johncons

Stikkord: Rimi

  • Min Bok 4 – Kapittel 48: Enda mer fra Norsk Idrettshjelp

    En av de siste dagene, som jeg jobba, på Norsk Idrettshjelp, det var i fellesferien, (må det vel ha vært), sommeren 1995.

    Dette var en søndag, husker jeg.

    Jeg var tung og sliten i kroppen, så jeg sleit fælt, med å komme meg opp av senga da, husker jeg.

    Så jeg kom litt for seint på jobb, i Dronningens gate der, (husker jeg).

    Og da jeg kom fram til Norsk Idrettshjelp der, så hang det en plakat, (eller egentlig bare et ark vel), ved døra, til bygningen.

    Og der stod det, at alle kunne ta fri, den dagen, (eller noe sånt).

    (Siden det var så fint vær da, var det vel).

    Så jeg skulle akkurat til å gå.

    Men så dukka en av sjefene opp der.

    Og han ville at jeg skulle jobbe likevel, den dagen.

    Så jeg satt aleine der, på Norsk Idrettshjelp da, og ringte, i en del timer da, den søndagen, i fellesferien.

    Mens han sjefen der og en amerikansk bekjent av han, var innom i det rommet jeg satt, et par ganger, da.

    Før de dro ut for å spise, eller noe sånt, kanskje.

    Så jeg var for det meste helt aleine der, hele dagen, da.

    Men når jeg ringte, så var det jo nesten ingen som var hjemme.

    Så salget gikk veldig trått, da.

    Og det var jo også veldig kjedelig, å sitte der aleine, og.

    Ihvertfall så var dette rimelig spesielt da, må man vel si.

    Og etterhvert denne sommeren, så skulle jeg ha ferie selv og, fra Rimi.

    Og da hadde jeg vel ferie fra Norsk Idrettshjelp og, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg begynte å jobbe der igjen, etter sommerferien.

    Nei, jeg ringte vel og sa fra, at jeg sa opp, (eller noe), tror jeg.

    (Ihvertfall så jobba jeg ikke der noe mer, da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tjente vel kanskje rundt fem tusen, (eller noe), den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp.

    Og de pengene kom greit med, når jeg skulle ha råd til å ta lappen, da.

    Samtidig så gikk vel lønna mi opp til 150.000, i året, ved lønnsoppgjøret, våren 1995, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, da.

    Og jeg hadde jo slutta å røyke og.

    Så jeg hadde akkurat nok penger til å få tatt lappen, da.

    Men utbetalingene fra Norsk Idrettshjelp, de var forsinka, husker jeg.

    Så jeg husker det, at jeg spurte hvem eieren var, og sånn.

    (Hvis jeg ikke visste det fra før).

    Og det var en som bodde opp mot Bygdøy Alle der, husker jeg.

    For som assisterende butikksjef, i Rimi, så måtte man være ganske tøff, mot leverandører osv., hvis de ikke gjorde jobben sin, da.

    Så jeg var ganske tøff da jeg ikke fikk lønna mi, da.

    Og gikk litt rundt oppe mot Bygdøy Alle der, og prøvde å se, om jeg kunne finne den leiligheten, hvor han eieren bodde, da, (mens jeg hadde ferie, vel).

    (Mest for å se vel.

    For jeg lurte kanskje på om det var noe muffens, da).

    Men jeg klarte ikke å finne den nøyaktige adressen.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk mast til eieren direkte, (eller noe), angående hvor lønna mi ble av, da.

    (Og eieren var muligens en som hadde et nesten franskklingende navn.

    Hvis det ikke var gatenavnet som var franskklingende, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at på slutten, av den tida, som jeg jobba, hos Norsk Idrettshjelp der.

    Så tok jeg telefonene omtrent i søvne, etterhvert, (må man vel si).

    Og jeg husker det, at jeg plukka opp omtrent alle de salgstriksene, som jeg hørte, at de andre telefonselgerne der brukte, da.

    Og jeg var ganske vant til det, at de som hadde kjøpt den forrige gangen, også kjøpte igjen, da.

    Så da jeg kom til en av de, som hadde kjøpt den forrige gangen, men som ikke ville kjøpe denne gangen, da.

    Så ga jeg meg ikke med en gang, da.

    For jeg visste jo at de hadde pleid å kjøpe tidligere.

    Så forklarte de etterhvert, at datteren deres hadde syntes det, at han som ringte den forrige gangen, hadde hørtes så hyggelig ut.

    Så det var derfor at de hadde kjøpt den forrige gangen, da.

    Og da sa jeg bare et salgstriks, som jeg husker at jeg hadde overhørt, at noen andre der, hadde brukt.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og det var: ‘Ja, men synes dere ikke at jeg høres hyggelig ut, da?’.

    Så det var jo nesten bare tull tilslutt, i den jobben, må jeg si.

    Det var ikke sånn at man tok det så seriøst, akkurat.

    Det var jo bare en sekk med dopapir, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det, at jeg ringte et telefonnummer, på den lista mi, en gang.

    Også var det ei ung studinne som svarte.

    Og hu sa det, at de trengte ikke så mye dopapir, for de var studenter, så de var nesten aldri hjemme, da

    Og det var også et salgstriks å si at man kunne legge dopapiret oppå noen hyller og sånn, hvis kundene sa at de hadde dårlig plass, da.

    Så det var mye rart, som man sa, i den jobben da, husker jeg.

    Men man tenkte tilslutt nesten ikke over hva man sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det man sa var nesten bare det som stod på det arket, (altså scriptet), pluss diverse salgstriks, som man hadde plukket opp, at andre der brukte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobb, (var det vel), på Norsk Idrettshjelp der, da.

    Så gikk jeg innom So What, (mener jeg å huske), bare for å kjøpe meg en halvliter og lese i noen musikkblader, som de hadde liggende der, da.

    (I den øverste etasjen, på So What, der).

    Og So What, det var faktisk det utestedet som hadde hett Marylin, sommeren før det her, da.

    Da Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, var der, på et slags søskenbarn-treff som endte på byen da, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    (Da Ove fikk så bank, av han svære kjempen, ved holdeplassene til nattbussene der, bak Stortinget).

    Men siden sommeren 1994, så hadde Marylin, (som jo var et ‘mainstream’ utested, ihvertfall når det gjaldt musikk, selv om de noen ganger pleide å spille ‘Enjoy the Silence’, med Depeche Mode, der, husker jeg), de hadde blitt til et alternativt utested, med navn So What, da.

    Som hadde åpent hver dag vel, i overetasjen, hvor det var en bar, da.

    Og i helgene så var det diskotek, i kjelleren der, da.

    (Som det jo også hadde vært, da det het Marylin der, da.

    Men So What spilte en mye røffere, alternativ musikkstil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg følte meg ikke helt hjemme der, (på So What), husker jeg.

    For So What var liksom et veldig kult utested, da.

    Hvor man helst skulle være med i en klikk, for å gå, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For jeg mener å huske det, at jeg fikk noen litt rare blikk, den gangen, som jeg gikk på So What, aleine, bare for å ta en øl og lese litt i noen musikkblader der, etter jobben, en gang.

    Så det var kanskje ikke ‘kosher’ på det utestedet da, å gå dit aleine.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten en ungdom der, hos Norsk Idrettshjelp.

    Som gjorde et poeng av det, at på en telefon, som han ringte.

    Så havna han hos ei jente, som sa til mora si at, ‘mamma, en mann!’.

    Så han hadde prata med noen, som aldri møtte menn da, mente han.

    Og gjorde et poeng av det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Jeg hopper litt framover nå, for tenkte på det nå, at jeg møtte jo nemlig ei fin blondinne, ved So What, i år 2000, (var det vel).

    Og jeg lurer nå litt på om det kan ha vært hu Inga Marte Thorkildsen.

    For jeg mener at det var noen som sa til meg det, (på den her tida), at hvis man kjørte helt nærme kameraet, i bomringen, så kunne man ikke se hele skiltet, på bildene.

    Og vi var på date, på Blue Monk, (husker jeg), etter at jeg møtte henne, mens hu satt, i det portrommet der, som ledet inn til So What, i Grensen,(sammen med ei venninne), en natt til søndag, i 1999 eller 2000, vel.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg digga Red Hot Chili Peppers og deres Californication-album, som ble spilt, på Blue Monk der, (mens jeg var på den her daten, da).

    Og det albumet ble vel gitt ut i år 1999, men det var vel populært i år 2000 også.

    Det kan ha vært hun Thorkildsen, som vel er minister nå vel.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert.

    Men hu sa forresten også det, at hu hadde en type fra før.

    Som hu ville beholde, selv om hu også skulle bli sammen med meg, da.

    Og da mista jeg interessen, husker jeg.

    Og etter det, så gadd jeg ikke å kontakte henne igjen.

    For jeg syntes at det hørtes rart ut, at hu skulle ha to typer liksom da, samtidig.

    Så det opplegget der, det var jeg ikke interessert i å bli med på da, husker jeg.

    (Og jeg skal også skrive mer om det her forholdet, (eller hva man skal kalle det), i Min Bok 5).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Jeg sendte en e-post til the Dubliner i Oslo





    Gmail – Woman who played flute in band



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Woman who played flute in band


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Tue, Jul 10, 2012 at 4:49 AM

    To:
    post@dubliner.no

    Hi,

    in May 1995, (I think it must have been), I had been on an assistant-job-cruise, on the Oslofjord, with Rimi, where I worked as an Assisting Manager, at the time.
    The Region Manager there, Jon Bekkevoll, dragged some of the assistants to the Dubliner, after the cruise.

    He put his credit-card in the bar, and most of the assistants, who went there, (expect me who wasn't used to drinking on peoples credit-cards), drank on his credit card.
    (I had some notes in my wallet which I bought lager for).

    The assistants, (who I only knew Thomas Sanne of, since I'd been his manager, at Rimi Nylænde, at Lambertseter, the summer before), started to sing a song, like if they were Jon Bekkevoll's fan-club.

    To the tune of Jon Blund, (an Easter European TV-program for kids often shown on Norwegian TV-channel NRK):
    'Hvem er denne karen med sekk og lue på.
    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han det er Jon Bekkevoll.
    Han besøker store og små'.
    And the last words were sung in a very low tune.
    So it became a bit scary perhaps.

    So I left the group a bit, and met a young Irish woman, who played flute in a band there, and who dragged me to the musicians table there, where I sat drinking and chatting, for a while, while she sometimes played folk-music, inbetween the chatting.

    Then Thomas Sanne and two other Rimi-assistants came to our table and told me they were going to Thors Hammer.
    I told them I'd might go there later.
    And I think told the Irish woman that they went to Thors Hammer, which was almost a bit like a 'nazi-place', I thought I'd read in the papers.

    (Something like this).
    The Irish woman then after a while didn't want to chat any longer.
    So I also went to Thors Hammer, but Thomas Sanne and his mates weren't there any longer.

    I just wonder if you know which folk-band this could have been.
    If that's possible to find out.
    Thanks in advance for any help!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 4 – Kapittel 45: Assisterende butikksjef-møte 1995

    En gang i året, (hver vår/sommer), så hadde Rimi et møte, på hovedkontoret, på Sinsen, for sine assisterende butikksjefer, (og aspiranter også vel), i Oslo-området.

    Dette møtet, (som kanskje var på to-tre timer), det ble hvert år, etterfulgt av en båttur, med en innleid båt, på Oslofjorden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange andre, av de som var med, på den her turen.

    Med unntak av Thomas Sanne, fra Rimi Nylænde, som hadde begynt som assistent, på Rimi Nordstrand, ikke så lenge før den her turen, vel.

    (Før han etter ikke så lenge, begynte å jobbe i Stabburet vel, (altså det samme firmaet som Ihne Vagmo også begynte å jobbe i, og som skifta navn til Spis, etterhvert), og vel også ble konsulent for oss, på Rimi Nylænde, da).

    Jeg kan ikke huske at jeg så Terje Sjølie, på den her assisterende-turen.

    Så jeg kjente vel bare Thomas Sanne og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (mener jeg å huske).

    For Geir, på Rimi Karlsrud, hadde vel fått sparken muligens, på den her tida.

    Og hu Liv, (også fra Rimi Karlsrud), kan jeg ikke huske å ha sett, på den her turen.

    Men jeg husker at Anne-Katrine Skodvin, beklagde seg, på bussturen, fra hovedkontoret til Rimi, på Sinsen, og ned til Aker Brygge, over at hu syntes at det var så vanskelig å kjøpe seg klær, til de forskjellige sesongene, da.

    Til ei annen distriktsjef-dame, som het Anne, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble jo litt rart for meg, på denne båtturen, siden den eneste kollegaen, som jeg kjente der, var Thomas Sanne, som jeg jo hadde vært sjef for, allerede sommeren før det her, (altså sommeren 1994, da).

    (Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Så man kan kanskje si det, at jeg var på den her båtturen, som en slags ‘senior-assistent’, (eller noe), da.

    (For å fleipe litt, da).

    Så det ble til, at jeg faktisk holdt meg mest sammen med de to distriktsjef-damene, Anne-Katrine Skodvin og hu Anne, (het hu vel), på begynnelsen av den her båtturen, da.

    Før han Thomas Sanne, (etter en halvtime, eller noe, kanskje), ba meg om å komme bort til de andre assistentene der, da.

    Så jeg følte meg kanskje litt ‘tufs’, på den her turen, siden jeg liksom ikke passa helt inn da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel mellom femti og hundre assistenter, som var med på den her båtturen, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Ihvertfall så kjørte vi vel i to busser, (mener jeg å huske, ihvertfall), fra Sinsen og ned til Aker Brygge, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På de her båtturene, så var det vel alltid sånn, (mener jeg å huske, ihvertfall), at man kunne velge om man ville spise kylling eller reker, oppe på dekk, da.

    Mens den her innleide båten tøffet forbi diverse holmer og øyer ut mot Bærum-kanten der, og muligens også litt videre utover mot Drøbak, da.

    (I det relativt rolige farvannet, nesten helt innerst i Oslofjorden, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, når sola begynte å varme litt mindre, vel.

    Så forsvant vi ned, under dekk, på den rimelig store båten, da.

    Og det var vel sånn, at vi fikk to-tre halvlitere gratis vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og hvis man ville ha mer å drikke, så kunne man kjøpe det, for sine egne penger, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at da jeg satt under dekk der.

    Så hadde jeg på en eller annen måte, havna ved siden av to unge assistent-damer, fra Rimi Oppsalstubben.

    (Hvorav den ene vel var Hege Grymyr, (som seinere ble butikksjef på nettopp Rimi Oppsalstubben), hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall).

    Og de her to ‘snuppene’ da, (må man vel nesten kalle dem).

    De satt jo og nesten skreik der, da.

    Siden hu butikksjef-dama dem hadde, var så fæl, da.

    For hu jobba bare i butikken, fra 9 til 17, mandag til fredag da, (eller noe).

    Så de to unge butikkdamene, de måtte jobbe annenhver lørdag, da.

    Så de klagde fælt da, (husker jeg), på den her båtturen.

    (Selv om det jo egentlig var sånn her, for meg og.

    Jeg måtte jo også jobbe annenhver lørdag, på den her tida.

    Og jeg fikk ikke engang avspasering for det.

    Som sikkert de her to assistent-damene fra Rimi Oppsalstubben fikk, da.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Fram til at Marianne Hansen, som først satt i kassa vel, ble forfremmet til låseansvarlig da, (var det vel), før sommerferien 1995, da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter båtturen, så dro regionsjef Jon Bekkevoll, med seg en hel haug assistenter, til puben the Dubliner, som lå ikke så langt unna Aker Brygge der, da.

    Og jeg hadde jo sitti sammen med Thomas Sanne og dem, og drikki og sånn, på den båten, da.

    Og jeg ble vel litt brisen, av de tre-fire halvliterne som jeg vel drakk, ombord på båten, da.

    Så jeg hang meg på Jon Bekkevoll og Thomas Sanne og dem, til the Dubliner da, (husker jeg).

    For det var ennå tidlig på kvelden da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var liksom ikke vant til å gå hjem tidlig på kvelden, de gangene jeg var ute og drakk.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På the Dubliner, så la Jon Bekkevoll, (som jeg vel ikke hadde sett før, før det her båtturen, selv om jeg mener å huske, at Magne Winnem vel hadde nevnt navnet hans, en eller to ganger kanskje, når han snakka om jobben sin, (på fester sammen med andre Rimi-folk, osv.), i årene før det her, da).

    Han la kredittkortet sitt, i baren der.

    Og så lot han alle de assistentene som ville, drikke på hans kredittkort, da.

    Men jeg hadde vel noen hundrelappet i lommeboka mi, og jeg visste vel heller ikke hvordan man drakk på et kredittkort, som noen hadde lagt i baren.

    (Det var ikke noe jeg hadde gjort før, for å si det sånn).

    Så jeg drakk for mine egne penger der, da.

    Men plutselig så skjedde det noe rart der, husker jeg.

    Og det var at alle de her assistentene.

    (Eller om man kanskje heller burde kalle dem for fancluben til Jon Bekkevoll).

    De begynte plutselig å synge på, en egen Jon Bekkevoll-sang, som de hadde da.

    Og den gikk sånn her da, husker jeg, (til melodi av Jon Blund):

    ‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.

    Han ligner litt på nissen i grunn.

    Det er ikke han, det er Jon Bekkevoll.

    Han besøker store og små’.

    (Og de siste ordene ble sunget med veldig dyp stemme da, husker jeg.

    Sånn at det nesten ble som noe litt skremmende, over den her seansen da, syntes jeg vel kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den sangen, den skjønte ikke jeg så mye av, da.

    Så jeg begynte heller, å gå litt rundt, på den her puben, da.

    Og jeg pleide liksom å være litt sånn sosial og omgjengelig, noen ganger, når jeg var ute på byen, da.

    Så jeg ble faktisk kjent med ei ung irsk dame der.

    (Utrolig nok, må man vel kanskje si).

    Og hu spilte faktisk fløyte, i et irsk folkemusikk-band, som underholdt, på den her puben da, (husker jeg).

    Så jeg satt litt sammen med de irske musikerne der, (i en halvtime, eller en time, eller noe sånt, kanskje da), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu irske dama, som jeg satt og prata med der.

    Hu måtte noen ganger gå fra bordet da, sammen med de andre musikerne, for å spille fløyte, da.

    Og da husker jeg det, at jeg sa noe greier til henne, i fylla, da.

    (En av de gangene, når hu kom tilbake igjen, til bordet der, da.

    Etter å ha spilt noe irsk folkemusikk, da).

    Nemlig at, ‘you play a mean flute’, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men så skjedde det noe rart igjen, (kan man vel kanskje si).

    Nemlig det, at mens jeg satt der, sammen med hu irske folkemusikk-dama og de andre musikerne der.

    Så dukka Thomas Sanne og et par andre Rimi-assistenter opp, ved det bordet jeg, (og også de irske folkemusikerne), satt ved der, da.

    (Som var et bord, ikke så langt unna utgangen der, da).

    Og da sa Thomas Sanne til meg, at de skulle på Thors Hammer.

    (Og han lurte på om jeg ville være med da.

    Men jeg svarte vel det, at jeg kanskje dukka opp der seinere.

    Eller noe sånt).

    Og da fortalte jeg det, (like etterpå da), til hu irske folkemusikk-dama, at dem hadde dratt på Thors Hammer, da.

    Men at jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, (eller om det muligens var i Natt og Dag, eller noe), at det utestedet nesten var et sånn halvveis nazi-sted da, (eller noe), hvor det noen ganger pleide å være bråk, vel.

    (Noe sånt).

    Og at jeg derfor ikke hadde hatt så utrolig lyst, til å bli med dem dit, da.

    Men etter det her, så ble hu irske dama litt kjøligere og vel nesten avvisende da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så etter en stund, så måtte jeg nesten stikke, jeg og, (syntes jeg).

    Og da stakk jeg ned til Thors Hammer der, (jeg og).

    Men da fant jeg ikke Thomas Sanne og dem der, husker jeg.

    Så da tok jeg vel bare T-banen til Ellingsrudåsen, og dro hjem til Ungbo da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (For jeg skulle vel muligens jobbe dagen etter og).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Ahold





    Gmail – Course-certifiactes, etc



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Course-certifiactes, etc


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Sun, Jul 8, 2012 at 9:04 PM

    To:
    humanresources@ahold.com

    Hi,

    I worked in Rimi, (in Norway), which is owned by ICA, which is owned by Ahold, from 1992 to 2004.
    I've tried to get ICA in Oslo to send me my course-certificates etc., but they say they can't find them.

    I also won a prestigious competition for shop managers, called 'Rimi Gullårer', as a shop manager, on Rimi Langhus, in 2001.
    But ICA doesn't want to send me documentation about this.

    I got a letter from Rimi-founder Stein Erik Hagen, when I won that competition.
    But he doesn't reply, when I e-mail him.
    The original letter is on a farm, in Kvelde, in Norway, owned by some relatives, where someone tried to murder me, in 2005.

    I then ran to the UK.

    The Police in Norway don't want to investigate, and all my important files, I can't get sent, here to the UK.

    Something is wrong.
    Can you please help me?

    Can you get ICA to send me my documents since I need them, on job-interviews etc., here in the UK.

    Thanks in advance for any help!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 4 – Kapittel 31: Mer fra Ungbo

    Det hendte jo at det var Ungbo-møter, (med Ungbo-dama), en del ganger, innimellom.

    Og det som var litt rart, det var det, at Hildegunn, Rune og Glenn, de var nesten aldri, på de Ungbo-møtene.

    Eller, jeg husker det, at Glenn Hesler, var med på et sånt Ungbo-møte, en gang.

    Og da var hverken Pia, Hildegunn eller Rune der.

    Så det var bare Ungbo-dama, Glenn Hesler og meg, som var der, da.

    Og da fortalte Glenn Hesler og meg, til Ungbo-dama, om all den idretten, som vi dreiv med, på fritida, da.

    Nemlig badminton, fotball og tennis, da.

    (Hvis jeg ikke glemte noe nå da.

    Jo, vi spilte jo bordtennis også, på Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi dreiv altså med fire forskjellige idretter.

    Nemlig fotball, tennis, badminton og bordtennis.

    Og sammen med Axel så hendte det at vi noen ganger dro til Tøyenbadet, Furusetbadet eller Frognerbadet.

    Selv om det ikke var så ofte.

    Og med Magne Winnem så trente jeg klatring, i klatrevegg, om enn ikke så mange ganger.

    Og vi løp også 800-meter en gang.

    Jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og hadde lyst til å holde meg i form, for jeg tenkte fremover, på rep-øvelser osv., som jeg forestilte meg at kunne være tøffe, hvis man ikke var i bra form da, siden jeg var en infanterisoldat, og infanteriet var jo den tøffeste, av våpengrenene, ihvertfall ifølge Ander Willassen, da, fra Gjerdes Videregående.

    Og jeg trente også de her idrettene, fordi at det var sosialt og også morsomt da.

    For på 90-tallet, så fantes det ikke internett, (for eksempel), og jeg var kanskje litt lei av video og dataspill, osv.

    Og det var jo vinter-OL, på Lillehammer i 1994, og Norge var med i fotball-VM, samme år, så det var på moten å holde seg i form og, mener jeg å huske).

    Og da sa plutselig bare hu Ungbo-dama ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu Ungbo-dama, hu trodde visst det, at Glenn Hesler og jeg, bare satt og jugde, når vi fortalte om at vi dreiv og trente så mye på fritida, da.

    Så det var litt skuffende da, husker jeg.

    Og jeg mener å huske det, at Glenn Hesler også ble litt skuffa over hu Ungbo-dama da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde visst god kontakt, med hu Ungbo-dama.

    (Kanskje fordi at begge var kommunister?

    Hva vet jeg).

    For jeg husker det, at Pia i et møte, (hvor bare Ungbo-dama, Pia og jeg var med), plutselig begynte å si til Ungbo-dama, at Rimi utnyttet meg, og at det firmaet var som McDonalds, omtrent, (når det gjaldt å utnytte ansatte da, var det vel, at Pia mente).

    Dette hadde ikke Pia pratet noe med meg om, fra før.

    Så jeg ble rimelig paff da, husker jeg.

    Og i et annet Ungbo-møte, hvor det igjen kun var Ungbo-dama, Pia og meg, som hadde møtt opp.

    Så sa plutselig Pia til Ungbo-dama, at Glenn Hesler antagelig var misunnelig på henne, fordi at han ikke hadde noe kjæreste, (og hun selv hadde kjæreste, da, (nemlig Keyton fra Somalia)).

    Så da må Glenn Hesler ha sagt noe til Ungbo-dama kanskje, utenom møtene, om Pia, da.

    Muligens.

    Ihvertfall så syntes jeg at dette virka, som et slags forsvar, fra Pia.

    Men jeg fikk ikke helt med meg angrepet, fra Glenn Hesler, hvis jeg skal være ærlig.

    (Hvis det ikke var det med at Pia ikke produserte nok tomflasker, da.

    Og at Glenn Hesler hadde ringt til Ungbo-dama og fortalt om det her, til henne, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud, begynte å jobbe, i Rema.

    Så fikk jo jeg mer ansvar, på Rimi Nylænde.

    Og jeg fikk en kontrakt, som assisterende butikksjef der, (med 140.000 i årslønn, var det vel, noe som var lite også på midten av 90-tallet, (men mer enn jeg hadde hatt fra før, da)), fra første januar, i 1995, (var det vel).

    (Etter å ha jobbet som aspirant, i et halvt års tid, da.

    Etter at både butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, hadde vært fornøyd med jobbinga mi, som låseansvarlig, sommeren 1994, da.

    Og sagt det, at jeg vokste med oppgavene, (eller noe sånt)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, slutta, på Rimi Nylænde.

    Så var vi jo bare to ledere der, (nemlig butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, da), i en del måneder fremover, da.

    Og jeg hadde jo hatt ansvaret for ostedisken, i cirka et års tid kanskje, da jeg ble assisterende butikksjef.

    Og jeg pleide å legge stoltheten min, i arbeidet, med å legge opp ostedisken, da.

    Sånn at den så skikkelig velfylt og ryddig ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som assisterende butikksjef, så fikk jeg jo ansvaret, for å lede den vakten, som butikksjefen ikke jobba, da, (hver dag).

    Og ansvaret for å hjelpe til, hvis det var noen av medarbeidere eller kunder, som lurte på noe, da.

    Og jeg fikk også ansvaret for at hele butikken, (og ikke bare ostedisken), så bra ut, hver dag, (når jeg hadde seinvakter, da).

    Så jeg kunne nesten ikke bruke like mye tid, på ostedisken, som da vi var tre ledere, på Rimi Nylænde.

    For jeg måtte jo også rydde alle hyllene, på Rimi Nylænde, når jeg var ferdig med å legge opp kjølevarene, på tirsdager og torsdager, var det vel.

    (Og på mandager og onsdager, så hadde jeg jo ansvaret for å fylle opp tørrvarer.

    Selv om butikksjef Elisabeth Falkenberg også noen ganger fylte opp en del tørrvarer, vel.

    (Eller, det var vel sånn, at hu prisa mye av tørrvarene, vel.

    Og satte de vareeskene på noen brett, (med hjul på), da.

    Som jeg trilla rundt i butikken, og tok av varer fra, og stabla inn i hyllene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også noen av de som jobba deltid, som pleide å hjelpe til, med å fylle opp tørrvarer, da.

    (Og for en god del av varene, så dukka det opp selgere/varestablere, i butikkene.

    Og da hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg sortert varene, nede på lageret, og lagt de klare, for selgerne da, som dukka opp samme dag som varene kom eller dagen etter da, vanligvis).

    Og etter at tørrvarene var fylt opp, så rydda jeg også alle hyllene, i butikken, da.

    Og det samme på fredagene.

    På fredagene, så var det ikke så mye varer.

    Men det var en del mer å gjøre, på fredager, siden kundene handlet inn ekstra til helga, osv.

    Og jeg satset jo litt på karrieren min, i Rimi, på den her tida.

    For jeg hadde ikke så mye annet å drive med, liksom.

    Så jeg pleide å dukke opp ihvertfall en time tidligere, på jobb, det første året cirka, som jeg jobba heltid, som leder, i Rimi, da.

    For å være sikker på at jeg rakk alle pliktene mine, i løpet av dagen, da.

    Og jeg pleide å rekke å fylle opp varer, samt å shine alle hyllene, på Rimi Nylænde der, hver dag, (må jeg vel si), på den tida, etter at Hilde fra Hellerud slutta, da.

    For jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og fra all treninga, som jeg dreiv med, da.

    Så jeg jobba og jobba og rydda og rydda da, uten mye dødtid, i løpet av en dag da, (må jeg vel si).

    (Unntatt når jeg hadde spisepause, da.

    Noe som jeg ikke fikk til å funke så bra seinere, etter at jeg ble butikksjef.

    For når jeg ble butikksjef, så fant jeg ut hvor stressende det egentlig var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, mens butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, stod ved kassene der cirka, og dreiv og prisa noen tørrvarer, eller noe sånt, vel.

    Så dukka Glenn Hesler opp på Rimi Nylænde der da, (av en eller annen grunn).

    Og sa til meg det, (mens han gikk ut av butikken), at ‘nå må Erik rydde ostedisken sin ordentlig’, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han blanda seg opp i det.

    Han pleide vel ikke så ofte å være innom Rimi Nylænde, akkurat.

    Men jeg hadde vel kanskje fortalt han, på Ungbo, at jeg hadde ansvaret for kjøledisken, da.

    Men så hadde vel antagelig ikke Glenn Hesler fått med seg det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, da.

    Og at jeg hadde blitt forfremmet, og fått nye arbeidsoppgaver, (samt mer ansvar), da.

    (For når jeg jobba ledervakter, så måtte jeg jo også rydde og telle melk og brød, og mye sånt.

    Så hvis jeg skulle ha tid til det, pluss alt det andre jeg skulle.

    Så kunne jeg ikke stå hele dagen, i ostedisken, liksom.

    Jeg måtte jo liksom prioritere arbeidsoppgavene mine.

    Og når jeg fikk fler arbeidsoppgaver, så kunne det jo hende, at jeg da måtte prioritere annerledes.

    Siden det da kanskje var andre ting, i butikken, som var viktigere, enn ostedisken, da.

    For eksempel, så lærte jeg jo det, på et kurs, for butikksjef, i Rimi, seinere, på 90-tallet, vel.

    At de fire avdelingene, i butikken, som kundene synes er viktigst.

    Det er melk, brød, kjøtt og frukt.

    Så hvis jeg da bare hadde stått i ostedisken hele dagen, som skiftleder, så hadde det vært dårlig prioritering, av meg da, må man vel si.

    For å ta et eksempel på prioritering, da.

    For på den her tida, så ble også frukta lagt opp, av en ekstern konsulent, så vi prioriterte ikke likt ofte, vi lederne i Rimi, på slutten av 90-tallet, som tidligere på 90-tallet, siden arbeidsoppgavene forandret seg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man kan si at jeg nullstilte meg da, på Rimi Nylænde, etter at Hilde fra Rimi Hellerud, slutta der, og jeg ble forfremmet, og vi bare var to ledere der, da.

    Men dette skjønte kanskje ikke Glenn Hesler noe av.

    (At jeg nullstilte meg, da).

    Men han hadde jo ikke noe med det heller.

    Han jobba jo i blikkenslager-firmaet Hesler og Søn og i spilleautomatfirmaet Action Arcade.

    Og ikke som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Så man kan kanskje si at Glenn Hesler var en ‘wannabe-butikksjef’, på Rimi Nylænde, da.

    Hvis han ikke bare fleipa, da.

    Han var jo bare såvidt innom butikken så, og slengte fra seg en kommentar på vei ut kassa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 29: Rep-øvelse

    Man skulle kanskje tro, at Forsvaret ville la meg hvile litt, etter den tøffe førstegangstjenesten, i infanteriet, som jo var det tøffeste, (ifølge Andre Willassen, fra Gjerdes VGS., ihvertfall).

    Men neida, bare såvidt over et år etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet, så var det inn til rep-øvelse, i mob-hæren, i to-tre uker, (var det vel).

    Det var vel til Jørstadmoen, at vi først skulle.

    (Noe sånt).

    Men jeg lurer på om jeg møtte opp på Lutvann, eller noe, og fikk utstyret der.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller nå kom jeg på det.

    At jeg gikk vel alene inn på Jørstadmoen der vel.

    Så jeg hadde nok tatt toget dit.

    Og der møtte jeg Warming, fra Geværkompaniet.

    Warming var en slags ansvarlig, på den her øvelsen, da.

    Og Warming var faktisk en av de første, som jeg så, da jeg dukka opp på Jørstadmoen der, da.

    Jeg var litt stressa, og lurte på om jeg skulle gå gjennom teltet, som de ansvarlige hadde satt opp der.

    Men da forklarte Warming at det skulle jeg ikke, da.

    Og en kvinnelig kollega av Warming lo av meg vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom på et lag, sammen med noen folk, som jeg ikke likte noe særlig, må jeg si.

    Lagføreren var en kar, med skjegg, mener jeg å huske.

    Og en av de andre på laget, han var fra Torshov, husker jeg.

    For han fikk med seg fotballen min, (som jeg tok med iløpet av den første uka vel, for da fikk vi dra hjem igjen, om kveldene, de første dagene, da).

    Så da måtte jeg dra oppom han karen, i hovedgata liksom, på Torshov der, for å få tilbake fotballen min, som han stakk av med da.

    (For den lå i bilen hans, da).

    Dessuten så var det en kar som jobba i Zurich forsikring, som dukka opp på laget vårt, i siste liten, husker jeg.

    Og en kar fra Stabæk vel, (eller Bærum ihvertfall), som havna i bråk med en vestlending, på den her øvelsen, husker jeg, (og jeg måtte nesten prøve å hjelpe han da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble litt forfjamset, over å plutselig være i militæret igjen, (husker jeg).

    Så jeg klarte å ringe faren min, og klage, husker jeg, fra en telefonkiosk, på Jørstadmoen der, da.

    (Noe jeg hadde holdt meg for god til liksom, hele året, i Geværkompaniet).

    Men faren min mente vel at når jeg klarte meg gjennom et år, i førstegangstjenesten, så burde jeg vel klare å komme meg gjennom noen uker, på rep-øvelse også.

    Og det burde jeg vel.

    Men jeg hadde vel kanskje ikke våkna helt opp, på den rep-øvelsen ennå da, da jeg ringte faren min.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var som sagt sånn, at man fikk lov, til å dra tilbake til Oslo, om kveldene, på den her øvelsen.

    Og da var det sånn at jeg pleide å få sitte på, med noen medsoldater, som var på øvelsen, da.

    Og da hendte det, at jeg ga dem jeg fikk sitte på med, noen røykpakker, husker jeg.

    Av de som Glenn Hesler pleide å kjøpe med for meg, i Sverige.

    (Når han tømte automater, like ved svenskegrensa).

    Som takk for skyssen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen av de på laget, det var en kar, som jobba på Tollpost-Globe, eller hva det firma heter igjen, på Karihaugen der.

    (Like ved Ellingsrudåsen der, da).

    Og han gadd faktisk å hente meg, (til og med), ved Torgbua der, ihvertfall en morgen, (husker jeg).

    (En morgen som jeg var litt treig også vel).

    Så det var ikke dårlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det gikk mye i grisehistorier, på det her laget, da.

    Han lagføreren med skjegget, han fortalte det, at han hadde vært sammen med ei finsk dame, en gang.

    Og hu hadde plutselig bare løfta på dyna og fisi, sa han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Alle fortalte grisehistorier, unntatt han fra Tollpost-Globe og meg vel.

    Men han fra Tollpost-Globe, han fortalte meg det, (da jeg hadde vakt, eller noe), at da han var i militæret, så var de i Amerika, (eller noe), som del av noe militære greier, da.

    Og på en festival der, så hadde en soldat gått inn i et smug, for å pisse, og da hadde ei dame, (som også skulle pisse der), bare satt rumpa i været, og latt han pule henne der, da.

    Og den historien gjenfortalte jeg da, til resten av laget, mens de fortalte grisehistoriene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fra Torshov, han fikk hele laget til å bli med på å spleise på et fenalår, som han gikk og spikka på, og delte ut biter fra, under øvelse Elg-delen, av den her rep-øvelsen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mange av de på laget, var litt kua, til vanlig, tror jeg.

    For når vi var på rep., så skulle de absolutt drikke så mye, da.

    Inne i skauen og overalt da.

    Noe jeg ikke helt skjønte poenget med da.

    (For jeg syntes vel at det var artigere, å drikke på byen og sånn, da.

    Istedet for i noen grøfter inne i skauen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg kjøpte ikke noe alkohol, under selve Øvelse Elg 1994, som var den øvelsen, som vi var med på da.

    (Og vi forflyttet oss, fra Jørstadmoen til HV-leieren på Terningmoen, hvis jeg husker det riktig, under den her øvelsen, da.

    Når vi ikke var i skogen, i Kongsvinger-traktene, da).

    Og den første dagen, (var det vel), under Øvelse Elg.

    Så huska ingen på laget, (unntatt meg), hvordan man kneppet syvduker-telt.

    Men de andre på laget, (han fra Torshov vel), de hadde fått en bensinstasjon-kar, i Kongsvinger-traktene, til å levere noen kasser med ølbokser, opp til der vi hadde teltplass, da.

    Inne i skauen, da.

    (Uten at skjønte hvordan de klarte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var liksom min tur, til å også gå og kjøpe meg noen aviser og potetgull og sånn da, på bensinstasjonen der, da.

    Så da, så bare tegna jeg en tegning, av hvordan man knepte et sånt sjuduker-telt, da.

    (For jeg huska det i huet da, fra Geværkompaniet).

    Og så stakk jeg bare ned på bensinstasjonen, og lot de andre kara kneppe teltet, da.

    Og da jeg skulle gå tilbake igjen fra bensinstasjonen, så stoppa han lederen for hele rep.-øvelsen meg, og ba om å få kikke oppi bæreposen min, da.

    (For han så kanskje etter øl, eller noe sånt, da).

    Noe jeg klagde over, (da jeg kom tilbake til laget), for jeg var ikke sikker på om han høye offiseren hadde lov til å liksom nesten ransake meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    10 Torp var forresten også på Jørstadmoen, husker jeg, på den her øvelsen.

    Han gikk rundt aleine på Jørstadmoen der, en gang, mens jeg gikk rundt med noen fra det her laget, da.

    Og 10 Torp, (fra Geværkompaniet, han verneombudet, som fikk sparken som verneombud der), han kalte meg ‘Ribs’, (som var klengenavnet mitt, på Terningmoen), og sa hei da.

    Og jeg rakk vel bare såvidt å si fra, til 10 Torp, om at jeg også hadde møtt Warming der.

    Før jeg måtte stikke, da.

    For de her folka, på laget mitt, de venta vel ikke på meg akkurat, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første natta, som vi sov i telt der, så hadde visst jeg den uvanen fortsatt, som jeg vel også fikk tyn for, (eller ihvertfall ble baksnakket på grunn av), av Bø, i Geværkompaniet.

    At jeg liksom, (som min fars kamerat Atle, fra Oslo, hadde gjort, husker jeg, på 70-tallet, i Leirfaret 4B, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), nemlig laget ‘koselyder’, når jeg skulle sove.

    Og det reagerte de her på laget mitt skikkelig sterkt på da, (husker jeg).

    Så det er kanskje ikke sånn, som min fars kamerat Atle, fra Oslo, fortalte meg, da jeg var barn, nemlig at ‘alle har koselyder’.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gjorde det ikke så bra på skytinga, på Jørstadmoen der, husker jeg.

    Jeg hadde jo klart å få sju merker, da jeg var i Geværkompaniet.

    Så jeg ble litt sur, når jeg skøyt så dårlig, på den her rep-øvelsen da.

    Men det var kanskje fordi at min ‘øvelse-AG’ var ekstra skranglete.

    Eller at siktet var dårlig stilt inn.

    Eller at jeg var stressa da.

    (Noe sånt).

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på bussen, etter skytinga, så var det en på laget, som tilbydde meg en slurk med tyrker-shot, (som han hadde laget selv vel), på en lommelerke da, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har jo aldri vært noe glad i melk.

    Så på den her øvelsen, så prøvde jeg det, å unngå å drikke melk, da.

    Og når noen spurte meg mer om det.

    Så måtte jeg svare noe, syntes jeg.

    Og da sa jeg at ‘melk er for kalver’, da.

    Men de ordene måtte jeg nesten spise opp, husker jeg.

    For jeg husker at jeg ble sliten, på slutten av den her øvelsen.

    Så jeg drakk melk likevel, en av de siste dagene der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke alt fra den her rep-øvelsen så veldig bra.

    Men det var sånn, at vi først var på Jørstadmoen da, i noen dager, (og bodde i lagstelt vel, som er sånne ganske store telt, med vedovner i, da).

    Og så var vi noen dager, på Terningmoen, (i HV-leiren vel, som også består av sånne lagstelt, da).

    Og så var vi en del dager på Øvelse Elg, da.

    (En uke kanskje, i knappetelt, da).

    Og på Terningmoen, så fikk vi også fri, om kveldene.

    Og jeg var så vant, til å dra på diskoteket Alexis, på torsdagskveldene, fra da jeg avtjente førstegangstjenesten, i Elverum, et drøyt år, før det her, da.

    Så jeg dro jo da selvfølgelig med meg hele det her laget, til Alexis da, på torsdagskvelden.

    I feltuniform og sånn, da.

    Noe som vel ikke var så vanlig, på Alexis.

    Og jeg tenkte jo heller ikke på det, at vi jo var rep-soldater, og ikke unge førstegangstjeneste-soldater, (sånn som jeg hadde vært, da jeg var i Geværkompaniet, et drøyt år, før det her), da.

    Så vi passa vel kanskje ikke så utrolig bra inn, på Alexis, for å si det sånn.

    Men vaktene slapp oss inn, da.

    Så de kjente meg kanskje igjen fra tiden i Geværkompaniet?

    (Eller de syntes kanskje at det var greit, med rep-soldater der?).

    Hva vet jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skjønte vel det, at vi ikke passa så bra inn, på Alexis.

    Så vi dro heller videre, til noen andre steder, i Elverum, da.

    Blant annet til et sted, hvor folk tok av til trekkspill-musikk, (fra noen plater, vel), husker jeg.

    Og der gikk en høy, kraftig kar, (med mørkt hår), på laget, (fra Stovner vel), på henda, på dansegulvet, husker jeg.

    Noe jeg ble rimelig flau for, husker jeg.

    Siden jeg liksom var i lag med han ‘harry’ karen som gikk på henda, på dansegulvet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han på laget, fra Bærum, han gikk rundt og lukta skyllemiddel, på enten Jørstadmoen eller Terningmoen.

    For dama/kona hans, hadde vaska feltjakka hans, og brukt skyllemiddel da.

    (En av de kveldene, som vi hadde fått lov, til å dra hjem).

    Men det var en på laget, som sa til han, (og det hadde vi vel også lært, i Geværkompaniet, mener jeg å huske), at man skulle ikke bruke skyllemiddel, på de feltjakkene.

    For da ble impregneringa, på de feltjakkene, ødelagt da, (mener jeg å huske, at ble sagt, ihvertfall).

    Og han fra Bærum, han kom også med noen grisehistorier da, husker jeg.

    Han fortalte det, at kona hans pleide å suge han, når hu var gravid, (istedet for å la han knulle henne, da).

    Jeg regner med at det var det han mente, ihvertfall, for han sa vel noe sånt, som at det var andre ting, som det gikk an, å gjøre og.

    (Enn å ha samleie da, var det vel, som han ‘babla’ om, da).

    Og en gang, (fortalte han også), som han og noen venner av han, hadde dratt til Sørlandet, (eller noe), i bil, (på hyttetur, eller noe), da.

    Så hadde dama hans plutselig bare begynt å suge han, i baksetet, på bilen, mens folka, i de andre bilene, som også stod i kø der, kunne se alt som foregikk da, gjennom sidevinduene, i bilene sine da, (fortalte han).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom på Øvelse Elg, så var det plutselig en vestlending, som stod og ‘gaula’, på vestlandsk dialekt, langt ute i skauen, ved Kongsvinger der, da.

    Og da ble vi fra Østlandet ganske sure, da.

    For å høre en som skriker på vestlandsk, (eller om det var bergensk), i skogene på Østlandet.

    Nei, det var noe som skurra ved det, liksom, (syntes jeg da).

    Så han fra Bærum, han gikk bort til han vestlendingen, som var så forbanna, da.

    Og jeg gikk også bort til dem, da.

    (Mens resten av laget så på, da).

    For jeg tenkte vel det, at jeg måtte hjelpe han, på laget, (fra Bærum).

    For han var kanskje litt utafor, siden han dreiv og fortalte sånne private sex-historier, om hva kona gjorde, mens hu var gravid, og sånn, tenkte vel kanskje jeg, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg bare holdt AG-en foran meg, da.

    Klar til å kline til han vestlendingen, med kolben, på AG-en, hvis han begynte å slåss med han fra Bærum, eller meg, da.

    Og da bare gikk han vestlendingen bort, etterhvert.

    Men jeg ble ganske skjelven, av det her, da.

    (Men jeg tenkte vel det, at jeg måtte hjelpe han på laget, da.

    Spesielt etter det som hendte, med at jeg ikke hadde hjulpet fetteren min Ove.

    Da han ble banka opp, bak Stortinget der, mens vi venta på nattbussen, noen måneder før det her da, (sommeren 1994).

    Da hu døve kusina vår Lene også var der, blant annet.

    Så jeg syntes at det var tåpelig, av Ove, å starte å bråke da, med en svær brande der, mens vi venta på nattbussen, da.

    Og jeg mente vel det, at det var mer min jobb, å prøve å beskytte Lene, som var døv, enn å prøve å beskytte Ove, som liksom var en ‘idiot’ da, og som begynte å bråke, på byen, i Oslo, selv om vi var i lag, med den døve kusina vår, og søstera mi, osv., der).

    Men det ordna seg ihvertfall, uten at det ble noe slåsskamp og skader, eller noe sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Øvelse Elg, så ble ‘alle’ plutselig helt dritings, mens vi lå i knappetelt, inne i en skau, da.

    Jeg også ble full, husker jeg.

    Han fra Torshov tulla, og spurte om jeg skulle ha litt sprit oppi noe frukt-cocktail, som jeg dreiv og spiste av, da.

    (Fordi ingen andre ville ha den boksen vel).

    Og jeg sa at det var greit.

    For det er mulig at jeg var med og spleisa på den spriten og.

    Ihvertfall så var jeg med og spleisa på det fenalåret da, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi på laget, vi hadde vel en vakt, som lå en del meter unna teltet, ved et jorde, eller noe.

    Og han var det noen som skulle prate med, da.

    (Muligens lagføreren vel).

    Men det var vanskelig å finne han da, for mellom vakta og teltet, så lå det fler andre telt og.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og det var mørkt, og alle var fulle da.

    Men jeg mener at jeg fant han vakta ‘borti der’ et sted, da, (i fylla).

    Og fikk ‘babla’ noe greier til han, da.

    (Jeg mener at han vakta kan ha vært han fra Stovner, som gikk på henda, inne på det utestedet, i Elverum, torsdagen før det her.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at vi traska rundt, i Kongsvinger-skogene der.

    Og en gang, mens vi stod ute i regnet, under en nattmarsj, da.

    (Var det vel).

    Så kom Warming, fra Geværkompaniet, bort til meg, husker jeg.

    Også sa han bare ‘hater du nå, Ribsskog?’.

    Også gikk han bort igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde blitt litt sterkere, på det drøye året, som hadde gått siden førstegangstjenesten.

    Og jeg hadde holdt meg i form, for jeg hadde trent mye fotball, tennis og badminton, da.

    Så jeg prøvde meg faktisk på å bære MG-en, noen få kilometer, ihvertfall.

    Ute i skogen, på en marsj, på den her øvelsen, da.

    Og det klarte jeg ganske greit, vel.

    Så jeg hadde nok blitt litt sterkere, av å ha ansvaret for å stable kjølevarene, i Rimi.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På et lag, så var det ei dame, som var med, (mener jeg å huske).

    Og ifølge lagføreren vår, så hadde visst hu liggi, mer eller mindre, ‘kuk i ræv’, (som de kalte det, i militæret), med to mannfolk, (med arma dems oppå seg, og sånn, vel), i teltet, da.

    (Enda hu hadde type vel, mener jeg at noen sa).

    Altså at de nesten hadde hatt sex, med klærne på, mens de lå der, tett i tett, i knappeteltet sitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også muligens på den her øvelsen, at jeg begynte å bable om noe som Magne Winnem hadde fortalt meg, den gangen som han dro meg med, på møte i Unge Høyre, i Stortingsgata, sommeren 1991.

    Nemlig at Anniken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet, hadde ei søster, (Cathrine Huitfeldt), i Høyre, (siden noen nevnte Anniken Huitfeldt vel, på den øvelsen da, antagelig).

    (Selv om jeg seinere har funnet ut, at Winnem tok feil vel, og at de to egentlig er kusiner).

    Men da var det noen som så stygt på meg vel, når jeg begynte å prate om de her Huitfeldt-politiker-damene, da.

    Så det var det visst ikke lov å prate om, da.

    (Så etter det her, som var på begynnelsen av øvelsen vel, så holdt jeg vel mest kjeft, vel.

    Hvis det ikke var på en HV-rep, at jeg begynte å prate om det her, da.

    Bare for å ha noe å prate om vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, på øvelsen, så gikk vi enda mer, inni skogene, på Kongsvinger, da.

    Jeg husker at de fleste vel var rimelig lei all den her gåinga, på den her øvelsen.

    Han troppsjefen, (eller hva han var), gikk rundt med en stor radio der da.

    (Hvis det ikke var noen andre som hadde radioen).

    Og jeg tulla litt da, og sa at de kunne hatt en sånn ‘Motorola’.

    For Motorola hadde begynt å selge GSM-mobiler, (var det vel), på den her tida, da.

    Og en gang, mot slutten av Øvelse Elg 94 vel, forresten.

    Så spurte noen på laget vårt, (var det vel), han troppsjefen, om hva som skjedde.

    Og da, så svarte ikke troppsjefen.

    Men han begynte bare å synge på en sang, av ei svensk dame, (som var populær, på den her tiden), og som gikk sånn her, ‘vem vet, inte du, vem vet, inte jag’.

    (Så det var nesten som at han var med i en musikal, eller noe, kan man kanskje si.

    For å overdrive litt kanskje, men likevel.

    Det var ikke langt unna, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker det, at jeg spiste tortilla-chips og salsa-dressing, fra Maarud vel, mens vi venta på et tog, eller noe.

    Tilbake til Jørstadmoen, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi dro fra Jørstadmoen.

    Så stakk han fra Torshov som sagt av, med fotballen min.

    For med en gang vi fikk lov til å dra.

    Så bare stakk han, fort som faen da.

    Men jeg fikk telefonnummeret, til han fra Torshov, av noen på Jørstadmoen, da.

    Så jeg ringte han da, og fikk adressen hans.

    Og han stod i et vindu, i andre eller tredje etasje, ut mot ‘hovedgata’, (som lå i en bakke, må man vel si, hvor trikken kjørte vel, liksom oppover forbi Ringnes/Frydenlund bryggeri der, osv., overfor Birkelunden), på Torshov der, da.

    Og han gjenkjente meg, da jeg kom traskende oppover den gata, etter å ha tatt trikken, (eller noe), et stykke, vel.

    Også fikk jeg fotballen min da, og stakk tilbake Ungbo, på Ellingsrudåsen.

    (Han var forresten rørlegger, eller noe, han fra Torshov, vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake, fra Jørstadmoen, til Oslo.

    Så fikk jeg forresten haik, med en kar, i en svær, (og muligens gammel, men oppusset), amerikaner, (som til og med var en cabriolet, vel).

    (Et ‘glis’, som man vel kaller det).

    Han fikk jeg haik med til Eidsvoll, (eller hva det stedet i nærheten av Jørstadmoen, heter igjen).

    Jeg huska det, at det hadde vært et mord, på ei tenåringsjente, ved Jørstadmoen, like før den her øvelsen.

    (Noe jeg hadde lest om i VG og Dagbladet, vel).

    Men jeg måtte nesten spørre han i amerikaneren, for å være sikker, da.

    Og han kunne bekrefte det, at det var sånn, at ei tenåringsjente hadde blitt funnet myrdet der, (like ved der jeg stod og haika vel), et par uker tidligere, da.

    Og etter det her, så ble han litt rar, han som kjørte den amerikaneren, vel.

    (Ihvertfall så ble det ikke sagt så mye mer, etter det her, vel).

    Og jeg gikk ut av bilen hans, midt i et kryss, i Eidsvoll der, (var det vel).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men det var jo kult gjort, å la meg få sitte på, inn til der toget gikk fra da, må man jo si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var på den her øvelsen, så leste jeg forresten om det, i avisene.

    At det hadde vært ran, på en Rimi, på Lambertseter.

    Og jeg lurte på om det var på Rimi Nylænde da, husker jeg.

    (For det lå jo tre Rimi-butikker, på/ved Lambertseter, på den her tida, da.

    Nemlig Rimi Nylænde, Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da).

    Og det var det visst, da.

    Og det var Morgan Lunde, (en kjent håndballspiller og rocke-vokalist, i bandet Svidd Grevling, som kjente Sanne-brødrene, Thomas og Henning, som jobba på Rimi Nylænde, og derfor fikk ekstrajobb, i butikken, mens han studerte på BI, og spilte håndball, sammen med Sanne-brødrene, på Bækkelaget, vel), som hadde sitti i kassa, under ranet, (husker jeg at jeg fikk vite, da jeg kom tilbake på jobb igjen).

    Raneren hadde visst tatt tak i Rimi-skjorta til Morgan, og trua han med kniv, da.

    Og Morgan hadde da bare rygga tilbake, (så hardt han kunne vel), på kontorstolen sin, i kasse 2 der, da.

    Og så hadde raneren tatt noen penger, i kassaskrinet der, da.

    (Men man må vel si at han Morgan gjorde det riktige.

    For vi lærte jo på ranskurs, i Rimi, at man ikke skulle ofre liv og helse, for å stoppe ranere, da.

    Rimi ville heller miste noen penger, enn å miste sine medarbeidere, liksom.

    Ble det sagt ihvertfall, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i den neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg sjekka det på nettet nå.

    Og det var ikke Jørstadmoen, som vi først var på, på den her rep-øvelsen.

    Men det var Sessvollmoen, vil jeg si, at det virker som, når jeg søkte om navn på militærleire, osv., på nettet nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    På den her rep-øvelsen, så var det forresten en på laget vårt, som var web-designer, husker jeg.

    Men han slapp unna øvelsen da, pga. jobb, eller noe, vel.

    Og det var litt flaut for meg, husker jeg, som hadde gått på NHI og datalinja, på handel og kontor, og sånn.

    Og som jobba på Rimi.

    At det var en vellykket web-designer, på laget, som slapp unna øvelsen, da.

    Så da ble jeg ikke akkurat mer fornøyd vel, på den her øvelsen, etter denne episoden.

    Det var nesten som å få meg et slag på trynet, (eller noe), må jeg vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Han fra Torshov, (som ‘rappa’ fotballen min, den siste dagen, av den her øvelsen).

    Han sa ikke pils eller øl, om pils, da.

    Men han brukte ordet ‘bayer’, husker jeg.

    Og det var et ord, som jeg ikke hadde hørt før, (mener jeg å huske, ihvertfall), brukt om pils, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Det var også sånn, på denne øvelsen, (må det vel ha vært), da vi var på Terningmoen, de dagene.

    At vi skulle ha en økt, (var det vel), i skytebane-området der.

    (Ikke så langt unna gassbua vel, på Terningmoen, da).

    Og laget vårt, vi ble kjørt, i en Volvo Jeep, (var det vel), av en eller annen grunn.

    Og han fra Torshov, (var det vel), og de andre på laget da, de visste vel det, at jeg nettopp hadde vært et år, i Geværkompaniet, da.

    (For det hadde jeg vel sagt, når vi fikk vite at vi skulle være, på Terningmoen der, i noen dager, da).

    Så de spurte meg, når det var en bil som stod i veien vel, på skytebaneveien.

    Om jeg visste en annen vei, til det området, som vi skulle til, da.

    Og da kunne jeg fortelle det da, at skytebaneveien, den gikk liksom i sirkel, da.

    Så da kjørte han sjåføren ned igjen til ved skytebane 1 og 2 der, (hvor jeg hadde vært med i garnisjonsmesterskapet, i skyting, på Terningmoen, et par år før det her, da).

    Og der så surra jeg litt, så vi tok av til nettopp de skytebanene da, husker jeg.

    Men så klarte jeg å forklare den riktige veien, da.

    Og så kjørte han Volvo Jeep-sjåføren opp der, hvor vi hadde gått på marsj, opp noen seige bakker, mens det fortsatt var sommer, (må man vel si), sommeren/høsten 1992, under rekrutten, i Geværkompaniet, da.

    Noe jeg sa fra om til de andre i bilen og vel.

    At her gikk vi ofte marsj, og sånn, da.

    Da vi kjørte opp de fæle bakkene, da.

    (På skytebaneveien).

    Men vi kom fram dit vi skulle til slutt, da.

    Ved å kjøre den omveien som jeg visste om, da.

    Hvis ikke dette var på en seinere HV-rep, da.

    For mob-hæren ble veldig redusert, noen år etter den kalde krigens slutt, så jeg ble etterhvert overført til Heimevernet, (til en slags elite/spesial-avdeling der, som het 2018 støtteområde, i HV02), seinere på 90-tallet, (et par år etter denne rep-øvelsen, med mob-hæren, i 1994, da).

    For også på noen av HV-rep-ene, så hendte det at vi havna på min gamle ‘hjem-leir’, Terningmoen, da.

    Så det er mulig at jeg blander litt mellom den ene mob-hæren rep-en, som jeg var på, høsten 1994, og noen av de første HV rep-ene, som jeg var på, fra 1996 da, (var det vel).

    For på de første HV rep-ene, så var vi som nevnt også noen ganger på Terningmoen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 5.

    Jeg sjekka tjenestebeviset mitt nå, (som jeg har lagt ut på nettstedet mitt), og der står det, at denne rep-øvelsen, var fra 5. til 19. september, i 1994.

    Og jeg dimma jo fra førstegangstjenesten, i slutten av juni, i 1993.

    Så denne rep-øvelsen, den var jo bare et år og et par måneder, etter at jeg var ferdig, i Geværkompaniet.

    Så det var jo nesten mer som at jeg hadde hatt en lang ferie fra Geværkompaniet, nesten.

    Enn at jeg skulle inn på rep, da.

    (Hvis man overdriver litt, men likevel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Facebook

    mer fra facebook ingar

  • Min Bok 4 – Kapittel 26: Mer fra Rimi

    Den første tiden jeg jobba som leder, i Rimi, (våren/sommeren 1994, vel), så jobba jeg vel sånn som lederne jobba, på Matland/OBS Triaden, da jeg jobba der, (må jeg vel si).

    Jeg husker at Thomas Sanne spurte meg om hva han skulle gjøre, og jeg visste ikke helt hva jeg skulle si, så jeg bare sa at han kunne ta seg en fem-minutter pause, da.

    Og hu pene blondinna i kassa, hu spurte vel også hva hu skulle gjøre, (mens hu smilte vel), en gang.

    Og da sa jeg det, at hu kunne dele opp vannmeloner, i kjelleren, (på/ved spiserommet der).

    For det var sommer da, og det gikk en del frukt som jordbær og vannmeloner da.

    (Hvis jeg skal være litt fleipete, så kunne jeg vel ha sagt det, at det virka som at hu blondinna hadde ganske fine ‘meloner’ selv og.

    Men jeg får prøve å være litt seriøs her.

    Vi får se om jeg klarer det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For assistent Hilde, fra Rimi Hellerud, (og butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    De hadde jo sagt til meg, under opplæringa mi der, som Rimi-leder, (som var noen vakter, som jeg jobba sammen med de leder-damene, og også innimellom, når jeg jobba de vanlige vaktene mine, så hendte det at spesielt Hilde fra Rimi Hellerud, kunne prate om butikkdrift og lederopplæring, og sånne ting, da), at jeg måtte finne min egen lederstil.

    Men etter at jeg begynte å prøve å finne min egen lederstil, og begynte med å prøve å være snill/grei/vennlig, mot ‘undersottene’ der, da.

    Så gikk hu Hilde, fra Rimi Hellerud, bort til meg, en av de første dagene mine, som leder der, husker jeg.

    Også sa hu til meg det, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Hvis ikke, så ble hu og Elisabeth Falkenberg upopulære, blant de ansatte da, mente hu.

    Så hvor lenge fikk jeg lov til å ha min egen lederstil, i Rimi?

    Kanskje en eller to dager.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu hadde sommerferie, fra slutten av juni, i 1994, (var det vel).

    Så Hilde fra Rimi Hellerud og meg, vi dreiv butikken, da.

    Og jeg husker det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, hu sa det, en gang, på slutten av disse tre ukene.

    At butikken alltid hadde sett bra ut, etter at jeg hadde jobba, (da tenkte hu vel på at jeg hadde rydda/shinet tørrvarehyllene og at melkedisken, og brus/øl-avdelinga osv., så bra ut, og at lageret var rydda vel, antagelig.

    Sånne ting).

    Unntatt den lørdagen, som jeg hadde hatt søskenbarn-fest, på Ungbo, (var det vel).

    Det var ihvertfall en lørdag da, som butikken ikke hadde sett bra ut.

    Og det var jeg enig i.

    Men det hadde jeg vel forklart for henne, hva grunnen til var, mente jeg.

    Og det var det, at han Muhammed, fra Rimi Munkelia, som jeg hadde møtt på T-banen, etter jobben, (eller om dette var, da jeg jobba, på Rimi Munkelia), og fått han til å jobbe, en lørdagsvakt, når vi mangla folk.

    Men det som skjedde, det var det, at han Muhammed, (fra Rimi Munkelia), han ba plutselig om å få gå hjem, før vakta hans var ferdig.

    Og jeg syntes ikke at jeg kunne holde han der, siden han var muslim osv., og egentlig var fra Rimi Munkelia, da.

    Jeg kjente ikke han så bra, at jeg visste hva den her oppførselen hans kunne komme av.

    Så jeg lot han bare få gå hjem, da.

    Og da, så var det bare meg, og hu Elin fra Lambertseter, som jobba, resten av den lørdagen, på Rimi Nylænde.

    Så jeg fikk jo ikke da så god tid, til å rydde hyller, eller noe.

    For vanligvis, så hadde jeg to medarbeidere i kassa, stort sett hele dagen, når jeg jobba som leder, på Rimi Nylænde.

    Men denne lørdagen, så var vaktene kutta ned på, i lengde, siden dette var i juli-måned.

    Og når han Muhammed plutselig ville gå hjem.

    Så sa jeg vel at det var greit, hvis han blei der, til hu Elin dukka opp der, rundt klokka 12, (eller noe), vel.

    Så den ene kassereren, (Muhammed), han gikk hjem, kanskje 5-6 timer tidligere enn vanlig.

    Og den andre kassereren, (Elin fra Lambertseter), hu begynte seinere enn vanlig, hu også, siden dette var i fellesferien, da.

    Så derfor rakk jeg ikke å rydde noe særlig, i hyllene, den lørdagen, da.

    Men den neste åpningsdagen, etter dette, det var jo en mandag.

    Og kundene skjønte vel antagelig det, hvis butikkhyllene så litt rotete ut, på en mandag.

    (Pleide vi lederne å prate om, i den butikken, mener jeg å huske.

    At hvis hyllene så litt rotete ut, på en mandag, så var ikke det noe krise).

    Det var vel i helgen at kundene helst ville at butikken skulle se bra ut, vel.

    Som sånn jeg hadde skjønt det, ihvertfall.

    Men hva som var grunnen, til at han Muhammed, plutselig ville gå hjem tidligere, før vakta hans, (som allerede, fra før av, var en forkortet sommervakt, og ikke en vakt, som gikk fra 8/9 til 19), det fant jeg ikke ut.

    (Så Muhammed ville ikke jobbe hele den vakta, som fra før av var forkortet, da.

    Så jeg sleit litt, med å få gjort alt, som jeg vanligvis klarte å få gjort, på en ledervakt, på lørdager, på Rimi Nylænde, da).

    For Muhammed og jeg, vi prata bare sammen, om det her, i kassaområdet der.

    Og jeg var kanskje litt skeptisk til han Muhammed og, siden Leif Jørgensen, hadde sagt det, at han Muhammed hadde prata om, at hans høyeste ønske, var å bombe India, med jagerfly.

    Men vi mangla folk da, i ferien til Elisabeth, så jeg prøvde vel å hjelpe til med å skaffe folk da, siden jeg jo jobba på andre Rimi-butikker også, og siden jeg jo nettopp hadde blitt forfremmet til leder da, den her sommeren.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu forsvant forresten til Rema, like før jul, i 1994 vel.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte at hu og Elisabeth Falkenberg, de prata om det, at hu Hilde skulle få lov å ta med seg Rimi sin varebok, (hvor det stod en kode, fra A-F, om hver vare, som Rimi solgte, og hvor A betydde at Rimi tjente mye penger på varen, mens F betydde at Rimi omtrent tapte penger på varen da.

    Noe sånt).

    Jeg skjønte jo at dette var galt, at Hilde fra Rimi Hellerud skulle ta med seg Rimi sin varebok, til konkurrenten Rema.

    Det ble jo som industrispionasje, (må man vel si).

    For den vareboka, den skulle alltid ligge i safen da, husker jeg.

    Så dette var kanskje den mest hemmelige informasjonen, som vi lederne i Rimi, hadde tilgang til, da.

    Og jeg mener også at jeg overhørte det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud, prata med Elisabeth Falkenberg, om at jeg hadde overhørt det, at hu skulle få ta med seg vareboka.

    Så jeg burde vel ha fortalt om dette, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, kanskje.

    Men, det var sånn, da hu Hilde fra Rimi Hellerud jobba der.

    At alle liksom fikk sjokk, hver gang, som distriksjef Skodvin, var innom butikken.

    Og Skodvin hadde også hatt en alvorsprat med meg, på tellerommet.

    Hvor hu sa sånn at hvis jeg ikke så kundene i øya, osv., ‘så var ikke dette noe interessant’.

    Noe jeg ikke skjønte så mye av, for å være ærlig.

    Jeg hadde jo jobbet i to år, som kasserer og ferskvaremedarbeider, på Matland/OBS Triaden, uten å få høre noe lignende der.

    Og heller ikke fra CC Storkjøp eller Rimi Munkelia, (hvor jeg hadde jobbet i et års tid, begge steder vel), hadde jeg fått høre noe sånt.

    Så denne kjeftinga fra Skodvin, den undret meg.

    Men jeg beit tenna sammen da, og forsikret Skodvin, om at jeg var motivert, til å bli assisterende butikksjef og butikksjef, da.

    Men på grunn av at jeg hadde dårlig tillit, fra Skodvin, og siden Skodvin liksom gikk for å være en streng tyrann, (eller noe), generelt, på Rimi Nylænde, (må man vel si, ihverfall hvis man skulle tolke hu Hilde fra Rimi Hellerud, som vel hadde en del med Skodvin å gjøre).

    Så ble det ikke til det, at jeg sladra til Skodvin, om det her, med den vareboka, da.

    For Elisabeth Falkenberg var jo også med på det.

    Og jeg var nesten avhengig, av å ha et bra forhold til henne.

    For jeg skulle nemlig bli assisterende butikksjef, fra januar 1995, etter at hu Hilde begynte i Rema, da.

    Så da var det vanskelig for meg, å ta et oppgjør, med både Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg.

    For jeg satt karrieren min i Rimi ganske høyt, og jeg trengte lønnen min, (var jeg vant til å tenke, ihvertfall), siden jeg jo hadde en søster, som hadde flyttet inn hos meg, et drøyt år, før det her, og også siden jeg vel var et forbilde, (må man vel si), for min yngre halvbror Axel, (som bare var 15-16 år, på den her tida, og som ga meg CD-er med sangen som ‘Loser’, osv., så det å drite meg ut, karrieremessig, i Rimi, det var vel ikke noe som virka noe fristende for meg, akkurat).

    Og jeg var litt ‘under pisken’, til Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud, der da, kan man si.

    Men det var vanskelig for meg, å klare å hanskes med begge de to samtidig, siden jeg bare var aspirant da.

    Og de var assisterende butikksjef og butikksjef, og hadde høyere rang, enn meg, i butikken, da.

    Og siden jeg hadde et dårlig forhold, til distriktsjef Skodvin, som liksom pleide å psyke ut/ned folk, da.

    Så ble det ikke til det, at jeg fikk tatt opp den her industrispionasjen, til Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, internt i Rimi, da.

    For jeg var ikke så varm i trøya enda, som Rimi-leder.

    Og jeg kjente jo Magne Winnem som var butikksjef, på Rimi Karlsrud osv., og hadde vel et dårlig inntrykk av Morten Jenker, som også var butikksjef/ambulerende, i Rimi.

    Så jeg var kanskje litt ‘var’, for å ta opp det her, da.

    Eller, det er mulig at jeg ikke tenkte så langt og.

    Jeg tenkte vel bare på min egen karriere, i Rimi, på den her tiden.

    Og ville ikke mislykkes da.

    For jeg hadde jo også sagt til hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, blant annet, at jeg ville prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, i Rimi, da.

    (Istedet for å studere, da).

    Så det var liksom litt prestisje i det, fra min side, å prøve å bli assisterende butikksjef/butikksjef, da.

    Så jeg ville vel kanskje ikke risikere det, at karrieren min i Rimi mislyktes, ved å angripe butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Hilde fra Rimi Hellerud.

    (Som jeg jo var vant til å være lojale mot.

    F.eks. når de sa til meg, at jeg måtte bli strengere, som leder.

    Sånn at de ikke skulle bli upopulære.

    Så det var kanskje litt sånn at hu Hilde fra Rimi Hellerud, (og Elisabeth Falkenberg), ‘programmerte’ meg litt og, da.

    Sånn at jeg hadde vanskeligheter med å sette meg opp mot dem, etter et halvt år, med den her detaljstyringa og programmeringa og sånn, da.

    (Det er mulig).

    Men jeg la det her på minnet, da.

    Og jeg lurte nok litt på, hva jeg skulle gjøre med det.

    Men jeg syntes nok ikke, å ta opp dette, med Skodvin, var et alternativ, (av en eller annen grunn).

    Jeg hadde problem med å finne veien, til det jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, (på begynnelsen av 1994).

    Så jeg hadde ringt hovedkontoret til Rimi, mens jeg var stressa, da.

    (Var det vel).

    Så jeg hadde kanskje ikke lyst til å drite meg ut igjen, på en lignende måte, da.

    Jeg prøvde kanskje å roe det ned litt, i forhold til de på hovedkontoret da, på den her tida.

    (Det er mulig).

    Så å rapportere om noe stjeling av varebok.

    (Som jeg først bare hørte noe tisking om vel).

    Det hadde de kanskje ikke trodd på, hvis jeg hadde sagt det.

    Jeg trodde vel kanskje ikke det, at min posisjon, på hovedkontoret, var så sterk, på den her tida, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Altså det med vareboka, det var sånn.

    At jeg var liksom så fersk, som leder, i Rimi.

    Så det ble vanskelig, for meg, å ta det opp, høyere oppover i systemet, syntes jeg.

    Jeg var ikke vant til, på den her tiden, å ta opp saker, høyere opp i systemet, da.

    (Og det kunne jeg ha problemer med, som butikksjef og.

    For kulturen i Rimi, den var liksom sånn, at alle lederne liksom skulle være veldig ‘tøffe i trynet’, og sånn, da).

    Og dette med vareboka, det var vel også noe som Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, liksom tiska om, da.

    Selv om jeg vel muligens spurte Falkenberg, om det her, etter at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta.

    Men da sa vel Falkenberg bare noe merkelig for meg, som at hu syntes at det var greit, at hu Hilde fikk ta med seg den vareboka, (eller noe).

    Uten at jeg vel skjønte så mye av hvorfor hu Falkenberg syntes det, at det var greit.

    Så det her var nok noe som undret meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 4 – Kapittel 24: Mer fra 1994

    Sommeren/høsten 1994, (må det vel ha vært), så kom Pia en natt til søndag, hjem til Ungbo, etter å ha vært på utestedet Baronen og Baronessen.

    Jeg er jo b-menneske, så jeg satt fortsatt oppe og så på TV, da Pia dukka opp.

    Så jeg la jo merke til det, at Pia hadde med seg en ny afrikaner hjem.

    Og dette var en som var større, (og vel også litt eldre), enn de tre, som hadde liggi over på Ungbo, da jeg sparka den fotballen i veggen der, tidligere dette året, da.

    Så Pia hadde nok en slags fetisj, for afrikanere, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Og den kraftige afrikaneren og Pia, de gikk nesten rett inn, på rommet til Pia, men de smilte vel bare såvidt, litt lurt, fra gangen der, før de gikk inn, på rommet til Pia da, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og senere i 1994, så kom det en ny overraskelse, fra Pia.

    Pia fortalte det, at hu var gravid med Keyton.

    Og da jeg foreslo det, at hu burde ta abort, siden hu og Keyton ikke hadde noe sted å bo, og Keyton var arbeidsledig.

    Og siden jeg jo var sikker på det, at dette med alle afrikanerne, bare var en slags fetisj, fra Pia, og at hun bare ønsket å leve ut sine seksuelle fantasier, før hun etablerte seg.

    (For Pia likte også ‘Like a Prayer’-videoen, til Madonna, forresten.

    Hvor de har med en afrikansk Jesus, som henger på korset, osv., vel).

    Så jeg fikk jo sjokk, da Pia fortalte det, at hu var gravid.

    Jeg var jo fra Bergeråsen hvor det ikke bare var sånn, at det ikke fantes homo-er.

    Det fantes heller ikke negre der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jula 1994, så var jeg invitert på julefeiring, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Solveig, (telegrafisten fra Scandinavian Star-ulykken), var også der.

    Jeg var tidligere ute, enn vanlig, og det var vel ikke bare artig.

    For Haldis og Solveig og dem, de hadde bundet fast juletreet til veggen.

    Og jeg mente det, at hva hvis vi skulle gå rundt juletreet.

    (Som mora mi pleide å gjøre da).

    Men da sa Haldis at hu ikke trodde det, at vi skulle gå rundt juletreet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Solveig klagde også på sin lokale kjøpmann, på Holmen, i Oslo Vest.

    For de ville alltid selge ut den melka, med dårligst dato, før de satt fram den, med bedre dato.

    Da fortalte jeg det, at man måtte selge ut den melka med dårligst dato først, for hvis ikke så fikk man svinn, som det het.

    Og da mente Solveig det, at matbutikkene, de fikk igjen pengene, fra meieriet, for melka, som fikk dårlig dato.

    Men da måtte jeg prøve å forklare det, at sånn var det ikke, dessverre.

    Så jeg var kanskje litt glad, for at jeg ikke jobba i en Rimi, på Oslo Vest.

    For så vanskelige var det sjelden, at kundene, på Lambertseter var, for å si det sånn.

    Men jeg forklarte jo også det, at hvis noen spurte, så gikk vi Rimi-medarbeiderne inn på melkekjøla, og henta en melkekartong, med bedre dato på, hvis kundene spurte om det.

    Men Solveig mente visst at det ikke var aktuelt da, å spørre om å få melk med den beste datoen på.

    Så dette ble nesten som en krangel, husker jeg.

    Men jeg husker jo det, fra å ha jobba i matbutikk, at når melka dukker opp, i butikken, så har den en holdbarhet, på 7-8 dager.

    Så om melka går ut om seks dager eller syv dager, så er vel kanskje ikke det verdens største problem, tenkte jeg kanskje, da.

    Når jeg bestilte melk selv, da.

    For man må jo prøve å passe på to ting.

    Nemlig at melka ikke går ut på dato.

    Og at det ikke blir utsolgt.

    (Som jo Claus ofte ‘dreit seg ut’ ved å gjøre, på OBS Triaden, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, og da ble baksnakket.

    Sånn som den gangen, som jeg nevnte det, for Knut Hauge, at OBS Triaden burde hatt ei ku, oppe på taket av Triaden-senteret, siden Claus så ofte glemte å bestille melk, da.

    (Noe Knut Hauge hadde fortalt meg, vel).

    Men den OBS Triaden-kua, den tenkte jeg ikke på, å fortelle Solveig om, da.

    Da hadde hu vel bare blitt enda surere, tror jeg.

    Hvem vet).

    Så når man bestiller melk, så må man ikke bestille for lite og ikke for mye.

    Så det er nesten som en kunst, (vil jeg kanskje si), å bestille melk, i matbutikker, da.

    (Ihvertfall i Oslo).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så husker jeg det, at Christell skulle ha meg med, ut på en balkong, i andre eller tredje etasje, i vannsengbutikken der, for å ta en røyk.

    Men jeg hadde noen måneder før det her, slutta å røyke.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    Viggo Snoghøj/Snowhill, han var også der, forresten.

    Og hans unge sønn Simon, som plutselig klinte til meg, midt på trynet, på julaften.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg måtte være julenisse, mener jeg å huske.

    Og Viggo sa også det, (til Jan Snoghøj da), at Simon pleide å si, ‘det er Jan’, når han så på TV, (i Danmark sikkert da), av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også den jula her, at Viggo sa til faren min og meg, (når vi var ute og kjørte bil, eller noe, vel), at han ikke skjønte noe av den julekalenderen, som het ‘the Julekalender’.

    (Som vi på Ungbo syntes at var artig da.

    Ihvertfall Axel vel, som syntes at Hansi, (eller om det var Günter), var så morsom, for han hadde ‘the ugliest clothes and the longest face’.

    (Noe sånt).

    Viggo begynte å prate om det her, når den ‘Støveldance’-sangen var på radio, i en bil vi kjørte, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av min mor, så fikk jeg en bok, til jul, som het ‘En fantastisk mann’.

    Noe som friket meg ut litt, husker jeg.

    For det var jo litt rart, syntes jeg, å gi sin sønn, en bok, med en sånn tittel.

    Og den boka, den klarte jeg vel heller ikke å få med meg tilbake, til Ungbo, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk prata litt med Christell, husker jeg, på julaften, var det vel.

    Jeg nevnte vel, for Christell, at Pia, (som feira julaften, med mora vår og bestemor Ingeborg, enten i Stavern eller på Nøtterøy vel), hadde blitt gravid.

    Christell lurte vel også på, hva jeg hadde kjøpt til Pia, i julegave.

    (Eller om det var bursdaggave.

    For Pia har bursdag første juledag.

    Og hu skulle komme til Drammen, første juledag, da).

    Og det var en CD-singel, nemlig Cranberries, med ‘Zombie’, (en sang jeg syntes var bra selv), som jeg hadde kjøpt, til søstera mi da, husker jeg.

    Etter julemiddagen, så satt jeg i stua, til Christell der, etterhvert vel.

    Og hu bodde ut mot Konnerud.

    Men fortsatt i Drammen sentrum, da.

    Og Christell dro noen folk ned dit, som digga Pink Floyd, husker jeg.

    Og da hadde jeg nettopp sett en Pink Floyd-video, på TV vel, som het ‘High Hopes’, og som jeg syntes at var bra, da.

    Men den sangen, den tror jeg ikke han Pink Floyd-digger’n hadde hørt.

    (Selv om jeg vel ikke huska navnet på sangen selv da, så det er mulig at det var jeg som rota).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde stadig nye folk innom, hos seg, den jula, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det virka som at hu var i en gjeng, av sånne litt ‘halvklysete’ folk, kunne man kanskje ha sagt, hvis man ønsket å være litt ondsinnet, (ihvertfall muligens).

    Han ene kjøpte aviser tidlig første eller andre juledag, og la på bordet i stua vel.

    (Hvis ikke dette var da Christell bodde i Oslo.

    Ved Terningen Matcafe der.

    Og at jeg husker litt feil).

    Christell bestilte pizza, (på første eller andre juledag), når hu fikk lyst på det, vel.

    Og den dagen, så satt eller lå det, en del folk, i den gjengen, og så på tegnefilmer, (eller om det var en vanlig film), på TV-en, i stua til Christell der, da.

    Det var den stilen der, liksom.

    Og jeg sov på sofaen, i stua, til Christell der da, mener jeg å huske.

    Og det er mulig at hu Hege fra Rødgata også bodde der, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så måtte jeg liksom ut litt, for å få meg litt frisk luft, og litt tid, for meg selv.

    (Uten de her nesten ukjente folka, som jeg ikke kjente noe særlig, for å si det sånn).

    Så da, så gikk jeg, til den bensinstasjonen, som er ved siden av det bygget, hvor Strømsø Supermarked og den kjøreskolen, som jeg gikk på, da jeg bodde på Bergeråsen, ligger da.

    Og da, så kjøpte jeg brus og pølse med rekesalat og sånn vel, på den bensinstasjonen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville gjerne ha litt tid for meg selv, da.

    For jeg følte meg vel ikke akkurat så hjemme der, hos Christell, vil jeg vel si, med alle de her ukjente folka der, da.

    (Og Christell kjente jeg jo ikke heller så bra, på den her tida, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia dukka opp, hos Christell der, (var det vel), på første juledag.

    Så prøvde jeg, å få Christell, til å be Pia, om å ta abort.

    (For jeg var i sjokk, siden Pia skulle ha en negerunge, da).

    Men Christell hørtes ikke så overbevisende ut, i sine forsøk, på å overtale Pia, til å ta abort da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Og Pia blåste i hva Christell sa, og hørte hverken på henne eller meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var de her dagene, at Christell forklarte meg det, at hu hadde vært på jorda rundt-reise, sammen med en venninne vel.

    De hadde vært i USA, under fotball-VM, og kjørt rundt i den bilen, som var i musikkvideoen, til det svenske VM-laget, nemlig ‘När vi gräver gull i USA’, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var visst i California, mener jeg å huske.

    Og Christell likte seg ikke der, for man måtte kjøre alle steder, mener jeg å huske.

    Og Christell hadde heller ikke likt seg, i New York, som hu ikke syntes, at var noe spesielt, men mer som alle andre steder, mener jeg at hu sa.

    (Noe sånt).

    Og hu advarte meg vel nesten, mot å dra til USA, tror jeg.

    (Det var ikke langt ifra, ihvertfall vel).

    Christell fortalte også, at på kamelreisen, i ørkenen, i Afrika vel.

    Så hadde hu blitt så vant, til å bruke venstrehånda si, som dohånd.

    Så da de kom til Singapore, (eller hvor det var), så hadde Christell bare fortsatt, å bruke venstrehånda si, som dohånd, på hotellet der, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christell hadde også vært i Austrialia, og der hadde hu jobba som servitør-dame, på en strippeklubb, (mener jeg at hu sa).

    Og hu hadde også vært i USA, (var det vel), under den kampen, da Norge spilte 0-0, mot Irland, vel.

    Og da hadde hu skammet seg så fælt, over å være norsk, (der hu satt aleine på en sportspub vel), siden Norge hadde spilt så kjedelig fotball, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På første juledag, så var det middagsselskap, i sengebutikken i Tordenskioldsgate, igjen.

    Jeg husker ikke om Solveig, fra Holmen, var der fortsatt.

    Men Jan og Viggo Snoghøj var der.

    Og Faren min og Haldis var der.

    Og Pia, Christell og jeg var der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de spurte Pia, om hvorfor hun bare var sammen med afrikanere.

    Pia svarte det, at hu ‘bare hadde hatt to’, (eller noe).

    Og det var vel Negib fra Etiopia og Keyton fra Somalia, som hu mente, da, (tror jeg).

    Men da måtte jeg hoste litt, syntes jeg.

    (Sånn som man liksom gjorde, hvis det var noe, som ikke var sant, da.

    Som vel muligens Øystein Andersen og Glenn Hesler pleide å gjøre vel.

    Eller om jeg hadde det fra noen andre).

    For Pia hadde jo, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapittelet, også hatt med seg en svær afrikaner, fra utestedet Baronen og Baronessen, med seg hjem, til Ungbo.

    Og hu hadde jo også hatt meg seg Keyton sine to kamerater, (var det vel), med seg hjem og også besøkt dem vel, en del ganger da.

    (Pia sa ihvertfall at de to spiste grisete, for de spiste med henda da, sa hu).

    Så man kunne vel kanskje like gjerne sagt at hu hadde hatt fem afrikanere, som to.

    (Ville nok jeg tippet på, ihvertfall).

    Så derfor liksom hosta jeg fælt da, ved matbordet, mens den her pratinga pågikk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av kveldene der, (enten julaften eller første juledag), så var det sånn, at Jan Snoghøj, han angrep meg bakfra, mens jeg satt på en stol, ved middagsbordet der, i andre eller tredje etasje, i sengebutikken, i Tordenskioldsgate.

    Jan tok kvelertak på meg, uten noen grunn, (som jeg klarte å forestille meg, ihvertfall).

    Jeg satt bare fredelig ved bordet, og hadde også drukket en del øl, til maten, osv.

    Og jeg ble sur, på Jan da, som også hadde kødda med meg, og liksom nesten startet slåsskamp, tidligere, like før middagen, på julaften, (var det vel).

    (Jan Snoghøj spurte meg om hva gjør du hvis jeg prøver å banke deg nå, eller noe.

    Og da hadde jeg bestikket, i hånda, for vi bedt om å hente det, eller noe.

    Så da sa jeg vel at jeg hadde kniv og gaffel der, til å forsvare meg med da.

    Noe sånt).

    Så jeg tok armene mine bak ryggen, og begynte å løfte på Jan, (som vel veide over hundre kilo, ihvertfall).

    (Siden han tok kvelertak på meg, da).

    Og jeg slang nesten Jan over ryggen, og opp på middagsbordet, da.

    Men så skreik Haldis, (var det vel).

    Så jeg satt ned Jan igjen.

    (Jeg hadde vel ikke tenkt å kaste han.

    For da kunne vel strupen min ha gått og kanskje, siden Jan Snoghøj liksom hadde kvelertak på meg, hele tiden, mens det her foregikk, da).

    Så jeg satt Jan ned igjen da.

    Og så heiste jeg han opp, og satt han ned igjen, enda en gang.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens noen av damene ved bordet skreik muligens vel.

    Men det her var det Jan som startet og jeg er en fredelig kar, som ikke pleier å bråke i fylla.

    Men Jan Snoghøj var så bøllete da.

    Og Jan var også så redd, (lot han som ihvertfall), for at stolen, (en vanlig trestol vel), som jeg satt på, kunne ha blitt skadet, etter at jeg satt han ned, husker jeg.

    For jeg hadde kanskje fått en ganske sterk rygg da, etter å ha hatt ansvaret for kjølevarene, på Rimi Nylænde, en god del måneder, og etter å ha vært i Geværkompaniet, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når vi dro tilbake til Christell, denne kvelden, så tok jeg med en god del flasker øl, husker jeg, fra sengebutikken.

    For jeg var ganske full da, og lurte sikkert på om Pia, Christell og jeg skulle fortsette å drikke, borte hos Christell, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Haldis hu kommenterte det, den her jula, (må det vel ha vært).

    At den talende alarmklokka, (som sa tiden på engelsk, når man trykket på en knapp, og som også galte som en hane, når den varslet vekking), som jeg hadde kjøpt til henne og faren min, i julegave, jula 1989, da vi var på Highland hotell, på Geilo, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Den vekkerklokka, den hadde hu enda, på slutten av 1994, (altså fem år seinere da), fortalte hu.

    Og Haldis mente det, at den klokka, den var som en trøst, for henne, når hu var aleine hjemme.

    For da trykket hu bare oppå klokka, og så sa den klokka tiden på engelsk, og da følte hu seg ikke ensom lenger da, fortalte hu.

    Så Haldis må ha vært noe slags spesielt overfladisk mennesketype, tenkte vel jeg, da jeg hørte det, at Haldis sa det her.

    Men jeg lurte også på det, om Haldis fleipa, husker jeg.

    Men så godt kjenner jeg ikke min fars nye livspartner, at jeg kunne si det sikkert, om Haldis tulla eller ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 23: Sommeren 1994

    Sommeren 1994, så skulle jeg jobbe som leder, på Rimi Nylænde, etter at jeg hadde fått en del opplæring, som bestod i å bestille melk, brød og Hakon-varer, (var det vel), og etter at jeg først hadde jobbet et par-tre tidligvakter, (fra klokken 7), sammen med Hilde fra Rimi Hellerud og Elisabeth Falkenberg, da.

    Dagen før jeg skulle jobbe min første lørdagsvakt, alene, så hadde jeg problemer, med å få sove, husker jeg.

    Og det ble ikke bedre av at Pia, (som hadde vært ute på byen, sammen med Keyton), klatret opp, på den barnehagen, som var utenfor vinduene våre der, og banket på vinduet mitt, midt på natta, for å få låne nøkkelen min, siden hu hadde glemt sin egen nøkkel, da.

    Da ble jeg sur, for jeg syntes det, at Pia ødela for min karriere, i Rimi, siden det var veldig tungt, å jobbe en tolv-timers ledervakt der, (fra 7 til 19), på lørdager, (siden det kun var en leder, som jobbet, på lørdagene, i Rimi).

    (For dette var vel etter de andre episodene, som hadde gjort meg sur, på søstera mi, fra før av, og.

    Som at hu rappa røykpakker på rommet mitt, uten å spørre.

    Hu lot noen afrikanere sove over i stua der, uten å si fra, på forhånd.

    Hu lot Keyton få låne joggeskoa mine, uten å spørre.

    Hu sa merkelige ting, som at ‘vi har jo ikke noen saks’.

    Hu lot tøyet sitt ligge, i vaskemaskinen, i flere dager, uten å ta det ut, etter at hu hadde vaska klær, (sånn at ingen andre fikk vaska klær), og ble sur når jeg poengterte dette.

    Osv., osv.

    Ting som jeg har skrevet om i Min Bok 4, tidligere).

    Så jeg tenkte det, at nå har Pia, (og Keyton), fortjent å få ‘vannseng’.

    (Sånn som Bricen fikk av Furuset, i militæret, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Så jeg gikk på badet, (var det vel), og fylte opp en bøtte med vann, da.

    Men Pia og Keyton hadde låst døra, til rommet sitt, så jeg fikk ikke gitt dem den vannbøtta, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra sommeren 1994, så husker jeg også det, at jeg var hos bestemor Ågot, samtidig med at en ‘haug’ andre folk, i slekta til min far, også var der.

    Jeg husker at Pia var der.

    Så det er mulig at det var hu som dro meg med dit da, for etter at jeg flytta til Oslo, så fikk jeg gradvis et dårligere forhold, til min fars slekt.

    Likevel, så var det sånn der, hos bestemor Ågot, at min fetter Ove og min fetter Tommy, de ville besøke Pia og meg, på Ungbo, i Oslo.

    Og Pia ble også med på dette.

    Derfor trodde jeg det, at Pia ville ta ansvar, når denne festen skulle være, seinere sommeren 1994, (husker jeg).

    For dette var den samme uka, som jeg jobba min første hele uke, som leder i Rimi.

    (På Rimi Nylænde, når enten Hilde fra Rimi Hellerud eller Elisabeth Falkenberg, hadde ferie).

    Jeg jobbet en seks-dagers uke da.

    Og siden dette var min første uke, som leder, så fokuserte jeg vel omtrent bare på jobben, da.

    Og var sliten når jeg kom hjem fra jobben.

    For jeg jobba vel mye ekstra, da antagelig, siden jeg satset på å få meg en karriere, i Rimi, osv., da.

    Så stua, på Ungbo, (hvor jeg hadde vært alene, hele denne uka, husker jeg, siden de andre var på ferie, eller noe, vel), den så ‘bomba’ ut, da.

    Og jeg jobba hele lørdagen, fra 7 til 19.

    Men jeg regna med det, at Pia ville gjøre i stand til festen, på Ungbo der, da.

    For hu ble jo med på å arrangere den festen, hos bestemor Ågot, på Sand, noen uker før.

    Men Pia hadde bare dratt til Monika Lyngstad, i Røyken.

    Så jeg møtte Tommy, Ove, Lene og Pia, (var det vel), på T-banen, på vei til Ellingsrudåsen, da.

    Så ingen hadde rydda der, før vi kom til Ungbo, da.

    Men jeg hadde ihvertfall kjøpt jordbær, men de hadde blitt litt knust, (nedi en av bæreposene mine), på T-banen, da.

    Siden jeg var litt stressa, kanskje, den her uka, da.

    Så Pia svikta igjen da, (syntes jeg), fordi hu skulle jo liksom være med å arrangere festen, da.

    Likevel så gjorde hun ingenting for å forberede festen liksom, da.

    Det var ikke sånn at hu lagde pønsj, eller pizza, eller noe sånt, (for eksempel).

    Neida, hu bare kom ‘dassende’ med T-banen samtidig med gjestene, liksom.

    Selv om hu vel hadde ferie selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rydda i stua, så fort jeg klarte, på Ungbo der, på.

    (For Pia ville vel ikke hjelpe, siden det var mitt rot, da).

    Og vi så vel bronsjekampen, i fotball-VM, som Sverige vant eller tapte, med mange mål vel.

    (Jeg sjekka det på nettet nå, og det var vel 16. juli 1994, at den kampen ble spilt, ifølge Wikipedia).

    Og jeg prøvde å sette fram jordbæra, som var litt knust, vel.

    Og Tommy sa vel noe sånt som at ‘Erik prøver ihvertfall, han’, (mener jeg at jeg overhørte).

    (Så det var kanskje litt rart, at Tommy prata sånn om meg, mens jeg var der.

    Men men).

    Og Tommy, (var det vel), han likte også en sang, som vi så på TV, (etter fotballkampen vel), som het ‘Mmm Mmm Mmm Mmm’, med Crash Test Dummies, (mener jeg å huske).

    (En sang som Ove også likte, vel.

    Og som jeg også hadde hørt før, men ikke huska helt hva het, vel.

    For jeg levde kanskje litt vel mye i ‘Rimi-verdenen’, på den her tida, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle også på byen, og havna på Marilyn, (som seinere ble So What).

    Et sted som søstera mi foreslo vel.

    Og der var det ganske kjedelig, mener jeg å huske.

    (Og jeg var vel trøtt kanskje, etter å ha jobba i tolv timer, på Rimi, fra syv om morgenen.

    Og jeg hadde også jobbet min første lederuke, i Rimi, noe som var nytt for meg, og vel også rimelig slitsomt, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker det, at dette var vel den første gangen, som jeg så sånne ‘babes’, (må man vel kalle det), i Oslo.

    Det hadde jo nettopp vært ‘grunge-tid’, i musikk-verdenen, og vel også i mote-verdenen, (virka det som, i Oslo, ihvertfall, sånn som jeg husker det).

    Men på Marilyn, så gikk det rundt noen sånne tenåringsjenter, i korte topper, og med magene bare, sånn at de viste fram navlene sine da, (husker jeg).

    Og det hadde jeg ikke sett i Oslo før, at damene gikk så lettkledd, (hvis jeg husker det riktig).

    Så da skjønte jeg vel det, at det nok var en ny tid på gang, i moteverdenen.

    Etter grunge-tiden, hvor vel damene hadde gått mye i store, vide gensere, og sånn, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi fem, skulle ta nattbussen hjem, til Ellingsrudåsen.

    Så dreit Ove seg noe så jævlig ut, husker jeg.

    Vi stod på fortauet, bak Stortinget, og venta på 85-bussen, (var det vel), husker jeg.

    Så kom det en ‘falsk’ roseselger bort til Ove, (husker jeg).

    Han hadde bare en rose, som han kanskje hadde kjøpt til dama si, (mistenkte jeg).

    Men så hadde han kanskje funnet ut, at han ikke hadde nok penger, til nattbussen, (eller noe).

    Så derfor prøvde han å selge den her rosa si, da.

    (Noe sånt).

    Men Ove ville ikke kjøpe rosa hans, men han ble liksom sånn sjefete da, og beordret han ‘roseselgeren’, til å gå bortover den motsatte veien i Akersgata, enn der dama hans stod.

    Det eneste problemet med dette, det var det, at han roseselgeren, han var mye større, enn Ove, da.

    Og Ove, han hadde skrytt til meg, om at han hadde blitt norgesmester, i amerikansk fotball, med Kolbotn Kojaks, osv.

    (Og Ove hadde også trent en god del amerikansk fotball, mens han gikk på high school, eller noe sånt, i USA, da).

    Så Ove var en god del kraftigere enn meg igjen, (må man vel si).

    Og Ove hadde også vært MP, (militærpoliti), under førstegangstjenesten, (var det vel), hadde han fortalt meg, da.

    Og Ove var også veldig overlegen da, (og ovenpå), ovenfor den her ‘rose-bølla’, da.

    Men han rose-selgeren, han skjønte vel kanskje det, at Ove ikke var fra Oslo, siden han ikke skjønte det, at dette ikke var en roseselger egentlig, men egentlig bare en busstrafikant, som trengte penger, til billetten sin, kanskje da.

    (Roseselgeren hadde jo bare en rose og.

    Og de som solgte de her rosene vanligvis, det var små, asiatiske damer, (eller noe), mener jeg å huske, (jeg som hadde gått en del på byen, i Oslo, under studietiden, og sånn, da).

    Så han ‘rose-bølla’, han begynte jo da å banke opp Ove.

    Han tok løpefart, og klinte til Ove, som hadde vært veldig overlegen, på trynet, da.

    Og Ove han ville ikke si unnskyld, så han måtte ta imot, cirka fem-seks sånne slag, (med løpefart), da, (eller noe).

    For det var ikke noe jeg kunne gjøre, mot han svære bølla, sånn som jeg så det.

    For han var jo dobbelt så stor som meg.

    Og Ove selv, (som jo var mye større enn meg), han gjorde jo ikke noe motstand selv, da.

    Og dette var noe bråk, som Ove selv hadde startet.

    Og som jeg ikke var innblandet i.

    Så jeg valgte bare å stå der, og observere hva som skjedde, da.

    Og det samme gjorde Pia, Tommy og Lene, (som er døv), da.

    Pia, Tommy og Lene, de stod bare og gjemte seg liksom, mellom meg og Karl Johans gate, (i Akersgata, bak Stortinget der), da.

    Så jeg tror ikke at han bølla skjønte det, at Ove og jeg egentlig var i lag med Pia, Lene og Tommy der.

    Men Tommy sa seinere, til Ove, (husker jeg), at han ikke klarte å gjøre noe, for han liksom ‘frøys’ da, (eller noe).

    Og Lene var jo døv, så hu sa ikke noe.

    Og Pia sa vel heller ikke noe, tror jeg.

    Og det var til slutt en ikke så utrolig svær Oslo-kar, som gikk imellom, og holdt rundt han bølla, sånn at han slutta å slå Ove, da.

    Og Ove måtte si unnskyld, til dama, til han rose-sværingen, for Ove hadde kalt han rose-bølla, for ‘homo’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg huska ihvertfall på det, som han Brisner, (eller hva han het igjen), hadde sagt, i militæret.

    Om at han hadde blitt slått ned to ganger, rett etter hverandre, på Marilyn, (eller noe), da, (en gang).

    Så da Ove gikk på nattbussen, og fikk mer bråk der, (når han skulle kjøpe billett, av busssjåføren), så måtte jeg nesten svare for Ove da, at det gikk greit med oss, (eller noe sånn), da.

    For da hadde Ove nesten havna i bråk igjen, på nattbussen, da.

    Og jeg måtte sitte på setet mellom Ove sitt sete og midtgangen, på bussen, og liksom passe på Ove da, på nattbussen, da, (husker jeg).

    Sånn at Ove ikke skulle havne i bråk to ganger, han og, sånn som Brisner hadde havnet da, (sånn som jeg overhørte at han babla om, i militæret), en gang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi gikk av nattbussen, ved Torgbua der, på Ellingsrudåsen.

    Så var det noen hasjiser, (må man vel kalle dem), som gikk av bussen, på den samme holdeplassen, som oss.

    Og det visste seg det, at dette var naboene, til Ungbo, i Skansen Terrasse 23, der, da.

    Om de prata om hasj da, (mener jeg), hvis ikke så var dette noe jeg huska fra før, at dem røyka hasj, (eller noe da), mener jeg.

    Men jeg husker det, at han nabokaren, han begynte å bable om det, da vi alle fra nattbussen, gikk inn i Skansen Terrasse 23 der, at alle som gikk av bussen, bodde i den samme etasjen.

    (Noe sånt).

    Og at det var ‘far out’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så sa jeg vel unnskyld til Ove, fordi at jeg ikke hadde klart å finne på noe, for å stoppe han rose-sværingen, dagen før, mens vi venta på nattbussen da.

    Og Ove virka som at han klarte seg overraskende bra, etter all den her bankinga, som han hadde fått, da.

    Så Ove, Tommy og Lene, de dro vel tilbake til Berger og Son, ganske tidlig, dagen etter, (mener jeg å huske).

    Og det var vel ikke sånn, at noen av dem besøkte hverken Pia eller meg igjen, på Ungbo, på Ellingsrudåsen der.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.