johncons

Stikkord: Øivind Olsen

  • Jeg skrev en kommentar til i samtalen om varemagasinet Albert Bøe, i Larvik, fra Origo-gruppel ‘Larvik i nær fortid’




    Min svigerfar drev jernvarehandel og senere byggevarehandel i Holmestrand. Dette var i 50-60-åra. Han forteller at Albert Bøe var en stor importør og grossist på jernvare og byggevare. De fikk i hvertfall mye levert derfra til butikken sin. Etterhvert gikk Bøe over til detaljhandel og opprettet vel det som var Larviks første kjøpesenter i Bøe-bygget.


    Som Westlie skriver, så er Bøe-bygget bygget om. Albert Bøe AS eier fortsatt bygget, så vidt jeg vet, og leier ut det meste av det til den kommunale administrasjonen.


    De driver fortsatt et par butikker, men har flyttet utenfor byen. De holder til på Øya, som er et industriområde øst for byen, ved Lågen.


    Når det gjelder forvirringen rundt Bøe og Böe tror jeg sistnevnte bare brukes i logo og markedsføring, sikkert noe fra gammelt av, mens firmaet heter Albert Bøe AS.


    Kommentarene under er nye siden du sist var innom.


    Du kan redigere eller slette kommentaren din i en halvtime til.



    Exclamation_desat_24


    Ok,


    jeg måtte jo flytte fra Larvik til faren min, som sammen med sin far og bror, drev snekkerverkstedet Strømm Trevare, på Berger, i Svelvik, bygget av farfaren min, Øivind Olsen.


    Så det er mulig at dem kjøpte trevarer i Holmestrand, hvis det firmaet der solgte det, for det er ikke så langt unna Berger.


    Ok, de het jo ‘Bøe’ i markedsføringen i 1912, i hvalfangst-avisa, som er nevnt ovenfor, så da tenkte jeg at ‘Böe’ var av nyere dato.


    Jeg klarer ikke å huske hva det stod på fasaden til Albert Bøe-varemagasinet.


    For det var vel et varemagasin mer enn et kjøpesenter, sånn som jeg husker det, for til og med matbutikken hadde vel navnet Albert Bøe, og ikke noe sånt som Samvirkelaget, eller noe annet kjede-navn.


    Jeg mener å huske at Albert Bøe, ved Torget der, var litt sånn som Glassmagasinet i Oslo.


    Og jeg husker at på Albert Bøe, så solgte dem askebegre, sykler og dem hadde kule-is, og matforretning, og de hadde også kiosk, like ved inngangen, til høyre, når du kom inn, husker jeg.


    Og de hadde også lekebutikk, mener jeg å huske, ut mot der hvor politiet holder til nå ca. vel, mot Mesterfjellet eller hva det heter, (hvor han kameraten min, Frode, lærte meg at der var det tomflasker man kunne finne etter fylliker, som var en måte å tjene penger på for noen guttunger som sykla rundt i Larvik sentrum, på 70-tallet. Men men).


    Hvis du gikk forbi matbutikken, og gikk inn i noe korridorer og trapper vel, så lurer jeg på om man kom til en slags kafeteria, eller noe, hvis man gikk forbi noen kronespill, eller noe.


    Hvis jeg husker riktig da.


    Lekebutikken, den var vel til venstre, når man gikk ut av kassaområdet, til matbutikken, som vel var ganske stor.


    Sånn mener ihvertfall jeg å huske at det var.


    Mange takk for svar!


    Mvh.


    Erik Ribsskog







    http://larvikinaerfortid.origo.no/-/bulletin/show/524701_albert-b-e-varemagasinet-i-prinsegata

    , , , , , , ,

  • Jeg fikk en e-post, med et brev, fra Drammen Tingrett







    Google Mail – Svar på mail av 14.12.2009







    Google Mail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Svar på mail av 14.12.2009




    Luhr, Mariann

    <Mariann.Luhr@domstol.no>


    Tue, Dec 15, 2009 at 9:50 AM





    To:

    eribsskog@gmail.com







    998-TomtBrev_1425478.rtf
    32K



    PS.

    Her er brevet som fulgte med:

     

    Erik Ribsskog

     

     

     

     

     

     

    Deres referanse

     

    Vår referanse

     

    Dato

    01-012631DFA-DRAM

    15.12.2009

    Ågot Mogan Olsen død 06.02.2001 og Øivind Olsen død 02.07.1984.

     

    Det vises til din mail av 14.12.2009.

     

    Når det gjelder spørsmålet du har stilt flere ganger angående en telefonsamtale fra Drammen tingrett i 2004 så vet vi ikke nå i 2009 hvilke telefonsamtaler som evt. ble foretatt herfra i 2004.   Spørsmålet ble ikke besvart da vi regnet med at det sa seg selv at det etter 5 år ikke var mulig å besvare.

     

    Når det gjelder Ågot Mogan Olsen gjentas det at det ikke var noe testament etter henne; at Arne Mogan Olsen, Håkon Mogan Olsen og Runar Mogan Olsen overtok dette etter skiftelovens § 80 som gjelder dødsbo av liten verdi.  Eventuelle spørsmål angående arv etter henne må derfor stilles til dem.

     

    Du stiller også spørsmål angående Øivind Olsen f. 29.08.1912 som døde 02.07.1984.  Det var heller ikke her noe testamente.  Vi har ikke andre opplysninger om boet enn at Ågot Olsen overtok boet i uskifte, dvs. at hun beholdt alt som sitt til sin død og at barna først skulle få sin arv da. 

    Drammen tingrett

    Mariann Luhr
    Konsulent

    Drammen tingrett                            Side 2 av 1

    01-012631DFA-DRAM

    , , ,

  • Her kan man se mer om huset til farmora mi Ågot, som er mystisk, på den måten, at det ikke står om det i noe testamente etter henne

    huset til ågot

    http://maps.google.no/maps?f=s&utm_campaign=no&utm_source=no-ha-emea-no-google-gm&utm_medium=ha&utm_term=google%20maps

    , , , , , ,

  • Spesialenheten = tullball

    Jeg husker da det var i nyhetene, på begynnelsen av 80-tallet, var det vel.

    Det var i nyhetene, at de skulle opprette Spesialenheten for politisaker.

    Da pleide jeg å dra å besøke min farmor Ågot, og farfar Øivind, og far, og onkel Håkon, etter skolen, (jeg gikk på Berger skole).

    For de hadde hus og snekkerverksted, (Strømm Trevare), på Sand, på Berger.

    Og da husker jeg at farfaren min, Øivind, han sa at det med Spesialenheten, bare var noe tull, hvis jeg husker riktig.

    Han sa noe lignende av det ihvertfall.

    Så det spørs om han ikke hadde rett, at Spesialenheten for politisaker, bare er noe tull, for å tulle med folk som klager på politiet.

    Sånn er det nok.

    Så sånn er nok det.

    At klager heller skulle ha gått ordreveien, innen politiet og Justisdepartementet, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    , , , , , , , ,

  • Oppdatering av Facebook-samtale, med Gøril, som jobba på CC Storkjøp, sommeren 1989, og som var eldste nabodattera til farmora mi vel






    Hei,

    Erik Ribsskog 3. november kl. 14:52

    var det du som jobba på CC Storkjøp, og hadde sommerjobb der sommeren 1989 vel, da jeg også jobba der, og som bodde på Høyen, like ved der farmora mi Ågot bodde?

    Bare lurte, jeg har vel noen spørsmål fra jobben på CC osv., så bra hvis du har mulighet til å svare.

    Har du noe kontakt med noen av de fra jobben da?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Gøril Kjos Mork 3. november kl. 20:01 Rapporter

    Må vel være meg….jobbet der hvertfall den sommeren… Det er veldig!!! lenge siden – og jeg jobbet der kun den sommeren 🙂

    Erik Ribsskog 3. november kl. 21:05

    Hei,

    ja, stemmer det.

    Du hadde sendt brev til alle matbutikkene i Drammen, om sommerjobb.

    Så spurte han nest-sjefen, fra Nesbygda vel, med mørkt, krøllete hår vel, Nils noe, om jeg kjente deg.

    Så da gikk jeg god for deg, (siden jeg såvidt visste hvem du var, siden du var i nabofamilien til farmora mi vel).

    Så det er meg du kan takke for at du fikk den jobben 🙂

    Bare fleiper.

    Jeg flytta til Oslo, høsten 1989, og så skulle jeg på besøk til farmora mi, Ågot, på Sand, så dro jeg innom CC Storkjøp.

    Da var ikke du der, men Arnt, han ble sur, for at jeg ikke ville jobbe.

    Enda jeg hadde slutta, og bodde i Oslo, og hadde avtalt å dra på et ganske sjeldent besøk til farmora mi, og bare var innom butikken for å si hei.

    Så jeg ble møtt av Arnt, som var som en nesten gæern butikksjef.

    Har du fått dårlig omtalte av CC Storkjøp, fra andre arbeidsgivere, som har ringt for å få tilbakemelding på deg?

    Liker du fortsatt Pink Floyd og 'mother', (som du pleide å høre på i bilen fra jobben i Drammen, når jeg satt på?).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Farfaren min, (hvis du husker han?), sa at han hadde sett noen russere, (sa han ihvertfall), på 70-tallet vel, som hadde stått nede på Høyen, med walkie talkie og fiskestang, og lata som at de hadde fiska, mens dem egentlig stod der for å prate i walkie talkie.

    Kan du skjønne at det her kan stemme eller, med russere og fisking og walkie talkie, du som bodde/bor nede på Høyen?

    Var det dere som fikk besøk av kusinene mine Heidi og Susanne forresten, og vel også Ove? Og som farmora mi kalte jentene på gården?

    Bare lurte, det er 20 år sida jeg har bodd på Berger/Sand og, så beklager veldig, hvis det blir mange spørsmål!

    Erik Ribsskog 3. november kl. 13:36

    Altså,

    du var jo den rimelig gutte-gærne alderen husker jeg.

    Du var jo så grei, at jeg fikk sitte på med deg, hjem fra jobben, en del ganger, sommeren 1989, fra Drammen til Sand.

    Og da husker jeg vel første gangen jeg satt på, at du møtte en kar, på bensinstasjonen på Rundtom, som du kjente, og som du gjorde deg til skikkelig for.

    Men jeg visste jo det, at farmora mi fant ut alt jeg gjorde, gjennom sladrekjærringene, på Berger og Sand, så jeg oppførte meg sivilisert, siden du hadde type, og var naboen til Ågot.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde meg på deg, i bilen, f.eks., selv du nok var i den alderen at du var ganske gutte-gæern, og du var vel en av de peneste jentene, på Høyen og Sand, vil jeg si.

    Men jeg tenkte det var best å la deg være i fred, siden du hadde type, og var naboen til Ågot da, for hu fikk høre alt jeg gjorde, skjønte jeg, så jeg ville ikke ta sjangsen på å ødelegge noen naboforhold, eller noe, så jeg prøvde å oppføre meg ordentlig ihvertfall.

    Bare noe jeg kom på 🙂

    Sorry at jeg skriver to svar, men det var hyggelig å høre fra kjentfolk fra Sand/Høyen og kollegaer fra jobb i Drammen osv!

    Mvh.

    Erik Ribsskog







    PS.

    Her er den sangen, som hun Gøril, digga så mye, i bilen sin, var det vel, på vei hjem fra jobb på CC Storkjøp i Drammen, til Høyen/Sand, sommeren 1989, Pink Floyd – ‘Mother’, husker jeg enda:

    , , , , , , , , ,

  • Det som har skjedd

    Det som har skjedd, er jo da, at Ribsskog-familien, dvs. ‘mormora’ mi Ingeborg, og ‘onkelen’ min Martin, og ‘tanta’ mi Ellen.

    De som er fra den falske adelsfamilien Gjedde, som egentlig er signøynerfamilien Gedde.

    Så sånn er det.

    De har sagt til politiet, at ‘faren’ min er alkoholiker, og at ‘mora’ mi var sinnsyk.

    Men jeg er egentlig sønnen til ‘farfaren’ min og ‘farmora’ mi.

    Og ‘faren’ min er sønn av fabrikkeier Jebsen, og har arvet alkoholismen sin fra han.

    Så det jeg har arvet er etter ‘farfaren’ min, Øivind, (som egentlig var faren min), som var så glad i sirup på brødskiva, så han fikk sukkersyke, for jeg er også glad i godteri og snacks og potetgull og pizza og sånn da.

    Så har politiet og norske myndigheter, hørt på ‘sigøynerne’ i Ribsskog-familien, og sagt til amerikanerne, da jeg dro til USA, i 2005, at de kunne bruke meg som ‘target-guy’, mot noe ‘mafian’.

    Så derfor får ikke jeg mine grunnlovsfestede rettigheter i Norge, siden norske myndigheter har gitt meg som en presang eller noe avfall, til amerikanerne.

    Så sånn er nok, dessverre.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det er vel også derfor, at søstra mi dro til Egypt, rundt år 2000, var det vel.

    For å vise at hun også var sigøyner.

    Det heter jo ‘gypsies’, på engelsk, som betyr ‘egyptere’.

    Derfor var det å dra til Egypt, nok søstra mi sin måte å fortelle meg på, at hun ikke bare var ‘hippie’, som jeg trodde, men også ‘sigøyner’.

    Så søsteren min visste kanskje ikke at hun var datteren til Ågot og Øivind?

    Uansett, så har hun glidd inn i ‘sigøyner-familien’ Ribsskog da, vil jeg tippe, på en måte som jeg aldri gjorde, for jeg var mer i Olsen-familien, enn i Ribsskog-familien, egentlig hele tiden, det var bare faren min som glemte å forrandre navnet mitt, tilbake til Olsen, i Folkeregisteret, etter at jeg flyttet tilbake til Berger, da jeg var ni år, i 1979.

    Så sånn var det.

    , , , , , , , ,

  • Ribsskog-familiens sleipe tater-aksjon

    Nå har jeg jo skrevet om tidligere, at min morfar, Johannes Ribsskog, sin bror, Øivin Ribsskog, skrev en bok om bl.a. taterspråk.

    Og røverspråk og tivolifolkets språk osv., hvor han avslørte deres hemmeligheter.

    Og forbryterspråk osv.

    Og bankespråk.

    Så det tok jo ikke lang tid, etter dette, før Ribsskog-familien, hadde fått både taterne, bankerne, røverne, forbryterne og tivolifolket etter seg.

    Min morfar Johannes, måtte flytte opp til Nord-Norge, hvor han var rådmann, i 15 år i Hadsel, for å slippe unna de verste bankerne og taterne.

    Så flyttet de ned til Sør-Norge igjen, når de trodde at den værste stormen hadde lagt seg.

    Men tatere og bankere og tivolifolket, de glemmer nok ikke så lett.

    Min morfar syntes ikke det var noe artig, å bli forfulgt av tatere og bankere og røvere og det som var.

    Og barna Karen, Ellen og Martin, de fikk aldri lov å gå på tivoli, så de ble hatske ovenfor sine foreldre Johannes og Ingeborg.

    Så sånn var det.

    Men min mor Karen, hun la en snedig plan.

    Som også min morfar var med på.

    For min morfar pleide alltid å si til meg, som barn, for morro skyld, trodde jeg, ‘du din tater’, ‘du din røver’.

    Og det var dette med den boken tror jeg, om tater-språk, osv.

    Og jeg har jo funnet ut det, at jeg og søstra mi, Pia Ribsskog, vi er ungene til Ågot og Øivind, besteforeldrene våre.

    Men mora mi hu tenkte at hvis jeg bodde hos faren min, så ville taterne angripe meg og da ville forbannelsen fra taterne, ha vært ferdig.

    Så derfor var min morfar så mollefunken, fordi han angret kanskje litt, at han gikk med på denne planen.

    For farfaren vår heter jo Øivind (Olsen).

    Men jeg og søstra mi heter Ribsskog, etter mora vår.

    Så Ribsskog, og en bestefar som heter Øivind, og oppvekst hos faren vår, ja da prøvde de å få, (faren min, Johannes og mora mi), de prøvde å få taterne til å tro det, at jeg og søstra mi, var barnebarn av Øivin Ribsskog.

    Men vi er egentlig ikke i familie med han engang.

    Fordi farmora mi, som egentlig er mora mi, Ågot Mogan Olsen, hu ble tulla med av fabrikkeier Jebsen under krigen, for han la en snedig plan, rundt en juledramflaske, som jeg har skrevet om på bloggen.

    Og Jebsen var av tysk ætt.

    Så da sa fabrikkfolket, på Berger, at Ågot var tyskertøs, etter krigen, enda Ågot var religiøs og ble tvunget av fabrikkeier Jebsen til dette, etter at Ågot og Ola drakk opp juledramflaska, fra polet i Drammen.

    Så sånn var det.

    Og Øivind (Olsen), han hadde gutta på skauen, spurt om ikke skulle være med på skauen, og da svarte Øivind at han hadde kjærring og ungær, så han ville ikke det.

    Og da ble han stempla som dårlig nordmann, etter krigen, som ‘ikke-jøssing’, og da ble kona hans og døtrene hans, dratt med til Jeløya, hvor de ble internert, og sikkert brukt som horer av kommunistene som kom over fra Sverige, som politi like etter krigen.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var enda værre, hvem vet.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, så Ågot, hun hadde noen barn med fabrikkeier Jebsen, Arne og Håkon.

    Men Runar var ungen til Ågot og Øivind, derfor har Runar lyst hår og Arne og Håkon mørkt hår.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, så fikk Ågot to unger til, da hu var cirka 50 år, for Øivind savna jentene han hadde hatt under krigen.

    Men jeg er jo ikke jente, og folk syntes kanskje det var rart at Ågot og Øivind fikk så mange unger, så da tok ‘foreldra’ mine og adopterte meg.

    Og også seinere Pia.

    For da tenkte mora mi på det, at da kunne de bruke meg og Pia, til å bli kvitt forbannelsen, som taterne hadde bannlyst over slekta til Øivin Ribsskog, (som jeg og søstra mi egentlig ikke er i familie med).

    Siden ingen brydde seg om hva Øivind Olsen sa, for han ville jo ikke være med gutta på skauen, da de spurte om det.

    Det er også derfor faren min ikke ville ha arven, på Hurumlandet, etter brødrene til Øivind, som ikke har familie.

    Fordi at faren min er sønnen til Jebsen og ikke sønnen til Øivind.

    Så sånn er det.

    Og politiet er også med på dette, for jeg husker at mora mi prata lenge med politiet i Larvik, på slutten av 70-tallet, da jeg var guttunge, og jeg måtte sitte på trappa, til politistasjonen i Larvik, og mora mi sa ikke hvorfor.

    Så her er det nok mange som har svin på skogen, i Norge, for å bruke et krigsutrykk.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og hun Anne Katrine Skodvin, som var sjefen min i Rimi, hun er nok også med på det her.

    For hun synes at Ribsskog-folka er så fine, for hun tror jeg at er fra Romerike, eller noe.

    Så hun har sagt til seg selv som så, at vi får prøve å få noen tatere eller røvere, til å kvitte seg med de her tyskerungene.

    Så hu har f.eks. ansatt David Hjort da, som da kanskje er av taterslekt, i samme butikk som jeg jobbet, for å få meg opp i stry da.

    For da skulle liksom Hjort tenke sånn at jeg var barnebarnet til taterbokforfatter Øivin Ribsskog da.

    Så her har det vært mye rart.

    Han troppsjefen min i militæret, Frøshaug, han var vel også fra Romerike-traktene, mistenker jeg, så han var kanskje også med på det her.

    Og Tom, butikksjef i Kiwi, han er også fra Romerike vel, og kanskje også med på det her da, en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, som også er fra Lørenskog, i Romerike.

    Så her er det mye rart, det er sikkert.

    Og også Lene, som var sammen med Knut Hauge, kolleger da jeg jobbet på OBS Triaden, fra 1990 til 1992, de var nok også med på det her, hun Lene var fra Rælingen, det samme stedet som taterbokforfatter Øivin Ribsskog var fra.

    Så sånn var nok det her.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så det er kanskje på tide å hoste opp svina sine nå da, som Øystein Andersen pleide å si, å hoste opp.

    Og det var vel derfor faren vår lot meg og søstra mi dra alene på Liseberg, når vi var 12-13 år.

    For da trodde de vel at tivolifolket ville ta hevn da.

    Og vi var hos Johannes og Ingeborg, tidligere på sommeren, og da fikk vi russiske kamera, gamle og brukte, som lå på loftet der.

    Så da trodde de vel at vi ville ta med de til Liseberg da, men jeg tok ikke med mitt kamera.

    Men jeg tok det med høsten etter, når vi var på tur med fotballaget, Berger IL, til Liseberg.

    Så sånn var det.

    For lagleder Skjellsbekk, kjente en lagleder i Sverige, ved Gøteborg, så vi dro dit en helg for å spille fotball og dra på Liseberg osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Og det her passer også med at faren min er alkoholiker.

    Mens jeg ikke har antydning til å være alkoholiker.

    Jeg er ‘social drinker’.

    Jeg drikker på fest, og når jeg er på byen.

    Mens på vanlige dager, så har jeg ikke lyst på alkohol, og kan godt ha øl og sprit og vin, stående i måneder og år, uten at jeg blir frista til å røre det.

    (Derimot godteri og snacks og pizza, osv., det forsvinner raskt).

    Men faren min er altså alkoholiker.

    Og Jebsen var nok også alkoholiker.

    Det var derfor han måtte tulle med rasjoneringskortet til farmora mi, under krigen, angående den juledramflaska da, som Ågot fortalte meg om, på 80-tallet, og som jeg har skrevet om på bloggen.

    Så faren min har nok arvet den alkoholismen han har, fra faren sin, fabrikkeier Jebsen, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.

    Så sånn var det.

    Så ‘faren’ min, er altså min halvbror, for vi har samme mor, Ågot.

    Og Håkon og Runar er vel kanskje brødrene til meg og Pia da.

    Og ‘fetterne’ mine er nevøene mine osv.

    Noe sånt.

    Så sånn er nok det.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Hm.

    , , , , , , , , , , ,

  • Her er noen sparkstøttinger, eller sparker, som det også kalles

    rapp

    PS.

    Jeg og søstra mi, fikk en spark hver, av farmora vår Ågot, da vi var sånn 5-6 år gamle vel, det var vel den første vinteren vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg hadde også spark, husker jeg, da jeg bodde på Bergeråsen, og den var borte hos Ågot, på Sand.

    Selv om jeg sjelden brukte den sparken til noe nyttig, det var mest for morro skyld, da vi var små.

    Det var ikke sånn at jeg brukte sparken til og fra skolen, for eksempel, nei, da enten gikk jeg eller sykla, kanskje ikke til skolen, men det hendte jeg sykla fra Bergeråsen og bort til Ågot.

    Det varierte litt.

    Men oftest gikk jeg vel, for det ble etterhvert noe feil på Apache-sykkelen som jeg fikk av morfaren min, Johannes, i 1978, (eller den ble stjålet, var det vel), og som jeg tok med til Berger, selv om mora mi egentlig hadde sagt at jeg ikke fikk lov til det, men jeg var så glad i den sykkelen.

    Så jeg heiv den inn i bilen til faren min, en amerikansk Ford Lincoln Continental stasjonsvogn, på 5-6 meter.

    Men det er mye som kan tyde på, at det egentlig var Ågot, som var mora til meg og Pia.

    Den tida, da vi ikke fikk lov å besøke faren vår, i 1974 og 1975, da vi bodde på ei hytte i Brunlandnes, da var Ågot der, og mora mi dytta henne ned trappa, sånn at Ågot brakk armen, var det vel.

    Dette var vel på slutten av 1974 kanskje, eller begynnelsen av 1975.

    Noe sånt.

    Ågot pleide å kalle meg for Runar, som var navnet på den yngste sønnen hennes, (selv om jeg bare trodde hu begynte å bli senil).

    Ågot sa en gang, rundt 1980, at hu ga meg melk, da jeg var liten, og da jeg sa det til faren min, så ble han oppgitt.

    Ågot sa også, at dem fikk Pia, søstra mi, fordi Øivind ønska så gjerne å ha ei jente, og Øivind det var farfaren vår, så hm.

    Og Ågot hjalp meg alltid, hvis det var noen konflikter, mellom meg og faren min f.eks., Ågot var nesten alltid på min side, og hjalp med alt mulig, hvis jeg spurte da.

    Mer enn f.eks. fetterne og kusinene mine, ungene til Runar, (som er tannlege i Ås, og bor i Son), de var bare ‘ungane til Runar’ de, så hvis det var noe jeg ikke likte, av mat, så sa Ågot bare, ‘vi gir det til ungane til Runar’, de var som en pest nesten de, og faren min likte heller ikke de.

    Runar og dem, var på besøk støtt og stadig, i helger da.

    Mens jeg var på besøk hos Ågot, hver dag etter skolen, og spiste middag da, og prata om alt mulig.

    Så Ågot var mer som en mor, for meg, enn mora mi var, vil jeg si, under oppveksten, for mora mi bodde jo i Larvik, og hu tulla mye med meg, som faren min, mens Ågot hu prøvde vel alltid å være snill, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og Haldis, (den nye samboeren til faren min), hu hadde jeg nesten aldri noe med å gjøre, så hu var aldri som noen mor for meg, i tilfelle noen tror det, siden søstra mi, Pia, bodde hos Haldis.

    Så det kan nok hende at Ågot og Øivind var foreldrene til Pia og meg.

    Ingeborg, mormora mi, sa også det en gang, at noe var galt, da jeg ble født.

    Jeg krabba med magen opp, og ikke magen ned.

    Noe som nok var tull fra bestemor Ingeborg, men, hun ville kanskje si, på sin spesielle måte, at noe var galt, rundt oppveksten min da.

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og dette passer også med det Christell sa i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.

    Når jeg og faren min og onklene mine Runar og Håkon, hadde bært Ågot til grava, på kirkegården i Svelvik.

    (Faren min og Runar og Håkon, hadde visst sitti oppe hele natta, sa Susanne, og diskutert om jeg skulle bære.

    Og faren min ville at jeg skulle gå foran og bære, sammen med han, og Runar og Håkon bak.

    Og faren min vant til slutt.

    Men jeg visste ikke at jeg skulle bære, for søstra mi hadde mest kontakt med Olsen-familien, (som med Ribsskog-familien), for jeg hadde jo kutta ut faren min, etter at søstra mi og Christell og Jan, fortalte meg i 1989, i Kristiansand, at faren min hadde misbrukt søstra mi Pia, som lita jente.

    Så etter gudstjenesten, og før vi skulle bære Ågot til grava, så ble jeg fortalt, plutselig, at jeg skulle bære kista, til grava, noe ingen hadde sagt til meg på forhånd.

    Men kista til Ågot veide nesten ingen ting, virka det som, så det var ikke akkurat så tung jobb, (selv om jeg hadde et skada kne).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Da sa Christell, når vi var framme ved graven, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå Erik’.

    Enda hu var der, søstra mi var der, nevøen min var der, faren min var der, onkler og fettere og kusiner i hopetall vel var der.

    Så det ga jo ikke noe direkte mening, det Christell sa.

    Men Christell har vel aldri vært den skarpeste kniven i skuffen, som folk sier, så det er mulig at det bare var noe hu sa, uten å tenke seg om.

    Sånt kan man aldri vite med Christell, sånn som jeg kjenner henne, for hun er ikke kjent for å være glupest da.

    Selv om hun jobba veldig pliktoppfyllende tror jeg, hu og søstra mi, da de gikk på skolen, så de fikk nok bra karakterer.

    Men ingen av de fikk vel artium, tror jeg, ihvertfall har vel hverken Christell eller Pia studert på universitetsnivå, såvidt jeg vet ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Denne bloggen er nesten som mine memoarer også den nå.

    For jeg skriver jo om alt mulig som har skjedd meg.

    Og, jeg har jo hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og får ikke mine rettigheter, så da er det kanskje greit at jeg skriver noe memoar-aktige greier, for det virker ikke som at jeg skal få rettighetene mine fra myndighetene.

    Livet mitt har for det meste vært slit og strev, og jeg har liksom ikke kommet noe vei i det, synes jeg, så at jeg ikke skal komme meg noe videre, fra der jeg er nå, fordi myndighetene og politiet driver å systematisk tuller med meg, virker det som, det synes jeg ikke noe særlig om, det synes jeg er noe jævlig dritt hvis jeg skal være ærlig.

    Bare for å få med om det.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Nå skreiv jeg også om Susanne, ovenfor, som er dattera til onkel Runar og Inger, fra Klejverhagan vel, ved Sande.

    Og hu Susanne gifta seg ifjor, var det vel.

    Men det som var litt rart, så jeg nå, er at hu heter Susanne Mogan Eskildsen.

    Så hu har beholdt navnet til Ågot, kan vi se, Mogan, men hu har ikke beholdt navnet til Øivind, Olsen, så det er litt rart, for de heter Olsen mer enn Mogan, vil jeg si.

    Siden navn arves etter faren da.

    Men men.

    Men nesten det rareste, det er at hu heter Eskildsen nå.

    For hu, og søsknene hennes, de har en fetter, på Klejverhagan, som heter Eskild.

    Og det er en ting, men han er også ‘mongo’.

    Så at hu har etternavn som er det samme som navnet til fetteren sin, som er ‘mongo’, eller vel har downs da, eller noe, det er litt spesielt, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg la merke til nå.

    Så sånn er det.

    PS 5.

    Det betyr vel kanskje at Susanne synes at Olsen-familien er mongo.

    Siden hu skifta fra Susanne Mogan Olsen til Susanne Mogan Eskildsen, og den Eskild de har fra før, i den familien, er ‘mongo’.

    Hva vet jeg, det kan jo bare være en tilfeldighet og.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • ‘Nick Ewans’ hadde rett, faren min er nok i Illuminati, for han er nok sønnen til fabrikkeier Jebsen

    Fordi, jeg har jo skrevet om det, at da faren min hadde 60-årsdag, ringte søstra mi og sa fra om det vel, da jeg studerte i Sunderland.

    Og det var høsten 2004.

    Så da ble han født høsten 1944, vil jeg si.

    Og det var egentlig litt for tidlig, for da, på begynnelsen av 1944, så var vel ikke krigen helt avgjort?

    Men vi vet også det, at en krigsjul, så fikk farmora mi, Ågot, ei flaske brennevin, på posten, som fabrikkeier Jebsen hadde brukt rasjoneringskortet til hu Ågot, for å få.

    Da ble Ågot provosert som rakkern, av fabrikkarbeiderne og mannen på posthuset, osv.

    ‘Har du bestilt juledram fra polet i Drammen da Ågot’, sa de sikkert.

    ‘Nei, je har itte bestilt noe dram, je stemmer Kristelig Folkeparti, når det itte er verdenskrig, je’, sa Ågot da.

    ‘Å ja, det er han sjølveste fabrikkeier Jebsen som har bestilt juledram i ditt navn Ågot, er dere sammen eller?’, sa fabrikkfolket da.

    Men da tilta farmora mi Ågot, gitt.

    ‘Da er det min dram, siden den er kjøpt med mitt navn’, sa Ågot da, og var i flint og sur på fabrikkeier Jebsen, som tulla med rasjoneringskortet.

    Så gikk Ågot på posthuset på Berger, (som visstnok er lagt ned nå, sa Frode Holm), og henta juledram-flaska.

    Så hu tok hu med den, og gikk bort på Sand, tror jeg, til ‘n Ola.

    Og så drakk dem opp juledrammen, Ågot og Ola da, enda Ågot aldri drakk.

    Og dette var nok da jula 1943, siden Ågot var så lei av rasjoneringa osv.

    Så fikk selvfølgelig fabrikkeier Jebsen, (småkongen på Berger, kunne man sikkert kalle han da), greie på hva som hadde skjedd da.

    Og vips, så var Ågot i nettet til Jebsen.

    Og måtte være elskerinna til Jebsen.

    Ellers så skulle fabrikkeier Jebsen fortelle alle i hjembygda til Ågot, Rollag i Numedalen, at Ågot hadde stjålet og drukket alkohol, som ingen kristelige gjør.

    Hvis ikke Ågot ble med på fabrikkeier Jebsens perverse spill, så kom Ågot til å få sparken, for drukkenskap på jobb.

    Og da ville hun aldri fått en jobb igjen, i ‘kongeriket’ Berger, eller noen andre steder.

    Så da måtte Ågot stille opp for fabrikkeier Jebsen og hans perverse ideer da.

    Så gikk det som det måtte gå, og 9-10 måneder seinere, så ble faren min født.

    I oktober 1944.

    Så han har da arvet dette illumianti-greiene, fra Jebsen-familien, som også kom nordover, fra Tyskland, på samme måte som familien til mormora mi da, Ingeborg.

    Det er derfor faren min gikk så bra overens med Ingeborg.

    Begge var nok i illuminatiet.

    Så sånn var nok det, at faren min, Arne Mogan Olsen, var den uekte sønnen av fabrikkeier Jebsen da.

    Så snekra de sammen en familie, etter krigen, for noe hadde skjedd med Øivinds familie, noen hadde stjålet døtrene hans, (for han hadde visst hatt døtre tror jeg, ihvertfall så mistenker jeg det, på hva han sa en gang at morfaren min leita etter Ellen, i Slottsparken, så møtte Johannes en som leita etter to døtre, og det tror jeg var Øivind som mente seg selv).

    Noe sånt.

    Og jeg har også hørt Øivind klage, for han ville ikke være med ‘gutta på skauen’, for ‘jeg har kone og ungær jeg’, hadde Øivind sagt til gutta på skauen, og da hadde det blitt problemer for Øivind, hvis jeg har forstått det riktig.

    Så sånn var det.

    Så da, etter krigen, så ble Øivind og Ågot, plassert sammen i en familie da.

    Men fabrikkeier Jebsen måtte kjøpe nye malerier til Berger kirke, for å bote på sine synder da, som er skikken i sørlige land, hvor Jebsen-familien er fra.

    Så nå begynner det å ligne på et puslespill her, og Ågot la alltid puslespill, så det kan være at det er sånn det henger sammen.

    Hvem vet.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her kan man se det, at fabrikkeier Jebsen, måtte kjøpe nye alterdekorasjoner, til Berger kirke, etter krigen, i 1946, (det er nok derfor faren min ikke ville kjøre meg helt fram til Berger kirke, da jeg skulle konfirmeres, i 1984, for faren min tåler ikke synet av de alterdekorasjonene, for da blir han minnet om at han egentlig er den uekte sønnen av fabrikkeier Jürg Jebsen, da):

    https://johncons-blogg.net/2009/08/berger-kirke-var-norges-eneste.html

    PS 2.

    Og jeg husker at farmora mi Ågot sa, etter at Øivind var død, at ‘grunnen til at vi fikk Pia, var at Øivind så gjerne ville ha ei jente’.

    Så jeg og søstra mi må vel være ungene til Ågot og Øivind, da.

    Som mora mi, Karen, tok til seg, på samme måte som hu tok til seg Axel da, som var bytting da, fra Tønsberg.

    Så det er mye rart.

    Og jeg tror det må ha foregått noe rart i kjelleren til Ågot og Øivind og, for onkel Håkon, pleide å si på 80-tallet, utenfor noen sammenheng, ting som:

    ‘Vi pleide å ha potetbinge nede i kjelleren vi’.

    og

    ‘Det pleide å henge skinke nede i kjelleren’.

    Sånne ting.

    Så her tror jeg kanskje det var noe rart.

    Og når jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, jula 1981, var det vel, så kjørte faren min meg til en butikk, forbi Mjøndalen osv., hvor de solgte såpa faren min hadde lagd, med søstra mi sitt navn, ‘Charlotte kosmetikk’, etter søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog.

    Så jeg lurer på om søstra mi, også har blitt bytta ut, og at hu egentlige søstra mi havna i såpa til faren min.

    Hvem vet.

    Noe rart var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    En gang fikk faren min fontena på Bragernes Torg, til å skumme over, og det tror jeg kanskje var såpe laga av en purk, som Håkon ble sur på, for han måtte gå ut av bilen, og ta av snøen av bilskiltene.

    Og da, så mente Håkon at purken var lat da, som ikke tok av snøen selv.

    Så tok de ‘mafia-plott’, på han, og han måtte være i fontena, etter at de hadde lagd såpe av han, og gå rundt og rundt i fontena, så kunne han ikke være lat da.

    Noe sånt, tror jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

    , , , , , , , , , , , ,

  • Da farfaren min Øivind Olsen døde, så ringte jeg og sa fra, til morfaren min, Johannes Ribsskog

    Nå har jeg jo skrevet om det på bloggen, at jeg ikke hadde noe med morfaren min å gjøre, etter at jeg flytta til faren min, da jeg var ni år.

    Untatt en ferie jeg var der, hos morfaren og mormora mi, i Nevlunghavn.

    Men da var jeg ikke helt på bølgelengde med morfaren min, såvidt jeg kan huske, jeg og søstra mi bare dreiv å leste noen bøker der, og var ikke helt på bølgelengde med morfaren og mormora mi vel.

    Men jeg husker da farfaren min, Øivind Olsen døde, i 1983 kanskje.

    Noe sånt.
    http://www.blogger.com/post-edit.g?blogID=407973739067553285&postID=3316446661049807557#
    Etter lengre tids sykdom, dvs. hjerneslag, så han ble værre og værre de siste årene han levde.

    Så alle skjønte at han kom til å dø, for han kunne ikke gå på do selv engang, på slutten, så Ågot måtte hjelpe han med sånt da, og da kunne han nesten ikke prate.

    En gang Ågot hadde ei dame på besøk så måtte Øivind si fra til meg da, at han måtte på do, men da bare grynta han da da, eller prata eller ropte sånn halvveis utydelig da, så måtte jeg hente Ågot da.

    Så Øivind trengte stell som et spedbarn, den siste tida han levde.

    For han hadde ihvertfall to hjerneslag, så han ble mer og mer redusert da.

    Så sånn var det.

    Så han var ikke noe selskap den siste tida han levde, han kunne ikke prate og sånn, og bare satt der i sofaen da, de siste månedene han levde vel.

    Og han var på sykehus, ihverfall to ganger vel, før han døde, mener jeg å huske.

    Tønsberg sykehus, tror jeg, og han døde på Horten sykehus da.

    Så sånn var det.

    Og da kom jeg hjem fra skolen, eller om det var om sommeren, og jeg gikk bort og besøkte Ågot.

    Noe sånt.

    Og da sa Ågot at Øivind var død.

    Og da gjorde jeg noe som jeg sjelden, eller aldri, gjorde, og det var at jeg så i telefonkatalogen, og fant telefonnummeret til morfaren min, Johannes Ribsskog, i Nevlunghavn.

    For han var liksom litt høytidelig, og siden jeg bodde hos faren min, så kunne jeg liksom ikke bare kontakte han, da måtte jeg liksom ha noe å si da, syntes jeg.

    Men da kunne jeg ringe han, for da hadde jeg liksom noe å si da, at han farfaren min var død, så da ringte jeg og sa fra om det.

    Og da sa bestefar Johannes ‘kondolerer’, osv.

    Bestemor Ågot ville egentlig ikke at jeg skulle ringe han, men jeg syntes at jeg måtte gjøre noe, når jeg hørte at han farfaren min var død.

    Jeg ringte ikke mora mi, av en eller annen anledning.

    Men jeg husker ikke hvorfor.

    Men men.

    Men jeg visste jo at Øivind og Johannes hadde kjent hverandre da, for jeg hadde prata med Øivind såvidt om morfaren min Johannes, før farfaren min Øivind fikk hjerneslag da.

    Så derfor syntes jeg at jeg kunne ringe morfaren min å si fra da, men jeg var vel litt i sjokk da, for Øivind, var jo den første av besteforeldrene mine som døde da, og jeg var bare helt i begynnelsen av tenårene vel, hvis jeg ikke var tolv år, det er mulig.

    (Og Johannes, han døde et eller to år seinere selv, nede i Spania, en vinter, på midten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke egentlig noe mot han morfaren min Johannes.

    Neida, det var kona hans, bestemor Ingeborg, som jeg ikke likte, husker jeg.

    Jeg husker for eksempel vinteren 1974, tror jeg det var, da jeg var fire år.

    Da skulle mora mi, og stefaren min i Larvik, Arne Thomassen.

    De skulle til Mallorca.

    Og da skulle vi være hos besteforeldrene våre da.

    Men vi skulle ikke være hos samme besteforeldre, fant jeg ut.

    Neida, søstra mi skulle være hos Ågot.

    Og jeg måtte være hos Ingeborg og Johannes, på Sætre, i Hurum.

    Og det likte jeg ikke, husker jeg.

    Jeg syntes at jeg skulle være hos Ågot da, så kunne søstra mi være hos Ingeborg.

    Og det var fordi, at da jeg og mora mi og faren min, og søstra mi, bodde på Bergeråsen, på Toppen der, i 1973, kan det vel ha vært.

    Da var søstra mi kanskje et år da, eller et halvt år kanskje, eller hvor gamle unger er når de begynner å sykle på sånne plast-traktorer, som jeg fikk.

    For da var søstra mi den yngste ungen til mora mi da, så det var Pia her og Pia der, da.

    Og det var greit, syntes jeg, helt til mora mi skulle la søstra mi få den traktoren min og, som jeg hadde fått et år eller to før da.

    Så skulle søstra mi sykle på den da.

    Jeg rørte aldri den traktoren, men jeg huska at jeg hadde vært stolt da jeg fikk den traktoren da.

    Så det ble litt mye for meg, når mora mi skulle la søstra mi få traktoren min og.

    Så jeg sa nei da, når jeg så traktoren.

    Så brydde ikke mora mi seg noe om hva jeg sa.

    Så da begynte jeg å grine da.

    Jeg begynte å hylgrine da, siden mora mi ikke hørte på meg.

    Mora mi bare leika med søstra mi, enda jeg stod på trappa, på Toppen der, og hylgrein nesten, for jeg var lei meg da, siden mora mi ikke brydde seg noe om meg, virka det som.

    Men mora mi ga faen i meg, hu brydde seg bare om søstra mi.

    Så mora mi og søstra mi, de smilte og leika med traktoren, mens jeg stod og så på, og grein.

    Så de hadde ingen følelser ovenfor meg da.

    De var bare kalde ovenfor meg.

    Så sånn var det.

    Så faren min måtte kjøre meg bort til mora si, Ågot, på Sand, sånn at hu kunne trøste meg da.

    Hu bare spurte hva som hadde foregått, men da hadde jeg slutta å grine da, mens vi kjørte til Sand.

    For faren min ville ikke trøste meg, men han kjørte meg bort til mora si på Sand da.

    Og der var onkel Håkon og, som begynte å tulle da, for da han hørt om det her.

    Men han skjønte ikke helt, han skulle ha det til at jeg var slem, som ikke ville la søstra mi låne traktoren, men jeg syntes at den traktoren var min da, jeg syntes det ble litt mye Pia, jeg fikk liksom ikke noe oppmerksomhet, og mora mi brydde seg liksom ikke om meg lengre da, etter at hu fikk Pia.

    Noe sånt.

    Så, etter det, så syntes nesten jeg at Ågot var som mora mi.

    Og at mora mi var som mora til Pia.

    Noe sånt.

    Så derfor syntes jeg det da, at jeg kunne ha fått være hos Ågot, mens mora var i Syden.

    Så kunne søstra mi ha vært hos Ingeborg.

    Men når jeg ikke fikk lov til det, så ble jeg sur på mora mi da.

    Så bestemor Ingeborg, hun pleide alltid å gjøre et poeng av, at jeg var så knytta til henne, for da mora mi kom hjem fra Mallorca, så så jeg ikke på henne engang, pleide Ingeborg å si, hvis jeg var sur på henne.

    Men det var altså fordi at jeg var sur på mora mi, da jeg var sånn tre-fire år, fordi jeg ikke fikk være hos Ågot da, men måtte være hos Ingeborg, (som jeg ikke syntes var så snill som Ågot), mens mora mi og stefaren min var i Syden da.

    Så jeg likte egentlig ikke Ingeborg.

    Men det var ikke så ille, at jeg da sa tilbake til Ingeborg, når hun sa at jeg ikke så opp på mora mi, etter at hu kom tilbake fra Syden.

    Da var det ikke sånn at jeg sa, da jeg var sånn i 20-30 åra, at ‘det var fordi at du var litt som en heks og jeg var sur på mora mi, fordi jeg måtte være hos deg, og ikke fikk være hos Ågot’.

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å si til bestemor Ingeborg, gitt.

    Men det var kanskje det jeg mente da.

    For jeg likte altså egentlig ikke hverken mora mi eller mormora mi, da jeg var unge, men farmora mi Ågot var liksom nesten som mora mi da, eller det nærmeste man kom kanskje, for jeg syntes at mora og mormora mi var så kalde da og litt sånn dårlige med mennesker eller unger da.

    Eller om det bare var meg.

    Noe var det nok, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    , , , , , , , , ,