johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 72: Enda mer fra Rimi Nylænde

    PØF hadde også en sånn ‘tulle-ambulerende’, husker jeg.

    Det var en kar ved navn Svein-Erik vel, (en høy kar med lyse krøller), som ble presentert som en slags håndtverker, da.

    Så jeg kalte han for ‘handy-man’, (husker jeg), mens PØF, Svein-Erik og jeg, gikk ned på spiserommet, på Rimi Nylænde, for å preike, vel.

    For da var det sånn, at hvis noe skulle fikses i butikken, av håndtverk-arbeid.

    Så skulle jeg bare ringe PØF og Svein-Erik, da.

    Men jeg hadde jo da, (på nyåret år 2000), vært butikksjef, på Rimi Nylænde, i godt over et år.

    Så jeg hadde allerede fått håndverkere til å fikse alle mulig slags småfeil, i butikken, da.

    Innimellom liksom, den første tiden, som jeg hadde vært butikksjef, da.

    For å liksom få butikken til å se ordentlig ut, og ha en ok standard, da.

    Så det var ikke sånn at jeg ringte ambulerende Svein Erik hele tida, liksom.

    For å få han til å fikse alt mulig, i butikken.

    Nei, sånt var jeg for det meste ferdig med.

    Og det var det samme under PØF, som under Jan Graarud.

    (Og under Anne-Katrine Skodvin, i noen måneder, før det her igjen).

    At ambulerende, (som jeg betalte et par tusen til, over lønnsbudsjettet, hver måned vel).

    Han jobba aldri i vår butikk, da.

    Ikke en eneste time, (såvidt jeg kan husker ihvertfall), på den tida, som jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, da.

    Og sånn var det også de fem-seks årene, som jeg jobba i Rimi, før det her.

    Jeg kan ikke huske å ha sett en ambulerende, i den samme butikken, som jeg selv jobba.

    Ihvertfall ikke på de cirka ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.

    (Av en eller annen grunn).

    Ambulerende og PØF, de hang for det meste borte hos butikksjef Hege Grymyr, (som var ganske pen vel), på Rimi Oppsalstubben, (fikk jeg inntrykk av).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF var forresten veldig flink til å forklare ting, (vil jeg si).

    Selv om han kanskje noen ganger hang seg litt opp i detaljer.

    Han likte for eksempel ikke den måten melkepermen vår var på, (husker jeg).

    Han spurte: ‘Har du fremtiden foran eller bak deg, Erik?’.

    (Noe sånt).

    Og så ble det bestemt at arkene i melke og brødpermen vår skulle ligge motsatt vei, av det som var vanlig, da.

    Så PØF drev også litt med detaljstyring, (vil jeg si), selv om han ofte liksom hadde en morsom måte, å forklare seg på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF han hadde også god greie på budsjetter og sånt, (husker jeg).

    Mens jeg selv vel hadde sett mest på hva som trengtes å fikses, i butikken, den første tida mi, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og ikke så mye på budsjettet.

    (Når det gjaldt håndverksarbeid, og sånn, da).

    Og jeg hadde jo gjennomført mange prosjekter, de første månedene mine, som butikksjef.

    Det vil si flytting av fruktdisken, innføring av tipping og utbytting av kjøle og fryse-disker.

    Og jeg kan kanskje ta med at vi fikk videoovervåking.

    Og samtidig, så ble det sånn, på den tiden som jeg jobbet, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At Rimi ‘heiv ut’ leverandørene, av butikkene.

    På midten av 90-tallet, så var det sånn i Rimi, at leverandørene stablet opp mellom en tredel og halvparten av varene, i en Rimi-butikk, (vil jeg si).

    (Ihvertfall i de butikkene som jeg jobbet).

    Men fra 1999 eller 2000, så ble det sånn, at Rimi skulle stable opp alle varene selv, da.

    Men vi butikksjefene, vi fikk litt mer penger på lønnsbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det hadde vært nok av ting for meg, å drive med, de første månedene, som butikksjef.

    Og det hadde jo også vært mange ran.

    Det var oppgangstider, så det var vanskelig for meg å få tak i nok medarbeidere.

    Og de medarbeiderne som jeg arvet, (spesielt Wenche Berntsen og Jan Henrik), da.

    De syntes jeg at det var litt vanskelig å samarbeide med, da.

    Samtidig, så hadde jeg prøvd å få orden på lager-rommene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde, da.

    Noe jeg vel var ferdig med cirka, da jeg fikk PØF som distriktsjef, vel.

    Så det var lett for meg, å følge de nye direktivene fra PØF, da.

    For jeg hadde liksom kontrollen i butikken da, (mer eller mindre ihvertfall), syntes jeg.

    Men problemet var at jeg ikke hadde blitt forklart, på en ordentlig måte, (må jeg vel si), hvor lite svinn, som en Rimi-butikk egentlig kunne ha, da.

    Men dette fortalte PØF om, på en rett fram måte, da.

    For PØF, han sa at Rimi Nylænde kunne ha cirka 500 kroner i svinn, på grunn av utgått dato og tyverier, hver dag, da.

    (For å holde seg innenfor LIS-bruttoen, da).

    Og jeg hadde ikke tenkt på dette så konkret før.

    Så jeg ville nok tippet at det beløpet lå høyere, da.

    Men jeg hadde liksom aldri kommet så langt, at jeg fikk tenkt så mye, på akkurat det her, da.

    For det hadde alltid vært så mye annet å gjøre, som butikksjef, da.

    Og også i løpet av de fire årene, som jeg jobba som assistent, før jeg ble butikksjef, da.

    Men da PØF fortalte det, at LIS-brutto-marginen, den tilsvarte at butikken hadde et totalt svinn, på cirka 500 kroner hver dag.

    For LIS-bruttoen, den lå et prosent under den bruttoen som man ville fått, hvis man ikke hadde noe svinn, da.

    Og Rimi Nylænde sin dagsomsetning, den lå på cirka 50.000 da, (på en vanlig hverdag, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at PØF forklarte om svinnet, på den her måten, så syntes jeg at det ble enklere, å jobbe med svinn-redusering, da.

    For det var vel første gang, at jeg pratet så konkret, med noen, om svinn, da.

    Svinn ble vanligvis pratet om som noe rimelig abstrakt, vil jeg si, i Rimi, da.

    (Ihvertfall fra de folka som jeg hadde jobba sammen med, i Rimi, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tida, så hadde jeg jo også en pålitelig og hardtarbeidende assistent, (må man vel si), nemlig Stian Eriksen, da.

    Som gjorde mye grovarbeid liksom, da.

    Som å legge opp frukta, legge opp frysevarene og sette opp brøda, da

    Så Stian Eriksen og meg, vi hadde kontrollen på butikken, da.

    Selv om Stian Eriksen kanskje stressa litt mye, innimellom.

    Han falt og slo hue, i trappa ned til kjelleren en gang, husker jeg.

    Så han fant ikke helt roen da, i den her jobben.

    Så jeg tok det opp med han, noen ganger, om han klarte å få gjort unna alle disse arbeidsoppgavene.

    Og han sa at han klarte det, da.

    Så jeg får gi ære til Stian Eriksen siden han jobba så hardt da, som assistent.

    Og fikk gjort en del mer, enn de andre assistentene, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For vi måtte ha svinnreduserings-program, da.

    I år 2000, på Rimi Nylænde.

    For vi hadde hatt for høyt svinn, året før, da.

    Og da måtte Stian og jeg føre alt svinnet på lister.

    Og hver uke, (var det vel), så skulle vi lage en topp 3, (eller noe), av hva det var mest svinn på, i hver enkelt avdeling, da.

    Og så skulle vi bestille mindre av de topp 3-varene, de neste ukene, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg tok jo Spis-bestillinga selv, (husker jeg).

    (Istedet for at Spis tok den, da).

    Og det ville PØF at vi skulle gjøre, da.

    For å få kontroll på svinnet.

    PØF ville at vi Rimi-lederene skulle ta flest mulig bestillinger selv, vel.

    Så jeg tok vel også etterhvert også tobakksbestillingene, mener jeg å huske.

    For leverandørene.

    De bestilte mye varer.

    Men Rimi Nylænde, det var jo en ganske liten butikk, omsetningsmessig.

    Så derfor så bestilte leverandørene ofte for mye varer, da.

    (For de var kanskje til å bestille for butikker som solgte mer, da.

    Noe sånt).

    Sånn at det ble utgått dato og rot, da.

    Ihvertfall til en viss grad.

    (Og hvis røyk-skapet var fullt av varer, som bare lå der og tok plass.

    Så var det vanskeligere for meg å legge merke til, hvis noe ble borte, da.

    For røyk var jo omtrent som penger.

    For en røykkartong kosta jo cirka 500 kroner da, på den her tida, da.

    Noe sånt.

    Så derfor så burde butikksjefen ha full kontroll over røyk-safen da, mente PØF.

    Så derfor så var det bare meg, som butikksjef, som fylte opp røyk, i røyksafen.

    Og som bestilte røyk, da.

    Det ble etterhvert en del av svinn-reduserings-programmet, husker jeg.

    Som PØF ikke hadde nevnt med en gang, men tok med seinere.

    For noen ganger, når jeg måtte sitte i kassa.

    Så kunne det være tomt for røyk, da.

    Og da, så hendte det at jeg fikk noen medarbeidere, som kanskje bare var 17-18 år, til å hente den røyken som en kunde ville ha, i røyk-safe-en, da.

    Men jeg hadde lagt merke til det, at noen hadde åpnet noen røykkartonger, i røyk-safen.

    Og at det mangla for eksempel en ti-pakning da, her og der, i noen kartonger, som lå, i røyk-safe-en.

    Så noen stjal nok røyk der, da.

    Og det nevnte jeg for PØF.

    Og da, så sa han det, at kun butikksjefen fikk lov å bestille og fylle på røyk, da.

    For da fikk jeg oversikten, over røyken da.

    Og det var store verdier, så derfor var det noe som PØF ville ha med, på svinn-reduserings-programmet, da).

    Så derfor ble det sånn at vi Rimi-lederne tok bestillingene mye, da.

    Og når det gjaldt biffer og sånn, så bestilte jeg bare sånn at det var et par biffer av hvert slag, i disken.

    For det ble så mye svinn på biff og annet kjøtt, i ferskvaredisken, da.

    Og Stian gjorde vel noe greier borte i frukta og, mener jeg å huske.

    Og jeg hadde vel laget en sånn mal, som Stian kunne bruke som utgangspunkt, når han bestilte frukt.

    (Hvis det ikke var jeg som bestilte frukt, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men det varierte kanskje litt).

    Men i frukta så gikk det vel mer på å rullere, kanskje.

    Og passe på at frukta som vi fikk, fra Norgesfrukt, ikke var dårlig, allerede når vi fikk frukta inn døra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at vi også fikk varesikring, på Rimi Nylænde, iløpet av den tida, som jeg jobba, som butikksjef der.

    En gang, (før vi fikk varesikring vel), så var det noen utlendinger, i 30-40-åra, i butikken.

    Som oppførte seg mistenkelig, da.

    Og etter at de hadde gått, så fant jeg mange esker med Freia Melkesjokolade osv., bak vaskepulveret, (eller noe sånt), da.

    Så da hadde nok de her utlendingene prøvd å stjele de eskene med sjokolade, da.

    (Men så ikke turt å gå gjennom kassa med dem, likevel).

    Og en sånn eske, den ville vel kosta 400 kroner å kjøpe, kanskje.

    Så det var snakk om sjokolade for over 1000 kroner kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Så hvis vi skulle få det totale svinnet, til å havne under 500 kroner, for hver dag.

    Så måtte vi merke varer som barberblader, biffer, (var det vel), vitaminpiller, dameundertøy, (var det vel muligens), og sånn, da.

    Altså varer som var små, men som kostet mye penger, da.

    Den typen varer, (som Rimi visste at det ble stjålet mye av), de ble merket med alarm-klistremerker, da.

    Sånn at hvis noen stjal disse varene.

    Så ville en alarm, (fra Checkpoint vel), varsle, når kundene gikk ut av butikken, da.

    Så vi jobba med svinnredusering på flere måter, da.

    For disse barberbladene og vitaminpillene, osv.

    De ble ikke merket, når varene ble satt opp.

    Men de varene som var mest utsatt for å bli stjålet.

    De ble merket, av en butikkmedarbeider, (eller oftest leder vel), da.

    Som en egen rutine, da.

    Så da måtte vi liksom se gjennom for eksempel alle barberbladene, da.

    En eller to ganger i uka kanskje, da.

    Og se om det var noen barberblad-pakker som det manglet alarm-klistremerker på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mot slutten av år 2000.

    Så lå Rimi Nylænde akkurat på LIS-brutto.

    (For perioden januar 2000 til høsten 2000, da.

    Mener jeg å huske at det var).

    Så vi hadde da kun 500 kroner i totalt svinn, for hver dag, da.

    Så Stian Eriksen og meg, vi fikk med en gang kontroll på svinnet, da.

    Etter at vi fikk økt fokus på dette, (fra distriktsjefen), da.

    Så det funka greit.

    Og også når det gjaldt omsetning, så lå vi akkurat på budsjett, (for det her året).

    Og også når det gjaldt kostnader, så lå vi på budsjett, (mener jeg å huske).

    Men når det gjaldt lønn, så lå vi litt over budsjett, da.

    Men jeg regna med at det var greit, siden vi aldri hadde ambulerende i butikken, for eksempel.

    Og siden jeg nesten aldri pleide å ringe PØF og mase om forskjellige ting, da.

    Så jeg hadde trodd det, at jeg skulle få bonus, som butikksjef, på Rimi Nylænde, for år 2000.

    (Og jeg hadde også lovt assistent Stian det.

    At hvis jeg fikk bonus, så skulle han også få noen tusen, da.

    Siden han hadde jobba så bra, da).

    I 2001 da, (etter at jeg hadde begynt på Rimi Kalbakken).

    (For da skulle der være bonus-utdelings-sermoni, (husker jeg).

    For år 2000, da).

    Men jeg fikk visst ikke noe bonus, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så da ble jeg litt overrasket, må jeg si.

    Selv om vel lite egentlig overrasket meg, i Rimi, da.

    (For å si det sånn).

    Så det var ikke sånn at jeg hadde tatt det for gitt at jeg skulle få bonus, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde lært i Rimi å fokusere mest på hvordan butikken tok seg ut, for kundene, da.

    Og ikke så mye å fokusere på butikkøkonomi, da.

    Så jeg måtte liksom lære å se butikken fra et økonomisk perspektiv også, da.

    Selv om jeg jo hadde gått økonomilinja, på handel og kontor, noen år før det her.

    Men det tror jeg ikke at noen av mine butikksjefer hadde gjort liksom, (for å si det sånn).

    Så ingen av mine tidligere butikksjefer forklarte meg noe særlig om butikkøkonomi da, (må man vel si).

    Så dette var nok et tema som mange butikksjefer muligens ikke klarte å forklare så bra om, for assistentene, da.

    Det er mulig.

    Og det samme var det med lønningene.

    Jeg hadde ikke lært å regne lønningene ordentlig, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så jeg måtte liksom lære det først og da, før jeg begynte å lære mer om butikkøkonomi og andre ting, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det gjaldt svinn-reduserings-programmet.

    Så sa PØF det, husker jeg.

    At han ville det, at lederne, (Stian og meg), skulle jobbe med de varene, som det var mest svinn på, da.

    Og det var melk, brød, frukt, kjøtt og andre kjølevarer, da.

    Og det som var, det var at jeg hadde lært opp en gutt, som het Petter.

    (Som bodde på Abildsø, vel).

    Og som hadde jobba i butikken, gjennom skolen, eller noe sånt, muligens, (i starten).

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var nå).

    Til å sette opp kjølevarene fra Hakon da, (husker jeg).

    Og det funka bra, sånn som jeg husker det, at han Petter, la opp kjølevarene, da.

    Men PØF ville at vi lederne skulle legge opp kjølevarene og Spis-varene også, da.

    (Som del av det svinn-reduserings-programmet sitt, da).

    Så jeg måtte be Petter om å begynne å legge opp tørrvarer, istedet.

    Sammen med en gjeng andre folk da, som pleide å jobbe med den arbeidsoppgaven, på tirsdagene og torsdagene da, (var det vel).

    Så dette var en litt negativ konsekvens kanskje, av det svinn-reduserings-programmet, til PØF, da.

    At han Petter mista det ansvaret som han hadde hatt, med å legge opp kjølevarer, da.

    Så et sånt svinn-reduserings-program, det kan få konsekvenser, for flere enn bare lederne, når det gjelder arbeidsoppgaver og sånn, da.

    Fant vi ut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, på den her tida, i Rimi.

    At det liksom var to skoler, når det gjaldt når på dagen, som butikken skulle se best ut, da.

    Og Jon Bekkevoll, (var det vel).

    Han mente vel det, at butikken burde se bra ut.

    (Det vil si at fruktdisken burde være på topp, osv).

    I 15-16-tiden, på dagen.

    Når folk kom hjem fra jobb, osv.

    For det var de kundene, som Rimi tjente penger på, da.

    De som handla i rushet, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men tradisjonelt, så hadde vel butikksjefene mest gjort det sånn.

    At butikken så strøken ut, klokka ni om morgenen, da.

    Men da var det egentlig mest gamle koner og sånn, som handla, da.

    Og de tjente ikke Rimi like mye penger på, da.

    Som de yngre husmødrene osv., som handla etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og PØF, han var vel egentlig av den gamle skolen da, må man vel si.

    For før PØF begynte med svinn-reduserings-programmet sitt.

    Så pleide jeg, (som jobba seinvaktene fast, liksom).

    Å jobbe mye ute i butikken, sammen med den ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Og da, så pleide jeg ikke å shine melka.

    Eller jeg satt vel muligens en ekstrahjelp, til å ta melka.

    Sånn at jeg hadde kontrollen, på hva som skjedde, ute i butikken, da.

    (Sånn som jeg hadde pleid å gjøre det, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Da Therese Gulliksen og Shomaila Butt pleide å ta melka, på seinvaktene).

    For da kunne jeg jobbe sammen med.

    (Og liksom følge med litt på).

    Den her ‘tørrvare-gjengen’, da.

    Men etter at PØF begynte som distriktsjef.

    Så fikk jeg høre det, at jeg måtte ta melka hver kveld, da.

    Og at det var sånn, at melka måtte være strøken, hver kveld, da.

    For sånn var det bare.

    For jeg tok vel bare melkebestillinga, om kvelden.

    For jeg hadde vel ganske bra ‘tek’, på den, da.

    Og det var vel lite svinn, på Rimi Nylænde, både på melk og brød, før PØF begynte med det her svinn-reduserings-programmet sitt, da.

    Det var vel på frukt og kjøtt, at det var mest problemer med svinn egentlig, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og kjøttdisken, den ble jo styrt av Spis, (som tok bestillingene og la opp varene), i mange år.

    Og frukta, den hadde jeg lært om på fruktkurs, hos Gartnerhallen, at man burde være veldig nøye med, når det gjaldt å ta ut dårlig frukt, og sånn, da).

    Men PØF var bombastisk da, (må man vel si).

    Og sa bare at sånn skulle det være.

    Melka skulle være strøken, klokka 20 om kvelden.

    (Som jo var det samme, som klokka 9, dagen etter).

    Sånn var det bare, sa PØF.

    Så PØF var av den gamle skolen da, mistenker jeg.

    Altså av den skolen som mente at butikken burde være på topp, klokka 9 om morgenen, da.

    Og ikke klokka 15-16, når de beste kundene, kom for å handle, på vei hjem fra jobben, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 71: Mer fra Rimi Nylænde

    På nyåret, år 2000, så fikk vi igjen en ny distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    Denne gang en ganske ung distriktsjef, (med kinnskjegg), som alle kalte for PØF, men som jeg ikke hadde snakka med før, da.

    PØF het egentlig Per Øivind Fjellhøy, men når man sendte post til distriktsjefene, (via hovedkontoret), så skulle man skrive initialene deres, i et hjørne, (var det vel), på konvolutten, da.

    Så Anne-Katrine Skodvin, hu var ‘AKS’.

    Og Per Øivind Fjellhøy, han var ‘PØF’, da.

    Og for Fjellhøy sin del, så ble dette PØF til hans klengenavn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF dukket opp på Rimi Nylænde, i januar 2000, (må det vel ha vært), og forklarte det, at Jan Graarud og han, hadde byttet distrikt, da.

    Jeg spurte da om hvorfor de hadde byttet distrikt.

    Men det ville ikke PØF svare på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tiden, som Jan Graarud hadde vært distriktsjef, for Rimi Nylænde.

    Så hadde han mast på meg, om at jeg måtte prøve å få plass til mellomsortimentet, i butikken.

    Og jeg hadde jo vært med på, å bygge om Rimi Karlsrud, til mellomsortiment, noen år før det her, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det er mulig at Rimi Munkelia også ble bygget om til mellomsortiment, i årene før det her.

    Men begge disse butikkene var jo større, (i areal), enn Rimi Nylænde, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall).

    Og Magne Winnem hadde sagt til meg det, at han syntes at disse mellomsortiment-butikkene, ble så ‘upersonlige’.

    Så jeg var litt skeptisk, til å gjøre om, til mellomsortiment, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Likevel så prøvde jeg å finne plass i butikken, til cirka 8-10 ekstra butikkhyller da, (eller hva det var), som Jan Graarud ville ha inn der.

    Men jeg klarte ikke å skjønne hvor de butikkhyllene skulle være, da.

    Det endte med at jeg foreslo for Jan Graarud at vi kunne bygge ut butikken, der den tippekiosken hadde vært, for eksempel.

    Enten det, ellers så kunne vi klart oss, med en frysedisk, (sånn som det var på Rimi Nordstrand).

    For omsetningen på Rimi Nylænde var jo lavere, enn omsetningen på Rimi Nordstrand, da.

    Så hvis Rimi Nordstrand klarte seg med en frysedisk, så burde vel Rimi Nylænde kunne klare seg med en frysedisk også, (tenkte vel jeg da).

    Det dumme var jo selvfølgelig at disse frysediskene var helt nye, og hadde kostet opp mot en halv million kroner stykket, vel.

    Så Jan Graarud burde kanskje ha ventet med fryse og kjøledisk-prosjektet, til det var bestemt om butikken skulle være grunn eller mellomsortiment, da.

    For vi kunne jo ha bygget om hele butikken til mellomsortiment og bare hatt en frysedisk, for eksempel.

    Og gjort alt dette i samme slengen, da.

    Men dette var min løsning for å få inn mellomsortiment, på Rimi Nylænde, da.

    Å hive ut en av fryserne.

    Men dette likte nok ikke Jan Graarud.

    For han hadde jo nettopp hadde kjøpt inn de samme fryserne nye, (i et prosjekt som jeg ikke hadde vært med på å bestemme over), for en halv million kroner stykket, (eller noe sånt), da.

    Så det var kanskje derfor at Jan Graarud ville jobbe i et nytt distrikt?

    Siden han hadde ‘driti seg ut’, med de fryserne, på Rimi Nylænde.

    Hva vet jeg.

    Og da Jan Graarud begynte å ‘bable’ om å finne plass til mellomsortimentet.

    Så virka ikke dette som noe særlig viktig, for meg, forresten.

    (Siden Magne Winnem hadde babla om at han ikke likte disse mellomsortiment-butikkene osv., da).

    Men seinere, så nevnte vel Graarud noe sånt, som at grunnsortimentet skulle bli til ICA Nær, da.

    For Hakon drev og stokka så mye om på kjede-konseptene sine, på den her tida, da.

    Så Rimi Nylænde, den ble faktisk til en ICA Nær-butikk, ikke så lenge etter at jeg slutta som butikksjef der, (høsten 2000), da.

    Og ICA Nær, de hadde dyrere priser, enn det Rimi hadde, da.

    Så for kundene, i Nylænde-området, så var nok ikke den surringa her, når det gjaldt ombygging og sortiment, så artig, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Og nå er vel denne butikken en Bunnpris-butikk, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og det liker vel antagelig de lokale folka, (i Nylænde-området), bedre.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Enn da den butikken var en ICA Nær-butikk.

    For jeg tror at Bunnpris har lavere priser, (og et cirka like stort sortiment), som ICA Nær, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den siste gangen, som Jan Graarud var innom, som distriktsjef, på Rimi Nylænde.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Det var vel like før jul, 1999, da.

    Og da hadde Jan Graarud med en flaske Rioja-vin til meg, i julegave, (husker jeg).

    Og han mente at det var en god vin, da.

    Og andre butikksjefer, de fikk vel finere julegaver, av Rimi, (tror jeg).

    Men året før, så hadde jeg vel ikke fått noe julegave, i det hele tatt, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så selv om jeg bare fikk en ganske billig vinflaske, av Rimi og Jan Graarud, i julegave, jula 1999.

    Så var uansett dette en forbedring, fra året før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i julegaver, til de ansatte, i 1999.

    Så kjøpte jeg vel ikke vin, (som året før).

    Men jeg kjøpte gavekort, fra CD-akademiet, på Oslo City, (var det vel).

    Siden det hadde begynt å jobbe noen muslimer, (Gul-e-Hina og Manzoor, var det vel), på Rimi Nylænde, da.

    Og siden jeg huska det, at han pakistaneren med hakk i panna, hadde blitt så ‘vonbråten’, jula 1997, (var det vel), på Rimi Bjørndal, da.

    For alle Rimi-ansatte fikk vin i julegave, det året, da.

    Siden Rimi hadde trodd at det skulle bli lov å selge vin, i butikkene, på den her tida, da.

    Og hadde kjøpt inn et stort parti med vin, da.

    Og når det ikke ble lov å selge vin i butikkene, likevel.

    Så ga Rimi disse vinflaskene i julegave, til personalet, da.

    Uansett om disse var muslimer, (som vel ofte ikke drakk vin), eller ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det er forresten mulig at jeg fikk et fenalår, (eller noe sånt), i julegave, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, jula 1998.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg husker ikke det her helt nøyaktig, da.

    Men jula 2000 og jula 2001, så tror jeg ikke at jeg fikk noe julegave.

    Fra Anne Neteland, (som var min distriktsjef, jula år 2000).

    Og fra Anne-Katrine Skodvin, (som var min distriktsjef, jula år 2001).

    (Ikke som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den Rioja-vinflaska, fra Jan Graarud.

    Den hadde jeg stående i stuereolen min, i Rimi-bygget, ganske lenge.

    For jeg hadde liksom en barskap-hylle der, da.

    Og jeg drakk mest øl til vanlig, da.

    (Så den Rioja-flaska, den ble vel stående ved siden av en Renault cognac-flaske.

    Som David Hjort kjøpte til meg, i Syden, en gang.

    Siden jeg hadde kjørt han og Linn Korneliussen, til Gardermoen, (i Sierra-en min da), husker jeg.

    Sikkert i 1999, da.

    For David Hjort og Linn Korneliussen, de ville ikke ta taxi til Gardermoen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så de ringte og ville at jeg skulle kjøre dem til Gardermoen, da.

    Uten å si fra på forhånd, liksom.

    De bare ringte meg som om jeg var en taxi da, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og utover på 2000-tallet, så Google-et jeg en gang navnet til min barndomskamerat, fra Bergeråsen, Christian Grønli, (som på den her tida bodde i Spania), da.

    (Etter at Magne Winnem en gang viste meg den nye søkemotoren Google, husker jeg.

    Mens jeg jobbet som butikksjef, vel.

    Og jeg Google-et forresten også navnet til min kusine i Sveits, (og Tyskland), Rahel Savoldelli, på den her tida, husker jeg).

    Og jeg spurte Christian Grønli, på MSN, (var det vel).

    Om hva han syntes om Rioja-vin, da.

    (Siden Rioja var en spansk vin, da.

    Og Christian Grønli hadde jo bodd i Spania, i mange år).

    Og den flaska, som jeg hadde fått av Jan Graarud, noen år før det her, da.

    Det var visst ikke den beste typen Rioja-vin, da.

    (Sa Christian Grønli).

    Og jeg spurte vel også Christian Grønli om den typen vin tålte å stå noen år, vel.

    (Hvis det ikke var ei jeg chatta med, som jobba på Vinmonopolet, da.

    Ei som var fra Follo vel, og som chatta på #sol20ognoe osv., (på undernet).

    Som jeg noen ganger pleide å chatte litt med om jobben hennes på Vinmonopolet, da).

    Og det tålte den visst, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men da jeg sjekka prisen, på den Rioja-vinflaska, som jeg hadde fått i julegave, av Jan Graarud.

    I listene til Vinmonopolet, (må det vel ha vært).

    Så fant jeg ut at den flaska bare kosta 70-80 kroner, (eller noe sånt), da.

    Og hvis jeg skjønte det riktig, så fikk de andre butikksjefene whiskey og sånn, i julegave, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Men jeg lurer på om det var sånn, at jeg fikk billigere julegave, enn det de andre butikksjefene fikk, det her året, (nemlig i 1999), da.

    Eller kanskje Jan Graarud bare kjøpte billige julegaver til alle butikksjefene?

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 70: Nyttårsaften 1999

    Nyttårsaften 1999.

    (Altså den siste dagen, på 1900-tallet).

    Så var jeg invitert av Axel, på et nyttårsparty, hos hans kamerat Lars-Petter, på Helsfyr.

    Axel er jo kokk, så han lagde maten, da.

    Og dette var vel det eneste stedet, som jeg var invitert, på denne store dagen.

    (Siden det jo skulle bli år 2000, denne kvelden, da).

    Så jeg dro alene til Helsfyr da, med en drosje, var det vel.

    Hvis det ikke var med T-banen, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn på Rimi, forresten.

    At de var redde for noe som het y2k-bug, (eller noe sånt).

    Nemlig at frysediskene skulle slutte å virke, ved midnatt, år 2000, da.

    Så Rimi hadde sendt et skriv, til butikksjefene, om at alle butikkene, måtte sjekkes, natt til 1. januar, da.

    (Midt i år 2000-feiringa).

    Så jeg betalte assistent Stian Eriksen, 500 kroner, (var det vel), av mine egne penger.

    For at han, (som var på en fest på Lambertseter), skulle dra innom, på Rimi Nylænde, da.

    For at sjekke at y2k-bug ikke hadde slått av fryserne og sånn der, da.

    For det hadde blitt litt kronglete, for meg, som var invitert i middagsselskap, på Helsfyr, å fått til det da, liksom.

    Så derfor så betalte jeg heller Stian noen penger, for å ordne med det, da.

    Og det hadde heller ikke vært noe problem med fryserne, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Det var vel heller sånn at denne y2k-bug faren, var litt overdrevet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det middagsselskapet hos Lars-Petter, på Helsfyr.

    Så kan jeg ikke huske at Barbie-Heidi var, forresten.

    Men Nesodden-Heidi var der, da.

    Hu var vel min borddame, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men Nesodden-Heidi, hu hadde ikke øyne for noen andre enn Axel da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    For jeg mener at jeg prøvde å veksle noen ord med Nesodden-Heidi, under den her middagen, da.

    Men jeg fikk vel ikke så mye respons, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det middagsselskapet, så var det også et par fra Hurum, (mener jeg å huske).

    Og de prata om at de ikke hadde låst bilen sin da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For det var noe galt med døra da, (eller noe sånt).

    Og han fra Hurum, han tok med hu dama fra Hurum, inn på badet der, da.

    Midt under middagen, da.

    For å ha sex, (eller noe sånt), må det vel ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter middagen, så gikk jeg rundt med et glass rødvin der, som jeg hadde fått til middagen, vel.

    Og da tok han fra Hurum, og dytta til meg, sånn at jeg fikk vin, over hele den hvite skjorta mi, da.

    Så da vaska jeg den skjorta, for hånd, inne på badet, til Lars-Petter, da.

    (Som muligens bodde hos foreldra sine.

    Det er jeg ikke sikker på.

    Lars-Petter jobba som elektriker, forresten, så det er mulig at han hadde råd til å ha sin egen leilighet).

    Og så tok jeg på meg skjorta igjen, da.

    Og lot den tørke på kroppen, da.

    For jeg hadde jo tenkt meg ut på byen, osv.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    For det var noe arrangement, nede ved rådhuset, som jeg hadde litt lyst til å se på, da.

    Og jeg kunne nesten ikke feste på byen, med en skjorte på meg, som var nesten mer rød enn hvit, på grunn av en kjempestor rødvinsflekk, tenkte jeg vel, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker forresten ikke hva middagen var, den her kvelden.

    Men til dessert, så var det iskrem, (husker jeg).

    For jeg husker at Axel sa at: ‘Erik, det er is til dessert’, (eller noe sånt), til meg, mens vi satt ved middagsbordet der, da.

    Og litt seinere, så sa Axel noe sånt som at: ‘De er så glade i is’, (mens han smilte eller gliste vel), til Lars-Petter, da.

    (Og uten at jeg vet hvem Axel mente med ‘de’, forresten.

    Men Axels far, Arne Thomassen, han var veldig glad i krokan-is da, husker jeg.

    Så kanskje Axel liksom ikke så på seg selv som å være i slekt med sin far Arne Thomassen, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en time før midnatt, (eller noe).

    Så dro Axel, det paret fra Hurum og jeg.

    Vi dro ned mot sentrum, da.

    For jeg hadde lyst til å se det fyrverkeriet, ved rådhuset, og sånn, da.

    Og vi tok vel T-banen tror jeg.

    Eller om vi tok taxi.

    (Det husker jeg ikke helt).

    Men det var så tjukt av folk.

    Når vi skulle gå, ned mot rådhuset der.

    Så vi rakk bare fram til et kvartal bak Stortingsgata der, cirka.

    Bak Theaterkafeen cirka.

    (Noe sånt).

    Og så stod vi der, da klokka passerte midnatt, da.

    Men vi var ikke alene, om å ikke ha kommet fram, til rådhuset, innen midnatt, da.

    To pene damer med nyttårskjoler og en flaske champagne og plastglass, stod like ved oss der, (husker jeg).

    Og jeg dristet meg til å spørre, om jeg kunne få et glass champagne, av de her to pene damene da, (husker jeg).

    For det var jo tross alt midnatt, år 2000.

    Og de damene så ut som at de var aleine der, da.

    Og jeg tenkte at de sikkert syntes at det var en like dum situasjon, å være i, ved midnatt år 2000, som det jeg syntes, da.

    Å liksom befinne seg, (nesten fastlåst, i folkemassen), noen få hundre meter, fra der det liksom skjedde, da.

    Så jeg tenkte at da ville de damene kanskje heller ha det litt morsomt, og skåle og sånn, da.

    Så jeg fikk et glass champagne, av de her fine damene, da.

    Og jeg ga de min nyinnkjøpte mobil.

    Nemlig en Nokia 3210, som jeg hadde sett, at Jan Graarud også hadde, forresten.

    En gang som jeg var på et butikksjefmøte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

    Og Wenche Berntsen og Jan Henrik hadde vært som katt og hund, i butikken, da.

    Og ikke blitt enige om hvem som skulle sitte i kassa, (og sånn), da.

    Så under det her møtet, (eller om det var under en pause), så rakte plutselig Jan Graarud meg sin Nokia 3210, (husker jeg), og ba meg prate med de her kranglebøttene, (eller hva man skal kalle dem), på Rimi Nylænde, da.

    Og da jeg så den mobilen, til Jan Graarud, så husker jeg at jeg syntes at dette så ut som en kul mobil, da,

    For den Nokia 3210-mobilen, den var liksom så kompakt og sånn da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og uten at det var vanskelig å trykke på knappene, eller noe sånt, da.

    Og den mobilen, den kosta rundt 2000 kroner, på den her tida da, (husker jeg).

    Men hverken de pene nyttårsdamene, eller meg, visste hvordan man skulle få lagret telefonnummeret deres, på den nye mobilen min, da.

    For jeg hadde ikke fått lært meg den nye mobilen ordentlig, da.

    (Eller jeg huska ihvertfall ikke hvordan jeg lagret telefonnummer på den mobilen, i fylla, da).

    Og plutselig, så skulle Axel og dem gå, da.

    Og så gikk vi bort mot Nasjonalteateret T-banestasjon der, da.

    Og plutselig, midt i folkevrimmelen, (cirka utafor Narvesen ovenfor Saga kino der).

    Så ble Axel og dem borte for meg da, (husker jeg).

    For jeg gikk vel og så litt på mobilen min og, (tror jeg).

    For jeg prøvde vel å skjønne litt mer av den, da.

    Og det var så mye folk overalt, så det var lett å komme bort fra hverandre, da.

    Og mobilnettet var jo overbelastet, ved midnatt, år 2000.

    Så det gikk ikke an å ringe hverandre med mobil heller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg tenkte det, at selv om jeg ikke fant igjen Axel og dem.

    Så fikk jeg prøve å finne på noe, da.

    Siden det var år 2000 liksom, da.

    Så jeg dro på utestedet Barock, (husker jeg), i Universitetsgata, da.

    Og jeg traff ei dame fra Holmestrand der, som jeg prata en del med, da.

    Men hu hadde en type der.

    Som plutselig bare tok kvelertak på meg bakfra da, husker jeg.

    (Mens jeg stod og prata med hu dama der, da).

    Så jeg måtte nesten la hu Holmestrand-dama være i fred, tenkte jeg.

    Selv om det var hyggelig å prate med noen som ikke var fra så langt unna hjemstedet mitt, da.

    Men jeg ville ikke at han galningen skulle komme tilbake igjen, og slå meg i hue, med noe hardt, (eller noe sånt), da.

    For han var ikke så sterk, han galningen, så jeg klarte å frigjøre meg fra det kvelertaket hans ganske lett, da.

    Men han var så sjalu da, (han galningen), virka det som.

    Siden jeg prata med dama hans, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å lage noe drama der, liksom.

    Så jeg bare lot dem være i fred, da.

    (Etter at han galningen først hadde prøvd å kvele meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den neste gangen, som jeg prata med Axel, (må det vel ha vært).

    Så fortalte han meg det, at det Hurum-paret og han, hadde tatt T-banen, tilbake igjen til Helsfyr, da.

    (Noe sånt).

    Og på den T-bane-turen, så hadde hu Hurum-dama fått et epilepsi-anfall da, (fortalte Axel).

    Og da hadde han Hurum-karen bare stått og sett på, helt handlingslammet da, (fortalte Axel).

    Så Axel måtte vel muligens gjøre et eller annet, da.

    (Eller hvordan det her var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 69: Malena fra Drammen

    Høsten 1999, (må det vel ha vært).


    Så flytta David Hjort og Linn Korneliussen til en Rimi-leilighet, på Billingstad.

    (Som jeg har nevnt tidligere).
    Og da, så nevnte David Hjort det for meg, (husker jeg).

    At han ville ha noen fester, hos meg.

    Siden han bodde så langt unna sentrum, da.
    Og jeg sa vel at dette var greit, siden at David Hjort pleide å be meg på så mange fester, da.

    (Og det her var vel for det meste etter at mora mi døde og, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på en av de her festene, til David Hjort, hos meg, iløpet av seinhøsten 1999.

    Så var både Roger fra Sagene, og en annen kamerat av David Hjort, ved navn Bjørn Erik der, (husker jeg).

    Samt Erik Dahl, (fra Rimi Ljabru og Bjørndal), og Linn Korneliussen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden Roger fra Sagene jobba i et diskotek-utstyr-utleie firma, så fikk David Hjort han, til å sette en røykmaskin, (sånn som de har på diskoteker, osv.), i en av hyllene, under TV-en min, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens David Hjort, Roger og Bjørn Erik, kjørte for å ordne et eller annet, vel.

    Så satt Linn Korneliussen, Erik Dahl og meg, i stua mi, og drakk og hørte på noe musikk fra mp3-samlingen min, (må det vel ha vært).

    Mens vi fylte opp så mye røyk i rommet, at vi ikke kunne se hverandre engang, da.

    Noe som vi syntes at var litt artig, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og litt seinere ut på kvelden.

    Så dukka plutselig ambulerende-pjokken til Jan Graarud opp, på festen, og.

    Han bare gikk rett inn i leiligheten min.

    Og så seg litt rundt vel.

    Og svarte vel ikke engang, når jeg sa hei, (tror jeg).

    Og så gikk han vel ut igjen, vel.

    Uten å være inne på festen så veldig lenge, da.

    Så inngangsdøra mi må vel ha stått ulåst da, antagelig.

    (Tenkte jeg da, ihvertfall.

    Selv om jeg vel nå lurer på om han ambulerende-pjokken kan ha hatt nøklene, til leiligheten min.

    Men det er vel litt usannsynlig det og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så dro David Hjort med hele gjengen, (minus ambulerende-pjokken til Jan Graarud), ned til sentrum.

    David Hjort lånte til og med bilen min.

    Selv om jeg var full som en alke og David Hjort ikke har lappen, da.

    Men Bjørn Erik, (fra Elkjøp Storo vel, med mere), kjørte min svarte Sierra, da.

    Og parkerte den like ved Hoved-Deichmanske der, (hvis jeg husker det riktig), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så, så dro hele gjengen på Paleet, (hvor David Hjort ville vel), da.

    (Et utsted som er ovenfor Plata der, liksom).

    Og jeg var jo full som bare det.

    Og jeg var i litt godt slag, etter å hatt testa den røykmaskinen, osv.

    Så jeg satt meg ned mellom to unge damer, som satt i en tre-seters sofa, i første etasje, på Paleet der, (husker jeg).

    Og det var ei blondinne og ei brunette, (husker jeg).

    Og de prata jeg litt med, da.

    Før jeg satt meg bort til David Hjort-gjengen igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dro vi fra Paleet og til Burger King, nederst i Karl Johan.

    Og David Hjort fikk, (på en eller annen måte), en god del folk, til å bli med oss, på nachspiel, hjemme hos meg, da.

    Det var hu blonde og hu brunetta, som jeg hadde såvidt blitt kjent med, på Paleet.

    (De to var i slutten av tenårene, da).

    Og de var i lag med en gutt, som var i slutten av tenårene også, vel.

    (Noe jeg ikke hadde visst om, da jeg sjekka opp de her to damene, på Paleet, da).

    Og David Hjort, han fikk også en fjerde person, fra Burger King, til å bli med oss, på nachspiel, da.

    Og det var ei dame, som skulle til faren sin, på Ulvøya, (mener jeg å huske).

    Ei dame som var litt nervøs og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Rimi hadde nettopp bytta vaktselskap, på den her tida.

    Fra Securitas til et litt mindre kjent selskap, vel.

    Og en kar med mørkt hår, som jeg gjenkjente som vekter, i det nye ‘Rimi-vaktselskapet’.

    Han bodde visst nå i samme etasje som meg, i Rimi-bygget, så jeg.

    Så jeg regna med at han hadde begynt å jobbe i Rimi, da.

    Og han hang seg også på nachspielet vårt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På nachspielet, så begynte han vekteren, å hente en katt, som han hadde boende hos seg, i leiligheten sin.

    Noe som Linn Korneliussen nevnte som noe negativt, i etterkant av den her festen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt på den kanten av senga mi, som var nærmest TV-en og prata litt med hu som skulle til Ulvøya, (husker jeg).

    Men hu virka plutselig så skjør, (husker jeg), så jeg ønska ikke å bli noe bedre kjent med henne, da.

    Det var som at hu ble så betatt av meg, (eller noe sånt), at hu ikke klarte å prate nesten, da.

    (Noe sånt).

    Så det her virka litt rart da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så da begynte jeg heller å istedet prate med hu unge brunetta, som satt til høyre for meg, (oppå sengeteppet som jeg hadde fått av mora mi), i senga mi, da.

    Og det viste seg at hu var fra Drammen, da.

    Og at hu jobba som servitør-dame, på Lizzi’s pizza.

    (Der hvor jeg hadde vært og spist pizza med Sande videregående en gang, tror jeg.

    Ihvertfall så spiste jeg en ost og skinke-salat der en gang vel, det året jeg var russ i Drammen.

    Da jeg bare la igjen en hundrelapp, som betaling.

    Og en kelner fra Albania, (eller noe sånt vel), ikke så at jeg hadde lagt igjen en hundrelapp, da.

    Men bare kom omtrent løpende etter meg, da jeg gikk ut fra Lizzi’s der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hørte at hu Malena, (som hu brunetta het), sa til hu blonde venninna si.

    At hu likte alt i leiligheten min, unntatt håndsåpa.

    (Som var en av Rimi’s nye merkevarer, (eller Euroshopper), husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så forsvant hu som skulle til Ulvøya, (og katten), inn på leiligheten til han vekteren, da.

    Og hu blondinna fra Drammen og typen hennes, de dro, da.

    Men hu Malena ville bli igjen, da.

    Og de siste som dro, det var vel Linn Korneliussen, Erik Dahl og David Hjort.

    Mens hu Malena og jeg fortsatt satt i senga mi, da.

    (Oppå det sengeteppet som jeg hadde fått, av mora mi).

    Og da, så huska jeg det, hvor artig det hadde vært, tidligere på kvelden.

    Da Linn Korneliussen, Erik Dahl og meg, hadde fylt opp røyk, (fra røykmaskinen), i hele leiligheten min, da.

    Så jeg ba Erik Dahl om å sette på mye røyk, før de dro, da.

    Og Erik Dahl satt på ganske mye røyk, da.

    Og jeg husker ikke om jeg klinte så mye, med hu Malena.

    Mens jeg husker at hu plutselig knepte opp buksa mi, og begynte å runke meg, da.

    (Inni all røyken der).

    Ikke så lenge etter at David Hjort og dem hadde gått, da.

    (Og mens det fortsatt var mye røyk i leiligheten, da).

    Og så runka hu Malena meg, mens jeg fingra henne da, (husker jeg).

    (Oppå sengeteppet som jeg hadde fått av mora mi, da).

    Men hu Malena, hu ville ikke ta av seg trusa, (husker jeg).

    Så hu ville ikke ha noe ‘pulings’, liksom.

    (For å si det sånn).

    Og da, så syntes jeg at dette ble rimelig barnslig.

    For jeg var ikke vant med damer som bare ville runke og bli fingra, da.

    Men som ikke ville ha ‘ordentlig’ sex, liksom.

    (Som jeg jo hadde hatt med Nina Monsen, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, So What-dama og Bærumsdama, da).

    Jeg hadde jo pult hu So What-dama en hel natt, i den samme leiligheten, to-tre år før det her.

    Og jeg hadde jo pult hu Bærumsdama ganske bra der, et par ganger, og.

    Så jeg syntes at den her runkingen og fingringa til hu Malena ble litt kjedelig i lengden, da.

    Så når hu Malena ikke ville ta av trusa, så gadd ikke jeg det runke-greiene hennes lengre, da.

    For jeg syntes at det ble litt kjedelig og barnslig, da.

    (For runke, det kunne jeg jo gjøre selv, liksom).

    Så da bare droppa jeg hele opplegget, liksom.

    Og gikk vel etterhvert inn på badet, for å gå på do, eller noe.

    Og da, så banka vel hu som skulle til Ulvøya på, (mener jeg å huske).

    Og hu var sur da, (virka det som).

    Siden hu skulle til Ulvøya, da.

    Eller, hu lurte på hvordan hu skulle komme seg til Ulvøya, da.

    Og jeg sa vel da at hu kunne vel bare ta en drosje.

    Og så lot jeg henne låne telefonen min, for å ringe etter en drosje, da.

    Mens hu Malena, lå nesten naken, (på magen), bare iført en g-streng-truse, oppå sengeteppet, i senga mi, da.

    Like ved der hu som skulle til Ulvøya og jeg stod og prata, da.

    Og det var ikke mye overflødig fett på den rumpa til Malena, (for å si det sånn).

    Og ikke på resten av kroppen hennes heller, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu som skulle til Ulvøya hadde dratt.

    Så ville jeg nesten ha litt søvn jeg og.

    Så jeg la meg ved siden av hu Malena, i senga mi, da.

    (Som var en stor enkeltseng.

    Det var den senga jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, liksom).

    Og jeg var fortsatt litt irritert, på hu Malena, siden hu ikke ville pule, da.

    Så jeg prøvde å få henne kåt, ved å kna puppene hennes, mens vi lå og halvsov der, da.

    Men hu ble liksom ikke kåt, da.

    Hu bare lå der liksom.

    Men puppene hennes var fine da, må jeg si.

    De var akkurat en håndfull, (må man vel si).

    Og de var glatte og fine og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle Malena dra tilbake til Drammen igjen, da.

    Og hu tok på seg kjolen sin, (som var en mørk kjole vel), som jeg vel sa at var fin eller kul, (eller noe sånt), da.

    (Av en eller annen grunn.

    Jeg hadde jo ikke sovet så mye, den natten, liksom.

    Og jeg hadde jo mest liggi der og knadd brøa til hu Malena, liksom).

    Og da sa hu Malena det, at den kjolen hennes bare var bare Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Malena, hu spurte meg om jeg var like gammel som David Hjort og dem.

    Og jeg var ganske trøtt, så jeg svarte vel bare ‘ja’, vel.

    For jeg orka vel ikke å forklare så mye, da.

    (Og jeg huska vel kanskje ikke nøyaktig hvor gammel David Hjort var heller).

    Og hvis hu Malena lurte på hvor gammel jeg var, så burde hu vel ha spurt om det, før hu begynte å runke meg, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte hu Malena hvordan hu skulle gå, for å finne 37-bussen, da.

    Og jeg fortalte henne at hu burde spørre om en enkeltbillett, på bussen, da.

    Og så gå av på Jernbanetorget, for så å ta toget til Drammen derfra, da.

    Og det tror jeg at hu skjønte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Malena, hu hadde sagt på den festen.

    At mobiltelefoner, det var liksom noe, som folk bare tok med seg, når de fant en, på fester, osv.

    Så hu hadde ikke noe mobil da, skjønte jeg.

    Men jeg hadde jo nettopp fått mye penger, etter mora mi.

    Så jeg søkte vel på telefonnummeret, til hu Malena, på nettet da, (tror jeg).

    (Og hu het vel Gjetrang, til etternavn, (eller noe sånt), mener jeg å huske, at hu fortalte og, vel.

    Noe sånt).

    Og så sendte jeg henne en mobil, som jeg kjøpte på 7-eleven, (på St. Hanshaugen), da.

    Jeg sendte først mobilen og så laderen, da.

    For det her var like før jul, i 1999, vel.

    Så jeg hadde mye å gjøre på jobben og sånn, da.

    Så jeg var litt stressa, på den her tida, da.

    Og jeg ringte vel også hu Malena, på jobben hennes, på Lizzi’s Pizza, i Drammen, vel.

    Og jeg prøvde å få henne til å dra inn til Oslo igjen, og bli med ut og spise, (eller noe sånt), da.

    Men hu var visst ikke så klar for det, da.

    Og jeg så henne aldri igjen, da.

    Og det er mulig at jeg ringte hjem til henne og.

    Fra jobben en gang.

    Men da prata jeg vel med mora hennes, tror jeg.

    (Eller om det kan ha vært søstera).

    Så det ble vel litt flaut, da.

    Så etter det her, så kontakta jeg vel henne ikke igjen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort og dem.

    De lurte på den neste festen, (var det vel), på hvordan hu Malena var, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg bare svarte det, at hu ikke var så kul, da.

    Men jeg fortalte ikke at hu hadde runka meg og sånn, da.

    Men jeg syntes egentlig ikke at at hu var så kul, siden jeg ikke fikk noe kjøtt rundt pikken av henne liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu fra Ulvøya, hu kontakta meg vel også igjen, tror jeg.

    Hvis ikke det var sånn at jeg fikk telefonnummeret hennes, av David Hjort eller Erik Dahl, (eller noe sånt), da.

    Men hu var ikke jeg så interessert i.

    Siden jeg syntes at hu hadde vært litt rar eller merkelig, da jeg prata med henne, på det ‘røykmaskin-nachspielet’, da.

    Så jeg ga bare telefonnummeret hennes til han vekteren, da.

    (Han med katta).

    En gang, som tilfeldigvis møtte han, i oppgangen, i Rimi-bygget der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel også om det som hadde skjedd, til hu Zera, på #blablabla, (på irc), mener jeg å huske.

    (Og muligens også til noen av de andre på #blablabla, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og uka etter den her festen, hvor jeg møtte hu Malena, osv.

    Så sa distriktsjef Jan Graarud til meg på jobben, at jeg hadde røyklagt hele Waldemar Thranes gate, osv.

    Men da tror jeg nok at jeg hadde fått høre det av politiet og brannvesenet og det som var.

    Hvis det hadde vært sånn.

    Så jeg regna med at distriktsjef Jan Graarud bare fleipa, da.

    Etter å ha prata med han ambulerende-pjokken sin, (eller noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 68: Julebordet 1999

    Julebordet 1999, det var på et sted som het Månefisken, ved Akerselva, på Øvre Grunerløkka, i Oslo sentrum.

    Det var det samme denne gangen, som de fleste av årene før.

    (Med unntak av julebordet 1997, med Rimi Bjørndal, som jeg jo arrangerte.

    Etter at butikksjefen der, Kristian Kvehaugen, hadde bedt meg om dette).

    Nemlig at en ‘haug’ av Rimi-butikker, hadde gått sammen, om å arrangere julebord, da.

    Og vår butikk hadde vel da fått en faks om dette, (eller noe sånt).

    Og sendte vel tilbake om at vi heiv oss med på det her julebordet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde en del rare ting på det her julebordet, husker jeg.

    Jan Henrik var med, husker jeg.

    Selv om han vel var i militæret da.

    Og min nabo i Rimi-bygget.

    Nemlig negerdama Sophia, (butikksjef på Rimi Skullerud), var også der, husker jeg.

    (Det var jo henne som min fetter Ove hadde vært inne på besøk hos, ved å hoppe over til hennes terrasse, fra min terrasse, en tid før det her, da).

    Jeg husker at jeg stod og prata med negerdama Sophia mens noe veldig rart hendte.

    For Jan Henrik begynte plutselig å løfte opp ei blond kassadame, (må hu vel ha vært), fra Rimi Skullerud, (husker jeg).

    Mens Sophia sa til meg at min medarbeider løftet på en av hennes medarbeidere.

    Og jeg prøvde etter den her episoden å prate til Jan Henrik og spørre han om hvorfor han gjorde det her.

    Men jeg klarte ikke å få noe ordentlig svar fra han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at David Hjort.

    (Som var omtrent den eneste medarbeideren fra sin butikk der.

    Som enten var Rimi Ljabru eller Rimi Karlsrud, vel).

    Han ba dama si, (og min kollega), Linn Korneliussen, om å sitte ved siden av meg, ved middagsbordet, der.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da var det sånn, at hu Linn satt på min høyre side, da.

    Mens på min venstre side, (litt unna, men likevel), så satt hu Sema, fra Rimi Bjørndal, (eller hvor hu jobba på den her tida), husker jeg.

    Og hu hadde visst blitt gift, hørte jeg at praten gikk i, ved nabobordet, da.

    (Hvis jeg hørte riktig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hadde også vært en episode, sommeren 1999, husker jeg.

    Da jeg kjørte fra Rimi Nylænde til Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, av noe slag.

    For da sa hu Merete fra Follo til meg det, (husker jeg).

    At Sema var i Tyrkia for å bli gift, (eller noe).

    Så hu Merete fra Follo mente at jeg burde kontakte hu Sema da, (skjønte jeg).

    ‘Nå burde du slå til’, eller noe, sa hu Merete fra Follo, da.

    Og jeg skjønte ikke helt hva hu Merete mente.

    Men jeg hadde mobilnummeret til Sema på mobilen, da.

    For da jeg jobba på Rimi Bjørndal så var det en gang snakk om at Sema og han pakistaneren med hakk i panna, skulle bli med meg, å spille fotball, sammen med ‘Tom-gjengen’, en søndag.

    Noe som ikke ble noe av likevel, (av en eller annen grunn), da.

    Men jeg tenkte at jeg fikk vel sende en tekstmelding ihvertfall, til hu Sema, da.

    Siden hu Merete fra Follo mente at jeg burde gjøre det, da.

    Men jeg skrev bare en veldig kort tekstmelding da, (nemlig ‘går bra?’).

    For jeg ville liksom ikke blande meg for mye heller, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Irene Ottesen, (som jobba mye som leder, på Rimi Mortensrud, på den her tida vel), var på det her julebordet, da.

    Og Irene Ottesen, hu ba meg, (som var litt brisen etter å ha drukket noen øl).

    Om å få tak i drosje, til noen muslimske dame-kolleger, av henne, fra Rimi Mortensrud, da.

    Så jeg måtte jo begynne å ringe, fra min mobil, for å få tak i drosje, til de her muslimske damene, som måtte tidlig hjem, da.

    (Av en eller annen grunn.

    For dette her var jo ikke mitt ansvar egentlig.

    Jeg har jo ikke jobbet så mye som en eneste vakt, på Rimi Mortensrud.

    Selv om jeg har vært på et butikksjef-møte der seinere.

    Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi Langhus, (fra 2001).

    Som min daværende distriktsjef, (nemlig Anne-Katrine Skodvin), arrangerte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at Benny sin lillesøster Henriette, oppførte seg litt rart, på det her julebordet, (husker jeg).

    For hu trykte plutselig på magen min, med en finger.

    (Foran hele Rimi Nylænde-gjengen, omtrent).

    Og sa det, at jeg var sur på henne.

    Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For hu Henriette var fortsatt bare 17 år, vel.

    Og det hadde skjedd en rar episode, rundt henne, på jobben, noen uker før det her, da.

    Det som skjedde var at Henriette ble stoppet i en vekter-kontroll, når kveldskiftet gikk ut personalutgangen, etter å ha telt kassene, (etter stengetid).

    For en vekter ville se i sekken til Henriette, da.

    Og der lå det en six-pack med 0.5 liter Ringnes-pils, som hu ikke hadde kvittering for, da.

    Og da foreldrene til Henriette kom kjørende, midt i denne kontrollen, for å hente Henriette.

    Så bare kjørte de med en gang videre, når de så det, at dattera deres ble stoppet, av de vekterne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og denne six-packen til Henriette, den diskuterte Lars Boye i sikkerhetsavdelingen og jeg angående, da.

    For Henriette hadde fortalt Lars Boye at hu hadde hatt med den six-packen på jobben, da.

    For hu hadde kjøpt den et annet sted da, (sa hu).

    (Noe sånt).

    Men det stod en halvpall med sånne Ringnes six-packer, nede på lageret, på Rimi Nylænde, på den her tida, (husker jeg).

    Så jeg spurte Lars Boye, om han kunne kontakte Ringnes, og spørre dem, om det var mulig å se på noe produksjonsnummer, (eller noe sånt), om den six-packen til Henriette, var fra Rimi Nylænde sin halvpall, da.

    Men Ringnes hadde visst sagt det, at dette ikke var mulig å finne ut da, sa Lars Boye.

    (Noe som jeg lurte på om egentlig var jug fra Lars Boye, (for å være ærlig)).

    Så Henriette fikk lov å fortsette å jobbe på Rimi Nylænde, da.

    Av Lars Boye.

    Siden han var sikkerhetsansvarlig, så ble det sånn, at han liksom bestemte det, da.

    Så det var vel antagelig på grunn av den six pack-episoden at Henriette trodde at jeg var sint på henne.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    For jeg trodde nok innerst inne at den six-packen til Henriette var fra den halvpallen som stod nede på lageret, på Rimi Nylænde.

    For hu Henriette pleide alltid å sitte på spiserommet, og ta seg en røyk, før hu begynte på vakta si, da.

    Det huska jeg godt.

    For jeg tok opp det på et personalmøte, (eller om det var en varetelling), at de som jobba bare fire timer, ikke trengte å bruke det pauserommet, da.

    (Noe sånt).

    Så derfor spurte jeg Henriette om hva hu gjorde på pauserommet, en gang, etter at vi hadde blitt enige om å ikke bruke det rommet, annet enn hvis man hadde en halvtime spisepause, da.

    Og da sa hu Henriette at hu likte å sitte der, og ha ta seg en røyk, før hu begynte på jobb, da.

    Men det hadde hu ikke sagt, da jeg sa det, at det pauserommet bare var for de som hadde en halvtime spisepause.

    Men jeg visste ikke hva jeg skulle svare, når Henriette sa at hu likte å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb.

    Så jeg bare lot henne gjøre det, da.

    For dette var jo ikke mens hu jobba, dette var jo før hu begynte på jobb.

    Men jeg likte liksom å ha kontroll på butikken, da.

    Siden jeg tenkte sånn, at hvis det var orden overalt, i butikken, så var det lettere å avsløre tyveri, osv.

    Så derfor la jeg merke til det, at hu Henriette, satt inne på pauserommet og røyka da, før hu begynte på jobb.

    Men jeg kunne ikke nekte henne å sitte der på sin egen fritid, tenkte jeg vel.

    Så derfor nektet jeg ikke henne å ta seg en røyk der, før hu begynte på jobb, da.

    Selv om det vel kanskje var 18 års-grense på røyk, på den her tida.

    Men det ble vel en annen sak, igjen.

    Tenkte jeg nok.

    For jeg var jo ikke mora til Henriette heller, liksom.

    Men jeg visste jo da at Henriette pleide å være en del nede på lageret der.

    Så derfor mistenkte jeg at den six-packen hennes var fra Rimi Nylænde, da.

    Men jeg prøvde å behandle Henriette ordentlig, selv om jeg mistenkte at hu hadde stjålet den six-packen og løyet om at hu hadde hatt den med på jobb, da.

    Men det var ikke sånn at jeg kjefta fælt på henne, på jobben, (eller noe sånt), etter det her.

    Jeg lot henne for det meste være i fred vel, etter det her, da.

    Og hu Henriette slutta vel ikke så lenge etter det her julebordet og, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men David Hjort, han var sur på grunn av noe med Henriette, på det her julebordet, (husker jeg).

    Enda David Hjort ikke jobba i samme butikk som Henriette engang.

    (Unntatt noen få ganger, når han jobba ekstra på Rimi Nylænde, som vikar da).

    David Hjort dreiv nemlig å prata om, på begynnelsen av det her julebordet, (husker jeg).

    At Henriette hadde type.

    (En jeg ikke visste hvem var).

    Og likevel så hadde hu dratt på det her julebordet, liksom som i par, med lillebroren, til Nordstrand-Hilde, da.

    (En som også jobba på Rimi Nylænde, på den her tida).

    Så David Hjort mente at Henriette var utro mot typen sin da, (eller noe).

    Men hvordan David Hjort kunne vite detaljene om det her.

    Og hvorfor David Hjort brydde seg så mye om Rimi Nylænde-ting.

    Det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på det her julebordet.

    At butikksjef Thomas Kvehaugen, (fra Rimi Munkelia).

    Han satt som en slags playboy, med tre flotte julebord-damer, oppå og ved siden av seg, i en sofa, som stod mellom spisesalen, (som senere ble dansegulv vel), og noen mindre rom der, da.

    Så Thomas Kvehaugen, han hadde det artig på det her julebordet, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så jeg ble vel nesten litt sjalu, vel.

    For man drikker jo gjerne en del øl til maten, og for å ikke være kjedelig, på de her julebordene.

    Så julebord kan være litt vanskelige, for butikksjefer.

    For man må liksom prøve å holde fingra fra fatet, når det gjelder å for eksempel tafse på butikkdamene, da.

    Selv om man nesten blir litt karusell liksom, av all øl-en, da.

    Men selv om jeg muligens ble litt sjalu på Thomas Kvehaugen, så var det ikke sånn at jeg for eksempel begynte å løfte på noen butikkdamer der, da.

    Sånn som Jan Henrik hadde gjort, tidligere på kvelden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at under middagen, så ga jeg et kompliment, til hu Miriam, (husker jeg).

    For hu hadde på seg en mørk kjole, med edderkopp-spinn-broderier på, (husker jeg).

    Så da husker jeg at jeg syntes at det edderkopp-spinn-greiene var artig, da.

    (Jeg var kanskje litt overarbeida, på den her tida.

    Og ble kanskje litt raskt full, av julebord-øl-en, osv).

    Og sa at den julebordkjolen til Miriam var ‘stilig’ da, (eller noe sånt).

    For hu Miriam var ganske spesiell, da.

    Vi på Rimi Nylænde, vi var på et vorspiel, hjemme hos Miriam, (over Lambertseterveien der, fra Rimi Nylænde), en gang.

    (Det var muligens vorspielet til dette julebordet.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Og da, så husker jeg det, at hu Miriam, hu hadde noen plakater av aliens, (eller marsboere), på veggen, da.

    Og da jeg spurte Miriam om de plakatene, så sa hu det, at det var samboeren hennes, som var så glad i sånne plakater, da.

    Så Miriam og samboeren, de var ikke så konforme, da.

    (Må man vel si).

    De var liksom morsomme da, (må man vel si).

    Miriam med edderkopp-spinn-broderier, på julebordkjolen sin.

    (Som om hu var med i Adams Family, omtrent).

    Og samboeren hennes hadde hengt opp aliens-plakater, på veggene i stua eller gangen deres, (eller hvor det var igjen), da.

    Så Miriam var ei litt snål dame da, (må man vel si).

    Så derfor så jeg vel kanskje litt ekstra på kjolen hennes, da.

    Og Miriam, hu var også ei ung dame som så sunn og frisk ut, (må man vel si).

    Så derfor var det vel kanskje sånn at blikket mitt kanskje hadde lett for å feste seg på henne.

    Hvis jeg så på Rimi Nylænde-gjengen, for å se om det var noen jeg kunne veksle noen ord med, kanskje.

    Under den her middagen, da.

    For jeg satt kanskje litt dumt til, (helt på sida av bordet liksom), under den her middagen, da.

    Men hvor butikksjefen burde sitte, på julebordet, det hadde jeg ikke noen uttenkte teorier om, for å være ærlig.

    Så det bare ble sånn at jeg satt helt på kanten der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Wenche Berntsen, (som da jobba på Rimi Manglerud), var på det her julebordet.

    Og etter at dansinga begynte, (var det vel), så visste jeg ikke hvem jeg skulle stå sammen med, på det her julebordet, da.

    Så jeg gikk en del rundt der da, (husker jeg).

    Og da jeg prøvde å veksle noen ord, med Wenche Berntsen.

    Så overhørte jeg det, at Sema, (fra Rimi Bjørndal), sa til en ung, mørkhudet mann, (muligens broren hennes Muhammed).

    At det også var noe rart mellom Wenche Berntsen og meg, da.

    (Noe sånt).

    Så Sema mente vel at det var noe rart mellom henne og meg og, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vel litt nysgjerrig, på hvorfor David Hjort var så sur, på hu Henriette.

    Og hu Henriette hadde jo flørta med meg, (må man vel si), ved å ta på meg osv., (av en eller annen grunn).

    (Selv om det bare var med fingertuppen sin.

    Men likevel, liksom).

    Så jeg husker at jeg stod og rocka litt, på dansegulvet, like ved der Henriette og lilleboren til Nordstrand-Hilde stod og dansa, da.

    (Litt i fylla, da).

    Men jeg tenkte vel etterhvert, at jeg ikke måtte være for påtrengende, ovenfor de tenåringene, da.

    Så jeg fant meg et annet sted å gjøre av meg, etterhvert, da.

    Eller jeg ble vandrende mye rundt der, husker jeg.

    Men jeg holdt meg etterhvert ihvertfall litt borte fra dansegulvet da, (husker jeg).

    Sånn at Henriette og lillebroren til Nordstrand-Hilde skulle få fred for meg der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var enten på det her julebordet, eller på rafting-turen til Rimi Nylændes år 2000-distriktsjef Per Øivind Fjellhøy aka. PØF.

    At jeg tok opp en ting, med hu butikksjef-negerdama Sophia, fra Rimi Skullerud.

    Og det var det, at hennes svære, norske type.

    En kraftig, voksen kar, i 20-30-åra, vel.

    Han hadde en søndag kveld, (var det vel), plutselig bare hoppa over, på min terrasse, fra Sophia sin terrasse, da.

    Og jeg fortalte hu negerdama Sophia det.

    At: ‘Da var det nesten at jeg henta AG-en’.

    (Altså tjenestevåpenet mitt som Heimeverns-soldat, da).

    Og da svarte hu negerdama Sophia det, at det måtte jeg ikke gjøre.

    For typen hennes ble helt gæern hvis han så våpen, da.

    Så jeg lurte på om typen til Sophia var kriminell, husker jeg.

    For han typen til Sophia, han hoppa jo over på min terrasse, og bare stod der, en dag i 1999, (må det vel antagelig ha vært).

    Som om han var en leiemorder omtrent, da.

    Men jeg hørte at han landa, da.

    For jeg var akkurat da på vei bort til kjøkkenkroken, (eller noe sånt).

    Så jeg kunne også da nesten med en gang skimte han ‘leiemorderen’, i øyekroken, da.

    (Fra like ved der jeg stod, da han hoppa over).

    Så jeg skjønte omtrent med en gang hva som skjedde, da.

    Og da liksom frøys jeg, og lurte på hva jeg skulle gjøre, da.

    Og jeg vurderte først å hente AG-en.

    Men den AG-en, den var jo ikke ladd, da.

    Og jeg hadde egentlig ikke tid til å fjerne kammerlåsen, (som Heimevernet sa at vi skulle montere på AG-en, i tilfelle noen stjal våpenet), og lade AG-en.

    For terrassedøra stod halvveis åpen, da.

    Og han leiemorderen, han hadde bare et par meter bort til terrassedøra, da.

    Så han kunne jo ha rukket å kaste seg over meg, mens jeg stressa med å lade AG-en, da.

    Så det droppa jeg.

    Og jeg gikk istedet bare bort til terrassedøra.

    Og tok en alvorsprat, med han leiemorder-aktige karen, da.

    Som så da bare hoppa over på terrassen til Sophia igjen.

    Og jeg kunne nesten ikke klage for mye på det her heller, (syntes jeg).

    (Annet enn litt i fylla, da.

    Når jeg liksom prøvde å le det her bort litt, og sa til Sophia, at: ‘Det var nesten at jeg henta AG-en’).

    For min fetter Ove hadde jo hoppa den motsatte veien.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Nemlig fra min terrasse, og over på Sophia sin terrasse, da.

    I fylla, da.

    Et år, (eller noe sånt), før han leiemorder-aktige typen til Sophia hoppa over på min terrasse, da.

    Så om Sophia og leiemorderen liksom skulle ta hevn for den ‘galning-hoppingen’, til fetteren min Ove, (eller noe sånt).

    (Siden at Ove hadde vært inne hos dem, i en halvtime, eller noe sånt, året før.

    Etter å ha hoppa over på deres terrasse, (fra min terrasse), da).

    Det veit jeg ikke.

    For det er vanskelig for meg å skjønne hva som egentlig foregikk inne i huet, på han leiemorderen liksom, da.

    Men det her var ihvertfall som noe veldig rart da, (må man vel i det minste si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 67: Mer fra Rimi Nylænde

    Det andre ranet, på Rimi Nylænde, i 1999.

    Det var også på en lørdag, som jeg jobba, husker jeg.

    Vi hadde nettopp fått de nye fryse og kjøle-diskene.

    Og jeg var jo liksom tidligere ostesjef, (fra 1994, altså fem år før det her), på Rimi Nylænde, da.

    Så jeg hadde jo liksom fylt opp den kjøledisken, (og bestemt hvor varene skulle stå), litt sammen med distriktsjef Jan Graarud, (mener jeg å huske).

    Men jeg var nok mer vant til å sette kjølevarene i kategorier, osv.

    Så jeg så nok lettere løsningene der, enn det Jan Graarud gjorde.

    For jeg hadde jo gjort om både den tidligere kjøledisken på Rimi Nylænde, og også kjøledisken på Rimi Bjørndal, sånn at kjølevarene stod plassert på en bra måte, (forhåpentligvis ihvertfall), i kategorier, da.

    Så jeg gjorde det samme med den nye kjøledisken, på Rimi Nylænde, da.

    At jeg satt kjølevarene i kategorier der.

    Men Jan Graarud dreiv også å surra litt i den disken, da.

    Så det er mulig at vi kræsja litt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten nesten det samme, med den første distriktsjefen min, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Nemlig Anne-Katrine Skodvin.

    Når vi skulle hive ut den gamle Balstad-grønnsakdisken.

    Så stod Anne-Katrine Skodvin, en fra Legra, (et butikkhylle-firma), vel, og jeg.

    Og diskuterte hvordan butikkhyller vi skulle sette inn, der hvor Balstad-kjøledisken, (som skulle ut), stod.

    Og da ville Anne-Katrine Skodvin at vi bare skulle ha to 1.30-hyller der.

    Men da ble det en stor glippe, til høyre, for de hyllene, da.

    (Noe som så stygt ut da, og vi ville jo ha mest mulig hylleplass, i butikken der).

    Så jeg måtte trumfe gjennom at vi skulle ha en 1.30-hylle og to 90-hyller der, da.

    Noe som ble tilsammen en halvmeter mer butikkhyller, enn det Anne-Katrine Skodvin sa, da.

    For hva skulle vi hatt i kroken der, (mellom butikkhylla og platået), liksom.

    Som var på mellom en halv meter og en meter?

    Nei, det skjønte ikke jeg.

    Så jeg måtte liksom rette på distriktsjef Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg.

    En av de første ukene mine vel, som butikksjef.

    For jeg ville jo at butikken, som jeg var butikksjef i, (og som jeg hadde jobba som assistent og kasserer i, i to et halvt år, et par år tidligere), skulle bli bra, da.

    Så da fikk jeg viljen min, da.

    Selv om dette heller ikke var noen optimal løsning, selvfølgelig.

    Med to 90-hyller.

    For de fleste planogrammer ble skrevet for standard hyller, på.

    Som var på 1.20 eller 1.30, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den lørdagen, som ranet var.

    Så var butikken i rute, og sånn.

    Og alt på skinner da, må man vel si.

    Så jeg tenkte det, at jeg kunne jo rydde litt i den nye kjøledisken.

    Jeg som var tidligere ostesjef, og sånn.

    For den disken så rimelig bomba ut, da.

    For jeg hadde noe dødtid da, for en gangs skyld, på en lørdag.

    Og etter at jeg hadde shina 3-4 meter, (eller noe), av den nye kjøledisken.

    Så ble det ran, da.

    Så det var lett for meg å vise detektivene som dukka opp der, fra politiet.

    Hvor jeg hadde vært, når ranet var.

    For da var liksom de cirka tre første meterne, av kjøledisken, helt strøkne, da.

    Mens resten av kjøledisken var helt bomba, da.

    Siden jeg hadde drevet med mine gamle ‘ostedisk-kunster’, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På dette ranet, som skjedde i 15-tida, (eller noe), vel.

    Så ble både tippekassa og kasse 1 ranet, (husker jeg).

    Og jeg stengte vel butikken, (mener jeg å huske).

    Noe jeg fikk kjeft for av distriktsjef Jan Graarud, seinere.

    Siden vi mista omsetning, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de som ble rana det var Ingunn fra Numedal, (som satt i kasse 1).

    Og Miriam, (som var naboen til Ingunn), som stod i tippekassa.

    (Noe sånt).

    Og jeg låste vel butikken, etter ranet.

    Og ingen kunder slapp ut før politiet dukka opp, vel.

    Unntatt ei som ikke hadde tid til å vente, vel.

    (Noe sånt).

    Og en nabo, av butikken.

    En litt eldre kar som gikk i treningsdress, (eller noe sånt), vel.

    Han hadde fått skrevet opp nesten hele registreringsnummeret, til ransbilen, da.

    Så han sa fra til meg, om det her, da.

    For han skjønte ikke at de detektivene var fra politiet, da.

    For de detektivene gikk i sivile klær, da.

    Og jeg ba han ene detektiven, (det var vel en mann i 50-årene og ei litt yngre dame, vel).

    Om å prate med han joggedress-gubben, da.

    Og da rynka han pent kledde detektiven litt på nesa, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

    Siden han måtte prate med en sosialklient, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte også Lars Boye, fra sikkerhetsavdelingen.

    Og han dukka opp der, og chatta med ransoffer-damene, nemlig Ingunn fra Numedal og Miriam, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg skrev vel en plakat, på døra, om at butikken var stengt, på grunn av ran.

    Men så skjedde det noe rart.

    Ei dame, i 40-årene vel.

    Hu dukka opp, utafor butikken.

    Og ville ikke gå igjen.

    (Selv om butikken var stengt på grunn av ran, da).

    Og jeg visste godt hvem hu dama var.

    For Wenche Berntsen hadde advart meg mot henne.

    Det var ei dame som sa at hu var advokat og sånn, (hadde Wenche Berntsen en gang fortalt meg, når hu dama, var i butikken, og jeg tilfeldigvis satt i kassa), vel.

    Men hu dama bare jugde og sånn da, (sa Wenche Berntsen), så jeg burde ikke høre på hu dama, da.

    For hu var vel gal, (eller noe sånt da), ifølge Wenche Berntsen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu gale dama, hu ville ikke gå.

    Og hu stod fortsatt utafor butikken, da to medarbeidere, som ikke hadde blitt rana, (men som jeg muligens hadde ringt etter, siden det hadde vært ran), skulle gå hjem, da.

    Og de medarbeiderne, de ble mer eller mindre vettskremte, av hu gale dama, da.

    For da begynte jo hu gale dama, å skrike til Ida og Benny, da.

    (Eller hvem det her var igjen).

    Så jeg ville ikke at hu gale dama skulle stå og skrike sånn, til de ransoffer-damene, da.

    Når de etterhvert også skulle gå hjem.

    For de ransoffer-damene, de satt og prata med en sånn ranskurs-dame, (eller noe sånt), nede på spiserommet, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg sa bare til Lars Boye, (fra sikkerhetsavdelingen), at jeg lot hu dama handle.

    For å bli kvitt henne, liksom.

    For det var jo bare galskap at hu skulle stå sånn utafor butikken og skrike.

    Og skremme de butikkmedarbeiderne som hadde blitt rana, liksom.

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Og jeg slo inn varene på kassa selv, da.

    Og da oppførte hu gale dama seg, som om det her var noe helt normalt, da.

    At en kunde fikk slippe inn i butikken, selv om butikken var stengt på grunn av ran.

    Og hu oppførte seg helt konformt og sånn, da.

    Så hva som foregikk rundt hu gale dama.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg hadde jo selv en mor, som gikk for å være gal.

    (Hvis ikke det her var etter at mora mi døde, da).

    Så jeg lot bare hu gale dama handle, da.

    Sånn at hu ikke skulle stå utafor butikken, og skrike.

    Når ransoffer-damene Ingunn fra Numedal og Miriam skulle gå hjem, da.

    Selv om Lars Boye fra sikkerhetsavdelingen vel syntes at det her var rart.

    Men han hadde vel ikke hørt om hu gale dama før, tror jeg.

    Men etter at jeg hadde latt hu gale dama handle.

    Så gikk hu bare hjem som vanlig, da.

    Etter at hu hadde fått handle, da.

    Så hva som var i veien med henne.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg tror at Ingunn fra Numedal og Miriam, ville ha fått sjokk.

    Hvis hu gale dama hadde stått utafor butikken, og skreket til dem.

    Når de skulle gå hjem, etter ‘rans-terapien’, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det første ranet, (må det vel ha vært).

    Så fikk vi video-overvåking, i butikken, da.

    Men det som var så dumt.

    Det var at video-kamera-firmaet, ikke hadde satt et kamera, som overvåket inngangsområdet, av butikken.

    Det første kameraet, det overvåket kundeporten.

    Men ranerne kunne jo bare ta til høyre, før kundeporten.

    Og så hadde de fri adgang til å rane kassene, liksom.

    Så etter det andre ranet, så måtte jeg ordne det sånn, at enda et kamera ble satt opp, da.

    Sånn at kundene ble filmet når de gikk inn inngangsdøra, til butikken, også.

    Og ikke bare når de gikk inn kundeporten, et stykke inne i butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg etter det her, så var det vel også et tredje ran, (tror jeg).

    Og da, så var jeg så lei av det, at butikken ble rana, selv om vi hadde videoovervåking, osv.

    Så jeg ba det video-kamera-firmaet, (Checkpoint?), om råd.

    Og de sa at de kunne montere et blålys, oppå en monitor, som stod hengt opp, i inngangsområdet, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    For da tenkte jeg det, at ranerne ville legge merke til, at det var kamera-overvåking der, da.

    (Og da kanskje droppe å rane vår butikk, da).

    For vi hadde liksom fått vår del av ran, da.

    For det var vel tre ran der, (eller noe), på noen få måneder, i 1999, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han raneren, som hadde stått bak det ranet, av både tippekassa og kasse 1, den her nevnte lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Han stod bak en hel ransbølge, på Østlandet, i 1999.

    Og ettersom jeg har skjønt av et avisutklipp, som regionsjef Jon Bekkevoll sendte i posten, til vår butikk, (av en eller annen grunn).

    Så klarte han detektiven etterhvert å finne ut hvem han raneren var.

    Siden han hadde fått de fleste tegnene i registreringsnummeret, til ransbilen, på en lapp, av han sosialklienten, fra Nylænde eller Lambertseterveien, da.

    Og han detektiven fikk vel mye ære, for å ha oppklart den her ransbølgen, (sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

    Men han sosialklienten, han fikk vel ingen ære for dette, tror jeg.

    For jeg måtte si det til han, en gang, som jeg satt i kassa, på Rimi Nylænde.

    (Når han handla sammen med kona si, vel.

    Og han begynte å ‘bable’ om det her ranet, da).

    At det var hans fortjeneste det, at den her ransbølgen ble stoppa, da.

    Men jeg fikk engang henta en konfekteske til han.

    Som jeg lurte på om jeg kanskje burde gjøre.

    (For Claus på Matland/OBS Triaden, han pleide nemlig å gi konfektesker til kundene, noen ganger, hvis de hadde blitt dårlig behandlet, (eller noe sånt), da.

    Noe som Knut Hauge ikke likte, (mener jeg å huske, at han sa).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    For jeg satt i kassa, da.

    Siden jeg pleide å gjøre det, på lørdagsettermiddagene, etter det andre ranet, da.

    For å liksom skåne kassadamene, da.

    Siden lørdagsettermiddagene var den tida, i uka, som var mest utsatt for ran, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 66: Mer om Cilla fra Bergen

    En gang så chatta jeg på message med ei som vanka på #quiz-show, som kalte seg for Cilla.

    Hu spurte meg om hvor gammel jeg var.

    Og jeg svarte vel at jeg var 27, da.

    (Eller hvor gammel jeg var, da).

    Men at jeg pleide å få høre at jeg så yngre ut.

    Og da svarte hu Cilla, at hu enten var 17 eller 18, og at hu også pleide å få høre, at hu så yngre ut.

    (Noe sånt).

    Det her ble jo litt dumt, men jeg lot ihvertfall hu Cilla få lov til å chatte, på #blablabla, da.

    Sammen med Glenn Hesler, Tosh fra Trondheim, Zera fra Halden og David Hjort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som hu Cilla skulle til Oslo.

    Så ville hu møte meg da, (husker jeg).

    Dette kan vel ha vært våren 1998, (eller noe sånt).

    Mens jeg fremdeles jobba på Rimi Bjørndal.

    (Men det her husker jeg ikke helt sikker).

    Og jeg dro med David Hjort, for å møte hu Cilla aka. Janniche Fjellhaug, på Oslo S., da.

    Muligens fordi at hu Cilla hadde sagt at hu så så ung ut, da.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort og jeg, vi møtte hu Cilla, etter at hu hadde gått av Bergenstoget, da.

    For hu skulle besøke noen andre karer, i Oslo, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, (eller noe), så dro David Hjort meg med på et diskotek, som ligger ved siden av Rockefeller, som heter John Dee.

    (Noe sånt).

    Og der var David Hjort sin kamerat Roger også, (mener jeg å huske).

    Og Cilla dukka også opp der, da.

    Sammen med en Majorstua-kar, som hu kjente, som kalte seg for ‘Degos’, på irc.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så husker jeg at Cilla var hjemme hos meg en gang, og lånte noen videokassetter, som jeg hadde tatt opp mange Åpen Post-episoder på, da.

    For både Cilla og jeg digga Åpen Post, da.

    Og jeg husker at Cilla mista en videokassett, i fortauet, i Waldemar Thranes gate, cirka ovenfor apoteket der, (var det vel).

    Og når jeg fikk tilbake de her filmene.

    Så virka ikke den ene videokassetten.

    Så det må nok ha vært fordi at hu Cilla mista den i fortauet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla ville også møte Axel, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men Axel ville ikke møte Cilla, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla hadde også ei venninne, som kalte seg for Fluxie, og som hadde sex med typen sin, en gang, hjemme hos Cilla, mens hu chatta, på #blablabla, (husker jeg).

    Cilla fortalte også en gang, at hu hadde ei kusine, som bodde i Oslo, og som var hore.

    Cilla sa at foreldra ikke kunne gjøre noe.

    For noen folk kom bare hjem til dem for å hente dattera, da.

    Jeg skrev da, at da burde foreldra flytte med dattera til USA, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla sa også det en gang, at hu hadde blitt kjent med en av Degos sine dame-bekjentskaper, på Majorstua.

    Og Cilla sa at hu venninna til Degos, hu hadde fortalt henne det.

    At når hu sugde Degos og dem.

    Så hadde hu pikkene dems langt nedi halsen.

    For hu likte ikke å få sæd i kjeften da, (sa Cilla).

    Så hvis hu hadde pikkene dems langt nedi halsen, så slapp hu å smake på spermen, når det gikk for de her Majorstua-guttene, da.

    (Sa Cilla at hu venninna til Degos hadde sagt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På #blablabla så hang det også noen ganger en kar som kalte seg for ‘Wazted’, (og som egentlig het Ove, vel), husker jeg.

    Og han syntes jeg at var litt artig, for han bodde på et sted som het Ågotnes, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo en farmor som het Ågot.

    (Nemlig bestemor Ågot).

    Og Wazted var visst kjent i hele Ågotnes, da.

    For en lørdag kveld, før han gikk og la seg, etter en fest.

    Så hadde han visst klippet av ledningen til de elektroniske kirkeklokkene, til kirka i Ågotnes, da.

    For å slippe å bli vekket av disse, mens han var fyllesyk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Ågotnes, det var visst ikke så langt fra Bergen, da.

    Og Ågotnes-folk, de blir visst kalt for striler, (som vel betyr bønder), av bergensere, sa Cilla en gang, forresten.

    Og en gang, så kjørte Wazted og noen kamerater, fra Ågotnes og til Nattlandsfjellet, i Bergen.

    For å besøke Cilla, da.

    En gang hu var aleine hjemme, vel.

    Uten at hu hadde bedt om besøk, vel.

    Så hva som egentlig skjedde da, det veit jeg ikke.

    For det her skjedde jo på Vestlandet, og jeg bodde jo i Oslo sentrum, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på slutten av 90-tallet.

    At jeg leste i Aftenposten, (må det vel ha vært), at bruk av hasj, ble avkriminalisert, i land som Tyskland og Storbritannia, vel.

    (Noe sånt).

    Og samtidig, så var det folk på kanalen #Oslo, på irc, som reklamerte, (av en eller annen grunn), for fordelene ved å røyke hasj, da.

    Og som sa at hasj var mindre skadelig, enn alkohol og sånn, da.

    Og samtidig så kjeda jeg meg vel litt, på den her tida.

    Og jeg følte meg litt dum, for jeg hadde jo trodd at jeg skulle bli ny butikksjef, på Rimi Munkelia.

    Men så ble jeg istedet ny butikksjef, på den mindre butikken, Rimi Nylænde, da.

    Så jeg begynte jo å festrøyke igjen, på den her tida, (husker jeg).

    Og både Pia og Axel, de røyka hasj, (på den her tida).

    Jeg huska at Pia en gang, (rundt 1998, må det vel ha vært), i Tromsøgata, (på det andre stedet, som hu bodde der), lagde en joint.

    Og så røyka Axel hele jointen, uten at noen andre fikk tatt et trekk.

    Med bare magadrag, da.

    Så da ble jeg litt sjokkert over Axel, husker jeg.

    Og jeg skjønte heller ikke hvorfor Pia lot Axel røyke hele jointen hennes.

    Men vi prata vel om noe annet da, (mens Axel røyka den jointen), så det er mulig at Pia og Axel glemte seg bort, (eller noe sånt).

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også sånn, at tante Ellen i Sveits, hu var gammel hippie, da.

    Og da Pia og jeg, besøkte henne i Sveits, sommeren 1987.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så fortalte tante Ellen oss det, at hu dyrka noen slags frø, som hu fant i fuglefrø-poser, i hagen sin.

    Og så ble det til en slags mild type marijuana.

    Som hu pleide å sende i posten, til ei venninne i Danmark.

    Og da skreiv tante Ellen bare at det var urtete, på pakken, (som hu sendte til Danmark), husker jeg, at hu sa.

    Og da jeg var i militæret, så hadde jo lagfører Bricen, (på lag 2), mer eller mindre mobba meg, fordi jeg ikke hadde sett hasj engang, da.

    Så jeg tenkte at jeg måtte finne på noe spennende.

    For å komme over skuffelsen min.

    Over at jeg ikke ble butikksjef, på Rimi Munkelia, da.

    For jeg hadde vel sikkert fått et trekk, av en joint, en gang, hos Pia.

    Men jeg hadde aldri merka noe virkning, av hasj, da.

    Sånn som man kan lese om, i Ingvar Ambjørnsens oppvekst-bøker, (som ‘Hvite Niggere’, osv), som Cecilie Hyde lånte meg, på slutten av 80-tallet.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så jeg nevnte vel på #blablabla, da.

    At jeg var litt nysgjerrig på hasj, og at jeg tenkte at jeg kanskje skulle prøve det, for å finne ut hvordan det var.

    Og Cilla, hu sa vel det.

    (Enten da, eller en gang tidligere).

    At Degos kunne få tak i hasj.

    Så Glenn Hesler aka. Kazuya og meg.

    Vi ble enige om det, at vi skulle spleise på å kjøpe, fem gram hasj, da.

    Så jeg kjørte Sierra-en min bort til Majorstua.

    Og møtte en kamerat av Degos, ikke så langt unna videobutikken, like før Majorstuakrysset der liksom.

    Hvis man kjører vestover.

    Og han kameraten til Degos, han viste meg hvor jeg skulle kjøre.

    Og så møtte vi en kar ved ringveien, vel.

    Som kameraten til Degos kjøpte hasj av da.

    For mine penger, vel.

    (Nemlig 500 kroner, da).

    Og da reiv vel han kameraten til Degos av litt hasj, som han liksom fikk selv, da.

    (Hvis ikke han kjøpte hasj til seg selv og, da).

    For Degos og dem pleide å røyke litt hasj, mens de så på Torsdagsklubben, på TV, fortalte han kameraten til Degos, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Jeg var forresten også hjemme hos Degos en gang.

    Etter at jeg ble butikksjef, vel.

    For Cilla sa vel på irc, at jeg var invitert dit, da.

    Og Degos bodde i en leilighet, ovenfor brannstasjonen, på Majorstua, husker jeg.

    (For jeg parkerte Sierra-en min litt sånn nonsjalant foran brannstasjonen der, mener jeg å huske.

    Mens det var snø, tror jeg.

    For jeg var ikke så flink til å finne parkeringsplasser, i Oslo.

    Og jeg hadde ikke tenkt å være på besøk hos Degos, og vennene hans, så lenge, da).

    Og på veggen, så hadde foreldrene til Degos, (som ikke var hjemme vel), de hadde et maleri som var malt for å se ut som et fotografi, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg så gjorde.

    Det var at jeg på en fredag, (var det vel), som jeg hadde fri.

    Så dro jeg ut til Axel, (som var aleine hjemme), på Vestre Haugen, da.

    For jeg visste jo det, at Axel hadde røyka en joint, ved kun å bruke magadrag.

    Selv om dette var i 1999, vel.

    Og Axel bare var 18 år, da.

    Så jeg tok med noe hasj, og kjørte til Vestre Haugen, da.

    (Etter å ha først ha avtalt med Axel, da).

    Og på bensinstasjonen, på Vestre Haugen, så kjøpte jeg også en tobakkspakke, da.

    Sånn at Axel kunne lage en joint, da.

    Og jeg hadde også med en flaske vin, (husker jeg).

    For jeg hadde vel avtalt med Axel, å ta med en flaske rødvin, som jeg hadde stående, i stue-reolen min, da.

    (Muligens den vinflaska som jeg vant, i appelsinkonkurransen, (til Norgesfrukt), med Rimi Nylænde.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde bestilt en sterkt krydret pizza, husker jeg.

    Som han ikke hadde spist opp alt av, da.

    Og som han bydde på restene av, da.

    Mens han lagde en joint, da.

    Og vi drakk vel også opp den flaska med rødvin, som jeg hadde med, (mener jeg å huske).

    Og etter at jeg hadde røyka cirka halvparten, av den jointen, som Axel lagde.

    Så husker jeg det, at musikken, på radioen, (som Axel hadde skrudd på), ble som den fineste sangen, som jeg noen gang hadde hørt, cirka.

    For det var liksom sånn, at jeg plutselig hørte musikken mye tydeligere, og sånn, da.

    Og at musikken liksom gikk veldig tregt, da.

    Men jeg hørte musikken på en helt annen måte, da.

    Og jeg klarte ikke å høre hvilken sang det var.

    Men den sangen varte liksom veldig lenge, da.

    Og den sangen var liksom kjempefin, da.

    Og jeg hørte liksom hver eneste tone, i den sangen, veldig klart, da.

    Så det her var jo rimelig spesielt, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hørte på den sangen, så sovna jeg, på sofaen, i stua til Axel og dem, husker jeg.

    Og så våkna jeg noen timer seinere og var veldig tørst da, (husker jeg).

    Jeg så at Axel hadde lagt seg på det ganske lille gutterommet sitt der.

    Og at vasken der, var full av oppvask, da.

    Så det frista ikke å fylle et glass med vann der.

    For det gikk ikke an å flytte springen, for stabelen med oppvask var så høy, da.

    Og jeg ville ikke vekke Axel, ved å velte den oppvask-stabelen, da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å drikke fra baderomskrana dems heller.

    Det hadde blitt litt spesielt, syntes jeg.

    Så jeg gikk ut en tur, da.

    For jeg tenkte at jeg kunne gå til den bensinstasjonen, på Vestre Haugen, (der hvor jeg hadde kjøpt den tobakkspakka, dagen før), og kjøpe meg noe å drikke, da.

    Men på veien, til bensinstasjonen, så gikk jeg forbi Sierra-en min, da.

    Som stod parkert på en parkeringsplass der, da.

    Og da ble det bare sånn, at jeg starta bilen, og kjørte til bensinstasjonen, da.

    Og kjøpte meg noe å drikke der, da.

    Men da jeg kjørte tilbake igjen, til borettslaget til Axel der.

    (En kjøretur på et minutt eller to, kanskje).

    Så så jeg det, at en politibil, kjørte med lysene av, rett bak meg.

    Så jeg kjørte ikke inn på parkeringsplassen der, hvor Axel bodde.

    Men jeg kjørte forbi innkjøringa der, og stoppa litt lenger bort, da.

    For jeg lurte på hva politiet ville, da.

    Og da kom politiet bort til meg, og ville kjenne på ånden min, da.

    Og jeg hadde jo drikki vin og spist sterk pizza.

    Så det lukta vel ikke sprit eller øl, av ånden min, kanskje.

    Men det lukta vel krydder og vin, da.

    (Noe sånt).

    Og han politimannen tolka det kanskje som pizzalukt, da.

    (Det er mulig).

    Og han politimannen ba meg så om å få se på førerkortet mitt, da.

    Og jeg bare ga han hele den svære lommeboka mi, (husker jeg).

    Hvor resten av hasjen lå sammen med myntene, osv.

    Men han politimannen ville ikke ha hele lommeboka mi, da.

    Men han ba meg om å ta ut førerkortet da, husker jeg.

    Og så lot han meg kjøre, da.

    Så da snudde jeg, (med litt problemer), og kjørte inn på pakeringsplassen, til borettslaget, der hvor Axel og dem bodde, da.

    Og jeg forklarte også politimannen det, at jeg hadde liggi og sovi, da.

    Og at jeg var litt trøtt.

    Men at jeg bare skulle bare kjøpe noe å drikke, på bensinstasjonen, da.

    Og jeg kjørte også veldig sakte og rolig, da.

    Til og fra den bensinstasjonen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter.

    (Som vel var en lørdag).

    Så ville Axel at jeg skulle kjøre ned til sentrum, husker jeg.

    Og Axel dro meg med inn på Byporten-senteret, der.

    Mens han vel signaliserte til noen pakistanske ungdommer, (sånn som jeg oppfatta det, ihvertfall), som vanka, inne på Byporten der.

    Og liksom nikket mot meg, da.

    (Sånn at de her utlendingene skulle legge merke til hvem jeg var, da.

    Noe sånt).

    Mens noen damer prata om meg, (mener jeg, at jeg overhørte).

    Hu ene syntes jeg var kul, da.

    Mens hu andre syntes det så ut som at jeg hadde sovet i klærna mine.

    Og da sa hu første at det hadde jeg sikkert gjort og.

    (Og det hadde jeg jo gjort, og.

    På sofaen til Axel og dem der, mener jeg).

    Hvis jeg hørte riktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så kjørte jeg med Axel i passasjersetet, opp mot Majorstua.

    (Av en eller annen grunn).

    Og mens jeg kjørte vestover der.

    Rett bak slottet, muligens.

    (Noe sånt).

    Så så jeg plutselig Vanja Bergersen, på fortauet, (husker jeg).

    Hu gikk der sammen med en ganske kraftig nordmann, (husker jeg).

    Og jeg liksom formet munnen min, mot henne, og spurte: ‘Er det Vanja’, (uten å bruke stemmen), da.

    Og hu sa at det var henne, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 65: Mer fra høsten 1999

    Etter at mora mi døde, høsten 1999, så ble det bestemt, (av Jan Graarud og meg), at jeg ikke skulle være med på hele det årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell.

    (Siden dette var så kort tid, etter at mora mi døde, da.

    Så det passa kanskje ikke for meg, å være med på for mye fyll og spetakkel, liksom da).

    Så det holdt hvis jeg var der på fredagen da, sa Jan Graarud.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg kjørte opp til Storefjell da, tidlig på fredagen, da.

    Jeg hadde ikke kjørt opp til Geilo før.

    Men jeg hadde sjekket veien på nettet, (eller noe sånt), da.

    Og det var bare å kjøre av E18, ved Sandvika, vel.

    Og så kjøre videre til Hønefoss.

    Og så bare kjøre oppover Hallingdalen, da.

    (Noe sånt).

    Det vil si forbi Vassfaret osv., hvor vi egentlig skulle ha dratt på klassetur, i niende klasse, vel.

    Men som klasseforstander Aakvåg avlyste, vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var litt morsomt å kjøre bil oppover Hallingdalen.

    Jeg kjørte et stykke bak en bil, som nesten var en veteranbil, vel.

    Før den bilen stoppet langs veien, da.

    Det var første gang jeg kjørte oppi ‘Dalom’, så jeg likte ikke å kjøre forbi og sånn, da.

    Så derfor kjørte jeg et stykke bak den bilen.

    Og jeg husker også at jeg så forlatte hus, som jeg tenkte at det kanskje hadde vært artig å eie.

    Det får en til å tenkte liksom da, å se sånne forlatte hus, langs veiene.

    (Syntes nå jeg, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte innom Rimi, da jeg kom til Geilo.

    Og jeg veit ikke om butikksjefen der, var med på seminaret, eller ikke.

    Seminaret var ihvertfall for et par hundre butikksjefer vel, fra Østlandet, da.

    Og da jeg kom opp til Storefjell høyfjellshotell.

    Så syntes jeg det var så dumt.

    For omtrent det eneste som foregikk der.

    Det var at Blomster-Finn var der.

    Og så måtte vi gjøre masse meningsløse greier, som Blomster-Finn fant på, i grupper, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Før det ble utdelt øl og sånn.

    Og Jan Graarud prøvde vel å få meg til å drikke en øl eller to, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men jeg skulle jo kjøre hele veien tilbake til Oslo.

    Så det måtte han da ha skjønt, at ikke var aktuelt.

    Så hva han tenkte på, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til Oslo.

    Så kjørte jeg innom en beninstasjon, husker jeg.

    Som lå ved Geilo der, da.

    (Hvis det ikke var Gol, da).

    Og en som skulle kjøre nordover, spurte om det var is på veien, husker jeg.

    Så jeg tenkte at det var vel det som var normen, på den her bensinstasjonen, å spørre om sånt, da.

    Så jeg spurte hu bensinstasjon-dama hvordan det var sørover, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe klart svar, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til Hønefoss, så tror jeg at jeg muligens sovna litt ved rattet.

    For jeg var så trøtt.

    Jeg husker ihvertfall at jeg lurte på om en bil kjørte forbi meg kjempefort, og så ble borte.

    Men det er mulig at dette var noe jeg drømte.

    (Hvem vet).

    Jeg sleit ihvertfall skikkelig med å holde meg våken, husker jeg.

    Og fjernlysa på bilen, de var vel også i ustand, (eller noe), tror jeg.

    For jeg var mest vant til å kjøre, inne i Oslo, da.

    Så jeg fikk aldri helt dreisen på de fjernlysa, på den bilen, noen gang, (må jeg innrømme).

    Eller jeg glemte muligens hvordan de virka, mellom hver gang jeg brukte dem, da.

    (Noe sånt).

    Men det er mulig at de var i ustand, og.

    Men jeg husker at jeg ihvertfall fikk dem til å virke en gang, på den bilen.

    Men den bilen, den var mye på verksted, for topplokket på motoren måtte byttes, (eller noe sånt), og det var bare begynnelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom tilbake til Oslo.

    Så skulle jeg jobbe på lørdagen, fra klokka 13, vel.

    For jeg pleide å sitte i kassa selv, på lørdagene.

    Etter at butikken hadde blitt rana, to-tre ganger, da.

    På noen måneder, i 1999.

    Så jeg tenkte det, at hvis jeg selv satt i kassa, på lørdagsettermiddagene.

    Så ville kanskje ranerne tenke seg om to ganger, før de rana butikken, da.

    Eller, det her var vel egentlig mest for å roe ned betjeningen.

    For det første ranet, i 1999, det var på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

    Og da ringte butikksjef Thomas Kvehaugen meg derfra.

    Og han var nedfor, for han bekymret seg over hvordan de ansatte ville reagere, på det her ranet, da.

    Og det var jo oppgangstider, på den her tiden.

    Så det siste vi butikksjefene trengte, var jo ran, liksom.

    For vi hadde problemer, med å få tak i nok medarbeidere, fra før, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg skulle kjøre til jobben, på lørdagen.

    Så tuta noen på meg, på veien opp mot Sinsenkrysset, (husker jeg).

    Den veien som Sinsentrikken kjører i vel.

    Og da skjønte jeg det, at det ene dekket mitt var flatt, da.

    Så da svingte jeg av den veien, rett før Sinsen-krysset, og dro innom et dekkverksted, for å bytte til reservedekk, da.

    Et sted hvor jeg hadde bytta dekk før muligens.

    Det var et sted på Sinsen som noen innvandrere drev, vel.

    Og da jeg ringte assistent Stian Eriksen, og fortalte det, at jeg ble litt forsinka, siden det ene dekket, på bilen min, hadde punga.

    Så hørtes han rimelig sur og skuffet ut, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at regionsjef Jon Bekkevoll, han gikk bort til meg, og sa ‘kondolerer’, på et butikksjef-møte, i auditoriet, ved siden av kantina, på hovedkontoret til Hakon, (husker jeg).

    (Ikke så lenge etter at mora mi hadde dødd, da).

    Og det var også på den her tida sånn, at ei butikksjefdame hadde dødd, mens hu kjørte, fra Sverige til Norge.

    Og dette fortalte Jon Bekkevoll om, i det auditoriet, på Hakons hovedkontor da, (husker jeg).

    Og da gikk det en slags støy, gjennom forsamlingen, husker jeg.

    Som om at folk fikk sjokk, eller noe.

    Og liksom sa noen lyder, sånn halvveis i sjokk, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og distriktsjef Jan Graarud.

    Han fortalte meg også på jobben, at mora hans hadde fått brystkreft.

    Og så lurte han på om det var det mora mi også hadde hatt.

    Og jeg var forklarte at det var det, da.

    Også lurte Jan Graarud på om det brystkreft-greiene var fælt, da.

    Og da nikka jeg vel bare, (eller noe sånt).

    For jeg huska jo hvordan mora mi hadde sett ut, som død.

    For hu så jo ut som om hu var femti år eldre enn hu egentlig var, (eller noe).

    Siden trynet hennes var helt sånn forvrengt nesten, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    (Fra da søstera mi og jeg, dro til Moss sykehus, for å se den døde, da.

    Dagen etter at mora mi hadde dødd).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at den lørdagen, som Rimi Nylænde ble rana, for den andre eller tredje gangen, i 1999.

    Så var jeg så lei, av å tenke på butikken, da.

    For jeg tenkte vel en del på det Thomas Kvehaugen hadde sagt da, om at betjeningen ble urolig, av disse ranene, osv.

    Og derfor så hadde jeg ikke lyst til å sitte hjemme, da.

    Jeg ville komme meg ut litt, liksom.

    Så da tre 16-år gamle damer, i Lørenskog.

    Ville at jeg skulle leke råner, og møte dem, ved Statiol-stasjonen, ved siden av Robsrudjordet Grill, (der hvor hu tremenningen min Anita, pleide å jobbe, på 80-tallet, og hvor Øystein Andersen og jeg noen ganger fikk gratis burgere).

    Så slo jeg til på det.

    For jeg måtte liksom komme meg ut døra da, syntes jeg.

    For jeg trengte litt avveksling, da.

    For jeg trengte å få noe annet å tenke på, enn ran, liksom.

    Så jeg møtte tre sånne seksten år gamle damer, som heller ikke hadde noe å gjøre vel.

    Utafor Statoil-stasjonen på Lørenskog, da.

    Og jeg bare såvidt hilste på de her damene.

    De spurte om jeg forventa å få gruppesex, husker jeg.

    Men jeg fortalte vel det, at det hadde vært ran på jobben, og at jeg bare trengte en unnskyldning, for å komme meg litt ut døra, liksom.

    Og det er mulig at jeg fikk en klem, eller noe.

    Noe sånt.

    Og en uke eller to seinere, så ville de her jentene, at jeg skulle hente dem.

    Ikke så langt unna Triaden-senteret der, hvor jeg pleide å jobbe, på begynnelsen av 90-tallet, (på OBS Triaden).

    Og så ville de bli med hjem til meg da, for å se på leiligheten min.

    (Selv om hu ene seksten år gamle dama da vel var byttet ut, med en femten år gammel HV-ungdom dame, vel.

    Fant jeg ut seinere.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene av disse tenåringsjentene.

    Ei som het Sara, vel.

    Hu kritiserte hvilken vei jeg kjørte, mellom Lørenskog og St. Hanshaugen, da.

    Jeg kjørte om en sidevei til Karl Johan, liksom.

    For jeg syntes at den veien var grei å kjøre, da.

    (For jeg pleide å kjøpe burger, etter jobben, på Burger King i Karl Johan, osv).

    Men det er mulig at en annen vei ville ha vært raskere, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vel hjemme hos meg, så dro jeg på videobutikken, ved siden av apoteket der.

    Og leide en Jim Carrey-film som het ‘The Truman Show’, vel.

    Som jeg lot de her jentene få se på, da.

    Og hu som var i undommens HV, hu lot jeg øve på adskillelse og sammensettelse, av AG-en min da, (husker jeg).

    Hu Sara, hu ville låne en joggebukse av meg, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    Og selv om hu Sara bare var seksten år gammel, så hadde hu ei sånn fleskete hengerumpe, (husker jeg).

    Hu tredje, det var ei fin brunette, husker jeg.

    Og hu gikk med noen sko på seg inne, vel.

    Og hu liksom gjorde seg til litt da, (som at hu visste at hu var deilig), når hu skulle låne doen min osv., da.

    Og jeg sa fra til hu Zera, (Linda Woll, fra Halden), på irc, at hu brunetta med det lange håret og den slanke og smekre kroppen, hadde noen sko, som vel var ganske kule, da.

    Og hu Zera lurte vel på hvordan sko det her var, da.

    Og jeg fikk vel da telefonnummeret, til hu brunetta, av Sara, som jeg sendte en tekstmelding til, vel.

    Og så ga jeg vel det telefonnummeret videre, til hu Zera, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg har seinere lurt på, om hu pene brunetta, kan ha vært Marion Ravn.

    Ihvertfall så ligna hu litt, vil jeg si.

    Men det her tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker etter det her, så fikk jeg plutselig mellom 110.000 og 115.000 inn på kontoen min, (husker jeg).

    Og det var en slags livsforsikring, etter mora mi, husker jeg.

    Som søstera mi hadde prata om, da.

    Og da, så kjørte jeg bare litt rundt, siden jeg lurte på hva jeg kunne bruke penger på, seint på kvelden.

    Og hu Sara, (som noen ganger sendte tekstmeldinger til meg), hu ville at jeg skulle kjøpe ‘Californication’-albumet, til Red Hot Chili Peppers, til henne.

    Siden jeg fikk så mange penger, da.

    Og jeg kjørte til en bensinstasjon, ved Furuset, og kjøpte det albumet, (var det vel).

    Og da mener jeg at Kamal, fra Rimi Klemetsrud og Rimi Bjørndal, jobba på den bensinstasjonen, da.

    Men jeg sa ikke ‘hei’, (eller noe).

    For navnet hennes var skrevet litt annerledes vel, på navnskiltet hennes.

    Enn sånn som hu skrev det, da hu jobba på Rimi Bjørndal, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kjøpte også et par kontantkort, til hu Zera, husker jeg.

    Siden jeg chatta så mye med henne da, på den her tida.

    Så jeg måtte nesten kjøpe noe til henne, syntes jeg.

    Selv om jeg aldri møtte henne i RL, (Real Life), som det ble kalt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kjøpte meg også ting som ny mobil, og jeg oppgraderte PC-en min, og jeg kjøpte merkeklær, og sånn, for de her pengene, etter mora mi, da.

    Som varte i et år eller to, vel.

    Som jeg skal skrive mer om seinere.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5