johncons

Stikkord: Ove Olsen

  • Min Bok 5 – Kapittel 238: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XI

    Noen få dager før jeg flytta til England.


    Så var det noen som ringte meg, (på mobilen min), fra et Drammens-telefonnummer, husker jeg.


    Og jeg regna med at det var faren min.


    Selv om det ikke var ofte, at han ringte meg.


    Og jeg kjente ikke igjen nummeret.


    Så jeg ringte opplysninga, og fikk opplyst det, at det var Drammen tingrett, som hadde ringt meg.


    (Av en eller annen grunn).


    Og da gjorde jeg ingenting, husker jeg.


    For jeg tenkte at det var kanskje faren min, som hadde ringt meg fra tingretten, (eller noe sånt), da.


    Og jeg ville ikke at noe skulle stoppe meg, fra å flytte til England, da.


    Så jeg ringte ikke tilbake, da jeg fikk denne ‘rare’ oppringingen, (må jeg innrømme).


    Så sånn var det.


    Bare noe jeg tenkte på.


    En av grunnene til at jeg syntes det, at denne oppringingen, var så rar.

    Det var det, at det ‘aldri’ var noen som ringte meg, (på mobilen min), fra Drammen.

    Drammen var liksom et sted, som jeg var en gang i året.

    (Og knapt nok det).


    Jeg prøvde å kutte ut min fars familie, etter problemene, under oppveksten.

    Så jeg hadde liksom ikke noe annet hjem, (de drøye åtte årene jeg bodde på St. Hanshaugen), enn Rimi-leiligheten min, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var også sånn, at de nordlending-jentene, som bodde i leiligheten ved siden av meg, (i Rimi-bygget).

    (Nemlig de som bodde i leilighet 304, var det vel.

    En leilighet som muligens var litt større, enn de andre leilighetene, i tredje etasje, i Rimi-bygget.

    Mener jeg at Magne Winnem muligens sa en gang, ihvertfall.

    Men jeg har aldri vært inne i den leiligheten.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Selv om min fetter Ove en gang hoppa over fra min terrasse, og gikk inn i den leiligheten.

    Men Ove er ikke så lett å prate med, synes jeg.

    Han er litt brå og ‘uhøvla’ noen ganger, (som sin far), vel.

    Så å spørre Ove om leilighet 304, (som negerdama Sophia da bodde i), var større, enn min leilighet.


    Det vet jeg ikke om hadde hatt noen hensikt.

    Jeg hadde nok bare fått et slags degenerert ‘Follo-svar’ tilbake, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse nordlending-damene.

    (Eller om det bare var hu assistent-dama fra Rimi Ringen som bodde der).


    De flytta ut, noen måneder før jeg flytta, til Sunderland.

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det.

    At disse damene prata om det, (seg imellom).


    At de måtte flytte, siden at jeg, (tror jeg at det må ha vært), var forfulgt, av ‘mafian’.

    Noe sånt.

    (Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var forresten sånn, at etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.

    Så begynte jeg å ha det mye mer stille, i leiligheten min, enn før jeg overhørte dette.

    For jeg pleide ofte å ha på TV-en ganske høyt.

    (Etter at jeg fikk meg den nye stereo-TV-en i år 2000, ihvertfall).

    Men etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

    Så ville jeg ha fred, for å tenke klart, liksom.

    Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.

    Så de nabojentene, i leilighet 304, de har nok antagelig merka det, at noe var galt, da.

    (Det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de prata om også.


    Noen måneder før de flytta ut.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg jo fikk meg en ny frisyre, (hvor håret liksom gikk mer nedover, istedet for til sida, som jeg jo hadde hatt det, siden begynnelsen av 90-tallet, vel), etter at jeg begynte å studere igjen, i år 2002.

    Dette var det en frisør på Oslo City, (eller om det var en frisør på Arkaden-senteret like ved), som forandra, (husker jeg).

    (Uten å spørre, egentlig).

    Men jeg skulle jo begynne å studere.

    Så jeg tenkte vel at jeg liksom kunne ha en litt kulere frisyre, da.

    Men etterhvert, så ble jeg litt lei av, å betale 400-500 kroner, for å klippe meg, som frisøren på Oslo City, skulle ha, da.

    Så jeg begynte å klippe meg, noen ganger, hos en frisør, som lå på skrått over gata, for der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate.

    Det var ei innvandrer-dame, i 40-50-åra, som klipte meg der, (husker jeg).

    Og hu skulle ha mindre enn halvparten, enn hva frisørene på Oslo City osv., skulle ha betalt, da.


    Men en gang, som jeg klipte meg, hos hu innvandrerdama, i Waldemar Thranes gate.

    Så spurte hu meg, om: ‘Er du Erik?’, (husker jeg).

    Og det var kanskje fordi at jeg hadde fått skada trynet og at det var kjent, da.


    Hva vet jeg.


    Jeg fikk ihvertfall litt sjokk, (husker jeg).


    (Siden hu frisørdama visste navnet mitt, da).

    Så jeg slutta å klippe meg der, da.


    (Og ikke så lenge etter, så flytta jeg til England, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.


    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Dette bildet er tatt fra like ved huset til bestemor Ågot, (i retning Svelvik). Min yngre fetter Ove, (fra Son), han sa på 80/90-tallet, at han ville bytte navn, til Ove Rocksvoll, (trodde jeg at han mente), siden det het det, der huset til Ågot lå, da. Jeg hadde ikke hørt det navnet før, så jeg sa ingenting, (husker jeg). (Og Ågot hadde vel fortalt meg det, at det het Kjelleråsveien der, så jeg skjønte ikke helt hva Ove mente, da). Hele Sand er egentlig en kjempestor haug, som går 400-500 meter bortover, og så går det en bakke ned, mot Gamlehjemmet igjen. Så Sand er kanskje en morene-haug, (eller en kjempestor grauhaug), har jeg tenkt. Hvem vet. Hm

    ågot huset

    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=537059942986780&set=oa.274457776005044&type=1&theater

    PS.

    Jeg har vel også skrevet om, i Min Bok.

    At noe av der første jeg husker, (fra våren 1972 antagelig, eller noe sånt).

    Det var at faren min og mora mi.

    De gikk tur, ned den veien her, (som da hadde blitt asfaltert).

    (Fra Toppen, på Bergeråsen, da).

    Og da trilla faren min meg, (mener jeg å huske), i en barnevogn, som man satt i, vel.

    Og mora mi trilla Pia, da.

    (Hvis det ikke var omvendt, da).

    I en barnevogn, som Pia lå i, vel.

    (Siden Pia er cirka et og et halvt år yngre, enn meg, da).

    Og dette var kanskje litt farlig.

    For det er ikke noe fortau, langs den veien.

    Men bilene kjørte kanskje ikke så fort, på begynnelsen av 70-tallet.

    Hva vet jeg.

    Hm.

    Denne gåturen virker litt ‘sinnsyk’, for meg nå, (må jeg si).

    For jeg mener å huske at foreldrene mine gikk to i bredden og, langs den høyre sida, av denne veien, da.

    (Like etter at vi hadde gått forbi huset til Ågot og Øivind, vel).

    Denne turen husker jeg ennå.

    Jeg mener ihvertfall å huske at vi gikk akkurat her hvor dette bildet er tatt fra, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    (Noen år etter at dette bildet ble tatt, da).

    (Hvis jeg ikke husker helt fei)l.

    Det var nok antagelig mora mi, som ville at vi skulle gå denne turen, (hvis jeg skulle tippe).

    (Siden foreldrene hennes, ‘alltid’ pleide å gå søndagstur da, (husker jeg).

    Fra midten av 70-tallet.

    Da de bodde i Nevlunghavn).

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 187: Mer fra da jeg bodde på St. Hanshaugen

    I dag, (lørdag 30. mars 2013), så var jeg på kino, her i England, og så en film, som het ‘Trance’.

    Som var laget av samme regisør, (sjekka jeg nå på Wikipedia), som i sin tid lagde filmen ‘Trainspotting’.

    Som min fetter Ove, dro meg med for å se, på kinoen, på Aker Brygge, (som jeg vel har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Og i den filmen Trance, så la jeg merke til det, at hovedpersonen hadde samme type genser, som Axel gikk med, en gang, som han var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen.

    Og da skjønte jeg ikke helt hvordan genser det var, som Axel hadde.

    Men etter å ha vært på vikingutstilling, på museet, i Chester.

    (For et par år siden).

    Så skjønner jeg det, at det mønsteret, (som Axel hadde på genseren sin), det er noe slags norrønt ‘orme-mønster’.

    Eller, det er som tre tråder, som liksom blir vevet eller flettet sammen, da.

    Et mønster som gjentar seg, på genseren.

    (Og som går ovenfra og ned, på genseren, med noen centimeters mellomrom.

    Både foran og bak på genseren, vel).

    Jeg lurte på om dette kan ha vært noe slags Islandsgenser, (eller noe).

    Men det var det tydeligvis ikke, så jeg tidligere i dag, på Google.

    Men forskjellen, på Axel og han i Trance.

    Det var at han i Trance, han hadde en blå sånn genser.

    Og Axel hadde en hvit-farget genser, med samme mønster, da.

    Og da Axel hadde på seg den genseren, hjemme hos meg.

    (Mens muligens Pia var der og, vel).

    Så spurte Axel hva jeg syntes, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Men jeg klarte ikke å se noe symbolsk, med Axels genser.

    (Som jeg vel syntes at det virka som, at Axel liksom ‘fiska’ etter).

    Men den genser-typen, den så kjent ut, (syntes jeg).

    Så jeg tenkte vel på den genseren som norsk, muligens.

    Men jeg selv hadde aldri hatt en sånn genser, da.

    Og jeg tenkte vel ikke på det mønsteret som norrønt, på den tida.

    Men det gjør jeg vel nå, må jeg si.

    (Etter å ha vært på viking-konferanse, osv).

    Uten at jeg vet hva sånne gensere egentlig kalles.

    Og uten at jeg vet hva de liksom skal symbolisere, (hvis noe).

    (For det virka kanskje litt på Axel, som at en sånn gensere, liksom skulle symbolisere noe, da.

    Men da skjønte jeg veldig lite, da Axel spurte meg hva jeg syntes, om genseren hans, (var det vel), mener jeg å huske.

    Rundt årtusenskiftet, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en annen episode, da Axel hadde hatt på seg en slags bestefar-skjorte, (eller noe), på byen.

    Og på utestedet Studenten, så sa Axel til en vakt, (var det vel).

    På slutten av kvelden.

    At han likte ikke den skjorta, så han lurte på om vakta, (en albaner vel), ville ha den skjorta, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjelder nyttårsaftenene.

    Så var jeg jo hos Axel sin kamerat, Lars Petter, på Helsfyr, på nyttårsaften 1999.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, vel.

    Der hvor Axel lagde maten, for et middagsselskap, med han og Lars Petter sine kjente.

    (Var det vel).

    Som skulle feire årtusenskiftet, da).

    Og da hadde jeg tatt på meg dress, (eller ihvertfall jakke, buske, skjorte og slips), siden det var årtusenskifte, da.

    Men på den neste nyttårsaftenen.

    Så tok jeg ikke på meg dress, (husker jeg).

    Siden det bare ble år 2001 da, liksom.

    Og dette var en fest, som David Hjort hadde invitert meg på, (husker jeg).

    Så jeg dukka opp på en fest, i Oslo sentrum et sted, (som jeg ikke husker helt hvor var nå, for jeg jobba jo som butikksjef, på den ganske store butikken Rimi Kalbakken, på den her tida, så jeg hadde vel kanskje mye å gjøre på jobben, da).

    (Og Axel, han bodde forresten på den her tida, hos sin far, Arne Thomassen, i Spania.

    Og Axel sendte ikke engang et postkort derfra, for å fortelle hvor lenge han skulle bli der.

    Og jeg hadde jo problemer på jobben, på den her tida.

    Nemlig den såkalte ‘Rimi-fella’, som jeg jo har skrevet om tidligere.

    Så hvor den festen her var igjen, det husker jeg ikke.

    Men jeg mener å huske at jeg måtte dra vestover, i Oslo sentrum, for å komme meg, til den her festen.

    Noe sånt).

    Og fra den festen, så husker jeg det, at alle de andre kara der, (mer eller mindre ihvertfall), hadde på seg dress, da.

    (Sikkert den samme dressen, som de hadde brukt, på nyttårsaften, år 1999).

    Så jeg bomma litt på antrekket, da.

    Men jeg husker at på den nyttårsaftenen, hos David Hjort sin kamerat Roger, (på Sagene), år 1998.

    (For å feire at det skulle bli år 1999, da

    På den tida som David Hjort vel fortsatt var sammen med Heidi fra Nord-Norge, mener jeg å huske).

    Så hadde ingen på seg dress, vel.

    (Unntatt kanskje faren til Roger fra Sagene, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra den festen, nyttårsaftenen år 2000.

    (For å feire at det nye året 2001, da).

    Så husker jeg det, at praten gikk i, at David Hjort sin kamerat Bjørn Erik, (som jobba på Elkjøp, på Storo Senter vel), skulle gifte seg.

    (Med hu dama, som var med Rimi Kalbakken, på Danmarkstur, med Stena Saga.

    Den turen som ble arrangert, av Kjetil Prestegarden, på nyåret, år 2001, (var det vel).

    Etter at Kjetil Prestegarden hadde mast på meg, om å få tak i folk, som kunne være med, på denne Danmarksturen, for å trekke opp snittalderen, (må det vel ha vært), og jeg ringte David Hjort da, fra mobilen min, (må det vel ha vært), en dag jeg kom på jobb, (og hadde seinvakt vel), på den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Noe sånt).

    Og Bjørn Erik, (som forresten var en kar, som hadde ganske lite hår igjen, på hue sitt, enda han bare var i 20-årene vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), han hadde spurt David Hjort, om han ville være forlover for han, da.

    (Mener jeg å huske, at praten gikk i, denne nevnte nyttårsaftenen, 31. desember, i år 2000, da).

    Men iløpet av de ganske få timene, (mener jeg å huske at det var), som jeg satt og drakk øl, (var det vel), på denne festen.

    Så spurte Bjørn Erik meg.

    (I f ylla, må det vel ha vært).

    Om jeg ville være forlover, for han, i bryllupet hans da, (husker jeg).

    Men så stoppa han liksom opp med pratinga si, da.

    (Noe sånt).

    For da hadde han nok kommet på det, at han allerede hadde spurt David Hjort, om han ville være forlover, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg kjente jo ikke David Hjort så bra.

    Vi var jo egentlig bare gamle ‘Rimi Bjørndal-kamerater’, liksom.

    Og enda dårligere kjente jeg jo kameratene til David Hjort.

    Nemlig Roger fra Sagene.

    Erik Dahl fra Bjørndal.

    ‘Narko-Jens’ som vel var på et narko-avvenningsprogram, i Florø, i alle de årene, som jeg kjente David Hjort.

    (Noe sånt).

    Alex fra Rimi Sinsen og Ullevål.

    Og Bjørn Erik fra Elkjøp Storo Senter.

    (Og Bjørn Erik var vel også fra Ila vel, muligens.

    Noe sånt.

    For han kjente de to sytten år gamle modell-pene damene.

    (Ei norsk og ei afrikansk).

    Som jeg tilfeldigvis hadde møtt, på en fest, som David Hjort arrangerte, i huset til mora si, på Grünerløkka, på begynnelsen av år 2000, (var det vel).

    (Noe sånt).

    For de to pene tenåringsjentene, de bodde jo på Ila.

    (For jeg delte jo drosje med dem, hjem fra den nevnte festen, hos mora til David Hjort.

    Og da gikk de av drosjen, cirka utafor utestedet Tranen der, på Ila, husker jeg).

    Og jeg tror at det ble sagt, (på den nevnte festen, hos mora til David Hjort), at Bjørn Erik kjente disse, siden de bodde i den samme bydelen, som han bodde, (eller noe sånt).

    Noe sånt).

    Og disse kameratene, til David Hjort.

    De var jo ikke mine kamerater, liksom.

    Men de var mine bekjente, (må man vel si).

    Og David Hjort kan jeg vel heller ikke si om, at egentlig var min kamerat.

    Han var egentlig en ‘butikkjobb-bekjent’ da, (må man vel si).

    (Noe sånt).

    Så at en bekjent, (Bjørn Erik), av en annen bekjent, (nemlig David Hjort), ber en om å være forlover.

    Nei, det blir vel som noe litt rart.

    Så da må man nok si det, at det her nyttårspartyet, som David Hjort dro meg med på, i år 2000, var en skikkelig fyllefest, da.

    Hvor folk som Bjørn Erik, (David Hjort sin kamerat), drakk seg så dritings, at de omtrent ikke visste hvor de var, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok muligens det.

    bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå har jeg skrevet om nyttårsaften 1999 og nyttårsaften 2000.

    Når det gjelder nyttårsaften 2001 og nyttårsaften 2002.

    Så mener jeg at jeg var hos Alex fra Rimi Sinsen, (som bodde på Ullevål), begge disse kveldene.

    (Etter å ha blitt invitert dit, av David Hjort, da).

    Og jeg tror det må ha vært nyttårsaften 2001, at en kar i ‘Alex-gjengen’.

    (Antagelig den samme karen, som et drøyt år seinere, spurte meg om jobb, på Rimi Bjørndal.

    Da Johan fra Telemark var butikksjef der.

    Og jeg sa at jeg ikke var den rette personen å spørre om jobb, (siden jeg gikk så dårlig overens med han butikksjef Johan), da.

    Og dette var muligens også den samme karen, som på en fest, hadde sagt til David Hjort, at jeg stjal dama hans.

    Bare fordi jeg prata litt med min tidligere Rimi Nylænde-kollega Linn Korneliussen, (som da vel også var singel), der.

    Dette var den festen, på Bjørndal, (som jeg har skrevet om tidligere), hvor David Hjort, (av en eller annen grunn), hang ut et norsk flagg, fra terrassen sin, høsten år 2000, vel).

    Han nevnte karen, som jeg kanskje kan kalle ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’.

    Han sa, (på den festen, nyttårsaften 2001, hos Alex fra Rimi Sinsen).

    (Etter at vi hadde vært ute for å sende opp raketter, (må det vel ha vært), da.

    Noe sånt.

    Og så gikk tilbake til der Alex fra Rimi Sinsen bodde, da).

    At han jobba med å ‘deale’ litt.

    (Noe sånt).

    Da jeg tilfeldigvis preika litt med han.

    Ettersom de andre folka gikk i par, (eller noe sånt), vel.

    (På veien tilbake til leiligheten til Alex, da).

    Så han ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’, det var en narko-langer da, (kunne det virke som, ettersom hva han sa selv, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han ‘Rimi Bjørndal-jobbsøkeren’, han spurte også om noen ville bli med å ta taxi, tilbake til leiligheten til Alex fra Rimi Sinsen, (husker jeg).

    (Mens vi spaserte, på vei tilbake, til leiligheten til Alex fra Rimi Sinsen, da).

    Men det gadd jeg ikke, husker jeg.

    For at kun deler av et følge, skulle ta taxi.

    Det ble vel litt rart, vel.

    (Tenkte vel jeg, ihvertfall.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer om min fetter Ove, (som bor på Galgeberg)

    fetter ove galgeberg

    http://www.180.no/telefonkatalogen/ove-christian-olsen/c7b8f2180e00z977az11edz4179zdc17b0b5.htm

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Vanja Bergersen

    facebook melding vanja bergersen

  • Min Bok 5 – Kapittel 175: Mer om #blablabla-møter

    Det var ikke bare Janniche Fjellhaug aka. Cilla, som var på #blablabla-besøk hos meg, rundt årtusenskiftet.

    Neida, Thorstein Bjørnstad aka. Tosh, fra Trondheim, dro også innom meg, en lørdag, som han var i Oslo.

    Jeg husker at vi satt rundt det stuebordet mitt, som jeg hadde fått, av foreldra til Elin Winnem, da jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    (Et bord som Magne Winnem hadde levert for dem, en av de første ukene, etter at jeg hadde flytta, vel).

    Og jeg husker at jeg hadde et trådøst tastatur, (og også en trådløs mus), på den her tida.

    (Som jeg hadde kjøpt på Spaceworld, ovenfor Tanum bokhandel, i Karl Johan, vel).

    Og jeg husker at Tosh og jeg, vi sendte det trådløse tastaturet mitt, fram og tilbake, over stuebordet, (mens vi chatta, på irc, må det vel ha vært).

    (Det var selvfølgelig jeg, som satt i senga mi.

    Oppå det sengeteppet, som jeg hadde fått av mora mi, (regner jeg med).

    Og Tosh satt vel i en sånn plast-hagestol, som jeg hadde hatt med, fra Ungbo, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Siden fetteren min Ove, hadde ødelagt sofaen min da, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, blant annet)).

    Jeg husker at jeg syntes det, at Tosh så litt stygt på meg, når jeg skreiv, på det trådløse tastaturet mitt.

    Jeg husker at jeg trodde det, at Tosh syntes at jeg skreiv for treigt.

    Og at han ikke likte det, (at jeg ikke skreiv like raskt som han da), og derfor så stygt på meg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde drukket noen øl, vel.

    (Og muligens spist noe pizza, eller noe sånt).

    Så dro vi ned på So What, husker jeg.

    (Vi gikk vel bare dit, tror jeg.

    Siden det bare var cirka ti minutter å gå, (ned Ullesvålsveien, som ble til Akersgata, og så forbi Regjeringskvartalet, og så til vestre inn i Grensen, og så til venstre igjen, (etter bare noen få titalls meter), inn i det portrommet, (der hvor jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen en gang, (hvis det var henne))), fra der jeg bodde).

    Der drakk vi øl og så litt på damene, vel.

    (Uten at vi prata noe særlig, da).

    Men jeg husker at Tosh rocka skikkelig ute på dansegulvet, på en litt særegen og urytmisk måte, (må man vel si).

    (Selv om jeg ikke er noen danseekspert, akkurat).

    So What var et sted, som jeg pleide å dra, for å høre på kul musikk, og drikke ganske billig øl, (uten å måtte betale innganspenger).

    Men det var ikke sånn at det var så lett å bli kjent med folk, (altså damer der), må jeg vel si.

    (Selv om jeg jo hadde hatt flaks, den første gangen, som jeg gikk ut på byen, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen).

    For da fikk jeg jo med meg ei So What-dame hjem.

    Og vi pulte jo omtrent hele natta, mens jeg hørte på at piercingen i tunga hennes, klirra mot tennene hennes, (husker jeg).

    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidliger kapittel).

    Men det er mulig at hu So What-dama, har prata dritt om meg, til de andre folka, på So What.

    Hva vet jeg).

    Så det endte med, at Tosh og jeg, ikke traff noen damer, på So What.

    Men vi gikk like aleine hjem, (til meg), som vi hadde gått, ut på byen.

    Og Tosh sov vel over, på en madrass, (den fra Ungbo-sofaen antagelig), på gulvet vel, (i Rimi-leiligheten min), hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Før han dro hjem til Trondheim, (eller noe sånt), dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Linda Therese Wold aka. Zera hu ‘babla’ en gang om, til meg, (på irc), at hu skulle møte en kar, på min alder.

    Og det er mulig at hu så foreslo, å møte meg, istedet.

    Men det ble ikke noe av, ihvertfall.

    Jeg hadde lyst til å ha en fest, for alle oss fem, faste #blablabla-folka.

    (Nemlig Glenn Hesler aka. Kazuya, Janniche Fjellhaug aka. Cilla, Thorstein Bjørnstad aka. Tosh og Linda Therese Wold aka. Zera).

    Men det klarte jeg aldri å få til, da.

    Så den festen,  hvor Cilla og Kazuya satt og røyka hasj, hjemme hos meg, natt til påskeaften, i 1999.

    Det var det nærmeste vi kom, en ordentlig #blablabla-fest, da.

    Men jeg mener å huske det, at Zera sendte et bilde av seg selv, til Tosh og meg.

    (Eller om hu sendte det til Tosh, som så sendte det til meg).

    Og at Zera var en veldig pen, lyshåret jente da, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og Zera, (som var fra Halden, forresten), hu begynte jeg å chatte med, på Dagbladet-chat, etter at jeg kom hjem, fra Ayia Napa, (sommeren 1998), mener jeg å huske.

    Og hu ble så overkjørt, mens hu kjørte på moped, (sa hu ihvertfall).

    Og hu måtte så ligge lenge på sykehus, fordi  hu brakk flere armer og bein, (og muligens enda mer), da.

    (Hu måtte ihvertfall ta mange operasjoner og sy mange sting, husker jeg).

    Og fra den tida, da hu var på sykehuset.

    Så husker jeg det, at jeg savna henne litt, på chatten, da.

    (For hu ble plutselig borte, fra chatten liksom, da).

    Selv om hu vel var 10-11 år yngre, enn meg, da.

    Altså hu var vel 17 år, sommeren 1998, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg fylte 28 år, den sommeren, da.

    Men det må ha vært dødt, på #blablabla, den sommeren, (tror jeg).

    Siden jeg chatta så mye på Dagbladet-chat, mener jeg.

    Så det var kanskje i tiden etter sommerferien, i 1998, at #blablabla tok av litt, liksom.

    (Nemlig på den samme tiden, som jeg begynte som butikksjef cirka, forresten).

    For jeg tror ikke at jeg chattet noe, med hu Zera, før sommeren 1998.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så vi #blablabla-folka.

    Vi ble vel ikke en ‘irc-gjeng’ liksom, før utpå høsten 1998, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg kunne vel kanskje også tatt med David Hjort aka. kong_anus, blant de faste #blablabla-folka.

    Men David Hjort, han var vel mest på irc, når han var på besøk hos meg, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Så jeg tror ikke jeg kan si det, at David Hjort, var en fast #blablabla-er, liksom.

    Men de fleste andre, på #blablabla, visste vel hvem han var, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu hadde en barndomskjæreste, i Halden, som hu flytta til etterhvert, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og de hadde visst et litt komplisert forhold.

    Men de fant tilbake til hverandre etterhvert da, (var det vel).

    Og hu Zera hadde visst fortalt om meg, til han barndomskjæresten sin, da.

    (Mener jeg at hu sa en gang, ihvertfall).

    Siden vi hadde chattet så mye, på nettet, da.

    Og jeg sendte også hu Zera, et par kontantkort, i posten.

    Da jeg fikk de drøye hundre tusen kronene, etter at mora mi døde.

    (Siden mora mi hadde hatt en slags livsforsikring).

    Og vi i #blablabla-gjengen, vi pleide også å sende CD-er til hverandre, med musikk som vi hadde lastet ned fra nettet, osv.

    (For det her var før ‘bredbånd-tida’ liksom tok av for fullt, da.

    Så det tok ofte lang tid, å sende filer, over nettet, da).

    Og jeg hadde ikke scanner, på den her tida.

    Så jeg sendte et par passbilder, (i posten), til hu Zera, (husker jeg).

    For hu bodde hos faren sin, og de hadde scanner da, (i 1999, eller noe sånt, må vel det her ha vært).

    Og hu Zera klagde på meg, siden jeg hadde sett lik ut, på begge disse bildene da, (mente hu).

    Så det var ikke noe vits egentlig, at jeg sendte bilde, to ganger da, mente hu.

    (Noe sånt).

    Men jeg var ikke så vant til, å bli tatt bilde av da, (må jeg vel si).

    (For det finnes vel ikke så mange bilder av meg, fra 80-tallet, (for eksempel), for å si det sånn.

    Fra min ensomme oppvekst, på Bergeråsen, mener jeg).

    Så jeg hadde kanskje litt komplekser, når det gjaldt hvordan jeg så ut på bilder, (og sånn), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu begynte vel å chatte med meg, fordi at hu syntes at det virka så kult, å dra på ferie, til Syden, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og hu dro til Kos, (var det vel), for å jobbe, i flere måneder, (på hotell vel), enten sommeren 1999 eller sommeren år 2000.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu hadde også en karakteristisk smiley, (husker jeg).

    Nemlig ‘:]’.

    (En smiley som jeg vel ikke har sett, at så mange andre har brukt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide ofte å chatte, (på #blablabla), etter at jeg kom hjem fra jobben, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og hvis det da hadde vært noen problemer, på jobben, så hendte det nok, at jeg begynte å chatte om disse, på #blablabla, da.

    Og hu Zera, hu sa til meg det, en gang, (husker jeg), at jeg måtte være forsiktig, når det gjaldt disse assistent-damene, på jobben, (det vil si assistent Wenche Berntsen og låseansvarlig ‘Nordstrand-Hilde’).

    For Zera mente at en av disse kanskje ville prøve å få meg sparket, for å selv få jobben min, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tror at Zera mista litt interessen for meg, da jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    For noe av det hu likte, ved meg, det var vel det, at jeg antagelig kunne skaffe henne butikkjobb, i Oslo, hvis hu trengte det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Zera syntes også synd på meg, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde hatt ONS, med både hu Malena fra Drammen, og hu pene svenske blondinna, (som fitta til lukta så vondt), i tiden etter at mora mi døde.

    Siden jeg ikke fikk noe ‘kjøtt rundt pikken’, fra noen av disse to damene, da.

    (Selv om begge disse to damene var veldig pene, da).

    Jeg måtte nøye meg med å bli runka litt, av hu Malena fra Drammen, liksom.

    Og da hu Zera så syntes synd på meg.

    Så ga jeg opp litt selv også, husker jeg.

    For jeg syntes egentlig ikke synd på meg selv.

    (Siden disse to damene hadde vært så fine, da).

    Men jeg var klar for å se framover, etter nye erobringer, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det kapittelet, om da Kaz og Cilla, røyka hasj hos meg, (for noen dager siden).

    Så Google-et jeg også, hu Zera, da.

    Og hu bor i Glimmerveien 61, (var det vel), i Halden.

    Og en i ‘heimen’ der, hadde visst tatt selvmord, for noen år siden.

    Men om dette var barndomskjæresten, til hu Zera.

    Eller om det var broren til barndomskjæresten.

    Det veit jeg ikke.

    (Selv om det vel er mest sannsynlig, at det var broren.

    Siden hu Zera fortsatt bor på den adressen, da).

    Men han som tok selvmord, han het Magnus Hellkås Kolstad, (sjekka jeg, på bloggen min, nå).

    Og broren, (han som vel da antagelig er barndomskjæresten), han heter Andreas Hellkås Kolstad, og jobber med produktutvikling, i Mills, (stod det på LinkedIn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Cilla, hu hadde flytta fra Bergen, til Rykkinn, (Harald Eias hjembygd), så jeg, da jeg Google-et navnet hennes.

    (Og hu hadde vel også fått en unge, vel).

    Og jeg husker at Cilla, lånte noen Åpen Post-videokassetter, av meg, under ‘#blablabla-tida’.

    Så hu er nok en av Norges største Harald Eia-fans, (vil jeg tippe på).

    Noe sånt.

    Cilla, hu ble forresten sammen med en av mine med-op-er, på #quiz-show, (en kar jeg ikke husker nicket til lenger).

    (Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært).

    Og hu Cilla, hu skrøyt så på #blablabla, (må det vel ha vært).

    Om at han #quiz-show op-en, (som var fra Nord-Vestlandet, (eller noe sånt), vel), hadde tatt henne bakfra, og at han hadde sprutet en lang og helt rett strek, med sperm, utover ryggen hennes, da.

    (Husker jeg at hu fortalte om, til Tosh og meg, (var det vel), på #blablabla, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cilla, hu hadde også en venninne, som kalte seg Fluxie, (på irc), husker jeg.

    Og hu Fluxie, hu gikk et år på folkehøyskole, (var det vel), i Hønefoss, (husker jeg).

    (Og hu hadde også hatt sex med en kar, hjemme hos hu Cilla, husker jeg.

    For det fortalte hu Cilla om, mens jeg chatta, med henne, (på #blablabla, må det vel ha vært)).

    Og da ville hu Fluxie, at jeg skulle besøke henne der, da.

    Men jeg hadde jo aldri møtt hu Fluxie før.

    (Og jeg hadde vel aldri sett bilde av henne engang, vel).

    Så det ble ikke noe av, (husker jeg), at jeg dro for å besøkte henne, i Hønefoss, da.

    For jeg syntes vel det, at Hønefoss, var et litt usentralt sted, å dra til, liksom.

    Det var hvis jeg skulle opp i Hallingdalen, på butikksjef-seminar osv., at jeg kjørte i retning av  Hønefoss, (tenkte vel jeg).

    Og jeg var også veldig opptatt, med butikksjef-jobbing, på den her tida, da.

    Så det ble ikke noe av, at jeg dro til Hønefoss, for å møte hu Fluxie, da.

    Og det var ikke fordi at jeg hadde noe imot, hu Fluxie, liksom.

    Men tiden strakk liksom aldri til da, (i løpet av dette travle året), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg chatta også en del, med ei fra Sørlandet vel, som kalte seg Trec, (på den her tida).

    Hu begynte jeg å chatte med, på #sol.20ognoe, på undernet, (må det vel ha vært).

    Og jeg fikk vel liksom visst fram hu Trec litt, på #blablabla og, (på ef-net), hvis jeg ikke husker helt feil.

    (Noe jeg også gjorde med hu Tornerosa, (som jeg også først møtte, på #sol.20ognoe), vel.

    Som var ei brunette, fra Ålesund.

    Som jeg hadde en date med, på utestedet Snorre, en gang.

    Da hu hadde på seg et par sølvfargede sko, (og hu hadde vel også med noen venninner hu klagde litt på vel), husker jeg).

    Trec ville møte meg, på Oslo S. en gang, (husker jeg).

    Før hu skulle videre, til en annen by.

    Men det hørtes litt for stressende ut, for meg, husker jeg.

    (Kanskje jeg ikke orka, siden David Hjort hadde klagd så mye, etter at vi møtte hu Cilla, på Oslo S., den gangen.

    Hva vet jeg).

    Jeg skulle også møte Trec på utestedet Studenten en gang, (husker jeg).

    Og da var Axel med på denne date-en, (husker jeg).

    (For Studenten, det var jo det faste stedet, som Axel og meg pleide å dra på, hvis vi skulle ut på byen sammen, liksom.

    Oss to halvbrødrene, da).

    Og Trec, (som jeg gjettet, at nok var en slags kode, for navnet Therese).

    (Altså ‘3 c’, da.

    Som blir liksom ‘tre’ + ‘se’.

    Som hørers ut som ‘Therese’ sagt veldig fort, da.

    Noe sånt).

    Hu var på Studenten, sammen med ei venninne, vel.

    Så jeg så ei lita blondinne.

    Og ei ganske stor brunette.

    Som stod ved siden av hverandre, og så på meg og Axel, vel.

    Så jeg regna med at ei av de to, var Trec, da.

    Men jeg var ikke sikker på hvem av de her to damene, som var hu Trec, da.

    Men Axel regna vel med, at det var hu tjukke.

    Han sa ihvertfall til meg noe sånt, som at: ‘Du kan knulle henne’.

    (Noe sånt).

    Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde jo hatt nok av tjukke damer, i min tidligere ‘knulle-karriere’, (for å si det sånn).

    (Ragnhild fra Stovner og Siri Rognli Olsen, for eksempel).

    Så dette endte bare med at Axel og jeg krangla litt, da.

    Og at jeg aldri fant ut hvem hu Trec egentlig var, da.

    Og det veit jeg egentlig ikke enda.

    Trec, hu jobba på et hotell, på Sørlandet, vel.

    Og hu klagde på at en kollega av henne, hadde tatt henne på puppene en gang, (var det vel).

    Hu Trec, hu sa at hu ikke var tjukk, men at hu ‘hadde hofter’, (var det vel).

    (Uten at jeg liksom helt klarte å se for meg, hvordan hu Trec så ut, utifra den beskrivelsen, da).

    Trec begynte etterhvert å studere, ved UIO.

    Og hu klagde til meg, (på irc), over sine medstudenter da, (husker jeg).

    For hennes medstudenter, de hadde visst sagt noe sånt, som at: ‘Skal vi spise en halv Grandis’, (eller noe sånt).

    Så hu Trec, hu mente vel noe sånt, som at hennes medstudenter var litt degenererte da, antagelig.

    (Siden de sa ‘Grandis’ istedet for ‘Grandiosa’, liksom.

    Noe sånt).

    Men jeg møtte aldri hu Trec, da.

    Og jeg så vel aldri heller noe bilde av henne.

    Og jeg husker heller ikke etternavnet hennes.

    Så hva hu driver med, nå for tida, det veit jeg ikke.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Da han Thorstein Bjørnstad aka. Tosh, var på sånn #blablabla-besøk hos meg, på begynnelsen av 2000-tallet.

    Så må vel det ha vært det året han var russ, (tror jeg).

    Og han begynte jo å studere, (på en bachelor IT-grad), ved NTNU, høsten 2002.

    (Hvor han ganske raskt, fikk seg jobb, som orakel.

    For han Tosh, han var veldig dyktig, når det gjaldt internett og IT generelt, da.

    Må man vel si).

    Så dette var antagelig våren 2002, (eller noe sånt), da.

    (Mens jeg fortsatt jobbet, som butikksjef, i Rimi, vel).

    Noe sånt.

    Og vi dro sikkert innom Kebab Stua, (eller noe sånt), i Ullevålsveien.

    Etter å ha vært på So What, da.

    For å kjøpe kebab, etter all øldrikkinga, da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Eller forresten.

    Det studieåret, som han Tosh, besøkte meg, i Oslo.

    Så var han nok ikke russ.

    Dette var nok året etter.

    Da han Tosh var i militæret, og vel derfor fikk billige togreiser, osv.

    Så han bodde muligens på Perminalen, (eller noe sånt), mener jeg rimelig vagt å huske nå.

    Og førstegangstjenesten hans.

    Den bestod av at han satt foran noen radarskjemer, (mener jeg å huske), inne i et fjell, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    I en del av landet, som jeg ikke husker helt sikkert, hvor var nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 159: Mer fra Ammerud

    Jeg selv arrangerte vel bare fire hjemme-fester, på de femten årene jeg bodde i Oslo, (fra 1989 til 2004).

    Det var søskenbarnfesten, (som vel søstera mi Pia også var med på å arrangere, og som det vel egentlig var fetteren vår Ove, som foreslo at vi skulle ha, hvis jeg husker det riktig), på Ungbo, i 1994.

    Det var innflyttingsfesten, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, i 1996.

    (En fest som det vel var Magne Winnem som egentlig ville ha.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og det var personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    (En fest som det vel var butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, som egentlig ville ha.

    Men jeg meldte meg frivillig, til å arrangere den festen.

    Siden dette ble tatt opp på en lederfest, som Kristian Kvehaugen arrangerte, hjemme hos seg selv, på Munkelia, ved Lambertseter, noen måneder tidligere).

    Og det var personalfesten, for Rimi Nylænde, i Rimi-leiligheten min, i år 2000.

    (Selv om det ikke ble drukket så mye, i leiligheten min, på den siste festen, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Men jeg kalte det vel for fest ihvertfall, mener jeg å huske.

    Og grunnen til at jeg hadde den festen, det var fordi at Rimi ga butikkene ekstra mye penger, på sosialbudsjettet, det året, for at vi skulle finne på noe sosialt å gjøre, for å hindre mye gjennomtrekk, av ansatte, i firmaet).

    Og David Hjort var ikke på noen av disse festene.

    Og det var fordi at jeg ikke ble kjent med David Hjort, før i 1997, da han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal.

    Men David Hjort var liksom ikke i den ‘harde kjernen’, av Rimi Bjørndal-folk.

    (Som jeg jobba sammen med, på den tida).

    For han begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, en del måneder etter, at jeg hadde hatt den personalfesten, i Rimi-leiligheten min, i 1997.

    Så jeg kjente egentlig ikke David Hjort så bra, da.

    Men David Hjort ba meg alltid med på fester.

    (Av en eller annen grunn).

    David Hjort hadde det nesten som en hobby, å arrangere fester, (kunne det omtrent virke som).

    Og etter at Magne Winnem ble ‘tøffel’, (altså han gifta seg jo med Elin fra Skarnes, og slutta å drikke, osv).

    Så syntes jeg at det passa bra, at David Hjort plede å invitere meg med på fester, ‘hele tida’.

    For annet enn Magne Winnem, så hadde jeg bare halvbroren min Axel, å gå ut på byen sammen med.

    Og han var jo åtte år yngre, enn meg.

    (Mens David Hjort var to-tre år eldre enn Axel ihvertfall, da).

    Og det var jo flaut, (syntes jeg), å sitte aleine hjemme, på nyttårsaften og 17. mai., osv.

    Så når David Hjort ringte, og spurte om jeg skulle være med på fester, her og der.

    Så slo jeg ofte til på det, da.

    Bare for å slippe å sitte aleine, på for eksempel nyttårsaften, liksom.

    Selv om jeg ikke kjente David Hjort og kameratene hans, så utrolig bra, liksom.

    Men jeg syntes at det var artigere å bli med på fest, med de folka.

    Enn å sitte aleine hjemme, (for eksempel), da.

    For folk spurte en jo noen ganger, på jobben og andre steder, om hva en hadde gjort, på nyttårsaften, for eksempel.

    Og da ble det flaut å si at man bare hadde sitti aleine hjemme, syntes jeg.

    Så jeg ble ofte med, når David Hjort lokket med fest, da.

    For David Hjort er også flink til å overtale.

    Men det var også sånn, at noen ganger, så sa jeg stopp, da.

    Like etter at jeg ble butikksjef, i 1998, så ville David Hjort ha meg med på Danmarkstur, (husker jeg).

    Men da sa jeg nei takk.

    For jeg var så ivrig etter å få begynt, på å rydde lageret osv., på Rimi Nylænde, og få den butikken bra, da.

    (Som ny butikksjef).

    Så jeg var ikke så ivrig, etter å feste, de første årene, som jeg jobba, som butikksjef.

    For jeg syntes at det å jobbe som butikksjef, var en ganske viktig jobb, da.

    Og jeg ville gjerne få butikken jeg jobbet i, (Rimi Nylænde), til å bli best mulig, da.

    Men etterhvert, så fikk jeg beskjed, av assistent Wenche Berntsen, på Rimi Nylænde.

    At hu ikke likte det, at jeg var på jobben, når hu hadde ledervakt.

    For hu trodde at jeg bare var der for å spionere på hvordan dem jobba, eller noe sånt.

    Så etter den episoden, så var jeg kanskje ikke så ivrig lenger, som butikksjef.

    Men jeg prøvde å få butikken bra, iløpet av de timene, som ledervaktene mine var på, da.

    Så da begynte jeg vel å feste litt mer også.

    Siden jeg jo da hadde en del fritid, selv om jeg jobbet som butikksjef.

    Siden jeg ikke hang på jobben så mye, på fritiden, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at den blokka, som David Hjort og Melina bodde i, på Ammerud, var den samme blokka, som Knut Hauge og Lene fra Rælingen, (fra Min Bok 2), bodde i, på den tida jeg jobba sammen med dem, på OBS Triaden, (i 1990 og 1991, var det vel).

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men begge disse to samboerparene, bodde ihvertfall i en stor blokk, på Ammerud, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Jeg lurer forresten på om den blokka, kalles for ‘Bananblokka’.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For jeg har aldri bodd på den sida, av Groruddalen, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på fest, hos David Hjort og Melina, på Ammerud.

    Så ville de at jeg skulle bli med bort, til et utested, på Kalbakken-senteret, (eller hva det senteret egentlig heter igjen).

    (Det senteret hvor Rimi Kalbakken, (tidligere Edda kino), lå.

    Hvor jeg jo hadde jobba som butikksjef, et par år tidligere).

    Så det ble til at Melina, David Hjort og meg, vi gikk en gåtur, på cirka en halvtime, vel.

    Fra blokka deres, på Ammerud, og bort til ved Rimi Kalbakken der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt full, på denne gåturen.

    (Det var muligen denne gangen, som David Hjort hadde spandert så mye alkohol på meg, som han hadde kjøpt med, fra Tyskland.

    Hvem vet).

    Men jeg mener å huske det, at ei ganske pen dame, i begynnelsen av 20-åra, gikk sammen med Melina, David Hjort og meg, bort til Kalbakken der.

    Og hu dama, hu husker jeg at plutselig fortalte meg, om et triks, da.

    Hu sa det, at når hu gikk aleine hjem, til der hu bodde, i Oslo sentrum, etter en tur på byen.

    Så pleide hu å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda.

    Sånn at husnøkkelen hennes, stakk ut, mellom to av fingrene, i knytteneven hennes.

    Dette trikset hadde hu brukt en gang, (fortalte hu), som hu hadde blitt overfalt, på vei hjem, fra byen.

    Og da hadde han overfallsmannen fått så vondt, (av å ha bli truffet, av nøkkelen hennes), at han ikke klarte å holde henne fast, da.

    (Så hu kom seg i sikkerhet, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe annet som skjedde, under denne gåturen.

    David Hjort skulle skravle med meg, (må det vel ha vært).

    Og de to kvinnfolka, ble gående, litt i forveien, da.

    Og plutselig, så kom to fargede utlendinger, gående ut, fra et kultursenter for innvandrere, (eller hva det kan ha vært).

    (Ikke så lenge etter at vi hadde begynt å gå, på denne gåturen, da).

    Og da.

    (Mens disse to utlendingene, (som var to karer i 20-åra vel), gikk mellom Melina og venninna hennes, og David Hjort og meg.

    På veien, mellom Ammerud og Kalbakken, da).

    Så ropte plutselig David Hjort ‘putas’, (som vel er spansk for horer), eller noe sånt, ut i lufta liksom, foran seg.

    Men disse to utlendingene, de begynte ikke å bråke, da.

    Som jeg fryktet litt, at de skulle gjøre.

    Men de skjønte vel kanskje det, at det var Melina og venninna, som David Hjort vel kalte for horer.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi måtte gå rundt det senteret, (som Rimi Kalbakken lå i), for å komme fram, til det utestedet, som vi skulle på, (mener jeg å huske).

    Jeg hadde jo jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i drøyt halvår, et par år, før det her.

    Men jeg var ikke klar over det, at det fantes et utested, i det samme bygget, som Rimi Kalbakken, lå i.

    Og det utestedet var også ganske stort, (sånn som jeg husker det).

    Og det var ganske mange folk der, (mener jeg å huske).

    Men jeg var fortsatt litt flau, over at jeg nesten hadde blitt tvunget til å slutte, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så jeg stod mest for meg selv, borte ved en vegg, (eller noe lignende), og drakk en eller flere halvlitere, mens jeg var inne, på det her utestedet, da.

    (Som var et slags bydels-utested, (må man vel si).

    Og dette var muligens et ganske tradisjonelt utested, hvis jeg skulle gjette.

    Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert.

    For jeg har ikke vært på det her utestedet, hverken før eller siden, liksom).

    Hu unge venninna, til Melina, (nemlig hu som pleide å gå med nøkkelknippet sitt, inne i hånda).

    Hu forsvant vel, fra det her utestedet, ganske kjapt, (mener jeg litt vagt å huske).

    Men ei annen venninne av Melina, (nemlig hu litt eldre, lyshåra venninna, som hadde vært med, på den ‘harryturen’, til Sverige, noen uker eller måneder før det her vel).

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Hu dukka opp der vel.

    Og både hu og jeg.

    Vi skulle ned til Oslo sentrum igjen, etter å ha vært på det her utestedet.

    Så det endte med at vi tok samme drosje, ned til sentrum, da.

    Og hu venninna til Melina, hu spurte meg, om Sierra-en min, var ‘coupe’, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn.

    Dette må vel ha vært før jeg avskiltet Sierra-en, tror jeg.

    Regner jeg med, ihvertfall.

    Siden jeg vel må ha nevnt den bilen, liksom).

    Og da ble jeg litt flau, husker jeg.

    For hva som er coupe og hva som er sedan, osv.

    Det er jeg ikke helt sikker på, (hvis jeg skal jeg være ærlig).

    Men Sierra, det er liksom en sånn A4 personbil, (tenker jeg), da.

    Det er en slags standard personbil, liksom.

    Nesten som en Mercedes E190 eller E230, kanskje.

    Altså, det er ikke en stasjonsvogn og det er ikke en varebil.

    Og det er ikke en todørs ‘bybil’, (ala den første bilen til Magne Winnem), for eksempel.

    Men hva den typen personbil, som Ford Sierra er, egentlig kalles.

    Det er jeg ikke helt sikkert på, hvis jeg skal være ærlig.

    Så da ble jeg litt flau, (må jeg innrømme), siden jeg ikke kunne svare på dette, da.

    (Så hu venninna til Melina, (fra den Sverige-turen).

    Hu var tydeligvis ganske interessert i biler, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 126: Rimi Bjørndal

    Etter ferien min, (sommeren 2002).

    Så skulle jeg jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (For distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    Hu hadde villet det, at jeg skulle jobbe i Irene Ottesen sin butikk, da.

    Det vil si Rimi Bjørndal).

    Der skulle jeg jobbe to vakter i uka da, ved siden av studiene mine, ved HiO IU.

    Men først så skulle jeg jobbe der heltid, i noen uker da, før skolen begynte.

    Mens butikksjef Irene Ottesen hadde ferie, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ambulerende butikksjef Njål.

    (Som bodde i etasjen over meg, i Rimi-bygget, da).

    Han sykmeldte seg, den første dagen, (var det vel), etter at butikksjef Irene Ottesen, dro på ferie, da.

    Og han dro opp til Trondheim, da.

    Så jeg måtte jo jobbe ‘sinnsykt’ mye, den her ferien, på Rimi Bjørndal, da.

    Siden jeg var den eneste lederen der, vel.

    Bortsett fra Toro, som da hadde blitt låseansvarlig, vel.

    Men han kunne vel ikke jobbe så mange vakter, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en dag, mens jeg jobbet, som en slags ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Bjørndal, da.

    Så dukket David Hjort opp, inne på lageret der, med ei nye dame, da.

    Og det var ei dame som het Melina, og som David Hjort seinere sa at hadde vært ‘Bandidos-hore’, vel.

    Og de bodde sammen, i en svær blokk, på Ammerud, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på Rimi Bjørndal, så jobba det også en lagerhjelp, som het Christoffer aka. Chris, (husker jeg).

    Og han sa det, (den første tida som jeg jobba der).

    At hvis jeg ville ha noen drept, så måtte jeg prate med en som het Petter, (som også jobba som lagerhjelp vel, på Rimi Bjørndal, på den her tida), da.

    Og han Petter, han var vel sønn av en av de Bandidos-folka.

    Som jeg nesten hadde havnet i konflikt med, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren.

    Så var det en kar, fra Nord-Norge, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han bodde i en Rimi-leilighet, på Carl Berner, (eller noe sånt), vel.

    Hvor Toro også bodde, på den her tida, vel.

    (For de pleide å sitte på med meg, på vei hjem fra jobben, da).

    Og han nordlendingen, han var det skikkelig fart i da, (husker jeg).

    Så han fikk satt opp mye varer og sånn, (husker jeg).

    Og jeg måtte låne han en svær bunke med tegneserier, (husker jeg).

    For jeg var liksom butikksjef der da, (på Rimi Bjørndal), denne sommeren.

    Så jeg måtte liksom prøve å motivere han nordlendingen litt, (siden han måtte jobbe så mye), da.

    Og jeg tror at han nordlendingen da også fikk med seg noen Preacher-blader, som egentlig var Ove sine, (i farta), vel.

    (Siden jeg ble ganske stressa, de her ukene, da.

    Siden jeg måtte jobbe så mye, da).

    Så de Preacher-bladene, de har han kanskje enda.

    For jeg kan ikke huske at jeg noen ganger fikk tilbake disse tegneseriene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Sobia, (som hadde jobba, som vanlig medarbeider, på Rimi Bjørndal, da jeg jobba som assisterende butikksjef der, fra 1996 til 1998).

    Hu jobba på den her tida, som butikksjef, på Rimi Ljabru, vel.

    Og like før stengetid, en lørdag.

    (Som det var sånn ‘Texas’ der liksom, da.

    På Rimi Bjørndal.

    Siden jeg måtte jobbe så lange vakter.

    Siden han Njål hadde stikki av, til Trøndelag).

    Hu begynte å skrike til meg.

    Om at det var nesten tomt for poteter, i potetbingen der.

    Men det var jeg klar over.

    Men jeg mente at jeg hadde skjønt det, at det ikke solgte så mye poteter, på Rimi Bjørndal, den siste timen, på en lørdag.

    For de som skal koke poteter, de handler ofte tidligere på dagen, da.

    De som handler den siste timen, de handler mest øl og potetgull og pizza og sånn, vel.

    Noe sånt.

    (For jeg hadde vel jobba lørdagen før det her og, (tror jeg).

    Så jeg hadde fulgt med litt på potetsalget, på Rimi Bjørndal, på lørdagene, da.

    For jeg dreiv mye med frukta der, (den her sommeren), da.

    Så jeg hadde liksom fått tenkt litt over sånne her ting, da).

    Men jeg gadd ikke å krangle, med hu Sobia, om det her, da.

    Så jeg fikk bare en taxi, til å hente en sekk poteter, på en annen Rimi, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Irene Ottesen, hu bodde på den her tida, på Bjørndal, da.

    (I Elgtråkket, eller noe sånt, vel).

    Og hu hadde fått overtalt meg, til å mate kattene hennes, mens hu var borte på ferie, da.

    Så noen ganger i uka, så måtte jeg dra innom hos Irene Ottesen, da.

    For å mate de to-tre kattene hennes, da.

    (Som var ganske skye forresten, må man vel si).

    Men Irene Ottesen, hu hadde også sagt det, at jeg kunne få se på filmer hos henne, (hvis jeg ville), da.

    Og hu hadde en sånn widescreen-TV der, (husker jeg).

    Men det var vel bare Borettslaget, (eller noe sånt), som hu hadde, av filmer, som var litt artig, å se på, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter to-tre uker, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så dukka plutselig Irene Ottesen opp, på Rimi Bjørndal igjen.

    (Som kunde, da).

    Og da handlet hu der i lag, med butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), husker jeg.

    Så de to hadde nok et forhold.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen få uker etter det her.

    (Må det vel ha vært).

    Så begynte studiene mine, ved HiO IU, da.

    Og den første uka der.

    Så var vi HiO IU-studentene, på et utested, i Spikersuppa, som het Saras Telt, (eller noe sånt), da.

    (Noe som var i regi av HiO IU-fadderne, vel.

    Noe sånt).

    Og da ringte plutselig mobilen min da, (husker jeg).

    Og det var butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), som lurte på hvor en Hakon-faktura lå, da.

    Og da svarte jeg det, at den lå under ‘H’, i ‘alfabet-mappa’, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen.

    Hu hadde ikke sjekka det her så nøye, (før hu ringte), da.

    Og en medstudent av meg der, (ved HiO IU), ved navn Dag Anders Rougseth aka. Dagga, (som tidligere hadde vært vokalist, i Hamar-bandet Autopulver).

    Han sa til meg det, at sånne masete telefoner.

    Det ville ikke han ha funnet seg i, da.

    Så hu butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt slitsom, da.

    (Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 92: Begravelsen til Gunnar Bergstø

    Våren 2001, (må det vel ha vært), altså bare noen måneder etter at bestemor Ågot døde, da.

    Så døde min farfar, (Øivind Olsen), sin bror, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø.

    Og Pia ringte meg, og sa det, at min fars slekt, de ville at jeg skulle dra i begravelsen, da.

    For de trengte hjelp til å bære kista da, sa Pia.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og selv om jeg ikke kjente, min farfars tre ungkars-brødre, i Holmsbu, noe særlig bra.

    For jeg hadde vel bare vært på besøk der, en 5-6 ganger kanskje, (i løpet av oppveksten), da.

    (Noe sånt).

    Og dette ville da oftest sammen med onkel Runar og dem.

    Hvis jeg skulle på besøk hos dem, i Son, for eksempel.

    Så ville de da noen ganger kjøre innom mine grandonkler i Holmsbu, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg husker at disse tre ungkarene, de pleide å ha en pose kamferdrops, stående i kjøkkenskapet, da.

    Som min fetter Ove, (som kjente disse ‘gubbene’ bedre), noen ganger ville tigge om, sånn at både han og jeg fikk hvert vårt kamferdrops, da

    (Noe sånt),

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg syntes synd på han gamle ungkars-gubben, da.

    Siden han ikke hadde noen etterkommere, som kunne bære, da.

    Så jeg tenkte at jeg måtte stille opp, da.

    Siden jeg hadde fått kamferdrops osv., som barn, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde fått tilbake Sierra-en min, fra verkstedet, så Pia satt på med meg, til Holmsbu, da.

    Og Daniel, han gikk til skolen sin, (som jeg ikke var sikker på hvor var), omtrent samtidig, som vi kjørte.

    Og Pia og jeg, vi kjørte vel så forbi Daniel, i Trondheimsveien, (blir det vel muligens).

    For Daniel gikk på Lakkegata skole, vel.

    (Noe sånt).

    Og Pia gjorde et poeng av det, at den lille negergutten Daniel, så så artig ut da, når han gikk til skolen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde aldri kjørt ute på Hurumlandet før.

    Så jeg sleit litt, når vi kom til Lier.

    For jeg syntes at veien til Holmsbu, var dårlig skilta, da.

    Men jeg så jo Drammensfjorden, fra veien, da.

    Så jeg bare kjørte langs en ganske svingete vei, da.

    Til jeg kom fram til Holmsbu, da.

    Og da vi kom fram til kirken, så ringte kirkeklokkene, da.

    Og det hadde jeg lært under konfirmasjonsundervisningen.

    At det betydde at det liksom ‘ringte inn’, da.

    (Som da timene begynte, på skolen).

    Så selv om Pia og jeg var de siste, som kom inn i kirken.

    Så rakk vi akkurat fram, før presten begynte å snakke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Holmsbu kirke, den var nesten helt full, (må jeg vel si).

    Og når alle reiste seg, for å følge kista, til graven.

    Så gikk jeg bort, for å bære sammen med faren min, og dem, da.

    Sånn som jeg jo hadde gjort, i bestemor Ågot sin begravelse.

    Siden Pia hadde sagt det, (før vi dro i begravelsen av Gunnar Bergstø), at faren min og dem, trengte hjelp, til å bære kista, da.

    Men da vi skulle gå til graven, så sa faren min det, at jeg skulle gå bak kista, da.

    (Når vi skulle gå til graven, da).

    Så dette ble jo som en episode nesten, inne i kirken der, da.

    Siden jeg hadde fått feil beskjed, da.

    Når det gjaldt om jeg skulle bære kista, eller ikke.

    Så det er nok like greit at jeg kutter ut min fars slekt.

    For ting funker ikke der, kan man se.

    Og jeg dro dit ens ærend, fordi at jeg fikk høre, at de trengte hjelp, til å bære kista, da.

    Og når jeg kommer dit, så skulle jeg ikke bære kista likevel, da.

    For da skulle visst Runars yngste sønn Øystein, være med min far og hans brødre, å bære kista, da.

    Så det her ble jo bare som noe tull da, (må jeg si).

    Og det var jo nesten at jeg fikk sjokk og.

    Siden det liksom ble som noe kaos, (syntes jeg ihvertfall), da jeg måtte gå fram og tilbake, inne i kirka der, før vi skulle gå til graven, da.

    (Foran en nesten helt full kirke, da).

    For i bestemor Ågot sin begravelse, så hadde jeg jo ikke fått beskjed, på forhånd, om at jeg skulle være med, å bære båra.

    Så jeg fikk jo nesten sjokk da og.

    Siden jeg plutselig fikk beskjed om, når vi skulle gå til graven, at jeg skulle bære bestemor Ågot sin kiste, da.

    Så det var nesten som at min fars slekt, prøvde å traumatisere meg, i disse begravelsene, ved å ikke gi meg ordentlig informasjon, på forhånd, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har begynt å skrive på det her kapittelet.

    Så har jeg lurt litt på om det her kan ha vært høsten 2001, (og ikke våren 2001).

    (Eller noe sånt).

    Siden at Daniel hadde begynt på skolen, da.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For Daniel er jo født i 1995.

    Og på den her tida, så begynte vel barn på skolen, når de var seks år gamle, i Norge, (tror jeg).

    Og da ville jo Daniel begynt på skolen, i år 2001, vel.

    Med andre ord høsten 2001, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde parkert Sierra-en min litt bort fra kirken, forresten.

    For jeg hadde ikke fått tid til å vaske bilen, før jeg dro, i den her begravelsen, da.

    For jeg var ganske overarbeida, på jobben, da.

    For jeg hadde jo hatt noen tøffe måneder bak meg, på Rimi Kalbakken osv., da.

    Og jeg hadde heller ikke trodd, at så mange folk ville dukke opp, i den her begravelsen, da.

    Siden at Pia jo hadde sagt det, at faren min og dem, trengte hjelp til å bære kista, da.

    Så jeg hadde vel forestilt meg det, at kirken ville være nesten tom, da.

    (Og ikke stapp full.

    Som man vel nesten må si, at den var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter begravelsen, så spurte onkel Håkon meg, (som han også gjorde, i bestemor Ågot sin begravelse), om hvor bilen min stod.

    Og jeg pekte vel på den litt møkkete Sierra-en min, da.

    Som jeg hadde parkert litt lenger unna kirken, enn der de andre bilene stod parkert, da.

    (Siden jeg var litt flau, siden jeg ikke hadde hatt tid, til å vaske den, da).

    Og jeg mener å huske at jeg overhørte det, at onkel Håkon da begynte å baksnakke meg.

    Ovenfor faren min og onkel Runar, vel.

    Og sa at jeg ikke engang hadde vaska bilen, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Håkon, han sa også det, til meg, (husker jeg).

    Som for å liksom jekke meg ned litt vel, (av en eller annen grunn).

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    At hans sønn Tommy.

    Han hadde fått seg jobb, i forsikringsselskapet Uni Storebrand sin filial, i Fredrikstad.

    Og at han hadde fått seg Audi, da.

    (Muligens som firmabil, vel).

    Og da kom vel onkel Runars kone.

    Nemlig Inger, (som er fra Sande og som er med i Jehovas Vitner).

    Med et slags utbrudd, vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Nemlig at hu sa: ‘Har du hørt?’, (eller noe sånt).

    (Vel som kommentar til det onkel Håkon sa, da).

    Mens hu nesten lo samtidig, vel.

    Med sin lyse og sprudlende stemme, (må man vel kalle den), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble til at Pia og jeg, vi ble med faren min og dem, ned til Gunnar Bergstø sine to gjenlevende brødre, da.

    Nemlig Idar Sandersen og Otto Bergstø, da.

    (Gunnar og Otto, de hadde tatt etternavnet sitt, fra navnet på eiendommen, hvor ‘ungkars-huset’ deres stod, da.

    Og som het Bergstø, da.

    Et hus som vel var barndomshjemmet deres og, vel.

    (Hvis ikke det var Arnestø, som var et tidligere hus, som stod helt nede ved fjorden der, (hvis jeg har skjønt det riktig), da.

    Bergstø lå noen titalls meter, fra fjorden, og oppå et fjell, med veldig fin utsikt, til Drammensfjorden, da.

    Men Idar Sandersen, han bruker etternavnet til farfaren sin, (eller noe sånt).

    (Fortalte han, da jeg ringte han, her fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel).

    Og min farfar, Øivind Olsen, (som flytta over til den andre sida, av Drammensfjorden, nemlig til Berger, som ung mann), han brukte etternavnet til faren sin, (må det vel ha vært), da.

    Så fire helbrødre hadde tre forskjellige etternavn, da.

    Noe som vel var litt merkelig.

    Men som jeg ikke har blitt forklart ordentlig, hva skyldtes, da.

    Så her ligger det vel kanskje en hund begravet.

    (Som man vel sier).

    Dette er ihvertfall som et slags mysterium, for meg, da.

    (Må jeg vel si).

    ‘Gubbe-mysteriet’, kan man vel kanskje kalle det.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bergstø ligger cirka en kilometer fra kirken, vel.

    Man kjører ned mot fjorden, fra kirken.

    Og så på en grusvei, (eller noe sånt), i en del hundre meter, da.

    (Og den veien, den går liksom mellom fjorden og Bergstø, da).

    Så sånn en det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hovedhuset på Bergstø, det har to stuer, da.

    I stua nærmest kjøkkenet, så satt Otto for det meste aleine, husker jeg.

    Mens Idar Sandersen, han var mye mer populær, i den ytterste stua, (hvor den gamle gramofonen stod).

    De hadde vel ikke TV, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg husker at faren min fortalte en dum historie, som han hadde hørt på radio, (eller noe sånt), og som tante Inger rettet på, vel.

    (Noe sånt).

    Min kusine Susanne, hu sa det, at faren min og onkel Håkon og onkel Runar.

    De pleide alltid å le høyt, når de snakka sammen.

    (Noe sånt).

    Så hvis det er riktig.

    Så tulla vel kanskje faren min da, når han fortalte den historien, fra radioen.

    For hvis det er sånn, at faren min sitter og skogg-ler, om kvelden, når han prater, med brødrene sine.

    Og dagen etter, så er han liksom en tufs, som gjentar noe dumt, som han har hørt på radioen, da.

    Da driver vel kanskje faren min med noe skuespill.

    Altså at han er en ‘player’ da, som folk vel kaller det.

    Noe sånt.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Otto kokte kaffe, for gjestene.

    Men kaffen kokte over, og Otto fikk skjenn av en av min fars yngre brødre, vel.

    ‘Otto, da’, var det vel en av de, (altså enten onkel Håkon eller onkel Runar), som sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg la merke til den gamle platespilleren, (som spilte noen veldig gammeldagse plater, som ble kalt 78-plater vel), som stod, i den ytterste stua.

    Og da snakka jeg til onkel Håkon.

    Og jeg sa vel noe sånt, som at: ‘Se på den gamle platespilleren da Håkon, den synes vel du er morsom’.

    (Noe sånt).

    For bestemot Ågot hadde jo sagt, på 70-tallet, at Håkon, var så glad, i gamle radioer.

    (De radioene som stod i kjelleren, i ‘Ågot-huset’ der, da).

    Men da ble onkel Håkon sinna, (husker jeg).

    Og han tok med seg sine to brødre, (altså faren min og onkel Runar), ut i den stua, som Otto for det meste satt i, da.

    Og derfra, så hørte jeg det, at faren min, (og muligens også onkel Runar), prøvde å roe ned onkel Håkon, da.

    (Som ble kjempesint, på meg, vel.

    Av en eller annen grunn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Idar Sandersen, han satt så på noen gamle plater, for å vise hvordan platespilleren fungerte, da.

    Det var vel noe klassisk musikk, av noe slag, (hvis jeg husker det riktig).

    Fra før krigens dager vel, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så der i stua, så hadde nok nesten tida stått stille, siden fra før krigen, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I et hjørne, i ‘grammofon-stua’, så hadde Idar Sandersen et skatoll, (eller noe sånt), med noen gamle slektsfotografier, (i svart-hvitt vel), oppå, da.

    Og mens alle stod flokka rundt han, vel.

    Så syntes jeg litt synt på han Otto, som hadde fått så mye skjenn, siden han hadde kokt over kaffen, da.

    Så jeg stakk litt inn i stua hans, og skrøyt av utsikten, til Drammensfjorden derfra, da.

    For dem hadde et sånt panorama-aktig vindu der, da.

    Som omtrent ble fylt opp av Drammensfjorden og Bergeråsen bak der igjen, da.

    Så jeg kunne jo se oppvekststedet mitt, i det vinduet, da.

    (Og fjorden, den så veldig blå og fin ut, denne dagen, (sånn som jeg husker det),

    For det var vel en ganske skyfri dag, vel).

    Så det var jo en kjempefin utsikt der, da.

    Det så nesten ut som at fjorden kom inn i stua der, (eller noe sånt), vil jeg si.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Og Otto, han grynta vel da fram noe svar, som betydde noe sånt som at han var enig i det, at utsikten der, var bra, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at min søster Pia, hu spurte Idar Sandersen, om det var riktig, at den og den kona, på slektsbildene, til Sandersen, hadde hatt krøllete hår.

    Og det kunne Idar Sandersen bekrefte, da.

    Og da sa søstera mi noe sånt som at: ‘Åja, for jeg’.

    (Noe sånt).

    Altså, Pia mente vel muligens da, at hu hadde lurt på det, om mora vår hadde vært utro, siden hu selv hadde krøllete hår.

    Mens Axel og jeg, (og resten av slekta), hadde rett hår, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Idar Sandersen, han begynte forresten å ‘bable’ om.

    At de hadde pleid å spille fotball, ‘borti der’ et sted, i gamle dager.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i bilen på vei hjem, så husker jeg at jeg spurte søstera mi.

    Om hu trodde at Idar Sandersen var homo.

    Siden han liksom var så elegant og veltalende, da.

    (Og ikke hadde noe kone, eller noe sånt, da).

    Men seinere, så har jeg jo hørt det, fra faren min, at farfaren min sin slekt, visstnok var etter Iver Huitfelt.

    (En kjent sjøhelt, som giftet seg med en Gyldenløve-frøken, vel).

    Så det var kanskje derfor at Idar Sandersen var så blid og korrekt, og snakka så mye liksom, da.

    Til forskjell fra broren sin Otto, som vel omtrent bare satt i sofaen der, (i stua nærmest kjøkkenet), mens han liksom mer grynta enn snakka, da.

    (På en lignende måte, av hvordan min farfar Øivind, muligens kunne ha uttrykt seg.

    Hvis han var i dårlig humør, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse tre brødrene, som bodde sammen, som ungkarer, på den her måten.

    De var sønner av en sildefisker, (min oldefar), forresten.

    Så når silda ble borte, så forsvant mye av livsgrunnlaget, for min farfars slekt, da.

    Men min farfar, Øivind, han hadde jo lært seg å snekre fisketønner.

    (Må det vel ha vært).

    Så han begynte å jobbe som snekker, på Berger-sida, noen år før krigen, da.

    Og Holmsbu ble jo på rundt den samme tida, en kunstner-koloni, for ‘sommer-kunstnere’, (med Henrik Sørensen i spissen vel), fra Oslo.

    (Har jeg lest på nettet).

    Og den kjente maleren Henrik Sørensen, hadde vært gjest hos dem, (på Bergstø), i gamle dager, sa Idar Sandersen, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009, vel.

    Og Gunnar Bergstø, han har blant annet malt altertavlen i Kinn kirke, (i Aust-Torpa, i Oppland), og noen malerier som henger i Holmsbu kirke, (har jeg lest på nettet), og fått litt opplæring, av nettopp Henrik Sørensen vel, (mener jeg at Idar Sandersen nevnte, da jeg ringte han, fra Liverpool, i 2008 eller 2009).

    Og Gunnar Bergstø, han hadde et lite hus eller atelier, (eller noe sånt), like ved hovedhuset der, vel.

    (Mener jeg å huske, fra oppveksten).

    Men det var aldri sånn at han Gunnar Bergstø viste meg de bildene han dreiv og malte på, (eller noe sånt), under oppveksten.

    Så at han var Holmsbu-maler.

    Det var ikke noe jeg visste om, da jeg var i den her begravelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 89: Begravelsen til bestemor Ågot

    13. februar 2001, (sjekka jeg på Dis.no nå), så var begravelsen til bestemor Ågot.

    Bilen min var på verksted, (husker jeg).

    Så jeg ringte Statoil Kiellands Plass, og de hadde en VW Jetta, som jeg kunne leie, (husker jeg at en dame der sa).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Pia, Daniel og jeg, vi kjørte ned til Svelvik, da.

    Og jeg hadde vel på meg cirka de samme klærna, som på julebordet vel.

    Det vil si jakke og bukse og frakk, vel.

    Og jeg dro såvidt innom Svelvik Senter, for å se litt, på vei til kirken, da.

    Bare av nysgjerrighet, siden jeg ikke hadde vært i Svelvik, på lang tid, da.

    Men jeg så ikke noen kjente, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien til Svelvik, så hadde søstera mi fortalt meg det.

    At onkel Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt, sin døve datter Lene, sine unger, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I kirken, (som er den samme kirken, hvor kronprinsparet hadde ‘prøve-bryllup’, noen måneder seinere).

    Så var det sånn, at Daniel, (som jo er født i 1995, og var fem og et halvt år vel, på den her tida).

    Han satt og prata høyt, under begravelsen, da.

    I kirken, som var ganske full, da.

    Og da var det jeg som måtte hysje på Daniel, (som satt i mellom Pia og meg vel), husker jeg.

    For Pia sa ikke et ord, for å få Daniel til å være stille, da.

    Og Daniel spurte meg hvorfor vi måtte være stille.

    ‘Fordi vi er i kirken’, svarte jeg.

    (For jeg kunne nesten ikke ha en lang diskusjon, med Daniel, midt under begravelsen, til bestemor Ågot, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når bestemor Ågot sin kiste, (som var trehvit vel, mener jeg å huske).

    Skulle bæres til graven.

    Så reiste jeg meg opp, sånn som de andre gjorde, da.

    Og plutselig, så sa faren min vel, til meg.

    At jeg skulle være med å bære båren, da.

    Noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og jeg måtte gå foran, sammen med faren min, og bære der, da.

    Og min fars to brødre, Håkon og Runar, de bar bakerst på båra, da.

    Frem til graven, som viste seg å være, ikke så langt bak kirken, og litt på den høyre siden, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde satt fra oss kisten.

    (Som jeg husker, at jeg syntes, at var veldig lett).

    Og presten hadde sagt noen ord vel, muligens.

    Så sa Christell til meg det.

    At: ‘Du har jo ikke så mye familie igjen nå, Erik’.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble litt overrasket, over denne plutselige snakkinga, fra Christell.

    Så jeg tråkka vel litt på noen graver der, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter begravelsen, så var det snitter vel, (som i bestefar Øivinds begravelse, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok), i et vertshus, som heter Fritjof vel, mellom kirken og Svelvikstrømmen.

    Så det var altså ikke noe på Sand, eller på Berger, hvor bestemor Ågot bodde, det meste av sitt liv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men til forskjell fra bestefar Øivind sin begravelse.

    Så løp ikke oss barnebarna, til Ågot og Øivind, rundt, blant de andre sørgende, og spurte om vi kunne få de plaststengene, som hadde holdt snittene sammen, da.

    Sånn som vi hadde gjort, i bestefar Øivind sin begravelse.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da jeg gikk bort til min fetter Tommy.

    Så var det ikke sånn, at jeg spurte han, hvor mange sånne plaststenger, (til snittene), som hadde han fått tak i.

    Men jeg spurte han, om det som Pia hadde sagt, (på veien til Svelvik), om at hans far Håkon, hadde blitt siktet, for å ha misbrukt ungene, til sin døve datter Lene.

    Men det var visst ikke sant da, svarte Tommy.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt der.

    Så satt jeg ved samme bord, som Christell, Pia og Ruth Furuheim vel, (hun fra Min Bok 4, som Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, møtte på Lambertseter T-banestasjon, en gang, i 1994, eller noe sånt, og som også var i konfirmasjonen min, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens vi satt ved bordet der, så spurte Pia meg, om jeg ikke hadde likt Christell, da vi bodde på Bergeråsen, eller noe.

    Mens Christell liksom pumpet seg opp da, og prøvde å få skuldrene sine til å se kraftige ut, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Jeg ble jo helt satt ut av det her.

    Det minner meg nå om noe som skjedde, den 17. mai-dagen, på Tre Brødre, i Oslo.

    Noe år før det her.

    Men ikke så mange år, for jeg husker at Christell sa til Daniel, (hos Pia, i Tromsøgata), før Pia, Christell og jeg, gikk til Tre Brødre.

    At: ‘Vi bare låner onkelen din litt vi, er det ok?’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Pia eller Christell sagt til meg, at jeg burde normalisere forholdet, til min far.

    (Noe sånt).

    Og da sa jeg det, at hva med det at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, som vi hadde prata om, i Kristiansand, (den samme helgen som Heysel-tragedien), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og da svarte Christell det, at jeg også hadde misbrukt Pia.

    Og da fikk jeg noe slags anfall av panikkangst, (eller noe sånt), tror jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å svare noe, da.

    For noe sånt har aldri jeg gjort.

    Og dette var noe som kom som lyn fra klar himmel, for meg, da.

    Og som jeg aldri trodde at jeg skulle få høre, i mitt liv, da.

    Så jeg fikk ikke svart noe, til Christell, da.

    For det var liksom som at tiden frøys, da.

    Mens Pia, Christell og jeg, satt der, ved vinduet, til puben Tre Brødre, da.

    (Med hver vår halvliter, vel).

    I Karl Johans gate, Oslo.

    En 17. mai, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Mens festkledde Oslofolk, ruslet forbi, da.

    For dette var vel på ettermiddagen, vel.

    Før Christell og Pia dro meg med ned til Oslo S, da.

    For å hilse på Christell sin svenske samboer Mattias, som dukka opp på Oslo S. der, med et tog fra Sverige, da.

    Og vi satt først på en pub, i Østbanehallen der, vel.

    Hvor først Mattias og så jeg, spanderte chillinøtter, til øl-en, vel.

    Og så gikk vi opp til en annen pub, da.

    Som Christell ville gå til, vel.

    Ved den tegneserie-butikken der, muligens.

    (Hvis det ikke var inne på Oslo S., da).

    Og der, så satt Christell og Mattias, og var helt oppslukte i hverandre da, husker jeg.

    Så jeg kunne liksom prate til Pia.

    Og da ville ikke de her turtelduene reagere, på det jeg sa, da.

    For de var liksom helt oppslukte i hverandre, da.

    Så da var vel på tide å gå, for meg, tenkte vel jeg kanskje, da.

    Sånn at turtelduene fikk nyte hverandres selskap, i fred og ro, (eller noe sånt), da.

    Og Mattias, han var forresten fan av den svenske fotballklubben AIK, husker jeg, at han fortalte.

    På den første puben vi var på, etter at vi møtte han Mattias, på Oslo S., den her 17. mai-dagen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ruth Furuheim sa det om meg.

    Mens vi satt der, inne på Fridjof, (eller hva det stedet het igjen), da.

    At: ‘Han snakker jo ikke med damene engang’.

    (Noe sånt).

    Og det var jo bare mine slektninger, som satt rundt der.

    Det var Christell og Pia, som satt til høyre for meg, da.

    Og min kusine Heidi satt litt foran meg og til venstre, vel.

    Og jeg vekslet noen ord med henne etterhvert, da.

    Og det viste seg det, at Heidi, hu jobba hos DNB, i Bjerregårdsgate, på St. Hanshaugen.

    (Rett rundt hjørnet for der jeg bodde, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate, da).

    Og det var nytt for meg da, husker jeg.

    Jeg hadde en gang gått inn i den banken.

    Og blitt stengt inne, i en slags sluse, i inngangspartiet der, i en del sekunder.

    Så dette var ikke akkurat favorittbanken min, da.

    Så det var ikke sånn at jeg gikk der så ofte, akkurat.

    Så jeg møtte aldri Heidi, i den bankfilialen, da.

    For jeg brukte vel mest minibank-kort, på den her tida, (tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Heidi virka litt stille og bleik.

    Og at hu virka litt trist siden at hun og hennes samboer Steinar, (drosjesjåføren fra Moss), ikke hadde fått seg noen unger, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon gikk ut fra det lokalet, og stod litt nede ved fjorden og stirret ut over Svelvikstrømmen og mot Hurumlandet, da.

    Og Pia og jeg gikk også ut.

    For å ta en røyk, vel.

    Selv om jeg vel hadde slutta å røyke, på den her tida, vel.

    Og jeg så litt stygt på onkel Håkon da, (husker jeg).

    Siden han hadde blitt siktet, for å misbruke ungene til lene, da.

    Men jeg fikk sagt noe om det.

    Men jeg hadde jo snakka med Tommy om det.

    Det var lettere det, liksom.

    Og Tommy hadde jo sagt at Håkon ikke hadde gjort det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg snakka også med onkel Runar der, husker jeg.

    Han stod i et annet rom der, mener jeg å huske.

    (I en bar der, vel).

    En der jeg hadde sitti, da.

    Og jeg fortalte at jeg hadde problemer med en amalgam-fylling, som hadde falt ut, vel.

    Etter at jeg hadde kjøpt et brød, på 7-eleven, på St. Hanshaugen, en søndag.

    Et brød som hadde vist seg, å være et solsikkekjerne-brød, (eller noe sånt), da.

    Og en plombe falt ut, av tanna, da.

    Enten det, ellers så knakk en side av en rotfylt tann, da.

    (Noe sånt).

    Og onkel Runar sa at jeg kunne få time, da og da, da.

    Men da den dagen kom.

    Så var jeg litt forsinket, husker jeg.

    Og ringte onkel Runar, da jeg kjørte nederst i Maridalsveien der.

    (Med Sierra-en min, da.

    Som var tilbake fra verkstedet, da).

    Og sa at jeg var på vei til Ås, da.

    Men da sa onkel Runar det.

    At når jeg var så mye forsinka.

    Så kunne jeg bare glemme den timen.

    Så det ble ikke noe av, at jeg fiksa på den tanna, da.

    Og det var vel den tanna, som jeg måtte trekke ut, da jeg jobba for Randstad og Arvato, her i Liverpool, i 2005 da, (hvis jeg husker det riktig).

    Siden den tanna plutselig begynte å gjøre veldig vondt, (mens jeg var på jobben), da.

    Siden tannråten da hadde nådd ned til rota, (eller noe sånt), vel.

    På de fire-fem årene, som da hadde gått, siden bestemor Ågot sin begravelse, da.

    For når man har en onkel, som er tannlege, og som man egentlig prøver å kutte ut.

    Så er det ikke sånn, at det er enkelt å gå til tannlegen, da.

    For det er litt drøyt å gå til en annen tannlege og, liksom.

    Og det er vel også litt dumt, å bestille time, fra en onkel, som er i en slekt, som man prøver å kutte ut, liksom.

    Så det var ikke så enkelt for meg, å få fiksa den tanna, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen, (muligens min kusine Susanne, vel).

    Som sa at faren min og brødrene hans.

    Hadde sitti oppe lenge, natta før.

    Og krangla om jeg skulle gå foran eller bak, når vi bar på kista, til Ågot.

    Og faren min hadde villet at jeg skulle gå foran, da.

    Og det hadde ikke faren min sine brødre likt, da.

    Men faren min hadde fått viljen sin til slutt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon han spurte vel om jeg kjørte, vel.

    På vei ut av det lokalet, vel.

    Og jeg måtte forklare at bilen min var på verksted, og at jeg hadde måtte leie en bil da, og at den stod parkert i en en gate, like ved kirken der, da.

    (Ikke så langt unna der den sportsbutikken, til bestemora til Vibeke Kjølstad, hadde vært vel.

    Hu som Ulf Havmo og jeg, hadde kjøpt luftgeværkuler av, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg spurte vel også onkel Runar der.

    Om hvorfor hans eldste sønn Ove, ikke var der.

    For Ove hadde nemlig ringt meg, et år før det her, (eller noe sånt).

    Og hadde villet ha meg med, for å besøke bestemor Ågot, på Svelvik sykehjem, da.

    Og han skulle vel kjøre, (tror jeg).

    For bilen min var vel på verksted, (eller noe).

    (Hvis ikke det her var før jeg fikk Sierra-en, da).

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle høre med Pia, om hu ble med.

    Og Pia ville bli med, da.

    Og da jeg ringte Ove tilbake.

    Og sa det, at Pia og jeg ble med.

    Så ville ikke Ove dra og besøke Ågot likevel, da.

    Så det besøket ble aldri noe av, da.

    Så jeg måtte ringe Pia enda engang, da.

    Og forklare det, at Ove var ‘mongo’, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Men det er mulig at Ove hadde drukket, da.

    Da han ringte og ‘babla’ om det her.

    For jeg mener å huske at jeg lurte på det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.