johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 124: Gøteborg

    Jeg syntes at det virka litt kjedelig ved Svinesund osv., da.

    Så jeg fortsatte å kjøre mot Gøteborg, da.

    Etter å ha ringt Pia vel, og spurt om jeg skulle kjøpe med en kartong røyk til henne.

    (For jeg festrøyka bare, på den her tida, vel).

    Og jeg kjørte innom en svensk Statoil-stasjon da, (var det vel kanskje).

    Og det eneste jeg hadde lyst på, det var en halvliter Imsdal da, (husker jeg).

    (For jeg hadde bensin på bilen.

    Og jeg hadde jo spist på McDonald’s).

    Og jeg betalte med hundre norske kroner da, (i kassa).

    (For jeg hadde penger i lommeboka, da).

    Og så fikk jeg tilbake hundre svenske kroner da, (husker jeg).

    Så det var jo nesten komisk, må man vel si.

    Svenskene måtte liksom gi ting til meg, for å bytte norske kroner mot svenske kroner, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg nærmet meg Gøteborg.

    Så skjedde det en rar ting, (husker jeg).

    Ei pen, svensk dame.

    (I slutten av tenårene, vel).

    Hu la hele overkroppen sin ut av vinduet på en bil, samtidig med at den bilen kjørte av motorveien, da.

    Og så veiva hu med begge armene til meg, da.

    Som for å hilse, (eller noe sånt), da.

    Så det her var veldig spesielt da, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg syntes at dette virka så fremmed, at jeg lurte på om noe var alvorlig galt et eller annet sted, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg parkerte bilen i Gøteborg sentrum.

    Og jeg gikk på Systembolaget, på Nordstan-senteret der da, (husker jeg).

    Og spurte om de hadde Smirnoff Ice, da.

    (Som jeg hadde syntes at var ganske godt, da.

    Men ikke hadde klart å finne, på Systembolaget der, da).

    Men de hadde ikke Smirnoff Ice da, (sa de).

    Så jeg kjøpte en halvflaske Koskenkorva vodka da, (var det vel).

    For den vodkaen husker jeg at jeg lærte om på Bergeråsen, som guttunge, at var bra, da.

    Smirnoff, Koskenkorva og Finlandia, det var bra vodka-merker, husker jeg, at Carl Fredrik Fallan, (eller hvem det var igjen), sa.

    Og Absolut Vodka, den var jo liksom så moderne, på den her tida, da.

    Men Koskenkorva er cirka det samme, mener jeg.

    Bare at Koskenkorva-flaskene ser litt mindre kule ut, og prisen er nærmere halvparten, da.

    Så som den økonomen jeg er.

    Så kjøpte jeg en halvflaske Koskenkorva-vodka da, på Systembolaget der.

    Når jeg først var innom der, liksom.

    Og Glenn Hesler, (eller hvem det var igjen).

    Han pleide vel å prate om hvor billig røyk, som han kunne få tak i, i Sverige.

    Så jeg spurte hvor mye en kartong røyk kosta da, i en aviskiosk, (eller noe sånt), inne på Nordstan-senteret der, da.

    Men da ble ei gammel dame der sur, (husker jeg).

    For hu mente at det var svenskene som hadde rykte på seg, for å være gjerrige, da.

    (Overhørte jeg at hu prata om, til en svensk gubbe der, vel).

    Men i Norge, så er det jo nesten som en sport, å få kjøpt ting billig, i Sverige.

    Og det er forskjell på å være gjerrig og prøve å få mye ut av pengene, mener jeg.

    Men jeg gadd vel ikke å bruke mer tid, på sure svensker.

    Så jeg kjøpte vel bare en kartong røyk der, vel.

    (Istedet for å spørre om prisen på røyk, i alle butikkene i Gøteborg).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte det å bli tid for meg, å finne et hotell.

    For det var noe galt med lysene, på bilen min, (mener jeg å huske).

    Og jeg var ikke sikker på om jeg kunne kjøre hele veien tilbake til Oslo, med de dårlige lyktene, som jeg hadde, på bilen.

    (Noe sånt).

    Men som den økonomen jeg er.

    Så syntes jeg at det ble for dyrt, å betale cirka tusen kroner, for et hotellrom, da.

    Så jeg fant et vandrerhjem, (heter det vel), noen få trikkeholdeplasser, utenfor sentrum, da.

    Og der kosta et rom, (med do og dusj på gangen).

    Det kosta tre-fire hundre kroner, da.

    Så jeg parkerte bilen, på en parkeringsplass, like ved det vandrerhjemmet, da.

    (Som jeg fant, like før de stengte kassa, for kvelden, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg spurte om bilen stod trygt, på den parkeringsplassen, da.

    (For jeg var så vant med at det var mye innbrudd osv., i bilen min, i Oslo, da).

    Men den parkeringsplassen, den var trygg da, mente de som jobba der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så tok jeg trikken, inn til sentrum igjen, husker jeg.

    Og jeg gikk på en bar, på Nordstan-senteret.

    Hvor jeg hadde vært, sommeren 1991.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, dro på campingferie, til Gøteborg, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og der hadde de fortsatt det samme Black Jack-bordet da, (var det vel).

    Så jeg spilte vel Black Jack for hundre kroner, da.

    Men det var kjedelig, husker jeg.

    Det var nesten som at Gøteborg hadde stått stille, siden 1991, (husker jeg, at jeg syntes).

    Jeg kjeda meg litt der, da.

    Men det var kanskje fordi at dette var en søndag.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så fant jeg fram til hovedgata, i Gøteborg.

    Som vel heter Avenyn, (eller noe sånt).

    Og jeg ble nekta inngang, på et utested der, siden jeg hadde på meg en kort utejakke, (var det vel).

    Og jeg gikk så inn på et annet utested, i den samme gata, da.

    Og der var det en albansk garderobe-ansatt, (eller noe sånt).

    Som tok av meg jakka mi, da.

    På fransk maner, vel.

    Og hang den på en kleshenger, (eller noe sånt), da.

    Så det ble litt vel fransk for meg, husker jeg.

    Noe sånt var jeg ikke vant med, fra utestedene i Oslo, (for å si det sånn).

    Og ikke engang i London, (hvor jeg var sommeren etter).

    Så har jeg klart å finne så snobbete, (eller om man skal si ‘gay’-e), utesteder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg havna etterhvert på et utested, som var åpent rimelig lenge, da.

    Og der satt det masse unge Gøteborg-folk, (husker jeg).

    Som liksom var på en slags tema-fest nesten, da.

    Så dette var vel kanskje en klubb, da.

    Og alle de unge folka, de satt bare pent, i noen slags trappetrinn, inne i et slags ‘harem-rom’, (eller hva man skal kalle det), da.

    Og det var visst ikke lov å røyke der.

    (For Sverige hadde vel kanskje fått en røykelov, (eller noe sånt), på den her tida.

    Eller kanskje jeg var den eneste som røyka der).

    Så da jeg begynte å røyke der.

    Og tippet asken fra røyken, på gulvet.

    (Sånn som man på den tiden kunne gjøre, på ethvert utested i Oslo, vil jeg si).

    Så kom det en bartender bort til meg, med et askeberger da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etterhvert, så dro jeg tilbake til det vandrerhjemmet, da.

    (Med trikken muligens, vel).

    Uten å bli kjent med noen, da.

    Og dagen etter, så gadd jeg ikke å gå på dassen, (ute på gangen der), husker jeg.

    Så jeg bare pissa i vasken der, da.

    (Sånn som bestemor Ågot si venninne, fra Sand, pleide å gjøre.

    Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Og da, så kom hu unge, (og litt stygge vel), resepsjonsdama, (fra kvelden før).

    Hu kom inn på rommet mitt, da.

    (For å rydde, eller noe sånt, vel).

    Så da håpa jeg at det ikke lukta piss der, (husker jeg).

    Og så dro jeg innom noen matbutikker, i Gøteborg sentrum da, (husker jeg).

    Og så at de hadde norsk laks der da, (blant annet).

    (Og den norske laksen hadde bra eksponering der da, mener jeg å huske).

    Men jeg syntes nesten at det virka som at jeg ble fulgt med litt på der.

    I Gøteborg.

    (Eller kanskje jeg bare hadde fyllenerver).

    Og jeg gikk også i en klesbutikk der.

    Og kjøpte en langermet, blå tennisskjorte da, (husker jeg).

    Som jeg aldri brukte, vel.

    Siden jeg syntes det ble litt uvant da, å gå med en langermet tennisskjorte.

    Og så kjørte jeg tilbake til Oslo, uten å stopp, da.

    Og da jeg hadde parkert, ved Rimi-bygget.

    Så stod det en svensk-registrert Volvo, (var det vel), parkert, rett utafor inngangsdøra, til Rimi-leilighetene, da.

    En bil som var full av rot, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Med noen unge innvandrergutter i, (mener jeg å huske).

    Og da jeg gikk inn inngangsdøra, til Rimi-leilighetene der, da.

    Så kom det noen bak meg, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så jeg tok et hælspark, på den inngangsdøra, da.

    Sånn at den gikk kjapt igjen, (bak meg), da.

    (For jeg pleide å gå med sånne ganske solide, (og lave), Doc Martens-sko, på den her tida, da).

    Og da hørte jeg et metall-aktig klong da, (husker jeg).

    (Eller hva man skal kalle det).

    Like etter at den døra gikk i lås, da.

    Rett foran den personen, som det virka som for meg, at prøvde å snike seg inn bak meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 123: Bryllupet til Tommy og Ellen fra Fredrikstad

    Sommeren 2002.

    Så dro også Pia meg med ned til bryllupet til vår fetter Tommy, (fra Bergeråsen), og ei Ellen, fra Fredrikstad, (husker jeg).

    Axel er jo bare halvbroren vår, så han er ikke i slekt med Tommy.

    Så han var ikke med, da.

    Og Pia lot også Daniel være igjen hjemme.

    Så det var bare Pia og meg som kjørte nedover, da.

    Og en gummilist, i overkant av frontruta, på Sierra-en min.

    Den hadde løsna, natta før jeg skulle kjøre ned til Fredrikstad, da.

    Så den måtte jeg feste med en teipbit, (eller noe sånt), var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg stoppa, på en bensinstasjon, langs Mosseveien, (eller noe sånt), vel.

    Så var det noen folk som sa navnet mitt, vel.

    Og det skjønte jeg seinere, at det var Kjetil Carlin og Ola Uglum vel, (fra Bergeråsen).

    Men de gutta, de hadde vokst så mye, på de 15-20 åra, som hadde gått, siden jeg hadde sett dem sist.

    Så jeg hadde ikke sjangs til å kjenne dem igjen, da.

    (Selv om de vel kjente meg igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg, vi skulle dele et rom da, på en folkehøyskole, som lå nede i Fredrikstad/Rolvsøy-distriktet der, da.

    Og der skulle Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem ligge over og.

    Så dem forklarte vel hvem dem var og sånn, utafor den folkehøyskolen da, (må det vel ha vært).

    Og så tok noen av oss folka, som skulle ligge over, på den folkehøyskolen, da.

    Vi tok en maxi-taxi, (eller noe sånt vel), til kirka da, (var det vel).

    Og da så vi det, at faren min og Haldis.

    De stod utafor rød, HiAce-aktig varebil.

    Og skifta, da.

    Så de var jo halvnakne da, (mener jeg å huske).

    Så det var jo rimelig flaut da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var ved kirka der også, vel.

    Og han skulle prate med ‘Erik og Pia’, husker jeg at han sa, til noen av sine nærmere slektninger vel.

    Og da kommenterte Pia det, (husker jeg).

    For det var det som ungene på Østre Halsen pleide å rope.

    (Før Axel ble født).

    Når de lurte på om Pia og jeg ville bli med ut å leke, da.

    (Da vi bodde i Storgata der, på Østre Halsen, i 1974 og 75, vel.

    Noe sånt).

    Ove, som på den her tida var sammen med ei Lene, som han hadde blitt kjent med, mens han studerte, (på en lærerhøyskole, eller noe), i Kristiansand, vel.

    (Ei Lene som ville bli med han til Oslo, vel.

    Men som han ikke hadde tatt med seg, til bryllupet, til Tommy.

    Noe som kanskje var like greit.

    Siden hu døve kusina vår også het Lene, da).

    Han sa at Tommy hadde blitt litt ‘tjukk’, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Susanne, hu var sammen med en ganske svær kar, vel.

    Og hu fortalte meg at hu studerte det samme som jeg skulle begynne å studere.

    Nemlig bachelor IT, da.

    Men Susanne, hu gikk på en høyskole, i Østfold, (et eller annet sted), vel.

    Og ble sur på mora si Inger da, (husker jeg).

    Siden Inger hadde sagt at de ikke hadde noe bachelor IT-studie, ved HiO, da.

    Men det studiet var kanskje relativt nytt, da.

    (Det er mulig).

    Susanne lurte også på hvorfor jeg ikke hadde kommet i konfirmasjonen hennes.

    Men Susanne var jo på den her tida, i 20-åra.

    Så konfirmasjonen hennes, den må ha vært nesten ti år tidligere, vel.

    (Mens jeg var i Geværkompaniet, var det vel).

    Men jeg måtte svare som sant var.

    At jeg ikke hadde blitt invitert.

    (Jeg hørte først om konfirmasjonen til Susanne, etter at den hadde vært.

    Av Pia, da.

    Som sa at ‘alle’ hadde spurt etter meg der.

    Men når dem ikke inviterer meg, så kan dem vel ikke regne med at jeg skal dukke opp der heller, (mener nå jeg).

    Så hva som gikk galt der, det veit jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Filletanta mi Inger, (som er mora til Ove, Heidi, Susanne, Øystein og Benedicte).

    Hu spurte meg seinere på kvelden: ‘Hva med Øystein, da?’.

    Når jeg fortalte det, at jeg skulle slutte som butikksjef, på Rimi Langhus, for å begynne å studere igjen, da.

    Men da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    For det syntes jeg at ble som noe dumt.

    For Øystein (Olsen), han hadde jo sine faste vakter, på Rimi Langhus.

    Så det var jo ikke sånn, at han mista dem, selv om jeg slutta å jobbe der.

    Det er jo ikke sånn det fungerer, i arbeidslivet, liksom.

    Så da syntes jeg at tante Inger var dum, (husker jeg).

    (Men jeg sa ikke noe, da).

    Men hvordan det gikk med Øystein Olsen, på Rimi Langhus, etter at jeg slutta der.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Heidi, hu sa forresten det, før vi gikk inn i kjerka der, vel.

    At hu syntes at den nye hårfrisyren min var fin, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde nemlig klipt meg, ikke så lenge før det her.

    Og da hadde en frisør, på Oslo City, (hvis ikke det var i Arkaden), forandret frisyren min, da.

    Sånn at håret gikk mer nedover enn til sida, da.

    (Men jeg pleide å ha litt hårgele, (såkalt Pearl Styler), i det, da).

    Og jeg syntes selv også at det var greit å prøve å ha en litt ‘kulere’ frisyre, da.

    Siden jeg jo skulle begynne å studere igjen, og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, (faren til brudgommen), han hadde ikke dukket opp i bryllupet der, (husker jeg).

    For han hadde visst fått dårlig hjerte, (eller noe), sa han faren til bruden da, (når han holdt tale).

    Men kona til Håkon, (nemlig Tone).

    Hu sa det, at Håkon var litt som (bestemor) Ågot, nemlig at han var litt nervøs og sånn.

    Så det var derfor at han ikke hadde dukka opp, i sin sønns bryllup, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Brudens far, han fortalte også det, at brudeparets felles interesse.

    Det var å se fotball på TV, da.

    (Noe sånt).

    Og han sa også det, at det var indrefilet, som ble servert, som middag.

    Og ikke ytrefilet, (som det stod, i ‘menyen’), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og seinere på kvelden der.

    (Var det vel).

    Så ‘babla’ jeg igjen litt med Susanne da, (husker jeg).

    Og jeg spurte henne om hu fortsatt klarte å prate som Donald, da.

    (Som hu hadde hu gjort, en gang, som ungjente, i ‘heimen’ deres, i Son, da.

    Som jeg muligens har skrevet om, i en av de tidligere Min Bok-bøkene).

    Og da begynte Susanne å kvekke litt som Donald, da.

    Så da hadde jeg liksom arrangert litt underholdning der jeg og, (syntes jeg nesten).

    Så det var nesten som i bryllupet til Elin og Magne Winnem, da.

    (Hvor jeg jo var forlover).

    For der var det jo også underholdning, (husker jeg).

    Selv om det ikke var noe særlig å drikke på der, da.

    Noe det vel var en del av, i bryllupet til Tommy og hans Ellen, vel.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    For dette husker jeg ikke helt nøyaktig lenger nå, for å være ærlig).

    Men jeg fikk ihvertfall en røykpakke, (eller om det var to), utpå kvelden der, (husker jeg).

    Av brudeparet Tommy og Ellen, da.

    Som var edrue og alvorlige, (syntes jeg nesten).

    Og de virka ikke så glade i å prate om fotball likevel, (som jeg hadde fått inntrykk av, fra faren til bruden sin tale da), mener jeg å huske.

    (Så brudens far kjente dem kanskje ikke så godt likevel, da.

    Det er mulig).

    Men det var liksom bra service, da.

    (Må man vel si).

    Å få en røykpakke, av brudeparet, når man hadde gått tom for røyk, på bryllupsfesten, liksom.

    Og Susanne, hu ville så ha noen røyk av meg, husker jeg, at Pia sa.

    Så Susanne fikk tre røyk av meg da, (var det vel), fra den røykpakka, til Tommy og Ellen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen.

    Så fløy ungene til Lene, under bordet der, (og sånn), husker jeg.

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at tante Tone sa det, til søstera si.

    At et eller annet skulle skje med meg snart, (eller noe sånt).

    Og seinere på kvelden, så ville både faren min og tante Tone ha en prat med meg, (i fylla), da.

    Og jeg husker ikke så mye, av det faren min sa.

    Men tante Tone, hu sa det, at jeg godt kunne ha ‘heimen’ til henne og onkel Håkon, på Bergeråsen, som et slags reserve-hjem, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Men det syntes jeg at hørtes litt ‘klamt’ ut, (husker jeg).

    For det pleide alltid å være så mye hormoner osv., i lufta, i den heimen der, (syntes jeg at det virka som).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, til den folkehøyskolen.

    (Som vi tok en maxi-taxi til, eller noe sånt, vel).

    Så skulle Kjetil Carlin og Ola Uglum, på byen, da.

    Men jeg sa at jeg ikke gadd det, (husker jeg).

    (For jeg hørte at faren min sa til noen på det bryllupet, at han ikke likte han Kjetil Carlin, var det vel).

    Men jeg husker det.

    At med en gang som han Kjetil Carlin, Ola Uglum og en til, gikk ut av taxi-en.

    Så gikk han Kjetil Carlin, (var det vel), rett inn i en Fredrikstad-kar, da.

    Så de Bergeråsen-gutta, de var jo ute etter bråk, i Fredrikstad, virka det som.

    Og tilbake på folkehøyskolen.

    Så var det nachspiel, da.

    Og jeg mener å huske at jeg prata med et par, (blant annet), som hadde vært i kirken, da.

    Og jeg har lurt på om hu dama, i det paret, var djeveldyrker.

    For hu gikk barbeint i kirka da, (husker jeg).

    Og seinere, så dukka Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem også opp der, da.

    Og jeg spurte dem vel hvorfor dem hadde begynt å bråke og sånn, når de gikk ut av taxi-en, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe klart svar, vel.

    Og de spurte om jeg hadde vært butikksjef, (og sånn), da.

    Og jeg forklarte at jeg hadde vært butikksjef på tre Rimi-butikker da, i Oslo og Follo.

    Og det viste dem visst ikke, at jeg hadde vært butikksjef, på så mange Rimi-butikker, da.

    Og jeg fikk også en Smirnoff Ice-flaske, (som var ganske ny, i Norge, på den her tida), av han Kjetil Carlin, da.

    (Som pleide å spille fotball, i hagen min, i Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine, under oppveksten), cirka tjue år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Carlin og Ola Uglum.

    De fortalte det, at de også hadde bodd på St. Hanshaugen, da.

    (Det samme stedet, hvor jeg bodde, i Oslo, da).

    Og at de pleide å gå på et utested, som het XO, (eller noe sånt), i Rosenkrantz gate da, (var det vel).

    Før Kjetil Carlin så plutselig gikk og la seg, vel.

    Og jeg var vel den som gikk sist og la meg cirka, vel.

    Så jeg sov lenge dagen etter, da.

    Og da ville Pia sitte på med Kjetil Carlin og Ola Uglum og dem, tilbake inn til Oslo, da.

    Så jeg befant meg plutselig fyllesyk og aleine, i Fredrikstad, da.

    På søndagen.

    Midt i sommerferien min.

    Så jeg kjørte i uedru tilstand, (må man vel kalle det), ned til Fredrikstad sentrum, da.

    (For faren til bruden, (lurer jeg på om det var, ihvertfall).

    Han satt og ‘babla’ om at søstera mi hadde dratt før meg, (eller noe sånt).

    Inne i gangen, på den folkehøyskole, da.

    Så jeg måtte nesten komme meg ut derfra, jeg og da, syntes jeg).

    Hvor jeg så gikk på McDonalds, da.

    Og jeg gikk også litt rundt på kaia der, (i Fredrikstad), og sånn.

    Mens jeg venta på å bli edru nok til å kjøre videre, da.

    (For jeg følte meg ikke bra da, husker jeg).

    Og jeg mener at jeg overhørte at han Diplom Is-sjåføren, som pleide å levere is, til Rimi Langhus.

    (Og som pleide å ‘bable’ om at han hadde en båt som han likte å kjøre med på fjorden, osv).

    At han satt på en pub, ved havna, i Fredrikstad der, og lurte på hva jeg, (den tidligere butikksjefen, på Rimi Langhus), dreiv og surra med, i Fredrikstad, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes at jeg ville virka litt dum.

    Hvis jeg bare hadde kjørt aleine, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Så jeg bestemte meg for å ta meg en tur til Sverige, da.

    (Siden jeg ikke var så langt unna da, liksom).

    Og på Nordby Supermarked, (var det vel).

    (Rett over grensa der).

    Så hadde de tilbud på indrefilet da, (husker jeg).

    Så det var kanskje derfor at menyen var feil, i bryllupet, til Tommy og Ellen, da.

    Siden brudens far hadde funnet ut at indrefilet var billigere enn ytrefilet liksom, i Sverige, den uka, da.

    (Tenkte jeg ihvertfall for meg selv, da.

    Mens jeg nesten humret, vel.

    Over at denne bryllupsmiddag-gåten, muligens var løst, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 122: Bestemor Ingeborg sin 85-års dag

    Sommeren 2002, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for å være med på bestemor Ingeborg sin 85-års dag, da.

    Og det var noe feil med Sierra-en min, (som vanlig nærmest).

    Så jeg ringte til Statoil Kiellands Plass da, for å leie en bil.

    Men de nekta meg å leie en bil da, (av en eller annen grunn).

    Så jeg måtte kontakte en Statiol-stasjon, (var det vel), på Majorstua.

    (Like utafor bomringen der, vel).

    For å få leiet en bil, da.

    (Som muligens var en Golf, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og da, så husker jeg det, at jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, da.

    Og Pia ga meg fem gram hasj.

    Som jeg skulle gi til Glenn Hesler, da.

    For han hadde nemlig begynt å røyke hasj, etter at vi prøve-røyka hasj, tre-fire år, før det her, da.

    (Noe jeg syntes at var litt sunt, nesten.

    For Glenn Hesler han drakk aldri, da).

    For søstera mi røyka jo hasj.

    Så Glenn Hesler pleide å mase på meg, (på #blablabla osv.), om jeg kunne få tak i hasj, gjennom søstera mi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så opp til Slemdal.

    (Hvor jeg klarte å finne fram, på tross av at jeg ikke var kjent der).

    For å hente Axel, da.

    (Utafor den blokka han bodde i).

    Og jeg viste hasjen, (som lå i hanskerommet vel), til Axel da.

    (Som satt seg på det ledige setet foran i bilen, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom ned til Larvik, så kjørte jeg en tur, ut til Østre Halsen, (husker jeg).

    Bare for å se på det huset, i Storgata, hvor Pia og jeg hadde bodd, på begynnelsen av 70-tallet, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Og da kom jeg på det, at jeg hadde gått der, (som fire-åring), sammen med ei jevnaldrende jente, som hadde pent lyst hår, (og sånn), da.

    Og da fortalte jeg det, i bilen, da.

    For dette hadde jeg vel ikke fortalt, til Pia, (for eksempel), på den tida det hendte, da.

    Men jeg veit ikke om Axel skjønte helt det, at dette var noe som hadde skjedd, før han ble født, da.

    (Hvem vet).

    Og Pia ville ikke at vi skulle kjøre ut og se, på Halsen, der.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg tenkte at det var vel ikke så farlig.

    For det er jo ikke så langt fra Larvik til Halsen, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den bilen som jeg hadde leid.

    Den var lett å kjøre og ganske sprek, da.

    Og bestemor Ingeborg skulle ha selskap i Gurvika, (igjen).

    Og dit hadde ikke jeg kjørt før, da.

    Så da vi kom fram til Gurvika.

    Så kjørte jeg en runde, rund porten, som var foran innkjørselen til Gurvika der, da.

    For å orientere meg litt, da.

    For å liksom finne ut hvor jeg skulle parkere, (og sånn), da.

    Og da begynte Pia å skrike, (husker jeg).

    For jeg syntes det var morsomt å kjøre den lettkjørte bilen, da.

    (Det var jo nesten som å kjøre en radiobil, omtrent).

    Så jeg tok en litt ekstra vid sving og sånn da, på en uasfaltert plass der, (var det vel).

    Så Pia, hu var som hu i det britiske TV-programmet, som heter ‘Høy på pæra’.

    For Pia skulle liksom kritisere kjøringa mi, da.

    Selv om hu ikke hadde lappen selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun var jo barnebarn av en dansk general, (Anders Gjedde Nyholm), og etter Gjedde, (som jo hadde eiet en herregård, nemlig Høyris), osv.

    Så det var en brite, i 85 års-selskapet, til bestemor Ingeborg, som var en engelsk lord, (forklarte søstera mi).

    Og bestemor Ingeborg sin svigerinne, Unse Heegaard, (f. Trock-Jansen), fra Danmark, var også i selskapet.

    Sammen med sine sønner Steffen og Thomas, (min avdøde mor sine danske direktør-fettere).

    (For Thomas var direktør i Disney, i Danmark, da.

    Og Steffen i TopDanmark forsikring, har jeg funnet ut, på nettet, seinere).

    Og Steffen, (var det vel), han hadde også med sin unge sønn, (som vel da blir min tremenning).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg satt meg ned, der jeg skulle sitte, ved middagsbordet, i Gurvika.

    Så var det som at de norske folka, som satt til høyre for meg, var redde for meg, (husker jeg).

    Så noen hadde nok fortalt noen røverhistorier, om meg, til gjestene, i dette selskapet, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av talene, så husker jeg ikke så mye.

    Men jeg husker at ei norsk venninne, av bestemor Ingeborg.

    Hu gjorde litt narr av bestemor Ingeborg da, i sin tale.

    For hu sa det, at bestemor Ingeborg, hu prata fortsatt dansk, etter å ha bodd i Norge, siden rett etter krigen.

    (Altså i over 50 år da, må det vel ha vært, på den her tida).

    For bestemor Ingeborg, hu sa ‘brusebad’ da, istedet for ‘dusj’, sa bestemor Ingeborg sin norske venninne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så tenkte jeg det, at jeg kunne vel ikke bare sitte aleine ved bordet der, som en nerd.

    Så jeg gikk bort til Axel og tante Ellen sin Steinerskole-bekjent, fra Moss, (som stod sammen, ved inngangsdøra, til forsamlingslokalet, hvor selskapet var), da.

    (Han bekjente av tante Ellen, som jo ville ha et glass vodka av meg, i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, (fem år tidligere).

    Et selskap som jo var i det samme forsamlingslokalet, i Gurvika.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Men dette med Steiner-skolen, det er som noe litt diffust, for meg, da.

    Så jeg dreit meg ut litt da, (for å si det sånn).

    For jeg spurte om han Steinerskole-læreren, var ‘misantrop’, da.

    Men det riktige skulle ha vært ‘antroposof’, da.

    Så da ble både Axel og Steinerskole-læreren sure på meg.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia, (var det vel), ville at jeg skulle sparke fotball, med Daniel, (som er født i 1995, og som fylte syv år, denne sommeren, vel).

    Utafor selskapslokalet i Gurvika der, da.

    Men da kunne jeg knapt sparke til ballen, (husker jeg).

    For jeg hadde jo ødelagt korsbåndet i kneet igjen.

    På den treninga med IT-akademiet, på Vollsløkka der, ikke så lenge før det her, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter middagen, så var vel også litt utenfor selskapslokalet der igjen.

    Og da vi skulle kjøre derfra.

    (For Pia, Daniel, Axel og jeg.

    Vi skulle nemlig ligge over hos onkel Martin og dem.

    Ute i Kvelde, da).

    Så chatta jeg litt med han engelske lorden, (husker jeg).

    Mens vi gikk opp den bakken, til bilene der, (i mørket), da.

    For å øve litt på engelsken min, da.

    Og litt av nysgjerrighet, på hvem denne britiske vennen til bestemor Ingeborg var, da.

    Men jeg tror ikke at jeg fikk vite hvem denne personen var.

    Selv om han til slutt skjønte hva jeg sa, vel.

    (Når jeg snakka engelsk, da).

    Men han var vel ihvertfall britisk, (husker jeg).

    Og litt snobbete, vel.

    For han lot vel som at han ikke forstod hva jeg sa, når jeg ikke pratet veldig pent, (på engelsk), liksom da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel og jeg, vi sov vel over, i en ganske nybygget hytte, som Martins samboer Grete Ingebrigtsen, hadde bygget.

    (Noe sånt).

    Og dagen etter, så ble jeg vekket.

    Og da måtte vi med en gang kjøre ut til Nevlunghavn igjen, (husker jeg).

    For vi skulle rydde, i forsamlingslokalet, i Gurvika der, da.

    Og da fikk jeg ikke tid til å barbere meg og pusse tenna og dusje, (husker jeg).

    (Sånn som jeg pleide å gjøre, om morgenene, da).

    Så jeg, (som var overarbeidet og sliten, fra Rimi).

    Jeg måtte kjøre ubarbert og uten rene tenner og uten å dusje.

    Ut til Nevlunghavn, da.

    Og onkel Martin sa til meg, (som hadde jobbet som butikksjef og var i Heimevernet, osv).

    At: ‘Du har vel aldri hatt en forpliktelse’.

    For han syntes at dette med å rydde det forsamlingslokalet var så viktig, da.

    At jeg ikke kunne barbere meg engang, før vi skulle kjøre ut dit, da.

    Og på veien ut til Nevlunghavn.

    Så kjørte onkel Martin helt til høyre, i veibanen, nesten hele veien, (husker jeg).

    Så han kjørte nesten ute i grøfta, da.

    Og denne kjøringa, til onkel Martin.

    Den tippet jeg at kom av, at han pleide å kjøre mye på motorsykkel,  (husker jeg).

    (Noe rart må det nok ha vært, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi dro innom eldreboligen til bestemor Ingeborg, (i Skoleveien), da.

    Og Unse lurte på hva som foregikk.

    Og jeg forklarte at vi skulle rydde, i det forsamlingslokalet, da.

    (Noe sånt).

    Og Rahel lurte på om jeg var sliten, vel.

    (Noe sånt).

    Og det fantes en sånn ‘plast-hytte-dusj’, i Gurvika der, hvor det gikk an å dusje, husker jeg, (at Pia viste meg), da.

    Så da våkna jeg litt opp etterhvert, jeg og da.

    (Når jeg fikk tatt meg en dusj, og barbert meg og pussa tenna, da).

    Og den dagen, så var det også en VM-kamp, (må det vel ha vært).

    Mellom Danmark og England, (husker jeg).

    Og jeg husker at Steffen, (var det vel), og hans unge, lyshårede sønn.

    De var triste, da.

    Siden Danmark hadde tapt 3-1, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før vi dro derfra.

    Så spurte Unse meg hva jeg syntes om Thomas sin Rover, da.

    Som stod parkert foran bilen min, vel.

    Men da ble jeg litt ‘vonbråten’, husker jeg.

    For bilen jeg hadde, den var jo bare en leiebil, da.

    Så jeg lurte på om Unse mobbet meg, (husker jeg).

    Og jeg fortalte også det, for Steffen og/eller Thomas der, (husker jeg).

    (Dagen før, vel).

    At jeg hadde sluttet som butikksjef, for å begynne å studere, da.

    (Noe som var litt flaut å fortelle om da, (husker jeg).

    For jeg må jo liksom skrive en hel haug av bøker nå.

    (Nemlig Min Bok-bøkene).

    For å liksom prøve å forklare om det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahel, hu hadde forresten ‘Elling’-filmen, (som hu satt på), hjemme hos bestemor Ingeborg, (mener jeg å huske).

    Og Rahel, hu viste meg også at hu hadde spilt inn en kortfilm, på Island, (var det vel).

    (For hu hadde noe slags manus, eller noe, til den filmen der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det.

    At mens Rahel stod like utafor inngangsdøra, til bestemor Ingeborg der.

    Så plasserte Axel, (som var større enn meg, siden han trente mye), seg sånn, at Rahel ikke kunne se meg, da.

    For Axel plasserte seg liksom sånn, at jeg forsvant bak han, da.

    (Av en eller annen rar eller merkelig grunn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel sa vel også noe sånt, (i gangen til bestemor Ingeborg der), at det skulle mye til, for at en person skulle bli sinnsyk.

    (Noe sånt).

    Men da rettet Rahel på han, (husker jeg).

    Og dyttet til han, på brystkassa, (eller noe sånt), vel.

    Og sa det, at det var nok med et lite sånt puff vel, (på sitt dansk-tysk-norsk).

    Så kunne en person bli sinnsyk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og bestemor Ingeborg sine ‘petiter’, (altså hennes leserinnlegg, fra Aftenposen).

    (Som het noe med ‘Ankerita i Nevlunghavn’.

    For bestemor Ingeborg sitt fulle navn.

    Det var Ingeborg Ankerita Elisabeth Heegaard Ribsskog, da.

    (Noe sånt).

    Også brukte hun signaturen ‘Ankerita’, da.

    Når hun skrev leserinnlegg i Aftenposten osv., da).

    De lå også framme der, hos bestemor Ingeborg, da.

    (Husker jeg).

    Og jeg leste litt i det heftet da, husker jeg.

    Og leste vel det leserinnlegget, hvor hun hadde skrevet, at hun skulle prøve å bli en bedre bestemor.

    (Noe sånt).

    Noe som gjorde meg litt trist da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at vi hadde vært hos bestemor Ingeborg der.

    Så var det tilbake til onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen.

    Hu mobba meg litt da, når vi skulle kjøre inn til Oslo igjen.

    Så jeg hadde så liten bil, denne gangen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien tilbake til Oslo.

    Så ville Pia at vi skulle kjøre innom Bøkeskogen, (husker jeg).

    (Hvor jeg blant annet hadde hatt idrettsdag, da jeg gikk i andre klasse, (var det vel), på Torstrand skole, da).

    Og plutselig, så hørte vi en høy lyd, som fra noen formel 1-biler, (eller noe sånt), vel.

    Og det hørtes ut som om den lyden kom fra Louisenlund stadion, da.

    (Der Larvik Turn spiller sine hjemmekamper.

    Og hvor jeg hadde vært med han Morten, fra Byskogen, (eller den Larvik-bydelen heter igjen).

    Og sett Larvik Turn spille, i 1978, vel.

    For vi bodde jo hos Morten og dem, i en uke eller to vel, i Kongegata, (var det vel muligens), før vi flytta til Jegersborggate der, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Husker jeg.

    For det var ikke noen racerbiler å se, noe sted, i nærheten av Bøkeskogen der, da.

    Så det må ha vært noen som tulla, (tror jeg).

    Så kanskje Pia er med i et slags nettverk.

    Som skulle tulle med meg, da.

    Siden hu ble som hu i ‘Høy på pæra’, da jeg skulle parkere, (dagen før), ved Gurvika der, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom inn til Oslo.

    Så spurte jeg Axel om det var greit, at jeg slapp han av, på en bensinstasjon, ved Ringveien der da, (husker jeg).

    For jeg kjørte jo en leiebil.

    Og jeg var ikke så kjent på Slemdal der, da.

    Og jeg hadde vel ikke kjørt til der hvor Axel bodde, mer enn et par ganger, vel.

    Og da pleide jeg vel alltid å kjøre fra Sinsenkrysset-sida, liksom.

    Og ikke fra Bærum-sida, liksom.

    Så jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle kjøre, i det krysset, (på Ringveien), like ved der Axel bodde, da.

    Og jeg hadde jo hu Pia aka. Mrs. Bucket, (fra ‘Høy på pæra’), i bilen også.

    Og jeg var kanskje litt sliten, etter all den kjøringa, i Larviksområdet, da.

    Og det sa Axel at var greit, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, til slutt.

    Etter å ha levert bilen, på Statoil, på Majorstua der, da.

    Så kom jeg på det, at jeg hadde glemt hasjen, (til Glenn Hesler), da.

    Så da ringte jeg Pia, men hu visste ikke hvor den hasjen var, da.

    Så jeg tok en taxi, til den bensinstasjonen der, da.

    Og fikk låne nøkkelen, til bilen, da.

    Men jeg fant ikke den hasjen, (til Glenn Hesler), noe sted, i bilen, da.

    Så jeg tapte 500 kroner på det her, da.

    For jeg fikk jo ikke noen penger av Glenn Hesler da, liksom.

    Og hvem som tok den hasjen, det veit jeg ikke.

    (Selv om jeg mener å huske det.

    At Pia plutselig ville låne nøkkelen, til den leiebilen.

    Etter middagen, på Gurvika der, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Men kanskje bensinstasjon-folk fant den?

    (Hvem vet).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det her, så gadd jeg ikke å være ‘mellommann’ lenger, mellom Glenn Hesler og Pia, da.

    Når Glenn Hesler ville kjøpe hasj, da.

    Så jeg bare sa til Glenn Hesler det.

    (På #blablabla, må det vel ha vært).

    At hvis han ville kjøpe mer hasj av Pia.

    Så fikk han ta det med henne selv, da.

    (For det greiene der, det gadd ikke jeg å ha noe mer med å gjøre, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 121: Mer fra år 2002

    Jeg var vel sykmeldt, fra Rimi, i cirka tre måneder, vinteren og våren 2002.

    Og jeg brukte disse månedene til å få meg nytt førerkort, (for det gamle var jo stjålet).

    Og jeg ordna med søknad til studier, (via samordnet opptak).

    Og jeg syntes etterhvert at IT ble litt kjedelig.

    Så jeg satt et media-studie, ved journalisthøyskolen, øverst.

    Men da jeg skulle levere søknadsskjemaet mitt, til samordnet opptak.

    (Som holdt til på Bislett der, i HiO sine lokaler der, vel).

    Så var det en kar i 50-åra der.

    Som bare sa at jeg ikke hadde bra nok karakterer, (eller noe sånt), til å studerer media, da.

    Og så strøyk han det valget, fra skjemaet mitt, da.

    Men dette skulle jo egentlig ha blitt behandlet av samordnet opptak, har jeg tenkt seinere.

    Så om han ‘gubben’ var fra CIA, eller noe?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, som jeg var sykmeldt, fra Rimi.

    At tante Ellen, kom på besøk, (fra Sveits), til min søster Pia, (i Trømsøgata), da.

    Og da ble jeg også invitert, på besøk, til Pia da, (mens tante Ellen var der).

    Men det var et deprimerende besøk, husker jeg.

    For tante Ellen hadde skrevet et dikt, på toget, til Norge, (var det vel).

    Om nordmenn som dro til Svinesund, (for å handle), og sånn, da.

    Og det var jo bare surr det som tante Ellen hadde diktet, (syntes jeg).

    Så hu ga jo inntrykk av å være fullstendig sinnsyk, (husker jeg).

    Og jeg prøvde liksom å le litt, av tante Ellen, til Pia, da.

    Mens Pia var inne på kjøkkenet der, (må det vel ha vært).

    (Og tante Ellen satt i stua, da).

    Men Pia, hu bare skar en alvorlig grimase, (var det vel).

    (Og ville liksom ikke komme seg på bølgelengde, da).

    Så etter det her besøket mitt, hos Pia.

    Så ble jeg så deprimert, siden tante Ellen hadde skrevet noen slags sinnsyke dikt da, (må jeg vel kalle det).

    Som hu leste opp for meg.

    Så jeg orka ikke å kjøre Sierra-en min hjem, til St. Hanshaugen da, (husker jeg).

    Så jeg bare gikk hjem, da.

    Og så gikk jeg tilbake til Sofienberg der, en ukes tid seinere, (eller noe sånt), vel.

    Og henta bilen min, da.

    (For jeg var jo sykmeldt, på den her tida, så jeg brukte jo ikke den bilen så ofte, akkurat.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg var litt deprimert, på den her tida.

    Og siden at mora mi hadde gått for å være sinnsyk.

    Og siden jeg ikke var helt klar, for å dra tilbake til Rimi igjen, etter å ha vært sykmeldt, i en måned eller to.

    Så fikk jeg en måned lenger sykmelding, for å ta noen skriftlige tester, for å sjekke om jeg hadde noe sinnsykdom, (eller noe sånt), da.

    Men de testene, de virka bare dumme for meg, (husker jeg).

    Men jeg fikk meg ihvertfall noen uker lenger fri, før jeg skulle begynne å jobbe igjen, som butikksjef da, våren 2002.

    Og så slutta jeg som butikksjef, sommeren 2002.

    Og da, så var avtalen min det, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, i Rimi, ved siden av studiene, da.

    For jeg bodde jo i Rimi-bygget.

    Og der ble jo husleia trukket fra lønns-slippen min.

    Så jeg måtte jo nesten jobbe i Rimi, hvis jeg skulle fortsette å bo der, da.

    Og jeg var litt sliten og utafor, (på den her tida).

    Så å flytte, det ble liksom som et ‘prosjekt’, da.

    Og det var også vanskelig å finne billige leiligheter.

    Jeg var og så på et rom, ved Frognerparken.

    Og jeg hadde egentlig avtalt å flytte dit, med et eiendomsmegler-firma.

    Men det rommet var så lite, da.

    At det var som et hamster-bur cirka, (for å si det sånn).

    Så jeg ringte seinere og hørte om det var greit, at jeg droppa det, da.

    Og det var greit da, sa eiendomsmegler-firmaet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle få kontrakt, som låseansvarlig.

    Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.

    At jeg kunne få en kontrakt, hvor jeg fikk ubekvems-tillegg, men lavere lønn.

    Og en annen kontrakt, hvor jeg ikke fikk ubekvems-tillegg, men litt høyere lønn.

    Og da valgte jeg det siste, da.

    For jeg likte jo å jobbe om kveldene.

    Og hvis jeg skulle hatt ubekvems-tillegg, så hadde jeg kanskje ikke fått jobbet så mye, som jeg ville da, (tenkte jeg vel).

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk også innvilget et års permisjon, (var det vel), fra jobben min som butikksjef, da.

    I tilfelle at det ikke skulle funke, at jeg studerte, da.

    For jeg var litt stressa, på den her tida.

    For det er mye å tenke på, hvis man jobber som butikksjef, da.

    Så jeg var ikke sikker på hvordan overgangen til studier ville bli.

    Så jeg prøvde liksom å få til sånne back-up-planer, da.

    Så jeg hadde reserveplaner både i Rimi, og når det gjaldt studiene, da.

    Siden jeg fikk permisjon fra Rimi.

    Og siden jeg gikk bachelor IT, ved HiO IU.

    For der kunne man jo få en høgskolekandidat-grad, etter to år.

    Og jeg hadde jo nesten en kandidat-grad, fra NHI, (i informasjonsbehandling, som har mange av de samme fagene, som et IT-studie).

    Så det skulle mye til, om jeg ikke skulle klare å få meg en sånn høgskolekandidat-grad, (selv om jeg var overarbeidet, på den her tiden da), tenkte jeg.

    Og jeg ville gjerne ha det litt roligere, en stund.

    Før jeg begynte å hive meg på ‘rotte-racet’ igjen, liksom.

    Derfor ville jeg studere et par-tre år, da.

    For jeg var litt lei, etter fire slitsomme år, som butikksjef, i Rimi.

    Hvor jeg ble tulla med, da jeg jobba på Rimi Kalbakken, blant annet.

    Samtidig, så syntes jeg at det ble litt dumt, å søke på jobber.

    Hvis jeg ikke hadde en grad.

    Så det at jeg studerte ved HiO IU, det var liksom som at jeg fullførte noe jeg begynte på, da jeg begynte å studere ved NHI, høsten 1989, (tenkte jeg), da.

    Og 1989, det var jo tretten år siden, i år 2002.

    Så mine dataferdigheter var litt utdaterte, da.

    Så det hadde virka litt dumt kanksje, hvis jeg søkte jobber, i 2002, når jeg hadde studert data, på NHI, før NHI begynte å lære bort web-design, for eksempel.

    For internett, det kan jeg ikke huske at ble nevnt engang, på den tida, som jeg studerte, ved NHI.

    Så mine dataferdigheter, de var rimelig utdaterte, i 2002 da, (for å si det sånn).

    Og det var også sånn, at arbeidsmarkedet, så lyst ut, for datafolk, utover på 2000-tallet.

    Så da jeg begynte å studere IT, (høsten 2002), så så det ut som at jeg kunne gå mot en jobb, med cirka en halv million i årslønn kanskje, to-tre år seinere, da.

    Så dette med IT-studier, ved HiO IU, det virka smart på flere måter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 120: Enda mer fra Rimi Langhus

    Jula 2001 så måtte jeg ta alle Hakon, brød og melke-bestillingene selv, (husker jeg), på Rimi Langhus.

    For jeg var den eneste erfarne butikkmedarbeideren der da, (må man vel si).

    Så jeg ble litt surrete til slutt, og glemte å ta en Hakon-bestilling, i romjula da, (var det vel).

    (For det var andre frister, for bestillingene, i jula.

    Så det ble litt mye å ha i hue, da).

    Så låseansvarlig Eivind Danielsen, han ringte meg om dette, da.

    (For Hakon hadde ringt til låseansvarlig Eivind Danielsen, da).

    Så jeg måtte kjøre tilbake til jobben en dag, og ta en Hakon-bestilling, da.

    Men jeg hadde bestilt så bra med varer, til jula.

    Så det var ikke noen krise, da.

    For butikken var full av varer liksom, da.

    Og kundene er vant med at det er litt ‘harry’, i butikkene, like etter jula.

    Men de som var på jobb, da jeg kom tilbake igjen, til Rimi Langhus, den dagen.

    De satt bare en hel gjeng, nede på røykerommet, da.

    Så jeg kan forestille meg hvordan det vanligvis var der, på fredags-ettermiddagene.

    For Eivind Danielsen han var en ny låseansvarlig, (dette året), da.

    Så han trengte to kasserere og en lagerhjelp, (var det vel).

    For å være låseansvarlig, på seinvaktene der, på fredagene, da.

    Mens da jeg selv ble låseansvarlig, på Rimi Langhus, et par år seinere.

    (Mens jeg studerte på HiO IU).

    Så jobbet jeg selv fredags-ettermiddagene der, da.

    Og jeg fikk bare ha en kasserer, på den samme vakta.

    Så jeg ble liksom utnyttet i Rimi, vil jeg si.

    Jeg fikk liksom minde bemanning enn andre, da.

    Sånn at jeg måtte jobbe livet av meg omtrent.

    Mens andre bare satt på røykerommet, da.

    Så dette må jeg si at var urettferdig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At kassadama Tove, hu forlangte å ha juletre, på spiserommet der.

    For å komme tilbake fra sykmelding, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg, (som butikksjef), jeg måtte jo drive å pynte juletreet der, da.

    Jula 2001, da.

    For de hadde julepynt, i en eske der.

    Så det var kanskje vanlig at de hadde juletre der, da.

    (Og det var også noen folk som dreiv og solgte juletrær, utafor butikken, vel.

    Så det var enkelt å få tak i et juletre, da.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men det var visst ingen andre som kunne ta på seg denne jobben, (å pyne juletreet), da.

    For jeg, (som butikksjef), jeg hadde jo egentlig nok andre ting å gjøre, i butikken der.

    Enn å pynte juletre, liksom.

    Og juletre-stjerne, det hadde de heller ikke der, (husker jeg).

    Av en eller annen grunn.

    (Selv om de hadde mye glitter og annen julepynt der da, husker jeg).

    For jeg spurte vel assistent Sølvi Berget om de hadde juletrestjerne, (mener jeg å huske).

    Men det bruker de kanskje ikke på Langhus, (av en eller annen grunn).

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg sa til distriksjef Anne-Katrine Skodvin, dette året, (nemlig i 2001).

    At jeg ikke hadde noe lyst til å bli med på det årlige helge-seminaret på Storefjell, (på grunn av problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken osv.), da.

    Men jeg sa at hu kunne heller forklare meg hva som ble sagt, (av viktige ting), der oppe, etter seminaret, da.

    Så jeg dro ikke på Storefjell, høsten 2001, da.

    Og jeg hørte ikke noe særlig derfra vel, da distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kom tilbake.

    Annet enn at hu fortalte at butikksjef Stian Eriksen, fra Rimi Jernbaneveien, hadde laget en slags ‘Jackass’-video der, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på lille julaften, på Rimi Langhus.

    At jeg ikke hadde lyst til å møte driftsdirektør Rune Hestenes og/eller regionsjef Steinar Ohr, igjen.

    (Etter at de ikke hadde villet hjelpe meg, å ta opp problemene, på Rimi Kalbakken.

    Da de var innom der, like før 17. mai, tidligere i 2001).

    I tilfelle de skulle inspisere butikken, på lille julaften, som vel skikken var, i Rimi.

    Så jeg tok meg bare avspasering, på lille julaften, i 2001, da.

    Men jeg hadde to-tre låseansvarlige, som dreiv og styrte, i butikken, da.

    Og alle bestillinger var tatt, og alt i orden, da.

    Men det var nok veldig uvanlig, at butikksjefen tok seg avspasering, på lille julaften.

    Men jeg hadde låseansvarlig Anders Karlsson og låseansvarlig Kjetil Furuset, i butikken vel.

    Og jeg hadde bestilt masse kremfløte, til bittelille julaften, vel.

    Så det gikk greit, regner jeg med.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i januar, i 2002.

    Så tok jeg meg en uke ferie, igjen.

    Siden jeg var overarbeida, da.

    Og siden låseansvarlig Anders Karlsson, (var det vel), kunne jobbe noen vakter for meg, da.

    Og det hadde jo også blitt fem ferieuker, på den her tida.

    Så jeg syntes at jeg kunne ta meg den femte ferieuka liksom.

    Når jeg trengte den, da.

    Men en av de siste dagene, før jeg tok den her ferien.

    Så husker jeg at assistent Sølvi Berget og verneombud Morten Saksgård.

    De gikk ned på spiserommet, for å ha noe møte, vel.

    Og de så stygt på meg da, (sånn som jeg husker det).

    Så da syntes jeg at det ble så mye.

    Når de her problemene, (som jeg ikke visste hva var).

    Kom på toppen, av de problemene som hadde vært, på Rimi Kalbakken, osv.

    Så da orka jeg ikke å dra tilbake, på jobben igjen, etter den her ferieuka, da.

    Så jeg dro til fastlegen min, da.

    I Bentsebrugata Legesenter.

    Og fikk sykemelding i en måneds tid, på grunn av utbrenthet, da.

    Og jeg prata litt med søster mi Pia om det her.

    Og hu sa at noen venninner av henne hadde fått ny utdannelse på attføring, når de hadde blitt utbrente, da.

    Men noe sånt, det begynte aldri min fastlege å ‘bable’ om, da.

    Så jeg måtte foreslå det selv, at jeg skulle ta en bachelor-grad, i IT, ved HiO IU, da.

    Så jeg ringte Lånekassa, da.

    Og spurte om jeg kunne få studielån til det.

    Noe jeg tenkte at jeg burde sjekke ut først, siden jeg jo hadde studert informasjonsbehandling, ved NHI, cirka ti år tidligere.

    Og da svarte hu på Lånekassa, at dette var et annet studie, så det var ikke noe problem, da.

    Jeg kunne få studielån til å ta en bachelor-grad i IT, selv om jeg hadde fått studielån, til å studere informasjonsbehandling tidligere.

    For det var forskjellige studier, da.

    Og jeg vurderte også å studere informatikk, ved UIO.

    Men da måtte jeg også ha tatt forberedende.

    Så det studiet ville ha vært på tre og et halvt år.

    Og på begynnelsen av 2002, så var jeg jo allerede 31 år.

    Så å ta en alt for lang utdannelse, det syntes jeg at ble litt dumt, da.

    Så derfor, så valgte jeg heller å begynne på et bachelor IT-studie, ved HiO IU.

    For det studiet, det var også sånn, at hvis jeg falt av lasset, liksom.

    (Siden jeg jo var utbrent, på den her tiden.

    Før jeg begynte, på det studiet).

    Så kunne man få en høgskolekandidatgrad, i IT, etter to år, da.

    Ved å gå på dette studiet, da.

    Siden man ikke ble ingeniør, på det studiet som jeg gikk på.

    (Sånn som man vanligvis ble, når man studerte, ved HiO IU).

    Men de som gikk et treårig ingeniør-studie.

    De kunne ikke bli høgskolekandidat, etter to år, da.

    Så derfor valgte jeg å ta det bachelor IT-studiet, ved HiO IU, da.

    Framfor bachelor informatikk, ved UIO, (siden jeg da måtte ha studert et halvt år lenger, på grunn av forberedende).

    Og  jeg valgte heller bachelor IT, (ved HiO IU), framfor et ingeniør-studie, (ved det samme fakultetet).

    Fordi at jeg da etter to år kunne få en høgskolekandidat-grad, hvis jeg gikk på et bachelor-studie, ved HiO IU, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Rimi-distriktsjef Jan Graarud, (fra Min Bok 5), er visst fra Holmestrand, (ikke så langt fra Berger, hvor jeg er fra). Hm

    jan graarud fra holmestrand hm

  • Min Bok 5 – Kapittel 120: Mer fra Rimi Langhus

    Det var forresten sånn en gang.

    Høsten 2001.

    Da jeg kjørte hjem en kveld, (må det vel ha vært), fra Rimi Langhus.

    (Jeg kjørte forresten ikke den veien som gikk forbi Vevelstad togstasjon.

    Men en annen vei, inn til Oslo, som jeg lærte etterhvert, da.

    Hvor man slapp å kjøre på veier med lav fartsgrense liksom, da.

    For Rimi Langhus, den butikken lå like ved en rimelig trafikkert vei, som gikk mellom Ski og Oslo, da.

    I tillegg til å ligge langs den mye roligere veien, som gikk forbi Vevelstad togstasjon, (og fram til en annen vei, som også gikk mellom Ski og Oslo), da.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Så var det det verste regnværet, i manns minne, da.

    (For å si det sånn).

    Og jeg husker at jeg var glad for, at Sierra-en min, hadde fire trinn, (var det vel), på vindusviskerne, da.

    Så jeg klarte å se veien selv om det hølja ned, da.

    Og selv om fjernlysa på bilen ikke alltid virka, vel.

    Og akkurat mens jeg kjørte, fra Rimi Langhus, og mot motorveien inn til Oslo, da.

    Så ringte troppsjefen min, i Heimevernet, da.

    (Andersen, het han vel).

    Og han lurte på om jeg skulle være med på julebordet, da.

    Og jeg dro litt på det.

    (Før jeg sa at jeg ikke ble med på det, da.

    For jeg tenkte vel at det julebordet var mest for offiserer og befal osv., da.

    Noe sånt).

    For å skøye litt liksom, da.

    For jeg likte egentlig ikke han Andersen, da.

    Og da mener jeg at jeg hørte det, at han Andersen skreik ‘nei’, til noen, (som var like ved der han var), mens han ringte, da.

    Så han troppsjef Andersen, han var nesten som en guttunge, som var med i en guttegjeng, (vil jeg si).

    (Noe sånt).

    Og det var kun dette året, at HV ringte meg, for å høre om jeg skulle være med, på julebordet.

    Og det var altså akkurat mens jeg kjørte, i det verste regnværet, i manns minne, da.

    Så jeg har seinere lurt på om det kan ha vært et fly, som skapte dette regnværet.

    Sånn som man ha lest om at de gjør i Russland, for eksempel.

    (Nemlig at et fly, hiver ut noe slags pulver, som får skyene til å begynne å regne, da).

    Og at dette var et slags plott, fra troppsjef Andersen, for å få meg til å kjøre meg ihjel, (eller noe sånt). da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en gang, som dem hadde for få folk, på Rimi Jernbaneveien, (i Ski), hvor min tidligere assistent, fra Rimi Nylænde, Stian Eriksen, hadde blitt butikksjef.

    Og ingen ville sitte i kassa der, så jeg, (som var butikksjef, på Rimi Langhus), måtte sitte i kassa der, en tidligvakt, da.

    (Etter spørsmål fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, da).

    Og Stian Eriksen, han fløy rundt der og dreiv med frukta og forskjellig da, (husker jeg).

    Og var stressa da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu unge, asiatiske kassadama, som hadde sitti i kasse 3, den gangen, som jeg hadde blitt sendt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin for å ta en kikk, på Rimi Langhus.

    Hu som slutta, (sammen med hu unge, blonde kassadama), akkurat like før jeg begynte å jobbe, som butikksjef der.

    Hu begynte så å jobbe, på Rimi Jernbaneveien, under butikksjef Stian Eriksen der, da.

    Og en gang, som butikksjef Stian Eriksen var innom Rimi Langhus, for å hente noen varer, som de var tomme for der, (eller noe sånt).

    Så begynte butikksjef Stian Eriksen, (fra Rimi Jernbaneveien), å komme med noen ‘halvkvedede viser’, om hu vietnamesiske, (eller hva hu var), kassadama, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe jeg ikke skjønte så mye av.

    Men jeg syntes det var litt trist at to kassadamer hadde slutta, like før jeg begynte der, da.

    Så jeg ble nesten litt ‘vonbråten’ da, (må man vel si).

    Men jeg skjønte egentlig ikke hva Stian Eriksen mente.

    For han sa ‘A’ men ikke ‘B’ liksom, da.

    Mens han smilte lurt liksom, vel.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så den episoden, den var nesten litt ekkel, husker jeg at jeg syntes.

    Siden at Stian Eriksen liksom skulle gå så nærme, da.

    Og han sa bare ‘A’ men ikke ‘B’.

    Så han kunne kanskje trengt å ha vært på det kurset i kommunikasjon, på Hakon sitt hovedkontor, han også.

    Men der tror jeg ikke at han var.

    For må vel ha vært en rimelig fersk butikksjef, på den her tiden, vel.

    Og det kurset, (til Jon Bekkevoll), det var for mer erfarne butikksjefer, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi på Rimi Langhus, vi måtte også på noe kurs i brannslukking osv., på Rimi Kolbotn, (husker jeg), høsten 2001, (må det vel ha vært).

    Og da hadde jeg bilen full av Rimi Langhus-gutter, (husker jeg).

    Og de fortalte meg hvordan jeg skulle kjøre og sånn, da.

    For å komme meg til Rimi Kolbotn.

    Og jeg vet ikke om de som arrangerte kurset skjønte at jeg var butikksjef engang.

    For jeg kjente ingen der.

    Og jeg måtte være med på det kurset, som om jeg var en vanlig ansatt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jul, så hadde jeg prata mer med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, om at jeg var utbrent, da.

    Og jeg hadde en uke ferie til gode, (var det vel).

    Så jeg tok meg en uke ferie, rundt månedskiftet november/desember da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og den siste fredagen, som jeg jobba, før ferien.

    Så satt jeg opp julekampanjene, da.

    Så jeg måtte bli i butikken lenge, da.

    For jeg tenkte at jeg kunne liksom ‘ta meg ut’, siden jeg jo skulle ha en ukes ferie, liksom.

    Så da behøvde jeg ikke å tenke på det som Anne-Katrine Skodvin hadde sagt til meg, en gang.

    (Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).

    Om at jeg måtte passe meg, for å ikke bli utbrent.

    (For hu syntes vel at jeg jobba for hardt eller energisk, eller noe sånt, da).

    Og på Rimi Langhus, så var det vel ikke det samme fokuset, som i butikkene, inne i Oslo.

    På at det skulle være felles utpassering, (i tilfelle ran, da).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    På varetellingene så funka det ihvertfall ikke med felles utpassering, mener jeg å huske).

    Så jeg jobba med julekampanjene til rundt midnatt, vel.

    Og så måtte jeg tømme papp-pressa.

    Og jeg rydda også en del hyller, i inngangspartiet, da.

    (Siden jeg hadde litt dårlig samvittighet, for at jeg tok meg ferie, like før julestria, da).

    Og midt på natta, så ringer Axel, (som da ganske nylig hadde flyttet tilbake igjen, fra Spania), meg plutselig, på mobilen, da.

    Og han var nedbrutt.

    For han hadde vært på en fest på Bislett, (eller noe sånt), og fått kjeft av noen damer, på den festen, da.

    Siden han hadde såret ei venninne av dem tidligere.

    (Noe sånt).

    Så Axel ville at jeg skulle hente han, i rundkjøringa, på Bislett, da.

    For han var så vonbråten og sånn da, (skjønte jeg).

    Og han bodde vel da på Slemdal, (hvor han leide et rom, hos en kamerat, som hadde en far, som bodde i Nevlunghavn, og ble kalt ‘Majoren’, eller noe sånt, vel), på den her tiden.

    Og jeg forklarte til Axel da, at jeg jobba overtid på jobben.

    Men at jeg kunne hente han, om en halvtime, eller en time, (eller noe sånt).

    Og på veien, tilbake til Oslo.

    Så ble jeg da stoppet, av en politipatrulje, like etter at jeg hadde kjørt inn på motorveien, mot Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Som fortsatt virker litt uklar for meg).

    Og da jeg henta Axel, i rundkjøringa, på Bislett.

    Så fortalte jeg han at jeg hadde blitt stoppa av politiet, da.

    Og Axel da måtte gå tilbake med noe, til et eller annet sted, vel.

    (Noe sånt).

    Og så lå Axel over hos meg, til dagen etter, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde forresten bodd hos faren sin, Arne Thomassen, nede i Spania.

    Og Axel hadde blitt sammen med en spansk dame der, fortalte han.

    Og han hadde en gang kasta en spanjol, ned en trapp, (eller noe), utendørs.

    Siden han hadde blitt angrepet av en gjeng med spanjoler, (eller noe sånt), da.

    Men Axel hadde ikke engang sendt et postkort til meg, (husker jeg), mens han bodde, i Spania.

    Men plutselig, (like etter at jeg hadde begynt, som butikksjef, på Rimi Langhus vel), så stod han plutselig på døra, utafor Rimi-bygget, da.

    Og jeg fikk nesten sjokk, da jeg så han da, (husker jeg).

    For Axel så så tøff og nesten herja ut, da.

    (Vil jeg si).

    Så Axel ble mye råere og tøffere, det året, (eller hva det var), som han bodde i Spania, vil jeg si.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det kan ha vært dagen etter dette.

    (Eller om det var søndagen, den samme helgen).

    At Axel ba meg på besøk til han, der han leide, på Slemdal.

    Axel forklarte meg hvordan jeg skulle kjøre opp dit, da.

    (Og han bodde i første etasje vel, i en blokk.

    Som lå ved en liten innsjø, ikke så langt fra Ringveien, vel).

    Og Axel satt på en videofilm, i stua, hos han kameraten da, (husker jeg).

    (For Axel bodde visst der som om han var hjemme cirka, da).

    Og den videofilmen, det var ‘Donnie Brasco’, som jo Axel og jeg hadde sett på kino, på Colosseum, en del år tidligere.

    Så det var kanskje litt rart, at Axel ville se den filmen igjen.

    Og Axel spurte meg også om jeg syntes at han politimannen, som spionerte på mafiaen, var dum, (eller noe sånt), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel forklarte også at han hadde noe medisterdeig, i fryseren da, (husker jeg).

    Og så gikk han, (som jo jobbet som kokk), og stekte masse medisterkaker, ute på kjøkkenet, da.

    Og så spiste hver av oss en stor tallerken, med medisterkaker, da.

    For Axel, han trente mye, så han spiste nok alltid svære porsjoner, da.

    Og når vi dro på Burger King, (for eksempel), så bestilte Axel alltid den dyreste menyen, som de hadde der, da.

    Og Axel fortalte også det en gang, (husker jeg).

    At på restauranter, (eller ihvertfall på kroer), så kunne man be om å få en ‘håndtverker-porsjon’, (eller hva han kalte det igjen), da.

    Og da fikk man dobbelt så mye mat cirka da, for den samme prisen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på Rimi Langhus.

    At assistent Sølvi Berget.

    Hu viste meg at jeg hadde fått et brev, (med mitt navn øverst på vel, men adressert til butikken), da.

    (Inne på kontoret, på Rimi Langhus, der.

    Rundt årsskiftet 2001/2002 en gang, må det vel ha vært).

    Og det viste seg det, at det brevet, det var fra Rimi-Hagen, da.

    Siden Rimi Langhus, var en av de få Rimi-butikkene, som hadde klart å vinne en konkurranse, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), som het ‘Rimi Gullårer’, (for andre halvår av 2001), da.

    (Og den konkurransen, den gikk på å øke omsetningen i frukta mye.

    Og på å også øke snitthandelen en god del.

    Og også på å øke salget av EMV, (egne merkevarer), en god del, da).

    Og Rimi-Hagen, han gratulerte meg med å være en veldig god leder og han skrev også at jeg var hardtarbeidende, da.

    I et brev på cirka en halv maskinskrevet side, vel.

    Og med brevet så fulgte det også en Rimi-metallpen, (husker jeg).

    Og Rimi Langhus fikk vel cirka 15.000 kroner, som vi skulle bruke, på sosiale formål da, (var det vel).

    Men det som var rart, med det brevet.

    Det var at det var slitt et hull, i bunnen, av den konvolutten, da.

    Akkurat som om noen hadde holdt brevet mot en slipesten, (eller noe sånt).

    Og derfor, så var det et avlangt hull, i bretten liksom, på det brevet, da.

    Og assistent Sølvi Berget, hu ble sjalu tror jeg.

    (Siden jeg hadde fått brev, fra Rimi-Hagen, da).

    Så assistent Sølvi Berget, hu rulla sammen brevet mitt, og festa et par strikk, rundt det da, (husker jeg).

    Så det brevet, det fikk jo så mye juling.

    (Siden det var et avlangt hull, midt på brevet.

    Og siden strikkene til assistent Sølvi Berget, også hadde lagd merker i det).

    Så jeg turte jo aldri å vise fram det brevet til noen, (husker jeg).

    (Selv om Rimi-Hagen skrøyt fælt av meg, i det brevet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i etterkant av dette.

    Så husker jeg det, at butikksjef Irene Ottesen, på Rimi Bjørndal.

    Hu sa det til meg.

    At det var morsomt at noen på en ‘liten’ Rimi, også vant Rimi Gullårer, da.

    For vanligvis var det visst bare butikksjefer på store Rimi-butikker, som pleide å vinne den Rimi Gullårer-konkurransen da, sa hu.

    Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    For Rimi Langhus, den butikken, den var vel ikke av de aller minste Rimi-butikkene, (når det gjaldt omsetning), vil jeg si.

    Rimi Jernbaneveien, i Ski, den butikken hadde for eksempel mye lavere omsetning.

    (Og Rimi Nylænde, hadde jo også hatt en del lavere omsetning enn Rimi Langhus).

    Det var vel for eksempel to-tre-fire butikker, bare i Anne-Katrine Skodvin sitt distrikt, som hadde lavere omsetning, enn Rimi Langhus, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For Rimi Langhus lå vel på snaue 500.000 i omsetning, i uka, (eller noe sånt), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Selv om jeg ikke husker det tallet helt nøyaktig nå).

    Så Rimi Langhus, den butikken, den var vel mer en ‘midt på treet’-Rimi, (enn en liten Rimi), når det gjaldt omsetning, (vil jeg si).

    Men butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, hu var kanskje misunnelig på meg, da.

    Siden hu ikke hadde klart å vinne Rimi Gullårer selv, da.

    Så hu ville kanskje rakke ned på meg da, siden den butikken som hu drev, på den her tida, (Rimi Bjørndal), hadde større omsetning, enn ‘min’ butikk, (Rimi Langhus), da.

    Men det tok jeg meg ikke så veldig nær av, (husker jeg).

    For jeg hadde jo selv vært butikksjef, (selv om det var mye problemer der), på Rimi Kalbakken.

    Bare et drøyt halvår tidligere.

    Og Rimi Kalbakken hadde vel litt høyere omsetning igjen, enn Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det ihvertfall).

    For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken lå vel på rundt 800.000, i omsetning, i uka, (på den her tida).

    Selv om jeg mener å huske, at Rimi Kalbakken, kanskje lå cirka 50.000 i omsetning høyere,  (eller noe sånt), enn Rimi Bjørndal, (på en vanlig uke da), på den her tida.

    Og omsetningen på Rimi Nylænde den husker jeg forresten ganske bra ennå.

    (Fra den tida jeg jobba der.

    Nemlig fra 1993 til 1996.

    Og så igjen fra 1998 til 2000).

    For der pleide omsetninga på en vanlig hverdag, (mandag til torsdag), å ligge på cirka 50.000.

    Og på fredag og lørdag, så lå omsetninga der på cirka 75.000, (mener jeg å huske).

    Så fra mandag til torsdag, så var det cirka 200.000, i omsetning.

    Og så 150.000 til, på fredag og lørdag.

    Så Rimi Nylænde, den lå på cirka 350.000 i omsetning, i uka da, på 90-tallet.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Rimi Langhus, den butikken lå nok cirka 100.000, (ihvertfall), over dette igjen, (på en vanlig uke).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så man kunne nok kalle Rimi Nylænde for en liten Rimi-butikk, (vil jeg si).

    Men å kalle Rimi Langhus, for en liten Rimi-butikk, (når det gjelder omsetning).

    Det syntes jeg kanskje at ble litt drøyt, fra butikksjef Irene Ottesen, fra Rimi Bjørndal, da.

    Men det er det dem sier, om nordmenn.

    At i Norge så er misunnelsen sterkere enn kjønnsdriften.

    Og det stemmer nok kanskje, hvis man ser på Irene Ottesen, (tror jeg).

    (Ihvertfall sånn det kan virke som, for meg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 119: Mer om bedriftsfotball med IT-akademiet

    Jeg pleide ikke å spille så bra, i Valhall, husker jeg.

    Det var kanskje kunstgresset, som gjorde det.

    For jeg hadde vel aldri spilt på kunstgress, før den tida her.

    Og banene, de var ganske små, vel.

    Og en gang, som jeg spilte høyreback, for IT-akademiet, (i Valhall).

    Så hadde Espen Tokerud, (eller hvem det kan ha vært).

    Fått med en egen Drillo-aktig kar, som skulle coache oss, da.

    Og han sa jo det, at høyreback-en alltid skulle spille til høyre angriper, osv.

    Så det var jo helt sinnsyk.

    Og motstanderlaget, (som jeg ikke husker hvem var nå), de overhørte jeg at sa: ‘Se på nerdene, ‘a’, (husker jeg).

    Mens omtrent alle av IT-akademiet sine spillere, satt i en slags ‘halleluja-rus’, rundt han her ‘Drillo nummer to’, da.

    Og jeg husker det, at jeg ikke orka, å spille så slavisk, hele tida.

    Så jeg spilte faktisk en ball på tvers en gang, da.

    (I første omgang, var det vel).

    Eller om det var til venstre angriper.

    For jeg syntes at det her Drillo-greiene ble litt vel dumt, (og kjedelig), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den første kampen, som vi spilte i Valhall, (må det vel ha vært).

    Så gikk det ikke så bra, husker jeg.

    Men etter den kampen, så trente vi litt, mot et annet lag, husker jeg.

    Og da gikk det bedre, med spillet mitt, (husker jeg).

    For de var liksom litt mindre ‘biffete’, de som vi spilte mot da, husker jeg.

    Noe jeg sa rett ut, da.

    Til lagleder Espen Tokerud, vel.

    Mens vi spilte, da.

    (Så det var kanskje litt dumt, da.

    Det er mulig.

    For da ble kanskje de vi spilte mot såret, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men på en tredje kamp, i Valhall, så gikk det enda dårligere, husker jeg.

    Motstanderlaget hadde med en farget spiller, (var han vel), som både var lynrask og biffete da, (husker jeg).

    Så han var nesten umulig å stoppe, da.

    Og på en corner, så hadde jeg tatt på meg å liksom dekke han, da.

    Men han fikk ballen akkurat i riktig høyde, da.

    Så han klarte å skyte ballen i mål, da.

    Når jeg liksom skulle ha stoppa han, da.

    (Så lagleder Espen Tokerud, han ble vel litt sur på meg, tror jeg).

    Men han spilleren, hadde liksom et slags karatespark nesten, da.

    Så jeg fikk ikke gjort noe da, for å stoppe denne gode spilleren, husker jeg.

    Selv om jeg ble litt ergerlig, på han, etter dette.

    Så jeg prøvde å finne ut en måte å liksom få jekket han ned litt, da.

    Og han ble vel litt mindre effektiv etterhvert, (tror jeg).

    Så det er mulig at han skjønte det, at jeg var litt irritert på han, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, våren 2002, (var det vel).

    Etter at vi hadde spilt en kamp, ute, på Vollsløkka.

    Så ville en av spillerne, på vårt lag.

    At vi skulle ta en pils, på puben Oskar Bråthen, på Thorhov, (ikke så langt unna).

    (Siden dette var den siste kampen, for sesongen, da).

    Og dette var jo den samme puben, som min halvbror Axel, jobbet som kokk på.

    Og hans ‘samboer-kollega’, (på den her tiden), danske Peder, (han som fikk en halvliter øl helt over hue, av ei kollega-dame, av seg, på Seamen, en 17. mai, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), han jobba jo som sjef der, da.

    Så dette ble jeg jo selvfølgelig med på, da.

    Men problemet var at ingen hadde sagt fra til meg om dette, før kampen, da.

    Så jeg hadde ikke tatt med meg noen penger, da.

    For jeg var redd for at lommeboka mi, kunne ha blitt stjålet, hvis den hadde ligget langs banen, under kampen, da.

    Og jeg hadde også prøvd å ta en sklitakling, vel.

    (Eller noe lignende).

    Ihvertfall så hadde jeg fått noe grønske, på joggebuksa mi da, (husker jeg).

    Og jeg hadde bare gått bort dit, (til Vollsløkka), fra Rimi-bygget, siden det ikke var så lang vei, da.

    (Noe sånt).

    Jeg hadde ihvertfall ikke tatt med skift, da.

    Så jeg måtte gå på Oskar Bråthen, uten penger, og med grønske på joggebuksa, da.

    Men jeg tenkte at det var greit, siden broren min jobba på det utestedet, og siden jeg også kjente sjefen hans, da.

    Så kunne sikkert en av de låne meg noen penger.

    Og vi var jo et fotball-lag, så litt grønske på joggebuksa, det var vel bare artig.

    (Tenkte jeg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da vi kom fram til Oskar Bråthen der.

    (Dette var vel en søndag ettermiddag, vel).

    Så spurte jeg serveringsdama, om Axel eller Peder var på jobb, da.

    Men da svarte hu det, at ingen av dem var på jobb, da.

    Så da måtte jeg bare gå hjem, husker jeg.

    Uten å drikke noe øl, da.

    Siden jeg ikke hadde med meg noen penger, da.

    Og siden ingen av de andre folka der, tilbydde meg det, å låne meg noen penger, da.

    Men hvordan det kunne ha seg, at hverken Peder eller Axel var på jobb.

    Det veit jeg ikke.

    Men serveringsdama der må nok ha jugi, tror jeg.

    (Siden det vel bare var Axel og Peder, som åpna og stengte der, vel.

    Såvidt jeg visste, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang.

    Et året før det her, (eller noe sånt).

    Så hadde vi fått ny keeper, (husker jeg).

    Og han kjørte jeg hjem, (i Sierra-en min), etter en kamp, på Ekeberg, (husker jeg).

    Og han bodde på Frogner, (mener jeg å huske), og klagde over at han hadde husleie på 15.000 kroner, i måneden, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg ble litt deppa, av å prate med han keeperen, da.

    Så jeg glemte igjen lommeboka mi, i bilen, (husker jeg).

    Så jeg måtte ned på Sentrum politistasjon, for å anmelde dette, husker jeg.

    Og de sa vel at jeg bare kunne kjøre, uten førerkort, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, at ei politidame der, lurte på hvorfor jeg heller gikk ut i Oslo-kvelden, (for å få meg litt frisk luft), istedet for å sitte å vente, på politistasjonen der, da.

    (Etter at de hadde sagt at jeg kunne komme tilbake eller vente, i en halvtime, eller noe sånt, vel.

    Noe sånt).

    Og etter det her, så fikk jeg masse taxi-regninger, fra Trøndelag, på et kredittkort jeg hadde, (Cresco muligens), husker jeg.

    Og jeg ringte det kredittkortselskapet mange ganger, da.

    Og likevel, så ble det kortet fortsatt brukt, da.

    Og selv om jeg hadde meldt det kortet stjålet, så måtte jeg dekke tapet, da.

    Så jeg tapte jo mange tusen, på det her, da.

    Siden noen kjørte taxi, i Trondheim, i mange måneder, på mitt kredittkort, da.

    Så det var kanskje noe tull, fra dette kredittkortfirmaet.

    For jeg husker at jeg måtte ta med dette på jobben, (på Rimi Langhus), for å få ringt og sånn, da.

    For dette var et problem, som var vanskelig å få slutt på da, (husker jeg).

    For jeg mente vel det, at når jeg hadde meldt det kortet stjålet, så burde ikke jeg være ansvarlig, for eventuelt misbruk, av det kortet, da.

    Men det mente visst ikke det kredittkortfirmaet da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sommeren 2002, så var det slutt for min ‘fotballkarriere’ , husker jeg.

    Jeg var på en trening, med IT-akademiet, på Vollsløkka.

    Og der, så ble det sånn, at vi skulle spille, mot noen andre folk, som trente der.

    Noen sånne ‘rockabilly-folk’ nærmest.

    Syntes jeg at de så ut som.

    Og jeg husker at jeg scorte et mål.

    (I den her treningskampen, da).

    Og like etter, så skulle jeg stoppe en ball, ved å sette fram venstrebeinet.

    (For jeg lå på bakken da, etter å ha slengt meg, eller noe).

    Og da, så sparka han ene rockabilly-karen, (en svær kar, med langt, mørkt hår og kinnskjegg vel), på siden av beinet mitt, (nede på leggen), da.

    (Med vilje muligens).

    Og da røyk vel korsbåndet, i det venstre kneet mitt igjen, (tror jeg).

    Så jeg måtte dra ned på Legevakta da, (husker jeg).

    Og jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker da, (husker jeg).

    (Siden jeg var litt stressa, da.

    Og ikke trodde at noen kom til å få se de sokkene, da).

    Og da overhørte jeg det, (husker jeg).

    At noen sykepleiersker, (på Legevakta), hviska med en ung lege der, (som var yngre enn meg, og ganske kraftig vel).

    Om jeg var homo.

    (Noe sånt).

    Og han unge, kraftige legen trodde ikke at jeg var homo, siden jeg hadde tatt på meg to forskjellige sokker, da.

    Så hva som gikk av de sykepleierskene der, det veit jeg ikke.

    Men de trodde kanskje at en som i plott hadde fått ødelagt kneet sitt to ganger, mens han spilte fotball.

    Var homo, da.

    Men det jo er plotterne som er homo, siden de tisker og hvisker om en person, (nemlig meg da), i lengre tid.

    Og så sitter en hel kveld og planlegger et plott, liksom.

    Nei, norske damer, de er jeg glad at jeg ikke har så mye å gjøre med lenger, for å si det sånn.

    For uhøfligere kvinnfolk, det skal man vel lete lenge etter, tror jeg.

    Jeg vet ikke hva jeg skal si, (for å si det sånn).

    Men det norske samfunnet er kanskje så feminisert, da.

    At kvinnfolk får gjøre nærmest hva de vil, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som Glenn Hesler og jeg, hadde trent, (eller spilt), fotball, med IT-akademiet.

    På Vollsløkka der.

    Så gikk vi forbi Skeid-banen da, (husker jeg).

    Og da sa jeg det, at vi var ikke så gode, at vi kunne ha spilt for Skeid, da.

    Men det mente Glenn Hesler, (husker jeg), at bare var noe tull, da.

    For vi kunne ha spilt for Skeid da, (mente han).

    (Selv om jeg ikke er helt sikker på dette.

    For da måtte vi ha trent fælt isåfall, vil jeg si.

    Og vi sleit jo begge med skader.

    Han i ankelen og jeg i kneet.

    Og vi var jo begge cirka 30 år vel, på den her tida.

    Så dette var vel mer drømming, enn realisme, fra Glenn Hesler, da.

    Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 118: Bedriftsfotball med IT-akademiet

    Som jeg har skrevet litt om tidligere, i denne boken.

    Så spilte jeg jo bedriftsfotball, for IT-akademiet.

    I et par sesonger.

    Den første sesongen som jeg spilte for dem.

    (Som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Det var vel høsten 2000, (mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken).

    Men det er mulig at jeg også spilte noen kamper våren 2000.

    (Uten at jeg husker det her helt sikkert, nå).

    Men jeg husker fra en av de første kampene.

    (Som vel må ha vært før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    For jeg husker at jeg var i godt humør, vel).

    At jeg sa til Magne Winnem.

    (Som på den her tida jobba som foreleser, på IT-akademiet.

    Og som var den som spurte meg, om jeg kunne være med å spille, på det her laget, da.

    For de mangla folk, i begynnelsen, da).

    At jeg skulle sende han en e-post, (om noe greier).

    Når Magne Winnem spurte om jeg kunne ringe han, (eller noe sånt).

    Like før jeg skulle kjøre hjem, (med Sierra-en min), etter kampen, (må det vel ha vært).

    Og da ble Magne Winnem litt stiv i maska, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Magne Winnem, han var jo aldri på #blablabla.

    Men han ringte meg ofte på mobilen min, da.

    Og ‘babla’ om alt mulig i 10-20 minutter, liksom.

    Men hvorfor han var så glad i å prate på mobil.

    Men samtidig skydde skriftlig kommunikasjon, som e-post og irc.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er nesten sånn at jeg lurer litt nå, på om Magne Winnem hadde noe å skjule.

    (Hva vet jeg).

    Hm.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første sesongen, så fikk jeg jo med Glenn Hesler, (Øystein Andersen sin gamle kamerat), med på å spille fotball, med IT-akademiet, da.

    Og våren/sommeren 2001, (like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Langhus), så fikk jeg jo også Kjetil Furuset, (låseansvarlig på Rimi Langhus), med på å spille fotball, på det her laget, da.

    Så jeg ble jo nesten som en slags stamme, i det her laget da, etterhvert.

    (Kan man vel muligens si).

    Noe som kanskje var litt rart.

    For jeg hadde jo aldri hverken forelest eller studert, ved IT-akademiet.

    (Selv om jeg kjente Magne Winnem, som jobba der, da).

    Jeg har faktisk aldri vært på IT-akademiet engang.

    (Selv om min fetter, Øystein Olsen.

    Som jeg jo ansatte deltid, i kassa, på Rimi Langhus, sommeren 2001.

    Siden vi hadde for få folk der, i sommerferien, da.

    Visstnok hadde studert, på IT-akademiet, ifølge min søster Pia Ribsskog, ihvertfall.

    Men ble aldri så kjent, med Øystein Olsen, at jeg prata noe særlig med han om de studiene, vel.

    Jeg lurer på om de studiene hans var mislykkede.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men jeg syntes at det var viktig, å ha noe å drive med, ved siden av jobben og, da.

    For å få litt avveksling, liksom.

    Jeg ville gjerne ha et liv liksom, da.

    Og ikke bare drive med Rimi natt og dag da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spilte vel de fleste kampene, for IT-akademiet, høsten 2000, våren 2001, høsten 2001 og våren 2002.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg spilte på det her laget, i et par år, da.

    Og jeg var også med på noen treninger, med det her laget, på Vollsløkka, da.

    (Når det gikk an å trene på gresset der, da).

    Og en trening, den var faktisk i gymsalen, til en skole, som lå like bak Ingeniørhøyskolen der, (i Cort Adelers gate), hvor jeg seinere begynte å studere, da.

    (Og da spilte jeg på lag, med Espen Tokerud, (som vel må ha vært foreleser, ved IT-akademiet), mener jeg å huske.

    Og vi imponerte vel litt, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For de spillerne på IT-akademiet, de var ikke så store, som de spillerne vi ofte møtte, når vi spilte kamper, da.

    Så det var vanskelig å imponere ofte, (syntes jeg), når vi spilte bedriftsfotball-kamper, da.

    For det var så mange ‘kjemper’, som vi spilte mot, da).

    Så jeg følte meg litt hjemme faktisk, da jeg begynte å studere, på HiO IU, høsten 2002.

    Siden jeg hadde vært og trent fotball, med IT-akademiet, i gymsalen, til den barneskolen, som var nabo, til HiO IU der, da.

    (Uten at jeg vet hvordan Espen Tokerud fikk låne den gymsalen.

    Men han hadde kanskje gått på den skolen, i Vika, som ‘snørris’, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg spilte ganske bra, i en kamp, mot Garden, (på Ekeberg vel).

    (På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, vel).

    Men farten min, den var ikke på topp, på den her tida, (etter kneskaden osv.), husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk en pasning, og vendte, og løp mot Garden sitt mål, da.

    Og jeg vendte meg om ganske raskt, så jeg fikk liksom et forsprang, på en ganske lav gardist, med lyst, krøllete hår, vel.

    Men han gardisten, han var raskere enn meg, da.

    (Siden jeg hadde litt dårlig kondis, osv., på den her tida, da.

    For jeg fikk vel egentlig aldri trent meg opp helt igjen, etter den kneskaden, da.

    For jeg fikk ikke trent så mye, ved siden av at jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

    For jeg hadde jo også en halvbror, Axel, som dro meg med på byen, ganske ofte, da.

    Og David Hjort, (fra Rimi), han gjorde jo også det.

    Så livet mitt var ganske hektisk, til tider, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da.

    De samme årene som jeg jobbet, som butikksjef, da.

    Og de to årene, som jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (før jeg ble butikksjef).

    De hadde også vært slitsomme, da.

    Med mye arbeidsoppgaver og mas, da).

    Så jeg måtte ta en finte og, da.

    Så jeg tråkka liksom på ballen, og løp videre igjen, da.

    Og da falt han gardisten av, da.

    Og så sentra jeg vel til en på laget mitt, da.

    (Noe sånt).

    Så i den kampen, så spilte jeg litt bra, tror jeg.

    (Muligens siden at de fleste gardistene ikke var så store, som de en del år eldre ‘biffene’, som vi vanligvis pleide å spille mot, da).

    Siden jeg hadde både en bra vending og en bra finte, på det samme, (og ganske lange), løpet, da.

    Og en største gardistene.

    Han skulle liksom ‘straffe’ meg da, etter det her.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så han bare gikk rett inn i meg, (og liksom dulta til meg, med brystkassa da, var det vel).

    (Mens ballen var langt unna, da).

    For å markere seg, vel.

    Eller for å true, kanskje.

    (Noe sånt).

    Så da må jeg nok ha spilt ganske bra, tror jeg.

    Siden en sånn litt ‘pøbel-aktig’ gardist, (må man vel kalle han), reagerte på den måten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også en annen kamp, på Ekeberg, hvor jeg spilte høyreback, vel.

    (Mens Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus, var innbytter, vel).

    Så tok jeg en finte, da jeg fikk en sentring, (fra venstreback-en vel), på høyreback-plassen der, da.

    Og da, så stod jeg bare stille, da ballen kom, da.

    For jeg hadde en motspiller ganske nærme, da.

    Og da ble det som en finte da, (husker jeg).

    For jeg var jo litt treig, (som fotballspiller), på den her tida.

    Så jeg måtte nesten ta noen finter, nå og da, for å henge med, da.

    Og da, så gikk ballen mellom beina mine, (langs bakken), da.

    Og ballen liksom spratt i den venstre fotballstøvelen min, da.

    Og så løp jeg etter ballen.

    Men da skjønte ikke han på det andre laget noe, husker jeg.

    For han trodde vel at jeg kom til å stoppe ballen, da.

    Så han falt liksom av, da.

    Og en annen gang, i den samme omgangen.

    Da jeg hadde et løp, med ballen.

    Så finta jeg skudd hele tida, mens jeg løp, da.

    For å prøve å få bort han angriperen, da.

    (Som da hadde blitt forsvarer).

    Så det så nok ganske komisk ut, (for Kjetil Furuset og de andre på benken til IT-akademiet da), tror jeg.

    Siden jeg tok så mange skuddfinter, (heter det vel), på det samme løpet, da.

    Så han motspilleren, (på et lag som jeg ikke husker hva het nå), han tulla jeg fælt med, da.

    (Må man vel si).

    For han var vel ikke så utrolig bra teknisk da, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han hadde kanskje ikke spilt så mye fotball, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, når vi spilte et sted jeg ikke husker hva heter nå.

    Så skulle vi spille mot McDonalds fs, husker jeg.

    Og da, så spilte to lag, med noen cirka 15-16 år gamle jenter, vel.

    (Som vel hadde fått pupper og det hele.

    Og som kanskje var fra Oslo Vest, eller noe sånt, og så ganske pene ut, da).

    De spilte en kamp på banen ved siden av der vi skulle spille, mot McDonalds, da.

    Og da, så sa Espen Tokerud det, (husker jeg, at jeg overhørte).

    (Til en annen på laget vårt, da).

    At: ‘Nå var det mye rødt kjøtt, på begge baner’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg skjønte helt poenget.

    Eller, jeg skjønte jo at han kalte McDonalds for rødt kjøtt, da.

    Siden hamburgere jo blir laget av oksekjøtt, (som er rødt kjøtt, i motsetning til for eksempel kylling, som er hvitt kjøtt), da.

    Men de her 15-16-17 år gamle snuppene.

    Hvorfor han kalte de for ‘rødt kjøtt’, det veit jeg ikke.

    Men kanskje han mente at fittene deres var røde, da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og i den samme kampen, så ble Kjetil Furuset, (fra Rimi Langhus), løpt ned, (eller noe sånt), av en McDonalds-spiller, på cirka 150 kilo, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og da ble jeg litt sinna, på han McDonalds-spilleren da, (husker jeg).

    Så jeg kjefta vel litt på han, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville ikke at låseansvarlig Kjetil Furuset skulle bli skada, da.

    For jeg hadde ikke lyst til å miste fridagene mine, på Rimi Langhus, liksom.

    På grunn av sykemelding, fra Kjetil Furuset, da.

    Så jeg oppførte meg litt myndig, da.

    Uten å tenke meg om, kanskje.

    For han McDonalds-spilleren, han var jo dobbelt så stor som meg cirka, da.

    (For å si det sånn).

    Men jeg var jo både butikksjef og i Heimevernet.

    Så jeg følte meg kanskje litt myndig, da.

    Og jeg var ganske selvsikker kanskje, da.

    Så jeg prøvde å kjefte litt på han McDonalds-spilleren, da.

    Som jo var mye større enn meg, og sikkert begynte å lure, da.

    Hvis han ikke skjønte at jeg jobba som butikksjef, da.

    Siden jeg oppførte meg ganske sjefete.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte også en del kamper i Valhall, (husker jeg).

    Og den hallen, den var ganske ny, på den her tida, da.

    Så vi syntes jo at det var gjevt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), å spille i Valhall, da.

    (Som forresten ikke lå så langt unna Helsfyr der, hvor jeg jo hadde studert, på NHI, cirka ti år tidligere).

    Og jeg husker det, at Kjetil Furuset, (var det vel).

    Han gjorde et poeng av det, at ei fin dame, som hang utafor Valhall der, da vi dukka opp der, en av de første gangene.

    At den blå fotballtrøya, som hu pene brunetta, i 18-20 års-alderen vel, hadde på seg.

    Det var landslagstrøya til Frankrike, da.

    (Mener jeg å huske at Kjetil Furuset sa, ihvertfall).

    Men hvorfor hu dama liksom stod og venta på oss, (eller hva man skal kalle det), utafor Valhall der, det veit jeg ikke.

    Men det finnes kanskje en forklaring.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som frika meg ut litt.

    Når det gjaldt den fotballen, med IT-akademiet.

    Det var det, at han laglederen, Espen Tokerud.

    Han pleide å sende oss på laget e-poster, da.

    (Ihvertfall den første tida).

    Og jeg husker at jeg leste en av de e-posten på den nye Grundig TV-en min, da.

    For jeg hadde kobla PC-en til TV-en, da.

    Og jeg hadde kanskje sett en South Park-episode, (som han Tosh pleide å sende, på irc), da.

    På TV-en, da.

    Også hadde jeg lagt merke til den e-posten, da.

    (Eller, jeg prøvde vel å klare meg uten monitor en stund.

    For å se hvordan det gikk, da.

    For da slapp jeg å ha en monitor stående på stuebordet, da.

    (Og jeg hadde trådløst tastatur og mus, da).

    Og så brukte jeg bare TV-en som monitor da, liksom.

    Men det var vel bare en kort periode, at jeg prøvde det.

    Siden TV-en var litt uskarp, vel.

    Og jeg begynte jo å studere IT, etterhvert.

    Så da måtte jeg nesten ha en monitor, da).

    Og da husker jeg, det.

    At han Espen Tokerud, han pleide å skrive i e-postene.

    At han forestilte seg det, at ‘Erik scorte på et hardt skudd’, (eller noe sånt).

    (Noe i den duren).

    Espen Tokerud, han fantaserte, om hva resultatet, i den neste kampen, ville bli, da.

    Og hvem som scorte målene, da.

    Og også hvordan de scorte dem, da.

    Og da ble jeg litt frika ut, (husker jeg).

    For da ble det sånn at jeg liksom måtte score, da.

    Og jeg fikk vel kanskje ikke noen så mange målsjanser, i den neste kampen da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det her med de ‘fantasi e-postene’, til han Espen Tokerud, det ble litt dumt da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5