Stikkord: Pia Ribsskog

Onkel Martin, drakk sjokolademelk, som 18-19 åring

http://skattelister.no/skatt/profil/johan-martin-ribsskog-22249614/

PS.

Som jeg skrev om på bloggen, igår, så huska jeg det, at da onkel Martin, var på besøk, hos oss, (dvs. hos mora vår, Karen Ribsskog, og vår stefar Arne Thomassen og lillesøstra mi, Pia Ribsskog, og meg), i huset vår stefar vel eide, i Storgata, på Østre Halsen.

Da drakk onkel Martin sjokolademelk, husker jeg.

Men jeg og søstra mi ble ikke tilbudt det.

Vi ble oppdratt strengt osv.

Så det var nesten et slags apartheid, mellom hvordan jeg og søstera mi ble oppdratt, tror jeg, og hvordan onkel Martin, ble skjemt bort, av mora si og sine to eldre søstre, vår mor Karen, og vår tante, tante Ellen da, som på den her tida, allerede hadde flytta til Sveits.

Men når var det onkel Martin drakk sjokolademelk, lurer sikkert folk.

Jo, det husker jeg helt sikkert, at var mens vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

Når var det her da, lurer sikkert folk.

Jo det var rundt 1973-74, mener jeg.

Jeg skal se om jeg finner det her helt sikkert, på et skjema jeg fikk fra Folkeregisteret.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her kan man se det, når vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, som da lå i Tjølling kommune:

PS 3.

Det var fra 7. mars 1974 til 30. juni 1975, at vi bodde der, på Østre Halsen.

(Noe som jeg husker som en ganske fin tid.

Vi hadde masse venner der.

(Morten og Jorunn og nabojenta, som het Inger Lise, eller noe vel.

Og fler og, jeg husker ikke alle navna.

Det var en vertikalt-delt villa, hvor loftet ikke var delt, så en gang gikk jeg over til naboen, gjennom loftet der da.

Men men.

Og nabogutten, det var en som het Hermann, som var på alder med søstra mi vel.

Så sånn var det.

En del av de, besøkte oss også, på den hytta vi seinere flytta til, ute i Brunlanes, en helg.

(I forbindelse med noe bursdag, eller noe sånn, tror jeg).

Men på stedet var det ikke så mye å gjøre, for å være ærlig.

Men kunne se etter haglepatroner, på loftet, (som jeg og han Morten gjorde vel).

Og man kunne gå ut i skogen, (for den hytta lå lengst opp på en skogsvei, midt ute i skogen da, mer eller mindre).

Men ikke noe særlig mer.

Men men).

Og det var mange artige matbutikker, på Østre Halsen, som man kunne kjøpe karameller til ti øre, og sånn i.

Så sånn var det.

Selv om mora vår og stefaren vår, var litt strenge.

Men men).

Og Martin er født i 1955.

Og det var nok våren/sommeren 1974, vil jeg tippe, at Martin drakk sjokolademelka hos oss.

Enten det, eller våren/sommeren 1975.

Så Martin, (han ble aldri kalt Johan Martin av noen sånn at jeg hørte det. Kanskje bestefar Johannes kalte han det, men jeg var sjelden i samme hus som bestefar Johannes og onkel Martin samtidig, så det veit jeg ikke. Men men).

Så Martin, han drakk sjokolademelk, da han var 19-20 år da.

Men jeg og søstera mi, vi var 3-4 år, og vi ble ikke tilbudt noe sjokolademelk.

Så onkel Martin, han er nok litt som en unge enda.

Han tilhører den moderne generasjonen, som vokste opp i Norge, etter krigen.

Så han er ikke så gammeldags, som bestefar Johannes, vil jeg si.

Men jeg tror at onkel Martin, han har nok blitt litt skjemt bort.

Han er veldig tøff og sterk, for han har jobba med skogbruk og jakt, osv.

Så han klarte å bære fler planker av gangen, enn jeg og broren min Axel klarte.

Enda f.eks. Axel ikke er noen smågutt heller.

Men men.

Men når det kommer til å liksom sette grenser, og sette ned foten, ovenfor kjente og kamerater osv.

Da tror jeg ikke at Martin er så god til det.

Hvis han kjenner noen som er kriminelle, så tror jeg ikke at Martin er så tøff mot de.

Han er vel mer redd for kriminelle, tror jeg.

Så onkel Martin er sterk, og veldig skogvant og klarer å tenne opp bål overalt.

Og er nesten som Lars Monsen, eller litt som en villmann kanskje.

Og onkel Martin har også en våpensamling, av en annen verden nesten.

Men er onkel Martin en man ville gått i krigen med?

Nei, det tror jeg ikke.

I de senere år, så har kanskje onkel Martin, prøvd å late som at han er tøffere enn han er, og har begynt å drikke Whiskey, osv.

Men, han er nok minst like glad i soft-is og kanskje også sjokolademelk enda.

Hvem vet.

(Jeg selv er glad i iskrem osv., så jeg sier ikke at det er noe galt med det.

Selv om min yngre halvbror, Axel, pleier å drite ut norske folk, for å være glad i iskrem.

‘De er så glade i iskrem’, sa han til elektrikker-kameraten sin, nyttårsaften 1999, husker jeg, i et middagsselskap, på Helsfyr, (hjemme hos han elektrikkeren), hvor jeg var bedt av Axel, siden det var år 2000-feiring.

Men men.

Men jeg tror at onkel Martin, har litt for nærme bånd til masse, mer eller mindre, kriminelle folk.

Så hvis man er forfulgt av noe “mafia’n”, fra Oslo, så veit jeg ikke om onkel Martin er den smarteste å kontakte.

Selv om han har mye våpen osv.

For onkel Martin er kanskje litt myk mann, noen ganger?

Hvem vet.

Jeg hørte han sa til noen kriminelle, at ‘det skjer vel ikke noe med oss, på grunn av det her, osv’.

Den sommeren, som jeg bodde på gården dems.

Så onkel Martin har nok solgt meg til noe mafia, eller noe, vil jeg tippe på.

Og da hørte jeg også at Martin, og hans datter Liv Kristin, (som er på alder med hun Andrea, som jeg såvidt skrev om på bloggen igår. De var stesøstre da).

Martin og Liv Kristin, prata sammen, mens jeg gravde noen grøfter, nede på enga på gården.

Og det var noe om at jeg ikke ‘hadde noe driv’.

Og derfor skulle bli drept da, eller noe.

Også sa Liv Kristin, at ‘har han ikke driv da’.

Og da sa Martin, ‘at jo du ser jo det nå’.

Og før det så sa han til henne, at ‘han (om meg) var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta’.

Men det siste der har ikke jeg hørt noe om.

Det må være noe med Stein Erik Hagen, mistenker jeg.

At onkel Martin og dem, solgte meg til Stein Erik Hagen.

Siden Stein Erik Hagen, ikke likte at jeg ville slutte som butikksjef, etter at jeg ble utrolig mye tulla med, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, i de årene som var før jeg begynte å studere igjen.

Noe sånn, tipper jeg at det må ha vært.

Men hva f*en har onkel Martin med å si at jeg er den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.

Jeg har ikke sett på meg selv, som noe særlig del av hverken Olsen eller Ribsskog-familien.

Og har aldri hatt påtatt meg noe ansvar for hele familien.

Her har noen pratet om meg, bak ryggen min.

Og behandlet meg som det insektet, i den Kafka-romanen, som heter ‘matamorfosen’, eller noe.

Så de andre i Ribsskog-familien må ha vært i noen underverden, (Illuminati?), som har utnyttet meg, bak min rygg, i samarbeid med illuminister, som Stein Erik Hagen da for eksempel da.

Noe sånt?

Og det sitter hele ‘pottit-Norge’, (hadde jeg nær sagt), og ser på.

Og avisene er stille som mus, (eller hva man skal si).

Så det er nesten bare å gi opp hele Norge, for folk der, (særlig pressen), er så udugelige.

Så jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt noen ganger.

Nå har jeg snart skrevet 10.000 bloggposter, på denne bloggen.

Om alt som har skjedd i livet mitt.

Og hva har det hjulpet?

Ingen verdens ting.

Det har bare vært helt bortkasta, virker det som for meg.

Det blir som å kaste perler for svin, nesten, som det kalles.

Hvorfor sitter alle i Norge på de innavla henda sine, lurer jeg.

Hvem vet.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

10. september 2010
Da jeg var på Rimi-seminar, på Storefjell, høsten 1998, så fikk alle vi Rimi-butikksjefene, som var der, en ullgenser, av merke Vegard Ulvang

http://www.na24.no/article2979435.ece

PS.

Skulle vi ha skattet for den ullgenseren da, som kanskje var verdt 1000 kroner, lurer jeg på nå, når jeg leser om de gavene til norske politikere, i NA24, osv.

Jeg har noe som kalles ømfintlig hud, sa en lege i Svelvik en gang.

Når faren min tok meg med dit, etter at jeg klagde på det, at sånne stil-longs klødde, som 9-10 åring.

Så jeg er ikke så glad i sånne ullgensere.

Så jeg ga min Vegard Ulvang-genser, til broren min Axel, etter at jeg hadde kommet hjem fra det seminaret.

Og søstra mi fikk masse Pringles-bokser osv., som vi fikk masse av der.

Og et annet år, så fikk min søsters sønn Daniel, han fikk en sånn CD-walkman av meg, som jeg vant i en konkurranse der oppe, (på Storefjell), som vårt lag, (Per Øivind Fjellhøy sitt distrikt), vant.

(Jeg hadde CD-spiller i bilen og trengte ikke CD-walkman akkurat.

Og jeg tror ikke at søstera mi ville ha den.

Noe sånt, jeg husker ikke helt nøyaktig.

Men men).

(Det her må ha vært høsten år 2000, mener jeg).

Høsten 1999, så var jeg ikke med på noen konkurranser der oppe, for da hadde mora mi, Karen Ribsskog, nettopp dødd.

Så da satt jeg ikke på med Rimi-bussen opp dit.

Da bare kjørte jeg opp selv, til Geilo, på fredag morgen.

Og kjørte tilbake ned til Oslo, på fredag kveld.

For da var det noe informasjon da, som jeg burde få med meg, sa distriktsjefen min det året, som var Jan Graarud vel).

Men skulle broren min ha skattet for den ullgenseren da?

(Som kanskje var verdt 1000 kroner).

Hvem vet.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

8. september 2010
Noen søker på at jeg skal ha drept mora mi. Det er ikke sant, dessverre

PS.

Det som skjedde, da mora mi døde.

Det var dette.

Den samme måneden, som jeg ble butikksjef, så fikk mora mi diagnosert brystkreft.

Det husker jeg at søstera mi ringte og sa.

Det var da jeg var på butikksjef-seminar, på Storefjell, med Rimi, høsten 1998.

Den samme uka som jeg begynte som butikksjef.

(Så det var kanskje en litt rar tilfeldighet?

At disse tingene skjedde samtidig, mener jeg.

Men men).

Og et år etter, så var mora mi død.

Og jeg trodde det var pga. brystkreften.

Men, en lege i Helgeroa, (som var legen til mormora mi).

Han hinta litt om, syntes jeg, da jeg var hos han, i forbindelse med at onkel Martin, ville at jeg skulle gå til lege og psykolog, etter at jeg overhørte i 2003, i Oslo, at jeg var forfulgt av noe som ble kalt ‘mafian’.

Dette var i 2005.

Og da hinta han Dr. Ness, i Helgeroa, om at mora mi hadde tatt selvmord, mener jeg det var.

Men, ingen i min familie har sagt noe til meg, som skulle tyde på at det var snakk om noe annet enn den brystkreften.

Mora mi fikk cellegift, på Radiumhospitalet.

Men hun mista ikke håret, men hu fikk grått hår da.

(Noe jeg syntes var litt rart, at hu ikke mista håret av cellegiften.

Men men).

Så det var litt spesielt, syntes jeg.

Men men.

Det var onkel Martin, som fant mora mi, i Drøbak, der hu bodde.

Da hadde hu visst hatt noe slags sammenbrudd da.

Og søstera mi ringte meg, så kjørte jeg ned til Moss sykehus da.

Og besøkte mora mi, høsten 1999.

Og søstera mi og Axel satt på.

Dette var en søndag vel, mener jeg.

Og noen dager seinere, så ringte søstera mi, og sa at mora vår var død da.

Og da vi var og besøkte mora vår, så satt hu i rullestol.

Men hvorfor hu gjorde det, det veit jeg ikke.

Men Martin, han var litt som en klegg, rundt alt det her.

Han fant mora vår.

Og han skulle også bli med og ha noen ting i boet, etter mora vår.

Enda Martin ikke egentlig skulle hatt noe arv, etter mora vår.

Men jeg tenkte ikke på det boet, til mora vår, i Drøbak, som noe særlig verdt.

Så jeg så på det mest som et ork.

(For mora mi var så uhygenisk, osv., husker jeg.

Så jeg så på f.eks. tallerkner og sånn, og glass, som noe ekkelt, for hu vaska ikke opp ordentlig.

Og jeg syntes ikke at hu hadde noen særlig fine ting da).

Så det med å dele boet etter mora mi.

Det kalte søstera mi, ‘å rydde’.

Så jeg våkna aldri opp av det.

Det er første gang jeg har drevet med noe sånn dødsbo-greier.

Og jeg bare svarte helt vilkårlig, om jeg skulle ha det og det.

Men de andre har kanskje tatt det her dødsviktig.

Det her med delinga av boet etter mora mi.

Jeg hørte at onkel Martin klagde på meg, i 2005, på at jeg fikk alle bøkene, etter mora mi.

Men hva gjorde onkel Martin der i det hele tatt da?

Jo, søstera mi, hadde invitert han til å bli med, å dele boet etter mora mi.

Derfor har jeg klagd til Tingretten i Follo, for søstera mi, Pia Ribsskog, var arbeidsledig da.

Og det passet at hun fikk jobben, å dele boet etter mora mi.

Siden jeg var travel Rimi-butikksjef.

Men, søstera mi gjorde det ikke riktig, synes jeg.

Siden hu hadde med onkel Martin der.

Så han var litt som en klegg kanskje, under den prosessen.

Så det har jeg også klaget på, til Tingretten i Follo.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

8. september 2010
Mette Hanehamhaug, vil ikke fortelle ungene, at de er annerledes

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/norsk-politikk/artikkel.php?artid=10036391

PS.

Men det husker jeg, fra da jeg var sånn 5-6 år, og jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, vi bodde hos mora vår, Karen Ribsskog og stefaren vår, Arne Thormod Thomassen, i Larvik.

Og i Larvik, så var det ingen mørkhudede folk, på denne tiden.

(Dette var i 1976 ca., vil jeg tro).

Så jeg og søstera mi, vi var sånn 5-6-7 år gamle, men vi hadde aldri sett noen som var mørkhuda.

(Enda vi ofte var med mora vår, på kafeteriaer og handlerunder, i Larvik sentrum).

Så stefaren vår kjørte inn til Oslo, med mora vår, og meg og søstera mi da.

Så glante vi som bare det, når det gikk forbi en neger, på gata.

(Det var vel sånn, at Arne Thormod og mora vår, hadde fortalt oss på forhånd, tror jeg, når vi kjørte fra Larvik, at nå kom vi kanskje til å få se negere, siden vi skulle til Oslo.

Også har kanskje en av dem sagt det da, noe sånt som, at ‘se der går det en neger’, eller noe sånt da.

Det her var vel i Grensen, eller noe, tror jeg.

Noe sånt.

Men men).

For det fantes ikke negere i Larvik, så det hadde vi aldri sett før.

Og heller ikke hos faren vår på Berger, så fantes det negre, eller andre mørkhudede.

Så det var kun hvite nordmenn, som bodde i Vestfold, på den første halvdelen av 70-tallet, sånn som jeg husker det.

(Så det var litt av en kulturforrandring, for meg, må jeg nok si, å flytte til Oslo, på slutten av 80-tallet, hvor nesten halvparten av innbyggerne nå vel er mørkhudede eller fremmedkulturelle da.

Men men.

Men jeg prøvde å oppføre meg høflig likevel da, selv om de som bodde i Oslo ofte var fra en annen kultur.

Så det oppstod selvfølgelig situasjoner, siden jeg er så norsk, av kultur, siden jeg vokste opp i 70-tallets Larvik, hvor det bare fantes hvite, norske folk, og ingen utlendinger.

(Ihvertfall ikke mørkhudede utlendinger.

Ikke som jeg kan huske, ihvertfall).

Men men).

Men jeg husker at vi også kjørte ned mot Grenland.

Og der var det faktiskt noen negere, som hang i et kryss vel, og som stefaren vår, Arne Thormad Thomassen, spurte om veien et eller annet sted da.

(Men da hadde vi allerede sett negere i Oslo, mener jeg å huske.

Så da var det ikke like spennende, med de negerne i Grenland da.

Eller var det narkomane vi så der kanskje?

Nei, det i Grenland husker jeg litt dårlig, for vi kjørte ned dit ganske ofte.

Men i Oslo var vi bare noen få ganger, med Arne Thormod Thomassen, på 70-tallet, så det husker jeg bedre).

Men det her husker jeg godt enda.

Så det at norske unger ikke skjønner at dem ikke er negre, eller mørkhudede da, det tror jeg ikke noe på.

Ungene ser det, at noen er hvite og at noen er svarte.

At dem ikke skjønner dette selv, det har jeg ingen tro på.

Så her har nok ikke Mette Hanekamhaug beina på jorda, vil jeg si.

Jeg har jo før skrevet, at hun var litt som Bambi på isen, når hu kom inn på Stortinget.

På en litt merkelig måte vel, etter masse omtellinger.

(Så da mener jeg det, at hu blir nesten som en slags ‘reserve’ på Stortinget.

At hu fikk så få stemmer, at hu var ‘sistemann’, som kom inn.

Så hu er vel den vi burde høre minst på, på Stortinget da, mener jeg.

At hu da blir den siste, av de som er på Stortinget, som vi burde høre på.

Så hu burde ligget litt lavt, (ihvertfall denne stortingsperioden), mener jeg.

Jeg synes det blir rart, at ei som såvidt kom inn på Tinget, skal ha en så skyhøy profil, i media, og attpåtil fortelle alle folk i Norge, hva dem skal mene og gjøre.

Nei, det blir litt feil da, mener jeg.

Hvis hu står på førsteplass på lista, så kan man kanskje gjøre sånn, mener jeg.

Men ikke hvis du er et tredje-fjerde valg, som såvidt kommer inn på Tinget, etter kjempemange omtellinger, mener jeg.

Som et utjevningsmandat, heter det vel.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se).

Og nå, et år eller to seinere, så skal hu liksom fortelle Ola og Kari Nordmann hva dem skal synes da, og hvordan dem skal oppdra ungene sine, osv.

Jeg tror vi må ta det, som denne personen, Mette Hanekamhaug, sider, med en liten klype salt.

Var det de samme kreftene, (Bilderberger?), som fikk Hanekamhaug inn på Stortinget, som også fikk George W. Bush, til å bli valgt som president i USA, etter mange omtellinger, i staten Florida, hvor hans bror var guvernør, på den tiden?

Er det noe lurifaks ute å går her, lurer jeg.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om dette:

7. september 2010
Jeg var politimester Bastian, i Larvik

Da jeg var fem år, eller noe, så gikk jeg på en barnehage, oppe mot Tagtvedt, i Larvik, som het Ulåsen, eller Ulefoss, eller noe sånt.

(Dette må ha vært høsten 1975, eller noe sånt, vil jeg tippe på.

Eller på begynnelsen av 1976.

Noe sånt.

Jeg mener det var fint vær, så kanskje våren 1976.

Noe sånt.

Men men).

Selv om vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, som da lå i en annen kommune, (dvs. i Tjølling vel).

Men men.

(Det var kanskje fordi at jeg var registrert i Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret(?)

Har jeg funnet ut seinere.

Men, vi bodde egentlig i Brunlanes, før Mellomhagen.

Men men).

Og da bestemte ‘tantene’ i barnehagen, at jeg skulle være politimester Bastian.

Enda jeg vel bare var fem år, eller noe.

Og det vel fantes unger, som var så gamle som syv år der, tror jeg.

Og jeg husker at noen av jentene der, de sa, bak ryggen min vel.

At jeg var større/høyere, enn en som var seks år, (enda jeg bare var fem år).

Noe sånt.

(Jeg hadde nettopp bodd langt ute i skogen, i Brunlanes, på en hytte, (uten vannklosett, engang), så jeg sa ikke så mye, den tida jeg var i den barnehagen).

Men men.

Men når jeg var politimester Bastian.

Da måtte jeg si noe.

Og det var, noe sånt som, at ‘jeg skal skrive det opp i boka mi’.

Og da var det nok noe galt som hadde skjedd da.

At Kasper, Jesper og Jonatan, hadde gjort noe gæernt, eller noe.

Men men.

Og da, så var bestemor Ingeborg, (som nettopp hadde flytta ned til Vestfold, sammen med bestefar Johannes).

Da var bestemor Ingeborg så stolt, (over at jeg skulle være politimester Bastian), så bestemor Ingeborg, hu blei med mora mi, på barnehagen, under den fremvisningen da.

(Og jeg måtte ha på meg cowboy-hatt, husker jeg.

Så jeg var nok kanskje mer som en sheriff, enn som en politimester.

Men men).

Men min stefar Arne Thomassen, ble ikke med, og heller ikke min morfar, Johannes Ribsskog.

Men jeg tror at lillesøstera mi Pia, var med.

Men hun var for ung til å være i barnehage selv, eller noe.

Så hu var hjemme hos mora mi, om dagene, i huset vårt i Mellomhagen da, (et 2. etasjes vertikalt-delt hus, i Mellomhagen 15, eller noe).

For mora mi jobba ikke.

Så hvorfor jeg, (og seinere søstra mi og), måtte i barnehage, det veit jeg ikke.

Men det er det kanskje noen andre som forstår.

Det er mulig.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

5. september 2010

En som heter Roger Robberstad, (som virker å være ganske kjent), skrev en kommentar om tante Ellen og bestemor Ingeborg, (som døde ifjor), på bloggen

Gmail – [johncons] New comment on Bestemor Ingeborg ble ikke begravet, men ble kreme….

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

[johncons] New comment on Bestemor Ingeborg ble ikke begravet, men ble kreme….

roger

<roger.robberstad@gmail.com>

Fri, Sep 3, 2010 at 5:54 AM

To:

eribsskog@gmail.com

roger has left a new comment on your post "Bestemor Ingeborg ble ikke begravet, men ble kreme…":

Hei!
Søkte på noe helt annet, og kom over denne triste saken. Jeg er helt enig med deg i 99,99% av det du skriver, bortsett fra en ting: Rent juridisk er det barna til avdøde som bestemmer alt og som skal skrive under på alle papirer etc- Om tanta di har andre søsken så lurer jeg på hvor de var "i hodene sine" uten å klare å tenke som du skriver her. Ta å gi tanta di et realt tupp i ræva!

med vennlig hilsen
roger.robberstad@gmail.com

Publish

Delete

Mark as spam

Moderate comments for this blog.

Posted by roger to johncons at 3 September 2010 05:54

PS.

Robberstad skriver at rent juridisk, så er det barna til avdøde som bestemmer hva som skal skje, i forbindelse med begravelsen.

Men, min mor, hun døde jo i 1999, så da blir det vel antagelig sånn, at hennes tre barn, (det vil si meg, min søster Pia og vår lillebror Axel), skulle ha hatt et ord med i dette, på vegne av vår mor da.

Men dette har jo ikke skjedd.

Jeg har jo ikke fått noe arv engang.

Og jeg kan ikke arvelov på rams, men jeg burde vel ha fått advokat, (under Fri Rettshjelp-ordningen), til å hjelpe med disse konfliktene, rundt min mormors død.

Men det blir jeg nektet, i Norge.

Så jeg sitter her og får ikke gjort noen verdens ting.

På grunn av ‘grums’ i det norske samfunnet, vil jeg si.

Så sånn er det.

Men takk for kommentar.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Her er mer om Roger Robberstad, som virker å være ortodoks prest og homofil(!).

Det er rart at man ikke har hørt mer om denne personen, (siden han vel virker litt spesiell?).

Det kan vel ikke være en falsk Wikipedia-profil?

(Siden jeg har blitt tullet med så mye på nettet, mener jeg).

Hvem vet.

Vi får se.

Her er mer om dette:

http://no.wikipedia.org/wiki/Roger_Robberstad

PS 3.

Robberstad var visst også høy frimurer, i en Johannes-losje.

(Se Wikipedia-linken, i PS-et ovenfor).

Det samme som min avdøde mor, Karen Ribsskog, sin fetter, Ola Øivin Ribsskog er.

Og også min nestlagfører fra militæret, Ketil Juhani Frydenlynd.

Så her er det kanskje en sammenheng?

Og kanskje også en link til Johanitterordenen?

(Som jeg har i slekta gjennom min stesøster, (eller hva man skal kalle henne), Christell Humblen, sin bror på Vestlandet, som er nylig utmeldt av Johanitterordenen).

Kan det være sånn dette henger sammen?

Hvem vet.

Vi får se.

Her er mer om dette:

http://johncons.org/

PS 4.

Jeg er jo også en flyktning, som ble forsøkt drept, i Norge, i 2005.

Men som ikke blir annerkjent, som flyktning, her i Storbritannia.

Så jeg får jo ikke gjort noe annet, som flyktning, enn å skrive på nettet, om hva som foregår.

Helt til de som styrer i Norge og Storbritannia, “får ut finger’n”.

Så kanskje er det sånn, at Johanitterordenen, i Norge, tuller med min mormor, Ingeborg Ribsskog, og piner henne, i en sykeseng, eller noe, på et hemmelig sted, som Johanitterordenen har?

(Johanitterordenen kalles jo også Hospitalordenen, og har ambulanser, (ihvertfall her i England), og sikkert kontroll på sykehus, og det som er).

Men jeg får jo ikke gjort noen verdens ting.

Først må jeg bli annerkjent som flyktning, her i Storbritannia.

Og så må alle i Norge, prøve å få ordnet med problemene som er i landet, som gjorde at jeg måtte flykte til utlandet, og som gjør at jeg blir tullet med enda, i Norge og i utlandet.

(Det er vel Johanitterordenen og Johannes-losjene, (innen frimureriet), som står bak da, antagelig).

Så sånn er nok det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

3. september 2010

Flashback til 70-tallet

Nå tenker jeg på oppveksten min igjen, i forbindelse med den e-posten, som jeg sendte til Svelvik kommune, i den forrige bloggposten, om problemene på Berger skole, osv.

Og da tenkte jeg på hvordan det var, når jeg og søstera mi, hadde vært på ferie hos faren vår, på Berger, mens vi fremdeles bodde, hos mora vår i Larvik.

Og da husker jeg det, at jeg og søstera mi klagde, til faren vår, i bilen, mens vi kjørte, fra Berger da, og ned til Larvik.

Vi klagde på at vi måtte legge oss så tidlig.

For mora vår sendte oss alltid i seng tidlig.

Ganske kort tid etter barne-TV vel.

Så jeg selv ihverfall, var ofte ikke trøtt, kl. 20, eller hva det var, når jeg måtte i seng.

Så det var veldig kjedelig, husker jeg, å bare ligge i senga, uten å få sove.

Så dette klagde vi om da.

Og da, så fortalte faren vår oss noe.

Nemlig det, at mora vår var ‘gæern’.

Og han ville det, at vi skulle gå til politiet, og si det.

Men da, husker jeg, så ble vi lei oss.

Ihvertfall ble jeg det, husker jeg.

For vi ville jo ikke anmelde mora vår til politiet.

Det med politiet virka helt fjernt, og var noe veldig alvorlig da.

(Vi var nok så små, at vi nok var litt redde for politiet, vil jeg si.

Som når man er sånn 4-5 år, kanskje kan virke litt fryktinngytende og skremmende vel?)

Det var nesten sånn at vi begynte å grine, ved å tenke på det, å gå til politiet og snakke stygt om mora vår, til de.

Så det ville vi ikke.

(Vi ville ikke mora vår så vondt, at politiet skulle putte henne i fengsel.

Ihvertfall ikke for å være veldig streng.

Det var vel heller ikke noe politi-sak dette, sånn som jeg tenkte på det da, egentlig.

Så her var det nok noe ‘urent trav’, fra faren vår, vil jeg si.

Men men).

Men, det ble jo sånn, at ihvertfall jeg, mista helt respekten, for mora mi, etterhvert.

Siden hu var ‘gæern’ da, sånn som faren vår sa.

Men sånn som jeg tenker nå.

Så var nok faren vår veldig god på det, å manipulere barn.

Han fikk nok, mer eller mindre, ihvertfall, manipulert meg, til å bli mer og mer uvenn, med mora mi.

For jeg likte ikke det, i utgangspunktet, at jeg og mora mi og søstra mi, skulle flytte fra Bergeråsen, da jeg var tre år.

Så jeg var i opposisjon, til mora mi, allerede fra dag en, i Larvik.

Og prøvde også å få med søstera mi, på det vel, å være i opposisjon, til mora vår.

For jeg var helt imot det, at vi flytta fra Bergeråsen.

Som jeg også fortalte mora mi, da hu satt meg og søstera mi, bak i bilen, for å kjøre/rømme fra Bergeråsen da.

Men mora mi ville ikke høre.

Men faren min, han liksom helte bensin på bålet.

Og prøvde å få meg og søstera mi, til å tro at mora vår ikke bare var veldig streng, men også var ‘gæern’.

For det trodde vel egentlig ikke jeg, på det tidspunktet, (den første gangen jeg hørte at mora mi var ‘gæern’ da, da faren min sa det i bilen, på vei til Larvik).

Og faren min prøvde også det, å få meg og søstera mi, som da var sånn 5-6 år gamle kanskje.

Til å gå til politiet, og klage på mora vår da, og si at hu var ‘gæern’.

Men jeg trodde ikke at mora mi var ‘gæern’ egentlig.

Men jeg syntes hu var så streng, siden vi måtte legge oss så tidlig, osv.

Mens hos faren vår, så fikk vi være oppe lenge, og fikk mye godteri osv.

Mens hos mora vår, så fikk vi sjelden godteri.

Men det skjønner jeg jo nå, at det finnes en mellomting.

Faren vår, han ‘kjøpte’ oss kanskje litt, med mye godteri og å være oppe til klokka 22-23 osv.

Mens mora vår, hu var veldig gammeldags og streng.

Og vi fikk kanskje godteri, maks en gang i uka, (på lørdagskvelden), og knapt nok det.

Og vi måtte legge oss kl. 19-20 og sånn da.

Og mora vår, hu ville i perioder, ikke la oss besøke faren vår.

Men, mora vår fortalte meg aldri grunnen til dette.

Og heller ikke grunnen til at hu forlot faren vår.

Så mora vår, hu prøvde ikke å manipulere oss, så utrolig mye, vil jeg si, (hvis jeg skal prøve å være rettferdig).

Men det var faren min ganske fæl til, vil jeg si.

Han brukte nok oss ungene, i en slags krig mot mora mi da, vil jeg si.

Så faren min er nok kanskje en sleiping, vil jeg nok si.

Bare noe jeg kom på, nå som jeg tenkte på den klagen mot Berger skole og Svelvik kommune, osv.

Så sånn er nok det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

3. september 2010
Flashback til midten av 90-tallet

PS.

En gang på midten av 90-tallet, så satt jeg og søstra mi, og Monica Lyngstad, fra Røyken, og så på video, hos Ungbo, på Ellingsrudåsen.

Det var min TV og min video vel, som jeg hadde satt ut i stua.

For de soveromma der var ganske små.

På kassetten vi tilfeldigvis så på, så var det noen musikkvideoer, som jeg hadde tatt opp mye før jeg flyttet til Ungbo.

Men så kjøpte jeg meg to nye VHS-videospillere, like godt, (to ganske billige), når den videospilleren, som jeg lånte bort, til Magne Winnem, mens jeg var i militæret, slutta å virke, (for han hadde brukt den så mye, virka det som, mens jeg var i militæret. Så den ga dårlig bilde, etter at jeg fikk den tilbake, av Magne Winnem. Den var som et vrak nærmest, vil jeg si. Så advarsel mot å låne bort ting til han. Men men).

Så kopierte jeg masse videoer etter hverandre da, på en ny kassett.

Og da satt jeg vel og så på musikkvideoer da.

Så dukka søstra mi og Monica Lyngstad opp der.

De var kanskje pussa av rødvin, som de pleide å drikke.

Og tjall da.

Monica Lyngstad, sov over på sofaen, i stua på Ungbo, en gang, og da måtte hu røyke sånn ‘natta-hasj’, eller hva de kaller det, før hu skulle legge seg.

Så sånn var det.

Men men.

Så så vi på den kassetten.

Og da hadde jeg tatt opp et U2-program, fra svensk TV.

Og de viste bare ca. halve den U2-musikkvideoen ovenfor, ‘Gloria’.

Så hele den videoen var ikke på video-kassetten, som vi så på.

Men hun Monica Lyngstad var så glad i den sangen da.

(Hvis det ikke var Cecilie Hyde, som var der.

Det går ann å blande de, for begge dem gikk alltid med svarte klær, for eksempel.

Og begge var i den samme gjengen, (Depeche Mode/Lyche-gjengen), i Drammen.

Selv om søstra mi, hu hadde vel kutta ut Cecilie Hyde, på den her tida, mener jeg.

Så det var nok hu Monica Lyngstad, som det her er om.

Men men).

Så skreik hu Monica Lyngstad ut da.

Og klagde og hylte, fordi jeg ikke hadde tatt opp hele den U2 musikkvideoen da.

Men det her var jo musikk jeg tok opp mange år tidligere.

(Mens jeg bodde på Abildsø, var det vel.

For det var vel ikke helt tilbake til da jeg bodde på Bergeråsen?

Hm.

Eller var den Utah Saints-videoen f.eks., fra da jeg bodde på Bergeråsen tro.

Hm.

Vi får se).

Før jeg hadde jobba på OBS Triaden i Lørenskog, og før jeg hadde vært i militæret i Elverum osv.

Så jeg syntes bare at hu der Monica Lyngstad, var ganske dum og litt plagsom.

Så jeg gadd ikke å si noe i det hele tatt.

Men jeg kom på det her da, når jeg tilfeldigvis så at den U2-videoen, var på YouTube nå, mens jeg egentlig så gjennom noen Coldplay-videoer, (med noen sanger, som jeg pleide å høre på, da jeg studerte i Sunderland, osv).

Men men.

Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Og nå kom jeg på noe mer og.

Og det var at Monica Lyngstad, hu var ikke så snill, når hu var på besøk hos søstra mi, på Ellingsrudåsen.

Vi tre gikk ned til Torgbua.

Og der stjal Monica Lyngstad, en gauda-ost, var det vel.

Norvegia-ost, da sikkert, til 30-40 kroner sikkert.

Det er greit at det var dyrt der, på Torgbua.

Men da kunne dem kanskje heller ha gått på Prix eller Rema da.

Istedet for å stjæle.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så en advarsel for hu Monica Lyngstad.

Ihvertfall hvis dere har hvit-ost, (som mora mi kalte det), i kjøleskapet.

Så sånn er nok det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

2. september 2010

Espen Melheim, som jeg skrev om på bloggen igår, blant annet, han er aktiv i idrett, i Drammen kommune

http://www.drammen.kommune.no/no/Om-kommunen/Lag-og-foreninger/Opprett-sok/Drammen-Strong/

PS.

Espen har gått i klassen min, i ca. sju år, ute på Berger skole og på Svelvik ungdomsskole, fra litt ute i 3. klasse, (da jeg flytta til Bergeråsen fra Larvik), til slutten av 9. klasse.

Han bodde også like ved meg, på Bergeråsen, (nemlig litt oppe i Havnehagen, fra der jeg bodde.

Ganske så skrått ovenfor der onkel Håkon og dem bor.

Og også noen hundre meter opp i Havnehagen, fra ‘Haldis-huset’).

Så det hendte jeg var oppe hos Espen og dem, og dreiv med data.

For Espen hadde også hjemmedatamaskin, som meg, på 80-tallet.

Espen dreiv også med orientering.

Og en gang, det siste året jeg bodde på Bergeråsen, så kom plutselig Espen på døra mi, og dro meg med ut på joggetur, ut i skogen, like ved der vi bodde.

Uten at dette var avtalt på forhånd.

Og uten noen forklaring.

Men Espen var litt taus av natur, nesten.

Og også nesten min eneste kamerat på Berger, så jeg lot han dra meg med, ut på joggetur da.

(Dette var vel det året jeg gikk på skole i Drammen, det vil si skoleåret 1988/89).

Jeg har prøvd å kontakte Espen, gjennom jobb e-post.

Men jeg har ikke klart å få noe svar.

Men jeg kan prøve gjennom den e-post adressen som står der da.

Vi får se.

Bare noe jeg tilfeldigvis fant ut på nettet.

Så vi får se om jeg klarer å få noen svar fra Espen Melheim her.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg sendte en ny e-post til Espen Melheim:

Gmail – Påminnelse/Fwd: Espen Melheim/Fwd: Hei

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Påminnelse/Fwd: Espen Melheim/Fwd: Hei

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Thu, Sep 2, 2010 at 1:17 PM

To:

e-melhei@hotmail.com

Hei Espen,

jeg har prøvd å få tak i deg på jobb e-post, men har ikke klart det.

Er det noe liv i den her e-post adressen eller?

Jeg har overhørt i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe de kaller "mafia'n", og prøver å få rettighetene fra politiet, sånn at jeg kan leve et vanlig liv.

Uten å lykkes.

Jeg lurer på om dette kan ha noe med familien min å gjøre, for eksempel.

Jeg har kutta ut søstra mi og faren min og Christell, osv.

Jeg har prøvd å få Christell til å prate om gamle dager, men hu ville ikke.

Av en eller annen grunn.

Så derfor kontakter jeg andre folk.

Håper dette er i orden!

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2010/8/12
Subject: Påminnelse/Fwd: Espen Melheim/Fwd: Hei

To: office@miros.no

Hei,

jeg kan ikke se å ha mottatt noe svar på denne e-posten, så jeg sender en påminnelse om dette.

Håper dette er i orden!

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2010/3/31

Subject: Espen Melheim/Fwd: Hei
To: office@miros.no

Hei,

jeg prøver å få kontakt med en gammel klassekamerat av meg, og kamerat, eller 'kamerat', fra Bergeråsen, men han svarer ikke på em@miros.no, Espen Melheim.

Kan dere være så snille og sende videre til han?

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: 2008/1/11
Subject: Hei
To: em@miros.no

Heisann Espen,

jeg bare tenkte jeg skulle prøve å ta kontakt osv.

Jeg jobber som company researcher nå, og det så ut som om dette var e-post addressen din osv., så jeg

regna med at jeg bare kunne prøve å sende en e-post til denne adressen.

Jeg så du var på linkedin, men jeg er ikke så vant til å bruke det programmet, så jeg bare prøver å sende

en vanlig epost.

Det er bare angående noen ting som skjedde på Bergeråsen, som jeg lurte på osv.

Jeg har ikke vært der så mye de siste årene.

Jeg var der en gang på 90-tallet, sammen med fettern min Ove.

Og da dro vi innom puben på Fossekleiva der, og da prata jeg såvidt med hu ene søstra di tror jeg det var.

Og da sa hu at du var og studerte i Belgia eller noe.

Og det er vel omtrent siste gangen jeg var utpå der.

Du selv, har du noe kontakt med folk på Bergeråsen osv. enda?

Jeg så du hadde vært i Edinburg og studert og, på det linkedin programmet.

Stemmer det eller, fikk du professor-grad etterhvert eller?

Håper du har tid å eventuelt svare tilbake osv.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

Espen Melheim, han var forresten litt ‘beryktet’ nesten, ute på Bergeråsen, blant de litt yngre gutta ihvertfall.

For jeg husker at en eller annen gutt der ute, fortalte meg det, at faren til Espen Melheim, han var i Heimevernet, og hadde AG-3 hjemme.

Og det var ikke akkurat vanlig kost, ute på Bergeråsen, langt fra storbyen, osv.

(Ihvertfall hadde ikke jeg hørt om noen andre, da jeg bodde på Bergeråsen, (og heller ikke i årene før, da jeg bodde hos mora mi i Larvik), som hadde AG-3 hjemme.

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 4.

Espen kan også være litt som en nerd.

Jeg husker at han pleide å gå ned til meg.

(Som bodde aleine, i to forskjellige vertikalt-delte hus, på Bergeråsen, fra jeg var ni år).

På et par nyttårsaftener, på 80-tallet, før vi fylte 18 år da.

Og på en nyttårsaften, (som jeg mener at søstera mi også var der).

Så hadde Espen tatt på seg, en rød genser eller skjorte.

Også forklarte han det, at hadde lest et sted, at hvis man hadde på seg noe rødt, så ble man oftere valgt, som sex-partner, av det motsatte kjønn.

(Altså noe psykologi-greier).

Så derfor satt Espen Melheim, i en knall rød genser/skjorte, nede hos meg, på en nyttårsaften, midt på 80-tallet vel.

Jeg syntes var det var ganske flaut, på Espen sine vegne, når han fortalte om det her.

At han var så ‘billig’ liksom, (eller hva man skal kalle det).

At han gjorde så mye rart, (og gjorde seg til så mye), for å få seg dame, mener jeg.

Men men.

Da ble jeg flau på Espen sine vegne.

Og Espen var også ‘den tause typen’.

Så jeg så på Espen som ikke å være helt normal, må jeg innrømme.

Jeg syntes ikke at han var ‘vanlig’, sånn som de fleste av de andre gutta i klassen.

Jeg syntes at Espen var litt taus og rar, og litt som en nerd, ville jeg vel kanskje sagt nå.

(Selv om vi ikke kjente til det utrykket ‘nerd’, på Bergeråsen, på 80-tallet.

Men men).

Samtidig, så hadde jeg ikke så mange kamerater.

Og Espen var sånn, at hvis jeg skulle ha noe sånn lek, på skoleavslutninga, som jeg hadde sett i Larvik, da jeg gikk på skole der.

Så kunne jeg bare be med Espen, så blei han med på det.

Men da arrangerte jeg alt, og bestemte alt.

Og Espen bare var med liksom.

Uten at han gjorde noe da.

Han var som han tause i Pet Shop Boys nesten, (som bare var med).

(Uten at vi var homo, eller noe da, sånn som Pet Shop Boys vel er).

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 5.

En gang jeg var oppe hos Espen og de, for å drive med hjemmedata, forresten, på 80-tallet.

Så gikk vi ut fra rommet til Espen og til kjøkkenet, for å hente noe å drikke, eller noe sånt kanskje.

Og Espen hadde to yngre søstre.

Ei som gikk i klassen under oss, (med mørkt hår vel), som het Trine vel.

(Som holdt tale, til støtte for Sky og Super-channel, når Bergeråsen Vel skulle stemme om vi skulle ha parabolantenne, på fellesanlegget).

Og ei som gikk 2-3 klasser under oss, som het Anette vel.

Og hu Anette, var da sammen med mora, ute på kjøkkenet, da jeg og Espen var der.

Og hu var veldig kresen, når det gjaldt mat.

Hu ville bare ha pølse, var det vel hu sa, (eller nesten grein om), til mora si, mener jeg, mens jeg og Espen stod der.

Og da rista bare Espen på hue, og smilte litt oppgitt vel, (litt som om han var en gammel mann som bodde f.eks. langt ute i skogen kanskje), av lillesøstra si.

Og vi gikk inn på rommet hans igjen, for å drive med programmering, osv.

Espen lagde blant annet et ‘Frogger’-spill.

Men istedet for biler, så var det 7-up flasker osv.

Jeg lagde jo også spill.

I programmeringsspråket Basic da.

Men om Espen hadde lagd det Frogger-spillet sitt helt fra scratch.

Eller om han hadde skrevet det inn fra et datablad.

Det er jeg ikke sikker på.

Men han visste hvordan han kunne forandre de tingene, som frosken skulle hoppe på eller over osv. da, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Espen hadde vel Spectrum hjemmedata, mener jeg det var.

Espen hadde også programmert et program, til å velge ut tre tilfeldige bokstaver, fra navnet hans.

Som navn på ‘firmaet’, som han hadde liksom da, når han drev med programmeringen.

Men hvilke tre bokstaver det var, som det programmet valgte.

Og som var navnet på ‘firmaet’ til Espen Melheim.

Det vil si XXX Software, vel.

(Hvor XXX er tre bokstaver, fra Espen Melheim sitt for og ettenavn).

Det husker jeg dessverre ikke.

Hva med ‘EM Software’, Espen Melheim?

Hvorfor gjøre det vanskeligere enn man behøver?

Er det virkelig så mye finere med tre bokstaver, enn med to, i ‘software firma’-navnet?

Hvem vet.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 6.

Mer fra ’70 og 80-talls universet’, på Bergeråsen:

2. september 2010

Sånn her husker jeg Annika Horten, Anne Uglum og Christell, fra det siste året på Berger. Tre 16-17 år gamle blondinner, i bare bikinitrusa

PS.

Annika Horten og Anne Uglum, dem kledde seg sånn her, (i bare bikinitrusa), når de var med min klassekamerat, Espen Melheim, for å drive med windsurfing, på Sand, sommeren 1989.

Og da hadde søstra mi og Christell, dratt meg med, ned på stranda, ved Sand(!), for å sole oss.

(Noe de aldri pleide å gjøre vanligvis.

For Christell ville da heller dra til Sandvika, nærmere Sande.

Og søstra mi ville vel sjelden ligge på stranda.

Og de ville vanligvis ikke be med meg).

Så da gadd jo ikke jeg, å ligge å sole meg, sammen med søstra mi og stesøstra mi.

Når kameraten min, Espen Melheim, dukka opp på Sand der.

Så da ble det sånn, at jeg og Annika Horten og Anne Uglum, bytta på å låne våtdrakten, til Espen Melheim.

Mens vi prøvde å lære windsurfing da.

(Som jeg klarte såvidt, litt i hvertfall).

Så det var pene unge damer, det husker jeg enda.

Og den samme sommeren, var det vel, før jeg dro til Brighton.

(Dvs., ca. den siste uka i juni).

Så dro jeg på Marienlyst-badet, i Drammen.

(For jeg ville slippe unna søstra mi, og Cecilie Hyde litt, som var på Sand, hos farmora mi, hvor jeg også måtte bo, siden faren min solgte huset ‘mitt’, i mai, en drøy måned tidligere, det året).

Og da var Christell der.

Og hu gikk også rundt sånn der, på Marienlyst-badet.

Og hu der, minte meg litt om Christell, på hvordan hu så ut, da hu var sånn 16-17 år, ihvertfall.

At hun hadde ca. den samme kroppsfasongen, som hun på bildet ovenfor.

Selv om Christell nok hadde kanskje nesten dobbelt så store pupper, som hu på bildet.

Noe sånt.

(Selv om hun var like slank osv., som hu på bildet der).

Det er mulig.

Så det savna jeg litt, da jeg flytta til Oslo.

At jeg syntes ikke at det var like fine damer der, som på Berger.

Men men.

Man kan vel kanskje ikke forlange alt.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe tilfeldigvis tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Og grunnen til at nesten alle stedene, rundt Berger, heter noe med Sand, sånn som Sand, Sande, Sandvika og Blindsand.

Det er fordi, at i Svelvik, noen få kilometer lengre nord, der stoppet isbreen, under den siste istiden.

Så i Svelvik, så har de i mange år, solgt nettopp sand.

Fra et sandtak, som de har der, mellom Svelvik og Hurumlandet.

Og mye sand, har nok også fulgt strømmen da, videre ut i Drammensfjorden.

Og lagt seg, i overflod nærmest, rundt Sand og Bergeråsen og Berger da, osv.

Og noen steder, så er det veldig langgrunt, sånn som på Grunnane og på Sand, bort mot Krok, spesielt.

Så det huset til Ågot og Øivind, f.eks. på Sand.

Det hadde vært fint å hatt, selv om det er ved Jensen Møbler.

Og ute i ‘ingensteder’, som broren min Axel Thomassen sier.

Men han glemmer nok det, med fjorden osv.

For da han besøkte oss, på slutten av 80-tallet.

Så var vel det etter at båten til Haldis ble ødelagt i den høststormen, som jeg har skrevet om på bloggen tidligere.

I 1986, eller når det var.

Så Axel, han har nok ikke helt skjønt det, med båtlivet, som er rundt Berger osv.

Så huset til Ågot og Øivind, det kunne vært som en stor hytte, eller feriested også.

Hvis man bodde f.eks. i Oslo.

Så kunne man hatt båt, nede ved vannet, som det er kanskje fem minutter å gå til.

Også kunne man kjørt til Holmsbu, og sittet på uteservering der.

Eller til marinaen der, og kjøpt seg en god burger.

Man kunne kjørt til Mølen, og sett på fuglelivet der osv.

Man kunne kjørt til et svaberg, på Hurumlandet, f.eks., og ligget og pilsa i sola, ganske i fred for grunneiere osv., sannsynligvis, eller ihvertfall forhåpentligvis.

Man kunne kjørt til en strand med båten.

Man kunne ha fiska makrell og sånn.

(Selv om da måtte man kanskje kjent noen veldig lokale folk, som visste hvor makrellen var, den og den dagen).

Men men.

Så Berger-området, det er nesten den beste delen av landet, vil jeg si.

Ganske nærme Drammen og Oslo også.

Og også ganske nærme Tønsberg og Holmestrand og Sandefjord osv.

Og ikke så langt unna Moss og Follo-området heller, hvis man drar over Hurumlandet, med ferjer og Oslofjordtunnelen heter det kanskje nå.

Noe sånt.

Selv om Axel sier at det ligger ‘midt ute i ingensteder’.

Men poenget med Berger, det er nok nærheten til fjorden og skogen osv.

Og innsjø er det også der, Blindvann.

Og fjell og det som er.

Og med mye mindre folk osv., enn det er inne i Oslo, i marka, og på fjorden der.

Så det prata jeg også med søstra og broren min om, da jeg bodde i Oslo.

Om vi tre skulle ha spleisa på en hytte på Krok.

Men det fikk jeg vel ikke noen særlig klare tilbakemeldinger på.

Jeg tenkte heller ikke da på huset til farmora mi, som et sted jeg kunne få bruksretten til.

Selv om jeg savna å bruke det huset, i ferier osv.

For da hadde nok onkel Runar, og min fetter Ove, og hele den gjengen der, blitt sure.

Og onkel Runar, han er vel på en måte ‘sjefen’, i Olsen-familien, siden han er den rikeste osv.

Men nå har han, (og de andre), kutta meg ut.

Så nå kan jeg ‘stå på krava’ litt her, synes jeg.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Her er mer om sandtaket, etter isbreen, som stoppet i Svelvik, etter den siste istiden:

http://geology.umb.no/Courses/GEO210/ovinger/Glasifluvialt/breelv.htm

PS 4.

Her kan man se det, (på Google Maps), at nå har dem drivi og solgt noe av den sanda, i den morenen, som er ved Svelvik da.

Burde ikke dette vært naturvern-område, eller noe sånt, kanskje?

Den tidligere leder i Natur og Ungdom, (ei venninne av søstra mi), hva heter hun igjen da.

Jo, Camilla Skriung.

Hun er jo fra Svelvik.

Men hun driver bare å skal ha bilfri dag, inne i Oslo, osv., har jeg sett i Aftenposten, eller om det var på TV.

Men hvorfor er du ikke i hjembygda di, Camilla Skriung, og verner om den morenen, fra oldtiden, er det vel?

Er det sånn at man ikke ser skogen for bare trær, eller hvordan er det?

Bare noe jeg lurte på.

Det er vel ikke mange steder i verden, hvor man kan se en så markert morene, fra istiden, som i Svelvik, mener jeg.

Men men, sånn er det.

Vi får se om det er mulig å finne ut noe mer om dette.

Vi får se.

Her er mer om dette:

PS 5.

Selv om, (rett skal jo være rett).

Den morenen, i bildene ovenfor.

Den ligger faktisk ikke i Svelvik.

Den ligger i Hurum.

Grensa mellom Svelvik og Hurum, den går jo i Svelvikstrømmen der, som er ganske lett å se, på de bildene.

Svelvikstrømmen sies vel forresten også å være Norges sterkeste strøm, hvis jeg ikke tar helt feil.

Så sånn er vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 6.

Jeg sendte en klage, til Buskerud Fylkeskommune, på at de driver å ødelegger, den ende-morenen, ved Svelvik:

Gmail – Ødeleggelse av morene ved Svelvik

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Ødeleggelse av morene ved Svelvik

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Thu, Sep 2, 2010 at 5:41 AM

To:

postmottak@bfk.no

Cc:

postmottak@md.dep.no

Hei,

ved Svelvikstrømmen, så ligger det jo en morene, fra siste istid.

Som er så fin og markant, at den blir brukt som eksempel, på morener, på Geologi-nettsteder, osv.:

http://geology.umb.no/Courses/GEO210/ovinger/Glasifluvialt/breelv.htm

Men, snart så kan man ikke kalle dette for morene lengre.

Og Svelvikstrømmen, det er jo Norges sterkeste strøm, sies det.

Så dette må vel sies å være et spesielt sted, på Storsand, heter det vel der.

Kanskje en av de mest markerte og kjente morenene, i verden, etter siste istid?

Hvorfor vil man ødelegge dette?

(Som jeg så på Google Maps nå, at foregår).

Ved å selge sanden som sement osv., tenker jeg på.

Burde ikke dette stedet være i Verdens naturarv, eller i det minste bevares som morene?

Før hele morenen blir fjernet?

Det ser jo skikkelig stygt ut nå, men å være ved der isbreen sluttet, det er vel en del av kulturen, må man vel kunne si, rundt Svelvik osv.

Det går kanskje på noe sånt som hvor folk bosatte seg først i landet osv.

På Østlandet sin kultur, kontra Vestlandet osv?

Noe sånt kanskje.

Er ikke dette noe som er verdt å ta vare på?

Jeg har lest på nettet, at Buskerud har fredet øya Mølen, pga. mistelteinen der og fuglelivet.

Men den morenen, er vel noe som er minst like viktig å ta vare på vel.

Jeg mener det, at folk ser jo den morenen hver dag, og det er forrurensing, og miljøødeleggelse, mener jeg å få den morenen til å se så stygg ut.

Her burde dere i Buskerud fylkeskommune, skamme dere.

Og også Hurum kommune da, hvor min morfar, Johannes Ribsskog, jobbet, som kontorsjef, på 60 og 70-tallet.

Jeg håper ikke at han var med på å bestemme at de skulle ødelegge den morenen.

Jeg sender også kopi til Miljøverndepartementet, i tilfelle de ikke vet om denne ødeleggelsen, av denne flotte endemorenen, ved Svelvik, som blant annet brukes som eksempel, i skolebøker osv.

Mvh.

Erik Ribsskog

2. september 2010