johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok 2 – Kapittel 58: E-post fra Skjalg Nakkim, tidligere disponent, på OBS Triaden

    Erik Ribsskog
    Hallå Skjalg!
    Erik Ribsskog Tue, Feb 21, 2012 at 8:57 AM
    To: Skjalg Nakkim
    Hei Skjalg,

    den er grei.

    Jeg var jo den som fulge smile-kurset mest, og sa ‘Velkommen igjen’ lengst, tror jeg.

    Jeg driver en nettbutikk, her i England nå, som jeg prøver å få til å gå rundt:

    http://www.godtebutikken.net/

    Noen ganger så spør folka om lakris uten sukker, er det vel.

    Hvis noen fler kunder lurer på sånt, så sender jeg dem til dere, for dere har vel lakris uten tilsetningstoffer og sånn, vil jeg vel tippe på.

    Husker du hu mora til hu kassaleder Helene fra Finland, som løfta sånn på skjørta på 30-årsdagen til Helene, på Grorud, forresten?

    He-he.

    Det var tider, det var jappetida fortsatt da.

    Bra julebord og med gratis drinker og sigaretter mm.

    Igjen takk for svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/2/21 Skjalg Nakkim

    Hei Erik

    Helt riktig. Det stemmer. Begynner å bli en stund siden.

    Og den unge damen i kassa (Lene) bodde jeg sammen med i 10 år. Vi har 2 barn sammen. Men slik det er for tiden, varer jo ikke alle forhold evigJ

    Jeg har jo ikke noe brevpapir med logo, etc. Jeg tror det beste er om du henvender deg til Coop Øst og får en bekreftelse på arbeidsforholdet der. Det var jo de som var eier av butikken. De har sikkert arkivert personalia.

    /Skjalg

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 21. februar 2012 09:38
    Til: Skjalg Nakkim
    Emne: Hallå Skjalg!

    Hei,

    var det ikke du som var disponent, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, i 1990 og 1991?

    Jeg har litt problem med å få attest, fra John Ellingsen, og jeg har mista alle papirene mine, for jeg måtte flykte fra et mordforsøk, på en onkels gård, i Kvelde, i 2005, og er nå i England, så prøver å få tak i attest.

    Hvordan går det med hu unge pene lyshåra dama, som satt i kassa der på OBS Triaden.

    Er du sammen med henne enda?

    (Hvis det er lov å spørre).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Etter at jeg sendte en Facebook-melding til Disponent Njål Stokkenes, her om dagen, (nå er det 22. februar 2012), så fikk jeg vite det, at han disponenten, som var disponent, på Matland/OBS Triaden, cirka det første året, da jeg jobba der, det var en kar ved navn Skjalg Nakkim.

    Og da fant jeg ut, (ved å søke på Google), at han jobba på Sunkost, (heter det vel, som leder/direktør der da).

    Og han kunne bekrefte det, (se ovenfor), at hu pene, lyshåra kassadama, som han ble sammen med, da han var disponent, på OBS Triaden, det var ei som het Lene.

    Lene det var ei slank og pen dame, som var et år yngre enn meg kanskje.

    Hu hadde langt lyst hår, og det eneste kanskje, som man kanskje kunne si at var litt negativt med henne, det var at hu kanskje var litt kjedelig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og Lene var også litt sånn ‘brilleslange’, så da så hu litt kjedelig ut kanskje, når hun gikk med de brillene sine.

    Hvis hu hadde brukt linser, så hadde hu kanskje sett enda finere ut, det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg nevnte hu fine, lyshåra dama.

    (Lene altså.

    Som ikke var den samme Lene som Knut Hauge var sammen med.

    Hu som Knut Hauge var sammen med, hu begynte seinere å jobbe i Se og Hør.

    Og hu var lavere og hadde mørkere hår, mener jeg, enn hu ‘fine’ Lene da).

    Det var at han disponent Skjalg Nakkim, han rappa mer eller mindre, hu Lene fra meg, mener nesten jeg.

    For jeg husker det, at jeg prata med hu Lene, aleine, inne på spiserommet der, på OBS Triaden.

    Og da prata vi bare sånn rolig og voksent da, (vil jeg si).

    Jeg begynte etterhvert å prate om at jeg hadde lyst til å gå på den pizzarestauranten, (over veien for Maxi Skårer der), hvor jeg hadde vært en eller to ganger, sammen med min tremenning Øystein Andersen da.

    Så jeg hinta litt, (for jeg tror ikke jeg spurte rett ut), om hu Lene ville være med på den pizzarestauranten da.

    Men hu svarte vel ikke så klart.

    Så jeg tror ikke at jeg hadde spurt så klart, muligens.

    Og også på en varetelling der, på OBS Triaden.

    Etter at hu Lene, (som jo var cirka 20 år yngre, enn han disponent Skjalg), hadde blitt sammen med han disponent Skjalg da.

    Så ble hu Lene og jeg, plassert, til å telle sammen, på en varetelling da.

    Og det ble nesten litt pinlig, mener jeg å huske.

    For jeg hadde jo jobba der lengst av oss to da.

    Uansett hva det kom av, så spratt ihvertfall plutselig hu Lene opp på topphylla.

    Og da ble det litt pinlig, for hu hadde på seg en skikkelig stram bukse da, (mener jeg å huske).

    Så det ble jo nesten som porno, å se opp på henne, når hu spurte meg om hvor mye varer det var i hylla, osv.

    Mens hu krabba rundt, oppå topphylla der da, i en eller annen tørrvarehylle, inne på OBS Triaden der da.

    Og akkurat mens hu var oppå der, så kom Disponent Skjalg Nakkim og Butikksjef John Ellingsen forbi, husker jeg.

    Og da syntes jeg det, (husker jeg), at han disponent Skjalg, så litt sjalu/sur ut vel, på meg, siden jeg fikk se hu Lene, (som da var blitt dama hans vel), fra en så pikant vinkel da, (må man vel si), altså rett nedenfra da.

    Og hu var også veldig langbeint og sexy da, (vil jeg si), hu Lene.

    Så hu hadde kanskje drevet og trent noe langrenn eller friidrett kanskje, hvis jeg skulle gjette.

    Men så godt kjente jeg hu Lene, at jeg kan si det, akkurat hvordan trening hu dreiv med.

    Men hu var sånn skikkelig slank og ung og fast i fisken liksom.

    (Og samtidig, så hadde hu vel også pupper).

    Husker jeg.

    (At hu så ut som, ihvertfall).

    Så hun var den dama da, for å si det sånn.

    Så jeg ble nesten litt sur, (må jeg innrømme), når han disponent Skjalg, liksom rappa hu Lene fra meg da.

    (For sånn virka det nesten som, for meg ihvertfall, på den her tida, i 1991 da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette forholdet, mellom disponent Skjalg og hu 20 år yngre kassadama Lene da.

    (Som vel ikke jobba heltid engang, tror jeg).

    Det ble jo nesten som en skandale.

    For ei på ferskvaren, (var det vel), hu hadde visst ‘ferska’ de to, under en het omfavnelse, inne på spiserommet der da, på OBS Triaden.

    Og da hadde de visst kyssa, (eller noe), og sagt noe sånt som at ‘jeg må ha deg’, (eller noe), til hverandre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter den 30-årsdagen, til hu Kassaleder Helene, (fra Finland), i et forsamlingslokale, på et senter, ved Grorud T-banestasjon der vel.

    (Like ved der min søster Pia og jeg, hadde sitti og venta på at Arne Thomassen skulle hente oss, den gangen, midt på 80-tallet, som vi hadde dratt til Grorud T-banestasjon, istedet for Grorud togstasjon, når vi skulle besøke Axel og dem da, som da bodde på Vestre Haugen.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Så ville Fanney og dem, (var det vel), og noen karer på gølvet vel.

    At jeg skulle bli med dem på ut byen, på Valentinos eller Snorre-kompaniet vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da, så droppa jeg det, fordi at jeg hadde hatt problemer med at jeg hadde forsovet meg, noen ganger.

    Så jeg tok bare en taxi, rett hjem, til Ellingsrudåsen, (hvor jeg vel bodde da).

    Siden jeg skulle jobbe ganske tidlig, dagen etter da.

    Og ved taxi-ene der, på Grorud da, så husker jeg det, at jeg chatta litt, med Disponent Skjalg og hu Lene da.

    Og da sa han Disponent Skjalg at det var ‘bra’ av meg da, (eller noe), at jeg ikke dro på byen, for å drikke meg drita da.

    Siden jeg skulle jobbe, dagen etter da.

    Så jeg ble faktisk mer ansvarlig og pliktoppfyllende, (vil jeg si), iløpet av den tida, mens jeg jobba, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare Disponent Skjalg Nakkim, som rappa dama mi, mens jeg jobba, på OBS Triaden der.

    Neida, Butikksjef John Ellingsen, han rappa også ei dame av meg, etter at Disponent Skjalg Nakkim hadde fått sparken, (ble det vel sagt ihvertfall), når Forbrukersamvirket Lillestrøm overtok der, og Ellingsen ble den høyeste lederen, som holdt til fast, på OBS Triaden der da.

    Dette var i november/desember, i 1991, mener jeg.

    I forbindelse med julebordet.

    Som da ble holdt i et forsamlingshus, på Rasta vel.

    Og i en god del mer nøkterne former, enn da Nakkim var disponent der, og det var bartender osv., på julebordet da.

    Ellingsen glemte forresten smør, (kom jeg på nå), på det julebordet, på Rasta der, i 1991.

    For da tok dem bare med mat fra butikken, (og vi hadde koldtbord der da, (heter det vel), i det vel ikke så utrolig store forsamlingshuset, i/nedenfor Rasta der da. Et lokale som lå like ovenfor Hydro-Texaco-stasjonen, ved Triaden der, sett fra Triaden da).

    Istedet for å la for eksempel en restaurant, eller et hotell, lage maten for oss da.

    (For å spare penger da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, like før dette julebordet, i 1991.

    Så husker jeg det, at hu Brit, (hu yngste, av de to mørkhårede søsterne, fra Trøndelag.

    Som hadde jobba på samme skift som meg, da jeg jobba heltid der, i et halvtårs-vikariat der, fra høsten 1990).

    Hu satt på en stol, i spiserommet der, husker jeg.

    Og mens jeg og noen karer fra gølvet, stod i eller like utafor spiserommet.

    Så smalt det fra hu Brit da, (som var et år eller to yngre enn meg vel), at ‘på julebordet, så skal Erik og meg, bare sitte i en krok, og kline’.

    (Noe sånt).

    Men da julebordet kom, så fant jeg ikke hu Brit noe sted der vel.

    Så det ble ikke noe klining på meg, husker jeg.

    Men etter julebordet, så hadde hu Brit plutselig blitt sammen med Butikksjef John Ellingsen, husker jeg, at Knut Hauge og Lene, (som seinere begynte å jobbe i Se og Hør), sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det igjen, så ble hu Brit ny kassaleder der, etter noen år eller måneder, ihvertfall.

    (Men det var muligens etter at jeg slutta der, høsten 1992, mener jeg).

    Og storesøstera til Brit.

    Nemlig ei som het Elin, (og som også hadde mørkt hår, og som hadde samboer, mener jeg).

    Hu forandra seg plutselig sånn, ovenfor meg, husker jeg.

    Hu sa plutselig en dag til meg, i 1992 vel, (mens jeg jobba deltid der, samtidig mens at jeg studerte andre året, på NHI), at ‘jobber du her ennå?’, (eller om det var ‘har ikke du slutta her ennå?’).

    Akkurat som at det var noe galt da.

    Og noen måneder før det igjen, så hadde hu Elin liksom vært skikkelig ‘fan’ av meg da.

    På en måte som gjorde meg flau, husker jeg.

    For hu sa det, at hu skulle kalle sin da ennå ufødte, (eller om det var nyfødte), sønn, for ‘Erik’.

    Altså, etter meg da.

    Noe de andre jentene i kassa, kniste av, husker jeg, at jeg overhørte.

    Så dette var jo skikkelig flaut da, sånn som de trønderdamene tulla der, husker jeg.

    Men dem mente kanskje ikke noe vondt med det.

    Etter at jeg hadde slutta, på OBS Triaden der.

    Og etter at jeg hadde avtjent førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra sommeren 1992 til sommeren 1993.

    (Og samtidig så hadde jeg begynt å jobbe deltid i Rimi, (en jobb som Magne Winnem skaffa meg, etter at han ble butikksjef på Rimi Munkelia, ved Lambertseter)).

    Så var jeg en tur innom, på OBS Triaden, høsten 1993 en gang, (var det kanskje).

    (Eller dette kan også ha vært i 1994, for eksempel.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Da var ihvertfall hu Brit kassaleder der, husker jeg.

    Og jeg klagde kanskje litt til henne da, på at jeg ikke hadde fått en ordentlig attest derfra, (mener jeg å huske).

    Og da svarte hu til meg, at ‘han John er på kontoret nå, hvis du vil ta’n’.

    Men det her syntes jeg at ble litt rart da.

    Det ble som at kona sendte meg på kontoret, for å kjefte på ektemannen hennes liksom.

    For jeg regna med, (husker jeg), at disse to fortsatt var et par da.

    (Som vel Knut Hauge og Lene som seinere begynte å jobbe i Se og Hør, hadde fortalt meg da, et par år, (eller noe), før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, i den tida, før jeg dro i militæret, sommeren 1992.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 50: Mer om Ragnhild fra Stovner

    Jeg lå over hos Ragnhild fra Stovner, to-tre ganger til, i leiligheten hennes, på Stovner da, i ukene og månedene etter at jeg møtte henne, på Radio 1 Club.

    Vi var aldri ute på noe date.

    (Unntatt en gang, når hu ville møte kameratene mine).

    Og vi presentere ikke hverandre, ovenfor familiene våre.

    Så jeg husker at jeg omtalte henne, som elskerinna mi, på Matland/OBS Triaden en gang.

    Når en kollega der spurte om jeg hadde dame en gang, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ragnhild ville som sagt møte kameratene mine.

    Og jeg avtalte med Magne Winnem og Andre Willassen, fra skolen i Drammen, et drøyt år før det her.

    Å møtes på Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Et sted vi ganske ofte pleide å spise på, i russetida, siden vi da ofte var i Oslo, selv om vi egentlig Drammens-russ, men Drammens-russen ble invitert med på masse russekroer i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Raghnild og jeg, vi satt vel der inne, i andre etasje, på Burger King.

    Da Willasen og Magne Winnem dukka opp.

    Jeg husker at Willassen bare rista på hue, over at Raghnild og jeg var sammen.

    Uten at han forklarte ikke hvorfor.

    Og vi prata vel bare litt sånn løst sammen, oss fire, før Willassen og Winnem stakk igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så gikk hu Ragnhild og jeg, ned mot Jernbanetorget T-banestasjon, for å ta T-banen, for å sove over i leiligheten hennes, oppe på Stovner der vel.

    Og nede på Jernbanetorget der.

    Like utafor Trafikanten der vel.

    Så møtte vi Kjetil fra Abildsø.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

    Kjetil nevnte at han hadde begynt å vanke på Blitz.

    Og at han hadde funnet ut, at Nitzer Ebb, (et band som Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen i Drammen hadde ‘hypet’ da, et par år før det her cirka vel), var ‘nazi-musikk’.

    Jeg svarte at jeg ‘visste det’.

    Men Cecilie Hyde og søstera mi og Lyche-gjengen, de hadde liksom ufarliggjort ‘nazi-aktige’ band, som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da.

    Så jeg så liksom bare på disse bandene som musikk.

    Og tenkte bare på det som musikk, og uten at det for meg, var noe politisk, ved disse bandene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil fra Abildsø, bare prata jeg med, mens vi passerte han da, nede ved Jernbanetorget der.

    Og jeg så vel ikke han Kjetil fra Abildsø igjen, på flere år, før han, (siste gang jeg så han), kjøpte godteri, to ganger, i kassa mi, da jeg jobba som medarbeider, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, i årene etter militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg klagde litt om jobben og sånn, til hu Ragnhild fra Stovner, i leiligheten hennes, (innemellom at vi hadde sex der da), husker jeg.

    Jeg klagde på at skatteåret var sånn lagt opp, at det var halv skatt i desember og ikke skatt i juli.

    (Noe sånt).

    Noe som gjorde det vanskelig for meg å få spart opp penger da, syntes jeg.

    Siden jeg gjerne ville spare det samme beløpet hver måned da.

    (Til videre studier da).

    Men jeg syntes at det var vanskelig å få noe system på sparinga mi da.

    Når skatten og sånn var forskjellig hver måned.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette her var nok like før jul da, i 1990, siden jeg hadde funnet ut det da, at det var halv skatt, i desember.

    Den neste gangen, som jeg besøkte hu Ragnhild.

    (På nyåret i 1991 var dette kanskje).

    Så sa hu det da, at hu ikke ville ha en type, som tenkte sånn som meg, når det gjaldt skatt og sparing og sånn da.

    (Som jeg nevnte ovenfor).

    Jeg var kanskje litt frustrert da, siden jeg jo hadde ‘driti meg ut’, og måtte gå på sosialen, de siste månedene, av det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Så jeg var kanskje litt nervøs, på grunn av økonomien min.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå på sosialen igjen, for å si det sånn.

    Det var flaut nok den første gangen, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det er mulig at hu Ragnhild ikke fikk med seg det da, at jeg var anspent, fordi at jeg skulle liksom spare da, til videre studier.

    Men ikke hadde fått spart opp så mye ennå, like før jul, i 1990.

    Så da var vel dette noe jeg gikk og tenkte på da, vil jeg nok tippe på.

    Også slapp det ut av meg, en gang jeg var på overnattingsbesøk, hos hu Ragnhild da.

    For vi lå vel sammen, en to-tre netter, (var det vel), fordelt på ukene etter at vi hadde møttes, på Radio 1 Club da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også lest i en avisartikkel eller ukeblad-artikkel om sex-tips.

    Og der stod det at damene likte det, hvis man liksom bevegde på pikken, inni fitta dems og sånn da.

    Så jeg prøvde å til det da.

    At jeg liksom brukte en sånn muskel, inni pikken, sånn at den liksom bevegde på seg, inne i fitta til hu Ragnhild da, mens vi hadde sex.

    Og da spurte hu hva jeg dreiv med, (husker jeg).

    Men jeg var kanskje litt i ørska, for jeg var ikke så vant til, å ha dame/elskerinne da.

    Så da jeg svarte ikke noe, husker jeg.

    Men jeg husker at hu Ragnhild liksom skulle ta igjen med samme mynt da.

    Også begynte hu å stramme fittemusklene sine rundt pikken min, sånn at det nesten gjorde vondt, husker jeg.

    For å liksom å ‘ta igjen’ da.

    Når jeg begynte med den her ‘penis-øvelsen’ min, som jeg hadde lest om i et eller annet blad, med sexrådgivningsspalte i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leligheten til Raghnild var forresten ganske gammeldags, og sånn.

    Den bar preg av, (må man vel si), at bestefaren hennes hadde bodd der, i mange år.

    Og at det var mange år siden den var pusset opp, da liksom.

    Hu pleide å ha en tusenlapp liggende, inne på kjøkkenet sitt, husker jeg.

    Men den lot jeg ligge i fred da, for å si det sånn.

    Men det var bare noe jeg la merke til, at hu liksom lot penger ligge åpent framme, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg besøkte hu Ragnhild, etter at vi hadde møttes i fylla, på Radio 1 Club.

    Så kjøpte jeg med noe julemarsipan, (eller noe), fra Narvesen-kiosken, ved Stovner T-banestasjon der, til henne.

    Det likte hu vel såvidt, (hvis jeg husker det riktig).

    Men det var jo ikke så fin gave da, (må jeg innrømme).

    Men jeg spurte hva hu likte, den neste gangen, som jeg var der, (eller noe).

    Og da sa hu det, at hu likte Campari vel.

    Så jeg gikk og kjøpte en flaske Campari til henne, på et eller annet Vinmonopol, som jeg skulle ta med opp til henne, den neste gangen, som jeg skulle besøke henne da.

    Den flaska ble liggende i en vinhylle, (var det vel), som Arne og Mette hadde i stua si da.

    Så jeg hadde nok kanskje fortalt om hu Ragnhild, til Arne og Mette da.

    Og hu Ragnhild babla en gang om en finne, som hu hadde møtt, i utlandet, eller noe sånt, vel.

    Og jeg husker det, at en gang, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe.

    Så sa Mette og Arne til meg, at hu Ragnhild hadde ringt og prata med dem.

    Og da passa det ikke likevel, at jeg dro å besøkte henne, på den neste avtalen vår da.

    (Når jeg egentlig skulle ha med den Campari-flaska, opp til henne).

    For han finnen skulle visst besøke henne da, (på feriebesøk fra Finland), sa Mette og Arne, at hu Ragnhild hadde sagt da.

    Og dette var vel før jeg skulle ut på byen, (eller noe sånt), tror jeg.

    (Kanskje med Magne Winnem, eller noe.

    Hvem vet).

    Så da sa jeg bare til Mette og Arne, at de kunne få den Campari-flaska da.

    (En flaske som kosta et par hundre kroner, (eller noe), på Polet vel).

    Før jeg gikk ut døra, (for å dra på julebord, eller noe sånt, kanskje).

    Siden jeg ble litt sur på hu Ragnhild, siden hu mer eller mindre slo opp sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Ragnhild, hu sa forresten en gang, da jeg lå over hos henne, at hu ikke hatt lyst på sex.

    Men så gikk jeg inn på kjøkkenet, for å finne meg et glass vann, eller noe.

    Og da ville hu ha sex likevel, husker jeg.

    Så hu Ragnhild, hu var nok rimelig sånn ‘kvinner er fra Venus’, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det julebordet, til OBS Triaden forresten, så var det skikkelig stil, (må man vel si).

    Dette julebordet, det var i hotellet, på Triaden der, sine lokaler vel.

    Og Assisterende Butikksjef Claus, hadde hyrt inn en strippedame, til Butikksjef John Ellingsen vel.

    (Hvis det ikke var til han disponenten, (som jeg ikke husker helt navnet på nå), det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle damene måtte gå rundt, med en slags mutter, eller noe, for å finne ut hvor den passet.

    Der skulle de sitte.

    Jeg husker at noen av gutta på gulvet klagde.

    Når ei ung og ganske fjong brunette, fra Rasta, ved navn Beate, fant ut at plassen hennes, var ved siden av meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ferskvareavdelingen, ved OBS Triaden, de hadde sitt eget julebord, tror jeg.

    Så de jobba som bartendere, osv., på OBS Triaden sitt julebord.

    Og rundt om på bordene, så stod det mange glass, fylt opp med gratis sigaretter, (husker jeg).

    Og alle drinker var gratis da, hele kvelden, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det mangla ingenting, på dette julebordet, tørr jeg nesten å påstå.

    En fra Høybråten, som hadde begynt på OBS Triaden, omtrent samtidig som meg, og som het Kenneth, (og som seinere fikk sparken, for underslag vel).

    Han, Beate og jeg, vi satt og prata, mens vi var rimelig pussa, husker jeg, på det her julebordet da.

    Og jeg gikk og henta drinker, for hu Beate og meg, husker jeg.

    Beate ville ha en drink som het Tom Collins, mener jeg.

    Og jeg gikk bort til en kar med mørk hockey-sveis, fra Ferskvareavdelingen, som var bartender vel.

    Og så ba jeg om ‘to Phil Collins’ da.

    Noe jeg nevnte for hu Beate og da.

    Og hu klagde på at jeg hadde en feminin latter, (eller noe), husker jeg.

    Noe jeg ikke hadde hørt før, husker jeg.

    Og jeg husker ikke helt hvordan det endte.

    Men hu Beate og meg, vi ble stående og kline, utafor en pub, på Triaden der.

    (En pub som ligger opp mot Hydro-Texaco bensinstasjonen, på Triaden der).

    Og så skjedde det, at hu Beate måtte på do.

    Og der ble hu en stund.

    Hu ble visst dårlig, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det ble slutt på klininga, skjønte jeg.

    (Etter å ha venta på hu utafor dassen der, en stund da, i fylla).

    Så dro en kollega ved navn Knut Hauge, (seinere kjent som mannen bak tegneserien ‘Mille’, i Pondus, (eller om det var i Rocky)), fra Vestlandet, med meg, i en bil, for å kjøre en tur, med noen andre folk, som jeg ikke husker hvem var.

    Jeg husker bare at jeg ble bilsjuk og måtte spy.

    På et jorde, et eller annet sted.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skjedde det vel ikke så mye mer spesielt, på dette julebordet.

    Men det ble litt flaut å jobbe i kassa, sammen med hu Beate, etter det her da, (husker jeg).

    Selv om jeg bare lot henne være i fred.

    Det var ikke sånn at jeg begynte å flørte med henne på jobb, eller noe.

    Selv om vi hadde klint, i fylla, utafor den puben, (eller hva det var igjen), utafor Triaden der, på julebordet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det her er min søster Pia og hennes tidligere venninne, Sølvi fra Larvik. (Pia helt til høyre)

    pia og sølvi

  • Min Bok 2 – Kapittel 49: Mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Da jeg jobba den helgen, for min tidligere stefar, Arne Thomassen, med noe sjaue-arbeid, hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990.

    Så var det her tre ‘Vestfold-gutta’, (som var i begynnelsen av 20-åra vel, litt ‘på’ Arne Thomassen, husker jeg.

    De prata om sex og sånn, litt med Arne Thomassen, husker jeg.

    Og jeg husker at Arne Thomassen svarte dem en gang, at ‘vent til dere har harva så mye som jeg har pløyd’, (eller noe).

    Og det ble også mer snakk om sex, og da svarte Arne Thomassen de her gutta, (husker jeg), at når han og Mette hadde sex, så behøvde han ikke å gjøre noen ting.

    Han bare lå på ryggen også ridde Mette han da.

    (Mener jeg bestemt å huske at det var, som han sa, til de her tre Vestfold-gutta da, som var mindre enn halvparten så gamle som han, og de var vel et par år eldre enn meg kanskje, hvis jeg skulle tippe, de her Vestfold-kara da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også litt sur, fordi jeg måtte være med, å jobbe, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så når Arne Thomassen og de her sjauera, begynte med noe vasking, (eller hva det var).

    (Var det kanskje).

    Så gikk jeg litt rundt aleine, og så der da.

    Og jeg fant noen garderobeskap, og sånn da.

    Og da var jeg fortsatt litt umoden kanskje, (siden jeg ble dratt med på det her kanskje).

    For jeg var jo liksom som en lærling, som ikke hadde noe peiling, på sjaue-arbeid, på den her jobben.

    Ihvertfall så gikk det en djevel i meg da, (eller hva man skal si).

    Så jeg bestemte meg for å tulle litt der da.

    Også tok jeg en melkekartong, (som lå der, en sånn som man pleide å få, på skolen, i Norge.

    Altså ikke en en-liters-kartong med melk, men en kartong på to-tre desiliter da).

    Også tok jeg den, og la inn i et garderobeskap der da.

    Og så låste jeg igjen det garderobeskapet, og tasta inn en kode, (eller hva det var).

    (Eller om jeg tulla med nøkkelen).

    Sånn at det skulle bli luktende sur melk der da, noen uker, etter at jeg var ferdig å jobbe der.

    Men hva som skjedde, og om det blei noe ‘stinkings’ der, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men dette var jo egentlig frihelgen min da.

    Og jeg hadde sikkert tenkt å gå ut på byen, eller finne på noe annet artig.

    Så jeg var nok litt irritert da, siden jeg ble tvunget med på den her sjaue-jobbinga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter, hu hadde også ei amerikansk venninne, som bodde i Trondheim, og som Mette Holter enten kalte for Vicky eller Victoria.

    Vicky, var virkelig en stor dame.

    Hu var vel på cirka 200 kilo vel, hvis jeg skulle tippe.

    Og hu hadde mørkt hår da.

    Når Vicky kom på besøk, så hadde hu med ‘cheese-cake’, (som jeg aldri hadde hørt om da), husker jeg.

    Og det måtte jeg vel smake på da, mener jeg å huske.

    Og Mette Holter hu fortalte da noe, som var rimelig spesielt da.

    Og det var at Vicky og Mette Holter, dem hadde vært hos mafia-familien Ancona, i USA, og gått med hot-pants osv., i gamle dager da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes vel kanskje det, (ihvertfall i ettertid), burde ha fortalt om det, at hu hadde vært gift med en mafia-kar, i USA.

    Før jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen.

    Og ikke etterpå.

    Men men.

    Men dette med at Vicky og Mette Holter, hadde bodd hos mafiaen i USA, (og Mette Holter hadde også tre barn, som alle var eldre enn meg, fra dette ‘mafia-ekteskapet’, nemlig Bjørn, Kirsten og Erik, som jeg for noen få år siden fant ut, at faktisk heter Ancona), det ble som noe veldig fjernt for meg.

    Det var ikke sånn at Lillyhammer gikk på TV, på den her tida, (rundt 1990).

    Og jeg hadde lest aviser, hver dag, (må jeg vel si), siden jeg flyttet til faren min på Berger, (fra mora mi i Larvik), som ni-åring.

    Men jeg hadde aldri hørt om at det fantes mafia i Norge.

    Og om Mette Holter er med i mafiaen selv, eller ikke.

    Det har jeg aldri hørt at noen har forklart om.

    Jeg ble kanskje litt satt ut, av å høre dette, at Mette Holter hadde vært ‘gift med mafiaen’.

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å spørre Mette Holter, om hu var i mafiaen selv, eller noe.

    Dette var vel heller noe som jeg kanskje fikk et lite støkk av da.

    Men dette var også en travel tid, hvor jeg jobba ganske mye, og jeg hang også mye med mine kamerater, ute i Skedsmo, nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, på den her tida.

    Så dette gikk vel nesten litt i glemmeboka, for meg.

    Men det var sånn, at jeg har hatt denne informasjonen sånn litt i bakhue da.

    Men det er mulig at jeg har fortalt om det til kamerater og sånn.

    Men jeg er jo fra en sånn ‘Tore på Sporet’-familie.

    Så jeg har ikke hatt så bra kontakt, med slekta mi, på hverken min mor eller far sin side, etter at jeg ble myndig, og flytta til Oslo, på slutten av 80-tallet.

    Så det har ikke vært sånn, at jeg liksom begynte å ringe rundt, til folk i slekta mi, og spre det her da, at Mette Holter hadde vært gift med en mafia-kar, borte i USA.

    Fordi jeg har liksom ikke visst hvem i slekta mi, som jeg kunne stole på, nok til å prate om sånt her da.

    Siden jeg er fra en sånn Tore på Sporet-familie da liksom.

    Så dette ble liksom som noe jeg måtte holde inne i meg, for meg.

    For å prøve å forklare mer om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette og Arne hadde dårlig råd, på den her tida.

    Det pleide å være sånn, at jeg kjøpte min egen mat, på OBS Triaden, og at Mette og Arne og Axel, hadde sin egen mat.

    Men en gang, så husker jeg det, at Mette Holter sin eldste sønn, Bjørn, kom på besøk, med to-tre unger vel, en søndag da, (var det vel).

    Og da hadde ikke Mette noe mat, å gi dem.

    Men på OBS Triaden, så var det sånn, at dem solgte noen billige grillpølser.

    Som kosta cirka ti kroner, for ti grillpølser.

    Og som jeg hadde liggende, i kjøleskapet der da.

    Etter å bare ha raska dem med meg, siden de var billige da.

    Og jeg kanskje hadde syntes at jeg måtte handle billig mat, siden jeg liksom skulle spare opp penger, til mitt neste år, på NHI da.

    Og da tok Mette Holter de grillpølsene mine, husker jeg.

    For hu sa det, at hu måtte ha noe mat, å gi til barnebarna sine.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg, siden jeg ikke fikk ha maten min i fred.

    Men jeg skjønte at Arne og Mette var fattige da, siden de ikke hadde noe mat i kjøleskapet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette gikk også litt den andre veien.

    Mette Holter hadde en rett, som hu ofte pleide å lage.

    Og som var billig da.

    Hu tok en halv kilo frossen kjøttdeig.

    (Som kosta drøye 20 kroner i matbutikkene, på den her tida).

    Også tok hu en boks hermetiske tomater.

    Også tok hu og kokte en halv pakke spagetti, (eller noe).

    Og da ble det såpass mye mat, (husker jeg).

    At jeg også kunne få en tallerken, av den her maten da, (husker jeg).

    Etter at Arne, Mette og Axel, hadde fått hver fått sin tallerken da.

    Og dette måltidet kosta jo da bare cirka 30 kroner.

    (For mat til fire personer da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at jeg hadde vært i militæret, (i noe som het Geværkompaniet, som var ganske tøft).

    Så kunne jeg spise en hel sånn middag, aleine selv.

    Selv om jeg da pleide å kjøpe fersk kjøttdeig, etterhvert, når jeg fikk litt bedre råd da.

    Og jeg brukte vel heller Toro sin pastasaus ‘Pasta de Napoli’, sammen med kjøttdeigen, enn at jeg brukte hermetiske tomater og spagetti da.

    Selv om jeg i den første tiden etter militæret, (da Pia og Glenn Hesler bodde sammen med meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), også kunne følge Mette Holter sin oppskrift da, på denne retten, hvis jeg hadde dårlig råd, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at Mette Holter, hu var nesten besatt av å finne ut, om kona til sin eldste sønn Bjørn, (ei blondinne vel), var prostituert, eller ikke.

    For hu kona til Bjørn da, hu hadde visst sagt en gang, hvordan været var ved Skøyen/Lysaker, eller noe.

    Enda hu ikke hadde hatt noen grunn, til å være akkurat der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da trodde Mette at hu kona til Bjørn hadde solgt seg da, og sitti på med en horekunde, (eller noe sånt), til borte ved Skøyen/Lysaker der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1990, så var jeg hos Arne og Mette der da.

    Pia var også der, (husker jeg), av en eller annen grunn.

    (For hu bodde jo egentlig hos bestemor Ågot, på Sand, på den her tida).

    Mette sin datter Kirsten var også der.

    Og hennes samboer Lars.

    Axel, han hadde fortalt meg det, at Lars, han var med i, (eller han hadde ihverfall vært med i), en Oslo-gjeng, som het Karihaugens Krigere.

    (Karihaugen lå noen steinkast fra Furuset da, rett over grensa til Lørenskog vel).

    Mette sa under julemiddagen, til Lars, at ‘Erik og Pia har gjort det bra’, (og mente vel da at Lars burde være mer som Pia og meg, eller noe vel).

    (Noe sånt).

    Og da svarte Lars, at ‘Erik og Pia har ikke gjort det bra’.

    (Noe sånt).

    Så dem begynte å krangle om Pia og meg da.

    Som ennå ikke var etablerte, noen av oss da.

    Så det her var jo som noe rimelig dumt da, må jeg vel si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Under denne julemiddagen, (mener jeg at det var), så sa også Mette, at faren til Lars, han jobba i en slags ledende stilling, ved Slottet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte at jeg også måtte si noe, under julemiddagen.

    Så jeg begynte å bable om noe jeg hadde lest om, i en avis vel.

    Siden det vel stod noe akevitt på bordet kanskje da.

    Og det var det at linje-akevitten, den ble tatt med på skip, rundt hele jorda, (eller ihvertfall til ekvator, og tilbake da).

    Men da hysja liksom Mette Holter på meg da.

    Hu ville liksom ikke at jeg skulle si noe høyt under julemiddagen da.

    Så jeg var liksom ikke så fin som de andre der da, (skjønte jeg da).

    Men Pia ble vel litt sur, mener jeg å huske, på Mette da, når jeg ikke fikk lov til å heve stemmen, for å liksom si noe artig, under julemiddagen da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten kjøpt et Stiga ishockey-spill, til Axel, den her jula, mener jeg å huske.

    Siden de spillene var på tilbud, på OBS Triaden da, før jul.

    (Og jeg jobba mye overtid der, i desember, siden det var så mye omsetning der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Mette Holter fortalte meg også det, en gang, det året, som jeg bodde hos henne og Arne Thomassen, i Høybråtenveien da.

    At en gang, så hadde hu og Arne Thomassen, vært på besøk, hos faren min og Haldis, i Havnehagen, på Bergeråsen.

    (En gang på 80-tallet da).

    Og så hadde visst jeg gått ned dit, (fra Leirfaret), for å hilse på Arne Thomassen osv., (siden han var min stefar, i Larvik, på 70-tallet da).

    Også hadde visst faren min sett meg, fra verandaen, til Haldis, mens jeg gikk ned Havnehagen der da.

    Og da hadde faren min sagt, (ifølge Mette Holter da), at ‘der kommer han jævelungen’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var jeg ikke sikker på det, husker jeg.

    Om jeg skulle tro på Mette Holter, eller ikke.

    For jeg hadde aldri hørt om noe lignende før, (fra noen andre).

    Om at faren min hadde kalt meg noe stygt.

    Så jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skulle tro om dette.

    Om det var sant, (dette som Mette Holter sa), at faren min hadde sagt dette stygge om meg da.

    Men men.

    Og dette har jeg ikke fått bekreftet, av noen andre seinere heller, at faren min pleide å prata sånn om meg da.

    (Når jeg ikke var tilstede da).

    Så det er bare Mette Holter som jeg har hørt det her fra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så om det var sant eller ikke.

    Det avhenger vel av om man kan stole på Mette Holter, eller ikke, da.

    Og så bra kjenner jeg vel ikke Mette Holter.

    At jeg veit om hu noen ganger pleier å juge, eller ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Min Bok 2 – Kapittel 47: Mer fra leiligheten til Arne og Mette

    I begynnelsen, da jeg bodde, hos Arne og Mette.

    Så skulle inngangsdøra stå åpen, (husker jeg at Mette sa).

    For vaskemaskinen, til de naboene, som hadde inngangsdør, rett ovenfor inngangsdøra, til Arne og Mette og dem, den virka ikke.

    Så nabokona, hu skulle gå inn og vaske klær noen ganger, på badet da, sa Mette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu nabokona hu fortalte meg også en gang, at hennes tenåringsdatter hadde blitt misbrukt seksuelt.

    Og hu hadde hørt rykter om, (fortalte hu), at jeg hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Og hu ville at jeg skulle fortelle om oppveksten min da.

    Men dette hadde jeg jo vært gjennom, med Cecilie Hyde, et år eller to tidligere.

    Da jeg bodde i Leirfaret.

    Og Pia og Cecilie Hyde flytta inn hos meg, i noen måneder.

    Så da sa jeg bare det samme, som Cecilie Hyde hadde sagt, på den tida.

    Da jeg spurte henne, om ikke hu også skulle fortelle om sin oppvekst.

    Så da sa jeg bare det, at jeg ikke hadde noe behov for å fortelle om oppveksten min.

    (Til nabokona og Mette Holter da, i stua til Arne og Mette der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nabokona, hu kom også en gang på døra, og fortalte det, til Arne og Mette, at nå hadde det vært innbrudd, i en av kjellerbodene.

    Så nå var det bare å sende skademelding, (eller hva det heter igjen), til forsikringsselskapet.

    Hvis de ønska seg noen ekstra ‘grunker’.

    Og Mette og Arne dikta opp da, og fant på at dem hadde blitt frastjålet en Kärcher høytrykksspyler, og slalomski, (eller hva det var igjen, alt sammen), for mange tusen kroner da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En fredag ettermiddag, da jeg kom hjem, fra jobb, på OBS Triaden, høsten 1990, (var det vel).

    (Dette var den samme helgen, som Sentrumsløpet ble arrangert, mener jeg å huske.

    Eller om det var et annet gateløp, i Oslo).

    Så ble jeg tvunget, (må jeg si), av Arne Thomassen, til å bli med å jobbe, hos Forsvarets Overkommando, med å tømme et lager der.

    Arne Thomassen var sjef, for tre unge karer, fra Tønsberg eller Sandefjord vel.

    Og de her jobba i et flyttefirma, (eller noe), da.

    Og dette var et hasteoppdrag.

    Så jeg måtte være med å jobbe.

    For ellers så frykta dem, at dem ikke ville rekke å bli ferdige, iløpet av helga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte jobbe som sjauer da, hele helga.

    Enda jeg hadde jobba full uke på OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var ikke taklampe, på rommet jeg leide, av Arne og Mette.

    Men på det lageret, til Forsvarets Overkommando, ved St. Olavs Plass der.

    (Ikke så langt unna SAS-hotellet).

    Så lå det mange taklamper, til å ha i kontorbygg da.

    Jeg spurte Arne Thomassen om jeg kunne ta en av de lampene.

    Og det sa han at jeg fikk lov til.

    Så vi la en sånn lampe i bilen da.

    Like etter så fant jeg en gammel tegning, som var rammet inn.

    Det var en tegning av noen brannkonstabler, ved brannstasjonen i Oslo/Christiania.

    Det var et utkast til en blå uniform, for dem, på 1800-tallet, eller noe.

    Glasset var litt knust.

    Så det var nok derfor, at den tegningen, hadde blitt plassert, på det ‘rote-lageret’ da.

    Jeg spurte om jeg kunne få den tegningen.

    Fordi den ligna på noen kart, som jeg hadde fått av mora mi og bestemor Ingeborg, omtrent på den samme tiden.

    Rammen var liksom i det samme stilen, som det kartet, som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg da.

    Det var et fransk kart, over Norge og Sverige.

    Og mora mi ga meg et Europa-kart.

    Og da jeg skulle sjekke verdien av det Europa-kartet, så hadde visst noen malt en farge, på hvert av landene, sa en kar på et antikvariat, i Ullevållsveien vel.

    Så det kartet var ikke verdt så mye da, sa han.

    Jeg lurte da på, om mora mi hadde malt på det gamle kartet.

    Jeg har jo også forresten sett på globuser osv., (for Ågot og Øivind hadde en, i et hjørne av spisestua si, i huset sitt, på Sand, som jeg noen ganger pleide å se litt på, som guttunge, på 70-tallet), og på de så er jo de forskjellige landene farget i forskjellige farger, (av en eller annen grunn).

    Så det her som han antikvaren sa, det virka som noe litt dumt kanskje, for meg da.

    (Eller som noe jeg undret meg over, ihvertfall).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var også sliten etter en lang uke, på OBS Triaden, og var ikke vant til å jobbe som sjauer.

    Å jobbe som sjauer, det betydde forresten, at man måtte bære masse ting, og kaste dem i en container da.

    Ihvertfall de tingene som Arne Thomassen mente at var skrot da.

    Mens andre ting, de skulle til et annet lager da, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, han gikk og prata med noen karer, på et kontor, hos Forsvarets Overkommando der.

    Og så ble jeg sikkerhetsklarert da.

    (Sa Thomassen ihvertfall).

    For Thomassen mente at man måtte være sikkerhetsklarert da, for å jobbe der.

    Og en av de unge karene, fra Vestfold, han sa også det til meg, (husker jeg), at jeg ikke skulle løpe og jobbe.

    Det var nok å gå og jobbe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For den her jobbinga, så fikk vi dobbel timelønn, eller noe.

    Så jeg fikk vel drøye 5000 i lønn, for den her helga vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble bare dratt med på det her.

    Det var ikke sånn, at jeg tagg meg til å være med, (eller noe).

    Neida, det var heller sånn, at Thomassen sa det, at jeg skulle/måtte være med.

    Så Arne Thomassen trodde kanskje at han var stefaren min ennå, (på den her tiden).

    Så jeg vil si det, at det funka dårlig, at jeg leide et rom av dem der.

    For dette ble jo som en dobbeltrolle.

    Ikke bare var Arne Thomassen min hybelvert, han var også min arbeidsleder.

    Så dette var jo som noe alvorlig tullball, vil jeg si.

    Og hvordan Arne Thomassen, (som tulla sånn), fikk lov til å jobbe, med å lede arbeidet, med å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando.

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    På lørdagen, (var det vel), mens vi jobba, med den her sjauinga, på Forsvarets Overkommando der.

    Så dro Arne Thomassen med meg, og de tre Vestfold-kara, til en restaurant, i en sidegate til Karl Johans gate der.

    Det var muligens ved Savoy der, eller noe.

    I Universitetsgata eller Rosenkrantzgate, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var også noe jeg ble tvunget med på da.

    Jeg ville vanligvis ikke ha brukt nesten to hundre kroner, (eller hva det var igjen), på en middag.

    (Jeg ville heller spist for kanskje halve prisen, på Burger King, eller noe da).

    Men Thomassen mente det, at når jeg tjente så mye penger, så måtte jeg unne meg, å spise på restaurant da.

    Så jeg prøvde å ikke klage, på den her ‘sløsinga’ da, (som jeg delvis tenkte på det her restaurantbesøket som da).

    Dette var vel en norsk restaurant, tror jeg.

    (Thomassen var jo fra Nord-Norge).

    Så det var mat som kjøttkaker med poteter og grønnsaker, som stod på menyen da.

    Jeg kjøpte vel kjøttkaker, eller noe sånt, da.

    Og han ene Vestfold-karen.

    Han begynte å klage.

    På at han ikke fikk nok grønnsaker, til middagen sin.

    Jeg var ikke så glad i kokte grønnsaker selv.

    (Bestemor Ågot pleide ofte å gi meg ferske grønnsaker, som raspede gulerøtter, eller paprikaskiver, for eksempel, og sånt var jeg litt mer glad i da.

    Men kokte grønnsaker, det var liksom ikke det helt store, for meg).

    Så da han Vestfold-karen, begynte å klage, på at det var for lite grønnsaker, til middagen hans.

    Så lot jeg han få grønnsakene mine da.

    Som lå ved siden av potetene, (var det vel), på tallerkenen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg redda også livet, til Arne Thomassen, (må jeg vel si), den her arbeidshelgen.

    Dette var vel på søndagen vel.

    Thomassen og jeg, vi måtte stå oppå lasset på på en truck.

    Som han ene Vestfold-karen, (han som var så glad i grønnsaker vel), kjørte.

    Han kjørte trucken ganske raskt, inne hos Forsvarets Overkommando der.

    Og det hang noen bjelker, (av metall eller betong vel), i taket der da.

    Og det så ikke Arne Thomassen, (husker jeg).

    Og han truckføreren, han bare kjørte på, i full fart da.

    Så jeg måtte begynne å banke hånda mi, oppå toppen av det krøllete hue, til Arne Thomassen da.

    For å få han til å skjønne det, at han måtte dukke da.

    Og han dukka akkurat i tide da.

    Og jeg måtte også dukke, husker jeg.

    Og det var vel omtrent nesten sånn, at jeg den bjelken i taket, sneia huet mitt, (husker jeg).

    For jeg fikk med meg det, at Thomassen rakk å dukke da, (husker jeg), før jeg selv også dukka da.

    Så det var nære på, (husker jeg), at enten Arne Thomassen, eller meg selv, fikk den bjelken i hue da.

    Og da hadde det nok vært vanskelig å blitt den samme personen igjen, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).

    Etter å eventuelt ha fått den bjelken i hue da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På søndag kveld, når vi endelig var ferdige, med all den her helge-jobbinga.

    Så ble jeg behandla litt som en maskot, (eller noe sånt vel), av de her Vestfold-karene da.

    Jeg var stuptrøtt, etter å ha jobba full arbeidsuke, hos OBS Triaden, og så etter å ha jobba 30 timer kanskje, for sjauefirmaet til Arne Thomassen, i frihelga mi da.

    (Mot min vilje, må jeg si).

    Så da de Vestfold-kara, fikk meg til å kjøre den trucken.

    (Enda jeg ikke hadde trucksertifikat).

    Inne i en gang, hos Forsvarets Overkommando der.

    Så krasja jeg inn i en dørkarm der da, husker jeg.

    Og det klagde Arne Thomassen på seinere, (husker jeg), at det hadde han måtte dekke, av egen lomme da.

    (Noe jeg syntes at hørtes rart ut, siden vi jobba for et firma der da).

    Og Arne Thomassen, han gikk jo sammen med oss der.

    Og han var jo arbeidsleder.

    Og jeg hadde jo ikke trucksertifikat engang.

    Og jeg kjente jo ikke de her Vestfold-kara, (som var eldre enn meg), fra før.

    Og jeg var jo veldig trøtt da.

    Så dette at jeg kjørte den trucken, (som en slags maskott da), dette viste at jeg egentlig var litt kua der, som nybegynner da, i sjauer-yrket, vil jeg si.

    Men Thomassen sa aldri det til meg, at han måtte betale for den dørkarmen.

    Men jeg mener at jeg overhørte at han snakka om det, til Svein Martinsen, (eller noe), en gang da.

    I stua til Arne og Mette der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg visste ikke helt hva jeg skulle bruke den her ekstra lønninga, fra det sjauer-firmaet, til.

    Da jeg fikk de pengene.

    Men mens jeg hadde jobba for Hageselskapet vel.

    Så hadde jeg sett litt på en rød-lilla høst/vinter-jakke, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på, da jeg bodde på Abildsø.

    Og den jakka var også i grønt, men jeg bestemte meg for den rød-lilla da.

    (Av en eller annen grunn.

    Dette var like etter 80-tallet.

    Og moten var vel litt forskjellig, enn den som er nå for tiden.

    Jeg hadde jo gått med litt sossete klær, da jeg gikk på Handel og Kontor, på Sande Videregående og Gjerdes Videregående, noen år før det her.

    Og den jakka så ganske voksen/forretningsmann-aktig ut da kanskje.

    Og samtidig litt sossete ut vel).

    Og den jakka, den kosta 3-4000 kroner da.

    Men jeg kjøpte den da.

    For jeg trengte vel en ny jakke da.

    Og da hendte det, husker jeg.

    At Arne Thomassen, (og Mette Holter), prata om, (husker jeg), at de syntes at den nye jakka mi, var fin da.

    Og det hendte vel at Arne Thomassen også lånte den jakka.

    En gang i blant, mener jeg.

    (Noe som gjorde meg litt smigret da, (for å være ærlig).

    For jeg var jo fra Bergeråsen, som lå ute på landet, må man vel si.

    Så jeg hadde jo ikke så god peiling på klær da, som folk som bodde i Oslo, vel ofte hadde).

    Og det var både do og bad, i den leiligheten, til Arne og Mette.

    Og Arne Thomassen, han brukte do-en til å barbere seg, osv.

    Og der lå alle barbersakene hans, (og sånn), i en ganske stilig toalettmappe da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så han var liksom som en sånn velkledd type, og ikke som en kar fra landet, (må man vel si), han Arne Thomassen da.

    Han pleide ofte å gå i tweed-dress, på travbanen, på 70-tallet, (for eksempel), husker jeg.

    Så han kledde seg vel som en forretningsmann, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne og Mette, de hadde forresten ikke nøkler stående, på innsida, av dørene, til badet eller do-en.

    Så en morgen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden da.

    Så gikk jeg inn på badet, for å stelle sveisen og sånn.

    (Som jeg pleide å gjøre, før jeg dro på jobben.

    Som var å sitte i kassa, på Matland/OBS Triaden der).

    Og akkurat da jeg gikk inn på badet.

    Så reiste Mette Holter seg opp fra doen.

    Sånn at hu stod med rumpa si, (og hele ‘indrefileten’ da, hadde jeg nær sagt), rett i trynet på meg da, når jeg gikk inn døra der.

    Mens hu hylte vel, (eller noe).

    Så jeg lukka igjen badedøra da, fort som fanken.

    (For å si det sånn).

    Også gikk jeg inn på doen vel, (eller noe).

    Og stelte meg litt der kanskje.

    Før jeg hasta videre til bussen da, for å komme meg på jobb, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, like etter det her, så sa Mette Holter til meg, (husker jeg), en gang i leiligheten sin der.

    At, ‘Så du rumpa mi, du da’.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor dem ikke låste dørene der, når dem var på badet, eller på do, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Vestfold-kara, som jeg jobba sammen med, (under ledelse av Arne Thomassen da), med den sjaue-jobbinga, hos Forsvarets Overkommando.

    De var litt sex-fikserte, forresten, sånn som jeg husker det.

    Da vi hadde vært på den restauranten der, i den sidegata, til Karl Johan der, og spist, på den lørdagen vi jobba, (var det vel).

    Så så vi ei dame, med en bikkje, men tynne bein, (var det vel).

    ‘Det er en sånn fittesleiker-bikkje’, smalt det fra han ene Tønsberg/Sandefjord-gutten da.

    Til han andre da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens han som var så glad i grønnsaker.

    (Var det vel).

    Han betrodde seg til meg, en gang, i løpet av den her helga da.

    Om at det å ha dame.

    (Som han fikk sex av da da).

    Det blei som ‘narkotika’, mente han.

    At han måtte ha det da.

    Så han klagde litt på det her da, på at han ble avhengig, av dama si, som han fikk sex av da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg bodde hos Arne og Mette, (og Axel), på Furuset der.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Norsk presse vil ikke publisere bilder fra Utøya. Jeg selv synes det er greit å se dette, for å skjønne hva som skjedde, så jeg linker til en blogg

    et av bildene fra utøya

    http://larsdareberg.blogspot.com/2012/01/nominerad-niclas-hammarstrom.html

    PS.

    Jeg har forresten selv vært invitert på en lignende leir av Utøya.

    Det var på den tiden, da min tidligere kamerat, Magne Winnem, dro meg med på møter i Oslo Unge Høyre, i Høires Hus, i Stortingsgata, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

    Jeg var bare på et par møter der, (var det vel).

    Og dette var på begynnelsen av sommeren 1991 vel.

    Unge Høyre, (eller om det bare var Oslo Unge Høyre), skulle på en leir, på en øy, i Oslofjorden.

    Magne Winnem og jeg, vi takket nei takk.

    For vi hadde allerede avtalt ferietur, til Gøteborg.

    (Noe som var min ide, etter at de ‘vanlige’ sommerferieturene mine, til Brighton, hadde begynt å ta av litt vel mye, sommeren før.

    Så jeg tenkte at jeg skulle prøve å få litt forandring, på sommerferierutinen.

    Så jeg fikk med meg Magne Winnem og tre andre tidligere kamerater, (nemlig Øystein Andersen, Glenn Hesler og Kjetil Holshagen), på en bil og teltferie, til Gøteborg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at min søster Pia, (som jeg seinere har kuttet ut), fikk meg til å lese en bok, som het ‘Fluenes Herre’, (studieåret 1989/90 vel), om problemer på en øy, at jeg ikke syntes at det var noe fristende, å dra på Høyre sin ‘versjon’, av Utøya da.

    Og jeg må si det, at jeg synes det, at bildet ovenfor.

    Det viser hvor umyndiggjort, som man liksom blir, som privatperson, på disse politiske leirene.

    Som vel kanskje kan sammenlignes med ‘Halleluja-leire’ eller leirskole.

    Er det for å indoktrinere medlemmene sine, at man har slike leire?

    Jeg håper dette nå vil tilhøre fortiden i Norge, at man har slike leire.

    Jens Stoltenberg hadde visst ligget med tolv damer, på en Utøya-leir, en gang, da han var ungdom.

    (Ifølge Baksiden.net).

    Hvor frivillig var dette for disse tolv damene, kan man kanskje lure på, når man ser hvor sårbare og umyndiggjorte, som enkeltindividene blir på en sånn politisk leirøy.

    Bare noe jeg tenkte på, i forbindelse med dette.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    ikke første gang utøya

    http://www.baksiden.net/AUF.htm

  • Han her skal visst lage en oppfølger som heter Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus, Pia er fra Merkur. (Siden søstera mi er vanskelig å forstå)

    oppfølger

    http://www.vg.no/rampelys/artikkel.php?artid=10043208

  • Min Bok 2 – Kapittel 39: Furuset

    Høsten 1990, så kom jeg meg endelig inn til Oslo igjen.

    (Etter en lang sommerferie, hvor jeg hadde bodd her og der, i inn og utland, hos slektninger osv., da).

    Jeg flytta så inn hos Axel og dem, i Høybråtenveien 23D, (var det vel), på Furuset.

    Jeg kan forklare litt om hvordan det ble avtalt, at jeg skulle leie et rom, av Axel og dem, på Furuset.

    En gang, som jeg var på besøk hos dem, våren 1990.

    Så nevnte Axel sin stemor, Mette Holter, at det hadde vært snakk om, at min søster Pia, skulle bo på det gamle rommet til Mettes datter Kirsten Ancona, (som stod tomt), og hjelpe Arne og Mette, med å passe på Axel.

    Dette var etter at jeg hadde avtalt, med sosialkontoret på Ryen, at jeg skulle ta meg et friår, og spare opp penger, til det andre året på NHI, fra høsten 1990.

    Så jeg ble litt interessert da, når jeg hørte det, at Pia ikke skulle være med på den avtalen likevel.

    Og at de derfor hadde et rom som stod tomt der da.

    For Arne Thomassen hadde nettopp gått konkurs, og Arne og Mette hadde dårlig råd da, siden Arne hadde vært gjennom gjeldsforhandlinger, og mye av trygda hans gikk til kreditorer vel.

    Så jeg fortalte det da, at jeg trengte et rimelig sted å bo, det neste skoleåret, siden jeg skulle spare opp penger, til andreåret, på NHI da.

    Så jeg foreslo det, at hvis ikke Pia skulle bo på det rommet, så kunne jeg eventuelt kanskje leie det, for 1000 kroner måneden da.

    Og jeg kunne også hjelpe til litt, med å se etter Axel, (men ikke på heltid, sånn som det vel var snakk om, at Pia skulle gjøre).

    Siden leia var såpass billig da.

    Og Axel var halvbroren min da.

    Jeg kunne prøve ihvertfall, (mener jeg at jeg sa).

    (Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg bodde hos Axel og dem, så gikk jeg til Arbeidsformidlingen, på Schous plass der, på Grunerløkka.

    For å registrere meg som arbeidsledig da.

    Men alle oss tre, (Mette, Arne og jeg), hadde dårlig råd.

    Og det tok noen uker, før jeg fikk min første arbeidsledighetstrygd vel.

    Så jeg sendte i mellomtiden et brev, til sosialkontoret på Ryen.

    (Etter å ha snakka med Arne Thomassen om han syntes at det var en god ide.

    Noe han syntes at det var, husker jeg.

    Siden ingen av oss hadde noen penger nesten).

    For jeg forklarte det, (i det brevet, til Ryen Sosialkontor), at jeg hadde registrert meg arbeidsledig, (som avtalt med dem, våren før), men at det tok litt tid, før jeg fikk arbeidsledighetstrygd da.

    Så jeg lurte på om jeg kunne få litt sosialstøtte til da, i de dagene/ukene, før den trygden, fra Arbeidsformidlinga, dukka opp på kontoen min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så fikk jeg en sjekk, på tusen kroner, (var det vel), i posten, fra Ryen Sosialkontor, (etter noen dager da), husker jeg.

    Sånn at jeg ihvertfall hadde noen penger, fram til jeg begynte å få arbeidsledighetstrygd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg hadde litt penger hele denne sommeren og høsten da.

    Fordi jeg fikk vel cirka 6000 av Ryen Sosialkontor, i slutten av juni, (eller noe sånt).

    Og jeg hadde jo depositumet, på 2500, hos familien Jorås.

    Og så solgte jeg vannsenga mi, for tusen kroner, til tremenningen min Øystein Andersen da.

    Og jeg slapp jo å betale husleie, når jeg bodde hos slektninger, osv., sommeren 1990 da.

    Så de cirka 6000 kronene, (fra sosialkontoret på Ryen), de holdt hele sommerferien da, for å si det sånn.

    Jeg fikk jo oftest middag også, når jeg bodde hos bestemor Ågot, bestemor Ingeborg, og onkel Runar og dem i Son.

    Så jeg hadde litt penger til diskoteker, røyk og hamburgere, osv., denne sommeren da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de første gangene, som jeg var nede på Arbeidsformidlingen på Nedre Grunerløkka der.

    Så ble jeg huket tak i, av en dame der.

    Siden jeg var under 23 år, (eller noe), og var arbeidsledig da.

    Så hadde de egne praksisplasser, (for ungdommer), som de ville sette meg på.

    Jeg fikk se på et ark, som hu dama, (med mørkt, ganske langt hår vel), hadde, inne på kontoret sitt det da.

    Jeg la merke til at det stod Det Norske Hageselskap, på en av jobbene, som hu hadde på det arket sitt da.

    Dette var kontorjobber.

    For de kunne ikke godkjenne det året jeg hadde gått på NHI, som noe utdannelse, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så jeg kunne bare ha kontorjobber da, mente de.

    (Enda jeg hadde jo gått på datalinja, på det siste året på handel og kontor og.

    Og også gått et år på markedsføringslinja).

    Men jeg syntes at Det Norske Hageselskap, hørtes ut som et sivilisert sted å jobbe på da.

    Og bestefar Johannes hadde jo hatt en så fin hage, utafor det store huset sitt, som han hadde kjøpt, i Blombakken, i Nevlunghavn, på midten av 70-tallet.

    (Den hagen var så fin, at Aftenposten og Tønsbergs Blad og/eller Østlands-Posten osv., (var det vel), pleide å skrive om den, noen ganger).

    Så det var kanskje derfor jeg syntes at det hørtes artig ut, å jobbe for Hageselskapet da.

    Hu dama hos Arbeidsformidlingen, sa at den jobben bare ble betalt, med cirka 4000 i måneden.

    Men jeg så jo bare på dette som en midlertidig jobb.

    Siden jeg jo egentlig hadde utdannelse innen data, og praksis fra butikk.

    Så at jeg skulle ha en kontorjobb, det var jo litt som noe tøys egentlig.

    Men jeg var ikke så vant med Arbeidsformidlingen, og ble bare litt tulla med der vel egentlig.

    Må jeg vel si, når jeg tenker tilbake på dette.

    For dette var vel en praksisplass-jobb, som Kontorassistent, for Norsk Hagetidend.

    Som jeg bare liksom ble satt på da, (uten å ha uttrykt noe ønske om å få en praksisplass), fra Arbeidsformidlingen da.

    Mens jeg søkte på ‘vanlige’ jobber, som jeg fant i Aftenposten og sånn da, ved siden av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk bort til Hageselskapet sin bygning, på Grønland.

    (Ikke så langt unna der Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea hadde bodd, like før, i Vahls gate der da).

    Og jeg hadde et jobbintervju, med Norsk Hagetidend sin redaktør Knut Lønø der.

    Som fortalte at de trengte en person der, i noen uker/måneder, siden ei kontordame der var syk vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg viste vitnemålene mine, fra Handel og Kontor, til Knut Lønø da.

    Og tilbydde meg vel, å gå til Arbeidsformidlingen, for å levere et eller annet skjema, som skulle leveres da.

    Sånn at papirarbeidet, i forbindelse med at jeg skulle begynne å jobbe der, gikk unna litt raskere da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, i denne praksisplass-jobben, som jeg hadde hos Det Norske Hageselskap.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Grunnen til at jeg gikk på Arbeidsformidlingen, på Schous plass/Nedre Grunerløkka der.

    Det var vel fordi at jeg fortsatt stod med Folkeregister-adresse, på Abildsø vel.

    Jeg fikk vel ikke ordna med å bytte adresse hos Folkeregisteret, på mange måneder, mener jeg å huske.

    Det tok vel en faktisk en ganske god stund for meg, å få ordna med dette, (mener jeg å huske).

    For dette var ikke noe jeg var vant med, å sende sånne skjema til Folkeregisteret, når jeg flytta da.

    Og jeg hadde også nesten nok med å få nok penger til mat og husleie, osv., på den her tida.

    Så sånne skjema, til Folkeregisteret og sånn, det tenkte jeg kanskje ikke så mye på.

    Men jeg må vel ha sagt på Arbeidsformidlingen der, at jeg bodde på Furuset, (vil jeg vel ihvertfall tippe på).

    Så det var kanskje sånn, at man skulle gå på Arbeidsformidlingen, i Sentrum, enda man bodde i Furuset-området der, i 1990.

    Og at dette kanskje har blitt forrandret på, seinere.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    For sånne ting ble vel forandret på ganske ofte, (som en regel vel nesten nærmest), i Norge vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Det at det hadde vært snakk om, at søstera mi Pia, skulle bo gratis hos Arne og Mette og dem.

    For å hjelpe dem, med å passe på Axel.

    Det var nytt for meg, da jeg hørte om dette, av Arne og Mette, våren 1990.

    Det at det hadde vært snakk om dette, det er noe som søstera mi Pia, aldri har sagt noe om til meg.

    Så det er mulig at dette bare var noe som Mette Holter og Arne Thomassen fant på og.

    (For alt hva jeg vet.

    Selv om det vel isåfall kanskje høres litt rart ut).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Min Bok 2 – Kapittel 38: Mer fra Stavern

    Ove hadde også funnet en dress, borte hos Ågot på Sand, denne sommeren, som var veldig sånn ‘dandy’ eller jålete da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som en av fedrene våre eller onkel Håkon, hadde brukt, sikkert på byen i Oslo, (eller noe), på 60-tallet da.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos bestemor Ingeborg, i Stavern, denne sommeren.

    Så skulle vi gå på tur, ute i Nevlunghavn, en dag.

    Jeg husker ikke hvem som kjørte oss ut dit igjen.

    Så man kan kanskje lure på hvem det var.

    (Det var kanskje onkel Martin?).

    Men vi gikk ihvertfall i flere timer, ut mot Oddane Fort der, (mener jeg at det var), fra Oddane Sand der, (hvor maleren Odd Nerdrum, har ‘heimen’ sin vel, mener jeg at mora mi, Karen Ribsskog, sa en gang, seinere på 90-tallet, eller noe).

    Jeg husker det, at det var et veldig åpent landskap der, hvor vi gikk.

    Bestående av fjell, med noen forblåste busker og sånn på da.

    Så da vi endelig kom litt vekk fra fjellet der liksom.

    (Eller raet, eller hva det kan ha vært igjen).

    Så måtte jeg pisse, husker jeg.

    Og de to 11-12 år gamle jentene, Rahel og Sophia, de var jo med, på denne turen.

    Så jeg prøvde å kjappe meg litt da.

    På veien tilbake til Nevlunghavn igjen.

    Og gikk raskt over en liten bro som gikk over en bekk der, husker jeg.

    For å pisse, i noe ganske høyt siv/gress, på den andre siden av den broen da.

    Og mens jeg pissa der, (en del meter foran de andre i følget da).

    Så hørte jeg plutselig en frese-lyd.

    Og det var en huggorm, som snodde seg rimelig raskt avgårde, fra like ved der jeg stod og pissa, og i retning av Nevlunghavn da.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

    For den ormen bevegde seg rimelig raskt, husker jeg.

    Og jeg hadde vel ikke akkurat gummistøvler på meg heller.

    Men sikkert joggesko, eller noe.

    Så det var bare flaks, at jeg ikke ble hugget, av den huggormen, (som jeg så på bare cirka en meters avstand, på det nærmeste vel, der den ålte seg avgårde, i gresset, i retning vekk fra meg, mens den freste da).

    Så det er vel den eneste gangen, som jeg har sett en voksen huggorm, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Frode Kølner, (og en kamerat av han), ved et supermarked, som lå like ved havna, (og en minigolfbane og et tivoli), nede i Stavern Sentrum der.

    Kølner gjorde et poeng av jakka mi.

    (Som jeg hadde kjøpt på Kapp Ahl, på Oslo City, noen måneder før det her da).

    Og spurte om jeg hadde fått meg bomber-jakke, (eller noe sånt).

    Og så sa han det, at han også kunne få seg en sånn jakke.

    (På en nesten truende måte vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kølner, kameraten og jeg, vi var også ute langs strendene der, ute ved hytta til Kølner og dem, i Brunlanes da.

    (Ikke langt fra Lydhus-stranda der, osv).

    For å møte ei dame, som kameraten til Kølner kjente da.

    Kølner hadde gjort det rimelig bra, i Larvik.

    Jeg husker ikke hvordan skole han gikk på.

    Men disse to kara, de hadde begge sommer/ekstra-jobb, med å kjøre brød, fra et bakeri, i Larvik, og inn til Sandefjord da.

    ‘Vi kjører mårrabrø’, svarte Kølner.

    Da jeg spurte hva de jobba med.

    Husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kølner hadde også blitt formann, i Larvik Unge Høyre, husker jeg.

    Og jeg fortalte at jeg var litt forarget, over den valgordningen, som var i Norge.

    At folk i Nord-Norge fikk flere representanter pr. stemme, enn i Sør-Norge da.

    Jeg mente at dette ikke var demokratisk da, husker jeg, at jeg sa til Kølner da.

    Så jeg hang meg kanskje litt mye opp i sånne ting, på den her tida da.

    Som ung voksen da.

    (Ting som jeg syntes at virka urettferdige da, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle leite etter hu brunette-venninna, til han kameraten til Kølner, langs strendene, ute i Brunlanes der da.

    Og vi fant ei ung brunette, husker jeg, som lå og sov toppløs da, (med rumpa stikkende ut vel), og som var veldig slank og smekker da.

    Og som kameraten til Kølner lurte på om var venninna si da.

    Men det var det ikke da.

    Hu venninna hans var ikke så værst hu heller.

    Men hu var ikke akkurat like smekker, som hu bade-nymfa, som vi hadde sett litt på, der hu lå og sov, i bare en liten bikinitruse, på den lange strand-strekningen, i Brunlanes der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg svømte ut, til en flytebrygge, hvor han kameraten til Kølner, og dama hans, lå og prata da.

    (Bare for ikke virke for kjedelig kanskje).

    Også svømte jeg tilbake igjen da, til land, hvor Kølner vel var hele tida da.

    Så da hadde jeg visst med meg badeshorts.

    Så jeg hadde kanskje finni en badeshorts, inne i Oslo, etter at Ove og jeg, hadde vært på stranda, på Sand der, helt i begynnelsen av denne ferien da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et tivoli, i Stavern, denne sommeren da.

    Hvor jeg ofte pleide å gå, fordi jeg kjeda meg.

    Brighton-ferien hadde vel vært såpass tøff og stressende.

    Og jeg hadde vært i Stavern, i 3-4 somre tidligere vel.

    Så det var lite som vekte meg opp i Stavern, denne sommeren, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel planer om å gå ut på byen, i Larvik, noe jeg fortalte til Kølner om da.

    Men da sa Kølner det, at jeg ikke kunne gå ut i Larvik, (av en eller annen grunn, som han ikke fortalte om), men kun i Stavern da.

    (Noe som vel var litt spesielt å si vel.

    Jeg hadde jo til og bodd i Larvik, en del år, på 70-tallet.

    Så dette som Kølner sa, om at jeg ikke kunne gå ut i Larvik.

    Det var noe som nesten gjorde at jeg fikk bakoversveis da.

    Noe sånt).

    Og Stavern var et litt kjedelig sted, syntes jeg, ihvertfall denne sommeren, etter å ha bodd inne i Oslo, i et års tid da.

    Omtrent det eneste stedet, som det var litt liv på, det var det samme diskoteket, hvor Pia hadde møtt han kavaleren sin, som hu hadde fått herpes-sår på leppene av da, to-tre år tidligere da.

    Og der kjente jeg jo ingen som gikk.

    Så jeg ble bare stående i et hjørne der da, og kjede meg, husker jeg.

    En gang, mens jeg stod der, og kjeda meg.

    (På diskoteket, ved marinaen, i Stavern der altså).

    Så kom det en ganske kraftig kar bort til meg, og sa noe sånt som at, ‘er det her det foregår?’.

    Så etter det, så gikk jeg ikke så mye på det diskoteket igjen, akkurat.

    Jeg husker jeg at såvidt prata med noen damer, utafor det diskoteket der.

    Som sa at de likte jente-bandet Four Non Blondes vel, (eller noe).

    Og jeg sa at den ‘Velvet’-sangen deres, (eller hva den het), var litt kjedelig da.

    Men det var ikke de enige i da.

    Jeg møtte også noen frikedamer, denne sommeren.

    (Hvis det ikke var sommeren før da).

    De fortalte at de ikke likte synth-ere, for de var så nøye med at hvert hårstrå var perfekt stylet, osv.

    Og hu jeg prata med av dem, sa at hu likte Jokke og Valentinerne, osv.

    Og jeg sa det, at det fantes en sånn frike-gjeng, i Drammen og, som pleide å henge på Cafe Lyche der da.

    Så dette var kanskje noe som skjedde sommeren 1989, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg gikk ut litt i Drammen, på den her tida vel.

    Og da hadde Christell sin storebror, Viggo Snoghøj, (bodybuilderen, som er kjent som Viggo Snowhill, i USA).

    Han hadde fått jobb, som dørvakt, på et diskotek, i Gågata, i Drammen.

    Men der følte jeg meg ikke så hjemme, husker jeg.

    Når DJ-en spilte en bestemt sang, av Frankie Goes to Hollywood.

    Så¨begynte alle inne på det diskoteket, å synge den sangen høyt, i kor, husker jeg.

    Så da følte jeg meg litt utafor, husker jeg.

    Og de hadde vel også fått en pakistaner, (hvis jeg husker det riktig), med i den Lyche/Depeche-gjengen, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Som jeg ikke kjente da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok kjøpt meg en Boss-deo, på Fornebu, (eller noe), da jeg dro til Brighton, tidligere denne sommeren.

    For jeg husker det, at Rahel og Sophia, de klagde på det, at jeg brukte for mye Boss-deo da.

    Jeg spurte om jeg lukta vondt.

    Men de sa bare at jeg lukta for sterkt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, denne sommeren, (eller om det var sommeren før).

    Så måtte jeg ligge på sofaen, hos bestemor Ingeborg der, i Stavern, husker jeg.

    (Kanskje fordi at Martin var på besøk, eller noe).

    Og en morgen, da jeg våknet.

    Så var det sånn, at flere av Staverns kjøpmenn, fra nede ved havneområdet der vel.

    (Som enten solgte eller gikk med Marin Alpin-moteklær vel).

    De satt plutselig i stua, til bestemor Ingeborg, en morgen, når jeg våkna opp, på sofaen hennes.

    Så det var en rimelig spesiell opplevelse, må jeg si.

    At det liksom skulle være et møte, i det rommet, hvor jeg lå og sov.

    Og at bestemor Ingeborg ikke hadde vekt meg, før disse forretningsfolka, (som de fleste av var en del år eldre enn meg vel, og som jeg ikke visste hvem var), dukka opp i stua hennes der da.

    Så man måtte liksom undre seg litt over bestemor Ingeborg noen ganger, syntes jeg.

    Hun var ikke alltid så lett å forstå seg på, må jeg vel si.

    Men nå hadde det jo begynt, å bli en tradisjon, at jeg dro på besøk til henne, (enten sammen med Pia, eller alene), i sommerferiene, fra begynnelsen/midten av 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia var med til Stavern.

    (En av somrene før det her da.

    En gang når mora mi også var på besøk hos Ingeborg i Stavern, husker jeg).

    Så husker jeg det, at Pia prata om at fargen Staverns-gul, som mange gamle trehus, i Stavern, var malt i, var en så fin farge da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun pleide noen av de somrene, som jeg var på besøk hos henne, å anbefale meg noe lesestoff.

    (Det var vel somrene to-tre år før det her vel).

    En sommer, så anbefalte hun meg å lese novellen ‘Døden i Venedig’, i en novelle-samling-bok, husker jeg.

    Jeg begynte da, å lese den første novellen i boken.

    Men det var feil da, mente bestemor Ingeborg.

    Jeg burde bare lese den beste novellen, mente hun.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen sommer, så fant bestemor Ingeborg fram Snorres Kongesagaer, (muligens på nynorsk, eller samnorsk, eller noe sånt), som jeg syntes at var en ganske interessant bok å lese da.

    (Og som jeg jo hadde hørt om, på skolen, osv., men ikke lest noe i tidligere da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For å ta med litt mer om Ove og dem, (som jeg kom på, nå etter at jeg skrev om besøket hos dem, i Son, i et av de forrige kapittelene).

    Så sa Ove en gang, (husker jeg), at han hadde tatt noen slags spesielle vitaminpiller, for å få skinnende hår og negler.

    Men at han hadde slutta med det igjen da.

    (Dette sa han en gang på midten eller slutten av 80-tallet vel).

    Så Inger og Runar, (foreldrene til Ove), og dem, de var kanskje litt ‘New Age’ da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Inger fortalte meg også det en gang.

    (Etter at jeg hadde fortalt det vel, at jeg ikke var så glad i melk da.

    Som jeg har forklart mer om grunnen for, i Min Bok da).

    At de heller ikke drakk så mye melk, hjemme hos dem, i Son da.

    Melk var visst ikke så sunt heller, mente Inger, (av en eller annen grunn da).

    Men de spiste kalktabletter da, husker jeg, at Inger sa.

    Hu sa det, (husker jeg), at hvis man husket på å spise kalktabletter, så behøvde man ikke å drikke så mye melk da.

    Noe jeg husket seinere, da jeg bodde i Oslo.

    (I tiden etter militæret vel).

    Og da hendte det, at jeg kjøpte enten kalktabletter, eller benmeltabletter da, (som var billigere), på apoteket, på Jernbanetorget, i Oslo, da.

    For å få i meg nok kalk, siden jeg ikke drakk så mye melk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var i militæret, på rundt den samme tida som meg vel.

    Og han var MP, (altså militærpoliti), husker jeg.

    Jeg vet ikke hvorfor han ble det, som hadde røyka marijuana i Amerika og kræsja bilen til mora si, i fylla, osv.

    Men Ove hadde tidligere fortalt meg det, at han ville bli politi da.

    Noe jeg ikke syntes at hørtes så kult ut liksom.

    At en fetter av meg skulle bli politi.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes et lensmannskontor, engang.

    Så det å se for meg Ove som politi, det gjorde meg litt stressa, må jeg innrømme.

    Og jeg syntes ikke at det var noen koselig tanke da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg bodde på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.

    (I en hybelleilighet, som jeg leide av Rimi).

    Så husker jeg at Ove kjefta på meg, fordi jeg hadde tatt over en film, som het Judge Dredd.

    ‘Det likte jeg ikke’, sa Ove da, (husker jeg), når han så det.

    Så Ove var jo en veldig uhøflig fyr, som trodde han kunne være så nedlatende og sjefete, mot en Rimi-leder og Heimevernsmann da.

    Men jeg møtte ikke Ove så ofte, som en gang i året, engang.

    Så selv om han ofte satt meg ut, når jeg møtte han.

    Så ble jeg liksom aldri ordentlig kjent med han igjen, (som voksen), heller.

    Så jeg fikk aldri noen ordentlig anledning, til å ta opp denne uhøflige tonen hans da.

    For den var ulik noen annen tone, (må jeg vel nesten si), som andre folk brukte mot meg da.

    Så det ble jo som noe hinsides nesten, (når Ove begynte med de her uhøflige greiene, som jeg nok mye glemte fra gang til gang da, når jeg møtte han igjen, siden det kanskje skjedde mye ellers, på jobben og på fritiden, i livet mitt da.

    Og jeg ikke møtte Ove så ofte da.

    Og jeg hadde jo kutta ut faren min, så jeg var litt ambivalent, til dette, å møte Ove.

    Siden han jo var en del av min fars slekt/familie, for å si det sånn.

    Så derfor ble det mer som noe plikt, de gangene, som jeg hadde noe med Ove å gjøre.

    Og jeg beit kanskje bare tenna sammen, og venta på at dette møtet med Ove skulle ta slutt da.

    Sånn at jeg kunne gå tilbake til min vanlige liv, istedet.

    For det ble litt spesielt, dette med at jeg hadde kontakt, med Ove, i Oslo.

    Samtidig som jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min og hans slekt da.

    Så det ble litt spesielt, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at jeg noen ganger ikke var sikker på om jeg hørte riktig, når jeg prata med Ove da.

    For han kunne lire ut av seg de mest uhøflige setninger, noen ganger da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om hva som skjedde, da jeg flytta til Axel og dem, på Furuset, i slutten av august-måned, i 1990 da.

    Så får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 36: Son

    Ove hadde vel forklart meg, at jeg kunne ta toget, til Sonsveien stasjon.

    Når jeg skulle besøke Runar og dem, ute i Son, sommeren 1990 da.

    Så det gjorde jeg da.

    Det er mulig at Ove var ved togstasjonen, på sykkelen sin, og viste meg veien å gå da.

    For dette var et lite stykke utafor Son.

    Og jeg hadde aldri tatt toget til Son før, (bare sitti på med faren min, i bil eller båt), så jeg var ikke helt sikker på hvor Sonsveien stasjon lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg, vi hadde besøkt Ove og dem før.

    Pia og jeg vi lærte å spille poker der, (av onkel Runar), husker jeg, en ferie vi var på besøk der, mens vi gikk på ungdomsskolen vel.

    Men mens jeg gikk på videregående, så var jeg ikke så ofte uti der.

    Jeg husker at jeg var der en gang, mens kusina mi Susanne, satt og sa ‘kødd’ ved matbordet.

    ‘Vet du hva det betyr’, sa onkel Runar da.

    Uten at Susanne svarte så særlig klart vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Denne sommeren, var vel den sommeren, som Susanne hadde begynt å snakke som Donald, ved matbordet.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Plutselig så begynte Susanne, å snakke som nettopp Donald da, ved frokostbordet en morgen vel.

    Etter at vel Ove hadde fortalt det, at Susanne hadde lært seg å prate som Donald da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var et stort og flott hus, som Runar og dem bodde i, ute i Isdamveien, i Son da.

    Faren min, (og onkel Håkon og også Erik Thorhallsson), hadde jo bygget dette huset, for onkel Runar, på begynnelsen av 80-tallet.

    De hadde ikke bare kjøleskap, men også etort kjølerom, husker jeg.

    Og huset var på to etasjer, med mange soverom, (jeg vet ikke nøyaktig hvor mange), og også svømmebasseng.

    Men svømmebassenget, det hadde ikke Runar råd til å lage ferdig, sammen med resten av huset.

    Så selv om Runar og dem, hadde flytta inn i dette huset, kanskje fem år tidligere, (eller noe).

    Så var fortsatt ikke svømmebassenget ferdig.

    Svømmebassenget ble ikke ferdig, før rundt 1997, (husker jeg), altså 10-15 år etter at Runar og dem hadde flytta inn der.

    Dette husker jeg fordi Runar og dem hadde et eget slektstreff, ute i huset sitt i Son, i 1997, mens jeg jobba som Assisterende Butikksjef, på Rimi Bjørndal, og hadde en rød Toyota HiAce, (som jeg hadde kjøpt brukt, av automat-firmaet til tremenningen min Øystein Andersen og Glenn Hesler).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar pleide å spise kneipskiver med gulost, husker jeg.

    Fra et tidligere besøk der.

    Så selv om han tjente mye penger, som tannlege, så var det ikke så mye luksus-pålegg osv., der.

    Dem hadde nok ikke så høyt matbudsjett, (tror jeg), for å si det sånn.

    Noe jeg var vant til å ha, så jeg klagde kanskje litt, når jeg var på besøk der da.

    Siden jeg kanskje savnet cola-en min, osv., da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de pleide å ha sånne frosne juice-konsentrat-bokser der.

    Som man måtte blande ut med vann da.

    Så jeg husker det, at det hendte at Ove spurte faren sin, om vi kunne få lov å ta en sånn juice-konsentrat-boks, i kjøle/fryse-rommet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var litt forfengelig, må man vel si.

    På rommet sitt så hadde han en plakat, (eller klistremerke), hvor det stod at, ‘alt kler den smukke’.

    Så Ove syntes selv at han var pen da.

    Så selvtilliten hans var det nok ikke noe galt med.

    I kjelleren der, så hadde ungene sitt eget oppholdsrom liksom.

    Og der, så stod den gamle, grønne sofaen, til faren min, (som han hadde lagd selv), fra Hellinga 7B da.

    Den hadde vel Runar fått eller fått kjøpe billig av faren min da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar tok oss med ut i båten deres.

    Som lå nede i Son havn vel.

    Vi kjørte litt rundt i Oslofjorden der, og bada fra båten husker jeg.

    Ove og jeg og muligens Heidi vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Ove og jeg, vi løp noen runder, på den idrettsbanen, ute i Son der, en gang.

    Og jeg lurer på om det kan ha vært denne sommeren.

    Jeg klarte ikke å holde følge med Ove, husker jeg.

    Jeg røyka jo, og det gjorde ikke Ove.

    Og jeg hadde jo ikke hatt gym engang, (men bare festa og tulla ganske mye), inne i Oslo, når jeg hadde studert på NHI da.

    Runar kom ned til løpebanen, etter at Ove og jeg hadde løpt rundt i bortimot en time vel.

    Runar syntes at jeg gjorde det ganske bra.

    Til å være utrent, (eller noe), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove hadde vært et år i USA, på high School, (eller noe).

    Og der hadde han begynt å spille amerikansk fotball.

    En gang hadde en kar der borte takla han bakfra, utenfor spillets gang, sånn at han fikk en skade, fortalte Ove, en gang, (på Sand vel).

    Men Ove hadde fortsatt å spille amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, (var det vel), etter at han kom tilbake fra USA da.

    Og Ove ble norgesmester, i amerikansk fotball, sammen med Kolbotn Kojaks, et år på 80 eller 90-tallet da.

    Og Ove var også med i NM, i Aerobic, et år.

    (Uten at jeg husker om han ble norgesmester, eller ikke).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove fortalte det, en gang, på Sand, at mens han var i Amerika, så hadde to kamerater av han der, tatt han med opp på toppen, av en høy skyskraper.

    Også hadde de liggi oppå toppen av skyskraperen, og røyka marijuana/’pot’, sa Ove da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kusina mi Heidi, var visst mer eller mindre sammen med den ganske mye eldre nabogutten, på den her tida.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Heidis lillesøster, Susanne, hu hadde Ove sagt om til meg, en gang, husker jeg.

    At hu var så populær på skolen, at de andre jentene i klassen hennes, stod og venta på henne, når hu kom på skolen, om morgenene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel før hu yngste datteren til Runar og Inger, (som er i Jehovas Vitner, og er fra Sande), ble født.

    Nemlig Benedicte vel.

    Så den yngste av ‘ungane til Runar’, på den her tida, det var vel Øystein, (mener jeg).

    (Så jeg hadde altså både en tremenning og en fetter, som begge het Øystein da).

    Ove hadde vel fått en kassett, med musikk, som jeg hadde tatt opp for han.

    (Det var kanskje det jeg dreiv med, når jeg var tilbake i Oslo.

    Når jeg hadde fått nok av Ove, ute på Sand, tidligere denne ferien.

    At jeg var hjemme på Abilsø, og tok opp en kassett, med forskjellig musikk, for Ove da).

    Og jeg husker at Øystein, (som vel omtrent ikke engang hadde begynt på skolen, på den her tida), dreiv og digga en sang, som jeg vel hadde tatt opp, for Ove da.

    Og det var the Cure, med ‘the Hanging Garden’, (husker jeg).

    ‘Liker du den musikken?’, husker jeg at jeg overhørte at onkel Runar spurte Øystein om da.

    ‘Ja’, svarte vel Øystein da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ei pen tenåringsjente, som Ove og dem kjente, dukka opp der, hos Ove og dem da, en dag.

    Ove og dem lurte på om jeg ville bli med dem hjem, til hu pene tenåringsjenta.

    Men dette var kanskje etter at jeg hadde vært hos han Roger på Fjell, som jeg syntes det virka som, at ble sur på meg, siden jeg liksom hadde prøvd å hevde meg og sånn, (som vanlig nesten da).

    Så jeg orka ikke mer krangling om damer, (som jeg forestilte meg, at dette nok kanskje sannsynlig ville ende i.

    Mellom Ove og meg da).

    Så jeg bare sa det, at jeg ikke gadd, å være med, til der hu pene tenåringsjenta bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, mens jeg jobba på Rimi vel.

    Så foreslo Runar og faren min, ute på Sand en gang.

    At jeg skulle bo hos Runar og dem, og jobbe gratis, med å programmere et dataprogram, for tannleger.

    Men det gadd jeg ikke, for å si det sånn.

    Jeg hadde ikke noe lyst til å bo hos Runar og dem.

    Jeg var jo vant til å bo for meg selv inne i Oslo, (og på Berger), og også ha min egen inntekt.

    Så det å bo hos Runar og dem, uten å engang ha noen fast inntekt, det hørtes ut som tortur, for meg, husker jeg.

    Så det svarte jeg rimelig bestemt nei til, husker jeg.

    Jeg kan ikke si at Runar og faren min kjente meg, (som jo er en veldig uavhengig person, må jeg vel si), noe særlig bra, hvis de trodde at jeg skulle synes at det var et bra forslag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Runar og dem, de fortalte også, på Sand en gang, noen år etter dette.

    At Ove hadde kjørt bilen til mora si vel, i fylla og kræsja, i en rundkjøring, i Son.

    Og så hadde Runar lurt forsikringsselskapet, og sagt at det var noen som hadde stjålet bilen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så var ferien min i Son over, for denne gang.

    Seinere fikk jeg høre det, av Heidi vel, at jeg hadde klaget på Runar i matbutikken, for jeg hadde synes at dem kunne kjøpe cola og ikke melk/juice/saft, (eller hva det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg passa nok ikke så bra, sammen med Runar og dem lenger.

    Jeg var nok litt for vant til å bo for meg selv, og ha en litt bohem-aktig og uavhengig livsstil, inne i Oslo.

    Og jeg hadde jo også bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

    Mens onkel Runar vel var ganske kontrollerende, ovenfor ungene sine, må man vel si.

    Så det ble litt som et ork for meg, å være på besøk hos dem.

    Og det var ikke sånn, at jeg dro på besøk til dem, i noen ferier igjen, etter dette.

    Jeg var der vel bare på et overnattingsbesøk, i forbindelse med et slektstreff, en god del år etter dette, i 1997.

    Så det var sånn at jeg følte meg mer hjemme, hos bestemor Ingeborg, eller hos bestemor Ågot, for å si det sånn.

    Enn hos Runar og dem.

    Selv om mine bestemødre var gammeldagse, så var det nok litt friere hos dem, enn hos Runar, må man vel si.

    Ihvertfall så var det ikke sånn, at jeg savnet det så mye, å være på besøk, hos Runar og dem, i Son.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove dro meg en gang med til en kar, i Son, (på min alder da), som var litt ‘tufs’ vel.

    Og så sa han til meg, (på sin uhøflige måte, som han la seg til, i årene etter, at jeg hadde mest med han å gjøre vel), at han syntes at jeg var ganske lik han snodige karen da.

    Så Ove var veldig ovenpå og uhøflig, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer også på om Ove og jeg, dro på Son-kroa, (eller hva det stedet het igjen), en gang.

    Men for meg, som var vant til å gå ut, på de største diskotekene i Oslo og i Brighton, osv.

    Så var det vel ikke sånn, at jeg våkna så særlig mye opp, på Son-kroa der heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Denne sommeren, så var jeg også på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Før jeg flytta til Axel og dem, på Furuset.

    Hvordan det var, hos bestemor Ingeborg, (hvor også tante Ellen, hennes datter Rahel og hennes venninne Sophia fra Danmark var, denne ferien), det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

    så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Ove fulgte meg ikke helt til togstasjonen, da jeg skulle dra hjem igjen, fra denne ferien.

    Men han syklet ved siden av meg, et stykke på veien vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Da jeg kom til Sonsveien stasjon.

    Så så jeg det, at noen hadde skrevet en vits, med en penn, på en treplanke der vel.

    Og det var denne vitsen:

    ‘Alle barna kom lykkelige hjem fra ferien.

    Unntatt Gerda og far, for de var ombord på Scandinavian Star’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.