Stikkord: Min Bok 5
-
Min Bok 5 – Kapittel 143: Siste natt med Siri Rognli Olsen
Sommeren 2003, så hadde jeg også min siste natt, (håper jeg ihvertfall), med Siri Rognli Olsen.
Jeg hadde jo hatt sex med henne, på Abildsø, i 1990.
Og igjen, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, sommeren 2001.
Og jeg hadde også besøkt henne en gang, rundt sommeren 2002.
(Må det vel ha vært).
Og leid med filmen ‘Shrek’, (fra videobutikken som ligger mellom apoteket og Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate), på St. Hanshaugen.
Sommeren 2002, så hadde jeg også blant annet kjøpt med noe lakris.
Og Siri Rognli Olsen sa til meg: ‘Er du en sånn lakris-gubbe du?’, (husker jeg).
Men da svarte jeg ikke noe.
For å like lakris er vel ganske vanlig, mente nå jeg, ihvertfall.
Men Siri Rognli Olsen mente visst at det var veldig spesielt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter den her lakris-gubbe-pratinga, til Siri Rognli Olsen, sommeren 2002, så ble det ikke noe sex, (husker jeg).
Så sommeren 2003, så bestemte jeg meg, (litt i fylla vel), for å prøve å bruke et triks, som jeg hadde sett broren min Axel bruke, en gang vi var på nachspiel, (et år eller to før det her vel), hos ei bygde-dame, som var singel, for hun ville liksom oppleve Oslo da, (var det vel hu sa).
Hu dama satt og spilte gitar, på kjøkkenet, for Axel og meg.
Og plutselig, så begynte Axel å late som om han var en liten gutt.
Han la hodet sitt på kjøkkenbordet, (eller noe sånt), og sa sånn: ‘Å jeg er trøtt, jeg vil sove’.
(Noe sånt).
Og plutselig så ble bygde-dama og Axel borte, da.
Og jeg gikk for å se hvor de hadde blitt av.
(Ganske full som jeg var vel).
Og jeg gikk så inn på feil rom.
Og ei litt lubben venninne av bygde-dama, hu løp så toppløs fra en dobbeltseng, (med puppene hoppende opp og ned), mens hu sa til ei annen venninne av bygde-dama at: ‘Jeg må spy’, (eller noe sånt).
Så da lukket jeg raskt den døra, og gikk videre bort til døra ved siden av, da.
Og skimtet såvidt der at Axel og bygde-dama lå sammen i en seng, da.
Før jeg selv la meg til å sove, på en sofa, i stua, da.
Hvor bygde-dama sin lillebror var, da jeg våknet, (husker jeg).
En som var i militæret, og som hadde dukket opp på søndagsbesøk, hos bygde-søstera si, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg hadde litt lyst på sex, i 2003, (selv om Siri Rognli Olsen er ei dundre da, for å si det sånn).
Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å ta det ‘lure-trikset’, til Axel, da.
(For at det ikke skulle ende like mislykka, som året før, da).
Og da havna jeg raskt i dobbeltsenga til Siri Rognli Olsen, (husker jeg).
(For hu spurte da om jeg var trøtt og sånn, da).
Og da vi lå ved siden av hverandre, (i dobbeltsenga), så begynte jeg etterhvert å ta Siri Rognli Olsen, (som lå der toppløs), litt på puppene da, (husker jeg).
Men det ville ikke Siri Rognli Olsen, da.
Så jeg slutta med det, da.
Men så sa plutselig Siri Rognli Olsen det, at: ‘Det er nå litt godt å bli tatt på puppa lell sjø’, (eller noe lignende).
Så jeg skjønte det som at hu ga klarsignal til ‘pulings’ da, og kjørte på.
Men så en halvtime eller time seinere, (eller noe sånt), mens vi knulla, i fylla, da.
Så husker jeg det, at Siri Rognli Olsen sa: ‘Ikke bøy meg, ikke bøy meg’.
Så da lå jeg oppå henne, mens hu hadde beina opp mot hue sitt, da.
(Må det vel ha vært).
Og så klagde hu på at jeg liksom lå oppå beina hennes da, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
(Sånn at hu nesten fikk beina sine bak hue liksom, da.
Noe som vel kanskje må ha stramma litt i lårmusklene osv., til hu her dundra, tror jeg).
Selv om jeg ikke helt skjønte helt hva jeg gjorde galt, akkurat der og da, (husker jeg).
Så jeg bare fortsatte å pule, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg får også ta med om det, at etter at Siri Rognli Olsen og jeg, var ferdige med å pule.
Så ville jeg sove litt, da.
Og da klikka Siri Rognli Olsen, (husker jeg).
For hu la seg plutselig oppå meg, med alle kiloene sine, da.
For hu skulle liksom vise meg det, hvordan det var, å ligge underst, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så hu hoppa jo omtrent på meg.
Som en fribryter nesten, (må man vel si).
Og det knaka vel nesten litt i skjelettet mitt, tror jeg.
For Siri Rognli Olsen, hu er rimelig brei og kompakt da, (for å si det sånn).
Så hu veier nok rundt hundre kilo, (eller noe sånt), tror jeg.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg fikk også skjenn, (på trøndersk), fra Siri Rognli Olsen, (husker jeg).
Siden jeg hadde tatt det ‘lure-trikset’, til Axel, og latt som at jeg var trøtt, da.
Og under et av besøkene mine, hos Siri Rognli Olsen.
(Som jeg besøkte sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så fortalte forresten Siri Rognli Olsen meg det, at sex føltes mye bedre for damer, enn for menn.
(Noe jeg vel også hadde lest et sted, tror jeg.
Selv om jeg ikke skjønner hvordan noen kan vite dette.
For å være helt ærlig).
Og dette var vel sommeren 2001, (tror jeg), hvis jeg ikke tar helt feil.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Resten av natten fikk jeg vel sove i fred.
Og morgenen etter, så gikk jeg hjem til Rimi-leiligheten min, da.
Med bruset fra Akerselva, (som man kan høre, i Siri Rognli Olsen sin daværende leilighet, som hadde stue og soverom i et, må man vel si), i ørene.
(Fra natten før, da.
For jeg sovna vel ikke med en gang, etter den her ‘fribrytinga’ til Siri Rognli Olsen.
For å si det sånn).
Og etter det her, så har jeg ikke sett Siri Rognli Olsen noe mer.
Selv om vi sendte hverandre noen tekstmeldinger, våren/sommeren 2004 også.
(Vel på rundt den tiden, som jeg igjen jobbet som en slags sommerbutikksjef, på Rimi Langhus.
Noe jeg jo også jobbet som, sommeren 2003, da).
Men da ble det ikke noe av, at vi skulle møtes.
For Siri Rognli Olsen, (som da studerte bibliotekfag, ved HiO vel), hu skulle da også plutselig hente noen utvekslingsstudenter, (eller noe sånt).
(Noe som jeg syntes at hørtes litt rart ut, da).
Og jeg hadde jo i desember 2003, overhørt, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.
Så da Siri Rognli Olsen begynte å ‘bable’, (eller om hun tekstet), om disse utvekslingsstudentene.
Så droppa jeg hele det opplegget da, (for å si det sånn).
For jeg syntes at det ble for risikabelt, da.
For jeg skulle jo begynne å studere i Sunderland, bare noen uker etter det her.
Og grunnen til at jeg flyttet til Sunderland, det var jo fordi at jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da.
Så da var det dumt å ta masse unødvendige sjanser, så kort tid før jeg likevel skulle flytte bort, til England liksom, (tenkte jeg da).
(For å komme meg bort fra det her ‘mafian’-greiene da, muligens.
For jeg visste jo ikke helt hvem denne ‘mafian’ var.
Så jeg dro til Sunderland litt på lykke og fromme da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens jeg var på dette siste besøket mitt, hos Siri Rognli Olsen, sommeren 2003.
Så ble jeg plutselig oppringt på mobilen min, av Thomas Brun, (den daværende butikksjefen, på Rimi Langhus), husker jeg.
Og han ringte meg nok sikkert om noe jobbing, da.
Og dette var vel like før jeg dro på den London-ferien min, (sommeren 2003), tror jeg, (hvis jeg husker helt feil).
(Noe sånt).
Ihvertfall så ringte Thomas Brun meg også i London, (husker jeg).
(Mens jeg var på Marks and Spencers, i Oxford Street der, da.
Som jeg jo også har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så Thomas Brun, han ringte meg litt, på mobilen min da, (må man vel si).
Så jeg var vel kanskje som en slags nøkkelmedarbeider, på Rimi Langhus, selv om jeg også gikk på ingeniørhøyskolen, da.
Ihvertfall sommeren 2004, så var jeg vel det.
Siden den daværende butikksjefen, (som etterfulgte Thomas Brun), nemlig Stian Eriksen.
Han slutta som butikksjef der, like før sommerferien, i 2004, da.
Og da ble jeg spurt av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om jeg liksom kunne passe på butikken da, (eller hva hun sa igjen), den sommeren, da.
Selv om assistenten der, Espen Sigmund Nornes, jo selvfølgelig hadde høyere rang, enn meg, som jo bare var låseansvarlig.
Så det var litt galskap, den organisasjonen, av Rimi Langhus, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, stod bak, for sommeren 2004, (må man vel si).
Det var sånn at jeg som låseansvarlig, liksom fikk hele ansvaret, for å drive Rimi Langhus, den sommeren, da.
(Og jeg fikk ikke noe ekstra lønn, for dette ekstra ansvaret).
Så det var jo som i Bakvendt-land, (må man vel si), at jeg skulle styre butikken, og ikke assistenten, som var over meg i rang.
Men det var krøll med søknadene mine, til University of Sunderland.
(Hos HiO IU).
Så jeg trengte å ha noen penger, fram til jeg fikk studielånet, høsten 2004, da.
(I Sunderland).
Så derfor, så slo jeg til på dette forslaget, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg skulle ha hoved-ansvaret, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), for Rimi Langhus, sommeren 2004.
For da ble det en del arbeidstimer ut av det, (så jeg for meg da, og det ble det også, for jeg måtte jo jobbe der heltid, (noe som vel også var inneforstått), for å få hjulene til å gå rundt der da, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten også sånn, at Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg det, etter den gangen vi hadde hatt sex, sommeren 2001, (må det vel ha vært).
At den typen sex som vi hadde hatt da, (som var den vanlige misjonærstillingen vel), det kalte folk i hennes kretser, (som var sexklubb og S&M-kretser, tror jeg), for ‘vanilje’, da.
Men Siri Rognli Olsen, hu fortalte meg også det, at hu hadde ikke noe imot, å ha ‘vanlije-sex’, da.
(Noe sånt).
Og grunnen til at det ble kalt vanilje, det var fordi at sex-klubb og S&M-folk, liksom så på vanlig sex, som en veldig mild form for sex, da.
(Noe sånt).
Og jeg mener også å huske det, at Siri Rognli Olsen, pleide å gå i noen høye og svarte lærstøvler.
(Muligens fra den gangen vi møttes, sommeren 2001, da vi gikk ut på Grunerløkka, og hadde sex seinere, da vi kom hjem til henne).
Og det mener jeg, at jeg mer eller mindre fant ut, (ved å lese på nettet, eller noe sånt), at betydde, at hu nok var en såkalt ‘domina’, (eller noe lignende).
Nemlig en kvinne, som likte å dominere, i ‘bingen’, vel.
Så dette gjorde meg litt skeptisk, til hu Siri Rognli Olsen da, (husker jeg).
Så jeg var litt på vakt, ovenfor henne, (for å si det sånn).
Sånn at hu liksom ikke skulle klare å få noe ‘overtak’ på meg da, (eller hvordan man skal forklare det).
(Siden hu også pleide å prate om orgasmekontroll og mannlige au-pair-er osv., da).
Og jeg må innrømme det, at jeg aldri inviterte Siri Rognli Olsen, hjem til meg selv, på besøk, i Rimi-leiligheten min.
(Selv om jeg jo pleide å ha en del fester og sånn der, ihvertfall i årene før jeg møtte hu Siri Rognli Olsen igjen, da).
Og det var fordi at jeg var litt skeptisk til henne, på grunn av disse ‘pervo-tendensene’ hennes, (eller hva man skal kalle det).
Og også fordi at jeg var litt flau over å gå ut med henne, (og sånn da), må jeg innrømme.
Siden jeg syntes at hu nok var litt vel brei, da.
Og jeg hadde ikke noe lyst til å bli mobbet, for å ha ei dame, som ikke var noe særlig attraktiv, liksom.
Så derfor, så inviterte jeg aldri Siri Rognli Olsen, hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.
(Noe hu også klagde over til meg, en gang, da).
Men jeg ville ha litt avstand, og hadde ikke lyst til å gifte meg med henne, (for å si det sånn).
Men hu var liksom grei å ha som en slags ‘mellomforhold-dame’, (kan man vel kanskje kalle det).
Så for meg, så var de her møtene, med Siri Rognli Olsen, aldri noe mer enn noe slags mellomforhold-greier, da.
(For å si det sånn).
Og det tror jeg at hu skjønte litt også.
(Siden jeg ikke inviterte henne til Rimi-leiligheten min, for eksempel, mener jeg).
Men jeg syntes det var artig å ha noen å være litt på bølgelengde med, liksom.
For jeg var egentlig ikke noe særlig på bølgelengde, med mine søsken, da.
For de syntes jeg at det var så vanskelig, å kommunisere med.
Og også mine kamerater, var enten overfladiske, (som David Hjort).
Eller litt gåtefulle og forvirrede, (må man vel kanskje kalle det), som Magne Winnem.
(Som jeg har prøvd å forklare om, i et tidligere kapittel.
Nemlig det om at Magne Winnem liksom så spøkelser på høylys dag, da.
Når det gjaldt det at han liksom begynte å lage noe slag oppspinn, ut av det, at jeg ikke likte å bli oppringt av telefonselgere, og også ut av det at jeg installerte Linux, på en laptop, som jeg nettopp hadde kjøpt meg, og det var vel en eller to andre lignende ting også, som jeg skrev om, i det kapittelet).
Eller litt som en guttunge, som man vel kanskje må si at Glenn Hesler var.
(Siden han dro til Sverige og kjøpte kinaputter, i en alder av nærmere 30 år, liksom.
Og sprengte en av disse, i postkassa til David Hjort, (i romjula, i 1998, var det vel).
Det var sånn jeg syntes at var morsomt, da jeg var 13 år, liksom.
Og ikke når jeg var 31 år, (for å si det sånn).
Og Glenn Hesler, han barberte seg heller ikke.
Og han drakk heller ikke, da.
Noe jeg vel også har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Men Siri Rognli Olsen, hu gikk det til nød an å prate litt vanlig med da, (må man vel si).
Og hu hadde også masse artige trønderske uttrykk, (og sånn), på lur, da.
Så jeg hadde ikke noe imot å tilbringe en sommerkveld, i året, sammen med henne, i leiligheten hennes, på Øvre Grunerløkka, (for å si det sånn).
(For vi var jo gamle kjente, fra Braemar-ferja, i 1989, liksom).
Men en kveld i året, det var liksom akkurat passe, da.
Noe mer enn det, det hadde kanskje blitt litt vel mye, (for min del), liksom.
Men vi var vel kanskje to ensomme sjeler, i ‘Oslo-jungelen’, da.
Som syntes det var greit, å prøve å kvele våre sorger, ved å møtes en gang i året liksom, da.
For å drikke og prate, og muligens også ha litt sex etter den nevnte drikkinga, da.
(Når jeg liksom hadde fått på plass ølbrillene mine da, for å si det sånn).
Men Siri Rognli Olsen, hu hadde også venninner i England, (husker jeg).
Hvis jeg ikke tar helt feil, så hadde begge hennes venninner, fra den nevnte Braemar-turen, (Caroline og ei annen ei, som begge var mer attraktive, enn Siri Rognli Olsen, må man vel si), flyttet til England, på den her tida.
Og Siri Rognli Olsen, hu kommenterte også om at briter var litt dumme, (husker jeg).
For ei nabodame, (eller noe sånt), av hu ene ‘eksil-venninna’ hennes, i England, hadde visst sagt det, at: ‘Norway aren’t in Europe, since Norway isn’t in the EU’.
(Noe sånt).
Og dette syntes hu Siri Rognli Olsen at ble rimelig dumt, da.
For Norge var jo i Europa, selvfølgelig.
Det var jo ikke sånn at Norge var en egen verdensdel liksom, (for å si det sånn).
Så jeg vet ikke om Siri Rognli Olsen mente at briter var litt degenererte kanskje, (eller hva det kan ha vært).
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Jeg har tenkt litt mer på hvorfor jeg satt pris på disse besøkene mine, (sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003), hos hu Siri Rognli Olsen.
Og det kan kanskje ha vært fordi at hu ikke var så degenerert, liksom.
Som men vel må si at kameratene og søsknene mine var, (på den her tiden ihvertfall), i større eller mindre grad.
Unntaket fra den gjengen, (nemlig Pia, Axel, David Hjort, Magne Winnem og Glenn Hesler), det er kanskje søstera mi Pia.
For hu er vel kanskje ikke så degenerert.
Men hun er veldig følsom da, og kanskje forknytt.
(Noe sånt).
Så man må være veldig forsiktig og forståelsesfull liksom, når man prater med henne, da.
For ellers, så går hun inn i en slags tilstand liksom, da.
Men samtidig, så har hun en annen side, som noen ganger dukker opp.
Og det er at hun noen ganger skriker, (sånn at man får vondt i øra), om noe politikk, eller lignende, da.
Så Pia har en veldig variasjon, i sin måte å være på, vil jeg si.
Så hun er lunefull, må man vel si.
Og ikke lett å kommunisere med da, (må man vel si).
Siden hun har masse sånne nykker og luner da, (heter det vel).
(Og hun bruker vel også hersketeknikker).
Så det omtrent umulig å ha noe særlig meningsfulle samtaler, med søstera mi Pia, vil jeg si.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Nå har jeg tenkt enda mer på det her.
(Mens jeg til og fra noen matbutikker).
Og det jeg tenkte på da, det var at søstera mi vel må sies å være nevrotisk.
(Siden hun noen ganger skriker høyt, på en hysterisk måte, må man vel si.
Mens hun andre ganger går inn i en tilstand, hvor hun bøyer hodet nedover, mens hun gråter, og ikke vil si et ord, da.
Uten at man behøver å ha sagt noe særlig dramatisk, liksom, for at dette skal starte.
Men det er mulig at denne affekterte oppførselen til Pia, er tilgjort.
Sånn at hu liksom bare bruker disse tilstandene sine som noen slags hersketeknikker, da.
Så Pia er enten nevrotisk eller veldig falsk, vil jeg si.
Kanskje helst det siste, for Pia er liksom litt lur og, da.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Og det er kanskje litt feil å si, at Siri Rognli Olsen, ikke er degenerert.
For hu klarte jo å si sånne ting som at: ‘Er du en sånn lakrisgubbe du?’.
Og det blir vel kanskje som noe degenerert.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men Siri Rognli Olsen var ganske reflektert, åpen og interessant da, (må man vel si).
Så det ble vel en kjærkommen avveksling, for meg.
Å prate litt med hu Siri Rognli Olsen.
Når jeg møtte henne igjen, i 2001.
For å få litt avveksling, fra de samme, vel litt ‘trøtte’ folka, som Pia og Magne Winnem, for eksempel, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Her er noen bilder, fra siste kapittel, av Min Bok 5
http://johncons.angelfire.com/om.html
PS.
Her er mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
PS 2.
Enda mer om dette:
(Samme link som ovenfor).
-
Min Bok 5 – Kapittel 142: Mer fra Kvelde
Grete og Martin, de hadde jo tre døtre og en sønn, tilsammen.
Gretes unger, det var Andrea, Isa og Risto.Og Andrea, som er eldst, hu ble konfirmert, våren 2005, (mener jeg å huske).
Så hu var vel i 12-13 års alderen, denne sommeren, da.(Noe sånt).
Det samme var vel også onkel Martin sin datter Liv Kristin Sundheim.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og hvem som er eldst av Andrea sine yngre søsken, Isa og Risto, det veit jeg ikke.
Men disse to er vel 2-3 år yngre, enn Andrea, tror jeg.
(Noe sånt).
Og jeg husker at de her ‘bade-nymfene’, (nemlig Andrea, Isa og Liv Kristin), de beundret Axel og meg, da vi badet, i Farris, på denne ferien.
(De kommenterte om at vi var slanke og muskuløse da, (eller noe sånt).Mens oss søskenbarna, var på en flytebrygge, i Farris der.
Etter at jeg hadde kjørt hele gjengen, (den snaue kilometer vel), til badeplassen, (fra gården Løvås), i tante Ellen sin gamle bil.
Etter at Grete og/eller onkel Martin, hadde fått overtalt meg, til å kjøre ned dit.
Må det vel ha vært).
Og at Axel så bra ut, det var vel nærmest en selvfølge, for han hadde trent karate og vekter, siden han gikk på barneskolen.Mens jeg selv hadde pleid å ha litt mage, (ihvertfall etter militæret).
Men denne sommeren, (sommeren 2003), så hadde jeg klart å løpe bort ‘ølmagen’ min, på Sats, da.
Så jeg mener å huske det, at de her kusinene og ste-kusinene, til Axel og meg, kommenterte om, hvor fine de eldre fetterne deres så ut, da.
(Noe sånt).Selv om det jo var snakk om en stor aldersforskjell her, mellom oss søskenbarna.
Siden jeg jo fylte 33 år, denne sommeren.Mens mine ste-søskenbarn Isa og Risto, vel var i 9-10 års-alderen, kanskje.(Noe sånt).
Og grunnen til dette er mye at min mor, Karen, var eldst i sin søskenflokk.
Mens onkel Martin nærmest var en attpåklatt, vel.Så sånn er det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.Jeg husker det, at Axel og jeg, var i Kvelde to ganger, denne sommeren.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og begge gangene, så ble jeg sendt til Stavern, (av onkel Martin og/eller Grete), som sjåfør, i tante Ellen, (som på den her tiden fortsatt bodde i Sveits), sitt hvite ‘vrak’, av en bil, (som var norsk-registrert), da.
(Med varierende antall søskenbarn, i bilen, da).
Den første turen til Stavern, den var med full bil, (husker jeg).
Jeg kjørte, og Axel må vel ha sittet i passasjersetet.
Mens Andrea, Isa, Risto og Liv Kristin satt i baksetet, da.
Og da vi kom fram, til Stavern, så måtte Risto krype inn i bilen, (gjennom en dør bak på bilen, som vel muligens var en japansk ‘versjon’ av en Volvo 240, eller noe sånt), for å få låst bilen, da.
(For jeg ville ikke ha bilen stående ulåst, i Stavern sentrum).
For det var noe feil med dørene, (eller noe sånt), sånn at man ikke kunne låse bilen, på vanlig måte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten litt dramatikk, i Stavern sentrum, like etter at Axel, Andrea, Isa, Risto, Liv Kristin og meg, hadde dukka opp der.
Det var en eller to pakistanske tenåringsgutter, som nesten skulle ha slåsskamp, mot oss søskenbarna da, (virka det litt som for meg, ihvertfall).
Og dette var samtidig med at jeg fikk Risto, til å låse bilen, da.
For situasjonen var så kaotisk der, da.
(I Stavern sentrum).
Akkurat da vi kom fram dit.
Så jeg prøvde bare å få litt kontroll på situasjonen, da.
Og også å roe ned situasjonen litt.
Ved å få Risto til å låse bilen, da.
For da visste jeg ihvertfall at bilen var låst da, (for å si det sånn).
Selv om jeg nok muligens var den eneste som brydde meg om akkurat dette.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Men bilen, den var liksom mitt ansvar da, siden jeg var den eneste som hadde lappen, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så gikk vi og så litt rundt i Stavern.
Før vi kjørte tilbake igjen til Kvelde, da.
Etter muligens å ha kjørt innom bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, på hjemveien.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det besøket, til Axel og meg, på Løvås gård, etter London-turen min.
Det var muligens fordi at Risto hadde ønsket det.
Mener jeg å huske at Grete forklarte, mens vi var på Løvås der.
Og Risto, han hadde pakket inn en 0.33 liter Ringnes-ølflaske hver, til Axel og meg.
(Av en eller annen grunn).
Og Risto hadde også fått seg et par røde Doc Martens-sko, av samme modell, som jeg pleide å bruke, (hvis jeg ikke tar helt feil).
(Nemlig modell 10).
Det vil si lave Doc Martens-sko, da.
(Selv om jeg bare gikk med svarte Doc Martens-sko da, (på jobben osv., som jeg har skrevet om, i Min Bok 4), for å nevne det).
Og da fikk jeg nesten bakoversveis, husker jeg.
Da Risto, (som fortsatt var en gutt, må man vel si), viste Axel og meg sine røde Doc Martens-sko, da.
For da syntes jeg at dette ble litt dumt, (husker jeg).
Siden Risto vel kopierte meg, (må man vel si), og liksom skulle gå med samme type sko, som meg, da.
(Selv om skoene til Risto var i en annen farge, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det, at Axel og meg, (og vel også Risto, hvis jeg ikke tar helt feil).
Vi gikk sammen i Stavern, under Stavernfestivalen, sommeren 2003.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
For jeg husker at jeg spurte en gutt, nede ved det diskoteket, (ved en marina der vel), som Pia og meg hadde vært på.
(Sommeren 1988, eller noe sånt, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Mens vi besøkte bestemor Ingeborg, som da bodde i Stavern.
Da Pia fikk herpes, (noe hu seinere har fortalt meg), etter å ha gått en tur, med en kar hu traff inne på diskoteket der, da.
Og mens Pia var ute og fikk seg munn-herpes, (heter det vel muligens).
Så dukka Ole Kristian Skjellsbekk, (fra Bergeråsen), opp, inne på diskoteket der da, (husker jeg).
Og fortalte at han, (og noen kamerater vel), hadde vært med båt, langs kysten, sørover, da.
Og han skrøyt også av at det var så fine damer, i Kragerø, (mener jeg å huske)).
Og han gutten, (som jobba som hjelpegutt, på en marina eller et gatekjøkken, (eller noe sånt), som lå i det samme bygget, som det ‘herpes-diskoteket’, til Pia, da).
Han fortalte at Stavernfestivalen holdt til borte ved kirken der, da.
(For Briskeby skulle spille, var det vel.
Noe sånt.
Så jeg var litt nysgjerrig da, på den her festivalen, som var ganske ny, på den her tiden, vel).
Og jeg hadde jo bodd like utafor Stavern, (i Brunlanes), som guttunge.
Og også bodd en del år i Østre Halsen og i Larvik sentrum.
Så jeg syntes vel at jeg kunne prate til han Stavern-gutten, da.
Siden jeg nesten var fra Larvik selv da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg spurte han gutten om hvor Stavernfestivalen var.
Så var ikke Risto i lag, med Axel og meg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så det er mulig at Stavernfestivalen, var tidligere, denne sommeren.
(Altså før jeg dro til London).
Og at Axel, Risto og jeg, bare gikk rundt i Stavern der.
(Av en eller annen grunn).
Det er mulig.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på et besøk, i Kvelde, sommeren 2003.
Så fikk jeg onkel Martin til å kjøre innom på en Rimi-butikk, (eller om det var en Rema), i Larvik, (etter at han hadde hentet Axel og meg, på togstasjonen).
(Der hvor Torstrand Marked tidligere lå, vel).
For å kjøpe noen Pizza Grandiosa-er, (eller noe sånt), vel.
Og da lo noen unge damer av oss, da vi gikk ut av bilen, på parkeringsplassen, utafor tidligere Torstrand Marked der da, (husker jeg).
For den bilen, (som vel var en stasjonsvogn), til tante Ellen.
Den var så full av rot, da.
Og onkel Martin ser veldig shabby og uvasket ut da, (må man vel si).
Så vi så nok ut som Beverly Hillbillies, (tror jeg).
I en enda verre utgave.
(Noe sånt).
Så hva Axel synes er så gjevt, med å besøke onkel Martin.
Det vet jeg ikke.
Jeg ble ihvertfall flau, husker jeg.
Og mora mi kunne også gjøre meg flau, (på en lignende måte), noen ganger, (husker jeg).
Hu gikk jo med en grein, i håret, en gang, (for eksempel), i Tønsberg, på midten av 80-tallet.
Da Pia og meg besøkte henne der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på den gården, (Løvås), så hadde Grete Ingebrigtsen så god kontroll, på mat-laginga.
Så de 3-4 pizzaene, som jeg kjøpte, på tidligere Torstrand Marked der.
De fikk jeg ikke spist opp da, (under besøket mitt der).
For Martin og Grete, de må ha vært ganske dominerende, (tror jeg).
Eller ihvertfall, så var jeg ikke som hjemme der, da.
For da hadde jeg nok spist opp mesteparten av de her pizzaene, under det besøket mitt der, (vil jeg nok tippe på).
Og det klarte jeg nok ikke å få til.
For jeg husker at Andrea syntes at det var så gjevt, at jeg hadde kjøpt med så mange ferdigpizzaer da, (som jeg ikke fikk spist opp), husker jeg.
For hu nevnte vel det, da Axel og, jeg skulle dra tilbake, til Oslo, igjen.
Men under det neste besøket mitt der, så droppa jeg vel det, å kjøpe så mange ferdigpizzaer, osv.
For jeg hadde liksom ikke noe jeg skulle ha sagt der uansett, da.
Så de pizzaene, de ville jeg ikke klart å fått spist opp likevel, liksom.
(Ihvertfall så klarte jeg ikke å få organisert det, under det besøket mitt der, hvor jeg kjøpte med 4-5 ferdigpizzaer, eller noe sånt.
Så selv om jeg var 33 år gammel, og hadde jobbet som butikksjef, og var i Heimevernet, osv.
Så ble jeg ikke behandla med noe særlig respekt, på gården der, syntes jeg.
Jeg ble vel behandla mer som om jeg var på alder med Andrea, Isa, Liv Kristin og Risto.
Som var i alderen 9 til 13 år, vel.
Så Martins og Grete, de hadde kanskje problemer med å skjønne det.
At selv om jeg var en generasjon yngre enn dem.
Siden de var min onkel og fille-tante, (eller hva man skal kalle Grete).
Så var jeg samtidig i 30-årene, og likte ikke å bli behandlet som en unge, liksom.
Så det kræsja litt da, når jeg var på besøk der.
For jeg fikk ikke lov til å lage ferdigpizzaene mine der, når jeg ønsket det.
(For å si det sånn).
Så jeg måtte liksom innordne meg der, da.
Og på kvelden, etter at ungene til Grete og Martin hadde lagt seg.
Så var det fortsatt ikke sånn at jeg liksom bare kunne gå å sette på en pizza.
Det var liksom ikke så uanstrengt der, da.
Og fryseren, den lå i andre etasje, i hovedbygget, som Martin jobba med å pusse opp.
For det hadde vært i veldig dårlig stand, da de flytta inn der.
Og ungene, (og Martin og Grete), de sov jo i andre etasje, (der hvor fryseren stod).
Mens Axel og jeg, vi sov i en uisolert hytte, som Grete vel hadde bygget.
Så fryseren, den stod sånn til, at det ikke ble sånn, at jeg bare kunne lage meg en pizza, når jeg fikk lyst til det, da
Og det var vel heller ikke sånn, at Grete og Martin spurte meg, om kvelden, om jeg ville at de skulle sette på en pizza, for meg.
Så de var kanskje ikke så flinke med gjester der da, på den gården.
Siden alle pizzaene jeg kjøpte, ble liggende mer eller mindre uspiste da, under hele besøket mitt der.
Hvis det hadde vært noen kamerater jeg hadde besøkt, så hadde nok ikke de pizzaene overlevd dette helgebesøket mitt, (eller om vi var der midt i uka), for å si det sånn.
Så å besøke Martin og Grete, det var ikke som å besøke noen venner, da.
Men jeg havna liksom midt mellom to generasjoner, da.
Nemlig onkelen min og Grete, som var cirka 15 år eldre enn meg.
Og ungene deres, som var cirka 20 år yngre enn meg, da.
Så hva vi skulle på Løvås der, ‘hele tiden’, i årene etter at mora vår døde, (Pia, Axel og meg).
Det kan være litt vanskelig å forstå, kanskje.
Men hverken Pia, Axel eller meg, hadde noen hytte, for eksempel.
Så Løvås ble nesten som hytta vår, da.
Siden vi ble invitert dit, ‘hele tiden’, etter at mora vår døde, da.
Men jeg var ikke som hjemme der, husker jeg.
Siden jeg ikke fikk spist opp pizzaene jeg kjøpte, osv.
Så hvis jeg selv hadde hatt en hytte, (eller et landsted), så hadde jeg nok heller dratt dit, (enn å dratt til Løvås), for å si det sånn.
Men jeg hadde jo ikke noen hytte.
Og det er litt digg, å komme seg bort fra Oslo noen ganger og, når man bor i Oslo sentrum.
Men de gangene jeg dro ned til Løvås, (mens jeg bodde i Oslo), så var det fordi at noen, (altså enten Pia eller Axel), dro meg med ned dit, da.
Jeg dro et par ganger på besøk, til bestemor Ingeborg, (en gang alene og en gang sammen med Axel), iløpet av disse årene, rett etter at mora vår døde.
(Istedet for å dra til Martin, som Pia og Axel heller likte å dra til, (virka det som, for meg)).
Og det var fordi at jeg kjente bestemor Ingeborg litt bedre enn onkel Martin da, (må man vel si).
Og det var fordi at onkel Martin var en attpåklatt, som aldri bodde på det samme stedet, som mora mi, under oppveksten min, da.
Mens bestemor Ingeborg jo hadde bodd i Nevlunghavn, på 70-tallet, mens jeg bodde, hos mora mi, i Larvik.
Så jeg kjente bestemor Ingeborg litt bedre, enn jeg kjente onkel Martin, da.
Siden mora mi ‘alltid’ pleide å dra meg med på søndagsbesøk, til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken, i Nevlunghavn, fra cirka 1975 til 1979.
Og det siste året jeg bodde i Larvik, (altså i 1979), så hendte det et par ganger at jeg tok bussen, fra Larvik, (en gang alene og en gang sammen med Pia), for å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i det store skipperhuset, i Blombakken, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men.men.
Og på det besøket, i Kvelde, som var rett etter det, at jeg hadde vært i London.
Så hadde jeg på meg den militærgrønne t-skjorta, fra Gap i Kensington, på toget, på veien hjem til Oslo, husker jeg.
Og jeg hadde også blitt veldig brun, etter badinga i Farris, husker jeg.
Så jeg så vel ut som om jeg hadde kriga i Irak omtrent, (hvis jeg skulle tippe).
Og Axel, han gikk av toget i Tønsberg.
For å ta seg en røyk, (eller noe sånt), på perrongen, vel.
Og da brukte toget så lang tid, før det kjørte videre igjen, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Så jeg lurte på hva Axel egentlig dreiv med, (husker jeg).
Og jeg husker også at ei pen dame, satt ovenfor Axel og meg, på toget tilbake til Oslo.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
På mitt nettsted johncons web, (http://johncons.angelfire.com/), så har jeg noen bilder, fra sommeren 2003, som er tatt hos bestemor Ingeborg, av Axel, Risto og meg.
(Som bestemor Ingeborg sendte meg, da jeg bodde i Mandeville St., her i Liverpool vel.
Hvor jeg bodde fra høsten 2005 til sommeren 2006).
Og på de to bildene, (hvor Axel og Risto poserer, på en spesiell måte, må man vel si), så har jeg på meg den grønne t-skjorta, fra Gap, i Kensington, i London.
Og den t-skjorta, den brukte jeg vel ikke så mye, etter denne London-turen, (i 2003).
(Men den t-skjorta, det var det eneste plagget, som jeg fikk lyst til å kjøpe, i London, liksom.
Men jeg syntes ikke at army-klær, var _så_ kule liksom, da.
Men jeg fulgte med på klesmoter, i FHM osv., da.
(Som jeg hadde lest i flere år allerede, på den her tiden.
Som jeg vel har skrevet om tidligere, i den her boken).
Så det var derfor jeg kjøpte den t-skjorta, (må jeg vel si), fordi at jeg var mote-bevisst, da.
Men etter at ferien min var over, så brukte jeg vel ikke den t-skjorta så veldig mye.
Men det ville vært litt rart, å dratt hjem fra London, (syntes jeg), uten å kjøpe med meg noe særlig, da.
Så derfor så raska jeg liksom med meg den t-skjorta, fra den nevnte klesbutikken, da.
For jeg hadde egentlig mye klær, fra før, (i Oslo), på den her tida.
Men en sånn ‘mote-army t-skjorte’, det hadde jeg ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 141: Kvelde
Noen dager etter at jeg kom hjem fra London.
(Og fortsatt i sommerferien min, sommeren 2003, da).
Så ville broren min Axel ha meg med ned til Kvelde, for å besøke onkel Martin og dem, (husker jeg).Jeg hadde i mellomtiden avskiltet Sierra-en.
(Siden den bilen egentlig var et vrak, da.
For det var jo ‘alltid’ noe feil med den.
Så jeg hadde ikke råd til å ha den bilen, som student, da.
Så jeg parkerte den, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der.
Hvor jeg kjørte den, uten clutch-wire, (for den røyk jo i Sinsenkrysset, den gangen som Axel og jeg skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, høsten 2002), etter at parkeringsbeviset mitt, (i Rimi-byggets bakgård, som var utvidet, på den her tiden, siden Waldemar Thranes gate 3 ganske nylig hadde blitt revet, av Dokken AS, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), nok hadde løpt ut.For jeg hadde ikke råd til å betale 500-600 i måneden for parkeringsbevis, enda mer for forsikring, og også cirka like mye for bensin, og sikkert en liten formue, til EU-kontroll og reperasjoner.Som student.Siden det alltid var noe galt med den bilen, da.Men jeg syntes at den bilen var litt artig.Nesten som en veteranbil.Da Sierra-en var på EU-reparasjon, sommeren 2000, så sa en kar, som jobba på et verksted, på Rommen.
At den bilen var ‘kongebilen’.Så jeg ville ikke vrake bilen, da.Av sentimentale grunner, liksom.
Siden den så litt rå ut, siden den var svart metallic, og hadde ganske nye støtfangere osv., (så karosseriet hadde litt høyde, over bakken, liksom).Men det var såvidt at den bilen hadde passert en EU-kontroll, hos NAF i Sandvika, sommeren 2000.
På grunn av ‘rust på bærende konstruksjoner’, som en vestlending der, (var det vel), førte opp på et skjema, da.
Så det var såvidt at jeg fikk Sierra-en gjennom EU-kontroll, sommeren/høsten år 2000.
Og jeg hadde ikke råd til, (som student), å bruke mange tusen på den bilen igjen, på den neste EU-kontrollen, i år 2002, da.
Da ville jeg ha måttet spise nudler til middag hver dag, tror jeg, (for å si det sånn).Og det hadde jeg ikke så lyst til, da.
Så derfor så bare parkerte jeg den såkalte kongebilen, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der, da.Og da våren kom, år 2003, (må det vel ha vært), så ble den bilen tauet inn, av kommunen, (var det vel), på grunn av at de skulle feie der, eller noe sånt, da.Og det var egentlig like greit.
For den bilen, den var det jo så mye problemer med.
Så den bilen var egentlig ikke noe å spare på da, for å si det sånn.Ihvertfall ikke hvis man tenkte økonomisk.
Det ville nok være smartere av meg uansett, å kjøpe meg en ny bil, når jeg fikk meg en ny jobb, (som for eksempel IT-sjef med 500-600.000 i årslønn, som jeg så for meg, etter å ha gått tre år, på bachelor IT, ved ingeniørhøyskolen), istedet for å bruke fler tusen på den bilen, som egentlig var et vrak, med stygge bakseter, og masse bulker i karosseriet, osv.Og den bilen hadde vel allerede kosta meg mellom 50.000 og 100.000, bare i verkstedregninger.
Så den bilen var et utgiftsluk, da.Og de kriminelle i området, de brøyt seg ‘alltid’ inn i den bilen, da.
Og IF forsikring, de hadde jo nesten kondemnert den bilen, i 1998, da jeg fikk en ny bulk i karosseriet, etter at Dokken AS, hadde skadet bilen min, under rivingen, (som en anonym person ringte og tipset meg om).
Og grunnen til at den bilen nesten ble kondemnert, i 1998.
Det var fordi at listeprisen da bare lå på rundt 15-20.000 vel.
Og at det var så mye bulker og sånn, på den bilen.
Så det ville vært galskap av meg nesten, å dra den bilen gjennom enda en ny EU-kontroll, som student, (vil jeg si).
For jeg hadde liksom brukt nok penger på den bilen da, (for å si det sånn).
Dette var jo en 1986-modell.
Så den bilen var et 16 år gammelt vrak, i 2002 da, (må man vel si).
(Den bilen hadde jo vært gjennom ulykker, osv.
Så det var nok dumt av meg å kjøpe den bilen, høsten 1998.
Da jeg ble butikksjef.
Men jeg var så overarbeida, på den tida.
Så jeg orka ikke å bruke så mye tid, på å finne meg en bil, da.
Så jeg slo til på den første og beste, liksom.
Og jeg syntes også at den bilen så kul ut, da.
Siden den var svart metallic osv., da).
Og jeg hadde råd til å ha den bilen, som en ganske bra betalt butikksjef.
Men jeg måtte nok ha gått ned en del i levestandard, hvis jeg skulle fortsatt å ha den bilen, som student.Og det ønsket jeg ikke, da.For jeg var litt deprimert, siden jeg jo hadde sluttet som butikksjef, som jo på en måte er en statusjobb.
Så jeg var litt flau over at jeg ikke var butikksjef lenger, da.
Og brukte derfor en del penger på trøstespising, osv.
Det vil si ferdigmat, iskrem og snacks og sånn.
Som det gikk mye av da, på den her tida.
Ved siden av kyllingfilet, som jeg pleide å steike i en hybelkonfyr.
(Og jeg ble jo også mobbet, på grunn av klærna mine, på HiO IU.Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel.
Så jeg brukte også mye tid og penger, på den her tida, på å prøve å finne kule klær, i de forskjellige klesbutikkene, i Oslo sentrum, da).
Så den bilen, den har jeg ikke sett, siden jeg parkerte den, ved Gamle Aker kirke, høsten 2002, da.Selv om jeg vel gikk og sjekka, et par-tre ganger, om den fortsatt stod der.
Men jeg orka ikke å gå til ved Gamle Aker kirke der.
(En gåtur på fem minutter, kanskje).
Hver dag liksom.
For å sjekke om jeg hadde fått en ‘taue-advarsel’, fra kommunen, på bilen.
For jeg var så fokusert, på studier osv. da, på den her tiden.
Så Sierra-en, den gikk litt i glemmeboka, da.
For å si det sånn.
Jeg var ikke så besatt av den bilen, at jeg gikk og sjekka, at den stod på det samme stedet, hver dag, liksom).
Så Axel og jeg, vi måtte ta toget, ned til Larvik, da.
Og vi ble henta, av onkel Martin, (som vel muligens kjørte tante Ellen sin hvite bil, (av et eller annet slag), som også var et ‘vrak’ vel, (og som stod parkert ved gården til onkel Martin sin samboer Grete da, på den her tiden)), på togstasjonen, da.
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.På veien fra togstasjonen og til Kvelde, så begynte onkel Martin og/eller Axel, å ‘bable’ om at vi måtte bade i Farris.
(For Løvås gård, (gården til onkel Martin sin samboer Grete), den lå jo bare noen hundre meter unna Farrisvannet).
Jeg forklarte det, at jeg ikke hadde med meg badetøy, da.
Og da kjørte onkel Martin innom det da ganske nybygde Nordbyen kjøpesenter, i Larvik.
(Som hadde blitt bygget der Nanset Marked lå tidligere.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Jeg var jo nøye, når det gjaldt klær, på grunn av det ‘kles-presset’, (må man vel kalle det), som var ved HiO IU.
(Og som jeg ikke var så vant med, fra kolleger, i Rimi).
Så jeg fant ikke noen badeshorts jeg likte, i sportsbutikken der.
Selv om Axel fant en rød badeshorts, (eller noe sånt), vel.
Men det som var rart, (vil jeg si, som tidligere butikksjef).
Det var at det stod to folk, i disken der.
Og ei dame dreiv tilfeldigvis og spurte han sjefen i kassa, noen spørsmål, om hvordan hu skulle pakke ned en blå Champion badeshorts.
(Enda det vel fortsatt var noen uker igjen av sommeren).
Og den shortsen, den var tilfeldigvis i min størrelse, da.
Og den var tilfeldigvis den eneste badeshortsen, som jeg likte, som de hadde, i den butikken, da.
Så det ble til at jeg spurte om jeg kunne få kjøpe den shortsen, da.
Selv om jeg syntes at hele den ‘badeshorts-settingen’, (når det gjaldt den bablinga om å bade i Farris, og også de tilfeldighetene rundt den Champion-shortsen), var litt spesiell, (for å si det sånn).
(Jeg mener å huske at jeg begynte å lure litt, ihvertfall.
Som tidligere butikksjef, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 140: Enda mer fra London
På det utestedet, (som het Number 13, eller noe sånt), så dukket det plutselig også opp en boms, (husker jeg).
Det var en uteligger, (vil jeg tippe på, ihvertfall), som så helt jævlig ut, og som vel sikkert lukta helt jævlig også, (tror jeg).
Dette syntes jeg at var litt rart, (husker jeg), siden dette jo var et utested med dørvakt og alt.
Og jeg var der også dagen etter, og da var det en som nettopp hadde kommet ut av fengsel, for drap, som satt og festa der, sammen med to kamerater, (husker jeg).
Og det frika meg litt ut, (må jeg vel si).
Så jeg holdt meg litt unna dem, (resten av kvelden), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det som skjedde, den første kvelden som jeg var der.
Det var at mens jeg satt ved det samme bordet, som hu dama, fra Manchester.
Så ble jeg plutselig dårlig, for jeg hadde drukket så mye, den kvelden.
Så jeg rakk såvidt å løpe ut av nattklubben og ned trappa og ut i Gerrard St., for å spy.
Og akkurat da jeg var ferdig å spy.
Så dukka det opp en arabisk skjønnhet der.
(Eller hvor hun kan ha vært fra).
Hun var veldig pent kledd, og også veldig slank og sexy.
Hun spurte meg om jeg ville ha meg et nummer, (var det vel).
Og jeg ble nesten gal av å se denne slanke og sexy-e kvinnen.
Så jeg klarte ikke å si nei til det.
Var jeg på ferie, så var jeg på ferie, liksom.
Denne unge kvinnen, som var 19-20 år gammel, (eller noe sånt), vel.
Hu dro meg med til en leilighet, i Covent Garden, etter at jeg hadde tatt ut, (og vel også gitt henne noen penger, for et nummer da).
(Full som jeg var, må jeg vel si, til mitt forsvar).
Men det som overrasket meg.
Da vi kom inn i leiligheten.
Det var det, at der var det en neger, i begynnelsen av 20-åra, (eller noe sånt), da.
(Noe sånt).
Og han satt og så på pornofilmer da, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu dama og han negeren.
(Som bodde i en to-roms leilighet, var det vel, uten seng, (så de hadde bare en madrass på gulvet, da).
I cirka fjerde etasje vel, i en ganske moderne bygård, i Covent Garden, da.
Som lå cirka fem-ti minutter å gå, fra Number 13, da).
De klarte å lure meg, til å gå i minibanken igjen, for å ta ut enda mer penger, da.
Og jeg ble sur, fordi at han negeren også var der, og fordi at jeg ikke fikk det nummeret, som jeg hadde blitt lovet, da.
Og hu dama, (og vel også han negeren), de røyka noe greier, som jeg ikke er helt sikker på hva var.
(Men det var vel noe slags kokain, tror jeg).
Og jeg ble også budt på å ta et par trekk, da.
Noe jeg gjorde, siden jeg hadde drikki alt for mye, den kvelden, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert så dro han negeren, for å møte noen kamerater, eller noe.
(Etter at han sa ‘no penetration’, til hu dama, da.
Altså, han ville bare at hu dama bare maks skulle runke meg, da.
Noe sånt).
Og hu dama, hu skulle kjøpe noe mer kokain, (eller noe sånt).
(Etter at vi hadde chatta litt sammen.
Jeg spurte henne om hvorfor hu ikke studerte.
Men da svarte hu ikke noe særlig.
Og jeg spurte henne om hu hadde noe favorittsted, i London.
Og da svarte hu Finsbury Park, var det vel.
Og hu sa også at hu trodde at jeg ville likt meg i Amsterdam, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ga vel de her til sammen hundre pund, (eller noe sånt), tror jeg.
Og han negeren, han sa at jeg kunne få ha en porno-DVD, som het ‘Deep Throat’, som sikkerhet, for de her pengene, da.
Så den tok jeg med meg, på ryggen, når hu dama skulle ut og kjøpe kokain, da.
For hu skyldte meg fortsatt et nummer da, (for å si det sånn).
Og jeg hadde drikki veldig mye, den kvelden da.
Men da vi gikk rundt i Covent Garden der.
(Etter å ha møtte en nabo av henne, som spurte i heisen om hun var ‘alright’, vel.
Noe hu svarte ‘ja’ på, mener jeg å huske).
Så skulle hu dama på do.
Eller om det var sånn at vi skulle ha sex på do.
(Noe sånt).
Men hu dama, hu låste seg inne i en sånn do-bås, inne på et offentlig toalett, da.
Og jeg lurte på hva hu dreiv med der, etterhvert.
Så jeg gikk inn i nabo-båsen, og klatra opp på dolokket, på doen der.
Og hu dama, hu slapp et og et tørk dopapir, ned i do, (før hu skylte de ned), da.
(Av en eller annen grunn).
Og da ble jeg litt irritert, husker jeg.
(Siden hu dama bare tulla med meg, da).
Så jeg prøvde å komme meg inn i den do-båsen, som hu dama var i, da.
Men akkurat da, så dukka det opp ei vaskedame og en kar som var ansatt der, da.
(Som begge var fra Pakistan, eller noe sånt, vel).
Og de sa at de hadde sett meg, da jeg stod oppå den doen, (eller noe sånt).
Og da forklarte jeg det, at jeg hadde møtt hu dama, på byen, da.
Og at hu ikke ville komme ut, da.
Men etterhvert så bare dro jeg derfra.
Etter å ha venta litt utafor.
Men jeg så bare at hu vaskedama stakk huet ut, da.
Så da bare dro jeg tilbake i retning av Oxford Street, (eller noe sånt), må det vel ha vært.
Og etter det, så så jeg ikke noe mer, til hu hora, da.
Men den porno-DVD-en, den ligger sammen med tingene mine fra Heimevernet osv., hos City Self-Storage, i Oslo, da.
(Hvis ingen har tulla med de tingene, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og dagen etter, så dro jeg på Tiger Tiger igjen, da.
Og da kom jeg inn.
Siden jeg hadde på meg et par ganske nye Doc Martens sko, da.
Men jeg syntes det var kjedelig der, så jeg dro igjen nesten med en gang, da.
(Etter å ha drukket en flaske Budweiser da, var det vel).
Og på Number 13, så husker jeg at han dørvakta sa det, til noen andre som jobba der, at jeg så litt mer ‘Norwegian’ ut, den kvelden, da.
Siden jeg hadde på meg en hvit Marlboro tennisskjorte da, (var det vel).
Og det var også en svær brite der, (med pondus), i 30-40-årene vel, (og med mørk dress), husker jeg.
(En typisk britisk kar, vel).
Og han spurte meg om jeg likte ‘brown’ or ‘pink’, (husker jeg).
Og jeg var ikke helt sikker på om jeg skjønte hva han mente.
Men jeg trodde først at han bare mente fargene, da.
Og da svarte jeg ‘brown’.
(Siden jeg tenkte at rosa var jentefarge, da).
Men så lurte jeg på om han kanskje mente to-ern, eller fitta, på damene liksom, da.
(At han mente at to-ern var brown og fitta var pink.
Eller noe sånt).
Så da forrandret jeg svaret mitt til pink, da.
Men jeg er fortsatt ikke sikker på hva han briten egentlig mente.
(Må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 139: Mer fra London
Det er mulig at det bare var to netter, som jeg var i London, på den storbyferien min dit, sommeren 2003.
Hvis ikke så var det vel tre netter, da.
Noe sånt.
Jeg husker at jeg fant en Tiger Tiger-club, like ved Leicester Square.
(Hvor vel David Hjort sin samboer, Melina, hadde anbefalt meg å gå, for å finne utesteder.
Noe sånt).
Men jeg hadde på meg joggesko, den første kvelden jeg gikk ut, i London.
Så jeg kom ikke inn på Tiger Tiger da, (husker jeg).
For dørvaktene der, (en mann og en dame), sa at man måtte ha på seg lærsko da, (husker jeg).
(Og jeg hadde også med et ganske nytt par lave Doc Martens-sko, til London.
Så jeg kom inn der dagen etter da, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha ikke kommet inn, på Tiger Tiger.
Så gikk jeg videre nedover en gate der.
Og jeg fant en sportspub, hvor de hadde studentkro, (husker jeg).
Så dette var kanskje en fredag, da.
(Noe sånt).
Og jeg hadde jo med meg studentbeviset mitt, fra HiO IU.
Så jeg viste det da, og kom inn på den her studentkroa, da.
(Så det var kanskje ikke så bra kontroll der.
Siden jeg kom inn der med et norsk studentbevis, liksom).
Og der kosta ølen bare en pund, per pint, (husker jeg).
Og det var jo bare cirka en femtedel, av hva ølen pleide å koste, i Norge.
Så da drakk jeg fælt da, (må jeg innrømme).
Og jeg prata såvidt med noen mørkhudete studenter der, (husker jeg), om de syntes at joggeskoene mine var kule, osv.
(Eller noe lignende fyllepreik).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble også sånn, at en amerikaner, som var innom der.
Han ville ha drikkekonkurranse mot meg, da.
Og da skulle man plassere en pund-mynt, nederst i glasset, da.
(Mente han amerikaneren).
Og den som tapte konkurransen, han måtte betale, for den neste ølen, da.
(Noe sånt).
Og jeg drakk som jeg aldri hadde drukket øl før, da.
Og det ble uavgjort, (vil jeg si).
(For jeg hadde jo vært en del ute på byen, (i Oslo), sammen med min halvbror Axel og hans danske sjef Peter.
Og de to, de jobbet jo i restaurantbransjen.
Så de var noen ølhunder, da.
Og når man var på byen, sammen med de.
Så skulle man kjøpe hver sin runde, da.
Og Axel og Peter, de drakk jo rimelig fort.
Så jeg fikk etterhvert en del trening, i å drikke øl raskt, da.
Eller, jeg var ikke helt ukjent med det, ihvertfall).
Og det var også en risiko, for at man kunne svelge den mynten, når man drakk øl, på den her måten, da.
Så jeg tok det litt rolig, på slutten, av den her drikkekonkurransen, (må jeg innrømme).
For jeg hadde ikke lyst til å havne på sykehus.
Men en pund-mynt i magen, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før jeg dro fra den her studentkroa.
Så ville han amerikaneren at jeg skulle sitte litt i lag, med han og en amerikansk kamerat av han, da.
Og to amerikanske damer, (var det vel).
I en egen del, av lokalet, da.
(Av en eller annen grunn).
I en bar, hvor vi satt nesten som en gruppe, da.
(Like før stengetid, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg dro fra den studentkroa.
(For det ble litt kjedeligere der etterhvert, da.
Og det utestedet stengte vel kanskje).
Så husker jeg at jeg i fylla spurte ei jente, i slutten av tenårene, vel.
Som var uteligger, faktisk.
(Og som satt på fortauet, med et teppe over seg, eller noe sånt, vel).
Om det fantes noen utesteder i nærheten, som var lenge oppe, da.
Og hu uteligger-dama, hu mente at et sted som het ‘Number 13’, var lenge oppe, da.
Og det utestedet, det lå i Gerrard Street da, (husker jeg).
Og jeg holder jo med Everton, så jeg hadde ikke så lyst til å gå inn der, egentlig.
Men når jeg først var i London, så hadde jeg jo lyst til å feste litt, (for å si det sånn).
Så jeg gikk inn der likevel, da.
Siden det vel var det eneste stedet, som var lenge oppe, i nærheten, da.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Og jeg hadde på meg en blå tennisskjorte, med den grønne Gap t-skjorta under, da.
Så jeg så ganske kul ut, vel.
Siden jeg hadde på meg siste mote i t-skjorter, liksom.
(Noe sånt).
Så dørvakta der, (en afrikaner vel), han ville bli kjent med meg, (husker jeg).
Og de som jobba der, (det var vel en kvinnelig sjef der, hvis jeg husker det riktig), de dro meg med, på noen slags hemmelige møter, som de hadde, før de skulle hive ut folk, da.
(Av en eller annen grunn).
Og det var også noen norske damer, (og menn), der.
(Husker jeg).
Og det var noen kommunister, som hadde dratt over til London, for å være med på et slags årsmøte, for kommunister, (eller noe sånt), da.
Og disse pratet jeg litt med, da.
(Siden de var fra Norge).
Og jeg var jo så full, etter å ha drukket mye, på den her studentkroa.
(Hvor de hadde så billig øl).
Så jeg var i slag da, (for å si det sånn).
Og prata med masse folk, inne på det her utestedet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han dørvakta, (som jeg ble kjent med).
Han introduserte meg for ei dame fra Island, som dukka opp der da, (husker jeg).
Og hu ville at jeg skulle bli med henne videre, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Men jeg syntes det ble litt rart, at hu skulle dra derfra, med en gang, da.
(Eller hvordan det var, igjen).
Så jeg ble ikke med på det, da.
(Og det er mulig at jeg husker feil.
Og at hu ikke ba meg om å bli med videre.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Og han dørvakta, han skjønte litt norsk.
Så da det dukka opp en annen nordmann der.
Så angrep han dørvakta han, (muntlig da), siden at han prata norsk, med en rar aksent, da.
(Noe sånt).
Og han norske karen, han ville også dra meg med, på et annet utested, (eller noe sånt), da.
Men det ble jeg ikke med på, da.
(Husker jeg).
For jeg kjente jo ikke han personen.
Så jeg syntes at det ble litt rart da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg måtte jeg betale for ølen, ved å kjøpe tre av gangen.
For jeg hadde ikke mer cash, og måtte betale med kredittkort, (var det vel).
(Noe sånt).
Og kredittkort var det en minimumsgrense for å bruke, da.
Og jeg fikk også kjøpt noen røykpakker, (var det vel).
Og da måtte jeg kjøpe de av vakta, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Og jeg måtte også i minibanken etterhvert, husker jeg.
For jeg drakk ganske mye der, da.
Og da spurte jeg to ‘bobby-er’, (som vel politiet i London, blir kalt).
(En mann og en dame, vel).
Om de visste hvor nærmeste ‘cash-point’ var, da.
Og det forklarte de meg på en høflig måte da, (mener jeg å huske).
Selv om jeg var drita full, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det hang også mange negre, mellom minibanken og det utestedet, da.
Og de var såkalte ‘hustlere’, tror jeg at det kalles.
Så de prøvde å lure folk for penger da, (husker jeg).
Og en neger var spesielt frekk da, (må man vel si).
Og stappet plutselig begge hendene sine samtidig nedi bukselommene mine.
For å se hva jeg hadde i dem, da.
Men han rørte ikke baklommene mine.
Hvor jeg hadde lommeboka mi, og sånn, da.
Og jeg var så full, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre, med dette, da.
For det var så mange og svære hustler-negre der, da.
Men det var på grunn av dette, at jeg ikke gikk i den minibanken igjen, da.
Når de første pengene jeg hadde tatt ut, tok slutt, da.
For jeg hadde ikke lyst til å møte de her kriminelle negrene igjen, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg møtte også ei dame fra Manchester der, (inne på den nattklubben da), husker jeg.
Og hu prata jeg om musikk med, husker jeg.
Jeg husker at jeg nevnte et band, som heter Proclaimers, (som var kjente, på 80-tallet).
(Som jeg pleide å se på, på Super Channel, da jeg bodde på Bergeråsen.
Og som jeg syntes at så litt snåle ut kanskje, da.
Selv om jeg også syntes at var flinke til å lage musikk, da.
For å si det sånn).
Men Proclaimers, de var fra Skottland da, og ikke fra Manchester, forklarte hu Manchester-dama.
Og hu Manchester-dama, hu fortalte også det, at Proclaimers de hadde fortsatt konserter og sånn, (innimellom ihvertfall), oppe i Skottland der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 138: London
Sommeren 2003, så tenkte jeg det, at jeg burde prøve å komme meg litt bort, fra Oslo.
For på jobben, på Rimi Bjørndal, så var det slitsomt, (husker jeg).
Det var som at hun Songül, (som jeg jo kjente de to eldre søstrene til, (nemlig Hava og Sema), fra å ha jobbet sammen med dem, på Rimi Bjørndal, en 5-6 år, før det her), liksom prøvde å få meg sjalu, ved å flørte med assistent Ivan, (husker jeg).
(Noe sånt).
Og det var også sånn, at faren til hu Songül, dukka opp på Rimi Bjørndal der, og sa hei til meg, da.
Og da forklarte Songül at det var faren hennes, da.
(Og det var vel han som hadde blitt så sint, (ifølge butikksjef Kristian Kvehaugen), den gangen, da han og kona hans, skulle vaske butikken.
En lørdag morgen, i 1997, (må det vel ha vært).
Da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
Og ikke var på jobb, før klokka 7.30, siden assistent Irene Ottesen og meg, begynte en halv time seinere, på lørdager, siden bussene ikke gikk like tidlig, på lørdagene, da).
Men jeg hadde jo mine prinsipper, om å ikke blande ‘business’ og ‘pleasure’.
Og jeg syntes vel kanskje også at det var nok, at min søster Pia, hadde en farget sønn.
Om ikke jeg også skulle få meg en farget kone, liksom.
Og det var også en rar episode, på Rimi Bjørndal.
Da David Hjort plutselig dukka opp der, i en bil, som samboeren hans Melina kjørte, vel.
For å hente meg, da.
(Uten at dette var noe jeg hadde bedt han om.
Og dette var ikke noe som var avtalt, engang).
Og da spurte Songül meg: ‘Er det broren din, eller?’, om David Hjort, (husker jeg).
Og David Hjort, hadde jo begynt å bli ganske feit, på den her tida, (for å være ærlig).
(For Melina ga han kanskje for mye mat, eller noe sånt).
Så da ble jeg litt flau, husker jeg.
Men jeg svarte ikke noe, da hu Songül spurte om det her, da.
For jeg prøvde å roe det ned litt, da.
Jeg ønsket ikke å blande jobb og fritid for mye, liksom.
Så derfor holdt jeg bare kjeft, da.
Men jeg husker at jeg spurte David Hjort og Melina, i bilen, om hva de syntes om hu Songül, da.
Bare for å ha noe å snakke om vel.
Og da sa David Hjort at han ikke trodde at Songül var noe for meg, siden hu hadde en annen kultur da, (husker jeg).
Og jeg hadde jo mitt prinsipp, om å ikke blande ‘business’ and ‘pleasure’.
Så jeg tok ikke den her flørtinga, (eller hva man skal kalle det), fra hu Songül, så nøye.
Men det var sånn at det liksom var en spenning i luften da, på Rimi Bjørndal.
Nemlig fra sommeren 2002 til like før jul, i år 2003, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sommeren 2003, så husker jeg det, at jeg hadde lyst til, å komme meg bort litt, da.
For Thomas Brun.
(Butikksjefen fra Rimi Langhus).
Han kunne også finne på det, å dukke opp, på Rimi Bjørndal, (ved stengetid), for å kjøre hu Songül hjem da, (mener jeg å huske at det var).
Så det ble litt mye butikksjef Thomas Brun, butikksjef Johan, assistent Ivan og Songül, (sommeren 2003), da.
Husker jeg at jeg syntes.
Så jeg bestemte meg for å dra på en kort ferie til London da, (husker jeg).
Siden jeg da ikke hadde vært i England, siden 1990.
Og siden jeg også hadde lyst til å komme meg et stykke bort, fra Oslo, da.
(For å liksom klare å puste litt friere, da.
Eller hva man skal kalle det).
Så jeg søkte på hotell-ferie, i London, på Google, da.
(Må det vel ha vært).
Og jeg fant en side hvor jeg kunne bestille rom, på et hotell, i Kensington, som het St. Simeons Hotel, (husker jeg).
Og jeg bodde vel der i tre netter, (eller noe sånt vel), mener jeg å huske.
Sommeren 2003, da.
Siden jeg ønsket å komme meg litt bort fra Oslo, da.
For jeg følte det liksom som at jeg nesten ble kvalt da, i Rimi, på den her tiden.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg tok flybussen, (fra Galleri Oslo), til Torp, en dag, sommeren 2003.
For så å ta et Ryan Air-fly, til London, da.
En flyreise som bare tok et par timer, vel.
Og så måtte jeg ta toget, fra Stansted, og inn til London, da.
En togreise på en snau time, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter å ha funnet hotellet, så gikk jeg rundt og kikket litt, i Kensington, (husker jeg).
Dette var om kvelden, og jeg fant et utested, som var ganske fullt av unge voksne folk, og hvor de spilte 50 Cent-sangen ‘In da Club’, (husker jeg).
Men Kensington, det var et rolig sted, så dagen etter så bestemte jeg meg for å prøve å finne noen litt mer ‘rocka’ utesteder, å liksom ta tempen på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så fant jeg en internett-cafe, i Kensington High Street, (mener jeg at det var).
Og der satt det en svenske, ikke så langt unna meg, og pratet høyt i mobilen, (husker jeg).
Jeg sa fra til han svensken, at jeg var norsk, og at jeg skjønte hva han sa, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også på supermarkedet Marks and Spencers, i Oxford Street, (husker jeg).
Og da jeg satt og spiste noe mat, i en slags kafeteria der, vel.
Så ringte butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), husker jeg.
For å spørre meg om noe greier, i ferien min, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette Marks and Spencers-supermarkedet, det hadde også en stor avdeling, med jødisk kosher-mat, (husker jeg).
Og det var vel første gangen jeg hadde sett det, at et supermarked hadde det.
Og jeg husker også det, at SirSirSir, (en med-op, på #quiz-show).
Han prøvde en gang, (like før den her tida), å dra meg med ut på byen, (i Oslo), for å spise sushi.
Så jeg var litt nysgjerrig på den retten, da.
Så jeg kjøpte meg en sånn sushi-boks. på det Marks and Spencers-supermarkedet da, (husker jeg).
Og jeg klarte vel å spise laksen, (eller noe sånt).
Men det meste som var oppi den boksen, det klarte jeg ikke å spise, da.
Så jeg måtte kaste cirka halvparten av den sushi-en da, (må jeg nok innrømme).
Og jeg har aldri kjøpt sushi igjen, etter det her, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg prøvde også å få kjøpt meg noen klær, mens jeg var i London, (husker jeg).
Og i en Gap-butikk, ved Kensington, så fant jeg meg plutselig stående ved samme kles-stativ, som en sheik, husker jeg.
Og det eneste plagget, som jeg fant meg, i London, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).
Det var en militærfarget grønn t-skjorte.
(Som jeg kjøpte i den nevnte Gap-butikken, vel).
For det plagget var moderne, på den her tida, da.
På grunn av krigen i Irak muligens, så var det vel sånn, at militærfargede klær, liksom var på moten, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg var og kikka, i en vintage klesbutikk.
(Like etter at jeg hadde kastet den sushi-en).
Og at jeg også var i Hyde Park og så litt igjen.
(For der hadde jeg jo vært tidligere.
Nemlig da jeg var på språkreise, i England, (tre ganger), på 80-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fant også et stort Sainsbury’s supermarked, i Kensington, som var åpent 24 timer i døgnet, (på ukedagene).
Og dette supermarkedet hadde til og med sin egen Starbucks kaffebar, (husker jeg).
(Ihvertfall så husker jeg at den hadde det, et par år seinere.
For da bodde jeg noen uker i London.
Etter å ha avbrutt studiene mine, ved University of Sunderland, på begynnelsen av 2005.
Noe jeg tenkte at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 6).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at jeg satt i en drosje, en av de første kveldene, av denne ferien.
Og ba drosjesjåføren om å finne et utested som het Ministry of Sound.
(Som enten David Hjort eller hans kamerat Roger hadde anbefalt, vel.
Noe sånt).
Men det utestedet var stengt, for dette var ganske seint på kvelden, da.
At jeg prøvde å finne et sted, å feste på.
Og David Hjort sin samboer Melina, hu hadde vel anbefalt et utested, som het Hippodrome, ved Leicester Square.
(Noe sånt).
Et utested jeg vel fant fram til.
Men det ble ikke til at jeg prøvde å gå inn der.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hotellet jeg bodde på, i Kensington, det var forresten ikke et stor hotell.
Det var et som lå rimelig anonymt til.
Og som man lett kunne gått forbi, og trodd at var et vanlig hus.
Hvis det hadde vært i år, at jeg skulle ha bestilt London-ferie, fra Norge.
Så hadde jeg nok bare bestilt fra Travelodge, eller en annen hotell-kjede.
Men dette var et uavhengig hotell, da.
Drevet av noen folk, som kanskje var øst-europeisk, eller noe sånt.
(Noe sånt).
Og det funka helt greit, å bo der.
Det var TV på rommet og et lite kjøleskap, vel.
Og det var ikke sånn, at jeg satt inne, på hotellrommet, hver dag.
Jeg hadde jo ikke PC og internett der, engang.
Så jeg var ute og så meg rundt, i London, under hele denne korte storbyferien, da.
Kun avbrutt av noen timers søvn, på hotellrommet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.