johncons

Stikkord: Ove Olsen

  • Min Bok – Kapittel 19: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 4)

    En gang, som jeg var med faren min til Drammen, før han møtte Haldis vel.

    Så kjørte faren min innom Kafeteriaen, i Svelvik, på veien hjem.

    Der begynte han å prate, med ei dame, som virka veldig lett på tråden.

    Og som også virka ‘billig’ vel.

    Kanskje det var mora til Eva Olsen, tenker jeg nå, mens jeg skriver.

    Men men.

    Eller kanskje ikke, hu hadde jo solstudio, i Drammen hu, og det tror jeg ikke at hu her dama hadde, for å si det sånn.

    Hu virka litt som ei narkohore, fra Oslo kanskje, hu som faren min prata med, på Kafeteriaen i Svelvik da.

    Hu spurte faren min, om hvor vi bodde, på Bergeråsen.

    Jeg likte ikke hu dama da, så jeg sa ‘Henrik Ibsens gate’.

    ‘Å, har dere så fine gatenavn, uti der da’. sa hu kafeteria-dama da.

    (Kafeteriaen i Svelvik, solgte også øl, og lå i samme bygget, som et hotell.

    Så det var mer som et utested, enn en kafeteria, egentlig.

    Og seinere, så fikk det utestedet navnet ‘Teriaen’, på slutten av 80-tallet vel.

    Og det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg, hvor søstera mi og Cecilie Hyde, dro meg med, et par ganger, når jeg var på helgebesøk, hos Ågot, som førsteårstudent vel, i Oslo.

    Så sånn var det.

    En annen gang, som faren min kjørte innom Kafeteriaen, i Svelvik, før han ble kjent med Haldis vel.

    Så prata han med en kamerat, fra Svelvik der.

    Og han kameraten, han hadde en sønn, (husker jeg), som het Ivan.

    Som vel også dukka opp på Kafeteriaen der, når faren min og jeg var der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren min og jeg, var inne i Oslo, for å levere køyesenger, fra verkstedet.

    Så pleide faren min, noen ganger, å dra meg med, på en kinarestaurant, som lå like rundt hjørnet, for Saga kino der, mener jeg.

    En gang, så bestilte jeg noe kyllingrett der, som jeg husker, at var veldig god.

    Men når vi var der igjen, noen måneder seinere kanskje, så huska jeg ikke hva den retten het da, men så gjennom hele menyen mange ganger.

    Så da kelneren spurte meg, om hvordan rett jeg ville ha.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

    Så spurte de, om jeg ville ha ‘norsk kylling’.

    Også fikk jeg en halv grilla kylling, eller noe, vel, og noen pommes frites kanskje.

    Så sånn var det.

    Men den kyllingretten, som jeg syntes at var så god, det var kanskje kylling i karrisaus, eller kylling i scwetzuan-saus, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Det fant jeg aldri ut, med sikkerhet.

    Men hvis man hadde flaks, når man var på sånn kinorestaurant da, i Oslo, så kunne det hende, at man fikk en rett servert, som smakte veldig godt da, (vil jeg si).

    (Uten at jeg akkurat husker hvilken rett det var.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang, like etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

    Så møtte faren min og jeg, onkel Runar, på Peppes Pizza, ved Solli Plass vel.

    Så bestilte vi pizza da, og snakka med onkel Runar da, som kanskje gikk på tannlegehøyskolen enda, (eller hva han dreiv med i Oslo Sentrum.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Faren min hadde også ei dame til, i tillegg til Haldis, (må man vel si).

    Det var ei som het Margrethe, fra Vestlandet vel, (hu prata ihvertfall dialekt).

    Hu bodde ved Bislett Stadion, inne i Oslo.

    Og jeg har vel skrevet om det, i et tidligere kapittel, at hu var i Hellinga 7B, en gang, som Pia og jeg, var på besøk hos faren vår, mens vi bodde, hos mora vår i Larvik.

    Margrethe hadde da kjøpt med en pose Maarud Potetgull, (100 grams vel), med ost og løk-smak, til Pia og meg.

    (Vi fikk en pose hver).

    Pia og jeg, var vel bare 6-7-8 år gamle da, (eller noe), så vi klagde litt, siden ost og løk, det var en litt vel ‘voksen’ smak for oss, på den her tiden.

    Vi var mer glad i Maarud Potetgull med paprika-smak.

    Og så kom vel den med salt, på andre plass.

    Men ost og løk, det var vel en litt for ‘sær’ smak, for Pia og meg, som var mest vant til vanlig norsk kost, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Margrethe hadde vel også en søster, mener jeg.

    Og en gang, etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så skulle faren min på dansketur, med Margrethe.

    Det var med Stena Saga, fra Oslo.

    (Ihvertfall var det en eller annen ferge, som gikk mellom Oslo og Fredrikshavn.

    Men det var ikke Holger Danske.

    For den har jeg aldri kjørt med.

    (Den likte ikke faren min heller, husker jeg.

    Folk sa også det, om den båten, at ‘Holger Danske holder kanskje’.

    Den båten gikk ikke for å være trygg, for å si det sånn.

    Men men)).

    Jeg lå i underkøya vel, (eller det må vel kanskje ha vært overkøya), mens faren min og Margrethe da, dreiv og ‘peisa på’, (mener jeg å huske ihvertfall), i underkøya da, på danskebåten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På Damsgaard, i Fredrikshavn, så ble faren min sur, for at jeg ville kjøpe negerboller, (eller sjokoladeboller, heter det vel nå), husker jeg.

    Men men.

    Det var vel forresten søsteren til Margrethe, som kjørte oss til danskebåten, gjennom Oslo.

    Hu kjørte ikke så sikkert, (sånn som jeg husker det), og de damene, de sleit fælt, med å finne en minibank, husker jeg.

    Så dette var kanskje ikke så bra forberedt da.

    Men jeg så et minibank-skilt, og det var til det som nå vel er DNB, på St. Hanshaugen, rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, i fra 1996 til 2004, (i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate), og i den banken har også kusina mi Heidi, fra Follo, jobba, rundt år 2000 vel, husker jeg.

    (Selv om jeg aldri møtte henne der, men jeg ble fortalt dette vel, i begravelsen til bestemor Ågot, som vel var i år 2000, mener jeg.

    Men men).

    Så Margrethe og søstera, de var nok egentlig ikke fra Oslo nei, hvis man skulle dømme fra dialekten til hu Margrethe, og kjøringa til søstera da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Margrethe hadde mørkt hår vel, og en gang, så lå det et postkort, til faren min, hos bestemor Ågot, (faren min og jeg pleide å få posten dit, av en eller annen grunn), undertegnet med ‘M’, husker jeg.

    Farmora mi Ågot, hu visste hvem Margrethe var husker jeg.

    For en gang, så sa Ågot det, at faren min skulle heller ha valgt Margrethe, enn Haldis da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg bodde på St. Hanshaugen, mellom 1996 og 2004, og jeg gikk bort på Bislett, på noen søndager kanskje, for å handle på 7-eleven der, eller noe, i Theresesgate vel.

    Så hendte det, en eller to ganger, at jeg begynte å kikke på ringeklokkene, i bygårdene, rundt Bislett-stadion der, for å se om det stod ‘Margrethe’ på en av de.

    Men jeg huska ikke nøyaktig hvor hu hadde bodd, på begynnelsen av 80-tallet da, (altså cirka 20 år tidligere).

    Og jeg visste ikke etternavnet hennes heller, så jeg fant aldri ut om hu bodde fremdeles bodde på Bislett.

    Hvis jeg hadde sett at det stod Margrethe, på en ringeklokke der, så er jeg ikke sikker på det, om jeg hadde ringt på.

    Jeg hadde nesten ingen ting med faren min å gjøre, de årene jeg bodde i Oslo, (av grunner jeg skal forklare mer om i et senere kapittel).

    Faren min var for eksempel ikke på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en eneste gang, i løpet av de åtte årene, som jeg bodde der.

    Og han var vel ikke på besøk, en eneste gang, i Ungbo-leiligheten, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde, i cirka fem år vel, før jeg flyttet til St. Hanshaugen.

    Og det var fordi jeg hadde kuttet ut faren min, og ikke ønsket noe kontakt.

    (Og jeg ønsker heller ikke nå å ha noe med faren min å gjøre lenger.

    Det må eventuelt bli gjennom advokater, i for eksempel en omsorgssvikt-rettsak.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ole Christian Skjellsbekk, i klassen min, sa forresten noe jeg har skrevet notat om her, mens vi gikk på Berger skole vel.

    Og det var, at han var på besøk, hos ei jente, som var alene hjemme, i Drammen, eller noe, vel.

    Men så kom plutselig foreldra hjem, sa han.

    Men hvem hu jenta var.

    Og hvorfor han Ole Skjellsbekk, fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte at faren min, var med å kjøre oss på fotball-laget, (Berger IL), til bortekampene, en 5-6 ganger kanskje, det første året cirka, som jeg spilte.

    Dette var på Berger IL, aldersbestemte lag.

    Jeg spilte vel en 10-15-20 kamper kanskje, hver sesong.

    Og jeg spilte fra 1980 til cirka 1985 kanskje.

    Så jeg spilte kanskje mellom 50 og 100 kamper, for Berger da.

    Mest på midtbanen vel, og jeg var ganske tynn, (ihvertfall etterhvert), så jeg var en del reserve og, må jeg innrømme.

    Men men.

    Da jeg begynte å spille der, så ble vi vel kalt ‘Knøtter’.

    Og da jeg slutta, (siden vi ikke klarte å stille lag, noe jeg skal skrive mer om seinere), så ble vi vel kalt ‘Gutter’.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte vel tre mål, for Berger, tror jeg.

    Det var et mål, mot et svensk lag, (fra like utenfor Gøteborg), som trener Skjellsbekk, kjente treneren for, og som vi derfor spilte mot, mens vi gikk på ungdomsskolen, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Også scorte jeg en gang, mot et lag, fra ‘Dalom’, som hadde sendt tre lag, ned til Berger, en søndag vel.

    Det var et håndball-lag, for jenter vel, som de sendte.

    Så sendte de et fotball-lag, for gutter.

    Og et A-lag, i herre-fotball da.

    Og vi var vel de eneste, av Berger-lagene, som vant, tror jeg.

    Det var fulle tribuner nesten, siden A-laget skulle spille etter oss.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, erta meg, og sa noe sånt, som at jeg aldri scorte.

    Noe sånt.

    Jeg var vel venstre ving vel, og spilte nærme tribuene da.

    Så fikk Ole Skjellsbekk ballen, og hadde bare en forsvarer, mellom seg og keeperen vel.

    Jeg visste jo det, at Ole var den beste spilleren vår vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kunne vi klare å score.

    For det var jo litt artig, at det var et lag, fra oppi ‘Dalom’, som vi spilte mot, og ikke for eksempel Selvik, som vi spilte mot to ganger hvert år, vanligvis vel.

    Men men.

    Så jeg løp alt jeg klarte da, på vingen.

    Jeg sa vel ingenting.

    Men Ole behøvde vel ikke å se opp, tror jeg.

    Han visste vel at jeg kom til å løpe der.

    For plutselig fikk jeg ballen, like foran mål, på venste side av målet da.

    (Uten at Ole så opp engang vel).

    Og det var bare for meg, å breiside ballen inn i målet.

    Så leda vi 1-0 da, (og vant etterhvert kampen klart vel).

    Så jeg sa ‘bra Ole’, og erta Carl Fredrik Fallan, på tribunen, litt tilbake da.

    Dette med målscoringa, gikk kanskje litt til hodet på meg.

    Så jeg ble bytta ut, litt seinere i kampen, sammen med Tony, (eller om det var kameraten hans, som het Frode vel), som gikk i klassetrinnet under meg, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, da.

    Så sånn var det.

    ‘Takk for måla gutter’, sa trener Skjellsbekk da.

    Jeg var litt flau, siden jeg ikke spilte så bra, i resten av kampen.

    Så jeg varte ikke noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte også en gang, på en corner, mot Vinn Sande, eller noe vel.

    Også det målet var, da vi spilte på hjemmebane.

    Alle de tre målene, jeg scorte, for Berger, var i det samme målet, det som vendte mot Bergeråsen, på Berger-banen, (heter det vel).

    Jeg fikk ballen, etter en corner.

    Jeg stod cirka på 16-meteren.

    Odd Einar Pettersen, (som da hadde flytta til Berger, fra Nord-Norge vel), han kasta seg ned, sånn at jeg ikke traff han, med skuddet.

    Så traff jeg tverrliggeren.

    Og så fikk vi corner på nytt.

    Og så skjedde det samme igjen.

    Jeg fikk ballen på det samme stedet.

    Odd Einar Pettersen kasta seg.

    Og jeg skøyt nå et ganske lavt skudd, istedet, som gikk inn, i den høyre siden av målet vel.

    (Og jeg mener jeg hørte at en trener sa det, at keeperen burde ha redda.

    Men men).

    Odd Einar Pettersen sa det, til meg, at ‘så du jeg kasta meg, så du det?’.

    Jeg måtte innrømme at jeg så det, så han var engasjert da, må man vel si.

    Selv om det kanskje var litt rart, at de spilletrekkene, etter begge cornerne vel, (som kom etter hverandre), vel var nøyaktig de samme.

    Det var sånn, at jeg nesten sitter her, og lurer på om dette var konstruert, (og altså planlagt på forhånd), eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Per Furuheim, (storebroren til Thor Furuheim, som døde i den snøhule-ulykka, i hagen til Petter og Christian og dem, like etter at jeg flytta til Berger vel), han gikk også på fotballen.

    Per Furuheim, han gikk i klassen over meg, på Berger skole, husker jeg.

    En gang, som jeg satt på i samme bil, som Per Furuheim, på vei til en bortekamp, (mot Nordre Sande vel), så forklarte Per Furuheim, oss andre, som satt i den samme bilen, om hvordan han tenkte, når han prøvde å score mål.

    Per Furuheim sa det, at han prøvde å tenke inni seg, ‘hvor er målet nå?’, før han skøyt, hvis han var i en trengt situasjon, (og kanskje ble forsøkt taklet, eller kanskje ble skjermet, av en forsvarer da).

    For det er ikke alltid, at man har så god tid, når man spiller fotball.

    Så hvis man skal begynne å speide, etter hvor målet er, osv., så tar det kanskje for lang tid, og man mister målsjangsen.

    Dessuten så blir det vel som et overraskelsesmoment, hvis man bare skyter, uten å først se seg om, hvor målet er.

    Så det må jeg si, at var et bra fotball-tips, fra Per Furuheim, (hvis jeg skal være ærlig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Per Furuheim sa også det en gang, på Bergeråsen, når jeg satt og venta, i bilen til faren min, mens han var inne hos mora hans, Ruth Furuheim, i Olleveien da.

    At jeg hadde ‘gulere tenner’, enn han.

    Dette sa han høyt, til noen andre unger, i Olleveien vel.

    Det var antagelig fordi jeg drakk så mye Coca-Cola hver dag, og bodde alene, og derfor kanskje var litt deppa, og ikke hadde ork til å pusse tenna, at jeg fikk så gule tenner.

    Det er mulig.

    Men men).

    Vi lærte ikke så mye fotballteknikk, som finter og sånn, når vi trente, med Berger IL.

    Vi øvde på å dempe ballen en gang, husker jeg.

    Og trener SKjellsbekk, studerte også hvordan løpsteknikk, som vi hadde, en gang, husker jeg.

    Jeg fikk høre det, at løpsteknikken min var bra, men at jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’ da, (siden jeg var så tynn), av trener Skjellsbekk da.

    Ellers gikk det mye i jogging, rundt på Berger, de første treningene, hver vår, ihvertfall.

    Og ellers var det mest fotballspilling egentlig.

    På treningene.

    Vi trente etterhvert bare utendørs, når snøen hadde smeltet, på Berger-banen, så vi ble aldri så utrolig gode, må man vel si.

    Men men.

    Vi hadde ikke noen hall, på Berger, som vi kunne trene i, om vinteren.

    Det var bare gymsalen, på Berger skole, men der trente vi bare, når vi var Knøtter vel.

    Det var vel for liten plass, seinere, når vi begynte å bli eldre, tror jeg.

    Men men.

    En gang, når jeg var reserve, på en hjemmekamp.

    Så sendte hjelpetrener Røkås, (faren til Anders Røkås og han som kjøpte huset ‘vårt’ i Toppen 4, etter at foreldrene mine ble separert, i 1973 vel).

    Han sendte meg ut på banen, uten å ha fått klarsignal av dommeren.

    (Det var vel han som vanligvis dømte oss, på hjemmebane, en kar med hvitt hår vel, litt oppi åra vel).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde fått instrukser, av hjelpetrener Røkås, om å si ditt og datt, til den og den, på laget vårt, om at vi skulle rokere om, på plassene vi spilte, på banen da.

    I forbindelse med byttet da.

    Men men.

    Når Røkås sendte meg, ut på banen, så la dommeren plutselig merke til, at Berger dreiv med noe bytte-greier.

    Og han blåste så frispark da, siden vi bytta spiller, (det vil si meg), på feil måte da.

    Uten å si fra til dommeren først.

    Røkås prøvde å signalisere til dommeren, i fem minutter kanskje.

    Men dommeren klarte ikke å oppfatte det, at Røkås ønsket å foreta et bytte.

    (Skjellsbekk var kanskje på ferie, eller noe, og derfor dreiv Røkås og bytta og leda laget da.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var jo at da fikk det Sande-laget, (eller hva det var igjen).

    De fikk frispark, kanskje 25 meter fra mål, eller noe, nede ved sidelinjen vel, (der Røkås hadde sendt meg inn på banen da).

    Jeg gikk jo da, og sa fra, til de andre på laget, (mens jeg fortsatt hadde det Røkås hadde bedt meg om å si, til de andre spillerne, i huet da).

    Så jeg fulgte ikke med på frisparket.

    Men han som tok det frisparket da, (for Vinn sande, eller noe), han skøyt det, rett i hue på meg, mens jeg så den andre veien, og prata med noen folk på laget mitt da, om hvordan vi nå skulle spille, osv.

    Så det var nesten sånn, som at dette var et ‘plott’, tenker jeg nå.

    At dette var noe avtalte greier, mellom begge lagene og dommeren kanskje.

    Jeg var jo fra Larvik, (eller hadde ihvertfall bodd der i noen år), så kanskje de tulla fælt med meg, i Nordre Vestfold, på grunn av det her da, at jeg også hadde bodd, nede i Søndre Vestfold.

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg fikk ihvertfall ballen kjempehardt, i huet, fra bare ti meters avstand kanskje, og gikk rett i bakken da.

    Jeg kom meg opp igjen, med en gang, og fortsatte å fortelle medspillerne mine, de instruksjonene, som trener Røkås hadde sagt da.

    Mens både spillere og tilskuere og trenere og sånn, lo vel, av meg da, siden jeg fikk ballen i huet, og datt da.

    Men det gjorde faktisk rimelig vondt.

    Men det var ikke sånn at jeg besvimte, av å få den ballen, så hardt i hue.

    Men det var ikke noe morsomt, for å si det sånn.

    Jeg huska hva Røkås hadde sagt, så jeg visste hvor jeg var, for å si det sånn.

    Men det var kanskje som å bli slått ned, i en boksekamp, kanskje.

    Så den episoden var ikke noe artig, husker jeg.

    Men men.

    Før en annen hjemmekamp, så spurte jeg han banemannen, (en høy, slentrete kar vel, som bodde nede på Berger, i arbeiderboligene kanskje, og som var 4-5-6 år, eldre enn meg, kanskje), om når det var, som vi skulle møte opp, igjen.

    Han sa et tidspunkt.

    (For jeg var tidlig ute da).

    Og det tidspunktet, var ganske lenge til.

    Så jeg sykla bort, mot Berger Brygge vel, var det vel.

    (For jeg likte ikke han banemannen, så bra vel, og det var ikke noen andre, som hadde dukka opp der enda, på laget da).

    Bort mot Berger Brygge der, så var det noen gutter, (som ikke spilte på laget), som dreiv og fanga noen småkrabber, og tøffa seg med det, å ha de i kjeften, mens de levde.

    Jeg var litt gira opp da, siden jeg skulle spille kamp.

    Så jeg prøvde også det, å ha en sånn krabbe i kjeften, husker jeg.

    Men men.

    Og det gikk greit, den kløyp meg ikke i tunga, eller noe, heldigvis, (husker jeg).

    Men men.

    Så hang jeg borti der da, til det tidspunktet, som han banemannen, hadde sagt, nærma seg.

    Men da jeg kom tilbake, til klubbhuset, så hadde kampen starta.

    Så jeg fant drakta mi, (eller om jeg hadde hatt den hjemme), og skifta kjapt da, og løp ut på banen.

    (For vi hadde hatt spillermøte, dagen før, eller noe).

    Og jeg skulle spille høyreving, var det vel.

    Men plutselig, etter 10 minutter kanskje, så ropte trener Skjellsbekk, var det vel, på meg da.

    For da hadde visst Berger, hatt 12 spillere.

    For når jeg ikke dukka opp der, til kampstart, så hadde trener Skjellsbekk da, (viste det seg), hivd innpå en annen spiller da, fra reservene vel, istedet for meg da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Så mottoet er, ikke hør på han høye, slentrete banemannen, nede på Berger der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, en sommerferie, så var fettern min Ove, på besøk, fra Follo da.

    Dette var før fellesferien, (men i begynnelsen av skoleferien da).

    Så det var sånn, at jeg skulle på den siste treninga, med Berger IL da, før fellesferien vel.

    Og da, så hadde jeg også han Ove, på besøk, borte hos Ågot.

    (Som var nesten som en lillebror for meg, på den her tiden, på begynnelsen av 80-tallet og slutten av 70-tallet da).

    Så jeg syntes nesten jeg måtte ta med Ove da, ned på Berger-banen.

    Så hørte jeg med treneren, (som enten var Skjellsbekk eller Røkås da.

    HVis det ikke var Leif Moen, som var trener for oss, det første året jeg spilte på Berger vel).

    Og da var jo dette i skoleferien, så det var bare seks spillere, medregnet Ove og meg, som hadde møtt, på trening da.

    Så vi spilte tre mot tre da.

    Og Ove og meg, og en Jebsen-sønn vel, vi spilte på samme lag da.

    Vi tapte ganske mye.

    Fordi Ove var vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

    Og han Jebsen-sønnen, han gikk i klassen over meg, (mener jeg).

    (Thomas Jebsen het han vel, og han bodde, i et stort hus, like nedenfor Berger kirke der.

    Jeg lurer på om det var i det huset, som farmora mi Ågot, jobbet som tjenestepike, på 1940-tallet, osv.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Det er mulig at det var i et annet gårdshus, som også var tilhørende Jebsen-familien, nærmere riksvegen der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så fetteren min Ove, fra Follo, han har faktisk vært med på en fotballtrening, med Berger IL, (lilleputt, eller smågutt, eller noe sånn kanskje).

    Og han trente da, sammen med folk, som var 2-3-4 år eldre enn han, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en fotballtrening, med Berger IL, så var det sånn, at Eirik Lund, (storebroren til Ronald Lund, i klassen min, og tvillingbror av Arnt Lund), spente meg ned, tre ganger, bakfra, husker jeg.

    Så det var ikke sånn finfotball, som det gikk i alltid, når man trente med Berger.

    Det var kanskje litt unødvendig, mener jeg, å spenne meg ned tre ganger, når vi spilte på det samme laget.

    Og det bare var trening.

    Ei jente, som var med å trene, (Connie kanskje?), ropte et eller annet, den tredje gangen, som han Eirik Lund spente meg ned, når jeg hadde kommet meg forbi han, med ballen, ute på venstre vingen der da, mener jeg å huske.

    (Hu unnskylde han Eirik LUnd vel, eller noe.

    Men men).

    Men han Eirik Lund, han hadde visst også sagt det, (ifølge noen i klassen min vel), ved en annen anledning, at han ikke kunne bli med på fotballtrening, siden ‘leksene kom først’.

    Og det var ikke så populært, husker jeg, blant de folka, i klassen min, som bodde på Øvre.

    (Hvor Eirik Lund også bodde, på den her tida).

    De mente at Eirik Lund var barnslig vel, og at han sa det her, med en barnslig tone kanskje.

    (Noe sånt som ‘ædda bædda, jeg kan ikke bli med på trening, for jeg har lekser, og leksene kommer først. Ædda bædda’.

    Noe sånt kanskje?

    Jeg hørte ikke hva som ble sagt, så jeg skal ikke si noe sikkert.

    Men men.

    Eirik Lund savna kanskje tvillingbroren sin, Arnt Lund, som var litt mer som en forretningsmann vel, enn Eirik, og som vel aldri var å se, på noen fotballtrening, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Og Ronald Lund, i klassen min, han var vel heller aldri på noen fotballtrening, med Berger IL, tror jeg.

    Så Eirik Lund skal ha det, at han nok var den av de tre brødrene, som var på flest fotballtreninger, ihvertfall.

    Selv om han kanskje kunne ha sparka mer på ballen og litt mindre på beinet mitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det).

    På en av de første bortekampene, som jeg spilte, for Berger.

    Mot Vinn Sande vel.

    Så spilte vi ikke på en stor bane, sånn som de A-lagene spilte på.

    Men vi spilte på en halv sånn bane kanskje.

    (Siden vi bare spilte knøtte-fotball da, så var banen vi spilte på mindre da, for å si det sånn.

    Og omgangene varte vel ikke i 45 minutter heller, som når A-lag spiller, men vi spilte vel kanskje i 20-30 minutter da, i hver omgang.

    Noe sånt.

    Men men).

    Det ble jo skikkelig møljefotball, noen ganger, av å spille på så små baner.

    Så en gang, som jeg fikk ballen, like utenfor straffefeltet vel, til Vinn Sande da.

    Mens faren min stod langs sidelinja, og så på, husker jeg.

    Så var det så tjukt, av Vinn Sande-spillere, mellom meg og målet.

    Men jeg så at Thomas Jebsen, (var det vel), stod en god del bedre plassert.

    (Han stod vel midt i straffefeltet deres, mener jeg å huske.

    Selv om han også hadde noen Vinn Sande-forsvarere, mellom seg og målet vel).

    Så jeg tok en sånn chip da, (heter det vel).

    Og bare tok et sånt ganske følsomt spark, med innersiden av foten, under ballen, (som var i lufta da).

    Sånn at ballen gikk i en bue, over to-tre Vinn Sande-forsvarere, og landa nesten på huet, til han Thomas Jebsen da.

    Et par meter lengre fremme, i straffefeltet, til Vinn Sande da.

    Men da ble faren min sur, tror jeg.

    For han ble borte fra sidelinja, etter det sparket mitt, mener jeg å huske.

    Men jeg hadde jo ikke noen andre, å spille til, så jeg måtte jo i det minste prøve, tenkte jeg.

    Selv om Thomas Jebsen vel ikke fikk noe ut, av den sjangsen, (eller om man skal kalle det halv-sjangse).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sesongen etter, må det vel ha vært.

    For da spilte Christian Grønli, husker jeg, i det samme oppgjøret, nemlig borte, mot Vinn Sande.

    (Og Christian var et år yngre enn meg.

    Og det varierte, annenhvert år, om vi spilte på lag med de som var et år eldre, eller et år yngre, enn oss, på Berger da.

    Så sånn var det).

    Og da tok Christian Grønli, et spektakulært brassespark, helt ute på sidelinja, på den samme, lille fotballbanen vel, i Sande da.

    Så sånn var det.

    Og da husker jeg at trener Skjellsbekk fikk ros vel, og sa noen komplimenter, om sparket til Christian Grønli, ute på sida der, mener jeg å huske.

    (Selv om det ikke ble målsjangse kanskje, ut av det sparket.

    Men likevel.

    Det var kanskje det eneste brassesparket, som folk fikk se, i Sande, det året.

    Hvem vet.

    Det var vel ikke vanlig kost, selv for A-lagene, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.

    Men men).

    Etterhvert, så slutta faren min å være med å kjøre, når vi skulle spille bortekamper.

    Og da laget vårt, skulle til Gøteborg, for å spille et par kamper, mot det svenske laget, som trener Skjellsbekk, kjente treneren til, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Så måtte jeg sitte på med Geir Arne Jørgensen, og dem, (som jeg hadde hørt, i 1979 vel, at faren min advarte Ågot mot, at jeg ikke burde ha noe med å gjøre), siden det var den eneste bilen, som hadde ledig plass.

    Men men.

    Det skal jeg skrive mer om seinere.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så husker jeg det, at faren min møtte en kamerat, nede på et hotell vel, i Tønsberg-traktene vel, og satt og prata der, i en time eller to vel.

    Mens jeg var nede i kjelleren der, og så på et sånt Cowboy og kaktus-skytespill vel.

    Og jeg ble så frista, til å spille det spillet, at jeg spurte kameraten til faren min, (var det vel), om å få en krone, til å spille på det spillet, når han var nede på do vel, og gikk forbi de automatene da.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet en gang, tror jeg, kanskje like etter at jeg hadde flytta, til faren min.

    Jeg fikk ikke lov å få noen krone, av han kameraten til faren min.

    Som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    Og jeg vet ikke hva faren min og han kameraten hans, prata om der heller.

    men men.

    Det var bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg flyttet til faren min vel.

    Så tok faren min meg med, når han skulle kjøre en Mercedes, for noen, gjennom Oslo.

    Det var ikke en vanlig Mercedes, men en Mercedes E600, eller noe sånt, kanskje.

    (Uten at jeg husker modellen så nøye.

    Men dette var rundt 1980 vel).

    Vi kjørte i faren min sin amerikanske stasjonsvogn da.

    Og til en villagate, i Sandvika eller Lysaker, eller noe sånt vel, på grensen mellom Bærum og Oslo Vest kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi vel den bilen, til faren til Rune Kraft og broren, på Furuset vel.

    Noe sånt.

    Også kjørte vel han faren til Rune Kraft, (som vel hadde fjernstyrt bil, mener jeg å huske og i kjelleren så hadde de TV, hvor ungene pleide å være da, og jeg husker også at jeg så et Ringenes Herre tegneserie-album, (med Gollum, osv), hos dem, på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet en gang vel. Men men. Så sånn var det).

    Han faren til Rune Kraft, han kjørte oss vel tilbake da, (tror jeg det må ha vært), tilbake til det stedet da, i Oslo Vest eller Bærum, hvor amerikaneren til faren min stod da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som jeg var med faren min, så så jeg også på en dame-fotballkamp, uti der.

    Men jeg husker ikke navnet på hjemmelaget.

    Og jeg spurte om navnet på bortelaget, men det visste ikke hu tilskueren, som jeg spurte.

    (Dette var vel helt på begynnelsen av 80-tallet, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, helt på begynnelsen av 80-tallet, en sommer, som jeg gikk ned til Haldis og dem.

    Så satt faren min og Haldis, på verandaen, til Haldis.

    I sola da.

    Det stod et plaskebasseng, imellom verandaen og huset til Haldis.

    Og oppi der, så satt Nina Monsen, (som var et år yngre enn meg), og Christell da, (som var to år yngre enn meg), helt nakne da.

    Og plutselig så begynte de, å løpe bortover plenen, helt nakne, og så snu, og sette seg opp i bassenget, igjen.

    Dette var før hverken Christell, Nina Monsen, (eller meg selv), hadde kommet i puberteten.

    Så disse jentene hadde ikke antydning til pupper, og de hadde ikke fått hår på fitta, (som det vel heter).

    De var kanskje 8-9 år da, og begge løp ut av bassenget nakne, i noen sekunder, annenhver gang.

    Og så gikk de opp i bassenget igjen.

    (Uten at jeg vet hvorfor de dreiv og blotta seg sånn.

    Men men).

    De lo og skrålte og hadde det morsomt da sikkert.

    Jeg satt fullt påkledd, på verandaen til Haldis, og visste vel ikke hvor jeg skulle se vel, eller hva jeg skulle gjøre.

    Så til slutt så gikk jeg vel bare hjem vel.

    (Til Hellinga 7B, hvor jeg vel bodde ennå, da denne episoden hendte.

    Så sånn var vel det).

    Men men.

    En gang, i løpet av det drøye året vel, som jeg var kamerat med Petter og Christian Grønli, før mora deres døde.

    Tove Grønli døde i februar 1981 vel, som var det året jeg fylte 11 år, så dette skjedde det året jeg fylte 10 år, vil jeg tippe på.

    Petter og Christian, de dro meg med, opp på Brekke gård, som var en gård, som lå oppå et fjellplatå, kanskje 20-30 meter over Drammensfjorden.

    (Bergeråsen lå liksom mellom Brekke gård og Drammensfjorden da.

    Hvis noen skjønner hvor Brekke gård lå da.

    Brekke gård lå litt oppå fjellet, må man vel si.

    Men men).

    Når vi kom fram til Brekke gård, (hvor vi vel ikke egentlig hadde noe spesielt mål for turen, Petter og Christian bare dro meg med dit da).

    Så var det en innhengning der, med to hester da.

    Dette var enten ponnier, eller unge hester da.

    Jeg hadde såvidt vært på riding, ved Tagtvedt, når vi bodde i Mellomhagen kanskje, (hvis det ikke var før dette også).

    (Når jeg bodde hos mora mi da).

    Og jeg kjeda meg kanskje litt der oppe.

    Petter og Christian fortalte vel det, at de hadde ridd, på de hestene der oppe, tidligere.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte nesten prøve å ri på de hestene, jeg og.

    De hadde ikke sal på seg da, naturlig nok.

    Men jeg klatra opp på gjerdet, til innhegningen, til de hestene da.

    Og da, så syntes kanskje de hestene, at det var artig, med noen gærne gutter, som kom og besøkte dem.

    For jeg slapp meg oppå den ene hesten, som stod ved siden av gjerdet da.

    Og den hesten, den begynte å ri rundt, i den innhegningen der, med meg oppå da, klamrende med armene mine, rundt halsen, på den hesten da.

    Den kunne jo ikke ri så fort rundt der, så jeg falt ikke av.

    Men det som virka litt skummelt, det var det, at den andre hesten der, den gikk opp på bakbeina, og traff meg nesten med hovene på forbena, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke er sikker på, om den hesten var aggressiv, eller om den bare syntes at det var morsomt, at en gutt havna oppå den andre hesten der.

    Det veit jeg ikke sikkert).

    Men den andre hesten, den løp etterhvert bort til i nærheten av det ene gjerdet igjen.

    Og da fikk jeg sjangsen til å gå av igjen da.

    Like hel, utrolig nok.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så gikk vi litt rundt der, Petter, Christian og jeg.

    Vi gikk litt rundt Brekke gård der da, litt vekk fra de hestene.

    Også gikk vi tilbake til gården der, etter en halvtime kanskje, (eller noe).

    Og da var en bonde på plass der, sammen med hestene.

    (Jeg vet ikke om han bodde på Brekke gård der, eller ikke, det er jeg ikke sikker på dessverre.

    Jeg hadde jo bodd i mange år, i Larvik og, så det veit jeg ikke dessverre).

    Men da jeg bodde i Liverpool, fra 2005 til tidligere i år, så fant jeg tilfeldigvis ut det, i 2008, eller noe, kanskje.

    At Haldis sitt pikenavn, var Brekke.

    Men det var visst fra faren, som het Hans Brekke, eller noe vel.

    (En kar fra Vestlandet vel).

    Og ikke fra Berger vel.

    Petter og Christian, de likte vel ikke Haldis så særlig, tror jeg, (etter at vel både Whiskey og Vodka, (to hamstere vel, og vel ikke marssvin, som jeg skrev vel, i et tidligere kapittel)).

    Både Whiskey og Vodka, døde nede hos Haldis vel.

    Jeg tror den siste av de, ble borte, en gang Pia var på besøk der, og jeg dukka opp der, for å besøke Pia vel, som vel var på besøk, fra mora vår, i Larvik.

    Da lurer jeg på, (jeg mener jeg husker det, ganske vagt), at en av hamsterne, gikk løse, ved verandaen til Haldis, eller noe, vel.

    Og jeg lurer på om ikke den siste hamsteren ble borte, mens jeg var der, for å snakke med Pia.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var.

    Men men.

    Men jeg vet ikke om Petter og Christian visste det, at Haldis het Brekke, til etternavn.

    Da ville de kanskje ikke gått opp til Brekke gård, siden de vel ikke likte Haldis vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg lov til å gå opp på loftet, (mener jeg det var), hos Haldis og dem.

    (Sikkert av Haldis da.

    Dette må ha vært rundt den tiden, like etter at vi var tilbake fra Jugoslavia, tror jeg).

    Og jeg fant et sverd, (eller om det var to), oppå loftet til Haldis og dem da.

    De sverdene var butte, i enden, så de var liksom ikke klare til ‘krig’ da.

    Og de hadde ikke skarpe egg-er.

    Men de var ganske spisse da, langs hele sverdet.

    Og de hadde en klinke, som løsnet hele tiden, (sånn som jeg husker det).

    Så de sverdene var ikke så forseggjorte vel.

    Men men.

    Men det sverdet så ganske kult ut, på veggen vel.

    Og jeg fikk det sverdet, av Haldis vel.

    Jeg lurer på om det sverdet, (eller om det var en kårde, eller noe), var et sverd, som Jan eller Viggo, hadde fått av faren eller stefaren sin, i Syden, eller noe, en gang.

    Noe sånt kanskje.

    (uten at jeg husker det helt nøyaktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den gangen, rundt 1980 vel, borte hos Ågot, som Øivind sa det, at han hadde sagt til Gutta på Skauen, under krigen, at han ikke ville bli med dem, på skauen, siden han hadde sagt, (som han sa, mens jeg var i stua dems, i 1980 en gang vel), ‘jeg har kjærring og ungær jeg’.

    Så sånn var det.

    (Enda vel Øivind bare hadde et barn, nemlig faren min vel, under krigen.

    Onkel Håkon ble vel født etter krigen, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det jeg glemte å skrive om vel.

    Det var reaksjonen til farmora mi Ågot, da Øivind sa det her.

    Og hu reiste seg opp av stolen da vel, (hvis hu ikke stod fra før), og neste ‘freste’, mot Øivind da.

    Uten at hu forklarte det, om hvorfor hu gjorde det da.

    Men det var kanskje noe de holdt tilbake.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe de ikke ville prate om, som skjedde under krigen.

    Hvem vet.

    Farmora mi, Ågot, hu sa til meg, (utenom sammenhengen liksom), en gang, at ‘dem var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Uten at farmora mi forklarte noe mer, om hva hu mente med det.

    Men men.

    Det skjønte jeg ikke, men jeg fikk meg ikke til å spørre heller.

    For det var ikke vanlig, at Ågot prata sånn om krigen osv.

    Og det var helt utenom sammenhengen liksom, så jeg ble kanskje litt paff da.

    Men men.

    En gang viste Ågot meg uoppfordret, et rasjoneringskort, som hu hadde hatt liggende vel, fra krigens dager da.

    Man måtte klippe av en sånn liten kartong-bit, av det kortet, hver gang man kjøpte en pakke smør, eller lignende, i butikken da.

    Sånn at ingen fikk kjøpe mer enn en pakke smør i uken kanskje.

    Siden smør vel var mangelvare da kanskje, under krigen.

    Så sånn var det.

    Men Ågot forklarte meg ikke det, om hvorfor hu viste meg det her kortet da.

    Men det var jo litt artig da, å se et sånn ekte rasjoneringskort, fra krigens dager.

    Det er jo sant.

    Så det var jo litt morsomt da.

    Men jeg vet ikke om det var noen mer alvorlig grunn, som Ågot hadde, for å vise meg det rasjoneringskortet.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det er mulig at vi tog toget forresten, da Petter og Christian var med meg til Larvik, for å besøke mora mi, i Jegersborggate, den gangen, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel).

    For jeg mener at vi tulla litt, med en sånn vannkaraffell, som pleide å stå, i NSB sine togvogner, på Vestfoldbanen.

    Passasjerene, hadde lov å hente seg et pappbeger med vann da, fra den karaffellen, under togreisen da.

    Men jeg husker en gang, at noen andre unger, som var med meg til Larvik, og meg selv, tulla fælt, med den karaffellen.

    Vi kjeda oss vel, og satt et beger som vi hadde drukket av, tilbake oppi den beholderen, for beger, sammen med de rene drikkebegerne da.

    Og da vi fikk litt kjeft, husker jeg, av ei dame, som reiste med det toget da.

    Dette var antagelig ganske nærme Larvik, for en god del passasjerer, gikk av i spesielt Tønsberg og Sandefjord da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var aleine hjemme, med Pusi, i Hellinga 7B.

    Så leika jeg med barbermaskinen, til faren min.

    Jeg hadde ikke noe skjeggvekst selv, på den her tida.

    Men jeg tulla med Pusi, og prøvde den barbermaskinen litt på den katten da.

    Og da var den barbermaskinen litt mer effektiv, enn jeg hadde regna med.

    Så plutselig så hadde jeg barbert av halvparten av et av følehornene, til Pusi da.

    Petter og Christian klagde vel, (mener jeg å huske litt vagt), og mente at det så dumt ut kanskje.

    Men jeg syntes ikke at det gjorde noe da.

    Og jeg tror ikke at katta syntes at det gjorde noe vondt.

    Men men.

    Så Pusi hadde et følehorn, (heter det vel), som var litt vel kort da.

    Og det følehornet vokste vel ikke heller ut igjen, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker feil da).

    Så sånn var det.

    Men Pusi døde jo ikke så lenge etter dette.

    Så om sånne følehorn vokser ut igjen, på katter, det tørr jeg ikke å si helt sikkert dessverre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når Pia bodde hos mora vår, i Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Så gikk på Solberg skole, tror jeg, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Solberg lå vel litt nærmere Drammen, enn Stenseth terrasse, mener jeg.

    (Selv om jeg aldri var på den skolen akkurat men).

    Men det som skjedde, det var at ei jente, på den skolen, som Pia gikk på, uti der.

    Hu dytta Pia ned av en snøhaug, (eller noe), en gang, på skolen, tror jeg.

    Så Pia slo ut en tann.

    Og hu måtte ha regulering da.

    Så det var kanskje litt ergelig.

    Jeg husker det, at faren min, han klagde på den tannlegen, som hu hadde.

    Men hu fikk vel en ny tannlege, tror jeg, når hu flytta til faren min, (eller noe), og fikk flytta rundt på tennene i kjeften sin da, sånn at de så ganske normale ut.

    Selv om hu vel mangler en tann der, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var jo ganske ofte, oppe hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen 4, på Bergeråsen, (før mora deres døde).

    Og jeg husker at jeg så en del sport hos dem.

    Da pleide det å være han Willy, (som var sammen med Tove Grønli da), og Petter og Christian, og meg, som så på sport da.

    Jeg husker at jeg så et nyttårshopprenn der, (sikkert like etter at Pusi forsvant).

    Jeg så også en cupfinale, i fotball på TV der, mellom Lillestrøm og Vålerenga, husker jeg.

    Petter og Christian, (og vel muligens også Willy), holdt med Lillestrøm, men jeg holdt med Vålerenga.

    Det var ikke noe spesiell grunn til det.

    Unntatt en kanskje.

    Og det var fra da jeg gikk på Østre Halsen skole, (i første klasse der), da jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen.

    Da var det en jente vel, (hvis jeg husker riktig), i den klassen, som skrøyt av det en gang, til frøken, at hun hadde besteforeldre, som holdt til, i Lillestrøm da.

    Og da bodde dem sånn til, at dem kunne se ned, på Åråsen, når Lillestrøm spilte, (husker jeg at hu jenta vel sa da).

    Så da var det kanskje sånn, at dem bodde høyt oppe, i noen blokker, eller noe sånt, i sentrum av Lillestrøm da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg visste ikke hvem dette var, som hadde besteforeldre, i Lillestrøm.

    (Jeg visste ikke, på den her tida, at Johannes sin slekt, var fra Leirsund, i nærheten av Lillestrøm vel.

    Men men).

    Så jeg syntes kanskje ikke at jeg kunne holde med Lillestrøm da, siden ei som hadde gått i klassen min, hadde besteforeldre der liksom.

    Men men.

    I den klassen, (eller om det var i den klassen jeg gikk i, året etter, på Torstrand skole).

    Så var det ei jente i klassen, som hadde en onkel, i Sande, i Vestfold, (like ved Berger, hvor faren min var fra).

    Og etter noen måneder, så sa vel hu jenta, at han onkelen, i Sande, hadde dødd, for han hadde fått traktoren over seg, (eller noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter, Christian, Willy og meg, vi så også noe håndball en gang, på TV, oppe hos Tove Grønli der da.

    Det var vel en håndball-landskamp, for kvinner, mener jeg.

    Og da sa han Willy det, at hu keepern til Norge, hu var fra Glassverket, (som ligger like før Drammen, hvis man kjører fra Berger/Svelvik og nordover, inn til Drammen da).

    Og han Willy sa også det, at han hadde vært sammen med hu landslagskeeperen.

    Så han Willy var kanskje fra Glassverket da.

    Jeg ble vel kjent med Christian og Petter, i 1980, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og mora deres døde jo i februar 1981.

    Og dem flytta til faren deres, i Mexico da.

    Så dette må vel ha vært under en håndballkamp, i 1980 vel, vil jeg tippe på.

    Så hvis Norge hadde en håndball-keeper, fra Drammen/Glassverket, i 1980, så veit kanskje hu hvem han Willy er da.

    (For jeg veit ikke etternavnet hans, eller hvor han er fra og sånn da.

    Men så kanskje hu kan bekrefte det, hu landslags-keeperen, at disse navnene ikke er noe jeg dikter opp, eller noe.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå begynner klokka å bli halv et her, på hostellet.

    Så selv om det er lørdag, så burde jeg vel kanskje slutte å skrive snart.

    Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er det søndag kveld, og jeg har vaska klær i dag, osv., men jeg får se om jeg får skrevet noe mer her og, selv om klokka er mer enn 23 må, men jeg kjeder meg litt da.

    Så sånn er det.

    Like etter at jeg flytta til faren min på Berger, så hendte det jo, i begynnelsen, at jeg kjeda meg litt, siden jeg ikke kjente noen, på Berger og Sand.

    (Bortsett fra fetteren min Tommy, som var mye yngre enn meg, og bortsett fra Geir Arne Jørgensen, som faren min advarte mot da).

    Så en gang, på vei bort til Ågot, etter skolen.

    Den første vinteren, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg kanskje litt sur, fordi faren min ikke ville hente meg, på skolen.

    Og siden jeg hadde en så lang skolevei, bort til Ågot, hvor det spesielt på de siste hundre meterne, kunne blåse skikkelig surt, sånn at vinden og ofte også snø eller snøføyke, kunne piske en i ansiktet da.

    Så ofte når jeg kom inn i huset til Ågot, så så jeg nok ganske rosa ut i trynet, etter å ha gått ute i kulda, og fått juling av vinden og snøføyke osv. da.

    Så sånn var det.

    (Spesielt vinterne på begynnelsen av 80-tallet, var ganske ille, mener jeg å huske.

    Selv om kanskje vinterne ble litt mildere etterhvert.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så en gang, når jeg så noen unger, som akte, ned den stien, som går fra mellom Hellinga og Gamlehjemmet der, og ned mot ved der Teskjekjærringa bodde, nederst i Havnehagen.

    Så prøvde jeg kanskje å bli kjent med nye unger da, for jeg så en jente på min alder vel, som også akte der da.

    Og det var storesøstera til Lille-Oddis, sånn som jeg har skjønt det seinere.

    Og hu begynte å kryne meg, husker jeg, når jeg ikke ventet det.

    Så hu har aldri prata noe med, i årene etterpå.

    Hu gikk i klassen over meg vel, og jeg mener jeg fant henne på Facebook, da jeg bodde i Liverpool, og hu var på lebseklubb da, (sånn som det så ut for meg, ihvertfall), så hu var nok en guttejente da, må man nok si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og når jeg kom bort til Ågot og dem, så kunne dem se på meg, at jeg hadde lekt.

    (Og blitt kryna da, eller hvordan dem skjønte at jeg ikke hadde gått rett dit).

    Og jeg fikk vel nesten kjeft vel, fordi jeg hadde lekt litt, for jeg gikk den ganske lange veien, bort til Sand da.

    Men der kunne jeg jo ikke leke med noen, for faren min advarte mot den og den da, (hørte jeg at han sa til Ågot, en gang, en av de første dagene jeg bodde på Berger vel).

    Og det var litt kjedelig, å bare leke med Tommy og, for å si det sånn.

    Så jeg prøvde nok å bli kjent med nye folk da.

    Det var nok ikke det at jeg syntes det var så artig å ake.

    Det var nok mer det, at jeg syntes det var litt lang skolevei kanskje, som jeg hadde.

    (Jeg hadde jo lengst skolevei, av alle på Berger skole, hvis jeg ikke tar feil).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor hu storesøstera til Lille-Oddis, (de bodde i Leirfaret, i noen trygdeboliger der vel), plutselig begynte å kryne meg, nederst i akebakken der, like ved der Rolf Stenberg og dem bodde vel, (en som hadde ei datter med rødt hår, som gikk i klassen over meg vel).

    Det vet jeg ikke.

    Men jeg kan ikke vite alt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den første 17. mai, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg tidlig oppe, for jeg var bare ni år da, og syntes at 17. mai var artig.

    Så jeg hadde funnet 17. mai-programmet, borte hos Ågot kanskje.

    Og jeg gikk opp på Øvre, for å se på musikk-korpset, som liksom vekte opp Bergeråsen da, om morgenen, på 17. mai.

    Ole Christian Skjellsbekk, (han som liksom var ‘sjefen’, i klassen min), han var i skolemusikken, husker jeg.

    Og han kjente meg igjen, der jeg stod som ensom tilskuer vel, i hoved-bilveien da, (jeg husker ikke hva den veien heter igjen), opp til Øvre.

    Så Ole sa ‘hei’, til meg, (var det vel), mens han gikk som musikant, i musikkkorps-toget da.

    Om morgenen, på 17 mai, 1980 vel, oppe på Øvre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg syntes det var litt flaut, året etter.

    At jeg hadde tatt av sånn, på 17. mai, året før.

    Og at jeg hadde vært den eneste tilskueren, til musikk-korps-toget da, om morgenen, på 17. mai, på Bergeråsen, i 1980.

    (Ihvertfall der hvor jeg stod).

    Så året etter, så maste jeg meg til det, å få lov å dra til Larvik, på 17. mai.

    For jeg syntes det, at 17. mai i Larvik, var mer artig da, siden det var mere folk og sånn.

    Larvik er jo en by, og Berger er jo bare en landsby kanskje, (må man vel si).

    (For å være litt slem mot Berger.

    Men men).

    Det var et problem med dette, og det var det, at mora mi bodde på Stenseth Terrasse, i Drammen, på den her tiden.

    Men jeg hadde jo en kamerat, i Larvik, som het Frode Kølner.

    Og jeg fikk lov til det, å bo hos dem, i 17. mai-helgen da, i 1981, tror jeg det må ha vært.

    Og jeg gleda meg fælt til det her da, og prøvde å spare sammen masse mynter, som jeg liksom skulle ha det morsomt for, nede i Larvik da, mens jeg feira 17. mai der da.

    Og vi fikk utdelt noen mai-blomster, på Berger skole, av klasseforstander Allum vel.

    Og den vanlige prisen, for sånne mai-blomster, til å ha i grillen, på biler, den var fem kromer.

    Men jeg tenkte bare på å få penger, til å bruke, i Larvik.

    Så jeg sa det til onkel Håkon, at de kosta 7.50.

    Så solgte jeg en mai-blomst til onkel Håkon da.

    Men han ga meg ikke noen penger.

    Så dette hjalp ikke noe, på mitt 17. mai-budsjett.

    For onkel Håkon skulle betale seinere, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så dro jeg med toget vel, ned til Larvik da.

    Jeg hadde fått fri, av klasseforstander Allum, en ekstra dag.

    Og da, så ble jeg med Frode Kølner, ned på Torstrand skole da, i Larvik, på 16. mai, i 1981, må det vel ha vært.

    Men Frode Kølner, han gikk jo i parallell-klassen min.

    Så Frode, var det vel, foreslo det, at jeg skulle bli med min gamle klasse, den dagen.

    Og så havna jeg i tre skoletimer da, (eller noe), i min gamle klasse, på Torstand skole, hvor jeg gikk i andre klasse da, i skoleåret 1978/79, og litt av tredjeklasse, (fram til oktober vel), i skoleåret 1979/80, da jeg flytta til faren min.

    Så jeg gikk altså også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole.

    Så det var artig.

    Men men.

    Så jeg gikk andre klasse, på Torstrand skole.

    Også gikk jeg fra cirka 20. august ta, til cirka 15. oktober kanskje, (altså i cirka to måneder), på Torstrand skole, i tredje klasse.

    (Før jeg flytta til faren min på Berger da.

    Og i første klasse, så gikk jeg jo på Østre Halsen skole).

    Også gikk jeg også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole, nemlig 16. mai 1981 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var den klassen som Atle Farmen, (som var så god i fotball, og som jeg foreslo for mora mi, å oppfalle min halvbror Axel, som ble født i 1978 etter, da vi bodde i Jegersborggate, (da mora mi spurte), siden jeg trodde at Axel ville bli god i fotball da, hvis han het Atle, siden Atle Farmen var best i klassen vår, i fotball da. Så sånn var det).

    Atle Farmen, er nå direktør, i Mars Norge vel, har jeg funnet ut, da jeg bodde i Liverpool, og jeg har kontaktet han, angående om det er greit, at jeg fra min nettbutikk, (Godtebutikken.net), selger m&m’s til Norge. Men han har ikke svart. Men men.

    Sølvi, som var venninna til søstera mi, Pia, gikk også i den klassen.

    Og en som het Kai da.

    Vi hadde kosetimer, siden det var dagen før 17. mai.

    Og den klassen hadde fått tilbake hu lærerinna, som dem hadde, i 2. klasse.

    (Og hu som var streng mot meg, i begynnelsen av 3. klasse, hu hadde altså slutta da, sånn som jeg skjønte det.

    Hu hadde bare vært en vikar.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    Kai, han tulla med meg, og syntes kanskje det var artig, at en som slutta i 3. klasse, og flytta til faren sin, nesten ti mil unna, (og til en annen del av Østlandet, må man vel si), plutselig kom tilbake, en dag, dagen før 17. mai, skoleåret etter.

    Så Kai lo og tulla med meg, mener jeg å huske.

    Han var kanskje klassens klovn eller skøyer, eller noe.

    Det er mulig.

    Så jeg reagerte på tullinga til han Kai da, og når jeg fikk i oppgave, å tegne en tegning, på tavla, i en av kosetimene.

    Så skreiv jeg ‘Kai’, under den tegningen, av et troll, eller et monster, (eller hva det var igjen, som jeg fikk i oppdrag å tegne).

    På Torstrand skole, så satt jo alle helt pent, på rekke og rad, på pultene sine.

    Og folk satt ikke sånn ‘hulter til bulter’, og i grupper, sånn som vi gjorde, i klasserommet vårt, på Berger skole.

    Og frøken slo med en gang ned, på det, at jeg skreiv ‘Kai’, på tavla.

    For det var erting da, og det ville de ikke ha noe av, på Torstrand skole, sa hu frøkna da.

    Så sånn var det.

    Så jeg klarte altså å få kjeft av frøken da, i en kosetime, på en skole jeg egentlig ikke gikk på lenger, 16. mai 1981 da.

    Så det var jo bra prestert, for å si det sånn.

    Men men.

    I Larvik, så var det populært, (lærte jeg vel av Frode Kølner), å ta et sånt rør, som var på noen plast-kleshengere, og bruke det røret, som spytterør, for erter da.

    Det skulle ikke være hermetiske erter.

    Men tørkede erter, som man fikk kjøpt ganske billig, i esker, i matforretningene da.

    (Det kosta kanskje fem kroner for en eske tørkede erter, eller noe).

    Dette hadde jeg vel ikke lært om på Berger, så dette var nok noe ‘Larvik-greier’.

    Men men.

    Frode lærte meg også et annet triks.

    (Det med ertene var kanskje en annen gang).

    Og det var å fylle vann i ballonger.

    Og så kunne man kaste de da.

    Så sånn var det.

    Jeg sov oppe i andre etasje, i huset til Frode Kølner og de.

    (Frode og foreldrene, de hadde sine soverom i første etasje da.

    Men Frode hadde også et slags leke/gjeste-rom, i andre etasje da, med utsikt til Larvik sykehus, blant annet.

    Så sånn var det).

    17. mai, så våkna jeg av det, at noen gutter, spyttet erter, på vinduet til rommet ‘mitt’.

    Frode og jeg, hadde jo laget vannballonger, dagen før.

    Så jeg heiv naturlig nok, (må man vel si), et par vannballonger, etter de her rakkerungene da.

    (Som jeg lurer på om kan ha vært Oskar og noen andre gutter.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det var bare et navn jeg tenkte på om det kunne være nå.

    Jeg kjente jo han Oskar, fra da jeg bodde i Jegersborggate.

    Men det var jo et par år tidligere, for å si det sånn.

    Men men).

    Faren til Frode Kølner, ble sinna og sur, siden det lå ballongrester og vann som fordampet, på fortauet, utenfor huset deres.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk vel skylda for det her.

    Selv om det med vannballongene vel var Frode Kølner sin ide.

    Og selv om det var noen rakkerunger som hadde startet denne ‘krigen’, ved å vekke meg, med å spytte erter, på vinduet, i det romme jeg sov på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Frode og jeg gikk også rundt, med vannballonger, i Larvik sentrum da.

    Frode hadde sagt noe om russ og russekort og sånn kanskje.

    Jeg var kanskje litt høy i hatten, siden jeg hadde flytta til faren min.

    Så da jeg så en rødruss, like nedenfor postkontoret, i Jegersborggate, så kasta jeg en vannballong, etter han russen og en kamerat da.

    (Enda jeg bare var ti år.

    Og han russen nok var atten år da.

    Men men).

    Han rødrussen begynte å løpe etter meg, ned til en urmaker det, og så over gata, til ved en bank, som lå på høyre siden av Larvik Torg, når man stod vendt mot DNC-bygget.

    Noe sånt.

    Så tok han russen igjen meg da, og dunka huet mitt i asfalten mener jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Før han stakk igjen.

    Så da følte jeg meg ikke så veldig smart, for å si det sånn.

    Jeg fikk kjeft av frøken og fikk bank av en rødruss, og faren til Frode Kølner ble også sur på meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men problemene var ikke ferdige med dette.

    Faren min henta meg i Larvik, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg satt på med han, tilbake til Berger da.

    Og faren min begynte å klage på det da, at jeg hadde tatt for mye penger, for en 17. mai-blomst, fra onkel Håkon da.

    (De hadde funnet ut at den vanlige prisen var fem kroner da.

    Men jeg trodde kanskje at det var lov å prøve å tjene litt penger, for seg selv og da, og slå på noen prosenter fortjeneste, til seg selv da.

    Jeg gleda meg jo så mye, til å være i Larvik, på 17. mai.

    Kanskje fordi jeg syntes det var morsomt, i Larvik på 17, mai, den gangen som jeg gikk på Østre Halsen skole, og vi gikk hele veien, fra Halsen til Bøkeskogen, i Larvik.

    (Selv om rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde den samme dagen da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Faren min, trua i bilen, med at han skulle si fra, til skolen, om at jeg hadde tulla, med mai-blomst-prisen da.

    Jeg begynte nesten å grine, og sa at han ikke måtte gjøre det.

    Og det gjorde han vel ikke heller, tror jeg.

    Og neste gang, som jeg prata med onkel Håkon, borte på Sand, en dag eller to etter det her kanskje da.

    Så ga onkel Håkon meg en fem-kroning, for den mai-blomsten da, sammen med en sur mine eller kommentar kanskje da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var siste gangen jeg gadd å selge maiblomster, for å si det sånn.

    Men men.

    Og siste gang jeg la på for kjente vel.

    Eller hva man skal kalle det.

    Så da dreit jeg meg ihvertfall ut skikkelig, må man vel si, den 17. mai-helgen der, som vel var 17. mai-helgen 1981 vel, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi flytta jo etterhvert, tilbake til Larvik og Jegersborggate igjen, etter å ha bodd i Stenseth Terrasse der, i ihvertfall et år vel.

    Noe sånt.

    Og en gang, som jeg var i Larvik, (enten hos mora mi eller hos Frode Kølner), så sa Frode Kølner det, at det hadde flytta inn noen folk, i et hvitmalt trehus vel, like ovenfor lekeplassen vår der, (ved de blokkene), som var ville og forfærdelige da.

    Eller noe.

    (De må vel ha vært naboene til hu Lillan da, tror jeg.

    Og de bodde liksom mellom lekeplassen, (utafor de blokkene), og Falken da.

    Så sånn var det).

    Så jeg begynte jo da å kjegle, med ei jente, som bodde i det huset.

    Vi krangla fælt.

    Sånn at Frode Kølner hørte det, tror jeg, og dukka opp fra huset sitt, på hjørnet av Trygves gate da.

    Hu jenta, (som Frode hadde sagt at var så gæern da).

    Hu kalte vel meg et skjellsord da.

    Så svarte jeg, ‘tror du jeg er et speil, eller’.

    (At hu trodde jeg var et speil, og så seg selv i speilet.

    Og kalte seg selv noe dumt da.

    Noe sånt).

    ‘Ja’, sa hu jenta da.

    Og vi syntes vel kanskje begge at vi hadde vunnet krangelen/diskusjonen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Berger, så skjedde det også noe rart, når jeg besøkte onkel Håkon og dem.

    Jeg satt vel på rommet til Tommy, og Lene var også der.

    Plutselig så hoppa Tommy, (som er 4-5 år yngre, enn Lene vel), på Lene, og fikk henne ned i gulvet.

    (Lene, som er døv, smilte fælt, husker jeg, mens dette foregikk, så hu syntes nok at det var morsomt, tror jeg.

    Og de hadde nok gjort det her før og, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg var så ofte oppe hos Tommy og dem.

    Ihvertfall ikke etter det her).

    Tommy satt oppå Lene.

    (Jeg kan vel kanskje ha vært 10-11-12 år, da det her skjedde.

    Lene må vel også ha vært 10-11-12 år da.

    Og Tommy, 4-5 år yngre da.

    Så han var vel 6-7 år kanskje.

    Noe sånt).

    Det som skjedde, var at Tommy satt oppå Lene, (som lo og smilte), på gulvet, på rommet til Tommy da.

    (Var det vel).

    Tommy rev av plagg etter plagg, av Lene.

    Og Lene lå tilslutt kliss naken, på teppet, med Tommy oppå seg da.

    Dette ble litt rart, for meg, så jeg gikk bare hjem, (ganske sjokkert vel).

    (For jeg hadde jo slutta med sånn her, etter det som skjedde, da søstera mi satt rompa i været, foran meg, og ville at jeg skulle stikke tissen min inn i fitta hennes, (må man vel si), et par år tidligere da).

    Så jeg bare gikk hjem, og det var vel siste gangen, at jeg dro for å besøke Tommy, tror jeg.

    (Og det var ikke sånn, at jeg var ofte hos Håkon og dem.

    Og hvorfor jeg var her, den her dagen, det veit jeg ikke.

    Kanskje jeg hadde blitt invitert ditt, eller gått dit etter at mora til Petter og Christian døde.

    Det er mulig.

    Men men).

    Håkon hadde forresten innredet et elektronikk-verksted-rom, under luka opp til loftet der vel, som var i et lite rom da.

    Der hadde han loddebolt og sånn da.

    Jeg spredde vel det, til folk i klassen vel.

    (Kanskje det var Ole-Tonny Bergum, som døde i en bilulykke, noen år seinere.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men).

    Så jeg sendte ihvertfall noen unger, på Bergeråsen, til onkel Håkon da, med ødelagte elektronikk-ting da.

    Siden at Håkon var så flink med elektronikk.

    Men jeg fikk seinere høre det, at Håkon ikke hadde noe peiling, av Ole-Tonny, var det kanskje, (eller om det var en annen kar, som jeg hadde anbefalt, å kontakte onkelen min da, om et elektronikk-problem da.

    Uten at jeg husker helt sikkert hvem det her var.

    Men jeg husker at jeg fikk en dårlig tilbakemelding, på elektronikk-kunskapene til onkel Håkon, ihvertfall.

    Men men.

    Kjetil Holshagen sa også det, seinere på 80-tallet, at Håkon ikke hadde så ‘peiling’, på elektronikk.

    (Enda han bygget seg en egen hytte, på tomta si, til å ha som elekronikk-verksted.

    Og hvor jeg ble invitert for å se da, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Og da hadde jeg med en kamerat, som het Kjetil Holshagen, som også hadde elektronikk som hobby da.

    Og da viste onkel Håkon oss et osiloskop da, (het det vel), som han hadde i den nye hytta si da, i hagen, i Havnehagen der.

    Men mens vi gikk gjennom hagen til onkel Håkon, i retning av Leirfaret da, så kom Kjetil Holshagen med noen gloser da, om at Håkon ikke hadde så god peiling, på elektronikk da.

    Men en nyttårsaften, så husker jeg det, at onkel Håkon skrøyt av, at han hadde fiksa hårføneren, til nabokona.

    Den hadde vært full av hår da.

    Som onkel Håkon hadde fått fjernet da, og så hadde hårføneren til nabokona virket igjen da.

    Så sånn var det.

    Men en som har skikkelig peil, på elektronikk, han ville kanskje ikke ha skryti så mye, av å ha klart å skru opp og rense en hårføner liksom.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men i huset til Ågot, så stod det jo 10-12 radiorør-radioer da, fra 1930-tallet vel.

    I et rom i kjelleren der da, på vei inn til matboden, til Ågot da.

    (Radioer som jeg seinere har lurt på, om ble konfiskert av tyskerne, under krigen.

    Og som kanskje har havna i huset til Ågot og Øivind, via omveier, eller noe kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men men).

    Men Ågot sa det, da jeg lurte på hva alle de radioene gjorde i kjelleren der, som guttunge, på 70-tallet.

    At det var onkel Håkon, som ‘var så glad, i å skru på gamle radioer’.

    Så sånn var det.

    Men da jeg var i begravelsen til min fars onkel, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i år 2001 vel.

    Så la jeg merke til en gammel platespiller der, for 78-plater vel.

    Og så sa jeg til onkel Håkon, noe sånt som at ‘se den gamle platespilleren der da Håkon, den syntes vel du er artig’.

    (For jeg huska jo det som Ågot sa til Pia og meg, på 70-tallet da, at Håkon var så glad, i å skru på gamle radioer da).

    Men da mista Håkon helt fatningen, (heter det vel).

    Og han gikk ut i naborommet, (hvor han Otto satt, som døde i 2005 vel, mens jeg jobba på Arvato sin Microsoft-aktivering, i Liverpool).

    Og så hadde han en ‘chat’, med faren min og onkel Runar da, i naborommet, fordi jeg kom med den kommentaren, mener jeg, at det nok må ha vært.

    Og da prøvde Runar og faren min, å roe ned Håkon vel.

    Så Håkon ble skikkelig hissig, (vil jeg si), når jeg prata til han, om den gamle platespilleren, til Idar Sandersen da.

    Så sånn var det.

    Så Håkon har kanskje blitt lei av hobbyen sin, av å skru på gamle radioer, osv?

    Eller er det sånn, at dette bare var noe Ågot sa, (for å være artig), siden Håkon ikke er glad i gamle ting, men kanskje er litt ‘småpedo’, (han er ofte litt ‘på’ unge jenter, sånn som jeg kan huske det. Og Pia sa engang, at han hadde vært siktet, for å ha misbrukt ungene til Lene, da de var små. Dette sa vel Pia, da vi kjørte til begravelsen til Ågot, i år 2000 vel. Men men. Men Tommy sa at det ikke var sant, at Håkon hadde gjort noe galt, mot ungene til Lene, husker jeg. Men men).

    Hvem vet.

    Jeg får se om jeg får skrevet noe mer på dette kapittelet, i morgen eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 15: Jugoslavia

    Jeg har hatt noe av det jeg skrev om, i de to forrige kapitlene, litt i bakhue, i dag og i går vel.

    Og det er en par ting jeg har glemt å skrive om, eller som jeg burde korrigere vel.

    Og det første, det er det, at det er mulig at det var hun Connie, i klassen over oss, på Berger skole, som dro ned shortsen, til hu Siw Anita, het hu vel, (hu med det brune håret vel), sånn at jeg så rumpa hennes, en gang, i en ballspil-valgfag-klasse, eller noe, som jeg vel bare ble plassert i, siden jeg flyttet til Berger, midt i tredje klasse.

    Så sånn var det.

    En annen ting jeg glemte å skrive om, var at den første tiden jeg bodde på Berger, så lekte jeg ikke bare med han fem år yngre fetteren min Tommy, for å si det sånn.

    Jeg syntes vel at det var litt kjedelig og flaut kanskje, (siden Tommy var yngre enn meg da).

    Jeg gikk også rundt i naturen, rundt Bergeråsen, og så.

    Jeg gikk fra nedenfor ‘Teskjekjærringa’ der, nederst i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen), også gikk jeg langs Drammensfjorden bortover da, sørover, i retning Berger da.

    Jeg fant en slags felle, (eller noe), i fjellet der, når jeg ikke kom meg videre.

    Men jeg prøvde å åle meg inn, i en sprekk, i fjellet, (ved siden av fjorden), som var så lav, at jeg såvidt kom meg inn der.

    (I håp om at jeg ville komme ut på en strand, eller noe, på den andre siden da).

    Men den sprekken, i fjellet, ble trangere og trangere, og ledet vel ingen steder vel.

    Så når jeg lå noen meter inn i den bergsprekken da.

    Uten å komme ut noen steder.

    (Det var nesten sånn at man ble fanget der).

    Så merka jeg det, at det ble høyvann da, og at fjorden, (som var ganske stille), ble høyere og høyere, sånn at det nesten rant vann, inn i den bergsprekken, som jeg hadde ålt meg inn i da.

    Så da ble jeg litt redd husker jeg.

    (Jeg husker også at jeg fortalte om det her, til Carl Fredrik Fallan, i klassen, noen uker seinere vel.

    Men men).

    Også måtte jeg rygge da.

    Og liksom krype baklengs, (og litt oppover), ut av den fjellsprekken da.

    Og det tok litt tid, så jeg ble litt nervøs for at jeg kanskje ville sette meg fast der, når jeg liksom ‘rygget’ ut da.

    Og jeg var også litt redd for det, at vannet kanskje ville stige, og komme over den sprekken i fjellet, før jeg kom meg ut derfra.

    Sånn at jeg ville drukne der da.

    Men jeg kom meg ut før det skjedde da.

    Men jeg fikk meg en skrekk i livet, da liksom, kan man si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var ikke sånn at jeg krøyp inn i den fjellsprekken igjen, for å si det sånn.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha vært en dyrefelle fra steinalderen, eller noe, har jeg tenkt, i det siste.

    Eller noe sånt?

    Eller kanskje den formen på fjellet, bare var naturskapt.

    Hvem vet.

    Det var vel granitt, eller noe, det her tror jeg.

    (Eller noe rødlig stein, av noe slag.

    Så det var ikke noe sånn stein, mener jeg, som lett ble formet av vind og sjø heller, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg klatret vel over den ‘fellen’, eller bergsprekken, istedet, (eller om jeg bare vasset i vannet, forbi det stedet).

    Det husker jeg ikke helt nå, for å være ærlig.

    Men jeg kom meg ihvertfall videre bortover.

    Og var langt forbi Ulvika osv., da.

    Og var kanskje nesten ved Berger brygge da, som man kommer til, hvis man går langt nok, langs fjorden, den veien.

    (Nå er det kanskje en fjordsti der, eller noe.

    Så jeg var kanskje en pioneer, når det gjaldt å starte sånne naturstier, som det finnes masse av, nede i Nevlunghavn osv., mener jeg å ha sett, ihvertfall.

    (For å tulle litt)).

    Men men.

    Ikke langt fra Berger brygge sikkert, så fant jeg noe jeg trodde var en flåte.

    (Jeg var nok litt anspent, av å nesten bli fanga, i den ‘fella’ da, og nesten drukne der.

    Og var ikke vant, til å gå langs fjorden, den veien.

    Som er et område, som kunne være litt vanskelig å gå gjennom.

    Så det var egentlig en europall, som jeg så.

    (Som kanskje hadde falt av et skip da, og flytt iland, mellom Bergeråsen og Berger et sted da.

    Noe sånt).

    Men jeg skjønte ikke med en gang hva det her var.

    (Enda jo faren min og dem, hadde masse Europaller, som dem stabla sengedeler og esker og sånn på, borte på verkstedet deres, på Sand da.

    Så sånn var det).

    Jeg hadde blitt litt kjent, med Stefan og Daniel, (to mørkhårede gutter, litt yngre enn meg, som bodde i Ulvikveien), gjennom Tommy muligens.

    Så prata jeg med en av de, (Stefan vel, tror jeg, han eldste), dagen etter, eller noe.

    Og forklarte det, at jeg hadde funnet en flåte da, nede ved fjorden.

    Så dro jeg med han Stefan da.

    Så gikk vi like langt, borti der, igjen.

    (Det tok vel kanskje en drøy halvtime, eller noe, å gå dit.

    Noe sånt).

    Også sa han Stefan da, at ‘det der er en pall’.

    (Og ikke en flåte da).

    Da så jo jeg det og.

    Men jeg var kanskje ikke vant til å finne ting, i fjordkanten da.

    Så sånn var det.

    Men en sånn Europall, er jo verdt en del i pant, har jeg lært etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi.

    Jeg mener at vi telte de, da vi hadde varetellinger, i Rimi, og skreiv opp en verdi på mellom 100 og 200 kroner, på de kanskje.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Men men.

    Så noen fant kanskje den pallen seinere, og panta den, inne i Drammen, eller noe, kanskje.

    Det hadde kanskje vært mulig.

    (Selv om det kanskje hadde vært litt vel mye stress).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, sa også en gang forresten, til meg det, om sønnen hans Tommy, (min fetter da).

    At Tommy så så mye på svensk TV, (barne-TV da), siden vi hadde fellesanlegg, på Bergeråsen, med to svenske og en norsk TV-kanal, (vi fikk inn alle de tre kanalene omtrent like bra, på TV-ene våre vel, vil jeg si, uten noe skurr, eller noe. Men men).

    Tommy så så mye, på svensk TV, sa Håkon, at Tommy sa ‘groda’ istedet for ‘frosk’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og onkel Håkon, var også litt svensk.

    For både faren min og onkel Håkon, hadde Walkie-talkie-er.

    (Som var 70-tallets svar på internett-chatting kanskje).

    Og faren min kalte seg for ‘Snekkern på Bergeråsen’.

    Så hvis noen ville prate med faren min, på Walkie Talkie da, (som faren min hadde stående, i Hellinga 7B).

    Så måtte de rope på en åpen kanal da, (som alle kunne høre på).

    (Kanal 3 vel).

    ‘Snekkern på Bergeråsen, Snekkern på Bergeråsen, kan du høre meg?’.

    Noe sånt.

    Og hva kalte Håkon seg, på Walkie-talkie-nettet?

    Jo, han kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’.

    Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han kalte seg Anka.

    (Eller om det var faren min jeg spurte).

    Jo, det var fordi at Donald Duck het Kalle Anka, på svensk.

    Så det var noe svensk med både Tommy og Håkon, må man vel si.

    Eller kanskje noe østlig?

    Håkon pleide seinere på 80-tallet, (etter denne Jugoslavia-ferien, som alle tre sønnene til Ågot og Øivind var med på, å dra med kjærring og ungær, (som Håkon sier), til Romania vel.

    (Eller om det var Bulgaria).

    Og der hadde han blitt bedt med hjem til en lokal familie, husker jeg at Håkon fortalte.

    Dette var vel før jernteppet falt, så det var litt spesielt, og nesten litt som å være spion, husker jeg nesten at jeg tenkte, når Håkon fortalte om den her øst-europeiske bekjentskapet da, som han hadde skaffet seg og familien sin.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev at vi hadde felles TV-antenne, på Bergeråsen, som ble kalt for fellesanlegg.

    Og det fellesanlegget, det ble eiet, av Bergeråsen Vel, mener jeg.

    Og der ville ikke faren min være medlem, av en eller annen grunn.

    Så han betalte ikke avgifta til Vel-et da.

    Ihvertfall ikke da jeg bodde i faren min sin leilighet, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Men men.

    Så faren min var litt sånn snål kanskje, han stemte Fremskrittspartiet, allerede da de var et lite fire prosent-parti, på begynnelsen av 80-tallet, og betalte ikke Vel-avgifta, og lot sønnen sin bo alene og snøyt på skatten vel, og sånn da.

    Men men.

    Så det var nesten sånn, at det var litt vanskelig å ta faren min helt seriøst, husker jeg.

    Han drakk også hver kveld, (jeg kan ikke huske en kveld han ikke drakk, ihvertfall), og var kanskje litt som Fleksnes da.

    Hva vet jeg.

    (Hvis han ikke bare later som at han er litt som Fleksnes da, men kanskje er veldig smart og lur, og later som at han er litt dum, noen ganger.

    Hvem vet.

    Men men.

    At han er litt slu liksom.

    Jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig.

    Men men).

    En gang fortalte faren min, at før Håkon ble atten år, så kjørte de, (og onkel Runar vel, som da var enda yngre), til Sverige, i en bruktbil da antagelig, som faren min vel hadde da.

    Også hadde faren min latt Håkon kjøre bilen, (av en eller annen grunn).

    Også kom politiet bak dem.

    Og da måtte han og Håkon, bytte plass, i bilen, mens dem kjørte.

    For Håkon hadde jo ikke førerkort.

    Så hvorfor faren min lot Håkon kjøre, det veit jeg ikke.

    Men faren min hadde kanskje kjørt langt da, så han var kanskje trøtt.

    Hva vet jeg.

    Og hva de gjorde i Sverige?

    Jo, de var sånne ‘raggare’, tror jeg, (en form for råner vel?), som det var ganske populært å være, på 60-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så de kjørte vel bare rundt for moro skyld da, tror jeg, og kanskje for å drikke og feste og møte damer og sånn kanskje da.

    Hvem vet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Jeg kom også på det, at fra da jeg bodde på Bergeråsen, så husker jeg at de gutta på ungdomsskolen, osv., de brukte et uttrykk, som het ‘å ta en stille Anders’, var det vel, (om å runke da).

    Så det kan kanskje ha vært, på grunn av den episoden, som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene.

    Nemlig om den gangen, som Anders Røkås, satt med ‘bennern’, i guttegarderoben, på Berger skole, når vi andre kom inn fra Ballspil-valgfag-klassen, (eller om det var en delt gymtime, jeg husker ikke det helt).

    Det tenkte jeg på nå, tilfeldigvis, at det kanskje kunne ha vært fra den episoden, som det uttrykket stammer.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev også om det, at når man fisket makrell osv., fra en båt, som lå ankret da, utenfor Ulvikfjellet, for eksempel.

    At man skulle la søkket synke til bunnen av fjorden, og så dra det 2-3 armlengder, eller alen opp.

    Men det heter ikke ‘alen’, kom jeg på nå, tidligere i dag vel.

    Det heter ‘favner’.

    Så da var jeg litt dum, og dreit meg ut litt vel, når jeg skrev ‘alen’ istedet da.

    Men det er over tjue år siden, at jeg har vært ute med båt, på Drammensfjorden, (eller andre steder), for å fiske og sånn da.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg tror ikke jeg klarer å knyte halvstikk lenger.

    Det var en knute, som faren min lærte meg, for å fortøye båten da.

    Men det er også over tjue år siden, at jeg knøyt en sånn knute.

    (Og en gang, så ble båten til Haldis knust, noe jeg skal skrive mer om seinere, etter at jeg brukte båten sist vel.

    Selv om det var etter at sesongen var ferdig, (fant jeg ut, da jeg leste om den kjente høststormen, i Aftenpostens Tekstarkiv), så faren min burde kanskje ha tatt opp båten da.

    Men men).

    Faren min brant forresten også bråte en gang, borte på ‘Jordet til Lersbryggen’, (ved huset til farmora mi), på Sand, husker jeg, en gang midt på 80-tallet vel.

    Dette kom jeg på, når jeg leste det jeg skrev i går, igjen, etter at jeg publiserte det kapittelet, fra en PC, på biblioteket, her i Sunderland, tidligere idag da.

    Så sånn var det.

    Det stod også en lang stund vel, noen tønner, ikke langt fra inngangen til verkstedet vel, som jeg ikke fikk lov til å røre, på begynnelsen av 80-tallet, (var det vel), husker jeg at faren min sa.

    (Uten at jeg egentlig skjønte, hva som var i de tønnene.

    Men det var kanskje innholdet i de, som faren min brant, borte på det jordet da, litt ut på kvelden, en høstdag kanskje.

    For jeg mener det hadde begynt å bli litt mørkt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så over til selve Jugoslavia-ferien.

    I forkant av ferien, så hadde faren min, dratt meg med, til en klesbutikk, i Storgata, i Svelvik, (ikke langt fra ungdomsskolen vel), og jeg hadde fått blant annet, en hvit t-skjorte, med blått Moskva-OL-trykk.

    For det var sommer-OL, i Russland, den sommeren, som vi dro til Jugoslavia da.

    Det var kanskje litt rart, at jeg fikk Moskva-OL t-skjorte, i og med, at Norge vel boikottet det OL-et, (sammen med de fleste andre NATO-land vel), pga. den forrige krigen i Afganistan vel, mellom Sovjet og afganske fjellkrigere vel, (støttet av USA vel), som Sovjet etterhvert tapte vel.

    Sovjet gikk inn i Afganistan, like etter at jeg flyttet til faren min, mener jeg.

    Og en annen ting, som var i nyhetene på den tiden, var det at Shaen av Iran, ble styrtet, og Ayatolla Khomeini, dro til Iran, fra Paris, (hvor han levde i eksil), og tok over makten i Iran da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, måtte ofte jobbe overtid, på familien vår sitt verksted, har jeg skrevet om, i et av de forrige kapitlene.

    Og så også i denne ferien.

    Runars familie, Håkons familie og Stenberg-familien, (det var Roger Stenberg, med kone, (som jeg ikke husker navnet på nå vel), og døtrene Hege, (som var et år eldre enn meg vel), og Gry, (som gikk i klassen min).

    Disse skulle bo i telt, nede på en campingplass, i Jugoslavia.

    Dette var på Istra-halvøya, (ikke langt fra grensen til Italia), og jeg lurer på om byen het Rovinj.

    Noe sånt.

    Men men.

    Runar, Håkon og Roger og dem, begynte å kjøre ned til Jugoslavia, en dag eller to, før oss vel.

    For det var en levering, som faren min måtte gjøre ferdig.

    Før Håkon og dem kjørte nedover, så hadde jeg prata litt med han, om ferieturen, (som jeg gleda meg til da), i stua til Ågot og Øivind, mens han hadde pause kanskje da, fra verkstedet.

    Jeg hadde jo vært i Tivoli, i København, med mora mi og Arne Thomassen, sommeren 1978 vel, (altså to år før det her), som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Og faren min visste kanskje ikke dette da, at jeg hadde vært der, men sa noe om det, til meg vel, at vi kanskje skulle i Tivoli, i København, på veien ned til Jugoslavia.

    Så nevnte jeg det til Håkon da, en gang faren min var nede på verkstedet, og jobba vel.

    Og da sa Håkon det, at det var et mye artigere tivoli, litt utenfor København, enn det kjedelige, (og gammeldagse vel), tivoliet, som var i København sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Uten at jeg vet om Håkon og dem kjørte innom det tivoliet, på veien ned til Jugoslavia, for faren min, Haldis, Christell og jeg, vi dro altså for oss selv da, en dag eller to, etter de andre.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så en sommer ettermiddag vel, så satt Christell og jeg, og venta, på at vi skulle starte kjøreturen da, nedover mot Jugoslavia, på tunet, (må man vel kanskje kalle det området), mellom huset til Ågot og verkstedet da.

    Vi satt i baksetet, på min fars første amerikaneske stasjonsvogn, (mener jeg det var, ihvertfall).

    Han fikk en ny sånn stasjonsvogn, seinere vel, som var stort sett lik.

    Det som var bedre, på den nye amerikanske Ford stasjonsvogna, som faren min hadde, fram til han fikk seg en ny Mercedes 230E vel, rundt 1984 vel.

    Det var det, at på den andre amerikaneren, så var det noen små seter, helt bakerst, som kunne slås opp, og 2-3 unger kunne sitte der da, i en slags sofagruppe, eller noe.

    Så den bilen var nesten som en minibuss, må man vel kanskje si.

    Faren min pleide å registrere de amerikanerne sine, i Sandvika, mener jeg han sa.

    For tollerne var greiere der vel, enn i Drammen og Oslo da.

    Noe sånt var det vel, at faren min sa vel.

    Så det var mulig, at det var DE-skilter, på de her første to amerikanerne, til faren min, (som jeg vel også hadde på en Toyota HiAce en gang, som jeg skal skrive mer om seinere).

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg spurte Christell, (i baksetet der da), om ‘de’ skulle innom Tivoli i København da.

    (Jeg mente Haldis og Christell, siden jeg ikke regna oss for å være en familie, egentlig.

    Jeg var ikke så vant til Christell og Haldis, for faren min hadde bare kjent dem, i et par-tre måneder vel.

    Og jeg hadde vel bare vært på besøk hos dem, en fire-fem ganger kanskje.

    Noe sånt vel.

    Og likte ikke det her noe særlig, at jeg måtte bo alene, og ikke fikk bo nede hos faren min og Haldis og dem heller da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    ‘Jeg vet ikke’, svarte Christell da.

    Så satt vi der, i noen minutter til da, og venta da.

    Og faren min og Haldis, de dukka ikke opp der.

    Og plutselig så smatt Christell ut av bilen og inn i huset til Ågot, og fortalte det, at hu var sulten, til Ågot.

    (Det var kanskje litt knytt stemning, mellom oss, i bilen, siden jeg sa ‘dere’ enda vi vel egentlig var ‘oss’, ihvertfall på den ferien men.

    Men men).

    Ågot spurte Christell, om hun ville ha brødskive, (Ågot sitt gode, hjemmebakte brød), med skinkeost.

    Og det ville Christell ha, husker jeg.

    Jeg visste ikke helt, hva jeg skulle synes om det her, at Christell fikk mat av farmora mi, osv.

    (Hu og Haldis og dem, hadde jo allerede ‘rappa’ faren min, for å si det sånn).

    Så jeg fløy ut på den andre siden av huset til Ågot, og sparka fotballen min, en del ganger, hardt i kjellermuren da.

    For å få ut litt spenning og vel aggresjon da.

    (Siden jeg syntes det, at Christell kanskje var litt frekk da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kjørte vi da.

    Jeg hadde noen mynter, fra da onkel Runar, faren min og meg, var i Kiel, noen måneder før vel.

    Og jeg hadde vel også funnet noen andre utenlandske mynter, i skuffene, i reolen til faren min.

    Noe sånt.

    (Og jeg hadde kanskje noen mynter fra Danmarksturen, med mora mi og Arne Thomassen, to år tidligere.

    Selv om jeg tviler litt på det egentlig men, de myntene var nok fra tida jeg hadde bodd hos faren min, tror jeg.

    Men men).

    Jeg prøvde å finne på noe å gjøre, i baksetet av bilen.

    Og jeg spurte Christell, om hun ville bli med, på å kaste mynt eller kron, eller noe.

    Men da fikk jeg klage fra faren min da, at det ikke var noe populært, (av en eller annen grunn).

    Det er mulig at Christell ble med å spille mynt eller kron, (eller hva det var), likevel.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Vi kjørte til Helsingborg, husker jeg.

    Og vi startet ganske sent, så den første overnattingen, den var mellom Gøteborg og Helsingborg, mener jeg.

    På et ganske anonymt motell, eller noe, vel.

    Dagen etter, så diskuterte faren min og Haldis, og de ble enige om det, at vi skulle dra innom hu jenta, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, at Ågot hadde sagt om, at hu var så forelska, i onkel Håkon, at hu klatra opp i et tre, og ble der hele natta.

    Så sånn var det.

    De bodde i en ‘betong-forstad’, vil jeg si, til København.

    Vi ringte på, og fikk komme inn i leiligheten deres da, som var i en blokk da, noe lignende av i Groruddalen kanskje.

    Så sånn var det.

    Hun jenta, var blitt en dame, i 30-årene vel, da, og hun bodde der sammen med en danske vel.

    Jeg syntes det var litt kjedelig der, og da foreslo noen at jeg kunne gå i butikken, hvis jeg ville.

    Og Haldis lurte på om Christell ville være med, og det ville hun visst.

    Vi gikk bare hundre meter, eller noe, så var vi i en Coop-butikk, eller noe, vel.

    Jeg syntes det var artig, å se, i danske butikker, for de hadde andre varer da, enn de norske hadde.

    Jeg gikk rundt der, og fant en vannpistol, i grønn plast vel, og et dansk Donald Duck da, (som het Anders And), og jeg kjøpte også et sånt pinne-is-sett, som man skulle blande melk eller vann i, og fryse vel.

    Noe sånt.

    Christell kjøpte en ting vel, (etter en god stund. Jeg lot henne gå rundt i butikken der aleine. Hun var jo drøye to år yngre enn meg, som fylte ti år, den sommeren, så jeg hadde vel liksom ansvaret for henne der da, i den butikken, vel. Men men).

    Men men.

    I bilen, så virka jeg litt dum, siden jeg hadde kjøpt et sånt is-sett, viste det seg, som man trengte fryser til.

    (Vi hadde jo ikke det i bilen, for å si det sånn.

    Så det is-settet bare kasta jeg vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi kjørte til en ny ferje-havn, (muligens for ferja til Puttgarten, tror jeg).

    Der gikk det en eldre brite, på fortauet, når vi kjørte til ferjeleiet.

    Det var en engelsk lord, eller noe, mente faren min.

    (Han hadde vel flosshatt, osv., tror jeg.

    Og faren min prata vel litt med han, tror jeg.

    Han hilste vel ihvertfall, ut av bilvinduet.

    Men men).

    På ferjeleiet, så var det mange biler.

    Det var juli måned, mener jeg, og sola steika.

    Jeg og Christell gikk rundt der, blant bilene osv., før bilene begynte å kjøre da.

    Jeg gikk rundt med den grønne vannpistolen min, og plutselig, så dukka det opp en tysker, i 20-30 åra kanskje, som hadde et forfærdelig brannsår, på armen, og som sa ‘wasser, wasser’, vel.

    Så jeg skjønte ikke hva annet jeg kunne gjøre, enn å sprute vann, med vannpistolen min, på brannsåret hans da.

    Tyskeren ble fornøyd, etter to-tre vanlige sprut med vannpistolen vel.

    Så det var ikke så mye vann han trengte, for å roe ned brannsåret sitt, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Mens jeg stod og spruta, med vannpistolen min, på brannsåret, (som dekket ganske mye av armen), til han tyskeren, så gikk Christell tilbake, til faren min og Haldis, i bilen.

    Jeg gikk også tilbake, etter at han tyskeren var fornøyd da.

    Men da lurer jeg på om Christell hadde sagt noe ‘dritt’, om meg, eller noe, for da var faren min sur på meg, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så kom vi over til Tyskland, og vi stoppa på bensinstasjoner, langs Autobahn, husker jeg, hvor de hadde mye artig godteri, som de ikke hadde i Norge da.

    Jeg kjøpte vel stort sett cola, på flaske stort sett vel, (selv om de vel hadde bokser, i Italia, lurer jeg på ihverfall), og forskjellig godteri da.

    For hvert land vi kjørte inn i, så fikk jeg mast meg til, å få litt penger da, (kanskje tilsvarende 10-20 kroner), i det landets valuta da.

    Og det var ikke sånn som i våre dager, at nesten alle landene hadde Euro.

    Neida, i Tyskland, så hadde de på denne tiden tyske mark.

    I Italia hadde de Lire, og i Østerrike, så hadde de Schilling.

    (Vi kjørte en annen vei, enn Runar og Håkon og dem gjorde, ned til Jugoslavia.

    De kjørte vel rett fra Tyskland til Italia, mens vi kjørte innom Østerrike, etter Tyskland, mener jeg det må ha vært.

    Vi var ihvertfall i Østerrike, husker jeg, og det tror jeg ikke de andre var, for å si det sånn.

    Men men).

    Den andre natten, så lå vi over, i et gammel murbygning, eller noe vel.

    Faren min sa det, husker jeg, da vi hadde lagt oss.

    (Faren min, Haldis og Christell lå i dobbelsenga der, mens jeg lå i en enkeltseng som stod langs den veggen, som var ovenfor fotenden vel, av senga deres da.

    Noe sånt).

    Det siste som ble sagt, før vi sovnet den natten, var vel det faren min sa, om at jeg lå på den plassen, hvor de kasta beinrester og sånn, fra maten, i gamle dager, i den middelalderbygningen da, (eller hva det var).

    Jeg bare syntes det var som en morsom vits, husker jeg, og så sovna jeg vel, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den tredje dagen, så kjørte vi videre på Autobahn.

    (Tyskland er et ganske langt land, fra fra nord til syd, må jeg si.

    men men).

    Vi kjørte innom en restaurant nord i Tyskland, dagen før vel.

    Som jeg glemte å skrive om vel.

    Etter at vi tok ferja til Puttgarten vel.

    (Det var en sending fra sommer-OL, i Moskva, husker jeg, på TV-en som stod på, i et hjørne vel, av den kroa, eller kafeteriaen da).

    Og jeg gikk på do, husker jeg.

    Og jeg var glad i automater og sånt.

    Så jeg la noen penger, på en ballong-automat, (eller noe), som var på doen der.

    Og begynte å blåse opp den ene ballongen da, mens vi gikk ut i bilen igjen, etter at alle var ferdige med å spise.

    Haldis spurte om jeg visste hva de ballongene egentlig var.

    Men jeg svarte ‘nei’ da.

    Det var noe greier som menn hadde på tissen, (når de hadde sex), sa Haldis, (mens hu lo eller smilte litt vel).

    Altså kondomer da, som jeg seinere har lært meg, at er det riktige navnet, på sånne ‘ballonger’ da.

    Men men.

    Så det var jo så driti ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Da sa jeg bare ‘æsj’, (eller noe), og kasta de rare ballongene ut av vinduet på bilen, når vi starta å kjøre igjen, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når vi var ferdige å kjøre for dagen, den tredje dagen, så var vi fremdeles i Tyskland, som sagt.

    Denne gang lenger sør i Tyskland, naturlig nok.

    Vi overnattet på et litt mer moderne sted, denne gangen.

    Da vi gikk inn på rommet, så gikk Christell og jeg først inn.

    Og vi reagerte med en gang, da vi så hvordan lesestoff, som hotellet hadde liggende framme, for gjestene sine.

    Det var ‘Das Beste’.

    Og ‘das’, det reagerte både Christell og jeg litt på da.

    For det var jo et fy-ord, mer eller mindre, for å si det sånn.

    Men men.

    Både Christell og jeg, fikk ti tyske mark vel, (eller noe), av faren min, for å gå å spille, på automatene, som det var veldig mange av faktisk, (kanskje 10-20 stykker), i en hall, like ved kafeteriaen, eller restauranten, på hotellet.

    (Vi fikk vel beskjed om å bli borte en time eller to vel, mener jeg å huske litt vagt vel.

    Noe sånt).

    Så vi spilte på enarmede banditter osv., da.

    10 tyske mark, det var cirka 30 kroner vel, på den tiden.

    Drøye 30 kroner vel.

    Noe sånt.

    Så det var ganske mye penger, på den tiden.

    Men men.

    Men de kunne forsvinne fort, på sånne automater da.

    Jeg ble litt lei av automater, og prøvde å kjøpe brus der, i restauranten, (som var rimelig folketom da).

    Jeg hadde jo lært hva ‘vann’ var, og jeg viste at i Norge, så ble brus også kalt for mineralvann, (fra å ha lest på etikettene til Villa Farris, eller noe, i Norge da. Men men).

    Så jeg spurte om ‘mineral vasser’, eller noe.

    Og han kelneren, (en mann i 40-50 årene), spurte om jeg sa ‘mineralenvasser’ vel.

    Noe sånt.

    Og da skjønte han at jeg skulle ha noe brus-aktige greier da.

    Og jeg klarte kanskje å kjøpe en flaske cola, hvis jeg ikke endte opp med en flaske selters, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så husker jeg vel ikke noe mer fra den dagen.

    Det er mulig at vi spiste middag, på en kro, før vi dro til det her hotellet, (eller motellet), eller hva det var.

    (Et ganske hyggelig sted var det vel, tror jeg.

    Selv om det kanskje var litt mange automater der.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker at vi kjørte, på Autobahn, rett utenfor Munchen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Jeg husker at vi kjørte forbi Frankfurt og Stutgart, og de byene der).

    Så kjørte vi vel til Østerrike, mener jeg.

    Ikke til Wien, men til i nærheten av Salzburg, mener jeg.

    Først må jeg skrive litt mer om, hvordan det så ut, et stykke sørover i Tyskland, hvor vi havnet etterhvert vel.

    Vi var kanskje i Tyrol, eller noe.

    Jeg er ikke helt sikker.

    Men på mange høyder, så lå det et slott, eller en borg da, fra middelalderen sikkert.

    Det var flust av sånne slott, vil jeg si.

    Det var ganske morsomt å se på, husker jeg.

    Nesten som i en film, eller noe.

    Men men.

    Så kjørte vi inn i Østerrike.

    Og jeg syntes det var artig, å stoppe, i hvert land, og kjøpe noe lokalt godteri da.

    Så vi stoppa på en butikk/kafeteria, som ligna nesten litt på kafeen, på Berger, (den butikken lå på toppen av en bakke vel, på samme måte som Berger-kafeen da, hvis jeg husker riktig. Men men).

    (Bortsett fra at Berger-kafeen ikke hadde matbutikk-del da).

    Før vi gikk inn der, så ga faren min Christell og meg, beskjed om det, at vi måtte si ‘danke shøn’, når vi fikk tilbake penger.

    Dette understreket faren min, husker jeg.

    Så gikk vi inn i butikken.

    Jeg fant noe kinder-godteri, eller noe sånt, kanskje.

    Noe sånt.

    Men så var det en TV, inne i kafeteria-delen, av den ganske hyggelige og rolige butikken da.

    Og der var det reklame, for noe halspastiller, kanskje, (hvis jeg skulle gjette).

    Man kunne se det, at en alpinist, kjørte slalom, ned en slalombakke da.

    Og jeg, som var fra Bergeråsen, hvor vi bare hadde norsk TV, svensk TV 1 og svensk TV 2.

    Jeg hadde jo aldri sett TV-reklame før.

    Og syntes at det var interessant.

    Det måtte jeg nesten kikke litt på, syntes jeg.

    Og stod der kanskje i et minutt eller to da, og så på de forskjellige reklamene, som rullet over TV-skjermen da.

    (For jeg skjønte at det var TV-reklame, for jeg hadde hørt om det, kanskje hos Ågot og Øivind, eller noe, at det fantes noe som het TV-reklame da.

    Så sånn var det).

    Og så kom Christell, (som først hadde gått ut i bilen), tilbake inn i butikken igjen, og maste på meg da, om at jeg måtte forte meg.

    (Ikke skjønner jeg hvorfor de andre var så stressa, når det gjaldt den butikken.

    Det var jo ikke lang tid, som de reklamene tok.

    Og på bensinstasjonene på Autobahn, så fikk vi ikke beskjed om det vel, at det var viktig, at vi sa ‘danke schøn’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte gjennom en del tunneller, på ganske lite trafikerte veier vel, (ihvertfall iforhold til Autobahn da).

    Ihvertfall en tunnell, husker jeg, hadde uthogde ‘vinduer’, ut mot en dal da.

    Så man kunne se naturen utenfor, selv om vi var inni tunnellen da.

    Så det var veldig artig husker jeg, og denne delen av kjøreturen, var en fin naturopplevelse må jeg si, (ihvertfall når man tenker på det, at det var mange fine, gammeldagse sånne slott og borger man kunne se, omtrent overalt, ihvertfall i et område, sør i Tyskland vel, som jeg husker enda da. Men men).

    Det var også sånn, at det var mange vanlige tunneller, på den veier vi kjørte gjennom Østerrike og.

    Og en gang, så var det sånn, (husker jeg), at det regnet, i den dalen, som tunnellen startet i da.

    Og da vi kom ut av tunnellen, så var vi i en annen dal, hvor det var solskinn da.

    (Dette husker jeg også, at Christell kommenterte om, høyt i bilen da.

    Men men).

    Vi overnattet ikke i Østerrike.

    Østerrike strakk seg ikke så langt, fra nord til syd, som Tyskland, (vil jeg si), og vi stoppet vel bare i den butikken, som jeg forklarte om ovenfor, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var vel det.

    Så kom vi til Italia, mener jeg.

    I Italia, så kjørte vi på en motorvei, som minnet litt om Autobahn vel.

    Det var kø på motorveien, og vi sneglet oss ganske sakte avgårde, i perioder.

    Faren min kjørte ikke så fort på Autobahn egentlig.

    Jeg husker det, at en mil, tok cirka 10 minutter, å kjøre.

    (Eller om det var fem minutter.

    Det var noe sånt.

    For det var en klokke, på dashbordet foran i bilen, husker jeg, som jeg så på, fra baksetet da).

    Så vi kjørte cirka i 100 kilometer i timen vel, på autobahn da.

    Vi havnet nesten i en ulykke, hvor en motorsykkel gikk overende vel, den andre dagen i Tyskland vel.

    Så etter dette, så tror jeg det, at faren min kjørte litt saktere.

    (Selv om vi egentlig vel syntes at det hadde vært morsomt å ta igjen Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem, som startet en dag før oss vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    I Italia, så stoppet vi ved en veikro, som var bygget over motorveien, tror jeg.

    Noe sånt.

    Damene som jobba i kafeterian der, virka litt sure, mener jeg å huske.

    Og nesten alle italienere, hadde forresten ganske små biler, husker jeg, (kanskje mye Fiat-er), og skiltene var svarte vel.

    Og man kunne ikke se mye natur, langs motorveien.

    Dette var på Po-sletta kanskje, eller noe, og det var bygget svære murer, langs motorveien, med kilometervis vel, med reklameplakater da.

    Så sånn var det.

    Noe sånt.

    Jeg kjøpte vel cola etterhvert da, i den restauranten.

    (Jeg hadde ikke helt fått smak på pizza og hamburgere og sånn ennå, på den tiden.

    Men jeg var vel mest glad i godteri og potetgull og cola da.

    Og var kanskje litt likegyldig til god middagsmat, som jeg nok er mer glad i nå da, i forhold.

    Men men).

    Christell kjøpte fanta, (på boks, muligens vel).

    Og hu sa det, husker jeg, at Fanta smakte forskjellig, i de forskjellige landene, som vi kjørte igjennom.

    Men men.

    (Hu sa det på en litt klagete måte vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi stoppet heller ikke i Italia, for natten, men kjørte bare videre, gjennom Nord-Italia da.

    Vi kom så inn i Jugoslavia, og kjørte først feil vel, mot Sarajevo, (hvor det vel hadde vært vinter-OL, noen måneder før.

    Noe sånt).

    Vi havnet inn i et forferdelig tordenvær, husker jeg.

    Så fant vi etterhvert tilbake til riktig vei da.

    Det ble etterhvert mørkt, og vi fant et hotell, hvor det var fullt.

    (Seinere så prata Runar og faren min, om at de hadde tatt inn på det hotellet, i Nord-Jugoslavia, og at det må ha vært dem, som fikk de siste rommene der.

    Så vi tok altså igjen Runar og dem da, (noe jeg gjorde et poeng av, ovenfor Runar da), etter at vi hadde kjørt i fire dager vel, og de i fem dager da.

    Noe sånt.

    Men men).

    Vi kjørte så til et annet, litt mindre hotell vel, med en fin ute-restaurant vel.

    Der kjøpte vi hummer, mener jeg å huske, og koste oss med god mat, osv. da.

    (Vi var vel litt glade, for at vi var framme, i Jugoslavia).

    Dagen etter, så kjørte vi til turistinformasjonen, i Rovinj da, (het det vel).

    Faren min sa sånn, at ‘we are’, også gjorde han noe tegn, tror jeg.

    (Jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall).

    Vi skulle ikke bo på campingplass, sånn som Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem.

    Det ville ikke faren min, og vi hadde ikke med telt, eller noe sånt.

    Vi leide en leilighet, av en jugoslavisk familie, som bodde vegg-i-vegg med oss, et lite stykke ute på landet, utenfor Rovinj da.

    Noe sånt.

    Faren min kjøpte en sommerfuglhov til meg, den første dagen vår der, mener jeg.

    Og den første dagen, så gikk jeg rundt og fanga sommerfugler der, mener jeg, på noen landeveier, like ved der vi bodde da.

    Det var en eng der, som var full av fine sommerfugler.

    (Mye finere enn de som var på Jordet til Lersbryggen, for å si det sånn).

    Dette stedet kunne kanskje minne litt om Sand, hvor Ågot og Øivind bodde.

    Bortsett fra at jeg ikke kunne huske det, at de hadde noen butikker der vel.

    Før jeg ble sendt for å fange sommerfugler vel, så hadde forresten jeg og sønnen til den jugoslaviske familien, som vi leide av, krig, med vannpistoler.

    Jeg hadde jo den grønne vannpistolen, som jeg hadde kjøpt i Danmark, og han jugoslaviske gutten, hadde en svart vannpistol, som så ut som en Smith & Wesson-revolver vel, fra det ville vesten-tiden da.

    (Mens min vannpistol, så mer moderne ut vel, som en Glock kanskje, som de bruker av pistoler i Forsvaret da, (ihvertfall mens jeg var der).

    Noe sånt).

    Han jugoslaviske gutten, sin vannpistol, så ut som om den var laget av noe hard gummi nesten, eller noe, kanskje.

    Mens min vannpistol var laget av hardplast da, husker jeg.

    (Jeg har jobbet innen emballasjeindustrien, for Packaging Europe, fra Liverpool, så jeg mener at det materialet, som vannpistolen min var laget i, kanskje var HDPE, eller hva det heter.

    Noe sånt.

    (Eller kanskje jeg husker feil, jeg begynner å bli litt rusten på de emballasje-materialene nå.

    Men men)).

    Han jugoslaviske gutten, spurte mens vi kriga, om jeg ville bytte vannpistol med han.

    Men det ville jeg ikke da.

    Den vannpistolen var jo ny da, så det ble litt dumt, syntes jeg.

    Og jeg var ikke så glad i ‘kommunist-ting’, jeg husker jeg syntes det, at Vesten og USA og NATO og sånn, var veldig bra.

    Og vi var jo redde for Sovjet og atomkrig, og sånn, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg ønska ikke å ha en sånn Østblokk-vannpistol da.

    Selv om folka der, vel virka ganske greie, i begynnelsen, ihvertfall.

    Hagen deres, var nesten som Ågot sin, på Sand, med blomsterbed, med blomster og planter da, rundt omkring.

    Jeg hadde jo sittet i baksetet, på den bilen, i fire dager vel.

    Så jeg var litt sånn stiv i kroppen, heter det vel.

    Så jeg klarte stadig å tråkke da, i noen av blomsterbedene, mens han jugoslaviske gutten, (som var på min alder), og meg, hadde vannpistol-krig da.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut, for jeg pleide vel å ha bedre koordinasjon, når jeg var i Norge, og sånn, da.

    Men det var vel den lange kjøreturen, som hadde gjort det, at jeg var litt sånn keitete, eller klønete, heter det vel.

    Men men.

    Jeg hadde et sånt gammelt kikkert-etui, som vel var faren min sitt, som jeg ikke hadde kikkert i, men masse sånne reiseting og sånn da.

    Notisblokk og penger og sånn kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble sendt rundt, på en strand der, husker jeg, den første dagen, av faren min, med det kikkert-etuiet da, før vi dro til den leiligheten vel.

    Men men.

    Den andre dagen, i Jugoslavia, så gikk faren min, Christell, og jeg, rundt på campingplasser, og leita etter Runar og Håkon og dem.

    (Jeg tror at faren min hadde leita litt aleine, den første dagen, men ikke funnet dem.

    Noe sånt).

    Vi havna på en nudiststrand, og gikk og leita der.

    (Antagelig fordi at faren min, og jeg kanskje, syntes at det var morsomt da, med nudiststrand, som ihvertfall ikke jeg hadde sett før vel).

    Vi gikk opp en bakke der, oss tre, med meg i midten vel.

    (Med klær da).

    Og foran oss, så gikk det en naken slank dame, i slutten av tenårene kanskje, ved siden av en naken ungjente, i 10-11 års alderen kanskje.

    Jeg så litt på dem, og på faren min, som så like mye på ungjenta som hu dama vel.

    Men men.

    (De gikk jo kliss nakne, bare noen få meter foran oss, og opp en bakke, så vi kunne jo ikke unngå å se dem heller da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Vi gikk ut av campingen, og til et sted, med danserestaurant, eller noe.

    (Det var et sted med et utendørs dansegulv, sånn som jeg husker det, og over endene av dansegulvet, så var det bygget opp noen bjelker, som det var festet lyspærer, i alle regnbuens farger nesten, på da.

    De lyspærene var vel slått av da, men likevel).

    Faren vår forsvant inn på et diskotek, eller en bar der da, eller noe, mens han ba Christell og meg vente, ved en plen, utenfor.

    En høy kar, i 40-50 åra kanskje, observerte oss der, mener jeg å huske ganske klart.

    Og jeg husker det, at jeg så en fugl, som ikke klarte å fly, som gikk sakte rundt, på plenen der da.

    Jeg var litt var, for han høye mannen, med mørkt hår vel, og i dress vel.

    Så jeg var litt stressa da, siden faren min hadde forlatt Christell og meg, og ble borte en stund da.

    (Uten å si noe spesielt om hva han skulle vel).

    Christell så så fuglen, og tok opp den, husker jeg.

    Så sånn var det.

    (Da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde sett den fuglen noen minutter før.

    Men jeg var litt for anspent, og prøvde å følge med på hva som skjedde da, der i Jugoslavia, hvor vi ikke kjente oss så veldig hjemme da.

    Men men.

    Jeg prøvde å holde maska, da Christell sa det, at hun hadde funnet en fugl.

    Men ble litt irritert inni meg da.

    Siden Christell fikk den fuglen da.

    Og ikke skjønte det, at jeg hadde sett den før henne.

    Men var rimelig stressa, på grunn av han høye karen, som så på oss da.

    Men men).

    Så dukka faren min opp igjen, og vi fortsatte å leite etter Runar og Håkon og dem, som vi fant ikke lang tid etter dette, faktisk.

    De bodde ikke på den nudiststranden, men på en ‘vanlig’ campingplass, ikke langt unna vel.

    Vi gikk nesten rett inn i dem.

    Dem bodde like ved butikken, på en veldig stor campingplass, med stor badestrand, og flere iskiosker, husker jeg.

    (Isen kalte vi for ‘vann-is’. Det skulle liksom være fløteis, men var kanskje noe margarin-is, eller noe, da.

    Hvem vet.

    Men det var ikke så mye annet å kjøpe på den campingplassen, hvor jeg var en god del, etterhvert, siden faren min lot meg være der, sammen med Runar og dem.

    Og den isen kjølte bra, så den gjorde litt nytte likevel vel.

    Jeg mener det kostet 10 dinarer, (eller noe), for en kule, (cirka en krone, i norske penger vel), og 20 dinarer, for to kuler da.

    Noe sånt).

    De solgte også Coca-Cola faktisk, i butikken der, og de hadde også Baltazar-tyggegummi, var det vel.

    Men ikke så mye annet artig kanskje, av godteri.

    Men men.

    Håkon og dem, og Stenberg-familien, bodde i naboteltene til Runar og dem.

    Så dem var nesten som en norsk koloni der da.

    Vi hadde vært i matbutikken, inne i Rovinj vel, dagen før da.

    Og det var noen ganske kjedelige ‘kommunist-butikker’ da.

    De hadde bare et slag potetgull, i hele Jugoslavia, tror jeg.

    Og det potetgullet, måtte man ha masse salt og pepper på, sa Håkon da, så ble det ‘allright’, sa han vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ove og Heidi og Susanne, (som bodde i Kolbotn eller Vestby da vel), og Lene og Tommy, og Hege og Gry Stenberg, (fra Bergeråsen), og Christell og meg da, vi var en svær, norsk ungegjeng der da, som løp rundt og herja nesten, på den campingplassen.

    Noen ganger gikk/løp vi rundt, når det var litt mørkt kanskje, for å se på dansegulvet kanskje, (eller om vi var rastløse), og reiv opp teltplugger og sånn, husker jeg, i mørket der da, om kveldene, husker jeg.

    Men men.

    Noen av de andre ungene, rappa vel litt i butikken der og, tror jeg.

    (Mener jeg at Ove snakka noe om, ihvertfall).

    Men det turte ikke jeg å gjøre der da, siden det var kommunistland da.

    Men men.

    Jeg fikk vel nok lommepenger av faren min og, tror jeg.

    Men men.

    Faren min, maste om det, at jeg måtte gå å bade der.

    Da jeg kom opp fra sjøen, (som var veldig salt), så var den t-skjorta mi, fra den klesbutikken i Svelvik, med Moskva-OL-trykk, borte, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å finne den igjen, på stranda der.

    Så den hadde nok noen rappa, tror jeg.

    Og faren min ble rimelig sur, da han så at jeg hadde mista den.

    Men men.

    (Men hvorfor maste han om at jeg måtte gå å bade da?

    Det var jo ganske rart, må man vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg glemte å ta med noen ting som skjedde, de to første dagene der.

    Den første dagen vel, så dro faren min, Haldis, Christell og meg, til et hotell, hvor de hadde svømmebasseng utendørs, husker jeg, nærmere sentrum av Rovinj vel.

    Så sånn var det.

    Christell og jeg badet i bassenget.

    Christell hadde ikke fylt åtte år enda, og hadde ikke antydning til pupper husker jeg, så hu svømte bare i en bikinitruse, var det vel, (mener jeg å huske ihvertall, at hu ikke hadde noe overdel på, ihvertfall).

    Christell var veldig god til å svømme, for Haldis hadde tatt med Christell, på baby-svømming, i svømmebassenget, på Svelvik Ungdomsskole, da hun var liten, fortalte de der nede da, (eller om det var på veien ned).

    (For Christell hadde vel ikke begynt med svømming på skolen enda, for hun var vel ferdig med første klasse, og på Berger så begynte man vel med svømming i tredje klasse, den klassen som jeg nettopp var ferdig med da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi lekte i og ved bassenget, i flere timer vel.

    Det var varmt både i lufta og i bassenget, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Christell var veldig flink til å svømme.

    Jeg klarte også å svømme, men kanskje ikke like bra som Christell, det husker jeg ikke.

    Jeg syntes også at det var artig, å dukke, etter garderobeboks-nøkkelen min, i bassenget der, (var det vel, som jeg dykket etter).

    Men dykking, det prøvde ikke Christell seg på, tror jeg.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de satt ved bassenget og bestilte drinker vel.

    Men til slutt, så ble vi vist bort, fra hotellets område, av en hotell-sjef, (må det vel ha vært), siden det bassenget bare var for hotellets gjester egentlig, (sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Så på det hotellet, så var det veldig fint og hyggelig nesten, må man vel si.

    (Uten for mye trengsel i bassenget, og i området rundt bassenget da).

    Men vi var der bare den andre dagen da, (var det vel), siden vi ble vist bort da.

    Så det var litt ergelig, for å si det sånn.

    Da ble vi litt skuffet vel, for vi trivdes vel greit på det hotellet, alle av oss fire folka vel.

    Men men.

    En annen ting, som jeg glemte å ta med om.

    Det var da vi fant Runar og Håkon og Roger Stenberg, og dem, på campingen, den dagen Christell fant en fugl, som ikke kunne fly.

    Det som skjedde, det var jo at alle ungene, til Håkon, Runar og Roger Stenberg, syntes at den fuglen til Christell, var så artig.

    Så alle stod liksom i ring nesten, rundt Christell, og så på henne, og den fuglen da.

    Men plutselig, så fomlet Christell, og var klønete.

    Hu mista fuglen ned på bakken, eller noe, og la ikke merke til, hvor fuglen havnet, så hun klarte å klemme ihjel fuglen, (var det vel), ved at hun tråkket eller stod på knærna sine, og fikk fuglen under beina, eller noe sånt.

    (Jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var, men Christell skadet eller drepte fuglen, ihvertfall, ikke med vilje, men ved å være klønete vel.

    Mens alle vi norske ungene der omtrent, stod rundt henne, og så på den fuglen da.

    Så den fuglen overlevde ikke dagen, for å si det sånn.

    Og da syntes jeg at Christell var litt klønete og uforsiktig.

    For jeg hadde jo sett den fuglen, (som gikk rundt på den plenen), først, så jeg syntes det, at den fuglen egentlig var litt min og.

    Men men.

    Så jeg kjefta litt på Christell da, siden hu kverka den fuglen der, ved å være klønete, husker jeg.

    Men men).

    Etter at vi hadde funnet Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på den campingplassen, den andre eller tredje dagen der vel.

    Så skjedde det noe i hagen, til de folka som vi leide hos.

    Han sønnen i huset, som var på min alder, og som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, den første dagen der, etter at jeg kom ut av bilen.

    Han og noen andre, litt yngre unger vel, som pleide å leke i hagen der, hos den familien da.

    De skulle vise meg noe, en dag.

    Jeg prata jo hverken jugoslavisk, eller tysk, (som vel var andrespråket der, ihvertfall på den tiden vel).

    Og de skjønte jo ikke norsk.

    Så han gutten sa bare navnet mitt da, og smilte, og sa et jentenavn vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kom det til å skje noe.

    Og plutselig så dukka det opp en helt naken jente, på min alder vel, (slank og brun vel), nederst i hagen deres.

    Han jugoslaviske gutten, som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, presenterte meg for henne, og jeg ble bare stående der, og nesten måpe vel.

    For jeg var ikke vant til, fra hverken Bergeråsen, Vestmarka, Østre Halsen eller Larvik, at jenter i 9-10 års alderen vel, gikk rundt nakne da.

    På Hvittensand, så mener jeg det var sånn, at noen jenter i 6-7 års alderen kanskje, gikk rundt nakne.

    Men hu her jenta var enda et par-tre år eldre, enn det, og dette var jo i et Østblokk-land da, bak jernteppet og alt.

    (Selv om Jugoslavia, under en kjent president, ved navn Tito, vel gikk for å være et friere land, enn mange andre Østblokk-land vel.

    Det var ikke sånn, at vi var de eneste fra Vesten der.

    Neida, langtifra.

    Det var veldig mange tyske turister der også.

    Feite tyskere, som gikk og pissa i bassenget når de måtte på do, sa faren min.

    (En gang vi dro til et annet hotell der nede, hvor det var mye mer folk, og vel saltvann i bassengene, og ikke klorvann, som på det første hotellet vel.

    Men men).

    Men det er kanskje mulig at disse var mye øst-tyske, det har jeg ikke tenkt så mye på.

    Men men).

    Jeg har jo skrevet om det tidligere i denne boken, at mora vår, lot Pia og meg, gå nakne rundt på en øy, i skjærgården til Larvik, en gang vi bodde på Østre Halsen vel, og Arne Thomassen, hadde tatt med mora mi, søstera mi og meg, på en båttur da.

    Da lagde mora vår, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), hun lagde blomsterkranser, av noe prestekrager, eller noe, som Pia og meg, fikk satt på huene våre da, av mora vår, mens hu lo og sa at vi var ‘blomsterbarn’, og fikk oss til å gå rundt nakne der, med de blomsterkransene på hodet da, på den øya, utafor Østre Halsen der da.

    Men men.

    Så jeg trodde kanskje det, at hu jenta hadde en far kanskje, som var litt sånn, som mora mi var, når vi var på den øya da.

    Mora mi tulla nok mest med oss da, (vil jeg tippe ihvertall), under den episoden, på den øya, men jeg trodde at faren til hu jenta, kanskje var en mer seriøs hippie da.

    Og at han lot jentungen sin gå rundt naken, i hagene, bak husene, i nabolaget der nede, selv om hun var rundt 9-10 år kanskje.

    Og egentlig vel var for gammel til å gå rundt sånn helt naken.

    Men at faren ikke skjønte det da, og at de andre jugoslaviske ungene da, syntes at det var artig å vise fram hu nakne jenta da, til utenlandske unger da, som var der på ferie, med foreldrene sine, og kanskje fikk litt sjokk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt redd for at faren til hun ‘hippie-jenta’, (jeg forestilte meg at han var en ganske svær og litt dum fyr kanskje, med masse skjegg kanskje, og ble litt redd for han), skulle få greie på det her da, at vi tulla med dattera hans.

    Så jeg gikk bort til Christell da, som stod litt lenger unna, hu nakne jenta, og stilte meg ved siden av henne, for å liksom markere, at vi var utenlandske da.

    Og ikke var vant til sånne her slanke ‘hippie-jenter’ da, som gikk rundt kliss nakne, i hagene til naboene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle alle vi norske.

    Det vi si Runar og dem, Håkon og dem, Roger Stenberg og dem og faren min, Haldis, Christell og meg.

    Vi skulle på dagstur, til en by noen mil lengre sør, på Istra-halvøya, (i det som nå heter Kroatia), som heter Pula.

    (Et litt rart navn kanskje, som jeg husker at jeg reagerte på, siden det ligner veldig mye på et norsk ord, for sex da.

    Men men.

    Og Rovin, det er jo nesten som ‘røven’, så jeg skjønner nesten det, at onkel Runar, var det vel, lo høyt, og litt rått vel, (mener jeg å huske), en del ganger, da han og faren min, satt hos Ågot, med et kart foran seg vel, og noen øl, en fredagskveld vel, og planla den her turen da.

    Men men).

    Av en eller annen grunn, så skulle jeg reise sammen med Runar og dem, ned til Pula da.

    (Og ikke sammen med faren min og dem.

    Men men).

    Runar hadde nettopp kjøpt seg en ny Gelendevagen, (en firehjulsdrevet Mercedes-type, en såkalt ‘børstraktor’, som de ble kalt på 80-tallet, siden aksjemeglere pleide å bruke dem, til hytta vel), som var registrert som minibuss vel).

    Det er mulig at det var den bilen som vi kjørte med, til Pula.

    Jeg tror nesten det, selv om jeg ikke tørr å si noe sikkert.

    Jeg husker at faren min testkjørte den Gelendevagen-bilen, da den var ny, vinteren før, på Sand.

    Runar satt foran, og Ove og Heidi, og meg, var det vel, satt baki bilen vel.

    Faren min kjørte opp en bratt og snøfylt uasfaltert vei, opp til Birkerbeinerhytta der da.

    (En hytte som jeg har lest på nettet, at ble bygget av fagforeningen til en papirfabrikk i Krokstadelva vel.

    Men som ble forært til idrettsklubben der, Birkebeineren, da papirfabrikken gikk konkurs.

    Og Birkebeineren har vel ganske nylig solgt den hytta, mener jeg å ha lest, etter at den har falt i populæritet, leste jeg på nettet.

    Men Sand/Kroksåsen, det nok et ganske populært feriested, i gamle dager.

    (Nesten som på Sørlandet kanskje, eller rundt Tyrifjorden kanskje, hvor jeg hørte det, av en ambulerende butikksjef, (Svein Erik vel, Per Øivind Fjellhøy sin ambulerende butikksjef vel), en gang, på en Rimi butikksjef-rafting-tur, til Dagali, på hjemveien, med Rimi sin innleide buss, i år 2000 vel, at det var et populært feriested, etter krigen, før nordmenn fikk råd til å dra til Mallorca og sånn da, på 70-tallet kanskje.

    Men men).

    Med kiosken til Liv osv., hvor det pleide å henge unger da, (sånn som jeg husker det).

    Og det er fortsatt masse hyttegjester der, om sommeren og også om våren og vinteren da.

    Men men).

    Enten kjørte vi Gelendevagen, eller så kjørte vi den andre Mercedesen til Runar, (som han hadde, på den tiden).

    Det var en oransje, vanlig ‘coupe’ vel, Mercedes personbil.

    (Det var ikke den vanlige 60-talls Mercedesen, med runde former, som nesten minnet litt om en klassisk Coca-Cola-flaske kanskje.

    Neida, det var en typisk 70-talls-design Mercedes, som onkel Runar hadde.

    Selv om hans bil var oransje da, noe som vel var en sjelden farge, på Mercedeser og andre biler, på den tiden.

    Men men.

    Det var en sånn rimelig firskåren Mercedes.

    En litt ‘boksete’ Mercedes, kan man kanskje si.

    Selv om den på langt nær, så så ‘firkanta’ ut, som Volvo 240 for eksempel, som var ekstremt ‘boksete’ og ‘lego-bil-aktig’ vel, sånn som jeg husker det.

    Og Volvo har vel hele tiden vært den klart mest ‘boksete’ bilen vel, etter at Volvo 240 kom vel.

    ‘Volvo er ikke bil’, husker jeg at faren min pleide å si, da han henta Pia og meg, hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Men men.

    Uansett, så kjørte Runar innom en bratt bakke, like utenfor Pula sentrum.

    Den bakken, (som jeg nå lurer på, om han kanskje hadde sett på kartet sitt. Hvem vet, for det virka litt for meg, som om han nesten leita etter den her bakken).

    Den bakken, den gikk 30 grader nedover, (husker jeg at det stod på et advarselsskilt der vel).

    Så den var veldig bratt.

    Og Runar gjorde et stort poeng av dette med den bratte bakken da.

    Men men.

    Så kom vi til reisens første mål.

    En velbevart ruin, av et sånn romersk teater.

    En kjempestor ruin, omtrent som Coluseum vel, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i Roma da.

    (Istra-halvøya, ligger rett ovenfor Øst-kysten av Italia vel.

    Og var kanskje en del av Italia, og Romer-riket da, i mange hundre år sikkert.

    Så de folka vi leide leilighet av, der nede, var kanskje som italienere da, (har jeg tenkt litt), muligens, selv om Istra-halvøya, lå i kommunist-landet Jugoslavia da, på den her tiden.

    Det var nok Runar, som var SV-kar, sånn som jeg husker det, som ønsket å reise ned til kommunist-landet Jugoslavia.

    Vi dro seinere enn dem, ned dit, (go tidligere hjem igjen).

    Og vi bodde i leilighet, og ikke på campingplass, med telt da.

    Så Håkon, Runar og Roger Stenberg og dem, var kanskje mer ‘kommunistiske’, eller hva man skal kalle det, enn faren min da.

    Som jo kjørte ned dit, i en svær, fem meter lang, amerikansk stasjonsvogn, som veide cirka to tonn vel.

    (Hvis jeg husker riktig fra vognkortet, som jeg pleide å kikke i, når jeg satt på med faren min, inn til Oslo, og sånn da, for å hjelpe til å levere køyesenger, og andre typer senger, fra verkstedet da.

    Men men).

    En vakt der, slapp Runar og oss andre til der, og det var vel bare oss der, av turister vel omtrent, så tidlig, på dagen, som dette vel var da.

    Men men.

    Runar sa det til Ove og meg, at vi bare skulle løpe oppover der, i den kjempehøye ruinen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Ove begynte å løpe oppover trappene der, i ruinen da, (som om dette var et artig sted for unger da), og jeg etter da.

    (Heidi ble ikke med å løpe, men gikk sammen med Runar og Inger vel.

    Selv om hun vel vanligvis ville vært med, hvis det var noe morsomt.

    Men men).

    Jeg syntes ikke det var så morsomt, å løpe opp der.

    Men jeg fulgte etter Ove da, siden Runar hadde sagt at vi kunne løpe der.

    Men men.

    Ove og jeg, kom fram til et platå, kjempehøyt, over bakken.

    Vi så da innover, i sirkuset, heter det vel.

    (Hvor det sikkert hadde vært gladiator-kamper og sånn, i gamle dager).

    Det var et ganske stort hull, i ruinen, (som var usikret), på det platået, som vi kom fram til.

    Det var stort nok, for en unge, til å falle de kanskje femti meterne ned gjennom.

    Men men.

    Jeg husker det sånn, som at Ove liksom prøvde å snike seg bak meg da.

    Jeg var vant til å leike forskjellige leker og sånn.

    Og merka det med en gang.

    Og oppførte meg forsiktig der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk ikke bort til det hullet, i ruinen, for å si det sånn.

    (Og sånn jeg husker det, så var jeg litt redd for, at Ove liksom planla å dytte meg ned i det hullet.

    Det virka sånn for meg, at Ove hadde noe på færde da, når han liksom gikk på den måten, at han skulle komme seg bak meg da, oppå det platået der).

    Så jeg ble jo bare stående i bakkant der da, og venta på at Ove skulle gå fram, å se nærmere på det ganske store hullet der.

    (Uten at jeg hadde tenkt å dytte han, eller noe, da.

    Men men).

    Men Ove gikk vel heller ikke så nærme det hullet, mener jeg å huske.

    Han sa kanskje noe sånn, som at ‘se der’, eller noe.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Etterhvert, så dukka jo Runar og Inger og dem, og Heidi og Susanne vel, også opp der.

    Men men.

    Og enda seinere, så dukka faren min og Haldis og Christell opp der, husker jeg.

    Jeg husker at Christell og jeg, vi stod på et annet sted, oppå det amfiteateret der da, (heter det vel), og så ned, ut et vindu, eller over et gjerde, og ned mot gaten, på utsiden av teateret.

    Og den romerske ruinen, var så høy, at menneskene der nede, de så ut som ‘maur’, husker jeg at Christell og jeg prata om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg igjen bli med Runar og dem.

    Runar og Inger, gikk lenge, og så på noen halvknuste vaser, og sånn, som stod i montere vel, nede på bakkeplan der da, ved inngangen da.

    (Da holdt jeg på å kjede meg ihjel nesten, husker jeg.

    Så om de ikke prøvde å drepe meg, ved å dytte meg ut, av den ruinen der.

    Så prøvde de å kanskje å drepe med med kjedsomhet.

    For å tulle litt.

    Men men).

    Det var også noen bur og sånn der vel, som vi gikk forbi, nede rundt bakkeplan der vel, og da sa vel enten faren min, eller Runar, at der hadde løvene vært og sånn, før gladiator-kampene, osv., da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle vi på båttur.

    Enten før, eller etter, båtturen, så husker jeg det, at vi møtte, Stenberg-familien og familien til Håkon, nede i Pula der da.

    Hege og Gry Stenberg, var det vel, de gikk rundt og tygde på noen tyggegummi-sigaretter, (husker jeg ganske klart at det var), som de sikkert hadde fått av foreldrene sine da. De fikk ihvertfall lov å spise sånne, la jeg merke til da, (der i gatene, rund det romerske teateret, i Pula da. Men men).

    Men men.

    De virka litt sånn knytte kanskje, den gjengen der da, (syntes jeg vel litt).

    Som at noe var galt nesten.

    De var vel ikke så vennlige, sånn som jeg husker det.

    Men de var kanskje uvant med å være i en by da, siden de var fra Bergeråsen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så var det båttur, i skjærgården, utenfor Pula da.

    (Denne dagsturen virka ganske bra planlagt.

    Jeg lurer på om det kan ha vært onkel Runar, som hadde planlagt denne dagsturen.

    Hvem vet.

    Men men).

    Vi kjørte med en ferje, som var en kanskje 30-40 fot lang sight-seeing-båt vel.

    Drevet av en kar, i 40-50-åra kanskje, som hadde hjelp av flere andre folk på båten og vel, (sånn som jeg husker det).

    Vi var vel bare på dekk der, under hele overfarten.

    Jeg tror ikke det var noe særlig med lugarer, eller andre rom, under dekk, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var vel kanskje et styrhus, eller noe, oppå dekk da.

    Noe sånt vel.

    Denne ferga, virka også som ‘vanlig’ ferge, for lokalbefolkningen, som kanskje bodde ute på øyene, i skjærgården, utenfor Pula der, tror jeg.

    For det hendte ihvertall et par-tre ganger, mener jeg, at jugoslaviske folk, gikk av båten, på diverse øyer og sånn da, under den kanskje cirka en time lange sightseeing-turen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror jeg kjørte med faren min og dem først.

    (Og at det var faren min og dem, som jeg da var med, når vi så Gry Stenberg og dem, med de tyggegummi-sigarettene.

    Vi gikk vel bort til bilen, til faren min, tror jeg).

    På den første båtturen, så fikk alle barna en sånn 0.25 liter flaske, med Pepsi vel, av kapteinen da, var det vel.

    Men jeg fikk ikke brus, på den første turen.

    Jeg satt for meg selv i båten da, så jeg fikk ikke klagd, til faren min heller da.

    Men men.

    Så møtte vi Runar og dem, ved brygga der da.

    Og jeg var litt sur, fordi jeg ikke fikk brus.

    Så da spurte faren min meg om det, om jeg ville bli med på enda en båttur, med Runar og dem.

    Og da sa jeg det, at jeg ville det.

    Og da fikk jeg brus, husker jeg, (som alle de andre ungene, på båten der, fikk da).

    Men men.

    (Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk brus, på den første turen.

    Han kapteinen så litt stygt på meg kanskje vel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så satt jeg på med Runar og dem da, også tilbake til Rovinj da, (het det kanskje).

    Og jeg ble vel enta henta av faren min på campingplassen der, om kvelden.

    Ellers så lå jeg over i teltet dem der.

    (Det kan jeg ikke huske men, så jeg ble nok henta, av faren min der, om kvelden tror jeg).

    Runar og Håkon og dem, de var aldri ute og besøkte oss, i den leiligheten.

    Så Runar visste nok ikke veien dit, forresten.

    Men jeg ble rimelig kjent, på den store campingplassen der, husker jeg.

    Så jeg var også mye der, når faren min var der, men også noen ganger når faren min ikke var der da, men slappet av ‘hjemme’ i leiligheten vår kanskje, eller noe.

    (Jeg kan ikke huske at vi hadde noen krangler der.

    Eller, jeg hadde lagd sånn spørrekonkurranse.

    Men det var visst nesten uholdelig da, for Haldis og faren min, å svare på.

    Når de lå i noen sånne campingsenger vel, i hagen, til leiligheten vår der da.

    Det var rød jord, (som kanskje var brent av sola), der vår hage var, mener jeg å huske.

    Og noen ganger, så kunne vi se firfisler, som pilte avgårde, over den rød sanda da, ved terrassen vår da, var det vel.

    Så det var litt artig der, husker jeg.

    Så faren min og Haldis, var kanskje lei av masingen min, om spørrekonkurranse, osv., og plasserte meg en dag eller to, hos Runar og dem da, ute på den store campingplassen, hvor de bodde da, nedi der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter Pula-turen, (mener jeg det var, ihvertall).

    Så ‘klikka’ familien vi leide hos, (og som også var naboene våre, utenfor Rovinj der).

    De klikka skikkelig på oss da.

    Utleierne, hadde et møte, med faren min og Haldis vel.

    Og faren min hadde så, en prat med meg.

    Jeg skjønte at faren min og Haldis, ble urolige av dette møtet.

    Og jeg hørte en del av det de pratet om da.

    De hadde blant annet klaget på meg, fordi jeg hadde løpt i blomsterbedene til hun kona i den familien da, den første dager der.

    Da han sønnen i familien, hadde villet leke vannpistol-krig, med meg, og jeg var litt ‘rusten’ i kroppen, og mistet ganske lett balansen, og måtte tråkke i blomsterbedet, for å unngå falle, et par ganger da, mens jeg lekte med han jugoslaviske gutten da, (noe han vel hadde foreslått at vi skulle gjøre, siden han så det, at jeg hadde vannpistol, og like etter så dukket han opp der, og viste meg at han også hadde vannpistol da. Sånn var det vel), siden jeg hadde sittet, inne i bilen til faren min, under den fire dager lange kjøreturen da, fra Sand til Rovinj da.

    Men men.

    Og det var masse andre klager, enda vi vel egentlig bare hadde oppført oss rimelig normalt der vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Det var ikke sånn at vi hadde høylydt grillfest der, for eksempel, og ba Runar og Håkon og Roger Stenberg med familie dit, for eksempel.

    (Med øldrikking og grilling da).

    Noe som kanskje kunne ha skjedd på Bergeråsen da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, som jeg husker, etter dette, var litt spesielt.

    Faren min sa det, at jeg måtte være på gårdsplassen, der hvor bilene stod parkert cirka, utenfor leiligheten vi leide der.

    (At jeg ikke fikk lov til å gå derfra da).

    Så kom Christell ut, og spurte om hun kunne få lov å låne sommerfugl-hoven min.

    (En hov som jeg ikke hadde mast meg til, men faren min og/eller Haldis ville at jeg skulle ha den, mener jeg å huske, den første dagen der vel.

    Selv om jeg ikke var så interessert i den hoven egentlig.

    Men men).

    Jeg sa det var greit.

    Men jeg måtte stå på gårdsplassen der da.

    Så kom Christell tilbake, langs landeveien der da, etter cirka 20-30 minutter kanskje.

    Noe jeg med en gang la merke til, der jeg stod, og kjedet meg.

    Det var da blitt revet hull, i sommerfuglhoven.

    Christell sa at hun hadde falt vel.

    Men hvordan hun klarte å ødelegge den hoven, i et fall, det syntes jeg var rart.

    (For den hoven var skikkelig revet i stykker.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Christell begynte vel å grine, når jeg kjefta, (selv om vel kanskje var på gråten, før det og vel).

    Og hu gikk inn i leiligheten, til Haldis og faren min da.

    (Noe jeg ikke turte å gjøre, (ikke med en gang, ihvertfall), for faren min hadde sagt det, at jeg måtte stå utenfor utgangsdøra der da.

    Noe som vel var rimelig merkelig, tenker jeg nå.

    Men men).

    Jeg maste dagen etter, eller noe, om jeg kunne få en ny sommerfuglhov, men da ble faren min bare sur, og svarte vel ikke noe vel, (eller om han sa ‘nei’).

    Noe sånt.

    (For sommerfuglene der nede, var egentlig veldig fine, husker jeg.

    De var mye finere, (og også ofte større), enn de sommerfuglene, som vi hadde i Norge, husker jeg.

    For å si det sånn, så ble de Admiral-sommerfuglene, (som kanskje vel er noen av de fineste sommerfuglene i Norge), de ble som kjedelige å regne, synes jeg, etter å ha sett de sommefuglene, som de hadde nede på landsbygda, nede ved Rovinj der da.

    Det var en sånn eng, eller jorde, der, (nesten som Jordet til Lersbryggen kanskje), som det var spesielt mange sommerfugler på, husker jeg, og det var lett å fange de der, for det var jo flatt da, og ikke noen biler, eller noe, som kjørte der.

    Så sånn var det.

    Men Christell spurte meg ikke kom det, om hvor det var lett å finne sommerfugler, hun bare gikk bort veien der selv da.

    Og hvordan hun klarte å rive i filler den sommerfuglhoven min, det skjønner jeg ikke til dags dato, for å si det sånn.

    For hvis man faller med den, så vil vel den hoven bare falle i bakken, (det var jo grusveier der og, og ikke asfaltveier, for eksempel), og hoven av netting, ville vel ikke bli flerret i stykker, av et sånt fall.

    Så det syntes jeg hørtes rimelig rart ut, for å si det sånn.

    Så der var det to ting som var rare, vil jeg si.

    At jeg måtte stå på gårdsplassen der, i en time cirka, (noe faren min beordret meg til).

    Og at Christell klarte å liksom flerre i stykker den netting-hoven, i et slags fall da.

    Og at Christell ville fange sommerfugler, for det ville hun vel ikke, i starten der, sånn som jeg husker det.

    Så det der var rimelig spesielt da, det som skjedde den dagen der, nede i Jugoslavia, vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet vi gjorde nede i Jugoslavia der, som jeg husker som enkeltepisoder nå.

    Det er at vi var og kikka, på en strand der nede, en av de første dagene vel.

    (Inn mot selve Rovinj sentrum vel, og ikke der hvor Runar og dem, var på camping.

    Men men).

    Og da, så stod det en eldre mann da, (eller ‘gubbe’ kanskje), og solgte nektariner, fra en gård sikkert da, ved veien ned til stranda.

    Jeg hadde jo noen sånne jugoslaviske dinarer da, som nesten brant i lomma, må man vel si.

    Så jeg kjøpte noen nektariner da, av han gubben, som stod og solgte de nektarinene da.

    Han gubben hadde nok ikke solgt mange nektariner, den dagen, for han ble rimelig glad vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min ble sur, (må man vel si), og likte av en eller annen grunn ikke, at jeg kjøpte nektariner, av han gubben da, ved veien ned til stranda der.

    Men men.

    Det tenkte jeg seinere, kan ha vært fordi at det nesten var noe lureri, med de nektarinene.

    For de var ikke modne enda nemlig.

    De var harde, og gikk ikke ann å spise, husker jeg.

    (Så da skjønte jeg egentlig det litt, at faren min ble sur da.

    Og følte meg kanskje litt dum da.

    Men de nektarinene var uansett ikke så dyre, så det var egentlig ikke så farlig da.

    Jeg bare kjeda meg, og de nektarinene, var vel det eneste som ble solgt, på den stranda, tror jeg.

    Siden vi var i et kommunist-land da, og det ikke var kiosker overalt liksom, som det kanskje ville ha vært her i England, for eksempel, hvor jeg bor, (som flyktning, fra noe ‘mafian’, i Oslo vel), nå.

    Men men.

    Men nå som jeg har jobba som butikksjef i Rimi, og har bodd i England, og kjøpt nektariner her, når jeg noen sjeldne ganger, har hatt litt ekstra penger.

    Så har jeg jo sett det, at på Tesco, her i England, så selger de nektariner, som er merket, med ‘ripen at home’.

    Og det betyr ‘modnes hjemme’.

    Så det var egentlig ikke noe lureri, med de nektarinene, (til han gubben, nede i Jugoslavia), har jeg tenkt, her i England da.

    For de var nok da, for å modnes hjemme.

    Men salgsplassen, var nok litt dum, for de nektarinene.

    Hvis man selger nektariner, ved en strand, og løse.

    Så regner nok folk med det, at de nektarinene, skal være modne.

    Så det var nok litt dumt, av dem, å selge umodne nektariner, nede ved stranda.

    De kunne ha blitt solgt umodne, i butikken der, vil jeg si, og kanskje merket sånn som i England, at de skulle modnes hjemme.

    Så folk der nede, var kanskje lei av han ‘nektarin-gubben’ da, siden han solgte umodne nektariner, (noe som var vanskelig å se, for meg ihvertfall, at de nektarinene ikke var modne).

    Så det var kanskje derfor, at han gubben ikke solgte noe særlig.

    Fordi at han stod der, hver dag, med umodne nektariner da.

    Hvem vet.

    Eller han gubben, bare ble plassert der, (har jeg tenkt noen ganger), av noen kommunister, som bare blåste i det, om han solgte noen nektariner, eller ikke.

    Og blåste i det, om de nektarinene var modne, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Han ble ihvertfall glad da, han jugoslaviske gubben, fordi jeg løp bort og kjøpte noen nektariner, mens faren min og de gikk videre da.

    Og jeg måtte løpe etter dem vel, og ta dem igjen da, med de nektarinene.

    Men men.

    (Jeg hørte vel egentlig ikke, på faren min, som ikke ville at jeg skulle kjøpe noen nektariner da.

    Det var jo mine penger mener jeg, og jeg skjønte ikke det, hvorfor faren min mente det, at jeg ikke fikk lov å kjøpe nektariner, av han nektarin-gubben da.

    Forstå det den som kan.

    Men men).

    En annen episode der nede, det var fra da vi kjørte inne i sentrum av Rovinj.

    Jeg lurer på om det var langs en promenade, av noe slag.

    I en paradegate, kanskje.

    Da hadde de noen rare boder, eller kiosker der, husker jeg, i en øde sånn promenadegate, av noe slag, som vi var i der da.

    Og i de kioskene, så hadde dem nesten ingen ting.

    De hadde en souvernir for Rovinj, og det var en pin da, eller noe, med enten grønt, blått eller rød dekor vel.

    Også solgte de vel også pin-en for Pula der, mener jeg.

    Og en pin for en tredje by da.

    Det var omtrent alt de solgte der.

    (sånn som jeg husker det, ihvertall.

    Og damen som jobbet der, hadde omtrent ingenting å gjøre da.

    Men men).

    Og jeg kjøpte vel den souvernir-pinsen, for Rovinj da, (først da).

    Og så gikk jeg rundt, og så litt, og kjedet meg litt der da.

    Også kjøpte jeg vel den souvernien for Pula, eller den tredje byen der og da.

    (Men jeg tror jeg bare kjøpte to av dem).

    De var ikke noe dyre, sånn som jeg husker det.

    Men de var ikke så utrolig spennende heller.

    Men de var kanskje litt sånn ‘kommunist-aktige’ da, de sovernirene.

    (Og det her var som sagt, midt under den kalde krigen, så det var nesten noe ulovlig, eller ihvertfall så var det noe litt skummelt, må jeg vel nesten si, med å dra til et Østblokk-land, syntes jeg vel nesten.

    Selv om faren min og onklene mine, vel ikke virka nervøse, så jeg ble vel beroliget da, og folka der nede var ganske naturlige, og hyggelige vel, (untatt når de vi leide av klagde da, på oss, den ene gangen, mot slutten av oppholdet vårt der da).

    Så sånn var det).

    Så ble Christell plutselig skikkelig syk.

    (Jeg skjønte aldri hvordan sykdom hun hadde).

    Men hun lå inne på soverommet sitt da, (det må vel ha vært tre soverom der, i den leiligheten vi hadde, tror jeg).

    Men jeg kan ikke huske at jeg så noe på TV, der nede, så det var nok ikke TV der, for eksempel.

    Men men.

    Hu bestemora vel, i familien, som vi leide hos, kom en kveld, og la kålblader, (mener jeg det var), på Christell.

    (I panna tror jeg kanskje det var, jeg er ikke sikker).

    Og faren min og jeg, vi kjørte inn til Rovinj, og skulle konfekt til hu dama, for hu hadde redda Christell da, skjønte jeg, med de her kålbladene da.

    Konfekteske-butikken, lå like ved matbutikken, husker jeg, (der vi først så at de bare hadde et slag potetgull, der nede, den første dagen vel. Og kanskje også der faren min kjøpte sommerfuglhov, til meg. Det er mulig).

    Faren min, satt lenge i bilen, før han dro meg med, inn i konfekteske-butikken, (som de hadde der nede, i Rovinj da).

    Det var nesten, som at han ville fortelle meg, noe alvorlig.

    Men ikke sa det likevel da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min sa at jeg måtte finne en konfekteske, til hu dama da, i konfekteske-butikken.

    Men men.

    Potetgull hadde dem bare et slag av der, men konfektesker, det hadde de kanskje 20 slag av da, (minst vel), i den konfekteske-butikken da.

    Men men.

    Men jeg fant en eske jeg syntes så fin ut da, og faren min kjøpte den, til hu kona med kålbladene da.

    Så sånn var det.

    Christell var fortsatt sengeliggende, i flere dager vel.

    Jeg fikk egentlig ikke lov, (av Haldis ihvertfall, og muligens også av faren min), til å gå inn på rommet til Christell, hvor hun lå syk, i senga si da.

    Men det var så kjedelig der, når jeg ikke kunne leke med de jugoslaviske ungene, og ikke kunne fange sommerfugler, (for jeg fikk ikke noe ny hov), og Haldis og faren min, de var stressa, og likte heller ikke spørrekonkurranser og sånn, som jeg syntes var morsomt.

    Så jeg var bare inne på rommet mitt der, når Christell var syk, og jeg ikke var på campingplassen da, sammen Runar og dem.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg så mye, så jeg sneik meg en gang inn på rommet, til Christell, likevel, (selv om jeg egentlig ikke fikk lov).

    Christell lå våken i senga si, med dyna ganske godt over seg vel, og jeg spurte henne, om hun var ‘syk’.

    ‘Ja’, sa Christell.

    Jeg spurte om hun ville ha et Donald-blad, (muligens et dansk et), som jeg hadde tatt med, da jeg gikk inn på rommet hennes, (i tilfelle hun kjeda seg da, der hun lå i senga).

    Hun svarte vel ‘ja’ på det og, også ga jeg henne Donald-bladet da, og gikk ut av rommet hennes da.

    Så sånn var det.

    Så det gikk ann å snakke med Christell, ihvertfall, selv om hun var syk, fant jeg ut.

    Hun hadde kanskje hatt høy feber, eller noe, hva vet jeg.

    Men men.

    Når Christell ble frisk nok, så kjørte vi bare tilbake, til Norge.

    Jeg husker at vi satt i bilen, og at Haldis sa hadet, til alle folka, i den familien, som vi hadde leid av der nede da.

    Så sånn var det.

    Når Haldis satt seg inn i bilen, og vi begynte å kjøre.

    Så sa hun det, husker jeg, at til en kar, (jeg tror det kan ha vært en høy kar, som stod der, som jeg så fra bilvinduet, i 40-50 åra kanskje, med bart vel).

    At til han så sa hun bare ‘adjø’.

    (Som i sangen til Jan Teigen og Anita Skorgan.

    Men men).

    For Haldis forklarte det da, i bilen, at adjø, det betydde ikke på gjensyn, men det betydde at det var en avskjed da, og at man ikke skulle sees igjen, antagelig.

    Så det var en mann der da, som Haldis ikke ønsket å se igjen da.

    Så det må ha vært en skikkelig konflikt der, tror jeg, (iforbindelse med den omfattende og vel detaljerte klagen vi fikk da), siden Haldis reagerte så sterkt negativt da, på han ene karen der.

    Men men.

    (Enda jeg, som sagt, syntes at vi egentlig oppførte oss ‘normalt’ der.

    Men jeg var som sagt litt keitete da, og klarte å tråkke i blomsterbedet, under lek med han sønnen i huset der da, siden jeg hadde sittet så mange dager, inne i bilen, på vei ned til Jugoslavia da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi var ikke sånn som typiske nordmenn går for å oppføre seg i Syden.

    Faren mi og Haldis var vel aldri drita der, tror jeg.

    Haldis hadde jo hatt en dansk ektemann, og de oppførte seg vel kanskje ganske ‘dansk’ da, når det gjaldt drikking og sånn.

    Det vil si at de satt ganske stille og rolig og drakk ganske jevnt kanskje da.

    Men at de ikke ble sånn kjempefulle og heller ikke ble høyrøstede, i fylla da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det neste jeg husker, er det, at vi kjørte innom et kjøpesenter, i Italia, med masse boder, på rekke og rad, osv., husker jeg.

    Haldis og Christell, så på klær og sånn der, tror jeg.

    Men faren min satt i bilen, en stund, og jeg tok vel bilde av han, tror jeg.

    (Uten at jeg vet hvor bildene mine er nå.

    Men men).

    Så faren min var kanskje litt bekymra, på slutten av ferien der, siden han satt liksom og hadde et par tenkepauser da.

    (En gang i Rovinj og en gang ved det kjøpesenteret i Italia der da).

    I bilen da.

    Men men.

    Så husker jeg ikke så mye mer, fra hjemreisen.

    Jeg husker at jeg gledet meg til å komme hjem.

    For jeg hadde fått mast meg til, å få en digitalt armbåndsur, (med stoppeklokke og det hele, noe som jeg ikke hadde sett engang, at noen andre hadde hatt, på den tida).

    Og det hadde gått 2-3 måneder vel, ihvertfall, siden jeg bestilte det arbåndsuret, mener jeg.

    (Som vel kosta drøye 300 kroner, tror jeg).

    Min fars kamerat Atle, hadde hatt et sånt digitalt armbåndsur, husker jeg.

    Fra en ferie, hvor både Atle og dama hans, og jeg, var på ferie hos faren min, i Hellinga 7B, samtidig.

    Atle bodde inne i Oslo, i en bygård som han og moren hadde solgt, mot å få penger, samt at de fikk retten, til å bo i en leilighet hver, gratis, livet ut.

    Så sånn var det.

    Jeg bodde jo da hos mora mi i Larvik.

    Dette var kanskje i 1978, eller 1979, eller noe, altså et år eller to, før den her Jugoslavia-ferien da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var artig, å kikke i postordrekataloger, da jeg bodde på Berger.

    Ågot kasta aldri sånne kataloger, som kom i posten da.

    Og jeg satt og bladde i de, etter middagen da.

    Noen ganger.

    Så sånn var det.

    Det var jo bare et par matbutikker, og en kafe, på Berger, så det ble kanskje litt kjedelig, noen ganger, for meg, som var oppvokst i Larvik da, og pleide å sykle rundt i alle butikkene, i Larvik sentrum og spørre etter klistremerker, osv., og som gikk i alle bankene er, og spurte etter sparebøsser osv., husker jeg.

    (Men men).

    Så sånn var det.

    Så det armbåndsuret, det drøyde og drøyde da.

    Og jeg hadde gledet meg kjempemye, til å få det da.

    Så da vi kom hjem, til Norge, så gikk jeg å la meg alene da, (som vanlig), i Hellinga 7B.

    Og så var det noe, med at Ågot, skulle være nede på hytta, til Margit og Anne, nede ved Snippen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg gikk gjennom kjøkkenskuffen til faren min, og tok med en husdør-nøkkel, som jeg hadde sett liggende der.

    Og jeg hadde kanskje nøkkelknippe fra før, med 8-nøkkel, (den vanligste typen innedør-nøkkel, på Bergeråsen vel, på).

    Det er mulig.

    Så gikk jeg bort til Sand.

    Det var ingen hjemme, hos Ågot og Øivind.

    (Jeg vet ikke hvor Øivind kan ha vært hen da, forresten.

    Han var vel neppe nede hos Margit og Anne, tror jeg, for han pleide vel aldri å bli med Ågot, når hu gikk ned dit, sånn som jeg kunne huske.

    Men men).

    Jeg hadde jo som jobb, å hive ved, ned i kjelleren til Ågot.

    Og jeg visste det, at de vinduene, de var hempet, feil vel.

    Sånn at man kunne åpne de, fra utsiden.

    (Antagelig for å gjøre det enkelt, for de som skulle kaste ved-avkapp, ned i kjelleren da.

    Så kjelleren i huset til Ågot og Øivind, den var nesten som en del av verkstedet, og det var noe industrielt nesten, over den kjelleren, må man vel si.

    Det lå masse brun papp-emballasje der, (fra Sarpsborg Papp antagelig, som de pleide å kjøpe esker av da), i en høy stabbel, forresten, av en eller annen grunn, for eksempel.

    Men men).

    Jeg hoppa da ned det vinduet.

    Noe som ikke var så veldig enkelt, for det var en drøy meter ned, ihvertfall, på innsiden, av det trange kjellervinduet.

    Men det gikk greit.

    Men men.

    Så var jeg litt fanget, egentlig, for døra ovenfor kjellertrappa, var låst.

    Men jeg hadde funnet en sånn nøkkel, som _kunne_ passe der, borte hos faren min.

    Og den nøkkelen, (som ikke var en 8-nøkkel, men mer sjelden vel), den passet, nesten utrolig nok, i den døra da.

    Og da lå det en pakke til meg der, husker jeg, og det var den klokka da.

    Og jeg pakka vel opp den da.

    (For posten min, den kom bort på Sand, av en eller annen grunn, ihvertfall de første årene, som jeg bodde, på Berger.

    Men men).

    så gikk jeg ned til Margit og Anne, (hvor jeg aldri be bedt inn vel, men enkelte ganger pleide å henge på utsiden av hytta deres der, når jeg var med Ågot ned dit).

    Men men.

    Og der fant jeg vel Ågot, og forklarte vel det da, at ytterdøra stod åpen hos henne nå.

    Ågot ble vel litt perpleks nesten vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Den klokka, hadde en reim, som var alt for vid, for meg, (som hadde så tynne armer, jeg var jo bare ti år).

    Faren min tok av noen knepp, av reima vel, men den var fortsatt alt for vid.

    Så den klokka var egentlig kjempekul.

    Men den kunne ha vært kulere da.

    For den hang og slang jo, rundt armen min da, som den forrige klokka mi, ikke gjorde da, for å si det sånn.

    En urmaker, ville nok ha kunne fikse det kanskje, men det ble aldri gjort.

    Så den klokka, den hadde jeg vel i et år, eller to vel, (før det problem når jeg skulle bytte batteri vel. Noe sånt).

    Til jeg kjøpte en annen digital klokke, da jeg gikk i 6. klasse, eller noe vel, som hadde enda flere funksjoner, som piano og spill og sånn da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Runar og Håkon og Roger Stenberg, og de.

    De ble i Jugoslavia, en stund etter at vi dro hjem.

    Og de dro også innom Venezia, i Nord-Italia, på veien tilbake, til Norge, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive med om resten av tiden, som jeg bodde, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    (Før faren min kjøpte en større leilighet til oss, (eller egentlig til meg da), i Leirfaret 4B.

    Hvor nettopp Roger Stenberg, og dem, (som vi ferierte sammen med, delvis ihvertall, i Jugoslavia), hadde bodd, før oss).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten, en annen episode, som jeg kom til å tenke på nå, fra Jugoslavia.

    Vi var jo først på et hotell, den første dagen vel, som vi ble ‘jaget’ vekk fra bassengområdet til, siden vi ikke bodde på hotellet da.

    Men den tredje, fjerde eller femte dagen der, kanskje.

    Så dro vi på enda et hotell da.

    Hvor vi ikke ble jaget fra.

    Der var det to bassenger vel, tror jeg.

    Et for barn.

    Det var saltvann i bassengene der da, og ikke klor da.

    (Dette var det hotellet, som jeg skrev om ovenfor, at faren min mente, at de ‘feite tyskerne’, som var rundt der, bare gikk ut i bassenget og pissa da, og gikk opp.

    Så faren min ville ikke bade der da, var det vel).

    Men men.

    Christell og jeg, bada, i det bassenget, som var for barn.

    Vi hadde jo ikke hatt badehetter på oss, noen av de andre stedene der, som vi hadde bada.

    (vi hadde bada på det andre hotellet og på campingen hvor Runar og de var da, og Christell hadde visst vassa, på en strand, hvor vi var den første dagen vel, og blitt bitt, av noe insekt vel, under foten vel.

    Noe sånt.

    Så det ble sagt der nede, husker jeg, at Christell ble sjuk, av det litt rare insekt-bittet vel.

    Enten det, eller at hu ble smitta, av noe slags sykdom, av den fuglen hu fant, som ikke kunne fly da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Badevakten begynte å klage vel, på at Christell og jeg, ikke hadde badehetter på oss.

    Jeg lot vel som at jeg ikke skjønte det.

    Vi var jo på ferie, og ikke på svømmeundervisning, med Østre Halsen, Torstrand eller Berger skole, for å si det sånn.

    Jeg tenkte at det var noe, som gjaldt for de lokale ungene der kanskje.

    Så etterhvert da, så skjedde det noe spesielt, som ikke skjedde, da jeg var på svømmeundervisning, med Torstrand skole, i 2. klasse, de gangene, etter at han klassekameraten til Frode Kølner, hadde kasta gymbagen min, oppå et huskestativ, i skolegården, på Torstrand skole, en fredag vel, og den bagen forsvant da, den etterfølgende helgen.

    Men men.

    (På Torstrand skole, så maste svømmelærerinna på meg, om at jeg måtte kjøpe ny badehette.

    Men de i klassen min, som svømte sammen med meg der, i Farrishallen vel, sa ingenting.

    Men men).

    Men i det bassenget, utenfor det her andre hotellet, i Jugoslavia da.

    Så begynte plutselig, omtrent alle ungene i bassenget, å peke på huet mitt.

    Så jeg skjønte at det var ‘kommunist-unger’ nesten, for å si det sånn.

    Til slutt, så dukka faren min opp der, fra plassen ved et bord, utendørs da, med utsikt over svømmebassengene, hvor han og Haldis, drakk drinker vel.

    Faren min fikk også beskjed av badevakta, om å ta på seg en badehette, som han fikk kasta til seg.

    (En sånn gammeldags type, av badehette da.

    Eller om det heter svømmehette.

    Men men).

    Faren min dukka, i bassenget da, og da datt den badehetta av.

    Også klagde faren min til badevakta, som klagde på faren min, siden han ikke hadde badehette på seg da.

    Så det var ikke som da jeg var på ferie i Ayia Napa, på et hotell, med Ving reiser vel, sommern 1998 vel.

    (Jeg kjøpte bare en restplass-tur, til Syden, for å å komme meg litt bort da, (uten å bruke for mye penger), og havna i Ayia Napa da, tilfeldigvis.

    Et sted med masse unge, halvnakne nord-europeiske damer, viste det seg.

    Men men).

    Men i bassenget, utenfor hotellet til Ving, som jeg havnet på, i Ayia Napa, så var det ingen av de fine damene, og andre, som fløyt rundt der, på sånne flytemadrasser da, og som svømte og vel, som hadde badehette på seg.

    Det er helt sikkert.

    Så det med badehette, i hotell-basseng, i ferien, det er nok noe Østblokk/kommunist-greier, vil jeg tippe på.

    Jeg lurte litt på, om faren min bare gikk ut i det bassenget, for å pisse.

    Christell gikk vel ikke ut i det bassenget noe mer, tror jeg.

    Jeg var vel kanskje tøffere da, og ignorerte de ungene, ganske lenge, som alle stod rundt meg da, og pekte på huet mitt, siden jeg ikke hadde badehette på meg da.

    Så de var vel ‘wannabe-badevakter’ da, kan man vel kanskje si, de sikkert mye øst-europeiske ungene.

    Men det var kanskje i lynnet deres, etter mange år med kommunistisk indoktrinering kanskje, på barnehager og skoler, osv.

    Hvem vet.

    Så jeg tok ikke det her så alvorlig akkurat.

    Jeg syntes vel mest bare at de ungene der nede, på det hotellet, var litt pussige, (og nesten litt morsomme), siden de var så opptatt av, om jeg hadde på meg badehette, eller ikke, da.

    At badevakta var opptatt av det, det skjønte jeg, det var jo jobben hans.

    Men de ungene i bassenget, de jobba vel ikke der, for å si det sånn.

    Men de syntes kanskje det var gøy å mobbe en som skilte seg ut da.

    Det er mulig.

    De var kanskje vant til det, i de kommunist-landa.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny anmeldelse til Merseyside-politiet







    Gmail – Report of crime/Fwd:







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Report of crime/Fwd:





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Jul 22, 2011 at 9:09 PM





    To:

    Matrix.disruption.team@merseyside.police.uk



    Hi,

    this seems to be from my fathers younger brother, Haakon, (or Håkon I thought it was), Mogan Olsen.

    My fathers family, didn't like it, when I started to blog, and told me, on Facebook, in 2008, I think it was, that they had had a meeting, at my fathers other brother's, (Runar), cottage, in Trysil, in Norway, and Runar's son, Ove Olsen, told me, that Runar, Håkon, my father, and Ove, had decided that they didn't want anything more to do with me.

    Yet, now Håkon writes.
    I haven't had much to do with my fathers family, since I moved to Oslo, in 1989.
    And after they have told me, they don't want anything more to do with me.

    And then they later send e-mails anyway.
    This shows they can't be trusted, I think.
    I'm not really like part of my fathers family, since 1989, or even earlier, I think.

    I think that when I don't have any contact, with my father, then I shouldn't have contact with his brother, and other family, eighter.

    So I don't want e-mails from Haakon, so I wanted to report this as harrasment-crime.

    (And his also inpolite in the e-mail I think, so that's harrasment in that way as well, I think).
    Hope this is alright!

    Regards,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Haakon <hmoolsen2@gmail.com>
    Date: 2011/7/22

    Subject:
    To: eribsskog@gmail.com

    Nå må du se hva som skjer her i norge,og glemme de pisse-tinga som du er så

    opptatt av.ERIK HVA FAEN ER DET SOM FEILER DEG.Jeg har lest bloggen din,90%av

    det du sier er jo bare tull.Ta den behandlingen som psykiatrien anbefaler deg.Så

    kanskje du forstår etterpå hva du driver med.

    HEI






    PS.

    Her er mer om dette:

    melding fra ove

    https://johncons-blogg.net/2008/08/vedr.html

  • Konspirasjonsteorier er ikke mitt felt. Jeg brukte metoden brainstorming, (som vi lærte på Markedsføringslinja), for å finne hva som er galt i Norge

    konspirasjonsteorier hm

    http://moroarkivet.blogspot.com/

    PS.

    Noen lurer kanskje på hva jeg kom på da.

    Dette er en del år siden nå.

    Men jeg kom på ting som at Thorvald Stoltenberg hadde sagt, (som FN-forhandler), at ‘de er alle serbere’, og gjorde så en del research om Stoltenberg-familien.

    Jeg kom på at jeg hadde lest, på et debattforum, om at Trond Giske virka som han var full på Stortinget, og gjorde også en del research om Trond Giske da.

    Jeg husket at jeg hadde lest i et gratismagasin, som jeg leste, mens jeg spiste på McDonalds Østbanehallen, at kjøttet på Grandiosa, ikke var skinke, og det virket som at reporteren var litt ‘morsomt’, og ikke ville si alt han/hun visste, (og gjorde så en del research om Grandiosa da).

    Jeg kom på en veldig slitt sofa, (som jeg tenkte på som en ‘pervo-sofa’, i ettertid, som jeg fant i kjelleren, til Rimi-leilighetene på St. Hanshaugen, (en rød skinnsofa, som jeg så at var veldig slitt, (også med en 30-40 centimeter lang revne vel, (så jeg etter at jeg hadde dratt opp sofaen), i det tjukke skinnet), på en bestemt sitteplass, helt til venstre vel, når man satt i sofaen, (som etter en rimelig liten kropp vel), etter at jeg tok den opp i leiligheten min, for jeg fikk vondt i ryggen, av å sitte og lese statistikk, (et fag jeg hadde på 4. semester, på et Bachelor IT-studie, som jeg gikk på, på HiO IU, våren 2004), på de plaststolene, som jeg hadde i leiligheten min der, (av mangel på andre stoler, for jeg var ikke så glad i å gå på IKEA osv., men Ungbo, (hvor jeg bodde på Ellingsrudåsen, fra 1991 vel til 1996.

    Siden Mette Holter, min halvbror Axel, sin stemor, maste så fælt om at jeg måtte flytte, fra et rom jeg leide av dem på Furuset, så jeg måtte finne noe nytt raskt, og så plakater for Ungbo, på T-banen, og avtalte et møte med de, om å leie hybel, i bofellskap, for å få Holter til å slutte å mase så fælt), hadde dobbelt av utestoler, så jeg tok med noen da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, og brukte de først på balkongen der da vel, for Ungbo hadde også en utbyttet sofa, i en bod, som ingen brukte, som jeg hadde kontroll på, siden jeg var den eneste som bodde på Ungbo vel, da jeg flyttet ut derfra, og hadde bodd der i fem år, eller noe.

    Men min fetter Ove, ødela den Ungbo-sofaen, en gang i fylla, som han skulle humpe i sofaen, simultan-humpe, siden han ba meg også om å gjøre det samtidig, uten å forklare grunnen, til dette merkelige stuntet/sprellet, så da knakk de bærende elementene i sofaen, og jeg begynte å bruke de plaststolene da, (med nye puter, som jeg kjøpte på Hansen og Dysvik vel, eller noe, ihvertfall kjøpte jeg nye gardiner der), en stund, som stod på balkongen, men det hendte at det stod sofaer i kjelleren der, som man kunne ta fritt, dører osv. og, og reoler, som folk hadde byttet ut, men de sofaene var sjelden særlig pene, så det hendte jeg ombestemte meg, og satt de ned igjen, i fellesboden, i kjelleren der da, (som man gikk forbi, på vei til vaskekjelleren, så da pleide jeg noen ganger, å ta en rask kikk, mens jeg gikk gjennom den fellesboden, for å se om det stod noen bedre møbler der, som jeg kunne bytte ut noen av møblene i leiligheten min med, for den hybelleiligheten var så liten, så det var for liten plass til to personer, så jeg tok ikke møblene så nøye, hvis jeg skulle hatt samboer, (hvis jeg fant meg ei fin og/eller hyggelig dame), så måtte jeg flytte. Magne Winnem mobba, (eller rettere sagt, han baksnakka, blir det vel), Leif Jørgensen, (sin tidligere assistent, på Rimi Munkelia, som da var butikksjef på Rimi Siggerud vel, i/mot Follo vel), som bodde i en sånn liten hybelleilighet, som min, i samme etasje, da jeg flyttet inn der, fordi han hadde dama si også boende der, på den lille plassen, (kanskje 15 kvadratmeter?), ei ganske ung, lyshåra dame som var assistent på Rimi Skullerud vel, på den tida, (rundt 1996-97 vel)).

    Så jeg har tenkt litt på hvordan den ‘pervo-sofaen’ kan ha havnet der da. Men men.

    Og også en god del annet vel, kom jeg på.

    Dette er en del år siden nå, (dette var vel i 2007, tror jeg), så jeg husker ikke alt på rams nå.

    Men jeg kan se om jeg finner noe mer om det på bloggen.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    https://johncons-blogg.net/2008/10/fikk-melding-fra-en-som-har-oppdatert.html

    PS 3.

    En av grunnene til at jeg begynte å tenke, fra det perspektivet, om hva som er galt i Norge.

    Det var nok det, at noen på VGD, startet en tråd, som het ‘Norge er ikke som du tror’, som jeg etterhvert bidro en del i.

    Og da hadde jeg nettopp startet med johncons-blogg, siden noe jeg skrev på et debattforum, her i England, (på Daily Post sitt forum, om problemene på the Council sitt treningsstudio, i Victoria St.), ble slettet.

    Så startet jeg opp et par blogger, (en på norsk og en på engelsk), hvor jeg postet det som ble slettet av Daily Post, (siden jeg hadde tatt back-up, i en tekstfil, på en USB-minnepinne, som jeg kjøpte i 2005, samtidig med at jeg kjøpte laptopen min, på PC-World, i en ‘retail-park’, ikke langt fra Walton, (hvor jeg da bodde, i et bofelleskap, som min daværende kollega, og senere Team Leader, på Arvato, Marianne Høksaas, hadde hjulpet meg å finne, like etter at jeg flyktet fra mordforsøk i Kvelde, og bodde på et hostell her i Liverpool, og nesten litt utrolig men sant, fikk meg jobb på Arvato. Men men).

    (Walton er forresten en bydel, som ligger noen få kilometer nord for Liverpool sentrum, (og som er nesten som en egen by, med butikker og alt, og hvor også Goodison, hjemmebanen til Everton, ligger)).

    Og da fortsatte jeg den vanen, å publisere back-up, av det jeg skrev på debattforum, (jeg begynte å skrive på debattforum, mest om fotball, allerede da jeg bodde i Oslo, og studerte på HiO IU, på slutten av 2002 eller begynnelsen av 2003, var det vel, under nicket ‘cons’, (som jeg ble kalt på #quiz-show, på ef-net, en kortversjon av john_cons).

    Og den VGD-tråden, ‘Norge er ikke som du tror’.

    Den ble slettet på VGD.

    Men jeg fikk lastet opp en back-up, på Nettavisen sitt forum, Veggavisen.

    (Og også på johncons-blogg da).

    Siden jeg hadde datasikkerhet, som valgfag vel, da jeg studerte på NHI, på begynnelsen av 90-tallet, så hadde jeg lært at det var viktig, å ha gode back-up-rutiner.

    Så i begynnelsen, (før jeg publiserte arbeidssaken min mot Arvato osv., på johncons-blogg, etter at jeg hadde blogget i et par måneder kanskje).

    I begynnelsen så var johncons-blogg nesten som en back-up-rutine, av hva jeg skrev om, på, (mest norske), debattforum.

    (Jeg begynte jo å skrive på debattforum, nemlig VGD da, en 4-5 år kanskje, før jeg begynte å skrive blogg.

    Så sånn var det).

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    norge er ikke som du tror

    https://johncons-blogg.net/2007/09/tittel-p-tema-norge-er-ikke-som-du-tror_8900.html

  • Bak autovernet, er det et 10 m. høyt stup, ned til elva Fossekleiva, på Berger. Onkel Martin, kjørte ut der, på MC, på 70-tallet. Han som satt på døde

    ti meter høyt stup

    PS.

    Jeg flytta jo fra mora mi i Larvik, til faren min på Berger, i 1979, da jeg var ni år gammel.

    Og det var farfaren min, Øivind Olsen, som fortalte meg det, at onkel Martin, (min mors bror), hadde kjørt ut her, på MC, og drept han som satt bakpå, noen år tidligere da.

    (Og Øivind fortalte også, at etter at den ulykken med onkel Martin og han som satt bakpå skjedde, så måtte de bygge om på veien, ved Berger-kafeen der da).

    For jeg gikk bort til ‘Ågot-huset’, hver dag etter skolen, for å spise middag.

    For faren min var ungkar, men jobba på snekkerverkstedet til faren sin, Øivind, på Sand, som er kanskje en eller to kilometer fra dette stedet her, i motsatt retning, som bildet er tatt.

    Trehuset på bildet, er den tidligere Berger-kafeen.

    Berger-kafeen, var det eneste stedet, hvor man kunne kjøpe godteri, på Berger, på søndager.

    (På 80-tallet).

    En gang, en sommerferie, eller noe, så var onkel Runar og dem, i Ågot-huset, på besøk, fra Follo.

    Og da, så ble det til, at jeg og fetteren min Ove, (som var et par år yngre enn meg), og hans to yngre søstre, Heidi og Susanne, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri.

    En gåtur på kanskje 20 minutter, fra Ågot-huset.

    Dette var vel på begynnelsen av 80-tallet.

    Så jeg var vel 11-12 år gammel.

    Og Ove kanskje 9-10 år.

    Noe sånt.

    Og da vi kom til stupet der.

    Så begynte Ove å gå på _utsida_ av autovernet, mens han holdt seg fast i toppen av gjerdet der da.

    Skikkelig galning, med andre ord.

    Jeg vet ikke om dette var for å prøve å få meg til å gjøre det samme?

    Og så dytte meg ut?

    Jeg har ihvertfall lurt på det, et par ganger, i ettertid.

    Normalt, kan man ihvertfall ikke kalle det ‘stuntet’, som Ove gjorde.

    Mens jeg og søstrene hans, gikk på den ‘normale’ sida av autovernet.

    Men men.

    Så min to år yngre fetter Ove, fra Vestby og Son, han er nok en galning, dessverre, må man vel kanskje si.

    Man kan vel ihverfall ikke si at han er normal.

    Som tar en sånn risiko.

    Hvis han hadde mista taket så hadde han nok daua, for det er langt ned, og den elva/fossen, er full av spise steiner, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg huska nå.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Seinere på 80-tallet, så var det en rettsak, i Larvik Tingrett, hvor det ble bestemt det, at også søstera mi, Pia, skulle bo hos faren min på Berger.

    (Selv om han egentlig bodde hos Haldis, hvor søstera mi Pia også ble boende).

    Etter at hu hadde rømt hjemmefra, fra et hus i Hestehavna på Tagtvedt, hvor mora mi flytta til, etterhvert, (etter at dem solgte huset i Jegersborggate).

    Axel ble også tatt fra mora vår, og ble flytta til sin far, Arne Thomassen, som da ble sammen med Mette Holter, (pga. at Axel skulle ha en mor, virka det som for meg, fra det Mette Holter fortalte, på 90-tallet. At hu bare ble huka tak i da, og satt i en mors-rolle, for Axel. Noe sånt).

    På midten av 80-tallet, så var Axel, på besøk hos meg, der jeg bodde aleine, i Leirfaret 4B.

    Han var jo født i 1978, så dette var før han var 10 år vel, og mens han bodde i Parkveien i Oslo, tror jeg, hos Mette Holter.

    Da gikk vi til Berger-kafeen, en dag, en sommerferie, i 1986 eller 1987 kanskje.

    Det var jeg og Pia og Axel.

    Og da vi kom til Berger-kafeen.

    Så begynte Axel, (som hadde kanskje 50 kroner, eller 100 kroner, til å kjøpe godteri for).

    Han begynte å tulle med dama bak disken på Berger-kafeen.

    Og brukte mye lenger tid enn normalt.

    Og tulla og sa sånn, ‘jeg skal ha en av dem’, (og så tok han kanskje en overdrevent lang pause), også sa han noe sånt som, ‘og en av de’, osv.

    (Eller kanskje ‘nei, en av de istedet’).

    Enda det var vanlige var å si ‘en krone av de’, osv.

    Men Axel bare gjorde seg dum, (virka det som for meg), og gjorde narr liksom.

    Og lot de andre kundene vente, osv.

    Han treiga seg.

    Og brydde seg egentlig ikke om godteriet.

    Men syntes det var morsomt, å tulle med kiosk-dama, og liksom overdrive det, at man kunne velge godteri selv da.

    Han liksom var ‘vrang’ da, med vilje, kan man si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg huska nå.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Bak de løvtrærna der, i Larvik, så lå Larvik Tingrett, mener jeg.

    (Ihvertfall på 80-tallet vel).

    Hvor min søster, Pia Ribsskog, ble dømt til å bo hos min far, på Berger.

    Og vår mor, Karen, mista foreldreretten for Pia da.

    I 1983, mener jeg at det her var.

    Så sånn var det.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    løvtrær larvik tingrett

  • En av bestemor Ingeborg sine naboer i Nevlunghavn, var en UFO, (som jeg husker vi gikk forbi, på vei til tante Ellens 50-årsdag, på en strand, i 2001)

    bestemor ingeborgs naboer i nevlunghavn

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om ufo

    http://www.phoons.com/spacecraft.html

    PS 2.

    Og mens vi var på den stranda.

    (Etter å ha spist middag, (laks/ørret?, med agurksalat, husker jeg), i biblioteket, (den gamle skolen), i Nevlunghavn).

    Så var det en familie som hadde kjørt dit fra Sverige, eller noe.

    Men som hadde kommet fram for sent.

    Og da vi kom tilbake til huset til bestemor Ingeborg.

    Etter å ha gått forbi den UFO-en, i fylla, (jeg tok med øl, (som noen tyske venner av min kusine Rahel tagg seg til en eller to flasker av), og noe vin jeg hadde fått av min fetter Ove Olsen, (som de hadde laget selv, som takk for at han hadde bommet noe rødvin av meg, som hadde vært julegave fra Rimi, en gang han var på uanmeldt vel, besøk hos meg, på St. Hanshaugen), som Axel drakk. Så jeg gikk tom for alkohol, grunnet tigging, og hva heter det, bomming. Noe sånt).

    Så var min søster Pia sånn, at hun hadde skadefryd, over dette.

    Og liksom, ‘he-he’, en familie kom fram for sent, (som hadde kjørt fra Sverige vel), og har vært her, (ved huset til bestemor Ingeborg), hele tiden, mens vi har festet.

    Noe sånt.

    Så min søster Pia er kanskje litt ‘tysk’, på den måten, at hun har skadefryd.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    mer om skoleveien

  • Det har vært mye lærdom om Berger, på bloggen. Nå har jeg plotta inn noen steder, sånn at det jeg har skrevet om, kanskje blir enklere å forstå

    mer lærdom om berger

    http://www.facebook.com/photo.php?pid=536409&o=all&op=1&view=all&subj=2306015054&aid=-1&id=548105255&oid=2306015054&fbid=16359225255

    PS.

    Det første jeg må få lov til å kommentere, det er at dette bildet, det fant jeg, på Svelvik sin Facebook-side(!)

    I gamle dager, så hadde nok Berger-folk blitt litt sure, hvis det hadde funnets Facebook da, og dette bildet hadde vært lastet opp noen andre steder, enn på Berger sin egen Facebook-gruppe.

    Men men.

    Dette får meg til å lure på om Berger-folk, i våre dager, mener at de er en del av Svelvik?

    Hm.

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Punkt A, det er fotballbanen til Berger IL.

    Der spilte jeg på aldersbestemte lag, i 5-6 sesonger kanskje.

    Fra jeg var 9-10 år, til jeg var 15-16 år.

    Noe sånt.

    Fetteren min Ove, fra Son, var også med på en trening der, på begynnelsen av en sommerferie en gang, på 80-tallet, da det bare var seks stykker som møtte opp på treninga, (inkludert min fetter Ove, som egentlig var et eller to år for ung til å være med egentlig men. En som var barnbarn av fabrikkeier Jebsen, tror jeg, som gikk i klassen over meg, var også med på den treninga, husker jeg. Hvis jeg ikke blander. Men men).

    PS 3.

    Punkt B, det er Rødtangen, som er på Hurumlandet, tvers over Drammensfjorden.

    Broren min Axel, han sa en gang, da jeg bodde i Oslo, at han hadde vært på fest på Bergeråsen, (som vel må sies å være en del av Berger, litt lenger nord, enn der dette bildet er tatt), og han sa at det var et byggefelt, midt ute i ingensteder.

    Men, det er jo egentlig like ved Berger og Svelvik og Sand, og også rett over fjorden for Holmsbu og Rødtangen.

    Men broren min hadde kanskje glemt fjorden, fra da han var på Sand, for eksempel, sommeren 1991 var det vel, og var med meg, og besøkte bestemor Ågot, og søstera si Pia.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Rødtangen, det var også der som hu Turid Sand, fra Sand, poffa en fyrstikkeske, en gang, da jeg og hu og Christell var der.

    Nei, det var feil, stemmer det.

    Det var søstera mi Pia, som poffa en fyrstikkeske der.

    Turid Sand, hu ble fingra der av en fra Oslo, som var for å hente kondom, var det, som hu fortalte til meg og søstera mi, en gang sommeren 1988, den gangen jeg skulle ha forsinket 18 års bursdag-feiring, og min tidligere bestekamerat, fra Larvik, Frode Kølner, dro hjem fra festen, før festen begynte, med Jagermaisterflaske og kamerat fra Larvik, siden han ikke fikk låne vannsenga mi for natta, men måtte nøye seg med gjesterommet, må man vel kalle det gamle soverommet mitt.

    Det var bare jeg som blanda litt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Punkt C, det er Drammensfjorden.

    Det er der faren min, Arne Mogan Olsen, ihvertfall en gang sa, at det nesten bare er brakkvann, nordover, lenger inn mot Drammen, siden Drammenselva renner ut i den fjorden.

    Men men.

    PS 5.

    Punkt D, det mener jeg er øya Mølen, som hører til Buskerud fylke.

    (Grensa mellom Vestfold og Buskerud, går midt i Drammensfjorden.

    Enda landet på hver sin side av Drammensfjorden, i gamle dager, lå i det samme kirkesognet.

    Så noen mener vel det, (blant annet min farfar Øivind, tror jeg, som var fra Holmsbu, på Hurumlandet), at Berger(/Strømm)-sida, på en måte er en del av Hurumlandet.

    Men men).

    Øya Mølen, var dit hvor min fars gusje-gule jolle, (som jeg skrev om på bloggen, her om dagen), havna en gang, av en eller annen grunn.

    (Om den hadde drevet dit, eller hva som hadde skjedd).

    Og faren min prata med noen folk, om å hente den jolla, husker jeg.

    Men men.

    Jeg og faren min og Haldis og Christell kjørte en gang med båten til Haldis, (som hadde faren min sin motor på), til Mølen, for å hilse på min fars regnskapsfører, fra Olleveien, på Bergeråsen, som holdt til utpå der, med familie, i en sommerferie, en gang på begynnelsen av 80-tallet.

    Vi var også på Mølen, med Svelvik ungdomsskole og klasseforstander Aakvåg, husker jeg, en gang litt senere på 80-tallet vel.

    Mølen har masse fredede fugler vel, og også noen fredede planter, som for eksempel misteltein.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Her er mer om Drammensfjorden:

    http://no.wikipedia.org/wiki/Drammensfjorden

    PS 7.

    Her er mer om øya Mølen:

    http://no.wikipedia.org/wiki/M%C3%B8len_(%C3%B8y)

    PS 8.

    Her er mer om Berger IL:

    http://www.bergeril.no/no/

    PS 9.

    Punkt E, der heter det vel Blindsand.

    Det tror jeg kommer av Blindvannet, som ligger noen kilometer lenger inn i landet.

    Jeg var fra Sand, delvis, siden Ågot og Øivind bodde der, og siden snekkerverkstedet, Strømm Trevare, som var familiebedriften, i vår familie, lå på Sand, så jeg likte egentlig ikke det navnet ‘Blindsand’, så godt.

    Blindsand, det var et stedsnavn, som jeg vel for eksempel aldri hørte at farmora mi Ågot nevnte vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har skrevet om på bloggen, at fotballtreneren vår, Skjellsbekk, fra Øvre, på Bergeråsen, kjente en fotballtrener i Gøteborg.

    På et fotballag, hvor spillerne var 2-3 år yngre enn oss.

    Likevel så dro Skjellsbekk oss med til et sted utafor Gøteborg, hvor vi spilte to kamper, og dro på Liseberg, mens vi gikk på ungdomsskolen, i 7. eller 8. klasse, eller noe.

    Da det svenske laget skulle besøke oss igjen, på Berger, så var det ikke noe lignende av Liseberg, å dra på.

    Så det laget, (som vel først besøkte oss, tror jeg).

    De dro Skjellsbekk med, for å grille, ute på Blindsand der, i punkt E, mener jeg at det var.

    Noe jeg kanskje syntes var litt kjedeligere enn Liseberg.

    Men de fra Gøteborg syntes kanskje det var artig.

    De var kanskje ikke vant til fjorden og sånn, mener jeg.

    Eller kanskje dem kjeda seg.

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 10.

    Punkt F, det er der Tutta, som var ei litt eldre venninne av Haldis Humblen, (min fars samboer), bodde.

    Ovenfor bedehuset.

    Faren min klagde på henne, en gang på slutten av 80-tallet vel, for at hu ikke ville slutte å røyke.

    (Røykinga var hennes eneste glede, hadde hu svart til faren min, (ifølge det faren min sa)).

    Så det var nesten som at hu var under min far og Haldis sin kontroll, nesten.

    En gang faren min var der, så ville jeg ikke bli med inn, (for jeg likte ikke Haldis, og ville ikke ha så mye med hennes venninner å gjøre).

    Så jeg måtte henge ute ved bedehuset der, som var rett ovenfor veien, fra hu Tutta da.

    Og da dukka det plutselig opp en norsk-amerikansk gutt der, som var på sommerferie, på Berger, og bodde i en eller annen amerikansk delstat, som jeg aldri hadde hørt om da.

    Men men.

    En julaften, på 90-tallet, (etter at jeg flytta til Oslo), så ble jeg bedt til Haldis og dem.

    Og da var enkemannen til Tutta der.

    Jeg spurte han om Tutta hadde dødd, eller noe.

    Men han svarte ikke et ord.

    Så det var kanskje noe spesielt rundt det dødsfallet til hu Tutta da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rune Bingen, i klassen min, bodde også like ved punkt ‘F’ der.

    Han hadde en gæern kamerat, og kjente søstera mi Pia ganske bra, av en eller annen grunn.

    Så en gang søstera mi, (og muligens Christell), hadde dratt meg med på diskotek, i Holmestrand, av en eller annen grunn, så kjørte Rune Bingen vårs hjem, mens han ‘idioten’ satt i passasjersetet foran, med et eget løst ratt, som han liksom styrte med da, mens han lagde ‘idiot-kjøre-lyder’ med kjeften osv., mens Rune Bingen kjørte da, hvis jeg husker det riktig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 11.

    Og hvordan klarte søstera mi Pia, å poffe en fyrstikkeske, på Rødtangen, lurer kanskje noen på.

    Det var ikke for å tulle.

    Det var fordi hu skulle tenne seg en røyk, en sommerdag, som jeg kjørte hu og Christell over til Rødtangen, med båten til Haldis, av en eller annen grunn.

    Det var nok de som dro meg med, som det ofte var, de siste par årene, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Det var ikke sånn at jeg dro med søstra mi, Pia, og hennes stesøster Christell, noen steder.

    Nei, det var de som dro med meg, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Den båten ble jo ødelagt i høststormen, i 1987, var det vel.

    Så dette var kanskje sommeren 1987 da, den samme sommeren som jeg og søstera mi var og besøkte tante Ellen i Sveits.

    Noe sånt.

    Og hvordan klarte søstera mi det, å poffe en fyrstikkeske, når hu skulle tenne seg en røyk, utafor en fullstappa uteservering, på en restaurant, på Rødtangen?

    Jo, hu var vel så giddalaus, tror jeg, at hu ikke gadd å lukke igjen fyrstikkesken, før hu tente fyr på fyrstikken.

    Noe sånt tror jeg det må ha vært.

    Så søstera mi er nok også litt sjuskete, vil jeg si.

    Hu gidder ikke å lukke igjen fyrstikkesker og sånn.

    Men men.

    Og da vi bodde i Oslo, etter at hu flytta inn der jeg bodde, på begynnelsen av 90-tallet, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Da var hu sånn, at hu ikke tok ut tøyet sitt, av en vaskemaskin, som vi leide av Thorn, på flere dager.

    Og da jeg poengterte det, at jeg ikke fikk brukt vaskemaskinen, på grunn av tøyet hennes.

    Så sa ikke Pia unnskyld.

    Neida.

    Hu bare skreik på meg, og sa at jeg var som bestemor Ingeborg, og at jeg ikke hadde noe med hva hu gjorde.

    Men vi spleisa jo på å leie den samme vaskemaskinen, så når det gjaldt vaskemaskinen, så hadde jeg faktisk noe med henne å gjøre.

    Da burde hu sagt ‘nei’ da, når jeg spurte om hu skulle være med å spleise på vaskemaskin, hvis hu ikke ville ha noe med meg å gjøre.

    Men Pia vil ikke ha noe med meg å gjøre, det er greit å vite.

    Eller kanskje hun vil det, men bare når det passer hennes selv, og hennes komfort.

    Noe sånt kanskje.

    Så søstera mi Pia er nok litt sjuskete.

    Og også slitsom og til tider hylende og manipulerende.

    Litt som bestemor Ågot kanskje?

    Jeg orker ihvertfall ikke å ha noe mer med henne å gjøre.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til min far, Arne Mogan Olsen







    Gmail – er du sønnen min?







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    er du sønnen min?





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Dec 5, 2010 at 10:08 PM





    To:

    Arne Mogan Olsen <arnemogan@gmail.com>


    Cc:

    bjorn.kolby@lo.no, epost@nito.no, post.sondre.buskerud@politiet.no



    Hei,

    nå har jeg hatt nok av deg, din slavedriver.
    Nå vil jeg ikke ha e-poster heller.
    Ingen telefoner, ingen e-poster, ingenting.
    Jeg har anmeldt deg for slavearbeid, da jeg var barn, og måtte være støttekontakten, 24 timer i døgnet, for min fetter Ove Olsen, da han ville plukke jordbær, hos familien Sand på Sand, selv om han bodde i Son.

    Alle videre e-poster og brev, med mere, vil bli sendt som oppdateringer til politiet.
    Telefoner vil ikke bli svart.

    Vi får ta dette som en arbeidssak og omsorgssvikt-sak, gjennom politi og rettsystem, på en sivilisert måte.

    Så vi får møtes i retten eventuelt.
    Så får vi ta det derfra.
    Erik Ribsskog

    2010/12/5 Arne Mogan Olsen <arnemogan@gmail.com>

    erik hvis du ikke tar til fornuft så må jeg komme til liverpool å snakke med deg for du trenger å komme på sykehus akkurat som din mor

    hilsen din far






  • Jeg sendte om en arbeidssak, mot min far, Arne Mogan Olsen, til LO og NITO







    Gmail – Arbeidssak mot min far Arne Mogan Olsen







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Arbeidssak mot min far Arne Mogan Olsen





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Sun, Dec 5, 2010 at 8:09 PM





    To:

    bjorn.kolby@lo.no


    Cc:

    epost@nito.no



    Hei,

    mens jeg driver med arbeidssaker, så har jeg også en arbeidssak, mot min far, Arne Mogan Olsen.
    Han tvang meg, til å være som en slags støttekontakt, for min fetter, Ove Olsen, som ville plukke jordbær, hos familien Sand fra Sand, selv om han var fra Son.

    Så da måtte jeg bli med han i jordbæråkeren, (enda jeg var lei, siden jeg plukka mye jordbær, sommeren før), for å støtte fetteren min Ove, som var fra Follo.
    (Dette var i Nordre Vestfold).

    Og dette var støttekontakt-jobb, 24 timer i døgnet, i en eller to uker.
    For jeg måtte bo på samme rom som Ove, hos vår farmor, mens plukkinga varte.
    Jeg fikk ikke lov å bo hjemme på Bergeråsen, i Leirfaret 4B.

    Og dette var noe faren min tvang meg til å gjøre.
    Så dette var ulønnet slavearbeid, vil jeg si, når jeg var støttekontakt, for Ove.
    Dette var vel sommeren etter 9. klasse, og det var nok sommeren 1986 da.

    Familien Sand fra Sand har kanskje regnskapene enda, som viser at Ove og jeg plukket jordbær.
    De husker kanskje hvordan det var og, for jeg var ikke motivert den sommeren, og det var også mye mindre bær å plukke, og mye mer jordbærkasting, i åkeren.

    Så dette var kanskje et slags b-lag, når det gjaldt jordbærplukkere?
    Tremenningen min, Øystein Andersen, (som jeg ikke kjente da), var ihvertfall fæl til å kaste bær i åkeren, husker jeg.

    Men han var kanskje litt bortskjemt og umoden.

    Han var kamerat av min kamerat, Kjetil Holshagen, fra Bergeråsen, som også var i åkeren, den sommeren, enda han vel oftest jobba for Aass bryggeri, hvor mora hans jobba, med å stable tomflasker.

    Noe sånt.
    Jeg sender om dette og, siden jeg sender om masse andre arbeidssaker.
    Selv om dere er som Tause Birgitte, og ikke svarer.
    Erik Ribsskog