johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Min Bok – Kapittel 70: CC Storkjøp

    Jeg har jo skrevet om hvordan det hadde seg, at jeg begynte å jobbe, på CC Storkjøp, tidligere i denne boken.

    Det var Arnt Lund, (som tidligere hadde bodd på Øvre, på Bergeråsen), som hadde hengt opp en lapp, like utafor døra til klasserommet vårt, på Gjerdes Videregående.

    Hvor han skrev om at han solgte noen brukte skolebøker.

    Siden han hadde gått på Gjerdes Videregående, året før meg.

    Jeg ringte Lund, på det telefonnummeret som stod på lappen hans.

    Og gikk bort til CC Storkjøp, etter skolen dagen etter vel.

    For å kjøpe et par bøker litt billigere da.

    Disse bøkene var forresten fulle av overstrekninger, med markeringstusj.

    Så jeg skjønte at Lund nok hadde hatt Karlsen som lærer, året før.

    Siden det allerede var markert, i Org.-boka, (var det vel), om ditt og datt da, som Karlsen sa at var viktig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lund sa at de kanskje trengte folk, (som svar på mitt spørsmål, som jeg kom på der, på impuls).

    Og jeg fikk møtte butikksjef Karin Hansen der, til jobbintervju, en dag, husker jeg.

    Jeg fortalte at på grunn av nedgangstidene, (det hadde nettopp vært børskrakk, i USA vel, i 1988 eller 1989, tror jeg).

    Så trengte ikke faren min og Haldis min hjelp i Vannsengbutikken lenger.

    (Dette var jo løgn.

    Jeg hadde jo aldri jobba, i Vannsengbutikken.

    Men hvordan skulle jeg forklare det, at faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år, og at jeg var som Askeladden liksom, i familien.

    Nei, det kunne jeg nesten ikke gå i detalj om, i et jobbintervju, syntes jeg.

    Så derfor bare fant jeg på noe da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde kjøpt VG, og hadde den oppå en bag jeg hadde kjøpt, før det skoleåret startet.

    Jeg hadde vært en tur i Oslo, sommeren 1988 vel, og kjøpt en Nike-bag.

    Som var brun med grønn skrift vel, og som det stod ‘Beaverton’, eller noe på vel.

    Jeg syntes at Nike var et kult merke, men jeg var ikke sikker på det med ‘Beaverton’.

    Men ei jente i klassen, hadde en gym-ransel, (eller noe), av samme merke.

    Som det også stod Nike Beaverton på da.

    Men jeg var ikke helt sikker på den bag-en, må jeg innrømme.

    (Faren min og Haldis hadde forresten kjøpt en grå ransel til meg, etter at jeg kom inn på Gjerde.

    Jeg hadde en ransel i lys skinn vel.

    Som jeg hadde hatt på ungdomsskolen, osv.

    Men dette året så kjøpte faren min en ny ransel til meg, uten at jeg hadde nevnt det engang.

    Jeg hadde egentlig ikke ønsket meg noen ny ransel.

    Men faren min bare kjøpte en ny ransel til meg da.

    Som jeg fikk en gang jeg var innom Vannsengbutikken, etter skolen da.

    Og faren min sa at det var den fineste ranselen som de kunne finne, i en butikk, som de hadde vært i da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg hadde vel et VG, som lå oppå bag-en, i jobbintervjuet da.

    For å liksom signalisere at jeg var en voksen person som leste avisa da.

    Og at jeg var en som leste VG da, og ikke noe kommunist som leste Klassekampen liksom.

    Noe sånt.

    Og jeg vet ikke hva som funka, men jeg fikk ihvertfall jobben.

    Mye fordi jeg kjente Arnt, og siden Arnt var flink, tror jeg.

    Noe sånt.

    Karin Hansen hadde ei datter, som het Nancy.

    Nancy var afrikaner eller mulatt.

    Henrik, (som jobba på gølvet der), han var det vel, som fortalte meg det, at Nancy var dattera til Karin da.

    Jeg så en gang en afrikaner, inne på kontoret der.

    (Mener jeg å huske ihvertfall).

    Så det var kanskje mannen til Karin.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Det var fellesgarderobe, på CC Storkjøp.

    Nancy skulle lære meg opp i kassa, og forklare meg om garderobeskapet, osv.

    Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, når vi skulle skifte.

    For jeg stod jo inne i garderoben der, sammen med Nancy.

    Og Heidi vel, som var ei jente fra Drammen, med lyst hår, som gikk med trange, ettersittende stretch-bukser vel, og som var et par år eldre enn meg da.

    Og som jeg noen ganger møtte i Gågata, når vi ikke jobba.

    Siden hu var en del på kafeteriaene, i Drammen Sentrum da.

    (Sånn som f.eks. søstera mi Pia var).

    Og som jeg også var, siden vi ikke hadde kantine, på Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Nancy ba meg gå ut av garderoben, mens hu skifta.

    Og sa sånn ‘menn altså’, til Heidi vel.

    Om meg da.

    Siden jeg hadde prøvd meg på et ‘sleipt triks’ da, (skjønte jeg).

    Siden jeg stod i garderoben, mens Nancy skulle skifte da.

    Men jeg var jo under opplæring, og helt ny der.

    Så jeg visste jo ikke hva som var vanlig der.

    Jeg trodde kanskje at det var vanlig, at menn og kvinner skifta side om side der.

    Siden det jo var fellesgarderobe der da.

    Det var ikke så lett for meg å vite, fra før, hvordan dette var, mener jeg.

    Når jeg plukka jordbær, for familien Sand, et par-tre år før det her.

    Så var det jo ikke sånn at det var garderober der, for å si det sånn.

    I gymmen på skolen, så hadde vi jo garderober.

    Men der var det en garderobe for herrer og en for damer da.

    Men i mange matbutikker, så er det bare en garderobe, som herrer og damer må dele da.

    Noe som skaffa meg litt problemer en gang, da jeg jobba som Låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, ved siden av studier ved Ingeniørhøyskolen, i Oslo, i 2002 og 2003.

    En gang, når jeg jobba som leder der, en seinvakt, en lørdag.

    Så kom det noen reperatører, som dukka opp der.

    (På en lørdag!).

    De skulle se på noe inne i garderoben.

    Og jeg måtte vise de hvor garderoben var.

    Og da jeg åpna døra, så hørte jeg et skrik.

    Og det var da Fiza, (het hu vel), fra Pakistan vel, som stod og skifta der.

    Men jeg hadde bare åpne døra litt.

    Så det var ikke sånn at jeg så henne naken, eller noe.

    Jeg så henne ikke i det hele tatt, (for å være ærlig).

    Jeg bare hørte henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hendte det etter dette.

    Et par ganger.

    At Songül, som jobba der, gikk inn i garderoben, mens jeg stod og skifta der.

    Og stod der i bare boksershortsen vel.

    ‘Har du ikke hørt om å banke på’, sa jeg da.

    (Den andre gangen hu gjorde det vel).

    ‘Har du ikke hørt om skrike’, svarte hu da.

    Så det kan bli bare surr, hvis det er fellesgarderobe, i en matbutikk.

    (Vil jeg si).

    Det greieste er nok hvis det er en herregarderobe og en damegarderobe.

    Ihvertfall hvis det er butikk hvor det er muslimske damer og sånn, som jobber, tror jeg.

    Siden de kanskje er nøyere på sånt her, enn nordmenn er da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satt for det meste i kassa, på CC Storkjøp.

    Det var ikke scanner der.

    Og ikke alle varene var prisa.

    Så jeg måtte lære prisene utenat.

    Og jeg måtte også lære PLU-kodene utenat da.

    Jeg var litt ‘dum’ der, i begynnelsen.

    Jeg fikk kjeft, siden jeg ikke trykte på en ringeklokke, når det var kø.

    Men når jeg tenker over det nå.

    Så hadde ingen lært meg hvor lang kø det skulle være, før man måtte ringe.

    Når jeg jobba i Rimi, så het det seg, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i køen, i en kasse.

    Så skulle man rope, sånn at noen åpnet en ny kasse da.

    Men på CC Storkjøp, så var det aldri noen som fortalte meg noen regel.

    Så jeg visste ikke helt når jeg skulle ringe på ny kasse.

    Og fikk en del kjeft og sure kommentarer for det da.

    Blant annet så stod Karin Hansen og prata ‘dritt’ om meg, til en mann, en gang, utafor kontoret der, husker jeg.

    Om at det var synd på henne, som hadde meg jobbende der, som bare satt i kassa, når det var kø, uten å ringe på ny kasse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kassene der var også litt spesielle.

    Man satt liksom vendt bort fra kundene der da.

    En gang, så satt Nancy, i kassa ved siden av meg.

    Og noen ungdommer hadde fylt en vogn med øl.

    Og når jeg så bort, for å finne veksel, til en kunde.

    Så hadde visst de ungdommene kjørt vogna ut av kassa mi.

    Men jeg fulgte ikke så godt med.

    For jeg mente at Nancy jo satt sånn, at hu så hva som skjedde, i min kasse da.

    Siden man liksom satt ‘bakvendt’ der da.

    Så Nancy måtte ha sett det, mente jeg.

    Ei dame, (som stod og pakka varer vel), fortalte meg det, at noen hadde kjørt ut der, med en vogn full av øl.

    Og da måtte jeg bare gå ut av kassa.

    Selv om det var kunder der.

    (Noe som virka veldig rart for meg.

    Som hadde lært på skolen, at ‘kunden har alltid rett’.

    Så dette var liksom et brudd på den regelen da.

    Siden kundene da måtte vente.

    Men jeg måtte liksom gjøre noe, syntes jeg).

    Så jeg gikk inn på kontoret.

    Og hu Førstedama, som bodde på Bergeråsen.

    Hu fikk tak i vakta, som satt i Hallen, utafor CC Storkjøp der.

    (En Securitas-vakt vel).

    Og så løp alle oss tre, ut mot parkeringsplassen der da.

    Ut noen elektriske dører der.

    Men jeg hadde jo masse kunder i kassa.

    Så når jeg skjønte det, at hu Førstedama og Securitas-vakta, visste hvem de ungdommene var.

    Så gikk jeg bare tilbake til kassa mi da.

    Og lot resten av kundene der handle da.

    Jeg tror jeg fikk kjeft for dette, siden jeg hadde latt de ungdommene passere gjennom kassa mi.

    Men jeg mente at Nancy, som hadde jobba der mye lengre, hadde oversikten over kundene i min kasse.

    Siden kassene liksom var ‘bakvendte’ der.

    Så jeg har lurt på seinere, om Nancy egentlig var med på det her.

    (At hu kanskje kjente de her gutta).

    Hvem vet.

    Men jeg syntes selv, at jeg opptredde ansvarlig, ved den her hendelsen.

    For hvis jeg hadde vært uansvarlig.

    Så kunne jeg jo bare ha ignorert det, som hu dama, som så hva disse ungdommene gjorde, sa til meg.

    Og bare latt som ingenting.

    Og begynt på neste kunde.

    Men jeg klarte å bryte rutinen, og liksom oppføre meg ansvarlig da, syntes jeg.

    Selv om jeg var ganske ny der da.

    Så jeg syntes det var urettferdig, at jeg fikk kjeft for det her da.

    Av hu Førstedama, fra Bergeråsen vel.

    Fordi kassene var så ‘dumme’ der, at man ikke hadde noe særlig bra oversikt, over køen, når man satt i de kassene, siden de var liksom ‘bakvendte’ da.

    Det var jo ikke sånn at jeg hadde ‘øyer i raua’ heller.

    Selv om man kanskje skulle tro det, på hu Førstedama da, som kjefta på meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang etter jobben, så hadde vel Winnem ringt dit sikkert, fra Rimi Asker da kanskje.

    Og spurt meg om jeg skulle bli med på La Vita, i Oslo, da sikkert.

    Eller om det var Circus.

    For jeg fortalte ihvertfall Nancy om det, at det hendte at jeg hang med Winnem, på de stedene da.

    (Siden han fikk noen gratisbilletter, (tror jeg det var), til La Vita da, i Møllergata da.

    (Der hvor det senere ble Møllers vel.

    Eller ved siden av der.

    Noe sånt).

    Av en eller annen grunn).

    Jeg lurer på om det var da Nancy sa, at hu satt barnevakt, i helga, eller noe.

    (At dette kanskje var en mandag da.

    Og hu hadde spurt meg om hvorfor jeg var trøtt.

    Også hadde kanskje jeg svart, at jeg var på La Vita og festa i helga, og ikke hadde kommet meg helt enda.

    Kanskje noe sånt?

    Hvem vet).

    Nancy sa at hu hadde vært barnevakt, eller noe.

    Og jeg vet ikke hvorfor jeg sa det, men jeg sa det at ‘har du fått sjokolademus da?’.

    Og da reagerte Nancy litt, husker jeg.

    Jeg tenkte det var sånn, at hvis man var barnevakt, så fikk ungene og barnevakten godteri da, av foreldrene som skulle ut på byen da.

    Og at sjokolademus var vanlig godteri å få, av foreldre da.

    (Sånn som Pia og meg hadde fått av Arne Thomassen, da mora vår hadde møtt han på byen i Larvik, i 1973 eller 1974 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Men sjokolademus kan vel kanskje bety noe annet og.

    Tenkte jeg vel på seinere.

    Men jeg tenkte altså ikke noe ‘koffert’ da jeg sa dette.

    Men det er mulig at Nancy gjorde det.

    Hva vet jeg.

    Hu reagerte ihvertfall, mener jeg ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det)).

    Men men.

    Nancy fortalte også det en gang.

    Til noen, mens jeg hørte på.

    At hu hadde vært i Afrika, i juleferien, eller noe.

    Og noe om at hu hadde sagt til noen, at ‘vi bodde ikke i bambushytter der altså’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg må innrømme at jeg også tenkte litt sånn på bambushytter og sånn, når jeg tenkte på Afrika.

    Dette var jo på 80-tallet, og jeg jo var Berger.

    (Hvor det ikke fantes så mange afrikanere da, for å si det sånn).

    Så når noen sa Afrika, så tenkte ikke jeg på store hus og sånn liksom.

    Da var det mer bambushytte-stilen, som dukka opp i hodet mitt, må jeg nok innrømme.

    Men Nancy og dem hadde visst ikke bodd i sånne bambushytter da, i Afrika.

    Men i ordentlige hus da, skjønte jeg.

    (Fra hva hu prata med ei venninne om, eller noe, vel.

    Før hu gikk inn i garderoben for å skifte, eller noe, en gang vel

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arnt Lund sin tvillingbror, Eirik, jobba også på CC Storkjøp.

    Disse gutta hadde jo solgt meg luftgeværet sitt, mens jeg gikk i 9. klasse vel.

    Siden de trengte penger til 16-mai-feiring vel.

    Jeg møtte dem på Berger-kafeen.

    Og Eirik lurte på om han kunne få ei pølse i brød også.

    I tillegg til 220 kroner, (eller noe).

    For det luftgeværet da.

    Og det sa jeg at var greit.

    Jeg syntes litt synd på dem, siden faren deres vel hadde gått konkurs.

    (De måtte selge huset på Bergeråsen, og flytta til Sande vel).

    Og jeg skjønte at de måtte ha dårlig råd, siden at Eirik ikke kunne gå inn på kafeen der, uten å tigge penger, til ei pølse i brød med rekesalat vel.

    Han måtte da ha vært utsultet, eller noe, vel, (trodde jeg, ihvertfall).

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke var redd for å spørre Arnt Lund, om de hadde jobb der, på CC Storkjøp da.

    Siden den familien kanskje hadde mista litt av æren sin nesten.

    På Berger da.

    (Må man vel si).

    Siden faren hadde gått konkurs da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og siden de var så fattige da, at de ikke hadde råd til mat, i perioder, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noen år før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Enten Arnt eller Eirik digga Alberto Tomba, i alpint, husker jeg.

    De sa ‘Tomba la bomba’, osv.

    Og syntes at han var kul da.

    Eirik sa også en gang.

    Da han gikk ut av kontoret til Karin Hansen.

    At ‘VG juger’.

    Uten at jeg skjønte hva det var om.

    (Kanskje det var noe med at jeg hadde hatt med meg VG på jobbintervjuet, har jeg lurt på seinere men.

    Hvem vet).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Siden jeg satt så mye i kassa, så fikk jeg lov å ta flaskebordet, innimellom.

    Sånn at jeg kunne ta meg en røyk da, mens jeg rydda flaskene.

    Det funka helt greit.

    Jeg fikk også jobben med å stable pallene på lageret oppå hverandre, husker jeg.

    Den jobben hadde jeg ganske ofte.

    Det var kanskje fordi at jeg var rimelig tynn.

    Det var ganske tungt, å løfte en sånn pall, og slippe den ned igjen, sånn at den landet akkurat oppå de pallen under, husker jeg.

    Men jeg fikk det til da.

    Og det ble lettere etterhvert, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagene så skulle man dukke opp en halvtime eller time før jobben.

    Og så fikk man en oppgave i butikken gjerne.

    Selv om man satt i kassa.

    Jeg fikk ofte oppgaven å fylle ut potetgull, (Sundnes kanskje?. Noe billig-potetgull, til 8.90, eller noe, for 250 gram vel).

    Da måtte jeg skrive opp hvilke smaker, som mangla, på stablene, i butikken.

    Også måtte jeg balansere bak ved papp-pressa da.

    Hvor det pleide å stå en pall med Sundnes-chips da.

    (Var det vel).

    Så måtte jeg hente en og en eske derfra vel.

    Og jeg måtte passe på at det var ihvertfall 2-3-4 esker da, av hvert smaks-slag, av potetchips, ute i butikken da.

    Sånn at det ikke ble utsolgt da, i løpet av dagen.

    Det var en ganske grei jobb.

    Som jeg kunne klare.

    Selv om jeg hadde for eksempel vært på Fremad, i Selvik, og drikki.

    (Noe Christell pleide å dra meg med på).

    Dagen før da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Henrik der, (var det vel), han likte ikke Førstedame Tove.

    Tove bodde ute i Nesbygda, og var i 40-åra vel, og hadde mørk frisyre og briller vel.

    Hu gikk for å være litt dum da, mente Henrik vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang så sa Tove til meg, at baby-er, det var ikke noe å tulle med.

    Tove hadde overhørt noe som Heidi og jeg hadde prata om.

    Og skulle formane da.

    (Det var vel noe med abort, tror jeg).

    Jeg måtte liksom si noe dumt, syntes jeg.

    Så jeg fleipa det bort, og sa ‘kan man ikke bare lage en ny pudding da’?

    Siden pudding var en fleipebetegnelse på baby da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis hadde vært innom butikken der en gang.

    Og da hadde Tove skrytt av meg, husker jeg.

    Det er mulig at faren min og Haldis kjente Tove.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    Men Tove sa også det en gang.

    At hvis jeg ikke var flink.

    Så ville hu ikke skryte av meg, neste gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nestsjefen der, det var en som het Nils-Egil, eller noe.

    Henrik sa at Nils-Egil bare satt inne på kontoret der og leste Aftenposten.

    Nils-Egil var også fra ute i Tangen/Nesbygda der.

    Det var han som eide matbutikken uti der, mener jeg.

    En butikk som stod ved siden av en kiosk eller gatekjøkken der vel.

    (Hvis jeg ikke skjønte det helt feil da).

    Faren min ville, (som jeg har skrevet om tidligere), bare dukke opp der, for å hente meg etter jobben, de første ukene, som jeg jobba der.

    Jeg hadde ikke bedt faren min om å gjøre det.

    Og jeg måtte ligge baki HiAce-en hans, tilbake til Berger.

    Så jeg syntes det var like greit, å ta bussen, egentlig.

    Faren min ville da få Securitas-vakta, (var det vel), til å slippe han inn i Hallen der.

    Og så ville han mase på meg, om å forte meg, med å telle kassa.

    Enda jeg ikke var av de treigeste der vel, til å telle kassa, vil jeg si.

    Men men.

    Og den butikken var gammeldags drevet, (må man vel si).

    Så noen ganger, hvis butikken var ‘bomba’.

    Så måtte vi jobbe i kanskje et kvarter da, i butikken.

    (Etter at vi var ferdige med å telle kassa).

    Med å fylle ut potetgull, eller is, eller noe da.

    Før vi fikk lov å gå hjem.

    Så lederne der, de ble vel sure på meg, tror jeg.

    Når jeg sa til dem, at faren min venta på meg.

    (Etter at faren min hadde mast på meg da).

    Så det faren min dreiv med der, det var helt hinsides, vil jeg si.

    Jeg ville jo ikke la faren min og Haldis vente.

    Jeg kjente de jo ikke så godt, egentlig.

    Siden jeg jo hadde bodd alene, hele den tiden som faren min hadde vært sammen med Haldis da.

    Så derfor skapte denne masinga fra faren min.

    Den masinga skapte problemer da, på jobben, for meg.

    For da ville jeg bli fort ferdig da, siden faren min og Haldis venta.

    Men jeg hadde jo ikke bedt dem, om å hente meg.

    Men hvordan kunne jeg forklare om det.

    Mens jeg satt og telte kassa, sammen med de andre kassererne der.

    Nei, det ville jo virka dumt.

    Jeg ville jo ikke dumme meg ut heller, og krangle foran kolleger, fra Drammen, som jeg knapt kjente.

    Så det at han vakta der, slapp inn faren min, i Hallen der, etter at CC var stengt.

    Det ødela litt for arbeidsmiljet, og for forholdet mellom meg og sjefene da, på CC Storkjøp.

    Så faren min ødela for meg, på jobben der, (på CC Storkjøp), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis hadde jo jobba på CC Elektro, før hu begynte å jobbe på Cubus, før hu så startet opp egen vannsengbutikk.

    Så det er mulig at faren min kjente vakta der da, (på CC).

    Fra de åra, som Haldis jobba på CC Elektro.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I begynnelsen så skulle vi spise på kontoret der.

    Kontoret til Karin Hansen og Nils-Egil og dem da.

    Men det ble litt rart å spise der, mens Karin Hansen prata med selgere og sånn da.

    Så etterhvert så måtte vi spise i spiserommet til CC Matsenter der da.

    Det er mulig at det var fordi at Karin Hansen ikke likte meg.

    For det gjorde hun ikke, skjønte jeg.

    Men ‘kundene liker han’, husker jeg, at hu sa, til han mannen.

    Den gangen hu stod og snakket om meg, og klaget på at jeg ikke ringte på ny kasse.

    Så Karin Hansen dramatiserte nok litt, mener jeg.

    Jeg var flink med kundene.

    Men hu tulla med meg, fordi at ingen hadde lært meg, hvor lang kø vi kunne ha der.

    Jeg måtte ringe når det var ‘kø’, fikk jeg stadig høre.

    Men hva mente de med ‘kø’ liksom.

    Var det to kunder i køen?

    Tre kunder?

    Fire kunder?

    Dette syntes jeg var bedre i Rimi, hvor vi lærte det, at hvis det var mer enn tre kunder, som stod i kø, i kassa, så måtte vi rope på ny kasse.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    CC Brakerøya, det var Norges eldste kjøpesenter.

    Parkeringsplassen der var enorm, (må man vel nesten si).

    Og nesten alle kundene parkerte utafor butikken da.

    Og jeg fikk ofte den jobben da, å samle inn handlevognene der, ved dagens slutt.

    Så jeg fikk en del av ‘møkkajobbene’ der da, må jeg si.

    Sitte i kassa, samle vogner og rydde flasker.

    Det var det jeg for det meste dreiv med der.

    Så det var ikke noen særlig muligheter for meg, å drive dank der, for å si det sånn.

    CC Storkjøp skulle bare samle de vognene, som var mot Drammenselva der liksom da.

    Lenger bort, så skulle CC Matsenter samle vognene.

    Jeg husker ikke om det var forskjellige vogner, for CC Matsenter og CC Storkjøp.

    Det tror jeg ikke.

    Men jeg husker det ikke helt sikkert, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når jeg samla vogner, så gjorde jeg det ikke, sånn som dem gjorde det, da jeg seinere jobba, på OBS Triaden.

    Der gikk en flokk, på 3-4 karer, som jobba på gølvet der.

    De gikk ut i parkeringshuset, og henta vogner.

    En lang rekke vogner, som de liksom ‘gjettet’ gjennom Triaden-senteret da.

    Da jeg henta vogner, på CC.

    Så henta jeg 3-4-5 vogner av gangen, og rulla de bort til der de stod klare for kundene da.

    Inne i hallen vel, tror jeg.

    Det var vel en bakke der og, tror jeg.

    Så det var vanskelig å ta så særlig mange fler.

    Men jeg liksom speidet ut over parkeringsplassen der da.

    Og tenkte at nå tar jeg de 3-4-5 vognene der, i en ‘turn’.

    Og delte det liksom inn i henteturer da.

    Etterhvert så gjorde jeg vel det her nesten som i søvne omtrent, vil jeg si.

    Det å henta vognene, på den parkeringsplassen.

    Det tok vel en halvtime cirka kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble vel sluppet ut der, cirka halv åtte, eller noe da kanskje, om kvelden da.

    Og da var det også vanligvis roligere i kassa.

    Så da var det ikke så ofte kø da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På lageret, ikke så langt unna papp-pressa.

    Så lå det en brekkhylle.

    Der pleide Henrik, (var det vel), å ‘lage’ brekk, av en sånn stor, gul Freia Melkesjokolade.

    Også kunne folk spise av den da.

    En gang så sa vel til og med Henrik det, tror jeg.

    At han hadde ‘tulla’, og lagd brekk av en sånn sjokolade da.

    (Som ganske ofte lå der).

    Og at jeg kunne ta sjokolade der da, hvis jeg ville.

    Før jeg skulle rydde flaskebordet, var det vel.

    En ting som var bra der, (husker jeg at jeg syntes).

    Det var at vaskepulver-esker, som det var gått hull på.

    De kunne vi som jobbet der, få lov, til å ta med oss hjem.

    Etter at de var skrevet opp, eller noe, vel.

    Det mener jeg å huske, at Pia også syntes var bra.

    Når hu bodde i Leirfaret 4B.

    Og jeg kom hjem med en sånn skadet eske med Smili Vaskepulver, som egentlig kosta 19.90, eller 29.90, eller noe vel.

    Men som jeg hadde fått gratis da, siden de vanligvis bare kastet sånt.

    Dette var ikke lov i Rimi, forresten.

    Der ble sånt bare kastet.

    Sikkert for å hindre det, at ansatte ‘lagde’ brekk da.

    For eksempel hvis noen ikke hadde vaskepulver, så kunne de jo bare stukket hull på en eske da.

    Noe sånt.

    Og sånn var det vel heller ikke på Matland/OBS Tridaen, at det var lov å ta med brekk hjem.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Karin Hansen sa engang til meg, at jeg måtte huske å si ‘hei’, når jeg kom på jobben.

    (Og henta skrinet mitt sikkert, inne på kontoret der da.

    Et skrin vi måtte telle, tror jeg.

    Før vi satte oss i kassa da).

    Så sånn var det.

    Jeg var vel ofte i opposisjon, til voksne folk, på den her tida.

    Sikkert fordi at jeg var sur på faren min og Haldis, siden jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke sa hei til hu Karin da.

    Og det var kanskje også derfor, at jeg ikke sa Arne, til lærer Karlsen, på skolen, som noen Lier-jenter sa til meg, at alle de andre i klassen sa, (unntatt meg da).

    Jeg stolte liksom ikke på noen som var eldre enn meg da, må jeg vel vel si.

    (Kanskje unntatt bestemor Ågot).

    Så jeg var en typisk Generasjon X-er, må jeg vel si.

    (Hvis jeg har skjønt det Generasjon-X-greiene riktig).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kontoret der så hang det også en plakat, (som jeg husker ennå), på innsiden av døra da.

    Det stod 10-12 ting, (eller noe), for å tulle med de ansatte da.

    Sånn som at ‘jeg er vel ikke noen fotomodell, så hvorfor skal jeg bry meg om utseendet mitt på jobb’.

    Sånne ting.

    Så Karin Hansen var nok litt gammeldags, når det gjaldt ledelse, vil jeg nok tippe på.

    Jeg hadde jo hatt om ledelse, på skolen, (spesielt skoleåret før, da jeg gikk andre året, på økonomilinja, på Sande Videregående).

    Så jeg kunne jo litt om ledelsesteori.

    En sånn teori, ble kalt X og Y-teorien.

    Den sa det sånn, at man kunne dele inn mennesker, etter hvilket syn, som de hadde, på andre mennesker.

    Y-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste flinke og arbeidsomme.

    Mens X-kategorien, de trodde at andre mennesker var for det meste late og udyktige da.

    (Hvis jeg ikke har blandet mellom X og Y nå da.

    Dette var jo noe jeg lærte på slutten av 80-tallet.

    Så det er jo over 20 år siden nå, for å si det sånn).

    Men jeg tror at Karin Hansen nok var en av de i X-kategorien.

    Altså at hun nok var sånn da, at hun så på andre mennesker, som å være for det meste late og udyktige da.

    Hvis jeg skjønte det rett.

    Men men, det kan jo være at jeg tok feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka over 21, her på hosteller.

    Jeg skal på noe jobbintervju, her i England, i morgen.

    For en Web Developer-jobb, i Gateshead.

    I morgen tidlig da.

    Så jeg få vel finne fram noe vitnemål og sånn, sånn at jeg husker å ta med disse, til det jobbintervjuet.

    Så jeg får heller prøve å skrive mer, om det som skjedde, da jeg jobba på CC Storkjøp, seinere.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 69: Den siste tiden i Leirfaret 4B

    Det var noen fler ting, som skjedde, før jeg flytta bort til Ågot, på Sand, forresten.

    I påsken 1989, så var Pia og jeg der, men ikke Cecilie Hyde, (sånn som jeg husker det).

    Plutselig fikk vi Arve aka. Bergen på døra.

    Jeg likte ikke Bergen, men han kom inn der likevel.

    Så jeg må nesten si at det var søstera mi Pia, som slapp han inn.

    Det var ikke meg ihverfall.

    Men Pia var så glad i å være sosial og sånn da.

    Så jeg var redd for at hu ville blitt sur, hvis jeg ikke hadde sluppet inn Bergen.

    Noe sånt.

    Bergen var visst forfulgt, (skjønte jeg av noe Pia hadde sagt, før det her vel), av en som het Rune Olaussen, (eller noe).

    Hver gang Bergen hørte en bil.

    Så kvakk han visst til, (ifølge søstera mi da), og sa ‘Rune Olaussen’ da.

    (Før han begynte å løpe, eller noe, da.

    Var det vel.

    Noe sånt).

    Men hvorfor han var redd for Rune Olaussen, det veit jeg ikke.

    Bergen var vanskelig, å få til å gå igjen.

    Han ble bare sittende og preike, hele kvelden.

    Og kveld ble til natt, og Bergen satt der fremdeles.

    Så sånn var det.

    Bergen preika om at hu jeg hadde klint med, på Samhold, (hu fra Svelvik), ikke kunne kline.

    Og at han likte damer som var stramme.

    Noe sånt.

    Til slutt, så gikk Pia ned til Haldis.

    Og Bergen sov på rommet til Pia da.

    I to-tre netter.

    Den andre natta, (var det vel).

    Så sa jeg til Bergen, at han ikke kunne bo der lenger.

    Og Bergen sa at det var greit.

    Og spurte om jeg hadde et pornoblad.

    Og så fant jeg enten et av mine eller faren min sine pornoblader, (fra Narvesen da. Jeg pleide å kjøpe mine pornoblader, på Narvesen, i Globusgården, på Strømsø, i Drammen).

    Og lot Bergen få låne det da.

    Og dagen etter så stakk han.

    Og da flytta Pia opp igjen da.

    Så det at Pia bodde i Leirfaret 4B, det funka ikke alltid like bra.

    Jeg hadde aldri pleid å hatt ‘åpent hus’ der, før Pia flytta inn der.

    Og Pia kunne visst også bo nede hos Haldis, når det passet henne.

    Men det kunne ikke jeg da.

    Jeg hadde aldri noe rom nede hos Haldis da.

    Og hadde vel spurt Haldis en gang, om jeg kunne bo der, når Jan skulle få seg egen bolig.

    Men jeg fikk ikke noe klart svar.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I påskeferien, før Bergen dukka opp der.

    Så hadde Pia og jeg gått opp til onkel Håkon en gang, husker jeg.

    Og han gadd å kjøre oss, til den storkiosken, i Svelvik, (like ved der Cecilie Hyde bodde).

    Sånn at vi fikk kjøpt noe mat og godteri da, i påskehelgen.

    (Som var kjedelig, må jeg si).

    Så det var så dårlige relasjoner, mellom faren vår og Haldis.

    Og Pia og meg.

    At Pia og jeg, vi maste heller på onkel Håkon, om å kjøre oss inn til Svelvik.

    Før vi maste på faren vår.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde og Pia, de planla jo også sommerens feriereise, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    De skulle til Torrevieja, i Spania, hvor Hyde hadde vært før.

    De skulle ta buss.

    I Torrevieja, så fantes det et diskotek, som het Pacha, hvor man kunne feste helt til klokken 6-7 om morgenen da.

    Noe sånt.

    (Det hadde jeg ikke hørt om før, at diskoteker var så lenge oppe).

    Hyde visste dette, for hun hadde vært der tidligere da.

    Men jeg tror ikke at Pia hadde vært der før.

    Hu var jo i Bournemouth, på språkreise, med EF Språkreiser, sommeren før.

    Hyde ville også dra innom Amsterdam, på veien ned til Spania.

    Noe Pia var litt skeptisk til vel.

    (De satt og prata, på gulvet i Leirfaret 4B, med masse lapper og notater rundt seg.

    De satt cirka der hvor det skulle ha vært spisestuebord da.

    Men det hadde jeg aldri i Leirfaret 4B, så det var liksom nesten som at det var dansegulv der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hyde fortalte, til søstera mi, (mens jeg også satt der, siden jeg bodde der, og skulle på ferie i England da, noe Hyde maste på meg om), at hu kjente en kar i Amsterdam, som ‘kunne skaffe dem jobb’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De første kveldene, etter at søstera mi flytta opp til meg.

    Så hadde Hyde, Pia og jeg, sittet oppe utover i nattetimene, og chatta om alt mulig da.

    Så Hyde visste det, at den vertsfamilien, som min tremenning Øystein, og jeg, hadde hatt i Brighton, sommeren før.

    (Den siste vertsfamilien.

    Nemlig Rick Hudson og dem, som bodde i Shoreham-by-Sea).

    Hyde visste at de hadde sagt til Øystein og meg, at vi var velkommen tilbake dit.

    Så en gang, etter skolen, i Drammen.

    Så dro Hyde med meg til et reisebyrå, på Bragernes der.

    (Ikke så langt unna Bragernes Kirke der).

    Og så fikk hun meg til å bestille en billett med Braemar, til England, og en flybillett tilbake.

    For det ble billigst da, sa dama på reisebyrået vel.

    Og Hyde fikk meg til å dra den samme dagen, som hu og Pia, skulle til Spania, (og Amsterdam), da.

    Det vil si den siste skoledagen.

    Som var en fredag, i slutten av juni da.

    18.-20. juni kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte sende brev da, til vertsfamilien i Brighton.

    Som hadde sendt brev til meg, (som jeg viste til faren min en gang).

    Med bilder av alle i familien, osv.

    Og det brevet, det skrev jeg vel, da jeg bodde hos Ågot, tror jeg.

    Så dette var sånn i mai/juni, i 1989 da.

    Egentlig etter at Hyde hadde flytta tilbake til ‘mor’, vil jeg si.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I slutten av mai, så var det også slektssamling, hos foreldra til Øystein Andersen, nedenfor Teskjekjærringa der.

    Jeg hadde blitt bedt om å dukke opp der.

    (Av faren min vel).

    Men dette var egentlig i russetida mi, mener jeg.

    (Eller like etterpå).

    Men jeg gikk ned dit likevel, (kledd i vanlige klær da).

    Jeg satt meg ned ved siden av faren min.

    Det var fullt av gamle ‘tanter’ og ‘onkler’ der.

    Jeg vet ikke helt om dette var Ågot eller Øivind sin slekt.

    Jeg kan ikke huske at Ågot var der.

    Så det var kanskje Øivind sin slekt da.

    Det er mulig.

    Jeg fikk en 0.7 liter øl, av faren min.

    Og jeg var jo russ, så jeg drakk jo bare av flaska da.

    Kai Andersen, (som arrangerte slektstreffet).

    Han kom og planta hendene sine hardt, over skuldrene mine.

    På en nesten truende måte, vil jeg si.

    Jeg tenkte da, at dette nok var på grunn av det, at jeg hadde sett han og en negergutt der, i sommerhuset deres, nedafor Teskjekjærringa der, høsten før det her da.

    (Noe som jeg fortalte om til faren min.

    Men ikke til noen andre vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon kom bort til meg, og sa det, at jeg måtte drikke av glass.

    For de gamle tantene i slekta, de hadde klaget da, sa han.

    Siden jeg drakk av flaska da.

    De var kanskje ikke vant til russ.

    Det er mulig.

    Men jeg hadde ikke fått noe glass da, av Reidun og Kai.

    Men jeg dukka kanskje opp der litt for seint.

    Jeg hadde vel ikke noe tidspunkt så klart i hue.

    Og jeg var jo russ, så jeg syntes vel at det var greit, bare jeg dukka opp der, tror jeg.

    Anita, (kusina til Øystein, fra Lørenskog, som en gang hadde spandert burger på meg, på Robsrudjordet Grill, hvor hu jobba, ved siden av skolen da).

    Hu løp bare rundt der, sammen med sin fetter vel, (han fra ved Kommersøya der, tror jeg).

    Og hu oppførte seg som en unge da.

    Må jeg vel si.

    Selv om hu var på min alder da.

    Så det var ikke sånn at hu satt på en stol der, og drakk.

    Og prata med slektninger.

    Neida.

    Selv om hu vel må ha vært over 18 år da.

    Så løp hu bare rundt der, som om hu bare skulle ha vært omtrent halve den alderen, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg ble bedt om å være med på et sånt spill, hvor man skulle kaste ringer, rundt noen pinner, som ga forskjellige poeng da.

    Og da tok jeg igjen den nazi-hilsenen, som jeg hadde fått meg tillært i fylla.

    Da jeg festa med vennene til Pia, inne i Drammen da.

    Tidligere det her skoleåret.

    (Det var kanskje noe jeg hadde lært den gangen dem tok tannpasta under nesa mi?

    Hvem vet).

    Det var bare at jeg kopierte de vennene til Pia da.

    Som Pia og Cecilie Hyde ufarliggjorde da, og sa at var ‘søte’.

    Men det var ikke sånn at jeg tenkte over det, at det var noe nazi-hilsen, eller noe.

    Det var bare noe jeg hadde lagt meg til i fylla, etter å ha festa med de her vennene til Pia da, inne i Drammen da.

    Så sånn var det.

    Men i det samme som jeg gjorde det.

    Så huska jeg jo hva hu russedama, fra russedåpen, hadde sagt.

    Om at det var en nazi-hilsen.

    Så da angra jeg det, med en gang.

    Og gjorde vel aldri den hilsenen igjen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men alle de gamle tantene og onklene da, i slekta til faren min og mora til Øystein Andersen vel.

    De må vel ha sett det her da.

    Og jeg skjønte at jeg ikke var populær der fra før da.

    Siden jeg hadde drikki av flaska, etter at jeg hadde dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Inger, (kona til onkel Runar), fra Sande.

    (Hu som er i Jehovas Vitner).

    Hu ville spille badminton med meg.

    Noe som hu sikkert visste at jeg kunne.

    Etter at jeg spilte en del badminton, med hennes sønn, (min fetter), Ove, noer år før det her da.

    (Den sommeren som Ove ville plukke jordbær, nede hos familien Sand da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde forresten vunnet en badminton-konkurranse, i gymmen, på Gjerdes Videregående, (i Drammenshallen), det her skoleåret.

    Magne Winnem, han skulle ha noe slags treningsprogram da, for klassen.

    (Jeg tror at muligens alle måtte ha det, en gang, det her skoleåret.

    Noe sånt).

    Det var sånn, på slutten av timen.

    At alle skulle spille badminton da.

    En i køen foran, skulle slå ballen.

    Så kom det en ny person, på den andre siden av nettet.

    Så måtte den slå ballen.

    Og når man gjorde en feil.

    Så måtte den personen gå i dusjen da.

    (For det var på slutten av timen).

    Til slutt, så var det bare Monika Ødegaard, (fra Svelvik), og meg igjen.

    Og Monika Ødegaard gjorde en feil da.

    Så jeg vant konkurransen da.

    Og jeg vet ikke om Winnem gratulerte.

    Det er vel mulig at han gjorde det.

    Så om jeg ikke imponerte i Cooper-testen, det her skoleåret.

    Så vant jeg ihvertfall den badminton-konkurransen til Magne Winnem da.

    I gymmen da, i Drammenshallen der da.

    Det var vel bedre enn ikke noe, skulle man vel tro.

    Men nå er klokken over 23, her på hostellet.

    Så jeg får vel vurdere å ta kvelden her nå vel.

    Så får jeg se om jeg klarer å få skrevet noe mer på den boken her, i morgen, (eller noe).

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også noe mer som skjedde, den siste våren i Leirfaret 4B, som jeg kom på nå.

    Plutselig en dag, som jeg hadde fri fra jobben vel, på CC Storkjøp.

    Så dukka Espen Melheim opp på døra mi, i Leirfaret 4B.

    Og han insisterte på å dra meg med på en joggetur, over skog og hei, (hadde jeg nær sagt).

    Opp til ved Brekke Gård der cirka da.

    Og ved den veien inne i skogen der, i bakkant av Drammensfjorden.

    Hvor faren min hadde kjørt opp med den gule Chevy Van-en sin, en gang.

    Da det var teknisk kontroll, ved Gamlehjemmet der.

    En gang.

    (Der hvor Ulf Havmo og jeg hadde vært og skutt fugler, med luftgeværet mitt.

    Og hvor jeg vel blant annet skøyt en rødstrupe i strupen, som jeg sa til Ulf Havmo da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Oppi der, så jogga Espen Melheim, med meg på slep, i en halvtime cirka da kanskje.

    Noe sånt.

    Men hvorfor han ville ha meg med på den her joggeturen, det veit jeg ikke.

    Det var ikke sånn at det her var noe vanlig.

    Det hadde aldri skjedd meg før, at folk hadde dukka opp på døra mi, for å få meg til å bli med på en joggetur, rundt på Berger der da.

    Så det her var rimelig spesielt, må jeg nok si.

    Espen Melheim var kanskje litt som en gammel gubbe, som bodde aleine, i et hus inne i skogen, (som jeg vel også har skrevet tidligere, i denne boken).

    Han forklarte ihvertfall ikke hvorfor han ville ha meg med ut å jogge.

    Han ville også høre på musikken min.

    Jeg hadde kjøpt meg en ny singel, på den her tiden, i en platebutikk i Drammen vel.

    Og det var the Timelords med ‘Doctorin’ the Tardis’.

    Noe sånt.

    En sang som jeg syntes var artig, etter å ha musikkvideoen, på Super Channel da.

    Like før det her da.

    (Timelords var vel forløperen til KLF.

    Som kanskje er mer kjente.

    De med ‘3AM eternal’, osv).

    Dette var ikke noe sånn seriøs musikk da.

    Men jeg syntes det var en morsom sang.

    Jeg var sånn at jeg hadde likt den sangen som het ‘Ute til Lunch’, (som jeg syntes at var ganske morsom da), og som kom ut et år eller to før det her vel.

    Så det hendte at jeg digga morsomme sanger og.

    Det var ikke sånn at jeg bare hørte på sørgelige sanger liksom.

    Selv om jeg hadde vært med søstera mi og Lyche/Depeche-gjengen, på the Cure-konsert, inne i Drammen da.

    Da stod stereoanlegget mitt inne på rommet mitt, forresten, tror jeg.

    Så jeg hadde vel flytta det tilbake inn dit.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Espen Melheim ristet bare på hodet, av denne sangen.

    Uten å si noe.

    Det var et eller annet rart da, skjønte jeg.

    Men hva det var, som Espen Melheim prøvde å kommunisere, med denne masingen sin om løpetur i skogen, og denne hoderistingen, over den nyinnkjøpte singelen min.

    Det veit jeg ikke.

    Dette er som en gåte for meg, den dag i dag, må jeg innrømme.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Magne Winnem dro meg også med på enda en Danmarkstur, med Petter Wessel, fra Larvik, dette skoleåret.

    Dette var på den tiden som faren min solgte leiligheten i Leirfaret 4B.

    Så det ble litt problematisk.

    Det var noen greier jeg ikke fant.

    Og Winnem skulle ta bussen, fra Drammen, til Larvik da.

    Larvik Line-bussen, eller noe.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte ta bussen, inn til Drammen.

    For å møte Winnem der da.

    Så sånn var det.

    Men det var noe greier jeg ville ha med meg.

    Så jeg fikk faren min, til å kjøre bort til huset i Sandsveien.

    Hvor en god del av tinga mine lå da.

    Men faren min hadde drikki sa han.

    (Dette var kanskje en søndag da).

    Så jeg måtte kjøre da.

    (Jeg dreiv jo å tok kjøretimer, så det gikk greit.

    Den bilen var også lettkjørt, husker jeg.

    Det var en bil som var nesten som en Toyota HiAce.

    Bare at det var et annet japansk merke vel.

    Som var litt mindre enn en HiAce da.

    Det var nesten som å kjøre en lekebil, husker jeg at jeg syntes.

    Giret gled lett og forstillinga var vel ikke vinglete, eller noe, husker jeg at jeg syntes.

    Noe sånt).

    Jeg kjørte ned til Sandsveien der, og leita etter noe greier da.

    Som jeg vel ikke fant, tror jeg.

    Så kjørte jeg tilbake igjen, mot Bergeråsen da.

    Så kom bussen bak meg, så jeg.

    Jeg tuta fælt, på bussen, og fikk den til å stoppe da.

    Så parkerte jeg på bussholdeplassen, i retning Drammen, ved Gamlehjemmet der da.

    Mens jeg tok bussen, i retning Sande.

    (Som jeg hadde fått til å stoppe, da jeg tuta da).

    Jeg regna med at faren min klarte seg, de siste meterne, med bilen, bort til Haldis da.

    Siden han ofte pleide å kjøre i fylla, (eller ihvertfall mens han drakk), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye fra denne Danmarksturen.

    Men jeg mener at Winnem sa sånn ‘pip-pip, der er det ei dame’.

    Hver gang vi møtte noen damer, i korridorene der, inne på Petter Wessel da.

    Jeg hadde jo klint med hu fra Stavern der, den forrige gangen, som jeg ble bedt med på Danmarkstur, sammen med Winnem.

    Og jeg trodde vel bare at denne pip-ingen, til Winnem, hver gang vi så en dame, var som noe morsomt da.

    (Men nå syntes jeg vel at dette kanskje at virker litt merkelig.

    Når jeg tenker tilbake på dette.

    Winnem liksom skulle hypnotiserte meg, (eller noe), til å se på alle de damene jeg møtte, må jeg vel kanskje si.

    Noe sånt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var nok ganske sliten, etter all festingen, i russetida.

    For jeg hadde ikke lyst til å gå iland, i Fredrikshavn, husker jeg.

    Jeg ble bare med for å være sosial og omgjengelig, på den her dansketuren, tror jeg.

    Ei vaskedame, ombord på båten, maste fælt vel.

    Og jeg dro meg vel iland tilslutt, sammen med Winnem da.

    Da vi skulle tilbake igjen på båten, så var det kø.

    Og Winnem skøya med køen og sa noe sånt som at ‘er det ikke Sissel Kyrkjebø som står der borte?’.

    For å prøve å lure køen, sånn at vi skulle komme først tilbake igjen på båten da.

    Men det mislyktes vel.

    Det var vel ikke noen som gikk på spøken til Winnem, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror at Winnem hadde fått Stein til å hente han, i Drammen.

    (Eller om det kan ha vært i Larvik).

    Noe sånt.

    Jeg husker ihvertfall at Stein og Winnem kjørte meg hjem til Berger, etter denne Danmarksturen da.

    Dette var kanskje en mandag da.

    Jeg fikk Stein til å stoppe, ved butikken i Selvik.

    Sånn at jeg kunne få kjøpt med en Pizza Grandiosa da, som jeg tenkte at vi kunne spise, i Leirfaret 4B da.

    Men da vi kom fram til Leirfaret 4B, så huska jeg det, at faren min hadde solgt leiligheten.

    Så da måtte jeg bare beklage, og be Stein, om han kunne være grei, og kjøre meg bort til Ågot, på Sand, istedet.

    (Så det var rimelig flaut da, må jeg si.

    Men men).

    Da vi kom fram dit, så var Ågot i kjøkkenvinduet da, og så litt forskrekka ut vel.

    Så jeg turte ikke å be inn Stein og Winnem dit, for å spise pizza.

    Så jeg sa vel bare hadet da, og takka for turen, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var vel Pia også hos Ågot, tror jeg.

    Pia og jeg måtte dele det tidligere rommet, til Ågot og Øivind der.

    For Ågot flytta ut fra det rommet, da Øivind døde.

    En del år før det her da.

    Og inn på det midterste soverommet der.

    Men hvorfor Pia og jeg måtte dele på et soverom.

    Når det var tre soverom der, og vi var tre personer, som bodde der.

    Det veit jeg ikke.

    Det ytterste soverommet der.

    Det var liksom onkel Runar sitt soverom da.

    Det var der han pleide å ligge å sove, nesten hele søndagen.

    Når han og familien hans, var på sine ganske hyppige helgebesøk, borte hos Ågot da.

    Det var kanskje fordi det var sånn, at onkel Runar skulle arve huset.

    (Mens faren min og onkel Håkon, allerede hadde arvet verkstedet da.

    Et verksted som ble mindre og mindre brukt.

    Ettersom faren min begynte å jobbe sammen med Haldis, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Og siden at onkel Håkon også hadde fått skadet en arm, i forbindelse med at han og faren min, var i en bilulykke, på Mosseveien, mens de jobbet med å bygge et hus, for onkel Runar da, i Son.

    Ikke lenge etter at faren deres, (min farfar Øivind), døde da).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Noen mener visst at Pia sin sjef, da hun jobbet i Tussebo Barnehage, Henning Holstad, har noe med Tempelridderne å gjøre. Hm

    pia sin sjef

    PS.

    Pia sin samboer, siden midten på 90-tallet vel, Negib fra Etiopia, jobber også for Holstad forresten.

    Siden han jobber i et firma Holstad eier, som heter Tiny Budbiler.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok – Kapittel 66: Kristiansand

    Våren 1989, så var det bryllup, i Christell sin slekt, i Kristiansand.

    Haldis, faren min, Christell, Jan, Pia og meg, skulle ta toget ned til Kristiansand, en fredag, våren 1989.

    Der skulle vi bo på et hotell, som het Norrøna, (eller noe), tror jeg.

    Dette var samme helgen som Heysel-tragedien, husker jeg.

    Vi var litt i seineste laget, da vi kjørte fra vannsengbutikken og i retning av Drammen Togstasjon.

    Så Haldis ringte fra en mobiltelefon, i drosjen, og ba toget om å vente.

    NSB svarte at de kunne vente i 2-3-4-5 minutter, men ikke lenger.

    Noe sånt.

    Så vi løp på toget da, (mer eller mindre, ihvertfall).

    Og rakk såvidt å komme oss med det da.

    Hvordan Haldis kunne få toget til å vente, det veit jeg ikke.

    Kanskje hu kjente stefaren til Kjetil Holshagen, (min tidligere kamerat fra Havnehagen), som jobba som vaktmester, eller noe, på Drammen Jernbanestasjon?

    (For å fleipe litt).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo tatt toget mange ganger, til Larvik.

    Og jeg hadde jo kjørt bil, med mora mi og Arne Thomassen, til Kristiansand, sommeren 1979.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og faren min, Haldis, Christell og jeg.

    (Jeg husker ikke om Pia var med).

    Vi hadde jo kjørt til ‘tante Lete’ og de, (i Stavanger), i amerikaneren til faren min, en gang.

    På begynnelsen av 80-tallet.

    Og da kjørte vi jo om Kristiansand da.

    (Må man vel si, veien gikk vel ihvertfall rett ved Kristiansand der, tror jeg

    Vi kjørte langs kysten, (mer eller mindre), hele veien da.

    For å si det sånn).

    Så jeg trodde at toget skulle kjøre til Larvik, Brevik, Kragerø, Arendal, Grimstad, Risør, Lillesand og alle de byene der, langs kysten, på Sørlandet.

    Men så ikke.

    Togstasjonene som dukket opp hadde rare navn som Nordagutu, osv.

    Noe jeg klagde på, på toget da.

    Siden jeg husker at mora vår og Arne Thomassen, de pleide å kjøre innom alle disse fine sørlandsbyene, på veien ned til Kristiansand da, sommeren 1979.

    Så istedet for fine sørlandsbyer, så dukka det opp fjellsteder med rare navn da, fant jeg ut.

    Så da måtte jeg nesten klage litt, syntes jeg.

    Jan Snoghøj, (Christell sin 8-10 år eldre storebror, som kalte meg for ‘sønn til Arne’), begynte å snakke om at Nordagutu var gildt da, (eller noe).

    Noe sånt.

    Jeg var ikke helt sikker.

    Men men.

    Så dette toget kjørte vel til Kongsberg, mener jeg, og over noe fjellparti, (eller vidde), i innlandet.

    Istedet for å kjøre langs kysten da.

    Noe som jeg syntes var litt kjedelig da.

    Jeg som hadde dratt så mange ganger med toget til Larvik, på Vestfoldbanen, og som kjente meg mer hjemme, nedover i Vestfold og på Sørlandet da, enn oppå noen fjellpartier, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Haldis og dem hadde med noen søppelsekker, med noen puter og sånn i.

    Som var en gave til brudeparet da.

    I Kristiansand så gikk vi gjennom Sentrum, før vi kom til hotellet.

    Og en kar, som stod ved en stand, fortalte noe om en organisasjon som het Akademikernes Fellesorganisasjon, (eller noe sånt).

    (Kanskje jeg kan melde meg inn der nå?

    Nå som jeg har en Høgskolekandidatgrad, fra HiO IU.

    Hvem vet).

    Da vi kom til hotellet, så jobba det noen eldre damer, i resepsjonen der.

    Jeg var jo i russetida, så jeg tok ting rimelige lite seriøst.

    Familien vår var jo også basert på noe hykleri, i og med at vi bare var samlet i ferier osv., siden jeg bodde aleine, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B, fra jeg var ni år da.

    Jeg sa sånn lett nonsjalant, til Jan, eller noe, at ‘hva med ranspengene da?’.

    Mens vi stod i resepsjonen, på Hotell Norrøna da.

    (Jeg hinta til den søppelsekken, som var Haldis sin vel, og som var full av puter osv., (var det vel), til brudeparet da, fra Vannsengbutikken).

    Og da gikk ei kone, (som jobba i resepsjonen der da, og som var ganske nærme pensjonsalderen vel, vil jeg nok tippe på), fram til den søppelsekken til Haldis da, og kikka oppi den da.

    For å se om vi hadde noen ranspenger der.

    Men hu sa ikke noe.

    Og hu ble kanskje litt skuffa, når hu bare fant noen sofaputer og sånn, i den søppelsekken til Haldis da.

    Det er mulig.

    Men men.

    På kvelden, den dagen, så dro Jan, Pia og Christell meg med, til en restaurant, i Kristiansand Sentrum, for å spise middag.

    Faren min og Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Jeg var ikke så kjent i Kristiansand.

    Jeg hadde bare såvidt vært i den byen en gang, som ni-åring.

    Så jeg fulgte etter de andre da.

    Mens vi gikk gjennom gatene i Kristiansand.

    På vei til en restaurant, som Jan tydeligvis kjente til fra før vel.

    Jan Snoghøj er cirka 7-8 år eldre enn meg, (hvis jeg husker det riktig).

    (Jeg sjekka skattelistene, på nettet nå.

    Jan heter egentlig Jan Christian Snoghøj, og er født i 1962.

    Altså 8 år før meg, og 9 år før Pia og 10 år før Christell da.

    Så sånn er det.

    Han hadde en inntekt på 294.000, i 2009, stod det også der, forresten:

    http://www.kjendis.no/skatt/sok/?op=Person&id=1743498&ar=2009&urlnavn=JAN+CHRISTIAN+SNOGH%d8J).

    Jeg var jo 18 år dette skoleåret.

    Og Jan var da 26 år.

    Og Pia var 17 år.

    Og Christell 16 år da.

    Så vi må vel si det sånn, at det var Jan som dro med oss tre videregående-elevene, på restaurant da.

    Siden både Christell, Pia og meg, fortsatt gikk på videregående, dette skoleåret.

    Jeg sjekket på Wikipedia nå, og Heysel-tragedien, den fant sted 29. mai 1989.

    Så dette var 28. mai da, som vi var på den restauranten.

    Vi satt alle fire, rundt et firkanta bord der.

    På noen slags kraker vel.

    Vi satt nesten i en bås da.

    Det var ganske privat.

    Fordi det var ikke så fullt der vel.

    Men vi var ikke skjult der.

    Så det var egentlig ikke en bås.

    Det var et bord, med noen krakker eller stoler ved.

    I andre eller tredje etasje, (tror jeg), av en bygning da.

    I sentrum av Kristiansand.

    Jeg satt sånn at jeg hadde Jan, på min venstre side.

    Til venstre for Jan, så var det et vindu, (mener jeg).

    Pia satt foran meg vel.

    Og Christell satt foran Jan vel.

    Noe sånt.

    Og en del meter bak Pia og Christell så var kassaområdet da, hvor man bestilte mat osv., da.

    Hvis vi ikke bestilte ved bordet da.

    Jeg husker ikke hva jeg bestilte.

    Jeg var kanskje litt trøtt etter russetida.

    Det er mulig.

    Plutselig så begynner Christell å si det, at faren vår, hadde ‘fingra’ Pia.

    Jeg nekta, (eller jeg trodde at Christell tulla da).

    (Det er mulig at det var Jan som først begynte å ta opp dette.

    Det husker jeg ikke helt).

    Så sa Pia at det var sant.

    Og hun fortsatte, og spurte meg om jeg husket da vi var små, og bodde hos mora vår i Larvik.

    Og at Pia hadde sagt til faren vår, når vi var på besøk hos han, i Hellinga 7B, i 1975 eller 1976 kanskje, at hu ikke ville sove i dobbeltsenga, sammen med han.

    Og da hadde faren vår sagt at det måtte hu.

    (Men det var bare en enkeltseng der.

    Som jeg sov i.

    Så hvor Pia ellers skulle ha sovet, det veit jeg ikke).

    Jeg huska jo den episoden, fra 13-14 år tidligere kanskje.

    Og jeg måtte nesten markere avstand mot det som faren min hadde gjort.

    Dette var jo mens Bjugn-saken var i nyhetene ganske mye, mener jeg.

    Så jeg sa at jeg hata faren min, eller noe, (på grunn av det her da).

    ‘Det gjør du ikke det’, sa Christell.

    Noe sånt.

    Men jeg ble sinna.

    Og spurte om vi skulle kutte ut faren min.

    (Og så tenkte jeg litt).

    Også sa jeg, ‘unntatt når det gjaldt penger’.

    (For jeg hadde ikke så mye penger da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jan sa noe sånt, (til meg), som at ‘så du …’.

    (Så han ville vite noe om hva jeg skulle gjøre i forbindelse med dette, (eller i forbindelse med livet mitt), fremover da).

    Men ellers ble det ikke sagt noe.

    Pia og Christell sa vel ingenting da.

    Og Jan svarte heller ikke på det, om han skulle bli med å kutte ut faren min.

    Så derfor sa ikke jeg noe mer heller.

    Men det er mulig at dette var noe i regi av Jan da, for alt hva jeg vet.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg pleide å se på Tippekampen, og Hotell Norrøna hadde en TV, i lobby-en.

    Så på lørdagen, så gikk jeg ned der, etter å ha gått og sett litt i Kristiansand vel.

    Men tippekampen var ikke noe artig, denne ettermiddagen.

    Det var jo kaos på tribunene, og kampen ble avlyst.

    Folk døde i hopetall, på grunn av at for mange tilskuere var sluppet inn på Heysel Stadion.

    Skadede og døde ble båret inn på banen.

    Så det var jo ikke noe artig, å se på tippekampen akkurat, denne ettermiddagen.

    (Det var forresten finalen i serievinnercupen, mener jeg, mellom Juventus og Liverpool, denne dagen, noe som vel er ganske kjent).

    Så ble vi hentet av noen slektninger av Haldis.

    Vi kjørte forbi banen til Start, husker jeg.

    Og opp en bakke og litt lenger vel.

    Til et byggefelt der.

    Og han som var forlover, (eller noe), han var nervøs, og tente på noe greier, ute på kjøkkenet, eller noe.

    Og forklarte til oss, fra Drammen da, (må man vel si), om hvor nervøs han var da, og hvor skuffa han var over seg selv.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kjørte innover mot Kristiansand Sentrum igjen.

    Så satt jeg i baksetet, (i en av bilene), husker jeg.

    Og la merke til at Jan stirra inn i øynene på ei tenåringsjente, som gikk på fortauet.

    Mens vi kjørte forbi.

    Det var nesten som at Jan prøvde å hypnotisere denne Sørlandsjenta, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var vel i en nedoverbakke, like før Start-banen der, mener jeg.

    Noe sånt.

    Jeg husker ikke om vi var i noe kirke.

    Men vi var ihvertfall i et selskapslokale, i Kristiansand Sentrum, hele kvelden.

    Jeg hadde på meg en hvit Ball-genser og tweed-jakka, som jeg hadde fått, (eller arvet brukt vel), av Ruth Furuheim, (etter en av sønnene henne sikkert da), en 6-7 år før det her vel.

    Noe sånt.

    Jan sa til meg at han også hadde vurdert å gå kledd sånn.

    Men han hadde vel dress da.

    (Men jeg hadde jo ikke noen skjorter, dresser, smokinger, slips eller smoking-sløyfer, som jeg har forklart om, i det forrige kapittel, var det vel.

    Så jeg bare improviserte litt da.

    Og brukte en tynn,hvit Ball-genser, under jakka, istedet for skjorte og slips da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Den lørdagen, (var det vel), så tok Pia, Christell og jeg, heisen sammen, (husker jeg), på hotellet, (da vi skulle i det bryllupsselskapet da).

    Christell sa til Pia, (mens jeg også gikk sammen med dem da, og kjøre heis sammen med dem), at den og den, hadde så tettsittende øyne.

    Så Christell likte ikke en kar da, på grunn av dette da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Og da måtte jo jeg si noe.

    Så jeg spurte om jeg hadde tettsittende øyne.

    Men det hadde jeg visst ikke da, skjønte jeg, på Pia og Christell da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var ikke så hyggelig, i det middagsselskapet, syntes jeg.

    Det var noe dans og sånn der.

    Men Pia og Christell prata jeg ikke så mye med, husker jeg.

    Jeg prøvde å sjekke opp en flott brunette, (var hu vel), i 20-åra vel, i baren der.

    Etter middagen.

    Og etter diverse drikke og dans, osv.

    Men hu dama sa bare noe sånt som at ‘hvis du hadde vært noen år eldre så’.

    Noe sånt.

    Etterhvert så fikk Christell meg til å kjøpe Tequila.

    Som hu, (og muligens Pia), lærte meg hvordan man skulle drikke da.

    Man skulle først ta salt på hånda.

    Og så drikke Tequila-drinken.

    Og så spise en sitronskive.

    Jeg drakk to eller tre sånne, tror jeg.

    Enda jeg vel var ganske full fra før av og.

    Så jeg ble jo helt svimmel.

    Og måtte legge hodet ned på et bord, i et naborom, som stod tomt der.

    Mens jeg venta på at de andre skulle bli ferdige da.

    For dette var like før det skulle stenge.

    Jeg syntes jeg hørte noe om at Christell skulle dra på et utested som het ‘Downtown’, eller noe.

    At ei tante av Christell begynte å bable om det, eller noe.

    (Hvis ikke dette var den andre av de helgene vi var i Stavanger da).

    Men jeg hadde jo nettopp vært gjennom russetida.

    Og jeg hadde jo sett disse forfærdelige TV-bildene, fra Heysel, på hotellet.

    Og det vet jeg ikke om de andre i bryllupet hadde sett.

    Så jeg var kanskje litt trist/melankolsk, (eller noe), på denne festen.

    Det var bar der, osv., så dette var nok et utested, (en pub eller diskotek), som de hadde leid da, for å ha denne festen da.

    Så dette var ikke noen kjempekristne folk, eller noe.

    (Jeg har vært i andre bryllup seinere, (det vil si bryllupet til Magne Winnem).

    Hvor det ikke ble drukket alkohol, i det hele tatt.

    Men sånn var det ikke her da, for å si det sånn.

    Her var det dans og drikking hele kvelden.

    Til klokka 1-2-3 om natta kanskje.

    Noe sånt).

    Og på hotellet, så hadde jeg fortsatt vært ‘svingstang’.

    (Etter tequila-ene, som jeg ikke veit hvor Pia og Christell hadde lært å drikke).

    Jan fortalte meg dagen etter, at jeg hadde bare tippa ned i fotenden av senga til Christell.

    Med alle klærna på.

    Etter at hu hadde lagt seg vel.

    For alle vi fire yngste, (det vil si Jan, Christell, Pia og meg da).

    Vi sov på samme rom da, på det hotellet.

    Mens faren min og Haldis hadde sitt eget rom da.

    Og dagen etter, så stod det om Heysel-tragedien, på forsidene, av både VG og Dagbladet da.

    (Eller Søndag-Søndag, var det vel, ved nærmere ettertanke, som var den eneste søndagsavisen, på den her tiden, (hvis jeg ikke tar helt feil)).

    Og jeg syntes at alle på togstasjonen var sure, (eller noe).

    (Jeg var kanskje fortsatt litt full).

    Faren min var sur og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var kanskje på grunn av Heysel-tragedien.

    Det er mulig.

    Men den hadde jo jeg fått med meg om, dagen før.

    Men jeg fortalte ikke noe om dette, til Jan, Pia, Christell, Haldis eller faren min.

    For jeg visste det, at de ikke var så fotballinteresserte, som meg.

    En gang som vi så en fotballkamp, nede hos Haldis.

    Så hadde Jan snakka om, (når jeg lå på gulvet foran TV-en, på en slags skinnfell, eller noe), at han kunne se tissen, til en fotballspiller.

    Men det var mens jeg så bort.

    Så det var kanskje en litt kjedelig kamp.

    Det var ihvertfall ikke en Everton-kamp.

    Så jeg kunne også kjede meg, mens jeg så på fotball.

    Men jeg syntes at ‘pling’-en, var morsomt da.

    For å se om Everton scorte.

    Det var mye derfor jeg fulgte med på fotball-kamper, på TV, selv om Everton ikke spilte, i den TV-sendte kampen.

    Men jeg trodde ikke at Jan, Christell, Pia, Haldis og faren min, var så interesserte i fotball.

    Så det var ikke sånn, at jeg snakka med dem, før og under bryllupet, om den her Heysel-tragedien da, (som jeg hadde sett på TV, i TV-rommet på hotellet da).

    De var liksom i en annen verden, enn meg, vil jeg nok kanskje nesten si.

    De var litt fjerne kanskje.

    Jeg fant ihvertfall ikke noen anledning, når det var naturlig for meg, å nevne denne tragedien.

    Til noen av dem.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter dette, så forandret mitt forhold til faren min seg veldig.

    Jeg hadde alltid sett opp til faren min, før denne fredagen, og det restaurantbesøket, i Kristiansand, hvor Pia og Christell fortalte om at faren min hadde misbrukt Pia seksuelt da.

    Men etter dette, så har jeg nesten ikke hatt noe med faren min å gjøre.

    Så denne turen til Kristiansand, den har liksom satt rammen, for det meste av min kontakt da, med ‘Haldis og Arne-familien’, i så godt som alle år etterpå, vil jeg vel nesten si.

    Jeg var jo litt bundet, av det jeg hadde sagt der, ved restaurantbordet, i Kristiansand, og.

    Så jeg har hatt litt kontakt med faren min, men ikke mye, etter dette.

    Pia sa jo det, høsten etter, at faren min hadde sagt, at han ikke trodde det var meninga, at han skulle betale husleia, for hybelen min, i Oslo, (hvor jeg studerte), hver måned.

    Så etter at Pia sa det, så kutta jeg også ut faren min når det gjaldt penger.

    For det meste ihvertfall.

    Med noen få unntak.

    Så etter at jeg flyttet til Oslo, som 19-åring.

    Så har jeg klart meg selv økonomisk, uten at jeg har fått mer penger, enn kanskje 10.000 tilsammen, på 15 år vel, fra faren min og Haldis da, (hvis man regner med penger jeg har fått i julegaver av dem også).

    (Hvorav det største beløpet, som jeg fikk av dem.

    Det var mens jeg avtjente Førstegangstjenesten, på Terningmoen.

    Og fikk en regning, fra Lånekassa, mens jeg var der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå er klokka et om natta, her på hostellet.

    I de neste kapitlene, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om russetida.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og hvem de folka egentlig var, som vi var i bryllup hos?

    Nei, det ante jeg egentlig ikke da.

    Og det aner jeg fortsatt ikke nå.

    Men det var vel noen i slekta til Haldis da, på en eller annen måte.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Sånn her var Christell og, da hu var i puberteten, at puppene hennes ikke var like store, (noe som hu visstnok hadde komplekser for), sa Pia, en gang

    christell puberteten

    http://www.kjendis.no/2011/12/19/kjendis/eli_kari_gjengedal/vermelder/tv_2/veret/19475548/

  • Min Bok – Kapittel 64: Jula 1988

    Jula 1988, så skulle vi, (det vil si Haldis, faren min, Pia, Christell og meg), være inne hos Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, der, på Holmen, i Oslo, på julaften.

    Dette var første gangen, som jeg feiret jul, i Oslo.

    Dette var på beste Oslo Vest, må man vel si.

    Solveig hadde en stor villa, like ved Stasjonsveien der, på Holmen.

    Ikke mange meterne fra en bensinstasjon der.

    Holmen ligger like nedenfor Holmenkollen.

    Og den gangen som Vegard Oppås hoppet så langt, i Holmenkollen, (i tåka som var da), at de måtte begynne på nytt, så var jeg der.

    Og da hadde vi parkert nede hos Solveig.

    Også gikk vi, (faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg), opp til Holmenkollen da.

    Og så på hopprennet der.

    Det var masse andre folk, som også gikk oppover den bakken da, (fra Holmen der, og til Holmenkollen), denne dagen.

    Faren min nevnte vel at kongen stod der og der, tror jeg.

    (Det var vel isåfall Kong Olav).

    Men jeg skjønte aldri helt hvor dette var.

    Selv om jeg fløy fælt mye rundt der, og så her og der da.

    For å se om det var noe som var morsomt der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med den tweed-dressen min.

    Og jeg hadde tenkt å skifte, til pentøy.

    Men ingen andre skiftet til pentøy.

    Så jeg ble bare sittende der.

    Og plutselig så var middagen servert.

    Og vi spiste da.

    Og åpnet noen pakker vel.

    Jeg kjedet meg ganske mye, og gikk tidlig til sengs.

    Jeg sov på et soverom, i andre etasje etasje der, husker jeg.

    Plutselig, så kom Christell inn på rommet mitt der, etter at jeg hadde lagt meg.

    Hun hadde på seg en hvit blonde-body, som var nesten gjennomsiktig, vil jeg si.

    Også begynte hun å gå en runde, inne på soverommet mitt, sånn at jeg fikk sett på henne i det blonde-undertøyet hennes da.

    Av en eller annen grunn.

    Hu smatt ut igjen like raskt som hu hadde dukka opp.

    Så jeg fikk ikke spurt henne hva hun dreiv med heller.

    Jeg lå jo der og prøvde å sove, så jeg hadde ikke akkurat forestilt meg at Christell skulle dukke opp i undertøyet, (i noe julegave-undertøy vel), heller.

    (Christell var jo bare 16 år da vel.

    Men det ble jo sagt om henne, allerede i konfirmasjons-sangene hennes, at hun hadde ‘sex-appeal’.

    Og hun hadde nok pupper i bh-størrelse ‘D’, allerede som 16-åring, da hun gikk på denne ‘undertøys-paraden’, inne på soverommet mitt, hos Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), der, vil jeg nok tippe på.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Noe sånt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvorfor vi var hos Solveig der i jula, det veit jeg ikke.

    Men det hadde jo vært en episode, jula før, (var det vel).

    Da var det sånn, i huset til Haldis.

    At faren min sa til Pia, Christell og meg.

    På en truende måte.

    At ‘jeg vet ting om alle dere’.

    Jeg var misfornøyd da, fordi at Pia og Christell hadde klaget til meg, før den jula vel, på at Pia hadde hatt en abort, nede hos Haldis, osv.

    Og da sa jeg, at jeg skulle ta en prat med faren min.

    Men da sa Christell bare at, ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’.

    Flere ganger.

    Dette skjedde oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    Mens trusselen fra faren min, den skjedde nede hos Haldis, i Havnehagen.

    (Begge stedene på Nedre felt, på Bergeråsen).

    Ellers husker jeg ikke så mye, fra julen hos Solveig.

    (Som var en venninne av Haldis.

    Og som faktisk var på vakt, som telegrafist, under Scandinavian Star-ulykken.

    Og som vel også vitnet i rettsaken etter den ulykken, mener jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen måneder tidligere, så var det også et selskap, som jeg måtte være med på.

    Det var Christell sin onkel og tante, fra Bergen, som kom på besøk.

    Jeg måtte være med, sa faren min.

    Fredagen så begynte faren min og Haldis, å lage noe suppe, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    Det skjedde så og si aldri, at Haldis var der.

    Så dette satte meg ut litt, husker jeg.

    Et par, i 20-årene vel, som jeg ikke kjente, skulle låne vannsenga mi.

    Så jeg måtte sove på det gamle rommet mitt, i en vanlig enkeltseng der.

    Og da ble jeg litt ‘uggen’, husker jeg.

    Det var kanskje fordi det var kaldt på det gamle rommet mitt.

    Eller fordi at jeg ikke var vant med at de var andre folk i leiligheten, enn meg.

    (Det paret lagde også hull i vannsenga, forresten).

    Eller fordi at Haldis og faren min hadde stressa så mye, med å koke suppe, på kjøkkenet, dagen før.

    Noe var det ihvertfall som gjorde meg nedfor, og jeg hadde ikke ork, til å dra på jobben, på CC Storkjøp, denne lørdagen.

    Det kan ha vært at jeg ønsket å følge med litt, på det paret, som plutselig var i leiligheten min.

    Og som jeg ikke visste hvem var.

    Det er mulig.

    Jeg gikk ihvertfall ned til Haldis og lånte telefonen der, og ringte CC Storkjøp da, og sa at jeg var syk.

    Dette var vel i oktober kanskje, så jeg hadde bare jobbet der et par måneder.

    Så dette var nok den første gangen, som jeg var borte fra jobb, pga. sykdom, (eller ‘sykdom’), vil jeg nok tippe på.

    Selskapet skulle være der Jan Snoghøj, (Haldis sin yngste sønn), bodde, på Gulskogen.

    Pia skulle også dit.

    Men ikke Christell, av en eller annen grunn.

    Enda dette var Haldis sin søster Asbjørg, fra Bergen.

    Og hennes ektemann.

    I selskapet så satt Pia og jeg, nærmest soverommet til Jan der.

    Og Haldis og faren vår, satt ved den andre enden av bordet.

    Som stod i stua til Jan.

    Cirka der jeg pleide å sove, på en madrass på gulvet, de gangene som jeg overnatta der.

    Pia og jeg, vi begynte å prate med tante Asbjørg og mannen hennes.

    Tante Asbjørg må jo ha vært søsteren til tante ‘Lete’, (som Christell visstnok hadde sagt som barn), fra Stavanger.

    Men det var ikke sånn, at jeg noen gang hadde sett tante Asbjørg og mannen hennes før.

    Jeg hadde vært med på to helgebesøk, hos tante Lete og onkel Per, i Stavanger.

    Men tante Asbjørg og ektemannen, fra Bergen.

    De hadde jeg aldri møtt før.

    (Jeg sjekket på nettet nå, (siden Haldis sin familie er på et slektsforsknings-nettsted), og Asbjørg er eldre enn Haldis, men yngre enn Anne Margrethe aka. Lete.

    Ektemannen til Asbjørg heter Jan Leknes, står det også der, forresten).

    Onkel Jan sa til Pia og meg, at vi burde bare røyke og drikke alt vi klarte.

    De røyka selv og, og det var godt med en røyk etter maten, (husker jeg).

    Onkel Jan og tante Asbjørg, de fikk høre det, at jeg ikke hadde dratt på jobben den dagen.

    (Jeg var jo bare 18 år, og denne jobben på CC Storkjøp, det var jo bare en jobb jeg hadde fått, etter en impuls, at jeg spurte Arnt Lund, om de hadde ledig jobb der, når jeg skulle kjøpe brukte skolebøker av han.

    Det var ikke sånn at jeg egentlig hadde planlagt på forhånd, å jobbe ved siden av skolen, dette skoleåret.

    Det var bare en impulshandling, som fikk meg til å spørre om de hadde ledig jobb, på CC Storkjøp, for å si det sånn.

    Så jeg tok ikke den her jobben så kjempe-seriøst, må jeg vel innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte det, at de drev butikk selv, i Bergen vel.

    (Uten at jeg er sikker på om dette var en matforretning, eller om det var en annen type butikk).

    Og en stund senere, så sa onkel Jan det.

    At han og tante Asbjørg, de hadde vært med Englands-ferja, fra Bergen til Newcastle.

    På veien tilbake, så hadde kapteinen invitert dem, med på et eller annet da.

    Og da fortalte onkel Jan og tante Asbjørg det, (altså de var ikke min onkel og tante da, men de var Christell, Jan og Viggo sin onkel og tante, egentlig. Men søstera mi Pia, kaller jo hu (Anne) Margrethe for ‘tante Lete’, så da blir jo dette tante Asbjørg og onkel Jan da, hvis man skal følge den logikken).

    Onkel Jan og tante Asbjørg, de fortalte til kapteinen, på Englands-ferja, (sa onkel Jan).

    At de hadde spist på en kinarestaurant, i Newcastle, og maten hadde vært så god der.

    Så dro de på besøk til Newcastle igjen, året etter, (eller noe).

    Og igjen så hadde de blitt invitert for å møte kapteinen da, på Englands-ferja, som de dro med, fra Bergen til Newcastle da.

    Og da viste kapteinen dem et avisoppslag, fra en britisk avis.

    Om at på den kinarestauranten, som onkel Jan hadde anbefalt, til kapteinen.

    De hadde brukt kattemat, istedet for ordentlige kjøttvarer, i rettene de serverte der da.

    Så kapteinen hadde vel vært arg, (tror jeg nok), på onkel Jan da.

    Så det var en fortelling som jeg ikke glemmer, tror jeg.

    Det var en artig fortelling, (må man vel si), det er helt sikkert.

    Onkelen og tanta til Christell hadde spist kattemat i Newcastle, og hadde også fått en ferje-kaptein til å gjøre det samme.

    Det var spesielt, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tante Asbjørg og onkel Jan var veldig hyggelige, husker jeg.

    Og Pia og meg, vi satt såpass langt fra faren vår og Haldis, ved det spisebordet.

    Så vi veksla vel ikke et ord omtrent, med dem, under dette selskapet.

    Men vi chatta litt med tante Asbjørg og onkel Jan da.

    Som begge var i ganske godt humør, (sånn som jeg husker det).

    Ihvertfall i begynnelsen av selskapet vel.

    Men hva som var anledningen, for at dette middags/familie-selskapet ble arrangert.

    Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

    Ingen forklarte noe om det til meg.

    Og ingen forklarte heller noe om hvorfor Pia og meg måtte være der, når Christell, (som var niesa til de her Asbjørg og Jan), tydeligvis slapp unna da.

    Hvem veit.

    Jeg husker at jeg brukte denne dagen, til å lappe vannsenga mi.

    Og etterfylle vann i den da.

    Siden det paret, i 20/30-åra, hadde klart å lage hull i den da.

    (Jeg husker ikke om det paret var på selskapet der, hos Jan heller.

    Men det er mulig at de var der.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del annet, som skjedde, dette skoleåret.

    Men det får jeg prøve å få skrevet mer om seinere.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 62: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 12)

    Magne Winnem var forresten ganske dekadent, på den her tiden.

    Hans livmotto var, (som han sa), ‘dø ung og bli et vakkert lik’.

    Hans mor var strengt religiøs, og Winnem var en slags opprører da, i familien sin.

    Han likte ikke religion og sin strenge familie så bra, sa han.

    En gang, da jeg var på besøk hos han, så satt han på Depeche Mode, (som han også hørte på, som min søster og Cecilie Hyde), og sangen ‘Blasphemous Roumours’, som handlet om blasfemi.

    Også sang han høyt, (utafor huset dems, eller noe vel, i Røyken, like før russetida begynte for alvor vel), at ‘I don’t want to start any blasphemous roumours but I think that God has a sick sense of houmour, and when I die, I expect to find him laughing’.

    Og jeg hadde jo hørt denne sangen såvidt, i stua mi vel, siden min søster var venninne med Cecilie Hyde, og disse to hadde flytta inn hos meg, og spilte Depeche Mode da.

    Samtidig hadde jeg fått to LP-er, med Depeche Mode da, av min fetter Ove, (var det vel), til jul, i 1988 da.

    Noe sånt.

    Så jeg sang vel såvidt med, på denne sangen.

    Men grunnen til at jeg hørte på Depeche Mode, det var vel fordi at Cecilie Hyde skikkelig idoliserte de.

    Og Cecilie Hyde var veldig sånn lidenskapelig, når det gjaldt musikken hun likte, osv.

    Så det var lett å bli litt smittet da, og ihvertfall bli litt nysgjerrig på den her musikken.

    Siden jeg jo omgikks mye med søstera mi og Cecilie Hyde, i noen måneder da, dette skoleåret.

    Og hun Hyde, hun ‘messa’ jo om den her musikken hele tiden da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Depeche Mode var jo ikke så ekstrem musikk da.

    Det var jo popmuskk, som brukte synthesizere, som en del av lydbildet.

    Istedet for bassgitar kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men Depeche Mode var jo på Ti i skuddet og VG-lista og sånt også.

    Så før jeg ble kjent med Cecilie Hyde, så så jeg bare på de som et vanlig band, nesten som Duran Duran kanskje.

    Jeg hadde jo hørt sanger som ‘People are People’, osv., fra hitlistene.

    Men etter å ha sittet oppe kveld eller kveld, sammen med Cecilie Hyde og Pia, i Leirfaret 4B.

    Etter at Pia flytta opp til meg.

    Og hørt på at Hyde fortalte fælt mye om Depeche Mode og annen musikk da.

    Så ble jeg litt interessert i disse bandene selv.

    Og jeg skrev også en tentamen, eller noe, faktisk, i norsk, om Depeche Mode da.

    Basert på ting jeg hadde hørt om bandet, fra Cecilie Hyde, om kvelden, i leiligheten ‘min’ da.

    Men jeg var jo egentlig ikke så fan av Depeche Mode.

    Så jeg hadde jo klart å skrive navnet på gruppa feil, osv.

    Så da Pia viste stilen min til Lyche-gjengen, så ble han Andreas, som solgte bakte poteter på Torget og var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, (var det vel han sa, mener jeg).

    Han ble så sur, at han bare gikk fra Cafe Lyche da, da han så at jeg hadde skrevet Depeche Mode feil.

    Så det var litt flaut da.

    Men jeg var egentlig ikke så Depeche Mode-fan.

    Men jeg hadde litt problemer, med å finne på noe å skrive om, på en stiloppgave da.

    Så derfor ble det bare sånn, at jeg skrev om Depeche Mode da.

    Siden jeg hadde fått ‘tutet ørene fulle’, (som bestefar Johannes sa det), om det her bandet da, av Cecilie Hyde og søstera mi og resten av Depeche/Lyche-gjengen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem og Raymond, de dro meg med på et kjøpesenter ut mot Krokstadelva en gang.

    (Av en eller annen grunn).

    Jeg så gjennom platene der og fant en kul maxi, med Depeche Mode da.

    Det var Shake the Disease-maxi-en, og den var trykket på en spesiell, spraglete/flerfarget vinyl, som fikk den til å se artig ut da.

    Dette var vel en sang jeg husket fra Ti i skuddet, og nærradioene, mener jeg.

    Jeg hadde ihvertfall hørt den før, mener jeg.

    Og siden den plata så så artig ut og, så kjøpte jeg den da.

    Den var ikke så dyr heller, mener jeg.

    Den kosta kanskje en 50-lapp, eller noe da.

    Noe sånt.

    Raymond likte bedre ‘Flexible’ husker jeg, som var sangen på baksiden av den maxi-en da.

    Hvor vi digga den plata, det husker jeg ikke.

    Men det var kanskje hjemme hos Winnem da.

    Hvem vet.

    Hm.

    (Jeg tror aldri at Winnem var på besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Men det er mulig at jeg husker feil, og at han var der en gang, for eksempel.

    Men jeg kan ikke huske det sikkert.

    Men men).

    Eller, en gang, så kjørt Stein og Magne Winnem meg hjem, etter russetida vel.

    Og da, så kjørte Stein om Sande, var det vel.

    Så sa jeg, kan vi ikke stoppe på matputikken her i Selvik, (en Prix/Samvirkelag-butikk vel), og kjøpe en Grandiosa, eller to.

    Også kan vi spise den hos meg, sa jeg.

    Men da vi kom til Leirfaret 4B, så måtte jeg unnskylde meg.

    For jeg hadde glemt det, at faren min hadde solgt leiligheten.

    Og at jeg hadde flytta bort til Ågot.

    For den flyttinga skjedde så raskt.

    Og jeg hadde bodd i Leirfaret 4B, i åtte år, eller noe.

    Altså i hele min ungdomstid da, eller hva man skal kalle det.

    Så vi måtte kjøre bort på Sand.

    Men Ågot var sånn at hu alltid gikk bort til vinduet, hvis hu hørte en bil.

    Og jeg syntes at Ågot så så forskrekka ut.

    Så jeg turte ikke å be med Winnem og Stein, inn til Ågot da.

    For å spise Grandiosa.

    For det var jo Ågot sitt hus.

    Og Ågot var jo gammel, så hu hadde kanksje blitt litt redd, fryktet jeg.

    Det hadde nok blitt mye styr da, er jeg redd, hvis jeg hadde bedt inn Winnem og Stein, på Grandiosa, hos Ågot da.

    Uten å ha spurt på forhånd.

    Så det orka jeg rett og slett ikke.

    Så dette var en litt døv episode da.

    Da jeg kjøpte Grandisa i Selvik.

    For å spise den sammen med Stein og Winnem i Leirfaret da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gjerdes Videregående, den skolen var jo fra gammelt av en privat handelsskole.

    Da jeg gikk der, så ble det vel sagt, at det var en ‘halvprivat’ skole, mener jeg.

    Den skolen hadde godt rykte da, fra gamle dager, i Nordre Vestfold, ihvertfall.

    Men jeg tenker nå, at det er mulig at det gikk litt nedover med den skolen, etter at myndighetene kjøpte den opp.

    Hvem vet.

    Nå er skolen nedlagt ihvertfall.

    Men det var ihvertfall en skole som bare undervist i Handel og Kontor-fag da.

    Så det var mest kontor-folk der da.

    Eller unge forretningsfolk da.

    Eller hva man skal si.

    Unge japper, var det kanskje en del av liksom da.

    Det var mange unge japper, må man vel kanskje si, som delte en ganske liten skole, midt i Drammen sentrum da.

    Så det var helt annerledes enn på Sande Videregående, hvor vi Handel og Kontor-folka bare hadde et brakkebygg, (mer eller mindre), med to klasserom i da, litt bortenfor selve skolebygningen.

    Og dette var jo også året jeg var russ, så det skjedde veldig mye, dette skoleåret.

    Og jeg jobbet jo også mye.

    Men jeg hadde jo drevet mye med programmering, fra jeg var 11-12 år gammel vel.

    Så det var ikke sånn at jeg leste mye lekser, dette skoleåret.

    Jeg leste vel nesten aldri lekser.

    Men norsk og engelsk var jeg jo stødig i.

    Og det samme med data.

    Så jeg må vel nesten si at jeg tok nesten hele dette skoleåret litt sånn på sparket da.

    Siden jeg jobba så mye, og dreiv med så mye annet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev tidligere i kapitellet at Nitzer Ebb, var et ‘nazi-aktig’ band, som Cecilie Hyde og, (mer eller mindre), resten av Lyche-gjengen ‘hypet’.

    Navnet på det andre ‘nazi-bandet’, som de hypet, det kom jeg ikke på tidligere, da jeg skrev om dette.

    Men jeg har kommet på det nå seinere.

    Og det var Front 242, som de digga, husker jeg.

    Så Lyche-gjengen de digga band som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da, (hvis man tar med Kenneth Ek ihvertfall, for han digga det bandet).

    Så vennene til Pia, de digga nazi-musikk da, (som de kalte det, på Platebaren, på Lyche Varemagasin da, husker jeg).

    Men de ufarliggjorde det, og det var liksom som Depeche Mode da, nærmest, virka det som på dem, (vil jeg si).

    Og det var jo også nazister, som Kjetil og Noah, i vennekretsen til søstera mi.

    Så jeg skjønner de som sier, at det er kort vei, fra ytterste venstre til ytterste høyre.

    For søstera mi kalte også bestemor Ågot og faren min, og dem, for ‘rasister’.

    Og søstera mi hadde en plakat på rommet sitt hos Ågot, etterhvert, med bilde av en gutt fra Libanon.

    Som var offer for en krig der da.

    En Sosialistisk Ungdom-plakat, eller noe, tror jeg.

    Og søstera mi hadde jo venner, i Svelvik, som var kommunister da, sånn som jeg skjønte det.

    Så om Pia var nazist eller kommunist, eller hva hu var.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu var også veldig sur, fordi at jeg hadde fått mer lommepenger enn henne, av faren vår, da vi var yngre.

    Så Pia var kanskje feminist også, det er mulig.

    Så Pia var ihvertfall rimelig ekstrem da.

    Så søstera mi var ikke ‘main-stream’, hu hadde nesten bare ekstreme venner.

    Men hvor søstera mi passa inn, blant alle disse ekstreme folka.

    Det hadde jeg vanskelig for å finne ut.

    Pia gikk ikke med bare svarte klær.

    Og Pia hadde ikke pønker-frisyre, eller noe.

    Pia gikk kledd litt gammeldags, vil jeg si.

    Konformt, kan man kanskje si.

    Hu gikk ikke med ‘horete’ klær, sånn som jeg husker det.

    Men gikk kledd omtrent som mora vår kanskje.

    Samtidig så omgikk hun seg med alle disse ekstreme folka, og kalte disse for ‘vennene sine’.

    Så Pia var nesten som et mysterium, vil jeg si.

    Ihvertfall på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde sa en gang, at ‘man kan si mye rart om prinsesse Martha, men god smak når det gjelder gutter, det har hun ihvertfall’.

    (Noe sånt).

    Sånn ut av løse lufta, i Svelvik en gang.

    Så Cecilie Hyde, som liksom skulle være så kul da.

    Hu kunne også noen ganger høre litt ut som om hu leste mye i Se & Hør da, (kunne det kanskje virke som).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den butikken som var i Storgata i Svelvik, oppafor der Cecilie Hyde og ‘mor’ bodde.

    Den butikken ble til en kiosk etterhvert, tror jeg.

    Noe sånt.

    Det dukket ihvertfall opp en slags kiosk der, etterhvert.

    Og der gikk jeg innom for å kjøpe røyk en gang vel.

    Før jeg skulle ned til Cecilie Hyde og dem, (siden jeg nesten bodde der, i noen uker, da ‘mor’ var på ferie vel, siden Hyde og søstera mi inviterte meg dit da).

    Og da hadde visst ei tenåringsjente, som jobba i den kiosken.

    Hu hadde visst skjønt at jeg skulle til Cecilie og dem.

    For da hadde visst hu i kiosken lurt på hvem jeg var da, og sagt at jeg var ‘kjekk’, eller noe, da.

    Uten at jeg veit hvordan hu visste at jeg skulle til Hyde og dem.

    Hu jenta i kiosken hadde visst også skryti av han Stian, til hu Hyde da.

    Skjønte jeg, på hva jeg overhørte at Hyde sa til noen andre som var på besøk hos henne vel.

    Mens hu gliste litt vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang like før ‘mor’ dro på ferie.

    Så kom jeg hjem fra jobben i Drammen.

    Da hadde Pia og Cecilie tatt opp et nytt band, på videoen min.

    De hadde sett på et program på Super eller Norge eller Sverige, eller noe.

    Det bandet var Sugarcubes, fra Island.

    Pia og Cecilie begynte å spille ‘Birthday’, og ‘Motorcrash’-videoene, som de hadde tatt opp, med videoen min da.

    Så sånn var det.

    De syntes at Sugarcubes var et så kult band da.

    Det var første gangen jeg hørte om det bandet.

    Så de var skikkelig musikk-friker, det skal de ha.

    Den kjente islandske artisten Bjørk var forresten vokalist i det bandet.

    Og hu ligna kanskje litt på Cecilie Hyde forresten.

    Begge to har mørkt hår og et ganske barnslig ansikt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de var kanskje litt sure, da de dreiv og spilte av det opptaket vel.

    Ihvertfall søstera mi vel.

    Hvis det ikke bare var noe jeg syntes da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En dag, når jeg hadde planleggingsdag, eller noe, på Gjerdes Videregående.

    Så kjeda jeg meg.

    Jeg hadde ikke noe å finne på.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo stikke innom Sande Videregående en tur.

    Og hilse på Pia der.

    Vi hadde jo blitt så gode venner.

    Ihvertfall så ‘messa’ søstera mi om hvor fint det var å være sosial og vennlig mot andre mennesker og sånn da.

    Jeg dro dit, og der møtte jeg ihvertfall Jeanette Auli, fra Svelvik, husker jeg.

    Vi bytta russekort.

    På mitt russekort, så stod det en vits, som jeg så, på det forslaget, fra de som trykte russekortene.

    Og det var ‘roser er røde, fioler er blå, jeg er schizofren, og det er jeg og’.

    Jeg syntes bare at det var en morsom vits da.

    Siden man absolutt måtte ha et valgspråk på russekortet da.

    På Jeanette sitt russekort, så stod det Jeanette ‘Låvedøra’ Auli.

    Og det syntes jeg at var en morsom vits da.

    At Jeanette hadde tulla sånn med navnet sitt.

    Hu var jo ikke så feit liksom.

    Selv om rumpa hennes kanskje hadde blitt litt brei.

    Men men.

    Men det var visst bare Ole Christian Skjellsbekk som hadde kødda, sa Jeanette.

    Jeanette hadde ikke skrevet på ‘Låvedøra’, på skjemaet for russekort.

    Men Ole, (som også gikk allmenn, på Sande Videregående), han hadde klussa med skjema, og satt på ‘Låvedøra’, mellom Jeanette sine navn da.

    Siden Ole var i russestyret, eller noe, og skulle tulle da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var mens vi stod nede ved hovedinngangen til Sande Videregående cirka.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei annen jente stod også der, sammen med oss da, og det var muligens Vibeke Kjølstad.

    Også fra klassen på ungdomsskolen.

    Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert, om det var Vibeke Kjølstad.

    Det kan ha vært ei annen Svelvik-jente, eller noe, også vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den festen, som hu Heidi, fra Lyche-gjengen, sa at jeg skulle få ‘et knull’, hvis jeg ga henne en øl og noen sigaretter.

    Så var det også noen ungdommer fra Drammen, som ikke var i Lyche-gjengen vel.

    (Som søstera mi hadde invitert da).

    En gutt som pleide å vanke i Drammen sentrum.

    (På Bragernes Torg da).

    Han sa det, at jeg hadde ‘mye å lære’, husker jeg.

    Siden jeg ikke svarte noe når hu Heidi sa at jeg skulle få ‘et knull’ da.

    Men søstera mi Pia skreik jo ‘nei’.

    Så det var kanskje noe galt, tenkte jeg.

    Og jeg var jo også vant til å ha ei farmor, (Ågot), som var veldig ‘på’ meg, hvis ei sladrekjærring sa et eller annet stygt om meg da.

    Så jeg måtte nesten prøve å oppføre meg litt, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De her Tom Bråten og Erik Thorhallsson og de.

    De prata om ganske ‘voksne’ ting da, de gangene jeg havna på fest sammen med de, hos Jan Snoghøj da.

    En ting de prata om, husker jeg, var det.

    At hvis noen knulla i en hage, eller noe.

    Så var det kriminelt å skille dem.

    Til og med politiet kunne ikke gjøre det.

    (Sa Tom Bråten vel).

    Dem tulla sånn, og forestilte seg at dem knulla noen, mens politiet var der for å fakke dem da.

    En av dem sa sånn ‘jeg har’n inne’, ‘jeg har’n inne’.

    De forestilte seg at de kunne flykte fra politiet ved å knulle ei dame, samtidig som at de stakk av da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, ikke lenge før russetida vel.

    Så ringte Magne Winnem meg, på jobben, på CC Storkjøp.

    (Noe sånt).

    Ihvertfall så ble jeg invitert på fest på Blommenholm da, hos noen unge damer der.

    Det var noen damer, fra jobben til Winnem vel.

    Nancy, (som var mulatt-datter eller adoptiv-datter, av butikksjef Karin Hansen, (som hadde en farget mann, mener jeg, ihvertfall så satt hun på kontoret med en farget mann en gang vel)), hun la merke til denne samtalen da.

    Så klagde Nancy på at Winnem og jeg ikke dro på Circus.

    Nancy likte ikke at vi skulle på fest i Blommenholm.

    Jeg hadde vel fortalt Nancy om at Winnem og jeg pleide å dra på La Vita og Circus, inne i Oslo.

    For Nancy hadde vel spurt.

    (Circus var et sted vi bare var en eller to ganger vel, og ikke ble kjent med noen folk.

    Det var et diskotek som lå i kjelleren på Chatou Nouff.

    Altså Circus lå i kjelleren på Studentersamfunnet sin bygning, i Bogstadveien vel, på Majorstua.

    Like vel Politihøyskolen og Musikkhøyskolen og ‘Bibelhøyskolen’ der, (eller hva de akademiene heter igjen).

    Så sånn var det).

    Men det var jo ikke sånn at jeg vanligvis dro til Bærum, for å feste.

    Dette var jo den første gangen, som jeg skulle feste i Bærum, (mener jeg).

    Og jeg ble jo invitert dit.

    Det var jo ikke sånn at valget stod mellom Blommenholm og Circus heller, (for meg).

    Jeg gadd jo ikke å dra på Circus aleine når jeg ble bedt på fest på Blommenholm, for å si det sånn.

    Så valget mitt var mellom å dra på fest i Blommenholm eller å sitte hjemme aleine på lørdagskvelden.

    Og hva hadde hu Nancy med det her å gjøre egentlig?

    Nei det her ble litt spesielt.

    Men men.

    Men jeg tok toget inn til Blommenholm da, etter jobben.

    Og drakk litt sammen med Winnem og noen Blommenholm-damer der da.

    Det var kanskje disse jeg hadde tulla med, på Rimi Asker, og spurt om, ‘vil du ha en femmer’.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noen i Lyche-gjengen sa det, husker jeg, at Marlboro-sigarett-pakkene, hadde noen elementer fra logoen til Ku Klux Klan, eller noe.

    (Noe sånt).

    Da svarte vel jeg det, som jeg hadde lært i Brighton, at det gikk rykter i England, om at det var ‘camel-shit’, i de sigarettene.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Klasseforstander Arne Karlsen, han tok oss en gang med, på bedriftsbesøk, hos en bank, ved Bragernes Torg der vel.

    De hadde også inngang fra Gågata, (mener jeg, eller om det kan ha vært gata ovenfor, altså i retning av Bragernes kirke), og vi gikk inn der vel.

    (Dette var vel i faget Organisasjon, tror jeg).

    Vi hørte på at en Personalsjef, hos den banken, forklarte om jobben sin.

    Hans jobb var å sørge for at ingen i firmaet var uerstattelige, husker jeg, at han sa.

    Jeg husker at jeg enten spurte, eller lurte på å spørre om, om han også måtte passe på at han selv ikke ble uerstattelig.

    Siden han også jobbet i banken da.

    Men men.

    Så dette var litt lærerikt, vil jeg si.

    Jeg tror dette var noe med Gjerdes Videregående.

    Men et ørlite forbehold for at det kan ha vært noe med Sande Videregående.

    Men jeg tror det var med Gjerdes Videregående.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Cecilie Hyde likte ikke helt stilen min, skjønte jeg.

    Hyde sa det, at hu hadde ikke noe mot sosser, men da måtte det være ‘gjennomført’, sa hun.

    Samtidig med at hun skulte litt på meg da.

    Jeg hadde jo bodd alene siden jeg var ni år, så klær var vel ikke det jeg var flinkest til å finne ut av kanskje.

    Jeg gikk vel med kule merke-gensere.

    Og litt kule, syrevaskede jeans, fra Hennes og Mauritz.

    Men skoa og sokkene mine, de likte ikke Cecilie Hyde, skjønte jeg.

    Jeg gikk vel i enten joggesko eller mokasiner.

    Og med tennissokker, vil jeg tro.

    Tennisskokker med en rød og blå stripe da.

    Som man kunne få kjøpt på Prima, og i andre matbutikker da.

    Så sånn var det.

    Hyde var veldig stilbevisst og hypet skomerker som Dr. Martin osv. da.

    Hun klagde på at noe av det værste hun visste det var å ha ‘knær’, i buksene.

    (det vil si at man hadde noe merker i buksene, etter knærna da.

    Det likte ikke Hyde, husker jeg).

    Så jeg lærte litt om klesstil og sånn da, av å høre på klagene til Hyde da.

    Det var sånn som jeg husket i bakhodet liksom da.

    Og kanskje tok hensyn til seinere da, når jeg bodde i Oslo, osv.

    At jeg prøvde å bli flinkere med klær og sånn da.

    Det var jo, (som jeg skrev om i et tidligere kapitellet), ingen klesforretninger, ute på Berger.

    Så klær, det var det vel ikke så mange på Berger som brydde seg så utrolig om, tror jeg.

    Det var liksom bare å kjøpe seg en ny bukse eller et nytt par sko, hvis man var i Drammen eller Svelvik.

    (Det kunne hende at faren min maste om dette, noen ganger).

    Men det var ikke sånn at jeg pleide å gå i klesforretninger og kikke akkurat.

    Ikke så mye ihvertfall.

    Ihvertfall ikke før jeg begynte i andre klasse, på Handel og Kontor, og gikk på Markedsføringslinja.

    Da begynte jeg å tenke litt mer på merkeklær, osv., siden mye av det vi dreiv med, på Markedsføringslinja, handlet om varemerker da.

    Men skoforretninger, de gikk jeg ikke så ofte i, må jeg innrømme.

    Så Cecilie Hyde hadde nok et poeng.

    Men det var vel ikke sånn heller, at jeg prøvde å være så soss.

    Jeg var en vanlig kar liksom.

    Og var ikke hverken soss eller frik, liksom.

    Men jeg hadde gått på Markedsføringslinja da.

    Og derfor syntes jeg at jeg måtte ha noen kule gensere, ihvertfall.

    Jeg syntes ikke at jeg kunne ha de kjedeligste klærna på skolen liksom, når jeg gikk på markedsføringslinja, i en delt markedførsings og regnskaps-klasse liksom.

    Så jeg begynte å kjøpe meg Ball-genser og sånn da, året før jeg gikk på Gjerde da.

    Men det var ikke sånn at jeg prøvde å være soss.

    Men jeg tenkte kanskje på han læreren vår Steiro, som vi hadde i engelsk, det første året, på Sande Videregående.

    Han gikk ‘alltid’ i en grønn og blå strikkegenser.

    Så jeg tenkte vel heller sånn, at jeg måtte ihvertfall ha tre gensere, som jeg byttet på å gå med.

    For han Steiro, han fikk så mye meldinger da, fra jentene i klassen, osv.

    (Bak hans rygg da).

    På at han alltid gikk med den samme genseren.

    Så jeg tenkte det da, at hvis jeg hadde tre gensere, så kunne ihvertfall ingen si det, om meg, at jeg var like kjedelig, som han Steiro da.

    For jeg var jo litt vant til å bli baksnakka, på ungdomsskolen osv.

    Så jeg hadde det litt i bakhodet da, at jeg ikke skulle bli for mye baksnakka da.

    Så derfor ville jeg gjerne ha mer enn en genser da.

    Så jeg hadde en svart genser, fra Dressmann, en lilla O’Neil-genser, og en hvit Ball-genser vel, (for å variere litt da).

    Disse tre genserne gikk jeg vel med, dette skoleåret.

    Også kjøpte jeg meg den grønne og hvit-stipete Levis-genseren da, den gangen som Christell dro meg med på kleshandling, i Drammen, sammen med kjæresten sin Iver, og resten av Stripe-gjengen vel, fra Sande Videregående, (som søstera mi Pia kalte dem).

    Så sånn var det.

    Men jeg prøvde vel egentlig ikke å være soss.

    Jeg ville bare vise meg med litt forskjellige gensere, sånn at jeg ikke skulle få rykte på meg, for å alltid gå med den samme genseren da.

    (Som for eksempel Steiro da).

    Det var ikke sånn at jeg tok klesstil, så veldig alvorlig liksom.

    Det var bare noe litt tilfeldig for meg, nesten.

    Men Cecilie Hyde, hun tok sånt som musikk og klesstil så nøye da.

    Så etter at jeg ble kjent med henne, (gjennom søstera mi da), så tenkte vel jeg også mer på sånne ‘livsstil-ting’ da, (må man vel kalle det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi på datalinja, vi dro en eller to ganger, på datamesse, på Sjølyst, (inne i Oslo), husker jeg.

    Det var der jeg først hørte om NHI, (mener jeg å huske)..

    NHI hadde nemlig stand, på en sånn messe, og jeg fikk en brosjyre av de, mener jeg.

    Det var vanskelig for meg, å orientere meg, om studiemulighetene, som jeg hadde, etter vidergående, husker jeg.

    NHI var de eneste jeg kom i kontakt med, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Ingen hadde jo hørt om internett, på denne tiden.

    Og i datasalen på Gjerde så var det ikke nettverk mellom PC-ene engang.

    Så sånn var det.

    Så jeg spurte rådgiveren, (han lave med det mørke, krøllete håret), om jeg kunne få råd om BI osv. da, (hvor min far ville at jeg skulle gå).

    Jeg fikk en rådgivingstime, men han rådgiveren var bare mutt, og sa ikke noe informativt om hverken BI, eller noe annet, vil jeg si.

    Så det var helt verdiløst, vil jeg si, å be om råd fra han rådgiveren der.

    Det var bare bortkasta tid, vil jeg si.

    Så jeg ble veldig skuffa da.

    Så jeg fikk ikke noe informasjon om BI i Sandvika, (som jeg eventuelt ville gått på da, for jeg syntes at å bare gå et år, i Drammen, for å bli bedriftsøkonom, var et litt for kort/lett studie da.

    For faren min hadde jo sagt til meg det, en del år før det her, at jeg burde få meg en jobb, i Oslo, og tjene 300.000 i begynnerlønn, osv).

    Jeg hadde jo hatt et helvete, under oppveksten, når jeg bodde aleine.

    Og så på Haldis og faren min, og resten av familien, som rimelig hykleriske.

    Siden de bare lot som at alt var bra, og aldri pratet noe om dette om at jeg måtte bo alene.

    Som jeg så på som noe nedverdigende og som noe vondt da, (må jeg vel si).

    Så jeg ville bort fra dette hykleriet, og begynne et nytt liv, inne i Oslo da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tim Jonassen, fra Hyggen, han var en utadvent kar, som det var lett å bli kjent med.

    Da vi dreiv med russekortene, så gikk noen rundt i klassen, og lurte på hvordan bilde de andre skulle ha på russekortet, osv.

    Jeg bare tok et bilde, som jeg ikke så så kul ut på vel.

    Jeg var ikke så god til å vite hvordan jeg skulle be frisørene om å klippe håret mitt, og sånn.

    Så jeg så kanskje ikke så kul ut på det bildet da.

    Det er mulig.

    Jeg så vel mer vanlig ut kanskje.

    Hvem vet.

    Men med fønet hår og hårgele og sånn da, som var vanlig på 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så noen sa ‘nei’, skal du ha det bildet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel såvidt spurt Tim, på begynnelsen av skoleåret, om han skulle være på noen russebil.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Tim prata med noen andre, i en annen klasse.

    Om at da fikk de kanskje med Monika Ødegård og.

    Noe sånt.

    Men det tok de aldri opp med meg.

    Men Monika Ødegård flytta seg jo bort til de Kongsberg-damene, (Trine og Hege), på den andre sida av klasserommet.

    Så det er mulig at Tim fikk til det på en eller annen måte, (tenker jeg sånn halvveis nå).

    Siden jeg hørte han prate om hu Monika Ødegård og meg da, og russetida da, med noen jeg ikke visste hvem var da.

    De diskuterte litt.

    Han andre ville ikke ha med meg, (på russebil da, tenkte jeg).

    Men Tim sa, at ‘jo, bli med på det da, for (bla bla) Monika Ødegård og’.

    Noe sånt.

    Så der var det noe rart som foregikk, tror jeg.

    Men dette ble jo tatt bak ryggen på meg, så jeg fikk liksom ikke helt med meg hva dette egentlig var om da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Tim skrev også på russekortet: ‘Medlem av A.I.D.S (Aass Irregular Drinking Supporters).

    Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive på det feltet, på russekoret.

    Så jeg spurte Tim om jeg også kunne skrive det.

    (For å ikke se dum ut da, siden det ikke stod noe morsomt, på russekortet da).

    Og da sa Tim det, at det var greit.

    Men var jo bare tilfeldig egentlig, hva som havna på russekortet mitt, vil jeg si.

    Det var jo bare noe jeg fant på, for å ikke virke for kjedelig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Tim inviterte noen gutter i klassen, på fest, hos han, i Hyggen, en gang.

    Hyggen lå ved Drammensfjorden, men helt innerst i Drammensfjorden da.

    Noe sånt.

    Ikke så langt fra Røyken og Hurum vel.

    Tim og dem hadde en stor villa.

    Og Tim var alene hjemme på den her festen da.

    Det første man så, hos Tim og dem, det var en flokk med ganske gale hunder, (vil jeg si at de var).

    Aggressive hunder, som bodde i et slags uterom, (ved inngangsdøra deres), som var bygget av blant annet noe netting da.

    Så man kunne se disse gærne hundene, og høre dem, men de kom ikke ut av det store ‘buret’ deres da.

    Likevel, så kunne disse sinte hundene virke ganske skremmende da, husker jeg.

    Når man skulle gå inn i huset til Tim og dem da.

    (Ihvertfall hvis man ikke visste om disse hundene fra før da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var også noen lokale Hyggen-ungdommer, på denne festen.

    Ei av dem, (ei jente i 16-17 års alderen kanskje), sa, (om Tim), at ‘det er jo bare Tim, jo’.

    Så det er mulig at Tim pleide å være et mobbeoffer, da han var yngre, ute i Hyggen der da.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Andre som var på denne festen, hos Tim, det var Magne Winnem og Andre Willassen vel.

    Og muligens også Fred Bing, som også gikk i dataklassen da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem var heller ikke med på noen russebil.

    Men han hadde jo en pastellblå Volvo bybil.

    Og han brukte denne delvis som en slags russebil da, i russetida.

    Og jeg satt på en del med Winnem, i russetida og da, siden vi pleide å feste en del, i Oslo osv., fra før russetida begynte, for alvor.

    En gang, så skulle Raymond, Winnem og jeg, (var det vel), på russekro, på Cats, i Storgata, (var det vel), i Oslo.

    Noe sånt.

    (Hvis det ikke var på Marylin, i Grensen.

    Noe sånt).

    Winnem ringte Willassen, for å høre om han skulle være med.

    Men Willassen ville ikke være med.

    For ‘det var noe bra på TV’, sa Winnem, at Willassen hadde sagt da.

    Noe sånt.

    (Det er mulig at dette var før vi skulle på en annen bytur, men det var ihvertfall noe som skjedde dette skoleåret da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så etter dette, så mobba vi Willassen litt da, (ihvertfall Winnem), for å være litt kjedelig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker det, at Raymond, Winnem og meg, vi var i kjelleren på Marylin eller Cats der.

    Også skreiv Raymond, (som var en slags forfatter vel, eller noe, tror jeg).

    Han skrev dikt, til noen russejenter da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Raymond ga penger til tiggere, husker jeg, i Torggata der.

    Det gjorde ikke Winnem, husker jeg, han hata vel tiggere, tror jeg.

    Raymond gikk også inn i en lyktestolpe, (var det vel), også muligens i Torggata vel.

    (Under russetida, mener jeg at det var).

    Raymond lot som at han ikke så stolpen da, og gikk inni den for moro skyld da, (sånn som jeg skjønte det).

    Mens Winnem lo litt vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå har jeg skrevet i et par timer her vel.

    Så får jeg vel kanskje ta en pause.

    Jeg har noen få sider med notater igjen, fra dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.

    Så tenker jeg også på å skrive et kapitellet om hva som skjedde, da jeg ble med ‘Haldis-familien’, på bryllup i Kristiansand, våren 1989 da.

    Og jeg får vel skrive et kapitell, eller to, om russetida og CC Storkjøp og.

    Og også om sommeren 1989 da.

    Og jeg har også en del fler notater, fra tiden før 1989, som jeg har tenkt å skrive om, i noen ‘ekstra-kapitler’, etter at jeg har fått skrevet disse andre kapitlene først da.

    Så jeg blir nok ikke ferdig før jul, med Min Bok, tror jeg.

    Det blir nok ut på nyåret en gang, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 61: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 11)

    En fredag, som Christell og Pia dro meg med på Fremad, så var også Lene, (vår døve kusine), der.

    Jeg ble fortalt det, at det var jeg som måtte passe på Lene, når jeg kom fram til Fremad der.

    Jeg syntes jeg måtte gjøre som de sa, siden jeg skjønte at de var uansvarlige da.

    Men det var jo de som hadde tatt med Lene dit.

    Så at jeg skulle ha ansvaret for å få henne med hjem.

    Det hørtes jo helt borti natta ut, for å si det sånn.

    Men jeg gadd ikke å krangle med to uansvarlige Pia og Christell-er, på Fremad, foran masse andre ungdommer, (for å si det sånn).

    Så jeg bare prøvde å få henne med hjem.

    Jeg hadde vel drukket litt muligens, før jeg fikk denne beskjeden, om at jeg måtte få med Lene hjem.

    Og jeg hang ikke sammen med Lene der, hele tida.

    For hu hang vel sammen med Pia og Christell vel.

    Jeg glemte bort tida litt, og rakk ikke den siste bussen.

    Jeg spurte noen damer fra Sande der, om hva jeg burde gjøre.

    Jeg sa at jeg hadde ansvaret for den døve kusina mi, og hadde mistet den siste bussen tilbake til Berger.

    ‘Ta drosje’, sa de.

    De fortalte at jeg kunne be om å få låne telefonen, hos Fremad, for å ringe drosje da.

    Dette var mens de stengte, så klokka var kanskje 23.30, eller noe.

    Noe sånt.

    Jeg fikk låne telefonen, men mens jeg ventet, så spurte en som jobbet der meg om:

    ‘Hvor er hu dama jeg så deg med her for et par uker siden da’.

    Noe sånt.

    Han trodde sikkert at Lene var dama mi.

    Og var sur fordi jeg hadde mange damer.

    Jeg skjønte ikke hvilken dame han mente.

    Men når jeg tenker nå, så var det mye annet som også skjedde, på de fredagene, på Fremad, som jeg skal komme tilbake til.

    Drosjen dukket opp, og Lene og jeg, vi kjørte til Bergeråsen da.

    Jeg hadde ikke penger nok til drosjen, så jeg gikk ned til faren til Lene, (onkel Håkon), for å be om penger til drosjen.

    Der hadde de trukket for gardinene, (det var ihvertfall ganske mørkt der, husker jeg), og det var røyk og adrenalin i lufta i stua der, (virka det som for meg).

    Og faren min, satt i sofaen der, overraskende nok.

    (For faren min pleide ikke å være så ofte oppe hos Håkon, etter at han ble sammen med Haldis.

    For Håkon og Haldis skydde hverandre da).

    Faren min så ganske molefonken ut, (sånn som jeg husker det), og han sa vel nesten ikke noe vel, da jeg dukket opp der.

    Det satt også en mann, (som så ganske tøff ut, syntes jeg), med bart der.

    (Som jeg ikke visste hvem var da).

    Jeg gikk opp til drosjen, med pengene jeg hadde fått av Håkon.

    Så gikk jeg tilbake, med vekslepengene.

    Håkon sa at nå skulle jeg få fler kjøretimer, med han.

    Men det var jo med den gamle Peugeot-en hans, med gir på styret.

    Så det var kanskje ikke så gjevt.

    Fordi at det ble jo litt ‘surrings’ da, når jeg kom tilbake igjen til kjøreskolen, og så skulle kjøre en bil, som hadde gir montert i gulvet.

    For å si det sånn.

    Håkon og dem spurte om jeg ville være der litt, men jeg sa at jeg skulle jobbe dagen etter, eller noe.

    Så jeg stakk bare hjem da.

    Lene bare gikk inn på rommet sitt, tror jeg.

    Uten å få sjokk over at det var noen tøffe menn, i stua, og at gardinene var trekt for vel, osv.

    Så hu var kanskje vant med å se han karen med bart der da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, da Christell dro meg med på Fremad der.

    Så satt jeg rimelig full, inne på Fremad der.

    Og ei jente skulle kline.

    Ei med lyst hår vel.

    Ei som var på alderen med de jeg hadde klint med, i Brighton, sommeren før vel.

    Noe sånt.

    Og jeg møtte også ei jente i klassen der.

    Lill Doris Gustavsen.

    Hu var der med kusina si, som var veldig fin, husker jeg.

    Jeg prata litt med dem, men hu som skulle kline med meg, kom vel også bort til meg vel.

    Jeg var full, og forklarte vel til Lill Doris og kusina hennes, at det var som at hu ‘kline-jenta’ hadde melk i kjeften.

    Når vi klinte da.

    Så gudene veit hva det var med henne.

    Lill Doris og kusina ble litt sure på meg vel, eller kanskje sjalu.

    Kusina til Lill Doris var mye finere enn hu ‘kline-jenta’.

    (Husker jeg at jeg syntes).

    Men det var jo ikke sånn at kusina til Lill-Doris ville kline, husker jeg.

    Lill-Doris var litt sånn tjukk og dvask i figuren da.

    Så det overraska meg litt at hu hadde ei så fin kusine da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Lill Doris pleide å lese Margit Sandemo-bøker, husker jeg, i friminuttene, skoleåret før, da vi gikk i samme klasse, på Sande Videregående.

    Hu hadde visst lest alle Margit Sandemo-bøkene flere ganger, sa hu til meg, da jeg spurte henne om de bøkene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så var det en på mekken, på Sande Videregående, som skulle bråke med meg, på Fremad.

    Han var fra Skafjellåsen, husker jeg.

    Han sa det, at hvis du var flymekaniker, så kunne du tjene mye mer, enn hvis man gikk handel og kontor.

    Jeg var ikke enig da, og krangla tilbake da.

    Og så dukka søstera mi Pia opp der.

    Så spurte han fra Skafjellåsen søstera mi, om hu ville bli med på ‘te-party’.

    Og da endte det med at søstera mi ble med han på te-party da, på Skafjellåsen.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Kjetil Holshagen sin kamerat Stekke, pleide også å være på Fremad.

    Tina ‘Turbo’ var forelska i han, husker jeg.

    En gang, så spurte Tina ‘Turbo’ meg om jeg visste hvor Stekke var.

    På Fremad da.

    Det visste jeg ikke, sa jeg.

    Så spurte Tina Turbo meg, om jeg ville bli med litt borti skogkanten der, (eller noe).

    (For å ha sex, regna jeg med).

    Men sånn som jeg skjønte det, så var Tina Turbo sammen med Stekke.

    Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her hendte.

    Så jeg bare svarte ikke noe.

    Jeg hadde ikke lyst til å bli mer uvenn med Stekke liksom, som sammen med Kjetil Holshagen var ganske sur på meg, fordi jeg ville ha en hundrelapp, eller noe, i pris, for en walkman, som Kjetil Holshagen hadde tatt fra meg, (må man vel si), enda jeg egentlig ikke ville selge den.

    Holshagen mente at jeg ikke kunne forlange mer enn 20-30 kroner, for den joysticken.

    Men jeg mente at Holshagen ikke både kunne forlange å få kjøpe en joystick av meg og bestemme prisen.

    Selv om vi hadde vært kamerater.

    Så jeg fikk litt kjeft av Stekke og Kjetil Holshagen for det her da.

    Og Kjetil Holshagen skyldte meg også noen penger, sånn som jeg husker det.

    Sånn at det ble kanskje 200 kroner, tilsammen, i gjeld og for den joysticken da.

    Men jeg fikk vel aldri et øre, tror jeg, av Kjetil Holshagen.

    Hverken for den gjelden eller for den joysticken.

    Det var ikke så mye penger, men det var vel sånn jeg la merke til da, at enkelte folk ikke klarte å oppføre seg normalt, når det gjaldt å betale tilbake penger de skyldte og når det gjaldt å ‘tvangskjøpe’ joystikker, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang jeg var full, på Fremad, så sa Stekke det, at han og noen andre Selvik-folk, skulle banke opp noen fra Drammen.

    Og jeg kjente jo han Stekke, så jeg ble med for å se på det her da.

    Men vi traff ingen fra Drammen, (eller noen andre).

    Vi gikk på den grusveien fra Fremad og opp til riksveien der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så hadde jeg leid en videofilm, i en videobutikk, ikke langt fra CC Storkjøp, i Drammen.

    Men så hadde jeg glemt å levere den.

    Og på Fremad, en fredag da, så sa ei jente der, at hu var i slekt med de som dreiv den videobutikken.

    (Sånn utenfor sammenhengen nærmest).

    Da fortalte jeg det, at jeg hadde glemt å levere en film, i den videobutikken.

    Og da sa hu det, at de pleide å si at det var greit, hvis man bare la en seddel, (en femtilapp eller hundrelapp, eller noe), inni videocoveret da, sammen med kassetten.

    Så det gjorde jeg dagen etter da, etter at jeg hadde jobba på CC Storkjøp.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg traff også Stekke i Drammen en gang, dette skoleåret.

    Jeg skulle på Hennes og Mauritz, og kjøpe meg olabukse.

    Så hang Stekke der.

    Og han fortalte meg det, at han hadde en sånn dings, til å fjerne alarmbrikker med.

    (Som han hadde fått tak i da.

    Kanskje han hadde fått den av Annika Horten som jobba i etasjen under?

    Hvem vet).

    Stekke sa at jeg kunne få den buksa for halv pris av han.

    (Noe sånt).

    Jeg måtte bare møte han i en sidegate til Gågata da, et kvarter seinere, eller noe.

    Og jeg syntes nesten at jeg måtte si at det var greit.

    Siden Stekke var en kamerat av min kamerat Kjetil Holshagen da.

    Så jeg turte nesten ikke å si nei.

    Man måtte nesten være litt tøff, når man bodde ute på Berger der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også på bursdagen til Tina Turbo faktisk, i Drammen, dette skoleåret.

    Det var vel søstera mi Pia, som dro meg med.

    Noe sånt.

    Vi dro på Peppes, (tror jeg det var), og spiste Pizza, på Bragernes.

    (Hvis det ikke var på Lizzy’s Pizza).

    Hu ‘kommunist-venninna’, til søstera mi, fra Svelvik, var også der.

    Hu spurte meg om vi skulle spleise på en ‘Plain Jane’-pizza.

    Og det sa jeg at var greit, for den pizzaen var ikke så dyr, og ingen andre foreslo å dele en pizza med meg.

    Det var bare meg og en haug med unge damer der vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Pia var også i den bursdagen, så også Eva Olsen og Cecilie Hyde vel.

    Etter bursdagen så var jeg plutselig aleine i Drammen sentrum, med Tina Turbo og Eva Olsen.

    De hadde jo begge dårlig rykte, men de var ganske fine da.

    (Ihvertfall Eva Olsen).

    Selv om de kledde seg litt ‘horete’ kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg turte ikke å ta de med opp til Jan Snoghøj, som jeg skulle overnatte hos, siden jeg skulle jobbe på CC Storkjøp, dagen etter.

    Jeg var redd for at jeg hadde fått kjeft av Jan, hvis jeg hadde tatt med de her jentene, med dårlig rykte da.

    Tina Turbo hadde jo rappa ei røykpakke, av ei dame, når vi fikk haik, med båt, fra Berger Brygge til Kommersøya, søstera mi, Tina Turbo og jeg, sommeren før.

    Så jeg var kanskje litt redd for det, at Tina Turbo og Eva Olsen, ville begynne å stjele ting, fra leiligheten til Jan Snoghøj da.

    Og jeg var vel fortsatt jomfru, da det her skjedde.

    Hvis ikke så kunne jeg jo ha tatt de med, hjem til Jan Snoghøj og kanskje hatt en fantastisk natt med dem.

    Hvem vet.

    Men det turte jeg altså ikke.

    Jeg lot de sitte på i taxi-en over bybrua.

    Men da taxi-en skulle svinge opp mot Gulskogen, så ba jeg taxisjåføren stoppe da, og så heiv jeg ut Tina Turbo og Eva Olsen da.

    Så jeg var kanskje litt slem mot dem.

    Men dem hadde jo så dårlig rykte så.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia var venninne med både Tina Turbo og Eva Olsen.

    Pia fortalte meg det en gang, at hu en gang hadde hatt Eva Olsen på besøk.

    Nede hos Haldis.

    En gang Pia hadde huset til Haldis aleine.

    Og da hadde visst en kar, (Knut fra klassen under meg, var det kanskje, det husker jeg ikke helt), knulla med hu Eva Olsen, på badet til Haldis da.

    Sa Pia.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg var altså redd for å få kjeft av Jan Snoghøj og/eller Haldis.

    Så jeg turte ikke å ta med Eva Olsen og Tina Turbo opp til han.

    Da hadde det nok blitt rabalder, er jeg redd.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia sa også det en gang, et år eller to kanskje, før hu flytta opp til meg.

    At hu pleide å gå og finne seg litt nattmat, i kjøleskapet til Haldis, noen ganger, om natta da.

    (Uten at Haldis merka det kanskje).

    Så søstera mi tulla litt nede hos Haldis, husker jeg.

    Det var kanskje derfor at søstera mi ikke turte å bo hos Haldis lengre.

    Kanskje Haldis fant ut at Pia pleide å robbe kjøleskapet hennes om natta?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg ble også kjent med tre jenter fra Hokksund, husker jeg, som pleide å henge på Cafe Lyche eller Cafe Risto der, i Gågata i Drammen, dette skoleåret.

    Men da de jentene dukka opp, og snakka med Lyche-gjengen osv. da.

    Så ble visst Lyche-gjengen oppløst da.

    Fordi ingen visste hvem som var med i gjengen lengre.

    Jeg visste ikke om de jentene fra Hokksund var med i den gjengen liksom.

    Men de satt der noen ganger da, så Pia og jeg pleide å prate med dem ihvertfall.

    Men om de var med i Lyche-gjengen egentlig.

    Det veit jeg ikke.

    Det var vel Stian som sa det, at det til slutt ikke var noen som visste hvem som var med i den gjengen lengre.

    Og det var kanskje Cecilie Hyde da, som var lederen i den gjengen.

    Så hu visste det kanskje.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, en god del år før det her, så hadde jeg forresten gått bortover Tollbugata, var det vel.

    Mot Strømsø sentrum da, fra den gamle vannsengbutikken, til Haldis og faren min da.

    Og da så jeg en motorsyklist, som lå velta, halvveis under en bygning der.

    Men jeg hadde aldri sett noe lignende tidligere.

    Og følte meg ikke så hjemme i Drammen.

    Så jeg bare gikk videre da.

    Men jeg fortalte vel om det her til Espen Melheim, mener jeg å huske, seinere da.

    Jeg var vel bare 13-14 år kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem, han jobba som låseansvarlig, på Rimi Asker, dette skoleåret.

    (Mener jeg å huske).

    Han sa en gang det, at han besøkte han Raymond, i Drammen, etter jobben en gang.

    Og da hadde han glemt å dra innom nattsafen, med kassabeholdningen.

    Så da fikk han sjokk, husker jeg at Magne Winnem sa da.

    Da måtte han vel kjøre tilbake til Asker med pengene, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem kalte også han kameraten sin Stein, fra Røyken, for ‘Pac-Man’, husker jeg.

    Men hvorfor han kalte han det, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så dro vel nettopp Magne Winnem, Stein og jeg, innom Rimi Asker.

    Jeg pleide å sitte i kassa, på CC Storkjøp.

    Så jeg tulla litt med hu i kassa da.

    Og lata som at jeg var dum, og sa ‘vil du ha en femmer?’.

    For det var sånn kundene på CC Storkjøp pleide å si da, når de skulle ha veksel.

    Og da måtte man regne i huet da, hvor mye kundene skulle ha tilbake.

    Hvis kunden skulle ha tilbake 5 kroner og 10 øre.

    Så kunne det hende at kunden spurte om, ‘vil du ha en femmer’, da.

    Så fikk kunden tilbake en tier istedet da.

    Og fikk da mindre småpenger.

    Siden det vel fantes tier-sedler, den gangen.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Men men.

    Jeg var jo russ, så jeg måtte nesten tulle litt, husker jeg.

    Og hu dama møtte jeg en gang seinere, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke husker hva hu heter nå).

    Men hu hadde visst trodd at jeg var veldig dum da.

    For det passa jo ikke, med de myntene jeg fikk tilbake da.

    La oss si at jeg fikk tilbake to kroner da.

    Også sa jeg ‘vil du ha en femmer’.

    Og da ble det jo syv kroner tilbake.

    Og da fikk jeg jo ikke noe mindre vekslepenger.

    Så det var jo bare noe tull.

    Jeg måtte tulle litt siden jeg var i Asker, (som var ganske langt fra Berger og Drammen da), syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Winnem dro meg også med hjem til han, i Røyken, en gang, før russetida vel.

    Jeg husker at han viste meg platesamlinga si.

    Og at han hadde plater av Scritti Politti, som jeg hadde hørt på nærradio da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sa Ole Skistad, i markedsføringsdelen, av klassen, til meg, i et friminutt, at han hadde sett meg gå over bybrua, sammen med noe ‘berme’.

    Og det som det egentlig var, det var da jeg ble med Lyche-gjengen på the Cure-konsert.

    Det var søstera mi Pia og vennene hennes da, som var det som Skistad kalte for ‘berme’ da.

    Robert Smith, i the Cure, han pleide jo å sminke seg.

    Og det var en gother, i den Lyche-gjengen, som skulle sminke seg rundt øynene da.

    Og Terje Bakken skulle vel også sminke seg, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så foreslo Cecilie Hyde, at de skulle gjøre dette, på toalettet, på Glassmagasinet.

    (Ved kafeteriaen der).

    Jeg hadde ikke billett til Cure-konserten.

    (Som var i Drammenshallen, der hvor vi hadde gym, på Gjerdes Videregående.

    På den andre sida av bybrua i Drammen da).

    Men søstera mi og de andre dro meg med da.

    For dem skulle drikke øl og sånn, mens dem stod i kø der, fortalte søstera mi da.

    Jeg følte meg litt døll, mens jeg stod i kø der.

    Så da søstera mi spurte om det var noen andre som ville ha sminke rundt øynene, så sa jeg at det var greit.

    For å skille meg ut litt mindre liksom.

    Så tok søstera mi noe sånn sminke av noe slag rundt øynene mine da.

    Mens hu sa at jeg var enkel å sminke, for jeg hadde lik form på øynene som henne, eller noe.

    Vi drakk der, og jeg ble ganske full, husker jeg.

    Men jeg hadde noen solbriller da, som jeg hadde på meg, sånn at man ikke kunne se at jeg hadde sminka øynene.

    (Regna jeg med ihvertfall).

    Pia og hu Heidi, (som jeg nå lurer på om egentlig var en gutt), de dro meg med, til en innvandrerbutikk, på Strømsø der da.

    Hu pakistanske dama der, gikk for å hente noe øl, eller noe, og da rappa jeg et par tipakninger, med sigaretter, husker jeg.

    I fylla da.

    Jeg skulle liksom tøffe meg da, siden jeg var sammen med de her ‘Depeche-folka’ da, som var litt spesielle, sånn at man liksom måtte tøffe seg litt, syntes jeg.

    Men men.

    Jeg gikk litt rundt Drammenshallen, og så der, etterhvert.

    Og to gothe-damer, som ikke var fra byen, spurte meg om jeg hadde noe dop, (var det vel).

    Jeg måtte svare nei, siden jeg aldri hadde sett noe dop engang.

    (Selv om tante Ellen i Sveits jo pleide å dyrke noe marijuana i hagen sin, som hu fortalte Pia og meg, sommeren 1987, et drøyt år før det her da).

    Så begynte konserten etterhvert.

    Og jeg ble stående utafor der, og se på at folk som kom etter at konserten begynte.

    At de bare stakk til vaktene en seddel, eller to, (sedler som var brettet sammen, og gjemt inne i hånda da).

    Og så fikk de gå inn, på konserten da.

    Jeg ble lei av å stå utafor.

    En fra Gjerde vel, som var på konserten, han åpna en dør, og spurte om noen ville ha en Poco Loco-genser.

    (En strikkegenser, som var populær.

    En hvit genser med et mønster hvor det var bilde av et hus og sånn vel.

    Noe sånt).

    Ingen ville ha genseren.

    Og han fra Gjerde kastet genseren, som han ikke ville ha, siden han var varm vel.

    Noe sånt.

    Etterhvert så fikk jeg en ide.

    Jeg hadde hørt at vaktene slang meldinger om at de ikke likte gutter som brukte sminke.

    (Som søstera mi hadde tatt på meg da).

    Men jeg brukte jo solbriller, så om det var meg de mente, det vet jeg ikke.

    Men jeg spurte til slutt, som jeg kunne få låne telefonkiosken der, for å ringe faren min.

    For å få han til å hente meg da.

    Og det fikk jeg lov til.

    Så jeg gikk inn i hallen der da.

    Forbi vaktene.

    Og da jeg var ferdig med å late som at jeg ringte.

    Så gikk jeg bare inn i selve hallen.

    Istedet for å gå ut.

    Og da gikk jeg først litt rundt der, men så gikk jeg inn i hallen.

    Og det var en kul konsert, med nesten hypnotisk musikk, og masse røyk og lys.

    Det var røyk og fiolett og grønt lys.

    Som Robert Smith ble mer eller mindre skjult av.

    Mens the Cure spilte den ene vakre, (og sørgelige), sangen etter den andre da.

    Det var ‘Disintegration-tour’, som jeg var på da.

    I forbindelse med the Cure sitt siste album, Disintegration.

    Og etter det her, så ble jeg ganske the Cure-fan, husker jeg.

    Etter konserten, så gikk jeg til en bensinstasjon, bortenfor Rutenbilstasjonen der, og vaska av meg den sminken, (mascara, tror jeg), som søstera mi hadde klint rundt øya mine da.

    Også tok jeg bussen opp til Gulskogen.

    Også sov jeg i stua der, på en madrass, som jeg pleide å gjøre, de gangene jeg sov over der.

    Og da jeg våknet dagen etter, så spurte Christell meg, om jeg hadde sminka meg.

    Jeg fortalte at det var Pia som hadde gjort det da.

    (For morro skyld, regner jeg med at Christell skjønte).

    Men men.

    Men hvordan Christell kunne se det, etter at jeg hadde vaska bort den sminken, det veit jeg ikke.

    Kanskje Pia hadde sagt det, og at Christell var falsk, og lot som at hu kunne se dette, selv etter at jeg hadde vaska bort sminken?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå begynner klokka å bli over 22 her på hostellet, og jeg har skrevet i et par timer snart nå vel.

    Så jeg får ta en pause her vel.

    Og heller skrive mer på dette kapitellet, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 60: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 10)

    I norsk, på Gjerdes Vidergegående, så hadde vi Inga Lill Høstmælingen, som lærerinne.

    Hu sa en gang til meg, (husker jeg), at ‘du burde ha fem i norsk, Erik, du som har så godt språk’.

    Så det var nesten litt skummelt, husker jeg.

    Siden dette jo var det første året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så hvordan kunne hun Høstmælingen vite det liksom?

    (Altså hvordan språket mitt var da).

    Hadde hun hørt om meg, fra noen andre lærere, på Sande Videregående, eller noe, lurte jeg på da.

    Denne gåten fikk jeg aldri svar på.

    Men jeg kom på dette igjen nå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Og hvorfor ga ikke Høstmælingen meg fem i norsk da, når hu visste at jeg hadde et så godt språk liksom?

    Det var kanskje litt spesielt.

    Dette har jeg tenkt på seinere, ihvertfall.

    Jeg fikk vel fire i norsk, tror jeg, det året.

    Og muligens fem i norsk muntlig.

    Ettersom hva jeg husker i hue.

    Noe sånt.

    Nå sjekka jeg vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, og det stemte det som jeg huska, at jeg fikk fem i norsk muntlig, og fire i norsk skriftlig.

    (Jeg fikk også fire i norsk sidemål, (altså i nynorsk), stod det også på det vitnemålet, forresten).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg ble kalt inn til skoletannlege, i Drammen, dette skoleåret.

    Det var ei tannlege-dame, på Bragernes.

    Litt mot travbanen der, fra Bragernes Torg.

    Ikke så langt fra biblioteket, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg hadde ingen hull i tennene mine, på denne tannlegesjekken, husker jeg.

    Jeg gikk jo handel og kontor, og lærte at ‘kunden har alltid rett’, osv.

    Så jeg dristet meg til å spørre om det, om det var mulig å få gjort noe med det, at jeg hadde så gule tenner.

    (Fordi at Per Furuheim hadde jo sagt det om meg, en del år før, da jeg satt i min fars bil, utafor huset deres, nederst i Olleveien.

    At jeg hadde gulere tenner enn han da.

    Til noen andre unger da, i Olleveien der da.

    Som hang utafor bilen som jeg satt i da.

    Mens jeg venta på at faren min skulle bli ferdig med å chatte med Ruth Furuheim da.

    Jeg regner med at det var Ruth Furuheim, som faren min chatta med.

    For mannen hennes, han var litt sånn stille av seg.

    Sånn som jeg husker det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    Hu tannlege-dama, hu ville ikke gi meg noe middel, for å få hvitere tenner.

    Men hu ga meg noe middel, som jeg skulle ha i kjeften, for å få sterkere tenner da.

    Og hu dukka også opp på jobben min, på CC Storkjøp, en gang.

    Mens jeg satt i kassa der.

    Men jeg var jo bundet til kassa, (så og si), så jeg fikk ikke sagt stort til henne.

    Men hu mobba meg nesten, (sånn som jeg husker det), og sa noe sånt som at ‘skal du ikke (noe)’.

    Hu forlangte liksom noe av meg da, der jeg satt, i kassa der da.

    Og et par år etter det her, så hadde jeg hull i nesten alle jekslene mine.

    (Da jeg bodde hos halvbroren min Axel og dem vel, skoleåret 1990/91.

    Da jeg var hos onkelen min Runar, på hans tannlegekontor i Ås, og fylte amalgam, i noen av jekslene mine, husker jeg.

    Enda det var i alle avisene, på den her tida, om at amalgam kunne være farlig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det).

    Så jeg har lurt på. (seinere), om den oppløsningen, som hu tannlege-dama, tok på tennene mine, kunne ha vært noe som eventuelt skada tennene mine.

    Siden hu oppførte seg så spesielt da, og begynte å ‘herje’ med meg, (mer eller mindre ihvertfall), på jobben min på CC da.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også på sesjon i militæret, dette skoleåret.

    Sesjonen, den var borte mot Travbanen der et sted, (mot Krokstadelva), på Bragernes-sida da.

    Jeg visste ikke hvor dette stedet var.

    Men faren min visste det, så han kjørte meg da.

    Militæret var noe som virka som noe ‘gruff’ for meg, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år, osv.

    Så jeg syntes ikke at dette med sesjon var som noe artig da.

    Man skulle skrive om det man var allergisk mot.

    Jeg skrev ‘ull’, siden en doktor i Svelvik, jo hadde sagt at jeg hadde ømfientlig hud, da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse, var det vel.

    Jeg fiksa ihverfall ikke ull.

    Å ha på meg ullgensere, for eksempel, det synes jeg klør fælt og er veldig ubehagelig da.

    Så det er som et mareritt for meg, å gå med ulklær da, for å si det sånn.

    Og sånn er det ennå, må jeg innrømme.

    Å gå med ullklær er noe av det siste jeg har lyst til nesten, for å si det sånn.

    Tanken på det får meg nesten til å grøsse ennå, må jeg innrømme.

    Så sånn er det.

    En annen ting jeg ikke klarte, det var fisk.

    Nemlig kokt torsk, osv.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell, så måtte jeg jo be bestemor Ågot, om å slutte å gi meg Cola, sammen med fiskemiddagene på tirsdagene.

    Siden jeg etter dette syntes at all cola smakte fisk.

    En smak jeg hatet da).

    Og jeg syntes jo at tanken på å være i militæret, sammen med masse andre gutter, ikke var noe fristende tanke da.

    Ihvertfall ikke etter den oppveksten jeg hadde hatt, og jeg var jo også en spinkel gutt, som tenkte at jeg nok muligens ville bli tulla med, på grunn av at jeg var en svekling da, (må man vel si), i militæret.

    Så jeg skrev også på skjema, at jeg var allergisk mot fisk.

    Allergisk mot fisk, var kanskje å ta i litt.

    Men jeg hatet fisk da, for å si det sånn.

    Og ull, det var jeg nok allergisk mot.

    Jeg hadde ømfiendtlig hud ihvertfall, sa en lege, (Dr. Moe?), i Svelvik en gang, rundt begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fylte ut skjema, mens jeg satt på i min fars Toyota HiAce, var det vel, fra Vannsengbutikken, til sesjonskontoret da.

    Man skulle skrive på skjema, om noen i familien, hadde vært sinnsyke.

    Jeg spurte vel faren min, om jeg skulle skrive opp mora mi.

    (For jeg hadde aldri hørt om noen diagnose, for mora mi.

    Men hu tok noe slags piller, som hadde bivirkninger, hadde søstera mi sagt en gang.

    Hu sa at hu skjønte det at mora vår ikke var så glad i å ta de pillene.

    På grunn av bivirkningene.

    Men men).

    ‘Du kan også skrive opp Johannes’, sa faren min.

    (Noe sånt).

    Da ble jeg litt trist, må jeg innrømme.

    For det var nytt for meg, at min morfar, Johannes, hadde vært sinnsyk da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min venta utafor mens jeg var og tok tre slags IQ-tester, og noen andre slags tester, som gjorde at vi måtte fly rundt i underbuksa, inne på sesjonskontoret der da.

    En lege sa at huden min var helt fin.

    Noe sånt.

    Jeg hadde satt opp ‘samband’, som ønske-tjeneste, siden jeg ikke fant noe om ‘data’, i den brosjyra, fra militæret.

    (Da ble liksom samband det nærmeste jeg kom data da, syntes jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten bare Drammensfolk, på den sesjonen, sammen med meg.

    Eller det var ihvertfall bare folk jeg ikke kjente der.

    Jeg prøvde å gjøre mitt beste, på IQ-testene, siden jeg var vant til det, fra skolen, å prøve å hevde meg, på prøver, osv.

    Selvfølelsen min var liksom litt bygget litt opp på det da, at jeg pleide å være en av de flinkeste i klassen da.

    Allerede fra første klasse vel, (da jeg bodde hos mora mi i Mellomhagen), må jeg vel si at det var sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde, hun hadde ikke noen mor eller far.

    Eller, hun hadde ihvertfall en mor.

    Men hun bodde ikke i Svelvik da.

    Av en eller annen grunn.

    Cecilie Hyde bodde hos ei hu kalte for ‘mor’.

    Men ‘mor’, det var bestemora hennes.

    (Antagelig mormora hennes, tror jeg).

    En gang, så ba Cecilie Hyde, (eller om det var søstera mi), meg inn til ‘mor’ da, i Svelvik.

    ‘Mor’ bodde i et hus, like nedenfor Svelvik Ungdomsskole der cirka.

    Ikke langt unna en småbåthavn, (der hvor Petter og Christian og jeg, hadde kikka, da vi skulle kopiere Vitseposten, hos en Petter og Christian kjente, på Adax, på begynnelsen av 80-tallet. Da vi så Gro Marit Fjellner på sykkel, og vel også gikk bort til den da nye Svelvikferja der, og seilte på isflak, hvis jeg husker det riktig), som lå litt nedafor huset deres der da.

    Stian, (fra Drammen, han som var litt sånn sossete/’glatt’), skulle nemlig lage pizza.

    Noe sånt.

    Jeg var vel kanskje litt skeptisk til den pizza-en.

    Men dem maste kanskje litt på meg da.

    Sånn at jeg ga meg til slutt, og dukka opp der, for å besøke ‘mor’ da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Pizzaen som han Stian fra Drammen lagde hos ‘mor’, det viste seg å være en brunost-pizza(!)

    Det hadde jeg aldri smakt før.

    Jeg fikk vel en bit kanskje.

    Men jeg spiste det da.

    (Og det smakte ikke så værst faktisk, hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En eller to ganger, etter dette.

    Da jeg tok bussen, fra Drammen.

    Så hendte det at jeg gikk av, i Svelvik, for å besøke Cecilie Hyde og dem da.

    For Cecilie Hyde, hu flytta etterhvert mer og mer tilbake hjem da, til ‘mor’.

    Dette var vel under russetida.

    For under russetida, så dro ‘mor’ på ferie.

    Av en eller annen grunn.

    Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at jeg godt kunne få bo litt hos henne, i Svelvik, siden at hun hadde bodd så mye hos meg, på Bergeråsen da, i månedene før det her da.

    Så da måtte jeg nesten besøke Cecilie Hyde litt, syntes jeg.

    For å ikke være uhøflig da.

    Og da ville også søstera mi Pia, bo hos Ceciile Hyde da.

    (Pia bodde der en god del mer enn meg da.

    Som bodde der kanskje halvparten så mye som Pia kanskje.

    Våren 1989 da.

    Noe sånt).

    Så det var sånn at i russetida, så bodde det vel ingen folk, i Leirfaret 4B, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så satt Pia, Cecilie, Eva Olsen og meg, inne på rommet, til Cecilie, hos ‘mor’ da.

    Cecilie ville ofte spille Depeche Mode der.

    En gang satt hun på en sang som het ‘Tora, Tora, Tora’, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Eva Olsen, hu dro meg med, bort til sine besteforeldre, like borti gata der, av en eller annen grunn.

    Eva Olsen, hu hadde dårlig rykte.

    Hu gikk for å være litt billig da.

    Eller ‘Svelvik Open’, som vel noen sa.

    Men hu var veldig pen, (og sexy, må man vel si, siden hu var slank og hadde lange bein og langt, lyst hår, osv.), da, så det var vanskelig å si mot henne, vil jeg nesten si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Besteforeldrene til Eva Olsen, de ble litt sure, på Eva Olsen.

    Da Eva Olsen presenterte meg, for dem.

    For Eva Olsen hadde en type, fra Oslo vel, (en med mørkt hår), som søstera mi sa at jobba i Se & Hør.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg sa ikke noe, for jeg syntes det var litt spesielt.

    Jeg syntes Eva Olsen var pen.

    Men jeg visste at hu hadde dårlig rykte.

    Cecilie hadde jo sagt at hu gikk med kysketsbelte, på Sande Videregående, en gang, før hu skulle på en heavy-konsert.

    Så det var ganske ekstremt da, for å si det sånn.

    Den gangen, som søstera mi tok meg med, på ungdomsdiskoteket Skyline, i Drammen, skoleåret før.

    Så var det vel Eva Olsen, som hu ‘head-banga’ sammen med, på dansegulvet der.

    Mener jeg å huske.

    (Hvis det ikke var Tina ‘Turbo’ da.

    Men jeg mener det var Eva Olsen).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes at besteforeldrene til Eva Olsen virka ganske normale.

    Huset var vel ryddig og ordentlig og sånn da.

    Men jeg skjønte det, at de nok var litt oppgitte over barnebarnet sitt, Eva Olsen.

    Besteforeldrene hennes sa vel noe sånt som at de trodde at forholdet hennes med han nye kjæresten, (han som søstera mi sa at jobba i Se & Hør), skulle holde litt da.

    De hadde visst blitt skuffa over Eva Olsen før, virka det som for meg.

    Men hvorfor Eva Olsen dro meg med dit, det veit jeg ikke.

    Det virka som for meg, at Cecilie Hyde var med på det her da.

    At det liksom var sånn, at hu spurte, ‘skal dere gå bort til besteforeldrene dine nå eller’.

    Noe sånt.

    Men det besøket der, hos besteforeldrene til Eva Olsen, det har vært litt som et mysterium for meg.

    Hvorfor skulle jeg være med på det liksom.

    Nei det var litt ‘raritet’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde fortalte også en gang, (på en fest eller noe kanskje), husker jeg, at hu kunne si nøyaktig hvordan han Stian så på damer.

    (For hu kjente han vel bra da).

    Først så han på puppa, så på hele dama, og så i øya, eller noe.

    (Det er mulig jeg blander fælt på rekkefølgen nå.

    Men det var noe sånt da).

    At han Stian liksom hadde en slags rekkefølge da, for hvilke kroppsdeler han så på, når han møtte damer på fortauet da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var med søstera mi, inn til hu Cecilie.

    Så lå Cecilie i senga, på rommet sitt.

    Etter å ha hatt besøk av han Stian vel.

    Cecilie lå bare i senga si.

    Så jeg tror at de muligens hadde hatt mye sex.

    Cecilie begynte å skulle forklare meg noe om vaselin.

    At man kunne bruke vaselin, mot noen problemer da.

    At vaselin var så bra for noe da.

    Men så stoppa hu plutselig, midt i setningen da.

    Så jeg lurer på om det var at hu tok vaselin på fitta si, eller noe.

    Også huska hu det da, at jeg var en gutt da.

    (Hu var kanskje litt i ørska, etter å ha hatt mye sex).

    Også stoppa hu midt i setningen da, fordi at hu ikke ville si det til meg likevel, at hu tok mye vaselin på fitta, eller noe, for at fitta skulle bli fort bra igjen da, hvis hu var sår etter sex.

    (Eller om det var i rompa, at hu skulle ha vaselin).

    Hvem veit.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sånn virka det for meg ihvertfall, at Cecilie Hyde brukte vaselin, å smøre seg med, på sine intime steder, hvis hu var sår på disse delene, etter å ha hatt mye sex da.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell pleide å komme opp til meg, i Leirfaret, dette skoleåret, før Pia flytta opp der.

    Christell pleide å dukke opp der, på en god del fredager.

    Hu ville noen ganger ha med øl.

    Og hu ville absolutt, at jeg skulle dra på ungdomsdiskotek, på et forsamlingslokale ved navn Fremad, i Selvik, (altså ikke i S_v_elvik, som lå 6-7 kilometer nord for Berger, men i det mindre stedet Selvik, som lå cirka en mil kanskje, sør for Berger), sammen med henne og Pia da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første gangen jeg var der, så dansa Arnt Lund, med Monika Nebel der, husker jeg.

    Og Monika Nebel, hu unnskyldte seg seinere til meg, husker jeg, for at hu hadde tråkka meg på beina, mens hu hadde dansa med Arnt Lund der da, husker jeg.

    (I et friminutt på Gjerde en gang vel.

    Noe sånt).

    Lill Beate Gustavsen, var også der, den gangen, (var det vel), og gikk rett inn i meg, på dansegulvet der, husker jeg.

    Hu var nesten litt skremmende, med sitt rød-brune, (eller om det var svarte), hår, som var sprayet med masse hårspray vel, og hu hadde masse mørk sminke rundt øynene vel, og et blekt ansikt.

    Hu var i den samme gjengen som Cecilie Hyde og Camilla Skriung, (mer eller mindre), i Svelvik da.

    En ‘frike/goth-gjeng’, som gikk mye i svarte klær, osv.

    Og som skilte seg ganske mye ut i Svelvik da, siden de fleste folka, i Nordre Vestfold, var veldig ‘mainstream’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell var veldig pen, og ‘hot’, (må man vel si), så det var vanskelig å motstå henne, når hu maste om at jeg skulle bli med på Fremad.

    Selv om jeg ikke hadde vært der før.

    Og selv om jeg ikke skjønte hvorfor hu ville ha meg med.

    Det var ikke sånn at hu hang sammen med meg der, når vi først kom fram dit.

    For å si det sånn.

    Så det er også et mysterium for meg, hvorfor Christell ville at jeg skulle dra på Fremad, så mange ganger, høsten 1988 da.

    Vi måtte ta bussen dit, husker jeg.

    Og den siste bussen hjem, den gikk rundt klokka 23 eller 23.15 vel.

    Noe sånt.

    Så det var vel aldri sånn, tror jeg, at jeg rakk den siste bussen hjem.

    For jeg drakk litt der da.

    Christell pleide jo å gi meg øl, for å få meg til å dra dit.

    (Øl som hu sikkert hadde fått, eller rappa, av faren min.

    Som alltid pleide å ha et par kasser øl stående, i garasjen til Haldis).

    Man ville nok fått stempel på seg, for å være kjedelig, hvis man hadde tatt den bussen hjem derfra.

    Da ville man vært cirka den første, som dro derfra.

    Pia og Christell pleide aldri å ta bussen hjem, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så når det stengte der, i 24-tida kanskje, så var det bare å ta beina fatt.

    Og prøve å komme seg hjem til Bergeråsen da.

    Ofte skulle jeg jo jobbe dagen etter, på CC Storkjøp, når Christell dro meg med, på disse festene på ‘lokalet’ da.

    Men jeg var ung, (jeg var jo bare 18 år), så det gikk ganske greit, husker jeg, på den tiden, å drikke på Fremad, på fredagskveldene.

    For så å haike, eller sitte på med noen Berger-folk, (jeg husker jeg satt på med Rune Bingen en gang, tilbake til Berger, fra Fremad. Tina ‘Turbo’ banka da på vinduet, på bilen til Rune Bingen. For hu ville også sitte på. Da sa Sten Rune Nilsen, fra klassen til Rune Bingen og meg, at Tina ‘Turbo’, var ‘den værste hora på hele Bergeråsen’.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Jeg følte meg jo da litt dum.

    Siden jeg jo kjente Tina Turbo.

    Christian Grønli og jeg hadde jo møtt Tina Turbo og Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen, da jeg gikk i fjerde klasse, eller noe.

    Og jeg hadde jo vært med søstera mi og Tina Turbo, til Kommersøya osv., en gang, noen uker før det her.

    Når vi fikk haik med en båt, fra en fest vi var på, en sommerkveld, ved Berger Brygge.

    (Den gangen som min tremenning, Øystein Andersen, fikk kastet sin mun-chaco, (slåsspinner), som han hadde med fra Lørenskog, ut i Drammensfjorden, av en svær kar, ved navn Tom Lillemoen, eller noe, forresten).

    Så sånn var det.

    Nå begynner klokka å bli ett om natta, her på hostellet.

    Så jeg får skrive mer på det her kapitellet, i morgen, for eksempel.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 59: Enda mer fra Gjerdes Videregående, (del 9)

    Etter at Pia hadde hatt et par fester, i Leirfaret 4B, med sine venner, fra Depeche/Lyche-gjengen, fra Drammen.

    Så sa Cecilie Hyde til meg, en kveld, i Leirfaret 4B der, at nå hadde jeg fått møte Pia og hennes venner, men mine venner hadde ikke vært der.

    Noe sånt.

    Men da visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare.

    For jeg var litt flau, over å ha så mye med den her Depeche/Lyche-gjengen å gjøre liksom.

    Og søstera mi Pia, hu vanka jo sammen med de jentene, på Berger og i Svelvik, som hadde dårligst rykte, nemlig Eva Olsen og Tina ‘Turbo’.

    (Ihvertfall i tiden før hu ble kjent med Cecilie Hyde).

    Så jeg var kanskje litt flau over søstera mi da, for å si det sånn.

    Hu hadde jo også begynt å røyke, fant jeg ut, da vi skulle besøke tante Ellen, i Sveits, et drøyt år, før det her, nemlig sommeren 1987.

    Så sånn var det.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å dra kamerater hjem til meg, mens Pia og Cecilie var der, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo allerede hatt en veldig mislykket bursdagsfest, noen måneder før det her.

    Da Pia skulle be noen folk, for meg, (noen pene damer i klassen sin, håpet jeg).

    Men da sa ikke Pia til meg, hvem hu hadde bedt.

    Og hu og Frode Kølner og en kamerat av han fra Larvik, dro meg med på en strand, på Berger, som heter Sandvika, sånn at jeg ikke fikk gjort noen forberedelser, til den festen.

    Så den festen ble helt mislykka da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia hadde også noen venninner i Svelvik, som var kommunister, tror jeg.

    En gang, på Svelvikdagene, sommeren 1988, må det vel ha vært.

    (Hvis det ikke var 16. mai, 1988 da.

    Siden 16. mai også er en stor festdag, i Svelvik, så jeg pleier noen ganger å blande Svelvikdagene og 16. mai.

    Men men).

    På den festdagen, i 1988, så var Espen Melheim og jeg, ved Samfunnshuset i Svelvik, hvor det var tjukt av folk da.

    Og plutselig dukka det opp ei Svelvik-dame der, som jeg ikke kjente, og som sa navnet mitt da, ‘Erik Ribsskog’.

    (Og så sa hu noe sånt, som at ‘for et (fint) navn’, eller noe.

    Og jeg var jo fortsatt jomfru, (og hadde vært veldig seint i puberteten), og ikke så vant til å få oppmerksomhet, fra damer da.

    Så jeg syntes jo at den her oppmerksomheten var litt artig da.

    Selv om jeg også syntes at det var litt rart, at noen jeg ikke kjente, visste hvem jeg var.

    Men men.

    Espen Melheim så ihverfall ut til å bli imponert, eller noe, siden hu Svelvik-dama flørta med meg da.

    Eller hva man skal kalle det at hu sa navnet mitt.

    (Espen Melheim lo vel, av den her ‘scenen’ da, var det vel.

    Så han ble kanskje imponert, eller noe, hva vet jeg).

    Men det var jo ikke sånn, at jeg syntes at hu Svelvik-dama var noe ‘hot’, eller noe.

    Men det var ei dame, ihvertfall.

    For å si det sånn).

    Dette må nok ha vært etter høsten 1987, for før det, så kalte jeg meg Erik Olsen, på skolen.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

    Dette var ei dame som vel gikk i parallellklassen, til Espen Melheim og meg vel, da vi gikk på ungdomsskolen.

    Og som seinere gikk på allmenn vel, (på Sande Videregående), så det er mulig at hu gikk i klassen til Espen Melheim.

    Hvem vet.

    Det var ei med krøllete hår, og som var nesten litt lubben vel.

    Noe sånt.

    (Jeg lurer på om hu het Linda muligens, (eller om det var venninna hennes, ei annen ‘tjukk’ dame, som het Linda).

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Og en gang, da Pia bodde hos meg, (i Leirfaret 4B), noen måneder etter det her.

    Så dro hu med meg, på en fest, på Ebbestad, eller noe, i Svelvik.

    (Eller om det kan ha vært på Mariåsen, (eller noe), som er navnet på et annet byggefelt vel, ovenfor Svelvik sentrum der).

    Det er mulig at hu fra Natur og Ungdom, var der.

    Camilla Skriung.

    Camilla Skriung var ihvertfall på den ene av festene, som søstera mi hadde, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Sammen med sin venninne Annette vel.

    (Noe sånt).

    Annette var ei med lyst hår, som søstera mi ba meg ‘snakke med’.

    Noe sånt.

    På den festen i Leirfaret 4B da.

    Uten at søstera mi sa noe til meg, om hvorfor jeg liksom skulle prate med hu unge, lyshåra venninna, av hu Camilla Skriung da.

    Men men.

    Uansett hvem som var på den første festen.

    Så dro etterhvert søstera mi meg med på en annen fest, også på et sånt byggefelt, ‘bakenfor’ Svelvik sentrum der.

    Vi gikk til den andre byggefelt-boligen da.

    Det som skjedde der, var at hu Heidi, (som jeg seinere har lurt på, om egentlig var en gutt), ble knulla, på soverommet, (av en jeg ikke fikk med meg hvem var), sånn at hu stønna skikkelig, (sånn at man hørte det rimelig høyt i stua da, for å si det sånn).

    Mens en ung, blond gutt, fra Drammen vel, (som også hadde vært på en av Pias fester hos meg vel), satt og lekte seg med en kniv, i stua der.

    Så satt hu ene ‘kommunist-dama’, på en sang, som het Laibach/Across the Universe, på platespilleren.

    Så sa hu kommunist-dama det, til søstera mi, Pia, at hvis det var noe, at hu trengte hjelp, eller noe, så kunne hun bare si fra til henne.

    Det samme sa hu til meg, at dette gjaldt også meg da.

    Jeg skjønte ikke noe særlig at det her, men jeg ble vel med for å kanskje bli kjent med noen damer da, og for å prøve å følge med litt, på hva søstera mi dreiv med da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tenkte på den festa, at han gutten, med lyst hår, (som var sånn 16 år kanskje vel), kanskje var forelska, i hu Heidi, og derfor satt med en kniv, og liksom nesten begynte å skjære av seg håndleddene, (eller noe), da.

    Så jeg sa vel fra om det her til Pia.

    Som bare lo litt av det vel.

    Så den episoden der var rimelig spesiell, husker jeg.

    Det var nesten som noe sermonielt, når hu ene kommunist-jenta, (tror jeg at hu var ihvertfall), satt på den Laibach/Across the Universe-sangen da.

    Så det var rimelig spesielt, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så var Pia, hu Heidi og jeg, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, av en eller annen grunn.

    Så kom pluteselig han Erik Thorhallsson inn døra, i andre etasje der, med en six-pack med øl, som han kom dit for å levere, til Pia da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og da begynte hu Heidi senere å ‘messe om’, husker jeg, at en kar som så ut som en gresk gud, eller noe, hadde kommet med øl til Pia da.

    Noe sånt.

    Jeg syntes det var litt rart, at Pia ba Erik Thorhallsson, om å kjøpe øl for henne.

    Hvorfor ba hun ikke meg, som var broren og som hun så nesten hver dag, i Drammen og/eller i Leirfaret 4B.

    Det var litt spesielt, husker jeg at jeg syntes.

    For Pia hadde jo også prata litt ‘dritt’, om Erik Thorhallsson og han Tom Bråten og den gjengen der.

    At de hadde ei jente i Sande som de utnytta for sex og sånn da, og som de vel pulte i rompa, mener jeg at søstera mi sa.

    Og ikke var noe ‘snill mot’ da, (var det vel at søstera mi sa).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell sa en gang, til Tom Bråten, mens jeg var hos Jan Snoghøj, på Gulskogen, at Tom Bråten. (og dem), hadde fått Turid Sand, til å mastrubere, i bilen deres, en gang, i Holmestrand.

    Christell klagde på Tom Bråten da, for det her.

    At de hadde utnytta Turid Sand da, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det ble også sagt, i leiligheten til Jan Snoghøj der, dette skoleåret, av Erik Thorhallsson, (mener jeg det var), at noe av det beste han visste, var å pule ei dame i rompa.

    Jeg tror at det var Erik Thorhallsson som sa det, ihvertfall.

    Hvis jeg husker riktig.

    (Han gliste ihvertfall når han sa dette, husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da var det en annen kar der forresten, som sa det, at det syntes han at var som tabu, (eller noe), å pule damer i rumpa.

    Jeg lurer på om det var han som hadde snus der.

    En eller annen lærte meg å lage sånne ‘snus-kuler’ da, på en fest hos Jan Snoghøj der, husker jeg.

    Og da merka jeg det, at jeg ble svimmel, (og nesten full, må jeg vel nesten kalle det), av å ha sånn snus i kjeften da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (den siste festen, som jeg var på der vel), så skulle Tom Bråten og en annen kar, tilbake til Berger.

    Det ville jeg også.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg var hos Jan Snoghøj, men jeg hadde kanskje vært på en fest da, sammen med Pia, eller noe, og endt opp hos Jan Snoghøj da, i Gulskogen.

    Det er mulig.

    Men men.

    Og da, så ringte Tom Bråten, (tror jeg det var), til Lene Andersen(!), som hadde gått i klassen min, på Berger Skole, Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.

    Lene Andersen hadde alltid gått for å være en av de peneste jentene, i klassen min liksom.

    Så at disse her gutta kunne bruke hu som en slags taxi, det kom nesten som et sjokk for meg, husker jeg.

    Men ikke lenge etter, så dukka Lene Andersen opp der, med en Opel Manta, som hu hadde kjøpt for noen penger, som hu hadde i banken.

    For Lene Andersen hadde nemlig vunnet en bil, som gevinst, i et lotteri, en gang.

    Også hadde hu solgt den, og satt pengene i banken.

    Også hadde hu kjøpt en Opel Manta da, når hu fikk seg lappen, noen måneder før det her da.

    Den Opel-en, den hadde hu vel forresten allerede skoleåret før, mener jeg å huske.

    Da både Lene Andersen og jeg, gikk i Markedsføringsklassen, på Sande Videregående.

    For jeg mener å huske det, at Jan-Ivar Lindseth, i klassen vår, (hvis det ikke var Ove Reiersrud, fra Drammen), gjorde et poeng ut av det, at Opel Manta, (som Lene Andersen allerede hadde kjøpt seg da vel antagelig), ikke var en typisk damebil da, men heller en rånebil, eller en sportsbil da.

    At det var en typisk bil for karer da, (var det vel han i klassen vår mente), og ikke for damer da.

    Noe sånt

    Så sånn var det.

    Men da dukka det vel ikke opp noe svar, fra Lene Andersen, tror jeg, på hvorfor hu hadde kjøpt seg Opel Manta da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg hadde drikki, hos Jan Snoghøj, og var rimelig full, da jeg satt på med Lene Andersen der.

    Jeg så på de Tom Bråten og dem, som rimelig tøffe.

    Og jeg sa vel ikke hei engang, til Lene Andersen.

    For jeg så på de Tom Bråten og de, som nesten kriminelle da.

    For Pia hadde jo advart meg mot dem, og sa at de utnytta Jan, osv.

    Men Erik Thorhallsson, (som var i den samme gjengen, som Tom Bråten), han jobba jo for faren min.

    Og disse hang jo hos Jan Snoghøj, hvor faren min hadde sagt det, at jeg kunne ligge over, de gangene, som jeg jobbet lørdager, på CC Storkjøp, osv.

    Så jeg kom jo i kontakt med de her tøffingene, fra Berger, uansett om jeg ville eller ikke da.

    Men jeg sa ikke et ord, til Lene Andersen.

    Og jeg sa ikke til Tom Bråten og dem, at Lene Andersen hadde gått i klassen min, i nesten fire år på barneskolen, tre år på ungdomsskolen og et eller to år på videregående da.

    Det nevnte jeg ikke noe om.

    Og jeg sa vel ikke ‘hei’ engang, til Lene Andersen, Tom Bråten og dem, og jeg, satt på med henne da.

    For jeg lurte på om noe var galt, siden de gutta bare kunne bruke henne som en slags taxi da.

    Det hadde jeg aldri hørt om før, at noen brukte en av de peneste jentene, på Berger, som taxi da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Lene Andersen og Erik Thorhallsson, (og vel også Tom Bråten), de bodde jo på Berger da.

    Mens jeg bodde på Bergeråsen.

    Og det er egentlig to forskjellige steder, må man vel si.

    Så jeg skjønte ikke helt forholdene på Berger da.

    Må jeg si.

    Så jeg satt bare å holdt kjeft, for det meste, da Lene Andersen kjørte oss fra Gulskogen til Berger da.

    Som en taxi.

    Lene Andersen kjørte E-18 om Sande.

    Og hu kjørte ganske fort.

    Så da jeg tente meg en røyk, i fylla da, i baksetet i den Opel Manta-en, til Lene Andersen.

    Så bomma jeg, da jeg liksom skulle få asken på sigaretten, til å blåse ut av vinduet da.

    (Jeg satt bakerst til høyre, i bilen til Lene Andersen da).

    Det blåste ganske mye, da jeg åpnet vinduet.

    For Lene Andersen kjørte ganske fort.

    Så jeg traff en sølvfarget list, som var ovenfor vinduet, med sigaretten.

    Sånn at det ble et stygt, svart merke, over vinduet, i bilen til Lene Andersen da.

    Men jeg bare lot som ingenting, (må jeg innrømme).

    Og ingen sa noe.

    Men jeg lurer på om de merka dette, mens vi kjørte på E-18 der da.

    Men at de i bilen også lot som ingenting.

    Lene Andersen må vel ha begynt å grine, (vil jeg vel nesten tippe på), da hu så det merket i bilen sin, som jeg hadde laget, på den lista, over det bilvinduet, i baksetet, på bilen hennes da.

    Men etter dette, så har jeg vel aldri prata noe mer, med Lene Andersen.

    Så hu er vel kanskje rimelig sur på meg nå, hvis jeg skulle gjette.

    Siden jeg ødela den fine Opel Manta-en hennes da.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tom Bråten dro meg med på en fest.

    På Berger.

    Ved arbeiderboligene der et sted vel.

    Og der var det to folk, som var et år eldre enn meg.

    Som prata åpent om, om de skulle ha sex.

    Også gikk de opp i andre etasje, og hadde sex.

    Også kom de ned igjen.

    Også prata de mer, om å ha sex, også gikk de opp igjen, for å knulle en gang til da.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært han artisten Jensemann, og hu Connie, eller noe.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert nå.

    Det husker jeg ikke sikkert.

    Men hvis jeg skulle tippe, så kunne det kanskje vært for eksempel de to da.

    Noe sånt).

    ‘Så frigjort var ikke jeg, da jeg var på den alderen’, sa Tom Bråten, (var det vel).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så dukka det opp en kar der, som jeg lurer på om var han Banemannen, hos Berger IL.

    Som jeg har skrevet om tidligere, at jeg misforstod, når jeg spurte når vi skulle møte til en kamp, som jeg var tidlig ute til da.

    Og derfor kom for sent til den kampen, for jeg dro bort til ved Berger Brygge der, og tøffa meg ved å ta en krabbe i munnen, osv., siden noen andre unger dreiv med det der, husker jeg.

    Men men.

    Jeg begynte å prate dritt om faren min, husker jeg.

    Siden han lot meg bo alene, osv.

    Men da ble han som ligna på han Banemannen sur, og sa det, at han ikke likte folk som prata dritt om faren sin.

    Så sånn var det.

    Etterpå, så havna Tom Bråten og han kameraten hans, (som også hadde vært på den festen, hos Jan Snoghøj, på Gulskogen), og meg, på nachspiel, hos Trine Lise, (som Geri kalte for ‘Bromma’), som jeg hadde gått i samme klasse som, på Berger Skole, og Svelvik Ungdomsskole.

    Jeg var litt full, og synet av Bromma, gjorde meg litt sur da.

    Vi satt rundt et bord der, hjemme hos Bromma, (tror jeg det var). vi fire folka da.

    (Hu bodde ikke så langt unna Berger Kirke, tror jeg.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg kjefta på Bromma, og sa det, at hu hadde vært med på å mobbe meg, da vi gikk på barneskolen, osv.

    Men da sa Bromma det, at hu aldri hadde mobba meg.

    Da holdt jeg kjeft.

    Men det jeg tenkte på, det var den gangen som Bromma, Linda Moen og Lene Andersen, dytta meg ned, den skråningen, ned til grusbanen, utafor musikkrommet, på Berger Skole der.

    En vinterdag i fjerde eller femte klasse, eller noe, vel.

    Og også en gang, da jeg og tre andre gutter, (blant annet Tom-Ivar Myrberg vel), gikk oppe ved Brekke Gård der, når vi var på noe orienteringsgreier, med Berger Skole vel.

    Da hviska de samme tre jentene sammen, og så begynte de å råflørte/klenge, på de tre andre guttene.

    Sånn at jeg ble stående der alene da.

    (Som en fjomp, eller noe, må man vel si).

    Mens de andre guttene, som gikk sammen med meg, alle tre fikk en dame som flørta og tok på dem, og sånn, da.

    Så det mobba Tom-Ivar Myrberg meg for seinere, husker jeg.

    Mens han gliste.

    Og mens han sa A men ikke B vel.

    Så jeg kunne ha nevnt de to her episodene, for Bromma, da hu sa det, at hu aldri hadde vært med på å mobbe meg.

    Men det gadd jeg ikke da.

    For jeg var litt full.

    Og dette her skjedde jo da vi gikk på barneskolen.

    Så jeg fant ikke noe grunn til å lage så særlig mye spetakkel ut av dette.

    Det var vel best å bare glemme det som hadde skjedd, når vi var barn.

    Nå var jo både Brumma og meg, over 18 år, og voksne da.

    Så jeg prøvde å ta meg sammen da, og nevnte ikke den her mobbinga noe mer, denne kvelden/natta.

    Men jeg bare prøvde å oppføre meg litt da.

    For jeg hadde aldri vært på noe nachspiel på Berger før vel, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Leirfaret 4B, så var det sånn, den første tida, som Pia bodde der.

    At jeg nesten regna med det, at hu kom til å lage middag, for meg, de gangene, som jeg jobba seint, på CC Storkjøp.

    Men når jeg kom hjem, klokka 22-23 om kvelden.

    Så var det aldri sånn, at Pia hadde laget middag da.

    Og det syntes jeg var dårlig, husker jeg, siden jeg jobbet for å betale for maten da, som Pia og jeg spiste.

    (Det er mulig at Pia fikk noen penger av faren min og, men det hørte ikke jeg noe om, ihvertfall.

    Og Pia jobba ikke noe, dette skoleåret.

    Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.

    Og hu gikk visst dårlig overens med Haldis og, mener jeg at hu sa.

    Så hvor Pia fikk penger, til mat og til å ta bussen, til og fra Drammen hele tida.

    Det veit jeg ikke.

    Men hu fikk vel kanskje noen penger av Cecilie Hyde da.

    (Eller noe).

    Det er mulig.

    Det vet jeg ikke noe om, skal jeg være ærlig.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Men Cecilie Hyde kommenterte ihverfall søstera mi og meg, husker jeg.

    Når jeg klagde på Pia, siden hu ikke hadde lagd mat til meg, når jeg hadde vært på jobb.

    (Siden jeg syntes at hu godt kunne gjøre det, siden hu bare var hjemme da, de 4-5-6 timene, som jeg jobba i Drammen, for å få penger til mat for oss, osv).

    Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at Pia og jeg, vi krangla som et ‘gammelt ektepar’, eller noe.

    Men da burde kanskje det gamle ekteparet ha skilt seg da, tenker jeg nå.

    Hvis det var sånn, at kona ikke kunne lage mat, men bare skulle sitte på ræva, hele ettermiddagen og kvelden da.

    Og jeg kunne jo nesten ikke ha sex med Pia heller, syntes jeg.

    (Siden hu var søstera mi).

    Så vi var nok ikke egentlig som et ektepar.

    Så Cecilie Hyde var nok litt på jordet der, vil jeg nok si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til jul, jula 1988, så fikk jeg en maxi-singel, av Pia, som var New Order, med sangen ‘True Faith’.

    Og på baksiden, så var det en sang, som het ‘1963’, som jeg syntes var fin, husker jeg.

    Jeg hadde jo et nesten nytt stereoannlegg, i Leirfaret 4B, dette skoleåret.

    Så den plata spilte jeg en god del, husker jeg.

    Men Pia sa til meg det, at det var en LP-plate, som hun hadde kjøpt, trodde hun.

    Så hu hadde rota da, når hu kjøpte plate til meg, i platebutikken, (på Lyche, var det vel).

    Pia var ikke så flink med plater at hun klarte å se forskjellen på en Maxi-singel og på en LP da, med andre ord.

    Hvis hu ikke bare jugde og lata som da.

    Hun måtte vel ha skjønt at det var en maxi-singel, når det bare var to-tre sanger, på plata, mener jeg.

    Men hvem vet, om Pia jugde, eller ikke.

    Det er det vel ikke så lett for meg å si.

    Men litt rart hørtes dette ut for meg, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein Andersen, han tok også med seg en videokassett, eller om det vare en laser-disc, med videoen til den sangen, True Faith, på.

    Så Øystein Andersen hørte ikke bare på heavy da, tydeligvis.

    For han spilte den musikkvideoen, (New Order/True Faith), i Leirfaret 4B en gang, husker jeg.

    Og jeg så jo en del på TV, ihvertfall årene før jeg begynte på Gjerdes Videregående, (det året jeg var russ).

    Så jeg hadde fått med meg det, i et TV-program, på norsk eller svensk TV, at den musikkvideoen, (New Order/True Faith), hadde vunnet en pris, for beste musikkvideo, eller noe, et år eller to før det her vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så den sangen, (New Order/True Faith), det var vel nesten ‘Leirfaret 4B-sangen’ det.

    Kan man vel kanskje si.

    Siden både Øystein Andersen, Pia, Cecilie Hyde og meg, likte den sangen da.

    (Sånn som det virka for meg ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å nærme seg halv ett om natta, her på hostellet.

    Så jeg får vel prøve å fortsette å skrive mer på det her kapitellet, en av de neste dagene.

    I morgen er det søndag, og på søndager, så pleier jeg å vaske klærna mine for hånd, i en vask, som jeg har på rommet mitt her.

    Siden jeg ikke liker han Manager-en som har ansvaret for å vaske klær, så bra.

    Spesielt ikke etter at han kilte meg, en gang jeg stod i døra til kontoret, for å betale mat/strøm-penger vel.

    Han går også rundt i en slags bokser-aktig shorts.

    Så jeg er litt skeptisk til han.

    Så da vasker jeg heller klærna mine selv, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men neste uke, så får jeg vel skrevet noe mer, på det her kapitellet, tenker jeg.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.