johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 162: Enda mer fra de tre første semestrene ved ingeniørhøyskolen

    Da jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (mens jeg gikk de tre første semestrene, ved ingeniørhøyskolen).

    Så var det sånn, at på det første personalmøtet, (må det vel ha vært), mens jeg jobbet, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    Så ble jeg kommandert, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, til å ta alle kassaoppgjørene, for kveldsvakta, den kvelden, som personalmøtet var.

    Istedet for å være med, på personalmøtet, da.

    Så jeg fikk jo ikke noe oversikt over hva problemene var, på Rimi Bjørndal.

    (For å si det sånn).

    Siden jeg måtte drive med å telle kasser, mens personalmøtet var, da.

    Dette var et personalmøtet, som ble holdt nede i kassaområdet, på Rimi Bjørndal.

    Personalmøtet ble altså ikke avholdt, på spiserommet, hvor butikksjef Kristian Kvehaugen pleide å ha personalmøtene, da jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    Så jeg, (som satt og telte kasser, inne på kontoret, i den andre enden, av butikken).

    Jeg kunne jo ikke høre et ord, av hva som ble sagt, på det her personalmøtet, da.

    Som vel må ha blitt avhold i andre halvdel, av 2002, en gang.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    For dette var vel før Irene Ottesen sluttet, som butikksjef der, (og butikksjef Johan, fra Telemark, overtok), da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så det var litt rart kanskje, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, organiserte det sånn, at jeg ikke fikk være med, på her personalmøtet.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg ble kanskje litt fremmedgjort, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, (må man vel si).

    (Og det må også ha vært noen problemer, på Rimi Bjørndal, siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, dreiv og styrte, med det her personalmøtet, da.

    For det å arrangere personalmøter, det er jo egentlig butikksjefen, (det vil si Irene Ottesen, på den her tida, vel), sin jobb).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En søndag kveld, (mens jeg studerte ved ingeniørhøyskolen).

    Så var jeg nede i vaskekjelleren, (i Rimi-bygget), i cirka 23-tida, om kvelden vel, for å hente vasken min, (for jeg pleide å vaske en maskin med hvitvask og en maskin med fargede klær, hver søndag), i vaskemaskinen eller tørketrommelen, da.

    (Jeg pleide vanligvis å tørke klærene mine, på tørkestativ og kleshengere, i leiligheten min.

    For de ble ofte krøllete, hvis jeg tørket de, i tørketrommelen, (i vaskekjelleren der), fant jeg ut.

    (For det tok seg ikke så bra ut, på jobben, å gå med krøllete Rimi-skjorter, for å si det sånn).

    Hvis det ikke var sånn, at jeg hang opp den fargede vasken, i leiligheten min, da.

    Mens jeg tørket hvitvasken, (det vil si håndklær osv.), i tørketrommelen, i vaskekjelleren, da.

    Noe sånt).

    Og da jeg gikk ut av heisen, (i tredje etasje).

    Så kunne jeg høre at hu nordlending-dama, (hu som jobba som assistent, på Rimi Ringen), i nabo-leiligheten, (den tidligere leiligheten til hu negerdama Sophia), ble pult bakfra, (hørtes det ut som).

    (For jeg kunne høre noen sånne ganske raske, karakteristiske og taktfaste daskelyder, ganske godt, da).

    Av en eller annen ‘puler’, da.

    Så selv om hu nordlending-dama vel var singel.

    Så hadde hu tydeligvis en eller annen elsker, da.

    (Og det var lydt, fra Rimi-leilighetene, og ut i gangen, det visste jeg fra før.

    For jeg hadde først satt den døra, som var mellom stua og gangen, (i leiligheten min), ned i kjelleren, i Rimi-bygget der.

    For det var et sånt rom der, hvor folk satt møbler, som dem ikke brukte osv., da.

    Og der så jeg det, (når jeg gikk til vaskekjelleren, en gang, var det vel kanskje), at det stod noen sånne ‘gang-dører’, som folk hadde satt der, (regner jeg med), for å slippe å åpne gangdøra, hver gang de enten skulle ut, eller inn på badet, (som lå i tilknytning til gangen), da.

    (Noe sånt).

    Men etterhvert, så merka jeg det, (etter å ha bodd der et år, eller noe sånt, vel).

    At jeg kunne høre folk, som prata sammen, ute i korridoren der.

    Så da henta jeg opp en sånn gang-dør igjen, (fra kjelleren), og satt tilbake den, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den sommeren, som jeg slutta, som butikksjef, (må det vel ha vært).

    Det vil si sommeren 2002.

    Så hang hu nordlending-nabo-dama mi, ute på terrassen, ‘hele tida’, oftest sammen med minst en venninne, da.

    Og det er så liten plass, i disse Rimi-leilighetene.

    (Butikksjef Kristian Kvehaugen, kalte jo dette bygget for ‘Rugekassa’, da han var på den personalfesten, som jeg arrangerte hjemme hos meg, for Rimi Bjørndal, i 1997).

    Og jeg orka ikke noe dramatikk, mellom naboen min, og meg selv, liksom.

    (Og disse damene, de var jo nesten en generasjon yngre enn meg.

    Som jo fylte 32 år, denne sommeren.

    Og jeg varjo  også litt nedfor, på den her tida, pga. problemer med jobben, osv.

    Så jeg prøvde vel å få litt ro og hvile, for å liksom komme meg litt igjen, både fysisk og psykisk, (som det vel heter), etter problemer på jobben osv., da).

    Så det var ikke sånn, at jeg også forsvant ut på terrassen, når nabo-dama og venninnene hennes, satt der, liksom.

    Jeg holdt meg mest for meg selv, inne i leiligheten min, da.

    For jeg orka vel ikke å forklare om hvorfor jeg hadde slutta som butikksjef, osv.

    Og disse to-tre damene, (som pleide å henge på nabo-terrassen), de var jo fulle av liv, og skravla ganske mye da, på nabo-terrassen.

    Jeg husker blant annet at hu ene sa noe sånt som at: ‘Hvis jeg bare hadde hatt en mann’, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne nok ‘ha lagt inn noen aksjer der’, (som min tidligere kamerat, fra Larvik, Frode Kølner, vel muligens ville ha sagt det).

    Men jeg ville vel ikke blande jobb og fritid for mye, da.

    Det var nok Rimi-greier, de dagene jeg jobba på Rimi Bjøndal, (og seinere også på Rimi Langhus), mente jeg vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg lot de her nabo-damene være i fred, da.

    Men jeg mener å huske det, at jeg klagde litt, til halvbroren min Axel, (når han var på besøk hos meg en gang, på den her tida), over at de nabodamene ‘alltid’ satt på terrassen, (ut mot Waldemar Thranes gate 3), da.

    For da hørte man den skravlinga deres godt, inn i min leilighet, da.

    For jeg pleide ofte å la terrassedøra, stå åpen.

    For jeg likte å ha frisk luft, i leiligheten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nordlending-nabo-dama, hu hadde også en katt, som het Chaplin, (husker jeg).

    Og den katten, den var hvit, med store, svarte flekker, (husker jeg).

    Og Chaplin, han kom noen ganger gående inn i leiligheten min, fra terrassen, mens jeg lå på senga mi, (den super-singel-rammemadrassen med bein, som jeg kjøpte brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo), og så på TV, (for eksempel).

    Og når det hendte, så bare ‘slang’ jeg Chaplin, over på terrassen, til hu nordlending-dama, (som eide katten), da.

    (Som ikke satt der absolutt hele tida, da).

    Og en gang, som jeg gikk til eller fra den rammemadrassen og badet eller kjøkkenkroken.

    Så skimtet jeg, i øyekroken, at hu nordlending-nabo-dama, slang Chaplin, over på terrassen min, da.

    Så hu nordlending-nabo-dama, hu var kanskje litt kåt på meg da, (kan det vel muligens virke som).

    Siden hu nok prøvde å få meg, til å gå på døra hennes, for å levere Chaplin, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Men jeg orka ikke å ha ei dame, som jobba i Rimi, liksom.

    Det ble nok Rimi på jobb, (mente nok jeg), da.

    Så jeg bare slang Chaplin over på nabo-dama si terrasse igjen, den gangen som jeg liksom tok henne på fersken, med ‘katte-tulling’, også.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdagskveld, (må det vel ha vært), mens jeg gikk på ingeniørhøyskolen.

    Så så jeg plutselig det, (når jeg gikk ut på terrassen, av en eller annen grunn), at Chaplin, gikk rundt, oppå taket, til lageret, (må det vel ha vært), til Rimi-butikken, i Waldemar Thranes gate 5.

    Så Chaplin hadde altså falt en etasje ned, (virka det som for meg), og trasket rundt, utafor ‘verandadøra’, til tannlegen, som leide lokale, i andre etasje, i ‘Rugekassa’, da.

    Og nordlending-nabo-dama, hu var ikke hjemme, denne lørdagskvelden, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Og tannlegen, han dukka jo ikke opp der, før på mandagen.

    Så jeg var litt redd for at Chaplin, (som nesten var litt min og, siden den jo hadde vært så ofte, inne hos meg), skulle stryke med, (eller noe lignende), da.

    Så jeg bestemte meg for å prøve å redde Chaplin, da.

    Men Chaplin ville ikke krabbe opp i en bøtte, (eller hva det var igjen), som jeg prøvde å få den til å gå opp i, (for så å heise den opp, til tredje etasje), da.

    (Noe sånt, var det vel, at jeg prøvde å få til.

    Selv om jeg ikke husker det her helt nøyaktig nå).

    Så jeg måtte faktisk gå ut av Rimi-bygget, og så opp på lagerrampa, til Rimi-butikken i Waldemar Thranes gate 5.

    (Hvor jeg hadde vært en gang før.

    For jeg hadde satt de bananeskene, som jeg hadde brukt, da jeg flytta til St. Hanshaugen, utafor lagerrampa der.

    For det pleide å stå banankasser der, noen ganger, da).

    Og det jeg gjorde, var at jeg plasserte mange Ringnes-plast-halvpaller, (som stod på lagerrampa der da), oppå hverandre.

    Og så klatra jeg, 3-4 meter opp, da.

    Sånn at jeg fikk armen min opp til det taket, som Chaplin travet rundt på, da.

    Og så ropte jeg på Chaplin, da.

    Og da Chaplin, (som var en ganske rolig katt), kom bort til meg.

    Så tok jeg tak i Chaplin, og holdt den, mens jeg klatret ned igjen, da.

    Og katta begynte ikke å klore, (eller noe sånt), for da kunne jeg ha falt og slått meg ganske kraftig da, (for å si det sånn).

    Og så tok jeg med katta opp, og slang den over på terrassen, til hu nordlending-dama, da.

    (Som jeg regna med at hadde mat til katten sin, inne i leiligheten sin, da.

    Og jeg regna med at terrassedøra hennes stod åpen da, (for å si det sånn)).

    Og så gikk jeg ned til lagerrampa, til den Rimi-butikken, igjen.

    Og så rydda jeg de Ringnes-halvpallene, sånn at de ble stående, cirka sånn som de hadde stått, før jeg klatra opp på dem, for å hente ned den katta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så ble Chaplin litt redd for meg, (hadde jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Fra de ganske få gangene, etter det her, som Chaplin dukka opp, i leiligheten min, da.

    (Kanskje fordi at jeg hadde vært ganske resolutt, da jeg henta ned den katta, fra det taket, da).

    Og jeg må innrømme det, at da jeg noen måneder seinere, (må det vel ha vært), igjen så det, at den katta, trava rundt, oppå det taket, (3-4 meter under terrassen min).

    Så gadd jeg ikke å gjøre noe, (må jeg innrømme).

    For det var jo egentlig livsfarlig, å klatre opp på de halvpallene, for å hente ned den katta, da.

    Og det virka som at katta ikke likte det heller, siden den vel ble litt redd for meg, etter den ‘redningsaksjonen’ min, da.

    Så det er mulig Chaplin hadde begynt å klore meg, (eller noe sånt), hvis jeg hadde prøvd å redde den ned, en gang til.

    (Og det hadde vel blitt litt dumt liksom, hvis jeg skulle fortsette å redde den katta, da.

    For jeg kunne vel nesten ikke ha klatra opp på det taket, en gang i uka liksom, heller.

    Da ville det nok gått galt tilslutt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg nesten ble litt som en kjendis, de siste årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, som jeg skulle ta bussen.

    (Enten til eller fra jobben, vel).

    Så overhørte jeg det, at en ung dame, (i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene), vel.

    Spurte en ung mann, (som vel også kan ha vært i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene).

    Om: ‘Vet du hvor han der jobber?’.

    Og så: ‘På Rimi Bjørndal’.

    For liksom å gjøre narr av meg da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (Dette var vel muligens på 37-bussen sin holdeplass, nede i Regjeringskvartalet.

    Mener jeg litt vagt å huske.

    På vei hjem fra jobb, (eller om var ingeniørhøyskolen), en dag eller kveld, da.

    Og dette var folk, som jeg ikke ante hvem var.

    Men jeg var mye ute på byen, de årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Først mye sammen med Magne Winnem.

    Så mye aleine, på den første halvdelen av 90-tallet.

    Og så en god del sammen med halvbroren min Axel, på den andre halvdelen av 90-tallet.

    Og jeg var også en god del ute på byen, sammen med David Hjort, (som jo var i party-miljøet, i Oslo).

    Og DJ Toro aka. Thor Arild Ødegård, (fra Rimi Bjørndal); dro meg også med ut på byen, noen få ganger.

    Og etter at jeg sluttet som butikksjef, så handla jeg noen kule/stilige gensere osv., i en litt eksklusiv klesbutikk, som lå ikke så langt unna Rådhuset, (i retning av Østbanen).

    Så til slutt så ble det sånn, at folk kjente meg igjen, på bussholdeplassene, osv.

    (Selv om jeg må jeg innrømme, at dette var et engangstilfelle.

    At jeg overhørte det, at folk prata om meg, på den her måten.

    Selv om jeg også mener at jeg overhørte en gang, at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’.

    Da jeg skulle stikke innom Khaldoon, fra Rimi Bjørndal, på jobben, etter at han hadde begynte å jobbe på 7-Eleven, på Grønland.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og den Rimi Bjørndal-jobben, (som de liksom dreit meg ut, for å ha).

    Det var jo bare en ekstrajobb, som jeg hadde, for å betale husleia liksom, mens jeg studerte.

    (Og det var jo forresten en lederjobb, som låseansvarlig).

    Så å le av en student, fra ingeniørhøyskolen, (som også er i Heimevernet), det er vel kanskje litt rart?

    Jeg hadde jo også enda en ekstrajobb forresten, (på den her tida), nemlig som låseansvarlig, på Rimi Langhus.

    Så jeg hadde nøkkelknippene, til to Rimi-butikker, (Rimi Bjørndal og Rimi Langhus), liggende i en skuff, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

    Og jeg var også en tidligere butikksjef, (noe som vel ihvertfall burde få litt respekt for), fra Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus.

    Så det var vel mer sånn, at jeg lo litt inni meg, av hu unge dama, som liksom skulle drite meg ut, på bussholdeplassen, (i Oslo sentrum), da.

    Det var ihvertfall ikke sånn at denne utdritingen hennes, (av meg), såret meg, noe særlig, da.

    Jeg følte meg mer som en slags supermann, (hvis jeg skal være ærlig).

    Siden jeg jo hadde en AG3, fra Heimevernet, og 200 skudd, i garderoben, blant annet.

    (Selv om man etterhvert måtte sende inn en liten del, av dette våpenet, sånn at det i realiteten, ble ubrukelig.

    Etter at jeg hadde vært i Heimevernet, i 4-5 år, (eller noe sånt), var det vel.

    Noe sånt).

    Og jeg syntes også at jeg hadde bra fremtidsutsikter, på den her tida, som jeg ble driti ut, på den her måten, (bak min rygg).

    Siden jeg jo lå an til å få en veldig bra betalt jobb, etter tre års studier, (på Bachelor IT-linja), ved HiO IU.

    (Noe som jeg var godt i gang med, da denne episoden inntraff).

    Og jeg var også data/markedførings-økonom, fra handel og kontor, da denne episoden inntraff.

    Og jeg var veteran, fra Geværkompaniet.

    Og jeg hadde også artium/generell studiekompetanse, og var immatrikulert, ved UIO.

    Og jeg hadde studert to år, ved NHI.

    Og jeg var op på #quiz-show, på nettet.

    Jeg hadde min egen chatte-kanal.

    Jeg hadde startet et bedriftsfotball-lag, som butikksjef, på Rimi Langhus, et par år før det her.

    Og mye mye mer, (som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 161: Mer fra de tre første semestrene, som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Første semesteret mitt, ved HiO IU, det startet forresten i august 2002.

    Og tredje-semesteret, det var ferdig, i desember 2003).

    Så dro min leder-kollega Fredrick, fra Rimi Bjørndal, meg med på å kjøpe pizza, etter jobben, (etter en torsdag-seinvakt, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært).

    Og dette behøvde vel ikke nødvendigvis å ha vært så rart.

    For Fredrick og meg, (og også en eller to ganger Toro aka. Thor Arild Ødegård), vi pleide jo noen ganger å dra på Burger King, i Grensen, for å spise burgere, etter jobben.

    (Alltid på Fredrick sitt inisjativ, vel.

    Så han Fredrick, han var litt som David Hjort, Magne Winnem og min fetter Ove, da.

    På den måten at han ‘alltid’ fant på ting, å gjøre, og at han maste på meg, om å være med på disse tingene, da.

    Så han Fredrick, han kunne være litt innpåsliten, da.

    På samme måte som Magne Winnem, David Hjort og Ove da, (må man vel si)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var rart, med denne pizza-spisinga.

    Det var at Fredrick ville at vi skulle gå av T-banen, på en stasjon, som lå mellom Mortensrud, (som var så langt som ‘Bjørndal-ring-bussen’ gikk), og sentrum, da.

    (På Østensjøbanen, da.

    Som også er kjent som linje 3.

    Og som på den her tida gikk fra Mortensrud og til Sognsvann, (eller noe sånt), vel.

    Noe sånt).

    Kan det ha vært på Godlia stasjon, (at Fredrick dro meg av T-banen, på vei ned til sentrum), tro?

    Hvem vet.

    Dette var ihvertfall en T-banestasjon, som jeg aldri hadde vært på før, husker jeg.

    Og dette var fordi at Fredrick kjente de som dreiv denne bydels-pizzeriaen, (som jeg mener å huske at lå i tilknytning til den nevnte t-banestasjonen), da.

    Og dette var noen barske muslimer fra Pakistan, (eller noe sånt), vel.

    Så hvordan Fredrick kjente disse barske ‘pizzeria-muslimene’, det veit jeg ikke.

    Var han kanskje i noen slags hemmelig avdeling av Al-Quaida, (eller noe sånt)?

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu jobba jo som butikksjef, på Rimi Bjørndal, til rundt årsskiftet 2002/2003 en gang, (var det vel).

    (Noe sånt).

    For da begynte hu jo istedet som assistent, på den store ‘nabo Rimi-en’, nemlig Rimi Mortensrud, da.

    Etter at jeg husker at jeg overhørte, (en tirsdag eller torsdag, som jeg skulle jobbe, på Rimi Bjørndal, må det vel ha vært), at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, klagde på, til Irene Ottesen, at hu ikke fikk helt dreisen, på å drive Rimi Bjørndal, da.

    (Noe sånt).

    Og en gang, iløpet av 2003, (må det vel ha vært).

    (Noen måneder etter at Irene Ottesen, hadde slutta, som butikksjef, på Rimi Bjørndal).

    Så var Irene Ottesen innom, på Rimi Bjørndal, (sammen med en eller to andre Rimi-folk, fra Rimi Mortensrud, eller noe sånt), da.

    Og da, så spurte hu meg, husker jeg.

    Om jeg ville være med henne og Ivan, og en del andre Rimi-folk, ut på byen, lørdagen etter, (mener jeg at det må ha vært).

    Og på den her tida, så var det sånn, at jeg ikke festa noe særlig, med hverken David Hjort, Magne Winnem eller broren min Axel, (husker jeg).

    (Det her var vel kanskje etter at David Hjort hadde dratt meg opp til Ammerud, for å fikse PC-en hans, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ihvertfall, så var det sånn, at jeg ikke hadde vært ute på byen, på en stund, da.

    Så jeg slo faktisk til, på å bli med de her Rimi Mortensrud-folka, (må man vel kanskje kalle dem), ut på byen, da.

    Og dette visste seg å være et utested, (som jeg ikke husker navnet på lenger nå), som lå i en sidegate, som gikk mellom Karl Johan og Grensen vel.

    Like ved Egertorget cirka, vel.

    Og der, så husker jeg at hele gjengen av oss, satt nede i første etasje, og drakk øl, da.

    Og jeg sa vel ikke stort, for jeg kjente vel ingen av de her folka så utrolig bra.

    (Jeg kjente vel Irene Ottesen best.

    Men hu er litt ‘dundrete’ og sånn, da.

    Må man vel si.

    Så jeg var vel litt sånn ambivalent, (må man vel si), overfor henne, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ivan, som jo jobbet som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Han hadde jo blitt ansatt, i den stillingen, av nettopp Irene Ottesen vel, noen måneder tidligere, da.

    (Ihvertfall så hadde Irene Ottesen vært sjefen hans, noen måneder tidligere, da).

    Men på den her tiden, så var altså disse to assistent-kolleger, i Rimi, da.

    Ivan var forresten fra Mandal, (mener jeg å huske).

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Ivan var veldig begeistret, fordi at fotball-laget Mandalskameratene, gjorde det så bra, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Og Ivar var også Rimi sin nye Casanova, (eller noe sånt), visste det seg.

    For hvis jeg skjønte det riktig.

    (Og dette fikk jeg vel også halvveis bekreftet, av Irene Ottesen, mener jeg å huske).

    Så hadde Ivar pult ei Rimi-dame, på dassen der, (eller noe sånt).

    De to ble ihvertfall borte veldig lenge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg måtte i minibanken, for å ta ut penger, (ganske tidlig på kvelden), mens jeg var, på det her utestedet, da.

    (For jeg er ikke så glad i å betale med visa eller kredittkort, på utesteder, da.

    For jeg har ikke lyst til å la visakortet mitt ligge i baren, liksom.

    For det synes jeg at virker litt risikabelt da, for å si det sånn).

    Og da gikk jeg litt nedover, i Karl Johan, og tok ut penger, ved Nordea der, (tidligere Kredittkassen), ved Stortorvet.

    (Like ved utestedet Broadway der, vel.

    Noe sånt).

    Og der, så møtte jeg faktisk Jan-er’n aka. Jan Henrik, fra Rimi Nylænde, (husker jeg).

    Han gikk rundt der, i lag med to-tre andre karer, i 20-årene, vel.

    Jeg fortalte Jan Henrik, at jeg var ute på byen, sammen med Irene osv., (som jeg regna med, at han visste, hvem var).

    (Siden de begge to hadde jobba i det samme Rimi-distriktet, på den samme tida, da).

    Og jeg spurte vel sikkert Jan Henrik, om hvordan det gikk, i hans nye jobb, som dørvakt, på Onkel Donald.

    (Som han tydeligvis hadde fri fra, den her kvelden, da).

    Men det var ikke sånn, at jeg spurte, om Jan Henrik og dem, hadde lyst til å bli med, tilbake til det utestedet, som Irene og dem var på, da.

    For så bra kjente jeg ikke Jan Henrik.

    Og Jan Henrik hadde også gjort narr av meg, en gang som jeg prata med han, utafor Onkel Donald der da, (husker jeg).

    For han gadd ikke å stå utafor Onkel Donald der, mens noen, (nemlig meg), stod og ringte, med en Nokia 3330 da, (var det vel).

    (At han sa til en kollega, (eller noe sånt), da.

    Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall).

    Og Jan Henrik og kameratene hans, de hadde nok helt sikkert andre planer.

    Jeg husker at jeg en gang så Jan Henrik, sitte sammen med noen kamerater, (ganske edru vel), inne på et ganske lite rom, inne på Stedet der.

    (Den gangen som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Og vi var på Peppe’s Pizza, nederst i Karl Johan, for å spise pizza.

    Før noen av oss, dro videre, til Stedet, (som seinere skifta navn til Tiger Tiger), da.

    Noe sånt).

    Og jeg kunne vel ikke ha invitert Jan Henrik og dem, heller.

    Siden det ikke var jeg, som arrangerte, den her byturen, da.

    Det var jo Irene som hadde bedt meg med, på den her byturen, liksom.

    Så da kunne vel kanskje ikke jeg ha bedt med noen andre folk dit heller, liksom.

    Men nå kjente jeg jo ikke Jan Henrik og dem så bra, heller.

    Og de hadde nok helt sikkert andre planer for kvelden også, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ut på kvelden, så gikk Irene Ottesen og jeg, (og vel muligens også noen andre av de folka som var med ut), opp i andre etasje, på det her utestedet.

    Der var det dansegulv, (husker jeg).

    Og jeg er jo ikke noe danseløve akkurat, men jeg stod og drakk øl, (delvis sammen med Irene Ottesen), og så på noen pene damer som dansa osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stod vel ikke så nær Irene Ottesen, oppe i andre etasje der, (tror jeg).

    For hu forsvant plutselig, og la igjen veska si, på det bordet, som hu stod ved der, da.

    Og så ba hu meg, om å passe på veska hennes, da.

    (Mens hu ble borte i 15-20 minutter, (eller noe sånt), kanskje).

    Og mens Irene var borte, så dukka det plutselig opp et rimelig voksent par der, (må man si), som tok plassen til Irene, da.

    (For jeg stod vel en meter eller to unna den plassen, da.

    Noe sånt.

    For jeg ville vel markere at jeg var på dette utestedet som singel, og ikke som typen til Irene, (eller noe sånt), liksom.

    Og jeg syntes vel kanskje at det var litt flaut, å stå ved siden av en dameveske.

    Så da stod jeg heller litt unna, liksom.

    Noe sånt).

    Og da måtte jeg jage bort det her høye paret, i 40-årene, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og jeg forklarte dem det, at de stod på plassen til Irene, da.

    Og jeg måtte vel peke på veska til Irene osv., for å få det her voksne paret til å skjønne dette, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dukka Irene Ottesen opp der igjen.

    (Uten at jeg veit hva hu hadde drivi med).

    Og enda litt seinere, så begyntedet å nærme seg stengetid, på det her utestedet, da.

    Og da, så husker jeg at jeg gikk ut av det her utestedet, sammen med Irene Ottesen, da.

    Som begynte å si at: ‘Nå fikk jeg lyst på sånn bakt potet, jeg’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde ikke lyst til å bli med hjem til Irene, (på Bjørndal), på nachspiel, (eller noe sånt).

    (Som jeg mener litt vagt å huske, at Irene muligens hadde hinta om.

    Jeg hadde jo for eksempel ikke giddi å blitt med David Hjort, på nachspiel, på Bjørndal, heller.

    Den gangen som søstera til David Hjort, Linn Korneliussen og dama til Erik Dahl, ble jaget, av en jentegjeng, ned Karl Johan.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    For det er noe litt kjedelig ved det, å dra til Bjørndal, på nachspiel, når man bor i sentrum, vil jeg si.

    Noe sånt).

    Så jeg stakk fra Irene da, (må jeg innrømme).

    Før det ble noe bakt potet-kjøping, taxi til Bjørndal og eventuell pulings.

    For Irene er jo litt ‘dundrete’, som jeg har skrevet ovenfor.

    Og jeg var jo med på den her byturen, som en singel kar, som ble med en Rimi-gjeng, ut på byen, liksom.

    Og ikke som typen til Irene, (eller noe lignende).

    Og Toro aka. Thor Arild Ødegård, han hadde visst prata dritt om meg, etter at Irene Ottesen, lå over hos meg, etter den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg hadde arrangert, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Ifølge Vanja Bergersen, så hadde visst Toro sagt noe stygt om meg da, siden jeg lot Irene ligge over, på Ungbo-sofaen min, (en sofa som jeg jo hadde tatt med, da jeg flytta, til St. Hanshaugen).

    (Noe sånt).

    Uansett, så bare stakk jeg av, da.

    For jeg hadde vel blitt litt vill og gal muligens, siden Ivan og ei Rimi-dame, hadde pult på dassen, på det utestedet, som vi nettopp hadde vært på, da.

    Så jeg måtte nesten prøve å være morsom selv og, tenkte jeg vel.

    (Noe sånt).

    Og  jeg var nok ganske full og, på det her tidspunktet.

    Jeg hadde nok drukket ganske mange halvlitere, iløpet av den kvelden, (vil jeg tippe på).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk tilbake, inn på det her utestedet, da.

    Og fant to pene blondiner, som hadde dansa hele kvelden, foran Irene og meg, da.

    Og de to damene, de viste seg å være irske, da.

    Og de jobba muligens på det her utestedet, som promo-babes, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde veksla noen ord, med de her pene irske blondinne-promo-babes-ene, inne på det utestedet.

    Så ble det til at de to irske blondinnene, og jeg, gikk i samlet flokk, ut av dette utestedet, og bort til Karl Johans gate, (i nærheten av Egertorget, vel), husker jeg.

    Og der møtte vi en walisisk sykkeltaxi-sjåfør, (husker jeg).

    Og de irske damene sa hei til han da, (husker jeg).

    Og jeg hadde nok sitti for mye, å lest om diverse mytologi osv., på nettet.

    For jeg begynte å si at det walisiske flagget, var kult, for de hadde en drage, i flagget.

    Og så ble jeg litt slem.

    For jeg hadde tv-kort, på PC-en min, på den her tida.

    Så jeg pleide jo å bruke PC-en, til å ta opp videofilmer, (fra sportssendinger, på TV), av Everton og Wayne Rooney-mål for England, (for han spilte jo for Everton, på den her tida, og var liksom et lysglimt, for Everton-fans, etter en del middelmådige sesonger, da).

    Og så sendte jeg noen ganger disse videofilmene, til en kar, i England, som drev et nettsted, som het Nil Satis da, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde blitt bannet derfra først, fordi jeg ikke skrev ‘takk’, (på engelsk), etter å ha sett på noen målvideoer, på det nettstedet, da.

    (Og etter en krangel, på det Nil Satis-forumet, hvor jeg klaget over denne banningen, da).

    Men det engelske flagget, som ble visst mye, på de nevnte England-fotballkampene, da.

    Det heter jo ‘St. George’s Cross’.

    Og det fortalte en gang faren, (nemlig Rick Hudson), i den vertsfamilien, i Brighton, som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen og jeg, pleide å dra til, i sommerferiene, på slutten av 80-tallet, meg, (husker jeg).

    For han var så fotballinteressert, da.

    Og jeg hadde innimellom noen rolige dager, på den her tida, da.

    Så jeg hadde lest litt om mytologi osv., på nettet da, (i månedene før den her byturen).

    Så jeg hadde litt om mytologi, i huet, under den her byturen, da.

    Så etter å ha skrytt av det walisiske flagget.

    (Og at det var kult, siden det var det eneste flagget i verden vel, som hadde drage-motiv).

    Så ble jeg litt slem, da.

    (Siden jeg ikke ville miste de her to irske skjønnhetene, til han waliseren, da).

    Så jeg spurte så han walisiske sykkeldrosjesjåføren, (på engelsk), om: ‘Is it the same dragon, that was killed by St. George?’.

    Og da svarte han waliseren: ‘No’, og ble litt paff, vel.

    Så jeg dreit han kanskje litt ut, da.

    Så jeg var litt slem, da.

    Og de irske damene, de ble vel kanskje litt imponert over mine ‘drage-kunnskaper’, da.

    Det er mulig.

    For de gikk så bare videre nedover Karl Johan, sammen med meg, da.

    (Selv om jeg nok fikk en walisisk uvenn, på grunn av det her, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens de to irske promo-babes-ene, og jeg, gikk nedover Karl Johans gate, (i retning av Østbanen).

    Så ble de to irske blondinene sure på meg, (husker jeg), siden jeg hadde kalt de britiske, da.

    For da ropte de nesten, at de var: ‘Irish’, (husker jeg).

    Og da klagde jeg litt, (husker jeg).

    For jeg hadde jo hatt valgfaget ‘de britiske øyer’, mens jeg gikk i fjerde eller femte klasse, (eller noe sånt), på Berger skole.

    Og det valgfaget, det sa lærer Leif Tangen, at han hadde med vilje kalt for ‘de britiske øyer’, for da kunne han også snike med noe stoff om Irland, (husker jeg).

    Så jeg sa da, noe om ‘the British Isles’, til de her irske damene, da.

    Og da lo de litt, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når vi kom litt lenger ned i Karl Johan der.

    (Cirka utafor Scotsman, vel).

    Så begynte de her irske damene, å prate med noen andre folk.

    (Mener jeg å huske ganske vagt, ihvertfall).

    Men jeg så noen litt små rom-damer, (må det vel ha vært), som solgte roser der.

    Og kjøpte ihvertfall en oransje rose.

    (Som var den siste rosen, som hu ene rom-dama hadde.

    Og den rosen var nesten en knopp, må man vel si).

    For 25 kroner, (eller noe sånt), kanskje.

    Og ga den rosen, til hu ene irske blondina, da.

    Og hu ble glad for den rosen, og sa til hu andre irske promo-babe-dama, at hu var så glad i fargen oransje, da.

    Og jeg, jeg var jo full.

    Og jeg hadde jo ikke så lenge før det her, vært på ‘harry-tur’, til Svinesund, sammen med David Hjort og Melina.

    Og da hadde Melina sagt til meg det, (enten på den her harry-turen, eller like før eller like etter), at oransje boksershorts, var så kule, da.

    Så jeg begynte jo da å bable om, (i fylla), til hu ene irske dama, at oransje underbukser, var så fint, da.

    (Noe sånt).

    Og da ble hu sur, (husker jeg).

    For hu mente vel da, at det ble vulgært, å prate om favorittfargen hennes oransje, og underbukser, i den samme setningen, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte vel også en rose, til hu andre pene promo-dama, (tror jeg).

    Men så kom Röyksopp, (tror jeg at må ha vært).

    Ihvertfall så var det fire nordlendinger, kledd i kule boblevester, (eller noe lignende klær vel), som kom gående nedover Karl Johan, da.

    Og det gikk ikke så raskt, med de to irske blondinene, og meg.

    For de ble vel hele tida sjekka opp, av andre karer, da.

    (Noe sånt).

    Og når de to irske promo-damene, møtte Röyksopp.

    Så begynte jo jeg å lure på, om de her blondinene, egentlig var promo-damene til Röyksopp, da.

    Og hu ene irske dama, (som hadde fått den oransje rosen, av meg, var det vel).

    Hu sa til meg det, at jeg så mer ut som folk i Sverige, for jeg så så perfekt kledd og stylet ut, med gele i håret, osv.

    (Noe sånt).

    Mens de nordlendingene, så litt mer røffe ut, i stilen da, (mente hu).

    (Noe sånt).

    Og det dukka også opp en kineser, i Karl Johan der.

    Som gjorde meg flau, (husker jeg).

    For han begynte å skulle sjekke opp disse promo-damene, selv om han prata veldig dårlig engelsk, da.

    Så da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    For det var jo nesten sånn jeg selv holdt på, (tenkte jeg da).

    Så da Røyksopp, de to promo-damene og jeg, gikk til venstre, inn Kirkegata der, (heter vel den gata), og bort til taxi-køen, ved Stortorvet der.

    Så prøvde jeg ikke engang å sette meg inn i taxiene, sammen med Røyksopp og de her to promo-damene, da.

    For jeg ville ikke trenge meg på, da.

    (Jeg ville liksom ikke drite meg ut, ved å få beskjed om, at jeg var ikke var ønsket, i de her taxi-ene, da).

    Så jeg bare gikk videre bort Kirkegata, (uten å vel se inn i taxiene engang), og så til venstre opp Grensen, og så hjem, vel.

    (Hvis jeg ikke dro en tur innom So What, på veien hjem, da.

    Hvis ikke det stedet var stengt, for kvelden, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 160: Enda mer fra Ammerud

    Det var også sånn, at en gang, mens jeg gikk et av de tre første semesterne, (må det vel ha vært), på bachelor IT, ved ingeniørhøyskolen.

    Så inviterte David Hjort meg opp til han og Melina, på Ammerud, (en lørdagskveld), fordi at han hadde problemer, med PC-en sin.

    David Hjort hadde nemlig noe slags virus, (eller lignende), på PC-en, som gjorde at den gikk veldig treigt, da.

    (Noe sånt).

    Det problemet, som David Hjort hadde med PC-en, det var ikke så lett å fikse.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og dette var jo egentlig ikke det vi lærte mest om, (på det studiet jeg gikk på), ved ingeniørhøyskolen, akkurat.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg klarte nå å fikse PC-en til David Hjort, etter en stund, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var jo en lørdagskveld, og jeg tok vel en taxi, ned til sentrum igjen, etter at jeg hadde fiksa PC-en, til David Hjort.

    (Hvis jeg ikke tok en t-bane eller en nattbuss, da.

    Noe sånt).

    Ihvertfall så var det sånn, at jeg havna på et gatekjøkken, som heter Kebabstua, i Ullevållsveien, på vei hjem, (husker jeg).

    Og der, så var det to damer, som satt og venta på kebab, like ved der jeg satt og venta da, (husker jeg).

    Og hu ene dama sa det til meg, at hu skulle ligge over, hos venninna si, men venninna hennes, (som også satt der), hu ville ikke låne henne en t-skjorte, til å ha på seg, dagen etter.

    (Noe sånt).

    Så det syntes jeg at var litt rart, at de her to damene, begynte å ‘bable’ om det her, til meg, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), at David Hjort, han fikk meg til å kjøre opp til Ammerud, en gang, med Sierra-en min.

    (Det her må vel ha vært like etter at jeg begynte å studere, ved ingeniørhøyskolen.

    Siden jeg fortsatt hadde Sierra-en, mener jeg).

    For da, så hadde David Hjort fått meg til å godta, å få to høytalere, (som David Hjort hadde fra sitt tidligere bosted, på Bjørndal, men som Melina ikke likte), som del-betaling, på de 3-4000 kronene, som David Hjort skyldte meg, (på den her tida), da.

    Så jeg fikk plutselig to kjempestore høytalere, (husker jeg), på en måte gratis, da.

    For David Hjort fikk sletta tusen kroner, av gjelden sin til meg.

    Siden jeg gikk med på å liksom kjøpe disse høytalerene, av han, da.

    (Noe som var David Hjort sin ide.

    Og at kjøpesummen, skulle være tusen kroner.

    Det var også David Hjort sin ide.

    Men jeg betalte ingen penger, for disse høytalerne, da.

    Siden David Hjort skyldte meg mer penger, fra før, enn de tusen kronene, som David Hjort tilbydde meg, at jeg skulle få disse høytalerne for, da.

    Og resten av gjelden, som David Hjort hadde til meg.

    Den har jeg ikke fått ennå, (per 27. januar 2013).

    Og det er vel snakk om 2-3000 vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det passa bra, at David Hjort tilbydde meg, å få kjøpe, disse høytalerne.

    For en Sanyo-høytaler, som jeg jo hadde fått med Kenwood-stereoanlegget mitt.

    Da jeg kjøpte det, hos Elnor, i 1988, (var det vel).

    (Altså cirka fjorten år tidligere).

    Den hadde begynte å streike, da.

    Så jeg var litt på utkikk etter nye høytalere, på den her tida, da.

    Men jeg hadde nok ikke endt opp med å kjøpe noen sånne kjempestore høytalere.

    Hvis ikke David Hjort liksom hadde prakka disse på meg, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten sånn, at da David Hjort flytta til Bjørndal.

    (I år 2000 må det vel ha vært).

    Så fikk han en vaskemaskin, (som var etter mora mi, som døde i 1999), av meg.

    Siden han ikke hadde vaskemaskin, i den da nye leiligheten, til han, Linn Korneliussen og Roger fra Sagene, på Bjørndal, da.

    Men da var det ikke sånn, (husker jeg), at jeg forlangte noen penger, for denne vaskemaskinen.

    Den fikk han gratis, da.

    Men når jeg skulle få noen høytalere, et par år seinere.

    Så måtte jeg betale for de, (ved at David Hjort fikk redusert gjelden sin til meg), da.

    Så det var liksom litt som at David Hjort var sønnen min, kan man nesten si.

    Siden han fikk ting av meg, og lånte penger av meg, innimellom.

    Men dette var mye fordi at jeg jo fikk mer enn 100.000 kroner, etter mora mi, da hu døde, i 1999.

    Og på den her tida, så hang jeg en del sammen med David Hjort, da.

    Så da blei det bare sånn, liksom.

    Men det var kanskje litt urettferdig, da.

    At David Hjort fikk en vaskemaskin, gratis, av meg.

    Men jeg måtte betale tusen kroner, for et par høytalere, som jeg fikk av David Hjort, et par år seinere, da.

    Men sånn var det også mellom Glenn Hesler og meg, (husker jeg).

    Et par-tre ganger, så lånte vi noen hundrelapper, av hverandre.

    (Hvis vi hadde litt dårlig råd, før vi fikk lønninga vår, en måned).

    Men Glenn Hesler han skulle da alltid ha renter, (når han lånte meg penger), husker jeg.

    Men det fikk aldri jeg, når jeg lånte Glenn Hesler penger, da.

    Så det var kanskje litt urettferdig.

    Selv om Glenn Hesler måtte bruke et kredittkort, som vel var for Lillestrøm-fans, mener jeg at han sa.

    Når han skulle låne meg penger, da.

    Så det var kanskje derfor at han ville ha renter, for å låne meg de her hundrelappene.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    Et av de tre første semestrene, (må det vel ha vært), som jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen.

    At David Hjort og Melina, ville ha meg med, på restaurant, (husker jeg).

    Og den restauranten de ville på.

    Det var en indisk restaurant, (mener jeg å huske), i gågate-delen av Karl Johan.

    Jeg var litt usikker, på hvordan klær jeg skulle ta på meg, før det her restaurant-besøket.

    Så det ble til at jeg skifta, fra olabukse, til chinos, foran David Hjort og Melina, (i leiligheten min), husker jeg.

    (Like før vi skulle dra, til den her restauranten, da).

    Noe som kanskje ble litt dumt.

    Men jeg var litt langt nede, på den her tida, etter problemer på jobb, osv.

    Så jeg var kanskje ikke helt med da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne restauranten, den lå ned en trapp, fra Karl Johans gate, ved Egertorget, ikke så langt unna Ark, vel.

    (Mener jeg å huske).

    Og den her restauranten, den lå på venstre hånd, hvis man gikk fra Egertorget, og ned mot Oslo S., (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke så mange folk på den her restauranten.

    Og David Hjort, Melina og meg, vi satt oss ned ved et bord, ganske langt inne, i restauranten da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    En kelner kom ganske raskt bort til bordet vårt, og spurte hva vi ville spise, (fra menyen), husker jeg.

    David Hjort, han ville ha en rett, som bestod av litt kylling, litt scampi og litt oksekjøtt, vel.

    (Noe sånt).

    Og han ville ha denne retten krydret ‘ekstra sterkt’ da, husker jeg.

    Og jeg selv, jeg bestilte den samme retten.

    Men jeg ba bare om å få denne middagen ‘sterkt’ krydre dat, (husker jeg).

    Og da så David Hjort litt skuffet på meg, (fra den andre siden av bordet), sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Men jeg så på David Hjort som en litt ekstrem person.

    Og muligens som en litt små-pervers person, kanskje.

    Jeg husker at han en gang sa til meg det, at han var redd for å ødelegge Linn Korneliussen, (husker jeg).

    (Altså hu dama han var sammen med, etter Heidi, fra Nord-Norge.

    Og før ei svensk Rimi-dame, som bodde i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate.

    Og etter hu svenske, så ble han sammen med Melina, (etter at han slutta i Rimi), da.

    Så David Hjort var samboer med tre-fire damer, på den tida, som jeg kjente han.

    (Nemlig fra høsten 1996 vel, (da David Hjort begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), og fram til jeg flytta til England, i 2004).

    Mens jeg selv, bare hadde et par korte forhold, iløpet av de samme årene.

    Men jeg jobbet som butikksjef da, og var jo i Heimevernet, så jeg hadde liksom litt ‘pondus’, sånn sett.

    Mens David Hjort liksom fikk cred, fordi at han hadde så mange damer, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var liksom den som hadde høyest status, av David Hjort og meg, i arbeidslivet osv., da.

    Mens David Hjort kanskje hadde mer status, i det sosiale livet, da.

    Siden han hadde så mange samboer-damer, og siden han kjente masse folk, i ‘party-miljøet’, i Oslo, osv.).

    Og da mistenker jeg at David Hjort mente det, at han var redd for å ødelegge Linn Korneliussen fysisk.

    Ved å ha for mye anal-sex med henne, (eller noe sånt), da.

    (Hvem vet).

    Jeg husker også en gang, som jeg skulle ringe Linn Korneliussen, om noe jobb-greier.

    Og da var det David Hjort som tok telefonen, da.

    Og da hadde David Hjort og Linn Korneliussen hatt sex, da jeg ringte, (tror jeg).

    For de liksom pusta og pesa, (begge to da), i telefonen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg så på David Hjort som en litt ekstrem, og muligens litt små-pervers, (eller ihvertfall litt eksentrisk), person da.

    Så jeg ville liksom markere, at jeg liksom var litt mer ‘normal’, enn han, da.

    Så derfor, så bestilte jeg ikke den middagen ‘ekstra sterkt’ krydret, (men kun ‘strekt’ krydret), da.

    For å liksom markere det, at jeg var den normale, mens David Hjort liksom var litt pervers, da.

    (For å tulle/overdrive litt.

    Men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette måltidet, det kosta vel cirka to hundre kroner, (mener jeg å huske).

    Og etter å ha spist den her middagen.

    (Som vel ikke gjorde meg helt mett, tror jeg.

    Men som vel smakte greit, (sånn som jeg husker det, ihvertfall)).

    Så skulle vi tre gå, til der Melina hadde parkert bilen sin, i Kvadraturen, (var det vel).

    Og vi hadde vel drukket litt og, på den her restauranten.

    Så da David Hjort, (må det vel ha vært), prata om at det var fantes et lesbe-utested, like ved der vi gikk, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så begynte David Hjort å prate om noe sånt).

    Så tulla jeg, og sa det, (noe som vel var litt dumt), at en gang, så skulle jeg kanskje prøve, (for moro skyld, liksom), å sjekke opp ei dame, på det lesbe-stedet, da.

    (For jeg var som jeg også skrev ovenfor, ikke helt på topp, på den her tida.

    Etter problemene på jobb, osv.

    Så de tingene jeg sa, de bar kanskje litt preg av det, da.

    Noe sånt).

    Og jeg mener også det, at jeg overhørte, på denne gåturen, fra Karl Johan, til Melina sin bil.

    At Melina sa til David Hjort, at hu godt kunne tenke seg å ha trekant-sex.

    Og så sa hu: ‘Men ikke med Erik’.

    (Noe sånt).

    Og det var greit for meg, må jeg innrømme.

    For jeg hadde ikke lyst til å ha sex med en, (litt ‘tvilsom’, må man vel si), kar og ei tidligere Bandidos-hore, (som David Hjort jo hadde kalt Melina, første gang jeg så henne vel, sommeren 2002, da de dukka opp uventa, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der, som en slags sommer-butikksjef).

    Og det hadde ikke blitt tatt opp med meg, at det dem egentlig ville, var å ha trekant-sex, da de dro meg med, på den her restauranten.

    (Men det ble vel brukt som unnskyldning, at Melina ville, at jeg skulle være med, vel.

    Noe sånt).

    Men jeg burde kanskje ant uråd, når det visste seg det, at hu litt slitne, lyshåra venninna, til Melina, ikke skulle være med, da.

    Men dette gikk ihvertfall ikke så langt, at jeg fikk noe spørsmål, om jeg ville være med, på trekant-sex, med Melina og David Hjort.

    For da hadde jeg nok svart nei takk.

    For det hadde blitt litt vel svett, synes jeg.

    Jeg er nemlig veldig glad i damer.

    Men ikke så glad i menn da, (for å si det sånn).

    Det skulle mye til, at jeg hadde blitt så desperat, etter å ha sex, at jeg ville gått med på, å hatt trekant-sex, med David Hjort og Melina, (for å si det sånn).

    Nei, da hadde jeg nok mye heller kjøpt meg ei hore, på horestrøket, (for å si det sånn).

    Så noe trekant-sex, (som involverte andre menn), det ville ikke vært aktuelt, for min del da, (for å prøve å klargjøre om det).

    Det hadde jeg nok vært særdeles lite interessert i.

    (Bare for å ta med om det).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 159: Mer fra Ammerud

    Jeg selv arrangerte vel bare fire hjemme-fester, på de femten årene jeg bodde i Oslo, (fra 1989 til 2004).

    Det var søskenbarnfesten, (som vel søstera mi Pia også var med på å arrangere, og som det vel egentlig var fetteren vår Ove, som foreslo at vi skulle ha, hvis jeg husker det riktig), på Ungbo, i 1994.

    Det var innflyttingsfesten, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.

    (En fest som det vel var Magne Winnem som egentlig ville ha.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og det var personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    (En fest som det vel var butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, som egentlig ville ha.

    Men jeg meldte meg frivillig, til å arrangere den festen.

    Siden dette ble tatt opp på en lederfest, som Kristian Kvehaugen arrangerte, hjemme hos seg selv, på Munkelia, ved Lambertseter, noen måneder tidligere).

    Og det var personalfesten, for Rimi Nylænde, i Rimi-leiligheten min, i år 2000.

    (Selv om det ikke ble drukket så mye, i leiligheten min, på den siste festen, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Men jeg kalte det vel for fest ihvertfall, mener jeg å huske.

    Og grunnen til at jeg hadde den festen, det var fordi at Rimi ga butikkene ekstra mye penger, på sosialbudsjettet, det året, for at vi skulle finne på noe sosialt å gjøre, for å hindre mye gjennomtrekk, av ansatte, i firmaet).

    Og David Hjort var ikke på noen av disse festene.

    Og det var fordi at jeg ikke ble kjent med David Hjort, før i 1997, da han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Men David Hjort var liksom ikke i den ‘harde kjernen’, av Rimi Bjørndal-folk.

    (Som jeg jobba sammen med, på den tida).

    For han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, en del måneder etter, at jeg hadde hatt den personalfesten, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Så jeg kjente egentlig ikke David Hjort så bra, da.

    Men David Hjort ba meg alltid med på fester.

    (Av en eller annen grunn).

    David Hjort hadde det nesten som en hobby, å arrangere fester, (kunne det omtrent virke som).

    Og etter at Magne Winnem ble ‘tøffel’, (altså han gifta seg jo med Elin fra Skarnes, og slutta å drikke, osv).

    Så syntes jeg at det passa bra, at David Hjort plede å invitere meg med på fester, ‘hele tida’.

    For annet enn Magne Winnem, så hadde jeg bare halvbroren min Axel, å gå ut på byen sammen med.

    Og han var jo åtte år yngre, enn meg.

    (Mens David Hjort var to-tre år eldre enn Axel ihvertfall, da).

    Og det var jo flaut, (syntes jeg), å sitte aleine hjemme, på nyttårsaften og 17. mai., osv.

    Så når David Hjort ringte, og spurte om jeg skulle være med på fester, her og der.

    Så slo jeg ofte til på det, da.

    Bare for å slippe å sitte aleine, på for eksempel nyttårsaften, liksom.

    Selv om jeg ikke kjente David Hjort og kameratene hans, så utrolig bra, liksom.

    Men jeg syntes at det var artigere å bli med på fest, med de folka.

    Enn å sitte aleine hjemme, (for eksempel), da.

    For folk spurte en jo noen ganger, på jobben og andre steder, om hva en hadde gjort, på nyttårsaften, for eksempel.

    Og da ble det flaut å si at man bare hadde sitti aleine hjemme, syntes jeg.

    Så jeg ble ofte med, når David Hjort lokket med fest, da.

    For David Hjort er også flink til å overtale.

    Men det var også sånn, at noen ganger, så sa jeg stopp, da.

    Like etter at jeg ble butikksjef, i 1998, så ville David Hjort ha meg med på Danmarkstur, (husker jeg).

    Men da sa jeg nei takk.

    For jeg var så ivrig etter å få begynt, på å rydde lageret osv., på Rimi Nylænde, og få den butikken bra, da.

    (Som ny butikksjef).

    Så jeg var ikke så ivrig, etter å feste, de første årene, som jeg jobba, som butikksjef.

    For jeg syntes at det å jobbe som butikksjef, var en ganske viktig jobb, da.

    Og jeg ville gjerne få butikken jeg jobbet i, (Rimi Nylænde), til å bli best mulig, da.

    Men etterhvert, så fikk jeg beskjed, av assistent Wenche Berntsen, på Rimi Nylænde.

    At hu ikke likte det, at jeg var på jobben, når hu hadde ledervakt.

    For hu trodde at jeg bare var der for å spionere på hvordan dem jobba, eller noe sånt.

    Så etter den episoden, så var jeg kanskje ikke så ivrig lenger, som butikksjef.

    Men jeg prøvde å få butikken bra, iløpet av de timene, som ledervaktene mine var på, da.

    Så da begynte jeg vel å feste litt mer også.

    Siden jeg jo da hadde en del fritid, selv om jeg jobbet som butikksjef.

    Siden jeg ikke hang på jobben så mye, på fritiden, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at den blokka, som David Hjort og Melina bodde i, på Ammerud, var den samme blokka, som Knut Hauge og Lene fra Rælingen, (fra Min Bok 2), bodde i, på den tida jeg jobba sammen med dem, på OBS Triaden, (i 1990 og 1991, var det vel).

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men begge disse to samboerparene, bodde ihvertfall i en stor blokk, på Ammerud, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Jeg lurer forresten på om den blokka, kalles for ‘Bananblokka’.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg har aldri bodd på den sida, av Groruddalen, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på fest, hos David Hjort og Melina, på Ammerud.

    Så ville de at jeg skulle bli med bort, til et utested, på Kalbakken-senteret, (eller hva det senteret egentlig heter igjen).

    (Det senteret hvor Rimi Kalbakken, (tidligere Edda kino), lå.

    Hvor jeg jo hadde jobba som butikksjef, et par år tidligere).

    Så det ble til at Melina, David Hjort og meg, vi gikk en gåtur, på cirka en halvtime, vel.

    Fra blokka deres, på Ammerud, og bort til ved Rimi Kalbakken der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt full, på denne gåturen.

    (Det var muligen denne gangen, som David Hjort hadde spandert så mye alkohol på meg, som han hadde kjøpt med, fra Tyskland.

    Hvem vet).

    Men jeg mener å huske det, at ei ganske pen dame, i begynnelsen av 20-åra, gikk sammen med Melina, David Hjort og meg, bort til Kalbakken der.

    Og hu dama, hu husker jeg at plutselig fortalte meg, om et triks, da.

    Hu sa det, at når hu gikk aleine hjem, til der hu bodde, i Oslo sentrum, etter en tur på byen.

    Så pleide hu å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda.

    Sånn at husnøkkelen hennes, stakk ut, mellom to av fingrene, i knytteneven hennes.

    Dette trikset hadde hu brukt en gang, (fortalte hu), som hu hadde blitt overfalt, på vei hjem, fra byen.

    Og da hadde han overfallsmannen fått så vondt, (av å ha bli truffet, av nøkkelen hennes), at han ikke klarte å holde henne fast, da.

    (Så hu kom seg i sikkerhet, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe annet som skjedde, under denne gåturen.

    David Hjort skulle skravle med meg, (må det vel ha vært).

    Og de to kvinnfolka, ble gående, litt i forveien, da.

    Og plutselig, så kom to fargede utlendinger, gående ut, fra et kultursenter for innvandrere, (eller hva det kan ha vært).

    (Ikke så lenge etter at vi hadde begynt å gå, på denne gåturen, da).

    Og da.

    (Mens disse to utlendingene, (som var to karer i 20-åra vel), gikk mellom Melina og venninna hennes, og David Hjort og meg.

    På veien, mellom Ammerud og Kalbakken, da).

    Så ropte plutselig David Hjort ‘putas’, (som vel er spansk for horer), eller noe sånt, ut i lufta liksom, foran seg.

    Men disse to utlendingene, de begynte ikke å bråke, da.

    Som jeg fryktet litt, at de skulle gjøre.

    Men de skjønte vel kanskje det, at det var Melina og venninna, som David Hjort vel kalte for horer.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi måtte gå rundt det senteret, (som Rimi Kalbakken lå i), for å komme fram, til det utestedet, som vi skulle på, (mener jeg å huske).

    Jeg hadde jo jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i drøyt halvår, et par år, før det her.

    Men jeg var ikke klar over det, at det fantes et utested, i det samme bygget, som Rimi Kalbakken, lå i.

    Og det utestedet var også ganske stort, (sånn som jeg husker det).

    Og det var ganske mange folk der, (mener jeg å huske).

    Men jeg var fortsatt litt flau, over at jeg nesten hadde blitt tvunget til å slutte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg stod mest for meg selv, borte ved en vegg, (eller noe lignende), og drakk en eller flere halvlitere, mens jeg var inne, på det her utestedet, da.

    (Som var et slags bydels-utested, (må man vel si).

    Og dette var muligens et ganske tradisjonelt utested, hvis jeg skulle gjette.

    Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert.

    For jeg har ikke vært på det her utestedet, hverken før eller siden, liksom).

    Hu unge venninna, til Melina, (nemlig hu som pleide å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda).

    Hu forsvant vel, fra det her utestedet, ganske kjapt, (mener jeg litt vagt å huske).

    Men ei annen venninne av Melina, (nemlig hu litt eldre, lyshåra venninna, som hadde vært med, på den ‘harryturen’, til Sverige, noen uker eller måneder før det her vel).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu dukka opp der vel.

    Og både hu og jeg.

    Vi skulle ned til Oslo sentrum igjen, etter å ha vært på det her utestedet.

    Så det endte med at vi tok samme drosje, ned til sentrum, da.

    Og hu venninna til Melina, hu spurte meg, om Sierra-en min, var ‘coupe’, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn.

    Dette må vel ha vært før jeg avskiltet Sierra-en, tror jeg.

    Regner jeg med, ihvertfall.

    Siden jeg vel må ha nevnt den bilen, liksom).

    Og da ble jeg litt flau, husker jeg.

    For hva som er coupe og hva som er sedan, osv.

    Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal jeg være ærlig).

    Men Sierra, det er liksom en sånn A4 personbil, (tenker jeg), da.

    Det er en slags standard personbil, liksom.

    Nesten som en Mercedes E190 eller E230, kanskje.

    Altså, det er ikke en stasjonsvogn og det er ikke en varebil.

    Og det er ikke en todørs ‘bybil’, (ala den første bilen til Magne Winnem), for eksempel.

    Men hva den typen personbil, som Ford Sierra er, egentlig kalles.

    Det er jeg ikke helt sikkert på, hvis jeg skal være ærlig.

    Så da ble jeg litt flau, (må jeg innrømme), siden jeg ikke kunne svare på dette, da.

    (Så hu venninna til Melina, (fra den Sverige-turen).

    Hu var tydeligvis ganske interessert i biler, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 158: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen

    De DVD-spillerne, som Rimi solgte, for cirka tusen kroner, høsten 2002.

    De var veldig populære, (husker jeg).

    David Hjort ville, (av en eller annen grunn), at jeg skulle kjøpe med en sånn DVD-spiller, for han.

    Fra Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så ville han at jeg skulle ta med den DVD-spilleren opp til han.

    Med T-banen, til Ammerud.

    Og det gjorde jeg da.

    Og jeg fikk vel penger av David Hjort, for DVD-spilleren.

    (Selv om jeg ikke har fått alle pengene han skyldte meg.

    Han skylder meg vel et par-tre tusen enda vel.

    På det tidspunktet, som jeg skriver dette, nemlig 24. januar 2013).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort er halvt dansk, (mener jeg at jeg har forstått, ihvertfall).

    Og faren hans, er fengselsprest, i Danmark, har David Hjort fortalt.

    Og David Hjort fortalte det, (på et av mine besøk, hos han og Melina, på Ammerud).

    At han hadde vært i Tyskland, og kjøpt mange forskjellige slags brennevin, shots og likører, da.

    (Noe sånt).

    David Hjort fortalte det, at han kunne bare gå rett gjennom tollen, med masse sprit, osv.

    (Av en eller annen grunn).

    Og David Hjort serverte meg kjempemange ‘smaksprøver’, på alle de forskjellige alkoholslagene, som han hadde kjøpt, (i Tyskland).

    Mens han var blid, på sin karakteristiske, (og vel kanskje litt overfladiske), måte da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under oppveksten, så hadde David Hjort bodd dels på ungdomshjem, i Danmark.

    Og dels i Oslo sentrum.

    (Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Og man kunne kanskje høre det noen ganger, på språket til David Hjort, at han hadde bodd i Danmark.

    Men han snakket med norsk uttale.

    Selv om han vel noen ganger brukte noen danske vendinger liksom, når han pratet norsk, da.

    David Hjort brukte vel for eksempel ordet ‘hvornår’, (mener jeg å huske), når han snakka norsk, da.

    Selv om det ordet vel ikke brukes i norsk egentlig.

    (Jeg har ihvertfall ikke hørt det, hverken før eller senere, fra noen andre, som prater norsk.

    Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort sin karriere, i Rimi, det gikk ganske raskt.

    Han jobba vel mindre enn et år, (som butikkmedarbeider), på Rimi Bjørndal, før han ble assistent, på Rimi Ljabru.

    Og etter det igjen, så ble han assistent, på Rimi Karlsrud, (mener jeg å huske).

    Men etter det igjen, så slutta vel David Hjort, i Rimi.

    Og han begynte så å jobbe som hjelpepleier, i Groruddalen.

    Noe også hans samboer, Melina, jobba som.

    (De var vel ansatt på det samme arbeidsstedet, tror jeg.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og jeg lurer på om det var hu Melina, som skaffa David Hjort den jobben.

    Noe sånt).

    Og da jeg spurte David Hjort om hva den jobben hans gikk ut på, (eller noe sånt).

    Så svarte David Hjort det, at han ‘tørka gamlinger i rumpa’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Melina hadde vel en ung sønn, fra et tidligere forhold, (tror jeg).

    Men man må vel si det, at David Hjort og Melina, var flinkere enn Magne Winnem, til å organisere livene sine, (eller hva man skal kalle det).

    For det var aldri sånn, (såvidt jeg kan huske ihvertfall), at sønnen til Melina, fløy rundt i stua hos dem, mens David Hjort, Melina og meg, satt og drakk der, på de tre-fire lørdagskveldene, som jeg var på besøk der, da.

    Så Magne Winnem hadde kanskje hatt noe å lære, om å organisere livet sitt, av David Hjort og Melina, da.

    Det er mulig.

    (Bare noe jeg tenkte på nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var på besøk, hos David Hjort og Melina, (på Ammerud).

    Så ble også Axel med, (husker jeg).

    Og da skulle David Hjort absolutt ha boksekonkurranse, (husker jeg).

    (For han hadde vel kjøpt seg et eller to par boksehansker, tror jeg).

    Og det endte med at Axel, David Hjort og jeg.

    (Og muligens Erik Dahl.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert).

    Endte opp, på plenen, utafor den svære blokka, som David Hjort og Melina bodde i, (på Ammerud), da.

    Og jeg hadde jo skada korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, sommeren 2002, (var det vel).

    (På en fotballtrening, med IT Akademiet, på Voldsløkka.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg måtte være forsiktig, når jeg boksa, i fylla, da.

    (Men jeg tok ikke den her boksingen så alvorlig, da.

    Men jeg måtte liksom bli med ut, når de andre absolutt skulle lekeslåss da, (må man vel kalle det)).

    Men jeg må si at Axel imponerte, (under den her slåssinga).

    For han var klart den kraftigste og mest veltrente, av oss, som var på den her festen da, (vil jeg si).

    Så hverken David Hjort eller meg, hadde noen som helst sjanse, til å klare å slå Axel, når vi liksom skulle ha boksekamper, da.

    (Utafor blokka til David Hjort og Melina der.

    Høsten 2002, eller når det kan ha vært, igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 157: Enda mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    Etter at Magne Winnem flytta til Spikkestad, (i 1997 eller 1998, må det vel ha vært).

    Så var det ganske sjelden, at han og jeg, gikk ut på byen.

    (Sånn som vi hadde gjort, under russetida og studietida mi.

    Cirka ti år tidligere).

    Men Magne Winnem hadde mast på at jeg skulle besøke han, ute i Spikkestad.

    For å se på TV, osv.

    Men det syntes jeg at ble litt kjedelig, å reise hele den veien, (ut til Spikkestad), bare for å se på TV.

    Nei, da likte jeg bedre å gå ut på byen, og prøve å møte damer, osv.

    Men en gang, så kunne jeg ikke si nei, til å dra ut til Spikkestad, (husker jeg).

    Og det var da Magne sin kone Elin, skulle føde deres andre barn.

    Dette var vel i en eller annen ferie, (eller noe sånt), tror jeg.

    Ihvertfall så hadde jeg fri, (husker jeg), da denne ‘masinga’ foregikk.

    (Dette var forresten mens jeg jobbet som butikksjef.

    For jeg husker at jeg hadde Sierra-en.

    Så dette var kanskje i år 1999 eller år 2000, eller noe sånt, da).

    Og jeg kjørte ganske raskt, ut til Spikkestad.

    Siden Elin Winnem skulle føde, da.

    Magne Winnem sa at jeg kunne sitte i en av Stressless-ene deres, i stua, og at de viste pornofilm, på TV1000, seinere den kvelden.

    (Så det her var kanskje en fredagskveld, det her da).

    Og grunnen til at jeg måtte være der, det var fordi at Magne og Elin sin unge datter, (Hanne Kristine), som var fire-fem år, (eller noe sånt vel), måtte passes på, da.

    Men jeg hørte ikke en lyd, fra Hanne Kristine, hele kvelden.

    (Så for alt jeg vet, så kan det hende, at hu ikke var hjemme engang).

    Og hvorfor Magne Winnem ikke fikk mora si til å passe dattera si, det veit jeg ikke.

    Men mora hans døde vel på rundt den her tida.

    Så det er mulig at mora allerede var død, da.

    Og hvorfor Magne Winnem gjorde et poeng av at det var pornofilm, på TV1000.

    (En ganske bra en og vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg måtte nesten se litt på den pornofilmen da, (husker jeg), siden Magne Winnem hadde nevnt den.

    Og Elin, hu skulle ikke føde, på sykehuset i Drammen, (av en eller annen grunn).

    Men de skulle kjøre helt til Ullevål sykehus.

    (Som vel er cirka dobbelt så langt unna der de bodde, enn det Drammen sykehus er, vel).

    Og da jeg spurte Magne Winnem om hvorfor de heller dro til Ullevål, for å føde.

    (Enn til Drammen sykehus, da).

    Så svarte ikke Magne Winnem noe, (husker jeg).

    Og han sønnen deres, (som ble født den dagen), han ble født med hjertefeil, (eller noe sånt), mener jeg å huske, at Magne Winnem sa seinere.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem så ofte, da han bodde, i Spikkestad.

    Så bodde han der jo i mange år, (fra 1997 cirka), mens jeg bodde i Oslo, (hvor jeg jo bodde fram til 2004).

    Så selv om jeg ikke besøkte Magne Winnem og dem, så mye som en gang i året, engang.

    Så ble det fire-fem besøk tilsammen der, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og et av disse besøkene, det var da jeg hadde problemer på jobben, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken), mener jeg å huske.

    Ihverfall så var jeg ikke så på topp, (husker jeg), under det her besøket.

    Og dette var om vinteren, (husker jeg).

    Og jeg husker at det besøket mitt kræsja rimelig mye.

    For Magne Winnem, han skulle jo ut og ake, sammen med ungene sine osv., under det her besøket mitt, da.

    Så jeg måtte være med dem i akebakken, (i Spikkestad), for å få noe ut av besøket mitt liksom, da.

    Og der møtte Magne Winnem en lokal politimann, (husker jeg), som også var ute og akte, med ungene sine, vel.

    Og Magne Winnem pratet om at jeg bare gikk i ‘Oslo-klær’, (husker jeg).

    (Han klagde på at jeg ikke gikk i varme klær, da.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde ikke akkurat regna med at Magne Winnem skulle dra meg med i akebakken heller, liksom).

    Så det var litt rart, (husker jeg at jeg syntes), at Magne Winnem maste så mye på meg, om å besøke han, ute i Spikkestad der.

    For de få gangene, som jeg var på besøk der, så skulle han bare i akebakken og sånn, uansett.

    Og de serverte også rester til middag; (under det her besøket), husker jeg.

    Så det var liksom ikke det helt store, (må jeg si), å besøke Magne Winnem og dem, ute i Spikkestad, da.

    Selv om de hadde fått seg vannrenser, husker jeg, da jeg var på det her besøket mitt, da.

    (Som antagelig var vinteren 2000/2001, vel.

    Noe sånt).

    Men da jeg spurte de, om hvorfor de hadde kjøpt seg vannrenser, så svarte de ikke noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg slutta som butikksjef.

    Så ville Magne Winnem en gang absolutt møte meg, i Oslo sentrum, for å se filmen Matrix 2, på Klingenberg kino, (husker jeg).

    (Matrix Reloaded, het visst den filmen.

    Og den hadde visst premiere, sommeren 2003.

    Så jeg på Wikipedia nå).

    Jeg husker at jeg var sliten, den dagen.

    For jeg hadde jobbet som leder, på Rimi Langhus, hele den lørdagen.

    (Jeg jobba jo som sommerbutikksjef, på Rimi Langhus, den sommeren.

    Og dette var vel før sommeren 2003 var ferdig, tror jeg).

    En eller annen, (det må vel ha vært David Hjort), hadde kjøpt med et helt eller halvt brett energidrikk, for meg, i Sverige, (husker jeg).

    (Etter å ha spurt meg, om jeg ville at han skulle kjøpe med den her energidrikken, vel.

    For jeg var ikke så fan av energidrikk, egentlig.

    Men siden David Hjort absolutt ville kjøpe med billig energidrikk for meg, i Sverige.

    Så jeg lot jeg vel han gjøre det, da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok med meg en sånn boks energidrikk, (husker jeg), da jeg skulle møte Magne Winnem, på Klingenberg kino.

    (Siden jeg var ganske trøtt da, etter å ha jobbet fra klokken syv om morgenen, (eller noe sånt), da).

    Jeg måtte ta en drosje, fra St. Hanshaugen, (husker jeg), for å rekke avtalen, med Magne Winnem, på Klingenberg kino.

    Drosjesjåføren begynte å prate om utlendinger.

    Og han mente at innvandrer bare ville ha jobber, som ikke var slitsomme, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Matrix Reloaded, var kjedelig, (husker jeg, at jeg syntes).

    Magne Winnem begynte å peke på lerretet, når en ‘skurk’, ble til flere like ‘kopi-skurker’, husker jeg.

    Etter filmen, så dro Magne Winnem meg ned til en liten park, like ved Rådhuset der, husker jeg.

    Og vi satt og ‘chilla’, på en benk der, da.

    Mens ei dame; (som egentlig gikk i en gruppe), gikk en omvei, for å gå forbi Magne Winnem og meg da, (virka det som, ihvertfall).

    ‘Hvorfor gikk hu sånn’, spurte jeg Magne Winnem.

    ‘Hu ville vel vise fram puppa sine da’, svarte Magne Winnem.

    (Noe sånt).

    Etter det her, så stoppa Magne Winnem ei dame, som kjørte sykkel-taxi, nesten borte ved Aker Brygge.

    For Magne Winnem ville bare at hu dama skylle sykle oss, for hundre kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hu dama sykla oss bort mot Akershus Festning der, da.

    Men den ‘seansen’, den var jo veldig pinlig da, (husker jeg, at jeg syntes).

    For å bare kjøre sykkeltaxi, for å få sitte på med en pen dame, som satt og tråkket, foran en.

    Nei, det ble veldig dumt og flaut, (husker jeg, at jeg syntes).

    Men Magne Winnem klarte å dra meg med, på den her sykkeltaxi-turen, da.

    Selv om jeg undret meg mye, over hva poenget egentlig skulle være, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter sykkelturen, så ville Magne Winnem tilbake til Spikkestad, (husker jeg).

    Han hadde jo slutta å drikke, noen år før det her.

    (Fordi at han fikk så vondt i hue, av å drikke, husker jeg at han sa, ved en par anledninger, vel).

    Og han hadde parkert bilen sin, ikke så langt unna den amerikanske ambassaden da, (var det vel).

    Og siden Magne Winnem alltid maste på meg, om å dra til Spikkestad, for å se på TV, osv.

    Så syntes jeg egentlig det var bedre, å dra på kino, (i Oslo), sammen med Magne Winnem.

    Enn å spise reste-middag osv., (hos han), ute i Spikkestad.

    Så jeg fulgte Magne Winnem til bilen da, (husker jeg), da han skulle hjem.

    Siden han pleide å mase om, at jeg skulle besøke han, da.

    Så tenkte jeg at jeg fikk være sosial, når jeg først møtte han, sånn at han kanskje ikke maste så mye, om at jeg skulle dra ut til Spikkestad, for å se på TV.

    Og Magne Winnem hadde parkert i en sidegate, til Drammensveien, vel.

    (Noe sånt).

    Og kjørte avgårde, til Spikkestad, (uten så veldig mye om og men da), husker jeg.

    Men ‘oppi der’, i Vika, (blir det vel).

    Så merket man at det var en fin sommerkveld, da.

    For det var blomster og busker, (som vel duftet ganske sterkt. osv.),  i noen av ‘overklasse-hagene’, oppi der, da.

    Så jeg våknet vel litt opp, selv om jeg jo hadde jobbet mye, den her dagen, da.

    Og jeg fikk lyst til å dra ut på byen, for å ta meg noen halvlitere da, (husker jeg).

    Så jeg gikk ned Drammensveien, (må det vel ha vært), og så videre bort Karl Johan, da.

    Og så dro jeg innom stamstedet, til Axel og meg, nemlig Studenten, da.

    Og nede på Studenten, så traff jeg Ingvill Storø, fra Rimi Langhus, (husker jeg).

    Og hu hadde vel slutta på Rimi Langhus, (på den her tida), tror jeg.

    For hu hadde vel flytta inn til Oslo, og begynt å studere, ved universitetet, tror jeg.

    Og hu var på Studenten der, sammen med typen sin, (må det vel ha vært).

    Og Ingvill Storø, hu forklarte det, at hu skulle studere i England, til høsten, ved universitetet i Bradford.

    Og hu forklarte at hu skulle studere ‘anti-korrupsjon’, (eller hva hu kalte det, igjen).

    ‘Noe lignende av det Eva Joly driver med?’, spurte jeg.

    Og det var det da, svarte Ingvill Storø.

    For Eva Joly var hennes forbilde da, (fikk jeg inntrykk av).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha drukket opp halvliteren min.

    Så tenkte jeg vel det, at jeg fikk vel la de her folka, (som jo nesten var en generasjon yngre enn meg), få være litt i fred.

    Så jeg sa fra til Ingvill Storø, om at jeg skulle ringe broren min Axel da, for å høre om han ble med ut, på byen.

    Så jeg gikk ut fra utestedet Studenten, for å ringe Axel, da.

    (For de spilte ganske høy musikk, på det utestedet, så jeg kunne nesten ikke ringe derfra, da).

    Så jeg ringte Axel, fra ute i Karl Johans gate der.

    Og Axel sa at han måtte ta en telefon.

    Og så ringte Axel tilbake og sa at han ikke ville bli med ut på byen.

    Noe som jeg syntes at var veldig rart, (husker jeg).

    For vanligvis, så var Axel alltid klart, for å ta noen halvlitere, da.

    (Sånn som jeg husket det, ihvertfall).

    Så jeg ble rimelig overrasket, (over det her), husker jeg.

    Jeg ble vel nesten litt fortumlet, tror jeg.

    For Axel og jeg, vi hadde vel nesten en slags stående avtale.

    Om at hvis en av oss ville drikke, så måtte den andre liksom bli med, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skule gjøre, da.

    Men Ingvill Storø og dem, de hadde ikke vært direkte uhøflige mot meg, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så jeg liksom rota meg ned til dem igjen, nede på Studenten, da.

    Og så forklarte jeg dem det, at broren min ikke ville bli med ut på byen, da.

    (Nesten litt i sjokk, vel).

    Og så hang jeg nede på Studenten der.

    I et par timer vel.

    Like i nærheten av der Ingvill Storø og typen hennes stod, da.

    (Ved den enden av bardisken, i kjelleren, på Studenten der.

    Som er lengst fra pianobaren der, liksom).

    Og så kjøpte jeg meg vel sikkert en kebab, (eller noe sånt), på vei hjem fra byen, da.

    For jeg hadde vel ikke fått spist middag, den her dagen, tror jeg.

    Så hvorfor Magne Winnem ikke ble med på McDonalds, (eller noe sånt).

    Det veit jeg ikke.

    Men det her var liksom en dag, som jeg så på, som Magne Winnem sin dag, da.

    Siden han ofte var så selskapssyk, da.

    Så jeg ble liksom bare med på det Magne Winnem ville finne på, den her dagen, da.

    Siden jeg jo hadde så mye fritid uansett, liksom.

    Siden jeg var ungkar, da.

    Mens Magne Winnem jo hadde vært gift, i bortimot ti år allerede, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 156: Mer fra tiden etter at jeg sluttet som butikksjef

    En gang, mellom august 2002 og desember 2003, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg plutselig en telefon, fra Gerd Jorun Vik, fra datalinja, på Gjerdes videregående, (i Drammen), skoleåret 1988/89, (altså nesten femten år tidligere), husker jeg.

    Gerd Jorun ringte fra USA, (tror jeg at det var).

    Hun spurte meg ihvertfall om jeg var interessert i å jobbe i USA, (i det firmaet hun jobbet for), husker jeg.

    Dette kom som en stor overraskelse for meg, (husker jeg), at Gerd Jorun Vik ringte meg, på denne måten.

    For vi hadde vel ikke gått spesielt godt sammen, på skolen.

    (Selv om hun satt, (alene), bak Andre Willassen, som satt ved siden av meg, i klasserommet.

    Og bak Gerd Jorun igjen, så var inngangsdøra, til klasserommet.

    Så vi satt nesten som en liten koloni, i klasserommet, Andre Willassen, Gerd Jorun Vik og meg.

    Til denne kolonien, så hadde også Monika Ødegård, fra Svelvik, hørt til.

    (Hun hadde nemlig sittet på plassen ved siden av Gerd Jorun Vik).

    Men hun flyttet en av de første ukene, over til motsatt side, av klasserommet.

    Like ved der Trine og Hege, (som var to jenter fra Kongsberg), satt.

    Og uten at jeg vet hvorfor Monika Ødegård forlot vår ‘koloni’.

    Men etter dette så var Gerd Jorun Vik litt sur, hadde jeg inntrykk av.

    Og Monika Ødegård, hu hadde måttet melde flytting, til sin tante, i Drammen, for å få gå på Gjerdes videregående.

    Mens jeg selv kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold, da.

    (Og fikk busskort, som var gyldig, helt fra Bergeråsen til Drammen.

    En bussreise på tre-fire mil, som krysset fylkesgrensen, mellom Vestfold og Buskerud).

    Siden jeg hadde så gode karakterer, fra de to første årene, på Sande videregående, da.

    Noe vel muligens ikke Monika Ødegård hadde.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om mora hennes var lærerinne, på Svelvik ungdomsskole.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg husker at jeg tenkte på Gerd Jorun Vik, som litt dum, (eller som litt ‘dust’, kan man vel si).

    Så at hu skulle ringe og tilby meg jobb i Amerika, det var omtrent det siste jeg hadde ventet, at skulle skje, i verden.

    Men det var fordi at hun husket Andre Willassen og meg, som to av de flinkeste i klassen, (som hu sa det, da jeg spurte henne, om hvorfor hu ringte akkurat meg).

    Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg så vel på meg selv, som en mye flinkere elev, enn det Willassen var, liksom.

    Jeg hadde liksom alltid vært en av de beste i klassen, helt fra jeg gikk i første klasse, (på Østre Halsen skole), liksom.

    Så at Gerd Jorun Vik så på Andre Willassen som like flink som meg, det ble jeg litt fornærmet over, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg må innrømme at jeg ble litt nysgjerrig, på dette jobbtilbudet, i USA.

    For jeg kjedet meg litt i Norge, (for å si det sånn).

    Så jeg ringte Magne Winnem og Andre Willassen da, (fra dataklassen), for å høre hva de syntes, om dette jobbtilbudet, da.

    (For jeg studerte jo, på den her tiden.

    Så jeg var ikke bundet av noen heltidskontrakter, med lang oppsigelsestid, eller noe lignende).

    Men jeg fant vel ut det, at dette jobbtilbudet ikke virker så utrolig seriøst.

    (Etter å ha Googlet navnet på dette firmaet, som Gerd Jorun Vik jobbet for.

    Som var et firmanavn, på tre bokstaver, eller noe, vel).

    Men jeg husker ikke helt hva denne jobben gikk ut på.

    Men det virket litt fristende å jobbe i utlandet, (husker jeg).

    Og jeg følte meg litt treig, (må jeg innrømme), siden jeg ikke hadde jobba i utlandet selv, da Gerd Jorun Vik, (som Magne Winnem forresten pleide å kalle for ‘Gerdie’), plutselig ringte meg, om det her.

    Men jeg ringte bare Gerd Jorun Vik tilbake, og sa at jeg ikke var interessert, da.

    Siden jeg tok studiene mine ganske seriøst, da.

    For jeg hadde jo utsikter til en bra betalt jobb, i 500-600.000 kroner i året-klassen, etter tre år, på bachelor IT, ved HiO IU.

    (For jeg fulgte med i avisene, om hvordan etterspørselen var, etter datafolk, på jobbmarkedet.

    Og den etterspørselen ble spådd å være på topp, i 2005, da jeg etter planen skulle være ferdig, med IT-studiene mine, ved HiO IU, da).

    Så jeg falt ikke for fristelsen, til å jobbe for Gerd Jorun Vik, i Amerika, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På HiO IU, så var det sånn, at min studiekamerat Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han holdt med Liverpool.

    Mens jeg holdt med Everton, da.

    Og da Dagga spurte meg, om jeg ble med på et veddemål.

    Nemlig at hvis Liverpool kom over Everton, på tabellen, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til han.

    Og hvis Everton kom over Liverpool, på tabellen, så måtte han kjøpe en kasse øl, til meg.

    Så syntes jeg nesten ikke, at jeg kunne si nei, til å bli med, på det, da.

    Så både våren 2003 og våren 2004, så måtte jeg kjøpte en kasse øl, til Dagga, da.

    Og våren 2005, da Everton kom høyest, (av de to lagene), på tabellen.

    Det studieåret, (2004/05), så var jeg jo University of Sunderland-student.

    Så da fikk jeg ikke noe ølkasse, selv om Everton endte over Liverpool, på tabellen, (i 2004/05-sesongen), da.

    Så det var litt urettferdig kanskje.

    Men det var jo artig at Everton endte over Liverpool på tabellen, likevel, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke så lenge før jeg slutta, som butikksjef, i Rimi.

    (Må det vel ha vært).

    For å begynne å studere, ved ingeniørhøyskolen og jobbe som låseansvarlig, på først Rimi Bjørndal og så både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus.

    Så flytta hu butikksjef Sophia, fra Rimi Skullerud, ut av naboleiligheten, i tredje etasje, i Rimi-bygget.

    Og istedet, så flytta det inn ei ung blondinne, fra Nord-Norge, som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Ringen, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg prata med henne, utafor leilighetene våre.

    (Mens jeg var på vei inn døra, eller noe sånt).

    Så spurte jeg henne, om hvordan han sjefen hennes, på Rimi Ringen, var å jobbe for, da.

    (Bare for å ha noe å prate om, vel.

    Han sjefen var forresten en ganske ung butikksjef, som jeg såvidt visste hvem var, fra Rimi sine butikksjef-seminarer, på Storefjell.

    Dette var en butikksjef som drev med elgjakt, mener jeg ihvertfall at jeg overhørte at butikksjef Kristian Kvehaugen, (fra Rimi Bjørndal), begynte å prata med han om, et år, på Storefjell.

    Noe sånt).

    ‘Han er en djevel’, svarte hu nordlending-dama da, (husker jeg).

    Noe som jeg stusset en del over, (husker jeg).

    Og som jeg kanskje fortalte videre, til Magne Winnem, eller noe sånt.

    (Det er mulig).

    Det var også sånn, at jeg hadde jo en ganske ny TV og jeg hadde også PC-en kobla til stereoanlegget.

    Så en gang, så fikk jeg hu nordlending-dama, på døra mi, i bare morgenkåpa.

    For hu fikk ikke sove, fordi at jeg bråkte sånn da, (mente hu).

    Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.

    (For det var jo bare TV-en, liksom.

    Så jeg skjønte ikke det, at den bråkte så mye, da).

    Og etter det her, så ble vi enige om det, at hu skulle bare banke i veggen.

    Hvis jeg glemte meg igjen, og ikke hadde skrudd ned lyden på TV-en, om kvelden, da.

    (Mens jeg satt på irc, og chatta på #blablabla, og var op på #quiz-show osv., da).

    Og det hendte vel en fire-fem ganger kanskje, at hu nordlending-dama begynte å banke i veggen.

    (På grunn av TV-en min, da).

    Men da skrudde jeg med en gang ned lyden på TV-en min, da.

    For det var ikke meninga mi, å bråke, liksom.

    Jeg bare levde litt i min egen verden, på fritida.

    Siden jeg var så mye på irc osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 155: Mer fra Rimi Bjørndal

    Jeg husker også det, at fra den tiden jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, under butikksjef Johan, (i 2003).

    Så fikk jeg ansvaret, (av butikksjef Johan), for å gjøre om frysediskene der, etter planogram.

    Jeg fikk med meg Fredrick, (var det vel), og sammen så gjorde vi om en frysedisk hver da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og etter dette, så fikk jeg liksom ansvaret, for å holde fryselageret ryddig, da.

    (Det vil si at jeg skulle fylle ut mest mulig, av de varene som lå på fryselageret, ut i frysediskene.

    Sånn at det ble minst mulig, som lå på lageret, og sakte gikk ut på dato, da).

    Men jeg må innrømme at jeg syntes at dette var litt rart.

    (At jeg skulle få denne jobben).

    For jeg tok jo ikke frysebestillingene.

    (Men de ble kanskje tatt automatisk, på den her tida.

    Så jeg var kanskje en slags ‘frysesjef’, på Rimi Bjørndal, i deler av 2003.

    Selv om jeg ikke jobba der så mye.

    (Jeg jobba først to vakter i uka der.

    Men fra høsten 2003, (en stund etter at jeg fikk den ledervakta, på fredagskveldene, på Rimi Langhus), så jobba jeg bare en vakt i uka, på Rimi Bjørndal.

    Og dette var ved siden av at jeg studere heltid, ved ingeniørhøyskolen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Fredrick og jeg gjorde om frysediskene, så måtte vi vel gjøre dette, samtidig med alt annet.

    Men jeg hadde jo drevet en god del med å gjøre om fryse- og kjøledisker tidligere.

    (Både på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde som assistent.

    Og også på Rimi Nylænde, som butikksjef).

    Så det var ikke sånn at jeg ble så veldig stressa, av den her jobben, (husker jeg).

    Jeg husker at da jeg gjorde om kjølediskene, på Rimi Nylænde, (i 1994 eller 1995), og på Rimi Bjørndal, (i 1996, må det vel ha vært).

    Så fantes det ikke planogram, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og heller ikke da vi fikk nye kjøle- og frysedisker, på Rimi Nylænde, i 1999, (da jeg jobbet som butikksjef der), hadde jeg planogram, da jeg liksom dreiv og bygde disken, (altså at jeg liksom fant plass til de forskjellige varene, sånn at disse ble liggende i blokker da, i først og fremst kjøledisken).

    (Ihvertfall så var det ikke planogram for kjøledisken.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så dette ganske vanskelige butikkarbeidet.

    Det gjorde Fredrick og jeg innimellom alt det andre vi pleide å gjøre, når vi jobba seinvaktene, på torsdagene, da.

    Og Fredrick mestret også dette ganske bra, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men man måtte liksom prøve å holde tunga rett i munnen, når man jobba som leder, i disse Rimi-butikkene.

    Så en sånn oppgave, som å gjøre om frysedisken, etter planogram.

    Den arbeidsoppgaven hadde jeg nok ikke turt å gitt til låseansvarlig Eivind, (på ledervakta hans, på fredagsettermiddagene), på Rimi Langhus, (på den tida jeg var butikksjef der, i 2001 og 2002).

    Jeg er ikke sikker på om det hadde fungert, liksom.

    Da hadde jeg nok heller prøv å få Anders Karlsson eller Kjetil Furuseth til å gjøre det.

    En dag de hadde fri, liksom.

    Eller, jeg ville kanskje prøvd å fått en av disse to, (som jo var låseansvarlige), til å drive butikken, (en vakt).

    Og så ville jeg ha gjort om fryseren selv, antagelig.

    Eller, Anders Karlsson klarte jo å gjøre om tørrvare-hyllene, etter planogram, (husker jeg).

    Så jeg kunne kanskje fått dem til å gjøre dette arbeidet, (med å gjøre om frysediskene etter planogram), og.

    Men hvis de ikke hadde ønsket å jobbe med det.

    Så kunne jeg spurt de om de ville jobbe en vanlig ledervakt.

    Og så kunne jeg ha gjort om fryseren selv, da.

    Men sånn gjorde ikke butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal det), da.

    Han bare la denne arbeidsoppgaven, (som er ganske stor, må man vel si), oppå alt det andre, (som vi gjorde til vanlig), liksom.

    Og Fredrick, han er vel en ganske stødig kar, (må man vel si).

    Og jeg selv hadde jo over ti års jobberfaring, fra Rimi.

    (Pluss at jeg også hadde jobba to år, på OBS Triaden, i Lørenskog.

    Og et år, på CC Storkjøp, i Drammen).

    Så vi fiksa vel dette ganske greit.

    Men hvordan butikksjef Johan visste at jeg klarte å gjøre om frysedisker osv., det veit jeg ikke.

    For jeg snakka vel omtrent aldri noe med han, hverken på jobb eller andre steder.

    For butikksjef Johan, han ville ikke at jeg skulle si noe, til han, da.

    Han ville bare at han skulle prate, til meg, liksom.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var jo en tøysekopp, (må man vel si).

    Ihvertfall så var det sånn, at hvis jeg spurte han, om han kunne gjøre ditt og datt.

    (Siden jeg jo var den lederen, som egentlig hadde seinvaktene, på torsdagene).

    Så pleide Fredrick å svare ‘Roger’, da.

    Og det betydde liksom at det var greit, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og en gang, så begynte jeg også å tulle litt, (husker jeg), når Fredrick sa dette ‘Roger’.

    For da sa jeg bare at: ‘Heter ikke du Fredrick, da?’.

    (Og lot som at jeg trodde at han mente at han het Roger, da).

    Så Fredrick og jeg, vi var noen ordentlige tullebukker da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spurte jeg Fredrick, (som liksom var litt innpåsliten, må man vel si).

    Om hvorfor han het Fredrick, med ‘c’.

    Og ikke ‘Fredrik’, liksom.

    For Fredrick med ‘c’, det er vel den engelske versjonen, av dette navnet.

    Så jeg lurte vel på om Fredrick kanskje hadde noen engelske foreldre, (eller noe sånt), da.

    Men da svarte bare Fredrick at: ‘Det vet jeg ikke’, (eller noe lignende), husker jeg.

    Så det var kanskje litt rart.

    (At Fredrick ikke visste hvorfor han hadde fått dette engelsk-klingende navnet, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det rareste Fredrick gjorde.

    (Som jeg vet om, ihvertfall).

    Det var vel da han begynte å si til meg, på jobb, (en gang), at jeg ikke var noe flink, til å sjekke damer, (var det vel).

    (Selv om jeg jo hadde som prinsipp, å ikke blande business og pleasure, da.

    Så det var jo aktuelt for meg egentlig, å prøve å sjekke opp damer på jobb).

    Og dette som Fredrick sa.

    (Om at jeg ikke var noe flink til å sjekke damer).

    Det syntes jeg at var så ‘far out’.

    Så det ble sånn, at jeg ikke svarte noe da, (husker jeg).

    Og noen dager etter dette igjen.

    Så sendte Fredrick meg en engelsk e-bok, (via e-post eller irc vel), hvor det stod i detalj, om hvordan man skulle sjekke opp damer da, (husker jeg).

    Men jeg hadde ikke tid til å lese dette, på den her tida.

    (For jeg var jo heltidsstudent og hadde samtidig to jobber.

    Nemlig som låseansvarlig på Rimi Bjørndal og som låseansvarlig på Rimi Langhus).

    Og jeg tok det ikke så seriøst, da.

    For jeg hadde jo for eksempel kjøpt en bok, som het ‘Kunsten å sjekke damer’, (eller noe sånt).

    Det første året jeg bodde i Oslo, (da jeg bodde på Abildsø), studieåret 1989/90.

    (Altså 12-13 år tidligere).

    Og ikke engang den boka gadd jeg å lese fra perm til perm, liksom.

    (Jeg bare leste litt i noen av kapitlene, for å prøve å få oversikten, over hva innholdet i boken gikk ut på, for å si det sånn).

    For jeg hadde jo allerede sjekket opp en god del damer, før jeg kjøpte denne boken, liksom.

    Men jeg var kanskje litt nede, (på den her tida), etter at forholdet mitt med Laila Johansen, (fra Skøyen), hadde endt så brått.

    (Det er mulig).

    Så denne e-boka fra Fredrick, (som jeg vel halvveis gjettet på at han nok hadde lastet ned fra det ‘nedlastingsprogrammet’ E-mule, som han hadde vist meg, like etter at han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), den ble det ikke til at jeg leste noe i da, må jeg innrømme.

    Og hvorfor Fredrick sendte meg denne e-boken, det veit jeg ikke.

    For jeg hadde jo pult mange damer, (nemlig Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, ‘So What-dama’, ‘Bærumsdama’ samt et par-tre horer), på den her tida.

    Så jeg var vel ikke noe jomfru akkurat heller, (for å si det sånn).

    Så hvorfor han Fredrick dreiv og sendte meg den her e-boka, det veit jeg ikke.

    Men han kjente meg vel ikke egentlig så bra.

    Vi hadde jo bare jobba sammen, noen måneder, (for å si det sånn).

    Men Fredrick, han var vel kanskje en slags nerd, da.

    Eller kanskje han trodde det var sånn, at alle skrøyt av sine dame-erobringer, på jobb.

    Men jeg liker ikke å prate om sex, med andre karer.

    (Og han Fredrick, han er jo nærmere femten år yngre enn meg.

    Så jeg er jo, (mer eller mindre ihvertfall), i en annen generasjon, må man vel si).

    Så han Fredrick, han blanda meg kanskje med noen andre da, eller hva det kan kan vært.

    Han fortalte meg jo det, at han hadde drevet mye med kunstig intelligens-programmering, på fritiden.

    Og han hadde jo en ‘barnslig’ sleik, vil jeg si, som gikk rett ned, liksom.

    (Uten at han hadde noe gele i håret, eller gjorde noe med håret, for å få det til å se kult ut, liksom).

    Så jeg lurte litt på om han muligens var en nerd.

    Han syntes jo at det var rart, (husker jeg), at jeg var kjent i Oslo sentrum.

    Så da er det nok snakk om en forvirret guttunge, som nesten bare har sittet på gutterommet, (i kjelleren hos mor og far), må man vel si.

    Og han Fredrick, han hadde jo vært rimelig spesiell, da han viste meg porno, på sitt digitale kamera, (ikke så langt unna Peppe’s Pizza, i Stortingsgata), før en bytur, med Rimi Bjørndal, høsten 2002.

    Så en del tydet vel på at Fredrick var en slags nerd, (vil jeg si).

    Men det var også ting som tydet på at han var mer som en kriminell, kanskje.

    Han sa jo til meg det en gang, at mora hans hatet han, (husker jeg).

    Og han sa jo også det, (på en selvsikker måte), at han hadde hatt dame, (eller damer), da han var et år, på folkehøyskole, (husker jeg).

    Og han sa jo det, til Toro, (en gang), at han burde be damer, som tagg han om mynter, (til toget hjem vel), i Oslo sentrum, om å suge han, mot å få disse myntene.

    (Alt dette har jeg vel skrevet om tidligere, i Min Bok 5).

    Men det var ikke så lett for meg, som er cirka femten år eldre, enn Fredrick, å plassere han, i riktig boks, liksom.

    Er Fredrick en nerd, eller er han kriminell, liksom.

    Å plassere Fredrick i noen boks liksom, det syntes jeg at var litt vanskelig, (må jeg innrømme).

    Så han Fredrick, han ser kanskje ut som en forvokst guttunge, med sin lubne fremtreden og nesten bolleklipp.

    (Og han har/hadde vel også litt bollekinn).

    Men han er en person med mange sider, vil jeg si.

    (Selv om kanskje ikke alle disse sidene er like fullt utviklet.

    Det er mulig.

    For han Fredrick, han hadde drevet med ganske mye forskjellig, som 18-20-åring, i 2002-2003, vil jeg si, at det virka som.

    Men jeg vet ikke om han har rukket å bli så moden, akkurat.

    Siden han har drevet med så mye, på så kort tid, liksom.

    Han er kanskje litt som en kyniker, mistenker jeg.

    Ihvertfall så ville jeg tatt det han sa, med en liten klype salt, (må jeg innrømme).

    For jeg tror muligens at han kan ha blitt litt degenerert, siden han har drevet med så mye forskjellig, på så kort tid.

    Og hvordan han Fredrick er nå for tiden, det veit jeg ikke.

    Dette er det ikke så lett for meg, å gjette om, for han Fredrick hadde jo drevet med mye forskjellig, allerede på den tida, som jeg jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal.

    Så jeg veit ikke om han fortsatt jobber der.

    Eller om han har fortsatt på sin karriere og har drevet med enda mange fler ting nå.

    (Hvem vet).

    Men Fredrick er veldig intelligent og selvsikker, (på tross av sitt guttungeaktige utseende), vil jeg si.

    Og nettopp dette guttungeaktige utseendet, det fører nok til at mange kanskje undervurderer han.

    Så Fredrick, han kan nesten virke litt skummel, (vi jeg si).

    Siden han ser litt ut som en forvokst guttunge, mens han egentlig er rå som en hardbarka sjømann, (må man vel si).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet meg om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 154: Mer fra tiden da jeg studerte ved ingeniørhøyskolen

    En gang, etter at jeg hadde jobbet en ledervakt, på Rimi Bjørndal, på den tida jeg jobba som låseansvarlig der.

    (Noe jeg jo jobbet som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så gikk jeg til bussholdeplassen, (på Bjørndal), sammen med muligens Songül.

    (Ihvertfall så var det noen utenlandske kolleger, som jeg gikk sammen med, da).

    Og da, så var det noe helt rart, som foregikk.

    Mellom Slimeveien og Rimi Bjørndal, (litt lenger ned i Slimeveien, (altså i retning Geviret), enn der bussholdeplassen ved Rimi Bjørndal/Granberg Senter ligger).

    Så lå det en svær gjeng med nazister.

    Og de lå helt stille, med slagvåpen som balltre osv., i en skråning, som lå mellom Slimeveien og parkeringsplassen/lagerrampa til Rimi Bjørndal.

    (Noe sånt).

    Det var sånn at vi kunne se disse nazistene, (som en utlending, som bodde på Bjørndal vel, sa til oss Rimi Bjørndal-folka at var nazister vel), på kanskje 20-30 meters avstand, mens vi gikk til bussholdeplassen, da.

    (Noe sånt).

    Jeg regna med at disse nazistene, (som muligens var fra Bøler, men det tørr jeg ikke å si helt sikkert), var på Bjørndal, for å slåss med utlendinger.

    Så jeg spurte noen utlendinger, om jeg skulle ringe til politiet, da.

    Men fikk jeg ikke noe klart svar.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og de nazistene, de lå bare helt stille, (på en surrealistisk måte, må man vel si), mens vi Rimi Bjørndal-folka venta på bussen, da.

    Så dette var jo som noe av det rareste jeg har opplevd noen gang, (må jeg vel nesten si).

    Eller, den sommeren, som min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på språkreise, til Brighton.

    (Altså sommeren 1988).

    Så opplevde jeg faktisk noe lignende.

    For der var det også sånn, at en gjeng med unge menn, med balltre osv., lå stille, like ved Churchill Square, en hel kveld.

    (Av en eller annen grunn).

    Så hva poenget med å ligge sånn helt stille, med balltre osv., skulle være.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er mulig at det er noen andre som vet det.

    (Det er mulig).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At like etter at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Sommeren/høsten 2002).

    Så hadde jeg ikke blitt helt varm i trøya enda der, da.

    Og da jeg skulle hente inn handlevognene, som stod utafor butikken.

    (Ved stengetid, en dag).

    Så hadde en norsk kunde, i 20-30-åra vel, bundet fast en hund, like ved der handlevognene stod.

    (Mens han var inne og handlet i butikken, da).

    Og det var også tre-fire aggressive innvandrergutter, i tenårene der, (husker jeg).

    Og de begynte å tulle med hunden, til han norske kunden, da.

    Og da han norske kunden kom ut fra butikken, og så det, at de utlendingene, dreiv og liksom ‘kødda’, med den hunden.

    Så skreik han nordmannen, til de innvandrerguttene, da.

    Og de begynte da å banke opp han nordmannen.

    Og han nordmannen måtte liksom løpe bortover, i Granbergstubben, da.

    Med de her aggressive innvandrerguttene, i hælene.

    For han nordmannen klarte ikke å forsvare seg, mot så mange aggressive innvandrergutter, da.

    Og det er mulig at han ikke fikk med seg hunden sin.

    Da han løp unna de her innvandrerguttene.

    (Det husker jeg ikke helt sikkert nå.

    Men det var vel antagelig sånn, at han ikke fikk med seg hunden.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og hva som skjedde videre, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med alle de her innvandrerguttene.

    Han nordmannen, (med hunden), han var kraftigere enn meg, (mener jeg å huske).

    Og han klarte ikke å forsvare seg, mot den her innvandrergjengen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg husker at jeg lurte litt på det, om det hadde blitt tøffere å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    På de årene som hadde gått, fra jeg sluttet der, (for å begynne som butikksjef, på Rimi Nylænde), i 1998.

    For i mellomtiden, så hadde det jo vært 11. september, osv.

    Og mens jeg jobbet der, (som låseansvarlig), så var det jo krigen i Irak, osv.

    Og han ‘kunde-Muhammed’, han hadde jo blitt skutt, (husker jeg at han sa ihvertfall), i 2002 eller 2003.

    Så det hadde nok blitt litt tøffere forhold, på Bjørndal der.

    Og jeg hadde jo vært ganske lenge sykmeldt.

    Ikke så lenge før det her.

    Siden jeg hadde vært overarbeidet, og hatt problemer med sjefene oppover i systemet, i Rimi.

    Så Rimi Bjørndal, det var kanskje ikke den riktige butikken for meg, å begynne jobbe i, når jeg ikke var helt på topp.

    For det var jo litt tøft for meg, å slutte, som butikksjef.

    Siden det var vanskelig å forklare hvorfor jeg gjorde dette, (for å begynne å studere igjen), med få ord, da.

    For det var jo et slags fall i status for meg, må man vel si.

    Å slutte som butikksjef og istedet begynne å studere.

    Så det var kanskje ikke den smarteste butikken, for meg, å begynne å jobbe i.

    (På Rimi Bjørndal).

    Siden miljøet der var ganske tøft, da.

    Og jeg liksom hadde møtt veggen, like før det her.

    Så jeg var ikke helt sikker på hva jeg skulle gjøre, med de her aggressive innvandrerguttene, som banka opp han kraftige nordmannen, (som hadde den hunden).

    Jeg fant ut at jeg burde prøve å ligge litt lavt, siden jeg var nyansatt der, (som låseansvarlig), liksom.

    Så jeg ringte ikke politiet engang, da den her episoden hendte, (husker jeg).

    For jeg var liksom ikke helt ‘varm i trøya’, på Rimi Bjørndal ennå, da den her episoden hendte, da.

    Så jeg fikk liksom ikke gjort noe, for å gå mellom de her aggressive folka, da.

    For han nordmannen, han hadde jo et rimelig ‘macho’ image da, (må man vel si).

    Med nesten army klær vel, og en schafer som bjeffa.

    Og han nordmannen skreik jo liksom, istedet for å prate.

    Så han var liksom ikke helt ‘main-stream’ han heller, (må jeg si).

    Og han forsvant jo i retning av rekkehus-blokkene, i Granbergstubben, (på Bjørndal).

    Så mange andre folk, må nok ha lagt merke til den her episoden, (vil jeg nok tippe på).

    Men det som er dumt, det er at det tar ti minutter cirka, å kjøre, fra Manglerud politistasjon, til Bjørndal.

    Så det er nesten ikke noe vits i å ringe politiet, (sånn som jeg huska det, fra da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal).

    For det tok ‘alltid’ lang tid, før politiet dukka opp der, hvis man ringte dem om noe bråk i butikken, (eller lignende), da.

    (Sånn  som jeg huska det, ihvertfall).

    Så å ringe politiet, på grunn av bråk.

    På Rimi Bjørndal.

    Det var noe jeg bare droppa etterhvert, (må jeg innrømme).

    Siden at politiet ‘alltid’ brukte så lang tid, da.

    Og ‘aldri’ var framme, før lenge etter at ‘bråket’ var ferdig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (Dette var vel muligens en pakistaner).

    Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).

    Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Og han jobba bare i ferier og sånn.

    Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.

    Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.

    En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.

    Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.

    For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.

    (Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.

    Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.

    Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.

    Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).

    Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).

    Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).

    Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    For dette var jo høsten 2003.

    Så dette er jo snart ti år siden.

    For å si det sånn).

    Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.

    Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.

    For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.

    Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.

    Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.

    Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.

    (Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.

    Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).

    Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.

    Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.

    Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.

    Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).

    Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.

    (Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.

    Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.

    Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.

    For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.

    (Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).

    Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.

    Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).

    For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.

    For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.

    (For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.

    Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.

    Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Og dette gavekortet, på 500 kroner.

    Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.

    For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.

    (Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).

    Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.

    Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.

    Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.

    (Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.

    Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.

    For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.

    Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.

    Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).

    Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.

    (Under butikksjef Kjell der).

    Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.

    At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Hvem vet).

    Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.

    Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.

    (Som tegn på at hu ble sur, da).

    Da jeg viste henne det her gavekortet.

    (Noe sånt).

    Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.

    Om hva hu brukte alle pengene sine på.

    For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.

    (Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.

    For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.

    En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.

    I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.

    Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.

    Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.

    Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).

    Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.

    Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.

    (Enn butikkene på vestkanten).

    For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.

    Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.

    Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.

    Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.

    Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Siden det var så lav snitthandel der, da.

    Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.

    Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.

    Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.

    Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.

    Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.

    Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.

    Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.

    Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    De var ganske modne og ansvarlige, da.

    Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.

    På tross av det høye arbeidspresset, osv.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.

    Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.

    (Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.

    Noe sånt).

    Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.

    For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).

    Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).

    Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.

    Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.

    Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.

    For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.

    Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.

    Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.

    Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.

    Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.

    Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.

    Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.

    Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.

    Da sløser man litt med penger, vil jeg si.

    Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).

    Det er mulig.

    Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.

    Hvem vet.

    (For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.