes bryggeri, de hadde sagt det. (till Boye), at dette ikke gikk an, da.
(Av en eller annen grunn).
Noe som hørtes litt rart ut, for meg, (husker jeg).
(Og som jeg nok begynte å undre meg litt over, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 194: Colors
Det var også sånn, rundt årtusenskiftet.
At David Hjort, sa til meg det.
(Muligens etter at han ble sammen med Melina Jørgensen, i 2002).
At: ‘Ser du at jeg har opereret bort den føflekken jeg hadde ved siden av nesa’.
Noe sånt.
Men det syntes jeg at ble litt for personlig, (husker jeg).
Så da svarte jeg ikke noe.
(Eller jeg svarte vel muligens bare ‘nei’.
Siden jeg vel ikke husket alle detaljene, i trynet, til David Hjort, i hue, liksom.
For jeg kjente han ikke så godt, liksom.
Dette var egentlig bare en Rimi Bjørndal-kollega, (som ofte dro meg med ut på byen og så videre), for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært).
Så dro Pia med Axel og meg, ned til Aker Brygge, for å spise pizza, på Peppes Pizza, (husker jeg).
Men jeg husker dette som en ikke så veldig hyggelig kveld, (må jeg vel si).
Pia er liksom ikke noe hyggelig og vennlig, synes jeg.
Så dette ble ikke en hyggelig kveld.
Og Axel er også ganske upersonlig.
Så det er nesten som at Axel og Pia mangler personlighet, (må man vel si).
Når jeg tenker på denne pizza-kvelden nå.
Så tenker jeg også på den gangen, som Pia ville at henne, Glenn Hesler og meg, skulle dra, på ‘Ungbo-festlighet’, til Bowlinga, på Strømmen Storsenter.
Det ble nesten som noe mekanisk over det, vil jeg si.
Det var ikke som at Pia egentlig hadde lyst, til å gjøre dette, (må man vel si).
Det var ikke det, at disse tingene, som Pia dro meg med på.
Som å spise pizza på Aker Brygge og spille biljard på Strømmen Storsenter.
Som jo er ganske Vanlige ting, som kunne være litt artig og morsomt.
Hvis man hadde gjort det, sammen med litt karismatiske og hyggelige folk, da.
Men det var det ikke, synes jeg.
Så man kan kanskje si, at Axel og Pia, de mangler litt karisma, da.
Det er liksom sånn, at det er hyggeligere å sitte aleine hjemme, foran PC-en, enn å tilbringe tid, sammen med Pia og Axel.
(Må man vel nesten si).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at da jeg kjøpte meg en bruktbil, å ha, mens jeg jobba som butikksjef.
(Noe jeg jo ikke hadde planlagt å jobbe med, resten av livet.
Så jeg tenkte vel at en bruktbil var greit nok.
For man fikk mellom tusen og femtenhundre kroner, (skattefritt), i kjøregodtgjørelse, i måneden, som Rimi-butikksjef.
Så da tenkte jeg det, at jeg burde ha bil.
Selv om Liv fra Rimi Karlsrud, (var det vel), sa til meg det, (like etter at jeg ble butikksjef), at det var mange Rimi-butikksjefer som ikke hadde bil, men som likevel fylte ut kjøregodtgjørelse-skjemaene til Rimi, og fikk utbetalt disse pengene.
Så dette med kjøregodtgjørelsen, til Rimi.
Det var noe som noe snusk da, (må man vel si).
Det var et system, som gikk ut på, at Rimis butikksjefer, måtte lyve, da.
Og finne opp reiser, i øst og vest.
For å få noen skattefrie frynsegode-kroner, da.
Så dette systemet var litt uverdige, (må man vel si), for ‘ordentlige’ folk.
Så ordentlig folk og Rimi-jobber, de gikk kanskje ikke så bra sammen, da.
Det er mulig).
Så sa Pia noe sånt, som at jeg burde ha kjøpt en ny pickup, (til cirka hundre tusen kroner), hvis jeg husker det riktig.
Men hvor fikk Pia dette fra?
Skjønte hun at Rimi bare var en ‘nødjobb-karriære’ for meg?
Hvordan ble Pia, som ikke hadde lappen og bil selv, ekspert på bilkjøp?
Dette undret meg litt, husker jeg.
Jeg hadde jo allerede tenkt ut hvordan jeg skulle gjøre dette.
Jeg luftet det litt med Magne Winnem.
Men jeg tenkte ikke på å drøfte bilkjøpene mine, med Pia.
For at Pia hadde så god greie på å kjøpe bil, det var ukjent for meg, da.
Så jeg kjenner egentlig ikke Pia så bra, (må man vel si).
Siden det virker som at hu har mange sider, som er ukjente for meg, da.
Men Pia og meg, vi har bodd på ulike steder, under oppveksten.
Selv om vi er helsøsken.
Man må vel nesten si at Pia bodde på fosterhjem, da hu bodde hos Haldis.
Eller, Haldis, hu var jo min fars nye samboer, liksom.
Og Pia bodde hos mora mi og min fars nye samboer.
Mens jeg bodde alene, (på Bergeråsen), da.
Så Pia og jeg, vi er egentlig i to forskjellige familier.
Jeg er i min fars gamle familie.
(Som han har flytta fra, må man vel si).
Og Pia er i min fars nye familie.
Eller, hu var ihvertfall i min fars nye familie.
Men man kan vel ikke si det, at jeg selv, noen gang har vært i min fars nye familie.
Jeg har ihvertfall aldri bodd i ‘Haldis-huset’, da.
For å si det sånn.
Med unntak av en eneste natt, vel.
Men da sov jeg i senga til Christell, (av en eller annen grunn).
Og der klinte jeg jo med Christell en gang, og.
Så jeg er kanskje mer som Christell sin ekskjæreste.
Enn som hennes bror.
Og Pia er som Christell sin søster, da.
Så Pia blir kanskje mer som en slektning, av min ekskjæreste, da.
Enn som min søster.
Det er ihvertfall veldig komplisert, må jeg si.
Så det er kanskje derfor at Christell sa til meg, i begravelsen til bestemor Ågot.
At jeg ikke har så mye familie igjen.
Siden bestemor Ågot og mora mi, (og muligens bestemor Ingeborg), var de eneste jeg hadde, av ordentlige slektninger, da.
Noe sånt.
Det er ihvertfall veldig komplisert da, må man vel si.
Er Pia søsteren min ekskjæreste.
Eller er hun min søster.
Hun er ihvertfall ikke som en søster, som man har vokst opp sammen med, under hele oppveksten.
Så det er nok kanskje derfor, at jeg ikke kjenner, alle sidene, til Pia, da.
Så selv om Pia er søsteren min, så kjenner jeg ikke henne så godt, liksom.
Så derfor har jeg kanskje vært litt stille, når jeg har hengt sammen med Pia, det året jeg gikk på skole, i Drammen, (skoleåret 1988/89), osv.
Fordi jeg kjente ikke Pia så bra.
Selv om hu var søstera mi.
Og jeg syntes vel kanskje det, at jeg burde kjenne søstera mi, da.
Så derfor, så var det vel, at jeg hang en del sammen med henne, (og vennene hennes), uten å gjøre så mye ut av meg, (på Cafe Lyche osv.), det året jeg gikk på skole i Drammen.
Fordi at jeg prøvde å bli kjent med søstera mi.
Siden søsteren min og meg, ble skilt fra hverandre, og vokste opp på forskjellige steder, under den siste delen, av oppveksten vår, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han sa en gang til meg det, (rundt årtusenskiftet en gang vel).
At nå begynte jeg å komme såpass opp i åra.
Uten å funnet meg noen dame.
Så jeg måtte vel muligens begynne å se på ‘bruktmarkedet’, sa han.
Men hva Magne Winnem mente med bruktmarkedet.
Det er jeg ikke helt sikker på.
Men han mente vel kanskje det, at jeg måtte finne meg ei dame, som hadde unger, fra et tidligere forhold, da.
Noe sånt.
Men denne ‘bruktmarked-pratinga’, fra Magne Winnem, den syntes jeg at ble litt ekkel, (husker jeg).
Jeg var jo på date, flere ganger i året, med damer i 20-årene, som jeg først ble kjent med, på forskjellige chat-er, på internett.
Så jeg hadde ikke gitt opp håpet, når det gjaldt å finne meg en pen og grei dame, i 20-årene, liksom.
Jeg var jo på date med damer, som Cathiz fra #sol.20ognoe, litteratur-studinna og Inga Marte Thorkildsen, (hvis det var henne).
Og dette var alle tre pene blondinner, (som var min favoritt-dametype, må jeg vel si), som var i cirka gifteferdig alder da, (må man vel si).
(Hvis ikke litteratur-studentina var brunette, da.
Det husker jeg ikke helt sikkert).
Så jeg var ikke så langt unna å finne ei pen dame, liksom.
(Syntes jeg selv, ihvertfall).
Og det å ha noen andres snørr-unger flyende rundt meg, hele tida.
Det var ikke min drøm, akkurat.
Så å finne meg ei dame med unger.
Det var ikke noe jeg var så interessert i, (for å si det sånn).
Og hvor dette ‘bruktmarkedet’, til Magne Winnem, var hen.
Det veit jeg ikke, heller.
(Og det var jeg heller ikke så interessert i å finne ut.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, rundt årtusenskiftet, en gang.
At Pia en gang sa til meg det.
(En gang, som jeg var på besøk hos henne.
Det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata).
At hvis jeg fikk telefonnummeret, av ei dame, på byen.
Så burde jeg vente en del dager, før jeg ringte henne.
Og det var alt Pia sa.
Så hu sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.
Hvorfor sa Pia dette, lurte jeg.
Var Pia i noen slags undergrunn, som tullet med damene, som jeg sjekket opp, på byen, (lurte jeg).
Noe sånt.
Så jeg svarte ikke noe, da Pia snakka om det her ‘vente med å ringe’-greiene, da.
For å si det sånn.
For da ble jeg litt paff, husker jeg.
For Pia smilte vel nesten litt, da hu sa det her.
Så hu var litt lur og hemmelighetsfull da, (må man vel si).
Så jeg begynte vel å lure på om noe var galt, antagelig.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og for å prøve å forklare mer.
Så var det vel nesten noe japansk, over disse folk, som jeg hang sammen med, inne i Oslo.
Magne Winnem, han lånte meg jo bøker, skrevet av japanske forretningsmenn, (husker jeg), på den tida, som han bodde, over Rimi Nylænde, (hvor jeg senere ble butikksjef), på begynnelsen av 90-tallet.
Og Glenn Hesler, han kalte seg jo ‘Kazuya’, på irc.
Og det er vel et japansk nick.
Det sammen med tremenningen min, (som var adoptert fra Sør Korea), nemlig Øystein Andersen.
Han kalte seg jo ‘Heihachi’, på irc.
Og Axel, han trente jo karate, som gutt.
Det sammen med hu tøffe venninna, til Laila Johansen, (fra Skøyen), hu trente også karate, (mener jeg å huske).
Og Pia har vel kanskje en slags japansk personlighet.
Hu er vel kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp, osv.
Og det samme med Axel og Magne Winnem.
Og dette kan vel sies om Glenn Hesler og Øystein Andersen og.
At de alle har disse egenskapene, som jeg nevnte ovenfor.
At de alle har en kjedelig, tørr, alvorlig, kynisk, morsk og ordknapp personlighet, da.
(Mer eller mindre, ihvertfall).
Så det kan være at alle disse er i Yakuza-en, (eller noe sånt), har jeg tenkt nå.
Det var ihvertfall på grunn av at disse folka, som jeg kjente, i Oslo, var så kjedelige, tørre, alvorlige, kyniske, morske og ordknappe.
At jeg syntes at det ble som en befrielse, når jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på internett.
(Da Magne Winnem dro meg med til datasalen, på BI, våren 1996, var det vel).
Da ble jeg internett-frelst, må jeg si.
For da tenkte jeg nok det, at kanskje det fantes noen mer norske, (eller vestlige), folk, på nettet.
Sånn at jeg fikk litt ferie, fra alle disse japsene, liksom.
Noe jeg trengte.
For jeg ble trist og deprimert, av å bare kjenne japser, da.
Så derfor var det at jeg hadde så lyst til å få meg internett.
Etter at jeg fant ut det, at det fantes chatte-steder, på nettet.
For da ble det som med kontakttelefonen, på 80-tallet, (tenkte jeg).
For der kunne jeg også chatte med norske folk, da.
Og slippe litt bort fra japsene liksom, under oppveksten min, (da jeg bodde aleine), på Bergeråsen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg tenkte ikke på disse folka, som jeg nevnte ovenfor, som japser liksom, på den tida, som jeg bodde, i Norge.
Det var bare noe jeg tenkte på nå i dag, (her i England), egentlig.
(Når jeg slappa av litt her nå, siden jeg ikke har internett, osv).
Men Haldis, hu ga jo Pia, Christell og meg, noen japanske joggedresser, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
(Noen svarte og hvite joggedresser, med noen japanske tegn på vel).
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok.
Og jeg syntes det ble litt vel mye, å gå med en sånn fargesterk joggedress, på ungdomsskolen.
Så jeg brukte bare jakka litt, noen ganger, (det første året), på videregående.
(For jeg så at ei i klassen min, gikk med en sånn jakke.
Ei fra Sande, vel).
Men de var veldig japanske, (må jeg si), de joggedressene.
Som Pia, Christell og jeg, fikk av Haldis, en gang, som hu hadde vært i Syden, (eller noe sånt), vel.
Og en annen gang, som Haldis hadde vært i Syden, (eller noe), så fikk jo Pia, Christell og meg, en lyseblå dunjakke, (av samme merke og modell), alle tre.
Mens faren min, fikk en oransje dunjakke, (av samme merke og modell).
Så dette kan kanskje ha vært noe med underverden, (tenker jeg nå).
Sean Penn spiller jo i en film, som heter ‘Colors’.
Som min stefar Arne Thomassen, satt og så, sammen med meg, på Canal +, en kveld, det året, som jeg leide et rom av han og Metter Holter, inne i Oslo, (husker jeg).
Så farger, det er noe gjeng- eller underverden-koder da, (tror jeg).
Så kanskje disse plaggene, som Haldis ga til faren min, søstera mi, Christell og meg.
Var noe slags underverden eller gjeng-koder, som i filmen Colors da, (tenker jeg nå).
Hvem vet.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Christell var forresten også litt japansk, den gangen, som Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen dukka opp, på Bergeråsen.
(Mens vi fortsatt gikk på barneskolen, vel).
Og jeg sparka Christell i magan, (i panikk omtrent, må man vel si), for å prøve å få Christell og Pia, til å forstå, at disse to kara, var uvennene mine, fra Sand, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Og da falt Christell liksom sammen, og holdt seg på magen, i smerte.
Men hu sa ikke en lyd, da.
Så hu var nesten litt som en samurai eller ninja, eller noe sånt, da.
(Litt ihvertfall).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 193: Mer om Gry fra Rimi Bjørndal
På den tida som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
Så sa butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, en gang til meg det, at ei ny blondinne, som han hadde ansatt, ved navn Gry.
(Som hadde en frisyre som ble kalt Grorud-palme, vel).
Om henne, så sa butikksjef Kvehaugen det, at: ‘Ho har jeg ansatt for deg’.
(Noe sånt).
Hva nå butikksjef Kristian Kvehaugen mente med det her.
Jeg regna med at det bare var en spøk.
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han var en sur døl, (må man vel si), fra Gudbrandsdalen, (eller om det var Hallingdalen), da.
Så det var ikke sånn, at det var så lett å spørre han, om hva han mente, liksom.
Eller, dette var vel bare noe, som han butikksjef Kristian Kvehaugen sa, sånn i forbifarten, liksom.
Så hva den her pratinga hans egentlig skulle bety, det fant jeg vel aldri ut av, (hvis jeg skal være ærlig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Gry.
(Som var fra Mortensrud-distriktet, vel.
Et område som liksom var naboområdet, til Bjørndal, da).
Hu lukta en gang oppkast, husker jeg.
Og hu tygde ofte tyggegummi, (husker jeg).
Og hu gikk mye på do, og spøy, (mener jeg å huske at jeg mistenkte, ihvertfall).
En gang, så hadde hu Gry spurt om å få låne nøklene mine, (noe som de som jobba tidligvakt, ofte pleide å spørre om, når de skulle hjem, av en eller annen grunn, som jeg ikke husker lenger nå).
Og da, så hadde min assistent-kollega Irene Ottesen, funnet nøklene mine i vasken, på dame-doen.
(Etter at hu Gry hadde dratt hjem, da.
Uten å gi tilbake nøklene mine til meg).
Så hu Gry, hu hadde nok da glemt igjen nøkla mine i vasken, mens hu spøy i do.
(Kunne det virke som, ihvertfall).
Så hu Gry, hu hadde nok anoreksia, vil jeg tippe på.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Gry, hu hadde litt sånn bimbo-image, da.
Må man vel si.
Hu var alltid solarium-brun, vel.
Og hu var et stykke opp i 20-årene, vel.
Og hu var høy og slank da, (må man vel si).
Og hu prøvde liksom å være sexy da, (tror jeg).
Men det at hu hadde anoreksia, det var et stort turn-off, for meg, ihvertall.
Så jeg likte mange andre damer, som jobba der, bedre enn hu Gry, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men hu Gry, hu jobba så godt som bare tidligvakter, da.
Ofte sammen med Toro, (også kjent som DJ Toro).
Så jeg jobba ikke så ofte sammen med hu Gry, (må jeg innrømme).
Selv om jeg pleide å slå inn oppgjøret hennes, på data-en, da.
Siden jeg jo pleide å være leder, for seinvaktene.
Så da Gry og Toro, skulle hjem, sånn i 16-17-tida.
Så måtte jeg først sjekke det, på PC-en, at kassene deres stemte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gry, ha sa det meg det en gang, (husker jeg).
(Rett etter at jeg hadde kommet tilbake, fra sommerferie, i Ayia Napa, sommeren 1998, vel).
At jeg sikkert hadde prøvd en sånn hangglider, som hang bak en båt, nede i Syden.
Men det hadde jeg ikke, skal jeg være ærlig.
Noe sånt hadde jeg ikke sett hverken i Ayia Napa, (hvor jeg var, sommeren 1998), eller på Thassos, (i Hellas), hvor jeg var, sommeren før det igjen.
Så da visste jeg ikke hva jeg skulle si, (husker jeg).
Men jeg forestilte meg at hu Gry, (som jeg kanskje kan kalle ‘Bimbo-Gry’, siden jeg jo kjenner flere ved det navnet), hadde vært på mange ferier, i Syden, og liksom prøvd det meste, der nede, da.
Jeg selv hadde jo for det meste, dratt på språkreiser og ferier, til Sør-England, om sommerne, som tenåring.
Så jeg skjønte at jeg ikke var like ekspert liksom, på Syden, som Bimbo-Gry var, da.
Men jeg tenkte vel det, at når jeg hadde en jobb, som butikkleder.
Så kunne jeg vel gjøre noe så typisk norsk, som å dra til Syden, om sommeren.
Og virkelig få litt sol på kroppen, og for å liksom komme meg bort litt, da.
Istedet for å ligge i halvskygge liksom, i Frognerparken, da.
For det ble litt flaut noen ganger, husker jeg.
Arne Thomassen så stygt på meg, på T-banen en gang, husker jeg, da jeg skulle ned i Frognerparken, i en sommerferie, mens jeg bodde, på Ungbo.
For da tok jeg T-banen fra Ellingsrudåsen, og Arne Thomassen gikk på T-banen, på Furuset, da.
Og da likte ikke Arne Thomassen det, at jeg satt i shorts, på T-banen, virka det som for meg.
Det var visst ikke ‘kosher’, virka det litt som, for meg.
Så for å få sol på kroppen, uten å få stygge blikk på meg, så måtte jeg dra til Syden, virka det som.
Det ble litt kjedelig, å bare dra bort til Frognerparken, husker jeg at jeg syntes.
Magne Winnem dreiv jo å trilla rundt på dattera si, ved Frognerparken, husker jeg.
Og jeg fikk jo feriepenger.
Så det var ikke som den sommeren jeg sparte til å ta lappen.
(Nemlig sommeren 1995).
Og det skar seg litt, mellom den faste vertsfamilien min, i Brighton, (Hudson-familien), og meg, sommeren 1990.
Så det var ikke aktuelt, å dra dit heller, liksom.
Og hvis jeg dro til et annet sted, i England, så ville kanskje de blitt fornærmet.
Det er mulig.
Og jeg hadde jo vært i Danmark, sommeren 1996.
Men der var det nesten bare tenåringer, husker jeg.
Så for å møte noen single, på min egen alder, så måtte jeg nok dra til Syden da, i sommerferien.
Tenkte jeg vel.
Det var vel det voksne folk gjorde, i sommerferien, tenkte vel jeg.
Å dra til Syden, altså.
Det var det mora mi og Arne Thomassen pleide å gjøre, på 70-tallet ihvertfall, husker jeg.
(Når de hadde råd, da).
Da dro de til Mallorca og lot Pia og meg, være hos våre besteforeldre, da.
Men å dra til det samme stedet som mora mi.
Det hadde vel blitt litt rart.
Og jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på sommerferie, heller.
Så jeg fulgte Magne Winnem sitt råd.
Og kjøpte restreiser, til Syden, sommeren 1997 og 1998, da.
Men dette var de eneste sommerne, som jeg dro til Syden.
Mens jeg bodde i Oslo.
De andre årene, så dro jeg enten til England eller til Sverige eller Danmark.
Eller jeg ble hjemme i Oslo, da.
Så det var ikke sånn, at jeg var som Kongen av Ayia Napa, liksom.
Neida, i Ayia Napa, så dro jeg bare en sommer.
Og det var tilfeldig at jeg havna der.
For jeg bestilte jo bare en restplass.
Og da kan man havne hvor som helst i Syden, liksom.
Og dette var jo sommeren jeg fylte 28.
Og i Ayia Napa, så mener jeg at jeg overhørte det, at ei svensk blondinne, sa til noen andre svensker, at hu ikke likte det, at folk som var nesten i 30-åra, dro til Ayia Napa, da.
For det var visst bare for tenåringer, (eller noe sånt), da.
Men det er vel litt rart, må man vel si.
Enten så er man voksen og kan dra hvor man vil på ferie.
Ellers så er man ikke voksen, og burde kanskje feriere sammen med far og mor, da.
Noe sånt.
Mens samfunnsfag er kanskje forvirrende for noen.
Det er mulig.
Men det kan altså være vanskelig å få det riktig, som singel mann, når det gjelder å dra på ferie, da.
For sure f*tter, er det visst overalt.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Bimbo-Gry, hu hadde litt rykte på seg, for å være dum, (tror jeg), på Rimi Bjørndal.
Noen hadde vel sagt til meg det, at hu ikke klarte å lære ting, (eller noe).
Uansett hva det kom av.
Så husker jeg det, at det ble til, at jeg lærte henne tippinga, (husker jeg).
(Etter at jeg selv hadde måttet lære tippinga, da jeg var selv var ny der, noen måneder før, da).
Og da, så merka jeg det, at hu Bimbo-Gry, liksom ‘klikka’ og ble nervøs, noen ganger, i tippekassa, da.
Og da, så ble det bare sånn, at jeg prøvde å roe ned hu Bimbo-Gry, ved å stelle meg helt inntil henne.
Sånn at skulderne våre berørte hverandre, da.
For å prøve å roe henne ned, liksom.
For jeg mener at noen damer, som jobba, på Rimi Bjørndal, sa det, at hu Gry var så dum, da.
(Noe sånt).
Så jeg prøvde liksom å hjelpe henne, da.
For jeg hadde jo selv vært mobbeoffer, da jeg gikk på ungdomsskolen.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så jeg prøvde liksom å roe ned hu Gry litt, for å hjelpe henne, da.
Og da, (når jeg stilte meg helt inntill Gry, for å liksom støtte henne da, når det dukka opp en vanskelig tippe-kunde, og hu liksom begynte å ‘klikke’).
Så klarte Bimbo-Gry seg mye bedre, husker jeg.
Og hu fikk tippelappen riktig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg jobba seinvakt.
(Antagelig en lørdag).
Så møtte jeg Toro, (aka. DJ Toro), og Bimbo-Gry ved Stortorvet der, (husker jeg).
Like ved Burger King, i Grensen der.
Som jeg gikk forbi, på vei hjem, da.
For jeg gikk vel forbi Hotell Royal Christiana der.
Og så forbi Glassmagasinet liksom.
(Og jeg pleide noen ganger å kjøpe med meg en kebab, på Stortorget, på vei hjem, husker jeg.
Hvis jeg ikke kjøpte en burger, på McDonalds eller Burger King, da.
Det varierte vel litt.
Og jeg pleide også å kjøpe ferdig-pizza osv., i diverse matbutikker, da).
Og det var noe litt rart, over dette at jeg møtte Toro og Bimbo-Gry, på vei hjem fra jobben, husker jeg.
Begge to, var jo så godt som tredve år, (må man vel si).
Ihvertfall Toro.
Men de kledde seg som tenåringer, da.
I kule olabukser, osv.
Jeg hadde også på meg olabukse sikkert.
Men forskjellen på meg og Toro, når det gjaldt klesstil.
Var vel at Toro var den typen, som gikk med olajakke, liksom.
Men olajakke, det ble for harry, for meg, må jeg si.
Jeg var jo liksom en japp og blåruss og en slags business-man, da.
(Som hang fast i en slags hengemyr, på Rimi.
Og ikke kom meg noen vei, siden jeg ikke hadde noen formue, som jeg kunne bruke, til å ha som trygghet, mens jeg jobbet med mine egne prosjekter, liksom.
Så formue, det var et savn for meg, den tida, som jeg bodde, i Oslo.
Hvis jeg hadde hatt formue, så hadde jeg nok ikke jobba i Rimi, (for å si det sånn).
Men da hadde jeg nok heller prøvd å jobbe med programerings-prosjekter.
Som å videreutvikle kryssord-programmet mitt, eller noe lignende.
Noe sånt).
Så det var som at to sexy-e og motebevisste ‘tenåringer’, i begynnelsen av 30-åra, venta på meg, (i Grensen), da.
En gang, som jeg gikk hjem fra Bjørndal-bussen, (hvis det ikke var T-banen), husker jeg.
(For den første tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.
Så gikk det en buss, fra Bjørndal og til sentrum, da.
71-bussen, var det vel.
Men etter at jeg hadde jobba, på Rimi Bjørndal, i en del måneder.
Så åpnet Mortensrud T-banestasjon, (husker jeg).
Og etter at den T-banestasjonen åpnet.
Så sluttet vel 71-bussen å gå fra Bjørndal, (mener jeg å huske).
Og det gikk istedet en slags ring-buss, mellom Mortensrud og Bjørndal, da).
Så om Toro og Bimbo-Gry dreiv og spionerte på meg.
Siden de liksom stod akkurat der jeg pleide å gå forbi, (i Grensen), på veien hjem, fra jobben.
Hvem vet.
Men det var vel ingen utesteder, som de to pleide å gå på, akkurat i Grensen, liksom.
Så hvorfor de stod og hang der, akkurat da jeg var på vei hjem fra jobben.
Det veit jeg ikke.
Og disse to folka.
De bodde jo i bydel Søndre Nordstrand.
Som var en mil eller to, fra sentrum, vel.
Så de bodde jo ikke i Oslo sentrum, liksom.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde regna med det.
At Toro og Bimbo-Gry, ville stå nesten i veien for meg.
På fortauet, på vei hjem fra jobben, en kveld.
(I 1997 eller 1998, må det vel ha vært).
Så dette var som noe litt overraskende for meg, (husker jeg).
Så dette husker jeg enda, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en gang, i 1998.
Etter at hu Hava Özgyr, hadde fått sparken, for å stjele røyk.
Da syntes jeg litt synd, på søstera hennes Sema.
(Akkurat som jeg hadde syntes synd, på Bimbo-Gry, (siden hu ble mobba, fordi hu liksom gikk for å være litt dum, da), noen måneder før det her, da).
Så da tulla jeg litt, med hu Sema Özgyr da, (husker jeg).
Mens jeg hjalp henne, med å sette opp røyk, i kassa hennes.
(Noe jeg vanligvis ikke gjorde.
Men jeg gjorde dette, fordi jeg syntes synd på hu Sema da, siden at storesøstera hennes, hadde fått sparken, for å stjele røyk, da.
Så hjalp jeg hu Sema, (som satt i kasse 4 da), med å sette opp røyk.
Like etter at jeg kom tilbake, fra den sommerferien, i Ayia Napa).
Og for å tulle litt med hu Sema, så klappa jeg henne litt oppå det mørke håret hennes, (som hu hadde hårspray i vel), husker jeg.
Og da husker jeg det.
At hu Sema, hu lo, da.
Men jeg husker også det, at hu Bimbo-Gry, hu begynte å ‘bable’, med Toro, (eller hvem det kan ha vært igjen), om det her, da.
I kasse 2, (eller noe sånt).
Men dette ble jo bare som da jeg stod inntill hu Bimbo-Gry, i tippekassa, syntes jeg.
At jeg liksom prøvde å støtte og hjelpe, de kassadamene, som hadde en vanskelig tid, på jobben, da.
For jeg syntes synd på både Bimbo-Gry og Sema da, (husker jeg).
Bimbo-Gry siden hu hadde rykte på seg, for å være litt dum, vel.
Og Sema Özgyr, siden at storesøstera hennes Hava, hadde fått sparken, for å stjele røyk, da.
(I løpet av den sommerferien, som jeg var i Ayia Napa, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
