johncons

Stikkord: Øivind Olsen

  • Spesialenheten = tullball

    Jeg husker da det var i nyhetene, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.

    Det var i nyhetene, at de skulle opprette Spesialenheten for politisaker.

    Da pleide jeg å dra å besøke min farmor Ågot, og farfar Øivind, og far, og onkel Håkon, etter skolen, (jeg gikk på Berger skole).

    For de hadde hus og snekkerverksted, (Strømm Trevare), på Sand, på Berger.

    Og da husker jeg at farfaren min, Øivind, han sa at det med Spesialenheten, bare var noe tull, hvis jeg husker riktig.

    Han sa noe lignende av det ihvertfall.

    Så det spørs om han ikke hadde rett, at Spesialenheten for politisaker, bare er noe tull, for å tulle med folk som klager på politiet.

    Sånn er det nok.

    Så sånn er nok det.

    At klager heller skulle ha gått ordreveien, innen politiet og Justisdepartementet, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Oppdatering av Facebook-samtale, med Gøril, som jobba på CC Storkjøp, sommeren 1989, og som var eldste nabodattera til farmora mi vel






    Hei,

    Erik Ribsskog 3. november kl. 14:52

    var det du som jobba på CC Storkjøp, og hadde sommerjobb der sommeren 1989 vel, da jeg også jobba der, og som bodde på Høyen, like ved der farmora mi Ågot bodde?

    Bare lurte, jeg har vel noen spørsmål fra jobben på CC osv., så bra hvis du har mulighet til å svare.

    Har du noe kontakt med noen av de fra jobben da?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Gøril Kjos Mork 3. november kl. 20:01 Rapporter

    Må vel være meg….jobbet der hvertfall den sommeren… Det er veldig!!! lenge siden – og jeg jobbet der kun den sommeren 🙂

    Erik Ribsskog 3. november kl. 21:05

    Hei,

    ja, stemmer det.

    Du hadde sendt brev til alle matbutikkene i Drammen, om sommerjobb.

    Så spurte han nest-sjefen, fra Nesbygda vel, med mørkt, krøllete hår vel, Nils noe, om jeg kjente deg.

    Så da gikk jeg god for deg, (siden jeg såvidt visste hvem du var, siden du var i nabofamilien til farmora mi vel).

    Så det er meg du kan takke for at du fikk den jobben 🙂

    Bare fleiper.

    Jeg flytta til Oslo, høsten 1989, og så skulle jeg på besøk til farmora mi, Ågot, på Sand, så dro jeg innom CC Storkjøp.

    Da var ikke du der, men Arnt, han ble sur, for at jeg ikke ville jobbe.

    Enda jeg hadde slutta, og bodde i Oslo, og hadde avtalt å dra på et ganske sjeldent besøk til farmora mi, og bare var innom butikken for å si hei.

    Så jeg ble møtt av Arnt, som var som en nesten gæern butikksjef.

    Har du fått dårlig omtalte av CC Storkjøp, fra andre arbeidsgivere, som har ringt for å få tilbakemelding på deg?

    Liker du fortsatt Pink Floyd og 'mother', (som du pleide å høre på i bilen fra jobben i Drammen, når jeg satt på?).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Farfaren min, (hvis du husker han?), sa at han hadde sett noen russere, (sa han ihvertfall), på 70-tallet vel, som hadde stått nede på Høyen, med walkie talkie og fiskestang, og lata som at de hadde fiska, mens dem egentlig stod der for å prate i walkie talkie.

    Kan du skjønne at det her kan stemme eller, med russere og fisking og walkie talkie, du som bodde/bor nede på Høyen?

    Var det dere som fikk besøk av kusinene mine Heidi og Susanne forresten, og vel også Ove? Og som farmora mi kalte jentene på gården?

    Bare lurte, det er 20 år sida jeg har bodd på Berger/Sand og, så beklager veldig, hvis det blir mange spørsmål!

    Erik Ribsskog 3. november kl. 13:36

    Altså,

    du var jo den rimelig gutte-gærne alderen husker jeg.

    Du var jo så grei, at jeg fikk sitte på med deg, hjem fra jobben, en del ganger, sommeren 1989, fra Drammen til Sand.

    Og da husker jeg vel første gangen jeg satt på, at du møtte en kar, på bensinstasjonen på Rundtom, som du kjente, og som du gjorde deg til skikkelig for.

    Men jeg visste jo det, at farmora mi fant ut alt jeg gjorde, gjennom sladrekjærringene, på Berger og Sand, så jeg oppførte meg sivilisert, siden du hadde type, og var naboen til Ågot.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde meg på deg, i bilen, f.eks., selv du nok var i den alderen at du var ganske gutte-gæern, og du var vel en av de peneste jentene, på Høyen og Sand, vil jeg si.

    Men jeg tenkte det var best å la deg være i fred, siden du hadde type, og var naboen til Ågot da, for hu fikk høre alt jeg gjorde, skjønte jeg, så jeg ville ikke ta sjangsen på å ødelegge noen naboforhold, eller noe, så jeg prøvde å oppføre meg ordentlig ihvertfall.

    Bare noe jeg kom på 🙂

    Sorry at jeg skriver to svar, men det var hyggelig å høre fra kjentfolk fra Sand/Høyen og kollegaer fra jobb i Drammen osv!

    Mvh.

    Erik Ribsskog







    PS.

    Her er den sangen, som hun Gøril, digga så mye, i bilen sin, var det vel, på vei hjem fra jobb på CC Storkjøp i Drammen, til Høyen/Sand, sommeren 1989, Pink Floyd – ‘Mother’, husker jeg enda:

  • Det som har skjedd

    Det som har skjedd, er jo da, at Ribsskog-familien, dvs. ‘mormora’ mi Ingeborg, og ‘onkelen’ min Martin, og ‘tanta’ mi Ellen.

    De som er fra den falske adelsfamilien Gjedde, som egentlig er signøynerfamilien Gedde.

    Så sånn er det.

    De har sagt til politiet, at ‘faren’ min er alkoholiker, og at ‘mora’ mi var sinnsyk.

    Men jeg er egentlig sønnen til ‘farfaren’ min og ‘farmora’ mi.

    Og ‘faren’ min er sønn av fabrikkeier Jebsen, og har arvet alkoholismen sin fra han.

    Så det jeg har arvet er etter ‘farfaren’ min, Øivind, (som egentlig var faren min), som var så glad i sirup på brødskiva, så han fikk sukkersyke, for jeg er også glad i godteri og snacks og potetgull og pizza og sånn da.

    Så har politiet og norske myndigheter, hørt på ‘sigøynerne’ i Ribsskog-familien, og sagt til amerikanerne, da jeg dro til USA, i 2005, at de kunne bruke meg som ‘target-guy’, mot noe ‘mafian’.

    Så derfor får ikke jeg mine grunnlovsfestede rettigheter i Norge, siden norske myndigheter har gitt meg som en presang eller noe avfall, til amerikanerne.

    Så sånn er nok, dessverre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det er vel også derfor, at søstra mi dro til Egypt, rundt år 2000, var det vel.

    For å vise at hun også var sigøyner.

    Det heter jo ‘gypsies’, på engelsk, som betyr ‘egyptere’.

    Derfor var det å dra til Egypt, nok søstra mi sin måte å fortelle meg på, at hun ikke bare var ‘hippie’, som jeg trodde, men også ‘sigøyner’.

    Så søsteren min visste kanskje ikke at hun var datteren til Ågot og Øivind?

    Uansett, så har hun glidd inn i ‘sigøyner-familien’ Ribsskog da, vil jeg tippe, på en måte som jeg aldri gjorde, for jeg var mer i Olsen-familien, enn i Ribsskog-familien, egentlig hele tiden, det var bare faren min som glemte å forrandre navnet mitt, tilbake til Olsen, i Folkeregisteret, etter at jeg flyttet tilbake til Berger, da jeg var ni år, i 1979.

    Så sånn var det.

  • Ribsskog-familiens sleipe tater-aksjon

    Nå har jeg jo skrevet om tidligere, at min morfar, Johannes Ribsskog, sin bror, Øivin Ribsskog, skrev en bok om bl.a. taterspråk.

    Og røverspråk og tivolifolkets språk osv., hvor han avslørte deres hemmeligheter.

    Og forbryterspråk osv.

    Og bankespråk.

    Så det tok jo ikke lang tid, etter dette, før Ribsskog-familien, hadde fått både taterne, bankerne, røverne, forbryterne og tivolifolket etter seg.

    Min morfar Johannes, måtte flytte opp til Nord-Norge, hvor han var rådmann, i 15 år i Hadsel, for å slippe unna de verste bankerne og taterne.

    Så flyttet de ned til Sør-Norge igjen, når de trodde at den værste stormen hadde lagt seg.

    Men tatere og bankere og tivolifolket, de glemmer nok ikke så lett.

    Min morfar syntes ikke det var noe artig, å bli forfulgt av tatere og bankere og røvere og det som var.

    Og barna Karen, Ellen og Martin, de fikk aldri lov å gå på tivoli, så de ble hatske ovenfor sine foreldre Johannes og Ingeborg.

    Så sånn var det.

    Men min mor Karen, hun la en snedig plan.

    Som også min morfar var med på.

    For min morfar pleide alltid å si til meg, som barn, for morro skyld, trodde jeg, ‘du din tater’, ‘du din røver’.

    Og det var dette med den boken tror jeg, om tater-språk, osv.

    Og jeg har jo funnet ut det, at jeg og søstra mi, Pia Ribsskog, vi er ungene til Ågot og Øivind, besteforeldrene våre.

    Men mora mi hu tenkte at hvis jeg bodde hos faren min, så ville taterne angripe meg og da ville forbannelsen fra taterne, ha vært ferdig.

    Så derfor var min morfar så mollefunken, fordi han angret kanskje litt, at han gikk med på denne planen.

    For farfaren vår heter jo Øivind (Olsen).

    Men jeg og søstra mi heter Ribsskog, etter mora vår.

    Så Ribsskog, og en bestefar som heter Øivind, og oppvekst hos faren vår, ja da prøvde de å få, (faren min, Johannes og mora mi), de prøvde å få taterne til å tro det, at jeg og søstra mi, var barnebarn av Øivin Ribsskog.

    Men vi er egentlig ikke i familie med han engang.

    Fordi farmora mi, som egentlig er mora mi, Ågot Mogan Olsen, hu ble tulla med av fabrikkeier Jebsen under krigen, for han la en snedig plan, rundt en juledramflaske, som jeg har skrevet om på bloggen.

    Og Jebsen var av tysk ætt.

    Så da sa fabrikkfolket, på Berger, at Ågot var tyskertøs, etter krigen, enda Ågot var religiøs og ble tvunget av fabrikkeier Jebsen til dette, etter at Ågot og Ola drakk opp juledramflaska, fra polet i Drammen.

    Så sånn var det.

    Og Øivind (Olsen), han hadde gutta på skauen, spurt om ikke skulle være med på skauen, og da svarte Øivind at han hadde kjærring og ungær, så han ville ikke det.

    Og da ble han stempla som dårlig nordmann, etter krigen, som ‘ikke-jøssing’, og da ble kona hans og døtrene hans, dratt med til Jeløya, hvor de ble internert, og sikkert brukt som horer av kommunistene som kom over fra Sverige, som politi like etter krigen.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var enda værre, hvem vet.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så Ågot, hun hadde noen barn med fabrikkeier Jebsen, Arne og Håkon.

    Men Runar var ungen til Ågot og Øivind, derfor har Runar lyst hår og Arne og Håkon mørkt hår.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, så fikk Ågot to unger til, da hu var cirka 50 år, for Øivind savna jentene han hadde hatt under krigen.

    Men jeg er jo ikke jente, og folk syntes kanskje det var rart at Ågot og Øivind fikk så mange unger, så da tok ‘foreldra’ mine og adopterte meg.

    Og også seinere Pia.

    For da tenkte mora mi på det, at da kunne de bruke meg og Pia, til å bli kvitt forbannelsen, som taterne hadde bannlyst over slekta til Øivin Ribsskog, (som jeg og søstra mi egentlig ikke er i familie med).

    Siden ingen brydde seg om hva Øivind Olsen sa, for han ville jo ikke være med gutta på skauen, da de spurte om det.

    Det er også derfor faren min ikke ville ha arven, på Hurumlandet, etter brødrene til Øivind, som ikke har familie.

    Fordi at faren min er sønnen til Jebsen og ikke sønnen til Øivind.

    Så sånn er det.

    Og politiet er også med på dette, for jeg husker at mora mi prata lenge med politiet i Larvik, på slutten av 70-tallet, da jeg var guttunge, og jeg måtte sitte på trappa, til politistasjonen i Larvik, og mora mi sa ikke hvorfor.

    Så her er det nok mange som har svin på skogen, i Norge, for å bruke et krigsutrykk.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og hun Anne Katrine Skodvin, som var sjefen min i Rimi, hun er nok også med på det her.

    For hun synes at Ribsskog-folka er så fine, for hun tror jeg at er fra Romerike, eller noe.

    Så hun har sagt til seg selv som så, at vi får prøve å få noen tatere eller røvere, til å kvitte seg med de her tyskerungene.

    Så hu har f.eks. ansatt David Hjort da, som da kanskje er av taterslekt, i samme butikk som jeg jobbet, for å få meg opp i stry da.

    For da skulle liksom Hjort tenke sånn at jeg var barnebarnet til taterbokforfatter Øivin Ribsskog da.

    Så her har det vært mye rart.

    Han troppsjefen min i militæret, Frøshaug, han var vel også fra Romerike-traktene, mistenker jeg, så han var kanskje også med på det her.

    Og Tom, butikksjef i Kiwi, han er også fra Romerike vel, og kanskje også med på det her da, en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, som også er fra Lørenskog, i Romerike.

    Så her er det mye rart, det er sikkert.

    Og også Lene, som var sammen med Knut Hauge, kolleger da jeg jobbet på OBS Triaden, fra 1990 til 1992, de var nok også med på det her, hun Lene var fra Rælingen, det samme stedet som taterbokforfatter Øivin Ribsskog var fra.

    Så sånn var nok det her.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så det er kanskje på tide å hoste opp svina sine nå da, som Øystein Andersen pleide å si, å hoste opp.

    Og det var vel derfor faren vår lot meg og søstra mi dra alene på Liseberg, når vi var 12-13 år.

    For da trodde de vel at tivolifolket ville ta hevn da.

    Og vi var hos Johannes og Ingeborg, tidligere på sommeren, og da fikk vi russiske kamera, gamle og brukte, som lå på loftet der.

    Så da trodde de vel at vi ville ta med de til Liseberg da, men jeg tok ikke med mitt kamera.

    Men jeg tok det med høsten etter, når vi var på tur med fotballaget, Berger IL, til Liseberg.

    Så sånn var det.

    For lagleder Skjellsbekk, kjente en lagleder i Sverige, ved Gøteborg, så vi dro dit en helg for å spille fotball og dra på Liseberg osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Og det her passer også med at faren min er alkoholiker.

    Mens jeg ikke har antydning til å være alkoholiker.

    Jeg er ‘social drinker’.

    Jeg drikker på fest, og når jeg er på byen.

    Mens på vanlige dager, så har jeg ikke lyst på alkohol, og kan godt ha øl og sprit og vin, stående i måneder og år, uten at jeg blir frista til å røre det.

    (Derimot godteri og snacks og pizza, osv., det forsvinner raskt).

    Men faren min er altså alkoholiker.

    Og Jebsen var nok også alkoholiker.

    Det var derfor han måtte tulle med rasjoneringskortet til farmora mi, under krigen, angående den juledramflaska da, som Ågot fortalte meg om, på 80-tallet, og som jeg har skrevet om på bloggen.

    Så faren min har nok arvet den alkoholismen han har, fra faren sin, fabrikkeier Jebsen, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.

    Så sånn var det.

    Så ‘faren’ min, er altså min halvbror, for vi har samme mor, Ågot.

    Og Håkon og Runar er vel kanskje brødrene til meg og Pia da.

    Og ‘fetterne’ mine er nevøene mine osv.

    Noe sånt.

    Så sånn er nok det.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Hm.

  • Her er noen sparkstøttinger, eller sparker, som det også kalles

    rapp

    PS.

    Jeg og søstra mi, fikk en spark hver, av farmora vår Ågot, da vi var sånn 5-6 år gamle vel, det var vel den første vinteren vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg hadde også spark, husker jeg, da jeg bodde på Bergeråsen, og den var borte hos Ågot, på Sand.

    Selv om jeg sjelden brukte den sparken til noe nyttig, det var mest for morro skyld, da vi var små.

    Det var ikke sånn at jeg brukte sparken til og fra skolen, for eksempel, nei, da enten gikk jeg eller sykla, kanskje ikke til skolen, men det hendte jeg sykla fra Bergeråsen og bort til Ågot.

    Det varierte litt.

    Men oftest gikk jeg vel, for det ble etterhvert noe feil på Apache-sykkelen som jeg fikk av morfaren min, Johannes, i 1978, (eller den ble stjålet, var det vel), og som jeg tok med til Berger, selv om mora mi egentlig hadde sagt at jeg ikke fikk lov til det, men jeg var så glad i den sykkelen.

    Så jeg heiv den inn i bilen til faren min, en amerikansk Ford Lincoln Continental stasjonsvogn, på 5-6 meter.

    Men det er mye som kan tyde på, at det egentlig var Ågot, som var mora til meg og Pia.

    Den tida, da vi ikke fikk lov å besøke faren vår, i 1974 og 1975, da vi bodde på ei hytte i Brunlandnes, da var Ågot der, og mora mi dytta henne ned trappa, sånn at Ågot brakk armen, var det vel.

    Dette var vel på slutten av 1974 kanskje, eller begynnelsen av 1975.

    Noe sånt.

    Ågot pleide å kalle meg for Runar, som var navnet på den yngste sønnen hennes, (selv om jeg bare trodde hu begynte å bli senil).

    Ågot sa en gang, rundt 1980, at hu ga meg melk, da jeg var liten, og da jeg sa det til faren min, så ble han oppgitt.

    Ågot sa også, at dem fikk Pia, søstra mi, fordi Øivind ønska så gjerne å ha ei jente, og Øivind det var farfaren vår, så hm.

    Og Ågot hjalp meg alltid, hvis det var noen konflikter, mellom meg og faren min f.eks., Ågot var nesten alltid på min side, og hjalp med alt mulig, hvis jeg spurte da.

    Mer enn f.eks. fetterne og kusinene mine, ungene til Runar, (som er tannlege i Ås, og bor i Son), de var bare ‘ungane til Runar’ de, så hvis det var noe jeg ikke likte, av mat, så sa Ågot bare, ‘vi gir det til ungane til Runar’, de var som en pest nesten de, og faren min likte heller ikke de.

    Runar og dem, var på besøk støtt og stadig, i helger da.

    Mens jeg var på besøk hos Ågot, hver dag etter skolen, og spiste middag da, og prata om alt mulig.

    Så Ågot var mer som en mor, for meg, enn mora mi var, vil jeg si, under oppveksten, for mora mi bodde jo i Larvik, og hu tulla mye med meg, som faren min, mens Ågot hu prøvde vel alltid å være snill, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og Haldis, (den nye samboeren til faren min), hu hadde jeg nesten aldri noe med å gjøre, så hu var aldri som noen mor for meg, i tilfelle noen tror det, siden søstra mi, Pia, bodde hos Haldis.

    Så det kan nok hende at Ågot og Øivind var foreldrene til Pia og meg.

    Ingeborg, mormora mi, sa også det en gang, at noe var galt, da jeg ble født.

    Jeg krabba med magen opp, og ikke magen ned.

    Noe som nok var tull fra bestemor Ingeborg, men, hun ville kanskje si, på sin spesielle måte, at noe var galt, rundt oppveksten min da.

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og dette passer også med det Christell sa i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.

    Når jeg og faren min og onklene mine Runar og Håkon, hadde bært Ågot til grava, på kirkegården i Svelvik.

    (Faren min og Runar og Håkon, hadde visst sitti oppe hele natta, sa Susanne, og diskutert om jeg skulle bære.

    Og faren min ville at jeg skulle gå foran og bære, sammen med han, og Runar og Håkon bak.

    Og faren min vant til slutt.

    Men jeg visste ikke at jeg skulle bære, for søstra mi hadde mest kontakt med Olsen-familien, (som med Ribsskog-familien), for jeg hadde jo kutta ut faren min, etter at søstra mi og Christell og Jan, fortalte meg i 1989, i Kristiansand, at faren min hadde misbrukt søstra mi Pia, som lita jente.

    Så etter gudstjenesten, og før vi skulle bære Ågot til grava, så ble jeg fortalt, plutselig, at jeg skulle bære kista, til grava, noe ingen hadde sagt til meg på forhånd.

    Men kista til Ågot veide nesten ingen ting, virka det som, så det var ikke akkurat så tung jobb, (selv om jeg hadde et skada kne).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Da sa Christell, når vi var framme ved graven, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå Erik’.

    Enda hu var der, søstra mi var der, nevøen min var der, faren min var der, onkler og fettere og kusiner i hopetall vel var der.

    Så det ga jo ikke noe direkte mening, det Christell sa.

    Men Christell har vel aldri vært den skarpeste kniven i skuffen, som folk sier, så det er mulig at det bare var noe hu sa, uten å tenke seg om.

    Sånt kan man aldri vite med Christell, sånn som jeg kjenner henne, for hun er ikke kjent for å være glupest da.

    Selv om hun jobba veldig pliktoppfyllende tror jeg, hu og søstra mi, da de gikk på skolen, så de fikk nok bra karakterer.

    Men ingen av de fikk vel artium, tror jeg, ihvertfall har vel hverken Christell eller Pia studert på universitetsnivå, såvidt jeg vet ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Denne bloggen er nesten som mine memoarer også den nå.

    For jeg skriver jo om alt mulig som har skjedd meg.

    Og, jeg har jo hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og får ikke mine rettigheter, så da er det kanskje greit at jeg skriver noe memoar-aktige greier, for det virker ikke som at jeg skal få rettighetene mine fra myndighetene.

    Livet mitt har for det meste vært slit og strev, og jeg har liksom ikke kommet noe vei i det, synes jeg, så at jeg ikke skal komme meg noe videre, fra der jeg er nå, fordi myndighetene og politiet driver å systematisk tuller med meg, virker det som, det synes jeg ikke noe særlig om, det synes jeg er noe jævlig dritt hvis jeg skal være ærlig.

    Bare for å få med om det.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Nå skreiv jeg også om Susanne, ovenfor, som er dattera til onkel Runar og Inger, fra Klejverhagan vel, ved Sande.

    Og hu Susanne gifta seg ifjor, var det vel.

    Men det som var litt rart, så jeg nå, er at hu heter Susanne Mogan Eskildsen.

    Så hu har beholdt navnet til Ågot, kan vi se, Mogan, men hu har ikke beholdt navnet til Øivind, Olsen, så det er litt rart, for de heter Olsen mer enn Mogan, vil jeg si.

    Siden navn arves etter faren da.

    Men men.

    Men nesten det rareste, det er at hu heter Eskildsen nå.

    For hu, og søsknene hennes, de har en fetter, på Klejverhagan, som heter Eskild.

    Og det er en ting, men han er også ‘mongo’.

    Så at hu har etternavn som er det samme som navnet til fetteren sin, som er ‘mongo’, eller vel har downs da, eller noe, det er litt spesielt, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg la merke til nå.

    Så sånn er det.

    PS 5.

    Det betyr vel kanskje at Susanne synes at Olsen-familien er mongo.

    Siden hu skifta fra Susanne Mogan Olsen til Susanne Mogan Eskildsen, og den Eskild de har fra før, i den familien, er ‘mongo’.

    Hva vet jeg, det kan jo bare være en tilfeldighet og.

    Hvem vet.

    Vi får se.

  • ‘Nick Ewans’ hadde rett, faren min er nok i Illuminati, for han er nok sønnen til fabrikkeier Jebsen

    Fordi, jeg har jo skrevet om det, at da faren min hadde 60-årsdag, ringte søstra mi og sa fra om det vel, da jeg studerte i Sunderland.

    Og det var høsten 2004.

    Så da ble han født høsten 1944, vil jeg si.

    Og det var egentlig litt for tidlig, for da, på begynnelsen av 1944, så var vel ikke krigen helt avgjort?

    Men vi vet også det, at en krigsjul, så fikk farmora mi, Ågot, ei flaske brennevin, på posten, som fabrikkeier Jebsen hadde brukt rasjoneringskortet til hu Ågot, for å få.

    Da ble Ågot provosert som rakkern, av fabrikkarbeiderne og mannen på posthuset, osv.

    ‘Har du bestilt juledram fra polet i Drammen da Ågot’, sa de sikkert.

    ‘Nei, je har itte bestilt noe dram, je stemmer Kristelig Folkeparti, når det itte er verdenskrig, je’, sa Ågot da.

    ‘Å ja, det er han sjølveste fabrikkeier Jebsen som har bestilt juledram i ditt navn Ågot, er dere sammen eller?’, sa fabrikkfolket da.

    Men da tilta farmora mi Ågot, gitt.

    ‘Da er det min dram, siden den er kjøpt med mitt navn’, sa Ågot da, og var i flint og sur på fabrikkeier Jebsen, som tulla med rasjoneringskortet.

    Så gikk Ågot på posthuset på Berger, (som visstnok er lagt ned nå, sa Frode Holm), og henta juledram-flaska.

    Så hu tok hu med den, og gikk bort på Sand, tror jeg, til ‘n Ola.

    Og så drakk dem opp juledrammen, Ågot og Ola da, enda Ågot aldri drakk.

    Og dette var nok da jula 1943, siden Ågot var så lei av rasjoneringa osv.

    Så fikk selvfølgelig fabrikkeier Jebsen, (småkongen på Berger, kunne man sikkert kalle han da), greie på hva som hadde skjedd da.

    Og vips, så var Ågot i nettet til Jebsen.

    Og måtte være elskerinna til Jebsen.

    Ellers så skulle fabrikkeier Jebsen fortelle alle i hjembygda til Ågot, Rollag i Numedalen, at Ågot hadde stjålet og drukket alkohol, som ingen kristelige gjør.

    Hvis ikke Ågot ble med på fabrikkeier Jebsens perverse spill, så kom Ågot til å få sparken, for drukkenskap på jobb.

    Og da ville hun aldri fått en jobb igjen, i ‘kongeriket’ Berger, eller noen andre steder.

    Så da måtte Ågot stille opp for fabrikkeier Jebsen og hans perverse ideer da.

    Så gikk det som det måtte gå, og 9-10 måneder seinere, så ble faren min født.

    I oktober 1944.

    Så han har da arvet dette illumianti-greiene, fra Jebsen-familien, som også kom nordover, fra Tyskland, på samme måte som familien til mormora mi da, Ingeborg.

    Det er derfor faren min gikk så bra overens med Ingeborg.

    Begge var nok i illuminatiet.

    Så sånn var nok det, at faren min, Arne Mogan Olsen, var den uekte sønnen av fabrikkeier Jebsen da.

    Så snekra de sammen en familie, etter krigen, for noe hadde skjedd med Øivinds familie, noen hadde stjålet døtrene hans, (for han hadde visst hatt døtre tror jeg, ihvertfall så mistenker jeg det, på hva han sa en gang at morfaren min leita etter Ellen, i Slottsparken, så møtte Johannes en som leita etter to døtre, og det tror jeg var Øivind som mente seg selv).

    Noe sånt.

    Og jeg har også hørt Øivind klage, for han ville ikke være med ‘gutta på skauen’, for ‘jeg har kone og ungær jeg’, hadde Øivind sagt til gutta på skauen, og da hadde det blitt problemer for Øivind, hvis jeg har forstått det riktig.

    Så sånn var det.

    Så da, etter krigen, så ble Øivind og Ågot, plassert sammen i en familie da.

    Men fabrikkeier Jebsen måtte kjøpe nye malerier til Berger kirke, for å bote på sine synder da, som er skikken i sørlige land, hvor Jebsen-familien er fra.

    Så nå begynner det å ligne på et puslespill her, og Ågot la alltid puslespill, så det kan være at det er sånn det henger sammen.

    Hvem vet.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her kan man se det, at fabrikkeier Jebsen, måtte kjøpe nye alterdekorasjoner, til Berger kirke, etter krigen, i 1946, (det er nok derfor faren min ikke ville kjøre meg helt fram til Berger kirke, da jeg skulle konfirmeres, i 1984, for faren min tåler ikke synet av de alterdekorasjonene, for da blir han minnet om at han egentlig er den uekte sønnen av fabrikkeier Jürg Jebsen, da):

    https://johncons-blogg.net/2009/08/berger-kirke-var-norges-eneste.html

    PS 2.

    Og jeg husker at farmora mi Ågot sa, etter at Øivind var død, at ‘grunnen til at vi fikk Pia, var at Øivind så gjerne ville ha ei jente’.

    Så jeg og søstra mi må vel være ungene til Ågot og Øivind, da.

    Som mora mi, Karen, tok til seg, på samme måte som hu tok til seg Axel da, som var bytting da, fra Tønsberg.

    Så det er mye rart.

    Og jeg tror det må ha foregått noe rart i kjelleren til Ågot og Øivind og, for onkel Håkon, pleide å si på 80-tallet, utenfor noen sammenheng, ting som:

    ‘Vi pleide å ha potetbinge nede i kjelleren vi’.

    og

    ‘Det pleide å henge skinke nede i kjelleren’.

    Sånne ting.

    Så her tror jeg kanskje det var noe rart.

    Og når jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, jula 1981, var det vel, så kjørte faren min meg til en butikk, forbi Mjøndalen osv., hvor de solgte såpa faren min hadde lagd, med søstra mi sitt navn, ‘Charlotte kosmetikk’, etter søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog.

    Så jeg lurer på om søstra mi, også har blitt bytta ut, og at hu egentlige søstra mi havna i såpa til faren min.

    Hvem vet.

    Noe rart var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    En gang fikk faren min fontena på Bragernes Torg, til å skumme over, og det tror jeg kanskje var såpe laga av en purk, som Håkon ble sur på, for han måtte gå ut av bilen, og ta av snøen av bilskiltene.

    Og da, så mente Håkon at purken var lat da, som ikke tok av snøen selv.

    Så tok de ‘mafia-plott’, på han, og han måtte være i fontena, etter at de hadde lagd såpe av han, og gå rundt og rundt i fontena, så kunne han ikke være lat da.

    Noe sånt, tror jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

  • Da farfaren min Øivind Olsen døde, så ringte jeg og sa fra, til morfaren min, Johannes Ribsskog

    Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.

    Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.

    Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.

    Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.

    Noe sånt.
    http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
    Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.

    Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.

    En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.

    Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.

    For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.

    Så sånn var det.

    Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.

    Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.

    Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.

    Så sånn var det.

    Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.

    Noe sånt.

    Og da sa Ågot at Øivind var død.

    Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.

    For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.

    Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.

    Og da sa bestefar Johannes ‘kondolerer’, osv.

    Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.

    Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.

    Men jeg husker ikke hvorfor.

    Men men.

    Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.

    (Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.

    Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.

    Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.

    Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.

    De skulle til Mallorca.

    Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.

    Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.

    Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.

    Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.

    Og det likte jeg ikke, husker jeg.

    Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.

    Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.

    Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.

    For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.

    Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.

    Så skulle søstra mi sykle på den da.

    Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.

    Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.

    Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.

    Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.

    Så da begynte jeg å grine da.

    Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.

    Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.

    Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.

    Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.

    Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.

    De var bare kalde ovenfor meg.

    Så sånn var det.

    Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.

    Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.

    For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.

    Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.

    Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.

    Noe sånt.

    Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.

    Og at mora mi var som mora til Pia.

    Noe sånt.

    Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.

    Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.

    Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.

    Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.

    Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.

    Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.

    Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.

    Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at ‘det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot’.

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.

    Men det var kanskje det jeg mente da.

    For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.

    Eller om det bare var meg.

    Noe var det nok, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Dette er Stanly Jacobsen med ‘Skigardsvise’

    PS.

    Jeg husker at jeg og søstra mi, som barn, vi var hos foreldrene til faren vår, Øivind og Ågot.

    Og da spurte jeg hva ‘skigard’ betydde da.

    Og det betydde ‘gjerde’ da, sa Øivind, men Ågot var vel også enig i det.

    Og den sangen var på radioen tror jeg, eller kanskje TV-en.

    Og Øivind sa vel noe sånt, som at det var sant det, at en skigard aldri kan vare evig, osv., som det synges i sangen da.

    Og det var ikke sånn, at Øivind ble noe forarget over at vi spurte om det, eller at de slo av sangen.

    Så jeg tror Øivind må sies å ha vært ganske norsk vel.

    Han var jordnær og en vanlig nordmann vel, selv om han var vel ganske brå og kunne være veldig myndig og noen ganger litt plump.

    Og han ble jo syk da, senere på 80-tallet, men nå prater jeg om når han var klar i hue da.

    Han var ikke noe sånn frimurer-type, eller noe, selv om han var fabrikkeier, for Strømm Trevareindustri.

    Neida, han var en vanlig og jordnær kar likevel, og det beste han visste var å løse kryssord da, og lese i leksikon osv.

    Men det var noe rart kanskje, rundt dette at han og onkel Håkon, først slutta å røyke, og så begynte igjen.

    Det var vel litt spesielt.

    Det hadde vært en gjest på besøk, sa Ågot, på 70-tallet da.

    Så hadde han gjesten bydd dem en røyk da, så sprakk både Håkon og Øivind.

    Men faren min, han har aldri røkt, og det gjorde vel heller aldri Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dette kan vel ha vært i 1976, eller noe, som jeg så på nettet, at Stanly Jacobsens album, ‘fra skigard til øygard’, ble utgitt.

    Så det var kanskje den sommeren som jeg og søstra mi ble kidnappa, i Mellomhagen, i Østre Halsen, av onkel Runar og faren min, at jeg hørte denne sangen, i stua til Ågot og Øivind da, og at jeg spurte om dette.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var vel kanskje det.

  • Her kan man se at faren min ikke ville ha arv etter onkelen sin, på Holmsbu. Det kan være fordi at faren min er sønn til Jebsen

    ikke arv holmsbu

    https://blogger.googleusercontent.com/img/b/R29vZ2xl/AVvXsEgxUmTGZoBCpsmYau6468GsyLGPUB3hpRYnfJcQFEXoIeX8vKB_KuhylnLscUh3ij69N0WJeGU8SLnku286MG_A_bsdV2LeihgnP4jweFec_O0IIsYmLDPI2NFmu9ytvMKAVvJWmvJMVXg/s1600-h/img129.jpg

    PS.

    Og at jeg og søstra mi, da er ungene til Ågot og Øivind da.

    Det stemmer med det, som Ågot sa, på 80-tallet, at hu ga meg melk, da jeg var liten.

    Og at Øivind så gjerne ville ha ei jente, og at det var defor dem fikk Pia.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Og det stemmer med det, at i begravelsen til Ågot, så ble jeg satt til å bære foran på kista, og da hadde dem krangla hele natta, om det her, faren min og onklene mine, sa Susanne.

    Og Christell sa også, i begravelsen, at jeg hadde jo ikke så mye familie igjen nå, enda faren min og søstra mi osv., var der.

    Så hu regna ikke seg selv og faren min, som i min familie da.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg har jo bodd hos både mora og faren min

    Jeg har jo bodd hos både mora og faren min.

    Så jeg har hørt en del, om begge sidene av familien.

    F.eks., så fortalte mora mi, om onkelene mine på farssiden.

    Onkel Håkon, han hadde gifta seg med tante Tone, mens hu enda var for ung, sa mora mi.

    Og Håkon hadde også sluppet militæret, for han savnet maten til Ågot.

    Og onkel Runar, han hadde juksa, når han skulle inn på tannlegehøyskolen.

    Han kom egentlig ikke inn, men det var noe med at sønnen til rektor på tannlegehøyskolen kom inn, enda han visstnok hadde dårligere karakterer da, enn Runar, så Runar gjorde noe greier, sånn at han også fikk komme inn da.

    Og så flytta jeg til faren min, i 1979.

    Og da fikk jeg jo høre ting om mora mi sine søsken da.

    Tante Ellen, hun hadde jo gått på forsøksgym, og blitt borte fra forsøksgym, i Oslo, under hippie-tida, så min morfar, måtte dra inn til Oslo, fra Hurum, for å gå rundt og leite etter henne, i hovedstaden.

    Og min onkel Martin, han hadde kjørt ut på motorsykkel, sånn at kameraten som satt på døde, ved kafeen, på Berger, enda han var fra Holmsbu, på andre siden av fjorden, og ikke fra Berger, det var vi, som var fra Berger, i Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mora og faren min, de fikk jeg vel ikke høre sånne ting om, så mora og faren min, de var kanskje de som oppførte seg best, i søskenflokken?

    Både mora og faren min, var jo eldst, og hadde begge to yngre søsken da.

    Men jeg kan ikke huske, at mora og faren min, gjorde så mye galt, som sine yngre søsken.

    Så det er mulig at mora og faren min var flinkere da.

    Men, de tulla jo med meg da, mora mi ville ikke la meg bo i Larvik lengre, så jeg måtte flytte til faren min, sa hu, og faren min, han lot meg jo bo aleine, i en leilighet, i Leirfaret, mens han selv bodde hos Haldis.

    Så foreldrene mine var nok heller ikke så flinke da.

    Men besteforeldrene mine, de vet jeg ikke noe galt om, tror jeg.

    Jo, farfaren min, Øivind, han skal visst ikke ha vært noe snill mot Ågot, sa Ågot, like etter at han døde.

    Og min mormor, Ingeborg, hun var visst litt skrullete, sa min onkel, hennes sønn, Martin, i 2005.

    Og Martin sa også, at bestefar Johannes, var en ‘djevel’, eller noe, mener jeg å huske.

    For Martin dreiv å tulla litt med småjentene, i Sætre, i Hurum, og da fikk han kjeft av Johannes da.

    Johannes hadde sagt, at hvis han fikk ei jentene der gravide, så kom han til å ta livet av seg.

    Så Johannes hadde det nok ikke så lett.

    Jeg vet ikke hvorfor at Martin syntes at Johannes var en djevel, pga. det her, men det var vel ikke noe artig for Martin da, som da ikke kunne ha det morsomt, med nabojentene osv.

    Det er mulig, uten at jeg helt fikk oversikten, over hva som foregikk.

    Men men.

    Men bestemor Ågot, hun har jeg vel ikke noe på.

    Jo, søstra mi Pia, sa at bestemor Ågot, var rasist.

    Men jeg vet ikke om det er greit å være rasist, hvis man er fra Numedal, hvor de vel ikke hadde noen mørkhudede, på begynnelsen av forrige århundre.

    Hun så sikkert ikke en mørkhudet, før etter krigen, kanskje.

    Så min farmor Ågot og min morfar Johannes, de er det vel vanskeligere å finne feil ved, enn barna dems.

    Ågot sa at Øivind hadde vært slem da, så der var det noe galt da.

    Men Johannes, han sa Øivind om, at ikke var så flink politiker, i Hurum, for han kunne stille et forslag, og stemme mot det, i kommunestyret.

    Men Øivind satt jo på andre siden av fjorden, i Svelvik kommune, så jeg vet ikke hvor detaljert han fikk vite hva som hadde foregått.

    Så det er enklere å finne feil ved 68-er generasjonen, i familien min, enn ved foreldrene deres, vil jeg si.

    Grunnen til at jeg prøver å finne ut dette, er at noe har nok vært galt i familien, så jeg prøver å finne ut hvem man kan stole på da.

    Og det er ikke så enkelt.

    Men jeg får prøve å ha det i bakhue.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og moren min, hun gikk jo for å være sinnsyk.

    Hun hadde vært innlagt på sinnsykehus, i perioder på 1-2 uker da, for å roe seg ned antagelig, på 70- og 80-tallet.

    Og jeg flytta jo til faren min, i 1979.

    Men i 1980 og 81, dette var vel da Bucks Fizz vant Grand Prix, den helgen var jeg hos mora mi, i Larvik.

    Arne Thomassen, var også i Larvik den helgen, i Jegersborggate, selv om han i perioder jobba mye i Oslo.

    Det som skjedde da, var at Arne Thormod og mora mi, satt i sofaen, i stua.

    Så satt jeg i en grønn lenestol, sikkert fra Ikea, som mora mi hadde.

    Så plutselig, så setter mora mi seg oppå fanget mitt, og vrikker og gnisser seg med rumpa og underlivet sitt, mot meg da, mens jeg sitter i lenestolen.

    Jeg var jo bare 10-11 år, så jeg kunne jo ikke dytte henne bort, for hun var for stor.

    Men jeg bare så dumt på henne.

    Og Arne Thormod, satt i sofaen og så på, men mora mi hørte ikke på han heller, som ba henne slutte.

    Så mora mi var helt forstyrra og merkelig.

    Jeg hadde også med to kamerater, Petter og Christian Grønli, til Larvik, en helg.

    To kamerater, fra Bergeråsen.

    Faren min flytta jo ned til Haldis, så jeg var mye alene om kveldene.

    Håkon og de, sa at jeg kunne komme opp til dem, men jeg likte meg ikke så bra der.

    Bestemora mi Ågot, hun var egentlig ikke som en mor for meg, eller, hun var som en bestemor, vil jeg si, for hun var ikke så moderne.

    Eller, hun var ikke så opplyst da.

    Selv om hun kunne være lur.

    Og hun visste veldig godt hva som var rett og galt, av oppførsel osv.

    Men, hvis jeg begynte å fortelle om Geir Arne eller Christell, da ville Ågot gjerne høre, og syntes det var veldig interessant da.

    Jeg tulla med Ågot en gang, og fortalte at Geir Arne og Christell hadde klina på gamlehjemmet, for det gikk ann å gå inn på loftet der, på gamlehjemmet, som det het da, av en eller annen grunn.

    Og da ble Ågot helt interessert da, og satt seg ned for å høre da.

    Enda vi var jo bare 10-11 år og sånn.

    Så Ågot var liksom på mitt nivå egentlig, syntes jeg.

    Det var liksom hun som hørte på meg noen ganger og, jeg måtte liksom være voksen noen ganger jeg og.

    Men det var ikke så morsomt, når Ågot ble gammel og senil, og jeg begynte å bli oppe i tenåra.

    Da ble det litt flaut å gå til farmor hver dag.

    Og faren min og Håkon de slutta jo å jobbe på verkstedet, faren min begynte å jobbe i Drammen, så da var det ikke så artig å dra bort på Sand hver dag, som det var i begynnelsen, når faren min, og onkel Håkon og Øivind og Ågot, var borte i huset på Sand hver dag.

    Ågot og Øivind bodde jo der, og Håkon og faren min, de jobba jo på verkstedet, som nesten var vegg i vegg, med huset til Ågot.

    Så de var inne og hadde spisepauser osv., hos Ågot da, som var mora dems.

    Så sånn var det.

    Så Ågot var egentlig som bestemora mi, vil jeg si, og ikke som mora mi, for det var stor generasjonsforskjell, mellom generasjonen til foreldrene mine og generasjonen til Ågot, for Ågot var jo fra Numedal og Rollag, og var vokst opp på gård, med mange søsken.

    Og hadde dårlig råd, sikkert, og Ågot hadde nok ikke gått så mange år på skole, f.eks.

    Men foreldra mine, de var jo vokst opp etter krigen, med hippe-tida, og silkeputer under armene og ihvertfall folkeskolen da.

    Så det var jo ikke som om Ågot var mora mi, for jeg hadde jo gått fler år på skole, enn henne, f.eks.

    Så Ågot var som farmora mi, vil jeg si.

    Som jeg besøkte mye oftere, enn f.eks. kamerater besøkte sine besteforeldre.

    Men Ågot lagde jo mat til meg hver dag da, i mange år, og vi prata jo hver dag, om alt mulig da, mens jeg spiste osv.

    Prata dritt om Haldis osv.

    Så Ågot var favorittbestemoren min, det kan man helt trygt si, men hun var ikke helt som en mor for meg, for det var for mye forskjell på generasjonene, vil jeg si.

    Men vi gikk ganske bra sammen, på tross av at det var store generasjonsforskjeller da, det må man vel si.

    Mens Haldis, den nye dama til faren min, vi gikk veldig dårlig sammen.

    Så det var ikke sånn, at jeg gikk ned til Haldis og dem, hvis jeg var litt nedfor.

    Nei, for Haldis, hun var sånn at hun angrep meg for alt mulig, hvis jeg var sjenert, siden jeg ikke kjente henne, og ikke sa ‘takk’ høyt nok, så klagde hun på meg, noe som skjedde den første eller andre gangen jeg var der.

    Og også Jan og Viggo, bodde hos Haldis, så man kunne nesten ikke gå ned til Haldis, hvis man var nedfor, siden man bodde alene, for du ble bare kødda med der.

    Men da pleide jeg å gå opp til Petter og Christian og dem.

    For dem hadde ei mor, som het Tove Grønli, og hu var sammen med en som het Willy, fra Drammen.

    Og hu ble jeg ikke så bra kjent med, men der fikk jeg være mer i fred da.

    Der kunne jeg bare ligge på gulvet, og se på TV., som Petter og Christian gjorde da, en kveld eller to i uka.

    Så det var nesten som at jeg bodde der, noen ganger.

    For faren min kjente Tove og Willy og da, og da hadde Tove sagt at det var greit at jeg var der noen ganger om kveldene.

    Men så døde hu Tove, på nyåret, 1981, tror jeg.

    Og da fikk jeg litt sjokk.

    For da kunne ikke jeg gå opp dit lengre, om kveldene, når jeg var aleine hjemme.

    Så det var rimelig døvt.

    Og det var også veldig rart, at hu skulle dø av hjerneblødning.

    Det var en søndag, da jeg og faren min, satt og så på Skøyte-VM eller EM.

    Norge vant gull, sølv og bronsje.

    Og det var også veldig rart.

    Kanskje ikke at Norge vant alle medaljene.

    Men, at faren min satt og så på sport, sammen med meg.

    Det var rart, for han skulle vanligvis vært hos Haldis, på den tida av uka, søndag formiddag.

    Så kom Willy på døra, og så rar ut i trynet.

    Så jeg henta faren min.

    Så fortalte Willy til faren min, at Tove hadde dødd.

    Så det var litt rart, hele det greiene der, at faren min var hjemme.

    Kripos kom til Bergeråsen da, etter noen dager, og faren min fortalte av det var hjerneblødning.

    Men men.

    Så da ble jeg sittende aleine om kveldene da.

    Men Petter og Christian, de var med meg til Larvik, i 1980 da.

    Og mora mi brydde seg ikke mye om hva jeg gjorde, når jeg var på besøk hos dem i Larvik, ca. en helg i måneden.

    Nei, men når Petter og Christian var der, da skulle vi absolutt gå tur til Bøkeskogen da, mente mora mi.

    Og da gikk mora mi foran meg og Petter og Christian, på en vei som går ved siden av Bøkeskogen der.

    Og da klagde Petter og Christian, på at mora mi vrikka så mye på rumpa, når hu gikk.

    Som om hu flørta med oss, 10, 11 og 12-åringene.

    Så mora mi var helt sprø og spesiell.

    Mer da.

    Jo, mora mi flytta til Tagvedt, og så på institusjon, og i 1989, så hadde hun fått selg leilighet, på Nøtterøy.

    Så dro jeg inn til henne, i juleferien, i 1989, mens jeg bodde på Abildsø, i Oslo, og var student, første året på NHI.

    Og da, så skulle mora mi plutselig ommøblere hele leiligheten, midt på natta.

    Så jeg måtte fikse lampa i taket, og sånne ting, for å få fred.

    Og da spurte jeg henne, når hun ble sinnyk.

    Og da sa hun, at hun ble det, da hun var sånn tre år, og var hos noe familie i Danmark, og en fetter hadde tulla og tukla med henne.

    Det må kanskje ha vært Steffen eller Thomas Heegaard?

    Nevøer av bestemor Ingeborgs bror Anker, som vel var gift med Unse, som var med, i bestemor Ingeborgs bursdag, sommeren 2002, var det vel.

    Jo, det var det vel, for de så på EM-kampen, mellom Danmark og England, på TV-en i Gurvika, forsamlingslokaet, som bestemor Ingeborg hadde leiet, var det vel.

    Altså Unse så vel ikke på kampen, men en av sønnene hennes og hans sønn da, gjorde det.

    Så sånn var det.

    Og da, så var det også en engelsk lord, som var i bestemors selskap, til 85-årsdagen hennes, var det kanskje, i 2002.

    En skikkelig snobbete engelsk lord, som lot som at han ikke forstod hva jeg sa, på engelsk, hvis jeg brukte slang.

    Enda jeg jo da hadde vært på sommerferie, fem somre, i England, så det burde vel ha gått ann å forstå hva jeg sa.

    Så jeg tror han engelske lorden gjorde seg til litt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så forholdet mellom meg og mora mi, det var veldig anstreng og komplisert, for mora mi gjorde alltid så mye rart og spesielt og noen ganger sykt da.

    Som da hu satt seg på fanget mitt, da jeg var 10-11 år, og vrikka på seg, mens hu satt oppå fanget mitt.

    Så mora mi var ikke som noen mor for meg, men som en person som alltid gjorde mye rart og spesielt, og var som en byrde da.

    Hun kunne være slem, rett og slett, og hadde alltid streng kustus, på meg og søstra mi, da vi bodde vokste opp hos henne.

    Så det var konflikt, nesten som en krig, som preget forholdet mellom meg og moren min, under oppveksten.

    Så hun var aldri som noen sånn ‘soccer-mum’, som de sier i USA.

    Nei hun var spik spenna gæern og vill og hysterisk og hun gjorde seg til og tøysa og tulla og var umulig og urimelig og hemmelighetsfull og det som var da.

    Det var ikke sånn at vi hadde familieråd akkurat.

    Nei, mora vår var veldig autoritær, og styrte alt over hodet på oss barna, og bare kommanderte om ditt og datt hele tiden, samtidig med at hun kunne få de rareste innfall da, og oppførte seg som ja, jeg vet ikke hva, en veldig bortskjemt og sprø jente.

    Så mora vår var det veldig vanskelig å ha et vanlig forhold til, og dette preget nok mye av oppveksten til meg og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Det er egentlig vanskelig å forklare hvordan mora vår var. Man måtte nesten møte henne, for å skjønne hvor slitsom og krevende hun kunne være å omgås.

    Men nå har jeg ihvertfall prøvd å forklare.

    Så sånn var det.