Stikkord: Ove Olsen
-
Jeg sendte en ny e-post til Harald Inge Sand fra Sand
Gmail – Søstera di Turid
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Søstera di Turid
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Fri, Feb 3, 2012 at 10:08 AM
To:
harsand@online.no
Cc:
Jan Henrik Håkestad <jan.henrik.hakestad@politiet.no>
Hei,det søstera di Turid sa på Rødtangen, til meg og søstera mi Pia Ribsskog, at Turid hadde blitt fingra av en kar fra Oslo, som bodde på campingplassen på Rødtangen.Var det tull og tøys?
Turid sa også til Pia at det burde Pia også prøve, for Turid syntes det var så bra å bli fingra da.Hvorfor prata søstera di sånn offentlig om det her?
Ellers, så ble jeg tvunget av slekta mi, til å plukke jordbær, en andre sommer, for dere, på Sand.For fetteren min Ove ville ha selskap i åkeren.Jeg hadde ikke lyst, men ble tvunget, av min far.Siden jeg hadde fått språkreise-tur til Weymouth antagelig.Det var lite jordbær den sommeren.Fikk jeg noengang lønnen for den plukkinga?
Dere sa sommeren før at jeg plukka de beste kurvene, som det ikke var noen dårlige bær i.Og som dere beholdt selv, eller noe.Var det bestefaren din det, som sa det?Bare lurte.Sender også kopi til lensmannen siden jeg har en omsorgssviktsak mot faren min.Erik RibsskogPS.Har søstera di gifta seg med naboen til onkelen min, nede i Follo.Thor Borgersen heter han naboen.Noen prøvde å myrde meg der i 2005, skjønner du.
-
Min Bok 2 – Kapittel 36: Son
Ove hadde vel forklart meg, at jeg kunne ta toget, til Sonsveien stasjon.
Når jeg skulle besøke Runar og dem, ute i Son, sommeren 1990 da.
Så det gjorde jeg da.
Det er mulig at Ove var ved togstasjonen, på sykkelen sin, og viste meg veien å gå da.
For dette var et lite stykke utafor Son.
Og jeg hadde aldri tatt toget til Son før, (bare sitti på med faren min, i bil eller båt), så jeg var ikke helt sikker på hvor Sonsveien stasjon lå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia og jeg, vi hadde besøkt Ove og dem før.
Pia og jeg vi lærte å spille poker der, (av onkel Runar), husker jeg, en ferie vi var på besøk der, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.
Men mens jeg gikk på videregående, så var jeg ikke så ofte uti der.
Jeg husker at jeg var der en gang, mens kusina mi Susanne, satt og sa ‘kødd’ ved matbordet.
‘Vet du hva det betyr’, sa onkel Runar da.
Uten at Susanne svarte så særlig klart vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Denne sommeren, var vel den sommeren, som Susanne hadde begynt å snakke som Donald, ved matbordet.
(Hvis jeg ikke husker helt feil).
Plutselig så begynte Susanne, å snakke som nettopp Donald da, ved frokostbordet en morgen vel.
Etter at vel Ove hadde fortalt det, at Susanne hadde lært seg å prate som Donald da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var et stort og flott hus, som Runar og dem bodde i, ute i Isdamveien, i Son da.
Faren min, (og onkel Håkon og også Erik Thorhallsson), hadde jo bygget dette huset, for onkel Runar, på begynnelsen av 80-tallet.
De hadde ikke bare kjøleskap, men også etort kjølerom, husker jeg.
Og huset var på to etasjer, med mange soverom, (jeg vet ikke nøyaktig hvor mange), og også svømmebasseng.
Men svømmebassenget, det hadde ikke Runar råd til å lage ferdig, sammen med resten av huset.
Så selv om Runar og dem, hadde flytta inn i dette huset, kanskje fem år tidligere, (eller noe).
Så var fortsatt ikke svømmebassenget ferdig.
Svømmebassenget ble ikke ferdig, før rundt 1997, (husker jeg), altså 10-15 år etter at Runar og dem hadde flytta inn der.
Dette husker jeg fordi Runar og dem hadde et eget slektstreff, ute i huset sitt i Son, i 1997, mens jeg jobba som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal, og hadde en rød Toyota HiAce, (som jeg hadde kjøpt brukt, av automat-firmaet til tremenningen min Øystein Andersen og Glenn Hesler).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Runar pleide å spise kneipskiver med gulost, husker jeg.
Fra et tidligere besøk der.
Så selv om han tjente mye penger, som tannlege, så var det ikke så mye luksus-pålegg osv., der.
Dem hadde nok ikke så høyt matbudsjett, (tror jeg), for å si det sånn.
Noe jeg var vant til å ha, så jeg klagde kanskje litt, når jeg var på besøk der da.
Siden jeg kanskje savnet cola-en min, osv., da.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men de pleide å ha sånne frosne juice-konsentrat-bokser der.
Som man måtte blande ut med vann da.
Så jeg husker det, at det hendte at Ove spurte faren sin, om vi kunne få lov å ta en sånn juice-konsentrat-boks, i kjøle/fryse-rommet der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove var litt forfengelig, må man vel si.
På rommet sitt så hadde han en plakat, (eller klistremerke), hvor det stod at, ‘alt kler den smukke’.
Så Ove syntes selv at han var pen da.
Så selvtilliten hans var det nok ikke noe galt med.
I kjelleren der, så hadde ungene sitt eget oppholdsrom liksom.
Og der, så stod den gamle, grønne sofaen, til faren min, (som han hadde lagd selv), fra Hellinga 7B da.
Den hadde vel Runar fått eller fått kjøpe billig av faren min da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Runar tok oss med ut i båten deres.
Som lå nede i Son havn vel.
Vi kjørte litt rundt i Oslofjorden der, og bada fra båten husker jeg.
Ove og jeg og muligens Heidi vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Ove og jeg, vi løp noen runder, på den idrettsbanen, ute i Son der, en gang.
Og jeg lurer på om det kan ha vært denne sommeren.
Jeg klarte ikke å holde følge med Ove, husker jeg.
Jeg røyka jo, og det gjorde ikke Ove.
Og jeg hadde jo ikke hatt gym engang, (men bare festa og tulla ganske mye), inne i Oslo, når jeg hadde studert på NHI da.
Runar kom ned til løpebanen, etter at Ove og jeg hadde løpt rundt i bortimot en time vel.
Runar syntes at jeg gjorde det ganske bra.
Til å være utrent, (eller noe), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove hadde vært et år i USA, på high School, (eller noe).
Og der hadde han begynt å spille amerikansk fotball.
En gang hadde en kar der borte takla han bakfra, utenfor spillets gang, sånn at han fikk en skade, fortalte Ove, en gang, (på Sand vel).
Men Ove hadde fortsatt å spille amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, (var det vel), etter at han kom tilbake fra USA da.
Og Ove ble norgesmester, i amerikansk fotball, sammen med Kolbotn Kojaks, et år på 80 eller 90-tallet da.
Og Ove var også med i NM, i Aerobic, et år.
(Uten at jeg husker om han ble norgesmester, eller ikke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove fortalte det, en gang, på Sand, at mens han var i Amerika, så hadde to kamerater av han der, tatt han med opp på toppen, av en høy skyskraper.
Også hadde de liggi oppå toppen av skyskraperen, og røyka marijuana/’pot’, sa Ove da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kusina mi Heidi, var visst mer eller mindre sammen med den ganske mye eldre nabogutten, på den her tida.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Heidis lillesøster, Susanne, hu hadde Ove sagt om til meg, en gang, husker jeg.
At hu var så populær på skolen, at de andre jentene i klassen hennes, stod og venta på henne, når hu kom på skolen, om morgenene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var vel før hu yngste datteren til Runar og Inger, (som er i Jehovas Vitner, og er fra Sande), ble født.
Nemlig Benedicte vel.
Så den yngste av ‘ungane til Runar’, på den her tida, det var vel Øystein, (mener jeg).
(Så jeg hadde altså både en tremenning og en fetter, som begge het Øystein da).
Ove hadde vel fått en kassett, med musikk, som jeg hadde tatt opp for han.
(Det var kanskje det jeg dreiv med, når jeg var tilbake i Oslo.
Når jeg hadde fått nok av Ove, ute på Sand, tidligere denne ferien.
At jeg var hjemme på Abilsø, og tok opp en kassett, med forskjellig musikk, for Ove da).
Og jeg husker at Øystein, (som vel omtrent ikke engang hadde begynt på skolen, på den her tida), dreiv og digga en sang, som jeg vel hadde tatt opp, for Ove da.
Og det var the Cure, med ‘the Hanging Garden’, (husker jeg).
‘Liker du den musikken?’, husker jeg at jeg overhørte at onkel Runar spurte Øystein om da.
‘Ja’, svarte vel Øystein da, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ei pen tenåringsjente, som Ove og dem kjente, dukka opp der, hos Ove og dem da, en dag.
Ove og dem lurte på om jeg ville bli med dem hjem, til hu pene tenåringsjenta.
Men dette var kanskje etter at jeg hadde vært hos han Roger på Fjell, som jeg syntes det virka som, at ble sur på meg, siden jeg liksom hadde prøvd å hevde meg og sånn, (som vanlig nesten da).
Så jeg orka ikke mer krangling om damer, (som jeg forestilte meg, at dette nok kanskje sannsynlig ville ende i.
Mellom Ove og meg da).
Så jeg bare sa det, at jeg ikke gadd, å være med, til der hu pene tenåringsjenta bodde da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere, mens jeg jobba på Rimi vel.
Så foreslo Runar og faren min, ute på Sand en gang.
At jeg skulle bo hos Runar og dem, og jobbe gratis, med å programmere et dataprogram, for tannleger.
Men det gadd jeg ikke, for å si det sånn.
Jeg hadde ikke noe lyst til å bo hos Runar og dem.
Jeg var jo vant til å bo for meg selv inne i Oslo, (og på Berger), og også ha min egen inntekt.
Så det å bo hos Runar og dem, uten å engang ha noen fast inntekt, det hørtes ut som tortur, for meg, husker jeg.
Så det svarte jeg rimelig bestemt nei til, husker jeg.
Jeg kan ikke si at Runar og faren min kjente meg, (som jo er en veldig uavhengig person, må jeg vel si), noe særlig bra, hvis de trodde at jeg skulle synes at det var et bra forslag.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Runar og dem, de fortalte også, på Sand en gang, noen år etter dette.
At Ove hadde kjørt bilen til mora si vel, i fylla og kræsja, i en rundkjøring, i Son.
Og så hadde Runar lurt forsikringsselskapet, og sagt at det var noen som hadde stjålet bilen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så var ferien min i Son over, for denne gang.
Seinere fikk jeg høre det, av Heidi vel, at jeg hadde klaget på Runar i matbutikken, for jeg hadde synes at dem kunne kjøpe cola og ikke melk/juice/saft, (eller hva det var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg passa nok ikke så bra, sammen med Runar og dem lenger.
Jeg var nok litt for vant til å bo for meg selv, og ha en litt bohem-aktig og uavhengig livsstil, inne i Oslo.
Og jeg hadde jo også bodd for meg selv, siden jeg var ni år.
Mens onkel Runar vel var ganske kontrollerende, ovenfor ungene sine, må man vel si.
Så det ble litt som et ork for meg, å være på besøk hos dem.
Og det var ikke sånn, at jeg dro på besøk til dem, i noen ferier igjen, etter dette.
Jeg var der vel bare på et overnattingsbesøk, i forbindelse med et slektstreff, en god del år etter dette, i 1997.
Så det var sånn at jeg følte meg mer hjemme, hos bestemor Ingeborg, eller hos bestemor Ågot, for å si det sånn.
Enn hos Runar og dem.
Selv om mine bestemødre var gammeldagse, så var det nok litt friere hos dem, enn hos Runar, må man vel si.
Ihvertfall så var det ikke sånn, at jeg savnet det så mye, å være på besøk, hos Runar og dem, i Son.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ove dro meg en gang med til en kar, i Son, (på min alder da), som var litt ‘tufs’ vel.
Og så sa han til meg, (på sin uhøflige måte, som han la seg til, i årene etter, at jeg hadde mest med han å gjøre vel), at han syntes at jeg var ganske lik han snodige karen da.
Så Ove var veldig ovenpå og uhøflig, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer også på om Ove og jeg, dro på Son-kroa, (eller hva det stedet het igjen), en gang.
Men for meg, som var vant til å gå ut, på de største diskotekene i Oslo og i Brighton, osv.
Så var det vel ikke sånn, at jeg våkna så særlig mye opp, på Son-kroa der heller.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Denne sommeren, så var jeg også på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.
Før jeg flytta til Axel og dem, på Furuset.
Hvordan det var, hos bestemor Ingeborg, (hvor også tante Ellen, hennes datter Rahel og hennes venninne Sophia fra Danmark var, denne ferien), det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.
så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Ove fulgte meg ikke helt til togstasjonen, da jeg skulle dra hjem igjen, fra denne ferien.
Men han syklet ved siden av meg, et stykke på veien vel.
(Av en eller annen grunn).
Da jeg kom til Sonsveien stasjon.
Så så jeg det, at noen hadde skrevet en vits, med en penn, på en treplanke der vel.
Og det var denne vitsen:
‘Alle barna kom lykkelige hjem fra ferien.
Unntatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 35: Mer fra sommeren 1990
Jeg husker ikke om det var før jeg dro til Brighton, denne sommeren, at jeg var hos Runar og dem, i Son.
Men jeg husker det, at jeg dro til Ågot, på Sand, etter at eksamenene var ferdige, på NHI.
Og da var også min et par år yngre fetter Ove, på Sand, husker jeg.
Han hadde blitt enda mer nedlatende/ovenpå, siden sist.
Jeg husker det, at jeg syntes det ble litt ‘svett’ å være på Sand der, sammen med Ove og Ågot.
Jeg følte meg ikke helt hjemme.
(Pia var vel kanskje i Spania igjen.
Hva vet jeg).
Så jeg dro på en handletur, inn til Oslo, mens jeg var hos Ågot da.
Enda vel hybelen min på Abildsø stod tom, tror jeg.
Noe sånt.
‘Du skal få lov til å kjøpe med en sånn kassett til meg og’, mener jeg at Ove sa.
Altså, ‘du skal få lov til’.
Det er jo en høflig måte å be noen om en tjeneste på, for å si det sånn.
Så Ove hadde blitt veldig uhøflig da, må man vel si.
Han prata også om at han hadde vært i Gøteborg, og pult med ei ballerina der.
‘Nå er det din tur til å jobbe’, hadde han visst sagt til hu svenske ballerina-dama, sa han.
Og så måtte hu ri litt da.
Noe sånt.
Ove og noen kamerater var det vel som hadde dratt til Sverige.
(Hvis ikke dette var seinere da).
Ove prata en gang om at han, vår fetter Tommy og jeg, burde dra på bilturer til Sverige og Europa, sånn som våre tre fedre, hadde gjort, (da de var såkalte raggare vel), på 60-tallet.
Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes om Ove, (om jeg likte han, eller ikke lenger), så jeg ble ikke med han på noen sånne turer.
Jeg hadde ikke så mye med Ove å gjøre, etter at vi gikk på ungdomsskolen.
Jeg hadde jo gått på samarbeidsavtalen, i Drammen, på en dedikert handelsskole der.
Og fått mange venner/bekjente, i Drammen og også delvis i Oslo.
Men jeg veit ikke om Ove helt fikk med seg det her.
At jeg kom inn på en sånn avtale for folk med bra karakterer, og gikk på en urban videregående skole da, midt i sentrum av Drammen, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ove og jeg, vi pleide også å spille badminton, i hagen til Ågot, en eller to somre, på rundt den her tida.
Så det er mulig at vi spilte litt badminton, den her sommeren også.
Det er mulig.
Ove bodde like ved en treningsbane, i Son, hvor han løp ganske mye da.
Så jeg måtte skikkelig ta meg sammen, for å slå Ove, i badminton da, husker jeg.
Det var nok Ove og dem sitt badminton-nett.
Og det var nok Ove som ville spille badminton, hos Ågot da.
Jeg var nok mer glad i å spille fotball og for eksempel kaste frisbee.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at Øystein Andersen og jeg, kom hjem, fra Brighton.
Så fikk jeg bo hos han, på Lørenskog, i en uke eller to da.
Før jeg dro til Ågot på Sand.
Vi spilte spill som Trivial Pursuit og et musikk-spørre-spill, i kjelleren, til Øystein og dem, på Hanaborg, i Lørenskog der da.
Vi spilte vel også mye Black Jack, tror jeg.
Det er mulig at Glenn Hesler hang der en del.
Jeg mener at det var på rundt den her tida, som jeg ble kjent med Glenn Hesler, fra Skjetten, gjennom Øystein da.
Så sånn var vel antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Foreldra til Øystein var ikke hjemme husker jeg, disse ukene.
Men Øystein sin kusine Anita, bodde i nabohuset der.
Hu skulle begynne å jobbe på cruiseskip, fortalte hu meg.
Familien hennes hadde også en slags sommerbolig vel, på Sand.
Og hu hadde tidligere jobba på Robsrudjordet Burger, og spandert gode, gratis burgere, på Øystein og meg der.
Så jeg visste godt hvem hu Anita var da.
Hu spilte fotball på et lag som het Kurland, fortalte hu meg.
Kurland hadde jeg aldri hørt om før.
Så da bare holdt jeg kjeft, da hu sa det, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trengte jo å vaske klærna mine, etter Brighton-turen da.
Og hverken Øystein eller jeg skjønte noe særlig av vaskemaskinen, til mora til Øystein.
Så jeg spurte hu Anita om hjelp da.
Og da ble alle de hvite klærna mine rosa, (husker jeg).
Så man burde ikke spørre hu der Anita, (kusina til Øystein), om hjelp til å vaske klær.
Det er nok helt sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sov på et rom, i kjelleren til Øystein og dem, disse dagene, husker jeg.
Øystein ville at jeg skulle lese en bok, som stod i en bokhylle, hos dem, som het ‘Tolv glass’.
Jeg syntes at det virka som en kjedelig bok, så jeg gadd ikke å lese så særlig mye i den.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Foreldra til Øystein abonnerte også på Svelvik Nytt, husker jeg.
(Ved siden av at de også abonnerte på Romerike Arbeiderblad vel.
Noe sånt).
Siden de hadde hus ute på Sand/Bergeråsen, antagelig.
Og den avisa var det sjelden jeg leste.
For det var ikke sånn at jeg abonnerte på den selv akkurat.
Men jeg pleide å lese den avisa noen ganger hos Øystein og dem da.
Når jeg fant den oppe i stua i første etasjen der da.
Hvor foreldra til Øystein vanligvis holdt til, når de var hjemme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein sitt favorittpålegg, det var forresten ost og skinke, og med majones oppå skinka igjen vel.
Noe sånt.
Noe jeg også begynte å spise en del.
Etter å ha sett Øystein spise det her da.
På 90-tallet osv.
Ellers lagde vi vel mye Pizza Grandiosa, som fryseren til mora til Øystein vanligvis var ganske full av vel.
Og vi drakk cola da, som dem vel også hadde mye av, tror jeg.
Og vi gikk turer til kiosken, ved Hanaborg togstasjon, en del ganger.
Hvis vi ikke gikk til Statoil-stasjonen, som lå like ved Lørenskog togstasjon da.
Denne bensinstasjonen tulla vi med, og kalte for ‘Statens Oljeselskap’, (noe jeg fant på da).
For jeg prøvde vel å være litt morsom jeg og da.
Siden Øystein alltid hadde så mange morsomme ord og uttrykk på alt mulig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein pleide noen ganger å ‘hoppe over skinna’, for å rekke toget, (ved Hanaborg togstasjon der).
Det er mulig at jeg også prøvde det en gang.
Det husker jeg ikke helt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein hadde også kjøpt seg en prosjektor, på begynnelsen av 90-tallet vel.
Noe som gjorde at han hadde egen kino, på rommet sitt.
Dette var en prosjektor, som han hadde kjøpt av et konkursbo, på Triaden-senteret, som lå på Skårer, et par kilometere unna der Øystein og dem bodde da.
Så han fikk kjøpt den prosjektoren, for noen ganske få tusenlapper da.
Og var kanskje en av de første i Norge, som hadde ordentlig hjemmekino.
Det er mulig.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Øystein hadde kallenavn på Triaden og, og kalte det senteret for ‘Tragedien’, siden det hadde gått konkurs, eller noe, da.
(Ihvertfall så hadde hotellet der gått konkurs, husker jeg).
Og Maxi, som reklamerte med å kalle seg ‘den trivelige kjempen’.
Den butikken kalte Øystein for ‘den utrivelige kjempen’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ble også kjent med en del av Øystein sine kamerater, siden jeg var såpass ofte på besøk hos han, i Lørenskog.
(Etter at han først hadde vært mye på besøk hos meg, på Bergeråsen da, noen år før det her).
Det var folk som Are, Tom Fachenberg, (fra Lambertseter), Glenn Hesler, Anita og Tom, (som seinere ble butikksjef, på Kiwi, på St. Hanshaugen).
Så det var etterhvert nesten som at jeg var like mye fra Lørenskog/Oslo kanskje, som fra Berger.
Jeg kjente ihvertfall folk fra Lørenskog og Abildsø da.
Og folk fra Drammen, Larvik og Tønsberg også da.
Så jeg kjente folk fra en del steder, etterhvert.
Selv om de fleste av disse for det meste var bekjente da, og ikke ordentlige venner/kamerater.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den dagen, som jeg skulle dra fra Øystein, og til bestemor Ågot, på Sand.
Så gikk jeg bort til Lørenskog togstasjon, en morgen, husker jeg.
Og jeg fikk jo nesten helt sjokk, (og trodde vel kanskje at jeg fortsatt sov), da jeg kom bort dit.
For da hadde noen malt Lørenskog togstasjon, i alle regnsbuens farger, (husker jeg).
Og dette tok det en stund, før jeg skjønte noe av.
Men det var visst sånn, at barne-TV-serien Sesam Stasjon, skulle spilles inn, på Lørenskog Stasjon da.
Så derfor hadde visst noen malt den stasjonen sånn da, (fant jeg ut seinere).
Selv om jeg nesten begynte å lure på, om noen hadde lurt noe LSD, (eller noe), inn i Pizza Grandiosa-en min.
(For å fleipe litt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom til Drammen, så møtte jeg Roger fra Fjell, tilfeldigvis, på Bragernes der.
Roger og noen kamerater, satt på en sånn båt/lekter vel, som lå i Drammenselva, like ved Bragernes Torg der.
Og jeg ble bedt om å ta en øl eller to da, sammen med Roger fra Fjell og en eller to av kameratene hans da.
Og han Roger fra Fjell, han skulle ha fest den dagen, sa han.
Så han ba meg med på fest, oppe på Fjell da.
Jeg hadde vel ikke sagt noen dag, til Ågot, for når jeg skulle reise dit.
Jeg tror at jeg nesten fikk lov til å komme og gå, som jeg ville, hos Ågot.
(Det var vel ikke langt unna, ihvertfall, tror jeg).
Så jeg bare heiv meg med på den festen da.
Og Roger dro meg med i en butikk, på Fjell, for å kjøpe øl, husker jeg.
Og så festa vi om kvelden da.
Roger bodde høyt oppe, i en blokk, på Fjell.
Og han hadde ei dame, i en leilighet, i en etasje under, eller noe.
Og jeg skulle kanskje hevde meg litt, siden jeg bodde i Oslo og hadde vært på ferie i Brighton, osv.
Så jeg lurer på om han Roger ble litt sur på meg, siden jeg liksom skulle hevde meg da.
Kanskje siden jeg var vant til å tenke på at jeg selv var bra da, etter å ha gått på den samarbeidsavtalen, i Drammen, året før, og siden jeg hadde vært en av de flinkeste studentene, på NHI, i Oslo, osv.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Dama til Roger, hu ville høre på the Kids.
Og det syntes også jeg, at hørtes kult ut, å høre på, etter at jeg hadde blitt litt brisen da.
Men han Roger, han tok bare den kassetten, og heiv ut fra ‘ørtende’-etasje, fra balkongen sin, hvor vi satt og drakk da.
Av en eller annen grunn.
(Sånn at den kassetten knuste mot asfalten, på en gangvei, (eller noe), nedenfor vinduet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu dama til han Roger, hu hadde også problem med telefonen sin, (eller noe).
Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen.
Så det var kanskje derfor jeg liksom ville hjelpe, og sånn, da.
Men da ble kanskje han Roger sur på meg, siden det her var dama hans da.
Så ville han liksom være den som skulle hjelpe da.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Med på festen så var det også en kar, som jeg kjente igjen, fra Gjerdes Videregående, (hvor jeg hadde gått, året før).
Og det var en kar, med lyst hår, og sleik, og som var liksom litt sånn ‘lang’ i trynet da.
(Han så litt russisk ut kanskje?
Hva vet jeg).
Han prata om det, på den festen, husker jeg.
At det var nok, at han bare viste trynet sitt, til noen rånere, (eller noe).
Også ville dem prøve å banke han opp da.
Men hvorfor folk ville banke han opp, bare fordi han viste trynet sitt.
Det veit jeg ikke.
Men han mente at det aldri slo feil da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dreit meg forresten ut litt, på festen der.
For jeg sa at det var kult å drikke Aass Fatøl igjen.
(Etter å ha bodd et år i Oslo og vært på ferie i England da).
Men da ble jeg retta på gitt.
For den øl-en, som jeg hadde drikki, ombord på den lekteren, i Drammen, (sammen med de her folka), tidligere den her dagen.
Den øl-en hadde visst også vært Aass Fatøl da, ble jeg fortalt.
(Og det hadde ikke jeg tenkt på da, når jeg sa det her).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Roger sa til meg, dagen etter, eller noe, at han brukte ‘High Hair’-hårgele-produkter.
Og lurte på om jeg også gjorde det.
Jeg svarte vel ingenting, for jeg hadde ofte problemer, med å få sveisen min, sånn jeg ville ha den.
Og det varierte fælt, hvilken type hårgele, hårvoks eller hårpomade, som jeg pleide å kjøpe, inne i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk sitte på med han Roger og faren hans, (eller noe), tror jeg.
Til ved Drammen Jernbanestasjon der vel.
Også tok jeg bussen til Ågot på Sand da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel også ei mørkhåra dame, med på den terrasse-festen, til han Roger, fra Fjell, (mener jeg).
Og det var ei som babla om at alle damer så pene ut i måneskinn, (eller noe).
(Mener jeg at det var).
Så dette her var altså en fest, som var i juli-måned, (når det var varmt da), og på en natt som det var måneskinn også da.
Så det var kanskje derfor at folk som han Roger fra Fjell, ble litt gærne, og kasta musikk-kassetter, ned fra 8.-10.-etasje, osv., på Fjell der da.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, hvordan ferieoppholdet mitt, hos onkel Runar og dem, i Son, var, denne sommeren.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg så vel forresten aldri han Roger fra Fjell igjen, etter dette.
Og dette var forresten en kar, som jeg tilfeldigvis hadde blitt kjent med, på skytebanen, på tivoli en gang, på Strømsø.
(Som hadde prata til meg, mens jeg stod og skøyt med luftgevær der da).
Et par år før det her da.
Om min søster Pia og hennes venninne Cecilie Hyde, de visste hvem han Roger fra Fjell var da.
(Husker jeg at de sa til meg en gang, uten at jeg vel hadde fortalt dem, at jeg kjente han Roger fra Fjell men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 2 – Kapittel 15: Enda mer fra skoleåret 1989/90
Det året jeg bodde på Abildsø, så brevveksla jeg litt, med hu Siri Rognli Olsen, som jeg hadde truffet, på Braemar, sommeren før.
Hu hadde babla noe om jing og jang, ombord på Braemar der.
Så da jeg var i Brighton, (eller om det var i London), så kjøpte jeg med en sånn jing og jang-pin, (med liksom stråler/tagger rundt da), for et pund, (eller noe), da.
I en sånn kul butikk/bod av noe slag vel.
En sånn lignende bod/butikk, som der Kenneth Sevland, hadde kjøpt Lenin og kommunist-pins-ene sine, da vi var på språkreise til Weymouth, sommeren 1986 da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen og ei venninne, med lyst hår, som også hadde vært på Braemar.
De skulle på the Alarm konsert, på Chatau Neuf, på Majorstua, like før påske, i 1990, (var det vel).
Studielånet mitt holdt på å gå tomt da, husker jeg.
Men jeg hadde halvårskort, og sånn da.
Så jeg trengte bare penger til mat.
Men jeg skulle til Ågot og dem, i påskeferien, så jeg regna med at jeg kom til å få litt hjelp der da kanskje.
Og jeg gikk også på sosialkontoret, på Ryen, og fikk sosialstøtte, i april, mai og juni, (var det vel).
Så jeg hadde nok vært innom der, (på sosialkontoret på Ryen), før de her trønder-jentene kom på besøk da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Caroline, (som hu vel het), hu skulle egentlig ligge over, hos en kar hu kjente, på Kolbotn vel.
Men han hadde fått seg dame, så det ble til at hu lå over hos meg, hu også da.
Jeg hadde spurt Gunnar Jorås, om det var greit, at jeg fikk to damer på besøk der, den og den helgen da.
Og det sa han at det var da.
Han hadde jo ‘gura’ sånn, da hu Lill Beate Gustavsen var på besøk der.
Og Berit og Gunnar Jorås, de gikk liksom så nærme da.
Dem hadde også vært inne på rommet mitt, i en ferie, enten når jeg var på Geilo eller på Sand.
Og støvsugd og sånn da.
Så privatlivet mitt var litt begrensa der.
Så hvis jeg skulle råde andre, som skal leie hybel, mens de studerer.
Så burde de ikke leie av noen som bor i det samme huset.
Det kan lett bli litt ‘svett’ da, vil jeg nå si.
Nesten som å få seg en ny familie.
Og er det noe en tenåring helst ikke vil ha.
Så er det vel kanskje en ny sånn ‘husvert-familie’ da.
En tenåring vil vel heller ha det litt morsomt og tulle litt med damene kanskje.
Men men.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Berit og Gunnar Jorås, de sa ikke noe på det her da.
At de damene skulle besøke meg.
Hu nabodama, hu hadde flytta ut, på den her tida.
(Kanskje hu hadde flytta sammen med han med Bobla, som pleide å dukke opp der, på lørdagskveldene, tippa vel jeg.
Noe sånt kanskje).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg brukte noen av de siste kronene mine, fra studielånet, på noe brød og italiensk salat, eller noe vel.
Sånne ting.
(Sånn at jeg hadde noe mat, å by de her damene da).
Også møtte jeg de her to damene da, på Oslo S. vel.
Hu Siri Eognli Olsen, kjøpte ei røykpakke til meg, (eller noe sånt), siden de fikk bo hos meg da.
Den første kvelden, så prata vi mest.
Siri Rognli Olsen sa en del forskjellig da.
Blant annet at det var mange damer i New York, som ville ha seg en au-pair-gutt.
Så hu lurte på om jeg ikke kunne tenke meg det.
Å bli au-pair, for en forretningskvinne, i New York da.
Det hadde jeg ikke tenkt på, for å være ærlig.
Det passet ikke inn i mine fremtidsplaner, som var å bli rik og vellykket og få meg en bra betalt konvensjonell jobb, og en fin kone, osv. da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen lurte også på det, om jeg visste hva det jing og jang-greiene, egentlig betydde.
Det gjorde jeg ikke, måtte jeg innrømme.
Dette var jo noe som hu selv hadde ‘hypet’, ombord på Braemar da.
Så det var jo bare noe jeg hadde kjøpt til henne, som en slags morsom greie da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siri Rognli Olsen, hu hadde også med lekseboka si, hvor det stod at hu angra, på å ha sagt nei til noen, en gang.
(Hu ville at jeg skulle lese i den boka da).
Hu så også gjennom brevene mine.
Og sa det, at ‘jeg finner meg ikke i at mine brev blir behandlet sånn’.
Fordi jeg ikke hadde spart på konvolutten, eller noe, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu Siri Rognli Olsen, hu fortalte også det, at en gutt hu visste om, hadde hatt sex med tolv damer, (eller noe), på en fest, oppi Trøndelag der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hu venninna hennes, var en god del mer attraktiv, enn hu det Siri Rognli Olsen var selv, (vil jeg vel si).
Venninna var slank og hadde lyst hår da.
Mens Siri Rognli Olsen hadde brunt hår og var kanksje litt mer ‘dundrete’ vel, (må man vel si).
Hu venninna var litt spesiell, for hu kalte seg for Caroline, (tror jeg det var).
Men Siri Rognli Olsen kalte henne for Viviann, (tror jeg at det var).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu venninna skulle kjøpe noe røyk, eller noe.
Og hu skulle ringe til noen.
Siri Rognli Olsen, spurte om jeg kunne følge henne da.
Det var greit for meg.
Hu var ganske fin hu venninna, syntes jeg.
Så det var helt greit liksom.
(Selv om det kanskje ble litt sånn, at hu venninna liksome måtte passes på da, syntes jeg nesten.
Det kunne kanskje virke sånn.
Som at hu Siri Rognli Olsen liksom var ‘sjefen’ hennes da.
Hvem vet).
Da hu Caroline og jeg, gikk ut av innkjørselen, til Berit og Gunnar Jorås der da.
Så sa jeg at ‘nå er det rett til høyre’.
(For å gå til Abildsø-kiosken der da).
‘Ja’, svarte hu Caroline da.
Også mente hu at jeg hadde sagt, at ‘nå er det rett i høyet'(!)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke så mye høy, på Abildsø akkurat, (som jeg visste om ihvertfall), så det ble det ikke noe av da, (for å si det sånn).
Etter at vi var i kiosken, så skulle hu også ringe, hu Caroline da.
Og da tok jeg henne med, til telefonkiosken, som var nede ved Folkets Hus der.
(Litt lenger ned i Dumpa der, enn der jeg bodde da).
Utafor telefonkiosken der, så stod hu Lene, som var i Abildsø-gjengen da.
Hu lurte på om vi ville komme på fest, hos hu Anne-Lise, seinere den dagen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg orka ikke å ha de to trønderdamene med på fest der nede, hos hu Anne-Lise da.
Jeg hadde tatt med Magne Winnem, på fest der, en gang.
Før vi dro på byen.
Mens vi hadde på oss dress, osv.
Og da hadde to vietnamesiske gutter, kastet stein, på Winnem og meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi blei hjemme, i hybelen min, den kvelden da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I hybelen ved siden av, så dukka det opp ei dame.
Som hadde svart på en utleie-annonse vel.
Hu liksom gjorde seg til, og oppførte seg promiskuøst da.
(Må man vel si).
Og inviterte meg vel inn på hybelen sin, og sånn.
(Noe sånt.
Selv om jeg hadde gjester).
Og hu banka vel på døra mi og sånn og, tror jeg.
(Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg unnskyldte hu nye hybel-dama litt, ovenfor de to jentene fra Trøndelag da.
(Selv om vel hu Caroline/Viviann bodde i Mjøs-regionen, tror jeg).
Og sa det, at hu dama kanskje ble litt rar, siden det speilet på badet, liksom var et sånt ‘selvmords-speil’ da, (mente jeg).
Hvor det var vanskelig å se bra ut da.
På grunn av noe med lyset, eller noe vel, kanskje.
Noe sånt.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Hu Caroline, hu imponerte, når det gjaldt musikk.
Hu mente at ‘In Between Days’, var en av de mest undervurderte sangene, til the Cure.
Og hu var også glad i sangen ‘Belfast Child’, av Simple Minds vel.
(Som dukka opp på MTV, eller noe, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Caroline var lidenskapelig the Alarm-fan da.
Og hadde brodert noe the Alarm-logo, eller noe, til Mike Peters, i the Alarm da.
Og vi hørte på en the Alarm-plate som jeg hadde kjøpt, (på Innova vel).
For jeg hadde jo sittet mye hjemme aleine, på 80-tallet, i Leirfaret 4B da.
Og noen ganger, så var det konserter, som ble visst, fra festivaler, og lignende, på norsk og svensk TV da.
Så jeg hadde hørt en del av the Alarm live da, på TV.
Og like spesielt sanger som ‘Where were you hiding When the Storm Broke’ og ‘the Stand’.
The Stand hadde en tekst som gikk sånn her ‘meet your maker’, (altså ‘møt din skaper’ da, tolket jeg det som).
Så jeg spurte hu Caroline da, om the Alarm var et kristent band.
De var kristne da, sa hu Caroline, men de profilerte seg ikke utad, som et kristent band, (sa hu videre da).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På lørdagen, så visste jeg de her to the Alarm-jentene hvor den billigste Maliks-en lå.
(Den bak Oslo City der).
Og vi spiste burgere der da.
Og vi handla også mat, (og/eller øl), på en Rimi, i Akersgata eller Universitetsgata, eller noe.
Ned mot fjorden der.
Hvor Magne Winnem seinere begynte å jobbe.
(Hvis det var var dagen før, at vi spiste burger, og handla på Rimi.
Det var det nok, forresten).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så viste jeg de her Alarm-damene, hvor Chateau Neuf lå da.
Chateau Neuf ligger i Bogstadveien, på Majorstua, og er et sted, som eies av studentersamfunnet, ved UIO vel.
Vi var veldig tidlig ute.
Jeg hadde ikke råd til billett, til konserten, men jeg hang der likevel da, sammen med de her damene da.
Og noen karer, som de kjente, fra Kolbotn, var også der.
De spilte the Alarm bootleg-kassetter, på en medbragt kassettspiller da.
Han gutten, som hu Caroline kjente, begynte å prate om det da, at han jo hadde fått seg dame.
Eller kameratene hans sa det.
Og forklarte at det var derfor, at hu Caroline ikke kunne få ligge over hos han da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle jo ikke på konserten, men jeg holdt de her jentene litt med selskap da.
Mens de ventet på the Alarm da.
Jeg ble sendt for å kjøpe nye batterier, til den her kassettspilleren da.
Noe jeg fant i en butikk, borte ved Majorstua T-banestasjon der vel.
Jeg kjeda meg også ganske mye der.
Og gikk inn på Musikkhøyskolen og så litt.
Og jeg gikk også bort på Politihøgskolen.
Og tulla med en som sikkert var purk, og spurte om han hadde fyr.
(En som var ute og jogga).
Jeg gikk også inn på Politihøgskolen, (fordi jeg kjeda meg ganske mye da, mens vi venta på the Alarm der da).
Jeg gikk ned i kjelleren og så litt på skytebanen der, osv.
Og jeg gikk inn ved kantina der.
Da spurte ei dame, hva jeg gjorde der.
Så da bare fant jeg på noe, må jeg innrømme.
Min fetter, Ove Olsen. fra Son.
Han hadde nemlig prata om, sommeren før, (eller noe), at han hadde lyst til å begynne på Politihøgskolen da.
Så jeg bare sa det, at jeg så etter fetteren min da, som het Ove Olsen.
(Enda han jo gikk på videregående, dette skoleåret da.
Men jeg måtte bare finne på noe da.
For hu dama, hu liksom ropte gjennom rommet der, til meg.
Så jeg kunne ikke begynne å fortelle en lang historie heller liksom, syntes jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også inne på Musikkhøgskolen der, og kikka litt såvidt, ved resepsjonen der da, (husker jeg).
Hvis det ikke var den Bibel-høgskolen da, (eller hva det akademiet heter igjen da).
Så det lå altså tre akademier, rundt ved Chatau Neuf der da, fant vi/jeg ut.
Det var Politihøgskolen, Musikkhøgskolen og en ‘Bibel-høgskole’ da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tilslutt, så dukka the Alarm opp der da.
Hu Caroline, hu ga det hvite tøystykket, som hu hadde brodert på, til han vokalisten i the Alarm, Mike Peters, da.
Mike Peters kjente henne igjen.
Hu var vel en av deres største fans antagelig vel.
Caroline kjefta litt på Mike Peters også, for hu syntes det, at den siste videoen deres, som vel het ‘Rain in the Summertime’, (eller noe sånt), ligna litt på en ‘7-up’-reklame da, som hu sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De kara fra Kolbotn, de ville at jeg skulle ta bilde av dem, sammen med en kul gitarist, (med mørkt hår), i the Alarm da.
Noe jeg gjorde da.
Men jeg tulla litt, og venta litt lenge da, med å ta bilde.
Siden jeg liksom også hadde gått og kjøpt batterier da, til den kassettspilleren deres da.
Og siden jeg ikke skulle på konserten liksom.
(Noe sånt).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hu Siri Rognli Olsen, hu sa det, til de Kolbotn-gutta, at de kanskje ikke burde spille bootlegs, sånn at bandet hørte det.
Men det blåste de Kolbotn-gutta i vel.
Hu Siri Rognli Olsen og hu Caroline da, (som vel bor i England et sted nå, tror jeg).
De hadde vært mye konserter før.
Broren til Siri Rognli Olsen var i miljøet, rundt Samfundet, (altså studentersamfunnet da), i Trondheim, (var det vel).
Ihvertfall så skrøyt hu Siri Rognli Olsen da, av at det var så kult, på Samfundet der da.
(Noe sånt).
Og broren jobba kanskje med noe nærradio, eller noe.
Ihvertfall noe med musikk vel.
Noe sånt.
Og vi hadde også gått og kikka på Innova, hvor jeg lot hu Siri Rognli Olsen, høre på en plate, som var med en gruppe, som het Red Flag der, som jeg hadde hørt på, mange ganger.
Men jeg hadde ikke så mye penger.
Så jeg hadde ikke kjøpt den plata enda da.
(Og navnet på gruppa, var vel også litt rart vel).
Og den plata syntes hu visst at var bra da.
Det er også mulig, at vi dro bort på Aker Brygge, på en plateforretning, som het Rock Shop, den dagen.
For jeg hadde sjekket for henne, at de hadde et Tones on Tail-album der.
(Mener jeg at det var).
Som hu bare hadde hørt to sanger fra vel.
(Et band som bestod av tidligere Bauhaus-medlemmer vel).
De sangene var ‘Lions’ og ‘Christian Says’ da.
Men Siri Rognli Olsen ble visst skuffa, (mener jeg å huske).
Når hu hørte på the Tones on Tail-albumet, hjemme hos meg, på Abildsø, på den fredagskvelden da.
For hu syntes ikke at resten av albumet var like bra da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
The Alarm-konserten, den varte til klokka 22-23, eller noe.
Så de Alarm-jentene, de var jo i området rundt Chatau Neuf der da, i cirka tolv timer kanskje da.
(Eller noe).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg skulle jo ikke på konserten.
Men jeg syntes at det var litt artig likevel, å se de medlemmene i the Alarm osv. da, som jeg hadde sett på konserter på TV, (og på musikkvideoer da), da jeg gikk på ungdomsskolen, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg hadde to andre avtaler, den dagen, husker jeg.
Jeg skulle møte Magne Winnem, og også besøke Lill Beate Gustavsen og dem da.
Som skulle ha noe reke-party, eller noe, borte på Grønland der da.
Hva som skjedde, resten av denne helgen, like før påske, i 1990 da.
Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet da, tenkte jeg.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 71: Mer fra CC Storkjøp
Jeg får ikke sove, før det jobbintervjuet i Gateshead, seinere idag.
Så jeg tenkte at jeg like gjerne kunne skrive litt mer, på Min Bok.
Det var aldri personalmøter, på CC Storkjøp.
(Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Bare noe jeg kom på.
Men men.
Våren 1989, (var det vel), så spurte Nils-Egil meg, om noe, når jeg kom på jobb, etter skolen, på Gjerde, en dag.
Om, siden jeg var fra Sand der, (han visste kanskje hvem farfaren min var, siden han var fra Nesbygda).
Nils-Egil lurte på om jeg visste hvem ei Gøril fra Høyen var.
Det var ei som hadde sendt dem brev, om sommerjobb.
Jeg var ikke vant til å bli spurt om sånt her.
Men jeg huska jo de jentene på Høyen.
Det var jo de 3-4 slanke og pene jentene, som hadde sett meg i øynene nærmest, da jeg var ny, på Berger.
I tredje klasse en gang vel.
Da jeg hadde gått bort til Ågot, etter skolen, for å spise middag en dag.
(Enda de gikk på barneskole i Svelvik.
Så de hadde kanskje vært og handla, i butikken til Oddmund Larsen.
Det er mulig).
Så da huska jeg de her 3-4 Høyen-jentene da.
Det hadde jo bare vært jenter, og ingen gutter.
Jeg visste ikke om noen gutter, som bodde på Høyen.
Og jeg hadde aldri sett de her jentene på Sand, ellers.
Jeg hadde aldri sett dem sammen med Geir Arne Jørgensen, for eksempel.
Så det smalt bare fra meg, (som ble litt overraska, over å bli spurt om noe sånt, for jeg trodde at sjefene der, kanskje var litt sure på meg).
At ‘det er en av de dydige jentene på Høyen’, eller noe.
Siden jeg bare hadde sett jenter fra Høyen da, og ikke gutter.
Og aldri hadde sett de jentene fra Høyen sammen med noen gutter.
Jeg regna ikke med at det var noe tull med henne liksom.
Jeg hadde aldri hørt om noe tull med hu Gøril ihvertfall.
Men nå var jo ikke jeg egentlig fra Sand da.
Jeg var jo fra Larvik og Bergeråsen.
Og Høyen og Sand var veldig forskjellig.
På den måten at Høyen-folk, de gikk på skole i Svelvik.
Og Sand-folk de gikk på skole på Berger.
Så Høyen kunne for meg nesten like gjerne ha ligget på månen.
Selv om det jo egentlig lå like bak hekken til Ågot der.
Jeg gikk aldri ned til de ‘jentene på gården’, som Ågot kalte dem.
Selv om Ove og dem gjorde det.
(Jeg hadde jo gått på ski, på jordet deres, da jeg var sånn 9-10 år.
Siden Ågot hadde sagt, at jeg kunne/burde gjøre det).
Men jeg var nå liksom fra Berger da.
Og var uvenn med Geir Arne, (og gjengen hans), på Sand.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde lyst til å bli kjent med de jentene fra Høyen.
Det var dramatikk nok, med Geir-Arne og dem, fra før liksom.
Så jeg holdt meg unna de jentene.
Hvorfor skulle jeg gå ned på gården deres?
De var jo aldri oppe på verkstedet ‘vårt’ liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem foreldra til hu Gøril var, det visste jeg heller ikke.
Det var ikke sånn at de på ‘nabo-gården’, (den tidligere gården til Lersbryggen, var det vel), pleide å dra til Ågot og drikke kaffe.
Det var ikke sånn at noen ganger, når jeg kom fram til Ågot, for å spise middag, etter skolen.
Så satt Gøril og søstera og mora der, og drakk kaffe og spiste kaker.
Nei, det var noe som aldri hadde skjedd.
Så dette kom litt bardus på meg, at Nils-Egil spurte meg om det her.
Så jeg svarte bare noe jeg kom på om det.
Men jeg hadde aldri hørt noe ‘dritt’ om hu Gøril.
Og jeg syntes det var litt artig, hvis hu skulle jobbe der.
Siden hu var fra like ved der Ågot bodde da.
Så derfor prøvde jeg å gi et såpass bra inntrykk av henne, ovenfor de andre som jobba der, som jeg kunne da, (uten å juge liksom).
Selv om jeg også ble litt paff, og litt flau kanskje, over denne nye oppmerksomheten. (og kanskje tilliten), så jeg svarte ikke så mye da.
Bare noen få, ganske keitete linjer, (var det vel), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gøril dukka opp der den sommeren da, og hu utstrålte alt annet enn dydighet, må man vel si.
Hu var jo den kåte dama, kan man vel nesten si.
Gøril hadde lappen selv, og jeg fikk sitte på med henne, i sommerferien.
For jeg fikk ikke så mye lønn, i juni/juli-måned.
Siden jeg ikke hadde jobba noe særlig, i mai-måned, grunnet russetid og eksamener da.
Så i juli-måned, så måtte jeg ofte haike hjem fra Drammen, husker jeg.
Kanskje fordi jeg hadde kjøpt røyk, for buss-pengene, som jeg hadde fått av Ågot.
Det er mulig.
Noe sånt.
Gøril satt på ‘Mother’, med Pink Floyd, husker jeg, mens vi kjørte, mellom Svelvik og Høyen vel.
Hu sa at det var en spesiell sang for henne da.
Så hu måtte bare sette på den, sa hu.
På bensinstasjonen på Rundtom, så hadde Gøril møtte en tidligere klassekamerat, eller noe.
En som var veldig kraftig, (ihvertfall i forhold til meg), må jeg vel si.
Og Gøril gliste fælt, og flørta med han da, (enda hu vel hadde type), husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Så jeg var litt bekymret, på om Gøril skulle vise seg å ikke være noe flink.
Sånn at jeg fikk mer kjeft, av de her sjefene, på CC Storkjøp da.
Men jeg tror at hu for det meste jobba bra.
Ihvertfall sånn som jeg husker det da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Gøril hadde sendt brev, til ‘ørten’ matforretninger, i Drammen.
For hu ville ha sommerjobb da.
Hva de dreiv med, nede på den gården deres, det veit jeg ikke.
Men jeg tror dem hadde noen hester der, ihvertfall.
(Mener jeg at Ove og Heidi og dem prata om).
Men jeg er ikke helt sikker.
Jeg mener det, at jeg har lest det seinere, at den gården også hadde eiendom i skogen, i bakkant av Drammensfjorden der.
Men jeg har ikke hørt dette helt sikkert.
Det er mulig at de bare kjøpte gården der da.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg trodde kanskje at Gøril ‘kødda’ litt med meg.
Siden hu satt på den ‘Mother’-sangen, når jeg satt på hjem med henne, en av de første gangene.
Og hu var jo liksom på en måte nabojenta, borte på Sand der, ihvertfall.
Så en gang, sommeren 1989, så må jeg innrømme at jeg kødda fælt med henne, (tilbake).
Jeg tenkte at jeg måtte være litt tøff jeg og.
I tilfelle hu hadde kødda med meg da, med den her ‘Mother’-sangen da, eller noe.
Så jeg skjønte at hu stod og skifta, etter at hu var ferdig å telle kassa, for kvelden.
Men likevel så gikk jeg bare rett inn i fellesgarderoben der da.
(Uten å banke på).
Og der stod Gøril, i bare tanga-trusa.
Skikkelig sexy dame, må jeg si.
Jeg tror ikke jeg har sett mange som har vært sett mer yppige ut, er vel kanskje det riktige ordet.
Hu hadde brunt, ganske langt hår vel.
Og var ganske høy.
Og hu var slank, og veldig smekker, må jeg si.
Hun var sommerbrun.
Og med yppige bryster, må man vel si.
I størrelse ‘B’ eller ‘C’ kanskje.
Noe sånt.
Samt et ganske pent ansikt vel.
Så det var et slående syn, må jeg nesten si, å se hu Gøril der, i bare tanga-trusa, i den fellesgarderoben der, på CC Storkjøp da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg prøvde å late som ingenting.
Jeg spurte henne om, ‘vil du at jeg skal gå ut eller?’.
‘Ser du noe du ikke liker, eller?’, svarte Gøril.
Jeg kunne ikke si det, at jeg gjorde det.
Så jeg tok det som et klarsignal, for at jeg fikk lov til å være der da, og skifte, sammen med henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg måtte liksom vise at jeg også kunne være litt tøff, syntes jeg.
Selv om Nancy hadde klaget til meg, for en lignende episode, i garderoben der, høsten før da, da jeg var ny der.
(Den første arbeidsdagen min, eller noe).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg fikk lov å prøve meg litt på gulvet, etterhvert der, våren/sommeren 1989.
Hu Førstedama fra Bergeråsen, hu tok over kassa mi.
Og sa at jeg måtte stable opp noen bokser, på en kvartpall vel.
Det var to forskjellige slag bokser.
Og hu forklarte meg det her, i kassaområdet da.
Så jeg misforstod det.
For jeg hadde satt et slag bokser, bak det andre slaget.
Men hu ville at jeg skulle sette de to slagene ved siden av hverandre da.
Så hu lo litt av meg da.
Og så måtte jeg gjøre det på nytt da.
Så sånn var det.
Nils-Egil, han kjefta fælt på meg, en gang, husker jeg.
Det her var vel etter russetida, tror jeg.
Han ville at jeg skulle ta over for han, når det gjaldt å stable sukker.
Han hadde kjørt en ny pall med 10 kg-pakker, med sukker, ut i butikken.
(Hvis ikke det var hvetemel da).
Jeg begynte jo da selvfølgelig å hive en og en 10 kg-pakke, med sukker, oppå de som var der fra før.
Men da fikk jeg den skyllebøtta, fra Nils-Egil da.
Det han ville, det var at jeg skulle ta bort den gamle pallen.
Og så sette den nye pallen, der den gamle hadde stått.
Og så hive oppå restene fra den gamle pallen, oppå den nye pallen.
Men jeg tok jo over det her, midt i arbeidsoppgaven, må jeg vel si.
(Virker det som for meg nå, ihvertfall).
Og hadde vel ikke fått noe opplæring på gulvet.
Ingen hadde forklart meg hva rullering, (det at de nye varene alltid skal være bakerst/nederst), betydde.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så da gikk det som det nesten måtte gå.
Når han dro meg dit fra kassa.
For å gjøre noe jeg ikke hadde fått opplæring i.
Da fikk jeg kjeft så det holdt, husker jeg.
‘Er du dum, eller’, sa vel han Nils-Egil da.
Mens en selger, eller noe, hørte på vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Noe som var litt rart forresten, det var at onkel Håkon, han ville at jeg skulle jobbe i butikk da.
(Enda faren min jo hadde babla om jobber med 300.000 i begynnerlønn, inne i Oslo.
Og enda jeg pleide å være en av de beste i klassen).
Jeg hadde aldri sett for meg det, at jeg skulle jobbe i matbutikk.
Men Håkon prata en gang om en gutt, fra Bergeråsen.
(En som ligna litt på Arnt Lund vel).
Om at han drømte om å jobbe i butikk.
Han hadde jobba på Prima, på Sand, ved siden av skolen vel.
Og han hadde nå fått butikkjobb, i Krokstadelva, eller noe, mener jeg at Håkon sa da.
Noe sånt.
(Dette var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, eller noe, tror jeg.
Noe sånt).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Da jeg var blakk, etter russetida, så spurte jeg en gang, hu Førstedama fra Bergeråsen.
Om jeg kunne få låne en tier av henne, til noe mat.
Det var ikke så mye mat, som man kunne få, for ti kroner.
Så jeg kjøpte noe sånn baconsvor da, eller noe.
På CC Matsenter da.
Bare for å få i meg noe.
Og da klagde hu Førstedama, husker jeg.
Når jeg kjøpte sånn dansk fleskesvor da.
(Eller noe).
At det var kanskje ikke noe bra kjøp, eller noe.
Jeg ville vel heller ha kjøpt meg en baguette.
Men de baguettene der, de kosta vel mer enn 10 kroner da.
For å si det sånn.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei dame fra Freia, dukka opp på CC Storkjøp der, en uke, våren 1989 vel.
Noe sånt.
Og jeg ble på en vakt, plassert til å stå sammen med henne, ute i Hallen, utafor CC Storkjøp der.
Og etter en time eller noe, så gikk hu hjem.
Og da stod jeg der aleine, i to-tre timer da.
Og hu Freia-dama, hu hadde visst blitt ganske imponert av meg.
For jeg hadde visst solgt ganske mye sjokolade da.
Men jeg hadde jo gått på Markedsføringslinja.
Så jeg var litt frekk, og brøyt opp en eller to sjokolader ekstra.
For å få fart på salget der da.
Og da spurte jeg alle da, som gikk forbi der da.
Om de ville ha en smaksprøve på sjokolade da.
Og jeg solgte vel sjokolade, for 3-4.000, mener jeg at det var.
(Noe sånt).
Og da hadde visst hu Freia-dama skrytt fælt at meg.
Noe sånt.
Så hu Freia-dama, hu ville at det skulle være meg, som skulle stå der, (ute i Hallen), også den neste dagen, som jeg skulle jobbe, den uka.
Men da syntes jeg kanskje at de ble litt vel mye, av det gode.
Så da var jeg kanskje ikke like ivrig, med å tilby smaksprøver da.
Det er mulig.
Det kom karer i 40-50-åra der, som spurte om ‘er det lovlig å ta en smak eller?’.
Så det blei litt spesielt, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hu Førstedama, fra Bergeråsen, hu lo fælt av meg igjen.
For jeg lurte på hvilket kassenummer, som jeg skulle skrive på skjema, når jeg solgte den sjokoladen uti der da.
‘Hallen’, sa hu Førstedama fra Bergeråsen da.
Og det skjønte jeg ikke helt.
Så jeg da hadde skrevet ‘Kasse: 1/2’, på det oppgjørsskjemaet da.
Og da lo hu Førstedama fra Bergeråsen fælt av meg da, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den måneden, som jeg hadde dårlig råd, på grunn av russefeiringa da.
Så hadde dem 10-kroners tilbud, ute i Hallen der.
Og da ble jeg satt til å stå aleine der, på en del vakter.
Og da hadde jeg ikke råd til bussen, (som vanlig, den måneden).
Så da må jeg innrømme det, at jeg rappa en tier, som jeg ikke slo inn på kassa.
(For å få råd til bussbillett hjem).
Som ei dame hadde lagt ved kassa der da.
For noe sånn plast-greier da, til 10 kroner da.
Det var ganske hektisk til tider, å stå og selge de 10-kroners varene.
De solgte mer enn sjokoladen, sånn som jeg husker det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, (en lørdag vel), så gikk Arnt Lund og jeg, bort til spiserommet, til CC Matsenter, for å ha matpause da.
Og da hadde jeg vært så røyksugen, så jeg hadde begynt å røyke.
Men Arnt begynte jo å spise.
Så da måtte jeg også begynne å spise, syntes jeg.
Så jeg hadde røkt og spist og drukket samtidig da.
(Noe sånt).
Og da fikk jeg høre det, fra ei brunette, (i midten av 20-åra vel), fra CC Matsenter der da.
(Ei som fulgte med på oss da).
At ‘på Storkjøp, der røyker dem og spiser dem samtidig der’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg tulla med Arnt Lund litt en gang der og.
Jeg chatta med han om noe greier, mens vi gikk inn på lageret der, eller noe.
(Arnt Lund ble etterhver sjef der, så han skulle kanskje forklare meg hvordan jeg skulle gjøre en arbeidsoppgave der da, eller noe).
Det var sånn at jeg kopierte en vits fra Billy, eller noe.
Det var kanskje angående at faren min hadde solgt leiligheten.
Hva vet jeg.
(Eller dette hendte vel før det igjen, så det var nok om noe annet).
‘Det er frukostrerende’, tulla jeg, (som i den Billy-vitsen jeg hadde lest da, et år eller to før det her kanskje da).
‘Frustrerende, mener du?’, sa Arnt Lund da.
(Så han sa også det samme, som i den Billy-vitsen faktisk).
Så da tok jeg rute tre.
Og der var:
‘Ja, det og’.
(Dette her var Nullet, eller hva han het, som var litt dum da, i Billy).
Og Arnt begynte å knise litt vel.
Og jeg lot som ingenting og som at jeg var helt idiot da.
Så jeg vet ikke om Arnt noen gang skjønte at jeg kødda.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Det var også en som het Harald, som jobba der.
Han gikk på Handelsgym, tror jeg.
(Hvis jeg husker det riktig da.
Kanskje han gikk på St. Halvards videregående, i Lier, eller noe?
Ved nærmere ettertanke).
Drammen Handelsgym, det lå på Strømsø-sida, (mener jeg).
Og det var vel noe lignende av Gjerde da.
Men Gjerde hadde best rykte, i klassen min, på Sande Videregående.
Gjerde ble vel nesten støtt nevnt der.
(Som en bra skole da.
Kanskje av Snorre Skaug, for eksempel).
Men jeg hørte vel aldri at Drammen Handelsgym, ble nevnt der.
Og jeg vet ikke om de hadde datalinje der heller.
Men Gjerde hadde vært privat handelsskole da.
Men på slutten av 80-tallet, så var vel de her skolene nesten like, i pensumet, vil jeg nok tippe på.
Begge de to skolene, (som begge lå i Drammen Sentrum, på hver sin side av elva da).
De tilbydde begge utdannelse innen Handel og Kontor da.
Man ble blåruss på begge de to skolene da, for å si det sånn.
Så man kunne vel nesten litt se det, at i gamle dager, så var Strømsø og Bragernes to forskjellige byer faktisk.
Det er mulig.
Berger lå jo på Strømsø-sida.
Mens Gjerde lå på Bragernes og Oslo-sida da.
Så det var nesten som at jeg begynte på skole i Oslo, kan man kanskje si, dette skoleåret da.
Etter å ha gått to år, på en litt bortgjemt skole da, i Sande, hvor det ikke fantes butikker, eller noe, i nærheten da.
Så det var litt av en overgang, må jeg vel si.
Selv om jeg var vant til å gå litt rundt i Drammen Sentrum og se på data og elektronikk-varer og videofilmer, (som jeg pleide å leie og ofte kopiere da, siden ‘jeg’ hadde både video og videokamera), og sånn da.
Siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk.
Og siden jeg kjente Kjetil Holshagen, som var fra Drammen, og som noen ganger fikk meg med på å skulke ungdomsskolen en dag da, og dra inn til Drammen.
For eksempel på et års dagen, (var det vel), for Gågata da.
(Eller om det var for Risto-senteret).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Det hendte også at det gikk en slags alarm, på slutten av dagen, på CC Brakerøya.
Og da satt vaktmesteren på en kassett, noen ganger vel.
Eller det hendte at vi fikk bombetrusler der.
Så vi måtte gå ut da.
Noe sånt.
Og da måtte vi bare la kassa stå igjen i butikken, husker jeg at han Nils-Egil sa da.
Men jeg låste vel ihvertfall kassa, tror jeg.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Roger fra Fjell, han var også bortom CC Storkjøp, og hilste på meg der, en gang, husker jeg.
(Kanskje for å låne en videofilm, eller en kassett, eller noe.
Eller kanskje jeg hadde lånt noen penger.
Eller at han kanskje hadde lånt noen penger.
Vi pleide jo noen ganger å spille dart og drikke øl, på den puben, ved Gjerdes Videregående der da).
Og Roger fra Fjell.
Han klagde seinere til meg.
(Eller om han sa det til en kamerat, mens jeg var der).
På at han syntes synd på kundene, på CC Storkjøp, som måtte se på ‘det kjedelige trynet til Erik’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men man falt liksom inn i en slags trance, mens man satt i kassa, syntes jeg.
Man ble jo som bundet til kassa, i 2-3 timer kanskje.
Og jeg satt vel der nesten som hypnotisert kanskje, og slo inn varene, for kunde etter kunde da.
Mens jeg ventet på at de 2-3 timene skulle bli ferdige da.
Sånn at jeg kunne ta meg en 5-minutter pause eller en spisepause da.
Så det var ikke sånn at jeg jobba på CC Storkjøp fordi at jeg syntes at det var morsomt, eller noe.
Det var sånn at det var for å tjene penger da, siden jeg var russ og sånn da.
Og faren min sitt verksted, Strømm Trevare, hadde vel gått konkurs, tror jeg.
(Mener jeg at faren min sa, ihvertfall).
Noe sånt.
Og Vannsengbutikken i Drammen, den var det kanskje litt uklart for meg, hvem som eide.
Jeg trodde kanskje at den var Haldis sin.
(Og det vet jeg ikke sikkert nå heller, hvem som eide den butikken, på papiret.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg spurte jo også faren min, om jeg skulle ta opp studielån, etter jul, dette skoleåret.
For jeg visste at faren min hadde det vanskelig økonomisk da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg måtte jo kjøpe vifteovn og sånn, til Leirfaret 4B, husker jeg, dette skoleåret.
Og mat til Pia og meg.
(Som reger Trøndersodd-hermetikk, eller Pizza Grandiosa, fra CC Storkjøp da.
Som jeg lagde når jeg kom hjem fra jobb, i 22-tida kanskje.
Og som Pia kanskje også spiste litt av vel.
Ihvertfall hvis det var sodd, tror jeg).
Fred Bing, (fra klassen, på Gjerdes Videregående).
Mora hans, hu jobba som sånn ‘Mystery Shopper’, (eller noe), fortalte han meg.
De kjøpte bare noe hermetikk, (eller andre tørrvarer, som ikke ble lett ødelagt da), og la bare pengene der, og gikk.
(For å sjekke om kassereren slo inn pengene på kassaapparatet da).
Fortalte Bing meg.
Likevel var det noe rart som hadde skjedd der.
For jeg begynte å engste meg litt, for som jeg trodde kunne ha vært noe ‘Mystery Shopper’ da, (eller noe).
Eller ‘kassakontroll’ da, husker jeg, at jeg prata med Bing om da, i en datatime vel, når vi satt i kafeteriaen på Risto-senteret der vel.
Noe sånt.
(Siden vi ofte ble raskt ferdig med dataoppgavene da.
Eller det kunne ha vært at vi skulka en time.
Eller om vi hadde spisefri.
Hvem vet.
Det var ganske fritt, på datalinja.
Karlsen var sjelden i datasalen, for å si det sånn.
Han satt mest i klasserommet).
‘Jeg har jo fortalt deg om hvordan de som sjekker kassererne jobber’, fortalte Bing meg da, husker jeg.
Men men.
Så noe krøll var det nok på CC Storkjøp.
Selv om jeg ikke husker nøyaktig hva det var, (som var årsaken til at Bing og jeg pratet om det her da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Thorgills, som jobba der, han var fra Lier vel.
Og han var Nils-Egil sin favoritt-medarbeider, tror jeg.
Han gikk jo på Gjerde, og jeg hadde Matte-valgfag sammen med han.
Selv om vi ikke satt sammen der, eller noe.
Jeg satt sammen med Andre Willassen vel.
Og Thorgills satt sammen med hu jenta med lyst hår der da.
(Også fra Lier da).
Som hadde ‘velkommen i det grønne sa jenta, hu strødde persille i senga’, på russekortet sitt da.
Hu som inviterte meg på en russefest, som det bare var Lier-damer på vel, en gang, i russetida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Litt etter at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp.
Så begynte også en som het Robert, å jobbe der.
Robert var et år eldre enn meg vel.
(Noe sånt).
Han hadde en leilighet, (eller hybel), like ved CC Storkjøp der.
Og i en spisepause, så inviterte han meg med, hjem til seg, for å spise.
Han hadde en avtale, med ei av de damene, som jobba på Narvesen der.
Om at han kunne få låne VG og/eller Dagbladet, av dem, i matpausen da.
Jeg trodde han mente at den avtalen også gjaldt meg.
Så jeg også lånte en avis der da.
Men når vi kom opp til Robert der da, for å spise.
Så sa han til meg, at jeg måtte være forsiktig med å ta aviser der da.
(Noe sånt).
Så den avtalen gjaldt visst bare for han da, skjønte jeg.
Men det skjønte jeg litt seint da.
Så det er mulig at han nå sier at jeg rappa en avis der, eller noe.
Hvem vet.
Siden han var litt vel lett å misforstå, må jeg vel si.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var kanskje også en litt vel rar avtale.
Hvorfor gjaldt den avtalen kun for en CC Storkjøp-medarbeider?
Men ikke for den andre?
Nei, det var vel kanskje litt rart.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Sommeren 1989, etter at både Pia og Cecilie Hyde, og meg selv, hadde kommet hjem fra ferie, fra Amsterdam og Spania, (når det gjaldt Pia og Cecilie), og fra Brighton, (når det gjaldt meg).
Så prata jeg med kollegene mine på CC Storkjøp da.
En dag på jobben, når det var ganske stille, i fellesferien vel.
(Det var Henrik, Harald og Robert vel).
Og jeg fikk med dem da, på å bli med ut på byen, i Drammen.
Etter jobben, en lørdag da.
Dette var vel en slags bursdagsfest, for meg, mener jeg.
(Dette var vel rundt da jeg fylte 19 år, mener jeg.
Altså rundt 25. juli 1989 da).
Jeg tok med Pia, og muligens Cecilie Hyde.
(Jeg husker ikke helt om Hyde ble med.
Eller jo, det gjorde hun vel).
Pia og jeg, vi bodde jo borte hos Ågot, denne sommeren.
Og det gjorde delvis Cecilie Hyde og, (må man vel si).
Hu hang der en del om dagene, ihvertfall.
Selv om hu vel ikke overnatta der, så ofte, tror jeg.
(Som hun hadde gjort, i Leirfaret 4B, noen månender før).
Men men.
Borte hos Ågot, så klagde Pia til meg, om at jeg måtte huske å også barbere halsen min, husker jeg.
Da sjekka jeg halsen min.
Og da så jeg at jeg hadde fått noen sånne lange, svarte fjoner, (eller hva det heter).
Jeg hadde visst fått noen slags ganske så lange, svarte hårstrå da.
Fordelt utover halsen da.
Som jeg ikke hadde lagt merke til før.
Men som Pia fortalte meg om da.
Så etter det, så begynte jeg også å bruke barbermaskinen på halsen, husker jeg.
Men jeg tror jeg fikk noen sår, på halsen, fra barbermaskinen.
For huden på halsen, var ganske tynn da.
Fant jeg ut.
Den lørdagskvelden da.
Etter at jeg barberte meg og sånn, så tok Cecilie Hyde, Pia og meg, bussen inn til Drammen da.
Vi dro på den kinarestauranten, på CC Brakerøya der da.
(Siden dette var, (en slags), CC-fest da).
Jeg vet ikke om Pia og Cecilie gikk så bra overens, med Robert, Harald og Henrik.
Jeg tror at Cecilie Hyde forlot festlaget, ihvertfall.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Cecilie hadde jo klaget til meg, da hun bodde hos ‘meg’ i Leirfaret 4B.
På at hun og Pia ikke hadde fått treffe kameratene mine.
(Selv om jeg jo hadde fått treffe vennene til Pia, i Lyche/Depeche-gjengen da).
Men nå fikk ihvertfall Pia og Cecilie Hyde treffe tre kolleger av meg, fra CC Storkjøp da.
Så Cecilie Hyde ble kanskje litt flau, siden hu hadde vært litt frekk, mot meg, noen måneder før da.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Vi dro så på diskoteket Blix, på Strømsø.
Her drakk vi, og jeg møtte såvidt, ei litt lav medruss-dame vel, fra Gjerde, som vel jobba i bokhandelen, på Gulskogen Senteret, mener jeg å huske.
Jeg kjøpte noen raketter, på Gulskogen-senteret, like før nyttårsaften, dette skoleåret vel.
Kanskje det var da Christell ville ha meg med på jobben sin der, på Casa, da hu viste meg hvordan hu telte kassa der.
Hva vet jeg.
Jeg mener at jeg da, (eller en tidligere gang), så hu litt lave dama da, på bokhandelen på Gulskogen-senteret da.
Og at jeg da vel kjente henne igjen da, som medruss vel, fra Gjerdes Videregående.
Noe sånt.
(Hvis jeg ikke tar helt feil da).
Hu dama sa vel hei til meg, tror jeg.
Og jeg sa vel hei tilbake da.
Festlaget ble vel oppløst litt, etterhvert, tror jeg.
Pia og jeg må vel kanskje ha ligget over, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, hvis jeg skulle tippe.
Jeg tror neppe at vi rakk den siste bussen hjem, hvis jeg skulle gjette.
(Men dette husker jeg ikke hundre prosent sikkert).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Nancy ble forresten skikkelig misunnelig på meg, sommeren 1989, husker jeg, på CC Storkjøp.
Jeg hadde nemlig kjøpt meg en hvit Levis t-skjorte, i Brighton.
En som var veldig populær der da.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
En hvit Levis t-skjorte, med rødt og svart trykk på da.
‘Alle har så kule t-skjorter unntatt meg’, sa Nancy, i garderoben der da, mener jeg å huske.
Noe sånt.
(Jeg hadde vel den t-skjorta på meg, under den røde CC Storkjøp-frakken, som jeg fikk der vel).
Jeg haika også mye, med Gøril og dem, i juli-måned, sommeren 1989.
Siden jeg var blakk etter russetida da.
Det var ofte Gøril sin type, (som jeg egentlig ikke visste hvem var), som kjørte.
Og lillesøstera til Gøril, pleide også ofte å sitte på da.
(Av en eller annen grunn).
En gang, som Gøril jobba samme skift som meg.
Så fikk jeg ikke lov til å sitte på med dem.
For dem skulle et eller annet da.
Så jeg begynte å gå i retning Svelvik.
Og da jeg hadde gått i fire-fem kilometer kanskje.
(Mens jeg haika da).
Så dukka Gøril og dem opp da.
De kom kjørende fra Drammen da.
Og da fikk jeg lov til å sitte på med dem likevel.
Så det var litt spesielt, husker jeg.
Jeg hadde jo lånt 300 kroner, av Ågot, i russetida.
Så jeg fikk vel ikke låne noen særlig fler penger av henne, tror jeg.
(Annet enn til bussen vel).
Ågot smurte også matpakke til meg, hver dag, denne sommeren, husker jeg.
Og jeg jobba vel 9-16 vakter, hver dag, tror jeg.
Noe sånt.
(Unntatt i tre ferieuker, var det kanskje).
Og jeg kom vel aldri for seint, denne sommeren, (tror jeg).
(Ihvertfall ikke de dagene jeg bodde hos Ågot.
Jeg kom nå på, at under Svelvikdagene, så bodde jeg hos Cecilie Hyde.
Og da sa Hyde det, (til meg), at ‘mor’ vekker deg.
For jeg skulle jobbe dagen etter.
(En lørdag).
Men ingen vekte meg.
Og Ågot ringte dit, og kjefta på meg da.
Så Hyde tulla fælt da.
Hu skrønte vel, må jeg vel si.
Enten det, eller så glemte ‘mor’ å vekke meg.
Så jeg fikk kjeft igjen da, av butikksjef Karin Hansen.
Siden jeg hadde kommet så seint på jobb da.
For bussene uti der, de gikk bare annenhver time, (på lørdagene ihvertfall).
Og det tok jo nesten en time, inn til Drammen, med bussen og.
Så jeg var vel ikke på jobb før klokka 12-13 kanskje.
Enda jeg skulle ha begynt klokka 8-9 vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
For Ågot vekte meg da, en time kanskje, før bussen gikk.
Og jeg fikk frokost og kanskje også kakao da.
Og matpakke da.
Og ble minnet om at nå måtte jeg gå da.
For å rekke bussen.
Så Ågot var flink som husmor, må man vel si.
Hu var vel nesten som en mor for meg, innimellom, (som denne sommeren), må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det siste dagen min, på CC Storkjøp.
(For jeg skulle jo begynne å studere, på NHI, i Oslo, mandagen etter dette da.
Dette var nok da rundt 15. august, 1989 da.
Noe sånt).
Så var hu Førstedama, fra Bergeråsen, rimelig sur på meg, (mener jeg å huske).
Siden jeg skulle slutte kanskje.
Jeg sa hadet vel.
Også klarte jeg å glemme igjen walkman-en min, husker jeg.
Så jeg måtte gå inn på kontoret en gang til, for å hente den, husker jeg.
Så tok jeg vel bussen hjem, tror jeg.
For jeg fikk jo lønning igjen, i slutten av juli da kanskje.
For timene mine i juni da.
Så jeg hadde penger fra rundt 20. juli vel.
Men de første par ukene i juli, (etter at jeg kom hjem fra Brighton), så hadde jeg dårlig råd da.
Siden jeg hadde hatt fri i russetida da, og ikke jobbet noe i mai da.
Samtidig så ville jeg ikke prate så mye, med faren min.
På grunn av det som skjedde i Kristiansand.
At Pia og Christell sa det, at faren min hadde fingra Pia, som lita jente.
Og jeg likte heller ikke den måten som faren min hadde ordna flyttinga, fra Leirfaret 4B på.
Ikke nok med at jeg hadde måttet bo alene fra jeg var ni år.
Og ikke nok med at mange ting jeg hadde, (som minner fra barndommen min og oppveksten min), hadde blitt borte, under den ‘fylle-flyttinga’, til faren min og Erik Thorhallsson.
Jeg måtte også bli med faren min opp, til den nye eieren, av Leirfaret 4B, som prata til meg om, at det ikke hadde blitt utført bra renhold der, eller noe.
(Jeg lurer på om det var en purk?).
Jeg vet ikke hvem han nye eieren var.
Og han skjønte vel ikke det, at jeg hadde måttet bo alene der, fra jeg var barn.
Og hadde blitt utsatt for omsorgssvikt og var i sterk opposisjon da, til faren min og Haldis.
(Noe vel også farmora mi Ågot var, må jeg vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så derfor så ville jeg vel ikke be faren min om penger da, på den her tida, når jeg hadde dårlig råd, etter russetida og Brighton-turen da.
Det mulig.
Noe sånt var det kanskje.
Harald han hadde en moped, eller scooter, som han kjørte med, til jobben, på CC Storkjøp.
Jeg fikk lov til å prøve den, en gang, etter jobben da, sommeren 1989 vel.
Og kjørte rundt på parkeringsplassen, på CC der da.
Men jeg var ikke så vant til å kjøre moped.
Men jeg kræsja ikke, ihvertfall da.
Så det var litt morsomt, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg møtte også Harald og også Robert, et par ganger, etter at jeg flytta til Oslo.
Begge de møtte jeg på diskoteket Radio 1 Club, i Storgata da, i Oslo.
Og jeg veksla noen ord med dem da.
En gang, når jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand, en helg.
Mens jeg studerte i Oslo.
Så dro jeg innom CC Storkjøp da, en lørdag, for å hilse på folka der.
Arnt Lund ble forbanna, da han så meg.
Og spurte om jeg kunne jobbe den dagen da.
(Mens han liksom freste fram ordene da.
Må man vel si).
Men jeg hadde jo slutta der, noen måneder før.
Så jeg kunne jo selvfølgelig ikke jobbe.
Ågot venta vel også på meg, ute på Sand da.
Så jeg kunne ikke tulle, med besøkstidspunktet, så mye, syntes jeg.
Jeg var ikke så ofte på besøk, på Sand liksom.
Så hvis jeg hadde dukket opp der alt for seint.
Så ville det nok vært uhøflig, må man vel si.
Dette var jo bare et besøk, hos Ågot, som varte fra lørdag til søndag da.
Så da kunne jeg heller ikke dukke opp der for seint, syntes jeg.
Men Arnt hadde blitt leder der da.
(I mellomtiden).
Og var sinna da, skjønte jeg.
Så jeg bare kom meg ut av butikken igjen.
Rimelig sjokka da, (må jeg nok si).
Og det var den siste gangen, som jeg var på CC Storkjøp da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del som skjedde, sommeren 1989, før jeg flytta til Oslo, for å studere, i slutten av august-måned.
Og jeg skal prøve å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Hu Førstedama fra Bergeråsen.
Hu ble også sur på meg.
Fordi jeg dro for tidlig på ferie, mente hu.
Jeg dro en uke til Brighton, rundt 18. juni vel.
(Fordi Cecilie Hyde hadde dratt meg med til et reisebyrå, i Drammen.
For hu ville at jeg skulle dra til England, samtidig med at hu og søstera mi dro til Amsterdam og Spania da).
Det var hu Førstedama, fra Bergeråsen, som hadde fått ansvaret, for å sette opp ferie-bemanningen.
Men jeg vet jo det fra å ha jobbet som butikksjef selv, i Rimi.
At man kan ikke vente helt til siste halvdel av juni, med å godkjenne ferieuke-ønsker.
Da blir det jo umulig, å dra på ferie, den første uka, etter skoleslutt da.
Det går jo ikke an, mener jeg nå.
Men jeg fikk kjeft igjen, husker jeg.
Siden jeg hadde dratt på ferie.
Før CC Storkjøp hadde fått godkjent ferielista da.
Men jeg mener nå, at dette må sies å ha vært CC Storkjøp sin feil.
Siden dem var så treige med å sette opp ferie-bemanninga da.
Jeg var treg selv, noen ganger sikkert, med å lage sånne lister, da jeg jobba som butikksjef i Rimi.
Men jeg skyldte vel ikke på bemanningen, sånn som jeg husker det.
Og jeg ble jo dratt til det reisebyrået da, av hu Cecilie Hyde da.
Som maste fælt da.
Ellers så hadde jeg vel ikke dratt til England, i det hele tatt, den sommeren, tror jeg.
Så det her var vel ikke bare min feil, at det ble krøll, mener jeg.
Jeg syntes det var litt urettferdig, å få kjeft, fordi jeg ville ha ferie, den første uka etter at skolen slutta.
Det er vel ganske vanlig, vil jeg tippe på, at noen folk vil ha ferie da.
Jeg jobba jo også bare som ekstrahjelp.
Men men.
Men jeg husker at hu Førstedama babla noe, om noe sånt da, for å være ærlig.
At hu skulle fylle ut ferielistene.
Og at jeg måtte vente, eller noe.
Men jeg hadde jo bestilt billetter.
Så jeg kunne jo ikke vente, til etter at ferja til England hadde gått da.
Det ble ihvertfall noe krøll der da.
Jeg mener at jeg ikke gjorde noe galt.
Men at CC Storkjøp var treige med å få ordnet med ferie-bemanningslister da.
Sånn som jeg kan skjønne det.
Så det var vel kanskje litt urettferdig, syntes jeg nå.
At jeg fikk kjeft for det her da.
At jeg tok den første ferieuka mi, allerede fra 18. juni da, eller noe.
Det er vel ikke sånn, at det egentlig er noe galt, tror jeg.
Ifølge arbeidsmiljøloven, osv.
Man må jo ha litt tid, for å bestille feriebilletter osv.
Så sånne lister burde godkjennes før i slutten av juni, vil jeg si.
Så her tulla nok CC Storkjøp litt, vil jeg nok si.
(Hvis jeg husker det riktig da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok – Kapittel 32: Mer fra niende klasse
Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så har jeg kommet på en del mer, som også hendte, det året jeg gikk i niende klasse da.
Jeg mener det var dette skoleåret, at Christell plutselig dukka opp, i leiligheten hvor jeg bodde, i Leirfaret 4B da.
Og spurte meg om noe rare greier.
Den første gangen så dukka Christell plutselig opp i leiligheten min, og sa at Ditlev hadde fortalt henne at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt i senga si.
Jeg svarte bare at ‘Ditlev juger’.
Dette fordi at jeg visste det, (fra skolen osv. Og jeg hadde kanskje fått mine første ejakulasjoner av sædceller selv, på denne tiden, jeg husker ikke nøyaktig når det var), at sædceller, de var så små, at man kunne ikke se at de svømte.
(Annet enn i mikroskop).
Så derfor skjønte jeg at det Ditlev hadde sagt var jug da.
(Hvis ikke Christell jugde da).
Så sånn var det.
En annen gang, så dukka Christell opp i leiligheten min, og spurte om det var sant, at Linda Moen, i klassen min, hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjerte.
Jeg svarte det, at det visste jeg ikke.
Så sånn var det.
Det er også mulig at dette var mens jeg gikk åttende klasse også.
Det er mulig.
Men men.
I vannsengbutikken i Drammen, så hadde faren min og Haldis ansatt ei lyshåret dame, i begynnelsen av 20-årene, som noen ganger jobbet med å selge vannsenger, for dem.
Hu hadde en såkalt pasjeklipp-frisyre.
Og plutselig en dag, så kom Christell opp til meg, i Leirfaret 4B, og viste meg det, at nå hadde hun også fått seg pasje-frisyre da.
Jeg trodde det var ‘apache-frisyre’ Christell og dem sa.
Så jeg ble litt sur.
Så sånn var det.
Christell bare løp ut igjen, og ned til Haldis vel.
Noen ganger, så hendte det, at jeg fikk Stefan og Daniel på døra.
De sykla til meg, av en eller annen grunn.
Hvis det skjedde noe spesielt.
Den første gangen, så sa dem fra til meg, at onkelen min, Håkon, gikk ned Havnehagen arm i arm, med storesøstera til Gry Stenberg, nemlig Hege Stenberg.
Hege Stenberg var bare et eller to år eldre enn meg, så jeg syntes det nesten var som at onkel Håkon gikk inn på ‘mitt område’, (eller hva man skal si da).
Noe sånt.
Så jeg bare gikk å la meg, for kvelden.
Dette var en lørdagskveld da, og det var fest hos Haldis, hvor også onkel Håkon var vel.
Men så hadde han og Hege Stenberg sneket seg til en liten ekspedisjon, (eller noe), opp til onkel Håkon og dem sitt hus da, et stykke lenger opp i Havnehagen.
(Sånn virka det for meg ihvertfall.
Men men).
Så hadde Stefan og Daniel, spredd til andre folk, at ‘Erik har gått og lagt seg’.
Noe sånt.
Og da kom faren min opp, og prøvde å få meg til å stå opp da.
Men jeg syntes dette med onkel Håkon, var så flaut, så jeg ville ikke stå opp da.
Ihvertfall ikke på en del timer vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Hvorfor Stefan og Daniel dukka opp på døra mi.
Det veit jeg ikke.
Om det var for å erte, eller hva det var.
Hvem veit.
Men en gang, så kom dem på døra mi, og fortalte meg det, at Ditlev og Geir Arne, hadde med seg tannpasta, og skulle kline, med Gry Stenberg, søstera mi Pia og Christell, ved Ulvikstien, eller noe.
Så da kom jeg meg ut av depresjonen min, (må jeg vel nesten kalle det).
Og tok på meg noen joggesko.
Og gikk opp i Ulvikstien da.
Og fant Ditlev og Geir Arne, som gikk etter de her tre jentene da, (som jeg hadde klina med to av, nemlig Christell og Gry. og den tredje, Pia, var søstera mi da).
Så jeg fulgte etter dem.
Dem stoppa ovenfor huset til Haldis.
Og Ditlev stod der med tannpastaen da.
Men han turte ikke å spørre noen om å kline.
Jeg ville følt meg litt dum, hvis Ditlev hadde klint med en av dem, og jeg bare hadde stått og sett på.
Så jeg begynte å kline med Gry Stenberg, (som jeg hadde klint med ihvertfall en gang før da).
Mens de andre bare stod der.
Og da turte ikke Ditlev å spørre Christell eller Pia om å kline da.
Dette var vel mens vi gikk i sjuende klasse, eller noe, kanskje.
Men seinere så kom jo Christell på døra mi, og fortalte om at Ditlev hadde sagt at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt, i senga hans.
Så Ditlev var tydeligvis ‘på’ Christell og Pia og dem seinere og.
Så sånn var nok det.
Men Stefan og Daniel kom ikke mer på døra mi, etter det her, som jeg kan huske, ihvertrfall.
Så sånn var det.
Men men.
Mens jeg gikk i niende klasse, så sa plutselig faren min det, at jeg måtte bli med en ‘haug’ av jenter/damer, til Gøteborg, på busstur.
Dette var vel om våren, mens jeg gikk i niende klasse, mener jeg.
Altså våren 1986 da vel.
Noe sånt.
Christell kom opp til meg, og sa det, at jeg måtte ta med meg badeshorts, for på hotellet vi skulle på, så var det badebasseng, sa hun.
Jeg hadde jo ikke hatt svømming, på skolen, siden syvende klasse vel.
Men en hvit shorts, som jeg hadde kjøpt på en Danmarkstur, til Fredrikshavn, med mora mi og Pia og en kortvarig kjæreste av mora vår, fra ved Verningen, (ved Larvik), der omtrent vel, og hans to tenåringsdøtre, var det vel, (siden Berger spilte i grønt og hvitt), og som mora mi hadde lurt fælt på hvorfor jeg kjøpte, (men det var jo hun som sa at jeg skulle begynne å spille fotball, i 1980 en gang, var det vel).
Men men.
De som skulle være med til Gøteborg, det var Christell, Pia, bestemor Ågot, Haldis og Solveig, (Haldis sin venninne), som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star.
Jeg sa til faren min det, at jeg ikke ønsket å dra være med til Gøteborg, når det bare var kvinnfolk som skulle dra dit.
Men faren min sa at jeg måtte det.
Vi tok en buss, fra Oslo, som stoppet et sted på veien, hvor vi spiste da.
Så kom vi fram til hotellet, som var i den samme kjeden som det hotellet vi bodde på, da Pia og jeg var på Liseberg, mener jeg.
Jeg mener at dette var Hotell Europa og Hotell Scandinavia, som vi var på.
Det er mulig at vi var på Hotell Europa, når vi var på Liseberg, sommeren 1983 vel.
Men dette var våren 1986, og jeg tror det var hotell Scandinavia, som vi var på denne gangen.
Noe sånt.
Vi kom fram seint på kvelden, og Haldis sa at vi skulle gå ut, og finne noe å spise.
Vi gikk forbi en pizza-restaurant, og jeg sa det, at om vi kanskje kunne kjøpe pizza.
Det var noen albanere vel, som drev den restauranten.
De hadde nesten ikke noe pizzadeig igjen, for kvelden, (var det vel).
Så alle pizzaene hadde veldig tynn bunn.
Så det gikk nesten ikke ann å spise de, uten å søle, husker jeg.
Men men.
De pizzaene var skikkelig lealause da, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og Christell, dro meg med ned, til svømmebassenget.
Dette var vel fredag kveld, etter at vi hadde spist, tror jeg.
Jeg hadde langt, uklipt hår, og hadde litt mage siden jeg hadde trøstespist ganske mye godteri og potetgull, siden jeg ble mye mobbet på skolen og måtte bo alene.
Jeg vet ikke hva det kom av, men han albanske badevakten, (var han vel), ga meg ihvertfall en nøkkel, til damegarderoben der, husker jeg.
Så jeg måtte gå tilbake å be om å få en ny nøkkel, husker jeg.
I bassenget, (som var rundt, og ikke så utrolig stort akkurat. Det var mye mindre basseng der, enn på Pers Hotell for eksempel, vil jeg si, så jeg var litt skuffet).
I bassenget, så begynte Christell og Pia, å råflørte med meg, vil jeg si.
Helt plutselig.
De gikk jo i sjuende klasse da, og ihvertfall Christell hadde begynt å få litt størrelse på puppene, la jeg merke til da.
For Christell og Pia, de bøyde seg begge to fremover, (som for å vise fram puppene sine da), mens de sprutet vann på meg, med armene.
Så jeg syntes de oppførte seg ‘horete’, som man vel ville ha kalt sånn her oppførsel, i våre dager.
Men men.
Jeg fikk litt ‘benner’n’ da, av å se på at Christell, (som de sang om i konfirmasjonen hennes, i en av sangene, året etter, at hadde ‘det vi kaller sex-appeal’), viste fram puppene sine, (som var rimelig runde og fine allerede, husker jeg), og liksom bøy seg fram da, og råflørta, på en sånn liksom ‘horete’ måte da.
Og jeg hadde jo hvit badeshorts, som plutselig hadde dukka opp, på badegulvet mitt, noen dager før vi skulle reise, var det vel.
Så jeg ville ikke bade mer, siden Christell og Pia bare tulla, sånn at jeg fikk ‘benner’n’ da.
Så jeg gikk opp av bassenget.
Og da sa Christell, (mens jeg gikk opp stigen), at ‘Erik har gjennomsiktig shorts’, eller noe.
Men jeg sa ingenting, for dette var egentlig en shorts, som jeg hadde kjøpt, for å bruke på fotballen, (med Berger IL).
Og jeg hadde egentlig ikke lyst til å bli med på den her turen.
Og det var heller ingen butikker, som solgte klær, på Bergeråsen heller.
Da jeg hadde svømming, i syvende klasse, så brukte jeg vel en annen shorts, tror jeg.
Men men.
Så jeg bare skifta og gikk opp på rommet vårt igjen.
Pia og jeg delte rom der vel.
Og Haldis og Christell vel.
Og så Solveig fra Holmen og bestemor Ågot da, de delte vel også et rom, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Dagen etter, så dro vi på Nordstan-senteret, (eller om det het Femman-senteret), i GØteborg.
Vi tok trikken, husker jeg.
Jeg hadde kjøpt kinaputter, i Sverige tidligere, på en tur, en gang, med onkel Runar og faren min.
Hvor vi kjørte til Svinesund vel.
Noe sånt.
Da hadde Ove dilla på grafitti, og jeg ville også kjøpe en sprayboks, som jeg fikk penger til av Runar, for å kjøpe, i Svinesund.
Dette var etter at Ove og de hadde flytta til Son.
Så det var kanskje et år eller to før det her da.
Noe sånt.
Og i Son, like ved der Ove og de bodde, så sa Runar det, at vi kunne spraye ned et tomt hus, som stod der.
Og hva skulle jeg, som ikke kunne grafitti spraye?
Jo, det ble selvfølgelig hakekors og sånn.
Så folk i Son tror sikkert at jeg er nazist.
Men det var det eneste jeg kunne komme på å spraye.
Vi ble jo bedt om å spraye der så.
Og i buss-skurene på Berger, så var det bare hakekors og sånn, som ble spraya, vil jeg si.
Så da ble det til at jeg spraya det da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
For jeg hadde ikke spraya med sprayboks før, og måtte liksom prøve å spraye noe enkelt da.
For det var ikke lett, fant jeg ut, å lage grafitti, osv., med sprayboks.
Det var en ting, å tengne en grafitti-tegning, på et ark, med tusjer, (som Ove pleide å gjøre, viste han meg, borte hos Ågot en gang.
Og det prøvde jeg også å tegne.
Og bare tegna noen bokstaver, og ord da.
Som var tilfeldige, for å øve på skyggeteknikk osv., som jeg så at Ove brukte, på teksten, på sine tegninger.
Så jeg bare skreiv noen bokstaver.
Så mobba Ronald Lund i klassen meg, for at jeg hadde skrevet Rouge, eller noe, som var noe sminke, som jentene brukte.
Men jeg tror jeg stavet noe annet.
Jeg skulle bare skrive noen ord, som bestod av bokstaver, som var enkle å tegne.
Jeg tegna også en tegning, med boktavene OPR.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive QPR.
Så jeg fikk høre det, av Ove, at det var OPR istedet da.
Så jeg fikk litt tyn for de her grafitti-tegningene mine da.
Men grafitti var liksom Ove sin ting da.
Jeg bare syntes det var litt artig, med skyggelegging, av bokstaver osv., for det skjønte jeg delvis.
Men jeg begynte bare å tegne de tegningene, siden Ove dreiv på med det borte hos Ågot.
Og dette var på 80-tallet, når det ikke fantes internett osv.
Så vi pleide alltid å finne på noe å gjøre da.
Så da måtte jeg nesten la Ove finne på noen av tingene noen ganger og.
Og jeg hadde ikke sett det, at noen på Berger, dreiv med grafitti.
Så jeg tok med de tegningene på skolen da.
Som var Svelvik Ungdomsskole, som jeg gikk på da.
Så sånn var det.
Ove dro meg også med inn til Drammen en gang, i 1984 eller noe vel.
For å se etter grafitti da.
Og vi så en ‘piece’ da, rundt et hjørne, eller noe, på Bragernes-sida, i Drammen, var det vel.
Men grafitti var som sagt Ove sin ‘ting’.
Så jeg drev nesten ikke med grafitti for meg selv.
Men da jeg lagde det skytespillet, på Sharp-datamaskinen min, som het ‘Acapulco’, (som ble cirka halvferdig før jeg solgte den datamaskinen, til nettopp Runar og dem), så prøvde jeg å bruke sånn skyggelegging da, på spill-logoen, som jeg hadde lært fra grafitti-tegningene til Ove da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men da på Bergeråsen, så ble det sagt, (av Carl Fredrik Fallan kanskje), at 1.2 grams kinaputter, var de største.
Og de hadde 1.2 grams, (mener jeg at det var), i sportsbutikken, på Nordstan-senteret da, (fant jeg ut).
Noen på Bergeråsen hadde vel fortalt meg det, at man solgte kinaputter, i sportsbutikkene, i Sverige.
Noe sånt.
De kinaputtene kosta ti svenske kroner, for en ti-pakning.
Jeg prøvde å kjøpe hundre kinaputter, (for det var ikke så ofte at man fikk sjangsen, når man bodde på Berger, som tenåring, å kjøpe kinaputter da).
Men jeg ble nekta.
Det var 16 eller 18 års aldersgrense.
Noe sånt.
Men jeg hadde jo bestemor Ågot, nede i senteret, et sted.
Så jeg fant henne da, og dro henne med opp til sportsbutikken, og sa igjen at jeg ville kjøpe hundre kinaputter da.
Hun svenske dama, bak disken, hun lo til meg, når hun så bestemor Ågot, for hun trodde at jeg bare hadde funnet en dame, nede i senteret, som jeg dro med meg opp dit da, i andre etasje.
(For bestemor Ågot så vel ikke så klok ut da kanskje.
Hu var fra landet, og var litt bekymra osv. kanskje, for det her med kinaputter).
Men bestemor Ågot sa vel kanskje et ord eller to på norsk da.
Jeg ble ihvertfall sur, fordi hu lo av bestemora mi, så jeg ble vel alvorlig, og forklarte at det var min farmor Ågot da, (som jeg hadde fått med meg), og ikke en tilfeldig dame.
Men men.
Så fikk jeg ti pakker med kinaputter da, (1.2 grams vel, hvis ikke de var 0.8 grams. En av de).
Og de kosta hundre svenske kroner, tilsammen, husker jeg.
Så da fikk jeg litt artig ut av den her ‘dameturen’ jeg og.
Men men.
Jeg kjøpte også en sånn pakke, med sånne små ‘smell-dingser’, som man skulle kaste, på en vegg, for eksempel.
Disse var mye billigere, og de hadde mye mindre krutt i seg, enn kinaputtene.
De her ‘smell-dingsene’, de var mer som en morosak, liksom.
De var så store som erter cirka, og de var pakket inn i lilla krepp-papir da, eller noe.
Så sånn var det.
Så dro vi tilbake til hotellet.
Og vi spiste middag på hotellet.
Den svenske kelneren, sa til Haldis, at han ikke visste hvor gamle Pia, Christell og jeg var.
Så han var ikke sikker på om han skulle gi oss menyer, eller ikke.
Jeg var ikke noen storspiser, på den her tiden.
Selv om jeg var glad i pizza og hamburgere, for eksempel.
Så at Haldis bestilte pølser og potetstappe vel, til Christell, Pia og meg, fra barnemenyen.
Det tok jeg ikke så nøye.
Selv om jeg syntes at det var litt flaut da, at han kelneren liksom skulle gjøre sånn ‘spetakkel’ ut av Christell, Pia og meg.
Istedet for å gi oss menyer da.
Så sånn var det.
Men men.
Om kvelden, så så vi på de unge voksne, som spilte på roulette-bordet.
Dette hotellet hadde bare et roulette-bord.
Så det var ikke noe casino der, vil jeg si, som det var på Hotell Europa, hvor Pia og jeg hadde vært, noen år før, da Haldis og faren min, lå så lenge og hadde sex, at vi måtte gå rundt i casinoet der og se, om natta, siden vi bare ble sendt til Liseberg, i en taxi, uten å få nøkkel til noe hotellrom først.
Så sånn var det.
Pia syntes at en mann i dress, ved roulettbordet var morsom.
Han kalte to andre nordmenn der, (som han ikke kjente vel), for mamma og pappa, var det vel.
Han trodde kanskje at Pia og Christell var døtrene deres.
Og prøvde kanskje å sjekke de opp sånn.
(Tenker jeg nå da, jeg tenkte ikke så langt da).
Pia lo av han ihvertfall, mener jeg å huske.
Men men.
Dagen etter. så våkna jeg ganske tidlig, og kasta kinaputter, på måkene, på parkeringsplassen, nedenfor rommet vårt.
Så kom Christell inn på rommet.
Hun ble liksom beskyttet av Haldis, dagen før, når vi var på det senteret.
Hun var ikke på topp, og hun gikk bare sammen med Haldis omtrent vel.
Hu prata ihvertfall ikke noe til meg, på lørdagen, sånn som jeg kan huske det.
Men på søndagsmorgenen, da dukka hu plutselig opp, på rommet til Pia og meg da.
Christell begynte å mase på meg, om at jeg måtte ble med henne, ned i svømmebassenget.
(Enda hu jo visste det, at jeg bare en gjennomsiktig shorts med meg).
Jeg sa nei, men jeg ble litt sånn rastløs da, for jeg hadde jo ikke hatt noe mot, å kikke mer på puppa hennes, for eksempel.
Og hvorfor maste hun ikke på Pia?
Jeg likte heller ikke den tøffe, albanske badevakten, som jobbet der.
Så jeg ble ihvertfall ikke med mer ned på det svømmebassenget.
Kanskje hvis jeg hadde hatt en shorts som ikke var gjennomsiktig, og hvis det hadde vært en annen badevakt der.
Da hadde jeg kanskje blitt med.
Selv om jeg syntes det var rart, at Christell ikke istedet maste på Pia, (som lå på samme rom som meg), om å bli med ned, for å bade.
Men men.
Så sånn var det.
Så jeg ble litt sånn molefunken og irritert og rastløs da, over masinga til Christell.
Hun ville ikke gi seg heller.
Så jeg prøvde å rive meg løs, fra masinga til Christell, ved å hive en ny kinaputt, ut av vinduet.
(Vi bodde ganske høyt opp, i det hotellet.
Kanskje i 5. eller 6. etasje, eller noe.
Noe sånt).
Tidligere den morgenen, så hadde det vært helt øde, nede, utenfor hotellet.
Jeg hadde ikke sett et eneste menneske der.
Men etter at jeg hadde kasta ut den kinaputten, fra inne i rommet da.
Så tenkte jeg, ‘søren, hva hvis det er noen mennesker der nå’.
Så løp jeg bort til vinduet da.
Og så gikk det ei eldre kone der, som gikk tur med hunden sin.
Uheldigvis.
Så kinaputten smalt da, like ved de her da.
Og kona løp en vei og bikkja løp den andre veien.
Og kona skreik og bikkja bjeffa vel.
Så sånn var det.
Så gikk det noen minutter, så kom Haldis og hotelldirektøren opp på rommet, til Pia og meg da.
Christell var der ennå, hun og.
Haldis sa at hotelldirektøren, hadde sagt det, at vi hadde ‘skutt’, etter noen.
Men vi hadde ikke skutt etter noen, sa jeg.
Så Haldis kjefta på hotelldirektøren da, siden han beskyldte oss for noe vi ikke hadde gjort da.
Så hørte vi ikke mer om det, fra hotellet da.
(Og jeg vet ikke hvordan det gikk med hu dama, om hu måtte på sykehus, eller noe.
Men men).
Så tok vi bussen tilbake til Norge da.
Guiden fortalte det, at en borg, som vi kjørte forbi, i Sverige, hadde vært svensk fire ganger og norsk tre ganger, eller noe.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Vi stoppa på et spisested, hvor det hadde en liten trollpark, husker jeg.
(Dette var muligens det samme stedet, som vi stoppet på, når vi kjørte til Gøteborg og.
Det er mulig).
Haldis spurte om jeg heller ville vente utendørs, mens de spiste.
Jeg sa at det var greit, for jeg likte ikke den måten jeg hadde blitt behandlet på, av han svenske kelneren, på hotellet i Gøteborg, dagen før.
At han begynte å tulle litt med om jeg skulle ha mat fra den vanlige menyen eller barnemenyen.
Han lagde for mye spetakkel ut av det, mente jeg.
Og Haldis var bare forståelsesfull, og rettet ikke på kelneren.
Hun sa ikke sånn, at ‘disse er nesten voksne’, eller noe.
Neida, Haldis bare sa at vi kunne få fra barnemenyen.
(På sin vestlandske dialekt).
Så sånn var det.
Men men.
Så derfor var jeg bare glad til, over at jeg fikk lov å vente utenfor, mens de her kvinnfolka, og resten av folka på bussen spiste da.
Så sånn var det.
Jeg så en hare, utenfor i snøen, (dette kan vel ha vært i mars måned kanskje. Noe sånt).
Og jeg fulgte etter den litt da, inn i skogen der.
Men det var noen naboer der og, så jeg var litt reservert, da jeg fulgte etter den haren da.
Det var vel bare for moro skyld, siden det var artig å se en hare, når jeg bare stod utendørs, i en halvtime-times tid, var det vel.
Jeg husker at jeg heiv en kinaputt, oppi en sånn trollfigur, i tre da, som var utafor det vertshuset da.
Så sånn var det.
Men men.
Så dukka Christell og dem opp igjen, utafor da, etterhvert da.
Og vi gikk inn i bussen igjen.
Christell rekte tunge til meg, eller noe.
Og jeg kasta en sånn ‘smell-ball’, etter henne.
Og den smalt inn i ruta, bak henne vel, med et lite smell da.
Og da dukka Haldis opp, og kjefta da.
Og sa at, å da var det sant likevel, som hotelldirektøren hadde sagt, at vi hadde ‘skutt’ da.
Men men.
Men det var jo med kinaputter, og ikke med gevær eller ‘smell-baller’.
Men men.
Så gikk Haldis og satt seg, lenger framme i bussen igjen da.
Noen andre passasjerer smilte litt vel.
Og Christell så på meg, med et blikk vel, som det var sinne i kanskje.
Hva vet jeg.
Noe sånt.
Så husker jeg ikke mer av denne turen.
Men jeg husker det, at Ditlev Castellan.
Han stoppa meg etter en fotballtrening, en gang, X antall måneder seinere vel.
Han stoppa meg, på nedsida av Berger skole der.
Hvor det hendte at Knut Aase vel dukka opp.
Det hendte ihvertfall et par-tre ganger at noen karer dukka opp, på nedsida av barneskolen der.
Når jeg gikk hjem, fra fotballtreninga.
Så det var en medvirkende årsak, til at jeg ikke var så hypp, på å fortsette med fotball, etter ungdomsskolen.
Selv om Ulf Havmo til slutt klarte å dra meg med, på fotball-møte.
Så kom vi litt for seint, og møtte Ole Skjellsbekk, i døra der, som fortalte at laget ble lagt ned, (før vi ble juniorer. Vi spilte som Gutte-lag, i en eller to sesonger, mener jeg).
Og at han skulle begynne på Svelvik.
Det var egentlig greit, syntes jeg, iom. at miljøet ikke var så bra der.
Og at man kunne bli mobba på veien hjem.
Og at det vel var greit å fokusere på videregående og, som var viktig da, når det gjaldt karakterer, for seinere studier, osv.
Så sånn var det.
Men men.
Ditlev spurte om jeg hadde opplevd noe morsomt i utlandet, en gang.
(Eller noe sånt).
Og jeg fortalte om den her episoden med kinaputtene da, og hu kona og hunden, som løp i hver sin retning, i Gøteborg, en tid før det her igjen da.
Uten at jeg vet hva Ditlev gjorde, i Kirkeveien der.
Og uten at jeg vet om hvorfor han spurte om det her.
Men når man er på vei hjem etter fotballtrening, så er man kanskje litt sliten da.
Så da svarer man kanskje bare, på det folk spørr om.
Det er mulig.
Men men.
Noe annet som skjedde, mens jeg gikk på ungdomsskolen, det var at mora mi flytta inn hos en familie, i Svelvik, av en eller annen grunn.
Etter at mora mi mista foreldreretten, til Axel og Pia.
Så hadde mora mi blitt etterlyst, av bestefar Johannes.
Som døde vinteren 1984/85 vel.
I Aftenposten da.
Mora mi hadde vært borte lenge, men hadde blitt sett i København, osv.
Dette var mens bestefar Øivind også levde, husker jeg.
Da mora mi plutselig dukka opp borte hos Ågot og Øivind.
Så fant jeg fram den utgaven av Aftenposten, hvor mora mi ble etterlyst, i aviskurven, til Ågot og Øivind.
Som lå under veggklokka der, cirka.
For jeg hadde tatt vare på den avisa der da.
Så viste jeg den etterlysnings-annonsen, som bestefar Johannes hadde satt inn vel, til mora mi da.
Og da ble hu litt stille.
Så sånn var det.
Hu forklarte ikke hvorfor hu hadde stukket av, uten å si fra om dette, til foreldrene sine.
Men hun fikk litt sjokk, tror jeg, når hun så den annonsen da.
Men men.
Jeg syntes det var riktig å vise henne den, sånn at vi kom på bølgelengde.
Jeg var også litt lei av at hu bare gikk inn i stua til Ågot og Øivind der, og begynte å si at jeg måtte spille fotball, osv.
Så derfor var det greit å ‘få stoppet kjeften hennes litt’, syntes jeg, ved å vise henne den annonsen da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så hadde mora mi kjøpt seg leilighet, i Sande, fortalte faren min meg, (var det vel).
Jeg syntes at Sande, (som bare er 1-2 mil sør for Berger), var litt vel nærme.
Sande var liksom i faren min sitt ‘distrikt’, syntes jeg.
Så jeg skjønte ikke hvorfor hun flyttet så nærme faren min, som hun først flyttet fra, i 1973 da.
Det syntes jeg var rimelig rart.
Mora mi gikk jo for å være gæern, og gjorde meg flau og forlegen ofte.
Det var sånn at jeg var så flau, over mora mi, under oppveksten og senere.
At jeg ikke syntes jeg kunne leve et vanlig liv nesten.
Plutselig ville mora mi dukke opp og skjemme meg ut da, ved å oppføre seg rart, osv. da.
Men men.
(Sånn har det vært for meg ihvertfall).
Så sånn er det.
Så jeg besøkte aldri mora mi, den tiden hu bodde i Sande der, for jeg syntes hu bodde for nærme.
Men mora mi inviterte meg, til å møte henne, på kafeteriaen Globus, i Drammen, mens hun bodde i Sande vel.
(Hvis ikke det her var seinere).
Og da jeg gikk inn på kafeteriaen der, så var bare pakistanere der, (vil jeg si), og mora mi da.
Mora mi hadde blitt sammen med en pakistansk mann, i 40-50 årene, viste det seg.
Jeg hadde jo vært på den kafeteriaen før, med bestemor Ågot, (når jeg var på ferie, på Berger, mens jeg egentlig bodde i Larvik, hos mora mi).
Så jeg likte ikke det, at det plutselig hadde blitt en slags pakistansk klubb da.
Og jeg likte heller ikke det, at mora mi hadde blitt sammen med en pakistaner da.
(Av en eller annen grunn).
Det var nesten som et sjokk for meg.
Jeg bodde jo på Berger, hvor det ikke fantes noen muslimer, på 80-tallet, såvidt jeg veit om, ihvertfall.
Så jeg bare gikk ut derfra, og tok bussen tilbake til Bergeråsen da.
Uten å prate noe særlig med mora mi.
Som jeg var sur på fra før da.
Siden hun hadde flytta til Sande, var det vel.
Noe sånt.
Men men.
Så flytta mora mi plutselig inn hos et ektepar, i Svelvik, som hadde en datter, som var en del år yngre, enn Pia og meg da.
Jeg var fortsatt litt sur på mora mi, siden hu skulle bo så nærme der faren min og jeg bodde.
Og siden hu oppførte seg rart omtrent alltid da.
Så sånn var det.
Så jeg prata ikke så mye med de voksne, i stua der.
Det ble til at Pia og jeg, leika med hu dattera, var det vel.
Det var liksom så grav-alvorlig der, må man vel si.
Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi skulle bo der.
Jeg var ikke så interessert i å besøke henne der.
Men søstera mi dro meg med dit da.
(Jeg husker ikke hvor i Svelvik dette var nå.
Men det var på Ebbestad kanskje da.
Eller et annet byggefelt, vest for Svelvik sentrum.
Noe sånt).
Så hu jenta, hu la etterhvert ei truse, oppå huet mitt, husker jeg.
Og etter det, så begynte søstera mi, Pia, å mobbe meg, for at unge jenter likte meg, eller noe.
Men men.
Men hva skulle jeg gjøre da.
Pia visste jo at jeg ikke var på så god fot, med mora mi.
Og likevel så maste Pia, om at jeg måtte bli med å besøke mora vår.
Og de folka som eide huset, de fikk jeg ikke snakka noe med.
Det paret, og mora vår, de satt bare stille, i stua der.
Og jeg vet ikke hvofor mora vår flytta inn der.
Om dette var noe hun ønska.
Og jeg vet ikke om det paret syntes at mora vår var en byrde.
Men mora vår bodde der, i en del måneder, mener jeg.
Men jeg var der bare en gang, på besøk da.
For jeg kom ikke så godt overens, med mora mi, på den her tida, må jeg si.
Så jeg besøkte henne bare hvis Pia maste omtrent, på den her tida.
Og Ågot maste også, og sa at ‘det er jo mora di’.
Sånn var det.
Men mora vår var så slitsom på den her tida, og gjorde så mye rart.
Så jeg syntes det var en byrde, å ha en mor, som var sånn.
Selv om jeg savnet henne, etter at hun døde.
For selv om hun var spesiell og rar, så var det ihvertfall noen som ringte stadig da.
Og som liksom brydde seg kanskje.
(Selv om hun kanskje mest tulla, jeg vet ikke).
Det ble ihvertfall som et tomrom, etter mora mi da.
Hun ringte ofte, og maste om forskjellig.
Og det var det ingen andre som gjorde, da jeg bodde i Oslo.
Så det ble som et tomrom, etter henne, når hun døde.
Selv om hun var veldig spesiell, må jeg si.
Og masete og slitsom, må man vel også si.
Selv om hun kunne være morsom, på sitt beste.
SOm også bestemor Ingeborg gjorde et poeng av, i min mors begravelse.
Bestemor Ingeborg leste da et dikt, eller skriv, som mora vår hadde skrevet til henne, da hun var ung.
(Eller yngre, må man vel kanskje si.
Mora vår ble jo såvidt femti år gammel.
Hun levde fra 1947, eller noe, til 1999 da.
Så hu ble vel bare 51 år, tror jeg.
Men men).
Så sånn var det.
Pia har seinere fortalt meg det, at hu fant mora mi i en grøft, ved et jorde, like ved gipsplatefabrikken, på Grunnane.
(Der hvor Pia seinere satt på med en bli, som kjørte ut, sammen med Eva Olsen vel, og en som hadde stjålet bilen.
Og strømmen gikk i SVelvik i en del timer vel).
Noe sånt.
Så hadde Pia spurt mamma om hun ville på sykehuset.
Og det hadde hun villet.
Noe sånt.
Så havnet mora vår på et sykehus nord før Tønsberg og vest for Horten vel.
Eller et hjem, for psykisk syke, var det vel.
Og da vi dro i bestemor Ingeborg sin 70-års dag, i Stavern, i 1987.
Så dro vi først innom muttern, på det hjemmet da.
Og der var det folk som var veldig usikre og sjenerte, husker jeg.
Selv om de var i 30-årene kanskje.
Så sånn var det.
Men men.
For Pia og meg måtte hilse på alle de ‘raringene’ der da, som var på det hjemmet, hvor mora vår bodde.
Christell ville ikke være med, på den her bursdagen, husker jeg.
Så mora vår bodde der, sommeren 1987.
Og da hadde hun bodd der en stund.
Så det var kanskje cirka et år før da, at Pia hadde funnet mora vår i grøfta da.
Kanskje Pia hadde sitti på med noen eldre venner.
Eller at noen hadde ringt henne, og sagt at mora hennes lå på et jorde.
Hva vet jeg.
Men hvorfor mora vår lå i den grøfta der, det veit jeg ikke.
Kanskje hu hadde blitt hivi ut, av den Svelvik-familien?
Kanskje hu ville besøke meg og Pia, på Bergeråsen.
Hva vet jeg.
Det var litt spesielt ihvertfall.
Jeg kan ikke si at jeg vet hvem den familien var, som mora mi bodde hos.
Men jeg hadde jo masse problemer selv.
Med at jeg ble mobba, og at jeg måtte bo alene, og at jeg var flau, siden jeg var så seint i puberteten.
Og jeg var flau over mora mi og, må jeg innrømme.
Jeg skjønner ikke hvorfor hu søkte seg til Svelvik-området, hvor liksom ‘vi’ bodde da.
Men hu var jo enslig da.
Og faren hennes hadde jo nettopp død.
Og søstera hennes Ellen, bodde jo i Sveits.
Og onkel Martin, han var jo i Nicaragua, og sånn, rundt den her tiden vel.
Noe sånt.
Så i ettertid, så skjønner jeg kanskje dette mer.
Men da, som tenåring, som var ganske nedbrutt, etter å ha bodd mange år alene, så var jeg mest bare flau, må jeg innrømme.
Mora mi hadde jo dukket opp på Svelvik Ungdomsskole og, noen år før, og spurt om ‘er det første klasse ungdomsskolen’.
Og da foreldrene hennes, flytta sørover, fra Nord-Norge.
På 60-tallet.
Så flytta de jo til Holmsbu.
Og den nærmeste byen, fra Holmsbu, det er jo nettopp SVelvik, vil jeg vel tippe på.
Mora mi hadde visst venninner i Svelvik, fra siden 60-tallet.
Nemlig mora til Cecilie Hyde, som Pia seinere ble venninne med da.
I dag hadde jeg egentlig planer om å skrive om turen til Weymouth, som jeg hang meg på Kenneth Sevland, og noen andre karer fra Svelvik, å dra på.
Men jeg hadde glemt å skrive om Gøteborg-turen, med mere, i går.
Så derfor ble det til at jeg skrev om den i dag.
Så får jeg se om jeg får skrevet om språkreisten til Weymouth, sommeren 1986, i morgen.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok – Kapittel 23: Leirfaret 4B
Ågot pleide også å være hos Runar og dem, (spesielt etter at de flytta til Son vel), noen ganger.
Der ville hu hjelpe Inger med husarbeid, osv., da.
Dette var kanskje fordi at Inger var i Jehovas Vitner.
Hvem vet.
Jeg skrev forresten tidligere i dette kapitellet, at onkel Runar _er_ hippie.
Men det riktige skulle være _var_ hippie.
Han sa det en gang, tidlig på 80-tallet vel, at ihvertfall han, _var_ hippie da.
Selv om han måtte tenke seg om, før han sa det.
Det var jeg som spurte om han var hippie.
Det er mulig at jeg spurte om de, (altså han og faren min), var hippier.
Det husker jeg ikke helt sikkert.
Men Runar svarte vel for seg selv, tror jeg.
Jeg syntes det var artig, å høre litt om hva som hadde skjedd, før jeg ble født, osv.
Derfor spurte jeg.
Og jeg hadde vel kanskje hørt det da, (i huset til Ågot), at tante Ellen, (min mors yngre søster), var hippie, og var kanskje nysgjerrig på det her med hippier da.
Så sånn var nok det.
Men men.
På begynnelsen eller midten av 70-tallet, (altså før jeg flytta til faren min), så hadde forresten Ågot en sykdom som het helvetesild, ble jeg fortalt, av faren min vel, etter at jeg flytta til Berger.
Så sånn var det.
Da hadde visst Ågot fått noen utslett da, og vært sengeliggende en stund da.
Så sånn var det.
Ågot var også minst en gang, på hvilehjem, på 60 eller 70-tallet vel.
Enda hu bare var husmor.
Så det var kanskje mye å gjøre, når hu hadde tre sønner, i huset, etter krigen da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, i løpet av de første årene jeg bodde på Berger, så var jeg hos Ågot, i en helg eller ferie.
Og da var også Ove og Heidi på besøk der, fra Follo da.
Og da fikk Ågot oss, (var det vel), til å gå på ski, til Blindvann.
Blindvann lå liksom inn en ‘sidedal’, fra ‘Strømm-dalsiden’.
Og den sidedalen, den gikk fra ved kafeen, på Berger.
Så Ove, Heidi og jeg, måtte da gå på ski, langs riksveien, helt fra Sand, til Berger.
Noe som er cirka to kilometer vel.
Og der var det noe som lignet skiløyper, en del steder, i veikanten.
(Spesielt fra Bergeråsen og til Berger vel).
Men det var ikke så bra føre, i veikanten bortover der, mener jeg å huske.
Så dette var kanskje rundt påske, når snøen hadde begynt å smelte litt.
Det er mulig.
Jeg hadde noen gule, smørefrie glassfiberski, som jeg hadde fått av Arne Thomassen, like etter at jeg flytta til faren min.
(Av en eller annen grunn).
Og de skia var så tråe, at jeg måtte ta en pause, opp mot Blindvann der.
(Dette var ikke en skitur, som jeg egentlig ville dra på, men jeg ble dratt med på den da, selv om jeg var eldst av oss tre, som gikk skitur da.
Det var vel bestemor Ågot sin ide, det her, tror jeg.
Uten at hu pleide å sende meg opp til Blindvann, aleine, og uten at dette skjedde igjen seinere, at Ove, Heidi og jeg, gikk på skitur.
Men men).
Jeg husker det, at jeg møtte Stig Melling, i klassen, på vei opp mot Blindvann.
Stig hilste, (mener jeg å huske), og han var kjent som det største ‘skifantomet’, i klassen vel, (ved siden av Espen Melheim kanskje).
Så at det var Stig jeg møtte, av kjentfolk, det var vel ingen ‘bombe’, når jeg først skulle møte noen kjentfolk oppi der, vil jeg si.
Men men.
Stig og Espen var også ivrige orienteringsløpere, om sommeren, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg ble såpass sliten, av å gå på de gule, smørefrie skia.
At jeg måtte ta en pause, (og muligens la meg ned i snøen litt).
Da bare fortsatte Ove og Heidi, å gå, husker jeg.
Så jeg måtte ta meg sammen, for å ta de igjen, husker jeg, oppå Blindvann der.
For de begynte vel også å gå rundt selve Blindvann der, mener jeg.
De var vel ikke helt fornøyde, med å bare gå fram til Blindvann, sånn som jeg husker det.
Men men.
Det var vel Ove som gikk først da, ihvertfall oppe på Blindvann der.
Etter at jeg måtte ha en pause, når vi var nesten oppe på Blindvann der, var det vel.
En strekning på 3-4 kilometer fra riksveien kanskje.
Hvem vet.
Så Ove og Heidi virka som om de var kjente, oppe i langrennsløypene, oppe ved Blindvann, husker jeg.
Og jeg er altså ikke så norsk, at jeg noen gang har smørt ski.
Da jeg var liten, så smørte Arne Thomassen, (og muligens mora mi vel, noen ganger), skia mine, (da jeg bodde i Larvik).
Da jeg bodde på Berger, så hadde jeg noen tråe, smørefrie ski.
Og da jeg var i militæret, så gikk vi på såkalte ‘nato-planker’, som man ikke skulle smøre da.
En skidag, så ble jeg også såpass sliten, opp mot Blindvann der, at jeg la meg ned i snøen, og tok en pause.
Og da kom Ellen Greftegreft, (var det vel), i klassen over meg, forbi.
(Sammen med noen andre jenter i klassen hennes, var det vel).
Og overtalte meg til å komme meg opp av snøen, og lot meg ta følge med dem et stykke, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Men det var vel bra at hu gjorde det, hvis ikke, så hadde jeg vel liggi der hele dagen.
Jeg mener også at det var sånn, at hu Ellen Greftegreft, prata om det, at de smørefrie skia, som jeg hadde, ikke var noe særlig å gå på da.
Så sånn var det.
Så det var ikke akkurat sånn, at jeg syntes det var så artig, å gå på langrenn, da jeg bodde på Berger.
Etter at jeg begynte på ungdomsskolen, så holdt det at vi gikk opp i toppen av slalombakken, og hilste på lærer Åkvaag, som oopholdt seg der.
Så fikk vi kryss for frammøte, og kunne gå hjem.
Så jeg gikk vel ikke på langrenn, en eneste gang, mellom barneskolen og militæret, tror jeg.
(Maks den første skidagen på ungdomsskolen, men ikke noe mer vel, i såfall).
Og jeg havnet i infanteriet, i militæret, (noe jeg skal skrive mer om seinere).
Og jeg var ikke vant til å gå med pakning.
(Det var aldri sånn at faren min dro meg med på fjellet, i påskeferien, for eksempel.
For faren min stod aldri på ski, for å si det sånn.
Og han var aldri i fjellet, på noe ferie, som jeg var med på, ihvertfall.
Faren min likte mer å dra til utlandet og kanskje på hotell, men jeg har aldri vært på noe hytteferie, for eksempel, med faren min.
Selv om han hadde noen bilder, i bildeskuffen sin, fra en gåtur i fjellet, på 70-tallet, mens jeg bodde i Larvik vel.
Men men.
Så sånn var det).
Så jeg sleit skikkelig, på ski, i militæret, siden jeg var tynn og høy, var uvant med å gå på ski, og siden jeg også var uvant med å gå med pakning.
(Men mer om dette senere).
Så sånn var det.
Men men.
Ågot hadde også plommer og rips, forresten, i hagen, på nordsida av huset, til henne og Øivind.
Dette lagde hu ripssaft og plommesyltetøy av, omtrent hvert år vel.
Men dette var noe som hun nesten bare ga til ‘ungane til Runar’, (det vil si Ove og Heidi og dem da).
Vi som var i det huset mer eller mindre daglig, vi spiste sjelden noe av de plommene eller ripsbærene.
Det var ikke sånn at jeg gikk og spiste plommer av det treet ofte, for å si det sånn.
(Og ripsene rørte jeg aldri, vil jeg si).
Dette var vel fordi, at faren min vel sa noen gloser, om at de plommene og det, ikke var så rådelige å spise.
(Noe sånt.
Det lå liksom noe sånt i luften.
Kanskje det var fordi at noe vann fra sluket, i kjelleren til Ågot, rant ut, under det plommetreet, osv?
Det har jeg tenkt seinere, ihvertfall.
Det lukta også vondt, bak verkstedet.
Men Øivind pleide å pisse der.
Men at han skal ha klart å lage all den vonde lukta da.
Hm.
Hvem vet.
Det finnes kanskje en naturlig ‘forklarings’.
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall at Inger plukka de plommene, den sommeren jeg bodde hos Ågot, før jeg flytta til Oslo, som student.
(Det vil si sommeren 1989).
Og jeg mener også å huske, at Ove og Heidi, ihvertfall en gang vel, spiste av de ripsene, som vokste mellom sagflis-siloen, og hekken til Ågot, på nordsiden av huset til Ågot da, på grensen til jordet til Gøril og dem, (‘jentene på Høyen’, som Ågot pleide å kalle dem).
Pia pleide også å være med Ågot på fjellet, noen somre, på 80-tallet, husker jeg.
Uten at jeg husker nøyaktig hvor dem dro hen.
Men jeg pleide å sitte på i bilen opp dit.
(Faren min kjørte).
Det er mulig at det var oppe i Numedal et sted da.
Det var ihverfall en vei, uten mye bensinstasjoner og hus, til den fjellstua da.
Det var mye skog, langs veien der, husker jeg.
Og hva Ågot og Pia dreiv med, på fjellet, om sommeren.
Det veit jeg ikke.
Men om vinteren så kunne man kanskje skjønt det, for da var det nok fint å gå på ski, oppi der.
Men om sommeren, så syntes ihvertfall jeg, at det var artigere, å holde til ved sjøen, sånn at man kunne bade og dra ut med båt, osv.
Så det var ikke sånn at jeg var så veldig misunnelig, husker jeg, på Pia, siden hun fikk være med Ågot på fjellet, mens jeg måtte være hjemme.
Selv om jeg lurte litt på det, husker jeg, på hvorfor jeg ikke ble invitert med Ågot på fjellet, men bare Pia da.
Og det skjønner jeg vel ikke helt ennå vel, for å være ærlig.
Men det er kanskje noen andre som skjønner det.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter at jeg flytta til faren min, så hadde jeg forresten lite kontakt, med min mors søsken og foreldre.
Jeg var jo på besøk, hos min mor, i Larvik og på Stenseth Terrasse, hver fjerde helg cirka, de første årene, som jeg bodde hos faren min.
Men jeg så lite til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i denne tiden.
Det var ikke sånn, at mora mi tok meg med ut til dem, i Nevlunghavn, når jeg var på besøk hos henne, i Larvik.
Det skjedde vel så og si aldri, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.
Og tante Ellen, hun bodde jo i Sveits, under hele 70, 80 og 90-tallet vel, så hun så jeg kanskje to-tre ganger, før jeg flytta til faren min.
Noe sånt.
En gang, da tante Ellen var i Nevlunghavn, hos Ingeborg og Johannes, noen år, før jeg flytta til faren min.
Så klagde Pia og jeg, på at mora vår var streng og litt slem vel kanskje, til tante Ellen da.
(Som vi syntes at virka hyggeligere og kanskje snillere da).
Tante Ellen klagde til mora vår, (husker jeg), og mora vår tok med tante Ellen opp i andre etasje, i huset til Ingeborg og Johannes.
Men hva de dreiv med der, det veit jeg ikke.
Det var jo bare tre-fire soverom og bad, i andre etasje der, men de ville kanskje ha en privat samtale da.
Hva vet jeg.
Jeg tror også at det var under dette besøket, at tante Ellen, spådde Pia og meg, i hånda.
Og begynte å prate om ‘livlinjen’ osv.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Så dette var kanskje rundt 1976-1977 en gang da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Onkel Martin, så jeg vel heller ikke noe særlig til, da jeg bodde hos faren min.
Jeg så vel onkel Martin, en eller to ganger i året kanskje, de årene jeg bodde hos mora mi, i Larviks-området.
Men jeg ble ikke så utrolig kjent med han akkurat da.
Men han kjøpte jo togbane, en gang da, mens Pia og jeg bodde i Mellomhagen.
Etter at vi fikk de trappene, med mye luft i, som Arne Thormod bygde der.
Så sånn var det.
I løpet av de cirka ti årene, som jeg bodde på Berger, så så jeg vel bare onkel Martin en gang.
Og det var i konfirmasjonen til Pia og Christell.
Den konfirmasjonen måtte de ha i forsamlingshuset Snippen, på Sand, der Berger IL pleide å ha drive-in-bingo, i gamle dager, ihvertfall.
(Jeg vet ikke om de har det enda).
Det var flest gjester fra Christell sine slekter, men også en del gjester fra Pia sine slekter da.
Blant annet onkel Martin da.
Men han kom ikke i min konfirmasjon.
Jeg hadde min konfirmasjon, et par år tidligere, i huset til Ågot, og da kom ikke engang min far dit.
Selv om min mor, Karen, dukket opp der, og også og Runar og Inger og dem vel.
Så sånn var det.
Men men.
Og også Ruth Furuheim, fra Olleveien, dukket opp i konfirmasjonen min, av en eller annen grunn.
Kanskje litt rart at hun dukket opp, når ikke engang min far var der.
Men men.
Og heller ikke Pia og Christell var i min konfirmasjon.
Og heller ikke Axel.
Så det er kanskje sånn, at man kan si det sånn, at jeg egentlig ikke er så mye i slekt/familie, med faren min, Haldis, Jan Snoghøj, Viggo Snoghøj, Christell, Pia, Axel, tante Ellen og onkel Martin.
Men men.
Jeg tror heller ikke at bestemor Ingeborg var i min konfirmasjon.
Det var hun vel neppe.
Men men.
Så sånn var det.
Heller ikke onkel Håkon og tante Tone, var i min konfirmasjon, mener jeg å huske.
(Selv om jeg ikke tørr å si det helt 100% sikkert, men jeg tror ikke at de var der.
Kanskje Tommy var der, det er mulig, for jeg husker at vi spilte fotball der, Ove og jeg ihvertfall, i hagen til Ågot da.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg så vel ikke Ingeborg og Johannes en eneste gang, etter at jeg flytta til faren min.
Og før bestefar Øivind døde.
Jeg hadde jo spurt Øivind, om hva han syntes om Johannes, det året jeg flytta til faren min, var det vel, (altså i 1979).
Og Øivind sa det, (etter å ha tenkt seg om en god stund, og liksom tvilt seg fram da), at han ikke kunne gå så særlig god for Johannes.
For han kunne si en ting, i kommunestyre-møter, og sånn da, og så stemme mot sitt eget forslag, når det var avstemning.
Men men.
Så sånn var det.
Men da Øivind døde, etter å ha vært syk i mange år, og slitt med diabetes først, og senere med to hjerneslag vel, så ringte jeg bestefar Johannes, (som jeg da ikke hadde snakket med, på flere år), og forklarte det, at Øivind var død da.
De siste par årene, som Øivind levde, så satt han mest i sofaen sin.
Og de siste månedene, så kunne han knapt røre seg.
(Etter det siste hjerneslaget da).
En gang, når jeg var på besøk, etter skolen, så skulle Ågot ha en venninne på besøk, og prate med henne, i sofagruppen, utenfor inngangsdøren da.
(Dette var vel om våren eller sommeren da).
Og da, så sa Ågot til meg, at hvis Øivind måtte tisse, mens hu kona var der, så måtte jeg holde tissen til Øiving, og hjelpe han å tisse oppi noe sånn spesielle ‘greier’, som han hadde ved siden av seg da.
(Noe sånt).
Men da Øivind begynte å uklart rope, at han måtte pisse.
Så orka ikke jeg det, å begynne å ta på tissen hans, osv.
Det syntes jeg ikke var noe, for en 12-13 år gammel gutt.
(Eller hvor gammel jeg var igjen da).
Så da gikk jeg ut, på trappa, og bare sa fra til Ågot, om at Øivind måtte tisse da.
Så fikk hu heller ordne med det selv, mener jeg.
Ingen gutter ønsker vel å ta på tissen til bestefaren sin, på den måten der, mener jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så Øivind hadde det vanskelig, den siste tiden han levde.
Så sånn var det.
Men jeg ble likevel trist da, når han døde, og ringte bestefar Johannes da, i Nevlunghavn.
Som jeg ikke hadde snakket med på mange år.
Og da, så ble Pia og jeg invitert, til å besøke Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren etter vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg får skrive mer om det besøket seinere.
En gang, så var Susanne på besøk hos Ågot, sammen med faren sin Runar.
Susanne var en god del år yngre enn meg, så jeg ble aldri så kjent med henne, som med Ove og Heidi da.
Så jeg holdt litt avstand til Susanne, Runar og faren min, som satt i den ute-sofagruppen, utenfor huset til Ågot da.
Men jeg husker det, at Runar spurte susanne, om hun hadde ‘sommerfugler i magen’.
Mens jeg satt på trappa, til Ågot, var det vel.
(Jeg var vel da i tenårene, så jeg holdt litt mer avstand til faren min og brødrene hans, på den tiden, når jeg hadde bodd en stund på Berger.
Jeg brydde meg kanskje mer om hva folka i klassen, og sånn, mente, enn hva faren min sa da.
Jeg mista nok en god del av respekten, for faren min, etterhvert som årene gikk der, på Berger.
Siden jeg syntes han var uansvarlig da, som lot meg vokse opp alene, osv., borte på Bergeråsen.
Så sånn var det).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De første årene, etter at faren min ble sammen med Haldis.
Så pleide de å ha rimelig ville fester vel, nede hos Haldis da.
Jeg var jo aldri i det huset, mens festene foregikk.
Men jeg var der noen ganger, morgenen etter.
Da var restene av potetgullet, som lå i noen boller, på stuebordet til Haldis.
Det var liksom fuktig da, kanskje av svette, eller noe, etter dansing, i stua til Haldis da.
Hva vet jeg.
Så det var vel litt ekkelt kanskje.
Men men.
Jeg husker jeg så rundt i den litt bomba stua, en gang, (og undersøkte potetgull-bollene osv.), sammen med Christell og Nina Monsen, (eller om det var Gry Stenberg), en gang da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Og det var vel mye folk fra Bergeråsen kanskje, som dukka opp på de festene, vil jeg tippe på ihvertfall.
Samt venner av Haldis og faren min, fra Drammensområdet kanskje.
Hvem vet.
Men dem hadde ihverfall mange venner, Haldis og faren min.
På innflyttingsfesten, i Leirfaret 4B, (hvor jeg bodde aleine, fra 1981 til 1988), så dukka det opp kanskje 30-40 gjester, eller noe, vil jeg si.
(De satt ute i hagen der da, siden dette var på våren/sommeren da.
Og dem grilla osv., husker jeg).
Og Sylvia, (fra Bergeråsen), mener jeg det var, (at faren min skyldte på).
Hun hadde visst sparka hull, i den ene høytaleren, til faren min, på den festen.
Så sånn var det.
Og noen glemte igjen et sånn lisseslips, (eller hva det heter), som hverken faren min eller jeg egnetlig skjønte hva var.
Men som jeg nå tror var noe slags slips.
(Muligens kalt ‘lisseslips’ da.
Så sånn var det).
Vi hadde også isbiter, på den festen.
Men de var ikke helt frosne.
Og Tommy, (mener jeg det var), kasta isbiter, på vinduet, til en av naboene, i en trygdebolig, ovenfor.
(Muligens der hvor Lille-oddis og dem bodde).
Og nabokona ut i vinduet da.
Og kjefta.
Og Håkon også våkna opp, og skulle krangle da.
(Tommy og jeg, likte kanskje ikke den naboen, siden faren vår hadde prata dritt om dem muligens.
Noe sånt kanskje.
Jeg husker ikke helt nøyaktig).
Og så ropte jeg det da, midt i krangelen.
At det ikke var ordentlig isbit, men at det hadde vært vann, inni isbiten.
Og da ga hu kona seg, husker jeg.
Så da ble det litt mer fred.
Men hu kona hadde kanskje sett noe, som skjedde, noen dager, før innflyttingsfesten der.
Og jeg flytta jo til Leirfaret 4B, like etter at jeg hadde feira 17. mai, i Larvik, hos Frode Kølner og dem.
(Vil jeg tippe på.
Jeg mener ihvertfall at det stod, på skjemaet fra Folkeregisteret).
Så sånn var det.
Carl Fredrik Fallan, kom på døra mi, en av de første dagene, som jeg bodde, i Leirfaret 4B.
Han var den første gjesten der, sånn som jeg husker det.
Og han begynte å prate om sånne ‘bomber’, som jeg hadde laget, da jeg bodde i Hellinga 7B, noen år tidligere.
Jeg hadde egentlig vokst fra det, men jeg hadde fortsatt en sånn flaske, med ‘frimerke-bensin’, fra apoteket, (for å se vannmerker, på frimerker, som jeg har forklart om i et tidligere kapitellet), stående.
Så jeg helte nesten pliktskyldig da, (eller hva man skal si, siden Carl var den første gjesten der), litt bensin da, nedi bunnen, av et plastglass, som faren min hadde der da.
Og så tente jeg fyr, på den bensinen da, (til ære for Carl da, som hadde fått greie på det her med de ‘bombene’, som jeg har skrevet om, av en eller annen da).
Så skjedde det, at Carl, han tuppa overende bensinflaska.
For som han sa senere, så var han redd, for at flammer skulle hoppe over, fra plastglasset, et stykke unna, og oppi bensinflaska da.
Og da ville bensinflaska eksplodere, forklarte Carl seinere.
Så plutselig, så var det jo en stor dam, med bensin, som brant på plenen utafor Leirfaret 4B da.
Det var en bekk, som rant helt ytterst i hagen der.
(En ganske trivelig og fin bekk, vil jeg si, som fotballen noen ganger kunne havne oppi, hvis man spilte fotball der).
Jeg begynte å tuppe bensinflaska, mot bekken da.
Og brukte 4-5 spark, for å få bensinflaska nedi bekken.
Så da slutta den å brenne.
For hvert spark, så brant det litt bensin, på plenen da.
Men den største brannen, var ganske nærme huset der da, hvor jeg hadde tent på bensinen, i det plastglasset da.
(Til ære for Carl da, som initsierte dette.
Han dukka uventet opp på døra, og spurte om jeg kunne gjøre dette.
(lagde ‘bombe’ liksom da).
Noe jeg hadde gjort mange ganger, noen år tidligere i Hellinga 7B, og som jeg syntes var litt kjedelig.
Men som jeg gjorde likevel da, siden Carl var så ivrig da, og syntes at dette var så artig da.
Så sånn var det.
Men men).
Jeg gikk inn på kjøkkenet, og helte vann i en bærepose vel.
(Noe sånt).
Også helte jeg ut vann, på plenen og fikk stoppet de forskjellige brannene da.
Så så jeg over plenen.
Og det så ikke så pent ut.
Faren min skulle jo ha invielsesfest der, noen dager seinere.
Og det var flekker av brent gress, fra nesten ved huset, og mot bekken da, på den andre siden av hagen.
Carl fant ikke på så mye, (annet enn å velte bensinflaska).
Men han spurte hele tida hva jeg ville gjøre og sånn da.
Og gikk ikke hjem, eller noe sånt.
Det gikk en skråning, opp til naboene, i trygdeboligene ovenfor.
Der var det ikke klippet gress, sommeren før.
Så jeg fant noe gammelt gress, like bak en lav mur, som skilte vår tomt, fra naboenes.
Og som nok hindret jordras også kanskje, ned mot hagen vår.
Så klippet jeg opp det gamle, tørre gresset, og strødde det over flekkene, av brent gress, i hagen vår.
Jeg gikk også på Ulviksletta, og fant mer tørt gress, like ved fotballbanen der.
Så fikk jeg med Carl, på å få tak i noen gutter, som kunne bli med å spille fotball, i hagen vår.
Det var vel Stefan, Daniel, Jørn og Kjetil Carlin kanskje.
Noe sånt.
Og carl og meg da.
Og vi spilte fotball, som bare søren, i den hagen da, i et par timer kanskje da.
Og da, så kunne man nesten ikke se det, at dette hadde brent bensin der, i den hagen, noen timer tidligere da.
Så til slutt så sa jeg meg fornøyd, med hagens tilstand, og jeg lot som ingenting da, ovenfor faren min, husker jeg.
Så jeg var kanskje litt bleik, på den innflyttingsfesten, for jeg lurte vel på det, om noen ville skjønne det, at det hadde brent der da.
Men men.
Så sånn var det.
Og de gutta, de dukka ofte opp, i hagen min, etter det her, for å spille fotball da.
Så det hang liksom en et par år yngre fotball-gjeng, i et års tid kanskje, i den hagen da, ganske ofte da.
Dette var de tidligere kameratene til Christian Grønli forresten.
Så disse kjente jeg fra før og, gjennom han da.
(Og også gjennom Tommy vel, ihvertfall Stefan og Daniel og kanskje de andre og.
Det er mulig).
Tommy, han pleide å leike, like utafor inngangsdøra der, til huset mitt da.
(For det var like nedenfor huset til faren hans, i Havnehagen.
Det gikk en sti der, fra huset til Tommy og dem, og ned til like ved leiligheten ‘min’ da, i Leirfaret 4B).
Jeg syntes at Tommy så litt nedfor og nesten nedbrutt ut.
(En gang han leika like utenfor der jeg flyttet til).
Og jeg sa det høyt, mens alle kameratene til Tommy hørte det.
At ‘den som mobber Tommy, den får med meg å gjøre’.
(Siden jeg var eldre enn kameratene hans da).
Så sånn var det.
Etter dette så slutta vel de gutta å leke så mye der.
Og jeg så vel ikke så mye til Tommy der.
(Tommy var vel ikke blant de som pleide å spille fotball i hagen min, tror jeg.
Hvis jeg husker det riktig).
Men men.
Så hvordan det gikk med eventuell mobbing av Tommy, det veit jeg.
Tommy leika mer oppe i Havnehagen, etter det her, tror jeg.
Så jeg så ikke han så ofte, etter det her.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den faren min kjøpte leiligheten i Leirfaret 4B av, det var Roger Stenberg og dem.
Roger Stenberg, det var faren til Gry og Hege Stenberg.
Og de var den familien som var med Olsen-familiene, til Jugoslavia, sommeren 1980 da.
Så sånn var det.
Gry og Hege, de hadde hatt et soverom, på deling.
Det soverommet fikk jeg da, og faren min kjøpte gardiner, på CC, i Drammen vel, og de ble noen med et litt barnslig mønster, husker jeg.
Men jeg var ikke så vant til å kjøpe gardiner.
Gardinene i stua, var de fra Hellinga.
Og de var et kapittel for seg nesten.
De var sikkert noen faren min hadde kjøpt, når han ble sammen med mora mi.
Og det var 70-talls, så det holdt.
Det var grønne gardiner, med noe hvitt, og noe lysere grønt vel.
Og det skulle kanskje forestille noen planter, eller noe.
Vegg til vegg-teppet, som vi arvet fra Stenberg-familien.
Det teppet var i samme stilen, som gardinene, til faren min.
Teppet var brunt og hvitt og lyse-brunt vel.
Og teppet var i noe slags psykedelisk-lignende mønster da, som matchet gardinene ganske bra vel.
Så den leiligheten ville nok ha vært topp moderne, i 1970, vil jeg tippe på.
Altså cirka ti år tidliger da.
Men men.
Og Christell lo av gardinene og teppet der, mener jeg å huske.
Men men.
Og grunnen til at vi flyttet dit.
Det husker jeg at faren min fikk spørsmål om, fra ei kone/dame, på Bergeråsen vel.
Og det var det, at ‘vi ikke hadde nok plass i klesskapene’, i Hellinga 7B, svarte faren min, til hu kona, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Haldis jobbet forresten også en del, på varemesser, ved siden av jobbingen på CC Elektro.
Hun solgte noe som het ione-luftrenser vel, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.
Det var sånn, at den ione-luftrenseren, den sendte elektriske partikler, ut i værelset da, og renset luften for støv da.
(Noe sånt).
Haldis hadde vel en sånn luftrenser, nede hos seg, i Havnehagen, mener jeg.
Så Christell og jeg, var med Haldis og faren min, en del, på forskjellige varemesser, på Østlandet da.
Jeg husker Tønsberg-messa, (eller hva den heter igjen), at jeg var på den, en gang, på begynnelsen av 80-tallet, og fløy rundt og panta flasker, husker jeg.
Jeg fant en full ølflaske, en gang der.
Og prøvde å få solgt den, til de ungdommene, som drakk der.
En av dem sa at han skulle kjøpe den, og bare drakk den opp, uten å gi meg noen penger da.
(Men jeg tok vel med meg tomflaska).
Så sånn var det.
Jeg var ikke så glad i å drikke egentlig selv.
Jeg var med glad i penger og godteri og sånn.
Pia og jeg, vi fikk jo tidlig lov å smake på øl, av faren vår, mens vi fortsatt bodde hos mora vår i Larvik vel, mens vi var på besøk hos faren vår, i Hellinga 7B da.
Så øl var ikke så utrolig spennende liksom, syntes jeg da.
Siden jeg regna med det, at jeg kunne drikke øl, hvis jeg ville det.
Men faren min likte ikke sigarett-røyking og kaffe.
Faren min var nesten fanatisk motstander av sigarett-røyking.
Og nesten like stor motstander av kaffedrikking, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Selv om han alltid kjøpte cola til meg, (Coca-Cola), og jeg ble såkalt ‘cola-alkoholiker’ da.
Men men.
Skjønn det den som kan.
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at jeg var på en messe, oppe ved Hokksund, eller noe.
Hvor jeg kjøpte en Elvis-pin, for syv kroner, (og fikk pruta den ned fra ti kroner, husker jeg).
Det må vel ha vært en messe hvor Haldis solgte de luftrenserne, mener jeg.
Haldis sluttet senere å selge de luftrenserne, siden hun mistet troen på produktet, var det vel.
(For veggene ble visst misfarget, eller noe, av den ione-luftrenseren da, mener jeg at faren min sa til noen bekjente, på Bergeråsen en gang vel.
Noe sånt.
Men men).
En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen.
Så var det noen, som hadde kjørt med en firehjulsdrevet bil, (som var sjeldne på begynnelsen av 80-tallet vel), opp mot der det nå er barnehage, like ved Berger skole.
Det var snakk om helt villmannskjøring.
Barnehagen ble bygget på en haug.
Og faren min, (som jeg senere fikk høre, at var sjåføren), hadde kjørt langt oppå den haugen, og laget bilsport da, som vi ungene kunne se, når vi gikk til skolen da.
Så det var jo helt vilt, for å si det sånn.
Jeg vet ikke noe om hvorfor faren min gjorde det her.
Det var der jeg ‘tok’ han Halvor litt, siden han ikke hadde hjulpet han gutten, som hadde drukna, like etter at jeg flytta til Berger.
Og som jeg hørte det, at faren min prata om, til Ågot da.
På kjøkkenet til Ågot, borte i huset til Ågot og Øivind, på Sand da.
Så om faren min liksom skulle advare meg, mot å slenge for mye med kjeften igjen?
At det var derfor han lagde sånne bilspor, langt oppå en haug, på veien min til skolen.
Hva vet jeg.
Noe må det vel ha vært kanskje.
Det er jo ikke normalt å kjøre bil på den måten, uansett om det er firehjulsdrift, eller ikke.
Hvis det hadde vært normalt, så ville det vel vært mye rare bilspor, på forskjellige stedet, i våre dager, når det vel finnes mye mer av sånne firehjulsdrevne biler, osv.
(SUV heter kanskje de bilene?
Noe sånt).
Men men.
Jeg husker det, at en eller to ganger, når jeg var med Haldis, på CC, på lørdagene.
Så hadde jeg kjeda meg, inne på CC Elektro der da.
Og da hadde jeg tegna, eller noe, på en kvitteringsblokk der da.
Og hadde vel revet av en eller to kvitteringersark, i den blokka da.
Og det fikk jeg høre av Haldis da, at det måtte jeg ikke gjøre.
(For da ble det vel surr i regnskapet der da, antagelig).
Så om Haldis fikk høre det seinere, av sjefen sin, at de kvitteringsarkene ble borte.
Det veit jeg ikke.
Men Haldis begynte ihvertfall etterhvert å heller jobbe på Cubus, (ikke langt fra Bragernes Torg), seinere på 80-tallet.
I herreavdelingen, tror jeg.
(Ihvertfall var det den avdelingen, som lå i andre etasje, i Cubus-butikken der, husker jeg.
En butikk som lå i en gate som lå parallellt med den gata som postkontoret på Bragernes lå i, husker jeg.
Det som vel ble ranet, like etter at jeg flyttet til faren min, av en beryktet raner, (Martin Pedersen het han kanskje, hvis jeg husker det riktig, fra nyhetene. Hm.), på 80-tallet vel.
Noe sånt).
Men men.
En gang som Annika Horten, var på besøk hos meg, i Leirfaret 4B.
(Sikkert sammen med Christell da).
Så sa hu det, (husker jeg), at hu kjente en liten amerikansk jente.
Og at hun hadde snakket engelsk til henne, og sagt det, at ‘my tummy hurts’, husker jeg.
Uten at jeg vet hvorfor Annika Horten fortalte meg dette.
(Utenom sammenhengen, må man vel si).
Men det finnes kanskje en forklaring.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min sa det, at vi ikke skulle låse døra.
Så det var ikke sånn, (mener jeg), at Christell og dem banka på, hvis dem besøkte meg der.
Dem gikk vel bare rett inn vel.
Og det samme gjorde faren min, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
-
Min Bok – Kapittel 21: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 6)
Ågot la mye kabal og pusla puslespill, når hu ikke dreiv med husarbeid.
Det største puslespillet, det var på mange tusen brikker, og det fikk Ågot noen til å lime opp, på en plate, av kartong, eller noe, og hang det på veggen, over fryseboksen hennes, som stod inne på kontoret, til Strømm Trevare, som dem hadde oppe hos Ågot og Øivind.
Strømm Trevare hadde også et kontor, nede på verkstedet.
Men brev og sånn, det ble skrevet oppe hos Ågot og Øivind, på en elektrisk skrivemaskin, (et svensk merke, mener jeg å huske, og den skrivemaskinen var vel oransje vel. Noe sånt).
Mens telefoner ble svart nede på verkstedet da, på et annet kontor, som de hadde der, og det var også på dette kontoret, at jeg satt og pakka skruer da.
Så sånn var det.
En gang, når jeg hadde sløyd, borte på Berger skole.
(Ledet av rektor Borgen vel).
Så hadde faren min bursdag, den samme dagen, eller noe.
Og da, så lagde jeg et skilt på sløyden, hvor jeg brukte en sånn elektrisk ‘svi-penn’, for å skrive bursdagkort-tekst, på en plankebit, som jeg først høvla og pussa da.
For faren min var så glad i mokkabønner, (fra Freia eller Nidar Bergene da).
Så jeg kjøpte en eske mokkabønner, i bursdaggave, var det vel.
Og Ågot, hu lagde bløtkake da, som hu pynta med mokkabønner da.
Men så skulle ikke faren min være hjemme, på bursdagen sin.
Han dro inn til Oslo, i et eller annen ærend.
Så det ble litt mislykka.
Men men.
Dette var vel et av de første årene, som jeg bodde på Bergeråsen, mener jeg.
Jeg gikk vel i fjerde eller femte klasse, vil jeg tippe på.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så dro Ågot meg med til noen slektninger av oss vel, som bodde i Sande.
Eller de bodde ved Kommersøya, før Sande da, (fra Berger).
De bodde på en bondegård der da.
Og de hadde jordbær.
Og der mener jeg at Ågot dro meg med, for å plukke jordbær, en gang.
(Selv om dette muligens var mens jeg fremdeles bodde hos mora mi.
Det er mulig.
For dette husker rimelig utydelig, for å si det sånn.
Men men).
Jeg lurer på om dette kan ha vært Bruserud-familien, som jeg fant ut om, da jeg bodde i Liverpool, at jeg var i slekt med.
Uten at jeg husker nå, om det var gjennom slekta til Ågot eller Øivind.
Hm.
Men men.
Men det var vel kanskje et søskenbarn av faren min da, som holdt til på den gården.
Det er nok mulig.
Noe sånt kanskje.
Så sånn var det.
Men men.
Men jeg ble ikke bedt inn, på den gården, husker jeg.
Og jeg heller vanligvis ikke bedt inn, hos Margit og Anne og dem, (Ågot sine søstre, på hytta deres, nede ved Snippen, husker jeg).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så dro Håkon meg med på stranda.
Det var egentlig ikke stranda, men vi skulle på et svaberg, nedafor Teskjekjærringa der.
Der lå vi i sola, og Tone solte seg toppløs vel, og det lurer jeg på om Lene gjorde og, (selv om hu vel ikke hadde så mye pupper da).
Jeg mener dette var mens jeg gikk i 4. eller 5. klasse, eller noe.
Ei rødhåra jente, som gikk i klassen over meg vel, (og som var venninne med Lene kanskje. Jeg lurer på om hu het Stenberg til etternavn, men det skal jeg ikke si helt sikkert), og som bodde nederst i Havnehagen, og som mora til noen ganger hadde blåmerker vel, og som broren til en gang ble jaget ned et stup, og døde, oppå fjellet vel.
Håkon pratet med smørstemme, (må man vel si), til hu tolv år gamle jenta da, (tror jeg at hu var cirka da).
Og fikk henne til å ta av seg bikinioverdelen da, og også sole seg toppløs.
Og hu begynte å få pupper, sånn som jeg husker der, puppene hennes begynte vel å bli litt runde, mener jeg å huske.
Hu hadde ihvertfall større pupper enn Lene, for å si det sånn.
Men en god del mindre pupper enn Tone da, hvis jeg husker det riktig.
Bare for å forklare.
Så sånn var det.
Men hvorfor jeg var nede ved fjorden, og solte meg, sammen med Håkon og dem, det veit jeg ikke.
Dette var ikke noe jeg hadde funnet på, men noe Håkon og dem inviterte meg med på da.
Og det skjedde vel bare en gang.
Det var vel kanskje litt spesielt at de skulle be en gutt som gikk på barneskolen, (nemlig meg), bli med ned på stranda, for å sole seg.
Men men.
De hadde kanskje planlagt det, å få hu rødhåra jenta, til å sole seg toppløs, (eller noe), og skulle gi meg skylda kanskje.
Hva vet jeg.
Hele den episoden virker litt spesiell nå men.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var den.
Jeg skrev jo om det, tidligere i dette kapitellet, om da Ove, Heidi, Susanne, Pia og jeg, hadde pengeinnsamling, for Redd Barna, da Pia og jeg, besøkte Ove og dem, ute i Vestby da, på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Og at pengene, som vi fikk samlet inn, (ved siden av noen matvarer, som vi skulle bruke som premier, seinere da, noe som vel ikke ble noe av).
De pengene, som var ganske mange mynter, over 100 kroner, vil jeg vel tippe på.
De myntene, de ble lagt i en plastpose, i kjøkkenskapet, til Inger da, ute i rekkehuset deres i Vestby da, (var det vel).
Og når vi skulle til Hvitsten, (det glemte jeg å ta med om).
Så fikk vi jo da busspenger, fra de Redd Barna-pengene.
Så den innsamlinga var litt på kanten kanskje.
Jeg vet ikke om Redd Barna noengang fikk noen av disse pengene.
Men Ove og dem hadde visst drivi med sånn her innsamling før og, mener jeg at de sa.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Runar hadde også en hodeskalle, fra India, mener jeg, da de bodde i Vestby.
Han viste den til faren min, en gang, som jeg var med faren min, på besøk til Runar da.
Runar sa også det en gang, under et sånt besøk, i Vestby, husker jeg.
At han hadde begynt å drikke så mye øl.
Han drakk en kasse øl i uka og en kasse øl i helga, fortalte han til faren min, husker jeg, mens jeg også satt der da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Dem hadde også noe skog, like ovenfor, der de bodde, i Vestby.
Og der gikk det ann å plukke blåbær, mener jeg å huske.
Så det husker jeg at jeg var med på å gjøre der da, i Vestby, sammen med Ove og dem.
Og Ove hadde også plikter.
Han støvsugde stua, hver fredag, eller noe, etter skolen kanskje.
Og han tørka vel også støv, tror jeg.
(Ihvertfall seinere, når dem bodde i Son, så ble jeg forklart, av onkel Runar vel, om hvordan jeg skulle tørke støv, i stua dems da, mener jeg å huske, under et besøk der da).
Så sånn var det.
Men men.
Runar og dem, hadde ikke sånne trapper, som Arne Thomassen bygde, da vi bodde i Mellomhagen.
Med masse luft mellom trinnene.
Neida.
Runar og dem, de hadde sånne grinder, øverst i trappa, sånn at de yngste ungene, ikke kunne gå ned trappa.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker også det, at jeg var hos Runar og dem, i Vestby, under fotball-EM 1982 vel.
Da Frankrike og Vest-Tyskland, spilte i finalen.
Det var en spennede og dramatisk finale, (hvor keeperen til Vest-Tyskland skadet en fransk spiller vel).
Runar holdt med Frankrike, og jeg holdt med Vest-Tyskland, husker jeg.
Og Runar var sur, fordi jeg holdt med Vest-Tyskland, og mente at Frankrike spilte mye bedre fotball, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang jeg besøkte Ove og dem, mens dem bodde i Vestby.
(Dette var vel en sommerferie vel).
Så skulle Ove og jeg leke detektiver.
Det var to problemer, som vi fant ut, at vi skulle prøve å løse.
Det første problemet, var at noen hadde rappa post, i postkassene, på byggefeltet.
Og de postkassene stod borte ved parkeringsplassen der, mener jeg, noen hundre meter fra der Ove og dem bodde vel.
(Den samme parkeringsplassen, som jeg spilte fotball på, med skadet kne, en gang, året før kanskje.
Noe sånt.
Men men).
Det gikk ann å gå inn, i det lagerrommet, (var det vel), som postkassene hang på utsiden av.
Så Ove og jeg, (og noen ganger bare meg vel), vi stod inne i det lagerrommet, og venta på at det skulle dukke opp noen, som skulle stjele post da.
Men det skjedde ikke noe.
Så det ble kjedelig etterhvert, husker jeg.
(Dette var vel midt i fellesferien, vil jeg tippe på.
Men men).
Det andre mysteriet, som vi da gikk over, til å prøve å løse.
Det var det, at noen unger hadde hivi søle på bilen til Inger vel.
(Inger hadde en konebil vel, av noe merke, som jeg ikke klarer å huske nå.
Men men).
Så Ove og jeg, vi gikk rundt på Vestby der da, og spurte alle ungene, (nærmest forhørte dem vel), om hvem som hadde ødelagt bilen til Inger.
Og vi fant ut hvilken unge det var da.
Og vi gikk bort og tok en prat med mora hans.
Og så fortalte Ove det til Inger, om hvem det var, som hadde ødelagt lakken på bilen hennes da.
Jeg mener det var sånn det var, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Pia satt på i bilen til Runar.
(Det var vel faren min og Runar, som satt foran, og Ove, Pia og meg, i baksetet).
Og dette var vel i Moss, for Runar hadde vel kjørt Horten-Moss-ferja, mener jeg.
Jeg tror dette var mens jeg bodde hos faren min, på Berger, og mens søstera mi fortsatt bodde hos mora vår, i Larvik.
Noe sånt.
Men men.
Pluteselig, så blottet søstera mi seg i baksetet, av bilen til Runar, for Ove og meg da.
Hu løfta opp t-skjorta si, og viste Ove og meg, at hu hadde begynt å få pupper da.
Men men.
Så sånn var det.
Jeg tok et blikk forover i bilen, og la merke til det, at onkel Runar, så i sladrespeilet, på blottinga til Pia.
(Jeg skjønte det, for jeg så det, at onkel Runar festet blikket i noe, som han så i sladrespeilet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Uten at jeg vet hvorfor Pia gjorde det her).
Men men.
En gang, før Pia flytta til Berger vel.
Så gikk jeg ned til Haldis og dem.
For å hilse på faren min og dem da.
Og da hadde Christell og Gry Stenberg vel, (og muligens Nina Monsen, det husker jeg ikke helt), kledd seg ut som ‘horer’, husker jeg at en av dem sa.
Det var vel Christell som sa det, tror jeg.
Da hadde dem på seg klær med hull i og sånn da, og kanskje mye sminke.
Noe sånt.
Og stod nede ved postkassene til Haldis og dem der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Og uten at jeg vet hvorfor dem gjorde det her.
Men men.
Onkel Håkon fortalte meg det forresten, en gang, borte hos Ågot.
At han ikke likte å bruke offentlige toaletter, på kafeteriaer, og sånn.
Hvis han gjorde det, sa han, så la han alltid tre lag, med dopapir, på dosetet, sa han.
(Det var vel fordi at jeg hadde brukt doen, på Vestfoldbanen kanskje, eller noe sånt, og ikke fått stempla billetten, tror jeg.
At dette temaet ble tatt opp.
Noe sånt kanskje.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ja, nå begynner klokka å bli over 24, her på hostellet.
Så det var ikke så mye jeg fikk skrevet i dag.
Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
