johncons

Stikkord: Min Bok 6

  • Min Bok 6 – Kapittel 39: Pia og dem drar til Edinburgh

    I romjula, (etter at vi hadde spist kalkunbryst fra Tesco, (som muligens Siv hadde betalt for vel), på julekvelden, i ‘min’ leilighet).


    Så ville Pia og dem dra på en kort ferietur, til Edinburgh, (husker jeg).
    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde ikke fått studielånet mitt enda.

    Og jeg visste ikke når jeg kom til å få dette studielånet.

    (Og jeg hadde også en del skolearbeid, som det liksom var meningen, at jeg skulle få gjort unna).

    Så jeg hadde ikke lyst til å bli med, til Edinburgh, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Siv, de fikk låne en laptop, av Iwo, (må det vel ha vært).

    Og så satt de i lounge-en, i ‘min’ leilighet, og prøvde å bestille hostell-billetter, i Edinburgh, da.

    Men de klarte ikke å finne ut av det, (husker jeg).

    Så de spurte meg om jeg kunne bestille for dem, da.

    Og da søkte jeg på PC-en min, (inne på mitt rom). da.

    Og bestilte noen hostell-billetter, til Pia, Daniel, Siv og Daniel, da.

    (Sikkert etter å ha spurt Pia, om det hostellet virka greit, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia og dem kom tilbake, fra Edinburgh, en eller to dager seinere.

    Så gikk Siv sin sønn Dennis kledd i en Glasgow Rangers-fotballdrakt, (husker jeg).

    Noe som jeg gjorde et poeng av da, (ovenfor Siv), husker jeg.

    For Glasgow er jo nabobyen, til Edinburgh, (må man vel si).

    Så jeg syntes at dette var litt rart, da.

    (For det var jo ikke Glasgow som de hadde dratt til, liksom.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia begynte også å klage, på hostell-bestillinga mi da, (husker jeg).

    For Pia sa det, at de billettene, som jeg hadde bestilt, ikke gjaldt for barn, da.

    Og hvordan det kunne ha blitt feil, det skjønner jeg ikke.

    Men jeg hadde jo ikke unger selv.

    (Noe jeg fortsatt ikke har).

    Og det var jo egentlig meninga at jeg skulle gjøre masse skolearbeid, osv.

    (Og ungene til Pia og Siv var jo inne på rommet mitt, ‘hele tida’).

    Så Pia burde kanskje ha bestilt disse billettene selv, da.

    Så hadde hu fått det som hu ville.

    Men hu led vel av et eller annet, da.

    (Siden hu ikke klarte det).

    Det er mulig.

    (Og jeg må vel også ha printet ut disse billettene, for Pia.

    Sånn at hu fikk de, før hu dro.

    Og hu må ha sett over dette selv, på et eller annet tidspunkt, (tror jeg).

    (Før jeg bestilte disse billettene).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 38: Og enda mer fra jula 2004

    Den første kvelden, (var det vel), som Pia og dem var på besøk, (hos meg/oss), på the Forge.

    Så satt vi i lounge-en, og spilte kort, (var det vel), sammen med Iwo, (mener jeg å huske).

    (Mens vi drakk, da).

    Og jeg mener å huske det, at Iwo og Pia, begynte å flørte litt, (i fylla), da.

    Og da signaliserte jeg det, til søstera mi, (mener jeg å huske), at det ikke var så populært, da.

    For Iwo var jo i et slags mystisk forhold, til hu Dörte, (som han ikke ville være klar om forholdet sitt til), da.

    Og Iwo, han ville ikke hjelpe meg,  hvis jeg lurte på noe, om Federica, (mener jeg å huske).

    (For Iwo syntes at jeg var for gammel for Federica, mener jeg at jeg overhørte, at Iwo og noen andre studenter prata om, en gang.

    Noe sånt).

    Så da kan man vel også si det da, at Pia var for gammel, for Iwo.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så begynte jeg å prøve å få Pia, til å ikke ha sex med Iwo, (i fylla da), husker jeg.

    Og jeg tror at Pia hørte på meg.

    Hu omtalte Iwo seinere, (denne jula), som en ‘besserwisser’, (husker jeg).

    Men før Pia flytta til Oslo, ( på begynnelsen av 90-tallet).

    Så hadde hu jo liksom sex, med ‘alle mulige’, (inkludert den mest ‘goofy’-e karen, i Svelvik), som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2.

    Så jeg syntes at det hadde blitt litt rart da, hvis Pia og Iwo skulle hatt sex.

    Av en eller annen grunn.

    Men jeg var kanskje litt full, da.

    (Og jeg var sliten, siden jeg ikke hadde fått en pose, til å bære den nevnte Stella-ølen, (som jeg skrev om i det forrige kapittelet), i).

    Og jeg følte meg kanskje litt mislykka, iforhold til Iwo, da.

    Siden han jo hadde en sex-partner-dame, (nemlig Dörte), i leiligheten, (til vanlig, ihvertfall).

    (Noe jeg selv ikke hadde, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv spurte meg også.

    En av de første dagene, etter at Pia og dem hadde dukka opp, i Sunderland, da.

    Om ikke tyskerne ble irriterte, siden vi norske, liksom ‘okkuperte’ stua, da.

    Men da svarte jeg bare det, at tyskerne var så ‘vant til å okkupere’, da.

    (Noe sånt).

    Og det var ikke bare fordi, at Tyskland hadde okkupert Norge, under andre verdenskrig.

    Men Dörte, (som var hjemme i juleferien), hun satt jo ‘alltid’ i lounge-en, da.

    Og jeg hadde vel spurt Iwo, om det var greit, at Pia og Siv spiste, i ‘vår’ leilighet.

    (Noe sånt).

    Så da måtte det vel være greit, at vi satt i lounge-en og, (skulle man vel tro).

    Julian, (fra nabo-leiligheten), han pleide jo å sitte en del, i ‘vår’ lounge.

    Så da kunne vel Pia og Siv også sitte, i vår lounge, tenkte vel kanskje jeg, da.

    Siden de jo også, (som Julian), liksom bodde, i nabo-leiligheten, da.

    (Og dette er jo en del år siden nå.

    Så jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan jeg tenkte rundt dette da.

    Men jeg husker ihvertfall at disse temaene ble tatt opp, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, (var det vel), så viste jeg Pia  og dem, hvor Tesco i the Bridges-senteret lå da, (husker jeg).

    (For Pia og Siv, de var ikke så veldig fornøyde, med å handle, på Aldi, da.

    Av en eller annen grunn).

    Og da ‘babla’ betjeningen, på Tesco, noe om ‘the lasses’ osv., (husker jeg).

    (Noe som betydde ‘jentene’, vel).

    Så de syntes visst at det var artig, at en utlending, hadde med seg mange ‘raringer’, i butikken, da.

    (Noe sånt).

    Jeg husker også at Siv fant en pose, i frukta, på Tesco.

    (En grønnsakpose, som jeg ikke hadde sett maken til, i Norge.

    Enda jeg hadde jobba med frukt blant annet, i mange år, i Rimi).

    Og dette var en pose, med jule-grønnsaker, da.

    Og det var en halv kålrot og også noen gulerøtter vel, som lå oppi den samme ferdigpakkede posen, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et nesten utrolig øl-tilbud, på Tesco, denne jula, (husker jeg).

    Og det var en eske, med enten 20 eller 24 bokser Carlsberg, (i 0.44 liters bokser, eller noe sånt, vel), til ti pund, (eller cirka hundre kroner), da.

    Og vi kjøpte med en sånn eske, da.

    (For Pia og Siv, de var noen skikkelige ‘øl-hunder’, til damer å være, da.

    De drakk nesten øl som om de var noen kar-folk, (må man vel nesten si)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kassa, så kunne man merke det, at Siv var fra Norge, (husker jeg).

    For hu begynte ikke å pakke varene, ned i poser, med en gang.

    (Sånn som folk i England, pleier å gjøre, da.

    For i England, så forter folk seg skikkelig, i kassa da, må man vel si.

    Noe sånt).

    Og det husker jeg at jeg reagerte på.

    (For jeg allerede bodd i en del måneder, i England, da.

    Og hadde handla mat, i engelske matbutikker, cirka hver dag, liksom).

    Men i Norge, så har de jo to båser liksom, (som de dytter varene oppi), i kassene.

    Mens i England, så bruker de vanligvis bare en bås, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det er skikkelig stressende liksom, å handle mat, i England, (i forhold til i Norge da), synes jeg.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var ikke vant til å bære sånne store esker, med øl.

    (Og jeg var kanskje litt sliten i armene, fra å ikke ha fått bærepose, dagen før.

    Da jeg kjøpte en cirka halvparten så stod øl-eske, i den off licence-butikken, i Millfield).

    Så jeg åpnet den esken med Carlsberg-øl, (inne på Tesco), da.

    (Etter at vi hadde betalt for matvarene).

    Og fordelte så øl-boksene, oppi flere bæreposer, da.

    (For jeg var litt redd for det, at det skulle gå hull, i bæreposen, (hvis jeg ikke gjorde dette), da.

    (Siden den øl-esken vel hadde ganske skarpe kanter, osv).

    Noe som jo hadde skjedd, en gang, på midten av 70-tallet.

    Da jeg handla mat, for mora mi, i Mellomhagen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk med Pia og dem, på å gå ut den utgangen, fra det store Bridges-senteret, hvor Debenhams lå, (husker jeg).

    For Leyla, hu hadde prata om det, (dagen før), at hu ville dra til Debenhams, (som er en kjede, av store klesbutikker, med ganske snobbete klær, må man vel si), for å si opp ekstra-jobben sin der, (husker jeg).

    Og da vi gikk ut av the Bridges.

    Så så vi Leyla, som stod og tenkte på om hu skulle si opp, (eller noe sånt), da.

    Og da hu så oss, så ble hu med oss tilbake, til the Forge, da.

    (Vi gikk til den Metro-stasjonen som heter Park Lane, vel.

    Og så tok vi Metro-toget, til Millfield, da.

    Og vi må vel da, (mens vi ‘trava’ gjennom sentrum av Sunderland), ha sett ut som en slags spesiell Benetton-reklame, (eller noe sånt), tror jeg.

    Siden følget vårt bestod av tre hvite folk, da.

    (Nemlig Pia, Siv og meg).

    Og også tre fargede folk, da.

    (Nemlig Leyla, Daniel og Dennis).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 37: Enda mer fra jula 2004

    Allerede den første dagen, som Pia og dem var i Sunderland, (var det vel).

    Så ville Pia og dem handle mat, da.

    (For det var lille julaften, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg tok med Pia og dem, til Aldi, (i Millfield da), husker jeg.

    Siden det var den nærmeste kjedebutikken, da.

    (Og dette var også en kjede, som hadde studentvennlige priser da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siv var ikke helt fornøyd, med Aldi, (husker jeg).

    Hu lurte på hvor pølsene var, (husker jeg).

    (For hu klarte ikke å finne det, da).

    Men jeg klarte å finne noen litt spesielle tyske pølser, (var det vel), som jeg vel antagelig hadde sett der tidligere, vel.

    Men dette var ikke noe som frista, for Siv, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk vi tilbake, til the Forge, da.

    (En gåtur på 5-10 minutter, kanskje).

    Og jeg husker at jeg denne dagen beklaget litt, (ovenfor Pia og dem), angående hvordan det så ut, i Sunderland, da.

    For den ‘student-veien’, som gikk mellom the Forge og Millfield Metro-stasjon.

    Den gikk langs en del murvegger, som folk hadde satt opp, i utkanten av de rimelig små husene sine, da.

    Og disse murveggene, de hadde ofte enten piggtråd eller glasskår, på toppen, da.

    (For å beskytte mot innbruddstyver,  (eller noe lignende), vel).

    Så Sunderland var nok en av de fattigste byene, i England, (hvis jeg skulle tippe).

    Det minnet ihvertfall litt om en slags krigssone, (må man vel si), å gå gjennom den her ‘student-gata’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det må vel ha vært denne dagen, at jeg fikk låne hundre pund, av Pia, (tror jeg).

    For jeg husker at jeg gikk til en off licence, (eller en ‘alkohol-butikk’), som lå like ved Aldi, seinere den kvelden, vel.

    For å kjøpe noe øl og røyk, vel.

    (Siden Aldi ikke solgte røyk, husker jeg.

    Av en eller annen grunn).

    Og denne off licence-butikken, den var drevet av to pakistanere, (eller noe), i 30-40-åra, da.

    (Noe sånt).

    Og den alkohol-butikken, den var del av en kjede, (tror jeg).

    For de hadde juletilbud, på ti-pakninger, med Stella boks-øl, (husker jeg).

    Så jeg kjøpte med en sånn ti-pakning da, (husker jeg).

    (Siden jeg ‘plutselig’ hadde fått penger igjen.

    Og jeg regna med at Pia og Siv, (som vel hadde bedt meg om å kjøpe mer øl antagelig), syntes at dette Stella øl-et, var kult, da.

    Noe sånt).

    Men den butikken, den var tom for bæreposer da, (husker jeg).

    Så jeg ble veldig sliten i arma, av å bære disse 4-5 kiloene med øl, på strake armer da, (i en halv kilometer, eller noe sånt, vel).

    Og jeg hadde jo hatt dårlig råd, i dagene før Pia og dem dukka opp, i Sunderland.

    Og det hadde visst disse ‘butikk-pakistanerne’ merka seg, da.

    For da jeg gikk ut av butikken, så mener jeg at jeg overhørte det.

    At han ene ‘butikk-pakkisen’, sa til han andre, at: ‘First he didn’t have any money and now he buys our best stuff’.

    (Noe sånt).

    Så det ble jo som noe overvåking og som noe ‘fitteri’, på en gang, (må man vel si).

    Og jeg ble nesten dårlig, av å bære den ølen, på en så tungvint måte, (husker jeg).

    (For de la vel bare varene mine, på et brett, eller noe sånt, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så butikkene i Sunderland, de var sånn, at man nesten ikke kunne handle der da, (må jeg si).

    For hvordan butikker er det som ikke har bæreposer, liksom?

    Nei, sånne butikker, de tror jeg er et rimelig ukjent fenomen, i den vestlige verden.

    (Kanskje bortsett fra i Sunderland, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min nevø Daniel, (fra Min Bok 6), er på Soundcloud

    daniel ribsskog soundcloud

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om daniel soundcloud

    https://soundcloud.com/daniel-gullit-ribsskog/following

  • Min Bok 6 – Kapittel 36: Mer fra jula 2004

    Det viste seg, at det ble omtrent umulig for meg, å lese noe, (om mine to ‘research-topics’), jula 2004.

    Pia og dem, de bodde jo, på to rom, i nabo-leiligheten.

    (Pia og Daniel bodde på Brusk sitt rom.

    Og Siv og Dennis bodde på Muhammed sitt rom.

    Sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Men Julian, (fra Tyskland), han reiste ikke hjem, i jula.

    Så Pia og Siv, de delte ‘sin’ leilighet da, sammen med Julian, (fra Frankfurt i det tidligere Vest-Tyskland).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I ‘min’ leilighet, så var det sånn, at Iwo, (som var romensk-tysk vel), ikke dro hjem, i juleferien.

    Men Iwo hadde sagt at det var greit, at Pia og dem, spiste sammen med meg, i ‘vår’ leilighet, da.

    Så Pia pleide å ha mine nøkler, (i tillegg til Brusk sine nøkler vel), i denne juleferien, da.

    Sånn at hun og følget hennes, kunne gå inn og ut, av leiligheten som jeg bodde i, (og som de ganske ofte pleide å spise i), når de ønsket, da.

    (For ellers så ville det ha blitt veldig mye mas på dørene, forestilte jeg meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det eneste, som Daniel og Dennis likte å gjøre, i denne juleferien.

    Det var å tegne tegninger, i Microsoft-programmet Paint, på den stasjonære PC-en, som stod, inne på mitt rom.

    (For Daniel var vant til å ha en laptop, hjemme hos Pia, i Tromsøgata, vel.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men de hadde ikke internett der, da.

    Så Daniel, han har nok for det meste lært seg å bruke de programmene, som var installert, på den laptopen, da.

    (En laptop som vel egentlig var eiet av en norsk dame, mener jeg å huske ihvertfall, fra et av mine besøk, i Tromsøgata, (da jeg av en eller annen grunn prøvde å logge meg på denne laptopen), rundt årtusenskiftet, vel.

    Så den laptopen var vel muligens tyvegods da, (uten at jeg tørr å si det hundre prosent sikkert).

    Som jeg lurer på om jeg har skrevet om, i Min Bok 5).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Daniel likte forresten også å spille, på et nettsted som het 123 spill, (eiet av Dagbladet vel), mener jeg å huske.

    Så Daniel og Dennis, de ‘bodde’ liksom, inne på mitt rom, det meste av tida, som de var, i Sunderland, da.

    Mens jeg selv, satt i lounge-en, da.

    Men jeg var ikke vant, til å sitte å lese, i lounge-en.

    Så det funka dårlig, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Pia hadde bedt meg om å laste ned en film, for dem, før de dukka opp, (i England), da.

    Og det var vel muligens en film som het ‘Finding Nemo’, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Det var ihvertfall en Pixar eller Disney-tegnefilm, som var ganske ny, på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Og den filmen, den satt Siv, Dennis og Daniel, og så på, inne på rommet mitt, en av de første dagene, som Pia og dem var på the Forge, vel.

    (Mens Pia og jeg satt i lounge-en, vel.

    Eller om dette var mens Pia og jeg var i Newcastle, for å finne de bæreposene, som søstera mi hadde klart å rote bort, på en eller annen måte, da.

    Noe sånt)

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fikk også møte hu Leyla, (fra Tyrkia og London), på the Forge, (husker jeg).

    For hu Leyla hadde klart å rote seg inn i leiligheten til Iwo og meg, da.

    (Kanskje fordi at det var så få studenter igjen, på the Forge, i jula.

    Siden de fleste skulle hjem, til familiene sine, for å feire jul, vel.

    Noe sånt).

    Og da, så begynte Pia å klage fælt på meg da, (til hu Leyla), av en eller annen grunn, (husker jeg).

    (Mens både Pia, Leyla og jeg, (og vel også enda fler folk), oppholdt seg, i lounge-en, i ‘min’ leilighet, da).

    Pia sa det, (til hu Leyla), at jeg aldri tok oppvasken, (husker jeg).

    Enda jeg jo hadde tatt masse oppvask, den første uka, i Sunderland, (enda jeg selv ikke hadde ‘laget’ denne oppvasken, siden jeg jo brukte engangstallerkener, osv).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og jeg hadde jo pleid å ta oppvasken, i Mellomhagen, (for mora mi), allerede fra da jeg var fem-seks år gammel.

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).

    Så det at jeg aldri tok oppvasken, det var løgn, vil jeg si.

    Det stemmer at jeg nesten aldri tok oppvasken, på den tida som jeg bodde på Ungbo, (etter at jeg lot Pia flytte inn der).

    Men det var jo fordi at Pia og jeg hadde en avtale, om at jeg skulle vaske gulvene der, også når det var Pia sin tur til å vaske gulv.

    Og så skulle Pia til gjengjeld vaske opp min oppvask også, da.

    Så Pia og jeg hadde en samarbeidsordning, (på Ungbo), da.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men denne samarbeidsavtalen, den nevnte ikke Pia noe om, til hu Leyla, da.

    Pia bare sa det, at jeg aldri tok oppvasken.

    (Av en eller annen grunn).

    Så Pia jugde og prata dritt om meg, (i Sunderland), vil jeg si.

    Og Pia sin engelsk var forresten forferdelig å høre på, (husker jeg, at jeg syntes).

    For Pia prata engelsk med en fæl ‘gangster-aksent’ da, (må man vel kalle det), viste det seg.

    Så jeg husker at jeg ble paff da, (av denne plutselige klaginga og skrikinga, til Pia).

    Og jeg jeg lurte på det, (husker jeg), om denne ‘skrike-gangster-engelsken’, (til Pia), var noe hu hadde lært seg, på den tida, som hu hang sammen med Keyton fra Somalia, (og hans bekjente), i Oslo, (i årene før Daniel ble født, i 1995), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 35: Pia og dem dukker opp i Sunderland

    Noen dager før julaften, i 2004, så dukka Pia, Siv, Daniel og Dennis opp, på the Forge, (husker jeg).

    Daniel, (som er Pia sin sønn, med Keyton fra Somalia), er jo født sommeren 1995.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så han var vel cirka ni og et halvt år, (på den her tida), vel.

    (Noe sånt).

    Og Siv Hansen, (som er min søsters venninne, fra den tida hu var ‘byvanker’ liksom, (i Drammen), på slutten av 80-tallet), sin sønn Dennis.

    (Som jeg hadde sittet barnevakt for en gang, (på den tida, som Siv bodde, liksom like nedenfor Sofienbergparken), da.

    (Dette var vel like etter en rep-øvelse, på slutten av 90-tallet).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 5).

    Han er cirka like gammel, som Daniel, vel.

    (Noe sånt).

    Og Siv bodde vel alene, (muligens i/ved Hurum), tror jeg, (på den her tida), sammen med Dennis, (som har asiatisk far, vel).

    (Noe sånt).

    Og Pia bodde jo på den her tida sammen med Negib fra Etiopia.

    (Som hu vel fortsatt bor sammen med, tror jeg).

    Og Negib skulle ikke være med, til Sunderland, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var nesten som at Pia og Siv var to alenemødre, (som reiste på ferie, sammen med ungene sine), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Pia ringte meg, (på hustelefonen i leiligheten, eller om det var på Netcom-mobilen min eller ‘Rimi Langhus-mobilen’ min), noen dager, før de skulle dukke opp, i Sunderland, da.

    Og Pia sa da det, (på telefonen), at: ‘Når vi kommer fram, så vil vi ha te, marmelade og vin’.

    (Noe sånt.

    Og det var enda flere ting og, som Pia liksom ‘bestilte’,  (av meg), da.

    Men dette har jeg glemt hva var nå.

    Men en av tingene var noe slags mat til barna, vel.

    Noe sånt).

    Så Pia var litt uhøflig da, (må man vel si).

    Siden hu liksom stilte krav, til hva jeg måtte kjøpe, av mat osv., til henne, (og følget hennes), da.

    (Men jeg vet ikke hvorfor Pia tok den tonen der.

    Og var så forlangende, liksom.

    Jeg gadd ikke å lage noe stort problem, ut av denne ‘bestillingen’ liksom, da.

    Jeg bare prøvde å finne, de tingene, som Pia hadde nevnt, på telefonen, da.

    Og klagde ikke noe på dette, da.

    Selv om jeg syntes at det hørtes rart ut, da.

    Men jeg hadde jo fått lov, å være hos Pia, på mange julaftener, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

    Så jeg syntes nesten ikke at jeg kunne nekte Pia, å besøke meg, i Sunderland, (i juleferien), da.

    Siden jeg liksom skyldte henne en del tjenester, på grunn av jeg da slapp å sitte aleine liksom, på julekveldene da, (de årene som jeg bodde, på St. Hanshaugen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen, som Pia og dem skulle dukke opp, på the Forge.

    Så var jeg urolig, (husker jeg).

    For de var så seine, da.

    Jeg ringte det ferjeselskapet, som hadde ferja, som søstera mi og dem dro med, fra Kristiansand.

    (Eller, jeg sjekka vel nettsiden, til ferjeselskapet, tror jeg.

    Og det ferjeselskapet må vel ha vært Color Line, tror jeg.

    Selv om jeg så det nå, (når jeg søkte med Google, nå i november 2013), at den ferjelinjen, (mellom Kristiansand og Newcastle), nå er nedlagt.

    Av en eller annen grunn).

    Og den ferja var litt forsinka, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall.

    Selv om jeg syntes at Pia og dem likevel brukte lang tid, da.

    For ferja var vel ikke så mye forsinka, liksom.

    Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå).

    Men plutselig, så stod Pia og dem, og ringte på døra, da.

    (Noe sånt).

    Og Siv ga meg vel en klem, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde glemt noen bæreposer, på den Metro-stasjonen, som lå like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg måtte bli med Pia, og ta Metro-en, til Newcastle da, (for å holde henne med selskap, liksom).

    (Jeg skulle jo egentlig lese på ‘research-topics’, i denne juleferien.

    Så jeg hadde bare gitt Pia adressen, til der jeg bodde, da.

    Og forklart at det nok var enklest, å ta Metroen, fra Newcastle til Sunderland.

    Jeg regna med at Pia klarte å finne fram, i England.

    Siden hu jo hadde vært på språkreise, til Bournemouth, (sammen med blant annet Christell og Bergeråsen-Sylvia sin niese), sommeren 1988.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Men Pia hadde klart å surre, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til den Metro-stasjonen, som ligger like ved jernbanestasjonen, i Newcastle.

    Så kontaktet Pia noen Metro-ansatte, da.

    Og så fikk hun en eller to bæreposer, (var det vel), fra et slags hittegodskontor, (var det vel kanskje).

    (Noe sånt).

    Jeg lurer også på om Pia og jeg muligens dro innom den Burger King-restauranten, som ligger, inne på jernbanestasjonen, i Newcastle.

    Jeg mener ihvertfall å huske det, at Pia og jeg, også var innom jernbanestasjonen der, en tur.

    Men det kan også ha vært, at jeg skulle kjøpe en avis, eller noe, i en kiosk der.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nesten ikke igjen noe av de cirka 800 pund-ene, som jeg hadde overtrukket DNB-kontoen min med, (en del uker tidligere).

    (For jeg hadde fortsatt ikke fått studielånet mitt, da.

    Selv om jeg hadde vært mer enn tre måneder, i Sunderland).

    Men Pia sa at hu kunne låne meg hundre pund, da.

    Frem til jeg fikk studielånet mitt, da.

    Og det kunne jeg nesten ikke si nei til.

    For jeg hadde rett og slett ikke igjen mer penger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også en helflaske vodka, (av Pia og Siv), husker jeg.

    Dette var en flaske, som Pia hadde kjøpt med, på Kristiansand-Newcastle-ferja, vel.

    (Noe sånt).

    Og Pia og Siv fortalte det.

    At det hadde vært en ekkel mann, ombord på båten.

    Som hadde glant på Dennis og Daniel, (eller noe sånt).

    Og vært skikkelig pedo, da.

    (Noe sånt).

    Jeg spurte Pia og Siv, om de hadde sagt fra om dette, til noen vakter, (eller lignende), ombord på båten.

    Men det hadde de ikke gjort da, (svarte de).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Avtalen mellom Pia og meg.

    Den var egentlig sånn, at Pia og dem, skulle ringe meg, fra telefon-kiosken, ved Millfield Metro-stasjon.

    (Når de hadde kommet seg dit, fra ferja, da).

    Og så skulle jeg gå bort, og hente dem der da, liksom.

    Men Pia og dem, de ringte meg aldri, fra den telefonkiosken.

    (Av en eller annen grunn).

    Men de fant istedet fram, til den the Forge-leiligheten, som jeg bodde i, på egenhånd, da.

    (På en eller annen måte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 6 – Kapittel 34: Mer om the Final Year Project

    Etter at jeg hadde bodd i noen uker, i Sunderland, så skulle jeg ha et slags møte, med foreleser Peter White, (og en litt eldre brite vel), i faget Final Year Project, da.

    Jeg spurte uka før, (var det vel), om hva dette møtet gikk ut på, da.

    Og da fikk jeg til svar, (av Peter White).

    At jeg bare skulle oppdatere om hvor langt jeg hadde kommet, med prosjektet, da.

    Og med på møtet, så hadde jeg med prosjektplanen, (blant annet), vel.

    (Det var vel en ferdig prosjektplan, som hadde skrevet, med penn, på et ark, vel.

    Men da fikk jeg vel klage, (av Peter White), fordi at jeg ikke hadde skrevet prosjektplanen, i Word enda, vel.

    Noe sånt.

    Men det stod vel, på prosjektplanen, at det skulle jeg gjøre, uka etter, eller noe.

    Noe sånt).

    Og siden jeg var den siste vel, som fikk et prosjekt, å jobbe med, dette året.

    Så hadde jeg ikke kommet så langt, som de andre, da.

    Men dette hadde jeg tatt høyde for, i prosjektplanen.

    Sånn at prosjektet var beregnet, å ta inn denne forsinkelsen, (ved at jeg skulle jobbe, i juleferien, blant annet), sånn at jeg likevel ble ferdig, samtidig med de andre, da.

    Likevel, så fikk jeg bare 50 prosent, (eller noe sånt), i karakter, på dette møtet.

    Selv om jeg selv, (som var vant med prosjekter, fra Rimi og to datahøyskoler, i Norge), mente at jeg hadde full kontroll, (på dette prosjektet), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve møtet var ganske forferdelig, vil jeg si.

    (Dette var vel som en såkalt ‘roasting’, (som det vel kalles på engelsk).

    En ‘dobbelt-grilling’, kunne man vel kanskje kalt det, på norsk.

    Siden disse britiske professorene var to personer da, (og jeg kun var en).

    Og møtet foregikk jo dessuten på engelsk.

    Som jo var forelesernes morsmål.

    Men kun et andrespråk, for meg.

    Og jeg var dessuten ikke forberedt, på at jeg kom til å bli grillet, av to personer, i dette møtet.

    Jeg trodde at vi skulle ha et sivilisert og vennlig tone.

    (Som i de tidligere, (mer uformelle), møtene.

    Som vi jo hadde hatt, når jeg noen ganger tok opp ting, (for eksempel), som jeg ikke skjønte, på slutten av en time, da).

    Men så ikke.

    Så jeg ble rimelig overrasket og paff, over tonen, som disse to britiske professorene hadde, (i dette møtet), da.

    Jeg overdriver vel ikke mye, (tror jeg), hvis jeg sier at jeg liksom ble rystet da, (for å si det sånn)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Begge disse britiske professorene, (var de vel antagelig), de spurte kompliserte og negative spørsmål, (hele tida), da.

    (Noe sånt).

    Og de skulle liksom svarmale alt, da.

    (Må man vel si).

    Så etter dette møtet, så begynte jeg å tenke sånn.

    At hvis du skal i et møte, med liksom ‘vanskelige’ folk.

    For å diskutere et dokument, (for eksempel).

    Så skriv ut et dokument, for hver person, som skal være med, på møtet.

    For hvis du bare har en prosjektplan, (eller CV), for eksempel.

    Så studerer kanskje ‘den vanskelige personen’ dette dokumentet, da.

    Og spør så et ‘svartmalende’ spørsmål gjerne, om en detalj, i dette dokumentet.

    Og da er det vanskelig å svare raskt, på spørsmålet personen stiller, hvis du ikke har dokumentet foran deg selv.

    Og hvis du nøler, (fordi at du ikke forstår med en gang, nøyaktig hva det er snakk om), så vil nok ‘den negative personen’, bare gå raskt videre, (i en slags monolog), og kanskje si at du er usikker, da.

    (Noe sånt).

    Så før et vanskelig møte, så er det greit, å printe ut for eksempel tre CV-er, hvis det er tre personer, som skal være med i møtet, da.

    (Vil jeg si, at jeg lærte, at dette ‘grillings-møtet’, da).

    Og jeg synes det er en uting forresten.

    Når to personer liksom konkurrerer, om å stille ‘svartmalende’ spørsmål til en person, da.

    For hvorfor skal ‘svartmalerne’ være to personer, (og du selv bare en).

    Nei, dette kan virke litt urettferdig, synes jeg.

    (For da er det lett, å liksom bli overkjørt.

    Vil jeg si).

    Men det er ikke sånn at jeg liksom har forsket noe, på hva tradisjonene, i samfunnet, sier om dette temaet.

    Så det er ikke sånn, at jeg har en fasitløsning, på dette problemet, akkurat.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Forelesningene i dette faget, de ble etterhvert til ‘oppdaterings-møter’, (sånn som jeg husker det).

    Og uka etter, (må det vel ha vært).

    Så hadde jeg et møte, med han assistenten til Peter White, da.

    (Assistenten var en eldre, britisk herre, (må man vel kalle han), med dressjakke vel, (og muligens mustasje), da.

    Noe sånt).

    Og til dette møtet, så hadde jeg ‘ført inn’ alle dokumentene, i Word da, (var det vel).

    Og jeg hadde med en slags prosjektbeskrivelse, som jeg hadde fått undertegnet, av hu psykologi-professoren, (som holdt til på et kontor, (litt opp i etasjene), i the Vardy Building, vel.

    (For hun var oppdragsgiveren, for dette prosjektet, da.

    Så jeg hadde et ganske kort møte, med henne, da.

    Hvor vi ble enige om hva som skulle være med, i dette programmet.

    Et møte som gikk ganske greit, vel.

    Må jeg vel si).

    Og da, så fikk jeg toppkarakter, på de samme dokumentene, da.

    Den eneste forskjellen var at disse dokumentene nå var skrevet i Word, (og ikke med kulepenn), da.

    Og da, så sa han assistenten til meg, at jeg burde legge kopier av disse papirene, i et arkivskap, som stod i et hjørne, av klasserommet, (for dette faget), i kjelleren av the Vardy Building, da.

    (For hver prosjektgruppe hadde en egen mappe, i dette arkivskapet, da.

    Noe sånt).

    Og så klagde denne britiske gentleman-en, til Peter White da, (husker jeg).

    På at Peter White hadde gitt meg for dårlig karakter, på ‘hoved-møtet’, (uka før), da.

    Siden at mine prosjekt-dokumenter egentlig var ‘good stuff’ da, (som han vel sa).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten muligens sånn, at det var to-tre sånne ‘assistent-gubber’, som hjalp Peter White, med det her faget.

    Det husker jeg ikke nøyaktig nå, (hvor mange ‘assistent-gubber’, som Peter White hadde), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at da jeg gikk på videregående.

    (På Sande videregående og Gjerdes videregående.

    På midten/slutten av 80-tallet).

    Så var det vel muligens tekstbehandlingsprogrammet Brum, (fra Norsk Data vel), som jeg lærte.

    (Noe sånt).

    Og så lærte jeg vel Word Perfect, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    På enten Gjerdes videregående eller NHI, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo et friår, fra NHI, (for å prøve å spare opp litt penger, siden man jo måtte betale ganske mye skolepenger, for å gå, på NHI), hvor jeg jobba, hos Norsk Hageselskap og Matland/OBS Triaden.

    Og etter at jeg kom tilbake igjen, til NHI, for å gå det andre året der, (høsten 1991).

    Så hadde NHI begynt å bruke et nytt tekstbehandlingsprogram som het Ami, (husker jeg).

    Så før jeg begynte å studere igjen, (i 2002), så hadde jeg allerede lært, 3-4 tekstbehandlingsprogram, da.

    Så jeg var ikke noen ekspert på Word da, (som Peter White vel anbefalte meg, å skrive disse prosjekt-dokumentene inn i).

    (For Word hadde blitt populært.

    I tida etter, at jeg begynte å jobbe, i Rimi, da.

    Så jeg fikk ikke lært meg Word, under min første studietid liksom, da).

    Så jeg ba om et råd, fra Iwo, (husker jeg).

    Angående et eller annet problem, (som jeg hadde), med Word, da.

    For Iwo var vel tilfeldigvis innom rommet mitt, (av en eller annen grunn), mens jeg jobba i en helg, (eller noe sånt), med denne prosjektoppgaven, da.

    (Noe sånt).

    For jeg hadde jo blitt så ‘driti ut’ liksom, på det nevnte grillings/evaluerings-møte, da.

    (Så jeg ville gjerne slippe, å bli like ‘driti ut’, på det neste møtet, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I juleferien, så hadde jeg jo planlagt å jobbe, med to slags obligatoriske ‘research topics’, som jeg etter en del strev, hadde klart å finne meg.

    For jeg hadde jo ikke drevet, med research/forskning før, så jeg var ikke vant til å tenke sånn, at det liksom fantes en stor flora, av artikler, bøker og forskningsoppgaver, som omhandlet temaer, som jeg som systemutvikler, kom borti da, under utviklingen av et program.

    Og da var det meningen, at jeg liksom, i denne ‘kaotisk store’ mengden, av akademisk informasjon.

    Skulle klare å finne noen tips, (må man vel kalle det), som jeg liksom kunne gjøre meg nytte av da, når jeg drev og utviklet, dette ‘kalender-programmet’ mitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker ikke nøyaktig nå, hvilke forskningsområder, som jeg hadde valgt meg.

    Men det var vel noe med brukervennlighet, (eller ‘usability’, som det vel heter på engelsk), mener jeg å huske.

    Og jeg hadde lånt meg en del bøker, (og også kopiert en del artikler), på biblioteket, (på St. Peter’s Campus).

    Så jeg var godt forberedt, til å lese, om disse research-topics-ene da, i juleferien.

    Men da kom Pia og Siv, (som hver hadde sin unge sønn med seg), på besøk.

    Så jeg fikk ikke lest noe da, (må jeg innrømme).

    (For jeg måtte bruke mye mer tid og krefter, på Pia og dem, en det jeg hadde forestilt meg, da.

    Så jeg kunne bare glemme å få lest noe.

    For det ble drikking så og si hver dag.

    Og Pia og Siv hadde jo med seg hver sin unge sønn.

    Som kun likte å sitte inne på mitt rom, og se på filmer eller lage tegninger i Paint).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men før juleferien begynte, (og Pia, Siv, Daniel og Dennis, dukka opp, på the Forge).

    Så hadde jeg allerede et slags fungerende kalender-program, (i Java), da.

    Hvor man trykket på noen slags pil-knapper, (var det vel).

    Og så hoppet kalenderen fram eller tilbake, (enten en dag, uke eller måned), da.

    (Så det var vel seks, (eller om det var åtte), sånne ‘hoppe-knapper’, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så jeg hadde liksom grunnkonstruksjonen ferdig, (må jeg vel si), når det gjaldt denne oppgaven, da.

    For kalenderen virket perfekt.

    (Selv om det var skuddår, for eksempel.

    For det hadde jeg lagt inn, i programmet, at det skulle ta hensyn til, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når det gjaldt selve programmeringen, så hadde jeg igjen, å gjøre programmet sånn, at studentene kunne legge inn forskjellige aktiviteter, på et bestemte klokkeslett, på en bestemte dag, da.

    Men denne programutviklingen, den hadde jeg planlagt å drive med etter jul, da.

    For i juleferien, så var det disse to ‘research-topics-ene’, som stod på agendaen da, (ifølge prosjektplanen).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og jeg hadde jo drevet med systemutvikling, både på Gjerdes videregående og NHI.

    Men der hadde vi ikke lært om forskningsområder, da.

    Men vi delte opp systemutviklingen i faser, da.

    Og disse fasene het analyse-fasen, konstruksjons-fasen og test-fasen, osv.

    Så hvor disse ‘research-topics-ene’ skulle inn, i de systemutviklingsfasene, det veit jeg ikke.

    Men det må vel bli i analyse-fasen.

    Men på HiO IU, så brukte de noe helt ‘uakademiske’ metoder, for system-utvikling, (vil jeg nesten si).

    Jeg kjente ikke igjen mye, fra Gjerdes videregående og NHI, ihvertfall.

    Så det var kanskje derfor at jeg sleit litt, i dette Final Year Project-faget.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Iwo, (var det vel), han var vel litt nysgjerrig, på det programmet, som jeg satt inne på rommet mitt, og jobba med, da.

    Og han ville vel se på det programmet, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og jeg visste han at jeg hadde fått det ‘fundamentale’ liksom, (altså selve kalender-funksjonen), til å virke, på dette programmet, da.

    Og det er mulig at Brusk, (i nabo-leiligheten), også så det, at jeg liksom hadde begynt å få dette programmet, til å virke, da.

    (Selv om jeg ikke husker dette helt nøyaktig nå.

    Hvem som var igjen, som var inne på rommet mitt, for å se, på det kalender-programmet, da.

    Men jeg mener å huske, at det ihvertfall var et par studenter, som var innom rommet mitt, for å se på dette programmet, etter at jeg liksom hadde den grunnleggende kalender-funksjonen, til å virke, (med ‘hopping’), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 33: Mer fra the American Party

    Etterhvert, så fikk jeg nok, av den amerikanske festen.

    Og gikk ut av Marr House.

    For å gå de få titalls meterne, bort til Jobling House, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og akkurat da, så dukket Dominika, (som heter Teske til etternavn, tror jeg, og som Magnar Skorven, fra University of Sunderland, har fortalt meg, (nå, høsten 2013), at jobber som sports-reporter, for en polsk TV-kanal), opp der, (på plassen mellom Marr House og Jobling House), i en taxi, da.

    Jeg sa ikke noe, til Dominika.

    For jeg regnet med at hu hadde blitt med en eller annen student, (eller ihvertfall en som hadde vært på the American Party), som bodde i en annen del av Sunderland, da.

    Og så tatt en taxi tilbake, til the Forge.

    Etter å ha hatt denne sex-en, da. (som Dominika og venninnene hennes prata om, noen timer tidligere, inne på den nevnte festen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha sett det, at Dominika sannsynligvis hadde hatt sex, da.

    Så følte jeg meg litt mislykka, (husker jeg).

    Så jeg fant den vodka-flaska, som jeg blant annet hadde gitt en drink fra, til Anja, på festen på rommet til Iwo, (mens Federica og Rosario, hadde fest, i lounge-en, i leiligheten ‘vår’).

    For den vodka-flaska, den var nesten halvfull, da.

    (Eller en tredel full, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Og det var en 0.7-liters flaske, vel.

    Så det var forsatt en del ‘moro’, i den flaska, da.

    (For å si det sånn).

    Og så dro jeg tilbake, til the American Party igjen, (husker jeg).

    For å se om jeg klarte å være like heldig, som Dominika, når det gjaldt å finne noen passende partner, av det motsatte kjønn, å ha sex med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tilbake i ‘fest-leiligheten’, så var Stephanie Madonna fortsatt der da, (husker jeg).

    Hu prata med noen andre amerikanske studinner, (mens de satt på gulvet vel), og sa det, at hu pleide å dra på Broadway, (for å se teaterstykker), når hu bodde, hjemme i USA, da.

    Og da spurte jeg henne, om hu bodde i New England, (husker jeg).

    For jeg hadde vel lest om den delen, av USA, på nettet, (eller noe sånt), da.

    Og det gjorde hu da, svarte hu.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter det her, så så jeg plutselig det, at det lå en hasjklump, (på cirka et eller to gram vel), på gulvet, husker jeg.

    Og jeg kjeda meg litt.

    (Og hadde kanskje drikki opp vodkaen).

    Så jeg spurte Stephanie Madonna, (og venninnene hennes), om vi skulle røyke den hasjen, da.

    (Kanskje bare for å ha noe å si, jeg og.

    Siden jeg var den eneste, som var der, som ikke hadde engelsk, som førstespråk, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men når jeg spurte Stephanie Madonna, (og venninnene hennes), om vi skulle røyke, den hasjen, (som var innpakket i plastfolie, husker jeg).

    Så svarte ikke Stephanie Madonna noe, (husker jeg).

    Men hu begyngte bare å prate om meg, (om at det var første gangen, som hu hadde lagt merke til noe ved meg, eller noe sånt), til en av venninnene sine, (husker jeg).

    (Og hvor det blei av den hasjklumpen, til slutt, det veit jeg ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Stepanie Madonna dro meg også med, ut av Marr House.

    (Hu leide meg, vel.

    Så jeg trodde nok kanskje at hu ville kline, eller noe sånt, da).

    Og så dro hu meg inn, på en fest, (var det vel), som var i første etasje, i en annen blokk, (enn der jeg bodde), i Jobling House, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da må vel klokka ha vært rundt 4-5 om natta, (hvis ikke enda seinere), tror jeg.

    (Og vi var bare inne på festen der, (som var i en slags stor stue vel), en kort stund.

    Mens hu Stephanie Madonna, ga en eller annen beskjed vel, (eller noe sånt), til en ganske voksen kar der, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Stephanie Madonna sa også det, (denne kvelden), at hu skulle invitere meg, på en nyttårsfest, som hu skulle ha, dette året da, (husker jeg).

    (Men det ble ikke noe av, husker jeg.

    Så hu tulla kanskje bare.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det satt også en gjeng britiske ungdommer, ute på gangen, på denne festen, husker jeg.

    (Etter at jeg kom tilbake, med vodka-flaska).

    Og de, (en ganske kraftig gutt i begynnelsen av 20-åra vel), mener jeg at jeg overhørte, at sa om meg, at jeg virka skummel, (eller noe sånt), siden jeg hadde både Dr. Martens-sko, (jeg hadde noen lave Dr. Martens sko, (uten vernetupper), som jeg likte, fordi at de hadde luftsåler da, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4), og vodkaflaske, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukket også opp en annen britisk gutt, på denne festen, (eller nachspielet), husker jeg.

    Og det var en femi, (eller transvestitt), husker jeg.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Og da begynte jeg å lure på, hvordan folk, som disse amerikanske studinene var, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På begynnelsen av denne kvelden.

    Så husker jeg forresten at jeg nevnte det.

    Mens jeg chattet, med en av de amerikanske studinene.

    At tenåringsjentene i Sunderland, kalte sigaretter for ‘tabs’ da, (hvis det ikke var ‘tubs’), husker jeg.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i denne boken).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter festen, så satt jeg meg, i the lounge, (husker jeg), i ‘min’ leilighet, da.

    Og spiste noen peanøtter, (eller noe sånt), som jeg hadde hatt, på rommet mitt, da.

    (Noe sånt).

    Og Iwo la vel merke til det, (at jeg satt i lounge-en), på morgenkvisten, da.

    Da han stod opp, (eller om han bare skulle på do, eller noe sånt), i 6-7-tida, kanskje.

    (Noe sånt).

    For han åpnet vel da døra, til the lounge, og sa hei til meg, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 32: The American Party

    Et par uker etter at Federica og Rosario, (var det vel), hadde arrangert en fest, i ‘vår’ leilighet.

    Så ble jeg fortalt av Brusk, (må det vel ha vært).

    At hu blonde tyske dama, (som jeg hadde klint med, på rommet mitt, på Federica og Rosario sin fest).

    Hu skulle på en slags amerikansk fest vel, (i the Marr House), som visstnok jeg også var bedt på, da.

    Noe sånt.

    (Ifølge Brusk, (eller om det kan ha vært Iwo eller Julian), ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den amerikanske festen, så møtte jeg igjen Stephanie Madonna, (husker jeg).

    Hu stelte seg fortsatt like tett inntil meg, (mener jeg å huske ihvertfall).

    Og hu ga meg en øl, fra kjøleskapet der.

    (For sånn var det visst i Amerika da, mente hu.

    At det var bare å ta øl i kjøleskapet, på fester.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Brusk, (like etter at vi dukka opp, på den her festen), spurte ei amerikansk dame, (med lyst hår vel), inne på kjøkkenet, (i denne fest-leiligheten), om hvorfor det stod ‘Tracking’, på t-skjorta hennes.

    Og det var visst fordi at hu drev med organisert sti-gåing, på fritida, (i USA), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prøvde jo å bedre på ‘ferie-tysken’ min, i Sunderland, (siden det var så mange tyskere der).

    Og byens julemarked, det var fra Tyskland, (av en eller annen grunn), og hadde store skilter, som det stod ‘Weinachtsmarkt’ på, (altså ‘julemarked’ på tysk da), av en eller annen grunn.

    Og da jeg snakka med ei av de amerikanske student-damene, som var en av vertinnene muligens vel, på den her festen, da.

    Så viste det seg det, at hu jobba, på det tyske julemarkedet, i byen, da.

    Og jeg hadde prøvd å lære meg det tyske ordet, for julemarked, under et besøk, i nabo-leiligheten, (hvor mye av praten gikk i tysk vel), husker jeg.

    (Siden jeg nok hadde reagert litt, på at skiltene til dette julemarkedet, var på tysk, da.

    Noe sånt).

    Men jeg hadde drukket litt, og husket vel ikke lenger dette ordet, da.

    (Noe sånt).

    Og spurte derfor hu amerikanske studinna, om hva navnet var, på det her julemarkedet igjen, da.

    Og da måtte hu gå bort til en tysk mannsperson vel, (som satt i en stol, like ved der vi stod og pratet), og spørre han, om hva dette markedet het, da.

    Og så sa hun det videre til meg.

    Nemlig ‘Weihnachtsmarkt’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at jeg hadde fått en øl, i kjøleskapet der, av Stephanie Madonna, (av en eller annen grunn).

    Så stod jeg like ved kjøleskapet der, da.

    For jeg lurte vel på, om de hadde kjøpt masse øl, som de skulle fylle opp kjøleskapet med, da.

    (Noe sånt).

    Siden at Stephanie Madonna hadde sagt det, at dette var skikken, i USA, da.

    Men de fylte ikke opp, med noe mer øl, (såvidt jeg husker, ihvertfall).

    Så jeg husker at jeg istedet begynte å spise, av noen få godtebiter, som lå i en liten skål vel, inne på kjøkkenet der, da.

    Og da stod Nicole Erwin og Javier, (som var som et slags par vel, ihvertfall på denne festen), og liksom lo av meg da, (eller noe), som noen slags nisser, (eller noe lignende), litt lenger vekk fra kjøleskapet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så dukka hu blonde tyske dama, (som jeg hadde klint med, på den forrige festen), opp der.

    (Sammen med en venninne, vel).

    Men da ville ikke hu blonde tyske dama prate med meg omtrent da, (av en eller annen grunn).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dominika, (hu høye polske dama, som jeg noen ganger pleide å møte, på the Sports Centre).

    Hu var også på den her festen, da.

    Og jeg husker at jeg overhørte det, at hu prata med noen andre studinner, (på engelsk).

    Om hu skulle prøve å finne noen å ha sex med, den kvelden.

    (Noe sånt).

    Og Dominika nevnte vel  meg, som en mulig sex-partner vel, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Men da sa hennes venninner det, at: ‘Not Erik, he’s to drunk’, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av en eller annen grunn, (som jeg ikke husker nå), så var jeg litt irritert, på han Christopher, (fra Tyskland), på den her festen, (husker jeg).

    Det kan ha vært det jeg hadde overhørt, fra Dominika, (og hennes venninner), om hvem hu skulle ha sex med, osv.

    Eller det kan ha vært skrytinga og ‘Mors-bablinga’, til Christopher, (som jo er tysk, og jeg er jo kvart dansk), på den greske festen.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde jo drukket litt og, da.

    For å si det sånn.

    Så da jeg la merke til det, at Christopher var på vei inn i lounge-en, (etter å ha vært på do, eller noe sånt, vel).

    Så tok jeg en skuldertakling, (som når man spiller fotball), på Christopher, (like etter at han gikk inn døra), husker jeg.

    Og den taklingen, den satt ganske bra da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men Christopher sa ikke et ord, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Han bare gikk å satt seg, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her igjen.

    Så gikk jeg lenger inn, i lounge-en.

    (For jeg lurte vel på hva Christopher dreiv med, da.

    Noe sånt).

    Og jeg ble stående ved siden av Berit og en ung mannlig bekjent av henne, (som jeg ikke visste hvem var), husker jeg.

    Og Berit begynte å si: ‘In the ass’, (eller noe lignende).

    Og jeg mente det, at hu var uhøflig, da.

    Og så sa hu det samme igjen, da.

    Så jeg ble irritert på henne, for hu provoserte liksom, da.

    Og da ba jeg henne snu seg rundt, (med fingerspråk), for jeg skulle liksom klaske til henne på rumpa, (eller noe sånt), siden hu var uhølig, da.

    (For hu var jo oppkalt etter Berit Aunli, liksom.

    Sa hu ihvertfall den første gangen, som jeg snakket med henne om det.

    Selv om hun kanskje forandret det litt, den andre gangen, som jeg snakket med henne.

    Noe sånt).

    Men det ble bare til at hu først snudde seg rundt.

    Og så snudde seg tilbake igjen, da.

    (Noe sånt).

    Og så ble hu bare stående helt stille.

    Som om hu ville at jeg skulle ta henne med, til rommet mitt, (i det andre boligkomplekset, på the Forge), eller noe sånt.

    Men vi ble liksom overvåket, av en gjeng med britiske ungdommer da, som hang i gangen der, liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg følte meg ikke helt komfortabel, da.

    Siden de britiske studentene, (eller hva de var), dreiv og så på oss, (altså Berit, han bekjente av Berit og meg da), og kommenterte det de så at vi gjorde, (på engelsk), da.

    (Mener jeg at jeg overhørte, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så dette ble som noe litt ekkelt da, (for meg), vil jeg si.

    At vi liksom ble stirra på, (eller overvåket), på den måten.

    (Av de britene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 6 – Kapittel 31: Etter festen i vår leilighet

    Federica hadde forresten besøk, av 2-3 venninner, fra Roma, på den tida, som Rosario og henne, arrangerte den festen, (som jeg har skrevet om i de forrige kapitlene), i vår leilighet.

    Og helt på slutten av festen.


    (Når det nesten ikke var fler folk igjen, (i leiligheten vår), vel).

    Så mener jeg at jeg overhørte det, at Federica sa noe med ‘Christopher’, til venninnene sine.


    Og så dro disse 3-4 Roma-damene, i samlet flokk, til Christopher, (fra Tyskland), sin leilighet, (tror jeg).
    Noe sånt.

    (Ihvertfall hvis jeg skjønte det riktig, i min vel ganske alkoholpåvirkede tilstand, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så var jeg ganske fyllesyk, (husker jeg).

    Men jeg gikk en tur, ut i lounge-en, på ettermiddagen en gang.

    For å steike noen kylling-nuggets og chips, (som jeg pleide å ha i fryseren under kjøleskapet der).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom inn på kjøkkenet der, for å lage den her maten min, da.

    Så besvimte Rosario, (husker jeg).

    Men Federica, (var det vel), sa at det ikke var noe å bry seg om, da.

    (Noe sånt).

    Og Federica sine Roma-venninner, (og vel også Dörte og muligens også Iwo), var også i lounge-en der, da.

    (Så hele lounge-en var full av folk, da.

    Må man vel si).

    Så jeg regna vel med det, at disse damene hadde kontroll liksom, hvis de sa at det ikke var noe alvorlig galt, med hu Rosario, da.

    (Men hva som egentlig feilte Rosario, det lurer jeg på fortsatt, må jeg innrømme.

    For det er ikke sånn at jeg alltid får svar, hvis jeg sender henne en Facebook-melding, for eksempel.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en eller annen gang, denne dagen.

    Mens jeg gikk fra rommet mitt og inn i lounge-en, for å lage eller hente noe mat, vel.

    Så var hu Leyla i gangen der, (husker jeg).

    Og hu sa til meg det, da.

    At: ‘Julian told me what happened’.

    Og da bare smilte jeg litt, (eller noe sånt), vel.

    For jeg regna vel da med at Julian hadde fortalt Leyla, at jeg hadde klint, med hu blonde tyske dama, (kvelden før).

    (Inne på rommet mitt der, da).

    Men seinere, så har jeg lurt på det.

    Om Leyla mente det, at han Julian, (fra Tyskland), hadde fortalt henne det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, (i Oslo), eller noe lignende.

    (Som jeg har skrevet om, (at jeg overhørte, i Oslo, i 2003), i Min Bok 5).

    Men Julian kunne vel ikke ha visst om dette, forresten.

    (Om hva jeg overhørte, på jobben, på Rimi Bjørndal, i 2003, (mener jeg).

    For dette var ikke sånn jeg dreiv og fortalte om, på the Forge der, (må jeg innrømme).

    For det var så mange følsomme student-damer der, da.

    Så de hadde kanskje ikke tålt det, å høre om at noen, hadde overhørt, at han var forfulgt av ‘mafian’ da, (tenkte nok jeg).

    Noe sånt.

    Og min plan var å ringe noen i Norge, som var eksperter, innen mafia-kriminalitet.

    For å få dem, til å etterforske dette, som jeg hadde overhørt.

    Så derfor var planen min, (mens jeg bodde på the Forge), å vente til jeg fikk meg egen leilighet, før jeg ringte politiet, (om denne ‘mafia-overhøringa’), da).

    Så jeg regner med at det må ha vært noe mindre dramatisk, som hu Leyla mente, da.

    (Men jeg er ikke hundre prosent sikker på, akkurat hva det var, som hu Leyla og Julian hadde prata om, (som gjaldt meg), må jeg innrømme.

    Men et eller annet var det, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk også epost-adressen, til hu blonde tyske dama, (husker jeg).

    (Hun hadde vel en GMX epost-adresse, (som vel er ganske vanlig å ha, i Tyskland, tror jeg)

    For hu Dörte hadde også en sånn GMX epost-adresse da, (fant jeg ut seinere, dette studieåret).

    Og våren 2005, (i av min stekusine Andrea sine tre konfirmasjonsselskaper i Kvelde), så fant jeg ut det, at også tante Ellen hadde en sånn GMX epost-adresse, da.

    (Selv om tante Ellen sin GMX epost-adresse vel slutta på .ch, (for Sveits), og ikke på .de, (for Tyskland da), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Så det er nok ganske vanlig, for tysktalende, å ha en sånn GMX epost-adresse da, tror jeg.

    Noe sånt).

    Og jeg sendte vel hu blonde tyske dama en e-post, hvor jeg spurte om hu ville være med ut på kino, (eller noe lignende), vel.

    (Noe sånt).

    Men den e-posten, den må jeg nok ha sendt, fra Hotmail-kontoen min, (tror jeg).

    Og den ble jo sletta, i 2005 en gang, (må det vel ha vært), etter at jeg gikk over til å bruke Gmail, (istedet for Hotmail), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Sunderland.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 6.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.