PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Hovedrolleinnehaveren har et etternavn, som i den senere tid vel har blitt mer kjent, i forbindelse med den påstått hemmelige organisasjonen Illuminati:
Stikkord: Øivind Olsen
-
Jeg klarte å finne den filmen, som bestefar Øivind og meg, så forsommeren 1980, (var det vel), som Mandagsfilm, (eller noe sånt), på NRK. Faren min jobba lenge den dagen, og bestemor Ågot var i Syden vel. Faren min kom opp fra verkstedet, men likte vel ikke den filmen, (virka det som for meg, ihvertfall). De ommøblerte stua, (i ‘Ågot-huset’), og satt TV-en ut mot stuevinduene, ikke så lenge etter dette. Det var også denne filmen, som Bø i Geværkompaniet, fortalte meg om, (etter dimmefesten), at hadde blitt spilt inn, i hans hjembygd Skotbu
-
Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø
Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.
Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.
Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.
For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.
For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.
(Noe sånt).
Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.
Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.
Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.
(Noe sånt).
Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.
Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da
(Noe sånt),
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.
Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.
Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.
Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.
Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.
Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).
For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.
(Noe sånt).
Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.
Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.
For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.
Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.
Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.
Til jeg kom fram til Holmsbu, da.
Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.
Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.
At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.
(Som da timene begynte, på skolen).
Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.
Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).
Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.
Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.
Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.
Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.
Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.
(Når vi skulle gå til graven, da).
Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.
Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.
Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.
Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.
For ting funker ikke der, kan man se.
Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.
Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.
For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.
Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).
Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.
Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.
(Foran en nesten helt full kirke, da).
For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.
Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.
Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.
Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.
Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).
(Eller noe sånt).
Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
For Daniel er jo født i 1995.
Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).
Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.
Med andre ord høsten 2001, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.
For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.
For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.
For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.
Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.
Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.
Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.
(Og ikke stapp full.
Som man vel nesten må si, at den var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.
Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.
Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.
(Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.
Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.
Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.
(Noe sånt).
Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).
Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).
(Virka det som for meg, ihvertfall).
At hans sønn Tommy.
Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.
Og at han hadde fått seg Audi, da.
(Muligens som firmabil, vel).
Og da kom vel onkel Runars kone.
Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).
Med et slags utbrudd, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).
(Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).
Mens hu nesten lo samtidig, vel.
Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.
Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.
(Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.
Og som het Bergstø, da.
Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.
(Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.
Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.
Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).
(Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).
Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.
Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.
Noe som vel var litt merkelig.
Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.
Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.
(Som man vel sier).
Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.
(Må jeg vel si).
‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.
Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.
Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.
(Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).
Så sånn en det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.
I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.
Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).
De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.
(Noe sånt).
Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.
De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.
(Noe sånt).
Så hvis det er riktig.
Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.
For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.
Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.
Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.
Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.
Noe sånt.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Otto kokte kaffe, for gjestene.
Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.
‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.
Og da snakka jeg til onkel Håkon.
Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.
(Noe sånt).
For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.
(De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).
Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).
Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.
Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.
(Som ble kjempesint, på meg, vel.
Av en eller annen grunn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.
Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).
Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.
Og mens alle stod flokka rundt han, vel.
Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.
Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.
For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.
Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.
Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.
(Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),
For det var vel en ganske skyfri dag, vel).
Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.
Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.
Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.
Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.
(Noe sånt).
Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.
Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.
At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.
Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.
Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.
(Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).
Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.
(En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).
Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.
Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.
(På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.
Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.
De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.
Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.
Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.
(Må det vel ha vært).
Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.
Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.
(Har jeg lest på nettet).
Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.
Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).
Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.
(Mener jeg å huske, fra oppveksten).
Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.
Så at han var Holmsbu-maler.
Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot
13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.
Bilen min var på verksted, (husker jeg).
Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.
Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.
Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.
Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.
Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.
Men jeg så ikke noen kjente, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.
At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).
Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).
Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.
I kirken, som var ganske full, da.
Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.
For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.
Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.
‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.
(For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).
Skulle bæres til graven.
Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.
Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.
At jeg skulle være med å bære båren, da.
Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.
Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.
Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde satt fra oss kisten.
(Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).
Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.
Så sa Christell til meg det.
At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.
(Av en eller annen grunn).
Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.
Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.
Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.
Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.
Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.
Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.
Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.
Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi satt der.
Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.
Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Jeg ble jo helt satt ut av det her.
Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.
Noe år før det her.
Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.
At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.
(Noe sånt).
Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.
Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.
Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.
For noe sånt har aldri jeg gjort.
Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.
Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.
Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.
For det var liksom som at tiden frøys, da.
Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.
(Med hver vår halvliter, vel).
I Karl Johans gate, Oslo.
En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.
(Noe sånt).
Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.
For dette var vel på ettermiddagen, vel.
Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.
For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.
Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.
Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.
Og så gikk vi opp til en annen pub, da.
Som Christell ville gå til, vel.
Ved den tegneserie-butikken der, muligens.
(Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).
Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.
Så jeg kunne liksom prate til Pia.
Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.
For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.
Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.
Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.
Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.
På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.
Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.
At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.
(Noe sånt).
Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.
Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.
Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.
Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.
Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.
(Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).
Og det var nytt for meg da, husker jeg.
Jeg hadde en gang gått inn i den banken.
Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.
Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.
Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.
Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.
For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.
Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.
Og Pia og jeg gikk også ut.
For å ta en røyk, vel.
Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.
Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).
Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.
Men jeg fikk sagt noe om det.
Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.
Det var lettere det, liksom.
Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.
Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.
(I en bar der, vel).
En der jeg hadde sitti, da.
Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.
Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.
Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.
Og en plombe falt ut, av tanna, da.
Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.
(Noe sånt).
Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.
Men da den dagen kom.
Så var jeg litt forsinket, husker jeg.
Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.
(Med Sierra-en min, da.
Som var tilbake fra verkstedet, da).
Og sa at jeg var på vei til Ås, da.
Men da sa onkel Runar det.
At når jeg var så mye forsinka.
Så kunne jeg bare glemme den timen.
Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.
Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).
Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.
Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.
På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.
For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.
Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.
For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.
Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.
Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).
Som sa at faren min og brødrene hans.
Hadde sitti oppe lenge, natta før.
Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.
Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.
Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.
Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.
På vei ut av det lokalet, vel.
Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.
(Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.
Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Og jeg spurte vel også onkel Runar der.
Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.
For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).
Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.
Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).
For bilen min var vel på verksted, (eller noe).
(Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).
Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.
Og Pia ville bli med, da.
Og da jeg ringte Ove tilbake.
Og sa det, at Pia og jeg ble med.
Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.
Så det besøket ble aldri noe av, da.
Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.
Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.
Da han ringte og ‘babla’ om det her.
For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus
Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.
Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.
For den var visst 100, da.
(Hva nå det betyr).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).
Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.
Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.
Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.
Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.
Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.
Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.
Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.
Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?
Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.
Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.
Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.
Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.
Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.
Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.
Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.
Og da sa jeg greit, da.
Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.
(Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.
Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.
Men operasjonssårene grodde ikke.
(Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).
Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.
(Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).
For de gikk inn i kneet fra to steder, da).
Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).
Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.
En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).
Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.
(Eller om det var forskudd).
Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).
Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.
For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.
Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.
At jeg ville leie TV der da, osv.
Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.
(Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).
Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).
For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).
Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.
(For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).
Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.
For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.
Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).
Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.
Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.
Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.
(Noe sånt).
Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.
De første dagene, etter operasjonen.
Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.
Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.
Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.
Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.
(Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).
Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.
(Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.
Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.
Og det funka greit, da.
Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.
Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.
(Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).
Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.
Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.
Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.
Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.
Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.
Nemlig at det var ‘dreite drittel’.
Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.
En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.
Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.
Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.
(Selv om jeg ikke sa noe vel.
For han legen sa ikke noe særlig selv, da).
Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.
(Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).
Da jeg var innom på kontroll der.
Og at jeg muligens sa hei til henne, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.
Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.
(Som han og Øystein Andersen hadde lånt.
For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).
Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).
Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.
(Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.
Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.
(Kunne det ihvertfall virke som, da)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.
Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).
Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.
(Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).
Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.
Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.
Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.
Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.
For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.
Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.
Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.
(Noe sånt).
Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.
Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.
Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).
Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).
Mens jeg bare var innom der.
For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.
Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.
Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.
For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.
Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.
Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.
(Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).
Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.
(Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).
Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).
Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.
For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.
Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.
(Noe jeg ikke klarte.
Av en eller annen grunn.
For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.
For det eneste jeg gjorde hver dag.
Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.
Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.
Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.
Som hang på den ene krykka, da.
(Var det vel).
Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.
For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.
Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.
Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).
(For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).
Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).
Og det gikk greit da, (husker jeg).
Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.
Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).
Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).
(Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.
Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).
For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).
Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.
Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).
Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).
Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.
Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.
Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.
Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.
Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.
(Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).
Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.
Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.
For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 52: Dimmefesten
Den siste dagen i Geværkompaniet, (som var i slutten av juni, i 1993).
Så fikk vi utdelt tjenestebevis og vernepliktsmedaljen, på kompaniets oppstillingsplass.
Mens vi var i sivil, (mener jeg å huske), så vi hadde nok levert inn uniformer, osv.
Jeg husker at både Skjellum og jeg, fikk ’tilfredsstillende’, (var det vel), på tjenestebeviset.
Dette var det dårligste man kunne få, så jeg var litt skuffa, husker jeg.
Og sa at vi hadde fortjent ‘godt’, (som var midt på treet, da).
Og det ble også tatt et bilde, (av Sundheim vel), av Skjellum og meg sammen med tjenestebevisene og medaljene våre, (som Sundheim sendte meg, seinere, (sammen med noen andre bilder), til Ungbo, i Skansen Terrasse), men hvor Skjellum holdt sitt tjenestebevis på langs, istedet for rett opp og ned.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en annen episode, i kantina, før vi skulle skrive på det skjemaet, om vi hadde fått varige men, av tjenesten, eller ikke.
For vi fikk lov til å beholde bereten vår, som det eneste, (unntatt dødsbrikka vel), av utstyret vårt.
Og jeg var ikke så glad i den bereten, på grunn av måten som befalet tulla med meg, under rekrutten.
De ble aldri fornøyd med bretten på bereten min, før jeg fikk en beret, på depoet, som var for stor, og som fikk meg til å se litt ‘tufs’ ut vel.
Så derfor spurte jeg bare folka i troppen, inne på kantina der, om noen ville ha bereten min, da.
(For jeg var ikke noe særlig glad i den bereten, da).
Og da var det Haraldsen, igjen(!), som svarte ‘ja’, og som ville ha bereten min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dimmefesten, den skulle være i Oslo, og cirka halvparten av de som var igjen i troppen, (som hadde ‘holdt ut’, hele året), vi møttes, på Peppes Pizza, i Stortingsgata, i Oslo, (nedi kjelleren der, husker jeg).
(Uten at jeg husker hvem som fant på det.
Men det var ihvertfall ikke meg.
Men jeg tenkte at jeg måtte bli med på den her dimmefesten da.
Jeg måtte liksom få med meg den og, etter å ha vært i Geværkompaniet i et år, syntes jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før jeg dro på Peppes, (som var den samme Peppes-restauranten, forresten, hvor jeg hadde vært med Sande Videregående, da jeg gikk på markedsføringslinja, i 1987/88, altså seks år før det her).
Så dro jeg hjem til Ellingsrudåsen, med bagen min, og sånn, da.
Selv om jeg nok gjorde noen ærend, i Oslo Sentrum, før jeg dro opp dit.
Jeg hadde jo fått 5-6000 i dimmepenger og, (var det vel), så det er mulig at jeg kjøpte meg en CD, eller noe, da.
I fotgjengerovergangen, fra Karl Johan, og til Jernbanetorget, så møtte jeg Skjellum, som sa ‘pus pus’, til en liten hund, (som noen hadde i bånd da), akkurat da jeg gikk forbi han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Peppes Pizza, så husker jeg at Frisell og Grønvold dukka opp der, litt seinere, enn de andre.
Jeg hadde ikke noen å spleise på pizza med.
Så da Løvenskiold spurte, om noen blei med å spleise på en pizza, med han, så slo jeg til på det.
Men Løvenskiold skulle absolutt ha oliven, på pizzaen, men det tok jeg ikke så nøye, jeg var bare glad over å finne noen å spleise på pizza med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg mener å huske at sersjant Dybvig også var med på, å spise pizza, på Peppes.
Og at ihvertfall Øverland var der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg drakk en del halvlitere, til maten.
Og jeg måtte på do der, husker jeg.
Jeg syntes at hu lyshåra serveringsdama, ligna litt, på hu Anita, som hadde bodd på Ungbo, et drøyt år vel, før det her.
Så jeg bestilte en øl til, av henne, mens jeg gikk til eller fra doen der, husker jeg.
For jeg lurte litt på om det var hu Anita da.
Men jeg fikk meg ikke til å spørre, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter pizzaen på Peppes, så gikk turen, til et diskotek, i Akersgata, som var der, hvor Headache hadde vært før, (mener jeg å huske).
(Og som vel Thomassen visste om vel).
Og der, så dreit jeg meg ut, for jeg var litt på sjekker’n da, siden jeg var ferdig med militæret, osv.
Og jeg prøvde å sjekke opp, noe som jeg trodde var ei dame, som satt i baren der.
Også var det en gutt, fant jeg plutselig ut.
Så da fikk jeg rimelig sjokk, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så drakk jeg rimelig mange halvlitere, (husker jeg).
Og det endte med, at jeg ble på byen, hele natta vel.
Og jeg husker at jeg møtte Bø, som skulle ta en nattbuss, til Follo, (eller noe), vel.
Jeg sa takk for tida i militæret, eller noe.
(I fylla da).
Og Bø fortalte det, at han var fra Skotbu, mener jeg.
Jeg fortalte vel det, at jeg ikke visste, hvor det stedet var hen.
Og da fortalte Bø, at det var det stedet, hvor den filmen, som het ‘sommeren jeg fylte femten’, (som jeg en gang, på begynnelsen av 80-tallet, hadde sett på, på NRK, sammen med bestefar Øivind, i huset til Ågot og han, på Sand), hadde blitt spilt inn, da.
(En film med noen litt overraskende sex-scener, (for denne filmen ble vel vist, rimelig tidlig, på kvelden vel, mener jeg å huske, ihvertfall), osv., som jeg syntes at det var litt rart å se på, husker jeg, sammen med bestefar Øivind, da.
Men jeg lå foran TV-en og bestefar Øivind satt i sofaen sin, borte ved vinduet da.
Og TV-en stod ved pipa liksom, da.
Så det var ikke sånn at vi dreiv å diskuterte de unge, nakne damene, på skjermen, eller noe.
Neida, vi var like stille, begge to, (må man vel si).
Selv om faren min, (eller om det var onkel Håkon), vel kom opp, fra verkstedet, midt i filmen, hvis jeg husker det riktig.
Og hvor bestemor Ågot var, det husker jeg ikke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk forresten fra Peppes og opp til det diskoteket i Akersgata, sammen med Frisell og dem, husker jeg.
Og da møtte vi noen damer, og ei dame spurte Frisell, om han hadde en kar til henne.
Frisell begynte å snakke om meg da, (var det vel).
Men da klagde hu dama, (husker jeg), og spurte om han ikke hadde en kar, som var litt kraftigere, til henne.
(Så det var litt pinlig, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke hvordan jeg kom meg hjem, men det var antagelig med den siste nattbussen da.
Det var ihvertfall for seint, (må jeg vel si), for jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til å rekke jobben, på Rimi Munkelia, dagen etter, husker jeg.
Jeg var der en time eller to for seint vel.
Men Ihne Vagmo, (som seinere ble mer kjent fra Robinson-ekspedisjonen), som var leder, den lørdagen, hu kjefta ikke, husker jeg.
Selv om jeg fortsatt merka alle halvliterne, fra dimmefesten dagen før, da jeg satt i kassa der, på Rimi Munkelia, den morgenen, husker jeg.
Jeg husker at jeg stokka ordene litt osv., når jeg prata, med en av de første kundene, som handla i kassa mi, den dagen.
Og jeg mener jeg hørte, at det klikka i callinga.
Så jeg tror at hu Ihne Vagmo da nok satt, inne på kontoret der, på Rimi Munkelia, og overhørte hva jeg sa, til kundene, i kassa, da.
(Sånn mistenkte jeg at det var, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har fortsatt noen notater, (som jeg har skrevet ned, de siste ukene), fra tiden, i Geværkompaniet.
Så det blir noen få kapitler til, i denne boken.
Og disse kapitlene, de skal jeg prøve å få skrevet ferdig, i løpet av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Nå er Svelvikposten.no historieløse, for Sandbu Tepper var på Sand, før Jensen Møbler. Men det er kanskje utbyggingen til Sandbu Tepper, som menes?
http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606
PS.
Jeg lurer på om det var han her tannlegen, som sendte meg til time, hos en tannlege, på Sande Videregående, en gang, mens jeg fortsatt gikk på Svelvik Ungdomsskole.
Uten at jeg skjønte så mye av hva grunnen til dette var.
Men men.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
http://svelviksposten.no/nyheter/bade-nytt-radhus-og-ny-tommeras-skole-vedtatt-1.7200606
PS 3.
Enda mer om dette:
PS 4.
På bildet i PS-et ovenfor, så var A, det var systua til Margit og Anne, (hvis jeg ikke husker helt feil), og den bygningen, den ble vel bygget på 40-tallet, (eller noe), kanskje, og der sto det tomt, når jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, (husker jeg).
B, det er Strømm Trevare, som ble bygget av min farfar, Øivind Olsen, på 50 og/eller 60-tallet. Der dreiv farfaren min, faren min Arne Mogan Olsen og onkelen min Håkon Mogan Olsen, med å produsere køyesenger, (og også noen elementer for madrassene til Jensen Møbler, som da holdt til nesten en mil lenger nord, ved Svelvik Kroa), på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979.
På den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så stod det en trekiosk, cirka ved punkt C.
Den trekiosken, den kalte farmora mi Ågot, for ‘kiosken til Liv’, siden hu som dreiv den, tidligere på 70-tallet, het Liv da.
Hu Liv, hu bodde vel på Berger, tror jeg, men den kiosken hadde gått konkurs, på den tida, som jeg flytta tilbake til Berger, i 1979 da.
(Det stod ihvertfall helt tomt der).
Men tidligere på 70-tallet, (mens jeg bodde hos mora mi i Larvik), så husker jeg det, at bestemor Ågot tok med søstera mi Pia og meg, for å handle i den kiosken, i en sommerferie, (rundt 1974 kanskje).
Etter at jeg hadde bodd på Berger, i noen år, så ble tre-kiosken til Liv, (som var malt cyan/lyseblå vel), den ble revet og et betongbygg, ble bygget, av en med etternavn Havre, som var fra Sand vel.
Butikken ble kalt Sandbu Tepper, enda ingen sa Sandbu der, på den tida vel.
Men postkontoret, etter krigen, på Sand, hadde hatt navn Sandbu da.
Det postkontoret, det hadde vært i butikken til Oddmund Larsen da, forresten.
Farmora mi Ågot, hu viste meg en gang et postkort, (eller om det var et brev), som hu hadde, som var poststemplet Sandbu da.
Men da jeg flytta tilbake til Berger, i 1979, så måtte jeg dra helt til postkontoret på Berger, (en sykkeltur på minst femten minutter vel), hvis jeg skulle kjøpe meg noen årssett, (eller noe), siden jeg var frimerkesamler da.
Punkt D, det var Jensen Møbler, som ble bygget, et par år etter Sandbu Tepper vel.
Jeg husker at Jensen Møbler var ferdig bygget, mens jeg gikk på ungdomsskolen.
Så denne byggingen av først Sandbu Tepper og så Jensen Møbler, den gikk ganske raskt da.
Punkt E, det er vel nybygget til Sandbu Tepper, (som ble bygget ut, sånn at Sandbu Tepper ble cirka dobbelt så stort vel).
Etterhvert så har Jensen Møbler bygget ut mer og mer, og har også tatt over lokalene til Sandbu Tepper, som etterhvert gikk konkurs.
På slutten begynnelsen av 90-tallet, var det vel, at Sandbu Tepper gikk konkurs, muligens.
(Noe sånt).
Så sånn var det, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
PS 5.
Det som kanskje ikke er så kjent, (jeg husker ikke om jeg skrev om det her, i Min Bok), det er at jeg, mens jeg gikk på ungdomsskolen, hadde planer om å bygge en kiosk, (mest fordi at jeg syntes det hørtes morsomt ut, å ha en kiosk, ikke fordi jeg fikk så utrolig lite lommepenger, eller noe), cirka ved punkt F der.
Jeg husker at jeg prata med Rune Bingen, i klassen min, om han trodde at det var mulig, å lage en alarm, hvis jeg bygde en kiosk der, i tilfelle Geir Arne og/eller Ditlev i klassen, prøvde å bryte seg inn i den kiosken, for å rappe kioskvarene da, etter stengetid.
Men det ble aldri noe av at jeg bygde den kiosken.
Kanskje fordi at jeg tvilte på at den alarmen ville virke bra nok, eller at bestemor Ågot ikke likte planen eller at jeg hadde for mye annet å gjøre.
Noe sånt.
Så sånn var det.
PS 6.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX
Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.
(For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).
Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.
Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.
Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.
Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.
(Brunetter vel, mener jeg å huske).
De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.
Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.
Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.
Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.
Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.
De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.
Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.
Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.
Men jeg var for laid-back.
For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.
I fylla da.
(Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).
Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.
Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.
Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.
Fremdeles med halvliteren i hånda da.
Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.
Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.
Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.
(Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).
Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.
De var alle tre pent kledd, i dress osv.
Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.
Siden den nesten ble bråk vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.
Og det var et homsested.
Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.
Og jeg havna også der, en annen gang.
Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.
Noe jeg ikke kunne fra før.
(Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.
Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.
Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.
Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.
Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.
Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.
Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.
Da bare holdt jeg kjeft.
(For da var jeg litt flau, for å si det sånn).
Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).
Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var på byen.
Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.
Han dro meg med gjennom horestrøket.
Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.
Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.
Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.
På Stortinget T-banestasjon der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.
Og en annen kar vel.
Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.
Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.
(Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.
Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.
Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.
Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.
Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.
Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.
Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.
Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.
Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.
At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.
Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.
Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.
For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.
Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.
Det var jo jappetid, osv.
Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.
For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.
Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.
Som jeg syntes at var litt dum da.
Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.
Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.
Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.
At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.
Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.
(Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).
Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.
Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.
Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.
Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.
På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.
Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.
Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).
Klagde Christell på til meg.
(For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).
Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.
Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.
Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).
Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.
Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?
Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.
Hva vet jeg.
Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.
(For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.
Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).
Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.
(Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.
(Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).
Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Det er mulig.
Hvem vet.
Så sånn er kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.
(Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).
Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.
Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.
Og jeg hadde liksom badetiss da.
(Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).
Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.
For å komme seg inn på dametoalettet da.
Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).
Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.
Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.
Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.
(Noe sånt).
Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.
Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.
Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.
Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.
(Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.
Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 99: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo V
Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.
Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).
Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.
Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.
(Av en eller annen grunn.
For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.
(Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.
Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).
Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.
Og han kameraten døde da, i denne ulykken.
Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.
Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).
Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.
Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.
Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).
Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.
Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.
For jeg snakket så og si aldri med Martin da.
(Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.
(En av gangen da).
Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.
Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.
Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.
Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.
Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.
(Noe sånt kanskje).
Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.
Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.
Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.
(Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).
Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).
Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.
Men Kina var jo ennå kommunistisk da.
(Som det vel er ennå).
Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.
Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.
Men men.
Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).
Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.
Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.
Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.
(Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).
Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.
Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.
Noe sånt kanskje.
Så sånn var vel antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).
(Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.
Hm).
Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).
Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.
Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.
Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.
(Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).
Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.
Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
(Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.
Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.
Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.
Hm).
Uansett hvilken sommer det her var igjen.
Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.
At han bare fant seg lave damer.
(Mest på fleip da.
Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).
Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.
Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.
Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.
(Eller at han kanskje ble såret da).
Noe som overrasket meg.
(Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete ‘erting’ så tungt).
Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.
Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).
Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).
Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for ‘å bli med utafor’ da, (for å gjøre opp utendørs da).
Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.
(Eller om det var ‘vennskapelig brytekamp’, som Martin sa
Noe sånt).
Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.
Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.
Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.
Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).
Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.
Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.
Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.
Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.
(Noe sånt).
Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.
Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.
Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.
Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.
(Bagasjelokk, heter det kanskje).
Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.
Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Martin sa det, forresten.
Under den her nevnte motorsykkelturen da.
At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.
Så ville vi ‘ikke hatt sjangs’, sa han, til å unnvike den bilen da.
Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.
(Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).
Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.
Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.
Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.
Også kjørte han langt på motorsykkel da.
Også hadde det begynt å regne.
Også hadde motorsykkelen velta da.
Siden det ble glatt på veien.
Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.
Og der hadde det bodd ei enslig dame.
Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.
Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.
Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.
Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.
At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.
(For å be om husly da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
