PS.
Så den første vinteren jeg bodde på Berger.
Dvs. høsten 1979 og vinteren 1980.
Så satt jeg mye inne i stua, i huset til besteforeldrene mine på Sand, og løste kryssord.
Men jeg hadde også ski der, (som jeg hadde fått av stefaren min, Arne Thomassen, noen gule glassfiberski, som var litt trå, å gå på).
Så jeg pleide også å gå på ski, på jordet, som tilhørte gården på Høyen, som jeg tror at Gøril og dem bodde på.
Noe sånt.
For farmora mi sa at jeg fikk lov å gå på ski der.
Og jeg lagde meg også gevær, på snekkerverkstedet.
Som var laget av en list, med en klesklype på.
Og da skulle jeg skyte noe greier, i et spor, eller noe, på det geværet, sa onkelen min Håkon, at de hadde gjort.
(Eller om det var faren min som sa det).
Så syltestrikken, (som Ågot gikk ned i kjelleren og henta vel, fra noen Norgesglass der), den skulle også spikres på.
Men det fikk jeg ikke til å funke.
Så jeg brukte bare de geværene, til å skyte syltestrikk med.
Og da satt jeg opp en blink, på jordet, som tilhørte gården på Høyen.
(Som man kan se i den nest forrige bloggposten, ovenfor huset til farmora mi.
Og det var en papp-plate, med hull i, hvor jeg festa et A4-ark.
Så hvis jeg traff, så gikk syltestrikken gjennom A4-arket da.
(Jeg var litt inspirert av skiskyting, som jeg hadde sett på TV da.
Eirik Kvalfoss og gutta.
Eller det var kanskje Halvdan Bøgseth, på den tida.
Men men).
Så da gikk jeg en runde på jordet på Høyen da, med det geværet i hånda.
Også skøyt jeg på den blinken da.
Og traff ganske ofte vel.
Så jeg fant på ting å gjøre aleine, den første tida på Berger, for jeg kjente ikke så mange.
Og faren min hadde advart meg mot Geir Arne (Jørgensen), som var nærmeste nabo, (som bodde i en slags hytte, i veien ned mot Snippen, som man også kan se på det kartet, i den nest forrige bloggposten).
Ellers leika jeg bare med fetteren min Tommy, de første månedene på Berger.
Men han var en god del yngre enn meg.
Så det kutta jeg ganske raskt ut, å henge med han.
Men jeg var mye sammen med farmora og farfaren min da, i huset på Sand.
Og jeg pleide å bli med faren min, inn til Oslo, for å levere køyesenger.
Som dem averterte om, i Aftenposten.
Direkte fra produsent.
Så sånn var det.
(Men bunnene til køyesengene, dem kjøpte dem ferdige, tror jeg.
Det skal jeg ikke si sikkert).
Men men.
Men så en dag, våren 1980 kanskje.
Så dukka mora mi opp, fra Larvik.
Stressa og ganske aggressiv vel.
(Nesten som om hu var på noe dop som amfetamin, eller noe?)
Nesten noe sånt.
Så sa hu, at jeg ikke fikk lov å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, å lese avisa og løse kryssord, sammen med dem.
(Som jeg syntes var fredelig, og som ga meg litt ro, etter noen masete år, da jeg bodde hos mora mi, og min daværende stefar, Arne Thomassen, på 5-6 forskjellige steder i Larvik-området, fra 1973 til 1979).
Da sa mora mi, at jeg måtte begynne å spille fotball.
Istedet for å sitte inne og lese avisa og løse kryssord, som en gammel gubbe.
Hu sa ikke ‘gammel gubbe’, men det var like før.
Og Ågot og Øivind, de ga seg, for mora mi.
Og jeg syntes vel jeg hadde det kjempefint egentlig, med å lese tegneserier og avisa, i fred og ro, hver ettermiddag, og så i butikken på Sand, med faren min, og så godteri og snacks ofte, foran TV-en om kvelden.
Det var kjempefint, syntes jeg.
Men men.
Men så måtte jeg begynne å spille fotball også, borte på Berger skole, hvor vi trente om vinteren, og så på Berger-banen, om våren og sommeren og høsten.
Men det ble vel egentlig aldri det samme igjen, i huset til besteforeldrene mine, på Sand.
Etter at mora mi dukka opp der og begynte å sjefe og styre og kommandere.
(Hu banka vel ikke på døra dems engang, tror jeg.
Plutselig stod hu bare i gangen der.
Og så seg kanskje i speilet, noen sekunder, før hu braste inn i stua da.
Hvor jeg og Ågot og Øivind satt og leste i hver vår avis, eller dreiv med hvert vårt da.
Og hvor det var stille og fredelig og sivilisert.
Før mora mi dukka opp der, mer herskinga si, må jeg vel nesten kalle det.
Og hu var liksom ‘stålsatt’ da, mer eller mindre, eller hva man skal kalle det).
Men i noen få måneder, så var det ganske trivelig å bo på Sand der da.
Så jeg fikk vel litt roen på meg, på det kanskje første halve året, som jeg bodde på Berger.
Ihvertfall når ikke Runar og dem var der.
For kona til Runar, Inger, fra Sande, var jo i Jehovas Vitner.
Så i jula så kom Runar og Inger, og tre-fire unger, på besøk, til Ågot.
Og også i mange helger.
Så det ble jo som natt og dag, i huset til Ågot og Øivind, når Runar og dem var der.
Så da var det ikke så lett å beholde roen.
For da var fetteren min Ove der.
Og onkelen min Runar, han var jo den yngste broren, og var nesten som en eldre fetter han og.
Kan man nesten si.
Noe sånt.
Så da ble det leven.
Men til hverdags, så var det ganske rolig og sivilisert, i det huset.
Men en av grunnene til at jeg ville flytte til faren min, var jo at jeg hadde masse annen slekt, på farsida og.
Dvs. at faren min hadde to brødre, Håkon og Runar, som hadde masse unger, så jeg hadde masse fettere og kusiner.
Og det hadde jeg ikke i Larvik.
Så det husker jeg, da jeg bodde på Østre Halsen, i Mellomhagen.
At jeg ikke tenkte så mye på kamerater der, osv.
Men at jeg kjøpte julegaver, til Ove og dem.
Såpebobler og sånn, i en butikk som var på Østre Halsen.
For det ble jo litt kjedelig for meg, som ikke kjente så mange folk, den første tida på Berger.
Så når ungene til Runar dukka opp, så ble de som lekekamerater da.
Som jeg kunne leke med, i huset til Ågot og Øivind, og hoppe på flisene, rundt om i huset, som vi pleide å gjøre inne der, på 70-tallet.
Og som Ågot og Øivind og Runar og faren min såvidt tolererte.
Eller spille fotball, i hagen til Ågot, som hu noen ganger ihvertfall, tolererte.
For det gikk veldig hardt ut over blomstene hennes, (i et veldig fint, om en halvmåne-formet vel, blomsterbed der), og buskene/trærna, som hun hadde der.
Nå skreiv jeg meg litt bort.
Men den første tida, som jeg bodde på Berger, var vel den mest harmoniske tida, som jeg hadde under oppveksten, tror jeg.
Så jeg fikk på en måte en pause, hvor jeg kunne samle meg litt kanskje.
Mellom det helvete, må jeg vel si, og maset, som det var å bo hos mora mi i Larvik.
Og det helvete det var, å bo aleine, på Bergeråsen, etter at faren min ble sammen med Haldis, våren 1980, (etter at jeg hadde bodd på Berger, i ca. et halvt år).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
