johncons

Stikkord: Min Bok 6

  • Min Bok 6 – Kapittel 77: Fler erindringer fra Sunderland VII

    Litt ut i 2005, da mange av utvekslingsstudentene, avsluttet sitt opphold, i Sunderland.

    (Rundt midten av januar, vel).

    Så var det sånn, at Julian, (var det vel), hadde liksom villet besøke meg, (en eller flere ganger), inne på rommet mitt, (av en eller annen grunn).

    (Mens jeg satt foran PC-en min, om kvelden, da).

    Og Julian, han skreiv opp e-post-adressen sin, på et ark jeg hadde, inne på rommet mitt, (siden jeg hadde printer der).

    (Noe sånt).

    Og etterhvert, så ble det til, at jeg spurte de folka, som jeg bodde i samme leilighet som.

    Om de også kunne skrive opp, sine e-post-adresser, på det samme arket, da.

    (Mens de likevel var innom rommet mitt, for å si hadet, liksom.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Dörte, hu skreiv opp en e-postadresse, som het noe med ‘black lady’.

    Og det var jo rimelig rart, (må man vel si).

    For Dörte var jo hvit, (for å si det sånn).

    Men Dörte var jo også tysk.

    (Hu var jo fra det tidligere Øst-Tyskland, (mener jeg å huske, at hu fortalte)).

    Og hu var jo noen år yngre enn meg.

    Så jeg kjente ikke henne, (og kulturen hennes), så bra, da.

    Så hvorfor hu skreiv noe med ‘black lady’, i e-post-adressen, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Federica, (fra Italia).

    Hu skreiv også opp adressen sin, på det arket, (husker jeg).

    (Enda jeg nok bare ba om e-post-adressen.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På begynnelsen, av oppholdet mitt, på the Forge.

    Så ble jeg en gang litt overrumplet, av Dörte, (husker jeg).

    For hu spurte meg plutselig en dag, (på kjøkkenet/lounge-en vel), om hu kunne få se på magen min, (husker jeg).

    Og det er det aldri noen som har spurt meg om før, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

    Men det endte med, at jeg bare løfta opp t-skjorta mi, og viste Dörte magen min, (må jeg innrømme).

    Og jeg mener å huske, at Dörte så fortalte om, til en eller flere av våre kvinnelige ‘flat-mates’, at jeg hadde så mye hår, på magen, osv.

    (Noe sånt).

    Og Iwo svarte vel ingenting, (til Dörte), tror jeg.

    Da hu fortalte han det, at hu hadde sett, på magen min, da.

    (Noe sånt).

    Og hvorfor Dörte spurte meg, om det her, det skjønner jeg vel fortsatt ikke, (må jeg innrømme).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 76: Fler erindringer fra Sunderland VI

    Det var også sånn, at noen få uker, før Pia & Co. dukka opp, i Sunderland, (må det vel ha vært).

    Så hadde Brusk invitert meg inn, i nabo-leiligheten.

    (Noe han gjorde, kanskje 20-30 ganger, eller noe sånt.

    Noe sånt).

    Og da, så var det noe jeg gikk og tenkte på, da.

    Og som jeg betrodde meg til, ovenfor Brusk.

    For jeg husker det, at jeg fortalte til Brusk.

    At jeg lurte på hvordan det kom til å gå, når Pia og Siv dukka opp, i Sunderland.

    Siden at de begge hadde unger, som var afrikanske da, (som jeg sa, til Brusk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så svarte Brusk det, at han også var afrikansk, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste jo det, at Brusk var fra Syria.

    (Det hadde han jo fortalt meg tidligere).

    Men jeg var kanskje litt redd for det, at de folka som bodde, på the Forge, liksom skulle få sjokk.

    Når Pia og Siv, dukka opp der, med sine fargede unger, da.

    For Pia og Siv, de er jo hvite, liksom.

    Mens Daniel og Dennis liksom er negre, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Pia og Siv, etterhvert dukka opp, i Sunderland.

    Så viste det seg jo, at Siv sin sønn Dennis, ikke var afrikansk, likevel.

    Han var riktignok farget.

    Men han var liksom asiat, (og ikke afrikaner), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men.men.

    Grunnen til det, at jeg tenkte, på Siv sinn sønn, som afrikansk.

    Det var vel kanskje fordi, at jeg huska det, at Siv en gang, var sammen med en kjempesvær neger.

    På den tida, som søstera mi og Siv, bodde i Christies gate, i Oslo.

    (Noe de gjorde, på den tida, som jeg var i Geværkompaniet, (hvor jeg jo var, fra juli 1992 til juni 1993).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og en gang, som mora mi, var på besøk, hos Pia og Siv, (og Monika Lyngstad), i Christies gate.

    Så var det sånn, at Siv, (som er en ganske liten dame), og han kjempesvære negeren, var inne på det lille kammerset, til Siv, (som lå innenfor Pia sitt rom, vel).

    Mens Pia, mora mi og jeg, satt og liksom chatta, i stua der, da.

    Før vi dro og så filmen ‘Kafka’, på kino, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og det besøket mitt, (hos Pia og dem, i Christies gate), det etterlot et sterkt inntrykk, hos meg, (husker jeg).

    (Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Siden at jeg syntes det, at det nesten var noe litt usømmelig, over dette besøket, da.

    (Noe sånt).

    Siden at han negeren var så svær, og Siv var så liten, da.

    Og siden at rommet til Siv, også var veldig lite, da.

    (Det var bare såvidt plass til en dobbeltseng der, mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så noen ganger, (blant annet på den tida, som jeg studerte, i Sunderland), så pleide jeg å tenkte på Siv sin sønn Dennis, som afrikansk, da.

    (Noe sånt).

    Siden at jeg huska så godt det, at Siv og han kjempesvære negeren, (fra utestedet Jollys vel), var sammen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 75: Fler erindringer fra Sunderland V

    Det var også sånn.

    At universitetet, (må det vel ha vært), opplyste oss utvekslingsstudentene, om det.

    At vi ikke burde ha med for eksempel laptop-er.

    Hvis vi gikk tilbake, til the Forge, om kvelden, (fra det døgnåpne biblioteket Murray Library, som lå på the City Campus).

    (Noe sånt).

    For det var visst risiko, for at disse laptop-ene. da ville bli stjålet, på ‘student-veien’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At Iwo en gang viste meg det, at han hadde kjøpt fire to liters-flasker, med vann, på Aldi.

    (Det kostet et pund, for en sånn fire-pakning, mener jeg å huske).

    Eller, det er mulig at det var to fire-pakninger, som han hadde kjøpt.

    Uansett, så var det ihvertfall sånn, at Iwo gjorde et poeng av det, at han hadde stablet mange vannflasker, (fra Aldi), inn i et kjøkkenskap, da.

    (Dette var vel antagelig i juleferien, før Pia og dem, dukka opp der.

    Noe sånt).

    Men hvorfor Iwo gjorde et poeng av dette, det veit jeg ikke.

    Men det vet han vel kanskje selv.

    Man kan vel kanskje si det sånn, at det var litt lumpent gjort, av Iwo, (og Dörte, som han hadde felles husholdning med), å liksom bruke all skap-plassen.

    Men dette var et lavt plassert kjøkkenskap, som jeg selv vel aldri brukte, (av en eller annen grunn), mener jeg å huske.

    Jeg hadde vel et eget skap liksom, (som var hengt opp ganske høyt, på kjøkkenveggen), som jeg brukte til å ha engangsglass, og sånt, i.

    Og så hadde jeg vel litt plass, i kjøleskapet.

    Og det var vel det.

    (For fryseren var så liten, at man vel må si, at det ville blitt som noe dumt, (og upraktisk), å dele opp plassen.

    Noe sånt.

    Så fryseren bare brukte jeg vanlig liksom, da.

    Det vil si at jeg kunne ha for eksempel kyllingnuggets eller iskrem der.

    Men aldri mer enn en pakke, av hver vare, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At da jeg gikk hjem fra Sunderland sentrum.

    Etter å ha vært ute på en slags pub til pub-runde.

    En natt til søndag.

    Så var det sånn, at jeg av en eller annen grunn, begynte å ‘bable’ litt.

    Men en britisk ‘fyllefant’, som studerte, ved Northumbria University, (i Newcastle), husker jeg.

    Han var i lag med ihvertfall to damer, og vel også en eller flere kamerater, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og disse gikk, i samme retning, som meg, hjem fra byen, da.

    Og de bodde, cirka midtveis, mellom the Forge, og Sunderland sentrum, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg så jo det, at disse folka, forsvant inn i en leilighet, som lå langs fortauet, på den veien, som vi gikk ved.

    (Det var vel den veien, som gikk forbi sykehuset, (som Magnar hadde praksis ved, som sykepleier-student), tror jeg.

    Noe sånt).

    Men det var ikke sånn, at disse folka, inviterte meg inn, (på nachspiel), eller noe sånt.

    Og det var ikke sånn, at jeg ville trenge meg på, heller.

    Så det ble bare til, at jeg gikk aleine hjem, til the Forge, da.

    (Selv om jeg nok hadd blitt med, på noe mer festing, hvis jeg hadde blitt invitert, da.

    Men det ble jeg ikke, da.

    Av en eller annen grunn.

    Selv om jeg nesten ble litt kjent, med de her folka, mens vi dreiv og ‘trava’ hjemover, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 74: Fler erindringer fra Sunderland IV

    En dag, som jeg skulle i vaskerommet, (på the Forge), for å vaske, noen klær.

    (Dette må vel antagelig ha vært en dag, som student-utestedet Manor Quay var åpent.

    Noe sånt).

    Så stod det ei britisk jente, i slutten av tenårene, liksom som på utstilling, i resepsjons-rommet, (som lå mellom inngangen og vaskerommet), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var ei brunette.

    Og hu stod der, uten klær, (må jeg si).

    Hu hadde bare noe slags svart tape, (eller noe lignende), rundt det meste, av puppene og underlivet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er jo ikke hver dag, som man ser ei slank og naken ungjente, (liksom som på utstilling), når man går, for å vaske klær.

    Så jeg må innrømme at jeg smilte, til ei av cirka fire-fem damer, som hu brunetta liksom var i selskap med der, (av en eller annen grunn), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ble hu dama, (som jeg smilte til), sur, vel.

    Også spurte hu sine venninner, (på engelsk), om hvorfor jeg ikke smilte til hu nakne dama istedet, da.

    (Noe sånt).

    Men det hadde kanskje blitt litt flaut, for henne, da.

    (Hva vet jeg).

    Siden hu stod der naken liksom, (fra før), da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg bodde, i Sunderland.

    Så gikk jeg litt rundt, i sentrum der, og så, i butikkene, da.

    Og på en av de store bygningene, i sentrum, så hang det et kjempestort skilt, som det stod ‘Hooray the Lads’ på.

    Jeg skjønte ikke helt hva det skiltet, skulle bety.

    For det stod vel ikke noe varemerke, (eller logo, for eksempel), på det skiltet.

    Dette var bare et kjempestort skilt, som hang, på en bygningsfasade, da.

    (Omtrent som da Stortinget nylig ble pusset opp, (og det hang noen duker, med trykk av Stortinget foran bygget, som jeg har lest om, i de norske nettavisene).

    Noe sånt).

    Men seinere, så lærte jeg det, (når det var snakk om den lokale dialekten, vel).

    At ‘Hooray the Lads’, betydde ‘heia gutta’, (eller noe lignende).

    Og at dette var noe, som ble ropt, på fotballkampene, i Sunderland.

    Og grunnen til at dette skiltet hang der.

    Det må vel ha vært det, at fotballsesongen ganske nylig hadde begynt.

    (På den tida, som jeg flytta, til Sunderland, (nemlig høsten 2004)).

    For dette skiltet, (eller flagget), det så jeg bare en gang, da.

    (Selv om det vel var ganske ofte, at jeg gikk litt rundt, nede i sentrum der.

    For å se i butikker osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var jo sånn, at jeg hadde en tidligere klassekamerat, (i Norge), ved navn Magne Winnem.

    Og han likte å gå inn i matbutikker, (i Drammensområdet), for å liksom inspisere dem, da.

    (Siden han jobba som butikkleder, osv.

    Og liksom ville bli ekspert, på butikkdrift, da.

    Noe sånt).

    Og jeg hadde jo bodd, i Larvik sentrum, under oppveksten.

    (Nemlig i Jegersborggate, fra våren 1978 til høsten 1979).

    Og jeg hadde bodd mange år, inne i Oslo.

    (Nemlig fra 1989 til 2004).

    Så jeg var vant med, å kikke en del i butikker, i Oslo, da.

    Og noe av det morsomste, ved å flytte til England.

    Det syntes jeg at var, å gå å kikke, i de engelske butikkene, da.

    Jeg kikket mest i matbutikker.

    (For eksempel på Kwik Save, i Pallion, (ved Matalan der).

    Der gikk jeg rundt i mange minutter.

    Og kikka på de mange nye matvarene, som de hadde, i butikkhyllene, da.

    For jeg kjente jo de fleste matvarene, som de hadde, i Norge.

    Etter å ha jobbet, som leder, i Rimi, i cirka 10 år.

    Og jeg hadde jo handla mat selv, cirka hver dag, siden før jeg var tenåring.

    Så jeg var kanskje litt lei av norske butikker, da.

    Og syntes at det var spennende, å kikke litt, i de engelske butikkene, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en av de første dagene, som jeg bodde, i Sunderland.

    (Før jeg fikk meg internett, vel).

    Så gikk jeg litt rundt, i Sunderland sentrum, og kikka, i butikkene, da.

    Og i en sportsbutikk, så kikka jeg litt på fotballdrakter osv., da.

    Og den sportsbutikken, den hadde et stort, rundt stativ.

    Som det hang Sunderland-drakter på, da.

    (Nemlig drakter som er rød og hvit-stripete).

    Men det som var rart.

    Det var det, at på en fjerdedel av plassen, på dette stativet.

    Så hang det ikke Sunderland-drakter.

    Men det hang istedet Celtic-drakter, da.

    (Jeg kjente vel såvidt igjen de draktene, fra sportsnyhetene på TV, osv.

    Dette var drakter som så nesten akkurat ut, som Sunderland-drakter.

    Men de hadde grønne striper, (istedet for røde), da).

    Dette husker jeg at jeg syntes, at var merkelig.

    Sunderland lå da ikke Skottland, liksom.

    (Hvor Celtic jo er fra.

    De er vel fra Glasgow, vel.

    Noe sånt).

    Og dette skjønner jeg fortsatt ikke noe av.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    Altså, hvorfor de hadde så mange Celtic-skjorter, i butikkene, i Sunderland.

    (Og hvorfor disse draktene hang på samme stativ, som Sunderland-draktene).

    Men det finnes sikkert en forklaring.

    (Det er mulig).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 73: Fler erindringer fra Sunderland III

    Federica fikk en stor eske, med ‘tørrmat’, sendt fra familien sin, like etter nyttår, (var det vel), i Sunderland.

    Det var mye ‘pulver-retter’ fra Knorr, (husker jeg).

    Varene lå liksom hulter til bulter, oppi den store esken da, (mener jeg å huske).

    (For jeg var vel inne på rommet, til Federica, med en CD, (eller noe sånt), etter at hu hadde fått den store pakken.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke sånn at jeg bare hadde kontakt med Pia, (av de i slekta), mens jeg bodde, i Sunderland.

    Jeg ringte også Axel, en gang, fra Metro-en, (på vei hjem fra St. Peter’s Campus), mener jeg å huske.

    Og det var meninga, at Axel også skulle besøke meg, i Sunderland, (husker jeg).

    Litt utpå nyåret, i 2005, (var det vel).

    Men dette ble ikke noe av, da.

    Ettersom jeg jo flytta, til London, i februar, det året.

    Men dette var ikke heller så bestemt avtalt liksom, da.

    Det var ikke sånn at datoen, for når Axel skulle dukke opp, i Sunderland, var bestemt, liksom.

    Dette var mest noe løst prat, må man vel si.

    (Noe sånt).

    For Axel ville vel drøye det litt, før han besøkte meg, i Sunderland, (mener jeg å huske).

    (I motsetning til Pia, da.

    Som ville besøke meg, i Sunderland, allerede i desember, i 2004).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg prata med Pia, på telefonen, på rundt den tida, som faren min fylte 60 år, (husker jeg).

    (Noe han gjorde, 15. oktober 2004, da).

    For Pia ga meg et telefonnummer, som var til et hotellrom, på Park Hotell, i Drammen, (husker jeg).

    For faren min skulle feire 60 års-dagen sin, på Park Hotell da, (av en eller annen grunn).

    (Et hotell som forresten Pia, Christell, faren min, Haldis og meg, en gang bodde på, en helg, på midten 80-tallet, (som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).

    Av en eller annen rar grunn, (må man vel si).

    For vi bodde jo da egentlig på Bergeråsen, bare noen få mil unna).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes vel at jeg måtte ringe, siden det var faren min sin 60 års-dag, da.

    (Selv om jeg ikke hadde pleid å ha så mye kontakt med han).

    Og Haldis svarte telefonen, når jeg ringte da, (husker jeg).

    Og jeg husker at Haldis også prata med noen, i bakgrunnen, mens faren min og jeg, prata noe tørrprat da, (må man vel kalle det).

    (Haldis prata noe om at jeg aldri pleide å ringe, (hvis jeg hørte det riktig).

    Og så ringte jeg ‘nå’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Når jeg tenker mer på det.

    Så er det forresten mulig, at den esken med tørrmat, som Federica hadde, på rommet sitt.

    Var noe, som faren hennes hadde tatt med dit, da han var på besøk der, like etter nyttår, (var det vel).

    For han kjørte vel til Sunderland, (fra Italia), i sin egen bil.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 72: Fler erindringer fra Sunderland II

    Den første tida, i Sunderland.


    Så forestilte jeg meg jo ikke det, at det ville ta mer enn fire måneder, å få studielånet.
    Så jeg gikk ut en del på byen da, (aleine), i helgene.

    (Som jeg jo tidligere hadde gjort, i Brighton, på 80- og 90-tallet.

    Og i London, sommeren 2003).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det mest populære utestedet, (må man vel si), i Sunderland.

    Det het ‘Diva’, (husker jeg).

    Hvorfor ‘Diva’ het nettopp ‘Diva’.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var et vanlig diskotek, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Selv om navnet ‘Diva’ vel høres rimelig feminint ut, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg stod i køen, utafor Diva.

    (Mens jeg var på en slags pub til pub-runde, vel).

    Så kom jeg i prat med to britiske damer, som den ene av, hadde en sånn japansk-aktig lokk-mobil, (husker jeg).

    Disse to damene, de dro meg med forbi køen, og inn på diskoteket, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Og den kvelden, så ble jeg plutselig kasta ut derfra.

    Mens jeg bare stod og drakk en halvliter, (ikke så langt unna dansegulvet da), husker jeg.

    (Jeg ble kasta ut en bakdør der.

    Uten at jeg hadde gjort noe galt, sånn som jeg kunne forstå det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg møtte også disse to ‘mobil-damene’, inne på diskoteket.

    (Jeg tror ihvertfall at det var de.

    For mener at jeg kjente igjen mobilen, som hu dama hele tida sendte meldinger fra, (eller noe sånt), da).

    Og da stod de og prata med en britisk kar, (husker jeg).

    Og de ville ikke forklare meg, om hvorfor de hadde dratt meg med, forbi køen, da.

    Så disse to britiske damene, de var ikke så veldig enkle, å forstå seg på, da.

    (Vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg fant et ‘indie-utested’, (altså et utested som spiller uavhengig/alternativ musikk), i Sunderland.

    Og en gang, som jeg var på en ny pub til pub-runde, i Sunderland sentrum.

    Så traff jeg to britiske damer, (husker jeg).

    (For jeg var vel i et ok humør da, antagelig.

    Noe sånt).

    Og jeg prøvde å få disse, til å bli med meg, på det indie-utestedet, som jeg hadde funnet, (en tidligere helg), da.

    Men det ville de ikke.

    For hu ene mente visst at indie-utesteder, kun var for studenter, da.

    (Noe sånt).

    Men er det noe logikk i det, at alternativ musikk, kun skal være for studenter?

    Hm.

    Den sammenhengen er ikke logisk, for meg, ihvertfall.

    Dette var jo et utested, cirka som So What, i Oslo, sånn som jeg så det, ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Så vi ble ikke enige, da.

    Og disse damene og jeg, vi forsvant, til hver vår kant, da.

    (Etter å ha gått gjennom Sunderland sentrum.

    Og prata ganske høyt sammen, vel.

    En lørdagskveld.

    Mens vi gikk gjennom ‘utested-området’, i Sunderland sentrum, hvor folk stod i lange køer, og vel delvis kunne høre hva vi prata om, (og sånn), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at det var mer enn en gang, som jeg var, på Diva.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og noen ganger, så ble jeg nekta servering, på den ene sida, av en lang bardisk.

    (Noe sånt).

    Dette kan ha vært fordi at jeg var full.

    Men jeg syntes at det var rart.

    For jeg pleide aldri å bli nekta servering, i Oslo, liksom.

    (Og det hendte vel heller aldri, at jeg ble kasta ut, (fra noe utested), i Oslo.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (i Sunderland).

    At en gang, som Brusk hadde invitert meg, på besøk, i nabo-leiligheten, (på the Forge).

    (Av en eller annen grunn).

    Så gjorde han liksom narr, av nordmenn, da.

    For han sa plutselig det, (utenom sammenhengen liksom), at: ‘Alltid kniv og gaffel’, (på en nedlatende måte, må man vel si).

    (For det var vel sånn, at vi skulle spise noe mat der da, av noe slag, (i lounge-en, i nabo-leiligheten), tror jeg.

    Noe sånt).

    Og Brusk gjorde da et poeng av det, (ovenfor meg, (på norsk), og muligens også på engelsk, til de andre folka, som oppholdt seg, i lounge-en), at nordmenn ‘alltid’ spiste, med kniv og gaffel, da.

    (Noe han muligens mente, at var galt, da.

    Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 71: Fler erindringer fra Sunderland

    Det var også sånn.

    (En gang, like før jul, i 2004, må det vel ha vært).

    At Julian og Leyla en gang dukket opp, i lounge-en, (i ‘min’ leilighet), på the Forge.

    (Mens Iwo og meg, (og muligens også Dörte), satt der).

    Og da, så var jeg litt lei, av mas, om å reparere pc-er osv., for folk.

    Så da Leyla viste meg laptop-en sin.

    Og sa at jeg måtte fikse den.

    Så var jeg ikke så ivrig, (husker jeg).

    Men det som var problemet.

    Det var det, at en knapp, på tastaturet, var løs, (av en eller annen grunn).

    Så jeg behøvde bare å trykke litt, (med en finger), oppå tastaturet.

    (Mens Leyla fortsatt holdt laptop-en).

    Og så klikket den tasten, på plass igjen, da.

    (Så hvorfor de trengte hjelp fra meg, med denne laptop-skaden, (som vel kanskje var litt uvanlig).

    Det var vel kanskje litt rart).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg).

    At Leyla en gang klagde på meg.

    (Dette var vel muligens, på den festen som var, inne på Iwo sitt rom.

    Altså den festen som foregikk, samtidig med at Federica og Rosario, hadde en mye større fest, inne i lounge-en.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    For Leyla, hu mente det, at jeg ikke drakk så mye øl, da.

    (Enda hu selv ikke pleide å drikke, vel).

    For hu Leyla, hu sa noe sånt som, at jeg bare drakk 5-6 øl, (eller noe lignende), når jeg var på fest.

    Mens en britisk kar, som bodde, i samme leilighet, som Leyla.

    Han liksom slukte, 15-20 bokser øl, hver dag, da.

    (Noe sånt).

    Men hvorfor hu Leyla, begynte å prate, om det her.

    Det veit jeg ikke.

    (Men jeg lurte vel litt på det, om hu liksom prøvde å gjøre narr av meg da, (mener jeg å huske).

    Siden at det vel nesten kunne virke som, at hu Leyla ville ha det til, at jeg ikke var så veldig karslig, da.

    Siden at jeg ikke drakk, flere kasser med øl, hver dag da, liksom.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, noen uker etter dette, vel.

    At Iwo kalte Leyla, for ‘Leyla K’, (som vel er artistnavnet, til en kjent sangerinne), en gang, som hu Leyla, var på besøk, i leiligheten vår, da.

    (Noe sånt).

    Så hu Leyla, hu har vel antagelig et etternavn, som begynner på ‘K’, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men hva det etternavnet er igjen, det husker jeg ikke.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg søkte litt på nettet nå.

    Og artisten Leila K, staver fornavnet sitt, med ‘i’.

    Men da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

    (Noe jeg jo jobba som, fra høsten 1998 til høsten 2000).

    Så var det jo sånn, at jeg ansatte ei Leyla, (fra Skullerud), der, (husker jeg).

    (Ei som var venninne med Warzan, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).

    Men hu stava fornavnet sitt med ‘y’, (tror jeg).

    (Selv om hu fortalte meg det.

    Den første dagen sin der, vel.

    At på skolen, (i Norge), så pleide hu også å bli kalt for ‘Laila’, da).

    Men hvordan hu Leyla fra the Forge, stavet fornavnet sitt.

    Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal være ærlig).

    Og det kan også godt være, at jeg husker feil, når det gjaldt hvordan hu Leyla fra Min Bok 5,  stavet fornavnet sitt, forresten.

    (For dette er jo noen år siden, da.

    Og Leyla er vel ikke akkurat et vanlig navn, (i Norge), heller.

    For å si det sånn).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 70: London

    Federica flytta kvelden før meg, (var det vel).

    Og hu kyssa meg på begge kinna, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    (Noe som jeg regna med, at var skikken, (eller noe lignende), i de sydlandske landa, (husker jeg).

    Noe sånt).

    Og Federica ga meg også en juleglede-blomst, (eller noe lignende), som hu hadde hatt stående inne på rommet sitt da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men

    Jeg pakka de samme to koffertene, som jeg hadde hatt med til Sunderland, 4-5 måneder tidligere.

    Og jeg fikk igjen ikke plass til kabinettet, til PC-en.

    Men jeg planla å kjøpe et nytt kabinett, (til PC-en), etter at jeg hadde fått etablert meg, i London, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kasta kabinettet til PC-en, (og en del andre ting, som jeg ikke fikk plass til, i koffertene mine).

    Så la jeg merke til det, (husker jeg), at Federica, (må det vel ha vært), hadde kasta den monitoren, som hu hadde dratt meg med for å kjøpe, noen uker tidligere, da.

    (Siden at skjermen til laptop-en hennes, jo hadde slutta å virke.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En scanner/printer, som jeg hadde kjøpt meg, like etter at jeg flytta, til Sunderland.

    Den fikk jeg heller ikke plass til, (i koffertene mine), husker jeg.

    Så den ga jeg til Rosario, (som selv var opptatt med å flytte, til den ‘nye’ the Forge-leiligheten, den her dagen), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig tenkt å vaske rommet mitt, den siste dagen min, i Sunderland.

    (Og så ta toget til London, dagen etter).

    Men Rosario, hu fortalte meg det, at vi ikke trengte, å vaske rommene våre, da.

    Så da droppet jeg det, å vaske rommet mitt, da.

    Selv om det var litt grisete der, (rundt vasken osv.), mener jeg å huske.

    Siden jeg hadde pleid å pusse tennene og barbere meg, (med barberskum), inne på rommet mitt, hver dag, (siden at baderommet, i leiligheten, bare var for damer, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod inne på rommet mitt, og pakka tingene mine, osv.

    (Den store flyttedagen, må man vel kalle den.

    Siden Rosario vel flytta, til den nye the Forge-leiligheten, den samme dagen.

    Noe sånt).

    Så dukka plutselig hu spanske ‘bomulls-joggedress-dama’ opp, på rommet mitt, (husker jeg).

    Hu var sexy kledd, i en tettsittende olabukse og en topp, som vel visste litt av midjen, (mener jeg å huske).

    Hu ‘bomulls-joggedress-dama’, hu hadde fått vite det, at jeg skulle flytte, til London, da.

    Så hu spurte meg, om hu kunne få nøklene, til mitt rom, i den ‘nye’ the Forge-leiligheten, da.

    (Dette var noen nøkler, som jeg vel må ha fått i posten, fra universitetet, vil jeg tippe på.

    Noe sånt).

    For hu ‘bomulls-joggedress-dama’, hu ville gjerne bo, på rommet ved siden av han spanske ‘kjernekaren’ da, (sa hu).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa til hu spanske ‘bomulls-joggedress-dama’, at det var greit, at hu fikk nøklene, til det ‘nye’ the Forge-rommet mitt.

    (Et rom som jeg aldri var inne på.

    Og jeg var heller ikke inne, i den ‘nye’ leiligheten.

    For hva skulle jeg der, liksom.

    Jeg skulle jo flytte til London uansett, (for å si det sånn).

    Så jeg syntes at det var like greit, å ikke dukke opp, i den ‘nye’ leiligheten, (selv om jeg hadde nøklene, til den leiligheten, i et par uker, eller noe lignende), da).

    Hvis hu forklarte om dette, til resepsjonen, (på the Forge), da.

    (Når hu skulle dit, for å levere tilbake, de leilighetsnøklene, som vel da ble til overs, liksom).

    Og det lovte hu, at hu skulle gjøre, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Både Dörte og Federica, de skulle liksom kysse og/eller klemme da, når de skulle si hadet.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så jeg regna med det, at Rosario også ville ha en avskjedsklem, da jeg skulle dra, til London.

    (For hu og Claire, (og muligens noen fler), var da i lounge-en, vel).

    Men Rosario, hu ble litt sur, (mener jeg å huske), når jeg liksom skulle gi henne en avskjedsklem, da.

    (Hvis jeg forstod det riktig, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte etter en taxi, fra hustelefonen muligens, vel.

    (Med mitt ‘Dog & Bone’-card vel, antagelig).

    Og jeg hadde først tenkt å ta taxi-en, til jernbanestasjonen i Sunderland.

    Men det var litt trist, (syntes jeg), å dra, fra Sunderland.

    Så jeg sa bare til drosjesjåføren, at han skulle kjøre, til jernbanestasjonen i Newcastle da, (selv om dette ble en del dyrere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På jernbanestasjonen i Newcastle, så gikk jeg bort til en billettautomat, (husker jeg).

    Og togbilletten, til London, den var ganske dyr da, (husker jeg).

    For den kosta vel omtrent 100 pund, (mener jeg å huske).

    Og det er ganske mye penger, i England, (vil jeg si).

    Men jeg hadde jo mye penger, på bank-kontoene mine.

    (Jeg hadde også en Nordea-konto vel, på den her tida.

    Så det er mulig at jeg også hadde noen av Lånekasse-pengene, på den kontoen, etterhvert.

    (Og at jeg overførte penger dit, ved å bruke en nettbank, eller noe lignende.

    Noe sånt).

    Og at jeg brukte et norsk Visa-kort, noen ganger.

    For det kortet, som jeg hadde, fra Barclays, (på den her tida).

    Det var det ikke Visa på, men kun en sånn magnetstripe da, (mener jeg å huske).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var rimelig spent, mens jeg satt på toget, fra Newcastle til London.

    Jeg hadde som mål, å prøve å være litt sparsommelig, med disse studielån-pengene, (husker jeg).

    Så jeg hadde bestilt hostell, i London, (et par uker tidligere), da.

    (For 2-3 uker, vel).

    På et hostell, som het Globetrotter Inn, (mener jeg å huske), i Hammersmith.

    (For det hostellet, det fikk veldig mye skryt, fra tidligere kunder, da.

    På det nettstedet, som jeg brukte, for å søke etter hostell.

    For jeg hadde jo bestilt hostell, i Edinburgh, for Pia og dem, noen uker tidligere.

    Så jeg litt vant til. å bruke sånne ‘hostell-bestillings-nettsteder’, da.

    Og jeg hadde brukt en del tid, (en kveld på the Forge), for å prøve å finne et hostell, som både var billig og bra, da.

    Og dette Hammersmith-hostellet, det kosta det bare cirka femten pund, å bo på, per døgn, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvordan det var å bo, på dette hostellet.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i Min Bok 7.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det blir også en del ekstrakapitler, i denne boken.

    For det var en del fler ting, som hendte, i Sunderland.

    (Som jeg ikke har fått skrevet om ennå, i Min Bok 6, da).

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet disse ekstrakapitlene.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 69: Enda mer fra den siste tiden i Sunderland

    Etter at jeg hadde bestemt meg for det, at jeg skulle flytte, til London.


    Så tenkte jeg det, at jeg måtte si fra, til Federica og dem, (om det her), da.

    For Federica, hu hadde egentlig bare planlagt, å være i Sunderland, i cirka et halvt år.

    Men hu ombestemte seg, (fordi at hu likte seg så godt, i leiligheten, eller noe lignende), og ville da istedet bli, et helt år, i Sunderland.

    (Det var vel muligens derfor, at faren hennes hadde dukket opp, for å besøke henne.


    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en kveld, som Federica, Rosario og Claire, (var det vel), oppholdt seg, i lounge-en.

    (I midten/slutten av januar, i 2005, må det vel ha vært).

    Så sa jeg til dem det, at jeg kom til å flytte, til London, (en uke eller to seinere), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Federica bestemte seg vel da, for å ikke bli, hele året, i Sunderland, likevel.

    (Noe sånt).

    Så hu flytta tilbake igjen, (til Italia), en eller to dager, før jeg flytta, (til London), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rosario, hu brøyt nesten sammen, på grunn av det, at Federica og jeg, likevel ikke skulle bo sammen med henne, i den ‘nye’ the Forge-leiligheten, da.

    Men hu prata med noen venninner, (eller noe sånt).

    Og det var visst en ung spansk mann, (fant hu ut), som skulle bo sammen med henne, i denne ‘nye’ the Forge-leiligheten, da.

    Så Rosario roa seg etterhvert litt ned, og trodde at denne flyttinga likevel kom til å gå ganske greit, da.

    (Noe sånt).

    Siden at han ‘spanjakken’, liksom var kjent, for å være en slags ‘kjernekar’, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 68: Mer fra den siste tiden i Sunderland

    Etter at jeg hadde fått studielånet mitt, inn på den engelske bankkontoen min.

    (I midten/slutten av januar, i 2005).

    Så begynte jeg liksom, å stikke fingeren i jorda, (som de sier).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at jeg fikk både vanlig studielån og skolepenger, (som jeg egentlig skulle betale videre, til universitetet), inn på kontoen min samtidig, da.

    Og jeg husker også at jeg undret meg over, om jeg også hadde fått Erasmus-stipend.

    Siden at det samlede beløpet, som jeg fikk betalt inn, på kontoen min, (fra Lånekassa), vel muligens var litt høyere, enn det jeg hadde regnet med.

    (Selv om dette beløpet, (som jeg fikk utbetalt), vel var i pund.

    Så dette fremstod ikke som helt klart, da).

    Så jeg lurte vel på om jeg også hadde fått Erasmus-stipend.

    (Som jeg jo søkte på, i månedene før jeg flytta, til England).

    Som en slags kompensasjon, (eller noe lignende).

    Siden at studielånet mitt, hadde tatt så lang tid, (det vil si mer enn fire måneder), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På grunn av alle problemene, med studielånet, HiO IU og at trynet mitt liksom var svidd, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Så var jeg veldig forsinket, med studiene mine, (i Sunderland), da.

    Ettersom jeg hadde prioritert det, å trene, (fremfor å studere), da.

    Og jeg fikk ikke tatt igjen noe av denne forsinkelsen, i juleferien, (som jeg hadde planlagt).

    Siden at Pia og dem, jo dukka opp hos meg, i juleferien.

    Og siden at jeg da ikke fikk lest på mine ‘research-topics’, (i faget Final Year Project), som jeg egentlig hadde planlagt.

    (Siden at Daniel og Dennis, ‘hele tida’ skulle låne rommet og PC-en min, (i juleferien), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og siden jeg var i England, og siden at fagene jeg hadde, var veldig vanskelige, (må man vel si).

    Så regna jeg det som usannsynlig, at jeg kom til å klare å ta igjen, denne forsinkelsen, da.

    Og jeg skyldte jo penger, til DNB og universitetet.

    Og jeg hadde jo også mange smålån, (i Norge), som jeg ikke hadde fått betalt på, høsten 2004.

    Så jeg stakk som sagt fingeren i jorda da, liksom.

    Og jeg så noen måneder fram i tid, til sommerferien, da.

    Og jeg så for meg det.

    At jeg sommeren 2005.

    Kom til å være blakk, (etter å ha brukt opp den store studielån-utbetalingen, på å betale gjeld og levekostnader, for de siste månedene i Sunderland).

    Og jeg kom nok også til å være arbeidsledig, (forestilte jeg meg), siden at det var så vanskelig, å skaffe seg jobb, i Sunderland, som Frode Eika Sandnes jo hadde fortalt meg, året før, (i et ‘rart’ HiO IU-møte, som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Og jeg kom nok heller ikke til å klare å få meg en bachelor-grad, (fra University of Sunderland), siden jeg var så forsinka, med studiene mine, da.

    (Og jeg hadde vel allerede da, (i januar 2005), mer fravær, enn det som var lov å ha, for hele året, (eller noe sånt), ved University of Sunderland, tror jeg.

    Siden at de førte fravær, ved University of Sunderland.

    Noe de ikke gjorde, ved hverken NHI eller HiO IU, (som var mine tidligere ‘heltids-studiesteder’), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde jo heller ikke noe hjem, å flytte tilbake til, i Norge.

    For Rimi-leiligheten min, den hadde jeg jo flytta ut fra.

    Og noen andre, (som jobba i Rimi), hadde nok flytta inn i den, iløpet av høsten, året før, da.

    (Noe sånt).

    Så det var ikke sånn, at jeg hadde en tom leilighet, i Norge, som stod og venta på meg heller, liksom.

    Og jeg hadde jo overhørt det, i Norge, (i 2003), at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Så å dra tilbake til Norge, det var ikke noe jeg hadde planer om da, (for å si det sånn).

    Men jeg forestilte meg det.

    At hvis jeg flytta, til den engelske hovedstaden London.

    (Som jo er en av verdens største byer, med cirka ti millioner innbyggere, vel).

    Så ville det være lett for meg, å liksom gjemme meg litt bort, i mengden der, da.

    Så jeg bestemte meg for det, å ganske raskt flytte, til London, da.

    (Istedet for å flytte inn, i denne nye the Forge-leiligheten, da.

    Som liksom var full, av ‘all verdens’ ukjente, (og slitsomme), utvekslingsstudenter, da).

    For å prøve å skaffe meg en jobb og en bolig der, da.

    (Før disse pengene mine, (fra Lånekassa), liksom tok slutt, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.