![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Resultatliste, bataljonsmesterskapet, i AG-skyting, Terningmoen, høsten 1992.
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jan 17, 2011 at 4:33 AM | |
|
To: forsvaret@mil.no | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Resultatliste, bataljonsmesterskapet, i AG-skyting, Terningmoen, høsten 1992.
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jan 17, 2011 at 4:33 AM | |
|
To: forsvaret@mil.no | ||
| ||
PS.
Og hvor vi stod og så på han Lersbryggen, da han var på jordet sitt?
(Det var vel meg og bestemor Ågot, og faren min, Arne Mogan Olsen).
Jo, det var i kjøkkenvinduet til Ågot, nesten som vanlig.
(Jeg skriver nesten som vanlig, for en gang, også på 80-tallet, så stod bestemor Ågot, og faren min, også i det samme vinduet, og så på farfaren min, Øivind, som alltid satt i stua.
Untatt denne ene gangen, når dem stod og så på, i kjøkkenvinduet, for da gikk bestefar Øivind rundt på jordet til Lersbryggen, helt alene, av en eller annen grunn.
Og da lurte farmora mi og faren min fælt.
Og jeg kikka også.
Men dette var kanskje litt seinere, så jeg kikka da heller ut av et av stuevinduene, og så at farfaren min, Øivind Olsen, gikk rundt på det jordet til Lersbryggen da.
For Ågot ble opprørt, må man vel nesten si, da hu så at Øivind gikk bortpå jordet til Lersbryggen, og det tror jeg at faren min også ble.
Og jeg lurte litt på hvorfor de skulle blande seg i, hvor Øivind gikk, og hvorfor det var så nøye, så da kikka jeg heller ut av stuevinduet gitt, siden jeg syntes dem var sånn, at dem kanskje fulgte med for mye, på bestefar Øivind, farmor mi og faren min, og at de ble sjokka liksom, bare fordi han gikk litt rundt på det jordet, som faren min noen ganger brant bråte på og sånn da.
Så det var vel mer sånn, at ihvertfall jeg ganske ofte var på det jordet.
Vi ble oppmuntra til å fange humler, en sommerferie på 70-tallet, av bestemor Ågot og bestefar Øivind, og onkel Håkon og/eller faren vår vel, på det jordet, som barn, jeg og søstera mi, Pia Ribsskog, mens vi fortsatt egentlig bodde hos mora vår, Karen Ribsskog, i Larvik, men var på feriebesøk, på Sand/Bergeråsen da, hos vår fars familie, (noe vi, eller ihvertfall jeg, syntes var ganske gjevt, for da pleide vi å få mye godteri, og vi slapp skrikinga, til mora vår, som kunne være veldig slitsom/anspent, syntes jeg. Men men).
Ågot fulgte alltid med på hvem som kom til eiendommen, og ‘kringkasta’ det da.
(Bestemor Ågot var oppvokst på gård, i Rollag, i Numedal, så det var kanskje derfra hu var vant til å følge med sånn, på hvem som dukka opp.
Hvem vet).
Og Ågot var veldig ‘var’, så jeg tror ikke det var sånn, at hu noen gang gikk glipp av hvem det var, som besøkte ‘vår’ eiendom, (eller noen naboeiendommene, for å tulle litt).
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Ågot var nok kanskje redd for det såkalte ‘bygdedyret’, kan jeg tenke meg.
(At det var derfor hu ikke likte, at Pia ‘fløy’ så mye.
Flying, det vil si, at hu var mye ute om kveldene og sånn, og på forskjellige steder, gjerne fester og sammen med rånere eller venninner kanskje, eller på diskotek eller cafe i Drammen.
Sånne ting).
For det var masse sladrekjærringer, ute på Sand/Berger.
Som snappet opp hva som skjedde, på bussen og overalt.
Og som fortalte dette videre, på kaffebesøk og i syklubber, og det som var da.
Så Ågot ville nok ikke, at familien vår, skulle få dårlig rykte, på grunn av Pia.
Dette var noe jeg selv var vant til og.
En gang, som jeg og Tom-Ivar i klassen, og Gry Stenberg, (som også gikk i den samme klassen, som meg og Tom-Ivar), og Christell og vel søstera mi Pia, (de to gikk to klasser under meg og Gry Stenberg og Tom-Ivar, men søstera mi hadde ‘dumpa’ et år, før hu fikk begynne på skolen, så hu var cirka et år eldre enn Christell), dro inn til Svelvik, med bussen.
(Vi var nesten som en gjeng, på den her tida, vil jeg nesten si.
Ikke langt fra, ihvertfall.
Alle vi fem bodde på Nedre, og kjente hverandre ganske bra, etter å ha hengt sammen en del, siden foreldrene våre kjente hverandre, og siden vi alle sammen bodde på Nedre, på Bergeråsen.
Men men).
Bare for å se litt der, og vi besøkte også bestemora til Gry Stenberg, som bodde ikke så langt unna det nye ferjeleiet, i Svelvik, (alene, tror jeg).
Det var dagen etter at Nicole vant Grand Prix, tror jeg, for hu bestemora til Gry Stenberg, hu kunne fortelle oss det, at Nicole også hadde sunget på nederlandsk, helt på slutten av sendingen.
Mens jeg bare hadde fått med meg det, at hu sang på tysk, fransk og engelsk vel.
Så bestemora til Gry Stenberg, hu var ikke tapt bak en stol, hun var språkmektig, som bare det, det er helt sikkert.
Men men.
Og da, noen dager etterpå, så var det en veldig oppstyrtet bestemor Ågot, som kjefta på meg.
For de jentene måtte betale for Tom-Ivar, på bussen, for han var blakk.
Så fikk jeg skylda da.
For ei sladrekjærring hadde sitti på bussen da.
(Trodde jeg kanskje at det hadde vært.
Hvis det ikke var bestemora til Gry Stenberg som hadde sladra da.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Så bygdedyret, det levde i beste velgående, på Berger og Sand, på 80-tallet.
Det er helt sikkert.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Nicole vant Grand Prix, våren 1982.
Så det her besøket vårt, hos bestemora til Gry Stenberg, i Svelvik, det var mens jeg fortsatt var 11 år da.
Så vi var vel mellom 9 og 12 år da, vi fem som dro inn til Svelvik.
(Det her var altså mens jeg og Gry Stenberg og Tom-Ivar Myrberg, gikk i 6. klasse, på Berger skole, og Pia og Christell gikk i 4. klasse på den samme skolen da.
Så sånn var det.
Men det var også sånn, at på skolen, så satt Gry Stenberg sammen med Lene Lillevik og hu Sissel Tysnes og Gro Marit, het hu kanskje, hu med det røde håret.
Så på skolen, så prata nesten aldri jeg eller Tom-Ivar, med Gry Stenberg.
For hu bare satt i klasserommet, helt stille, sammen med de klassevenninnene sine.
Mens på fritida, så var Gry Stenberg mye mindre sjenert, og da hu prata hu helt vanlig, vil jeg nesten si, med meg og Tom-Ivar, mener jeg å huske.
Men sånn var det ikke i klassen, og det var nok ikke alle i klassen kanskje, som visste det, at vi tre, jeg og Tom-Ivar og Gry Stenberg, nesten var i den samme gjengen, på Nedre.
For jeg og Tom-Ivar prata nesten aldri med Gry Stenberg omtrent, på skolen, hverken på Berger skole, eller Svelvik Ungdomsskole.
De jentene som Gry Stenberg var i gjeng med, de ble vel også litt mobba, tror jeg, og var vel ikke blant de mest populære jentene i klassen.
Selv om jeg husker at da vi var på leirskole, på Barnas gård, ute i Romerike eller Nesodden, eller noe sånt vel, tidligere det samme året, (i 6. klasse), sammen med en klasse fra Grunerløkka.
Da var jeg på samme rom som Erik Ree, (som bodde ned mot Berger kirke).
Og da husker jeg at han sa det, at han syntes at Gry Stenberg var en av de peneste jentene i klassen, da han var ny i klassen, eller noe.
(For han flytta til Berger seinere enn meg, som flytta til Berger i 3. klasse, husker jeg.
Men men).
Så selv om ingen av gutta prata til Gry Stenberg, i klassen, fordi hu var i en gjeng, av jenter, som kanskje var litt upopulære, og ble mobba kanskje litt.
Så var det fortsatt noen som syntes at Gry Stenberg var en av de fineste jentene i klassen.
Selv om kanskje Hege Rønjom og Lene Andersen, nok kanskje gikk for å være enda finere.
(Jeg prata med Karl Fredrik Fallan om damene i klasse og, og han syntes vel at Hege Rønjom, (som har vært på johncons-blogg, i en Facebook-samtale, for et par år siden), var finest).
Selv om Hege Rønjom flytta til Svelvik, i 4. eller 5. klasse, eller noe.
(Sikkert for å selge lodd, for det husker jeg at Ole Christian Skjellsbekk og Hege Rønjom fikk meg med på, mens vi gikk i 3. eller 4. klasse vel, å dra inn til Svelvik, for å selge lodd, for Berger skole, eller Berger I.L., på Ebbestad osv., vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Bare for å litt avveksling fra Bergeråsen liksom.
Jeg var jo vant til å bo i Larvik sentrum, så jeg syntes det var litt artig, å finne på noe.
Men til Sande, så ville ikke disse folka bli med.
For jeg prøvde igjen, noen uker seinere, å få med den samme gjengen, til å dra en tur til Sande og.
Men det var det visst ikke noe interesse for da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Her er mer om dette:
PS.
Man kan også se her, (når jeg tenkte meg litt mer om), at faren min, og onkel Håkon, dem tok seg ikke fri fra arbeidet, nede på verkstedet, den dagen som faren deres døde.
Så jeg måtte trøste Ågot da.
Håkon ville ikke trøste, når han kom opp i en pause fra jobbinga på verkstedet.
Men jeg var bare 12-13 år, så derfor var det jeg ville at Håkon heller skulle trøste mora si.
For jeg var jo bare et barn, eller en ungdom, og var ikke så voksen og moden osv. da.
Det var ikke så lett for meg, som 12-13 åring, å skulle trøste farmora mi, som hadde blitt enke, den samme dagen.
Og som også begynte å si, at Øivind ikke hadde vært snill mot henne.
(Men han hadde jo vært sjuk i mange år, men likevel var det kanskje litt rart.
Hm.
Hvis faren min og onkel Håkon hadde vært veldig modne og voksne, så hadde de vel tatt seg fri fra arbeidet kanskje, og prata med mora si og sånn da, den dagen som Øivind døde, liksom for å få prata ut da, og trøste henne osv.
Men faren min har alltid vært sånn, at han har brydd seg mye om penger og jobbing osv.
Og kanskje brydd seg litt mindre om mennesker osv.
At han kanskje har vært litt som onkel Skrue, på den måten.
Hvem vet).
Selv om vi kjørte ned der, alle i familien, til sykehuset i Horten.
Men tanta mi, (onkel Håkon sin kone), Tone, anbefalte meg å ikke se Øivind som død.
Så da måtte jeg følge det rådet, syntes jeg.
Men det som var rart da, var at hennes egen sønn, Tommy, som var fem år yngre enn meg.
Han ble med for å se bestefar Øivind, i kista, som død.
Så hvorfor rådet Tone meg å ikke se Øivind, når hu ikke rådet sin fem år yngre sønn, mot å se Øivind som død?
Nei, det ble jo helt rart, når jeg tenker på det.
Onkel Håkon, han satt da igjen opp et sånt morskt/sinna ansikt, når de gikk for se på Øivind, i kista, på Horten sykehus, (etter at Tone og faren min og jeg hadde prata om jeg skulle bli med å se farfaren min i kista).
Så der var det også et eller annet veldig spesielt.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Med hilsen
Erik Ribsskog