Stikkord: Min Bok 5

Min Bok 5 – Kapittel 40: Mer fra St. Hanshaugen

Etter at jeg fikk meg internett, i 1996.

Så husker jeg det, at Magne Winnem, gjorde narr av meg, da.

Fordi at e-post-adressen min, (hos Schibsted Nett), den het noe med ‘eribssko@’.

Men det var bare sånn som Schibsted Nett gjorde det da, tror jeg.

At de tok den første bokstaven, i fornavnet.

Og de syv første bokstavene, i etternavet.

Og så genererte en e-post-adresse, da.

Men Magne Winnem, han mobba meg, og sa at det så ut som e-post-adressen til en skobutikk, da.

(Hjemme hos han, på Bergkrystallen, en gang, da.

Var det vel).

Noe jeg ikke syntes selv, egentlig.

Så jeg tok ikke det så nøye, da.

Jeg kunne ihvertfall ikke forestille meg det, at Schibsted Nett tulla med meg da, husker jeg.

Så det var vel sånn, at alle e-post-adressene, til Schibsted Nett-abonnenter, ble generert, på den samme måten, regner jeg med.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var nok også fra denne e-post-adressen, at jeg kontaktet Den Polytekniske Høyskole, i Sandvika.

En gang i 1996 eller 1997.

For Den Polytekniske Høgskole hadde tatt over etter NHI, da.

Og jeg hadde jo fortsatt syv vekttall, fra NHI, som jeg hadde betalt for.

Men ikke studert for, da.

Så jeg sendte noen obligatoriske oppgaver, til Den Polytekniske Høyskole da, husker jeg.

Men det ble litt useriøst.

For jeg spurte folk på sol-chat osv., om hvordan man gjorde ditt og datt da, husker jeg.

For jobben min, som assistent, på Rimi Bjørndal.

Den var såpass stimulerende, (er vel kanskje ordet), og stressende.

(Siden dette var en stor butikk, med lav snitthandel og mye flaskepant).

Og internett-chatting osv., var også en distraksjon da, må jeg innrømme.

Så jeg klarte liksom ikke å roe meg selv ned nok, da.

Til at jeg klarte å fokusere, på skolearbeid, på fritida.

Og jeg hadde jo dette med oppveksten min, liggende som en vond bylt inni meg liksom, da.

Samt det at mora mi var sinnsyk.

Og at jeg hadde hatt en depresjon, det andre året, på NHI.

Så jeg ville vel kanskje heller ikke være rolig, da.

For det var nok mer lettvint, å være stresset og slippe å tenke på dette vonde da, som var som en slags verkebyll, inni meg, da.

Så jeg bare levde raskt og greit da, (må man vel si).

Men uten å kjenne for mye, på denne verkebyllen, da.

(Og det var også det, at jeg ikke hadde så mye energi og tid kanskje, til å drive med skolearbeidet, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller altså.

De studiene, som jeg skulle gjøre hjemme, ved Den Polytekniske Høgskole.

De var ikke useriøst ment, fra starten av.

Men Rimi Bjørndal-jobben, den var nok mer stressende og krevende, enn jeg hadde regnet med, da.

Sånn at jeg trengte å koble av, på fritida, fra den jobben.

(For det er en butikk som er veldig stressende å jobbe i, da.

Må man vel si).

Og jeg fikk vel aldri kjøpt meg bøker engang, for de fagene, som jeg liksom skulle studere hjemmefra, da.

Ved Den Polytekniske Høgskole.

For de studiene, de skeia ut da, må man vel si.

Og jeg måtte jo nesten prioritere jobben, syntes jeg.

Siden jeg jo hadde en avtale, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi.

Om at jeg først skulle være assistent i en liten butikk, (nemlig Rimi Nylænde).

Så i en stor butikk, (Rimi Bjørndal, som jeg jobbet i, på den her tida).

Og så muligens bli butikksjef, da.

For det så bra ut, å ha på CV-en da, hadde Magne Winnem fortalt meg.

(Og det hørtes fornuftig ut for meg og.

Når jeg først hadde jobba så mange år, i butikk, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Sommeren 1997, så kom det også noe nytt, som jeg leste om på nettet, som het mp3, (husker jeg).

Jeg husker at den første mp3-filen, som jeg lastet ned den het ‘Monkey Wrench’ vel, med Foo Fighters.

Jeg lastet den vel ned med FTP, mener jeg å huske.

Hvis det ikke var fra en HTML-link, da.

Og i begynnelsen av ferien, (var det vel), så dro jeg ned i retning av Claes Ohlson, i Torggata, da.

For jeg skulle kjøpe meg lydkort, da.

(Hvis jeg husker det riktig.

For jeg tror ikke at Komplett-butikken i Torggata hadde åpnet ennå, sommeren 1997).

Og på veien, så jeg stakk innom Narvesen, på Glassmagasinet, da.

(På hjørnet av Grensen og Torggata der).

For å kikke i noen internett-blader, og sånn, da.

Og jeg kjøpte vel et blad med bilde av Cameron Diaz på, mener jeg å huske.

Siden hun var den som var mest søkt på, på Lycos og Yahoo vel, på den her tiden.

Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

Mens jeg så gjennom bladhylla, på Narvesen, på Glassmagasinet der, da.

For da jeg gikk inn i kiosken der, så satt Terje Sjølie, i boot-boys-antrekk(!), (må man vel si), sammen med en annen nazist, og også ei ung nazi-jente, da.

De bare satt i en trapp, til venstre for disken der, (når man gikk inn), var det vel.

(De hadde liksom slått seg ned der da, (virka det som for meg).

Så det var nesten som at de jobba der, da.

Eller at de hadde okkupert aviskiosken liksom, da.

Så de kjente kanskje hu som stod i kassa.

Eller om de hadde en slags ‘nazist-avtale’, med Glassmagasinet.

Hvem vet).

Og de stirret på meg, da jeg gikk inn der, da.

Og jeg hadde jo sommerferie, så jeg hadde jo bare gått ned Ullevålsveien og Akersgata.

Så jeg hadde vel ikke barbert meg engang, tror jeg.

For jeg var jo så bitt av den her internett og mp3-basillen, da.

Så jeg var jo overlykkelig nesten over å ha ferie, og over at jeg skulle prøve å få PC-en min til å klare å spille musikk, da.

For det syntes jeg at virka som noe morsomt, å drive med, som hobby, da.

Også plutselig, så ser jeg da Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia), som Boot Boys, og som ser truende på meg, (må man vel si), mens jeg går inn på Narvesen, i Glassmagasinet, ved Stortorvet, da.

Nei, det var veldig rart, husker jeg.

Kan Magne Winnem ha sagt til Terje Sjølie at jeg skulle på Claes Ohlson for å kjøpe lydkort?

(Og fått han til å tulle med meg?).

Hva vet jeg.

Eller satt bare Boot Boys der helt tilfeldig?

Nei, det er vanskelig for meg å si.

Men spesielt, det var det her ihvertfall, (husker jeg).

Og Terje Sjølie smilte vel litt lurt, (eller stygt?), tror jeg, mot meg, da jeg gikk inn, på Narvesen der.

Men jeg ble litt satt ut, da.

For disse nazistene, de var så små og lave, da.

Så det var liksom som som noe slags ‘mini-Gestapo’, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg ble ikke så overrasket over at Terje Sjølie hadde blitt nazist egentlig.

(Hvis jeg skal være ærlig).

For assistent, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen.

Han hadde jo fortalt meg det, et par år før det her.

At Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til Vålerenga-fansen.

Og det var visst noe fæle greier da, husker jeg, at Leif Jørgensen forklarte.

Så fra å være hooligan, til å bli nazist.

Det var jo ikke en så stor overgang, for meg, egentlig.

Så jeg ble ikke så overrasket liksom, over å se Terje Sjølie i en nazi-gjeng, da.

Selv om det var veldig spesielt at han skulle sitte sammen med den gjengen, og se stygt på meg, inne på Narvesen, på Glassmagasinet der da, husker jeg, at jeg syntes.

For Oslo var jo ikke Drammen liksom, da.

Hvor min søster Pia kjente flere nazister, (på slutten av 80-tallet), husker jeg.

(Noah og Kjetil, osv.

Som også begge var kortvokste, forresten, på samme måte som disse Oslo-nazistene, da).

For jeg gikk jo et år på skole, i Drammen, og derfor ble jeg kjent med flere av Pia sine Drammens-venner.

For Pia var byvanker i Drammen, på den samme tida da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dette var jo også veldig sentralt, i Oslo sentrum.

Så at noen nazister hadde kontrollen, så sentralt, i Oslo sentrum.

Det likte jeg nok ikke.

Samtidig var det vanskelig for meg, å ta Terje Sjølie så veldig seriøst da, må jeg innrømme.

Han virka som en useriøs fyr, som liksom var på en slags søken, da.

Siden han først var på Blåbussen som hooligan.

Og så ble nazist, liksom.

Det var vanskelig for å meg å vite hvor seriøst dette nazi-greiene til Terje Sjølie var.

Selv om de jo hadde en pen nazist-jente der og, (for å si det sånn)

(Så de jo fått litt dreisen på det her nazi-greiene også, må man vel si).

Så det var nesten sånn at jeg ble litt sjalu på Terje Sjølie og.

For jeg selv, jeg hadde jo ikke noen dame, på den her tida, (for å si det sånn).

Og jeg satt mye hjemme aleine og sånn, da.

Men jeg hadde ihvertfall fått meg en ny lidenskap, da.

Og det var internett og mp3-musikkfiler, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fikk det her lydkortet, til å funke, ganske raskt, da.

Og så ringte jeg Magne Winnem, husker jeg.

Mens jeg fyrte opp stereoanlegget, da.

(Det som var det samme som Monika Nebell og dem hadde, da.

Som hu sa, i Min Bok).

Også satt jeg på Daft Punk, ganske høyt, med sangen ‘Around the World’, da.

På stereoanlegget, da.

Og jeg tror at Magne Winnem ble litt imponert.

For kvaliteten på disse nye musikkfilene.

De var jo nesten like bra som CD, da.

Så jeg selv, (som jo hadde vært klassens musikksjef osv., på barneskolen, må man vel si).

Jeg syntes jo at det her var kjempeartig, da.

At man kunne finne favorittsangene sine, på internett.

Sanger som det ikke var mulig, å få tak i, i plateforretningene, i Oslo, ofte.

Så jeg brukte mye tid, etter det her, om kveldene, på å søke etter mine favorittsanger, da.

(Som jeg mangla, i musikksamlingen min).

På nettet, da.

Sanger som jeg for det meste lasta ned fra forskjellige FTP-servere, da.

(Og det var vel blant annet et nettsted, som het ‘FTP-search’, som man kunne bruke, for å prøve å finne de her sangene, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på den her tiden, så var det ingen som skrev om, at mp3-filer var ulovlige å laste ned, da.

(Som jeg kan huske, ihvertfall).

For mp3-filer var noe helt nytt, da.

Som bare var morsomt liksom, da.

Og før det her, så hadde ikke kvaliteten på musikk-filer vært noe særlig bra, da.

Så folk syntes bare at det her var morsomt, at det nå gikk an å laste ned musikk, på nettet, da.

Det ble omtrent som på 80-tallet osv., da folk tok opp sanger fra radio, med kassettspillere, (kan man vel si).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og noen dager etter det her, (må det vel ha vært).

Så hadde Magne Winnem invitert meg, til Frognerparken, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

For Magne Winnem ville at jeg skulle bli med han, og gå tur, med hans datter Hanne Kristine, (husker jeg).

(For vi hadde vel begge sommerferie, tror jeg).

Og hun Hanne Kristine, hun så liten, at Magne Winnem trillet på henne, i en sånn babyvogn, da.

(Som om han var en husmor, ville man vel kanskje ha sagt, i gamle dager).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, dro meg med, fram og tilbake i Bogstadveien, (og i Valkyriegata da), mener jeg å huske.

Jeg hadde kanskje lest litt for mye, i For Him Magazine, for jeg hadde på meg en kul, blå, kortarmet trøye, med v-hals, (mener jeg å huske).

Som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), vel.

Etter å ha sett noen lignende klær sikkert, i FHM, da.

(Og det var den samme trøya, som jeg hadde på meg, den søndagen, i Nevlunghavn, da.

Da jeg kjøpte kylling, og vi var på stranda, i Gurvika der, da.

Som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, da).

Og Magne Winnem, han spurte meg vel, om hva jeg skulle resten av ferien, da.

Og jeg sa vel det, at jeg hadde lyst til å dra bort, til Syden, (eller noe sånt).

Men at jeg ikke hadde så mye penger, da.

(For jeg hadde vel hatt rimelig høye telefonregninger, og sånn da, helt sikkert).

Og da dro Magne Winnem meg med til et reisebyrå, husker jeg.

For å sjekke hvor mye billettene til Syden kosta, da.

Og da husker jeg at jeg lurte på om jeg kom til å havne i Tyrkia.

(Siden jeg trodde at jeg bare hadde råd til å dra dit.

Siden jeg ikke hadde så mye penger, da).

Og jeg ville helst ikke til Tyrkia, da.

For jeg hadde ikke vært i Syden aleine før.

Og Hellas og Spania hørtes mer vestlig ut, enn Tyrkia, for meg da, husker jeg.

Magne Winnem, han fortalte meg vel det.

At det gikk an å ringe et telefonnummer.

(Hos Ving, eller noe sånt).

Å be om restbilletter, da.

Så jeg gjorde det da, noen dager seinere, (eller noe sånt).

Og jeg fikk en en-ukes pakketur, til Thassos, i Hellas, uka etter da, (var det vel).

For cirka 2000 kroner, (eller noe sånt da), var det vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Men Magne Winnem, han syntes ikke at mp3 var noe særlig bra oppfinnelse, da.

(Da jeg spilte den ‘Around the World’, (med Daft Punk), på stereoanlegget, for han, over telefonen, da).

For når jeg sa at det ble rimelig bra kvalitet, på lydfilene, med mp3.

Og sa at det ble nesten som å høre på CD, (eller noe sånt).

Så svarte Magne Winnem det, at kvaliteten var litt dårlig, på begynnelsen av sangen, da.

Men at den ble bedre utover i sangen, da.

(Noe sånt).

Men den sangen, den er jo laget sånn, at den er uklar i begynnelsen.

Så det var ikke den nye mp3-teknologien sin feil, da.

Men det klarte jeg vel ikke å forklare, for Magne Winnem, (tror jeg).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg veit ikke om Magne Winnem skjønte helt hva mp3 var.

Og jeg syntes at han var litt negativ, da.

Det var nesten på samme måte, som den sommeren, som han var innom, på Rimi Nylænde der.

Mens jeg passa butikken, da.

Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på sommerferie.

Sommeren 1995 vel, antagelig.

For da, så hadde jeg lagt opp frukta helt strøkent, da.

(Mente jeg selv ihvertfall).

Ihvertfall, så var kvaliteten rimelig bra, på frukta som lå der, da.

(Vil jeg si, ihvertfall).

Og det var også sånn fargemønster, på frukta, som jeg hadde lært om, på det Gartnerhallen-kurset, da.

(Det kurset som Terje Sjølie også var på, forresten.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og det fargemønsteret, det gjentok seg også, i et speil, som stod i bakkant, av grønsaksdisken der, da.

(Men Rimi, de heiv etterhvert ut sånne kjølte grønnsaksdisker, da.

For de mente at disse diskene tørka ut frukta, da.

Så den grønnsaksdisken, (som vel muligens kan ha vært fra Balstad sine glansdager, eller noe sånt), den ble hevet ut, høsten 1998, (var det vel), etter at jeg hadde begynt som butikksjef der, da.

Da ble frukta nemlig flytta til ved inngangen der.

Der hvor, (håndballspilleren), Morgan Lunde, hadde fått kjeft, i 1995 cirka, (var det vel).

(Av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).

Fordi at han dytta vaskevannet ned gjennom et hull i gulvet der, da.

Når Morgan Lunde og jeg, vaska der hvor kasse 4 hadde stått, da.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og Anne-Katrine Skodvin, (som vel var den, som hadde funnet på dette frukt-flytte-prosjektet), hun mente at jeg var så flink til å lede prosjekter da, (husker jeg).

(Selv om det ikke var jeg, som hadde kommet på ideen, til dette prosjektet.

Men som butikksjef, så var jeg ansvarlig for å få tak i bemanning, og sånn, som trengtes, på dette prosjektet, da.

(Noe sånt).

Og det gikk ganske greit, da.

Så det var vel det som Anne-Katrine Skodvin mente, tror jeg).

Etter at frukta var ferdig flytta.

Selv om vi hadde glemt baldakinen, (en treplate til å ha prisplakater på, som ofte henges i taket), sa Anne-Katrine Skodvin.

Men dette var vel den første gangen, som jeg hadde hørt dette ordet, (baldakin), tror jeg.

Så jeg hadde bare satt på noen label-lister, langs kanten av fruktdisken, sånn at prisene på frukta stod synlig, da.

Før Anne-Katrine Skodvin så det her med baldakinen, da).

Men likevel, så fant Magne Winnem noe å klage på, da.

(I den grønnsaksdisken).

Og som han liksom ‘blåste opp’, da.

(Må man vel si).

Og som jeg ikke engang husker hva var nå.

Så Magne Winnem, han kunne kanskje noen ganger være litt negativ, (og pirkete), da.

(Så det var nesten som å prate med Hitler, på telefonen, kan man kanskje si, (for å fleipe litt).

Noe i den duren, ihvertfall, kanskje.

Hvis jeg skal overdrive litt.

For å prøve å vise et poeng, da.

At Magne Winnem kanskje kunne være litt nedlatende da, ovenfor meg.

Og liksom prøvde å drite meg ut, og sånn, da.

Ihvertfall så var det vel ikke langt unna.

Det var liksom som at Magne Winnem gliste litt av meg, da.

Mens han prata med meg, i telefonen.

Hvis jeg sa noe som han syntes hørte dumt ut, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Så hvis Magne Winnem hadde vært litt mer om seg.

Så kunne vi ha tjent en del penger på det mp3-greiene.

Og solgt musikkanlegg som spilte musikk, fra en PC, da.

Det kunne vi nok ha tjent mye penger på, tror jeg.

Men Magne Winnem er litt negativ og nedlatende ovenfor meg, da.

Så å få med Magne Winnem på noe sånt.

Det tror jeg at er vanskelig.

Og jeg selv, jeg har jo aldri hatt noe særlig formue.

Så Magne Winnem er kanskje noen ganger litt som en gubbe, da.

Det er mulig.

Eller, han så ihvertfall ikke mulighetene ved mp3-teknologien, tror jeg.

Og jeg selv, jeg var jo ganske bundet, som assistent, på Rimi Bjørndal.

Og jeg var jo ikke på langt nær så etablert, som Magne Winnem.

Som på den her tida flytta, til en villa, ute i Spikkestad.

Men Magne Winnem, han hadde sikkert nok å gjøre han og.

Men her kunne vi ha nok ha tjent litt penger da, hvis vi hadde hatt tid og kapital.

Mener jeg ihvertfall, da.

Men jeg tror ikke at Magne Winnem fikk med seg denne muligheten, da.

Og selv om Magne Winnem hadde internett før meg.

Så ville han ikke chatte med meg på irc eller web-chat.

Men han ville alltid at jeg skulle besøke han på Bergkrystallen eller ute i Spikkestad, da.

Noe som jeg syntes at ble litt gammeldags, da.

Og Magne Winnem, han dreiv jo med familie-ting, når han inviterte meg på besøk.

Så jeg måtte være med på barnepass, både i Bogstadveien og i Spikkestad, da.

Så det ble jo litt rart, må jeg si.

Så Magne Winnem, han prioriterte ikke kameratene sine noe særlig, da.

Men likevel, så syntes han at det var rart, at jeg ikke ville besøke han oftere, ute i Spikkestad, da.

For TV-kikking og barnepass.

Nei, da ble jeg heller inne i Oslo og prøvde å sjekke noen damer der, og sånn.

Istedet for å bli med på de kjedelige greiene til Magne Winnem, ute på landet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

14. september 2012
Det her er fra siste kapittel av Min Bok 5. Det er Pia, Daniel, Rahel og meg

http://johncons.angelfire.com/om.html

PS.

Det her er inne i forsamlingshuset, i Gurvika der, da.

Jeg ser litt molefonken ut, kanskje.

Men hverken onkel Martin eller Sophia Legind, (de som sitter på hver sin side av meg), fikk jeg noe kontakt med, under middagen, da.

Så jeg kunne like gjerne ha sitti aleine der da, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:

(Samme link som ovenfor).

14. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 39: Bestemor Ingeborg sin 80-års dag

Sommeren 1997.

Så dro mora mi med Pia, Daniel og meg, til Nevlunghavn, husker jeg.

Vi skulle i bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

Og mora vår hadde leid rom til oss, på gjestgiveriet, nede ved havna, i Nevlunghavn, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi tok toget, fra Oslo til Larvik.

Og fra Larvik, så tok vi en drosje, til Nevlunghavn.

Mora mi eller Pia nevnte at selskapet til bestemor Ingeborg, skulle være, i Gurvika.

Og jeg begynte å prate om det, at det var der, som de ‘hemma’ folka egentlig holdt til, da.

(For jeg huska jo, at jeg var med Frode Kølner og faren, og besøkte tanta til Frode Kølner der, på 70-tallet.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og da jeg nevnte ordet ‘hemma’, så klikka drosjesjåføren, (husker jeg).

For han hadde en datter, (eller noe), som pleide å bo der da.

(Etter at vi hadde måttet vente lenge, på drosje i Larvik, vel.

Enda det vel var drosjer der.

Så det var kanskje noe lureri?

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia ba meg forresten om å kle på Daniel, (som bare var to år gammel), husker jeg, på gjestgiveriet der.

Og da gjorde jeg det, selv om det vel ble litt rart.

Men jeg var kanskje litt for mye i Rimi Bjørndal-verdenen, da.

Så jeg visste kanskje ikke hva jeg skulle si til Pia, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når vi kom opp til Gurvika der, så husker jeg at vi møtte vår kusine Rahel, fra Sveits der.

Rahel hadde også med en pen venninne, fra Berlin eller Sveits.

(Selv om hu kanskje hadde litt kort hår).

Og Sophia Legind, (som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig som meg, som ungjente, sommeren 1990, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var også der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Festen var ganske kjedelig da, (sånn som jeg husker det).

Jeg hadde vært på sommerferie i Hellas, (på Thassos), tidligere denne sommeren.

Så jeg hadde med en halvflaske Vikingfjord-vodka.

Som jeg hadde kjøpt to av vel.

På tax-free-en, på Gardermoen, før flyet mitt gikk, da.

(For der hadde de så billige 0.5 liters plastflasker.

Med 50% Vikingfjord-vodka, (var det vel).

(Hvis jeg husker det riktig).

Som jeg hadde kjøpt med, for å liksom ha en bar, på hotellrommet, nede i Syden, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og tante Ellen, hu hadde en mannlig bekjent der, som var fra Steiner-skolen i Moss, vel.

Og tante Ellen, hu hadde fått snusen i det, at jeg hadde tatt med vodka, da.

(Kanskje Pia hadde sagt det).

Så tante Ellen, hu nevnte det, under middagen, at hennes Moss-venn, (som jeg ikke hadde møtt før vel), også kunne tenke seg en knert vodka, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter middagen, så dukka det opp en kar, som ikke hørte til der, husker jeg.

Og det var en fra Sande(!)

Nabobygda til Berger.

(En som hadde campingvogn på Oddane Sand kanskje.

En campingplass som ligger rett over en ganske liten fjellknaus, fra Gurvika der, da).

Og han hadde visst forvilla seg inn på de ‘hemma’ sitt territorium, da.

Og lurte på hva som foregikk, i Gurvika, da.

Og Pia og jeg, vi stod vel utafor forsamlingshuset der, da.

For Pia skulle kanskje ta seg en røyk.

(Noe sånt).

Men da vi hørte at han ‘inntrengeren’ var fra Sande.

Da stakk jeg og henta tre glass, da.

For jeg var jo nesten fra Sande selv.

Ihvertfall fra nabobygda.

Så da fikk han fra Sande en knert vodka da, (husker jeg).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og da jeg skulle hente tre glass, i kjøkkenet, i forsamlingshuset, i Gurvika, der.

Så klikka nesten tante Ellen, (husker jeg).

Og spurte om hva jeg skulle med tre glass, (og sånn), da.

Hu lurte vel på hvem som skulle ha det tredje glasset, (tror jeg).

Kanskje hu var redd for at Rahel eller en av venninnene hennes, skulle få en drink?

Men de utenlandske jentene, de var jo i 18-19-årsalderen.

For Rahel er vel født det samme året som Axel.

Nemlig i 1978.

Så Rahel og venninnene hennes, de var vel nesten 20 år gamle, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.

Så hvis en av de fikk seg en knert vodka, så var vel ikke det så spesielt.

Men tante Ellen skulle liksom kontrollere meg der da, (virka det som).

(Enda jeg bare hadde sett tante Ellen, en håndfull ganger, før det her, da.

Så jeg kan ikke si at jeg kjente henne så bra, liksom.

Så jeg var nok kanskje litt avventende, når jeg hadde med henne å gjøre, da.

Siden jeg ikke kjente henne så bra da.

For jeg hadde vel bare sett tante Ellen, to ganger tidligere, på 90-tallet.

(Nemlig på det middagsselskapet, på Grunerløkka, mens jeg var i Geværkompaniet.

Og sommeren 1990, da Rahel, Ellen og Sophia Legind, var på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig med meg, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Martin var også i bursdagen til bestemor Ingeborg.

Sammen med sin datter Liv-Kristin.

Men de satt mest for seg selv, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg prata ikke noe særlig med Martin da, sånn som jeg husker det.

Siden han satt med sin unge datter, på fanget, sikkert.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg fikk heller ikke noe kontakt med Rahel og venninnene hennes, under dette selskapet.

(Selv om jeg satt ved siden av Sophia Legind, under middagen).

Så det var nok derfor, at jeg syntes at det var artig, at en kar fra Sande dukka opp der, da.

For jeg følte meg nok ikke så hjemme der, da.

Siden folka der virka så asosiale da, (eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og maten vi fikk der.

Det var vel antagelig ørret, (eller noe), tror jeg, hvis jeg skulle tippe.

For bestemor Ingeborg pleide ofte å servere fisk, da.

På bursdagene sine, i Nevlunghavn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dagen etter, (altså søndagen).

Så skulle vi på stranda, i Gurvika, da.

(For bestemor Ingeborg hadde vel leid de hemma sitt sted, for hele helgen, vel.

Noe sånt).

Dette var kanskje ute i august, (eller noe).

Siden jeg allerede hadde vært i Syden, denne sommeren, da.

Og jeg husker det, at Pia sa det, når vi gikk fra gjestgiveriet der.

At hu hadde så lyst på grillet kylling.

Så Pia ville at jeg skulle kjøpe med en halv kylling til henne, i matbutikken, like ved gjestgiveriet der, da.

(Der hvor Pia og jeg hadde spilt på et fotballspill, på 70-tallet.

Som stod rett utafor den butikken cirka, da).

Og da jeg gikk inn i den matbutikken.

Så stod det ei pen tenåringsjente, aleine i ferskvareavdelingen der, husker jeg.

Og jeg ba om en halv kylling, da.

Men hu jenta klarte ikke å ta ut kyllingen, da.

Men jeg hadde jo jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, noen år før det her, da.

Så jeg måtte hjelpe hu pene tenåringsjenta, med å ta ut kyllingen, og dele den, da.

(Og uten at jeg veit hvorfor de tulla sånn, i den matbutikken.

Hva dreiv de som jobba der med, liksom.

Siden de hadde latt ei pen jente, som ikke hadde peiling på jobben sin, stå aleine i ferskvareavdelingen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da vi kom opp til Gurvika der.

Så var det vel sånn, at vi stod og prata litt, ikke så langt unna inngangen der.

(Med tante Ellen, eller noe sånt).

Og da, så begynte Daniel å løpe rundt der, husker jeg.

Og han forvilla seg bort til noen ‘Dissimilis-folk’, som var på ferie i en hytte der da.

(Sammen med noen som passa på dem, da).

Og ei sånn hemma dame, i 20-årene vel, skremte Daniel, da.

Så jeg måtte liksom gå mot hu hemma dama, da.

For Pia, hu turte ikke å hjelpe Daniel, da.

(For Pia ble så redd for hu Downs-dama, da).

Men da hu hemma dama så at jeg gikk mot henne.

Så bare ‘frøys’ hu Dissimilis-dama, da.

Og hu turte ikke å løpe etter Daniel lenger, da.

Så da kom Daniel seg unna, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at Rahel likte mine hverdags-klær, (som jeg hadde kjøpt, etter å ha lest FHM og fått råd av Axel, osv.), bedre enn det tøyet, som jeg hadde hatt på meg, på middagen, dagen før, da.

For Rahel snakka med Sophia Legind, (var det vel), om hvor kul og fin jeg så ut, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at tante Ellen, dreiv og babla, (ut i lufta vel), om hvordan det skulle gå, på stranda, med onkel Martin.

Siden Rahel og hennes venninner, fortsatt var i tenårene, da.

Ellen lurte på om Martin tålte å se nesten nakne tenåringsjenter da, (skjønte jeg).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nede på stranda der, så hadde Ellen en mannlig, afrikansk venn, (husker jeg).

Hun hadde vel tatt han med fra Sveits, (tror jeg).

Og jeg tror ikke at dette var den samme negeren, som hu var samboer med, da Pia og jeg besøkte henne, i Sveits, sommeren 1987.

For han het nemlig Dieter.

Og jeg tror at han Dieter ville ha sagt ‘hei’.

(Siden jeg spilte badminton med han, der nede, da).

Så dette var nok en annen neger, da.

Og han neger-vennen til tante Ellen.

Han hadde gjort noe som virka veldig komisk da, (husker jeg).

For han hadde spikka av noen greiner, av noen trær eller bregner.

Og lagt seg under dem, for å få seg litt skygge, da.

Så det her var jo som noe helt surrealistisk, husker jeg, at jeg syntes.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi lå på stranda der.

I Gurvika.

Så lå vel Rahel og hennes tenåringsvenninner toppløse der, (mener jeg å huske).

Og jeg kikka sikkert litt på hu pene tyske, da.

(Selv om hu vel hadde litt kort hår).

Og mora mi, hu skrøyt til noen, om at jeg hadde vært i Syden, den sommeren, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etterhvert, så bestemte jeg meg for det, at jeg måtte finne på noe der, da.

For jeg kjeda meg litt, da.

Så jeg fant ut det, at jeg måtte kjøpe noen iskrem.

Så jeg gikk da, over den knausen der, vel.

Og over til campingplassen Oddane Sand, da.

(Der hvor jeg hadde møtt onkel Håkon, sommeren før.

Før jeg dro til Løkken.

Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg kjøpte vel en 11-12 iskrem, (eller noe), vel.

(I den lille butikken, på campingplassen der.

Hvor ei litt sur kassadame, ikke sa ‘takk’ og ‘værsågod’, (eller noe sånt), vel.

Sommeren før, da.

Noe jeg klagde på til bestemor Ingeborg på da, (husker jeg).

Men bestemor Ingeborg mente at hu kassadama var ok, da).

Og til og med de toppløse tenåringsjentene, ville ha iskrem da, (husker jeg).

(Når jeg kom tilbake igjen, til Gurvika der, da).

Og Rahel sa vel noe sånt som at ‘Erik er flink’, (eller noe), da jeg heiv til henne en iskrem, der hu og tenårings-venninnene hennes lå toppløse, da.

Men tante Ellen ville ikke ha iskrem, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Selv om vel alle de andre, (inkludert mora mi), ville ha det, da.

Så jeg spiste en iskrem selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter det her, så svømte de tenåringsjentene over til en øy, som lå litt uti bukta der, utafor Gurvika, da.

Men det var en øy, som jeg ikke hadde hørt om før, da.

Så det var ikke aktuelt liksom, for meg, å svømme etter de her tenåringsjentene, da.

(Som jeg tippa at ville være aleine, da).

Ihvertfall ikke siden at tante Ellen hadde vært bekymra for om Martin tålte å se nakne tenåringsjenter, litt før det her, da.

(Før vi gikk ned på stranda der, liksom).

Og ikke veit jeg hva de jentene dreiv med på den øya der.

Men det vet dem vel kanskje selv.

(Hu ganske pene tyske tenåringsjenta.

Hu hadde jo ganske kort hår.

Så det er mulig at noen av de her tenåringsjentene, var mer eller mindre lesbiske, da.

Det er mulig.

Jeg lurte nok litt på om det var sånn, ihvertfall, tror jeg.

Sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da mora mi, Pia, Daniel og jeg.

Skulle ta en buss, fra nede i havna, i Nevlunghavn der.

Og inn til Larvik, da.

Etter at vi hadde vært på stranda, og pakka tingene våre, på gjestgiveriet.

(Som ikke var helt ordentlig, må man vel si.

For det var sånn, at døra til doen, som var på gangen, ikke gikk an å låse ordentlig da, husker jeg).

Så skulle vi gå på bussen, da.

Og da var det to unge tenåringsjenter, (to brunetter vel), i skikkelig trange klær da, husker jeg.

Som stod og tulla, ved inngangen til bussen da, (husker jeg).

Så det her var litt spesielt da, husker jeg.

For de her to tenåringsjentene var så unge, slanke, smekre og pene, da.

Så de var nesten som to ‘sex-kittens’ da, kan man vel si.

Så hva de dreiv med der, siden de hang der hvor man gikk på bussen.

Det veit jeg ikke.

Men det her virka litt rart for meg da, husker jeg.

At de to tenåringsjentene ikke klarte å gå på bussen liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg kom tilbake til Oslo.

Så måtte jeg ta 71-bussen opp til Rimi Bjørndal da, husker jeg.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

For Bjørndal-Hilde hadde hatt ledervakta, dagen før, da.

(Nemlig på lørdagen).

Og hu var bare en reserve-leder, denne sommeren.

For hu likte vel ikke å jobbe som leder egentlig, vel.

Og hu hadde ikke lært å ta melke og brød-bestillinga, (for eksempel), da.

Og hu hadde vel ikke planer om å få seg en leder-karriere, i Rimi, heller, (tror jeg).

(Og hu flytta til ‘Gokk’ ikke så lenge etter det her, da).

Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han hadde vel godsnakka litt med henne, da.

Og fått henne til å jobbe som låseansvarlig, noen vakter, den sommeren, da.

Noe sånt.

(For Bjørndal-Hilde, hu kjente jo butikken bra, da.

For hu jobba jo allerede der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da.

Så Bjørndal-Hilde, hu trengte nok ikke så mye opplæring, for å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, akkurat).

Så jeg måtte ta melke og brødbestillinga, da.

På veien hjem fra Nevlunghavn.

Og så møtte jeg han somalieren, (eller hvor i Afrika han egentlig var fra), som så stygt på meg, i Slimeveien, da.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Etter at jeg hadde tatt de bestillingene, da.

(For Bjørndal-Hilde skulle nemlig jobbe tidlig på mandagen, da.

For seinvaktene der, de var liksom ‘mine’, da).

Og så tok jeg 71-bussen ned til sentrum igjen, da.

Og kjøpte meg en kebab, ved Stortorvet der, da.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og hva jeg kjøpte, til bestemor Ingeborg, i 80-års gave?

Jeg fikk med Pia på å spleise på en flaske cognac, fra Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle ovenfor Kiwi der), hvis jeg husker det riktig.

For Elisabeth Falkenberg, hu lagde jo så spetakkel, da jeg kjøpte en flaske whiskey, til hennes 30 års-dag, (sammen med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud).

Og bestemor Ingeborg var jo ikke lesbisk heller, sånn som Elisabeth Falkenberg.

Så da fikk jeg med Pia på å spleise på en flaske Larsen cognac, (eller hva det merket het igjen), til bestemor Ingeborg da, husker jeg.

Et merke jeg hadde lest om, i en avis, (eller noe sånt), tror jeg.

Og det husker jeg at bestemor Ingeborg kommenterte om da, (på sitt dansk-norsk), at visstnok var et kjent merke, da.

Mens hu smilte vel.

(Så det var muligens noe som var morsomt.

Hva vet jeg).

Men det var en ganske dyr cognac-flaske da, husker jeg.

Til 400-500 kroner, eller noe sånt, vel.

Men jeg mener at det var det, som Pia og jeg, spleisa på, i gave, til bestemor Ingeborg, på den her bursdagen.

Hvis ikke det var til en annen av hennes bursdager på 90- eller 2000-tallet, da.

(Mener jeg tipper at det var den her).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

13. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal

En morgen, på bussen, til Rimi Bjørndal.

(Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).

Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.

Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).

At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.

Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.

Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

(For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).

Noe jeg gjorde, da.

Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.

For dette må vel ha vært i 1997.

Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).

Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.

Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).

Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.

For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.

Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.

Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.

Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.

Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.

På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.

(Etter at Irene Ottesen, slutta der).

Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.

(Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.

Av forskjellige grunner.

De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.

Hvem vet).

Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.

Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.

For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.

Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.

Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.

Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.

Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.

Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.

På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).

Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.

Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.

Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.

Og lærte ting raskt, da.

Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).

For jeg var jo under press selv.

(Om at vi måtte få satt opp varer, osv).

Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.

For kundenes syn, på butikken.

Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.

(Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).

Mens hu tok frukta, da.

For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.

(Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.

Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).

Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.

(Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.

For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.

Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).

Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).

Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.

Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.

(Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).

For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.

Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.

Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.

Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.

(Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.

For å sette ut og bestille de, da.

For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.

Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.

Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.

Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.

Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.

Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.

Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).

Så jeg hadde nok å gjøre, da.

For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.

(På mandager og onsdager, var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).

Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).

Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.

Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.

Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.

Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.

Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.

For jeg var jo ‘ostesjef’, på Rimi Nylænde, fra 1994.

Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.

Ihvertfall to dager i uka, da.

Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.

(Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).

Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.

For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.

Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.

Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.

(Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).

Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).

Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.

Våren 1997, (var det vel kanskje).

Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.

(For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.

I den her tidsperioden.

Fra våren 1997 til høsten 1998, da).

(For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.

Husker jeg.

For den første bussen, til Bjørndal.

Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.

Så stengte Rimi Klemetsrud.

For den butikken skulle legges ned, da.

For de skulle bygge et nytt senter der.

Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.

Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).

Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.

Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.

Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.

Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.

Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.

Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.

Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).

Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.

(Etter at Irene Ottesen slutta).

At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.

Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.

For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.

Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.

Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.

Rundt klokka 18, da.

For de begynte å jobbe klokka 16.

Og butikken stengte klokka 20, da.

Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.

For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.

Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.

Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.

Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.

Hu rydda, fylte på og telte melka, da.

Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

For hu var ei russejente da, for å si det sånn.

Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).

Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).

Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.

Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.

(Noe sånt).

Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.

Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.

Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.

Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.

Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.

Så den butikken måtte liksom temmes, da.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.

(Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.

Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.

(Som om hu var mora hans, omtrent).

Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).

For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.

(Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.

At han seinere ble kalt for ‘Flonaldo’, vel).

Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.

(Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.

(Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.

Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.

Noe sånt).

Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.

Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.

(Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).

Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.

For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.

(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.

(Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

13. september 2012
Jeg sendte en Facebook-melding til Vanja Bergersen

13. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 37: Mer fra Rimi Bjørndal

På Rimi Bjørndal så jobbet det også innimellom ei ung, lyshåret dame, fra Gamlebyen.

Hu hadde jobbet som assistent, under Leif Jørgensen, på Rimi Siggerud, før det her, da.

Men hu orka ikke å jobbe som leder i Rimi lenger, (husker jeg).

For, (som hu fortalte meg), så orka hu ikke det presset, om at de måtte rydde alle hyllene, hver kveld.

Noe som jeg alltid gjorde, da jeg jobba, på Rimi Nylænde, da.

Men jeg var jo i så bra form, etter Geværkompaniet, osv.

Så det virka som for meg, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde brukt min harde jobbing, på Rimi Nylænde, for å legge press, på andre assistenter, i sitt distrikt, som jobba på omtrent like store butikker, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, (etter at jeg hadde skrota HiAce-en).

Så glemte hu fra Rimi Siggerud nøkla sine, i garderoben, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

Og jeg var jo den eneste assistenten der en stund.

(For Irene Ottesen, hu begynte å jobbe som ambulerende butikksjef, vel).

Så jeg var vant til å ha med de ansatte å gjøre da, (for jeg jobba så godt som alle seinvaktene).

Og til å holde hjulene igang liksom da, på Rimi Bjørndal.

Så jeg ringte da hjem til hu fra Rimi Siggerud, (husker jeg).

For telefonnummeret hennes stod på telefonlista, på kontoret.

Også prata jeg med mora hennes, (mener jeg å huske).

Og da jeg kom ned til sentrum, (på vei til St. Hanshaugen).

Så dro jeg en tur innom Gamlebyen da, med trikken vel.

(For hu her bodde ikke så langt unna, der Oslo-leiligheten, til onkel Runar lå, mener jeg å huske.

Hu fra Rimi Siggerud bodde vel et par kvartal, (eller noe), nærmere sentrum, mener jeg å huske.

Noe sånt).

Og da, så satt hu lyshåra fra Rimi Siggerud, i et vindu, i andre eller tredje etasje, i en leilighet, i en bygård der, da.

(Eller om hu stod der).

Omtrent som at hu var som en slags Tornerose, som var innesperret i et tårn, da.

Og som ble holdt fanget av en drage, (eller noe sånt), kanskje.

Så jeg måtte kaste nøklene hennes opp til henne da, (husker jeg).

Og hu klarte vel å ta de imot, på det andre forsøket, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så da fikk jeg meg en sightseeing, til Gamlebyen og, på lørdagskvelden, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn en gang, at hu fra Rimi Siggerud, hu gikk på bussen en gang, som jeg hadde gått på før henne, vel.

(Noe sånt).

Også gjorde hu et poeng av det, (husker jeg), at jeg hadde så spenstige bein, da.

(Til og med etter kneoperasjonen min).

For jeg brukte nok da antagelig den Levis 501-buksa, som Karl Henrik Burud, hadde fått låne, av meg, på personalfesten som jeg arrangerte, noen måneder før det her, da.

Og da hadde jeg jo fulgt Axels råd, (da jeg kjøpte den buksa), og kjøpt en type bukse, som passet akkurat, sånn at man ikke behøvde å bruke belte, da.

(Noe som var Oslo-moten da, sånn som jeg skjønte det, på Axel, ihvertfall).

Og da ble hu blondinna fra Rimi Siggerud og Gamlebyen så imponert da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For jeg hadde vel ikke da like tynne bein, som jeg hadde, før jeg var i militæret, (tror jeg).

For jeg husker det, at etter militæret, så var jeg litt stolt noen ganger, (på T-banen), når jeg satt ved siden av andre karer, som var omtrent like høye, som meg, da.

For da kunne det faktisk hende, (husker jeg), at jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, da.

(Husker jeg fra Furusetbanen, til Ellingsrudåsen, (må det vel ha vært), etter militæret, en gang).

Og akkurat det, det skjedde nok rimelig sjelden, på tida før jeg var i militæret.

(At jeg hadde kraftigere bein, enn sidemannen, på T-banen, (for eksempel), mener jeg).

For jeg husker at fotballtreneren min, på Berger IL, (hvor jeg var knøttespiller, lilleputtspiller, småguttspiller og guttespiller), nemlig faren til Ole Kristian Skjellsbekk, i klassen min.

Han sa det, på en trening, en gang.

(På en trening hvor vi blant annet trente løpsteknikk.

Noe som vel bare skjedde en gang, tror jeg).

At jeg hadde en bra løpsteknikk, men at jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’, da.

(Noe sånt).

Så før militæret, så pleide jeg alltid å ha rimelig tynne bein, da.

Men etter militæret, så hadde jeg nok fått litt kraftigere bein, da.

Men etter at jeg fikk den kneskaden, så har beina mine nok blitt litt tynnere igjen, da.

(Ihvertfall innimellom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en gang, etter at jeg ble butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

Så skulle jeg kjøpe meg en ny mobil, eller noe, i Oslo sentrum, da.

(Hvis ikke det her var en annen gang, da).

Og da, så husker jeg det, at jeg så hu her blondinna, (fra Gamlebyen og Rimi Siggerud), krysse Storgata, (ved Gunerius der), sammen med to tøffe og barske arabere, i 30-åra, vel.

Mens jeg prøvde å nikke til henne da, (siden jeg jo kjente henne igjen, fra Rimi Bjørndal).

Men jeg klarte ikke å få noe øyenkontakt med henne, da.

Så hu kjente meg kanskje ikke igjen, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

17. mai 1997, (må det vel ha vært).

Så hadde jeg ikke noe sted å dra, husker jeg.

Men jeg ble invitert på nabolagsfest, av søstera mi, i Tromsøgata, der da.

(På det første stedet som hu bodde, i Tromsøgata.

I en bakgård der, da).

Og da var det en nabo der, som var litt pussa da, husker jeg.

Og som begynte å prate om meg da, husker jeg, at jeg overhørte.

Og han lurte på hvorfor jeg, som var så fin, rank, kjekk og sterk.

Måtte tilbringe min 17. mai, sammen med sånn berme som dem, liksom da.

(Sånn som jeg skjønte han, ihvertfall).

Mens han nesten begynte å sippe, da.

(Hvis ikke det her var 17. mai året før, da.

Noe sånt).

Så jeg kunne nesten ikke vise meg, i Tromsøgata der, da.

Siden jeg så så kjekk, veltrent og vellykket ut da, etter militæret.

For jeg gjorde de andre karfolka der deppa, da.

Siden jeg så så fin og elegant ut da, (eller hvordan man skal forklare det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer forresten på, om det var der det ekteparet i Olsenbanden bodde, i Olsenbanden-filmene.

(Hu mora til Fleksnes og han med jordmor-veska).

Det første stedet, som Pia bodde, i Tromsøgata, der.

(Der hvor jeg var på en sånn nabolagsfest, en 17. mai, en gang, i 1996 eller 1997).

Hvis ikke det var noen i filmen ‘Lasse og Geir’, som bodde der, da.

Hm.

Hvem vet.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at sommeren 1997.

Så var jeg i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn.

(Som jeg har noen bilder av, på nettstedet mitt, under ‘Om’).

Og på den tida, så var jeg den eneste nestlederen, på Rimi Bjørndal.

Så hu lave ‘dundra’ Hilde, (med mørkt krøllete hår), hu måtte være låseansvarlig der da, den ferien.

Og den søndagen, som jeg kom hjem fra bestemor Ingeborg sin 80-års dag.

Så måtte jeg ta bussen oppom Rimi Bjørndal da, husker jeg.

For jeg måtte ta brød og melkebestillinga, da.

Som Hilde skulle lese opp, når Bakers og meieriet ringte, mandag morgen, da.

For Hilde klarte ikke å ta bestillinger, da.

(For hu var så fersk som leder, da).

Så hu klarte bare å låse, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og siden dette var en søndag kveld.

Så var det halvtimes-ruter, på bussen.

Og da, så tenkte jeg det, at jeg kunne gå litt ned i Slimeveien der, da.

Til en annen bussholdeplass.

Sånn at jeg slapp å stå og kjede meg.

Og på vei ned Slimeveien der, da.

Så møtte jeg en sint somalier, (var han vel).

Som var rundt 20 år gammel, vel.

Som pleide å handle, på Rimi Bjørndal, da.

Og han så stygt på meg, husker jeg, da jeg møtte han, i Slimeveien der, da.

Og han hadde visst slåss med David Hjort på bussen og, en gang.

Men jeg å huske, at David Hjort fortalte en gang seinere, vel.

(Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at ‘Rimi Bjørndalen’, som Rimi sa, det var feil, da.

(Selv om distriktsjef Anne-Katrine Skodvin omtrent alltid sa ‘Bjørndalen’, vel).

Det het Bjørndal, (og ikke Bjørndalen), fortalte Dundre-Hilde da, (husker jeg).

(Og hu sa vel det, at alle de som bodde der, sa ‘Bjørndal’, da.

Noe sånt).

Og Dundre-Hilde, hu fortalte meg også det en gang, (husker jeg), at grunnen til at Granbergstubben tidligere het Slimeveien, det var på grunn av at en gård, i nærheten, (som jeg ikke vet om finnes lengre), het Slime gård, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, jeg så på Wikipedia nå, at den veien opp til Rimi Bjørndal der, den heter Slimeveien enda.

Og den veien som går parallelt, som rekkehus-blokkene ligger i.

Den heter Granbergstubben da, (husker jeg).

Men grunnen til at vi prata om Slimeveien og Granbergstubben.

Det trodde jeg var fordi, at Slimeveien hadde bytta navn, til Granbergstubben.

Men, det er mulig at jeg misforstod hu Dundre-Hilde i 1996 eller 1997, (eller noe da).

Og at det bare var Rimi Bjørndal, som bytta addresse, fra Slimeveien til Granbergstubben.

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveld, etter at vi hadde gjort opp kassene, på Rimi Bjørndal.

Så låste jeg butikken, da.

Og gikk ut fra butikken sammen med Dundre-Hilde og Vanja Bergersen, som begge hadde sitti i kassa vel, den dagen.

Og da, like utafor personalutgangen, til butikken der.

(Et sted som lå rimelig bortgjemt til, for å si det sånn).

Så ‘dundra’ plutselig Dundre-Hilde på meg da, (husker jeg).

Og jeg hadde jo et dårlig kne.

Men likevel så klarte jeg å ta et selvforsvars-knep, som jeg hadde lært i Geværkompaniet, på hu Dundre-Hilde, da.

Men Dundre-Hilde, hu hadde et så lavt tyngdepunkt, da.

Så hu gikk ikke i bakken, da.

Men jeg kunne nok fått henne i bakken, hvis jeg hadde lagt litt mer av vekta mi, oppå henne, da.

For det var liksom sånn, at jeg fikk Dundre-Hilde til å miste fotfestet da.

Også stod jeg liksom og vippet på henne der, da.

Men hu vippa ikke så mye, at hu gikk i bakken, liksom da.

For da måtte jeg nok ha lagt ganske mye av vekta mi, oppå henne, (tror jeg).

Siden hu var ganske rund og brei, da.

Og da er det mulig, at jeg selv også hadde fulgt med henne, ned i bakken, og landa oppå henne da, (muligens).

Og det hadde kanskje blitt litt vel intimt og sånn.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Så jeg lot henne få tilbake balansen, da.

Istedet for å risikere å lande oppå henne, på bakken, da.

Og jeg tenkte vel at jeg måtte være snill, siden jeg var sjef der da, liksom.

Men hvorfor Dundre-Hilde angrep meg, det veit jeg ikke.

Men kanskje hu var litt lesbisk og ville imponere Vanja Bergersen?

Hva vet jeg.

Vanja Bergersen sa ihvertfall til Dundre-Hilde, (etter det her angrepet), at ‘du sleit litt der’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt Vanja Bergersen, så glemte jeg det prinsippet mitt, om å ikke blande ‘business and pleasure’, (husker jeg).

For jeg ba henne med ut på kino, en gang, (må jeg innrømme).

Men det var kanskje fordi at jeg var litt nedfor, etter kneoperasjonen min, da.

Og på den tida, så var hu Vanja Bergersen, så hyggelig, da.

Mens hu satt i kassa ovenfor meg, da.

Men hu kunne ikke bli med på kino, da.

For dette var midt i eksamensstria hennes da, (husker jeg).

Så jeg tulla kanskje litt og, (må man vel si).

Siden jeg jo spurte henne om det, selv om jeg jo hadde fått med meg det, at hu var nervøs, på grunn av alle eksamenene sine, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Vanja Bergersen, hu flytta etterhvert til Uranienborg, (eller noe sånt), bak slottet, (mener jeg å huske).

Og Vanja Bergersen, hu jobba for Kari Jaquesson også, husker jeg, at hu fortalte meg, på bussen en gang, (var det vel).

Som aerobic-instruktør, da.

Og Vanja Bergersen, hu ville det, at jeg skulle ta med meg Axel, (som hu vel hadde hørt om kanskje), ned til Kari Jaquesson, (på Aker Brygge vel), for å være med i aerobic-klassen, til Vanja Bergersen, en gang, da.

Men det gadd jeg engang å spørre Axel om, husker jeg.

For det syntes jeg at virka for flaut, da.

For aerobic var ikke noe for karer da, husker jeg, at jeg syntes.

(Selv om Ove faktisk var med, i aerobic-NM, for menn, en gang, tidligere på 90-tallet, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, hu hadde også lyst til å bli med meg, å skyte med AG3.

(Husker jeg, at hu foreslo, på bussen ned til sentrum, en gang).

For jeg hadde vel fortalt henne, at jeg var i Heimevernet, da.

Og jeg kunne godt ha tatt henne med på det.

Men jeg kjente ingen i Heimevernet så bra, da.

Og jeg visste ikke hvordan jeg skulle få tak i AG-skudd.

For jeg kunne jo ikke ta av de 200 skuddene, som jeg hadde hjemme.

For den pakken skulle man ikke åpne, liksom.

Og det ville blitt litt rart, å dratt på noe sånt, bare for ei dame, liksom.

Siden dette var noe med Heimevernet, da.

Da måtte det ha vært sånn, at jeg dro dit først selv, av egen interesse.

Og så tok med, (for eksempel), Vanja Bergersen dit, da.

Men nå var det ikke sånn, at jeg pleide å dra til forskjellige skytebaner, i Oslo, for å skyte med AG-en min.

Så da ble det litt dumt, hvis jeg skulle begynne med det, fordi at Vanja Bergesen ønsket det, (syntes jeg).

Så det sa jeg til henne det, at det ikke funka da, dessverre.

(Noe sånt).

For det syntes jeg at hadde blitt litt dumt, da.

For jeg visste ikke engang hvor en eneste skytebane, i Oslo, lå da.

Så det hadde blitt som et stort prosjekt for meg, da.

Og som hadde tatt mye tid, da.

(Noe som jeg ikke hadde så mye av).

Og jeg kjente ingen Heimevernsfolk heller, liksom.

(Som jeg kunne ha spurt om råd, angående de her tingene).

Hvis ikke, så kunne jeg godt ha tatt henne med på det, liksom.

Men det hadde kanskje virka litt useriøst også.

Ovenfor Heimevernet, mener jeg.

Hvis jeg plutselig dukka opp, for å øvelsesskyte, med ei dame, fra jobben.

Fordi at hu ville det liksom.

Og ikke fordi at det var noe jeg pleide å drive med selv, da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Og etter at jeg kom ned til sentrum igjen, fra Rimi Bjørndal, den søndagen, som jeg hadde tatt melke- og brødbestillinga, for hu Dundre-Hilde, da.

Så var jeg jo i sentrum liksom, da.

Og så tenkte jeg vel på hva jeg skulle kjøpe til middag, da.

For vanligvis, så pleide jeg å kjøpe noe, i en eller annen butikk, på St. Hanshaugen, da.

Men jeg tok jo da 71-bussen ned til sentrum, (må det vel ha vært).

Så da bestemte jeg meg for det, å kjøpe en kebab, ved Stortorvet der da, (husker jeg).

Der han Ellingsrudåsen-karen, som jeg hadde vært ute og festa med, på byen en gang.

For han var sammen med venninna, til hu Elisabeth, fra Bærum, som jeg var sammen med da, (må man vel si).

(Selv om jeg bare traff henne et par ganger.

På nyåret 1995.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, vel).

Han Ellingsrudåsen-karen, han pleide jo å kjøpe kebab, på den kebabsjappa, mellom Stortorvet og Karl Johan der.

Så jeg kjøpte meg en kebab der, da.

Og tok med meg den hjem vel.

Og det var jo en digg middag, på en varm sommerkveld, (må man vel si).

Så etter det her, så hendte det, at jeg istedet for å lage mat hjemme.

Begynte å kjøpe med meg, for eksempel, en kebab, da.

På veien hjem fra jobben.

For det var så lite kjøkken, i Rimi-leiligheten der.

Og jeg var vel ikke så glad, i å vaske opp, og sånn, da.

Og en kebab kosta ikke så mye mer, enn for eksempel å kjøpe koteletter, da.

Det ble vel omtrent den samme prisen.

Men det var jo kjøtt i kebaben, (som ga proteiner da, som musklene trenger).

Og det var jo salat i kebaben og.

Så jeg syntes at det ble like greit, å kjøpe med meg, en kebab eller burger, hjem da, etterhvert.

Og noen ganger også en frossenpizza, (hvis jeg var ekstra sulten), som jeg steika i den steikovnen, som hadde en løs glassplate, da.

Men som var mulig å bruke, i en del år, likevel, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Grunnen til at jeg kaller Hilde fra Rimi Bjørndal, for Dundre-Hilde.

Det er fordi, at jeg har jobbet sammen med, så mange Hilde-er.

Det er Hilde fra Matland/OBS Triaden, (hu som lærte meg opp, i kassa der).

Også er det Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud.

Også er det Hilde fra Rimi Munkelia.

Også er det Dundre-Hilde.

Som jeg kanskje heller kan kalle for Rimi Bjørndal-Hilde.

Også var det også ei Hilde, da jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Nylænde, høsten 1998.

Og hu kan man kanskje kalle for Nordstrand-Hilde.

(Siden hu bodde i retning av Nordstrand der.

Hvis man kjørte, fra Rimi Nylænde.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Og ikke så lenge etter, at jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

Så overhørte jeg det, (husker jeg), at Irene Ottesen og Unni, prata om meg, da.

Unni spurte Irene Ottesen, om hvorfor jeg jobba der.

Og Irene Ottesen sa at, ‘fordi han er flink’, (eller noe sånt).

Og det var litt spesielt da, husker jeg, å overhøre den her pratinga.

Så hu Unni, hu likte nok ikke meg da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

Men det skjønner jeg kanskje litt og.

For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen.

De klagde så mye på de ansatte, da.

På den tida, som jeg begynte der.

Så jeg var rimelig streng da, mot de ansatte der.

Siden Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde klagd så fælt, på den gjengen, som jobba der, på den tida, som jeg begynte der.

Og bedt meg om å hjelpe dem, med å ‘ta’ dem da.

(Eller hvilket uttrykk de brukte igjen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Og hu Liv fra Rimi Karlsrud.

(Som seinere ble butikksjef, på Rimi, i Grenseveien).

Hu var innom Rimi Bjørndal, for å hente noen varer, (eller hva det kan ha vært).

Ihvertfall så prata jeg såvidt med henne da, husker jeg.

Like etter at jeg hadde begynt, på Rimi Bjørndal, da.

Og da sa hu det, at hu hadde hørt det, at jeg jobba gratis der, da.

Mens jeg egentlig var sjukmeldt, da.

Og hu lurte på hva det kom av, da.

Men det var jo fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde vært så desperat, etter at jeg skulle begynne å jobbe der raskt.

For Anne-Katrine Skodvin, hu hadde jo sendt meg, for å prate med lederne på Rimi Bjørndal, om en ny jobb som assistent der, mens jeg fortsatt var sjukmeldt.

(Noe som vel la en del press på meg, må man vel si).

Og da var det så mye å gjøre på Rimi Bjørndal da, klage Kristian Kvehaugen.

Og jeg hadde jo kjeda meg rimelig mye, mens jeg var sjukmeldt.

Og jeg var også litt nedfor da, av å bare sitte aleine hjemme, etter kneoperasjonen min da, (husker jeg).

Så jeg syntes egentlig at det var greit, å begynne å jobbe litt tidlig, etter kneoperasjonen.

For dagene mine ble rimelig lange, når jeg bare satt hjemme aleine, i Rimi-leiligheten min, da.

For det her var jo også før jeg fikk meg internett, da.

Så jeg hadde bare noen litt kjedelige bøker, (må man vel si), å lese i, da.

Så jeg svarte vel ikke noe, da Liv fra Rimi Karlsrud beskyldte meg, for å jobbe gratis, da.

For jeg visste ikke at hu var i LO, (eller hva hu var).

Men det passa seg bare sånn da, etter kneoperasjonen.

For jeg tenkte på karrieren min, da.

Men jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle bli spredd, at jeg jobba noen vakter, i kassa, på Rimi Bjørndal, mens jeg fortsatt var sykmeldt.

Så hvordan hu Liv, fra Rimi Karlsrud, visste om det her, det veit jeg ikke.

Men jeg tenkte altså ikke så langt, som på det, at noen i Rimi, ville se negativt på dette.

For jeg ville bare hjelpe butikken jeg jobba i, til å gå bra, da.

Og jeg regna med det var greit, at jeg satt litt i kassa, selv om jeg var sjukmeldt.

For jeg var jo sykmeldt, for å ikke belaste kneet, da.

Og det gjorde jeg jo ikke, hvis jeg satt i kassa, da.

Så derfor regna jeg med at det ikke var noen ‘big deal’ liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

12. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997

En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.

Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).

Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.

Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.

For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.

(For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.

Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).

Så jeg regna med at det gikk greit, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.

Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.

Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.

For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.

Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.

For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.

Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.

Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.

Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.

At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.

Så det hadde jeg ikke råd til, da.

Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.

(For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.

For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.

Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.

Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.

Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).

Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.

(Siden de hadde dårlig råd, da).

Så derfor kjøpte jeg den bilen).

For det var også en sidedør, på den HiAce-en.

Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.

(For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.

Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.

Da vi jobba for Strømm Trevare).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.

Men sånn var det ikke, da.

(Ifølge Toyota Ensjø).

Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.

Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.

Bare på grunn av bakdøra.

(Og ikke hadde jeg råd heller).

Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.

For da var det fort gjort.

For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.

Og la den gå i vranglås, da.

Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.

Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).

Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)

(Noe sånt).

Så stor ble jo min overraskelse.

Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.

For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.

Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.

Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.

Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).

Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.

Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).

Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.

Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.

For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.

(Eller noe sånt).

Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).

For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.

Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.

Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.

Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.

De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.

Men så ikke, da.

Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.

Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.

(Må det vel ha vært.

Jeg hadde nok litt feber.

For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.

At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.

Som jeg hadde blitt invitert til, da.

Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.

For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.

Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.

Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.

Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.

Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.

For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).

Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.

Men det gikk akkurat, da.

Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.

For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.

Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.

Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.

Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.

Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.

Det var ikke klart for meg, da.

Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.

(Noe sånt).

Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.

Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.

Foran huset til onkel Runar, da.

Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).

Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.

Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.

Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.

For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.

(Trodde nå jeg ihvertfall, da).

Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.

På der her slektstreffet.

(Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.

Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).

Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)

For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).

(Fra faren min og onkel Runar og dem, da).

Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.

For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.

Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.

Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.

(Noe sånt).

Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.

At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.

Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.

Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.

Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.

Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.

Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.

Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.

Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).

(Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).

Som guttunge, da.

Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).

Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).

For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.

Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.

(Noe sånt).

Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).

(En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og kikka vel såvidt inn der, da.

Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.

Noe sånt).

Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Da jeg gikk ned trappa der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).

Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).

Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.

Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.

(Noe sånt).

Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.

(Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).

Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).

(Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.

For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.

(For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.

Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.

Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.

Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.

Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.

Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).

For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.

Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.

For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.

Jeg fylte jo 27 år, i 1997.

Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.

Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).

Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.

Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.

Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.

Men jeg drakk vanligvis øl, da.

Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.

Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.

Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.

Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).

Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.

Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.

(Altså i Havnehagen da vel).

Når hu skulle til skolen.

Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.

Men det var muligens sånn.

At jeg låste inn en klokkeradio.

I en slags safe, eller noe sånt.

For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.

Når jeg skulle på skolen, da.

For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).

Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).

Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.

(Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).

For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.

(Som det kanskje kunne høres ut som).

Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.

Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.

Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.

På armene, osv.

Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).

Og det husker jeg enda, da.

At det gjorde rimelig vond, da.

For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.

Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.

(Som lå nærmere hagen).

Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.

Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.

Og alle gjetta og gjetta, da.

Og jeg svarte riktig, da.

Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).

For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.

(Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.

For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.

Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.

(Noe sånt).

Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.

Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).

Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).

For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).

Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.

(Må man vel si, at han viste, under den her seansen).

Så han imponerte skikkelig, da.

Det tror jeg at de fleste der var enige om.

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.

Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.

For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.

For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.

Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.

Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.

Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).

Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.

(På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.

For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.

Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.

Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.

Mens vi drakk opp den vinflaska, da.

Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.

Og da jeg våkna dagen etter, da.

Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.

Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.

For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.

(Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.

Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.

Noe sånt).

Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.

Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.

Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.

Før hu gikk ut av rommet igjen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.

Selv etter at jeg hadde sovet.

Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

(Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.

Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.

Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).

Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).

Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.

Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).

Men da hadde Susanne stikki av, da.

Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.

(Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.

Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.

Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).

Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.

Istedet for å sitte på med meg, da.

For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.

Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).

Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.

At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.

Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.

Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.

For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.

(Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).

Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.

Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.

(Og trodd at var Ove, da).

Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).

For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.

(Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.

Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).

Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.

(Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.

Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.

Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.

For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).

Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).

Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.

Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.

(Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.

Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.

Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.

Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.

(Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.

(Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.

Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).

At de ikke gikk så bra sammen, da.

(Av en eller annen grunn).

Mens vi spilte fotball der, da.

Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.

(Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.

Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).

Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).

For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).

Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.

(Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.

Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.

Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).

Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.

(Noe sånt).

Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

(For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).

Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).

(Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.

Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.

Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.

Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

12. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 35: Enda mer fra St. Hanshaugen

Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.

Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.

(Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.

Hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sa Kristian Kvehaugen det.

En gang jeg kom på jobb.

At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).

Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

For jeg er jo fra Bergeråsen.

Og der var det verste man kunne ha.

Det var Lada eller Skoda, da.

‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.

(Sånne ting).

Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.

Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.

Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.

Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.

Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.

For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.

Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.

Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.

Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.

Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.

Siden de trengte penger, da.

Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.

Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.

Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.

Og det gjorde han vel heller ikke.

For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).

At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.

(Noe sånt).

Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.

Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.

Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.

Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).

Og kunne fortelle historier derfra.

For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.

For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.

Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.

At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.

Noe sånt.

Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.

Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.

(For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).

Og som var gul-beige, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.

Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.

Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.

Og hun sa at hu var mora til Diana, da.

(Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.

Og halvt chilensk, tror jeg.

Og som hadde spisepause, vel.

Noe sånt).

Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.

(Noe sånt).

Også gikk hu igjen.

Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.

Så begynte hu Diana å grine, da.

For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 34: Mer fra St. Hanshaugen

En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.

(Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).

Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).

For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.

(Av en eller annen grunn).

Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.

Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.

(Det er mulig).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.

Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.

(Hva vet jeg).

Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.

Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.

For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.

For mora mi var liksom så spesiell, da.

Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.

For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.

Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.

For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).

Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.

Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.

(Av en eller annen grunn).

Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.

Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og en stund etter det her.

(Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).

Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.

Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).

Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.

Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).

Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).

Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.

Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).

(Eller hvordan man skal forklare det).

Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.

Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.

Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.

(Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).

Og på den første, av disse to byturene.

Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.

At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.

Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).

Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).

Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.

Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.

Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).

Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).

Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.

Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.

Før han fanget den igjen, da.

Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.

Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.

Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.

I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.

Men Axel er jo så stor og sterk.

Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.

Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.

Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.

Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).

Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.

Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?

Nei, ikke jeg ihvertfall.

Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).

Så da tenkte jeg vel det.

At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.

(Noe sånt).

Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.

(Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).

Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.

Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).

Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).

Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.

(Noe sånt).

Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.

Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.

Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.

Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.

Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.

Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.

Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.

(Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).

Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.

Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.

Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.

Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).

Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.

Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.

(Som han kalte det).

Og da jeg spurte, hva det ville si.

Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.

(Noe sånt).

Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.

(Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.

Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).

Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.

Mens Axel herma etter han kjempen, da.

For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.

Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.

(Mener jeg å huske).

Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.

Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.

(Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.

For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.

Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.

Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

11. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 33: Assisterende butikksjef-møte 1997

Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.

Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.

Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).

Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.

Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.

(Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).

Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).

Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.

Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.

Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.

Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.

Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).

Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.

Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.

En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.

Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.

For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.

Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.

Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg husker litt mer fra båtturen.

Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.

Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.

Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.

Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.

Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.

På den her båtturen, da.

Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.

For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.

Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.

Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.

For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.

Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.

Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.

For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.

Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.

Hvis hu ble stressa og sånn, da.

Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.

At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.

(For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.

Noe sånt).

Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.

Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.

For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.

(For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.

Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.

Og det gjorde jeg, da.

Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).

For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.

For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.

Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.

Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.

Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.

Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).

At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.

Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.

Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.

Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.

På grunn av ditt eller datt, da.

Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.

Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).

Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.

Men da fikk vi bare avspasering, da.

(Av en eller annen grunn).

Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.

Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.

(Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).

Å synge på en sang(!), da.

Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).

Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.

Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).

Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.

Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.

En gang som jeg jobba der, som leder, da.

(Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.

Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).

Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.

(For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Og så på Rimi Munkelia.

Og så på Rimi Bjørndal, vel).

Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).

Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).

At, ‘de tar alle de beste folka våre’.

(Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.

På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.

For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.

Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.

Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.

Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.

Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.

For alt var liksom i orden, da.

Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).

Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.

Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.

(Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).

Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.

Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.

(Hvis jeg husker det, riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men lille julaften 1996.

Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.

Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.

For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.

(Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.

For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).

Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.

Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.

Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.

Og fikk med meg en eske aprikoser, da.

Og overføringsskjema ble skrevet, da.

Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.

Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.

Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.

Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.

Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.

Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.

Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.

Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.

Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.

Men det hadde hu ikke gjort, da.

Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).

Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.

(Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).

Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.

Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.

Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.

(For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.

Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.

Noe sånt).

For det ville blitt så flaut for meg.

Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.

For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.

Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.

Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.

For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?

De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.

Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.

For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.

Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.

Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.

Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.

Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.

Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.

(Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.

Da hu hadde bedt meg om råd, da).

Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.

At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.

Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.

For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.

Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.

Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).

For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.

Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.

Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.

Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.

Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.

Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.

Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.

Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.

Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.

Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.

Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.

Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

10. september 2012