johncons

Stikkord: Pia Ribsskog

  • Bestemor Ingeborg er nok noe mafian/Illuminati eller noe sånn. (In Norwegian)

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, hun er nok ikke en vanlig dame, tror jeg.

    På de runde bursdagsselskapene hennes, så dukker det opp folk fra både England og Tyskland og til og med fra Moss vel.

    Og hun farter også veldig mye over hele verden omtrent, eller i hvertfall Europa.

    Uten at noen vel skjønner hvor hun får pengene fra.

    Men hun har sånn familie-sølvtøy da visstnok, som hun selger nå og da.

    Noe sånt.

    Og en gang jeg besøkte henne i Stavern, sommeren 1990, tror jeg det kan ha vært, altså sommeren jeg fylte 20 år.

    Da hadde noe slags møtings, med noe som så ut som næringslivsfolk, eller butikkfolk, fra Stavern, som gikk i sånne Marin Alpin klær.

    Så hun mormoren min kan det godt være noe lureri med.

    Det ville jeg ikke sett helt bort fra.

    Jeg husker de dreiv og prøvde å bryte meg ned, ved hjelp av søsteren min, som barn, i Nevlunghavn.

    Det var Ingeborg og Johannes og Karen.

    Og søstra mi da.

    Søstra mi lurte meg til å ta et strå over leppene, sånn at det gjorde vondt.

    (Jeg var litt hakka på fra før, så jeg var nesten brutt ned).

    Så skulle jeg få godteri da.

    Men jeg sladra ikke.

    Eller jeg sladra ikke nok, eller noe.

    Jeg var ikke sånn, at jeg sa hva som helst for å få godteri.

    Noe sånt.

    Jeg huska at jeg fikk kjeft uansett.

    Hvis jeg sladra fikk jeg kjeft.

    Og hvis det var jeg som gjorde noe galt, så fikk jeg kjeft.

    Så jeg sladra ikke da.

    Men jeg beholdt fatningen.

    Selv som 6-7 åring, eller hvor gammel jeg var.

    Og da rista morfaren min, Johannes, litt på hue.

    Skuffet omtrent, eller overrasket.

    De klarte ikke å bryte meg ned.

    Så måtte jeg gå borterst i hagen da, (som var ganske stor), eller om jeg gikk dit for å være i fred, mens Ingeborg og Johannes og mora mi satt ved et spisebord ute, og snakket sammen da.

    Så her var det nok noe lureri, har jeg også tenkt senere.

    Så alle de var nok med på noe ‘mafian’/Illuminati, dvs. Ingeborg, Johannes, mora mi og søstra mi.

    Så sånn var det.

    Og jeg hørte det på tonen til tante Ellen, ifjor, da jeg fortalte henne på telefon, om det her ‘mafian’-greiene.

    Så hørte jeg det på stemmen hennes, at hun frydet seg, må jeg vel kalle det, da hun hørte meg si at jeg ikke trodde at bestemor Ingeborg var med på det her ‘mafian’-greiene.

    Så da er det nok sånn, tenkter jeg, basert på stemmen til tante Ellen, at bestemor Ingeborg faktisk er med på det her ‘mafian’-greiene, hvis jeg skal bruke den måten jeg tolka stemmen til tante Ellen på, som grunnlag for å si noe om dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og faren min sier alltid ‘Fru Ribsskog’, og ikke ‘Ingeborg’, f.eks.

    Så det tyder på at han har respekt for henne, kan vel kanskje si.

    Uten at det kanskje behøver å bety så spesielt mye, det er mulig.

    Det var bare noe jeg kom på nå.

  • E-mail to Nick Ewans

     

    13
    March 2009

    01:33

     

  • New e-mail to Nick Ewans

    New e-mail to Nick Ewans

     

    10
    March 2009

    03:25

     

    PS.

    This is a picture of me and my grandfather, Johannes Ribsskog, in Nevlunghavn, in 1983, or something:

    This was a year or two before he died in Spain, where my grandparents used to live in the winter.

    The letter that I scanned with it, is one of many letters that my grandmother, Ingeborg Ribsskog, sent me, when I lived in a shared house, in Walton, in 2005, while working for Arvato MSPA.

    The picture was sent with one of the letters.

  • Jula 1990. (In Norwegian)

    Jeg tror det her kan ha vært jula 1990.

    Da bodde jeg i Oslo, og jobba på OBS Triaden.

    Et friår mellom årene jeg studerte.

    Så skulle vi feire jul, hos Ågot på Sand, sa søstra mi.

    Og der var også tante Tone, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.

    Jeg tror det må ha vært julemiddagen.

    Ihvertfall spiste vi ribbe.

    Og søstra mi sa alltid at, ‘jeg synes svoren er så god jeg’, (på ribba).

    Og jeg jobba i butikk, så jeg spurte bestemor, ‘er det familieribbe, eller?’.

    Men da kvakk farmora mi helt til, som om hu fikk sjokk.

    Så tante Tone måtte roe hu ned, og forklare at Erik jobba i butikk nå.

    Jeg tenkte jeg måtte si noe jeg og, om maten.

    Jeg skjønte ikke det her ribbe-greiene så mye.

    Jeg skjønte ikke egentlig hva som var så gjevt med ribbe.

    Det var noe rar mat, syntes jeg egentlig.

    Men Pia, søstra mi, sa alltid at Ågot var så flink til å få svoren så sprø.

    Så hva det skulle bety.

    Svoren er jo huden til grisen.

    Jeg har jo tenkt før, at det var sånn konsentrasjonsleir, eller noe lignende, i kjellern til det huset.

    Og den fyren i kjellern der, den hadde både oljefyring og trefyring.

    Og når dem skulle ringe feieren, på 80-tallet, så ble faren min og farmora mi litt nervøse for dette med at feieren skulle dukke opp da.

    Så om det var noe mer med det at Ågot var så flink til å svoren til å bli sprø på ribba.

    Søstra mi likte ihvertfall svoren på ribba til Ågot veldig godt.

    ‘Jeg synes svoren til Bestemor Ågot er så sprø og god jeg’, sa hu ofte, på julemiddagene hos Ågot.

    Eller om det var, ‘jeg synes Ågot er så flink til å få svoren sprø og god’.

    Noe sånt.

    Pia var så glad i svoren på ribba til Ågot.

    2-3 ganger ihvertfall, var vel hu og jeg på julemiddag der sammen, og det husker jeg i hue enda, at søstra mi sa det her på en spesiell måte, med trykk på da, at hu syntes svoren på ribba til Ågot var så god, for Ågot fikk svoren så sprø da.

    Så jeg har skrevet at søstra mi er en nesten som en muslim, som ikke spiser svinekjøtt hjemme.

    Men når hu var hos Ågot, så spiste hu svinekjøtt.

    Og hu forklarte meg, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, fra Berger og Drammen.

    Bryllupet var i Geilo, i år 2000 vel.

    Da sa Pia at hu likte wienerpølser, når hu var borte fra hjemmet, så da kjøpte hu wienerpølser, på bensinstasjonen, like før Geilo, var det vel.

    Så søstra mi er nok ikke helt muslim heller.

    Så hva hu egentlig er, det veit jeg ikke, men noe er det vel.

    Black Adder, var en av favoritt-komediene mine, på 80-tallet.

    Og en av de sjeldne gangene, som søstra mi var hos Ågot, før hu flytta til, i 1989.

    Det var midt på 80-tallet en gang.

    Da var det Black Adder som hadde et par hekser i familien, som hjalp han vel.

    Da måtte jeg følge med og sånn, var det vel.

    Da var dem litt sånn slitsomme.

    Så da dreiv jeg og leika nesten, med noen gamle mynter og sånn, som jeg lagde krigskip av og sånn.

    Jeg la myntene oppå noe tape, og leika at det var Falklandskrigen, eller noe, for jeg syntes at det var litt kjedelig å bare sitte å se på TV med søstra mi og Ågot da.

    Dem var litt spesielle den kvelden, så det var liksom sånn, at jeg måtte sette meg litt bort fra dem.

    Så dem var nok noe hekser dem og, Ågot og søstra mi, vil jeg tro, og at det var det dem skulle si da, på en underfundig måte, ved at dem inviterte meg på pizza, den kvelden som det var Black Adder-episode, da Black Adder hadde to hekser i familien da.

    Det var nok muligens noe sånt ja.

    Så se opp for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, hvis du ikke liker hekser.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Dette var veldig rart. Noen jeg ikke vet hvem er sendte meg denne e-posten, fra da moren min var etterlyst, på 80-tallet. (In Norwegian)

     

    08
    March 2009

    22:28

     

    PS.

    Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

    Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

    Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

    Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

    Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

    Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

    Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

    Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

    For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

    Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

    Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

    Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

    Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

    Det virka som at hun tålte å se den avisa.

    Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

    Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

    Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

    Så det er tydelig at det er noe som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

    Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

    Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

    (Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

    Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

    Noe sånt).

    Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

    Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

    Så vi leika med ungene i gata der.

    Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

    Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

    Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

    Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

    Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

    Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

    Og alle de andre ungene gikk hjem.

    Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

    Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

    For vi var sultne.

    Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

    Paprika, var favoritten da vel.

    Men men.

    Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

    Men men.

    For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

    Og det ble søstra mi med på.

    Men men.

    Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

    Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

    Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

    Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

    Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

    For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

    Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

    Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

    Så vi kjente de her såvidt fra før.

    Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

    Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

    Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

    Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

    Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

    Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

    Noe sånt.

    Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

    Så hva det her var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke helt bra nei.

    Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

  • Flashback: Var det vellykket, av meg, å flytte til Berger, når man ser på hvordan det gikk med søstra mi, som ble boende i Larvik? (In Norwegian)

    Nei, jeg trokke det.

    Jeg kan nesten ikke si det.

    Jeg husker en gang jeg tok toget til Larvik en helg, for å besøke søstra mi og mora mi og Axel da, broren vår.

    Da tok søstra mi meg med meg, for å møte en Larvik-jente ved Bøkeskogen.

    Søstra mi flytta jo til Berger i 1982, eller noe.

    Så det her må vel ha vært i 1981 kanskje.

    Så jeg var vel 11 år da, og de her jentene var kanskje 10 år da.

    Noe sånt.

    Det kan ha vært året før og.

    Og da begynte hu venninna til søstra mi, og skulle være så dominerende.

    Men jeg, jeg ville ikke bli dominert av henne, eller miste ansiktet ovenfor søstra mi.

    Så jeg og hun venninna til søstra mi, vi begynte å løpe om kapp, langsmed banen til Larvik Turn der.

    Louisenlund, tror jeg den fotballbanen heter.

    Larvik Turn spilte vel i tredje divisjon, på den tida, så de var litt kjente i hvertfall.

    Så vi løpte på noen slags treningsbaner der, var det vel.

    Og vi løpte så fort vi kunne.

    Og hun jenta var ganske sprek.

    Hun var ikke noe guttejente, men hun var veldig sprek da, til å være jente.

    Og jeg var litt daff på den tida, jeg dreiv mye å løste kryssord og sånn, husker jeg, på Sand, hos besteforeldra mine.

    Men jeg tok i det jeg orka da.

    For jeg ville ikke tape.

    Så vi lå ganske jenvt.

    Og plutselig så var det en metallwire, som gikk på tvers av banene, så vi fikk den i magan, begge to, samtidig.

    Jeg kom meg først opp, og hun venninna til søstra mi lå og vrei seg i smerte enda.

    Det var rimelig vondt å få den wiren i magan, for vi løp ganske fort.

    Så det var det.

    Så det var ikke sånn at jeg prata så mye med hun her jenta som søstra mi ville at jeg skulle møte.

    Ei mørkhåra jente, tror jeg det var.

    Men men.

    Men så gikk vi på den veien, bilveien, langs Bøkeskogen, ovenfor Byskogen, eller Byåsen, eller hva den delen av Larvik heter.

    Og da begynte Pia og hu venninna, og oppføre seg rart.

    Først så sa dem, at en gang, så hadde dem smurt inn damedoen på Grand Hotell, i Larvik, med såpe, og grisa ned hele damedoen.

    Så kom det noen og så måtte de vaske det bort.

    Det var kanskje en røverhistorie, det er mulig.

    Men så begynte dem å hente mose i Bøkeskogen, og tok det foran på buksa si, som om dem hadde hår på musa da.

    Og da begynte biler nesten å stoppe, når dem gikk sånn.

    Da lot jeg dem være ifred, så gikk jeg ned til byen, for å kjøpe noe greier, for noe lommepenger jeg hadde.

    For det var lørdag, og butikkene i Larvik var fortsatt åpne.

    For hun jenta, hun var vel kanskje et år yngre enn meg, hun husker jeg at jeg syntes var pen og sånn.

    Men søstra mi, hu skulle også drive å flørte.

    Så søstra mi er litt som en nerd, vil jeg si.

    Hun hadde ikke vett til å la meg og hun pene Larvik-jenta være i fred.

    Neida, hun skulle egle seg innimellom.

    Så da stakk jeg.

    For det ble litt mye.

    Det ble litt for nært, når søstra mi oppførte seg sånn.

    Og sånn tror jeg hu har egentlig vært mye i oppveksten, og også seinere.

    At hun er litt nerd, og har vanskeligheter for å takle det, hvis jeg flørter og prøver å bli kjent med damer og sånn.

    Hun blir kanskje sjalu, eller noe, hva vet jeg.

    Så hun er nok litt fucka opp, hun søstra mi.

    Hun skjønner ikke det, at hun må gi meg litt rom, sånn at jeg kan flørte med jenter og sånn, selv om hun bor i samme byen, for å si det sånn.

    Men nei, hun er nok litt sånn, hva heter det, forstyrra.

    Nei, hva heter det da.

    Ja, kanskje vi får si forstyrra.

    Hun kan ikke hjelpe meg, med å bli sammen med en jente for eksempel.

    Nei, det evner hu ikke.

    Hun ødelegger istedet, ved å gå imellom, eller for nærme meg.

    Og hun blir såra, virker det som for meg, hvis jeg kommer for nærme noen damer, og prøver å ødelegge da.

    Så hun ødelegger litt for meg, hun søstra mi.

    Så hun er det best å ha på minst en armlengdes avstand, vil jeg si.

    For hun er litt sånn fucka opp.

    Så sånn er det.

  • Mer fra 18-års dagen min. (In Norwegian)

    Jeg skrev jo på bloggen igår, fra 18-års dagen min, på Berger, i 1988, var det da.

    Jeg kjente jo folk ganske mange steder, så jeg hadde bedt en del folk da.

    For jeg syntes jeg måtte ha fest, når jeg fylte 18 år.

    Så jeg ba som sagt Frode Kølner, fra Larvik, siden jeg har bodd mange år i Larvik.

    Og han hadde med en kamerat.

    Så ba jeg han tremenningen min, fra Lørenskog, som ofte var på Berger, for de hadde sommerhus der.

    Han Øystein Andersen, som er adoptert fra Korea vel.

    Jeg pleide å ta kjøretimer i Drammen.

    Og jeg var en del i Drammen, siden faren min og Haldis hadde vannsengbutikk der.

    Og søstra mi, Pia, hun dro meg med på diskotek i Drammen, en gang eller to.

    Og hun var mye i Drammen, så jeg kjente noen Drammensfolk og, selv om det her var før jeg begynte på skole i Drammen og før jeg begynte å jobbe i Drammen.

    Det var sånn tivoli i Drammen, som var ganske artig, for man kunne spille OutRun-bilspill og man kunne skyte med luftgevær.

    Så da ble jeg kjent med en som het Roger, fra Fjell, som også var på det tivoliet og skøyt med luftgevær da.

    Så vant vi premier, som vi ga til noen damer.

    Eller jenter heter det vel, dem var vel tenåringer dem og da, selv om dem vel var et år eller to yngre enn oss.

    Men men.

    Men jeg var litt sjenert ovenfor jenter, da jeg var i den 17-18 års alderen vel, så jeg prata ikke med hu jenta, selv om ikke stakk av akkurat, da hun fikk den premien.

    Noe blomst, eller noe, muligens.

    Som man vant på skytebanen.

    Noe sånt.

    Så jeg hadde vel fortalt han Roger-karen og, at jeg hadde fest, eller hvordan han hadde fått vite det.

    Men Frode og søstra mi, de kødda med meg, og dro meg med bort på Sandvika, og der, så la de press på meg, for at jeg skulle la Frode låne vannsenga mi.

    Det gadd ikke jeg.

    Men jeg ble jo helt svimmel, må jeg si.

    Når søstra mi og Frode begynte å kødde med meg.

    Jeg var ikke vant til at folk hersja med meg sånn.

    Så jeg ble helt svimmel, må jeg si, jeg hadde ikke venta at søstra mi skulle kuppe det besøket fra kameraten min i Larvik, Frode.

    Hm.

    Så jeg ble helt svimmel, av å plutselig være på Sandvika, enda jeg ikke ville være der.

    Så jeg glemte å kjøpe øl og alt mulig.

    Jeg var jo ikke vant til å ha fest da.

    Annet enn at jeg og søstra mi og Espen Melheim pleide å drikke hos meg på nyttåraftenene, et par år.

    Så sånn var det.

    Frode og dem hadde med Jägermeister, som dem la i frysern til Haldis, som hu hadde fått satt på det gamle rommet mitt.

    Og Øystein Andersen fra Lørenskog hang rundt der.

    Men jeg var vel ikke helt fornøyd, etter å ha blitt tulla med, av søstra mi og Frode.

    Og jeg ga ikke han Frode lov til å ligge i vannsenga mi.

    Så dem dro hjem til Larvik, han Frode og han kameraten hans.

    Øystein sa at Jägermeister var hostesaft osv., da Frode spurte Øystein om han like Jäger.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, søstra mi hadde jo spredd det, at jeg skulle ha fest.

    Så Geir Arne og Ditlev og Odd-Arne, tror jeg det var, dukka jo opp.

    Hvis ikke det var Jan.

    Men det var ikke noe kul stemning.

    Jeg hadde jo ikke noe drikkevarer og sånn heller.

    Jeg var ikke helt med, jeg var ikke meg selv, fordi søstra mi og Frode tulla så mye med meg.

    Så dro Geir Arne og Ditlev og dem, for dem kjeda seg.

    Så dukka søstra mi opp, og dro meg med til Rødtangen, tror jeg, med noen folk i en båt.

    Der dukka hun Turid Sand opp.

    Litt full.

    Og snakka om, til søstra mi, om at hun hadde latt en gutt fingre seg osv.

    Og sa til søstra mi, at hun også burde prøve å ha litt sex.

    Søstra mi, var skikkelig kald, og hadde kontrollen, og var ‘laid back’ da, selv om hun Turid Sand fortalte om sexeventyrene sine da.

    Så sa søstra mi til meg, på en sånn nesten ned-talende måte, at nå måtte ikke jeg drive å si det her rundt.

    Det med hun Turid Sand.

    Jeg pleide ikke å spre sånt, så det var ikke noen grunn for søstra mi, til å prate til meg, på den nedlatende måten.

    Så hun var skikkelig hurpe på Rødtangen og, må jeg si.

    (Som hun var tidligere på dagen, på Sandvika).

    Så dro vi til Berger igjen.

    Og da traff vi Annika og en kar hun var sammen med, som jeg egentlig ikke kjente.

    Og var Annika litt sur, for dem hadde tenkt seg på fest til meg, sa hu.

    For sånne rykter sprer seg fort på steder som Bergeråsen, at jeg skulle ha fest.

    Men da var vi på vei til Rødtangen da vel.

    Så dro jeg hjem igjen.

    Og prata med Øystein igjen vel.

    Han dukka vel opp kanskje.

    Og det var ikke ferdig med ting som skjedde enda.

    Nei da.

    Da hadde jeg jo sagt til Annika at det ikke skulle være fest likevel.

    Frode og dem hadde dratt tilbake til Larvik.

    Og søstra mi dro meg med til Rødtangen.

    Så dukke det opp en bil med folk fra Drammen.

    Han Roger, fra Fjell, og en gjeng han kjente.

    Jeg bare sa at det ikke var fest, så måtte dem dra tilbake til Drammen igjen.

    Det ble så tullete hele opplegget.

    Jeg mener, når jeg tenker tilbake på det nå, at søstra mi saboterte hele festen, og ødela 18-års dagen min, ved å dra med meg til Sandvika og Rødtangen, og overalt, så jeg ble helt svimmel og fikk ikke ordna med å kjøpe øl engang.

    Fy fillern.

    Så hele bilen fra Drammen, måtte dra tilbake til Drammen.

    Det var bare meg og Øystein der, og vi bare chilla, vi drakk ikke, så det ville bare vært dumt å hatt fest.

    Men det var det en kar i Drammen, som mobba meg for, et år eller to seinere vel.

    Om jeg var han som fikk en hel bil med folk på døra, til fest, og heiv dem ut, før dem fikk komme inn på festen.

    Ja, det var meg.

    Så det her var kjent i Drammen.

    Så sånn er det, med kamerater og søstre, som skal begynne å dra en til Sandvika og Rødtangen, og stjele senga ens, og hive Jägermeister i frysern.

    Og ingen blir med å kjøpe øl, og sitte og prate og høre på musikk og ha det hyggelig.

    Neida, alle skulle bare drive med tull og kødding.

    Mer da.

    Jo ut på natta, så dukka en som het Arve opp, som var et år yngre enn meg, og for det meste ble kalt ‘Bergen’, for han var fra Bergen, og prata Bergensdialekt.

    Så sånn var det.

    Og han hadde med en hel bøling, som begynte å lage all maten, i frysern.

    Frysern på kjøkkenet denne gangen.

    Noe mat som sikkert Haldis hadde kjøpt, eller noe.

    De bare gikk rett inn i huset de.

    Og jeg husker ikke hva de andre folk heter nå.

    Jeg viste vel knapt navna dems da.

    Det var sånne som bare ødela fester og sånn.

    De bare gikk rett inn i huset.

    Inn på kjøkkenet.

    Og begynte å lage all maten i frysern.

    Ledet av han Bergen da, hvis jeg husker riktig.

    Søstra mi var ikke der da, men det var nok hu som hadde spredd det.

    Så sånn var det.

    Så møkka dem til alle tallerkenene, og bestikk osv.

    Og så gikk dem igjen, når dem hadde spist opp all maten.

    Så sånn var det.

    Det var litt surrealistisk, omtrent.

    Men dem nekta å gå ut, når jeg sa at dem ikke fikk lov å komme inn der.

    Så sånn var det.

    Og dem var 5-6 stykker vel, så det var ikke så mye jeg kunne gjøre.

    Men jeg likte ikke å vaske opp.

    Og jeg spiste for det meste pizza selv.

    Så all oppvasken, som var ganske grisete, siden de hadde steika noe gamle, frosne karbonader og sånn.

    All oppvasken, den ble bare liggende der.

    I noen uker.

    Så dukka faren min opp, på en sjelden inspeksjon i leiligheten, eller hva man skal kalle det.

    Siden det var han som eide leiligheten.

    Så sa han, om at jeg ikke kunne vaske opp litt på kjøkkenet osv., for det så helt jævlig ut der.

    Det her var kanskje 2-3 uker etter festen.

    Noe sånt.

    Hvis det ikke var 3-4 uker etter.

    Så sa jeg at det var ikke min oppvask.

    Men det var Bergen og en annen sin oppvask da.

    Som jeg ikke husker hva heter da.

    Men faren min, han er jo fra Berger, så han kjenner masse folk osv. der.

    Så da tror jeg det var sånn, at dem måtte dukke opp i leiligheten, en gang jeg var på jobb eller skole i Drammen, og vaske opp den oppvasken, en måned seinere, eller noe.

    Jeg skal ikke si at det var dem, men jeg lurer på om faren min fikk dem til å vaske opp igjen da, eller hvordan han ordna det.

    Noe var det.

    Så sånn var det her.

    Så igjen et spørsmålstegn ved den her lure-aktig oppførselen til søstra mi, med å dra meg med til Sandvika, mot min vilje omtrent.

    Og med å lokke meg med til Rødtangen.

    Var det her med hun Turid Sand, noe tull, for å dekke over det med at Frode skulle låne vannsenga, og dro tilbake til Larvik, når han ikke fikk lov til det?

    Ikke vet jeg hva det her var.

    Men mye rart var det, må jeg si.

    Og søstra mi var uhøflig i tonen, til meg.

    Hun sa det på en uhøflig og nedlatende måte, til meg, at jeg ikke måtte si det Turid Sand sa, om at hun hadde tulla litt med å la en gutt fingre seg, på Rødtangen, og at hun anbefalte søstra mi å prøve det.

    Men han gutten hadde gått for å hente kondom, sa hun Turid Sand, som da var 16 år vel.

    Søstra mi gikk i samme klassen.

    Men søstra mi var et år eldre enn de andre nesten, så hun var nok 17.

    Eller 16 og et halvt, var hun nok.

    Men men.

    For søstra mi var født i 1971, men hun gikk i 1972-klassen, siden hun var født helt på slutten av 1971, og hun begynte i første klasse, i 1978/79.

    Men da ble hun sendt hjem første uka, og begynte da i første klasse igjen, i 1979/80, på nytt altså, på Torstrand skole i Larvik.

    Forstå det den som kan.

    Men søstra mi var kanskje litt dum for alderen da, det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok.

    Men men.

    Så her var det nok noe lurings, fra søstra mi.

    Så hun ødela festen min på 18-års dagen, vil jeg si, og det var ikke noe hyggelig fest, som jeg hadde tenkt at det skulle være.

    Så det var litt kjedelig.

    Men sånn var det, så får jeg håpe at jeg ikke blanda fester og sånn her.

    Det høres kanskje litt rart ut at jeg var på Rødtangen på samme dagen som alt det andre skjedde, men jeg mener det var sånn.

    Søstra mi visste om noen som kunne kjøre oss over fjorden osv. vel, som jeg ikke kjente.

    Men men, sånn er det.

    Man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn er det.

  • 18 års dagen min. (In Norwegian).

    Nå kom jeg på, på 18 års dagen min, var det vel.

    Da var Frode Kølner fra Larvik på besøk.

    En kamerat jeg ble kjent med, som gikk i parallell-klassen min, da jeg bodde i Jegersborggate, fra 1978 til 1979.

    Så sånn var det.

    Og da tror jeg søstra mi Pia, og han Frode, må ha lagt noe planer, på forhånd.

    Søstra mi begynte å ‘bitche’, må man vel nesten si.

    De skulle absolutt ha meg med bort på Sandvika, hvor jeg ikke likte meg.

    Hvis jeg skulle ha vist han Frode Bergeråsen, så ville jeg vel vist han Ulvika og sånn tenker jeg.

    Og kanskje Berger, ved bukta der da og fotballbanen.

    Men vel ikke Sandvika, som jeg omtrent aldri var på.

    Så sånn var det.

    Men der, på Sandvika, så skulle søstra mi og Frode ha det til at Frode skulle få låne vannsenga mi.

    Det syntes jeg var så rart.

    Men de la press på.

    Søstra mi la press på.

    Så søstra mi begynte å sjefe, når jeg hadde kameraten min fra Larvik på besøk.

    Så hun søstra mi er ei skikkelig hurpe, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Men jeg ville ikke gi fra meg senga mi, så jeg gjorde ikke det.

    Og da dro Frode hjem, tilbake igjen til Larvik, med en kamerat, tror jeg, før festen begynte.

    Så det var helt merkelig.

    Jeg skal ikke si hva jeg sa, men jeg måtte bare finne på en unnskyldning for å ikke gi bort senga mi.

    Jeg var ikke vant til å bli først dratt til Sandvika og så sjefa rundt med.

    Så det her var mislykka bursdag vil jeg si.

    Søstra mi ødela 18-års dagen min, vil jeg si.

    Hun begynte å sjefe og sånt var ikke jeg vant til.

    Så en advarsel mot hun hurpa der.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det er fordi at Sandvika, det er liksom ikke Berger det.

    Det tror jeg kanskje ligger i Sande kommune og, men det skal jeg ikke si sikkert.

    Jeg har vel gått til Sandvika en gang vel, og det var når det var når klassen på Sande Videregående skulle på stranda.

    Og da skulle dem på Sandvika da.

    Hvis jeg ikke tok bussen da, det er mulig.

    Men før det, så var det lengste fra Sand og Bergeråsen, som jeg har gått eller sykla, det var til Berger kafeen eller Posthuset på Berger.

    Så der gikk liksom grensa for Berger sørover, for meg.

    Så gikk grensa nordover, ved huset til besteforeldra mine på Sand.

    Så Sandvika lå lenger sør, blir det vel, enn det Berger var for meg.

    Så derfor var ikke det min ide om å ha folk fra Larvik på besøk.

    Og så skal jeg vise dem Berger, og så havner vi på Sandvika, som ikke er på Berger omtrent, etter min mening.

    Så det greiene der var bare dumt, mener jeg.

    Så sånn er det.

  • Norsk ‘mafian’? (In Norwegian)

    Nå tenker jeg på hun Anne Uglum, fra Bergeråsen.

    Så tenkte jeg på en nyttårsaften på 80-tallet.

    Det var meg, og Espen Melheim og Anne Uglum, som var oppe hos Espen og dem.

    Det var før jeg begynte på skole i Drammen.

    (For jeg pleide å sitte på med faren hennes, noen ganger, til Drammen, når jeg ikke rakk bussen, som gikk alt for tidlig, må jeg vel si.

    Så jeg skylder en del folk på Bergeråsen det at jeg klarte artium, på Gjerdes i Drammen.

    For den bussen min gikk alt for tidlig, sånn at jeg måtte vente nesten en time, hver morgen, på skolen.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og jeg fikk nesten alltid haik, må jeg si.

    Så det var bra gjort av folka på Bergeråsen, må jeg si).

    Men men.

    Men det var kanskje nyttårsaften 1987, eller noe(?)

    Hvem vet.

    Og da klenga Espen Melheim på Anne Uglum, i veien ned fra huset til Espen og dem, ned til Havnehagen.

    Og hun Anne sa hele tida, til meg, at jeg måtte hjelpe henne.

    Så da måtte jeg si til Espen, (som var full), at han måtte slutte.

    Og dette skjedde 4-5 ganger, eller noe.

    (Jeg ble egentlig litt misunnelig på Espen, og jeg skjønte ikke hvorfor hun Anne Uglum ikke ba han om å slutte selv, så det var såvidt jeg gadd et par ganger, å hjelpe henne, men jeg gjorde det nå til slutt da.

    Jeg følte meg litt døv, kan man si.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, og den siste sommeren jeg bodde på Bergeråsen.

    Det må ha vært sommeren 1989.

    Så dro Christell og søstra mi, Pia, meg med på stranda, på Sand, av en eller annen rar grunn.

    Så kom Annika og Anne, begge toppløse, (to pene, slanke, lyse 17 år gamle jenter), sammen med Espen Melheim, for å prøvde windsurfing.

    Jeg kjente jo alle de tre.

    Mens Christell pleide å være litt uvenner med de to andre jentene, Annika og Anne, ettersom jeg hadde skjønt.

    Så jeg lot søstra mi og Christell ligge der og sole seg, og ble med å prøvde windsurfing.

    Siden Espen var kameraten min, må jeg si.

    Og jeg kjente Anne og Annika fra før, siden de gikk i klassen til Christell, og Annika hadde vært med Haldis og Christell på jobben til Haldis en gang jeg var med.

    Og Anne kjente jeg jo fra nyttårsaften, hos Espen Melheim osv, et par år før.

    Og jeg viste jo hvem dem var, siden dem bodde på samme stedet.

    Men men.

    Så jeg lot Christell og Pia bare ligge der.

    (Jeg syntes det var litt rart at Annika og Anne hadde gått ned hele Bergeråsen toppløse da, og bare i en liten bikinitruse, på de flotte jentene).

    Det var litt rart.

    Selv på 80-tallet var det litt rart, syntes jeg, enda da var det vanlig at jenter solte seg toppløse.

    Men men.

    Så prøvde jeg og Anne og Annika windsurfing da.

    Vi måtte bytte på å låne en sånn våtdrakt.

    Til slutt så så jeg at hun Anne reagerte, og gikk bort fra meg og Annika da.

    Espen så for det meste på, uten å reagere.

    Jeg var jo vant til Christell, som også var 17 år ca., og pen og lys og slank, sånn som Anne og Annika omtrent, må man vel si.

    Så jeg reagerte ikke så mye på Anne og Annika.

    Og Annika reagerte ikke, hun bare smilte.

    Men hun Anne reagerte da, etter en halvtime, eller noe, så gikk hun bort og sånn.

    Jeg skjønte ikke helt hva det var med henne, men Annika sa at hun var ok.

    Så dro de tre, Espen og Anne og Annika igjen da, med windsurfingbrettet.

    Så gikk jeg bort til Christell og Pia.

    Og da spurte Christell meg om jeg likte Anne og Annika.

    Jeg kunne nesten ikke si at jeg ikke syntes at de var fine, så jeg måtte nesten si ja til det.

    Men hun virka litt bleikere om nebbet da, Christell.

    Men det var veldig rart at de skulle ha med meg på stranda.

    På Sand der, hvor det er ganske langgrunt, og ikke så artig å ligge, for folk går forbi for det meste der.

    Og vanligvis ville nok Christell dratt på Sandvika eller Ulvika eller Marienlyst-badet i Drammen.

    Men men.

    Så hva det her var, er vanskelig å si.

    Men jeg aner konturene av en norsk ‘mafian’.

    At Espen Melheim er noe mafian kanskje.

    Og at de satt opp et plott, for å få hun Anne Uglum til å reagere(?)

    Christell og Pia lurte med meg på stranda.

    I en avtale med Espen Melheim(?)

    Som igjen ville prøve seg på Anne Uglum.

    Og fikk hjelp av Annika Horten(?)

    Og så, da Anne Uglum reagerte, så dro de hjem, for da skulle Espen prøve seg på henne igjen.

    Er det sånn dette hang sammen?

    Det er mer og.

    Med lillesøstra til Espen, som gikk i klassen under Christell og Pia og Annika og Anne og dem vel.

    Jeg får ta en pause her, det er fotball osv.

    Jo, det her var da fetteren min, Ove Olsen fra Son, dro meg med til Sand.

    Til farmora vår, som vel da var i 70-åra, som da bodde aleine i huset ved verkstedet på Sand der.

    Det var da jeg bodde i Oslo, på St. Hanshaugen, eller om det var på Ellingsrudåsen vel, mest antagelig.

    Da, så vant han sønnen til han fra the Kids, Ingebrigtsen(?), hopp-VM, i Tyskland(?), med ny bakkerekord.

    Så dro Ove meg med bort på Smia der.

    Og inn et sted hvor søstra til Espen satt.

    Og da sa hu at Espen var i Belgia og studerte.

    Så fikk fettern til meg og Ove, Tommy Olsen, noen til å kjøre meg og Ove til Svelvik, av en eller annen grunn.

    Så noen må ha prata dritt om meg, siden jeg prata til søstra til Espen.

    Men det var hu som prata til meg, og ikke omvendt, for jeg kjente ikke igjen henne.

    Og det var Ove som ville sitte der hvor hu satt.

    Så jeg gjorde ikke noe galt jeg.

    Og det var også ei i klassen min, på videregående, som het Uglum.

    Hun het Heidi Uglum vel.

    Og hu hadde ei søster, visstnok, fant jeg ut, da vi havna i Svelvik.

    og hu begynte å prate med meg.

    Så gikk hun hjem, av en eller annen anledning.

    Men da hu kom tilbake, så ville hu ikke prate med meg.

    Her syntes jeg også det var mye rart, at vi skulle bli kjørt til Svelvik.

    Og også at Ove dro meg med til Sand og Berger-kroa.

    (Og også at Norge vant Hopp-VM kanskje.

    Fikk han Ingebrigtsen mer fart?)

    Hvem vet.

    Her var det nok noe ‘mafian’ som skjedde, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    Så fetteren min Ove, er nok også noe ‘mafian’, og han var nok med på noe plott, i avtale med Espen Melheim og søstra, for å ødelegge rykte mitt på Berger.

    Eller noe sånt.

    At Ove dro meg med til Sand, og til Smia/Berger-kroa, som jeg ikke hadde vært på før da.

    Så sånn er nok det.

  • Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til 90-tallet.

    Søstra mi har jo vært inne i det somaliske miljøet i Oslo, må man vel si, siden begynnelsen av 90-tallet, da hun bodde på Grunerløkka sammen med Siv og Monica fra Røyken vel.

    Så ble hun sammen med en somalisk kar ved navn Keyton da, som hun seinere fikk en sønn med.

    Men de slo opp mens hun gikk gravid vel, og søstra mi Pia flytta til Ungbo-leilighet på Sofienberg.

    Så en dag jeg var på besøk der, så dro Pia meg med i Sofienberg-parken, for å møte masse pene somaliske damer, som hun sa, husker jeg.

    Det var en sommer på 90-tallet det her.

    Kanskje sommeren 1995 eller 96(?)

    Hvem vet.

    Men jeg gikk i en kiosk, eller innvandrerbutikk, like ved parken, og kjøpte en is med hvit sjokolade, kom jeg på.

    (For jeg og Christell og Tom-Ivar fra Bergeråsen, vi pleide å være på kjøpesenteret CC, i Drammen, på lørdagene, noen ganger, på begynnelsen av 80-tallet, da vi var sånn 10-11 år og sånn, før søstra mi flytta til Berger.

    Det var fordi at mora til Christell, Haldis, (som var dama til faren min), og også mora til Tom-Ivar og dem, jobba på el-butikken, på CC.

    Og da gikk vi rundt hele lørdagen og så i butikkene, og leika, på CC da.

    Og da husker jeg at Tom-Ivar og dem viste meg at dem hadde hvit sjokolade, på CC Matsenter.

    Og det hadde ikke vi sett før, så det husker jeg var nesten en sensasjon.

    For all sjokoladen vi hadde sett, var jo sjokolade-farget da, og ikke hvit, så det syntes vi var spesielt, husker jeg, at dem hadde hvit sjokolade, på CC Matsenter.

    Og dem sa vel at den sjokoladen var god osv., Tom-Ivar og broren hans Tore vel, fra Nord-Norge.

    Så da fikk jeg dilla på sånn sjokolade da.

    Så sånn var det).

    Og da forsvant de somaliske damene, husker jeg.

    Jeg vet ikke hva søstra mi mente med å dra meg med i parken for å møte de somaliske damene, skulle hun ‘hitche’ meg med en av dem, eller hva dreiv søstra mi med?

    Hun er vel nesten mer somalisk enn norsk, hun søstra mi, må man kanskje si, siden hun er så inne i det somaliske miljøet, og har masse venninner som er somaliske osv(?)

    At søstra mi er nesten mer muslim og somalier enn norsk, selv om hun er norsk, vel født i Drammen og vokst opp i Vestfold, av norske foreldre.

    Så her har det skjedd noe med søstra mi, etter at hu flytta til Oslo.

    Og min mormor, bestemor Ingeborg i Nevlunghavn, hun er sur på meg, fordi Pia er ‘somalisk’ da.

    Men jeg hadde jo ikke så mye med Pia å gjøre, de første årene hun bodde i Oslo.

    Vi var litt uvenner, for hun var ikke så høflig og hyggelig mot meg, de første årene jeg bodde i Oslo, og var på besøk på Sand på Berger, hvor farmora og søstra mi bodde osv. da.

    Så mormora mi er helt på jordet der, mener jeg, når hun skylder på meg, for det her.

    For søstra mi er jo faren min sin datter, og ikke min datter, jeg er jo en et år eldre storebror, og ikke faren til Pia da.

    Men det skjønner visst ikke bestemor Ingeborg.

    Men sånn er det vel, alle kan vel ikke skjønne alt.

    PS.

    Da Pia bodde på Berger, de siste årene, så var hun frik, eller ‘Depeche’, eller ‘Blackis’, som det ble kalt i Drammen.

    (Men Pia hadde ikke noe sånn særlig frikete stil, hun hadde vel vanlige klær, men hun hang med frikene da).

    Så da Pia flytta til Oslo, sommeren 1991, var det vel, etter at hun var ferdig med almenn, som hun hadde gått på Sande Videregående og på Drammen Gym vel.

    Så flytta hun til en leilighet i Gamlebyen, sammen med 3-4 gutter og jenter, fra Røyken, som hun kjente fra ‘frike-miljøet’ i Drammen da.

    Dette var mens jeg bodde på Ellingsrudåsen, på Ungbo, som er bofellesskap hvor kommunen leier ut rom, ganske rimelig, til vanlig ungdom.

    Så jeg tenkte økonomisk, siden jeg var student, så det var derfor jeg havna i Ungbo-leilighet på Ellingsrudåsen da.

    Det året var jeg som sagt student, og jeg jobbet også på OBS Triaden, i kassa, 2-3 dager i uka ved siden av studiene.

    Jeg dro noen ganger ned til søstra mi, for å besøke henne, i Gamlebyen.

    Men da, så var det en gang, som jeg måtte stå på gangen, i 10-15 minutter, før de i bokollektivet der, ville slippe meg inn.

    Så gudene vet hva de drev med.

    Pia skyldte meg også 500 kroner.

    Og hun skulle betale tilbake de pengene, ved å vaske Ungbo, for meg, når det var min vaskedag.

    Så hun fikk 100 kroner fradrag da, i gjelda, for hver vaskedag.

    Så det funka greit, selv om jeg ikke tror Pia vaska så nøye, men hun hadde kanskje ikke lært å vaske ordentlig.

    Det er mulig.

    Mer da.

    Jo, året etter.

    Det året da Pia ble ‘somalisk’, tror jeg.

    Eller skoleåret da.

    Det var skoleåret 1992/93.

    Og da var jeg i militæret, i Elverum.

    Og da hadde Pia, og to Røyken-jenter, Siv og Monica, flytta fra Gamlebyen, og opp til Christies gate, på Øvre Grunerløkka.

    Så jeg husker at jeg trava rundt en fredag, i permuniform fra militæret, rundt på Grunerløkka, for å prøve å finne Christies gate da.

    Så jeg var hos Pia og dem, i noen helger, når jeg var i militæret.

    Jeg var med dem ut på byen og sånn og, et par ganger.

    Og da skulle de absolutt på Jollys, de her Røyken-jentene og søstra mi.

    Så jeg satt noen helger, som jeg hadde fri fra militæret, da satt jeg på Jollys, sammen med søstra mi og Siv og Monica, og resten var vel utlendinger.

    Så det var litt spesielt vel.

    Men, han tremenningen min i Lørenskog, Øystein Andersen, han var også i militæret, det samme året.

    Så jeg kunne nesten ikke dra å henge med han og Glenn Hesler og noen andre folk fra Lørenskog, som jeg hadde pleid å henge med, da jeg jobba på OBS Triaden.

    Nei, for Øystein var jo i noe marine-greier, lurer jeg på, på Madla, tror jeg, ved Stavanger.

    Og han Magne Winnem, han som jeg kjente fra skolen i Drammen.

    (Også fra Røyken).

    Han var jo nesten gift, på den tida her, så han var det ikke så artig å gå ut å feste med for eksempel.

    Han satt mest hjemmer på Nordstrand vel, og så på video, (på min videospiller, som jeg lånte han mens jeg var i militæret), sammen med kona si Elin, som han vel da var forlovet med.

    Noe sånt.

    Så derfor hadde ikke jeg noen folk å dra å besøke, og prate med, de helgene jeg hadde fri fra militæret.

    Så derfor dro jeg å besøkte søstra mi og Siv og Monica, fra Røyken da, noen ganger.

    Men jeg var ikke helt meg selv, på den tida her.

    For jeg var ganske tynn som ungdom, så i infanteriet var det ganske tøft, og mye som skjedde.

    Så man glemte omtrent hvem man var tilslutt.

    Og jeg hadde også noen troppsbefal, som hakka en del på meg, av en eller annen grunn.

    Så det var ikke sånn at jeg fortalte søstra mi, og Siv og Monica, at dem ikke fikk lov å gå på Jollys, for eksempel.

    Neida, dem hadde nok ikke hørt på meg, en sliten ung mann, som ikke hadde noen venner å henge med, eller familie, og som var sliten fra militæret, og som ikke helt skjønte hva som foregikk i Christies gate der.

    Så jeg klagde ikke på dem, jeg bare hang med dem, og prøvde å skjønne hva dem dreiv med.

    Men dette var nok året som Pia ble ‘somalisk’, mens jeg var i militæret.

    Men det var nok ikke så mye jeg kunne gjort med det.

    Jeg nevner dette, siden mormoren min, Ingeborg Ribsskog, i Nevlunghavn, hun klandrer meg for dette, at søstra mi fikk barn med en somalier, Keyton, osv.

    Men jeg var jo i militæret.

    Og året før, så studerte jeg og jobba ganske fælt.

    Jeg hadde litt dårlig råd og sendte et brev til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, om hun kunne hjelpe meg, så jeg slapp å jobbe så mye, mens jeg tok eksamenene.

    Men det ville hun ikke.

    Hun begynte å prate om at jeg måtte slutte å røyke, (som søstra mi hadde påvirka meg til å begynne med, må jeg vel si).

    Men det er jo ikke så lett for en ung person å slutte å røyke midt i eksamensstria og det siste året på høyskole osv., så det så jeg på som nesten umulig.

    Det var liksom noe jeg ikke hadde tenkt på engang.

    Å slutte å røyke da, det måtte jeg eventuelt ha forberedt meg til, vil jeg si.

    For, jeg trodde jeg skulle få mer støtte av familien, når jeg studerte.

    Jeg hadde ikke tenkt på det som noe problem.

    For det var jo under jappetida osv., som jeg bestemte meg for å gå på privat høyskole da.

    (NHI).

    Og jeg kjente ikke dette systemet, med høyskoler og universiteter i Oslo, så bra.

    Så det ble bare sånn, at jeg begynte på NHI da.

    Rådgiver på Gjerdes Videregående, en med krøllete mørkt hår, han ga meg ikke noe informasjon, i møte, som jeg ba om.

    Han bare satt der omtrent.

    Så det var mye rart.

    Men at jeg skal ha skylda for at søstra mi traff Keyton osv., mens jeg var i militæret og sånn, det synes jeg er litt tullete.

    Så hun der mormora mi, i Nevlunghavn, Ingeborg, hun er nok litt skrullete, tror jeg, som også han sønnen hennes, Martin Ribsskog, pleier å si.

    Noe er det ihvertfall.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Her er det merke som vi hadde på perm-uniformene, da jeg var i militæret, i Elverum:

    Det er fra det opplandske regiment, leste jeg på nettet, et regiment som har kjempet mot både svenskene og tyskerne under andre verdenskrig, opp gjennom historien.

    Men dette merket var ikke fint nok, å gå med, på uniformen, for Øverland og de andre folka i troppen.

    (Jeg mener å huske at det var Øverland som stod i spissen for de som ville at vi skulle gå med Nato-genser til permuniformen).

    Så alle i troppen måtte kjøpe NATO-genser, til 200-300 kroner, eller noe vel, for den var så fin å ha på toget og sånn da, skjønte man.

    Så sånn var det.

    Selv om noen også tok bussen vel.

    Men men.

    Mer da.

    Jo så det må være noe galt, tror jeg, i Oslo og landet, når alle heller vil gå med Nato-genser, enn perm-uniform med Birkebeiner og vel også norsk flagg på.

    Men det er mulig det er noe greier jeg ikke skjønte da.

    Jeg har så overfølsom hud jeg, husker jeg en lege i Svelvik sa, i 1980, eller noe.

    Så jeg reagerer på ull.

    Og vi hadde ullgenser, som del av oppakningen da, om vinteren osv.

    Men da brukte jeg heller NATO-genseren, husker jeg, istedet for ullgenseren, for jeg klødde så jævlig av den ullen.

    Natogenseren, den hadde ikke så grov ull, eller hva man skal kalle det, den klødde ihvertfall mindre, enn ullgenseren, husker jeg.

    Jeg havna i infanteriet, med ullgenser og det hele, enda jeg opplyste på sesjon i Drammen i 1988, var det vel, at jeg var allergisk mot ull da, (som man vel må si at jeg var da), siden jeg ikke fiksa sånne stil-longs og sånn, da jeg var 10 år osv.

    Men ‘klødde ihjel’ av sånne, og også av ullgensere.

    Så sånn var det.