johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 137: Mer fra HiO IU

    I faget Java-programmering, så hadde vi en foreleser, som het Grønning, (til etternavn), husker jeg.

    Og han Grønning, han var en sur gubbe, (vil jeg si).

    Jeg husker at en gang, så skulle jeg bli med han opp på kontoret hans, (i cirka fjerde etasje vel, på ingeniørhøyskolen der).

    For å få tilbake en obligatorisk oppgave, (eller noe sånt).

    (Og det samme skulle en annen student, da).

    Men jeg husker det, at han Grønning, han reagerte liksom på meg, og ville at jeg skulle gå bak han, opp trappene, på HiO IU der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe som jeg syntes at var veldig rart da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok kanskje litt lett på programmeringsfaget, ved HiO IU.

    Og det var fordi at jeg hadde hatt så mye Pascal-programmering, på Gjerdes videregående og NHI, tidligere.

    Men jeg fant etterhvert ut det.

    (På rundt den tida da hu Vestlandsdama, popstjernen Dag Anders Rougseth og meg, jobba med den første obligatoriske oppgaven, i programmering).

    At Java og objekt-orientert programmering, (som vi lærte om, på HiO IU).

    Ikke var det samme, som strukturert programmering og Pascal, som jeg hadde lært, fra før, da.

    Så det jeg gjorde, det var at jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få tak i en Java-bok, på norsk.

    For jeg var vel fortsatt litt stresset og distre, etter å ha jobbet i flere år, som butikksjef, i Rimi, da.

    Så jeg tenkte at det var enklere for meg, å skjønne Java, hvis jeg hadde en lærebok som var på norsk, da.

    Så jeg fant en Java-bok, på norsk, på Tanum bokhandel da, (må det vel ha vært).

    Og den var skrevet av en pakistansk-norsk foreleser, ved universitetet i Bergen, da.

    (Noe sånt).

    Men da syntes jeg at det ble enklere, (for meg som ikke var så mye på forelesningene, og sånn), å lære meg Java, da.

    Siden den boka var på norsk, og den var heller ikke så tjukk, som den engelske boka, som vi hadde, i det faget, ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg merka at jeg hadde litt problemer, med å sette meg ned og drive med programmering, hjemme.

    (Ihvertfall i begynnelsen).

    For jeg var vel så vant med å bruke hjemme-PC-en min, til å chatte, quizze og surfe med, osv.

    Og jeg var vel fortsatt litt sliten og deprimert, etter alle problemene, i Rimi, da.

    Så en dag, så dro jeg bare med 21-bussen, til HiO IU.

    Og så satt jeg meg ned alene, i en av datasalene, (i andre etasje der), da.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre, både på Gjerdes videregående og NHI).

    Og så bare skrev jeg inn en kode-snutt, fra en av lærebøkene jeg hadde, i Java, da.

    Og fikk så fikk jeg det programmet til å virke, da.

    Og så begynte jeg bare å forandre på den koden, da.

    For å få det programmet til å gjøre andre ting, da.

    (Og fortsatt fungere, liksom).

    Bare for å komme igang, med Java-programmeringa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men miljøet, ved HiO IU.

    Det var så dårlig.

    Så da jeg satt meg ned aleine, i den ene datasalen, på ingeniørhøyskolen der.

    Så ble jeg med en gang angrepet, (må jeg vel si), av en gjeng pakistanere og andre, som liksom ‘bodde’, i de her datasalene, da.

    (Noe sånt).

    For jeg overhørte at en norsk kar baksnakka meg, (i datasalen ved siden av), fordi at jeg skreiv inn noe kode, fra en bok, (eller om det var et ark), da.

    Og jeg tror at de her gutta må ha hacket den PC-en jeg satt ved.

    For plutselig så forsvant bare all koden, som jeg hadde skrevet inn, på skjermen, da.

    (Eller om det var sånn at PC-en plutselig restartet.

    Noe sånt.

    Like etter at jeg hadde overhørt at de her gutta, i den klikken, hadde baksnakka meg, da).

    Så jeg måtte skrive inn all koden på nytt, da.

    Men ikke nok med det.

    Plutselig så ble hele den datasalen, (som jeg først hadde sittet aleine i vel), liksom ‘innvadert’, av en ganske stor gjeng, med unge pakistaner-gutter, da.

    Som studerte ved HiO IU, da.

    Og som snakka veldig høyt, seg imellom da, (husker jeg).

    Blant så skrøyt de høyt av at han ene pakistaner-gutten hadde flydd F16, i Forsvaret, da, (husker jeg).

    Så jeg må si at miljøet ved HiO IU, det var veldig dårlig.

    Det gikk ikke an å bare sette seg ned, ved en PC der, og regne med å få være i fred, (vil jeg si).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I faget Programmering, (som vi hadde i første semester), så var det ihvertfall to obligatoriske oppgaver, (mener jeg å huske).

    Og hu Vestlandsdama, hu var bare med på den første av disse obligene, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han popstjerna Dagga.

    Han hadde jo som et slags motto, at han skulle klare å få seg en bachelor-grad i IT, (ved HiO IU), uten å lære seg programmering, da.

    (Som jeg har nevt tidligere i denne boken).

    Så da var det egentlig bare meg igjen, fra den opprinnelige Programmering-gruppa, som kunne lage den siste obligen da, i faget Programmering.

    Og det jeg gjorde.

    Det var at jeg fortsatte å jobbe, med den programmerings-snutten, som jeg hadde skrevet, i datasalen, på HiO IU, der.

    (Som jeg har skrevet om ovenfor).

    Og så utvidet jeg liksom den program-snutten, da.

    Og lagde så mye av obligen, som jeg rakk, innen fristen, da.

    Og vi hadde vel ikke klart alt, på den første obligen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg regna vel med at det var greit, at jeg, (og Dagga), ikke ble ferdig med alt, på den andre obligen, heller.

    Men da begynte Grønning å klage, (husker jeg).

    Han ville ikke godkjenne obligen min, (og Dagga sin), da.

    For jeg hadde ikke gjort ditt og datt, da.

    Så jeg lurer på om Grønning var strengere mot meg, (og Dagga), enn mot de andre studentene.

    For jeg måtte liksom ha alt perfekt, for å få godkjent min, (og Dagga sin), oblig, da.

    Men jeg huska jo fra NHI, at det var mulig å få godkjent obliger der, uten at alt var perfekt, liksom.

    Så jeg lurer på om han Grønning tulla med meg.

    For Grønning, han pekte på, at jeg ikke hadde gjort det og det, da.

    Og da jeg så kom tilbake, på ingeniørhøyskolen der, noen dager senere.

    Og hadde gjort det og det, da.

    Så ville han Grønning klage på at noe annet ikke var der, da.

    (Nemlig fil-lagring, vel).

    Men da, så hadde jeg rukket å komme meg litt mer ajour.

    (Siden jeg leverte den siste versjonen av obligen).

    For da hadde jeg en annen diskett med meg.

    Som jeg hadde såvidt begynt å teste fil-lagring på da, (i tilfelle Grønning ville klage på det, at fil-lagring ikke var med, på den sist innleverte versjonen, av den obligen, da).

    (Og som jeg nettopp hadde fått ferdig, da.

    Men som jeg ikke hadde fått sjekket ordentlig for ‘bugs’ og sånn da, muligens.

    Noe sånt).

    Så da Grønning klagde på, at jeg, (og Dagga), ikke hadde med fil-lagring, da.

    Så ga jeg bare Grønning den andre disketten min, da.

    (En diskett som liksom var ‘arbeidsdisketten’ min, da.

    Så etiketten til den disketten, den var det litt klussa på og sånn, da.

    Noe sånt).

    Og da fikk jeg, (og Dagga), den siste obligen i Programmering godkjent, da.

    Men Grønning virka litt motvillig, til å godkjenne min, (og Dagga sin), oblig, da.

    (Må jeg vel si).

    Av ukjente grunner for meg.

    Jeg syntes at det virka som at Grønning liksom prøvde å finne opp grunner, til å ikke godkjenne min, (og Dagga sin), oblig, da.

    For jeg mener å huske det, at obliger, de behøvde vanligvis ikke være helt perfekte, for å bli godkjent, da.

    Men jeg syntes at når det gjaldt Grønning, og den siste obligen i faget Programmering, i første semester, på bachelor IT, ved HiO IU, høsten 2002.

    Så ville han at min, (og Dagga sin), oblig.

    Skulle være bortimot perfekt, før han godkjente den, da.

    Så jeg må innrømme at jeg mistenker noe slags ‘urent trav’, (eller noe), fra Grønning her.

    Jeg mistenker at han var strengere, mot meg, (og Dagga), enn mot de andre studentene, som også hadde faget Programmering, det her semesteret, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det var rett rundt hjørnet her, (inn en bakgård og opp en trapp), at jeg bodde, under Min Bok 5-tida

    parslll gata

    http://www.dagbladet.no/2012/11/24/nyheter/slagsmal/innenriks/oslo/24526259/

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 136: Mer fra Rimi Langhus

    Jeg fikk en litt spesiell rolle, (ihvertfall i begynnelsen), som låseansvarlig, på Rimi Langhus, da.

    Og det var også sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde dratt meg ut, til Rimi Langhus, på en varetelling.

    Som hennes assistent der liksom, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Før Thomas Brun ble ny butikksjef der, vel.

    (Så den varetellinga må vel ha vært, mens han Jan Ole, var butikksjef der, (på Rimi Langhus).

    Han Jan Ole, (som forresten var en ganske svær kar med en lys lugg, som gikk rett ned).

    (Og som overtok som butikksjef, på Rimi Langhus, etter meg, sommeren 2002).

    Han jobba forresten ikke så lenge, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Bare cirka et halvt år, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Og jeg er ikke sikker på hva grunnen var, til at han Jan Ole, slutta som butikksjef, på Rimi Langhus, etter så kort tid.

    Men våren 2003, så var altså Thomas Brun ny butikksjef der da, (på Rimi Langhus).

    Og han kunne jeg ikke huske å ha sett før engang.

    Selv om jeg har lurt litt på nå, (de siste dagene), om det kan ha vært han, som var butikksjef, på Rimi Bjerke, på den samme tida, som jeg butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    (Nemlig fra høsten år 2000 til våren 2001).

    Han som ringte meg en gang, på Rimi Kalbakken, og spurte om vi hadde noen ekstra kasserere å låne bort, noen vakter.

    (Og som hadde syntes at Luly var et så ‘gledespike-aktig’ navn, da.

    Eller hvilket uttrykk han brukte igjen).

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert, at det var samme person.

    Men jeg har lurt litt på det ihvertfall, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg begynte å jobbe igjen, (som låseansvarlig), på Rimi Langhus, våren 2003.

    Så var hadde det ikke engang gått et år, siden jeg hadde slutta å jobbe der, som butikksjef.

    (Noe jeg jo gjorde sommeren 2002).

    Og iløpet av dette snaue året, så hadde min fetter Øystein Olsen, (fra Son), slutta å jobbe, på Rimi Langhus, da.

    (Husker jeg).

    Men hva som var grunnen, til at Øystein Olsen, hadde slutta å jobbe, på Rimi Langhus.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg trivdes forresten ikke så bra, med å være assistent, for distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, på den varetellinga, på Rimi Langhus, høsten 2002 da, (var det vel).

    For hva som var min rolle der, det var litt uklart, da.

    Så jeg ble for det meste gående rundt der, og se på, at de andre jobba liksom, da.

    Og det trivdes jeg ikke så bra med, da.

    For jeg pleide alltid å ha en eller annen arbeidsoppgave, å drive med, den tida som jeg jobba, i Rimi, da.

    Så å bare gå rundt der, (på Rimi Langhus), og liksom ‘svirre’, det trivdes jeg ikke med, da.

    Så hva grunnen var, til at jeg skulle være med på den Rimi Langhus-varetellinga, det veit jeg ikke.

    For jeg ble liksom bare gående rundt der, (med noen papirer), klar til å ta imot ordrer, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da.

    Og det syntes jeg at ble litt rart da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg begynte å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    Så var min rolle litt spesiell, (som jeg nevnte i begynnelsen på dette kapittelet).

    Og det var jo fordi at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu hadde spurt meg, (en gang som hu var innom Rimi Bjørndal, mens jeg jobba, en av min to ukentlige ledervakter der, må det vel ha vært), om jeg også kunne jobbe, noen ledervakter, på Rimi Langhus, da.

    Siden det liksom hadde brutt ut ‘krig’ der, mellom butikksjef Thomas Brun, og resten av de ansatte, (med assistent Sølvi Berget i spissen), da.

    Så jeg skulle liksom bare være litt greit mot de ansatte der osv. da, (sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).

    Og det ble jo sånn, at butikksjef Thomas Brun, spurte meg, om jeg kunne jobbe som låseansvarlig der fast, på seinvaktene, på fredagene.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og jeg hadde jo problemer med samarbeidet, med butikksjef Johan, (fra Telemark vel), på Rimi Bjørndal.

    (Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så jeg slo til, da jeg ble tilbudt den vakta, (av butikksjef Thomas Brun), på Rimi Langhus, da.

    Og like etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Langhus igjen.

    Så skulle det være et personalmøte der, da.

    Og siden at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde sendt meg dit, for å liksom roe ned ‘ståa’ der, da.

    (Siden det liksom var en alvorlig konflikt der, (ifølge Anne-Katrine Skodvin ihvertfall), mellom butikksjefen og resten av de ansatte, da).

    Så foreslo jeg det, ovenfor butikksjef Thomas Brun.

    (I forkant av det personalmøtet).

    At jeg kunne skrive et referat, fra det som ble tatt opp, på det personalmøtet, da.

    (Som var på Rimi Langhus, våren 2003.

    Nede på spiserommet der).

    Så jeg skrev notater, til et referat, under det her personalmøtet, da.

    Og enten samme dag, eller en av de neste dagene.

    Så spurte jeg butikksjef Thomas Brun om det var greit, at jeg førte inn det referatet, på et slags tekstbehandlingsprogram, (eller noe sånt), som var på den kontor PC-en der, da.

    Og det sa butikksjef Thomas Brun, at var greit, da.

    Så jeg renskrev da det referatet, fra det personalmøtet, på den PC-en som stod inne på kontoret, på Rimi Langhus der, da.

    (Noe som jeg brukte en halvtime, eller noe sånt, på å få ordna, vel).

    Og så skrev jeg ut det referatet, i mange eksemplarer, da.

    Og la disse arkene nede på spiserommet, da.

    Sånn at de som ville ha et referat, som viste hva som hadde blitt sagt, på det personalmøtet, kunne få det, da.

    For jeg håpet da, at det ville være enklere, å løse de konfliktene, som var der, da.

    Siden de som jobba der, da vel fikk kontroll, på situasjonen, siden de da hadde et skriv, som viste hva som hadde blitt tatt opp, på det nevnte personalmøtet, da.

    En ide jeg kom på. siden distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde bedt meg om å prøve, å liksom roe ned den krigen, som foregikk, på Rimi Langhus der, da.

    (Mellom butikksjef Thomas Brun, på den ene siden.

    Og assistent Sølvi Berget, og resten av de ansatte, på den andre siden, da.

    Sånn som jeg skjønte det, på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke så lenge etter at jeg begynte å jobbe, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, (våren 2003), så husker jeg at jeg jobba en tidligvakt, sammen med butikksjef Thomas Brun der, da.

    (Dette kan vel muligens ha vært sommeren 2003, siden jeg jobba en tidligvakt, da.

    For jeg jobba jo vanligvis seinvakter, mens jeg studerte).

    Jeg husker at jeg dreiv og la opp frukta, mens butikksjef Thomas Brun dreiv og la opp noen kjølevarer, (eller noe sånt), ikke så langt unna, (i den trange Rimi-butikken), da.

    Og Thomas Brun, han hadde en kjempesvær ‘ghetto-blaster’, med seg på jobben, på Rimi Langhus der, husker jeg.

    Som han hørte på en eller annen radiostasjon på, på bortimot full guffe, da.

    Og da en ny sang, med bandet Evanescence, som het ‘Bring Me To Life’, (husker jeg, for den sangen, den hadde jeg allerede sett, en par ganger vel, på TV, hjemme i Rimi-leiligheten min), dukket opp, på radioen der.

    Så satt Thomas Brun på radioen, på ‘full guffe’ da, husker jeg.

    Mens han sa at det var en ‘bra sang’, da.

    (Noe sånt).

    Før butikken åpnet, klokka ni, en morgen, våren eller sommeren 2003, da.

    Men bygget som Rimi Langhus lå i.

    Det stod jo for det meste tomt, da.

    Bak frukta igjen, så lå jo det ‘skrot-lageret’, som jeg hadde kasta en del skrot fra, sommeren 2001.

    Så det er mulig at denne ghetto-blaster-spillinga, (til butikksjef Thomas Brun), på full guffe, ikke sjenerte noen naboer, (eller noe sånt), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter at butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus), ansatte meg, som låseansvarlig, i den butikken.

    (Våren 2003).

    Så ansatte han også en ganske kraftig og middels høy kar, med ganske langt, lyst hår, ved navn Espen Sigmund Nornes, som assistent der, (husker jeg).

    Men hvor butikksjef Thomas Brun, liksom ‘fant’ han.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde ikke sett han Espen Sigmund Nornes, som ansatt, i noen Rimi-butikk før, ihvertfall.

    Så han hadde kanskje ikke jobba i butikk før, da.

    (Hvem vet).

    For sommeren etter.

    Nemlig sommeren 2004.

    Så hadde nemlig både butikksjef Thomas Brun.

    Og den neste butikksjefen, (på Rimi Langhus), nemlig Stian Eriksen.

    De hadde begge slutta, som butikksjefer, på Rimi Langhus, da.

    Så jeg måtte jobbe som en slags ‘sommer-butikksjef’ igjen, på Rimi Langhus, sommeren 2004, da.

    Og da måtte assistent Espen Sigmund Nornes, ha med seg en ansatt, ved navn Dennis, (husker jeg).

    For å klare å ha tidlig-ledervaktene, den sommeren, da.

    Så assistent Espen Sigmund Nornes.

    Han funka ikke så bra, i sin rolle, som Rimi-assistent, da.

    (Vil jeg nesten si).

    Siden han liksom bare klarte å gjøre halve jobben sin, da.

    For han måtte jo ha med seg en annen svær kar, ved navn Dennis.

    For å klare å gjøre en leders arbeid, sommeren 2004, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Thomas Brun, han ansatte også ei ung dame, med mørkt hår, fra Kolbotn, (var det vel), som assistent, på Rimi Langhus, da.

    (Ei som ligna litt på hu Hildegunn, fra Min Bok 4, vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Like etter at han hadde ansatt, assistent Espen Sigmund Nornes, da.

    Men hu ‘Hildegunn nummer to’, hu begynte ikke å jobbe der likevel, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og hvorfor butikksjef Thomas Brun ønsket å plutselig ansette så mange assistenter, på Rimi Langhus, der.

    Det veit jeg ikke.

    For assistent Sølvi Berget, hu jobba vel der også, på den her tida, vel.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Selv om hu vel muligens var en del sjukmeldt, på den her tida).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han butikksjef Thomas Brun, (fra Rimi Langhus).

    Han var forresten veldig glad i noe som het ‘The 5 Percent Community’, (husker jeg).

    Så han prøvde å dra med meg.

    (Og vel også hu Hildegunn nummer to, mener jeg å huske).

    På møter, på Fornebu, i The 5 Percent Community, da.

    Men jeg var ikke interessert i å bli dratt med på noe sånt her opplegg.

    Som jeg syntes at virka useriøst, da.

    Så da svarte jeg det, (husker jeg), at jeg ikke likte pyramidespill, da.

    (For jeg huska det, at faren min, hadde tapt en del tusen, på noe slags pyramidespill, som var populært, på begynnelsen av 80-tallet da, var det vel).

    Men da sa butikksjef Thomas Brun det, at The 5 Percent Community, ikke var pyramidespill, da.

    (Noe jeg hadde fått inntrykk av, etter å ha lest om det her firmaet, i avisene, eller noe sånt, vel).

    Men jeg var fortsatt ikke interessert i å bli med, på det her, da.

    Selv om Thomas Brun maste på meg, om å bli med, flere måneder seinere også, husker jeg.

    (Noe som jeg opplevde som utidig masing, husker jeg.

    For jeg var ikke interessert i det her greiene, i det hele tatt, da).

    Så jeg ble aldri med på noe ‘The 5 Percent Community-greier’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 135: Enda mer fra HiO IU

    Det var også sånn, på HiO IU, at hu ‘Vestlandsdama’, hu var utsatt for en tragedie, må man vel si.

    Hu var ikke på gruppa vår, i Programmerings-fagene lenger.
    Men Dagga og jeg, som pleide å henge en del sammen, i gangene, inne på HiO IU der, (de få dagene i uka jeg dukka opp der, ihvertfall), vi var fortsatt på hils med hu Vestlandsdama da, selv etter at hu hadde slutta på programmerings-gruppa vår, av rimelig uklare grunner, (må man vel si).

    Og Dagga pleide ‘alltid’ å slå av en prat med hu Vestlandsdama da, når vi møtte henne, som oftest i en av datasalene, i andre etasje, på ingeniørhøyskolen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var Dagga, (og ikke jeg), som hadde telefonnummeret, til hu Vestlandsdama, da.

    (For det var liksom Dagga som fikk hu Vestlandsdama med på gruppa vår da, i løpet av den første tida der, av studiet vårt.

    Men hvordan Dagga ble kjent med hu Vestlandsdama, det veit jeg ikke.

    Jeg spurte han om det, (når jeg fikk høre det av han, at hu Vestlandsdama skulle være med, på gruppa vår), for jeg syntes at hu Vestlandsdama var så fin og sånn, da.

    Men Dagga ville ikke svare noe klart angående hvordan han hadde fått med hu Vestlandsdama, på gruppa vår, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det er klart at når jeg tenker på dette igjen nå.


    Så kan jo dette muligens ha vært fordi at Dagga jo var en ganske kjent popstjerne, for eksempel.

    Og at damer vel ofte synes at det er gjevt, å kjenne popstjerner, da.

    Noe sånt).

    Men like før studiene våre var ferdige, i andre semester.

    (Altså våren 2003).

    Så var det et knivdrap i Pilestredet, som jeg leste om i avisene, (husker jeg).

    Og han som ble drept, det viste seg å være kameraten til kjæresten, til hu Vestlandsdama, da.


    (En kjæreste som hu vel såvidt nevnte, mens vi dreiv på med den første obligatoriske gruppe-oppgaven, i programmering, høsten 2002.

    (For hu nevnte ihvertfall navnet på en mannsperson, da.

    Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Sånn at man skjønte at hu nok var ‘opptatt’ da, liksom).

    Og hu Vestlandsdama ‘babla’ også en gang om at hu skulle prøve å rekke Vinmonopolet, (husker jeg).

    Mens vi sleit litt med den nevnte obligatoriske oppgaven, i en av datasalene, i andre etasje, på ingeniørhøyskolen der).
    Så hu Vestlandsdama, hu dro tilbake til Vestlandet igjen, da.

    Før tredje semester.

    Og da ble Dagga nedfor, husker jeg.

    Jeg husker at han klagde, i tredje semester, på at det var så få fine damer, på HiO IU der.
    Så dette knivdrapet, det gikk litt ut over studiene til Dagga og meg, da.

    Siden vi ikke helt hadde brutt helt med hu Vestlandsdama, når det gjaldt det sosiale, på skolen, da.

    Og vi hadde kanskje et lite håp om at hu ville bli med på gruppa vår igjen, når vi ble litt flinkere, (eller noe sånt), da.

    Ihvertfall så savnet vi nok det å prate litt med den her fagre skjønnheten fra Vestlandet, (i datasalene på HiO IU der), da.

    Så dette var jo ikke noe hyggelig.

    Så det gikk litt trått med studiene våre, på begynnelsen av tredje semester, (husker jeg).

    Og Dagga fikk meg også til å utsette en eksamen, på slutten av det andre semesteret, (husker jeg).

    For han ville at vi heller skulle ta den sammen, på begynnelsen av tredje semesteret, (var det vel).

    Og lese sammen i sommerferien, da.

    Men jeg hørte ikke noe fra Dagga, den sommeren.

    Og jeg jobba mye sommeren 2003, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus.

    Så jeg hadde ikke tid til å studere noe særlig, den sommeren, (vil jeg si).
    Men jeg hadde nok klart å tatt den eksamenen, (som muligens var Relasjonsdatabaser vel), våren 2003.

    For jeg hadde jo hatt om relasjonsdatabaser, på NHI, cirka ti år tidligere.

    Men Dagga fikk meg til å utsette den eksamenen, da.

    Så jeg hadde en ekstra eksamen, våren 2004, husker jeg, på grunn av dette.

    Og da gikk den eksamenen, (i Relasjonsdatabaser), veldig dårlig.

    (For da fikk jeg ikke tid til å lese, til den eksamenen, husker jeg.

    Siden jeg vel hadde tre andre eksamener, (eller noe sånt), iløpet av en uke eller to).

    Men jeg stod ihvertfall, for jeg fikk vel karakteren ‘E’, (den laveste ståkarakteren), i det faget, da.
    Men hvis ikke dette knivdrapet hadde skjedd.

    Og hvis ikke hu Vestlandsdama, hadde slutta, ved HiO IU.
    Så hadde kanskje Dagga og jeg, vært mer ‘fulle av liv’ liksom, på slutten av andre semester og begynnelsen av tredje semester, da.

    Men vi kunne nesten ikke være for muntre heller.

    Når vårt tidligere gruppemedlem, (Vestlandsdama), hadde måttet avbryte studiene sine, og flytte tilbake igjen til Vestlandet, på grunn av et tragisk knivdrap, på kameraten til kjæresten hennes, (var det vel), da.

    Så dette la jo en demper, på humøret vårt osv., (vil jeg si).

    Og hele bachelor IT-årskullet vårt, ble vel mer eller mindre nedfor, av denne tragiske hendelsen.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Siden hu Vestlandsdama vel nesten var som et slags midtpunkt, på bachelor IT-årstrinnet vårt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var veldig fattet til vanlig, vil jeg si.

    Selv om han også kunne være direkte,  hvis det var noe han ikke likte, og komme med en klagende kommentar.

    Men da vi skulle presentere vårt Web Design-prosjekt, (var det vel), på en stor skjerm, i et avlangt klasserom, (som muligens lå i første etasje vel), på ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, der.

    Så ble Dagga plutselig til en slags ‘entertainer’, (husker jeg).

    Han ble energisk, (noe han vanligvis ikke var), vil jeg si.

    Og han virket engasjert i hver minste detalj, (enda han vanligvis virket mer tilbakelent), vil jeg si.

    Så Dagga, han nesten spratt rundt, foran lerretet der, og holdt et engasjert foredrag, om ‘data-musikk’ og musikk-filer, (var det vel), som var temaet for gruppearbeidet vårt, (sikkert foreslått av Dagga), da.

    Og da jeg selv holdt et vel mye mindre energisk foredrag om hva Midi-filer var, (eller noe sånt, for det var det jeg hadde fått i oppdrag, av gruppe-leder Dagga, å gjøre, på dette prosjektet, nemlig å skrive innhold, (om Midi-filer), og ikke drive med web-design), så stirret Vestlandsdama og ei annen blond dame, på årskullet vårt, på bachelor IT vel, på meg, på en måte som gjorde meg overrasket, (husker jeg).

    Som om jeg var så veldig flink, når alt jeg hadde gjort, var å gjøre noe research, (på nettet), om Midi-filer, og skrevet en slags artikkel, om dette, da.

    Jeg prioriterte å bruke tiden min, på å lære Java.

    Og så tok jeg liksom Web Design, på sparket, da.

    For jeg hadde jo drevet mye med Basic og Pascal-programmering tidligere.

    Så jeg trodde at jeg kunne ta Web Design ganske på sparket, da.

    Så jeg printet ut et slags online kompendium, med HTML-kommandoer, og satt dette i en perm, (husker jeg).

    Sånn at jeg hadde dette, i tilfelle jeg trengte det seinere, da.

    For på dette studiet, det var så omfattende, og basert på samarbeid.

    Så det ble sånn, at man nesten måtte spesialisere seg da, (husker jeg).

    Så selv om jeg vel fikk karakteren ‘A’, i Web-Prosjekt, det første semesteret, ved HiO IU.

    Så hadde jeg nesten ikke drevet noe med web-design, på den her tida, (husker jeg).

    Men sånn blir det vel gjerne, når studie-modellen er sånn som den er.

    Nemlig at mange av fagene er basert på gruppe-arbeid, (og ikke har individuelle innleveringer eller eksamener), da.

    Så derfor var vel Daggas plan, om å få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering, ikke helt urealistisk.

    (Så det er mulig at Dagga hadde kontakter, som han hadde pratet med dette om.

    For Dagga var ganske sikker, på at dette skulle være mulig).

    For IT-feltet har så mange kunnskaps-områder.

    Så det er vel neppe sånn at alle IT-folk er eksperter på alle kunnskapsområder, innen IT.

    Ikke engang på alle de kunnskapene som de har papir på at de har kunnskaper innen, (vil jeg si).

    Så denne studiemodellen, den er kanskje litt ‘tvilsom’, da.

    (Kan man vel kanskje si).

    Siden den nok fører til at man får en del ‘gratis-passasjerer’.

    For det er ikke sånn, at mer enn en tredel kanskje, av data-studentene, har noe særlig peiling, på for eksempel Java-programmering, vil jeg si.

    Ihvertfall var det vel cirka sånn det var på bachelor IT, ved HiO IU, (vil jeg si).

    Det var en kar, (med lyst, tilbakegredd hår vel), som gikk rundt og spurte Vestlandsdama, Dagga og meg, om hvem som liksom var ‘programmerings-guruen’, på vår gruppe, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg pekt på, av Vestlandsdama og Dagga, vel.

    Så hver Java-gruppe måtte liksom ha sin egen ‘programmerings-guru’, da.

    Og de var det vel kanskje bare 5-6 stykker av, (muligens inkludert meg selv), på bachelor IT, da.

    (Fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Så da er jo de resterende studentene.

    (Nemlig kanskje 30-40 andre studenter).

    De er jo da gratispassasjerer, i større eller mindre grad.

    (Må man vel si).

    Selv om disse da gjør ting som å skrive brukerveiledninger, osv.

    Men sånn var det jo også på Gjerdes videregående, husker jeg.

    At på tentamen og eksamen, i data.

    Så var jeg den eneste som kunne noe særlig Pascal-programmering, da.

    Mens Tim Jonassen og Fred Bing liksom var gratispassasjerer, da.

    Som skrev brukerveiledningen, osv.

    Og da fikk jeg kjeft av klasseforstander Arne Karlsen, fordi at jeg bare satt og programmerte, (husker jeg).

    Men dette var jo ikke fordi at jeg ikke klarte å lage brukerveiledninger.

    Men det var fordi at jeg var den som var best på programmering, (på vår gruppe og muligens i hele klassen), da.

    Så vi spesialiserte oss, under eksamen.

    Men jeg var jo god i omtrent alle fag, på skolen.

    Så jeg kunne vel også ha klart å skrive brukerveiledninger, liksom.

    Men Arne Karlsen straffet meg, (for kjeft er en slags mild straff, lærte vi om, i et organisasjon/ledelse-fag), da.

    Siden jeg var god på programmering _også_.

    For vi hadde jo vært den samme gruppa, på tentamen også.

    Og vi på datalinja, vi kjente hverandres ferdigheter, da.

    (Siden vi satt mange timer sammen, nede i datasalen, hver uke).

    Så det var vel ikke sånn at jeg dikterte alt som skulle gjøres, på gruppa vår.

    For Fred Bing, han var jo en kjempe, som hadde gått på high school, (eller noe sånt), i USA.

    Og Tim Jonassen bodde jo i en svær villa, (med mange vakthunder osv.), ute i Hyggen.

    Så det var vel mer sånn at jeg var en slags ‘programmerings-slave’, på gruppa vår, som tilfeldigvis var den samme, både på tentamen og eksamen, da.

    Og så får jeg på toppen av det hele kjeft, fordi jeg liksom er programmerings-slave.

    Nei, klasseforstander Arne Karlsen var en rar skrue, vil jeg si.

    Han hadde vel ikke beina på jorda, under den her kjeftinga si, (vil jeg si).

    Han rappa jo også en gang en diskett, med et spill, som jeg hadde programmert, på fritiden, i datasalen, på Gjerdes videregående der.

    Så han hadde kanskje en slags kampanje mot meg.

    Det var vanskelig for meg å skjønne hva han egentlig klagde på, når han kjefta fordi at jeg lagde et spill, på fritiden, mellom skoleoppgavene.

    Og når han klagde på at jeg satt for mye foran skjermen.

    Hva var galt med dette liksom?

    Nei, det skjønte jeg ikke helt, (må jeg innrømme).

    Men samtidig, så var Arne Karlsen en voksen mann, som brukte en aggressiv tone, (må man vel si), når han kjeftet.

    Så han brukte nok ‘skremming’, som metode, under undervisningen da, (må man vel si).

    Så jeg ble da litt satt ut, og klarte ikke å få meg til å spørre om hva han egentlig klagde på, da.

    Siden vedkommende klasseforstander, (Arne Karlsen), var så affektert, da.

    Og da er det vanskelig å kommunisere, på en bra måte, vil jeg si.

    (For da må man liksom prøve å roe det ned, hvis en person er affektert, vil jeg si.

    Og da kommer man jo ikke lenger, når det gjelder kommunikasjonen.

    For da må man jo liksom ‘holde kjeft’, for å prøve å roe det her ned, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 134: Mer fra HiO IU

    Selv om jeg hadde jobbet i mange år som butikksjef og assisterende butikksjef.

    Så var det ikke sånn at jeg pleide å være noe leder, for gruppearbeid osv., på HiO IU.

    Blant annet popstjernen Dag Anders Rougseth, var vel en mer autoritær type, enn meg.

    Og jeg hadde jo liksom noen slags ‘sabbatsår’, hvor jeg prøvde å komme meg igjen, etter noen tøffe år, i Rimi.

    Så jeg var litt overarbeidet og utbrent, på den her tida, så det var ikke sånn at jeg liksom ville bestemme alt, når vi hadde gruppearbeid, på HiO IU.

    Selv om jeg hadde studert datafag tidligere på NHI og også hadde gått datalinja, på Gjerdes videregående i Drammen.

    Og også hadde vært butikksjef, mm.

    Så ble det ikke sånn at jeg var en slags dominant student, ved HiO IU der.

    Det var vel heller motsatt, at jeg satt mest hjemme og bare såvidt klarte å komme meg på skolen, de dagene, som det var gruppe-møter.

    (I fag som web-prosjekt, systemutvikling og systemadminstrasjon).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av andre studenter, på bachelor IT, (ved HiO IU), som gikk på det samme årstrinnet, som meg.

    Så husker jeg en lav og mørkhåret kar, som het Mikael.

    Han spilte basket på Bærums Verk eller Asker Aliens, (eller noe sånt).

    Og han jobbet også på McDonalds, (husker jeg).

    Og da jeg en gang spurte han, (i kantina, på HiO IU, under noe gruppearbeid vel),  hva Chicken McNuggets var laget av.

    Så svarte han bare noe sånt som at det vil du ikke vite, (eller noe lignende vagt), av en eller annen grunn.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av andre studenter, som gikk det samme årstrinnet som meg, (på bachelor IT).

    Så husker jeg ei tynn og spe jente, (muligens med briller), som het Kristin vel, som var fra Groruddalen, (tror jeg).

    Dagga, (altså Dag Anders Rougseth), hilste alltid på henne.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hu var litt sjenert vel, muligens.

    Hu sa ihvertfall aldri hei til meg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en ganske høy og kraftig kar, med kort, lyst hår.

    Han sa en gang at han ville ha alle damer han så, (eller noe sånt).

    Og en annen gang så skrøyt han av en foreleser, ved HiO IU, som het Frode Eika Sandnes.

    Han sa at Frode Eika Sandnes foreleste på et master-studie, i datakommunikasjon.

    Og reagerte på at jeg ikke virka interessert i det studiet, vel.

    For jeg syntes at fem års studier ble litt vel mye.

    For jeg var jo allerede 32 år gammel, da jeg begynte, ved HiO IU.

    Så jeg ville jo da vært 37 år gammel, når jeg var ferdig å studere, hvis jeg skulle tatt en mastergrad.

    Og utsiktene så bra ut, for de med bachelor-grad, på den tida, som studiene våre var ment å være ferdig, (det vil si i våren 2005).

    Så vi på Bacelor IT, vi lå an til å få en jobb med en begynnerlønn på 300 – 600.000, når vi var ferdige, med studiene våre.

    For det var mangel på ingeniører og IT-folk, i Norge, på den her tida, da.

    (Noe jeg fulgte med på, i avisene, da).

    Men å studere i fem år, til jeg ble 37 år.

    Det ble litt lenge, syntes jeg.

    Jeg syntes at tre års pause fra jobblivet, var lenge nok, når jeg var i 30-årene, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt nysgjerrig på de studentfestene, (med billig øl osv.), som pleide å være, i kantina, på HiO IU, i Cort Adelers gate der.

    Men Dag Anders Rougseth, han var ferdig med ungdomstida si, husker jeg at han sa, på den her tida.

    Så da gadd jeg ikke å dra på de her studentkroene aleine, liksom.

    Men Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var ofte på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, (siden jeg hadde PC og bredbånd, osv.), og vi kjøpte ofte hver vår ferdigpizza, som vi spiste der, da.

    (For jeg kjøpte meg etterhvert et nytt kjøleskap, (med fryser), og også en hybelkomfyr, som jeg satt oppå kjøleskapet, da.

    For noen av pengene etter mora mi, må det vel ha vært).

    Og Dagga, han var også glad i å spise ute.

    Så ihvertfall en gang, så dro han meg med på Maliks, i Ullevållsveien, for å spise burger da, (husker jeg).

    Og en annen gang, så ville Dagga på restauranten Schrøder, (heter den vel), i Waldemar Thranes gate, (ovenfor den Kiwi-butikken, hvor Tom fra ‘Tom-gjengen’ var butikksjef).

    En annen gang igjen, så ville Dagga ta en utepils, på et utested, cirka ovenfor restaurant Schrøder der da, (husker jeg).

    Og en gang, i en pause fra HiO IU, så dro han Dagga meg med for å spise noe mat, på en kafe, i Vika der.

    Og han spurte meg da hva jeg syntes om de høye strømprisene, (som før det her hadde pleid å være lave, i Norge), husker jeg.

    Og da svarte jeg vel ikke så mye.

    For strømmen var inkludert, i husleia mi, i Rimi-bygget.

    Og sånn var det på Ungbo og.

    Så jeg sleit ikke så mye med strømregninger, på den tida jeg bodde i Norge, (for å si det sånn).

    I Rimi-bygget så pleide jeg å ha terrassedøra åpen og varmovnen på samtidig, vel.

    For å få frisk luft, uten å fryse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga han prata også om at han kjente en kar, som jobba som Java-programmerer, i London.

    Og Dagga ‘babla’ også om at han ville at vi to skulle starte vårt eget datakonsulent-firma, etter at studiene våre var ferdige.

    Dette lot jeg bli hengende litt i lufta.

    For en av grunnene, til at jeg begynte å studere.

    Det var fordi at Axel, noen år før det her, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

    Hadde spurt meg om jeg ikke kunne få meg en jobb, med 600 – 700.000 i årslønn.

    (Mens han var stressa, (eller i sjokk), på grunn av et eller annet, vel).

    Og dette tok jeg som en utfordring, (omtrent som da jeg fant ut at jeg ville bli assisterende butikksjef eller butikksjef, i Rimi).

    Og sa at det kunne jeg vel prøve på.

    For jeg hadde vel ikke noen spesielle mål, på den her tida.

    (For jeg hadde jo da nettopp klart målet mitt, om å bli butikksjef, liksom).

    Men hvorfor Axel spurte om det her, det veit jeg ikke.

    Men jeg så ikke for meg det, at jeg kunne få så høy lønn, i Rimi.

    (Etter at jeg først ikke ble satt opp i lønn, da jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

    Enda jeg da gikk fra en liten Rimi-butikk til en stor Rimi-butikk.

    Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Men med en bachelor IT-grad, ved siden av at jeg jo hadde jobbet, som butikksjef.

    (Og den ledererfaringen, som jeg hadde derfra).

    Så så jeg for meg det, at jeg burde ha gode muligheter til å få meg en jobb, som leder, i et datafirma, for eksempel.

    Så det var også litt dette jeg hadde i bakhodet, da jeg valgte å begynne å studere igjen, etter at jeg skjønte at jeg nok aldri kom til å få 600 – 700.000, i årslønn, i Rimi.

    (Etter problemene på Rimi Kalbakken, osv).

    Og Dagga han hadde jo som et slags motto, at han skulle få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering.

    Så jeg forestilte meg vel det, at å jobbe i et datafirma, sammen med Dagga.

    Det ville blitt omtrent som da vi to jobbet sammen med det eiendomsmegler-programmet, i faget Programutvikling, våren 2003.

    Nemlig at jeg satt foran PC-en i ukesvis, og programmerte hele datasystemet.

    Mens Dagga hjalp til litt den siste dagen med å levere programmet på HiO IU, osv.

    Så jeg var litt redd for at jeg ville ha blitt litt som en slags slave, (for Dagga da), hvis vi to hadde begynt å jobbe sammen, etter endt studier.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Vika, (hvor ingeniørhøyskolen lå, i Cort Adelers gate der).

    Den bydelen lå like ved Frogner.

    Og Frogner igjen lå like ved Homansbyen.

    Og Homansbyen lå like ved Bislett.

    Og Bislett lå like ved St. Hanshaugen.

    Så noen ganger, når jeg skulle hjem, fra HiO IU.

    Så var det sånn at jeg like gjerne gikk hjem.

    (En gåtur på et drøyt kvarter, vel).

    Som at jeg tok 21-bussen, da.

    (Som var litt trang og ‘svett’, vel.

    Må man vel si).

    Og nå jeg da gikk, hjem fra ingeniørhøyskolen.

    Så krysset jeg jo Hegdehaugsveien.

    Og Ragnhild fra Sørlandet, hu hadde jo fortalt meg det, (mens vi dansa, må det vel ha vært), på Rimi-julebordet, i LO-bygget, på Youngstorget, (et drøyt halvår før jeg begynte å studere, på HiO IU), at hu jobba på Rimi Hegdehaugsveien.

    (Heter vel den butikken.

    En butikk som forresten var en av de første søndagsåpne Rimi-butikkene.

    Fra tida før ‘Brustad-bua’, vel.

    Så jeg kjente den butikken ganske bra.

    For jeg pleide å handle der noen ganger, på søndagene, på rundt den tida som jeg hadde HiAce-en, husker jeg.

    Det vil si fra 1996 til 1997, da).

    Så en ettermiddag, etter skolen.

    Da jeg gikk hjem, til St. Hanshaugen.

    Så gikk jeg innom Rimi Hegdehaugsveien der.

    Og spurte etter hu Ragnhild fra Sørlandet.

    Men hu var ikke på jobb den dagen, da.

    Men jeg ba en kar som satt i kassa der, om å hilse henne, fra den tidligere sjefen hennes, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi få se.

    PS.

    En gang som jeg tok 21-bussen, til HiO IU, (en morgen eller formiddag), forresten.

    Så mener jeg at jeg så popstjernen Bertine Zetlitz, sittende på en trendy cafe, på Frogner, fra vinduet på 21-bussen, da.

    (Hvis jeg ikke så syner, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 133: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at det jobba noen unge innvandrer-damer der.

    Blant annet Songül Özgyr, som var lillesøstera til Hava og Sema Özgyr, som jeg jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, da jeg jobbet som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998.

    Songül ville bli politi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og hu klarte å jobbe både i frukta og posten, (for det hadde blitt post i butikk der, siden sist jeg jobba der, på 90-tallet).

    Og hu Songül, hu klarte også å lede de andre medarbeiderne, (husker jeg).

    For hu var flink til å få folk til å jobbe, så en gang, så delegerte jeg det til henne, (husker jeg), å si fra til folk, om hva de skulle gjøre, da.

    Og hu Songül, hu hadde en gang med et bilde på jobben, som hu viste meg, (i tippekassa/posten der), av sin eldre søster Sema og hennes lille datter, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener jeg overhørte at Toro baksnakka meg, borte i kassa, da hu Songül viste meg det her bildet, da.

    Og det lå også et brev, (eller noe sånt), med adressen vel, til Songül og Sema sin eldre søster Hava, og fløyt i garderoben, på Rimi Bjørndal, en gang, (husker jeg), rundt høsten 2002, da.

    Men jeg prøvde å leve opp til mitt motto, om ikke å blande ‘business and pleasure’, så det var ikke sånn at jeg ringte hverken Hava eller Sema, da.

    Selv om jeg muligens hadde Sema sitt telefonnummer på mobilen enda, på den her tida.

    (Siden det hadde vært snakk om at hu og han pakistaneren med ‘hakk i hue’, skulle bli med meg, (og Glenn Hesler), og spille fotball, med ‘Tom-gjengen’, den gangen, i 1998 da, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg jobba samme vakt, som hu Songül.

    Så rydda hu hyller, i potetgull-avdelingen, vel.

    Og noen esker, med Maarud Potetgull, som stod oppå topphylla.

    De var det hull nederst i, i omtrent alle potetgull-posene. da.

    Så det var ‘rotter’ da, mente hu Songül.

    For det var et hull i veggen der.

    Som rottene antagelig må ha kommet inn gjennom, da.

    Så jeg foreslo vel for butikksjef Irene Ottesen, at vi skulle ringe et skadedyr-firma, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ung innvandrer-dame som jobba der, det var Lome.

    Lome var nabo med Songül, på Holmlia.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og Lome var fra Makedonia, fortalte hu meg.

    Og Lome syntes noen ganger at det ble litt mye Songül, (husker jeg at hu sa).

    (For hu møtte Songül både på jobb og der hu bodde, da).

    Lome sa også en gang, at hu syntes at det var som at butikksjef Irene Ottesen ville ‘inn i hodet hennes’.

    Og Lome, hu pleide også å dra ned til noe slekt i Larvik, (noen ganger), husker jeg at hu sa.

    Men jeg fortalte ikke det, til hu Lome, at jeg selv var fra Larvik, da.

    For jeg prøvde å holde litt distanse, til mine ‘undersotter’, da.

    For hu Lome, hu var litt ung, og kom plutselig med sånne kommentarer, ‘utafor sammenhengen’ da, (må man vel si).

    Og Lome var forresten også ei pen og sjarmerende jente.

    Fakhar fortalte meg ihvertfall det, (husker jeg), at han var forelsket i Lome, (eller ihvertfall likte henne godt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jobba også ei ung pakistansk dame der, som het Anica.

    Hu sa en gang det, til Songül og ei annen ung innvandrerdame, (husker jeg).

    At: ‘Er det slavejobb?’.

    (Om en arbeidsoppgave, i butikken, da).

    Så det er tydelig at det foregikk et eller annet rart, på Rimi Bjørndal, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei annen ung innvandrerdame, som jobba, på Rimi Bjørndal, det var ei med det vel litt spesielle navnet Fiza.

    Hu jobba mye i posten, (husker jeg).

    Og en gang, som David Hjort, (som på den her tida, hadde slutta i Rimi og begynt å jobbe, som hjelpepleier, i Groruddalen, sammen med sin samboer Melina vel), var innom, på Rimi Bjørndal.

    Så sa han hei, til hu Fiza, da.

    Og han forklarte meg det, at dette var hans tidligere medarbeider, (eller noe sånt), da.

    For David Hjort og Fiza, de hadde tidligere jobbet sammen, på Rimi Ljabru, da.

    (Ettersom jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fiza, hu jobba i posten, fra cirka klokka 9, (må det vel ha vært), til klokka 18, på lørdagene, da.

    Men plutselig, så skulle hu begynne å gå hjem klokka 17, (eller noe sånt), på lørdagene da, (husker jeg).

    Og den samme lørdagen, så kom det plutselig to håndtverkere innom, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    (Noe som var litt rart, så seint, på en lørdag, vil jeg si.

    For jeg hadde ikke bestilt disse håndtverkerne, eller fått beskjed på forhånd, om at de skulle dukke opp der, da).

    Og de håndtverkerne, de var stressa, og skulle inn i garderoben, (av en eller annen grunn), da.

    Og jeg var jo ikke vant med det, at den garderoben, ble brukt, rundt klokka 17, på en lørdag.

    Så jeg åpna døra, men uten å gå inn da.

    (I tilfelle det var noe der, kanskje).

    Og da hørte jeg et kvinne-skrik, (husker jeg).

    Så da bare lukka jeg igjen døra, da.

    For da stod visst Fiza og skifta da, (må det vel ha vært), inne i garderoben.

    Og etter det her, så gikk bare hu Songül rett inn i garderoben, et par ganger.

    Mens jeg stod og skifta, og stod der i bare boksershortsen, da.

    Og jeg spurte henne ihvertfall en gang, om hu hadde hørt om å banke på.

    Men hu svarte da bare: ‘Har du hørt om å skrike, eller?’.

    Men å stå der inne i garderogen og skrike, det virka ikke som noe naturlig, for meg da, (husker jeg).

    Men dette her var kanskje noe slags sharia, (eller noe sånt), fra de muslimske damene.

    Siden jeg nesten hadde sett hu Fiza, mens hu skifta, da.

    Men dette greiene virker veldig konstruert, for meg, når jeg tenker tilbake på det.

    For at hu Fiza skulle gå hjem, rett før den travleste og siste timen, på lørdagene, det virker litt rart, vel.

    Og at to håndtverkere dukker opp, på en lørdag, uten at jeg, (som var leder, på den vakta), hadde fått vite det.

    Det var vel kanskje litt rart.

    Og at disse håndtverkerne skulle inn i garderoben, det var vel også rimelig rart.

    (For hva skulle de der, liksom).

    Men det funker kanskje dårlig, med fellesgarderobe og muslimske damer, da.

    Det er mulig.

    Men den fellesgarderoben var ihvertfall der, (på Rimi Bjørndal), da jeg begynte å jobbe der, i 1996.

    Og når man er stressa, så kan man glemme å banke på døra, til garderoben, da.

    (For jeg ble stressa, av de her håndtverkerne, da).

    Men jeg pleide alltid å banke på døra der ellers, når jeg skulle skifte, da.

    Men den her gangen, så skulle jeg bare vise noen håndtverkere, som skulle fikse noe greier, (i garderoben), hvor garderoben var, da.

    Og jeg lurte vel på hva de egentlig skulle fikse der.

    (For dette var ikke klart for meg, da).

    Så derfor åpna jeg vel døra til garderoben, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg var stressa, da det her skjedde.

    Men hu Songül, hu var nok ikke stressa, de to gangene, som hu bare gikk rett inn i garderoben, (på Rimi Bjørndal), akkurat mens jeg stod i bokser-shortsen der, da.

    Dette må nok dette ha vært noe planlagt, fra hu Songül, vil jeg si.

    Men hvordan hu klarte å få timingen riktig, sånn at hu gikk inn der, akkurat mens jeg hadde minimalt med klær på meg.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu må nok ha brukt tid på å forberede seg, på det her, for å klare å få timingen riktig, (begge gangene).

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rundt årsskiftet 2002/03 en gang.

    Så fikk forresten Irene Ottesen sparken, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Av en eller annen grunn).

    Hu begynte ihvertfall å jobbe som assistent, på Rimi Mortensrud, (under butikksjef Kjell der).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og han nye butikksjefen, på Rimi Bjørndal.

    Det var en som het Johan, fra Telemark, vel.

    Og som var homo, (mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Og han Johan, han husker jeg at syntes, at var dårlig, til å kommunisere.

    Han ga liksom bare ordrer, men hørte liksom ikke på det man sa, da.

    (Hvis man hadde en mening om ditt og datt).

    Så etterhvert, så ble denne jobben, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, veldig slitsom, da.

    Selv om jeg bare jobba to vakter i uka der.

    (Det var sånn, at jeg ikke orka å gå ut på byen, for eksempel.

    Etter å ha jobba bare fra klokka 13 til klokka 19, på en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    For jeg bytta tirsdagsvakta mi, mot å jobbe seint, på lørdager.

    For jeg prøvde å konsentrere meg om studiene mine, ved HiO IU, da.

    Så da syntes jeg det ble enklere, hvis jeg jobba torsdager og lørdager.

    Enn hvis jeg jobba tirsdager og torsdager, da.

    For da kunne jeg liksom konsentrer meg om studiene, i begynnelsen av uka.

    Og så konsentrere meg om jobben, i slutten av uka).

    Og siden at jeg syntes at samarbeidet, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, funka så dårlig.

    Så syntes jeg at det var greit, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, om jeg kunne jobbe noen vakter, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, våren 2003.

    For det hadde skåret seg helt mellom den nye butikksjefen der, Thomas Bruun, (på den ene siden).

    Og assistent Sølvi Berget og resten av de ansatte, på Rimi Langhus, (på den andre siden).

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu lurte på om jeg kunne jobbe litt, på Rimi Langhus, og være litt ‘gem’, mot de ansatte der, da.

    For å liksom roe ned ‘ståa’, i den butikken, da.

    Og det syntes jeg at var greit.

    For jeg syntes ikke at den jobben min, på Rimi Bjørndal, virka så trygg, da.

    Siden jeg hadde ganske store samarbeidsproblemer, med butikksjef Johan, da.

    Så da Thomas Bruun tilbydde meg det, å jobbe som låseansvarlig fast, på Rimi Langhus, på fredagsettermiddagene.

    Så slo jeg til på det, da.

    For da hadde jeg liksom to bein å stå på, innen Rimi, da.

    For jeg tenkte at hva hvis jeg fikk sparken, av butikksjef Johan, (som jeg gikk dårlig sammen med), på Rimi Bjørndal.

    Da må jeg jo ha flyttet ut, fra Rimi-leiligheten min.

    For jeg måtte jo jobbe i Rimi, for å få lov, til å bo der.

    Siden at husleia der, ble trukket direkte, fra lønnslippen min, da.

    Så da tok jeg heller på meg det, å også jobbe en seinvakt, (fra klokken 13 eller 14 til cirka klokken 21 vel, på fredagene), i uka, på Rimi Langhus.

    Sånn at jeg fortsatt hadde den Rimi Langhus-jobben, i tilfelle det skar seg helt, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, da.

    Så fra våren 2003.

    Så jobba jeg som låseansvarlig, på to Rimi-butikker, da.

    Nemlig Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, da.

    Noe som var litt slitsomt.

    For da måtte jeg jo huske kodene og sånn, til to Rimi-butikker, i huet, da.

    Så jeg ble kanskje litt distre, av det her.

    Og en gang, som Magne Winnem, var innom på besøk, i Rimi-leiligheten min.

    Og så det, at det i ‘rote-skuffen’ min, (eller hva man skal kalle den reol-skuffen, der jeg pleide å ha lommeboka mi osv., og hvor min fetter Ove en gang stjal noen tiere, som lå løst oppi der), lå nøklene til to forskjellige Rimi-butikker.

    Da fikk Magne Winnem et slags anfall da, (husker jeg).

    Og mente visst at det var noe kriminelt, (eller noe sånt), å jobbe, som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem han er ikke helt stø, vil jeg si.

    Han mente også, (noen år før det her, som vel har skrevet om i et tidligere kapittel), at det var galt, å jobbe med telefonsalg, når man ikke likte å bli oppringt, av telefonselgere selv, (husker jeg).

    (Noe jeg ikke likte da.

    Selv om jeg hadde jobbet, med telefonsalg.

    Nemlig den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Altså, må man like noe, for å selge det?

    Må man for eksempel like sukkerspinn, for å selge det?

    Må man like fisk, for å jobbe i en fiskebutikk?

    Må man være vegetarianer, for å legge opp frukta, i Rimi?

    Tydeligvis, ifølge Magne Winnem.

    Og det er tydeligvis også kriminelt, å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, da.

    Så Magne Winnem, han er sånn, at han tror at helt vanlige ting, er ulovlige, vil jeg si.

    Han blander inn noe slags forvirret moralisme, (eller hva man skal kalle det), med lover og regler, (vil jeg si).

    Så Magne Winnem, han vil jeg advare litt mot igjen.

    Han er litt forvirret, vil jeg nesten si, at det virker som.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også forresten, høsten 2003.

    At jeg hadde jobbet så mye, som en slags ‘sommer-butikksjef’, (da butikksjef Thomas Bruun hadde ferie), på Rimi Langhus.

    (Det ble mye mer jobbing, enn jeg egentlig trengte å jobbe.

    Men jeg var fleksibel da, og ofret en del sommeruker, for jobben, da.

    Siden det var ‘mangelvare’, på sjefer, på Rimi Rimi Langhus, på den her tiden, da).

    Så jeg hadde råd til å kjøpe meg både en laptop og en Ipod, (som var ganske dyre, på den her tiden).

    Høsten 2003, da.

    Da jeg fikk juli og august-lønningene, fra Rimi.

    Og høsten 2003, så hadde vi også Linux, som eget fag, ved HiO IU.

    Og popstjernen Dag Anders Rougseth, han var jeg igjen på samme gruppe som, på HiO IU, da.

    Og vi skulle jobbe hjemme hos meg, med noe Linux-greier, da.

    Og Rougseth, han likte en linux-versjon som het ‘Red Hat’, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg ville ikke drive å tulle, med oppsettet, på min stasjonære PC, da.

    For jeg var jo også op på #quiz-show og jeg hadde min egen chattekanal, (nemlig #blablabla).

    (Og den stasjonære PC-en min, den var jo også den av et multimedia-anlegg, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min der).

    Så jeg ville ikke tulle for mye, med den stasjonære PC-en, da.

    Så jeg installerte istedet Linux, på laptop-en, da.

    Og en gang, da Magne Winnem igjen dukka opp, på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Så virka han igjen forvirra da, (vil jeg si).

    For han mente da, at det var kriminelt, (mer eller mindre), å installere Linux på en ny laptop, som det hadde fulgt med Windows på, da.

    Men det er jo bare tull og tøys.

    For jeg har jo jobbet på vegne av Microsoft sin produktaktivering, her i Liverpool, seinere.

    Og den Windows-lisensen, som følger med en PC.

    Den er gyldig selv om man har hatt Linux på PC-en, i en periode.

    En sånn Window-lisens, (som følger med, når man kjøper en PC), den betyr at man har _rett_ til å ha Windows på en PC.

    Den betyr ikke at man har _plikt_ til å ha Windows, på PC-en, liksom.

    Så her fremstod igjen Magne Winnem som litt forvirret, vil jeg si.

    Selv om han jo jobbet som foreleser, ved IT-akademiet, (på den her tiden), og vel burde ha god greie på sånne her ting.

    Så når jeg tenker tilbake på den her tida.

    Så fremstod Magne Winnem som forvirret ihvertfall tre ganger.

    Nemlig da han sa noe sånt som at det var kriminelt å være lei av å bli oppringt av telefonselgere, hvis man hadde jobbet med telefonsalg tidligere.

    Og da han sa noe sånt som at det var kriminelt å jobbe som låseansvarlig, i to Rimi-butikker, samtidig.

    Og også da han sa noe sånt som at det var kriminelt, å ha Linux, på en PC, som det hadde fulgt en Window-lisens med, når man kjøpte den.

    Så Magne Winnem, han er visst sånn, (når jeg tenker tilbake på det).

    At han ser spøkelser på høylys dag, liksom.

    (For å si det sånn).

    Han ser forbrytelser og kriminelle forhold, i forbindelse med helt dagligdagse ting, (vil jeg si).

    Og jeg kan ikke huske det, at Magne Winnem fremstod, som like forvirret, for eksempel det året, som vi var russ sammen, på Gjerdes videregående, i Drammen.

    (Nemlig skoleåret 1988/89).

    Så Magne Winnem, han forandra seg nok, etter at han gifta seg med Elin fra Skarnes, (vil jeg si, at det virker som nå, ihvertfall).

    Så kanskje han har blitt påvirket av henne, (som jo har vært politiker for KRF, i Oslo, osv.), til å bli som en slags mørkemann, (eller hva det heter igjen), som ser synd og fandenskap, over alt, da.

    Magne Winnem har kanskje blitt som en slags helvetespredikant, (må man vel nesten kunne si), etter at han ble sammen med Elin fra Skarnes, da.

    For han slutta jo også å drikke, (huske jeg).

    Så dette ‘helvetespredikant-greiene’, til Magne Winnem, det kan kanskje være litt slitsomt, i lengden, da.

    For han fremstår jo som litt forvirret, (vil jeg si, nå i ettertid, ihvertfall), når han begynner med det her helvetespredikant-greiene sine, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 132: Mer fra Rimi Bjørndal

    Vinteren 2002/03 en gang, (må det vel ha vært).


    Så var det også sånn, at Christian Grønli kontaktet meg, på MSN, (var det vel).

    For han hadde fått en oppgave, på det akademiet han gikk på, (i Barcelona), å lage en modell, av et museum.
    (Noe som kanskje høres litt rart ut, at folk som studerer grafisk design, skal lage en fysisk modell av et museum, liksom.

    Men jeg var fortsatt litt nedfor, etter problemene i Rimi, på den her tida.

    Så jeg orka ikke å tenke så mye, i sånne her baner, da).
    Christian Grønli, han var jo fra Norge, så han ville lage en modell av Munch-museet da, (fortalte han meg).

    Han sa at en annen kar, som skulle ta bilder av Munch-museet for han, ikke hadde sendt de.

    Og jeg tenkte jo da, at selvfølgelig måtte jeg gjøre min barndomskamerat fra Bergeråsen, (som jeg jo også ganske nylig hadde vært ute på byen med, i Oslo), en tjeneste.

    Så jeg spurte Fredrick på Rimi Bjørndal, da.

    Om jeg kunne få låne hans digitale kamera, da.

    (Det han hadde visst meg noe porno på, utafor Peppe’s Pizza, i Stortingsgata, noen måneder tidligere).

    Og så dro jeg til Tøyen, på en fridag, da.

    Mens det fortsatt lå snø på bakken, husker jeg.

    Og Christian Grønli, han ville ha bilder av Munch-museet, fra alle sider og vinkler, da.

    Så jeg gikk rundt hele Munch-museet, og tok ganske mange bilder, da.

    Og Christian Grønli, han var også interessert i å få mange bilder, fra ved kafeteriaen eller restauranten der, liksom.

    Så jeg tok bilder av Munch-museet sitt inngangsparti, fra både ganske lang og ganske kort avstand, da.
    Men det er klart, når det så seinere ble et stort ran, av Munch-museet.

    (Da Madonna og Skrik ble stjålet, vel).

    Da lurte jeg litt på det her, må jeg innrømme.

    Om Christian Grønli kanskje ville ha de bildene, siden han var med på Munch-ranet, (eller noe sånt).


    Hvem vet.

    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var en ganske tjukk kar, med en kjedelig sveis som gikk rett ned, vel.

    Så han så ut som om han hadde sittet inne på gutterommet, hele livet omtrent, (må man vel si).

    Men han var litt som en klegg, på meg, da.

    (Må man vel si).

    Så det var vel han jeg prata mest med, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal der.

    Fredrick, han hadde gått på folkehøgskole, (et eller annet sted), skoleåret 2001/02 da, (må det vel ha vært).

    Og han skrøyt av at han hadde hatt dame, på den folkehøgskolen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Fredrick var som sagt veldig sosial, og han flyttet også til Rimi-leilighetene, på Carl Berner, (der hvor Toro også bodde), da.

    (Og det Rimi-bygget på Carl Berner, det minnet litt om en stor brakke, syntes jeg, forresten.

    Og det Rimi-bygget, (på Carl Berner), det lå ovenfor et sted med et skilt, på arabisk da, husker jeg.

    Og Fredrick, han sa en gang, (av en eller annen grunn), at den skriften, som stod på det arabiske skiltet, det betydde ‘danseskole’.

    For Fredrick hadde spurt Khaldoon, (eller hvem det kan ha vært igjen), om hva den skriften betydde, da.

    Noe sånt).

    Så noen ganger, så ville Fredrick spørre meg, om jeg ville bli med, på Burger King, i Grensen, etter jobben.

    Og dit hendte det at Toro også ble med da, noen ganger.

    Og da ville vi bestille en stor Burger King-meny hver oss, da.

    For både Toro og Fredrick var noen store slamper da, (må man vel si).

    Og jeg fikk meg medlemskap på Sats, like etter at jeg begynte å studere igjen, da.

    For både HiO og Rimi hadde rabattavtaler med Sats da, (husker jeg).

    (Selv om jeg ikke husker hvem av de som hadde best rabattavtale lenger).

    Så jeg trente en del, (på Sats), på den her tida, da.

    Så høsten 2003, så husker jeg det, at jeg overhørte, utafor HiO IU.

    At noen medstudenter ‘babla’ om det, (bak ryggen min), at jeg hadde blitt ganske ‘svær’ eller ‘kraftig’, i løpet av sommeren, da.

    For jeg kunne jo ikke trene fotball lenger, på grunn av at jeg slo opp den kneskaden min, sommeren 2002.

    (Da jeg trente med IT-akademiet, på Vollsløkka).

    For hvis jeg skulle løpe, så måtte jeg være forsiktig, sånn at jeg ikke vred kneet, da.

    (For da ville kneet svikte, sånn som da jeg spilte badminton, mot han kjørelæreren min, i Haugerudhallen, i 1995 vel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er vanskelig når man spiller fotball.

    Men det går såvidt å løpe, (med det ustabile kneet), på tredemølle, da.

    Så jeg trente på Sats, (på Ila der), et par ganger i uken da, (vanligvis), på den tida, som jeg studerte, ved HiO IU.

    Så jeg pleide ikke å kjøpe den minste menyen, på Burger King, jeg heller liksom, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fredrick, han var forresten litt som en gåte, (vil jeg si).

    Han virka som at han bare hadde sittet, inne på gutterommet, hele livet.

    Likevel så kunne han være veldig rå i kjeften, (husker jeg).

    En gang, som Fredrick, Toro og jeg, gikk gjennom Oslo sentrum, på vei til Burger King, (eller noe sånt), da.

    (Etter jobben en gang, på Rimi Bjørndal, da).

    Så var det ei tenåringsjente, som spurte oss, om hu kunne få ti eller tjue kroner.

    Men jeg er så vant, fra den tida jeg var ganske fattig student, ved NHI.

    (På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet).

    Å ikke gi penger til tiggere.

    For det hadde jeg ikke råd til, for å si det sånn.

    For jeg pleide å gå mye rundt i klesforretningene, plateforretningene, matforretningene og hamburgerrestaurantene osv., i Oslo sentrum, på den her tida.

    Så hvis jeg skulle ha gitt penger, hver gang jeg møtte en tigger, så måtte jeg ha tigget selv til slutt, (for å si det sånn).

    Så jeg sa ikke et ord, når hu ‘tigge-jenta’ tagg, da.

    Men jeg overhørte det, at Fredrick sa det til Toro, at: ‘Hvis du suger pikken min, må du svare da’.

    (Noe sånt).

    Så det virka som at unge Fredrick, som var i 19-20 års alderen vel, (hvis jeg skulle tippe ihvertfall), på den her tida.

    Han liksom dreiv og oppdro Toro, som var ihvertfall ti år eldre, da.

    Så det her virka litt rart for meg da, (må jeg innrømme).

    Så han Fredick er litt som en gåte for meg, (må jeg si).

    Siden han både er som en tøff sjøulk, (i språket), og som en forvokst guttunge, (som har sitti inne på gutterommet, hele livet), i utseende og livsstil, (han var jo datanerd, må man vel si), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at i begynnelsen av studieåret 2002/03.

    Så skulle jeg kjøpe en ny CD-brenner.

    Antagelig fordi at den CD-brenneren jeg kjøpte, i 1998, hadde blitt så treig og utdatert, (på den her tida), da.

    Så da måtte jeg kjøre, til en el-butikk, i Strømmen, (eller noe sånt), husker jeg.

    For å kjøpe en sånn CD-brenner, som var på tilbud, til 300 kroner da, (eller noe sånt).

    Og da ville han Fredrick at jeg skulle kjøpe med en sånn CD-brenner, (som var på tilbud), til han også, da.

    Noe jeg gjorde, da.

    Og seinere, så fikk jeg låne en dataskjerm, av Fredrick, vel.

    For jeg hadde brukt TV-en som dataskjerm, i en periode, vel.

    Men da jeg begynte på HiO IU, så trengte jeg en ‘vanlig’ dataskjerm, da.

    Siden jeg skulle drive med programmering osv., da.

    Og den skjermen, den skulle han Fredrick plutselig ha tilbake vel.

    En del måneder seinere, da.

    Så da heiv jeg vel den inn i en drosje, som kjørte med den, til Rimi-bygget, på Carl Berner, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde vel flere skjermer selv og, i boder osv., muligens.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som han Dag Anders Rougseth aka. Dagga, var på besøk, hjemme hos meg, (i Rimi-leiligheten min), for å jobbe med noen HiO IU-oppgaver, (må det vel ha vært).

    Så ‘babla’ jeg med han Fredrick da, (husker jeg).

    Enten på irc eller mobil, vel.

    Og han Fredrick, han hadde så mange dataspill, fortalte han.

    Men jeg selv hadde jo ikke spilt dataspill, noe særlig, siden den sommeren, som jeg dimma, fra militæret.

    (Altså sommeren 1993).

    For jeg syntes at dataspill kunne bli som noe heft, da.

    Som tok for mye av tiden min, liksom.

    Men Dagga, han dreiv og spilte en del dataspill, da.

    Så han spurte, (da han Fredrick ‘reklamerte’ med at han hadde veldig mange spill, vel).

    Om Fredrick kunne få tak i et spill som het ‘Call of Cthulhu’, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

    Og det spillet, det hadde Fredrick da, (sa han, på irc, eller mobil, eller hva det var igjen), da.

    Så han skulle brenne det spillet, (for Dagga), og ta det med på Rimi Bjørndal, og sende det med meg da, (må det vel ha vært, som ble avtalt).

    Men det rare var, at han Fredrick, han brente aldri det spillet, for han Dagga, da.

    Selv om jeg minnet han Fredrick på det her, da.

    For jeg kjente jo ikke han Fredrick så bra, og så vel kanskje litt på han som en forvokst guttunge, da.

    Siden han fortsatt bodde hjemme, (ihvertfall på den tida han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal), og var mer enn ti år yngre enn meg vel, og siden han satt mye på gutterommet og dreiv med kunstig intelligens spill-programmering osv., da.

    (Og sånne ting).

    Jeg reagerte ihvertfall litt på det da, at han Fredrick ikke holdt den Call of Cthulhu-avtalen, (husker jeg).

    For jeg var vel kanskje redd for at Dagga skulle bli sur på meg da, siden han jeg kjente, (fra Rimi), ikke gjorde som vi hadde avtalt, da.

    Men det hjalp ikke om jeg purret, på Fredrick, han hadde aldri med det spillet, på jobben, likevel.

    Men jeg kan ikke huske at han Dagga, (som jeg forresten heller ikke kjente så bra), purret noe på meg, om det her.

    Så det var kanskje noe symbolsk, fra Dagga, dette?

    Prøvde Dagga å si, (til Fredrick), at han var Cthulhu’s representant?

    Hvem nå Cthulhu er.

    Cthulhu, det høres vel ut på navnet som en demon, (eller noe sånt), kanskje.

    I Autopulver-musikkvideoen ‘If I get to deep’, hvor Dagga er hovedpersonen i videoen og vokalist.

    Så kan man se en slange, som snoker seg rundt.

    Er Dagga en djeveldyrker, kanskje?

    Det kan man vel kanskje lure på, når man tenker på dette Call of Cthulhu-mysteriet, (eller hva man skal kalle det), vil jeg si.

    (Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.