Stikkord: Rimi
-
Min Bok 5 – Kapittel 192: Sagene samfunnshus
Det siste butikksjefmøtet, som jeg var på, (må det vel ha vært).
Det var et butikksjefmøte, på Sagene samfunnshus, som jeg var på, våren eller sommeren, år 2002.
Jeg hadde jo vært sykmeldt, i cirka tre måneder, like før dette.
Og det var bestemt, at jeg skulle slutte som butikksjef, (og heller jobbe som låseansvarlig), noen dager eller uker, etter dette møtet.
Og dette var fordi, at jeg ble tulla med, på Rimi Kalbakken, av sjefene oppover i systemet, i Rimi.
Så jeg ønsket å komme meg ut av firmaet, da.
Siden de vanlige spillereglene, i arbeidslivet, ikke ble fulgt i Rimi, da.
Virket det som for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ikke vært på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten før dette møtet.
Og det var fordi, at det hadde skjært seg, mellom meg, og driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr.
Da disse var innom Rimi Kalbakken, like før 17. mai, i 2001.
Og jeg klagde til de, på at det hadde vært så mye tull, i forbindelse med den Rimi Kalbakken-jobben.
Og Rune Hestenes sa bare at jeg måtte være fornøyd, siden jeg skulle begynne i ny jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Men jeg hadde jo liksom fått karriæren min i Rimi ødelagt, mente jeg.
Og jeg hadde blitt mobbet og tullet med, i flere måneder, på Rimi Kalbakken.
Og jeg mista tilliten, til Rimi, da.
Så jeg ville ikke fortsette i Rimi, hvis det ikke ble foretatt en ‘oppvask’, da.
Og det ble det ikke.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall.
For jeg fant ikke ut hvem som tulla med meg).
Så jeg ville ut av Rimi, da.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Men dette ble bare feid under teppet, da.
Så jeg syntes det ble som noe tøys, (må jeg vel si), å jobbe, i Rimi, etter det her, da.
Og det at jeg ikke ble med, på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten 2001.
Det var en måte for meg, å markere misnøyen min på, da.
Når det gjaldt det som hadde skjedd, av tulling med meg, (må jeg vel kalle det), på Rimi Kalbakken.
Så det ble en rar situasjon da, for meg, (i Rimi).
For jeg hadde jo omtrent ikke var borte fra jobben, en eneste dag, de første årene, som jeg jobbet, i Rimi.
(Unntatt da jeg opererte kneet.
Men det ble jo noe annet, å operere kneet, på grunn av en idretts-skade, syntes jeg.
Enn at jeg sykmeldte meg, fordi at jeg var utbrent, da).
Så jeg syntes det ble som noe rart og flaut, over disse siste tre månedene, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.
Så derfor, så kom jeg meg ikke opp av senga, den dagen, som dette butikksjefmøtet skulle være, på Sagene samfunnshus, (husker jeg).
Det ble for mye for meg, rett og slett, (må jeg si).
Men så ringte pluteselig distriktsjef Anne-Katrine Skodvin meg, på mobilen.
Og da klarte jeg å mobilisere nok viljestyrke, til å komme meg opp av senga da, og dra på det her butikksjefmøtet, da.
Så jeg dukka jo opp der, et par timer for seint, (eller noe sånt), da.
Og jeg parkerte Sierra-en min, ‘borti der’, (ved Sagene samfunnshus et sted da), husker jeg.
Også gikk jeg, forbi en videregående skole, (hvis det ikke var en ungdomsskole da), husker jeg.
På veien til Sagene samfunnshus, da.
Og da jeg kom dit.
Så måtte jeg gå inn i Sagene samfunnshus der, da.
Og der satt det vel drøye hundre butikksjefer, (eller noe sånt), tror jeg.
(Noe sånt).
Og alle skjønte vel det, at jeg kom for seint, (tror jeg).
Så dette ble som noe rart, da.
(Må jeg vel si).
Og jeg satt meg ned, på den eneste plassen som var ledig.
Og det var ved distriktsjefene der, bakerst i salen, vel.
Og det var vel regionsjef Jon Bekkevoll sin stol, (tror jeg).
For han stod vel og prata, på scenen, da jeg dukka opp der, (tror jeg).
Noe sånt.
Og han hadde vel da forresten begynt som regionsjef, i Oslo Vest, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Noe sånt.
Så dette var ikke bare for butikksjefene i Oslo Øst, da.
Det møtet var nok for butikksjene i både Oslo Øst og Vest, da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da Jon Bekkevoll, (eller hvem det var igjen), var ferdig, med å snakke, på scenen, (må det vel ha vært).
Så fikk jeg beskjed om, at jeg måtte sette meg, borte ved et bord, hvor jeg ikke kjente noen folk, vel.
(Ved siden av en eller annen butikksjefdame, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det som ble sagt først, av det jeg fikk med meg, i Sagene samfunnshus, der.
Det var at Rimi sin logo, skulle endres.
Den blå stjerna, i Rimi-logoen, skulle endres, sånn at den skulle få seks takker, istedet for fem.
(Av en eller annen grunn).
Det er mulig at det ble spurt, om grunnen, til dette.
Men det ble ikke forklart.
Det var muligens noen av sjefene ved hovedkontoret, som sa: ‘Jo, fordi’, eller noe sånt.
Men ikke noe mer, da.
Så dette var et tilfelle, av at noen sa ‘A’, men ikke ‘B’, må man vel si.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt ved dette bordet, sammen med blant annet den nevnte butikksjef-dama.
Så kom Anne Neteland sin ambulerende.
Nemlig Idar, (eller om han het Ingar).
(Noe sånt).
Og sparka til stolen, som jeg satt på, (husker jeg).
Dette lurte jeg på om skulle være noe slags trussel.
Hvem vet.
Han sa ihvertfall ikke unnskyld.
Så det var klart for meg, at dette, var noe han gjorde, for å skremme, (eller noe sånt), da.
Så dette var som noe usivilisert da, (vil jeg si)
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg satt ved det bordet, (der hvor hu nevnte butikksjefdama satt).
Så fikk vi lære om det kurset, som jeg holdt, på Rimi Langhus.
(Det som jeg skrev om, i et av de foregående kapitlene.
Da assistent Sølvi Berger bare hadde sittet inne på røykerommet, sammen med en hel klikk, under hele møtet).
Vi fikk lære om hvordan vi skulle avholde dette møtet, da.
Det ble vel ganske detaljert forklart, hvordan vi skulle presentere dette, (mener jeg å huske).
Og dette møtet som vi butikksjefene skulle holde, i hver vår butikk.
Det gikk ut på, å la medarbeiderne finne tre ting i butikken, som butikken kunne bli bedre på, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I pausen, på dette kurset, så gikk mange av butikksjefene ut, (husker jeg).
For å enten ta seg en røyk, eller få seg litt frisk luft, (husker jeg).
Og jeg ble sittende ved siden av min tidligere assistent-kollega, på Rimi Bjørndal, Irene Ottesen, (som på den her tida, jobba som butikksjef, på nettopp Rimi Bjørndal).
Og på den andre sida av meg, så satt det en pakistaner, som jeg ikke visste hvem var.
Og det var en som var butikksjef, på Rimi Kolbotn, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Og jeg hadde på meg en lys blå skjorte, som jeg hadde kjøpt en del år før det her, på Marlboro klesbutikken, på Aker Brygge, (husker jeg).
Og jeg hadde vel på meg chinos, (tror jeg), og ikke olabukser, da.
Så han pakistaneren, han trodde at jeg jobba på hovedkontoret, (husker jeg).
Muligens fordi at jeg kledde meg ganske ordentlig, da.
Hva vet jeg.
For han pakistaneren, han sa det, at han hadde lyst til å jobbe på hovedkontoret, sånn som meg, (husker jeg).
Så han trodde kanskje at jeg var distriktssjef, (eller noe da), siden jeg kom for seint, på det her møtet.
Hva vet jeg.
Men jeg skulle jo slutte, som butikksjef, i Rimi.
Så jeg holdt mest kjeft, da.
Og det som skjedde, (som ble som noe litt rart, må jeg vel si).
Det var at butikksjef Irene Ottesen og han pakistaneren.
De ble sittende, på hver sin side av meg, (utafor Sagene samfunnshus der da), og prate til hverandre, da.
Så det ble jo som at de lot som at jeg ikke var der, liksom.
Og det ble som noe rart, husker jeg, at jeg syntes.
Jeg burde kanskje ha flytta meg.
Men etterhvert så ble jo alle stedene man kunne sitte på der opptatt.
Og da ville jeg vel kanskje ha vært uhøflig, ovenfor butikksjef Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal).
Så jeg ble sittende, selv om jeg syntes at det ble rart, at disse butikksjefene, liksom prata rett gjennom meg, da.
Men jeg syntes nok det var litt greit, å bli ignorert og.
Etter at det hadde vært så mye rart, etter at de problemene på Rimi Kalbakken, hadde hendt.
For jeg hadde ikke regna med, at jeg skulle bli ignorert liksom, da jeg dukka opp, en time eller to for seint, på Sagene samfunnshus, der.
Det var heller motsatt, (vil jeg si).
Jeg hadde vel regna med at folk ville prate om meg.
Siden jeg hadde kjefta på driftsdirektør Rune Hestenes, da han var innom, på Rimi Kalbakken, cirka et år før det her.
Siden jeg liksom hadde skulka, butikksjef-seminaret, på Storefjell, cirka et halvt år før det her.
Siden jeg hadde vært sykmeldt, i flere måneder, grunnet utbrenthet.
Siden jeg skulle slutte, som butikksjef, (for å begynne å studere igjen).
Og siden jeg hadde kommet for seint, til dette møtet, da.
Så da ble jeg overrasket, over å bli ignorert, liksom.
For jeg hadde heller regna med, at jeg ville oppmerksomhet, kanskje.
(På grunn av alle disse nevnte problemene, da).
Og derfor, så hadde jeg ikke så lyst til å dra på dette møtet, da.
Og hadde blitt liggende i senga, fram til hu distriktsjef Anne-Katrine Skovdin ringte, da.
Skjorta jeg hadde på meg, på dette møtet.
Det var forresten en jeg hadde hatt i flere år allerede, på den her tida.
Så jeg hadde et problem, i Oslo, med at jeg ikke klarte å finne noen klær, som jeg syntes at passa, å gå i, på møter og sånn, da.
(Og som også passet, med mitt budsjett, da).
Og jeg syntes ikke at en lyseblå skjorte, var så kul, liksom.
Og jeg ble vel baksnakka, av butikksjef Kenneth, (var det vel).
(Han som var butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg).
På et butikksjefmøte, på Oslo Plaza, i år 2000, (var det vel).
(Det møtet, hvor Rimi-Hagen holdt den talen, om hu butikksjef Kjersti Sørhagen, eller noe, som hadde måttet slutte, som butikksjef, eller noe sånt.
Og hvor Synøve Svabø underholdt, vel.
Og også en kjent imitator underholdt, vel.
Noe sånt).
Siden jeg ikke hatt noe fine klær da, (mente de).
Men jeg sleit, i Norge, med å finne klær, som passet, på møter og sånn, da.
For jeg kunne vel ikke gå med den samme skjorta, på alle møtene, tenkte jeg vel.
Så jeg prøvde å variere litt, da.
Og da var det kanskje noen som ikke likte en av mine skjortet, tennisskjorter eller gensere, da.
Men da må de si fra om kleskode, mener jeg.
Hvis det er noen spesiell kleskode.
Men tror jeg ikke at ble gjort, da.
Og jeg ble også hivd rett inn på et butikksjef-seminar, på Storefjell, en uke, (eller noe), etter at jeg ble butikksjef.
Så jeg fikk liksom ikke noe tid på meg, til å bygge opp garderoben min.
Fra en assisterende butikksjef-garderobe.
Og til en butikksjef-garderobe, da.
Så derfor hadde jeg ikke noe lyst, til å bli med på butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998.
Men jeg ble mast på da, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og ‘Audi-Monika’, om å bli med dit.
Så den første tida mi, som butikksjef.
Den var preget av stress, (husker jeg).
Siden jeg måtte fly i klesforretninger, og prøve å finne meg ny dress og en jakke som jeg kunne bruke, på fjellet, (hvor jeg aldri pleide å være ellers), da.
Så det var nesten aom at dette var planlagt, fra distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.
At jeg skulle få sjokk, den første uka mi, som butikksjef.
Siden jeg ble ble butikksjef, akkurat den uka, som Storefjell-seminaret var.
Så dette var som en veldig stressende tid, husker jeg.
Her var det ingen myk overgang, fra assisterende butikksjef, til butikksjef.
Her ble jeg bare hivd rett inn på et tredagers butikksjef-seminar, (som jeg ikke hadde vært på før), den første uka mi, som butikksjef, husker jeg.
Og etter dette, så fikk jeg liksom ikke bygget opp en ordentlig butikksjef-garderobe.
For jeg var jo mye ute på byen og, (på den her tida).
Og jeg hadde jo ikke noen klær igjen, fra tida mi som japp liksom, mens jeg studerte, fra NHI.
Så det ble noe litt kaotisk, over dette, med å finne riktige klær, til de forskjellige butikksjefmøtene da, (husker jeg).
Og Rimi hadde altså et slags ‘bygdedyr’.
Representert ved butikksjef Kenneth & Co.
Som prata dritt om deg, hvis de ikke likte klærna dine, da.
Så dette at jeg måtte dra på butikksjef-seminar, den første uka mi, som butikksjef.
Uten å ha fått noe særlig tid, til å gradvis bygge opp en ‘butikksjef-garderobe’, liksom.
Det ble som noe stress og som noe herk for meg da, (husker jeg).
Så dette ‘Rimi-bygdedyret’, det var nok det som gjorde, at jeg ikke kom meg opp av senga, for å dra, på det her butikksjef-møtet.
Mens det var problemene på Rimi Kalbakken, som gjorde det, at jeg ikke dro på Storefjell-seminaret, høsten 2001.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og noe annet rart, som skjedde, mens jeg satt ute, under den pausen, på det butikksjefmøtet, på Sagene samfunnshus.
Det var at en eller annen kar.
(Antagelig en butikksjef, da).
Han kom bort til meg, og forklarte det.
At den og den sikkerhets-karen, som gikk rundt med en mobiltelefon, med handsfree, (eller noe sånt), vel.
Det var en som hadde jobbet, for kong Olav, som sikkerhets-ansvarlig, (eller noe sånt), da.
(Ble det sagt, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter dette møtet, så klarte jeg ikke å få låst bagasjerommet, på Ford Sierra-en min lenger, (husker jeg).
(Noe sånt).
Så jeg lurte litt på, om han sikkerhetssjefen, til kong Olav.
Hadde vært bak i bilen min, for å se, om jeg hadde AG3-en min, fra Heimvernet, der.
For å skyte alle ‘dummingene’ i Rimi, liksom.
(Siden det hadde vært så mye problemer, på Rimi Kalbakken, osv.
Og siden jeg måtte slutte i firmaet, da).
Men det tørr jeg ikke å si sikkert.
Men etterhvert, så ble det så mye problemer, med den bilen.
Den bilen, den var som et stort pengesluk, (må jeg vel si), så godt som hele den tiden, som jeg eide den.
(Siden det var ofte innbrudd og deler som gikk i stykker, på den).
Så det at jeg begynte å studere.
Det kunne jeg bruke som en unnskyldning, liksom.
Til å kvitte meg, med denne ‘pengesluk-bilen’, da.
Som jeg vel vanskelig ville hatt råd til å hatt uansett, som student.
Da måtte jeg nok ha levd på utelukkende nudler omtrent, for å hatt råd til det.
Og jeg var litt deprimert, på den her tiden.
Så jeg ville trøstespise litt, med god mat, som pizza og iskrem osv., da.
Så det var ikke aktuelt for meg, å fortsette å kjøre med den bilen, som student.
For den bilen, den hadde jeg brukt nok penger på da, for å si det sånn.
Og det var liksom ‘alltid’ noe feil med den.
Så den bilen, den var veldig dyr i drift, da.
Og en student, som bor for seg selv.
Han vil vel ikke ha, en bil, som er dyr i drift.
Det blir som noe lunefult liksom, over det, å eie, en sånn bil.
Plutselig så skal du på jobb.
Og så starter ikke bilen.
Eller det har vært innbrudd i den.
Og nesten hver måned.
(For å overdrive litt, men likevel).
Så var det noe sånt, da.
Og da blir det vanskelig, å ha en sånn bil, (syntes jeg).
Å parkere en bil utendørs i Oslo sentrum.
Da må du nesten holde med Vålerenga, tror jeg.
For de kriminelle, de gjør visst ikke innbrudd, i biler, som hadde Vålerenga-klistremerke, på bakruta.
Stod det vel i Aftenposten, en gang, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Noe sånt.
Og jeg var ikke med i Klanen, (eller noe sånt).
Så jeg syntes at det ville blitt som noe dumt, å hatt et sånt klistremerke, i bakruta, på bilen.
Så det var ikke sånn, at jeg nesten kjøpte et Vålerenga-klistremerke liksom.
For å klistre på innsida, av en av rutene, i bilen min, da.
Det ble som noe litt for harry for meg, (husker jeg).
Så det fikk jeg meg ikke til å gjøre, da.
Selv om det stod i avisa, at folk som hadde Vålerenga-klistremerke, på bilen sin, hadde mindre trøbbel, med innbrudd, (i bilen), osv.
Det ble som noe dumt for meg, å gjøre noe sånt.
Så å ha bil stående parkert utendørs, i en av bydelen, i Indre Oslo by.
Det kan jeg ikke anbefale, (for å være ærlig).
For det er en del kriminelle, som flyr rundt, i Oslo, om nettene, da.
Og bryter seg inn i folks biler.
Jeg så faktisk en ‘gubbe’ en gang.
(En kar i 50-60-åra, vel).
Som stirret inn i bilen min.
(Med et nysgjerrig ansiktsuttrykk).
Akkurat da jeg gikk mot den.
Og som så fikk sjokk omtrent, da han skjønte det, at det var min bil, da.
Men jeg gjorde ikke noe, da.
Hva kan man gjøre, liksom.
Så hvis man har bil, og bor i de indre bydelene, i Oslo.
Så vil jeg anbefale det, å ha innendørs pakering, da.
(Hvis man har mulighet, til å få tak i det).
Det koster nok litt mer, enn å parkere utendørs.
Men man sparer seg for mye stry, da.
Men grunnen til at jeg ikke ringte Rimi.
Og prøvde å få den nye koden, til parkeringsplassene, i kjelleren der.
(På tross av at det var mye innbrudd, i bilen min, da jeg parkerte, på de parkeringsplassene, som dukket opp der, etter at Waldemar Thranes gate 3, ble revet).
Det var fordi, at hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi.
Hu hadde jo begynte å ‘bable’ om, at ‘Stein Erik’ hadde lovet to gutter, at det skulle få parkere der gratis.
Og å høre på det, at Rimi-Hagen hadde to unge gutte-venner, som fikk gratis parkeringsplass, av han.
Det ble som noe flaut, for meg da, (husker jeg).
Så det var ikke sånn, at jeg ringte hu dama noe mer, da.
(For å si det sånn).
Nei, da parkerte jeg heller utendørs.
Selv om jeg hadde mye problemer, med innbrudd, i bilen, da.
Men jeg kunne nesten ikke ringe igjen, om parkeringsplassene, i kjelleren, på Rimi-bygget da, (syntes jeg).
Etter den flaue samtalen, (som jeg vel har skrevet om tidligere i denne boken), med hu som var ansvarlig, for parkeringsplassene, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen.
Høsten, (eller like før jul), i 1998, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 191: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
Jeg jobba jo som butikkleder, i Rimi, fra 1994 til 2004.
Altså i ti år, da.
Og en viktig del av jobben, det var å bekjempe svinn, da.
Svinnet burde ikke være på mer enn en prosent av omsetningen.
For hvis svinnet var noe særlig høyere, så var det ikke så enkelt, å få butikken, til å gå med overskudd, da.
(Selv om det vel kunne hende.
Det var ikke umulig å få butikken til å gå med overskudd, selv om man hadde to prosent svinn, (for eksempel).
Men da burde ting som utgifter til lønninger og reparasjoner og så videre, ligge lavt, da.
For å si det sånn.
Selv om det også var disse hemmelige rabattene, som for eksempel butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, nevnte, (på den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998), da.
Så egentlig, så var budsjett-møtene, (i Rimi), mellom butikksjefene og distriktsjefen, som noe tullball, (mer eller mindre, ihvertfall).
For Rimi, de fikk jo rabatter, fra leverandørene, siden det var et så stort firma.
Men disse rabattene, de ble holdt skjult, for butikksjefene, da.
Så da ble det vel kanskje litt vanskelig, (må man vel si), å ta disse budsjett-møtene helt på alvor, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Broren min Axel, han gikk jo på kokkeskole, på den tida, som jeg flytta, til St. Hanshaugen.
(Og han hjalp meg jo til og med med flyttinga.
Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, av denne boken).
Og etterhvert, (når det begynte å nærme seg årtusenskiftet, må det vel ha vært), så begynte jo Axel, å jobbe som kokk, på restauranten Oskar Braaten, på Torshov.
Under sin danske sjef, (som han også delte leilighet med, de føste årene, etter at han flytta hjemmefra, var det vel), Peter Mejlhus, (som var restaurantsjef), da.
Og som kokk, på restauranten Oskar Braaten.
Så hadde Axel ansvaret for regnskapet, for kjøkkenet, på utestedet, da.
(Fortalte han meg en gang.
Rundt årtusenskiftet, en gang, må det vel ha vært).
Og det som jeg husker best, fra det Axel fortalte.
Det var at han aldri hadde noe svinn.
(Forklarte han, da).
Og dette undret meg litt, husker jeg.
For hvordan kunne dette være mulig, liksom?
Havnet for eksempel alle matrestene oppi en slags ragu-rett, (en type rett, som vi noen ganger fikk servert, under førstegangstjenesten, på Terningmoen, husker jeg), som ble solgt som dagens rett?
Med både fiskerester og kjøttrester, (og så videre), oppi gryta?
Hm.
Hva vet jeg.
Dette lurer jeg vel litt på enda, hvis jeg skal være ærlig.
Men nå har jo ikke jeg jobbet noe, i restaurant-bransjen, da.
Jeg har jo bare jobbet, i matbutikker, for det meste.
Så jeg kan ikke si noe om, hva som er vanlig å ha, av svinn, i kroer og sånt, da.
Det har jeg ikke noe særlig kunnskaper om, dessverre.
For å si det sånn.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting som jeg kom på nå.Når det gjaldt Axel.
Det var at en jul, da jeg hadde den svarte Sierra-en min, (mener jeg å huske).
(En bil som jeg jo hadde, fra slutten av 1998 og som jeg avskiltet, like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002, var det vel).
Så fikk Axel meg, til å kjøre oppom restauranten Oskar Braaten, på Torshov, (husker jeg), på et tidspunkt, som denne restauranten, var stengt, vel.
(Så dette kan vel kanskje ha vært om kvelden.
På enten en hverdag eller en søndag.
Noe sånt).
Axel fikk meg til å parkere, like ved restauranten han jobba, (på Torshov), da.
Og så låste han seg inn, i restauranten.
(Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).
Og så henta Axel et kniv-sett, (som bestod av ganske store kjøttkniver og sånn), da.
Som han ville gi i julegave, til søstera vår Pia, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Og jeg vet ikke om det ble noe av, at Axel ga dette kniv-settet, i julegave, til Pia.
Men jeg mener ihvertfall å huske, at Axel visste meg et sånt kniv-sett, da.
(Og prata om å gi dette kniv-settet, i julegave, til Pia.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Etter at han fikk meg til å kjøre han opp, til restauranten han jobba på, (på Torshov), da.
En gang, som han var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen, (må det vel ha vært).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten også sånn, at Axel sin danske sjef Peter.
Han pleide å gå ut en del, på utestedet Belfry, i Lille Grensen, (husker jeg).
Og en eller to ganger.
Så dro Axel meg med, for å drikke sammen med Peter, på Belfry, da.
(Dette må vel ha vært rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på.
Noe sånt.
Og på en, (eller om det var flere), lørdagskvelder, vel.
Siden jeg jo jobba som butikksjef, på den her tida.
Så var lørdagene omtrent den eneste dagen, som jeg kunne drikke og feste, da.
Siden jeg hadde fri på søndagene, da).
Og Peter, (som vel heter Mejlhus, til etternavn, mener jeg å ha sett, på nettet).
Han husker jeg at stod og spilte biljard, i et rom ganske langt inne, (i kjelleren), på Belfry, da.
(En eller annen lørdagskveld, vel).
Og Peter han hadde også ei dame der, (husker jeg).
Og hu var vel muligens engelsk, (hvis jeg skjønte det riktig).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var ikke bare Axel, som dro meg med, til Belfry.
(Som forresten er en pub, som vel nesten kunne ha vært i England, og hvor mange av stamgjestene vel er britiske).
David Hjort, han dro meg også med, til Belfry, en gang.
En sommer, rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært), da hans lillebror, fra Danmark, var på besøk, i Norge, (husker jeg).
David Hjort, han gjorde et poeng av det, at damene i kjelleren på Belfry, hadde kikket beundrende, på hans unge lillebror, (husker jeg).
Som på den her tida, bare var 15-16 år, (eller noe sånt), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og grunnen til at jeg husker, hvor gammel som David Hjort sin lillebror var.
Det var fordi, at David Hjort spurte meg, (før lillebroren dro på ferie, til Norge, da).
Om lillebroren hans, kunne få jobbe litt, (med å stable varer og sånn), på Rimi Nylænde, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef, på den her tida).
Jeg sa at det var greit.
For dette var jo i sommerferien.
Og da ville det vel vært greit, å hatt en ekstra ferie-vikar, (tenkte vel jeg).
Men når det gjaldt medarbeidere.
Så var det forskjell, på om de var over eller under atten år, da.
For de som var over atten år, de måtte også lære å sitte i kassa, da.
Men de som var under atten år, de fikk ikke opplæring, i kassa, da.
Siden at medarbeiderne, måtte være over atten år, for å ha lov til å sitte i kassa, og selge øl, da.
Og at David Hjort sin danske lillebror.
(På 15-16 år).
Jobba noen vakter, med å stable varer, en sommer rundt årtusenskiftet.
Det ble vel bare som noe morsomt, tenkte vel jeg.
Så jeg sa at det var greit, da.
Men da denne ‘drengen’ dukket opp, i Norge.
Så hørte jeg ikke noe mer, om at denne ‘danske dreng’, ønsket å jobbe noe, (på Rimi Nylænde), da.
Så hva som egentlig skjedde, siden broren til David Hjort ikke skulle jobbe, på Rimi Nylænde, likevel.
Det veit jeg ikke.
Men det vet vel antagelig David Hjort.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette med at lillebroren til David Hjort skulle jobbe.
Det ble vel kanskje litt rart.
Siden jeg jo hadde spurt min egen lillebror, (nemlig Axel).
Om han hadde mulighet til å jobbe noe, på Rimi Nylænde, sommeren før, (var det vel).
Men det ville ikke Axel, da.
Siden han ikke hadde lyst til å sitte i kassa, (men bare ønsket å jobbe med å stable varer), da.
(Noe jeg vel muligens har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så jeg turte ikke å ansette Axel, på Rimi Nylænde, da.
Siden han ikke ville sitte i kassa, (enda han var over atten år), da.
(Sommeren 1999, må vel det her ha vært.
Og Axel ble jo født høsten 1978.
Så han var vel 20 år gammel, sommeren 1999, da.
Noe sånt).
Og jeg forestilte meg vel det, (på den her tida), at Axel muligens ville ta det ille opp.
Hvis David Hjort sin lillebror, hadde fått lov til å jobbe, på Rimi Nylænde.
Og sluppet å sitte i kassa, da.
(Siden han var under atten år.
Og ikke hadde lov, til å sitte, i kassa, da.
Men jeg var ikke sikker på, om Axel kom til å skjønne dette.
Eller om han kanskje ikke ønsket å skjønne det.
At folk som er under atten år, ikke har lov, til å sitte, i kassa).
Men jeg syntes ikke at jeg kunne styre Rimi Nylænde, etter hva Axel syntes, liksom.
For Magne Winnem, han sa jo det, (like etter at han ansatte meg, på Rimi Munkelia, i jule-permen min, fra førstegangstjenesten, i 1992).
At i Rimi, så skulle alle liksom kunne jobbe med alt, da.
Så jeg kunne nesten ikke ha en 20-åring, (nemlig Axel), i butikken, som ikke ville sitte i kassa da, (syntes jeg).
Selv om det var snakk om broren min, da.
For da hadde jeg nok muligens fått sparken, (av sjefene oppover i systemet, i Rimi), mistenkte jeg.
Noe sånt).
Så jeg sa at det var greit, at David Hjort sin lillebror, jobba litt, med å stable varer, sommeren år 2000 da, (må det vel ha vært).
Men David Hjort sin lillebror, han dukka altså ikke opp, på Rimi Nylænde, for å jobbe, da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg skrev om ovenfor, så hendte det, noen ganger, at folk som Axel og David Hjort, dro meg med, til puben Belfry, (i Lille Grensen), rundt årtusenskiftet.
Men Belfry, det var egentlig ‘mitt’ utested, da.
(Syntes jeg, ihvertfall).
For jeg holdt jo med Everton.
Og jeg hadde ikke så mye penger, de årene som jeg bodde, i Oslo.
(Før mora mi døde, i 1999, og jeg fikk drøye hundre tusen, etter henne.
Siden hu hadde hatt en slags livsforsikring, da.
Og da kjøpte jeg meg blant annet parabolantenne, husker jeg).
For der jeg bodde, (i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen), så var det et litt gammeldags antenneanlegg.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg fikk vel bare inn cirka 8-10 TV-kanaler der.
(Noe sånt).
Så før jeg fikk meg parabolantenne, så hadde jeg altså ikke mulighet, til å få inn kanaler, som viste engelsk fotball, da.
Så det hendte en gang i blant.
Hvis Everton sine kamper, ble visst, på Sky Channel, (eller Canal+, for eksempel).
(På søndager oftest, vel.
Siden jeg jo hadde fri, fra jobben min, på søndager, da).
At jeg dro til puben Belfry, (og seinere også til Sportsbaren, i Rosenkrantzgata vel, da dette utestedet dukket opp, seinere på 90-tallet), da.
For å se på disse TV-sendte Everton-kampene, da.
Jeg husker for eksempel at jeg så en kamp, mellom Everton og Manchester United, på Belfry.
Og det var etter at Everton hadde kjøpt spillere, som Dacourt og Materazzi, og så videre, da.
(Dette var vel muligens en av Walter Smith sine første kamper, som Everton-manager.
Hvis jeg husker det riktig.
Og han hadde brukt cirka 20 millioner pund, (var det vel), på spillere.
Før denne sesongen, da.
Så det var en litt optimistisk stemning, (vil jeg tippe på i hvertfall), blant de som holdt med Everton, på den her tiden, da.
Siden Walter Smith liksom drev og bygget opp et nytt og spennende lag, (med en del nye profiler da), må man vel si.
Og jeg sjekket på Wikipedia nå.
Og Materazzi, han spilte visst bare i Everton, sesongen 1998/99.
Så denne nevnte Everton-kampen, den var vel antagelig en av de første kampene, i den sesongen, som startet høsten 1998, da.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.
Noe sånt).
Og jeg husker at jeg sa, på #quiz-show, (på irc), etter å ha sett denne nevnte kampen, på Belfry, at jeg trodde det, at dette Everton-llaget, (som var et relativt nytt lag, må man vel si, på den her tiden), kom til å bli bedre, når de ble litt mer samspilte.
Men da lo #quiz-show-op SirSirSir av meg, (husker jeg).
Og syntes at dette, som jeg hadde sagt, var ustyrtelig morsomt, da.
(Noe sånt).
Men jeg hadde kanskje drukket noen halvlitere, mens jeg så på, denne fotballkampen.
Det er mulig.
Og det var kanskje en stund, (før det her), siden jeg hadde sett Everton spille, på TV.
Det var kanskje ikke siden Everton vant FA-cupen, året 1995.
(Mens jeg fortsatt bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.
En tid som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
For da husker jeg at jeg så Everton-spilleren Daniel Amokachi score to mål, mot Tottenham.
Og at Paul Rideout, (var det vel), scorte vinnermålet, mot Manchester United, i finalen.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så jeg var kanskje litt oppglødd, da.
Over å ha endelig få sett Everton spille, i en TV-kamp, igjen.
For da jeg vokste opp, på 70- og 80-tallet.
Så ble jo de TV-sendte Everton-kampene som oftest visst på NRK.
Som jo er en kanal, som omtrent alle, i Norge, har.
Så jeg savnet det litt, på 90-tallet.
(For å være ærlig).
At NRK, slutta å vise tippekamper, fra den øverste divisjonen, i England, da.
Jeg fikk jo Canal+ etterhvert.
(Etter at jeg fikk de pengene, fra livsforsikringen til mora mi).
Men jeg husker det, at jeg syntes, at det ble noe litt sterilt over å se disse fotballkampene, i digitalt format, (hjemme i den ganske lille Rimi-leiligheten min), da.
Og jeg syntes også at fotballkommentatorene, på Canal+, var litt kjedelige, (å høre på), husker jeg.
Hvis ikke det bare var meg, som var mer stressa, rundt årtusenskiftet, enn det jeg hadde vært, på 70- og 80-tallet, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 184: Mer fra den tiden jeg jobbet som butikksjef i Rimi
Fra den tida, som jeg jobba, som butikksjef, i Rimi.
(Og hadde den svarte Sierra-en min).
Så husker jeg det, at butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), en dag, (muligens en søndag vel, hvis ikke dette var en helligdag, i en påskeferie, eller noe sånt), inviterte meg hjem, til rekkehusleiligheten sin, på Kolbotn, for å hjelpe han, med noe data eller internett-greier.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke nøyaktig hva det var, som Arne Risvåg, spurte meg, om å hjelpe han med.
Men det var noe, som jeg uansett ikke kunne gjøre noe med, akkurat der og da, (husker jeg).
(Men jeg ga han vel noe råd, om hva han kunne gjøre, da.
Noe sånt).
Jeg husker også at jeg syntes det, at ungkarsleiligheten, til Arne Risvåg, så litt kjedelig ut, (hvis jeg skal være ærlig).
Jeg selv var jo ganske tech-frik, på den her tida.
Og jeg hadde for eksempel PC-en min kobla, til både TV-en og stereoanlegget, da.
Men Arne Risvåg, han hadde vel ikke PC-en sin kobla, til noe annet, enn til en monitor, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og jeg mener å huske det, at jeg fikk et glass cola, av Arne Risvåg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så det var ikke snakk om noe mat-servering der, liksom.
Og Arne Risvåg, han holdt forresten med Liverpool, (når det gjaldt fotball).
(Og ikke med Everton, som jeg har holdt med, siden jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, på 70-tallet.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Det huska jeg, fra den første gangen, som jeg var på mitt første butikksjef-seminar, på Storefjell.
Arne Risvåg, (som da allerede var en erfaren butikksjef vel), han hadde vært og sett på en fotballkamp, mellom Liverpool og Everton, som Everton vant, etter scoring av Kevin Campbell, (husker jeg, at jeg prata med Risvåg om, ved et bord, som Irene Ottesen, (som vel introduserte meg for Risvåg, som hun kjente, siden hun selv var ambulerende butikksjef vel), også satt ved, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, som jeg var, på et butikksjefmøte, på Sinsen.
(Like før jeg slutta som butikksjef, tror jeg at dette må ha vært.
Og jeg slutta jo, som butikksjef, sommeren 2002.
Så dette kan vel ha vært våren 2002, (eller noe sånt), vel).
Og da, så var bilen min på verksted, (eller noe sånt), husker jeg.
(Jeg hadde ihvertfall tatt taxi dit da, (eller noe sånt)).
Og etter møtet, så ville gjerne Arne Risvåg og Irene Ottesen, kjøre meg, til en T-banestasjon, da.
(Noe sånt).
Og da, så satt jeg vel på med dem, til Ryen T-banestasjon, (mener jeg å huske).
(Siden de skulle den veien, da).
Og på veien til Ryen T-banestasjon.
Så spurte Irene Ottesen og Arne Risvåg meg.
Om David Hjort brukte narkotika.
(Husker jeg).
Jeg sa vel at jeg ikke visste det, (tror jeg).
(Eller, jeg svarte nok ihvertfall unnvikende, da).
For jeg hadde jo røyka hasj, sammen med David Hjort og kameratene hans.
(En eller to ganger, for å sosial, liksom).
Og hva hadde Arne Risvåg og Irene Ottesen, å gjøre, med dette å gjøre, liksom?
Var disse to Rimi-lederne egentlig sivil-politi, (eller noe sånt)?
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall det, at jeg syntes at det ble noe rart, over denne ‘spioneringa’, til Irene Ottesen og Arne Risvåg, da.
Så derfor svarte jeg ikke ærlig, når disse spurte meg, om jeg visste om David Hjort brukte narkotika osv., da.
For jeg skjønte ikke helt, hvorfor Irene Ottesen og Arne Risvåg, spurte meg, om det her.
Jeg festa jo ganske mye, sammen med David Hjort, på fritida.
(Etter at jeg hadde jobba sammen med han, på Rimi Bjørndal, i 1997 og 1998).
Så jeg så vel på det som et slags tillitsbrudd, da.
(Heter det vel).
Hvis jeg hadde sladret, om at David Hjort brukte narkotika, til Irene Ottesen og Arne Risvåg.
(For jeg mistenkte forresten også, at David Hjort brukte amfetamin.
Fra da David Hjort var på fester, hjemme hos meg.
(Fester som han, (mer eller mindre ihvertfall), alltid tok initiativet til selv, må jeg vel si).
Så hadde jeg lagt merke til det.
At David Hjort, på slutten av nachspielene.
Ofte pleide å gå inn på badet, en stund.
(Muligens sammen med Linn Korneliussen, vel).
Og når David Hjort så kom ut igjen, fra badet, så pleide han å spørre meg, om det var noe, som de kunne hjelpe meg med, i leiligheten..
Når det gjaldt å rydde, osv.
Og da trodde jeg det, at David Hjort hadde brukt amfetamin.
For dette var jo midt på natta.
Og jeg pleide ved heller å rydde, dagen etter, at jeg hadde hatt fest.
(Når jeg var edru osv., mener jeg).
Men jeg hadde vel lest det et sted, (mener jeg å huske), at når folk brukte amfetamin, så ble de sånn, at de liksom må gjøre noe, da.
(Hvis det ikke var for eksempel Pia som hadde fortalt meg dette, da).
Og dette fleipa jeg også med David Hjort om, en gang seinere, (husker jeg).
Og da freste bare David Hjort ut noen gloser, (for seg selv liksom), mener jeg å huske.
Så David Hjort ble sur, da jeg fleipa, om det her, da.
Så David Hjort, han kan også være litt aggressiv, (eller ihvertfall hissig og temperamentsfull da), må man vel si.
Så jeg valgte å ikke fortelle noe, til Arne Risvåg og Irene Ottesen, om David Hjort sitt narkotikabruk, da.
Når disse spurte meg om dette.
For disse to, de var jo mine butikksjef-kolleger liksom.
Og ikke min overordnede distriktsjef og regionsjef, liksom.
(For å si det sånn).
Og selv ikke min overordnede, (i Rimi), vel hatt noe med dette å gjøre, vel.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så lenge David Hjort sitt narkotikabruk, ikke gikk ut over jobben hans, i Rimi, (mener jeg).
Og da, så måtte vel isåfall hans overordnede, (i Rimi), ha tatt dette, med David Hjort selv da, (mente nok jeg).
(Noe sånt).
Selv om jeg må innrømme at jeg ikke er noen ekspert, på det her, da.
Eller, dette var ihvertfall et spørsmål, som jeg var helt uforberedt på.
Og jeg syntes at dette virka veldig planlagt, fra disse to butikksjefene, da.
Det var liksom som at disse to butikksjefene lurte meg inn i bilen, til Arne Risvåg, for å spionere, på David Hjort, da.
(Noe sånt).
Og det syntes jeg nesten at ble litt ekkelt da, (for å si det sånn).
(For da prøvde vel disse to å utnyttem, sitt kollegiale forhold, til meg, må man vel si.
Noe sånt).
Og Irene Ottesen, hu hadde jeg jo dratt sammen med, til Rimi sitt assisterende butikksjefmøte, på nettopp Rimi sitt hovedkontor, våren 1997.
Så Irene Ottesen, hu visste jo det, at jeg var kjent, i Sinsen-området.
Siden jeg jo hadde ligget, i cirka en uke, på Aker sykehus, da jeg opererte kneet mitt, i 1996, (altså året før det nevnte assisterende butikksjefmøtet, i 1997, som jeg dro på, sammen med Irene Ottesen).
Så Irene Ottesen, hu visste det, at jeg visste, at det gikk en buss ned til sentrum, som stoppet, like ved Aker sykehus, da.
(Som jo var kun cirka fem minutter å gå, fra Rimi sitt hovedkontor, da).
For Irene Ottesen og jeg, vi tok jo bussen, til nettopp utafor Aker sykehus, da vi skulle på det nevnte assisterende butikksjefmøtet, i 1997.
Så for meg, så ble det hipp som happ, liksom.
Om jeg satt på med dem, til Ryen T-banestasjon.
Eller om jeg gikk i noen få minutter, og tok en buss, ned til sentrum, fra like ved Aker sykehus der, da.
Dette ble liksom hipp som happ, for meg, da.
Men, da disse to butikksjefene spurte meg, om jeg ville sitte på.
Så syntes jeg jo det, at jeg måtte takke ja, til det.
Siden jeg vel syntes det, at jeg måtte prøve å være, litt sosial, da.
(For distriktsjef Anne Neteland, hu klagde jo for eksempel på meg, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, en stund på det her.
Fordi at jeg ikke var interessert i å være sosial, med mine butikksjef-kolleger.
Enda dette jo var, fordi at jeg ikke visste hvor utestedet ‘Dattera til Hagen’, (på Grønland), lå).
Og jeg hadde jo sagt ja, til ‘Audi-Monika’ en gang.
Da hu spurte meg, (høsten 1998, må det vel ha vært), om jeg ville sitte på, til Rimi Nylænde, (må det vel ha vært), etter et butikksjefmøte, på Sinsen.
(Dette møtet må ha vært like før jeg kjøpte meg Sierra-en min, da.
Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Siden hu Audi-Monika jo jobba, som butikksjef, på Rimi Munkelia.
Som var en butikk, som også lå, oppe på Lambertseter, da.
Og Audi-Monika, hu hadde ikke spurt meg noe, om narkotika.
(Mens hu kjørte meg, til jobben, i Audi-en sin).
Så jeg ble litt satt ut, (må jeg innrømme), da Irene Ottesen, plutselig begynte å spørre meg, om det her, da.
(Altså om David Hjort brukte narkotika).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Men det var forresten heller ikke sånn, at jeg kjente David Hjort, så utrolig bra.
Jeg hadde vel ikke så mye med han å gjøre, på den her tida, (hvis jeg husker det riktig).
Så det var ikke sånn, at jeg sladra, til David Hjort, om at Irene Ottesen, (og Arne Risvåg), hadde spurt meg, om han brukte narkotika.
(Ikke sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For det hadde vel også blitt et tillitsbrudd, (denne gang ovenfor min butikksjef-kolleger Irene Ottesen og Arne Risvåg), tenkte nok jeg.
Så jeg sladra hverken på David Hjort.
Eller på Irene Ottesen og Arne Risvåg, da.
Men jeg holdt vel denne episoden, (om den spioneringa, til Irene Ottesen og Arne Risvåg), for meg selv, vel.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Hvis jeg ikke fortalte om dette, til noen, på #blalblabla, da.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, (hvis jeg skal være ærlig).
Men jeg skriver ihvertfall om dette nå, i denne boken, da.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Den her episoden.
(Da jeg satt på, med Arne Risvåg, til Ryen T-banestasjon, etter et butikksjef-møte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen).
Det er jo mer enn ti år siden nå.
Så jeg husker ikke helt nøyaktig, hva som ble sagt, under den her kjøreturen, da.
Men da jeg våknet, i dag morges.
(Mandag 25. mars 2013).
Så tenkte jeg det, at sa Irene Ottesen det, at Toro hadde sagt til henne det, at David Hjort brukte narkotika?
Hm.
Det er mulig, at dette var noe, som Irene Ottesen hadde hørt, av Toro aka. Thor-Arild Ødegaard, (fra Rimi Bjørndal), da.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Men ingen av oss fire, (Irene Ottesen, Arne Risvåg, Thor-Arild Ødegaard og meg), var jo David Hjort, sin direkte overordnede.
Så jeg syntes at dette ble litt ‘feil’ da, (for å bruke et uttrykk, som Irene Ottesen, ofte pleide å bruke).
Det å prate om David Hjort sitt narkotika-bruk, under en uformell biltur, (eller hva man skal kalle det), da.
Spesielt siden ingen av oss tre, som satt i denne bilen, (under den her kjøreturen), fra Rimi sitt hovedkontor, (på Sinsen), til Ryen T-banestasjon.
(Nemlig Irene Ottesen, Arne Risvåg og meg).
Jobbet som David Hjort sin direkte overordnede, da.
(Ihvertfall ikke på den her tiden.
Som vel må ha vært rundt våren 2002, (hvis jeg skulle tippe).
For David Hjort, han hadde vel en svensk butikksjef, (som sin direkte overordnede), på Rimi Karlsrud, på den her tiden.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
For David Hjort, han jobbet jo som assisterende butikksjef, (på Rimi Karlsrud), da.
Og jeg hadde vel ikke så mye, med David Hjort, å gjøre, på den her tida.
Før jeg begynte som låseansvarlig, (ved siden av studiene mine, ved ingeniørhøyskolen), på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Da dukka plutselig David Hjort opp på lageret der, (mens butikksjef Irene Ottesen var på ferie), sammen med sin nye samboer-dame, (som jeg da ikke hadde sett før), Melina Jørgensen.
Og da, så hadde David Hjort både slutta i Rimi, (for å begynne som hjelpepleier, i Groruddalen, der hvor Melina Jørgensen jobba), og han hadde også flytta inn, hos hu Melina da, på Ammerud.
Men hva som hadde skjedd, med David Hjort sin karriere, i Rimi.
Det veit jeg ikke.
For jeg prata ikke så mye, med David Hjort, våren 2002, da.
(Sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).
Og David Hjort, han har ofte masse fest-planer, (og sånn), i hue.
Så det ble ikke sånn, at David Hjort forklarte, om hvorfor han slutta i Rimi, (i ettertid), da.
Men han begynte vel heller bare å fleipe, og sa noe sånt, som at han, (eller ihvertfall hans kollega Melina Jørgensen), nå jobba med: ‘Å tørke gamlinger i ræva’.
(Noe sånt)).
Så dette var ikke som noe uformell chatting, (for meg da), må jeg vel si.
Dette ble mer som at Irene Ottesen, (og muligens også Arne Risvåg), liksom prøvde å overvåke David Hjort da, (syntes jeg).
(Noe sånt).
Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
