Stikkord: Rimi

Min Bok 5 – Kapittel 11: Mer fra St. Hanshaugen

Jeg kom på noen ting, som jeg tror at jeg har glemt å ta med, i de tidligere bøkene.

Og det var, fra en gang, som jeg dro, for å besøke Frode Kølner og dem, i Larvik.

(Antagelig den gangen, som jeg feira 17. mai, i Larvik, mens jeg gikk i fjerde klasse, nemlig våren 1981, vel).

Og når jeg dro for å besøke enten mora mi eller Frode Kølner og dem, i Larvik.

Så pleide jeg å ta toget fra Drammen, (fordi Sande stasjon var stengt på 80-tallet, mens den var åpen på 70- og 90-tallet).

(Fordi faren min ville det, av en eller annen grunn.

Selv om det ville vært billigere å tatt buss til Holmestrand, (som på den tiden var stasjonen etter Drammen, når man kjørte sørover, på Vestfoldbanen), og så tatt det samme toget derfra.

For Holmestrand lå i samme retning som Larvik, (nemlig sørover).

Mens Drammen lå motsatt vei, (nemlig nordover), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i Drammen, så hang det plakater, rundt om i hele byen.

Om at på puben Dickens, (var det vel), så kunne man få gratisbilletter, til privatkampen Strømsgodset – Bayer Leverkusen.

(Noe sånt).

Så jeg fant den puben da, og gikk inn der.

Og spurte om jeg kunne få en sånn gratisbillett, da.

Og det fikk jeg og.

Men han som ga meg den billetten, han sa noe sånt som at ‘kom tilbake når du blir atten, da’.

(Med en litt tøff tone, vel).

Og det likte ikke jeg, da.

For jeg syntes at det var som at han kjefta, da.

Så det her klagde jeg på til faren til Frode Kølner da, (mener jeg å huske).

Eller, jeg viste dem ihvertfall den billetten da, (husker jeg).

Men det var ikke sånn, at jeg dro på den kampen.

For jeg syntes vel at det var som at jeg hadde gjort noe galt, da.

Og fått kjeft, siden jeg spurte om den billetten, da.

(Og det passet vel kanskje ikke inn i reiseplanene mine heller, å gå på den kampen, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg så, i nettavisene nå, at Vidar Theisen, var død.

Så kom jeg på det, at på en fest, (som Magne Winnem hadde dratt meg med på), i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, på begynnelsen av 90-tallet.

(På den tida, som Magne Winnem bodde der, da).

Så tulleringte jeg, til familien, til Vidar Theisen, (husker jeg).

Og jeg fikk prate med datteren hans, (eller noe), som satt hjemme på lørdagskvelden da, husker jeg.

Og grunnen til at jeg tulleringte, fra den festen.

(Som var hos en av naboene til Magne Winnem, (i Rimi-leilighetene der), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det var det, at Magne Winnem først tulleringte selv, vel.

Han ringte nemlig til sin butikksjef, (Magne Winnem jobba på den her tida, som assisterende butikksjef, i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som han bodde i, (og som denne festen var i), nemlig den i Waldemar Thranes gate 5, da), Steinar Ohr, vel.

Magne Winnem lot som om han var en dame, og snakket med damestemme da, til butikksjefen sin.

(Sånn mener jeg at det var, ihvertfall.

For jeg jobba jo ikke i Rimi selv, på den her tida, så det er mulig at jeg har bomma litt, på hvordan det her egentlig var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg fikk meg lappen og bil.

Så hendte det, en eller to ganger, at Wenche Berntsen og Marianne Hansen, ville sitte på med meg hjem, etter jobben.

(For det var plass til tre foran, i HiAce-en min, da).

Og da kjørte jeg ned Lambertseterveien, og forbi Statoil-stasjonen nederst i bakken der da, (hvor jeg pleide å handle, på søndagene, da jeg bodde, på Abildsø), husker jeg.

Og da jeg kom til krysset Lambertseterveien/Enebakkveien, (for Wenche Berntsen bodde på Manglerud da, og ville vel at jeg skulle kjøre den veien).

Så klagde både Wenche Berntsen og Marianne Hansen på at jeg ikke kjørte, til venstre gjennom krysset, raskt nok, da.

Men jeg huska kanskje det, at jeg nesten hadde kræsja der, den gangen, som jeg bodde på Abildsø, og kjørte Magne Winnem sin Volvo ‘bybil’, i fylla, fra Dumpa og til Statoil-stasjonen, og tilbake, da.

(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Så det var kanskje derfor, at jeg tok det litt rolig, i det krysset, da.

For noen ganger, så kunne det komme biler, ganske raskt, fra i retning av Bogerud der, da.

Så jeg ville vel gjerne ha oversikten da, før jeg kjørte gjennom det krysset.

For den HiAcen min var litt daff, (eller daukjørt), også da, (må man vel si).

Og det krysset er liksom i en bakke, da.

Så jeg stod liksom i en oppoverbakke, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Line, (hu høye og pene blondinna, som var ekstrahjelp i kassa, og som studerte ved UIO, vel), hu sa til meg det, (på jobben), like etter at jeg hadde kjøpt den HiAce-en.

At, ‘hvorfor kjøpte du ikke bilen til Pål, da?’.

(Pål, som også jobbet på Rimi Nylænde, var jo Lines kjæreste, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Men jeg visste jo ikke engang at Pål skulle selge bilen sin.

Og den HiAce-en, den hadde jo bare kostet fire tusen.

Så jeg svarte ikke noe, da.

(For jeg syntes vel ikke akkurat at det her hadde noe særlig med jobben å gjøre, da).

Og jeg syntes vel også at det var rart, at Pål, skulle selge bilen sin.

For jeg huska jo det, at han ikke så lenge før det her.

Hadde spurt meg, om jeg ikke syntes at det var dyrt, å betale to-tre tusen, for å få installert stereoanlegg, i bilen sin.

(Som en bekjent av han, hadde forlangt, da).

Men da svarte jeg ikke noe, for jeg hadde jo ikke bil selv, på den tida.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den Danmarksturen, som Rimi Nylænde dro på forresten, (med Stena Saga).

Den må ha vært etter at jeg kjøpte meg bil, (mener jeg).

For jeg husker det, at clutch-wire-en røyk, (var det vel), på den HiAce-en, i Ryen-krysset, (eller noe), en gang, som jeg kjørte hjem fra jobb.

Og jeg klarte akkurat å få kjørt bilen inn på den bensinstasjonen, som er i den samme bygningen, som Rimi Manglerud der, da.

Og der var det også et bilverksted, og der skifta de clutch-wire-en, dagen før vi skulle til Danmark, (eller noe), mener jeg å huske.

Og da skulle de ha så mye penger, (for de tok også service på bilen, i samme slengen).

Så jeg måtte kjøre ut til Kredittkassen sin filial, på Fornebu, for å ta ut penger til Danmarksturen, (mener jeg å huske), siden jeg vel ikke hadde minibankkort, på den her tiden, (må det vel ha vært).

(Noe sånt).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg gikk ut fra Fornebu der, (etter å ha tatt ut penger).

Så måtte jeg gå forbi en sjåfør, som stod ved siden av en svær, svart limousin, (på veien tilbake til der jeg hadde parkert bilen, da).

Og da måtte jeg si noe, syntes jeg.

Så da spurte jeg: ‘Venter du på kongen, eller?’, (husker jeg).

Men det gjorde han ikke da, svarte han.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 10: Og enda mer fra Chinatown Expressen

En gang som jeg dreiv og kjørte kinamat, for Chinatown Expressen.

Så klarte jeg forresten å glemme igjen en sånn thermo-dunk, (som maten ble oppbevart i), hjemme hos en kunde-familie.

Også husket jeg det, på veien tilbake til Chinatown Expressen, (var det vel).

Også kjørte jeg tilbake til kunden, og så fikk jeg den dunken tilbake, da.

(Selv om kunden virka litt sur, må jeg vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kunde, som bodde ut mot Snarøya, (var det vel).

Hu ville bare at vi skulle legge maten, ved postkassa, (som lå nederst i en slags sti, som ledet opp til huset, da).

(Noe jeg syntes at var litt rart, husker jeg).

Og så lå det penger, (inkludert litt driks), i postkassa, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hendte at jeg fikk litt driks.

Gjerne en femmer eller en tier, vel.

Og noen ganger litt mer, kanskje.

Så selv om lønnen var ganske lav.

Så ble budsjettet mitt mye bedre, av å ha denne jobben, (husker jeg).

For jeg fikk jo ofte billig eller gratis mat, på søndager.

Og jeg jobba jo, så jeg rakk jo ikke å bruke så mye penger, liksom.

Og jeg fikk jo litt lønn og litt driks også, da.

Så jeg trivdes egentlig ganske greit, med den her ekstrajobben.

Men jeg vet ikke om det hadde vært noe særlig, å hatt denne jobben, som en heltidsjobb.

For det var dårligere betalt enn å være assisterende butikksjef, i Rimi, da.

(Ihvertfall for meg som nettopp hadde fått lappen).

Men som ekstrajobb, så var det greit da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også noen bedriftskunder, (husker jeg), nede ved Lysaker, (var det vel).

Og der var det litt kjedelig, å levere mat, (husker jeg).

Det jeg spesielt husker derfra, det var en forretningskvinne, som var litt sånn kald da nesten, (eller hva man skal si).

Og det som var, det var at de bedriftskundene, de fikk man aldri driks av, da.

Så det var ikke så utrolig artig, å levere til de, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leverte også kinamat noen ganger, til taxi-sentralen, i Bærum, husker jeg.

(Langs E18, eller noe, vel).

Og en gang, så spurte hu kinesiske sjef-dama meg, om majones var cirka det samme, som remulade.

(For de hadde ikke remulade, da).

Og så sa jeg at det var cirka det samme, da.

(Siden de ble solgt i de samme pakningene, og var fra samme produsent gjerne, nemlig Mills.

Huska jeg fra Rimi, da).

Men hu dama, (fra taxi-sentralen i Bærum), som bestilte den retten, med remulade.

(Og som fikk majones).

Hu bestilte ikke neste gang da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så da fikk jeg litt dårlig samvittighet, (husker jeg), siden jeg hadde sagt feil, til hu kinesiske dama, om det med majones og remulade, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et sted, som jeg leverte kinamat, så hadde de en hest, husker jeg.

Så jeg måtte huske å lukke igjen porten da, (sa han faren i huset), for de hadde en hest der osv., da.

Så svarte jeg bare at jeg skulle gjøre det, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det var mange ganske rike folk, som bestilte kinamat, da.

Og et sted, så hadde de vel en sønn, som satt og spilte på piano eller klaver, (mener jeg å huske).

Og et annet sted, så var trappetrinnene så lange, (eller hva det var igjen, det var kanskje mørkt der), at jeg snubla i trappa, da.

Sånn at noe av sausen, på kinarettene, rant ut i trappa, da.

Men de som bodde der, de var hyggelige da.

For jeg begynte jo å prøve å tørke av trappa, med noe tørkepapir, eller noe sånt, da.

For å få bort sausen, da.

Og da gliste han som hadde bestilt kinamat skikkelig, husker jeg.

Så da var jeg ikke sikker på, om jeg dreit meg ut, eller ikke, (husker jeg).

Så da bare slutta jeg å tørke opp sausen, da.

Og de sa vel at det gikk greit.

Og at de skulle plassere om maten på noen tallerkener, (eller noe sånt).

Og jeg har lurt litt på om det her kan ha vært Rimi-Hagen, (eller noe), i ettertid.

For han var vel ikke like kjent, på den her tida, vel.

(Men dette er nok er bare noe jeg innbiller meg).

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg følte meg ikke helt hjemme, når jeg kjørte rundt i Oslo Vest og Bærum der.

Men når jeg skulle kjøre bort til Holmenkollveien, (var det vel).

Så pleide jeg ofte å kjøre Stasjonsveien, da.

Selv om den veien egentlig ikke var ment å være gjennomfartsvei, vel.

Men den veien, den gikk like forbi der Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), på Holmen, bodde, (tror jeg).

Så derfor, så følte jeg meg kanskje litt hjemme da, når jeg kjørte den veien.

For den her jobben, den var ganske stressete, i begynnelsen da, husker jeg.

Men stedsnavn som Blommenholm og Stasjonsveien, de kjente jeg kanskje litt igjen, da.

Siden jeg hadde vært der noen ganger, på 80 og 90-tallet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noen ganger, så fikk jeg leveringer, langt oppi Holmenkollveien der.

Og en gang, så fikk jeg en levering, som var liksom lenger enn langt, oppi ‘Hutta-Heita’, bak Holmenkollveien der, da.

Og der, så var det bygget en boligblokk, som så ut, som om den var fra en science fiction-film nesten, (husker jeg).

Langt oppi Hutta-Heita der liksom, da.

Og ei dame kom ned en rulletrapp, (eller hva det var igjen), i den kjempe-science-fiction-aktige bygningen, og henta maten sin, da.

Så da lurte jeg fælt, (husker jeg), på hva slags fancy bygning det her var, da.

Og på hva slags mennesker som bodde der liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg leverte jo bare kinamat, i Oslo Vest og Bærum.

Med andre ord, der de rikeste folka, i Norge, bor, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Men det var ikke sånn, at alle bodde i fine villaer og sånn, heller.

Et sted, i Oslo Vest, så så det nesten ut som i Sovjet, (husker jeg).

Med sånne 70-talls betongblokker, og sånn da, (som muligens kan ha vært grå vel).

Og da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

Siden jeg vel ikke hadde forventet meg det, å se sånne her blokker, på Vestkanten akkurat da, (hvis dette ikke var i Bærum, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, (ganske tidlig, på en søndag ettermiddag), så satt jeg i HiAce-en min, utafor Chinatown Expressen Eiksmarka der, da.

Mens jeg så på kartet, (eller noe), for å planlegge hvilken rute jeg skulle kjøre, med den neste leveringen, (eller noe sånt da).

Og da, så kom hu unge kinesiske sjefdama gående, fra Eiksmarka T-banestasjon der da, (husker jeg).

Og så nikket jeg vel til henne, og sa kanskje ‘hei’ da, på en hyggelig måte.

Også var hu så sinna, og sa til meg det, at jeg måtte kjøre fort og sånn da, (husker jeg).

Så det var ikke noe hyggelig møte, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en annen episode, som jeg kom på nå, fra Chinatown Expressen Eiksmarka, der.

Og det var angående det, at han tenåringsgutten, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), som kjørte en bil, som Chinatown Expressen eide, vel.

Han hadde med seg ei dame, (mener jeg å huske), i bilen sin, da.

Og på den vakta, så husker jeg det, at hu unge kinesiske dama, klagde til han distriktsjefen, på at han tenåringsgutten, hadde brukt lang tid da, på å levere bestillingene.

Og så spurte han distriktsjefen, hu kinesiske sjefs-dama, om hvor lang tid, som han tenåringsgutten brukte, på å levere ordrene, da.

Og da husker jeg at hu kinesiske sjefsdama, svarte ‘som Erik’, til han distriktssjefen, da.

Så det var rimelig flaut da, husker jeg.

Så det var vel antagelig på grunn av de her to siste episodene, at jeg bare slutta der, når jeg skulle operere kneet mitt, på Aker Sykehus, i april/mai, i 1996, vel.

For det var ikke så arbeidsmiljø der da, (for å si det sånn).

Så jeg bare sa fra til hu unge kinesiske dama, som var sjef der da.

Om at jeg skulle slutte siden jeg måtte operere kneet, da.

For jeg gadd ikke det, å sykmelde meg der.

For jeg var redd for at de kineserne, (og de andre), som jobba der, kanskje ikke ville like det, da.

Siden de kanskje ikke var vant med norsk kultur, da.

Og kanskje ville ha blitt sinna på meg, hvis de måtte ha betalt sykepenger, for eksempel.

Og det var forresten ikke fast lønn der, (men provisjon), da.

Og jeg hadde bare jobbet der, i 3-4 måneder.

Så jeg bare valgte å slutte da, da jeg skulle operere kneet mitt.

Istedet for å sykmelde meg der.

Siden det kanskje hadde blitt komplisert, (forestilte jeg meg, ihvertfall), hvis jeg skulle sykmelde meg derfra, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

31. august 2012
Min Bok 5 – Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen

På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.

En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.

For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at ‘nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum’.

(Noe sånt).

Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.

For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?

Fritiden min var min, mente jeg.

Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.

Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).

Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.

Så jeg svarte ikke noe, da.

For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.

Så jeg ble rimelig satt ut, da.

Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?

Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.

Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.

Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.

Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.

(Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).

Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).

For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).

Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.

Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.

Og de ville liksom på besøk til meg, da.

Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.

Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.

Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.

Så jeg lot dem ikke komme inn, da.

For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.

Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.

(Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.

Ihvertfall på fester.

Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).

Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.

Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.

Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.

(For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).

En av de første dagene, som jeg bodde der.

Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.

Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.

Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.

(For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.

Da ringte vel alltid folk først).

Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.

Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.

For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.

Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.

Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.

Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.

Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.

(Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).

Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.

Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.

Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.

Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.

(Som leder, i Rimi, da).

Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.

Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.

Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.

Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.

(Mens han nesten gliste litt, vel).

Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.

Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. august 2012
Rimi Nylænde, (som jeg skriver om, i Min Bok 4), ble gjort om til ICA Nær, like etter at jeg sluttet der, i 2000. Og nå blir ICA Nær gjort om til Rimi

http://www.aftenposten.no/okonomi/Norsk-fiasko-svir-for-svenskene–6971105.html

22. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 83: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXII

En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.

Så ringte det først en ny leder, fra Rimi Karlsrud, (hvor Magne Winnem jobbet som butikksjef).

Og Magne Winnem fortalte meg, (etter telefonsamtalen), at han var ‘kylling’, (eller noe), siden han ikke klarte å ta Hakon-bestillinga da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, (denne gangen, eller en annen gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, på Bergkrystallen).

At alarmen til Rimi Karlsrud gikk, sånn at Magne Winnem måtte kjøre, de par kilometerne, (eller noe), bort til Rimi Karlsrud, da.

Og jeg ble med da, siden jeg var på kamerat-besøk, hos Magne Winnem, da.

Så dro han meg med, til butikken, da.

På veien dit, så sa Magne Winnem noe sånt, som at ‘søren jeg har jo drukket en øl’, (eller noe).

Han mente at han ikke kunne kjøre da, siden han hadde drukket en øl.

(Noe sånt).

Jeg selv hadde vel ikke lappen ennå, (på den her tida), så jeg kunne vel ikke promillereglene utenat, i hue, (tror jeg).

Da vi kom fram til Rimi Karlsrud, så var det en suppepose, (eller noe), som hadde falt ned på gulvet, og startet en bevegelsesalarm da, fortalte Magne Winnem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som jeg la opp kjølevarer, (som var min faste jobb, i to-tre år, på Rimi Nylænde), så kom Thomas Sanne gående forbi meg, bakfra, som kunde der, (må det vel ha vært).

Og så sa han til meg, ‘har du skjorta inni undisen, Erik?’, (eller noe sånt).

For jeg hadde den vanen fra militæret, (eller noe), at jeg tok skjorta inni underbuksa, da.

(Eller om det var sånn, at skjorta så strammere ut, hvis jeg putta den nedi underbuksa.

Noe sånt, kanskje).

Men jeg vaska alt tøyet mitt ofte, så jeg hadde reint tøy, hver dag.

Og jeg dusja alltid før jeg gikk på jobben, da.

Så dette var ikke noe uhygienisk, eller noe, vil jeg si.

Men det var visst mulig å se underbuksa mi da, mens jeg la opp kjølevarene.

(Ifølge Thomas Sanne, da).

Så etter det her, så slutta jeg med det, å ha skjorta inni underbuksa da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, (året før jeg var i militæret, må det vel ha vært).

Så var jeg på utestedet Headache, i Akersgata, (hvor de spilte ganske hard musikk da, må man vel si).

Og der, så kjeda jeg meg litt.

Så jeg sto ved flipperspillet der, aleine, og drakk halvlitere, (husker jeg).

(I the Cure ‘Mixed Up’ t-skjorta mi, som jeg hadde kjøpt, på Arkaden, eller noe, vel).

Og jeg var ganske god på flipperspill da, etter å ha hengt en del på Biljardhallen, på Skårer, sammen med Øystein Andersen og Glenn Hesler, osv.

Så jeg fikk vel en del ekstra-spill, tror jeg, på Headache der, da.

Og jeg ble kjent med to unge damer der, husker jeg, (som jeg lot spille litt flipperspill, og sånn, vel).

(Som jeg lurer på om muligens var lesber, eller bifile.

Men hu ene sa til meg at hu hadde blitt kvitt en del fordommer den kvelden, etter å ha spilt flipper og preika med meg, osv.

Og det var kanskje snakk om fordommer mot gutter/menn, da.

Hva vet jeg).

Jeg fikk ihvertfall telefonnummeret, til hu ene, unge dama.

Og ringte henne fra telefonkiosken, i Skansen Terrasse der, uka etter, (eller noe).

Men da var ikke hu hjemme, så jeg måtte prate med faren hennes, da.

Og det syntes jeg at var litt flaut, da.

Så det var ikke sånn at jeg ringte henne igjen noen gang.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, på et julebord, med Rimi, i Bekkelagshuset, i enten 1994 eller 1995, (må det vel ha vært).

(Da jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).

Så pekte butikksjef Elisabeth Falkenberg, på ei dame, i 40-50 åra vel, (som satt ved et annet bord der, og som jobba på Rimi Manglerud, var det vel), og sa til meg det, at ‘hu har bare Rimi’.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg bodde i Norge, så var jeg litt fan av noen drops, som het Søppeldynga.

(Som jeg hadde spist hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes, blant annet, da de bodde på Nordstrand, (mens jeg var i militæret)).

Og da jeg spiste sånne drops, så pleide jeg ofte å tygge dem, da.

Og en gang, mens jeg spiste sånne drops, i stua, på Ungbo.

(I 1994 en gang, må vel det her ha vært).

Så husker jeg, at jeg overhørte det, at Hildegunn, sa, (om meg), til kjæresten sin Rune, (han som ble sagt å være homo, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken), at folk som tygde drops, de var sånn og sånn, i senga da, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del fler ting, som hendte, den tida, som jeg bodde som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

19. august 2012
Det her er en tidligere kollega av meg, i Rimi, nemlig DJ Toro

17. august 2012
Min Bok 4 – Kapittel 69: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VIII

En annen ting, som jeg kom på, fra den dagen, som jeg jobbet som leder, på Rimi Nordstrand, forresten.

(Da han butikksjefen der, Geir(?), var på VM i friidrett, i Gøteborg).

Det var det, at de ikke hadde fryselager på Rimi Nordstrand, faktisk.

(Noe Thomas Sanne, som jobba noen måneder der, som assistent, før han begynte å jobbe i Stabburet/Spis, også prata om en gang, husker jeg).

Så når frysevarene kom fra Hakon sitt grossistlager, så måtte man legge de opp, med en gang.

Så jeg mener at jeg også må ha lagt opp frysevarer der, i tillegg til at jeg tok frukta og flaskebordet, da.

(Grunnen til at jeg husker den tidligvakta, på Rimi Nordstrand, så bra, det var fordi at det var den første vakta, som jeg jobba, som leder, i en annen butikk, enn Rimi Nylænde, (hvor jeg fikk opplæring, i å jobbe som leder, i Rimi), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

Så måtte man legge de opp, på en spesiell måte, husker jeg.

(Noe vel Thomas Sanne også prata om en gang, mener jeg å huske).

Fordi at siden det ikke var fryselager der, (fordi butikken var egentlig for liten, til å ha plass til hele Rimi sitt sortiment, vel).

Så kunne man jo ikke på Rimi Nordstrand, (som i de fleste andre matforretninger), legge de frysevarene som man bestilte for mye, inn på fryselageret.

Alt man bestilte, av frysevarer, til Rimi Nordstrand, måtte få plass, i frysedisken.

Noe som må ha vært vanskelig, (og som jeg vel også mener å huske, at Thomas Sanne klagde over en gang.

At hvis de bestilte for mye frysevarer, så måtte det komme en bil fra Hakon, for å hente varene igjen, og kjøre de tilbake til grossistlageret, da.

(Noe sånt).

Noe som vel ikke var så populært, antagelig).

Og man måtte jo også prøve å ikke bestille for lite varer.

For da klager jo kundene.

Så det å jobbe med å ta bestillinger, på Rimi Nordstrand, det må ha vært ganske vanskelig da, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

(Som jeg vel mener å huske at Thomas Sanne klagde på en gang, som han var innom på Rimi Nylænde, var det vel.

For Thomas og Henning Sanne, de bodde like i nærheten, av Rimi Nylænde da, fikk jeg inntrykk av ihvertfall.

Det hendte ihvertfall at de var innom på Rimi Nylænde, selv om de ikke skulle jobbe da, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

Så måtte man liksom tenke litt utradisjonelt da.

For noen esker, som kom med Hakon-bilen, de var det jo ikke plass til alle pakkene fra, oppi frysedisken.

Så man måtte liksom legge opp frysevarene nesten litt som om det var frukt, (eller hvordan man skal forklare det).

Nemlig ved at man stokket litt om på plassen, som hver enkelt vare hadde, i frysedisken, da.

Sånn at man kunne få lagt absolutt alle frysevarene, som kom med Hakon-bilen, oppi den frysedisken, inne i butikken, da.

For hvor skulle man ellers ha gjort av disse frysevarene, liksom?

I en butikk uten frysedisk, (mener jeg).

Nei, man kunne jo ikke akkurat løpe over til naboene, (som bodde i nærheten av butikken), og spurt de, om man kunne få lånt litt plass, i fryseboksene deres.

Nei, det gikk jo selvfølgelig ikke an.

Så da måtte man liksom prøve å ‘jukse litt’ da, (eller hva man skal kalle det), når man la opp frysevarene, på Rimi Nordstrand, der.

For å få plass til alle frysevarene som ble levert, da.

(Regna jeg med at det var meninga, at jeg skulle gjøre der, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg jobba også en ledervakt, (en seinvakt), ganske tidlig, i min tid som leder, i Rimi, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

Det var mens hu Cille, var butikksjef der.

(Etter at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin antagelig hadde spurt meg, om jeg kunne jobbe, den vakta).

Cille, det var forresten hu som var butikksjef, på Rimi Skullerud, den uka jeg jobba der, høsten 1993.

Og hu tok over etter Magne Winnem, (fra russeklassen i Drammen, og som er med i alle Min Bok-bøkene vel), da han begynte å studere heltid, på BI, (eller om det var da han begynte å jobbe, som foreleser, på IT Akademiet).

(Noe kona hans, Elin Winnem, sa var greit, mener jeg å huske.

Hu sa vel det at det, at Magne Winnem ikke behøvde å jobbe i Rimi, for hennes del.

Mener jeg å huske).

Magne Winnem jobba også deltid som postmann, på Bergkrystallen, en periode.

Og da hadde han brukt så lang tid, en lørdag, husker jeg at han klagde på.

Og jeg mener også at jeg så Magne Winnem, på en Høyre-stand, ved Lambertseter senter, høsten 1995, (må det vel ha vært).

For Magne Winnem stod på en liste, for Lambertseter Høyre, (må det vel ha vært), ved det valget da.

Mens kona hans Elin, stod på en liste, for KRF, i Oslo, da.

Og Elin Winnem, hu kom høyere på lista, enn Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa, en gang.

Enda hu ikke hadde vært aktiv i politikk, så lenge som Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa.

Så det var visst enklere, å komme høyt opp på listene, i KRF, enn i Høyre da, hvis jeg skjønte Magne Winnem riktig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Cille husker jeg som en veldig strukturert butikksjef.

(Selv om jeg bare jobba i samme butikk som henne, denne ene gangen, som leder, i Rimi).

Jeg var jo vant med å rydde alle hyllene, hver kveld, på Rimi Nylænde.

Så jeg hadde jo tenkt til å begynne å rydde hyller, den vakta, som jeg skulle jobbe, på Rimi Karlsrud og.

Men da forklarte hu Cille meg det.

At hu ville at jeg først skulle henge opp noen nye plakter, (som Rimi sendte ut til butikkene, hver måned vel), i taket, på Rimi Karlsrud der.

Og etter det, så ville hu, at jeg skulle rydde hyller, (var det vel).

Og da ville hu at jeg skulle rydde hyller sånn, at jeg først rydda de hyllene, som var viktigst, for kundenes inntrykk av butikken, (var det vel).

(Mener jeg å huske, at hu sa, ihvertfall).

Og hvilke hyller som hu Cille sa at det var viktigst å rydde.

Det husker jeg ikke nå.

Men det var vel muligens de tørrvarehyllene med middagsmat i, (tror jeg).

Og vel også de hyllene som kundene så, med en gang som de kom inn, i butikken.

(For de hyllene, som var, rett etter inngangen.

At de hyllene så ryddige ut.

Det var visst viktig, for kundenes inntrykk av butikken, da.

Mener jeg å huske, at ble sagt, i Rimi, ihvertfall).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den ledervakta, som jeg jobba, under hu Cille, på Rimi Karlsrud.

Det tror jeg må ha vært en dag, vinteren 1995/1996.

For jeg mener å huske det, at jeg ble nødt til å kjøre inn på Rema Karlsrud sin parkeringsplass der, (etter å ha stengt Rimi Karlsrud, og sluppet ut tre-fire unge damer, som jeg liksom sjefa over der da, den seinvakta).

Og stå der litt.

For det var så kaldt, at jeg nesten ikke så noe, gjennom vinduene, på HiAce-en min, da.

Så dette må nok ha vært i januar eller februar, i 1996, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Så på den tida her, så hadde Magne Winnem slutta i Rimi da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, det hu Cilla sa til meg, når vi snakka om hva jeg skulle gjøre på den vakta, det var vel det, at det var det samme for henne, om jeg begynte med å rydde hyller.

(For å bli litt varm i trøya der, liksom).

Men det hu syntes var viktigst,(sa hu), det var at jeg ble ferdig, med å henge opp de de plakatene, iløpet av den ledervakta, som jeg jobba der, da.

Så hu Cille var veldig klar da, (vil jeg si), på hvordan hu prioriterte.

Så da hang jeg jo selvfølgelig opp de plakatene.

(Etter at jeg først fikk summa meg litt der, da).

Og så var det bare å rydde hyller, (og vel muligens også melkekjøla), da.

Men på Rimi Karlsrud, (under hu Cille), så var det ikke sånn, som det var på Rimi Nylænde, på den her tida.

At absolutt alle hyllene skulle ryddes, (altså at alle varene skulle trekkes fram, sånn at hyllene så fullere ut), hver kveld.

Men hvis man kikker i Rimi sin profilhåndbok.

Som er en bok, som skal finnes i hver Rimi-butikk, vel.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Så står det vel ikke noe der, om at alle hyllene i butikken, skal ryddes, hver dag.

Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, (og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), på Rimi Nylænde, de la vel lista litt høyere, (tror jeg), enn det Rimi sin profilhåndbok gjorde, da.

Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når jeg rydda hyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

Så skar jeg samtidig firkanter, (som noen vel pleide å si, i Rimi, muligens Irene Ottesen, fra Rimi Bjøndal).

(Det vil si å skjære bort den delen av eskene, som stod nærmest kundene.

Sånn at kundene kun så varene og ikke noe av eskene da, i hylla).

Hvis det var noen esker, som begynte å bli tomme.

Så tok jeg ut varene, av de eskene, og la de varene løst, fremst i hylla, da.

Og hvis det lå tom papp, i hyllene, så tok jeg selvfølgelig og la det, i en handlekurv, som jeg gikk rundt med, da.

Og hvis jeg fant noen varer med ødelagt emballasje, etc., så tok jeg også med de varene, i den handlevogna, og tok de varene inn på lageret, når jeg tømte pappen, i papp-pressa.

Og jeg pleide også å rydde topphyllene, i samme slengen.

Ved at jeg også trakk fram de kartongene som stod på topphyllene.

Og rydda topphyllene, ved at jeg satt eskene enten til høyre eller venstre, oppå topphylla, (sånn at det for det meste ikke stod noe, på midten av topphylla).

Og jeg pleide også å ta ned fra topphylla, i samme slengen.

Sånn at det var minst mulig varer på topphylla, og mest mulig i hyllene.

Selv om jeg vel hadde noen små variasjoner i hvordan jeg rydda topphyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

Men i hovedtrekk, så gjorde jeg det sånn, hele den tida, som jeg jobba, i Rimi.

Sånn at jeg prøvde å få hyllene til å se strøkne ut, da.

Og jeg facet også alle varene, i samme slengen, forresten.

(Sånn at etikettene, på alle varene, stod vendt rett fram, da).

Dette var sånn jeg hadde vendt meg til, å rydde hyller, da.

Fra den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996.

Og jeg hadde jo også jobbet med å rydde hyller/trekke fram varer, enkelte ganger, (sammen med Knut Hauge, blant annet), på OBS Triaden.

(En gang det var lite å gjøre, i kassa der, vel).

Så jeg visste jo hvordan en ‘shinet’ butikkhylle skulle se ut, (må jeg vel si).

(Siden Matland/OBS Triaden, var en butikk, som la lista høyt, når det gjaldt butikkstandard, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da Knut Hauge og jeg, lærte å shine hyller, på OBS Triaden.

Så forklare vel han broren til hu lyshåra i frukta der det.

(Hvis jeg husker det riktig).

At etikettene på varene, skulle faces, sånn at de stod vendt, i den retningen, som kundene pleide å gå.

Men det her turte jeg ikke å begynne med, på Rimi.

For jeg ville ikke begynne å spekulere, på hvilken retning, som kundene pleide å gå, inne på Rimi Nylænde der, osv.

For jeg orka ærlig talt ikke, å risikere, å ende opp i en diskusjon, med Elisabeth Falkenberg og/eller Hilde fra Rimi Hellerud.

Om noe som jeg ikke kunne dokumentere.

(Sånn som hvilken vei, som kundene pleide å gå, for eksempel).

For jeg så nok på Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som å være litt sære/vanskelige, da.

Så derfor holdt jeg vel heller kjeft, om at jeg hadde lært det, på OBS Triaden, at varene vel helst burde vende, mot den retningen, som kundene oftest pleide å gå, da.

(For hvis jeg hadde begynt å ‘bable’, for mye om det her.

Så hadde dem nok bare sagt at jeg var ‘gæern’, (eller noe), på Rimi Nylænde der, tror jeg.

Jeg forestilte meg vel kanskje det, at dette ville ende opp i en tilnærmet endesløs diskusjon, hvis jeg begynte å ta opp det her, da.

For en medarbeider der, hadde kanskje sett en kunde, som gikk den og den veien, en gang, da.

(For å ta et eksempel).

Så dette her hadde nok blitt et litt for komplisert tema, å ta opp, på Rimi Nylænde, frykta jeg nok.

Siden jeg nok antagelig må ha syntes det, at det var en del sære folk, som jobba i Rimi, på den her tida, da.

Noe sånt).

Og dette her, det stod det vel heller ikke noe om, i Rimi sin profilhåndbok, (hvis jeg husker det riktig).

For Rimi var jo en budsjettbutikk.

Til forskjell fra Matland/OBS Triaden, som var en fullsortimentsbutikk, (eller et hypermarked, kan man vel også kalle det), som vel hadde rundt tjue ganger, (eller noe), så mange vareslag, som en vanlig Rimi-butikk, da).

Så jeg bare facet varene, sånn at de stod vendt rett fram, da.

(Og satset på at det ble greit, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

5. august 2012

Jeg sendte en påminnelse til Ahold

Gmail – Reminder/Fwd: Course-certifiactes, etc

Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>

Reminder/Fwd: Course-certifiactes, etc

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Fri, Aug 3, 2012 at 5:57 AM

To:
humanresources@ahold.com

Hi,

I can't see that I've recieved a reply to this e-mail, so I'm trying to send a reminder about this.

Hope this is alright!

Yours sincerely,

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Date: Sun, Jul 8, 2012 at 9:04 PM
Subject: Course-certifiactes, etc
To: humanresources@ahold.com

Hi,

I worked in Rimi, (in Norway), which is owned by ICA, which is owned by Ahold, from 1992 to 2004.

I've tried to get ICA in Oslo to send me my course-certificates etc., but they say they can't find them.

I also won a prestigious competition for shop managers, called 'Rimi Gullårer', as a shop manager, on Rimi Langhus, in 2001.

But ICA doesn't want to send me documentation about this.

I got a letter from Rimi-founder Stein Erik Hagen, when I won that competition.

But he doesn't reply, when I e-mail him.

The original letter is on a farm, in Kvelde, in Norway, owned by some relatives, where someone tried to murder me, in 2005.

I then ran to the UK.

The Police in Norway don't want to investigate, and all my important files, I can't get sent, here to the UK.

Something is wrong.

Can you please help me?

Can you get ICA to send me my documents since I need them, on job-interviews etc., here in the UK.

Thanks in advance for any help!

Yours sincerely,

Erik Ribsskog

3. august 2012

Mer fra Njål Kristiansen, fra Rimi
- søndag
  
  Njål Kristiansen
  
  God dag. Jeg satt og søkte på Irene Ottesen og fant en hel blogg med skriverier som du har begått om henne.
  Jeg arbeidet sammen henne særlig på Bjørndal i 2002/3. Har du og jeg jobbet sammen? Var du noen gang på Kalbakken eller noe sånt? Eller bodde vi i samme hus i Waldemar Thranes gt. Navnet virker kjent, men det begynner å bli en stund siden.
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei Njål,
  
  ja vi jobba sammen på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, (like etter at jeg slutta som butikksjef), da du plutselig stakk opp til Trøndelag, og jeg måtte styre butikken aleine, mens Irene var på ferie.
  
  Jeg bodde også i Waldemar Thranes gate, og du banka på døra mi der en gang, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin vel, (eller noe sånt).
  
  Du bodde vel i fjerde etasje og jeg i tredje etasje.
  
  (Det var jeg som hadde det store stereoanlegget, som PC-en og TV-en var kobla til).
  
  Vi var på bytur, med Rimi Bjørndal, for å gå på Peppes og se på 'to rustne herrer', med Ole Paus, på SAS-hotellet.
  
  (For Rimi Bjørndal hadde vunnet en konkurranse vel).
  
  Du la deg plutselig bare ned, for å sove, på en benk, inne på Peppes der, husker jeg.
  
  Jeg var også butikksjef på Rimi Kalbakken ja, fra høsten 2000 til våren 2001.
  
  Men jeg kan ikke huske å ha prata med deg der.
  
  Er en stund siden ja.
  
  Hva driver du med for tida da, (hvis det er lov å spørre), jeg bor selv i England, etter å ha overhørt, på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- søndag
  
  Njål Kristiansen
  
  Jøss. Alt du husker. Vi vant en konkurranse ja, jeg husker ikke hvilken. Og jeg var på To Rustne Herrer, og jeg husker at Ole PAus ba om svar fra salen og jeg svarte og da ble han småsur og jeg følte at han dreit meg ut foran publikum. Jeg kan ikke huske at jeg la meg til å sove på Peppes men jeg regner med at jeg var sliten. Likevel var jeg med til langt på natt.
- søndag
  
  Njål Kristiansen
  
  Jeg vikarierte på Kalbakken noen vakter fordi alle de faste, du inkludert, var syk en periode, og butikken ble drevet bare med vikarer kanskje et par uker.
  Jeg skjønner ikke dette med mafia. Var det lokalbefolkningen?
  
  Jeg er uføretrygdet nå. Jeg jobbet på Langhus og Nesodden og til sist møtte jeg veggen pga en del ytre omstendigheter først og fremst. Jeg har ikke jobbet siden i september 2003. Nå bor jeg i Trondheim og har det etter måten greit.
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei,
  
  jeg var med til langt på natt jeg og, og en pakistansk kollega spurte om jeg skulle ha Jagermaister, i baren på SAS-hotellet der, husker jeg.
  
  Men da sa jeg som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, at det var hostesaft.
  
  Så jeg var nok litt full jeg og.
  
  Fredrick viste meg også porno på kameraet sitt, før vi gikk inn på Peppes i Stortingsgata der, husker jeg.
  
  Jeg var full, da vi så To Rustne Herrer og, og syntes det var kjedelig, (Ole Paus har til og med vært i Holmsbu, som er rett over fjorden fra der jeg er fra, så jeg en gang jeg var på marinaen der, og onkelen min Runar, fra Son, spurte faren min om å de skulle dra dit).
  
  Jeg var aldri syk da jeg jobba på Kalbakken.
  
  Men jeg sleit noe jævlig der, og tok dette opp med driftsdirektør Rune Hestenes, som var innom like før 17. mai 2001, sammen med regionsjefen Steinar et eller annet.
  
  Men Hestenes sa bare at de problemene var avgjort, så jeg har en arbeidssak.
  
  Så det var pga. de problemene at jeg sykmeldte meg, da jeg seinere var butikksjef på Rimi Langhus, (rett etter at jeg vant Rimi Gullårer), rundt årsskiftet 2001/2002.
  
  Skriver memoarer hvor jeg skal komme tilbake til dette.
  
  Jeg vet ikke hvem den mafiaen er.
  
  Jeg har kontaktet politiet om dette, men blir bare møtt med taushet.
  
  Ja, jeg så det var fin kunst du hadde fått laget, med nakenmotiv av deg selv.
  
  Min søster har jeg ikke mer kontakt med, men hu jobber i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.
  
  Og jeg husker at sjefen der var på utkikk etter kunst å kjøpe, fra min onkel Martin sin dame Grete Ingebrigtsen.
  
  Så kanskje de vil kjøpe kunst med motiv av deg og?
  
  Du så ut som en stor baby, på et av de bildene, syntes jeg.
  
  Som min mor sa en gang, om min kamerat Frode Kølner, i Larvik.
  
  At han så ut som en stor baby.
  
  Hvis det er lov å tulle om det.
  
  Irene jobba i Meny, sist jeg hørte noe vel.
  
  Hu har jo jobba i Bunnpris oppe i Trøndelag, mener jeg å huske.
  
  Ikke nok med at jeg måtte jobbe fra 7 – 21 hver dag, i flere uker, etter at du stakk til Trondheim, sommeren år 2002.
  
  Jeg måtte også passe kattene til Irene, husker jeg.
  
  Men men, jeg var glad at jeg var ferdig å jobbe som butikksjef.
  
  Det var sånn at da mora mi døde, så var det vanskelig for meg å få dratt til begravelsen hennes, osv.
  
  Så det var litt som å være i fengsel, å være butikksjef, syntes jeg.
  
  Så jeg savner ikke det, så mye, selv om jeg fikk med meg mye lærdom fra det og.
  
  Man lærer jo å holde holde kaldt, og takle press en del, når man er butikksjef og skal ha ansvaret for alt i butikken, i en lengre periode.
  
  Så det merka jeg, da jeg gikk fra å være assistent til å bli butikksjef, at det var en litt større overgang, enn jeg hadde regna med.
  
  Når det gjaldt press og at man måtte være selvstendig og prioritere , osv.
  
  Men nå skal jeg ikke skrive meg bort.
  
  Jeg her ikke vært i den Rimi-butikken på Nesodden, men mener å huske at ei lyshåra dame var butikksjef der.
  
  Hu var vel i Anne Neteland sitt distrikt, mener jeg.
  
  Når var det du jobbet på Kalbakken og alle var syke da?
  
  Jeg begynte høsten 2000 og slutta i slutten av mai, (må det vel ha vært), i 2001.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei igjen,
  
  kan det ha vært mens jeg var på rep-øvelsen i Heimevernet, i slutten av mars, i 2001, at du jobba på Rimi Kalbakken forresten?
  
  For jeg var ikke sjuk noe, mens jeg jobba der.
  
  Jeg var vel borte en dag, på grunn av sykdom, (da jeg blødde fælt med neseblod, en dag, i 1996 eller 1997 vel), de ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.
  
  Så jeg var ikke kjent for å være borte, på grunn av sykdom, akkurat.
  
  På den samme tida, (96-98), så jobba jeg også en uke, en vinter, selv om jeg hadde influensa, husker jeg, som assistent, på Rimi Bjørndal.
  
  Så derfor hadde jeg nok huska det, om jeg hadde vært sjuk, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Forresten,
  
  da vi satt på Peppes der, så husker jeg det, at jeg ringte søstera mi, for å spørre om hvordan det gikk med Norge, i en fotballkamp.
  
  For det visste ingen av oss.
  
  Og Pia sa at den og den scorte da.
  
  Også ringte hu tilbake, at det var feil person hu sa, som scorte.
  
  Noe sånt.
  
  Og ved et annet bord, så satt det en annen Rimi-butikksjef, som skulle ta Rimi-pause vel, for å hjelpe han MC-kjøreren Ullevålssæter, i et løp i Afrika vel.
  
  Var det han Anders fra Rimi Manglerud?
  
  Han prata til meg, så han kjente igjen meg, men jeg blanda han litt med en annen butikksjef, i Oslo Nord, (Terje?), husker jeg.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- søndag
  
  Njål Kristiansen
  
  Steinar Ohr, tenker jeg.
  Jeg syntes pakkisene var kjedelige fordi de aldri kunne drikke, og syntes det var morsomt å snakke urdu mens de kanskje lo av oss andre. De klarte ikke å hevde seg i selskapslivet med å være avholdsfolk.
  
  Resten av det du sier er jeg ikke så sikker på at jeg husker annet enn som skygger i bevisstheten
  Du skjønner, når jeg skrev til deg var det fordi jeg lurte på hvor det var blitt av Irene for jeg kom til å tenke på henne en dag, og så googlet jeg og fant denne bloggen din. Du forteller om mye der som jeg ikke hadde den fjerneste aning om
  
  Det var jeg som tok over på Munkelia etter Thomas Kvehaugen. Han hadde tatt penger og så kom det en ny assist som skulle telle safen. Først fikk han ikke lov, men så måtte han en dag gjøre det, og fikk det ikke til å stemme og så begynte det å rulle.
  
  Jeg fikk en lignende sak på meg på Bjørndal men det forsvant ikke penger, det oppsto en teknisk feil i regnskapsførselen som vi ikke klarte å bli enige om i forbindelse med bytte av kasseskuffer ved overgang til en endring. Det ble en ripe i lakken.
  
  En gang var jeg så dum at jeg spurte Kristian Kvehaugen om hvor gammel han var for jeg trodde han var så gammel at han egentlig var gått av men likte å holde på litt likevel. Det viste seg at han var så alkoholisert og sliten at han virket ti år eldre enn jeg hadde trodd
  
  Irene var veldig nevrotisk og tildels hysterisk og slitsom å jobbe sammen.
- søndag
  
  Njål Kristiansen
  
  Det kan godt tenkes at du var på rep og at noen andre var på ferie eller var syk. Jeg husker som sagt ikke detaljer som jeg ikke har lagt vekt på. Alt dette er ting som ligger langt tilbake etter at mye annet har skjedd og jeg har ikke hatt noen grunn til å dvele ved det.
  
  Når jeg begynte å lure på deg var det fordi jeg ble usikker på hvem du var, for siden du kjente Irene så godt og var på Bjørndal lurte jeg på om du kunne være han som overtok etter henne. Han hadde utdannelse fra England og da begynte tankene å rulle litt. Men det er mulig han het Thomas. Homo han også.
  
  Og litt av en yndling for Anne Kathrine
- søndag
  
  Njål Kristiansen
  
  Og etter han igjen overtok Zobia på franchise.
  
  Jeg ser du legger ut korrespondansen vår på nettet. Jeg var ikke klar over dette da jeg begynte å skrive til deg. Det jeg skriver er skrevet under konfidensialitet oss i mellom, og jeg vil sette pris på at du fjerner det vi har skrevet om. Det er for personlig til at jeg vil at det skal spredes om meg siden jeg regner med at du har en viss tilhengerskare av gamle kjente som ikke skal vite hva vi har snakket om.
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei,
  
  jeg er enig i at Irene var slitsom å jobbe sammen med.
  
  Da jeg begynte å studere, høsten 2002, så kunne hun ringe meg, på fridager, og spørre hvor fakturaen var.
  
  Sånn at studiekamerater, (Dag Anders Rougseth aka. Dagga, fra bandet Autopulver), reagerte negativt, og sa at sånt ville ikke de funnet seg i.
  
  Men jeg har såvidt kommet til 1996, i memoarene mine, så jeg skal skrive mer om dette.
  
  Irene sa også til meg at Thomas Kvehaugen hadde tulla med safen, (mens vi var på et butikksjefmøte, på Sinsen, like før jeg slutta som butikksjef, i 2002).
  
  Likevel fikk han jobb som butikksjef i Rema, (var det vel), seinere.
  
  Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, så var det ran av tippekassa.
  
  Så spurte jeg tippeansvarlig-dama på Hakon, hva jeg skulle gjøre.
  
  Ta penger fra safen, og skriv en lapp der, sa hu.
  
  Og når jeg begynte som butikksjef, på den større butikken, Rimi Kalbakken, så ringte de nye butikksjefene, (to brødre vel), og klagde da, på den lappen.
  
  Og hu tippe-dama hos Hakon inrømte ikke at hu hadde bedt meg gjøre det sånn.
  
  Så jeg fikk jo nesten skylda for ranet, virka det som.
  
  Enda jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om.
  
  Så det var noe lignende av teknisk regnskapsfeil, som jeg ble utsatt for og.
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Han som tok over etter Irene og var homo, det var en som heter Johan, som var fra Telemark vel.
  
  Du sier at han var homo også, da mener du kanskje at du er homo, siden du har nakenbilder av deg, på Facebook-sida di?
  
  Jeg er ihvertfall ikke homo.
  
  Jeg hadde ikke helt kontroll, på Rimi Kalbakken, for Anne Netland sendte bare butikksjefer dit, for å få opplæring i ferskvaren, og sånn, uten at jeg ba om det.
  
  Så da jeg trodde jeg skulle få bonus, fordi Rimi Nylænde gikk så bra, i år 2000, så sa jeg bare det, til hu butikksjefen, som var på opplæring hos oss, at om hu kunne ta med sjekken min, hvis jeg fikk bonus.
  
  Men jeg fikk ikke bonus, selv om jeg gjorde det bra, på så godt som alle budsjetter vel.
  
  Så det virker litt rart for meg, den dag i dag.
  
  Men men.
  
  Så om du hadde sneket deg inn der en uke, mens jeg var på rep, etter at Anne Neteland sendte deg dit, (til Rimi Kalbakken), så er det ikke sikkert at jeg hadde merka det.
  
  For hu kjente den tidligere assistenten der, Kjetil Prestegarden, så de kommuniserte/samarbeidet mye, over hodet på meg da, må man vel si.
  
  (Som Neteland også innrømmet til meg, siden hun 'kjente Kjetil fra før', som hu sa).
- søndag
  
  Njål Kristiansen
  
  OK. Jeg husker bare en Arne fra Nylendet. En som var sammen med Renate? Arne Balto?
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Sobia kjenner jeg.
  
  Da du stakk til Trøndelag, og jeg måtte jobbe alle de 7 – 21 vaktene.
  
  Så kom Sobia, (som da var butikksjef på Rimi Ljabru vel), innom like før klokken 18, en lørdag, og klagde på mangel på poteter, i potetbingen.
  
  Men jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal et par år som assistent og, og veit at de som kjøper poteter, de er gjerne gammeldagse folk, som handler tidlig, på lørdager.
  
  Så jeg syntes ikke at det var krise, da.
  
  Det er mulig at vi hadde 2.5 kilo-sekker med poteter der og.
  
  Det husker jeg ikke.
  
  Men dette var jo i 2002, så det er en del år sida.
  
  Men Sobia kommanderte liksom.
  
  Så det var nesten som at det var sånn som de sier, i nettaviser osv., at muslimene så på meg som en dimmi, eller slave da, og hu Sobia var nesten som en nazist, synes jeg, for hu skreik nesten og klagde da.
  
  Hu var jo ikke en vanlig kunde, når hu også var butikksjef i Rimi, mener jeg.
  
  Så den oppførselen hennes, den syntes jeg var spesiell, da.
  
  Jeg hadde også vært sjefen hennes tidligere, på Rimi Munkelia og Rimi Bjørndal, og jobba på Rimi Munkelia før henne, så jeg syntes den oppførselen hennes var litt spesiell, da.
  
  Men hun visste kanskje ikke at du hadde dratt til Trondheim, og at jeg jobba 14-timers vakter hver dag, i flere uker.
  
  Og jeg jobba som låseansvarlig der, og ikke butikksjef, så jeg syntes ikke jeg fortjente sånn kommandering.
  
  Men husker ikke om jeg fikk tatt det ordentlig, med Irene.
  
  For etter at jeg hadde styrt Rimi Bjørndal, som eneste leder, i tre ukers tid.
  
  Så kom jo Irene tilbake, og begynte å detaljstyre meg.
  
  Så det ble jo en frustrerende overgang, husker jeg.
  
  Så det var ikke noe artig, når du stakk til Trondheim, husker jeg.
  
  Også skulle hu Sobia liksom straffe meg da.
  
  Men det er kanskje sånn, når man bor i en by, med mye muslimer.
  
  Hvem vet.
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Jeg sier til alle, (inkludert advokat John Elden), at jeg ikke fjerner noe fra bloggen, før jeg får rettighetene mine.
- søndag
  
  Njål Kristiansen
  
  Vel, jeg vet ikke hvilke rettigheter du har, men du har ingen rett til å legge ut noe jeg trodde var privat, Elden eller ikke. Jeg er ikke en del av din rettighetskamp for noe som helst.
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996, og som butikksjef der, fra 1998 til 2000.
  
  Jeg vet ikke hvem han Arne er, men jeg tror at han Anders, fra Rimi Manglerud, overtok min butikk, etter meg, (enda Nylænde var mye mindre enn Manglerud).
  
  Og så ble Nylænde etterhvert solgt til to brødre på franchise vel.
  
  Nå er det en Bunnpris-butikk der, (mener jeg å huske, fra Google Maps).
  
  Renate husker jeg, for høsten år 2000, så var vi på rafting-tur, til Dagali, alle vi butikksjefene, i PØF sitt distrikt.
  
  Og en ved navn Terje, fra Oslo Nord, ville sitte i boblebadet, under en oppgaveløsning.
  
  Og det ble litt homsete, med Terje og Mikke i boblebadet, så jeg prøvde å gjemme beinet mitt inntil hu Renate sitt da, for å få det litt mindre homsete.
  
  Og etterpå satt hu, Terje og jeg, i badstua, og han Terje sa til hu Renate at det folk syntes var mest uhygenisk, på andres bad, var hvis de fant kjønnshår.
  
  Men det var mye gratis alkohol og røyk, på den hytteturen, så det skjedde mye tull.
  
  Kristian fra Rimi Ryen, visste fram 'snabelen', til Thomas Kvehaugen og meg, i badstua, blant annet.
  
  Så kanskje han kunne tenkt seg en kosetur til Trondheim.
  
  Du får høre med han.
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Jeg ser på Facebook-meldinger, som folk sender til meg, som 'mine' Facebook-meldinger.
  
  Så de publiserer jeg på bloggen, hvis jeg vil det.
  
  Det blir jo som Twitter.
  
  Jeg ser ikke det dramatiske ved det.
- søndag
  
  Njål Kristiansen
  
  Da får du publisere dette også da; Jeg samtykker ikke til at det jeg har skrevet på FB publiseres på en annens blogg og tar avstand fra handlingen i seg selv. Det jeg har sagt er sagt under inntrykket av at det var konfidensielt mellom den jeg skrev med og meg. Jeg beklager de problemer og ubehag det eventuellt måtte ha forsårsaket for de omtalte personer.
- søndag
  
  Erik Ribsskog
  
  Ja den er grei, jeg får ta med det og.
- I går
  
  Erik Ribsskog
  
  Det blir som at skifter tema, når du tar det med bloggen, synes jeg.
  
  Jeg har forresten publisert Facebook-samtaler på bloggen siden 2007, og er ikke sikker på at det er noe galt.
  
  Selv om det er en annen diskusjon, mener jeg.
  
  Jeg mener at denne diskusjonen er om Rimi, så det blir litt slitsomt å ta to diskusjoner samtidig.
  
  Så jeg går ikke mer i detalj om det Facebook-greiene nå.
  
  (Etter å ha tenkt litt mer om det her).
  
  Vi får heller ta en diskusjon om Facebook en annen gang, eventuelt.
  
  (Selv om jeg ikke er noe ekspert på det.
  
  Jeg har en nødblogg, som tidligere opplyst, så er jeg forfulgt av noe 'mafian', så derfor alt dette skriveriet.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- I går
  
  Njål Kristiansen
  
  Jeg tror mafiaen sitter i ditt hode og at dette er ren og skjær galskap fra din side. Du bør ikke legge ut personlige meldinger på denne måten. Jeg trodde vi snakket eksklusivt sammen og er meget forbannet over at det jeg skrev til deg personlig er blitt allemannseie.
- I går
  
  Erik Ribsskog
  
  Altså, vi snakket om job, og drev ikke med cyber-sex.
  
  Og vi har knapt snakket sammen tidligere.
  
  Hvis du vil fortelle en hemmelighet, så må du si fra først at det er hemmelig.
  
  Var det sånn, da du kom på døra mi, i Waldemar Thranes gate, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin, at dette var hemmelig, og jeg ikke kunne fortelle dette til noen andre?
  
  Nei, selvfølgelig ikke.
  
  Og da blir det det samme på Facebook.
  
  Så det er nok du som burde ta en sjekk på hodet ditt, hvis du ikke skjønner at det er sånn.
  
  Dessuten, man kan si mye rart om Kristian Kvehaugen.
  
  Han så gammel og sliten og herja ut.
  
  Men jeg tror aldri at han ville ha lagt seg ned på en benk, under en personalfest, sånn som du gjorde, på Peppes den gangen.
  
  Bare noe jeg tenkte på.
  
  Og jeg liker ikke å få råd om hva jeg bør gjøre, hvis jeg ikke først har spurt om råd.
  
  Hvis du vil diskutere Rimi, så er det greit, men publisering det blir en annen diskusjon, mener jeg.
  
  Jeg visste ikke at du jobba i politiet forresten, siden du har så greie på mafia.
- I går
  
  Njål Kristiansen
  
  Jeg tror vi sier takk for følget nå.
- I går
  
  Erik Ribsskog
  
  Ja,
  
  jeg skal hilse Irene hvis jeg hører fra henne.
  
  Jeg har ringt henne et par ganger.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- I går
  
  Erik Ribsskog
  
  Dessuten,
  
  ble du noen gang vanlig butikksjef da?
  
  Du var vel ambulerende butikksjef, også da du tok over på Rimi Munkelia, da Thomas Kvehaugen begikk underslag?
  
  Siden du var på Rimi Bjørndal, like etterpå, sommeren 2002, da du stakk til Trondheim, mener jeg.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 17 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Han Bengt Rune fra Rasta, som er sønn av Kurt som er pubeier i Strømmen og eide Biljardhallen på Skårer.
  
  Han kalte tremenningen min Øystein for 'Benk-ern', forresten.
  
  Så da blir det jo Benk-ern og Benk-ern, hvis du møter han.
  
  (Siden du sov på den benken, på Peppes, mener jeg)
  
  Jeg tror han heter Bengt-Rune Holm, etter noen søk på nettet.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for 11 timer siden
  
  Njål Kristiansen
  
  OK. Illuminati tar seg av dette fra nå av.
- for 3 timer siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Hei,
  
  ja, jeg fant ikke igjen telefonnummeret til Irene nå, for har måttet flytte et par ganger etter at jeg ringte henne.
  
  Men hu kjente han butikksjef i Rimi, Arne Risvåg, fra Kolbotn, ganske godt.
  
  (De hadde vel et forhold tror jeg, for de handla sammen, på Rimi Bjørndal, husker jeg, den sommeren du stakk av til Trøndelag.
  
  Og jeg styrte sjappa der da).
  
  Så du kan jo høre med han.
  
  Eller med Meny, hvor Irene sa hu hadde begynt å jobbe, (mener jeg å huske).
  
  Skal også si fra hvis jeg finner telefonnummeret hennes.
  
  Du får ha god bedring oppe i Trøndelag!
  
  Kjenner også ei Siri Rognli Olsen, fra Ranheim, forresten, og møtte ei lita, sprek trønderdame, i et svømmebasseng, på et treningsstudio, her i Liverpool, for et par år siden.
  
  Men det er vel ikke noe kjent antagelig.
  
  Det var kult at du kontakta uansett, det er ikke så mange andre kolleger som jeg har hørt fra, etter at jeg flytta til England.
  
  Selv om vi vel jobba minimalt sammen.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog
- for ca. en time siden
  
  Njål Kristiansen
  
  Du vet hva du har å gjøre. Jeg bare venter stille på fortsettelsen.
- for 50 minutter siden
  
  Erik Ribsskog
  
  Mener du hu trønderdama som sparka til meg i svømmebassenget, på Adelphi, her i Liverpool?
  
  Jeg aner ikke hva hu heter engang, så der står jeg litt stille.
  
  Men hu studerte dans, på John Moore University eller LIPA, eller noe.
  
  Men men.
  
  Trondheim er vel en stor by, så du vet sikkert ikke hvem dette er.
  
  Men jeg skal si fra til Irene, at du lurer på hvordan det står til med henne, hvis jeg tilfeldigvis hører noe fra henne.
  
  Mvh.
  
  Erik Ribsskog

31. juli 2012