Stikkord: Pia Ribsskog
-
Min Bok 3 – Kapittel 17: Mer om Nina Monsen
I militæret, så fikk jeg en del tyn, på grunn av barbermaskinen min.
(Vel, jeg fikk ihvertfall en kommentar).
Dette var den barbermaskinen, som jeg kjøpte, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.
En rød og grå elektrisk Philips barbermaskin, var det vel.
Denne barbermaskinen, den var veldig bra, (og den hadde kosta fire-fem hundre, ihvertfall, mener jeg å huske), men kun et av hjulene virket på den da.
(Den var jo da cirka fire år gammel, denne barbermaskinen, da jeg var i Geværkompaniet.
Og jeg hadde kanskje klart å miste den i gulvet, mens jeg var fyllesyk en gang, eller noe.
Ettersom kun et av de to barberhodene virket da.
(Hvem vet).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var en helg, som jeg haika, med et par karer, tilbake til Oslo.
For vi ikke rakk det vanlige toget, (eller noe sånt).
Han siste, han tror jeg at jeg haika med, cirka fra Ilseng, (eller hva det heter igjen), der dem spikrer paller da.
(Hvis jeg skjønte det riktig da).
Og vi krangla om EU, nesten hele veien, ned til Oslo.
Jeg var for EU, og han jeg haika med var mot da.
Jeg spurte om hvorfor ‘hu Gro’, var for EU, hvis det var så fælt da.
Men det kunne han ikke svare på da.
Men vi ble likevel ikke enige.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han karen skulle til et sted, i Groruddalen, (på Stovner-sida vel), og jeg gikk av der da, og tok T-banen hjem, etter såvidt ha kikka på en ICA-butikk, oppi der et sted vel.
Så dro jeg på Stovner Senter, dagen etter.
For jeg tenkte at der hadde de sikkert barbermaskiner.
For jeg syntes egentlig at Drammen var bedre på el-butikker, enn Oslo, men jeg regna med at de burde ha en brukbar el-butikk, på Stovner Senter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var våren 1993, husker jeg.
Og jeg hadde frihelg, fra både Geværkompaniet og Rimi Munkelia, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Stovner Senter, så gikk jeg nesten rett inn i Nina Monsen, (som jeg da ikke hadde sett, siden 1988 vel), og typen hennes.
De dro meg med ned på en cafe, som lå i kjelleren, på Stovner Senter der.
(Nina Monsen bodde tydligvis ikke på Lillehammer lenger.
Sånn som Christell hadde fortalt meg, da jeg ringte henne, høsten 1989, da jeg bodde et par uker, i Uelands gate, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2)).
Det endte med at Nina Monsen sin kjæreste, (som prata dialekt vel), og jeg, satt og diskuterte EU, høyrøstet, i en time, eller noe, (ihvertfall), vel.
Kjæresten til Nina Monsen, han var også mot EU, da.
(Sånn som han jeg hadde haika med dagen før).
Og jeg var fortsatt for EU da.
Så diskusjonen var omtrent som dagen før, med han karen som jeg hadde haika med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi satt der så lenge at senteret begynte å nærme seg stengetid vel.
Og jeg visste ikke egentlig ikke hvor el-butikken var der.
(For jeg bodde et stykke unna, så jeg var ikke på Stovner Senter så ofte da).
Og jeg hadde avtalt, med Nina Monsen, og typen hennes, om at vi tre skulle gå ut på byen, den kvelden.
Så jeg dro bare tilbake til Ellingsrudåsen, (og Ungbo), uten å ha fått ordnet, med å kjøpe meg barbermaskin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere den kvelden, (eller dagen etter, var det muligens).
Så dro jeg ned til Oslo City, (husker jeg).
Også ringte jeg Nina Monsen, fra den ‘engelske’ telefonkiosken, som var i tredje etasje der.
Ei kone stod der lenge.
Og jeg maste vel litt på henne, tror jeg.
Jeg fortalte henne at hu burde passa på veska si, for noen hadde knust et lite vindu, i døra der, så kriminelle kunne bare stikke hånda si inn der, og rappe veska da.
(Noe jeg vel hadde overhørt der en gang vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte Nina Monsen da, på telefonnummeret, som jeg hadde fått av henne.
Men hu sa det, at de hadde ombestemt seg da, og ikke ville gå ut på byen likevel.
(Uten å gi meg noen nærmere forklaring da.
Men hu hørtes vel ikke uvennlig ut, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Men kanskje typen hennes var sur på meg da.
Det er mulig.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så så jeg aldri noe mer, til Nina Monsen.
Min søster, Pia, fortalte meg et par ganger, på 90-tallet, at Nina Monsen hadde flytta tilbake til Bergeråsen, (med unger vel).
Men jeg var aldri på Bergeråsen, (faren min solgte jo leiligheten ‘min’ der, i 1989, og Haldis og dem hadde slutta å feire jul, på Bergeråsen, da Nina Monsen flytta tilbake dit).
Men da Pia hadde fått meg til, å kjøre henne og hennes sønn med Keyton fra Somalia, (nemlig Daniel), til Gol, sommeren år 2000, for å dra i bryllupet, til Hege og Jan Snoghøj.
Så fortalte Pia meg det, (like ved Vassfaret der vel, på vei opp mot Geilo, (eller om det var Gol)), at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.
Jeg ble litt sjokkert vel, for hu var vel ikke 30 år gammel engang.
Og hu hadde ikke virka som for meg, som en person som lett ga opp.
‘Kjente du henne så bra da’, sa Pia.
(Noe sånt).
Jeg sa ikke noe om at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, like før søstera mi flytta opp til ‘meg’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før jul, i 1989 vel.
Men søstera mi ga meg jo da, et julekort, fra Nina Monsen.
Som lå i gangen min, eller noe, vel.
Så hu måtte vel ha skjønt at jeg kjente henne.
Jeg ble jo også invitert, av Christell, opp til Nina Monsen sin onkel sitt hus, i Ulvikveien, den kvelden, som Nina Monsen seinere ble med hjem til meg, og hadde sex da.
Og da var jo Pia også på besøk der, (i Ulvikveien da).
Så Pia må jo ha visst at jeg kjente henne liksom.
Hvorfor ble jeg ellers bedt opp dit liksom?
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 14: Sommeren 1993
Sommeren 1993, så ble bofelleskapet til Pia, Monica Lyngstad, og Siv, (Hansen vel), fra Røyken, i Christies gate, lagt ned.
Storebroren til Monica Lyngstad, kjørte oss, ned til Christell og dem, (blant annet), mener jeg.
De kjente også ei annen Christell, (som jeg aldri så), og hu hadde visst blitt sprøytenarkoman, hørte jeg at broren til Monica Lyngstad sa, mens vi satt i bilen vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi havna nede hos Christell, mener jeg, som viste seg å bo, ved Terningen Matcafe der, (hvor hu også jobba), nederst i Maridalsveien.
(Eller om det var i Møllergata).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia viste meg noen fotograf-fotografier av Christell, hvor hu så litt sånn ‘budeie-aktig’ ut vel, (husker jeg at jeg syntes).
Og Christell viste fram puppa sine, når hu kasta ut nøkla, (eller noe), husker jeg.
Christell bodde der sammen med Hege, (Lund vel, seinere Snoghøj), fra Rødgata, i Drammen, (mener jeg).
Jeg var på besøk der, tre-fire ganger vel, sommeren 1993.
En gang, så hadde Christell sagt til Pia, at Pia og jeg, kunne få låne leiligheten hennes, en helg.
Og vi kunne få se på en film som het ‘De elskende på Pont Neuf’, (en bro i Paris), eller noe.
Om et fransk uteligger-par.
(En film som Christell sa var bra da, da jeg spurte henne, hvorfor hun liksom ‘hypet’ den filmen).
Jeg dro også med Pia til en videobutikk, og leide ‘Twin Peaks – Fire Walk With Me’, husker jeg.
(Eller om jeg gikk aleine dit).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang jeg var der, så hadde Christell en veldig rar, (hvit), kakadue der.
(Som søstera mi Pia seinere fortalte at hadde blitt sinnsyk).
Den fuglen var visst verdt mange, mange tusen, (sa Christell).
Og Christell passa den for en sjef av henne, (eller noe), som hadde ferie vel.
Den fuglen, syntes visst, at jeg var veldig morsom, for jeg holdt den opp/ned, når den ble for innpåsliten da.
Og den begynte å hakke i beltet mitt, mens jeg satt der, husker jeg.
(Mange av Christells venner satt der og).
Og jeg trodde ikke at det var noe farlig, at den fuglen hakket på beltet mitt.
Men plutselig så så jeg det, at den kakadua, nesten hadde hakket av hele beltet mitt da.
(Og fikk litt sjokk, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell hadde også ei pen venninne, som Pia sa, etter en stund, at hadde flytta tilbake til Nord-Norge, (eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell fortalte også, at hu hadde hatt sex med en kar, på salongbordet der, sånn at glassplata ble ødelagt.
Han sex-partneren hennes, hadde skåret seg, men han ville ikke på legevakta da.
Så det ble blod overalt i senga hennes da, fortalte hu.
‘Har du hørt om seng eller’, sa jeg, når jeg hørte det, at hu pleide å ha sex på stuebordet der da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
De bodde litt oppe i etasjene, (i tredje etasje kanskje der), og de hadde hatt det morsomt, på en fest, (eller noe), og tømt et pulver-brannslukningsapparat, i trappa der.
Og like før de flyttet ut, så var jeg der, når Christell og Hege og en ung mann de kjente, også var der.
Han unge mannen spurte meg, om jeg kunne vaska trappa deres.
Noe jeg ikke syntes at var noe særlig fristende, å vaske etter min yngre stesøster, (eller hva man skal kalle henne).
Når hu hadde vært så uansvarlig og umoden, og grisa det til sånn, så fikk hu vaske selv, mente jeg.
Så det tilbudet, det sa jeg rimelig bestemt nei til, (for å si det sånn).
(Mens jeg nesten lo litt vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia hadde ikke noe sted å bo, når bofelleskapet hennes, i Christies gate, ble nedlagt.
Så jeg lot Pia flytte inn, på rommet mitt, på Ungbo.
For de andre folka som bodde, på Ungbo, de hadde flytta ut, når jeg var ferdig, i militæret.
Så det var bare jeg som bodde der, sommeren 1993.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk bare 5-6.000 i dimmepenger.
Likevel så ville Pia at jeg skulle bli med ned, på visning, i leiligheten til Christell.
For Christell og venninna skulle flytte ut derfra da.
Og jeg mente det, at dette ble som noe meningsløst, (siden nesten ikke hadde noe penger), men Pia ville at vi skulle dra ned dit likevel da.
Jeg bodde jo på Ungbo, så jeg trengte jo egentlig ikke å flytte.
Men Pia dro meg med da.
(Pia overtalte meg, ved etter en del masing, å fortelle meg, at vi behøvde ikke å leie det, selv om vi var på visningen.
Vi kunne bare dra på visningen, som noe sosialt nærmest, sånn som jeg skjønte det, på Pia da.
Så sånn var det).
På noe som ble en litt flau forestilling.
For jeg måtte jo forklare for Christell sin tidligere husvert, at Pia og jeg ikke hadde 9.000 kroner, til depositum.
Og husverten klagde på at dem hadde tømt brannslukningsapparatet, i trappa.
Jeg vet ikke hvorfor han klagde på det til meg.
For jeg var nok antagelig på Terningmoen, (eller noe), da dette skjedde.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg fikk ikke helt med meg, hvor Christell skulle flytte hen, etter det her.
Christell klagde forresten på nabodama, som bodde i leiligheten under henne, (husker jeg).
Dette var ei innvandrerdame, som stønna, sånn at Christell hørte det, når hu hadde sex da, fortalte Christell, til Pia og meg, (en gang, som vi var på besøk der, sommeren 1993).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 12: Parade i Karl Johan
Ved åpningen av Stortinget, høsten 1992, så skulle vi i Geværkompaniet være med, å stå parade i Karl Johan, når Kongen og Kronprinsen kjørte forbi, i limousinen sin.
Vi tok busser ned til Oslo, fra Elverum, og parkerte ved Akershus Festning der.
Så marsjerte vi bort til gågate-delen, av Karl Johan, på rekke, etter en del andre avdelinger, (fra andre steder i landet da).
Geværkompaniet ‘dreit seg ut’, fordi vi marsjerte i passgang, i gågate-delen av Karl Johan, (husker jeg).
Oslofolka, i troppen min, (tropp 1), de syntes at dette var flaut, og tok det opp, i ettertid, i troppens time, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Sånn som jeg husker det, (og sånn som det ble nevnt i ettertid, på Terningmoen også vel), så begynte denne passgangen helt foran, hos de befalene/offiserene som egentlig skulle holde takten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi i Geværkompaniet, vi hadde plassene våre nærmere Stortinget enn Slottet, (hvis jeg skal prøve å forklare).
Jeg mener at jeg stod litt nærmere Slottet, enn Lille Grensen der.
(Ovenfor Saras Telt der cirka vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han soldaten som stod rett ovenfor meg, han ba om å bli bytta ut, husker jeg.
Og en slags gatesanger, satt på bakken, på fortauet, ikke så langt unna meg der jeg stod, og sang en sang som gikk sånn her, ‘hei, lille venn, har du lenge igjen. Har du ni eller ti, det driter jeg i’, (husker jeg), en sang som handler om mobbing av folk som nettopp har kommet inn i militæret da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var heller ikke så god i slutta orden, så jeg var litt i utakt, når vi skulle ta ‘bajonett på’, ‘presenter gevær’ og disse drillene da.
Men jeg mista ihvertfall ikke AG3-en i bakken, som noen hadde klart å gjøre en gang, mens han stod parade, i Karl Johan, (var det vel noen som sa, på Terningmoen, før vi dro på denne paraden da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi ble vel stående der, i bortimot et par timer vel.
Mens Kongen og Kronprinsen var inne og åpnet Stortinget da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle egentlig se rett fram.
Men jeg var litt nysgjerrig.
Så da limousinen til Kongen og Kronprinsen dukka opp.
(På vei tilbake til Slottet igjen).
Så så jeg litt til venstre, (må jeg innrømme), og så nysgjerrig inn i limousinen til Kongen og Kronprinsen, da den kjørte forbi da.
(Siden jeg kjeda meg litt da).
Og når jeg så inn i limousinen, så så jeg rett inn i øya til Kongen faktisk.
(Det vil si Kong Harald da).
Kong Harald hadde et fast/strengt blikk, syntes jeg, som han så tilbake på meg med da.
Han likte kanskje ikke det, at vaktsoldatene så inn i bilen hans.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kronprins Haakon, han så ikke tilbake på meg, forresten.
Han satt bare og så rett fram, og så ikke ut av vinduene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så Kronprins Haakon, han var kanskje ikke så streng/våken som Kongen da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter paraden, så fikk vi som bodde i Oslo, lov til å sende med geværene våre, med bussen, tilbake til Terningmoen.
Også fikk vi lov til å ta helgeperm, i Oslo da.
Sånn at vi kunne rekke å være hjemme, mange timer tidligere, enn på en vanlig fredag da.
Siden vi vanligvis tok 13-toget, (eller noe), fra Elverum vel.
Men denne fredagen, (var det vel), så fikk vi perm, på rundt det samme tidspunktet, i Oslo da.
(Så vi var i Oslo, og hadde helgeperm, ihvertfall to-tre timer før vi vanligvis hadde det, på en vanlig fredag da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia hadde fortalt meg det, at Christell hadde flytta til Oslo, og gikk på Bjørknes.
(Var det vel).
Bjørknes var en privat skole, for elever, som ikke hadde klart videregående da.
Så Christell hadde vel antagelig strøket på noen fag, på allmenn da.
Jeg visste ikke hvor Christell bodde.
(Så det var ikke sånn at jeg pleide å besøke Christell ofte, den tida hu bodde i Oslo, akkurat.
Ikke det første året, ihvertfall.
Og hu besøkte ikke meg på Ungbo heller.
Selv om hu var der et par-tre ganger, etter at Pia flytta inn der også, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23).
Men jeg tenkte at Christell kanskje syntes at det hadde vært morsomt, å se meg i permuniform, og høre om Kongen, osv.
Og om det at jeg hadde stått parade i Karl Johan da, selvfølgelig.
(Og siden ingen i slekta mi, hadde vært der for å se på meg, mens jeg stod parade, i Karl Johan, da).
Så jeg ringte Bjørknes da, og fikk høre når Christell slutta.
For det sa ei kontordame til meg, uten at jeg behøvde å presentere meg vel.
(Men jeg var i litt militært ‘humør’ da sikkert.
Og kanskje litt stressa på grunn av det med Kongen, osv).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg rakk å gå på McDonalds, (i Nedre Slottsgate der vel), før Christell slutta på skolen vel.
Og så gikk jeg bort til skolen til Christell da, som lå ikke så langt unna Steen og Strøm der vel, i Kvadraturen da, (heter det vel).
Men jeg syntes at de folka, som gikk ut fra Bjørknes, så litt flaue ut.
(De fleste av dem hadde vel strøket, på videregående, tenkte jeg).
Og jeg var litt usikker på om permuniformen min lukta vondt.
(Noe den noen ganger kunne gjøre.
Siden vi ble drevet rimelig hardt, i Geværkompaniet da).
Så jeg stod bare på hjørnet, av en bygning, som lå ovenfor der skolen til Christell lå da.
(Jeg tror at det var Bjørknes, den skolen het, hvis jeg ikke husker helt feil).
Jeg tenkte vel at jeg ville kjenne igjen Christell, på lang avstand, med hennes lange, lyse hår.
Men jeg stod der, i 10-15 minutter vel.
Og jeg så ikke noe til Christell.
Men jeg så noen som så ut av et vindu der, (i andre etasje der), eller noe, vel.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så det er mulig at det var Christell, og at hu ikke ville treffe meg da.
(Noe sånt).
Så etterhvert, så dro jeg bare hjem.
Jeg handla noe mat på Rimi vel.
Og dro hjem til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, da.
(Hvis det ikke var etter at jeg prøvde å finne Christell, at jeg kjøpte burger på McDonalds da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Mine klassekamerater Erland Borgen og Ole Skjelsbekk har vunnet slalom, i Fossekleiva. Christell og Pia stod også slalom, men de vant vel aldri noe
http://svelviksposten.no/nyheter/svelvik-vokser-i-hvertfall-slik-planene-er-lagt-1.7212704
PS.
Erland Borgen har jo ikke forandret seg i det hele tatt siden han var 17-18:
http://www.facebook.com/photo.php?fbid=5159151846&set=a.433201091846.218410.605686846&type=3&theater
PS 2.
Ole Skjelsbekk har visst giftet seg med ei Johanna:
http://www.facebook.com/profile.php?id=526276789
PS 3.
Men i PS-et ovenfor, så har Ole Skjelsbekk skrevet, at han har gått på videregående, i Sande, i Møre og Romsdal.
Men det er nok ikke riktig, dessverre.
Sånn som jeg husker det, (og dette her burde jeg kunne, siden jeg jo har gått i klasse med Skjelsbekk, blant annet), så gikk Ole Skjelsbekk på videregående, i Sande i _Vestfold_.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 3 – Kapittel 4: Secondløitnanten
En av de første helgene, i militæret, så fikk vi kortere perm, husker jeg.
Vi måtte være tilbake på Terningmoen, før klokken 23-24, (eller noe), natt til søndag da.
Siden vi skulle være med som statister, i filmen Secondløitnanten, som ble innspilt, i Kvikne, i Østerdalen.
(Elverum lå vel på en måte nederst i Østerdalen, (eller noe), så byen hadde vel forbindelser til den dalen da.
Og når vi skulle på øvelse i Trøndelag seinere, så klagde de folka i troppen, som var fra Gudbrandsdalen, (nemlig Andresen fra Vinstra og Pålhaugen vel), på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen og aldri Guldbrandsdalen da.
En gang jeg hadde streifvakt, på Terningmoen, så fant jeg dessuten Østerdalsdepoet, stående ulåst, og det var et ganske stort depot, i en bygning, like ved der troppen vår hadde våpendepot, og var fullt av ryggsekker og uniformer og sånt, (så det ut som for meg, ihvertfall).
Han som var daghavende offiser, den dagen, han sa til meg det, at ‘vi kan jo ikke la Østerdalsdepoet stå åpent’, etter at jeg hadde varslet, på noe slags walkie-talkie da, som streifvakta på Terningmoen, hadde begynt å ha, det året jeg var der da.
For det var ikke militærpoliti, på Terningmoen, så de vanlige soldatene, hadde ansvaret for vaktholdet der da, etter en slags turnus, (eller hva man skal kalle det), som verneombudet satt opp vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den samme helgen, som vi fikk kortere perm, grunnet denne filminnspillingen, så hadde jeg blitt invitert, på middagsselskap, hos en venn av tante Ellen, (min mors yngre søster, som bodde i Sveits, til vanlig).
Det var ikke tante Ellen som hadde invitert meg selv, med det var søstera mi som hadde spurt meg, om jeg kunne bli med på den her middagen da.
Hos tante Ellen sin mannlige bekjent, på Grunerløkka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På toget ned til Oslo, på fredagen, så hadde jeg overhørt det, at mange av folka, skulle ta et tog, som gikk i 21-tida vel, tilbake til Elverum, da.
Selv om man da kom litt for seint tilbake.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra den lørdagen, så husker jeg det, at min søster Pia, Axel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og Rahel, og jeg, vi gikk gjennom Karl Johans gate da.
På en slags bytur som vel søstera mi arrangerte vel.
Og Rahel, (som da var 13-14 år vel, som Axel forresten også var, siden vel begge de to, er født i 1978, mener jeg), hu kjøpte seg en slags rar hatt, av noen sigøynere, (eller noe), som hadde en slags salgsbod, i den nederste delen av Karl Johan da, like ved der domkirken er.
‘Hvorfor kjøpte du den?’, (eller noe), sa Pia til Rahel.
Men Rahel svarte ikke noe særlig klart vel, (på sitt tysk-dansk), men gikk istedet bare rundt med den her ‘klovnelua’ på seg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde vært ute, sammen med Pia og noen venninner, kvelden før vel, og fått øl, på en pub, (eller noe), mener jeg at Pia snakka om.
Noe jeg reagerte på, husker jeg, for jeg syntes at Axel var litt ung, (han var vel fortsatt bare tretten år), til det her da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På middagsselskapet, så hadde husverten mange romaner, stående i en reol, i stua vel.
Jeg la merke til en roman, av Aldeous Huxley, som heter ‘Vidunderlig nye verden’, som jeg hadde lånt, på Deichmanske bibliotek, det første året, som jeg bodde i Oslo.
(Det året, (som jeg bodde på Abildsø), da jeg hadde dilla på science-fiction-klassikere og også leste bøker som George Orwell’s ‘1984’ vel).
Jeg blanda de science-fiction-bøkene litt sammen, men jeg husker at jeg hadde lest den boken av Huxley med interesse da, og sa til verten, at det var en ‘bra bok’.
Verten tilføyde at den også var ‘skremmende’, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg har seinere lurt på, om han verten, er den samme mannen, som tante Ellen liksom ble gift med, i et slags hippie-bryllup, i bestemor Ingeborg sin 90-årsdag, i 2007 vel.
(Som bestemor Ingeborg forklarte om, i et brev til meg, etter at jeg flytta, til Liverpool).
Nemlig Didrik Beichmann.
Men dette har jeg ikke klart å få bekreftet.
Å få sånt bekreftet av Rahel, det er vanskelig, på grunn av språkproblemer, mm.
Og tante Ellen sine skriverier til meg, de siste årene, har nesten båret preg av å ha vært skrevet i narkorus, (eller noe).
Og Pia ville jo ikke engang være venn med meg på Facebook.
Og Axel, han klarer vel kanskje ikke å skrive så særlig bra, på Facebook, tror jeg.
Og han har jeg også vært skeptisk til, etter at han fortalte meg at han var kamerat med en av lederne i A-gjengen, i 2005.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Midt i middagen, så dukka det opp ei ny dame der.
Som Pia begynte å prate om vel, før hu dukka opp der.
Nemlig ei med veldig brune tenner.
Og som satte seg ovenfor meg cirka vel.
(Ei dame i 30-årene kanskje).
Hu lurte jeg på hva som hadde skjedd med, husker jeg.
Det var nesten som noe fra en skrekkfilm, (eller noe), når hu dama dukka opp, med sine tilsynelatende helt råtne tenner, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kunne jo ikke bli der så lenge.
Jeg måtte jo ta det 21-toget, (eller hva det var igjen), til Elverum.
Men jeg dukka opp der ihvertfall da, siden det jo var så sjelden, at det var noe sånne middagsselskaper osv., som jeg ble bedt på, i slekta til mora mi da.
(Men mora mi var ikke i dette middagsselskapet, av en eller annen grunn, forresten).
Jeg måtte skifte til permuniform, inne på et eller annet soverom der vel.
(For det var så dyrt, å ta toget, i sivile klær da.
Og da hadde vel de andre, i kompaniet, trodd at jeg var en snobb, (eller noe), også, tror jeg.
Så den muligheten tenkte jeg ikke på engang, husker jeg.
Det kan være at jeg ikke hadde så god råd heller, for dette var vel etter at jeg hadde vært i militæret, i et par måneder, eller noe sånt, vel).
Og like etter at jeg hadde skifta, til permuniform, så overhørte jeg det, at en av de mannlige gjestene, til verten, kom med en kommentar da, om at verten hadde en militær der.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sommeren før, at jeg flytta til Oslo, forresten.
(Var det vel).
Så fikk jeg et telefonnummer, av tante Ellen, (på telefon, fra Sveits, eller hva det kan ha vært igjen), til noen folk, som hu kjente i Oslo da.
Som jeg kunne kontakte, hvis jeg kom opp i noen problemer der, (sa tante Ellen da).
Men dette telefonnummeret, det ringte jeg aldri, husker jeg.
(Selv om jeg vel kanskje hadde den lappen i lommeboka mi).
For de folka kjente jeg ikke.
Og jeg likte best å klare meg selv da.
Og om tante Ellen, så hadde jeg hørt, (av min fars familie), at hu bare dreiv og røyka hasj, (og sånn), i Slottsparken, osv., den tida hu gikk på forsøksgym, i Oslo.
Så det var ikke sånn, at jeg var så utrolig fristet, til å kontaktene vennene, til tante Ellen, i Oslo, da.
Det første året jeg bodde der.
Selv om jeg måtte gå på sosialen for å klare meg, til slutt.
Så ble jeg egentlig aldri noe særlig fristet, til å ringe det telefonnummeret, som tante Ellen hadde gitt meg, til vennene sine da.
For jeg kunne jo ikke vite hvordan folk det her var liksom.
Når man tenker på tante Ellen sin fortid som narkoman i Oslo vel.
På den tida, som bestefar Johannes, fikk grått hår, av å gå å leite etter henne der vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel skulle følge meg til toget, av en eller annen grunn.
(Han skulle kanskje hjem med toget til Haugenstua selv.
Eller om han skulle ut på byen, med Pia og dem).
Og jeg mener å huske, at Haraldsen, i troppen, la merke til broren min var der sammen med meg, på plattformen der da.
(Vi hadde vel drukket og spist godt vel.
Og Axel var vel kanskje nysgjerrig på det at jeg var i militæret, eller noe, muligens.
Noe sånt kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da toget kom til Hamar, så var det en gjeng av oss, som gikk til politiet, i Hamar.
En ide, som noen hadde tenkt ut da.
Siden toget til Elverum, det var i Elverum, så seint, at vi ikke ville rekke, å komme til Terningmoen, før fristen.
Denne helgen så måtte alle nemlig skrive seg inn, i en bok, i vakta, på Terningmoen.
Siden vi skulle være i leieren, før klokka 23 da.
Noe jeg ikke hadde tatt så nøye, fordi jeg ble jo bedt i det middagsselskapet, og siden jeg, (og mange andre, i kompaniet, hadde jeg overhørt, dagen før), syntes at dette var litt tøysete, siden vi var vant til å ta det siste toget, tilbake til Elverum, på søndagene da.
Så virka det litt dumt, å ikke kunne ta det siste toget, når vi måtte tilbake, en dag tidligere, syntes jeg.
Lørdagen var jo liksom den store festdagen, i uken, så da ble dette litt dumt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en hel gjeng av oss, på over ti soldater vel.
Vi dro til politiet i Hamar, og prøvde liksom å ‘sjekke inn’ der da.
(Jeg bare fulgte etter de andre liksom, må jeg innrømme.
Jeg hadde jo drukket litt, til maten, i det middagsselskapet, osv.).
Men hvordan det endte igjen, det husker jeg ikke.
Om vi ble kjørt av politiet til Terningmoen, eller om vi tok toget.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig.
Vi kom fram litt for seint ihvertfall, til Terningmoen.
Men vi kontakta ihvertfall politiet i Hamar da, husker jeg.
Og forklarte dem om situasjonen.
(Nemlig at vi ikke festa, men at vi pendla da, og at dette var grunnen til at vi kom for seint tilbake til leieren.
For det var noen spesielle, nye regler, denne helgen da, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hva mer som skjedde, når vi dro på den filminnspilling, av filmen Secondløitnanten, i Kvikne, i Østerdalen, det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 3: Mer fra den første tiden på Terningmoen
Jeg skrev jo om det, i det forrige kapittelet, av Min Bok 3, at det bodde folk med etternavn som begynte på ‘P’ og ‘R’, på det første rommet jeg bodde på, på Terningmoen.
Men det er mulig at det også var folk med etternavn som begynte på ‘S’, som bodde der.
Jeg mener at en ved navn Erik Solberg, fra Aurskog, også bodde på det samme åttemannsrommet, som Pettersen fra Fredrikstad, Prestsveen fra Brumundal, han idrettsmannen fra Bærum og meg da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Solberg sa at Snorre Kompagniet, (der hvor jeg fikk massert pikken min, av ei brunette, som gikk forbi oss, da jeg var der sammen med Magne Winnem og Andre Willassen en gang, som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var det utestedet i Oslo, med de fineste damene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Solberg, han slutta i Geværkompaniet, etter noen uker vel, for han skulle starte opp et firma, sammen med en kompis, og fikk da fritak for førstegangstjenesten da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Man ble nesten litt ko-ko, av å være inne på leirområdet, på Terningmoen, hele tiden, i begynnelsen.
For de første par ukene, (var det vel), så fikk vi ikke lov å gå ut av leieren engang, (selv ikke etter at tjenesten var slutt, om kvelden).
Så da vi endelig fikk helgeperm, etter noe sånt som en eller to uker der vel.
Så ble det som noe veldig spesielt da, husker jeg.
Og det var en fantastisk følelse, å kunne gå utafor leirområdet, i Elverum, som en fri person igjen, da.
(Selv om denne friheten bare var for en helg da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På permoppstillingen, på fredager, så måtte vi stille i permuniform da.
Permuniformen, det var liksom en slags pynteuniform da.
Vi hadde to feltjakker.
En som vi skulle bruke når vi krøyp i gjørma.
Og en som vi skulle ha på osv., når vi hadde perm.
Og under den feltjakka, så hadde vi permuniform da, som var liksom fin-uniformen da.
Og på skjorta, til permuniformen, så hadde vi birkebeiner-merket, på venstre skulder da.
Og eventuelle skyttermerker, osv., foran på en skjortelomme da, (var det vel).
Også hadde vi også to par feltstøvler, og det ene paret, det skulle vi bare bruke, når vi hadde perm.
Så det paret, det så etterhvert mye finere ut da, enn de feltstøvlene vi hadde på oss, når vi krøyp i gjørma og sånn da.
Og vi hadde også på oss en grønn beret, med olavsmerke på da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var jo sommeren 1992, at vi fikk vår første helgeperm, så vi hadde nok ikke på oss feltjakka.
Jeg husker at Pettersen, fra Fredrikstad, og meg, vi gikk ned til en matbutikk, ved siden av postkontoret, i Elverum, (hvor vi pleide å heve lønnssjekkene våre, fra militæret da), og kjøpte avis og røyk og sånn vel.
(Noe sånt).
Også dro vi på et gatekjøkken like ved, og bestilte hamburgere da.
Og da dukka det opp en mann og kona hans, og satt seg ved et annet bord, like ved Pettersen og meg da.
Og det var vel kompanisjef Isefjær, og kona hans, tror jeg.
Og jeg husker at jeg var litt sånn salig nesten, av å endelig få komme ut av den militærleiren igjen da.
Så jeg husker at jeg prata med Pettersen om, at jeg lurte på om vi fikk mer draget på damene, siden vi hadde på oss militæruniformer, osv.
For jeg hadde vel lest i et ukeblad, eller noe, at kvinner tente på menn i uniform da.
Og det tror jeg at Isefjær må ha hørt, (at jeg prata om det her), hvis jeg ikke tar helt feil.
For jeg var i en slags lykkerus da, over å endelig få litt frihet, fra militæret igjen da.
Siden det å være under kommando, 24 timer i døgnet, i flere dager i strekk, var noe helt ukjent for meg da.
Som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, og var vant til å ha mye frihet da.
Så det virka vel som at kompanisjef Isefjær spionerte på oss, synes jeg, sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de første helgepermene, så tenkte jeg sånn, at jeg må få noe avveksling, fra det her militærgreiene.
For jeg syntes nesten at jeg ble hjernevaska av det da.
(Noe sånt).
Så da jeg kom med toget til Oslo, tidlig en fredag kveld, i juli/august vel, i 1992 da.
Så ringte jeg søstera mi Pia, som hadde flytta inn i et bofelleskap, sammen med Siv fra Røyken og Monika Lyngstad, fra Røyken.
I en leilighet, i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, i Oslo.
For min kamerat, fra Gjerdes videregående, Magne Winnem han hadde jo blitt sammen med Elin, og hadde blitt festbrems da, (må man vel si).
Og min tremenning, Øystein Andersen, han hadde jo vært nesten hatsk mot meg, for han mente at jeg ikke kom til å klare militæret og sånn da.
Så vi hadde krangla skikkelig, og han skulle også i militæret, noen uker etter meg da.
Han skulle på noe greier, i luftforsvaret vel, på Madla, ved Stavanger vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dessuten, så var det sånn i militæret, på den tida jeg var der, at det nesten ikke var noen damer der.
Og Andre Willassen, han fortalte meg, på den dansketuren, som han og Magne Winnem og jeg, var på, mens han og Winnem begge var i militæret.
At man ble kåt av å være i militæret.
‘Hvorfor det’, husker jeg at jeg spurte, på toget.
Men da svarte dem ikke vel.
Men det som var gjengs måte, å forklare om det her på da.
Blant folk som var i militæret, osv.
Det var å fortelle en vits, om noen karer, som var i militæret, ved grensa til Russland vel.
Og da de var der, så var det mest kvinnelige de så, under hele tjenesten, det var en damesykkel.
Og da de fant den, så hadde alle gutta løpt fram, for å lukte på setet.
Denne vitsen fortalte vel både Winnem og Willassen vel, og også noen medsoldater, som jeg avtjente verneplikten sammen med, på Terningmoen da.
Så man blir kanskje litt jentegæern, av å være i militæret da.
Kanskje det også var litt derfor, at jeg ringte søstera mi, og spurte om jeg kunne besøke henne og venninnene hennes da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Noe sånt.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg visste ikke helt veien, til der hvor søstera mi bodde.
Pia prata noe om restauranten ‘Den hvite hesten’, eller noe, muligens.
Hvis ikke det var ei jeg spurte, som jobba på en Hydro-stasjon, nede i Maridalsveien vel.
Men jeg fant fram til slutt da.
Om enn ikke uten at noen karer, i en bil, som kjørte forbi meg, på veien, ropte ‘syl’ etter meg da.
Syl det var noe, som erfarne soldater, kalte rekruttene da.
Syl var forkortelse for ‘syltapp’.
Hva nå det betyr igjen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi ble jo drevet så hardt, i Geværkompaniet, at noen ganger, så lukta jeg helt jævlig, når jeg kom opp til søstera mi og dem da.
Så jeg måtte låne dusjen dems og sånn da, husker jeg.
Og en gang, mens jeg lånte dusjen der, så husker jeg det, at min søsters venninne, Monica Lyngstad, (fra Røyken), hu spurte de andre der, (overhørte jeg), om de skulle ødelegge bereten min, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Siv fra Røyken, (som var en pen brunette), en gang krangla med en kar fra Røyken vel, (muligens Glenn kanskje), om hvem av de to det var, som hadde gått i fella til den andre.
For de hadde hatt sex sammen da, virka det som for meg da.
Men da ble jeg litt sjenert, tror jeg.
For jeg kjente nesten ikke noen av de folka der.
Unntatt søstera mi da.
Og hu var jo søstera mi liksom.
Så da holdt jeg bare kjeft, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På kjøkkenet, i leiligheten deres, i Christies gate, så hadde Siv, Monica og søstera mi, en tegning, som forestilte de tre jentene, mens de gikk ned til stamstedet deres Jollys, i Storgata da.
De jentene, de tok meg seinere med ned til Jollys, noen av de helgene, som jeg var på besøk hos dem.
Og det visste seg det, at Jollys, det var et utested, hvor det nesten bare vanka afrikanere da.
Så jeg kunne ikke gå på doen der, uten at noen afrikanere, spruta noe vann, eller piss, eller hva det kan ha vært, over i det avlukket, som jeg stod i da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens en av de da prata om at han ikke ville ha gått dit, hvis han var meg, (overhørte jeg, at det ble prata om, på engelsk da, mens jeg var inne på dassen der da).
På grunn av noe med at de var utlendinger, eller kriminelle, eller noe sånt, kanskje vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siv, hun var jo en brunette, som veide kanskje 40 kilo, eller noe vel.
Hun var ganske lav da.
Og hu hadde det miste soverommet der, husker jeg.
Og hu var sammen med en svær, mørk neger, som nok veide bortimot fire ganger så mye som henne, hvis jeg skulle gjette.
Og en gang, som jeg var der, en helg, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet.
Så var også mora mi, Karen Ribsskog, på besøk der, (husker jeg).
(Fra Borgheim, på Nøtterøy, vel).
Og mens mora mi, søstera mi og meg, var i stua, i Christies gate der.
Så var Siv og negeren inne på rommet til Siv da.
Hvor det bare var plass til en dobbeltseng, omtrent vel.
Og sikkert kosa seg der da.
Noe som virka rimelig spesielt og vel usømmelig, husker jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
De her tre jentene, de røyke også en del hasj.
Og de hadde en cirka to liter, firkanta, tom saftflaske, som de hadde smurt inn med stearin, og som de brukte som en slags vannpipe da, viste de meg, da de flytta ut derfra, (var det vel).
Og Monica Lyngstad solgte også hasj.
Hun hadde en liten hasjvekt, husker jeg, som hu viste fram, da de flytta ut derfra, sommeren 1993, og broren hennes dukka opp der, med bil, for å kjøre tinga deres hit og dit da.
Og noen måneder før det igjen, så var jeg med Pia og Monica Lyngstad, på et utested nederst på Grunerløkka, (som het Thorvalds muligens vel, eller noe sånt).
Og der ble Monica Lyngstad kasta ut, for å ha prøvd å selge hasj da.
Så Pia og jeg måtte også gå ut.
Og da sparka Monica Lyngstad til en fakkelboks, (husker jeg), som stod utafor det utestedet da.
Sånn at fakkelboksen traff søstera mi, Pia, i beinet, var det vel.
Men når jeg spurte dem, om hvorfor Monica hadde sparka den fakkelboksen, på søstera mi.
Så svarte ingen av dem noe forståelig vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg var i Geværkompaniet.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste episodene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 2: De første dagene på Terningmoen
Romkameratene mine, den første tida, på Terningmoen.
Det var Pettersen fra Fredrikstad.
Det var Prestsveen, fra Brumunddal, (som seinere ble troppens BV-, (beltevogn), sjåfør).
Det var en idrettsmann, fra Bærum, som ble kompaniet sin idrettsass., (eller idrettsassistent da, men i militæret, så sa man ikke så lange ord ofte vel, så han ble bare kalt idrettsass).
Det var et åttemannsrom, som vi var på.
Med fire køyesenger da, (i metall vel), og åtte cirka to meter høye metallskap da.
(Som man kunne låse, med en hengelås).
Og et bord og fire stoler vel.
Som man ser, av navnene våre, så het alle noe på ‘P’ eller ‘R’.
Dette var fordi at vi ble plassert på rom, alfabetisk.
Så selv om jeg ikke husker hva idrettsassistenten, fra Bærum, het, så kan jeg ganske sikkert si det, at han het noe på ‘P’ Eller ‘R’, da.
(For få het vel noe på ‘Q’).
Vi var bare 5-6 mann, på rommet.
For 2-3 folk, hadde ikke engang møtt fram, på den første møtedagen der da.
Det var et veldig stort frafall, når det gjaldt vernepliktige.
Og vi ble færre og færre, i troppen, for hver måned som gikk, gjennom førstegangstjenesten da.
Så hvis vi var 100 mann, (i tropp 1), i juli 1992, så var vi kanskje bare igjen cirka 30 mann, i juni 1993.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var mye stress, så og si hver dag, i infanteriet.
Men jeg fikk med meg det, at det ble sagt fra befalet, at vi burde låse inn tinga våre, om kvelden.
Så jeg sa det til de andre folka, på rommet mitt da.
Og seinere på kvelden, så dukka det opp noen folk i uniform, på rommet vårt, som vekka oss opp, og liksom skulle inspisere da.
Og da sa visst dem til noen andre, at vi på rommet vårt, vi sånn skikkelig ordensfriker da, siden vi faktisk hadde husket å låse inn tinga våre, (som AG3, osv.), i skapene våre da.
Jeg hadde latt en 20-pakning, med sigaretter, ligge på gulvet, (ved senga mi da), med en lighter oppå.
Men det var ikke lov da, sa de som vekte oss.
Så den røykpakka og lighteren, de tingene, de måtte jeg legge oppå leselampa, som var på veggen, ved senga mi da.
Jeg lå i en underkøye, (som jeg var vant med, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, og Pia alltid hadde overkøya, siden mora mi ville det da, siden hu trodde det var bedre, at jeg fikk Pia oppå meg, enn omvedt, hvis sengebunnen plutselig skulle knekke, på en slags mystisk måte da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi hadde utsikt, fra rommet vårt, til noen trær og sånn vel.
Og noen grønne sletter vel.
Så vi hadde vel den brakka, (mener jeg å huske, ihvertfall), som var lengst fra kasserna, og som vel også var nærmest hovedinngangen, til Terningmoen.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Man ble nesten helt rar i huet, syntes jeg, av denne masinga, fra befal osv., i militæret.
Så om kveldene, de første dagene, så gikk praten ganske lett da.
Uten at hue vel kanskje var helt med.
Han idrettsassistenten, fra Bærum, han lå vel i køya over meg, tror jeg.
(Noe sånt).
Og han begynte å prate om damer, en av de første kveldene der, husker jeg.
Jeg hadde jo vært klassen nerd og pingle, (må man vel si), på ungdomsskolen.
Så jeg var jo ganske stolt av mine dame-erobringer, (som jeg har skrevet om i Min Bok og Min Bok 2), nemlig Nina Monsen, Laila Johansen, Kari fra NHI, Siri Rognli Olsen, Ragnhild fra Stovner, med flere.
Så da han idrettsassistenten, fra Bærum, begynte å prate om damer, så var jeg helt med da.
Og skulle akkurat til å begynne å forklare om Laila Johansen og Ragnhild fra Stovner og sånn da.
(Det vil si mine erobringer fra Radio 1 Club, i Oslo, da).
Men så tenkte jeg plutselig det, at kanskje det ville vært smartest, å holde litt kjeft.
Kanskje det ikke var så smart, å snakke om alt for personlige ting der.
Jeg kjente jo ikke de andre folka der så bra.
Så midt i en setning, mens jeg akkurat skulle begynne å skryte av Laila Johansen, Christell Humblen og Nina Monsen, Sari Arokivi fra Finland, Kari fra NHI, Ragnhild fra Stovner, eller noen av mine andre damer, (eller hva man skal kalle de), der da.
Så ombestemte jeg meg, liksom midt i setningen da.
(Vi prata om fine damer vel).
Og så sa jeg bare at, ja, jeg kjenner jo Kristin Sola, fra Sande.
(For jeg måtte liksom si noe som ligna på ‘B’, når jeg først hadde sagt ‘A’, da.
Og det var veldig lett, (syntes jeg), å liksom plumpe uti det, og si A der, syntes jeg, siden man omtrent ble hjernevaska og brutt ned der da, av alt ‘maset’, fra befalet, under de første dagene av rekruttjenesten da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kristin Sola, hu gikk i klassen min, det første og andre året, på videregående.
Og hu og venninna hennes, de var skikkelig fine da.
Sa jeg da.
(For jeg syntes at Sola og jeg, vi hadde gått ganske greit sammen, på Sande videregående, vel.
Hu ga meg for eksempel det skjemaet, til samarbeidsavtalen, blant annet, sånn at jeg kunne gå på datalinja, i Drammen, det siste året, på handel og kontor, istedet for å gå enda et år markedsføring da, i Sande).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så var det utrolig nok sånn, at han idrettsassistenten, (fra Bærum), han kjente også de her to Sande-damene da.
Og han fortalte meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, (som jeg hadde syntes at var skikkelig fin da, og som jeg husker at Sola fortalte om, da vi gikk på markedsføringslinja, at hu dreiv og spleisa på å leie solarium sammen med).
Han Bærum-karen, han kunne fortelle meg det, at hu mørkhåra venninna til Sola, hu hadde fått unge da.
Noe som jeg syntes at var litt kjedelig da.
For da var hu liksom ikke singel og sånn lenger da.
(Eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var ikke den eneste, som plumpa uti det, på rommet vårt, de første dagene der.
En kveld, så fortalte Pettersen, fra Fredrikstad, at grunnen til at ‘n Ørjan, hadde blitt sendt hjem, fra Albertville-OL.
Det var fordi at han hadde hatt sex med Anette Bøe og tre andre damer, på rommet.
Og Anette Bøe, hu var sammen med skipresidenten, (eller noe), så derfor ble Ørjan Løvdahl sendt hjem da.
(Fortalte Pettersen, en av de først kveldene der da.
Etter at vi hadde blitt ‘tulla’ med av befalet der hele dagen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Prestsveen, han glemte å låse skapet sitt, (med AG3 i, osv.), en kveld, husker jeg.
Og da noen sa til han det.
(Om det var meg eller et befal som inspiserte der, eller noe).
Så svarte Prestsveen liksom som en unge da, syntes jeg.
Og det gjorde Pettersen et poeng av og da, husker jeg.
For Prestsveen snakka en litt sånn ‘sippete’ versjon av Brumundalsdialekten da, syntes jeg.
Ihvertfall så gjorde Pettersen et poeng av det da, at Prestsveen sa noe på Brumundalsdialekt, (noe ‘je’ eller noe sånt da), som hørtes jævlig ut da.
Og da plumpa jeg uti det igjen, og sa meg enig i det da, at den dialekta til Prestsveen, hørtes jævlig ut da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg vet ikke om Prestsveen klagde til troppsjef Frøshaug, på at han hadde blitt mobba, eller noe.
Men noen dager seinere, så ble ihvertfall Prestsveen BV-sjåfør da, og flytta til en annen brakke vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen på det rommet, med mørkt hår vel, som jeg ikke husker navnet på.
Han dro plutselig en av de første dagene, tilbake til Oslo.
(Han var vel fra Groruddalen kanskje vel.
Noe sånt).
Også ble han hjemme, i en dag eller to.
Også kom han plutselig tilbake igjen da.
Og da hadde han gått glipp av mye der da, som hvordan man skulle ‘tre av’, og sånn da.
(Noe som ble kalt ‘slutta orden’).
Som jeg prøvde å forklare for han da.
(For jeg var helt med, og ble litt hjernevaska kanskje av det her militærgreiene da.
Må man vel si).
Og jeg hadde den uvanen, at jeg noen ganger hang feltlua mi, på en sånn sengeknagg, mens vi rydda på rommet, osv.
(For feltlua, den skulle man ikke ha på seg inne da).
Og den dagen, (mener jeg at det var), som han fra Oslo, returnerte.
Så ble feltlua mi borte da.
Og på troppens oppstillingsplass, så spurte troppsjef Frøshaug meg, ‘har du rota bort feltlua di, Ribsskog’.
Og da tenkte jeg det, at da måtte jeg prøve det, å svare ganske militært.
Så da svarte jeg bare et høyt, langt og klart ‘ja’, da.
(Istedet for å mumle noe sånt som at, ‘nei, den feltlua mi, den har jeg ikke rota bort, den er sikkert der eller der da’).
Og da ble troppsjef Frøshaug litt sur, tror jeg.
Av en eller annen grunn da.
(Men Haraldsen, (en litt korpulent kar nesten vel, fra Oslo vel), i troppen, han syntes vel at det var litt morsomt, tror jeg, og snudde seg vel litt på oppstillingsplassen og gliste eller lo litt vel).
Men jeg lurer på om det var han karen, som plutselig dro hjem til Oslo, og så kom tilbake, (og bare var på rommet, i noen timer, eller noe), som hadde rappa feltlua mi da.
Men det tørr jeg ikke å si sikkert da.
(Men etter den her dagen, så så jeg han aldri igjen, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis vi klarte å rote bort, eller ødelegge, noe av utstyret, som vi fikk utdelt, i militæret.
Så ble vi trukket, i den lønna, som vi fikk der da.
(Som var cirka 900-1000 kroner kanskje, hver fjortende dag.
Noe sånt).
Akkurat det, det brydde ikke jeg meg så utrolig mye om, sommeren 1992.
For jeg hadde jo jobba mye, på OBS Triaden, i ukene før jeg skulle i militæret.
Så jeg hadde vel kontoen min ganske full av penger, tror jeg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så da jeg fikk et sånt skjema, som ble kalt TS-, (tap/skade), skjema.
Av et av troppsbefalene vel.
Så klarte jeg også det kunststykket, å fylle ut det skjemaet feil da.
For ikke bare stod det ‘feltlue’, på det skjemaet.
Neida, det stod også ‘feltlue vinter’, på det samme skjemaet.
Og femti andre ting, kanskje.
Så jeg blingsa litt da.
(Jeg var kanskje litt trøtt og sliten, når jeg skulle fylle ut det her skjemaet.
Det var jo under rekruttjenesten liksom, hvor vi noen dager hadde tjeneste fra 7 om morgenen, og til 7-8 om kvelden vel).
Jeg hadde ihvertfall klart å krysse av, for ‘feltlue vinter’, (som kosta litt over hundre kroner vel), på det skjemaet da.
Istedet for å krysse av for ‘feltlue’ da, som kosta en femtilapp mindre, (eller noe), kanskje da.
Så det skjemaet, det fikk jeg tilbake igjen da.
Med beskjed om å fylle ut et nytt sånt skjema, som det skulle stå riktig slag av feltlue på da.
For jeg hadde vel ikke sett så nøye, på det skjemaet kanskje, men bare sett at det stod noe med ‘feltlue’ der da.
Og hadde nok ikke sett at dette var feltlue vinter.
For til daglig så var det ingen, i militæret, som snakka noe om ‘feltlue vinter’.
For den lua, den ble alltid kalt for ‘BF’ da, når den ble nevnt, i militæret der da.
Og BF, det var en forkortelse for bjønn-fitte.
Siden den feltlue vinter, den hadde noe pels, (eller noe) på seg da, så når den lå i skapet, så kunne den minne litt om en bjørnefitte da, mente folk, (litt på fleip kanskje vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye som skjedde, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 2 – Kapittel 107: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XIII
Triaden-senteret, det ble jo bygget på 80-tallet vel.
Og det inneholdt science-fiction-aktige elementer, husker jeg.
For eksempel så var den branndøra, som kom glidende gjennom senteret, når brannalarmen gikk, den var som tatt rett ut av en science-fiction-film, syntes jeg.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Hvis et menneske kom i veien for den døra, så ville nok den personen ha blitt knust, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Sommeren 1990, da min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på sommerferie, til Brighton.
Så dro jeg med Øystein, til Kensington Market, (i London).
(Det senteret som Siri Rognli Olsen, hadde fortalt meg om, på Englandsbåten Braemar, sommeren før).
Og da kjøpte jeg en ny the Cure-bootleg-kassett da.
(Siden Siri Rognli Olsen hadde ‘hypet’ disse da.
Jeg likte vel egentlig best studio-album men).
Og det var den kassetten med ‘American Girl’ på, husker jeg.
(Eller hva den sangen het igjen).
‘The Figurehead’, het visst den sangen, så jeg på Wikipedia nå.
(Og så gikk jeg i de neste månedene og digga den kassetten, i walkman-en min da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, mens jeg var på besøk, hos Lill Beate Gustavsen, på Grønland, det første året jeg bodde i Oslo.
Så satt jeg på en sang, på stereoanlegget der, som het ‘Africa’, med Toto, (som var populær på den her tida).
Og da hadde Lill de to korpulente kommunistdamene fra Svelvik på besøk.
(De som hu alltid pleide å be på fester).
Og de sa til meg at jeg hadde ‘god musikksmak’, da.
Og gjorde et poeng av det liksom, da.
Noe jeg vel kanskje stusset litt på, for Toto med ‘Africa’, det var jo en main-stream-sang da, må man vel si.
Så det er mulig at de frike-damene var ironiske da.
Siden de vel vanligvis hørte mer på sære band, som Laibach og sånn da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Jeg var jo på en fest i Svelvik en gang, som søstera mi Pia dro meg med på, hvor hu minst korpulente av de to kommunistdamene, satt på ‘Across the Universe’, med Laibach da, uti skoleåret 1988/89 en gang).
Så sånn var vel kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det året, som jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.
Så husker jeg det, at Axel, han pleide å klage, hvis det var et program, som var i svart-hvitt, på TV.
Jeg selv, jeg brydde meg ikke så mye om det.
Jeg hadde jo sett program i svart-hvitt fra krigens dagen osv., som kunne være artige.
Noe som han sjakk-valgfag-læreren viste oss vel.
I en samfunnsfagtime kanskje.
På Svelvik Ungdomsskole, var det ihvertfall.
Noen amerikanske svart-hvitt-filmer, fra andre verdenskrig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Fra det året jeg bodde på Furuset, så husker jeg det, at det var en sånn ‘lokal helt’, oppe ved senteret, som baksnakka meg, en gang, som jeg gikk forbi noen ungdommer der.
Også sa han om meg, at ‘jeg lurer på om han der har noen pikk jeg’.
Av en eller annen grunn, så var han så interessert i pikken min da.
Det var vel mens jeg gikk i den der svarte bomullsbuksa, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, at jeg kjøpte, på Oslo City der.
Den buksa som jeg hadde på meg, da jeg var sammen med Andre Willassen og Magne Winnem på Snorre Kompagniet, og ei brunette begynte å massere meg på pikken der, mens hu og venninnene hennes gikk forbi oss da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var jeg rimelig høyrøstet, på nattbussen til Furuset, husker jeg.
Jeg savnet vel det draget som jeg hadde hatt, på Radio 1 Club, den første tida, som jeg bodde, i Oslo.
Ei dame på nattbussen, hu sa til meg det, at hu vanligvis ikke likte folk som var så høyrøstede, (eller hva det var), som meg.
Men jeg skulle få lov til å følge henne hjem da.
Så jeg fulgte henne hjem, til en blokk, som lå i en annen retning, en den blokka som jeg bodde i da.
Selv om jeg ikke forstod poenget med dette.
Jeg ble jo stående igjen der like kåt, (må man vel si), og alene da.
Så hva poenget med det var, det veit jeg ikke.
Jeg var vant med damer som Nina Monsen, Laila Johansen og Kari fra NHI, mm., som liksom var klar for et one-night-stand da.
Så det er mulig at dette bare var noe lureri, fra hu nattbuss-dama på Furuset da.
At hu bare skulle lure meg til å banke på alle dørene der, (eller noe), sånn at jeg fikk bank, eller noe.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På NHI, så var det en foreleser, (han i datasikkerhet vel), som sa det sånn, at de og de kapitlene, de behøver dere ikke å lese, for det er ‘GPP’, (som han kalte det).
GPP, det stod for ‘Generelt Piss Preik’, og de rådene vi studentene på NHI fikk, det var at vi burde bruke studieteknikk, osv., for å fokusere på det viktigste, av pensumet da.
Så vi lærte å skille ut det som var viktig, (må man vel si), av pensumet da.
Og det ble ikke ført fravær, eller noe, på NHI.
Vi lærte det, den første uka, eller noe, vel, at hvordan vi lærte pensumet, det spilte ingen rolle.
Om vi lærte det i datasalene, hjemme, i bodegaen eller i forelesningssalen, det spilte ingen rolle liksom.
Så på NHI, der kunne man komme og gå som man ville omtrent.
(Det var et veldig voksent og modent miljø, må man vel si, stort sett
Ihvertfall det første året på Frysja vel).
Så der var det full fleksitid, for å si det sånn.
(Noe jeg trivdes veldig bra med, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det ei dame, som het Gunn, (var det vel), som jobba.
Hu bodde hos en mannlig bekjent, som hu baksnakka, på spiserommet der da, husker jeg.
For han var så dårlig til å bytte på sengetøy, på senga si da, fortalte hu, (husker jeg).
Og når hu Gunn da gikk ut av spiserommet.
Så begynte hu Hege, (var det vel), å baksnakke hu Gunn igjen da.
Og sa at hu Gunn fikk lov til å bo hos en fyr, (noe han gjorde for å være grei da), men likevel så bare baksnakka hu Gunn han.
Så det var jo baksnakking på baksnakking liksom, på det spiserommet på OBS Triaden der, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På OBS Triaden, så var det først sånn, at de som jobba i kassa, hele lørdagene, fra 9-18/19, de fikk to halvtimers-pauser.
Men etterhvert, så klagde noen andre avdelinger på det, (var det vel, mener jeg at kassaleder Helene sa), så det ble gjort om, sånn at man bare fikk en halvtimes-pause da, på den lange vakta.
Noe som kanskje kunne være litt lite, siden det alltid var masse kunder, på OBS Triaden, på lørdagene da.
Jeg hadde vel vanligvis bortimot 100.000 i kassa, etter å ha jobba en sånn 9-18/19 vakt, på lørdagene vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den siste tida, som jeg jobba, på OBS Triaden der.
Så begynte det ei sånn ‘mini-dame’ der, må man vel kanskje kalle henne.
Dette var ei lav, (og vel litt hot), brunette, i 18-19 års alderen vel.
(Som kanskje hadde jobba på OBS Lillestrøm, for alt hva jeg vet).
Jeg lurer på om hu liksom gossa seg litt, en gang, som jeg var uheldig, å knuse en 1.5-liter plastflaske, i kassa mi, når hu satt i kassa foran meg.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Men men.
På OBS Triaden, så turte jeg jo å gå inn på kontoret, og be butikksjefen og assisterende butikksjef, om å rette på noen priser, som jeg hadde funnet ute i butikken, som var feil.
Men det var ikke sånn, at jeg liksom turte å rope på de i frukta, hvis det var en frukt/grønnsak, som jeg ikke var helt sikker på hva var.
For i frukta, så jobba det ofte noen vietnamesere vel, som kanskje ikke prata så bra norsk da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de i ferskvaren, de var jeg også nesten litt engstelig, for å liksom ‘pirke’ for mye på da.
For de som jobba i ferskvaren, de kunne være litt sånne ‘tøffe i trynet’ og røffe i tonen, og litt uhøvla da.
Så det var heller sånn at jeg prøvde å unngå å klage noe på ferskvareavdelingen, hvis jeg ikke absolutt måtte det liksom.
Når jeg jobbet selv, i ferskvaren, på lørdager, etterhvert.
Så jobba jeg sammen med en kar, på min alder cirka vel, med mørkt hår.
Og som liksom var litt sånn ‘kjekkas-type’ vel.
(Noe sånt).
Og han, han var ikke så uhøvla, (vil jeg si), som mange av de andre, som jobba i ferskvaren der da.
Så han klarte jeg ganske greit å jobbe sammen med da.
Men jeg var liksom litt på vakt, og prøvde liksom å være ganske fattet og behersket, når jeg jobbet i ferskvaren der da.
(Siden det kanskje kunne være litt tøffere/råere miljø der da).
Det var liksom sånn at jeg bare fokuserte på jobben, stort sett, hele vakta da.
Og på lørdagene, så jobba ikke de mest ‘uhøvla’ folka der heller.
(For å si det sånn).
Det er mulig at noen av de slutta, da OBS Triaden tok over ferskvareavdelinga selv, fra han som hadde drevet den før da.
Det er mulig.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Nå har jeg ikke noen fler notater, for Min Bok 2 her.
Så nå får jeg si det sånn, at Min Bok 2 er ferdig.
Min Bok 3, den blir om hva som skjedde, når jeg måtte avtjene førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.
Så vi får se når jeg klarer å få begynt på den boken.
Jeg kommer vel først til å prøve å få lagt ut Min Bok 2, på Scribd, i en Doc-fil-utgave, på samme måte som jeg gjorde, med Min Bok, i desember, ifjor.
Så vi får se når jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
