johncons

Stikkord: Ove Olsen

  • Min Bok 5 – Kapittel 73: Mer fra år 2000

    Etter at jeg fikk alle de pengene, da mora mi døde.

    Så kjøpte jeg meg noen kule klær.

    Som en syrevasket, svart Marlboro-jakke, osv.

    Og også noe gensere og sånn, fra en liksom veldig kul klesbutikk da, som lå ikke så langt unna rådhuset der, da.

    I en sidegate til Karl Johan, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han ba meg på en fest, i leiligheten til mora hans, like ved Freia Sjokoladefabrikk, der.

    Og der, så var også Bjørn Erik.

    Og han hadde bedt med masse ungjenter, fra ved Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og Bjørn Erik og David Hjort og dem, de satt mest i sofaen der, da.

    Men der satt også Alex fra Rimi Sinsen, blant annet.

    Så jeg gikk en del rundt der, da.

    Og utafor leiligheten, da jeg dukka opp der.

    Så stod det en svensk gutt, (husker jeg), som jobba på den samme kafeen, i første etasje, i Oslo City der, som der Heidi fra Nord-Norge og David Hjort hadde jobba, da.

    (Der hvor David Hjort en gang sa at de hadde en jødisk sjef, forresten.

    Og at det var derfor at han ikke ville jobbe der.

    Men istedet søkte på jobb, på Rimi Bjørndal, da).

    Og jeg spurte han svensken, om han ville ha en øl, husker jeg.

    For jeg måtte nesten spandere litt, siden jeg hadde fått så mye penger, husker jeg.

    Og det var 0.33 liters Ringnes-bokser, da.

    Som jeg hadde med to six-packer av, vel.

    (Noe sånt).

    For jeg syntes at de boksene var litt kule, da.

    For det var jo ganske nytt med ølbokser i Norge, (på den her tida), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de her 17 år gamle venninnene, til Bjørn Erik, de var jo noen absolutt skjønnheter da, (må man vel si).

    Og det var også noen pakistanere, (eller noe), på den her festen, til David Hjort, som skremte de her jentene, da.

    Og de jentene spurte om de kunne få låne mobilen min da, (husker jeg).

    Og de ble vel litt imponert, siden jeg hadde abonnement, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg stod inne på kjøkkenet til David Hjort der, (eller hvordan rom det her egentlig var).

    Og ei veldig pen 17 år gammel jente.

    Hu dreiv og viste meg hvordan alle de tre toppene hennes så ut, da.

    Hu hadde en tiger-mønstret topp, under den øverste toppen.

    Og så en svart topp, under den tiger-mønstrede igjen, (husker jeg).

    (Men hu visste meg ikke puppa som var under den svarte toppen igjen, da.

    For å fleipe litt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu pene, 17 år gamle jenta, hu hadde også ei afrikansk venninne, som jeg prata med, da.

    Og de ble skremt av Alex, fra Rimi Sinsen, som klådde på hu pene norske, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så derfor, så hang de her to pene 17 år gamle damene med meg, da.

    For de ble liksom skremt, av omtrent alle de andre, på den her festen, da.

    Og politiet kom også dit, fordi naboene hadde klaget på støy, vel.

    Og da de gikk igjen, så sa David Hjort at det var bra at jeg hadde stått der og drukket øl, da.

    Siden det vel mest gikk i hasj osv., når det gjaldt David Hjort og dem, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de her to langbeinte 17-år gamle skjønnhetene.

    (Hu hvite og hu mørke).

    De sa at en annen 17 år gammel jente, som hadde vært der, var jødinne.

    Og at de syntes synd på henne, fordi at hu var jødisk, og prøvde å ta seg litt av henne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker at jeg ble imponert over hvor pene de her to ungjente-venninnene, til Bjørn Erik var, da.

    Og de sa vel noe om at de hadde tenkt å bli modeller, (eller noe sånt).

    Så jeg sa til dem det, at jeg regna med å få se dem i The Face, da.

    (Det bladet som fettern min Ove jo pleide å kjøpe).

    For å liksom ha noe å si, da.

    Men om dem fikk være med i The Face, det veit jeg ikke.

    For jeg pleide jo ikke å lese det bladet, så.

    Men det veit kanskje Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og disse to, unge skjønnhetene.

    De bodde bare et steinkast unna meg, da.

    I Waldemar Thranes gate.

    Ved Thranen der, da.

    (Like ved Kiellands Plass).

    Så de ville ta taxi sammen med meg, da.

    Og da vi gikk langs Sofienberg-parken der.

    Så orka nesten ikke hu afrikanske å gå fram til enden av Sofienberg-parken der, da.

    For jeg hadde planlagt å stoppe en drosje der, da.

    Så hu ble nok fort sliten, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men i drosjen, så skulle hu afrikanske absolutt kline, da.

    Og jeg var vel litt forkjøla, tror jeg.

    (For det her var om vinteren, da).

    Så jeg tror ikke at jeg klarte å få unna all snørra, som rant fra nesa mi, mens vi klinte, da.

    For jeg var vel litt full også.

    Og da vi kom fram til ved Thranen der, da.

    Så skulle de her to 17 år gamle skjønnhetene gå ut av taxien, da.

    Men de inviterte ikke meg, til å bli med dem, eller noe sånt, da.

    Men de bodde vel antagelig hjemme hos foreldrene sine da, (hvis jeg skulle tippe).

    Og jeg så de aldri igjen etter det her, da.

    (Men Ove har kanskje sett dem i The Face, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det er mulig at jeg dro rett på So What, eller noe.

    Da jeg kom hjem, fra den her festen, hos mora til David Hjort, da.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg møtte ei blondinne, som satt sammen med venninna si.

    I portrommet, mellom So What og Grensen der, da.

    En gang, (på den her tida), som jeg skulle gå hjem, fra So What, da.

    Og jeg fikk mobilnummeret til hu ganske pene blondinna, da.

    Og vi ble enige om å møtes på utestedet Blue Monk, da.

    (Hvor Pia en gang hadde dratt meg med.

    På burdagen sin vel.

    Et år eller to før det her, kanskje.

    Og hvor vi så Michael, bartenderen fra Jollys, (husker jeg).

    Han som jeg en gang hadde spurt, om visste hvor Pia var.

    Den gangen som hu ble borte, fra Ungbo, i flere dager, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt og prata med hu pene So What-blondinna.

    Ved et bord, i det store rommet, (der hvor de har en stor TV-skjerm og en scene, osv), liksom bak bardisken, på Blue Monk der, da.

    Og jeg tror at jeg må ha jobbet ganske mye.

    For jeg merka liksom både øl-en og den fine musikken raskt, da.

    (Og musikken var Red Hot Chili Peppers, med ‘Californication’-albumet, husker jeg).

    Og hu blondinna, hu var pen, da.

    Men jeg skjønte meg ikke helt på henne, (for å være ærlig).

    For hu fortalte at hu også hadde en annen type, og at hu ville fortsette å treffe han, da.

    Så om hun mente at hun ville ha to typer på en gang.

    Eller om hu ikke ville møte meg noe mer.

    Hva vet jeg.

    Jeg tok det som en fornærmelse uansett, ihvertfall.

    Så jeg ringte aldri hu her dama igjen, da.

    Selv om hu var ganske pen, da.

    Og jeg lurer på om det er hu som en gang fortalte meg det.

    At man kunne bare kjøre helt nærme kamera-siden, i bomringen, og så ble det ikke tatt bilde, av hele skiltet, da.

    (For jeg mener å huske ganske vagt, at jeg har snakka med ei dame, som jobba, i Fjellinjen, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og jeg har seinere lurt på, om hu So What-blondinna, kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen, i SV.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så sendte jeg vel en tekstmelding, til hu Sara, fra Lørenskog, vel.

    Og hu hadde da flytta lengre ut distriktet, i Romerike der, (med mora si vel), mener jeg å huske.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    For jeg fikk så dilla på det Californication-albumet, (til Red Hot Chili Peppers), da.

    Etter å ha vært ute med hu Inga Marte Torkildsen-dama, på Blue Monk, da.

    Og hu Sara, hu gadd å sende meg det albumet, (som hu jo hadde fått av meg, noen måneder tidligere), i posten, da.

    Men hu hadde skrevet: ‘Sara sin Chili’, og sånn, utapå hele CD-coveret, da.

    Så hu var kanskje redd for at hu ikke skulle få den CD-en tilbake igjen, da.

    Men jeg sendte det albumet tilbake til henne etter en stund, da.

    Selv om det kanskje tok litt lang tid vel, muligens.

    For jeg hadde jo ganske mye å gjøre, på jobben min, som butikksjef osv., på den her tida, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 61: Svinesund

    Romjula 1998, så dro Glenn Hesler meg med på ‘harry-tur’ til Sverige, husker jeg.

    Hans kamerat, Alex fra Torshov, var også med.

    Vi kjørte i Glenn Hesler sin Volvo stasjonsvogn.

    Men før vi kjørte avgårde, så viste jeg Glenn og Axel mitt nye vidunder.

    Altså min svart metallic Ford Sierra, som jeg nettopp hadde kjøpt, da.

    Den bilen stod trygt plassert på en parkeringsplass, nede i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Grunnen til dette, det var den stygge nabogården, til Rimi-bygget, (nemlig Waldemar Thranes gate 3), ble revet, av et firma som het Dokken, fra Buskerud, vel.

    Og da var det sånn, at jeg en dag plutselig fikk en anonym telefon.

    (Jeg mener å huske at han mannen i 30-årene vel, som ringte, ikke oppga navnet sitt, da).

    Han som ringte spurte meg bare om jeg hadde lagt merke til det, at jeg hadde fått en ny bulk, i bilen min.

    (Som var litt bulka fra før, da.

    Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Jeg svarte det, at jeg ikke hadde merka det.

    Men at jeg skulle ta en kikk.

    Han som ringte, (og som hadde fått tak i navnet mitt, ved å se på skiltet til bilen min vel).

    Han sa da at det firmaet, som rev Waldemar Thranes gate 3, hadde kasta en stein, (eller noe), på bilen min.

    For de hadde bomma på en container da, (eller noe sånt), mens de dreiv med rivearbeid.

    Og truffet bilen min, som da stod parkert, mellom Waldemar Thranes gate 3 og Waldemar Thranes gate 5, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter å ha sett at det hadde dukket opp en ny bulk, på bilen min.

    Så gikk jeg inn i Waldemar Thranes gate 3 der.

    Og spurte om jeg kunne få prate med en av sjefene.

    Men jeg ble kasta ut, og vel også trua.

    Ihvertfall fikk jeg kjeft, da.

    Så det endte med at jeg ringte politiet, for å finne ut hva navnet på firmaet var, da.

    Og da pekte en sjef der, (som først klagde på meg til politiet, siden jeg hadde gått inn, uten hjelm der), på en maskin av noe slag, som stod langt inne i bakgården, til Waldemar Thranes gate 3, da.

    Og sa det, at firmanavnet stod på gravemaskina, (eller noe sånt).

    Og da måtte jeg gå langt inn en vei der, og studere gravemaskina, før jeg fant et ganske så lite klistremerke, (var det vel), som det stod Dokken AS på da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prata så med Magne Winnem om den her skaden, på bilen, da.

    For Magne Winnem han pleide å ringe meg, for å prate om ditt og datt, en gang i uka, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Og Magne Winnem, han foreslo at jeg burde avtale med Dokken AS at jeg ikke rettet ut bulken, men at jeg istedet fikk noen tusenlapper, i erstatning.

    Magne Winnem mente at det var vanlig, å løse sånne tvister sånn, da.

    Så jeg dro til Gjensidige, (eller om det var Storebrand), på Helsfyr.

    (Jeg hadde vel Gjensidige, som forsikringsselskap, på Hi-Ace-en.

    Og Storebrand på Sierra-en.

    Noe sånt).

    Og de takserte hvor mange tusen det ville kostet, å få rettet ut den bulken, da.

    Og han som takserte den skaden, han sa at det var nesten sånn at han kondemnerte bilen.

    Siden dette var en gammel bil, allerede i 1998, (det var en 1986-modell), og den var ikke verdt så mye, ifølge papirene til Storebrand, da.

    Men bilen unngikk akkurat å bli kondemnert, da.

    Og jeg fikk et overslag, om at det ville kostet 6-7.000, (eller noe i den duren vel), å få rettet ut den nye bulken, på bilen, da.

    Og da sendte jeg vel en e-post, til Dokken AS.

    (Noe sånt).

    Og til slutt, så fikk jeg istedet 2-3.000, i erstatning, sendt til bankkontoen min, fra Dokken AS, da.

    (Sånn som Magne Winnem hadde rådet meg til å prøve å få til, da).

    Istedet for å bruke penger, på å rette ut bulker, på den ganske gamle bilen, som var litt bulka fra før og, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter det, at jeg hadde måttet ringe politiet, for å få vite navnet, på det firmaet, som drev rivearbeid, i Waldemar Thranes gate 3.

    Så likte jeg ikke det, å parkere bilen min, utafor Waldemar Thranes gate 3, lenger.

    For jeg syntes at en del av de folka, som jobba, i Dokken AS, virka litt utrivelige, da.

    Og jeg ville ikke ha flere bulker, i bilen min, liksom.

    Så jeg ringte Rimi sitt hovedkontor da, for å høre, om det var noe mulighet, til å få parkere bilen min, på en av pakeringsplassene, i kjelleren, til Rimi-bygget, da.

    (Der hvor Magne Winnem vel hadde parkert, da han bodde i Rimi-bygget der, noen år tidligere, da).

    Og da fikk jeg prate med ei kone, på Hakon sitt hovedkontor, som var litt oppi åra, da.

    Og hu sa det, at ‘Stein Erik’, hadde latt to gutter, (som hu sa navna på vel), på parkere nede i kjelleren, da.

    Gratis, da.

    (Og jeg har også lest om, i Natt og Dag, i en rykte-spalte, at Rimi Hagen hadde utstyrt to gutter, med gratis leilighet, i Oslo sentrum.

    Så kanskje det var disse gutta, som hu ‘garasje-dama’, på Rimis hovedkontor, mente, da.

    Det er mulig).

    Og at de andre pakeringsplassene, ble brukt av tannlegen i andre etasje, og sånn.

    Men at det fantes en ‘ulykkes-parkeringsplass’ der.

    Som var veldig vanskelig, å parkere på, da.

    For man måtte svinge bilen sånn og sånn da, innerst i kjelleren der.

    (Så ingen likte å bruke denne vanskelige parkeringsplassen, da.

    Og jeg derfor fikk lov til å bruke den gratis, da.

    Mens det byggefirmaet dreiv og reiv ned Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og da var jeg bare glad, siden at jeg hadde fått en parkeringsplass, i kjelleren, i Rimi-bygget der, da.

    Selv om Sierra-en var en ganske stor personbil, som egentlig var litt vel stor, til å parkere, på den vanskelige parkeringsplassen, da.

    Så jeg klarte å lage et par riper i lakken en morgen, (når jeg var trøtt), og hadde litt dårlig tid, før jeg skulle på jobben, da.

    En gang i 1999, vel.

    (Og etter 1999, så bytta de kode, (eller noe sånt), til parkingsplass-delen, i kjelleren, i Rimi-bygget.

    Og da fikk ikke jeg noe ny kode da, (eller om det var nøkkel).

    Så det var bare i et halvt år, eller et år, (eller noe sånt).

    At jeg kunne bruke den parkeringsplassen, i kjelleren, i Rimi-bygget, da).

    Men Sierra-en min, den så vel litt kul ut, tror jeg, der den stod parkert, i garasjen, i kjelleren, til Rimi-bygget, i romjula, i 1998, da.

    Da jeg viste den fram, for Glenn Hesler og Alex fra Torshov.

    Men jeg var ikke så opptatt av den bilen, at jeg absolutt måtte kjøre den, til Svinesund, da.

    Så det var ikke sånn, at vi kjørte to biler dit.

    Nei, jeg ble bare med til Svinesund, fordi at Glenn Hesler hadde mast, da.

    Og jeg tenkte at jeg kunne kanskje kjøpe et stereoanlegg til bilen, i Sverige, da.

    Siden faren min og brødrene hans, lurte litt på, å kjøpe en politiradio, i Svinesund, på 70/80-tallet, husket jeg.

    Så jeg mente å huske at de også hadde ganske billige bilstereoanlegg, i Svinesund, da.

    (I de samme butikkene, som de solgte politiradioer.

    Fra 15-20 år tidligere, eller noe, da).

    Så jeg bare satt på med Glenn Hesler, i hans Volvo stasjonsvogn, til Sverige, da.

    For å spare bensin-utgifter, vel.

    Og han Alex satt vel i baksetet.

    (Eller hvordan det var igjen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Sverige så fant jeg en ganske bra JVC-bilstereo, med CD og radio, (var det vel).

    Og med avtagbart quartz-panel, osv.

    Til 1500 svenske kroner da, (var det vel).

    Så jeg kjøpte det, da.

    Og jeg fikk også to Pioneer-høytalere, av Magne Winnem, som han hadde i garasjen sin, (var det vel), ute i Spikkestad, da.

    En gang jeg var ute hos han, for å låne en sånn ‘varmluft-blåser’, som jeg brukte på bilen, for å ta av noen fartstriper, som jeg syntes at så litt harry-e ut, da.

    Så jeg monterte stereoanlegget i bilen, på en fridag, i romjula, da.

    Selv om jeg måtte gjøre det utafor Statoil Kiellands Plass der, (husker jeg).

    For sikringene i bilen røyk hele tida, da.

    Mens jeg prøvde å få det stereoanlegget til å funke, da.

    Men jeg klarte det til slutt, etter en del timer og strev, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den Sverige-turen, så nevnte vel Glenn Hesler det, at jeg burde kjøpe meg CD-brenner og.

    Og at det var kult, da.

    Så jeg kjøpte meg en CD-brenner, til 2500 kroner cirka, på Komplett da, i Torggata, (som var en ganske nyåpnet butikk vel, på den her tida).

    (Hvis det ikke var på Clas Ohlson i Torgata, da).

    Og så fikk jeg som hobby, å brenne CD-er med favorittsangene mine på, da.

    Som jeg konverterte, fra mp3, til vanlig CD, da.

    (Ved å bruke noen dataprogrammer, som jeg fant på nettet, da).

    Og så digga jeg de her mp3-ene, (som jeg hadde enten funnet på nettet, eller laget selv, ved å ‘rippe’ CD-er), da.

    (Blant annet så lånte jeg en Portishead-CD, av Ove, en gang jeg var på besøk hos han.

    For jeg likte den ‘Sour Times’-sangen osv., husker jeg).

    Men det var nok sånn, at de fleste sangene, som jeg hørte på, i Sierra-en.

    Det var sanger som jeg hadde lastet ned fra nettet, (som mp3-er), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi var i Sverige, så dro vi også innom et supermarked, (Norby?), husker jeg.

    Og da kjøpte jeg blant annet noen søppelsekker der, (husker jeg).

    Og da spurte Alex fra Torshov meg, hvorfor jeg kjøpte de, husker jeg.

    Mens jeg betalte med kort vel, i kassa til ei ganske fin svensk kassadame, i supermarkedet der, da.

    Og da svarte jeg det, (som om det var noe morsomt, da).

    At når jeg rydda hjemme i Rimi-leiligheten min.

    Så holdt det ikke å bruke bæreposer, da.

    For da måtte jeg bruke søppelsekker, for å få plass til all søpla, da.

    (Men jeg spiste såpass mye mat hjemme vanligvis, etter jobben, (hvor jeg vanligvis jobba seinvakter, da).

    Så jeg måtte nesten bruke en søppelsekk hver dag, da.

    For å få med all søpla.

    Selv om den søppelsekken ikke ble så full akkurat, da.

    Men en bærepose ville blitt overfull, liksom.

    Så det var praktisk å bruke en søppelsekk da, når jeg rydda leiligheten min, syntes jeg.

    Så jeg rydda vel en gang om dagen vanligvis da, i Rimi-leiligheten min.

    Men det var ikke sånn at den Rimi-leiligheten var strøken, til alle tider, liksom.

    For når jeg hadde satt meg ned, og spist en stor kebab og en grandiosa-størrelse frossenpizza, liksom.

    Etter en slitsom dag på jobben.

    Så ble jeg ofte sittende noen timer, foran PC-en, da.

    For å quizze, på #quiz-show, og sånn, da.

    Og så venta jeg til jeg kom hjem fra jobben, den nesten dagen, med å rydde i stua, da.

    Og da kaste tomme pizza-esker og sånn, da

    Det ble bare sånn, liksom,

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at David Hjort, (som jeg chatta med, på irc), ville at jeg skulle kjøpe med noen brusbokser, (eller noe), for han, i Sverige, da.

    Så jeg fikk Glenn Hesler til å kjøre innom David Hjort, på Bjørndal, på vei hjem fra Sverige, da.

    Muligens etter å ha kjørt Alex fra Torshov hjem.

    (Noe sånt).

    Og David Hjort, han hadde vel ikke hilst på Glenn Hesler, før det her, tror jeg.

    Så han ville bli med meg ut til bilen til Glenn Hesler, for å hilse på han, da.

    (Noe sånt).

    Og mens vi gikk bort mot bilen til Glenn Hesler.

    David Hjort og meg.

    Så så vi plutselig at Glenn Hesler, stod og slapp en kinaputt, (som han hadde kjøpt i Sverige), med brennende lunte på.

    Oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Og da sa vel ikke David Hjort så mye vel.

    Men etter at David Hjort gikk inn i leiligheten sin igjen.

    Så spurte jeg Glenn Hesler om hvorfor han hadde sprengt en kinaputt, (som var ganske liten, men likevel), oppi postkassa, til David Hjort, da.

    Men da ville ikke Glenn Hesler svare noe, husker jeg.

    Så Glenn Hesler var litt som en rakkerunge, kan man vel kanskje si.

    Jeg var glad i kinaputter jeg og.

    Men det var på begynnelsen 80-tallet, da jeg gikk på barne og ungdomsskolen, liksom.

    Så jeg var vel kanskje på noen måter som faren til Glenn Hesler, da.

    (Kan man kanskje si).

    Siden han var så umoden og dreiv med kinaputter og sånn.

    Mens han hadde kommet opp i den siste halvdelen av 20-åra, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Alex fra Torshov, han bodde forresten i en kommunal hybel eller leilighet, (var det vel, at Glenn Hesler sa).

    I en blokk, på Torshov eller Sandaker, da.

    Og han var vel arbeidsledig, på den her tida, (mener jeg at Glenn Hesler sa).

    Og en gang, som Glenn Hesler kjørte til han Alex fra Torshov.

    Så gjorde han et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant, (på Torshov der), på veien til, (eller fra), der han Alex fra Torshov bodde, da.

    Og da prøvde vel jeg å få Glenn Hesler til å forklare om hvorfor han gjorde et poeng av det, at vi kjørte forbi en italiensk restaurant.

    Men da ville ikke Glenn Hesler si så mye mer, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så Glenn Hesler er noen ganger litt hemmelighetsfull, da.

    (Må man vel kanskje si).

    At han sier ‘A’ men ikke ‘B’, liksom).

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Alex fra Torshov, han kalte seg forresten Dark Dog, på nettet, (var det vel).

    For han var så glad i energidrikken Dark Dog, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten også sånn.

    At en stund etter at jeg hadde fått erstatningen, for den bulken, i bilen min, fra Dokken AS, i Buskerud.

    Så ringte politiet meg.

    Fra politihuset på Grønland, vel.

    Han politimannen som ringte, (en i 40-åra kanskje).

    Han fortalte meg det, at det også var noen andre, som hadde hatt problemer, med det samme rivingsfirmaet, da.

    (I forbindelse med rivingen av Waldemar Thranes gate 3, da).

    Og han politimannen, han ville at jeg skulle samarbeide, med politiet, om å ta dette firmaet til retten, da.

    Men da måtte jeg bare forklare det, at jeg hadde fått erstatning, for den skaden på bilen min, da.

    Og at jeg var fornøyd med å ha fått erstatning, da.

    Og at denne saken var ferdig fra min side, da.

    For jeg hadde jo kommet til enighet med Dokken AS.

    Men da mente han politimannen at jeg gjorde noe galt da, (virket det som for meg, ihvertfall).

    Men det hadde vært en ting, hvis jeg ikke hadde fått noen erstatning, mener jeg.

    Da hadde jeg nok vurdert å blitt med, som vitne, (eller hva det var snakk om), i en sak, mot det her firmaet, da.

    (Hvis det var det, som politiet mente).

    Men nå hadde jeg jo fått erstatning, da.

    Og lagt denne saken bak meg, liksom.

    Da kunne jeg vel ikke plutselig snu igjen, og begynne å klage på det firmaet igjen.

    Tenkte nå jeg da.

    (Under den her telefonsamtalen, da).

    Så det ble litt rart, syntes jeg, at han politimannen liksom ble sur på meg, fordi at jeg var ferdig med den her bulke-saken, da.

    Det hadde jo bare blitt tull, hvis jeg skulle begynt å klage på det firmaet igjen, etter å ha fått erstatning, (mente nå jeg ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det var også sånn, at søstera mi ville at jeg skulle kjøre ut til mora mi, i Drøbak, dagen før julaften, 1998.

    (Må det vel ha vært).

    For å hente og levere julegaver, vel.

    (For jeg skulle vel være hos Pia, i Tromsøgata, den julaftenen.

    Og da måtte jeg være julenisse, for hennes sønn Daniel, (som da var tre år gammel vel), husker jeg.

    Men mora mi hu skulle ikke være hos Pia, da.

    (Av en eller annen grunn.

    Hu skulle vel kanskje være hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, for alt hva jeg vet).

    Og da jeg ringte på, (eller om jeg banka på), hos mora mi, i Holterveien der, i Drøbak.

    Ganske seint, på lille julaften, vel.

    Så lurte mora mi på, om Sierra-en min var ny, (husker jeg).

    For den så vel ganske moderne ut, uten de fartstripene, som jeg hadde tatt av, da.

    Og den var jo omlakkert, til svart metallic, (fra svart vel), av den forrige eieren.

    Og det var litt mørkt, da.

    Så da så vel den Sierra-en ganske moderne ut, (må man vel si).

    Men jeg måtte forklare mora mi at det bare var en 86-modell, da.

    Som jeg hadde kjøpt for 16.000, etter å sett en annonse, i Aftenposten.

    Etter at jeg ble butikksjef, (og det vel nesten ble litt forventet av meg, at jeg burde ha en bil vel).

    Så mora mi ble litt stolt, tror jeg, når hu så den ganske store personbilen min, da.

    (Jula 1998, da).

    Siden Ford Sierra liksom ikke er en slags bybil, eller noe sånt, da.

    Men den bilen var en fire-dørs personbil, da.

    I en slags standard-klasse vel.

    Noe lignende av Mercedes 190 eller 230, kanskje.

    Når det gjelder størrelse på bilen, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 45: #blablabla

    På slutten av 1997 en gang, (må det vel ha vært).

    Så inviterte David Hjort meg hjem, til ‘heimen’ til Heidi fra Nord-Norge, og han selv, på Bjørndal, da.

    (Dette var vel like i nærheten av der Vanja Bergersen bodde, (før hu flytta til bak slottet der), mener jeg å huske.

    Noe sånt).

    Heidi hadde lagd taco, (mener jeg å huske).

    Og det her var vel første gang, som jeg hadde smakt taco, (mener jeg å huske).

    (Selv om jeg pleide å kjøpe burritos, noen ganger, i en mexicansk fast-food-restaurant, i en sidegate til gågate-delen av Karl Johan, mens jeg bodde på Ungbo, og hadde vært ute på byen, og venta på nattbussen, vel).

    Og det smakte godt da, (må jeg innrømme).

    For det var med salat og alt mulig, som skal være til taco, da.

    (Selv om favorittrettene mine egentlig vel var burger, pizza, kinamat, chilli con carne, pasta og kebab, da.

    Og sikkert mye mer, som jeg har glemt.

    Men jeg må innrømme at taco nesten hang seg på den lista, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg lurer på om det var den her gangen, eller om det var under et annet besøk, noen måneder seinere.

    At David Hjort hadde fått seg internett.

    (Som jeg selv hadde fått meg, cirka halvannet år tidligere, da).

    For David Hjort ville ha hjelp til å få internett til å virke, da.

    (Eller noe sånt).

    Så jeg installerte modemet og sånn da, må det vel ha vært.

    Ihvertfall så installerte jeg programmet mirc, på PC-en hans da, (mener jeg å huske).

    Og etter det her, så pleide David Hjort å dukke opp, på irc da, omtrent hele tida.

    Så jeg måtte starte en irc-kanal, (nemlig #blablabla), for å ha et sted jeg kunne chatte med David Hjort på, da.

    For jeg ville ikke chatte med David Hjort, på #quiz-show, husker jeg.

    (Og message ble kanskje litt privat, da).

    Så jeg opprettet #blablabla, for å ha en irc-kanal, å chatte med bekjente på, da.

    For David Hjort, han dukka opp på irc.

    Og Glenn Hesler, han fikk seg også internett, og irc, på rundt den her tida, da.

    Så derfor begynte jeg å ha en irc-kanal, som het #blablabla, da.

    For at folk jeg kjente, som fikk seg internett, kunne finne meg der, hvis de ville chatte med meg, da.

    (For å liksom holde dem unna #quiz-show da, hvor jeg var op.

    For #quiz-show, det var liksom en seriøs kanal, da.

    Og jeg hadde mange sjefer og sånn, over meg på #quiz-show, da.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Altså, det var en del sånne ‘sjuende far i huset’-folk, på #quiz-show, da.

    For det var mange folk, som hadde vært med på å organisere #quiz-show, i mange år, før jeg dukka opp der, da.

    Og på #quiz-show, så var det også så mange regler, og sånn, da.

    Så man måtte liksom ta det litt rolig der, i begynnelsen der.

    Så for at de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, skulle få mulighet til å chatte fritt med meg, (og andre kjente av meg, og venners venner da, ble det vel etterhvert).

    Så opprettet jeg chattekanalen #blablabla, da.

    Hvor det ikke var så mye regler, og sånn.

    (Iforhold til #quiz-show, da).

    Så man kunne chatte fritt der, da.

    Men hvis man chattet fritt, på #quiz-show, så ble man kasta ut, av op-ene, (sånn som jeg selv var der), da.

    Så da hadde det isåfall blitt min jobb, å kaste ut for eksempel Glenn Hesler og David Hjort fra #quiz-show, da.

    Og det kunne det kanskje ha blitt vanskelig for meg, hvis jeg først kasta ut David Hjort, fra #quiz-show, den ene dagen, og så måtte jobbe sammen med David Hjort, på Rimi Bjørndal, den neste dagen.

    Så derfor opprettet jeg heller #blablabla, da.

    Og inviterte de folka jeg kjente, som dukka opp, på irc, til å henge der, da.

    (Hvis de ville chatte med meg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre som begynte å henge ganske ofte, på #blablabla.

    Det var Cilla, (Janniche Fjellhaug), fra Nattlandsfjellet, i Bergen.

    Hu hadde jeg bare begynt å chatte med, fordi at hu hang på #quiz-show, var det vel.

    Og så inviterte jeg henne, til å chatte, på #blablabla, da.

    Det var også Tosh, som også hang på #quiz-show, (eller noe sånt), da.

    Nemlig Torstein Bjørnstad, fra Trondheim.

    Og det var også Zera, som var ei jeg chatta med, på Dagbladet-chatt, etter at jeg kom hjem, fra ferietur, til Ayia Napa, (var det vel), sommeren 1998, da.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og hennes navn, det var Linda Wold vel, fra Halden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også mange andre folk, som var innom #blablabla, fra 1998 og ut på 2000-tallet, da.

    Men folk som jeg savna der.

    Det var Magne Winnem, og søstera mi Pia, da.

    De holdt seg til telefonen, da.

    Og det syntes jeg at ble gammeldags, på den her tida da, husker jeg.

    Men jeg ville ha syntes at dette hadde vært artig, hvis søstera mi og/eller Magne Winnem, hadde dukka opp, på irc og, da.

    Men Magne Winnem, han ville ikke chatte, på nettet, da.

    Og søstera mi, hu ville ikke ha internett, da.

    For hu ville ikke at sønnen hennes Daniel, skulle bli sånn, at han bare satt inne foran PC-en da, fortalte hu meg, en gang, på slutten av 90-tallet, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han brukte nicket Kazuya da, på irc.

    Og David Hjort, han tulla etterhvert mye, på irc, må man vel si.

    Og brukte nicket kong_anus, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Axel, han begynte å bølle, på irc, da.

    Han sa på #quiz-show, (var det vel), en gang han var på besøk hos meg, da.

    Til en som kalte seg Pianoman, vel.

    At, ‘Pianoman: du skylder gitarmannen penger’.

    (Noe sånt).

    Så hva det var med Axel, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og Ove, han var også på besøk hos meg, for å teste internett da, (var det vel).

    For Ove, han møtte jeg en gang, mens jeg venta på bussen, (som gikk opp til St. Hanshaugen der), fra utafor Glassmagasinet, (ved Stortorvet der), da.

    Og da, så ble Ove med meg hjem, var det vel.

    Selv om jeg ikke hadde venta besøk, da.

    Og vel måtte rydde, da jeg kom inn døra der, etter jobben, da.

    Så det var nesten som at Ove spionerte på meg, (husker jeg).

    For hvorfor hang han rundt buss-stoppet mitt, ved Stortorvet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove chatta på nettet.

    Så skrev han sånn ‘chicka-babe’, (og sånn), husker jeg.

    Til noen damer som han chatta med, da.

    Og jeg lurte på om det var et uttrykk, som han hadde lært seg, i USA, (da han gikk på High School der), eller noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når Ove skulle forklare hvordan han så ut.

    Så sa han at han hadde helt kort hår, da.

    Og når damene lurte på om han var skinnhead, (eller om det var nazist).

    Så forklarte Ove det da, (husker jeg), at han ikke var skinnhead eller nazist, men at han var som en sånn kul London-dude da, (eller noe), liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), da Ove var på besøk hos meg, at det skjedde mye rart, da.

    En gang, som vi drakk, hjemme hos meg.

    Så røyk Ungbo-sofaen, da.

    Ove ville nemlig at vi begge to skulle reise oss opp samtidig, da.

    Og så også sette oss ned samtidig, da.

    Og da knakk noen bærende elementer, inne i den Ungbo-sofaen, (husker jeg).

    Så den måtte jeg hive ned i kjelleren, i Rimi-bygget der da, (husker jeg).

    Men hvorfor Ove ville at vi skulle drive, med den her tøyinga, da.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var vel kanskje noe sabotasje, mot meg?

    Det var rart at Ove skulle henge på buss-stoppet mitt, ved Stortorvet også, (syntes jeg).

    Så det her var rimelig rart egentlig, da.

    Jeg tenkte vel bare at det var noe uflaks, da.

    Og tok det vel ikke det med sofaen så veldig tungt.

    Men når jeg tenker på det nå, så virker det litt rart, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, en gang, som Ove var på besøk hos meg.

    (Enten den gangen, som Ungbo-sofaen knakk, eller en annen gang).

    At Ove ble til en galning, (må man vel si).

    På samme måte som da han gikk, på utside av gjerdet, over elva Fossekleiva der, ved Berger-kafeen.

    Da vi som barn, (må man vel si), gikk til Berger-kaffen, på begynnelsen av 80-tallet, en gang.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Så begynte også Ove, å plutselig oppføre seg som en galning, på St. Hanshaugen der, da.

    Ove gikk nemlig, fra terrassen min, og over på terrassen til hu negerdama Sophia, som bodde i leilighet 304, (ved siden av meg), da.

    Og der ble han vel i en halvtime, (eller noe sånt), vel.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og så kom han tilbake, inn den vanlige døra mi, (altså fra gangen), da.

    Og sa at det satt ei jævlig fin, (eller om han sa ‘dritstrøken’), negerdame, i leiligheten ved siden av min, da.

    (Altså hu Sophia, som jeg overhørte, (gjennom veggen), at pulte der en gang, en nyttårsaften, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, da).

    Men jeg hadde vel vokst fra det, å gå over til naboleiligheten og sånn, i Rimi-bygget der.

    Det var jo derfor at jeg ikke hadde latt Leif Jørgensen slippe inn, i Rimi-leiligheten min, den første uka, som jeg bodde der.

    For jeg ville ha litt fri, fra Rimi, på fritiden min, da.

    Så jeg var ikke det minste interessert, i å besøke hu negerdama Sophia, da.

    For jeg hadde jo pult både hu So What-dama og hu Bærumsdama ganske mye, i den leiligheten, fra før av, da.

    Så hu nabo-negressa, hu kunne jeg godt la være i fred da, (syntes jeg).

    Men hva Ove tenkte med, da han holdt på sånn, (som en villmann eller galning), det veit jeg ikke.

    Selv om jeg selv vel også gjorde noe lignende, i Min Bok 2 en gang, da Magne Winnem bodde, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Men det gjorde jeg bare, fordi at jeg så det, at noen andre der gjorde det, (på en fest, eller noe sånt), da.

    Men kanskje Magne Winnem kan ha hatt en finger med i spillet, på galning-oppførselen til Ove, tenker jeg nå.

    Hvem vet.

    Hm.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 36: Mer fra 1997

    En gang, i februar 1997 cirka, (mener jeg å huske, at det var, ihvertfall).

    Så dro jeg og skrota HiAce-en, da.

    Jeg mener å huske at jeg kjørte til Brødrene London der, (må det vel ha vært).

    Jeg hadde vel litt feber, for jeg hadde vel influensa, mener jeg å huske.

    Selv om jeg jobba meg gjennom den, på Rimi Bjørndal, da.

    For jeg hadde så bra helse, etter Geværkompaniet, osv., da.

    (For jeg hadde jo hatt hundre i blodprosent, osv., hadde jo Aker sykehus fortalte meg, like før operasjonen, osv.

    Og jeg var ganske flink i mange idretter osv., (må man vel si), da).

    Så jeg regna med at det gikk greit, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg skrota HiAce-en.

    Det var fordi at den bilen skulle på EU-kontroll, da.

    Og den ene bakdøra, den lot jeg jo gå i vranglås, like etter at jeg kjøpte bilen, en drøyt år tidligere.

    For det sa Toyota på Ensjø, at var det eneste jeg kunne gjøre, med den døra.

    Enten la den gå i vranglås ellers så måtte den alltid stå uløst.

    For det var noe galt med den døra, (bakdøra, heter det vel), da jeg kjøpte HiAce-en, da.

    Så for å ha fått den døra ordentlig, så måtte jeg ha kjøpt ny dør, da.

    Skjønte jeg, på Toyota Ensjø.

    Men det hadde ikke Glenn Hesler fortalt meg.

    At jeg måtte kjøpe ny dør, til HiAce-en.

    Så det hadde jeg ikke råd til, da.

    Så derfor sa jeg bare til Toyota Ensjø, at det var greit, at bakdøra gikk i vranglås.

    (For jeg skulle jo bare ha en bil, sånn at jeg kunne få prøve å kjøre litt på egenhånd.

    For Marianne Hansen, (var det vel), fra Rimi Nylænde, sa at den følelsen var så fin, da.

    Den første kjøringa, på egenhånd, liksom.

    Og jeg ville jo ikke at kjøreferdighetene mine skulle gå i glemmeboka.

    Og Christell hadde jo også rådet meg til å kjøpe bil, (for å få dame).

    Og jeg tenkte jo at jeg kunne jo være grei, å gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen en tjeneste.

    (Siden de hadde dårlig råd, da).

    Så derfor kjøpte jeg den bilen).

    For det var også en sidedør, på den HiAce-en.

    Så jeg tenkte sånn da, at jeg klarte meg med den sidedøra, liksom.

    (For jeg skulle jo ikke akkurat levere køyesenger og vannsenger heller, med den bilen.

    Sånn som jeg hadde hjulpet faren min med, ti-femten år tidligere.

    Da vi jobba for Strømm Trevare).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Glenn Hesler, han hadde vel sagt det, at det var bare å bytte låsen, (mener jeg å huske, ihvertfall), på den bakdøra.

    Men sånn var det ikke, da.

    (Ifølge Toyota Ensjø).

    Og jeg trengte også bilen, (den samme dagen, eller noe sånt), for jeg skulle jo flytte.

    Så jeg hadde ikke lyst til å ha bilen stående på verksted, da.

    Bare på grunn av bakdøra.

    (Og ikke hadde jeg råd heller).

    Så jeg bestemte meg for å bare bruke sidedøra, da.

    For da var det fort gjort.

    For da var det bare å bytte lås, på bakdøra.

    Og la den gå i vranglås, da.

    Noe Toyota Ensjø så gjorde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo hørt om EU-kontroll, på den tida, som jeg kjøpte HiAce-en.

    Men EU-kontroll, det var fortsatt nye nytt, (på den her tida).

    Og fra løssalgsavisene, så virka det som for meg, at EU-kontroll, det var noe, som hadde med måling av hvor giftig eksosen var på bilen, (og sånn)

    (Noe sånt).

    Så stor ble jo min overraskelse.

    Da Toyota Ensjø, (var det vel), fortalte meg hvor mye som var galt på bilen, i 1997.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som jeg måtte fikse på, for å passere EU-kontrollen, da.

    For EU-kontroll, det går også på sånt, som at dørene er ordentlige, (og masse sånt), da.

    Og det hadde ikke jeg forestilt meg, da jeg kjøpte den her bilen, (og brukte den til flytting, osv.), i 1996.

    Så derfor ble det for dyrt, å fikse HiAce-en.

    Det hadde jeg ikke råd til, for jeg brukte jo også mye penger, på internett, (og sånn).

    Og jeg hadde jo bare betalt 4000, (eller noe sånt), for den her bilen.

    Og den var jo ganske bulkete og, etter kjøringa til Øystein Andersen, (og Glenn Hesler), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom fram, til Brødrene London der, (var det vel).

    Så begynte noen sånne pakistanere, i 30-40-åra, da.

    Å liksom sverme rundt meg og HiAce-en, allerede mens jeg dreiv og parkerte bilen der, da.

    For de kjøpte vel da antagelig biler igjen, av Brødrene London, da.

    (Eller noe sånt).

    Men jeg syntes at det her ble litt ekkelt, (husker jeg).

    For jeg var jo bare der, for å skrote bilen, da.

    Men de her pakistanerne, de begynte jo å sikle på bilen nesten, da.

    Og de spurte meg vel om jeg skulle skrote bilen, (eller noe sånt), da.

    Men jeg var jo ikke der for å prate med de ‘gribbene’ der, liksom.

    De burde jo da heller prate med Brødrene London, (eller om det her var et annet bilopphugger-firma, for det husker jeg ikke helt), om bilen, etter at bilopphugger-firmaet hadde overtatt eierskapet, på vraket, da.

    Men så ikke, da.

    Men jeg fikk vel etterhvert vrakpanten ihvertfall, da.

    Og tok vel så T-banen, (eller noe sånt), tilbake igjen, til sentrum, da.

    (Må det vel ha vært.

    Jeg hadde nok litt feber.

    For jeg husker ikke helt klart hvor i Oslo der her var, engang).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på slutten av 1996, eller begynnelsen av 1997, en gang.

    At det var slektstreff, hjemme hos onkel Runar, i Son.

    Som jeg hadde blitt invitert til, da.

    Og jeg hadde vel jobblørdag, tror jeg.

    For jeg husker at jeg kjørte til Son, etter at det hadde blitt mørkt, da.

    Og da jeg kom fram, til huset, til onkel Runar.

    Så var det veldig dårlig plass for meg, til å parkere, husker jeg.

    Jeg husker at jeg syntes, at det var nesten som om noen tulla med meg.

    Og skulle teste kjøreferdighetene mine, (eller noe sånt), da.

    For de visste jo at jeg kom til å dukke opp der, (mener jeg).

    Men det var ikke gjort ordentlig plass for meg, til å parkere på der, da.

    Men det gikk akkurat, da.

    Og da jeg hadde gått inn døra, (i Isdamveien der), så fløy Christell og faren min, (var det vel), ut døra der, da.

    For å inspisere parkeringa mi, (eller noe sånt), tror jeg at det må ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo mørkt der, så jeg visste ikke ellers hvor jeg skulle ha parkert, liksom.

    Og jeg hadde jo nettopp fått lappen og.

    Og jeg hadde jo aldri kjørt i Isdamveien der før.

    Og jeg hadde jo nesten ikke vært i Son, siden første halvdel av 80-tallet, (da faren min bygde det huset), må det vel ha vært.

    Så at jeg istedet burde ha parkert der og der.

    Det var ikke klart for meg, da.

    Jeg var vel bare glad for at jeg klarte å komme meg fram, uten å sovne liksom, etter å ha jobba fra 7 til 19 vel, på Rimi Bjørdal, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg fikk vel klage for at jeg ikke hadde parkert bilen oppi ‘høgget’ der, (eller noe sånt), vel.

    Men jeg parkerte ved siden av min fars lignende HiAce, (eller om det var en annen type varebil), mener jeg å huske.

    Foran huset til onkel Runar, da.

    Men da var det veldig lite plass, på hver side av bilen min, etter at jeg hadde parkert da, (husker jeg).

    Men det var jo ikke sånn at jeg bulka, eller noe.

    Så at jeg liksom skulle ha gjort noe galt, fordi at jeg parkerte et sted der det var vanskelig å parkere.

    Det skjønte ikke jeg noe særlig av, da.

    For så lenge jeg ikke bulka bilen, så måtte det vel være greit liksom.

    (Trodde nå jeg ihvertfall, da).

    Men det mente visst ikke Christell og faren min, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg hadde blitt frista, til å dukke opp, hos onkel Runar der.

    På der her slektstreffet.

    (Selv om jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min, osv.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet, da).

    Det var fordi at svømmebassenget endelig var ferdig(!)

    For det svømmebassenget, det hadde det blitt fablet om, siden begynnelsen av 80-tallet da, (må det vel ha vært).

    (Fra faren min og onkel Runar og dem, da).

    Så dette svømmebassenget, det hadde jeg hørt om, siden jeg var guttunge, da.

    For faren min og onkel Håkon, (og min fars hjelpegutt Erik Thorhallsson), de bygde et så flott hus, for onkel Runar, da.

    Med svømmebasseng og hobbyrom, og det som var, da.

    Så de skulle ha bordtennisbord, (var det vel), og svømmebasseng, i kjelleren der, da.

    (Noe sånt).

    Så dette drømte jeg vel om, som guttunge, da.

    At jeg skulle få lov til å prøve de her luksus-tingene, i det nye huset, til onkel Runar, da.

    Men onkel Runar, han hadde ikke råd, til å la faren min, bygge ferdig, hele huset.

    Så svømmebassenget, det stod uferdig, i 10-15 år, vel.

    Og så dreiv vel onkel Runar, å jobba på det, i ferier og sånn, da.

    Men i 1996/97, mer enn ti år, etter at de hadde flyttet inn, i det her huset.

    Så hadde de endelig fått bygd ferdig svømmebassenget også, da.

    Men jeg hadde vel ikke med meg badetøy, tror jeg.

    Men jeg hadde jo hørt det, at det hadde blitt fablet om, det her svømmebassenget, i en cirka femten års tid da, (må det vel ha vært).

    (Og jeg hadde jo også hengt mye, på byggeplassen der, mens faren min dreiv og bygde det her huset da, (på første halvdel av 80-tallet).

    Som guttunge, da.

    Som faren min ihvertfall kalte meg, på den her tida da, husker jeg).

    Så jeg ville jo likevel gjerne ta en kikk på det svømmebassenget da, (mens jeg først var der liksom).

    For det var vel det som søstera mi Pia, sa til meg, (tror jeg), for å lokke meg dit.

    Nemlig at svømmebassenget endelig var ferdig, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk ned trappa, til svømmebassenget der da, (husker jeg).

    (En trapp som var ganske trang, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og kikka vel såvidt inn der, da.

    Og noen, (muligens Pia osv.), var vel i vannet der, tror jeg.

    Noe sånt).

    Men da, så så vel min døve kusine Lene, sin døve kjæreste, stygt på meg, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Da jeg gikk ned trappa der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel med noe vodka dit, (tror jeg).

    Muligens fra dansketuren, med Rimi Nylænde, et års tid tidligere, (eller noe sånt).

    Og jeg pleide å prøve Rimi sine egne merkevarer.

    Så jeg hadde med Delight tropisk husholdningssaft, (eller noe sånt), som jeg hadde blanda vodkaen med, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Ove og Susanne, (var det vel), så gjerne smake på den vodka-blandinga mi, da.

    (Som jeg bare hadde tatt med, fordi det var det eneste jeg hadde, i leiligheten, muligens).

    Og da, så begynte Susanne å spytte ut den vodka og tropiske saft-blandinga mi da, (husker jeg).

    (Som jeg syntes at smakte ganske godt, faktisk.

    For jeg hadde vel da antagelig sitti aleine hjemme, på nyttårsaften, ikke så mange uker før det her vel, og drukket den samme blandinga, da.

    (For å trøste meg med, mens jeg nok var flau, over å være aleine på nyttårsaften, da.

    Så jeg lagde nok ikke en lyd antagelig, da.

    Men jeg husker at jeg på en nyttårsaften hørte, (gjennom veggen), at negerdama Sophia, pulte med noen, i naboleiligheten, da.

    Så hu trodde nok kanskje at jeg ikke var hjemme.

    Siden jeg ikke lagde noe særlig lyd, da.

    Hvis ikke dette var en annen nyttårsaften, da).

    For den vodka og saft-blandinga mi, det var så sterkt da, mente Susanne.

    Noe som jeg syntes at virka litt rart, husker jeg.

    For Susanne var vel ikke noen unge lenger, heller.

    Jeg fylte jo 27 år, i 1997.

    Og Susanne konfirmerte seg, mens jeg var i Geværkompaniet, har hu fortalt meg seinere.

    Så hu må vel ha vært 18-19 år, (eller noe), i 1997, (hvis jeg skulle tippe).

    Og den tropiske fruktsafta, den var vel ganske søt, tror jeg.

    Så at hu reagerte sånn, (etter at Ove fikk henne til å prøvesmake vodkablandinga mi vel), at hu måtte spytte det ut.

    Nei, det syntes jeg at virka litt rart, da.

    Men jeg drakk vanligvis øl, da.

    Men jeg tenkte vel kanskje at jeg ikke kunne komme drassende med øl, på det her slektstreffet, da.

    Jeg hadde jo fått så mye tyn, (av onkel Håkon, osv), siden jeg drakk øl fra flaska, på et tidligere slektstreff, da.

    Nemlig hos Kai Andersen, og dem, våren 1989, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt like ved der, som Susanne hadde spytta ut vodka-blandinga mi.

    Så begynte også Christell å bable om noe greier, (husker jeg).

    Hu begynte plutselig å si noe sånt, som at da vi bodde på Bergeråsen.

    Så hadde hu hørt en slags vekkerklokke-oppfinnelse, (eller noe sånt vel), som jeg hadde, (der jeg bodde aleine, i Leirfaret da), langt nede i veien der.

    (Altså i Havnehagen da vel).

    Når hu skulle til skolen.

    Og da, så hadde jeg litt problemer, med å skjønne hva Christell mente, husker jeg.

    Men det var muligens sånn.

    At jeg låste inn en klokkeradio.

    I en slags safe, eller noe sånt.

    For at jeg ikke bare skulle slå av klokkeradioen, da.

    Når jeg skulle på skolen, da.

    For jeg var ofte trøtt om morgenen da, (på den her tida).

    Og da, så må vel den ‘oppfinnelsen’, ha lagd en høy lyd antagelig, i området rundt Leirfaret 4B der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (når Christell sa det vekkerklokke-greiene).

    Så sa jeg noe, som jeg huska bra, om Christell, fra oppveksten, da.

    (Og som jeg ble minnet på, da Christell begynte å prate om den her tida, da).

    For da sa jeg det, at jeg huska, at hu hadde så ‘skarpe negler’ da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da, så var ikke det noe ‘koffert’.

    (Som det kanskje kunne høres ut som).

    Men det var sånn, at da Christell og jeg, var 8-10 år gamle.

    Så pleide vi pleide å krangle, om hvem skulle hvor i bilen, og sånn, da.

    Og da, så hendte det, at Christell begynte å klore meg opp, da.

    På armene, osv.

    Når vi skulle inn i bilen, til faren min eller Haldis da, (for eksempel).

    Og det husker jeg enda, da.

    At det gjorde rimelig vond, da.

    For Christell var så aggressiv og hadde så skarpe negler, da.

    Så det var omtrent som å klort opp av en rasende villkatt, (eller noe sånt), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så var det sånn, at onkel Runar, dro med mange av oss søskenbarna, bort til en annen del av stua, da.

    (Som lå nærmere hagen).

    Og der, så hadde han gjettekonkurranse, da.

    Om hva han mente at slekta skulle hete, til etternavn.

    Og alle gjetta og gjetta, da.

    Og jeg svarte riktig, da.

    Nemlig ‘Olsen’, (for jeg tenkte etterhvert at det her kanskje kunne være et lurespørsmål, da).

    For Runar Olsen, han mente at vi i Olsen-slekta burde hete Olsen, da.

    (Fortalte han, etter at jeg hadde svart det svaret, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men egentlig så var det vel Tommy, som imponerte mest, under den her ‘seansen’, vel.

    For Tommy, som nettopp hadde vært i Telemark-bataljonen, på den her tida, vel.

    Han svarte riktig på masse andre spørsmål, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Som Runar vel kom med før den her slektsnavn-konkurransen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg samstemte med onkel Runar, (og de andre vel), og sa noe sånt som at, ‘Tommy er flink’.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde egentlig ikke hatt så mye med Tommy å gjøre, siden jeg bodde på Bergeråsen, da.

    Og vel mest på den første tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (etter at mora mi sendte meg til faren min).

    Så at Tommy hadde blitt så staut og kunnskapsrik, det visste jeg ikke, fra før det her, (må jeg innrømme).

    For Tommy, han var jeg mest vant til å tenke på, som en liten pjokk da, (må jeg vel si).

    Men Tommy, han hadde blitt veldig kald, rolig, kunnskapsrik og sikker, da.

    (Må man vel si, at han viste, under den her seansen).

    Så han imponerte skikkelig, da.

    Det tror jeg at de fleste der var enige om.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så gikk folket å la seg, mener jeg å huske.

    Men jeg selv, jeg ble ganske lenge oppe, da.

    For det var ikke bestemt ennå, hvor jeg skulle sove der, da.

    For jeg skulle kanskje sove nede ved svømmebassenget der, da.

    Like utafor det rommet, (bordtennisbord-rommet kanskje?), hvor Lene og hennes kjæreste, (som begge var døve), skulle sove, da.

    Og Runar og Ove, de lagde skøy om det her, da.

    Og liksom tulla med at hva hvis de to pulte og en annen hørte det, (eller noe sånt).

    Mens de innimellom lo veldig høyt og kneggende liksom, da.

    (På sin karakteristiske måte, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde drukket opp all vodkaen min, husker jeg.

    For jeg husker at Runar åpna en flaske vin.

    Som han hadde stående i en vinhylle, (eller noe sånt), der vel.

    Og at Runar, Ove og meg, var de som satt lengst oppe, da.

    Mens vi drakk opp den vinflaska, da.

    Og til slutt, så ble det bestemt det, at jeg skulle sove i et annet rom, som lå i samme etasje, som stua der, da.

    Og da jeg våkna dagen etter, da.

    Så var det plutselig en liten jente, som gikk inn på rommet, hvor jeg fortsatt lå og halvsov, da.

    Og det var min kusine Benedicte, (skjønte jeg), som jeg ikke hadde sett før det her, da.

    For hu var bare tre år gammel, (eller noe sånt), da.

    (Og jeg hadde ikke hatt så mye med Runar og dem å gjøre, siden 80-tallet, liksom.

    Men søstera mi Pia, hadde sikkert fortalt meg det, noen år før det her, at Inger og Runar hadde fått sitt femte barn, da.

    Noe sånt).

    Så da skjønte jeg det, at det rommet jeg lå på, nok måtte være hennes, da.

    Så jeg spurte henne om det rommet, (som jeg liksom hadde okkupert), egentlig var hennes, da.

    Og det var det, svarte hu yngste dattera, til Inger og Runar, da.

    Før hu gikk ut av rommet igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg overhørte det, at onkel Runar sa det, til faren min, at jeg så så sliten ut.

    Selv etter at jeg hadde sovet.

    Så jeg må nok ha jobba rimelig hardt, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Jeg hadde vel jobba tolv timer, dagen før.

    Og jeg hadde jo sittet oppe, hele natta, sammen med Runar og Ove.

    Og dette var vel rett etter jula, (hvis jeg skulle tippe).

    Og i jula, så er det mye å gjøre, i matbutikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg ble hos Runar og dem, en stund, på søndagen, (husker jeg).

    Jeg mener å huske at jeg så på MTV der, (eller noe), den dagen, da.

    Og Runar skulle ta fotografi, av alle oss søskenbarna da, (mener jeg å huske).

    Men da hadde Susanne stikki av, da.

    Så var ikke visst ikke mulig, å få med alle oss søskenbarna, på et bilde, da.

    (Så da ble det ikke tatt noe bilde, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at søstera mi, (som hadde med Daniel), og Ove, skulle sitte på med meg, tilbake igjen, til Oslo.

    Det var vel derfor at jeg ble der, ganske lenge, på søndagen.

    Og da, så begynte søstera mi, å dramatisere da, (husker jeg).

    Og sa, i stua der, at hu kanskje heller ville ta toget, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Istedet for å sitte på med meg, da.

    For hu mente at det ikke var trygt, å ha med Daniel, i HiAce-en.

    Siden jeg ikke hadde barnesete der da, (eller noe sånt).

    Men da sa onkel Runar det, (husker jeg), til Pia, da.

    At han trodde det, at det nok var svært få mødre, som ville ha tatt toget, i en lignende situasjon, da.

    Så det ble til at både Pia, Daniel, (som da bare var et og et halvt år cirka vel), og Ove, satt på med meg, tilbake igjen, til Oslo, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra den søndagen, så husker jeg også det, at det ble sånn, at jeg spurte onkel Runar, om han hadde høy strømregning, i det store og fine huset sitt, da.

    Men det var visst ikke så veldig høye strømregninger, som han pleide å få der da, (husker jeg, at han svarte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det skjedde også en rar episode, nede ved bordtennisbord-rommet der, (eller hvordan rom det egentlig var), på den søndagen da, husker jeg.

    For jeg trodde det, at det var Ove, som var innpå der, da.

    (Det er mulig at de hadde noe bad der, eller hva det kan ha vært).

    Så jeg begynte å bable til ‘Ove’, gjennom en dør der, da.

    Men så viste det seg det, at det egentlig var Øystein, (som jeg seinere skaffa jobb, på Rimi Langhus, da jeg jobba, som butikksjef der, i 2001), som jeg hadde stått og babla med der, da.

    (Og trodd at var Ove, da).

    Og den her rare misforståelsen, den syntes jeg nesten at jeg måtte fortelle om, til en god del andre folk, oppe i stua der da, rett etterpå, (husker jeg).

    For Øystein, han var jo en god del år yngre, enn Ove, da.

    (Selv om de vel hørtes ganske like ut, i stemmen, på den her tida, kanskje.

    Ihvertfall for meg, som ikke hadde hatt så mye å gjøre, med de her folka, på 90-tallet da, for å si det sånn).

    Så jeg kjente ikke han Øystein så bra, da.

    (Siden jeg hadde hatt mest med Runar og dem å gjøre, i tida før Øystein ble født, da.

    Og han blei vel født rundt 1982 eller 1983, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

    Siden han vel må ha vært cirka 18 år, i 2001, da.

    Da han begynte å jobbe, i kassa, på Rimi Langhus.

    For jeg hadde veldig mangel på folk, på Rimi Langhus da, den sommerferien).

    Så det var altså i årene 1979 til cirka 1983, at jeg hadde mest med Runar og dem å gjøre, (må man vel si).

    Siden de var så mye, hos bestemor Ågot, i helgene, på den her tida, da.

    Så i de årene, (1979 til 1982, cirka vel), så var det vel nesten sånn, (må man vel si), at Ove og Heidi, var det nærmeste, jeg hadde søsken, da.

    (Siden jeg selv også var mye borte hos bestemor Ågot, i de her årene, da.

    Mens jeg seinere på 80-tallet, vel prøvde å klare meg mer selv da, (når det gjaldt matlaging, osv), da.

    Og da ofte heller spiste Pizza Grandiosa, hjemme i Leirfaret, enn mer ‘kjedelig’ middag kanskje, borte hos bestemor Ågot, da.

    Selv om jeg jo også hadde mye med Christell å gjøre, i de årene, helt på begynnelsen av 80-tallet.

    (Siden vi var på den Jugoslavia-ferien sammen, osv.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg husker det, at en gang, som både Ove, Heidi, Christell og meg, (var det vel), spilte fotball, i hagen, til bestemor Ågot der.

    (Selv om Christell vel bare var borte hos bestemor Ågot, en håndfull ganger, til sammen, vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så oppstod det vel litt gnisninger, mellom spesielt Ove og Christell, (mener jeg å huske).

    At de ikke gikk så bra sammen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Mens vi spilte fotball der, da.

    Men hva som kan ha vært grunnen, til at de ikke gikk så bra sammen.

    (Sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

    Og Pia, hu bodde jo de her årene, hos mora mi, i Larvik og i Solbergelva, da.

    Selv om hu også innimellom, var på besøk, hos bestemor Ågot, og i Hellinga, Leirfaret og Havnehagen, på Bergeråsen, da).

    Så jeg syntes nesten at jeg måtte si fra, om den her rimelig rare misforståelsen, den her søndagen da, (husker jeg).

    For Øystein, han var vel bare 13-14 år, (eller noe sånt), på den her tida, (hvis jeg skulle tippe).

    Så han hadde vel nettopp kommet i stemmeskiftet, vel.

    (Siden han nesten hørtes ut som Ove, (for meg ihvertfall), mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, (husker jeg), at da jeg skulle kjøre, på jobben, på mandagen.

    Så starta ikke HiAce-en, husker jeg.

    Så da måtte jeg få bilen tauet til Toyota, (tror jeg at det var).

    Og så fiksa de den feilen, og lagde vel samtidig en oversikt, over hva som måtte fikses, for at den bilen skulle passere en EU-kontroll, (noe den måtte gjennom seinere det året da), hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Og det kosta vel bare tusen kroner, til sammen, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

    (For tror at jeg muligens fikk litt rabatt, siden jeg hadde dårlig råd, eller noe sånt).

    Så dette var nok en måned eller to, før jeg skrota den HiAce-en da, (hvis jeg skulle tippe).

    (Siden Toyota da fant ut, at det var så mye galt, med den bilen.

    Som måtte fikses da, for at den skulle passere en EU-kontoll.

    Så bestemte jeg meg vel for det, at det ikke lønte seg, å spandere mer penger, (som jeg heller ikke hadde), på den bilen, da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 29: Mer fra den tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

    En gang, mens jeg jobbet som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så hadde Ove bedt meg med på en fest, hos noen kamerater av han, som bodde i en sidegate, til Youngstorget, (mener jeg å huske).

    Og Axel var også i kontakt med meg, på den samme tiden.

    Så det endte med at Axel ble med meg, på besøk, hos Ove sine kamerater, da.

    Hvor vi vel drakk litt øl, (som jeg vel må ha hatt med meg), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den festen, så husker jeg at Ove, Axel og meg.

    Og muligens noen av kameratene til Ove.

    Var ute i bakgården dems der.

    Og da begynte Ove, (var det vel), å øve på å ta brannmannsløft, (var det vel, at han kalte det).

    Og da skulle Axel ta det og.

    Og da ble det vel til at jeg også skulle prøve å ta det, (mener jeg å huske).

    (For jeg var litt full, da).

    Noe jeg vel også klarte, selv om jeg ganske nylig hadde operert kneet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som jeg husker, fra den her festen, hos kameratene til Ove.

    Det var at Ove, en kamerat av han, og jeg, satt i stua, i leiligheten der.

    Også henta kameraten til Ove et dobbelt-album.

    Og sa at han nettopp hadde kjøpt det.

    Og det var et gammelt New Order-album.

    Et dobbelt-album med hvit cover, vel.

    Som jeg hadde kjøpt selv, på Platebaren, på Varemagasinet Lyche, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes videregående.

    (Altså sju-åtte år, før det her, da).

    For jeg hadde jo fått en New Order-maxi, til jul, av søstera mi, det året.

    Og jeg likte nye New Order-sanger, som ‘Touched by the Hand of God’, osv.

    Så jeg tenkte at jeg skulle sjekke det da, om de gamle New Order-låtene, var like bra, da.

    (Noe sånt).

    Og da forklarte jeg det da, (på den her festen), at det New Order-albumet, (‘Substance’?), det hadde jeg selv kjøpt, for mange år siden da, mens jeg gikk på skole, i Drammen.

    For da syntes jeg det ble så rart da, at han karen, nettopp hadde kjøpt det samme albumet, så mange år seinere.

    Og selv om det ikke albumet vel ikke var så kjent, vel.

    Og jeg syntes vel heller ikke at det var så utrolig bra.

    Selv om ihvertfall en tidlig versjon, av sangen ‘Blue Monday’, var på det albumet, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han inviterte meg med, på et sted i Lille Grensen, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men det var et sted, hvor jeg hadde vært en del ganger, under studietida mi.

    Sammen med folk som Lill Beate Gustavsen, Pia fra Korea og Magne Winnem, da.

    Og da, så satt Axel på en sang, på jukebox-en der, husker jeg.

    Og det var en Oasis-sang da, fra det nye albumet deres, ‘What’s the Story, Morning Glory’, vel.

    Og jeg lurer på om Axel satt på den Beatles-inspirerte sangen, på det albumet.

    (Nemlig ‘Don’t look back in anger’).

    Og jeg hadde vel sagt til Axel, like før jeg flytta, fra Ungbo, at jeg likte sangen ‘Wonderwall’, med Oasis, som jeg hadde hørt på radio, da.

    Og jeg hadde vel kjøpt både den CD-singelen, og seinere det albumet, som ‘Wonderwall’ var på, da.

    Men jeg hadde vel ikke rukket å lytte så mye, på det albumet ennå, vel.

    Så det er mulig at Axel ble sur på meg, siden at jeg ikke skrøyt av musikksmaken hans, da han satt på den sangen, da.

    Det er mulig.

    Og Axel sin dame, var også der, forresten.

    Og det var ei som het Heidi, fra Nesodden.

    Og noen måneder seinere, så ringte Axel meg, på jobben, på Rimi Bjørndal.

    For han ville møte meg, på Snorre, da.

    (En torsdagskveld, må vel det her ha vært).

    Og da hadde Axel fått seg ei ny dame, da.

    Og det var ei ‘Barbie-aktig’ dame som het Heidi, hu og(!)

    Og hu var fra Son, (som kusina mi Heidi).

    Så det var litt spesielt da, husker jeg.

    (Med to Heidi-er fra Son, mener jeg).

    Og Axel fortalte meg det, på rundt den samme tida.

    At folk bare kalte han og hu ‘nye’ Heidi, for ‘Barbie og Ken’, da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove, han dro meg også med, på en kino, på Aker Brygge, en gang, (husker jeg).

    For å se den da nye filmen ‘Trainspotting’, (husker jeg).

    Og uten at jeg veit hvordan han visste, at jeg hadde hørt om den filmen.

    Men det hadde jeg vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Jeg hadde sikkert lest om den, i For Him Magazine, (eller noe sånn), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og Siv fra Røyken, de dro meg også med, på Aker Brygge, en gang, like etter at jeg hadde flytta, til St. Hanshaugen, husker jeg.

    De to, de satt på Beach Club der, (var det vel), og Pia ringte meg, fra en mobil, som hu hadde fått seg vel.

    (Noe sånt).

    Og spurte om jeg ville møte dem der, da.

    Det kunne jeg vel, tenkte jeg vel.

    (Det var cirka der Magne Winnem og hu nabo-dama hans, (hu med de stygge tenna), i Rimi-bygget hadde dratt meg med, fem-seks år tidligere, vel.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så jeg dro ned til Aker Brygge da, og tok noen øl, sammen med dem, da.

    Mens Pia vel kommenterte noe om at alle ved nabobordene, hadde så kule solbriller, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og dette var vel ikke det helt store, vel.

    Hvis det hadde vært snakk om å spise middag, så hadde det kanskje vært noe annet.

    Men å ringe broren sin sånn, bare for å ta en øl, i Oslo.

    Nei, det ble litt rart, kanskje.

    Så jeg skjønte vel ikke helt poenget med den her ringinga, da.

    (Selv om Siv vel pleide å jobbe på restauranten ‘Druen’, på Aker Brygge, hvis jeg husker det riktig.

    Fra den tida, som hu, Pia og Monika Lyngstad, bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn forresten.

    At en gang, så hadde Pia invitert Ove og meg, til en av sine leiligheter, i Tromsøgata.

    (Noe sånt).

    Og da, så ville Pia og Ove, at jeg skulle ta trikken ned til sentrum, (var det vel), for å kjøpe noe øl, da.

    Og mens jeg satt på trikken, så så jeg Bricen, (lagerfører-mulatten fra Geværkompaniet), og ei norsk dame, (som vel antagelig var dama hans), gående på fortauet, ved siden av trikken, da.

    Bricen hilste, (mener jeg å huske), og jeg sa vel ‘Bricen’, på en overrasket måte, vel.

    (Uten å lage så mye lyd, vel).

    Mens jeg satt inne i trikken, da.

    Og da nikka vel Bricen, vel.

    Og noen måneder etter, (eller om det var noen år seinere).

    Så fikk jeg et postkort, fra Marvin Bricen.

    (Uten at jeg vet hvordan han visste hvor jeg bodde).

    Med bilde av noen skispor på.

    Etter en dårlig skiløper, da.

    Og det så ikke ut som noe vanlig postkort-motiv, (vil jeg si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så jeg lurte på om dette faktisk var mine skispor, fra vinterøvelsen , (eller noe sånt).

    Og som Bricen, (på en eller annen måte), hadde fått laget et postkort av.

    Men det ville jo ha vært veldig rart det og.

    Men etter det her, så hørte jeg aldri noe mer fra Bricen, mens jeg bodde, i Oslo, da.

    Selv om jeg vel lurte en stund, på det her postkortet, vel.

    Så var det ikke sånn at jeg prøvde å få tak i Marvin Bricen, liksom.

    For jeg huska jo det, fra Geværkompaniet, at han hadde mumla ‘Ribsskog’, i søvne, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg lurte vel på om han egentlig var homo, da.

    For hu dama, som han gikk sammen med, hu var vel ikke akkurat noe ‘Barbie-dame’ heller, (sånn som hu Heidi fra Son, som Axel var sammen med, for eksempel).

    Hu dama, hu så litt rar ut i trynet da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det var ikke sånn at jeg mista helt selvtilliten, av å se Marvin Bricen, gående på fortauet, med dama si, liksom.

    Siden jeg ikke hadde noen fin dame selv, (mener jeg).

    For så fin syntes jeg ikke akkurat at dama til Marvin Bricen var da, (for å være ærlig).

    Selv om hu vel var ganske slank, og sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 28: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg hadde hatt internett, i noen måneder, forresten.

    Så kom Magne Winnem på besøk, i Rimi-leilighetene min der, da.

    (Sikkert etter å ha ringt først, da.

    Siden Magne Winnem vel må sies, å være ganske pertentlig og konform, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Magne Winnem med seg web-sidene til Høyre, (husker jeg), på en diskett da, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem var fortsatt i Høyre, da.

    Og han hadde fått ansvaret, for å fikse noen ‘bug-er’, på Høyre sine websider, da.

    Og da satt vi der og så dumme ut, husker jeg.

    Og jeg skjønte ikke helt hva Magne Winnem tenkte på, (må jeg innrømme).

    For selv om jeg hadde internett, så betydde jo ikke det, at jeg skjønte HTML.

    Men Magne Winnem og jeg, vi hadde jo begge gått på datalinja, på Gjerdes videregående, da.

    Og jeg hadde jo gått to år på NHI, (på linja for informasjonsbehandling).

    Så vi klarte vel å få websidene til Høyre litt bedre, tror jeg.

    (Selv om jeg vel ikke fikk sjekka det her helt nøyaktig).

    For vi satt jo der, (i den sovesofaen fra Ungbo, må det vel ha vært), og liksom så over den HTML-koden da, (husker jeg).

    Selv om vi vel ikke egentlig hadde noen særlig ferdigheter, i HTML, noen av oss.

    Så vi tok det vel litt på ‘feelingen’ da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Magne Winnem var fortsatt aktiv i Høyre, da.

    Og han hadde kanskje tatt på seg dette ansvaret, på et møte, (eller noe), i Høires Hus, da.

    (Uten at jeg skal si helt sikkert, hva det var, som egentlig hadde foregått).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia klikka på samme måte som Magne Winnem, (husker jeg), på rundt den samme tida.

    For jeg husker at hu fortalte meg det, at hu hadde sagt til min fars familie, at jeg hadde fått meg hjemmeside.

    Men jeg hadde jo ikke det, jeg hadde jo bare fått meg internett.

    Så Pia ble også tøysete, da jeg fikk meg internett da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnene, til at jeg syntes at det var så artig, med den her chattinga.

    Det var det, at jeg følte at jeg liksom nesten ble ‘kvalt’ da, i livet mitt.

    For jeg omgikk meg bare med sånne herda og tøffe folk da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Som Magne Winnem og Pia, som liksom ble tøffere og tøffere, begge to, da.

    Og på jobben, så var det jo omtrent like ille, med rimelig tøffe og vanskelige kolleger, som Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da).

    Som ikke var noe hyggelige, å ha med å gjøre.

    Så det var som en stor befrielse, (husker jeg), å få meg internett.

    For da kunne jeg få litt kontakt, med andre, (og kanskje mer ‘normale’ mennesker da), husker jeg.

    Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg fikk meg internett, på den her tida.

    Så hadde jeg nok gått inn i en ganske stor, ny depresjon, (eller noe), antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn som da jeg gikk det andre året, på NHI.

    (Nemlig studieåret 1991/92).

    Da Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde en slags ‘boikott-aksjon’, mot meg.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    For jeg følte meg rimelig ensom, (eller hva man skal si), selv om jeg hadde mange bekjente, som ringte ‘hele tida’, og sånn, da.

    (Og mora mi ringte også ‘hele tida’.

    Men hu var rimelig slitsom da, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flyttet inn på St. Hanshaugen der.

    Så husker jeg at jeg hørte på en ny sang, som het ‘Spaceman’, (med Babylon Zoo), på stereoanlegget mitt der, (på en eller annen radiostasjon da), en dag, da.

    Og jeg husker også at jeg hørte på en rar sang, med Spice Girls, (som het ‘Wannabe’ vel), en gang, mens jeg kjørte av fra veien mot Holmlia, (fra ved Grønmo der), for å ta av opp Slimeveien/Granbergstubben der, (på vei til jobben, på Rimi Bjørndal da), med HiAce-en min, en gang, (på bilradioen), da.

    (Hvis det ikke var ‘Macarena’, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg pleide å kjøpe pistasjnøtter, i løs vekt, i den innvandrerforretningen, som lå ved siden av kinarestauranten, (som lå ved siden av DNB der cirka), i Bjerregaardsgate, da.

    For jeg sjekka liksom ut cirka alle de butikkene, restaurantene og utestedene, som lå i den delen av Bjerregaardsgate, som jeg pleide å kjøre gjennom, fra parkeringsplassene til Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate der), og ut i Ullevålsveien, da.

    (Hvis jeg ikke kjørte den andre veien, og ut i Waldemar Thranes gate, da.

    På vei til jobb.

    Som jeg seinere gjorde.

    For å slippe lyskrysset i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leide også noen videofilmer, i en videobutikk, i Waldemar Thranes gate, bort mot Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og det var filmer som ‘Desperado’ og ‘Fargo’, (mener jeg å huske).

    (Og også filmer som ‘Judge Dredd’, (husker jeg).

    En film som min fetter Ove, så på hos meg der, en gang, husker jeg.

    Og som han seinere ikke likte, at jeg hadde kopiert over.

    (Noe som jeg husker, at han gjorde et poeng av, da.

    Noe som jeg syntes at egentlig var litt uhøflig.

    For det var jo mine videofilmer, det her, og ikke hans, liksom).

    For jeg samla ikke bare på bøker da, på den her tida.

    Jeg samla også på filmer, som jeg kopierte, på VHS, noen ganger, når jeg leide dem, i video-butikker, da.

    Siden jeg jo hadde kjøpt meg to, (ganske billige), videospillere, da.

    På Bryn-senteret, et par-tre år før det her, (da jeg samtidig fikk det kredittkortet).

    (To videospillere som jeg hadde kobla sammen med en scart-ledning, da.

    Og som stod på en hylle under TV-en min, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Ove, han flytta etterhvert selv inn til Oslo.

    (For han studerte på lærerhøgskolen, eller UIO, eller noe sånt, vel).

    Og faren hans, (onkel Runar), han kjøpte seg en tre-roms leilighet, (eller noe sånt), i en bygård, i Schweigaardsgate, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg der), husker jeg.

    (Hvor ungene hans fikk bo, da.

    Hvis de skulle studere og jobbe og sånn, i Oslo).

    Og jeg husker det, at jeg besøkte Ove, med HiAce-en min der, en gang, da.

    Og da, så åpnet Heidi sin kjæreste fra Moss, (Steinar vel), døra, da.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    For jeg hadde vel ikke prata med Ove, siden den søskenbarn-festen, i 1994.

    (Altså to-tre år før det her).

    Eller, siden vi var ute på byen, i Svelvik, i 1995, må det vel ha vært.

    1-2 år tidligere.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde vel ikke vært på besøk hos han, i Schweigaardsgate før vel, (tror jeg).

    Og jeg hadde nok regna med det, at Ove ville åpne døra.

    (Etter å ha prata med meg, på callinga der, eller noe sånt, vel.

    Eller om jeg ringte han fra mobilen min, (eller noe sånt).

    Og det var jo Ove som hadde invitert meg, da.

    Så det her var kanskje tidligere, i 1996.

    (Noe sånt).

    Men han Steinar åpna døra, da.

    (En kar jeg aldri hadde sett før.

    Og som jobba som drosjesjåfør, i Moss, (viste det seg vel)).

    Og da hadde jeg forventa at Ove skulle åpne døra, da.

    Så da sa jeg ‘hei Ove’, til Steinar da, (husker jeg), da han åpna døra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg var på besøk hos Ove og dem, på den her tida.

    Så var Heidi så rar, (husker jeg).

    (Men dette var kanskje før hu møtte Steinar.

    Det er mulig.

    Så jeg var der kanskje på besøk en gang, før jeg flytta fra Ungbo og.

    Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan det her var).

    Og grunnen til at jeg var nervøs, da jeg hadde med HiAce-en.

    Det kan ha vært det, at jeg ikke fant noe sted å parkere der, med en gang.

    Og jeg syntes også at det virka som, at en politibil, (eller noe), fulgte med på meg der, da.

    Mens jeg satt og prøvde å roe meg ned litt, i bilen, da.

    Siden jeg ble rimelig stressa, siden jeg ikke visste, hvor jeg skulle parkere der, da.

    (For jeg hadde vel bare vært der, en gang før, eller noe sånt.

    Og da hadde jeg vel tatt trikken dit, (eller noe), vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Heidi gjorde, som var så rart, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Det var det, at hu sa, at hu var en ‘bimbo’ da, husker jeg.

    Og hu dansa også energisk med sin bror Ove, til en sang av Gypsy Kings, i stua der, husker jeg.

    Samt at hu spurte meg, om jeg hadde noen ‘venninner’.

    Og da tenkte jeg vel kanskje på Lill Beate Gustavsen, Cecilie Hyde og Pia fra Korea, (eller noe).

    Som jeg vel hadde gått ganske greit sammen med, på den tida, som jeg flytta inn, til Oslo.

    (Altså en cirka seks-sju år, før det her, da).

    Og svarte ‘ja’, (på det spørsmålet, til Heidi), da.

    Men da sa Heidi det, at da var jeg ‘homo’, (eller noe sånt da), mener jeg å huske.

    Siden jeg hadde hatt venninner, da.

    (Noe sånt).

    For det kunne visst ikke en mann ha, (sa hu), da.

    Noe som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før, (for å være ærlig).

    Så hvordan kultur dette var, det veit jeg ikke.

    Men det var vel ikke noe norsk kultur akkurat, tror jeg.

    Hvem vet.

    (Og jeg svarte vel heller ikke noe særlig, da Heidi fornærmet meg, på den måten.

    For jeg ble litt satt ut da, av at Heidi sa, at hun var en bimbo, da.

    For hu også oppførte seg som en bimbo, og lå liksom i en kjole vel, på sofaen der, (og sånn), da.

    For jeg hadde jo ikke hatt så mye med Heidi å gjøre, siden oppveksten.

    For hu var jo ikke på den søskenbarn-festen, på Ungbo, i 1994, (var det vel), for eksempel.

    Så jeg ble nok kanskje litt trist, da.

    Over at Heidi hadde blitt så spesiell, (og horete liksom), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den gangen som Heidi oppførte seg så horete.

    Det var kanskje i romjula, 1995.

    (Eller om det kan ha vært i nyttårshelga).

    Jeg husker ihvertfall at Ove og Heidi ville gå ut på byen, da.

    Men at nesten alt var stengt.

    Men at vi kanskje skulle dra på et utested, (som likevel var åpent), ved Grønland T-banestasjon der, da.

    (Som Ove og Heidi visste om).

    I et slags nytt senter der, da.

    Men at det ikke ble noe av likevel.

    For Ove og Heidi ombestemte seg da, (må det vel ha vært).

    Så jeg tror at jeg var og besøkte Ove og Heidi, en gang, i Oslo-leiligheten til Runar.

    I tida like før jeg fikk meg bil, også vel.

    Noe som ble til en litt mislykket opplevelse, vel.

    (Må man vel si).

    Siden vi ikke gikk på pub likevel, da.

    Men bare surra rundt på Grønland, en litt kjølig og mørk helligdags-kveld da, (var det vel).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Men da vi surra rundt på Grønland der.

    Så er det mulig, at også Steinar var med, (mener jeg å huske).

    Så det er mulig at det var under det andre besøket mitt der, da.

    Men jeg kjente ikke Ove og Heidi, så bra, på den her tida.

    For jeg hadde jo egentlig prøvd å kutte ut faren min, og hans familie.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet.

    Og jeg kjeda meg kanskje litt, under de besøkene mine, hos Ove og Heidi, da.

    Så jeg blander nok kanskje de første besøkene mine, hos dem litt, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Men jeg husker det, at en gang, som jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så fant Ove fram noen tegneserieblader, som het Preacher, husker jeg.

    Og sa så han til meg det, at jeg kunne få låne de, da.

    Så jeg tok med meg de hjem, til Rimi-leiligheten min da, husker jeg.

    Og leste de der.

    Og den tegneserien, den syntes jeg at var ganske bra da, (må jeg innrømme).

    Selv om vel Sandman fortsatt var favoritt-tegneserien min, vel.

    Men Preacher var også en veldig kul tegneserie da, (må jeg si).

    Så jeg digga den og en del da, etter å ha lest alle de Preacher-bladene, til Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og når jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så var ikke det så ofte.

    Men det var en gang i året, kanskje.

    Og da jeg bodde i Oslo, så pleide å kjøpe noen engelske livsstils-magasiner, som het FHM, (For Him Magazine), og også noen andre, lignende amerikanske blader vel, som het Esquire og GQ osv., men for det meste FHM, da.

    (Som jeg hadde begynt å kjøpe, for å motvirke kjedsomhet, mens jeg bodde på Ungbo, var det vel).

    Så hver gang, som jeg besøkte Ove.

    (Som bare var en håndfull ganger, vel).

    Så hadde jeg med en svær bunke, med ferdigleste FHM-blader, (og sånn), til han da, husker jeg.

    (For jeg visste ikke om noen andre, som ville ha interesse, av å lese, de bladene).

    Noe han ble glad for, den første gangen ihvertfall, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Men den andre gangen, så så han vel rar ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg slutta vel å ta med de bladene, til han, etterhvert, (tror jeg).

    Og Ove, han viste meg også det, at han heller likte å lese et blad, som het ‘the Face’, (husker jeg).

    Som var et engelskspråklig moteblad, da.

    Men det bladet, det ble litt vel metroseksuelt, (eller vulgært eller homofilt, eller hva man skal kalle det), for meg da, (husker jeg).

    (Jeg ble nesten litt satt ut, da jeg leste i det bladet, i Oslo-leiligheten, til Runar der da, (husker jeg).

    For jeg oppfattet det bladet, som et moteblad, da.

    Og jeg syntes at det ble litt vel flaut og kjedelig, å kjøpe et blad, som var liksom for det meste var et moteblad, da.

    Da var FHM bedre, syntes jeg.

    For der var det musikkstoff, filmstoff og mye annet også, da.

    Og klesmote-stoffet, (noe jeg leste, for jeg hadde vel ikke noen egen klesstil, liksom), var liksom litt mer diskret der, da.

    Mens i the Face, så var liksom mote-stoffet det primære da, (fikk jeg inntrykk av ihvertfall), da jeg leste det bladet, hos Ove og Heidi og dem der, da.

    Eller, det var vel sånn, at the Face, var både for både damer og menn.

    Mens FHM var for menn, da.

    Det var kanskje det jeg ‘klikka’ litt på, da jeg leste the Face.

    Det er mulig).

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å lese the Face, selv om min fetter Ove, (fra Son), gjorde det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 91: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXX

    En gang, i løpet av den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Så var jeg på besøk hos bestemor Ågot, (en sommer).

    (Dette var vel antagelig sommeren 1994, hvis jeg skulle gjette.

    Muligens den gangen som Tommy, Ove, Pia og meg, avtalte at vi skulle ha en ‘søskenbarn-fest’, i Ungbo-leiligheten, hvor Pia og jeg bodde, i Skansen Terrasse 23.

    Den gangen Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde, på dette ‘Ågot-hus-besøket’, det var det, at onkel Runar og faren min, de presenterte et tilbud for meg, som kom helt uventet på meg, og som jeg fikk bakoversveis av, (må jeg si).

    Jeg hadde jo bestemt meg, for å satse på en karriere i Rimi, og prøve å bli assisterende butikksjef og butikksjef der, (som jeg hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud om, blant annet).

    Og det var bestemt, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, (altså at jeg fikk lederopplæring og erfaring i å jobbe som leder), på Rimi Nylænde, denne sommeren.

    For jeg husker det, at jeg hadde karrieren min godt i gang, i Rimi, da jeg fikk det tilbudet.

    Så dette må nok ha vært sommeren 1994, (vil jeg tippe på).

    Og det forslaget, (som jeg syntes at ble som noe helt surrealistisk, da), det gikk ut på at jeg skulle bo hjemme hos onkel Runar, i Son, og jobbe gratis på et dataprogram, for tannleger, (som han hadde tenkt ut).

    Og jeg syntes for det første ikke at det hørtes noe fristende ut, å bo hjemme hos onkel Runar, som en slag unge, (jeg fylte jo 24 år, denne sommeren), siden han var en sjefete og streng person da, (må jeg nok si).

    Så å bo i hans villa i Son, som hans sønn, (eller noe), det var ikke noe fristende, syntes jeg.

    Jeg hadde jo jobb, (hvor jeg skulle få lederopplæring), bosted, og fritidsaktiviteter, i Oslo.

    Så å foreslå for meg, at jeg skulle flytte til Son, det var som noe tullball for meg, da.

    Jeg lurte på hva faren min og onkel Runar tenkte med egentlig.

    Hvis de trodde at jeg ville synes det, at dette var et fristende forslag.

    Jeg hadde jo jobbet siden 1988, (altså seks år før det her), med unntak av et år riktignok, (1989/90), men da fikk jeg jo studielån.

    Så å jobbe gratis, og ikke ha penger til ting som røyk, cola, burgere, pizza, klær, diskoteker, ferier, hobbyer og fritidsaktiviteter osv., det hørtes veldig lite fristende ut, for meg, må jeg innrømme.

    Og jeg var jo også bortskjemt, etter å ha bodd aleine, i min fars leiligheter, på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg var nitten.

    Så jeg ville nok ikke trivdes, med å spise Runar Olsen-familien sin kjedelige mat.

    Jeg husker at Runar spiste kjedelige brødskiver med hvitost.

    Og det ville vel ikke hverken faren min eller jeg ha spist, når vi var hjemme.

    Vi spiste for det meste luksus-aktig mat, vil jeg si.

    Han nede hos Haldis og jeg oppe i Hellinga og Leirfaret, da.

    Og jeg var jo på ferie, hos Runar og dem, sommeren 1990, (var det vel).

    Og Heidi har seinere sagt at jeg på den ferien, maste om cola, da vi var i matbutikken.

    Om Runar, og dem, kunne kjøpe det da, siden jeg ikke likte melk.

    Men det gadd de ikke, da.

    Så det ville blitt som noe kjedelig tortur for meg, å ha bodd hos onkel Runar og dem, i Son, uten penger, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så hver eneste celle, i kroppen min, (eller hvordan man skal forklare det), fikk bakoversveis, da jeg hørte om denne planen, (til faren min og onkel Runar), da.

    (For jeg er også en veldig selvstendig person, som liker å være uavhengig, da.

    Og det her hørtes rimelig ‘svett’ ut, for meg, da).

    Så det her var veldig lite aktuelt da, for å si det sånn.

    Her var det sånn, at faren min og onkel Runar ikke kjente meg, (vil jeg si).

    Hvis de trodde at jeg ville synes at dette hørtes ut som et fristende forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste gangen, som jeg var på besøk hos bestemor Ågot, (om sommeren, ihvertfall).

    Det var vel sommeren 1995, (mener jeg å huske).

    Pia, (må det vel ha vært), fortalte meg det, at jeg var invitert, på en grillfest, hos bestemor Ågot, da.

    Det var vel ikke sånn at jeg gledet meg så utrolig mye, til å dra, på denne festen.

    For jeg mener å huske det, at onkel Håkon, pleide å gi meg ‘tyn’, fordi jeg ikke hadde lappen, og istedet tok bussen, når jeg skulle på besøk, til bestemor Ågot, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje derfor, at jeg kom fram litt seint, med en buss, utpå ettermiddagen, (eller om det var tidlig på kvelden), en gang, til bestemor Ågot, da.

    Da hadde hele gjengen trukket inn i ‘Ågot-huset’, istedet for å sitte utendørs, på denne fine sommerkvelden, da.

    (Så det var ikke som grillfestene, til onkel Håkon, på 70- og 80-tallet, hvor folk var ute i hagen og drakk, hele kvelden, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk bare servert en bakt potet, da jeg kom fram dit.

    Dem hadde ikke spart noe grillkjøtt til meg, da.

    Så jeg spiste den her bakte poteten, i omtrent ensom majestet, ute på den ‘sement-kloss’-terrassen der da, (som de endelig hadde fått satt et tregjerde rundt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg gikk vel knapt inn verandadøra der, etter å ha spist den her bakte poteten, vel.

    For jeg var vel litt skuffa, over at jeg ikke fikk noe ordentlig mat der, liksom.

    (For jeg regna vel ikke en bakt potet for å være en ordentlig middag, liksom.

    Jeg pleide jo å lage biff og kjøttdeigretter selv.

    Så jeg visste at et ordentlig måltid vanligvis inneholdt en proteinrik del, (som kjøtt av noe slag), da.

    Og ikke bare en karbohydratrik del, som jeg regna poteter for å være, da).

    Så jeg kunne ikke si at jeg hadde fått en ordentlig middag der, da.

    Og det var ikke noe hyggelig der heller, syntes jeg.

    Så jeg bestemte meg bare for å dra tilbake til Oslo igjen, den samme dagen.

    Så jeg tok en buss, tilbake til Drammen igjen da, den samme kvelden.

    En buss som var i Drammen, før det siste toget til Oslo, hadde gått, da.

    Og jeg rakk vel også å komme meg hjem, med en av de siste T-banene, tilbake til Ellingsrudåsen igjen, den samme dagen.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han pleide noen ganger, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), å dra med meg, til bowlinga, på Strømmen Storsenter, for å spille bordtennis, (husker jeg).

    Og en gang, så var også Axel med, husker jeg, til bowlinga, (på Strømmen Storsenter), der, da.

    Og på bowlinga der, så var det også en del spilleautomater, husker jeg.

    Og det var også en sånn punchingball-spilleautomat der, (husker jeg).

    Hvor man kunne måle, hvor hardt man slo, da.

    Og da begynte Axel å mobbe meg, (husker jeg).

    Fordi at jeg ikke klarte å slå like hardt som han, da.

    (Enda jeg var cirka 23-24 år vel, og Axel var åtte år yngre enn meg, altså 15-16 år).

    Men Axel hadde trent mye karate, vekter og kung-fu, da.

    Så han klarte å slå hardere enn meg, da.

    Og han begynte å mobbe meg, og si noe sånt som at ‘hvordan skal du klare å forsvare deg selv’, (eller noe).

    Noe som var rimelig flaut, for meg da, husker jeg.

    Men nå hadde jo jeg vært gjennom Geværkompaniet, og lært selvforsvar, og sånn, der, da

    Men det sa jeg ikke noe om, da.

    For jeg var ganske moden, da.

    Og jeg syntes ikke at det her var en så viktig diskusjon, da.

    (For jeg mente vel at vi bodde i et sivilisert land da, hvor det var andre ting enn størrelsen på biceps, som var viktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor jeg er så svak i arma, det veit jeg ikke.

    (Det var jo sånn i Geværkompaniet og, at jeg klarte alt på sirkeltreninga, til sersjant Dybvig, unntatt ting som gikk på armstyrke, sånn som armhevingen, osv.

    Selv om jeg vel må ha klart minstekravet til armhevinger, da jeg var i militæret.

    Så klarte jeg vel ikke så mye mer enn det, kanskje.

    (Ihvertfall ikke hvis jeg skulle ta armhevingene ordentlig).

    Men jeg har nok mer utholdende styrke, (enn eksplosiv styrke), i armene da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Frisell, Grønvold og Pålhaugen, (var det vel), de erta meg vel litt for det samme, på Terningmoen, under sirkeltreningen til sersjant Dybvig, og de måtte ut på straffe-joggetur, om kvelden, for å ha tulla, under den sirkeltreninga da, (som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 3).

    Men faren min, han fikk meg til å være hjelpegutt, da han leverte køye- og vannsenger, fra jeg var ni år gammel.

    Og faren min, han fortalte meg også om noen han så i militæret, som fikk lange armer, siden de bare var fire soldater, om å bære en type båt, som hans avdeling var seks soldater om å bære da, (var det vel).

    Så det kan være at jeg fikk lange armer da, av å jobbe som hjelpegutt, for faren min, når han leverte senger.

    For da var det mye bæring, (av bunnplater og senge-elementer), som var tungt for meg, som bare var en ni år gammel gutt, husker jeg.

    Så kanskje jeg fikk lange armer, da.

    Og at dette er grunnen til at jeg er så dårlig til å ta armhevinger, osv.

    Siden armene mine er så lange, (og overarmsmusklene mine ikke er så tjukke, at det gjør noe, (av en eller annen grunn)), da.

    (Hvem vet).

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Rimi hadde blitt delvis kjøpt opp av ICA, og ICA hadde blitt delvis kjøpt opp av Ahold, (var det vel).

    (Selv om dette muligens var et par år seinere, enn da jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så var det ei litt eldre dame, som var kunde, på Rimi Nylænde.

    (Ei med mørkt hår, vel).

    Som begynte å prate til meg, på T-banen, på vei til jobb, (husker jeg).

    (Omtrent som at hu jobba i en avis, eller noe).

    Også spurte hu meg hva jeg syntes om det, at Ahold hadde kjøpt opp deler av ICA og Rimi, da.

    (Eller hvordan det her var, igjen).

    Og da måtte jeg svare noe, (og liksom prøve å si noe positivt da), syntes jeg.

    (Selv om det her kom rimelig bardus på meg.

    For jeg var ikke akkurat vant til det, at kundene prata om sånt her til meg, på fritida, da).

    Så jeg sa det, at jeg syntes at det her var bra, da.

    For jeg hadde lest det, at Ahold eide masse butikker, i USA, osv.

    Så jeg svarte hu kunde-dama det, at kanskje dette salget, av ICA og Hakon-aksjer, til Ahold, kunne bety det, at det var mulig for Rimi-ledere, (sånne som meg), å få jobbe en tid i USA, for eksempel.

    (Selv om jeg aldri hørte noe, om noen sånne jobb-muligheter, innen Ahold, etter det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det cirka ti stikkord-setninger igjen, på det A4-arket mitt, med notater, for denne boken.

    Så det blir vel to-tre kapitler til, av denne boken, vil jeg tippe på.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

    Vi får se.

    PS.

    Onkel Runar sa forresten, at jeg skulle få provisjon da, av inntektene, av det tannlege-programmet, hvis det kom ut i salg, da.

    Men hva med tidsperioden i mellomtiden, liksom?

    Jeg ville jo mistet uavhengigheten min og selvstendigheten min.

    Og alle godene, som jeg var vant med og som jeg kjøpte med lønnen min, fra Rimi.

    Så dette ville blitt som et mareritt, for meg, vil jeg si.

    Og jeg hadde jo i tiden før klart å gjøre meg uavhengig, av faren min.

    (Jeg fikk ikke penger av faren min lenger, som jeg gjorde, de første månedene, som jeg bodde, i Oslo, (til husleie, osv)).

    Og jeg traff vanligvis ikke faren min annet enn i jula, (når jeg ikke hadde noe annet sted å oppholde meg, for jeg syntes ikke at jeg kunne være alene i jula, da).

    Så at jeg skulle gi opp den uavhengigheten, som jeg hadde klart å oppnå, ved å bli avhengig av onkel Runar.

    Nei, det var jo som noe mareritt-aktig, for meg.

    For jeg likte jo ikke onkel Runar så bra, engang.

    Jeg synes han var rimelig brå og streng og aggressiv da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg selv, jeg hadde jo også laget både kryssordprogram og tippeprogram, i årene, før det her.

    Men sånn som jeg så det.

    Så var det en ting å lage et program.

    Det var en annen ting å få det ut i butikker, osv.

    Så for meg, så virka det ikke som sikkert, at jeg ville noen penger, i det hele tatt, for den programmerings-jobben.

    Så det her ble som noe useriøst, for meg da, vil jeg si.

    Og jeg så jo på meg selv om et voksent menneske.

    Som var vant til å disponere noen penger, til både nødvendige ting, og ting som var morsomme, da.

    Og ikke som en unge, som bare fikk noen ukepenger, en gang i uka, liksom.

    Så det her ble som noe nedverdigende, for meg, å bli tilbudt en sånn ‘slave-jobb’, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og den brødskiva, som onkel Runar lagde den gangen, i Son, (på midten av 80-tallet vel), med hvitost på.

    Den var det også en skive tomat på da, forresten.

    Men da var liksom både brødet, osten og muligens også tomaten skåret av, fra før, da.

    Og det var ikke noe jeg pleide å gjøre, på Bergeråsen, liksom.

    At jeg fant fram et gammelt brød.

    For det kunne ofte være både hardt og muggent da, for eksempel.

    Og det samme med osten, kanskje.

    Og ihvertfall tomaten, (selv om jeg aldri pleide å kjøpe det).

    Så hvis jeg skulle spise noe mat, på Bergeråsen.

    Så spiste jeg helst nyinnkjøpt mat, da.

    For jeg var ikke så flink til å vaske opp og til å holde orden i kjøleskapet osv., da.

    Siden jeg var en unge, som bodde aleine, da.

    Og da var jeg ofte litt for nedfor, til å ta oppvasken osv., som var noe jeg hatet fra da jeg bodde hos mora mi, for hu tvang meg, (og også Pia, forresten), til å ta oppvasken, som 5-6 åringer, (i Mellomhagen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 67: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VI

    Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.

    Og han var ganske ung, han Tobias da.

    Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).

    Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.

    Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.

    Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.

    (Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.

    Men som egentlig kosta mye mer).

    Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.

    Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.

    Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.

    Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde ‘babla’ om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.

    For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.

    (Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.

    For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.

    (Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).

    En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.

    Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.

    Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.

    For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.

    Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.

    Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.

    Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.

    Husker jeg at jeg la merke til).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.

    Dette var vel de ‘hasjisene’, som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.

    (Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).

    Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).

    Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).

    At det var naboen sin tur til å vaske trappa.

    Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.

    Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.

    (Noe sånt).

    Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).

    Men jeg vaska vel bare trappa vel.

    Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han ‘hasjis’-naboen.

    De glemte plutselig alt med trappevasken.

    Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.

    Så det syntes jeg var rimelig spesielt.

    For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.

    Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.

    Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.

    (Og de jugde nok også, vil jeg si.

    Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).

    Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).

    Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.

    Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.

    Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).

    Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.

    (Så de tjente jeg altså ingen penger på.

    Men jeg tapte heller penger, må man vel si.

    Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.

    Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.

    Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.

    Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.

    For ‘alle’ kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.

    Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.

    Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.

    Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.

    Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.

    Og andre spesielle/artige frimerker, da.

    Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.

    Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).

    Som var fra danskekongen.

    Inn i det albumet.

    For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    (Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).

    Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.

    Og studerte og/eller jobbet, da.

    Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.

    For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).

    Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.

    En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.

    Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.

    Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.

    Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.

    I en koffert kanskje.

    Noe sånt.

    (For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.

    For å kjøpe den PC-en.

    Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.

    Fra de årssettene).

    Og da jeg flytta til England, i 2003.

    Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.

    Så der ligger de vel kanskje ennå.

    Hvem vet.

    (Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.

    Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.

    For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.

    Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.

    På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.

    (Som en kunde hadde glemt igjen, da).

    Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.

    Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.

    Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).

    Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).

    Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp

    En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.

    Dette var en søndag, husker jeg.

    Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.

    Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).

    Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.

    Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).

    (Siden det var så fint vær da, var det vel).

    Så jeg skulle akkurat til å gå.

    Men så dukka en av sjefene opp der.

    Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.

    Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.

    Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.

    Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.

    Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.

    Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.

    Så salget gikk veldig trått, da.

    Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.

    Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.

    Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.

    Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.

    Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.

    (Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.

    Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.

    Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, da.

    Og jeg hadde jo slutta å røyke og.

    Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.

    Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.

    Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.

    (Hvis jeg ikke visste det fra før).

    Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.

    For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.

    Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.

    Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).

    (Mest for å se vel.

    For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).

    Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.

    (Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.

    Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.

    Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).

    Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.

    Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.

    Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.

    Så ga jeg meg ikke med en gang, da.

    For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.

    Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.

    Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.

    Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.

    Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.

    Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.

    Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.

    Også var det ei ung studinne som svarte.

    Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da

    Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.

    Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.

    Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.

    Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.

    (I den øverste etasjen, på So What, der).

    Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.

    Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    (Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).

    Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.

    Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.

    Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.

    (Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.

    Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.

    For So What var liksom et veldig kult utested, da.

    Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.

    Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.

    Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.

    Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.

    Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.

    Og gjorde et poeng av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).

    Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.

    For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.

    Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).

    Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.

    Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.

    Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.

    Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.

    Og da mista jeg interessen, husker jeg.

    Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.

    For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.

    Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.

    (Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Facebook

    mer fra facebook 1995