Nå har jeg jo lært mer om arv, etter at bestemor Ingeborg døde.
Og jeg tenkte nå i natt på arveoppgjøret etter mora mi.
Og det foregikk ikke helt riktig, skjønner jeg nå.
For søstra mi, hadde invitert onkel Martin, til å bli med å dele innboet, i leiligheten til mora mi, i Drøbak.
Men halvbroren vår, Axel, var ikke med.
Og jeg selv, jeg syntes ikke det innboet var så viktig.
For mora mi hadde jo vært mye på institusjon osv., så jeg tenkte mest på det her, som rydde og vaske-jobb, og ikke på noe som var noe å spare på.
Fordi, første gangen jeg besøkte mora mi i Drøbak, (hvor hu flytta til fra Borgheim på Nøtterøy da, og jeg kjørte henne dit, i Toyota Hi-Acen min, i 1996 kanskje, fra Oslo, hvor hu vel var på besøk hos Pia).
Noe sånt.
Jeg var også der ute med noe julegaver, eller noe, jula 1998, da jeg hadde blitt butikksjef.
Men da hadde jeg den svarte Ford Sierraen.
Og mora mi hadde ikke så greie på biler, så hu trodde det var en ny bil.
Men den var fra 1986.
Men jeg hadde tatt av alt av fartstriper og klistremerker osv., på bilen, så den så vel litt mer moderne ut, kanskje.
Så sånn var det.
Men den første gangen jeg var på besøk hos mora mi i Drøbak.
Så syntes jeg det var litt ekkelt.
For jeg er vant med farmora mi Ågot, som var veldig renslig, og holdt huset og kjøkkenet i strøken stand, i huset på Sand, til alle tider, vil jeg si.
Så sånn var det.
Mens mora mi, på glassene og bestikket, så var det et sånt ganske tjukt lag, med noe fett-belegg.
Så det syntes jeg var ganske ekkelt.
Så etter det, så var det ikke så ofte det var mulig å dra meg ut til mora mi i Drøbak.
(Selv om jeg syntes at Drøbak var en fin by).
For jeg tror ikke at mora mi brukte såpe, når hu vaska opp.
Noe sånt.
Og hu tålte ikke å ha på TV-en heller.
Da gikk hu inn på kjøkkenet.
Så det var ikke så mye for en ung mann å gjøre der, en helg.
Hu bodde like ved et stort kjøpesenter, men jeg bodde jo i Oslo sentrum, så det var liksom ikke det helt store.
Så jeg var ikke hos mora mi i Drøbak så ofte, selv om jeg vel var der på 3-4 dagsturer, med buss vel, (selv om jeg hadde bil, eller hvordan det var, ihvertfall etter høsten 1998), blant annet på 50-årsdagen hennes, sammen med søstra mi og Siv fra Røyken, (ei venninne av søstra mi, som også besøkte meg i Sunderland), i 1997, var vel det.
Så sånn var det.
Søstra mi sa i 2005, at hu Siv fra Sunderland og Røyken, hadde fått diagnosen schizofren forresten, etter at hu var i Sunderland, sammen med søstra mi, på besøk hos meg, jula, et halvt år tidligere.
Så det var litt merkelig vel.
Kanskje jeg burde kontakte hu Siv fra Røyken, og høre om søstra mi har gjort noe gæernt.
Hvem vet.
Vi får se.
Men arveoppgjøret ja.
Martin fikk vel kjøleskapet og sånn da, mener jeg.
Men han hjalp jo til å rydde der, så det var vel kanskje greit.
Jeg vet ikke om hvorfor Axel ikke var med, men det var søstra mi som organiserte det her, for hu jobba vel ikke.
Søstra mi sa til Martin, at den karafellen, den vil kanskje du ha.
Og Martin sa ‘ja’.
Men de spurte ikke meg ordentlig.
For jeg syntes at den karafellen så litt kul ut egentlig.
Men samme det.
Men da sa jeg, når vi gikk ned trappa, at jeg kunne ta bøkene.
Og det sa de ikke noe imot.
Så jeg har faktisk fremdeles alle de bøkene til mora mi, (kanskje ca. 100 bøker), som hu hadde da hu bodde i Drøbak.
De bøkene ligger sammen med AG-en min og utstyret fra HV, og det sølv ølkruset fra danskekongen fra 1720 til en i familien til mormora mi.
Og merkene mine fra militæret, og gamle kjærestebrev og andre personlige ting da, fra 80 og 90-tallet da, og et brev/kort fra danskekongen, til en annen i slekta til min mormor vel.
Og klær og en trestatue, som min morfar Johannes lagde.
Alt sånt ligger i boden min, hos City Self Storage, i Oslo.
Og derfor ble hu tulla med, av søstra mi, (Pia), og mora si, (Ingeborg), og også tante Ellen, tror jeg.
Siden de nok er i Malteserordenen.
Noe sånt.
Og vel også Martin, (og kanskje også dattera hans, Liv Kristin).
Jeg tror de må ha ‘impaled’ mora mi, på et rundt bord som bestemor Ingeborg hadde.
(Når de tok av bordplata).
For mora mi hadde kreft, og satt i rullestol.
Da jeg og broren og søstra mi besøkte henne på Moss Sykehus.
Så døde hu noen dager seinere.
(Søstra mi ringte og oppdaterte meg, og kom med sjokkbeskjeden om at mora mi ikke hadde så lenge igjen å leve).
Men men.
Så hadde hu et veldig forpint utrykk i ansiktet, da vi kjørte til Moss Sykehus, dagen etter hu døde.
Og de som jobba der, sykepleierne, som satt i pauserommet, eller røykerommet, de ble som skremte høner, som kvakk til, da vi dukka opp der.
Så sånn var det.
Og sommeren etter, så måtte jeg montere på den bordplata, sa søstra mi, når vi besøkte bestemor Ingeborg.
Det må ha vært sommeren år 2000, det da.
Så sånn var det.
Og da mener jeg at det var noe rødt på det bordbeinet i midten.
Hvorfor måtte jeg gjøre det her, når bestemor hadde så mange venner i Nevlunghavn?
Hm.
Søstra mi spurte meg også i forkant av at mora mi fikk kreft, om jeg skulle passe på mora mi, når hu ble gammel.
Noe jeg ikke svarte noe klart på, for jeg hadde ikke tenkt på det her.
Som sagt, så var mora mi sånn, at hu ikke engang tålte å ha på TV-en.
Og hu tulla og maste på meg, hver gang jeg var på besøk hos henne.
F.eks. om å ommøblere hele huset, midt på natta, osv.
Så sånn var det.
Og mora mi hadde jeg jo ikke bodd hos, siden jeg var ni år.
Og hu hadde jo vært mye på institusjon osv., for nerveproblemer osv.
Så det kom litt bardus på meg, da søstra mi begynte å prate om at jeg måtte ta meg av mora mi, når hu ble gammel.
Enda jeg ikke hadde hus engang, og heller ikke kone.
Men var en ungkar i slutten av 20-åra, når søstra mi begynte å plage meg med det her.
Det var sånn man måtte ta når den tid kom, mente jeg.
Men søstra mi skulle ha svar, på noe som antagelig var mange tiår fram i tida da, på slutten av 90-tallet.
Så jeg synes jeg aner noe sånne Malteserorden-fakter, på søstra mi.
Sånn som bestemor Ingeborg vel også hadde.
Tante Ellen kjente jeg ikke så bra, så jeg kan ikke si noe sikkert, på hu.
Men Christell er vel kanskje med på det her og.
Og de dreper sine slektninger og søstra mi sa også til meg, på 90-tallet, at ‘vi har jo ikke noe saks’, en gang etter at hu hadde tatt med tre negre hjem, en lørdagskveld, på Ungbo, og jeg sparka en fotball i veggen, siden de hadde tatt juice av meg, (vi hadde hver vår husholdning, og søstra mi hadde ikke sagt fra at disse skulle sove i stua).
Og vi hadde jo saks.
Så det var et ‘idionom’, det søstra mi sa, ‘vi har jo ikke noe saks’.
Det var en trussel, om at jeg skulle miste tissefanten, sånn som jeg skjønner det nå.
Så hu og bestemor Ingeborg, de ‘impaled’, altså de, hva heter det, spidda mora mi.
Og fikk en nybegynner til å sette kateter på meg, da jeg opererte kneet, og søstra mi prøvde å lure meg til å ta ut den ledningen, til kateteret selv osv., etter operasjoen, husker jeg.
Og hu ga meg ukeblad og sjokolade fra bestemor.
Og appelsin-sjokolade, til å knuse.
Hu var på sykehuset 2-3 ganger.
Så søstra mi er nok i Malteserordenen, og gjør masse perverse ting med de i familien som ikke er i Malteserordenen, skjønner jeg nå.
Ulike kilder, blant annet Eilert Sundt, forteller om taternes religiøse praksis i tidligere tider. I 1893 utga tateren Martin J. Mathiassen Skou sin selv-biografi «Paa fantestien». Der hevder han at taterne dyrket måneguden Alakoh, og at døden hadde en sentral plass i den religiøse praksisen.
En gang da jeg og søstra mi, besøkte mormora vår, Ingeborg Ribsskog, i Stavern, mens vi gikk på videregående, tror jeg det var, altså mot slutten av 80-tallet.
Så sa bestemor Ingeborg, at hun likte meg bedre enn Kronprinsen, og at hun syntes at han burde sett ut eller vært mer som meg, for jeg så mer kongelig ut, eller var mer kongelig da, sa hun.
Noe sånt.
Og bestemor Ingeborg hadde mange adelige og baroner og høye generaler og høye dommere i slekta, og eide gaver og brev fra danskekongen og flere, så hun tror jeg hadde litt greie på det her.
Hun dreiv og snakka med søstra mi om han Kronprinsen da, så søstra mi hørte på det her, husker jeg.
I den forrige bloggposten, så skrev jeg jo om det, at min mormor Ingeborg Ribsskog, fra Danmark, arvet noen penger etter sin tante, var det vel antagelig, som var gift med en baron Holger Adeler, sikkert fra Danmark.
(En arv som jeg ikke visste om, før i forrige uke, når jeg fikk lest det testamentet etter bestemor Ingeborg. Det var ukjent for meg, før jeg leste det testamentet, at Ribsskog-familien hadde noen fra Adeler-familien i slekta).
Og Adeler-familien, er veldig kjent, etter en Cort Adeler, som jeg leste om på Wikipedia, at slåss mot tyrkerne, blant annet.
Jeg skal se om jeg finner mer om det.
Og i den videoen om Tagtvedt-gjengen, i den forrige bloggposten, så synger de jo om å være fra Tyrkia, osv.
Og kjenner jeg mora mi rett, (og kanskje også søstra mi), så har nok de skrytt til omtrent alle ‘sladrekjærringene’ på Tagtvedt, om at de fikk arv etter Cort Adeler, eller Adeler-familien, som var kjent baron osv.
Så da har nok vi i Ribsskog-familien, blitt tulla med av noe ‘mafian’, som kanskje er noe muslimsk ‘mafian’, eller noe CIA-‘mafian’, eller noe ‘hvit mafian’, hvis vi skal se på jing og jang, som jeg har hatt med om litt på bloggen, de siste ukene.
Så sånn er nok kanskje det.
Og det er jeg misfornøyd med, hvis det er sånn.
Men det jeg er mest misfornøyd med, er at jeg ikke får rettighetene mine, fra myndighetene.
De bare ‘pisser på’ mine grunnlovsfestede rettigheter, og det liker jeg ikke.
Hva er poenget med å feire Grunnloven på 17. mai, hvis denne ikke har noen betydning?
Da er jo hele nasjonaldagen og Grunnloven en vits, mener jeg.
Enten det, eller så er politiet og myndighetene i Norge en vits.
Så det her, at jeg ikke får mine grunnlovsfestede rettigheter, når jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, det er ganske alvorlig, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er mer om Cort Adeler, (som var en dansk-norsk admiral, som slåss mot tyrkerne, blant annet):
Flere ungdommer i Larvik er livredde for den såkalte «Tagtvedt-gjengen». Ungdommene forteller at gjengen er brutalt voldelig, og at den sprer redsel i ungdomsmiljøet.
I den norske filmen UNO spiller Axel Hennie en ung mann som kommer i klammeri med en gjeng. Det ender med at Hennies rollefigur blir drept på åpen gate, fordi gjengen sparker ham i hjel.
– Sånn er det i Larvik. De omringer deg, og du må forberede deg på det verste, forteller to 17-åringer som til daglig er elever ved Thor Heyerdahl videregående skole.
– De sparker og slår helt til folk nesten får hjerneskader. Det er et under at det går bra. Jeg har sett dem i aksjon flere ganger, og man kødder ikke med dem. Kødder du med en, så kødder du med alle, sier «Ole».
Med alle mener han den såkalte «Tagtvedt-gjengen», ungdommer i alderen 14-20 år, som bor i sentrumsbydelene. Ungdommene forteller at de er så redde for gjengen, at de ikke engang tør å se på dem.
– Du må faktisk passe deg for hvem du kikker på. Bagateller blir oppfattet som provokasjon, og det ender fort med bråk, sier kameraten «Kjetil».
Flere av guttenes kamerater har blitt slått av gjengen, og mange går en annen vei når de møter dem.
– Bare vent, pass ryggen din! Sånt sier de. Det verste er å bli trua. Du vet at det er noe i det, og du går ikke alene. Kommer gjengen etter deg mens du er alene, så tar de deg, sier «Ole».
– Dette er altså ikke tomme trusler?
– Overhodet ikke. Hvis du har gjort noe som de oppfatter som feil eller truende, så er det bare å flytte fra Larvik med en gang.
– Hvor langt går disse ungdommene?
– Du blir i hvert fall grisebanka. De tramper på hodet til folk som ligger nede. Det er helt vilt i Larvik nå, forteller ungdommene.
Av redsel for represalier, tør de to ikke å stå fram i avisa.
– Hvis de finner ut hvem vi er, kan vi få et problem, sier «Kjetil» skremt.
Etter at gjengen i går ble omtalt i ØP, opplever ungdommene at «Tagtvedt-gjengen» føler seg som kjendiser.
– De går rundt og gliser, og føler seg tøffe. Nå har de fått respekt. Dette er farlig, fordi mange yngre vil henge med dem, sier «Ole».
Nå ber de to om at politiet tar ansvar, og at de oppløser den negative utviklingen.
– Politiet burde slått hardere ned, men politiet er selv redde. Jeg har sett noen av dem bli slått av disse ungdommene. Da snudde politiet ryggen til. De tør ikke gjøre noe. Hva skal politiet gjøre med 20 mot to? Når de selv har fri, kan gjengen komme. Jeg forstår dem på en måte.
– Politiet bør gi dem en lærepenge, noe som er avskrekkende. De kan ikke akseptere at folk skaper redsel, mener «Kjetil».
– Hva sier foreldrene deres om dette?
– Foreldre forstår ingenting. De tror ikke det er så ille. Noen ganger har jeg lyst å ta med kamera og mikrofon for å vise hvor ille det faktisk er. Jeg går aldri til byen på kveldstid alene, fordi jeg ikke vet hvem jeg møter.
Jeg flytta jo til Berger, en tre-fire år, før søstra mi flytta dit, fra mora mi.
Så da jeg bodde i Larvik, så bodde vi i Jegersborggate, helt i sentrum av byen.
Men så solgte de huset der, av en eller annen grunn, og mora mi fikk noen penger av foreldrene sine, (så jeg i testamentet til mormora mi, nå for noen få dager siden), og kjøpte en lelighet, eller om det var et hus, på Tagvedt, nord i Larvik sentrum, like ved der det ganske nye senteret er Nordbyen, som vel ligger på Nanset, som det vel heter der. Nanset Marked pleide vel å ligge der før, på 70 og 80-tallet, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og jeg var ikke så ofte på Tagtvedt, for jeg og mora mi gikk ikke så bra sammen, på den tida.
(For mora mi stjal noen penger, en påske, som jeg hadde fått av faren min, 500 kr., når vi var i butikken).
Så sånn var det.
Og de gangene jeg var der, så gikk jeg mest ned til sentrum, til rundt der jeg hadde bodd selv, da jeg bodde i Larvik, noen år, på 70-tallet.
Så det kan godt være at søstra mi var i noe muslimsk gjeng der, for alt hva jeg vet.
Mora mi hadde visst ikke helt kontrollen.
Og trodde at søstra mi hadde ‘falt i Lågen’, da hu dro til faren min.
Og jeg husker søstra mi sånn, da hu flytta til faren min, at hu var veldig morsk og myndig, ulik sånn jeg huska henne selv, fra da vi begge bodde hos mora vår.
Eller, jeg og søstra mi, var ganske nærme, da vi var sånn 4-5 år osv.
Men etter det, så fikk vi egne venner og sånn, og gikk dårligere sammen, egentlig.
Men da søstra mi flytta til Berger, så ville hu ikke engang bo hos meg, i Leirfaret, hvor jeg bodde aleine.
Neida, hu ville bo nede hos Haldis.
Så hu var litt sånn morsk og kald og myndig, synes jeg, enda hu bare var 12 år, eller noe, da hu flytta til Berger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Her kan man se at mora mi fikk forskudd på arv, (noen penger foreldrene hennes fikk fra en kjent familie, som het Adeler vel, i arv), og de pengene gikk til et ‘Labo’-hus, (hva nå det egentlig er), i Hestehavna.
Hestehavna, det ligger på Tagtvedt.
Og i 1983, det var vel det året, som søstra mi flytta fra Larvik til Berger.
Så det er mulig at søstra mi ikke bodde på Tagtvedt mer enn et års tid, før hu flytta til Berger.
De bodde også på Stenseth Terrasse, og i Jegersborggate igjen, etter at jeg flytta til Berger.
Arne Thormod, flytta til Drammen eller Oslo.
Så det var mora mi, og søstra mi, Pia, og broren min, Axel, som bodde på Tagtvedt.
Jeg tror ikke at Arne Thormod Thomassen bodde noe på Tagtvedt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
PS 4.
Her er mer om dette:
PS 5.
Han var visst baron, han Hr. Adeler, som mora mi fikk pengene i arv fra, som forskudd på arv, fra foreldrene sine.
Han Holger Adeler, var gift med en Magna Adeler født Nyholm, som er i min mormors slekt.
Og min mormor slekt, var jo adelige etter Gjedde-familien, på morssiden, fortalte min mormor, flere ganger, (selv om jeg ikke har klart å få bekreftet dette, i ettertid).
