![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Spørsmål om eiendommen Rokksvoll på Sand, Strømm og Svelvik Bygdebok
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Jul 15, 2010 at 6:01 AM | |
|
To: bibliotek@svelvik.kommune.no | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Spørsmål om eiendommen Rokksvoll på Sand, Strømm og Svelvik Bygdebok
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Thu, Jul 15, 2010 at 6:01 AM | |
|
To: bibliotek@svelvik.kommune.no | ||
| ||
Det var fordi, at da jeg gikk på ungdomsskolen.
Så ble jeg veldig mye mobba i klassen, og jeg bodde alene, i min fars leilighet, (han hadde fått seg ny familie), noe som tæret på meg, for jeg forstod ikke hvorfor jeg måtte bo alene.
Så hver dag var som et helvete, stort sett, og hver dag var som en krig, stort sett.
Så jeg hadde nok med å holde hodet over vannet, på skolen og ellers, ovenfor mobbere.
Jeg hadde mye fravær, og da ville jeg bare sitte foran TV-en i en slags tilstand av, hva heter det.
Jeg husker ikke hva det heter nå.
Men jeg var sånn at jeg såvidt ikke klarte å røre meg da.
Sånn nervøs/stiv, av denne stadige krigingen da, på skolen og i familien.
Så jeg hadde ikke så mye overskudd, til å lære meg tysk.
Det hørtes ut som et ork.
Så da tok jeg heller noe jeg kunne fra før, dvs. bordtennis og sjakk.
For tysk var jo valgfag, på ungdomsskolen, på 80-tallet.
For jeg trengte det jeg hadde av overskudd, til den stadige krigingen, som var i klassen og i familien min da.
Min far ville ca. hver kveld, eller annenhver kveld, plutselig dukke opp, etter jobben, og si noen ord.
Og da måtte jeg være klar da, og vite hva jeg skulle si.
For da måtte vi skrike, husker jeg.
For sånn var det, i min fars nye familie, at der skreik man, man pratet ikke.
Og sånn var det også hos mora mi, husker jeg.
Ihvertfall til tider.
Det var mye skriking, både der faren min bodde, og der mora mi bodde.
Men veldig sjelden der hvor mine besteforeldre bodde.
Selv om Ingeborg kanskje kunne prate veldig høyt, noen ganger, på en måte som kunne minne om skriking.
Ja, det må man vel si.
Min farfar Øivind, han skreik bare en gang, og det var da jeg leika, som barn, i huset til Ågot og Øivind, og løp rundt i gangene, og hoppa på de farga flisene, sånn som vi pleide å gjøre som barn.
Det var liksom fliser, der man hadde lov å tråkke da.
Jeg vet ikke om det var noe symbolsk?
Men det var artig for unger, for da kunne vi hoppe bare på de flisene, som var farget, også var det ikke lov å gå utenfor de da liksom.
Så da kunne vi leke i huset til min fars foreldre, at det ble en egen lek da liksom.
Hvis vi kjedet oss, om vinteren eller om kvelden.
Om sommeren så kunne vi jo spille f.eks. badminton eller fotball i hagen.
Eller hvis det var på dagen, så fikk vi alltid noen småpenger, av bestemor Ågot, (eller jeg fikk jo alltid penger av faren min da), f.eks., så da kunne vi gå i butikken.
Mens da jeg bodde hos mora mi, så fikk veldig sjelden penger til godteri.
Og jeg var så glad i godteri.
Mens hos faren min, så fikk jeg spise omtrent så mye godteri jeg ville.
Selv om det ikke var lørdag.
Så det roet meg nok kanskje litt ned, at jeg fikk så mye godteri og cola jeg ville, hos faren min.
Og jeg fikk tegneserieblader, og alt mulig.
Mens hos mora mi, så fikk jeg ting, kanskje til jul og bursdagen min.
De hadde nok dårlig råd.
Men mora mi og Arne Thormod, de røyka.
Og da satt ofte jeg og Pia, i stua om kvelden, og så på TV, sammen med mora mi og Arne Thormod, og hele stua var full av røyk, så det noen ganger svei i øynene.
Så sånn var det.
Mens på Bergeråsen så satt jeg aleine og så på TV da.
Og kunne legge meg når jeg ville.
Og det var ikke noe røyk der, som svei i øynene.
Faren min var motstander av røyk.
Men han var alltid nede hos Haldis.
Haldis røyka, (og da brukte hun noen kjempelange munnstykker, av en eller annen grunn), men slutta plutselig, midt på 80-tallet en gang vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Dette programmet ble ‘hypet’ av bestemor Ågot, og kanskje også faren min.
Uten at jeg husker det helt nøyaktig.
Det som skjedde, var at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, var i Syden, vinteren 1985.
Så ville de, at jeg og bestemor Ågot, skulle se på det TV-programmet.
(Fikk jeg vite, på en eller annen måte.
Kanskje gjennom bestemor Ågot).
For bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, de lurte visst på, om de var med på TV.
Skjønte jeg.
Så jeg satt hos bestemor Ågot, og så på dette programmet.
Sammen med bestemor Ågot.
(Jeg pleide å spise middag hos henne ofte, etter skolen, siden jeg bodde aleine).
Det var masse eldre folk, med på TV-programmet.
Men jeg kunne ikke se bestefar Johannes og bestemor Ingeborg.
Det som var nesten litt sjokkerende, for meg, da jeg så dette programmet.
Det var en eldre kar, som sa at den eneste gangen de eldre i Nevlunghavn så hverandre, når de kom så opp i åra, som de var.
Det var i begravelser, sa han.
En kar som kanskje prata litt direkte da.
Og like etter døde bestefar Johannes, i Spania.
Sa Pia og Christell til meg.
Søstra mi og stesøstra mi, (som begge bodde nede hos Haldis).
De tok skolebussen, fra bussholdeplassen, oppe ved Berger skole.
Og jeg tok skolebussen, fra ved gamlehjemmet.
Så de gikk i oppoverbakke, og en omvei, vil jeg si.
Av en grunn ukjent for meg.
Så så jeg de, i Havnehagen, når jeg skulle til skolen vel.
Så gikk jeg ned og sa hei til de.
Så sa søstra mi Pia, at bestefar Johannes er død.
Jeg bodde jo alene i Leirfaret.
Så hadde de ikke giddi å fortalt meg det, kvelden før.
Neida, de sa det når jeg var på vei til skolen.
Så jeg ble jo trist inni meg da.
Selv om jeg ikke likte meg så bra i Larvik, pga. at mora mi var masete og bestemor Ingeborg var masete.
Så merka jeg at jeg ble lei meg, når jeg hørte det, at bestefar Johannes var død.
Så det var ikke noen fin måte å få høre det på, synes jeg, nederst i S-svingen der, fra to 12-13 år gamle jenter.
De gikk kanskje på barneskolen enda de.
Og jeg gikk på ungdomsskolen.
Det var nok sånn det var.
At de gikk i 6. klasse, og jeg gikk i 8. klasse.
Så hadde ikke søstra mi bodd der mer enn et år.
Nede hos Haldis.
Etter at hu rømte fra mora mi i Larvik.
Så jeg syntes vel fortsatt at det var litt gjevt, at søstra mi hadde flytta til Bergeråsen, hu også.
Så jeg gikk vel ned for å si hei til de da.
Før jeg gikk på skolen.
Noe sånt.
Men det var akkurat som at jeg fikk en på trynet, husker jeg.
Før jeg skulle på skolen.
Så det husker jeg enda, hvordan det var.
Det var ikke noe artig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så om det er noe russisk mafia-plott, og at de drepte morfaren min i Spania?
Han var jo gammel idrettsmann.
Hvem vet.
Det var kanskje bestemor Ingeborg som var katolikk.
(Eller mer eller mindre katolikk, basert på sånn jeg synes det virker fra de ‘petitene’, i Aftenposten).
Det var kanskje hun som skrev de petitene da.
Bestemor Ågot var jo også litt russisk forresten.
På den måten, at hun hadde en sånn russisk bestemor-dukke.
Med to mindre dukker inni.
Av tre.
Oppå det samme skapet, som hu hadde bilder av oss barnebarna oppå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Bayern Munchen – Everton.
Den kampen endte forresten 0-0, såvidt jeg husker.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Bildene var så dårlige, i returoppgjøret, var det vel.
Men det brydde jeg meg ikke så særlig om, for Everton vant 3-1, var det vel.
Og vant cupvinnercupen, det året, mot Rapid Wien, i finalen.
Kampene mot det tyske laget, var semifinalen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS.
Nå har jeg tenkt fælt her.
Og nå tror jeg at det er sånn, at hu på Facebook-bildet der, var hu som krynte meg, da jeg akte og leika, etter skolen, på vei hjem fra Berger skole.
Så gikk jeg innom Bergeråsen da, (før jeg gikk bort på Sand).
For han Geir Arne på Sand, han hadde en hel gjeng med folk, og han var uvennen min da.
Så sånn var det.
Og da så jeg nok hu på bildet der, at hu akte, ved Gamlehjemmet der, og ned mot Teskjekjærringa.
Så syntes jeg det var litt kjedelig, å gå hele den veien bort til Sand.
Så da akte jeg og da.
(Dette var vel før faren min møtte Haldis).
Og da, etter at jeg hadde akt en stund.
(Jeg bodde jo i Hellinga, like ved den akebakken, som vel må sies å starte i Hellinga).
Men men.
Så kasta plutselig hu på bildet seg over meg, (når jeg hadde blitt litt sliten), og krynte meg.
Så hu er livsfarlig, hu på bildet der.
Og når jeg så henne seinere, så stod jeg alltid bare å holdt øya på henne, mens hu gikk forbi.
Og sa ikke noe i det hele tatt.
Så hu var liksom en av fiendene mine, på Bergeråsen.
Så sånn var det.
Og da, når jeg kom bort til Ågot, (farmora mi), på Sand.
Da analyserte hu hvordan jeg så ut.
Og klagde på meg, til faren min.
Antagelig fordi at hu lesba hadde fått meg til å se litt mer våken ut.
Hu var jo ei jente, tross alt.
Men når jeg bodde hos mora mi, ihvertfall på Halsen, så hendte det at vi leika kryning og sånn da og.
Og mora mi klagde aldri da, hvis jeg og søstra mi hadde leika.
Jeg var kanskje litt gammel for å ake, og ihvertfall for å bli kryna, når jeg var ni år.
Men vi fikk jo ake-kjelker av Haldis, vinteren etter.
Da jeg var ti år vel.
Så unger vokste ikke opp så fort, på den her tida.
Det var vel enten på slutten av 1979, eller på begynnelsen av 1980, at den her kryninga av meg, fra hu lesbe-søstra til Lille-Oddis skjedde.
Men jeg synes den reaksjonen til Ågot var litt rar.
Kanskje hu var pedofil, og ikke likte det, hvis jeg så for våken og maskulin ut?
Hva vet jeg.
Jeg ga ihverfall faen i den kryninga, for jeg var vant til å bli krynt så mye, da jeg bodde på Østre Halsen, da jeg var sånn 5-6 år, osv.
Men jeg glemte aldri hvilken jente det var, som gjorde det.
(Hu på bildet, som ser mer stelt ut der da, enn hu så ut, på rundt slutten av 70-tallet, på Bergeråsen.
Da hadde hu en enklere stil vel.
Med håret rett ned osv., og uten å ha gele i det f.eks.).
Hu tenkte jeg på som rimelig farlig, etter det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Spørsmålet er vel kanskje hvordan farfaren min, Øivind Olsen, som jobba som snekker, på Berger-fabrikkene, (med å snekre stamper da, som ble brukt i tekstilproduksjonen, og som sikkert var masseproduserte, og visst også fruktkasser snekra han, i helgene).
Hvordan kunne han ha råd til å plutselig bygge eget snekkerverksted, og hus, borte på Sand?
(Strømm Trevareindustri).
Når han hadde kone, (Ågot), og tre unger?
Og når han var fra vel ganske fattige kår, på Holmsbu, hvor faren var fisker.
Nei, det skal jeg ikke si sikkert, hvordan det gikk til.
Han måtte vel antagelig hatt bra kontakter i banken, i såfall.
Men tomta, den tilhørte en ved navn Lersbryggen.
Så det var vel kanskje litt stusselig?
Å eie en ganske stor møbelfabrikk og et hus.
Også eier man ikke tomta.
Men de bygningene står altså på en som het Lersbryggen sin tomt.
Det var vel ikke bra.
Farfaren min gjorde mest bare enkelt rutinearbeid også, sånn som jeg husker det.
Mens faren min vel tok de store avgjørelsene da.
Så det var kanskje litt rart det og.
Så jeg kan ikke gå helt god for den her familien til faren min.
Altså, jeg kan ikke love at det ikke var noe tull her.
Men hva som egentlig skjedde, det veit jeg ikke.
For dette her var før jeg ble født.
Da jeg ble født i 1970, så var både snekkerverkstedet og huset til Ågot og Øivind på Sand der.
Så hva som har skjedd før det, det veit jeg ikke så mye om.
Så det må jeg prøve å finne ut da.
Men det stod masse gamle radioer, i kjelleren der.
Så jeg lurer på om tyskerne kan ha hatt det stedet som var der før familien min flytta dit.
Og at det var snakk om konfiskerte radioer fra krigens dager?
Hvem vet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det her er han Roger Edvardsen, som gikk i klassen over meg, og som alltid skulle kødde med meg, etter at jeg flytta til Berger, da jeg var ni år, i 1979:
PS 3.
Man skulle kanskje tro at Roger Edvardsen var kommunist, siden han bodde i arbeiderbolig-området, på Berger.
Men, som man ser, så er de boligene hvite.
Og Roger Edvardsen støtter også Svelvik Røde Kors, (hvor søstra mi og stesøstra mi var med i, i URK, Ungdommens Røde Kors).
Så Roger Edvardsen er vel mer kristengutt, vil jeg tippe på, enn kommunist.
Hvis man ser det lange huset, nederst på bildet av Berger, øverst i denne bloggposten.
Så er det bedehuset.
(Så Berger har både bedehus og kirke.
Og det er kanskje litt spesielt når det er et sted med vel under 1000 innbyggere, (hvis man ikke tar med Bergeråsen og Sand).
Det er mulig).
Det var også et arbeidersamfunn, med lokalet Samhold og Samvirkelag.
Men de stedene tror jeg er lagt ned nå.
Nå går det vel mer i en privateid pub og det finnes ingen butikk der lengre.
Men jeg tror at bedehuset der lever i beste velgående enda.
Vi får se.
PS 4.
Ja, det er visst lagt ned nå, det bedehuset.
(Men dette viser ihvertfall at indremisjonen har vært aktive på Berger):
http://www.flickr.com/photos/37919387@N04/4668241733/sizes/o/
PS 5.
Min mormor, Ingeborg Ribsskog, fortalte meg jo det, på telefon, for et par år siden, at min olefar, Johan Ribsskog, sin mor, Martha Maria Klemetsdatter Høstland, (som også var mor til den kjente Bernhof Ribsskog).
Hun var også i indremisjonen, og det var såvidt at min oldefar fikk lov å dra til lærerhøyskolen i Elverum.
Men men.
PS 6.
Jeg sendte en Facebook-melding til Roger Edvardsen, fra Berger:
jeg søkte på deg på nettet, siden du ikke svarte.
En gang, så skulle jeg levere en bok, på Drammen bibliotek, hvor du jobba, så jeg, da jeg prøvde å skjønne hvem du var.
Det var etter at jeg hadde flytta til Oslo, og for søstra mi.
Hu som stod bak skranken, virka litt åndsfraværende, og virka ikke så interessert i å spørre meg hva jeg lurte på.
Så jeg gadd ikke å stå der hele dagen, men la bare boka på disken der.
Seinere, så har søstra mi klagd på at dere på Drammen bibliotek, ville ha betalt for boka.
Hvordan bibliotek er det her da, lurte jeg nå, som jeg så du jobba der.
Mvh.
Erik Ribsskog
Jeg skrev det her, i en e-post til Christian Grønli, tidligere idag:
Vi var jo kamerater, fra jeg flyttet til Bergeråsen, høsten 1979 og til mora deres, Tove Grønli, døde ung, i februar 1981.
Og sånn det var, den tida jeg var kamerat med Petter og Christian, på Bergeråsen.
Det var sånn, at i oktober 1980.
Så satt jeg og Petter og Christian, på med faren min, hjem til Bergeråsen.
For vi hadde vært hos farmora mi på Sand, hvor også faren min jobba.
Så kom vi til ved Berger skole der.
Så var jeg fremdeles i lykkerus omtrent, fordi jeg får bo på Berger, (for jeg syntes at mora mi og stefaren min, Arne Thomassen, i Larvik, var så strenge).
Så spørr jeg faren min, om vi kan kjøre innom Berger-kafeen, og kjøpte godteri, for å feire at jeg hadde bodd på Berger, i et år.
Så gadd faren min det, selv om han ble litt sur.
Så kjøpte jeg smågodt for 10 eller 20 kroner da.
(Og spiste mesteparten selv vel).
Men de andre ble kanskje sure på meg.
Det er nok ikke helt umulig.
Vi får se.
Så jeg hang ganske mye sammen med Petter og Christian, den første tida på Berger.
Og de kjente vel også faren min.
(Og de kjente vel også Christell og Haldis og dem, fra før jeg flytta til faren min, og fra før faren min ble sammen med Haldis, tror jeg).
Det hendte de var med, når faren min skulle levere køyesenger i Oslo.
(Faren min hadde svær amerikaner, med plass til mange folk).
Og de var også med til Larvik en gang, da jeg besøkte mora mi der.
Hvor de oppførte seg litt rart, noen ganger.
(De satt og glante stygt på folk, som skulle kjøpe noe i kiosken/gatekjøkkenet på den sletta, hvor biblioteket i Larvik er nå, (på Nanset, ovenfor Vinmonopolet)).
Og de begynte plutselig å ringe på hos mange folk, som bodde i blokka ovenfor Larvik sykehus.
Og så spurte de om Arne Olsen, (faren min sitt navn), bodde der.
Uten at jeg skjønte noe av det.
Så jeg ringte på, for å tulle med de tilbake da, og spurte om mora deres, Tove Grønli, bodde der.
Men da ble Petter og Christian fortvila.
Så dette med glaninga dems og ringinga på dørklokkene dems, det var nok noe æreskodeks-greier, mistenker jeg.
Kanskje dem, (og faren deres Carl-Otto Grønli), var med i samme liga som faren min, tenker jeg litt nå.
Noe sånt tror jeg nesten det må ha vært.
Det var kanskje nesten sånn at de kjente faren min bedre enn meg, noen ganger?
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var kanskje det.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Da vi kom til Larvik da.
Det må vel ha vært våren eller høsten 1980, tror jeg.
Så gjorde Petter og Christian et poeng av at det var punkere, ved den lekebutikken, som var ved Larvik Torg der, når vi kjørte forbi der, på vei til huset til mora mi, i Jegersborggate.
Mer da.
Jeg tror ikke at Petter og Christian likte mora mi.
De ville bare henge ute.
De syntes det samme om mora mi og Arne Thormod Thomassen, som meg.
De likte ikke dem så bra.
Pia, (søstra mi), hu bodde jo i Larvik da.
Så jeg og søstra mi og Petter og Christian, vi var nesten som en gjeng.
Og vi gikk rundt på torget i Larvik, alle fire, på lørdags formiddagen, og spilte kronespill, osv.
Og ingen hadde mer penger.
Så ble vi enige om å dele penger vi fant, der pengene kom ut, på kronespill-automatene og fra tomflasker, osv.
Så fant Petter Grønli en hundrelapp.
Og jaggu så var han ikke så real, at han delte den hundrelappen med alle oss.
(Det var vel nesten som å finne en femhundrelapp det nå).
Det virka litt rart men.
Men men.
Så jeg og søstra mi og Petter og Christian, vi fikk 25 kroner hver da.
Og ble veldig fornøyde.
Petter og Christian hadde også noe slekt i Oslo.
Og de hjalp meg, med å få kopiert opp Vitseposten, (som jeg lagde den første tida jeg bodde på Berger, før jeg ble kamerat med Petter og Christian).
For de kjente en som jobba på Adax i Svelvik.
Og han hadde tilgang til kopimaskin.
Og han gjorde som Petter og Christian sa, av en eller annen grunn.
Vi dro inn til Svelvik da, med bussen, og kikka ved båtbrygga der.
Og så kom Gro-Marit, (som nå er journalist i Svelvik-avisa), syklende, for å se hva som skjedde vel.
Hu husker jeg også sa til meg, en gang, (mener jeg), at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby’.
Det skjønte jeg ikke noe av da.
Men nå lurer jeg på, om Gro-Marit, var med i noe Sørlands/kristen-mob.
Og skulle spionere på meg og Petter og Christian, som venta på han kopi-karen på Adax, nede ved båtbrygga.
Så ble det nesten bråk med Gro-Marit vel.
Så vi venta vel også der hvor Svelvikferja gikk fra.
Og da gikk vi på isflak, i Svelvikstrømmen.
Noe som kunne ha vært rimelig farlig.
Det var vel Petter Grønli som ville det, mener jeg.
(Hvis ikke det var en annen gang, som vi var inne i Svelvik, med bussen da antagelig).
Men men.
Bare noe jeg tilfeldigvis kom på.
Så de hadde bra kontakter de, Petter og Christian.
De fikk også solgt mange eksemplarer av Vitseposten, når de var i Oslo en gang.
En kar, hadde betalt ti kroner, for et eksemplar av Vitseposten.
(Enda de bare kosta en krone).
Så vi var nok kamerater må jeg si.
Vi dreiv med mye forskjellig.
Jeg hadde TV-spill, og egen leilighet, (siden faren min bodde hos Haldis).
Så døde mora til Petter og Christian.
Og katta mi, fra Larvik, Pusi, forsvant ved juletider, noen uker før mora til Petter og Christian døde.
Så jeg gikk inn i depresjon, som varte i mange år omtrent.
I mai 1981, så flytta jeg til Leirfaret, fra Hellinga.
Og da ble det litt enklere å glemme at katta døde, og at kameratene mine hadde flytta til Mexico.
Og jeg fikk nye katter av Haldis og dem, som var kattungene til Susi, katta til Christell.
Mer da.
Jo, og da, så hendte det plutselig, at Christell og Nina Monsen og Gry Stenberg.
At alle de tre jentene, (som jeg kjente fra før, men ofte krangla med da).
Da kunne de komme opp til meg, i Leirfaret, og høre på stereoanlegget til faren min der, og danse i stua der.
Og da sa de at jeg var mye greiere etter at Petter og Christian flytta.
Men jeg var mest deprimert.
Jeg ble kanskje mer moden av at katta, (som var den enste som bodde sammen med meg, i Hellinga, døde. Katta bodde også innimellom hos søstra mi, og mora mi, og dem, som da bodde i Drammen, på Stenseth Terrasse, hvor de flytta til, etter at Petter og Christian var med til Larvik, tror jeg).
De bodde ihvertfall i Drammen, jula 1980, husker jeg, for da var jeg i Drammen, mener jeg.
Da lærte Axel å gå, og han var da to år, så det var vel på tide.
Men men.
Hvis jeg husker riktig da.
Og der bodde også Arne Thormod Thomassen.
Men men.
Så jeg var mye mer dempa da, etter at Petter og Christian flytta og katta mi døde.
For katta mi og Tove Grønli, de døde omtrent samtidig.
Så det ble litt mye på en gang.
Så jeg gikk inn i depresjon/sorg da.
(Det høres litt dumt ut, men den katta var en fin skogkatt, (som vi fikk for tidlig), og som jeg og søstra mi fikk, da vi bodde sammen med mora vår, og Arne Thomassen, i Mellomhagen, på Østre Halsen, før vi flytta til Jegersborggate i Larvik, i 1978).
Som varte lenge, og jeg kom meg vel egentlig aldri helt opp igjen, så lenge jeg bodde på Bergeråsen.
Kanskje det siste året, eller noe.
Det gikk litt i perioder.
Men men.
Så selv om Bergeråsen ligger ute i ingensteder, som vel broren min Axel sa en gang.
(At noen han kjente hadde vært på fest, på et byggefelt, som lå langt fra byen osv.)
Så skjedde det ofte mye, på Bergeråsen.
Så kjedelig var det vel ikke akkurat å bo på Berger, vil jeg si.
Ihvertfall ikke hele tida.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
http://www.youtube.com/watch?v=R453zcNrGYY&feature=email
PS.
Her er den videoen:
PS 2.
Det Ole I’Dole-albumet ‘Blond og Billig’, ble gitt ut i 1983, står det her:
http://no.wikipedia.org/wiki/Blond_og_Billig
Så dette var nok antagelig noe Cecilie Hyde kjøpte i plateforretningen på varemagasinet Lyche, i Drammen, (eller et annet sted), før hun ble ‘fjortiss’, til og med.
(For jeg fylte 13 år i 1983, og Cecilie Hyde gikk i parallellklassen min, første året på videregående, så hun var nok også født i 1970, vil jeg tippe, som meg).
Så hvorfor Cecilie Hyde dro med noe av Ole I’Dole, til Sand, (hvor jeg bodde hos farmora mi), i 1989, som hun antagelig kjøpte, (eller ihvertfall ble gitt ut), i 1983, altså seks år tidligere.
Det kan man kanskje lure på.
Var dette noe lureri av noe slag fra Cecilie Hyde, lurer jeg på nå.
Vi får se om det er mulig å skjønne mer av dette senere.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Hvorfor jeg og søstra mi skulle ha samme rom, (det gamle rommet til farmora og farfaren min), det veit jeg ikke.
Det var farmora mi Ågot, som hadde vært husmor i det huset, siden 60-tallet, som styrte nesten litt myndig med sånt.
Da farfaren min, Øivind, døde, så flytta farmora mi, Ågot, inn på et annet rom, så det gamle soverommet deres ble stående tomt.
Og da faren min solgte leiligheten som jeg hadde bodd i fra 1981, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, i mai 1989 vel.
Så ble jeg og søstra mi innlosjert i det gamle rommet til Ågot og Øivind, på Sand.
Hvorfor vi måtte dele rom, da jeg var 18 og søstra mi var 17, det veit jeg ikke.
Men sånn var søstra mi, og venninna hennes, Cecilie Hyde også, at dem pleide å ligge ved siden av meg, i vannsenga mi, på soverommet som liksom var faren min sitt, men som han aldri brukte, og som jeg hadde tatt over, siden det var vannseng der, og større plass til skrivebord, (jeg monterte om skrivebordsplata fra det første soverommet mitt, på veggen på det soverommet mitt, som liksom var faren min sitt), og data med TV, osv., (med klær på da, med Cecilie Hyde i midten), en del ganger, det halve året søstra mi bodde sammen med meg i Leirfaret, (fra jula 1988 ca., til faren min solge leiligheten i mai 1989 da).
Før jula 1988, så bodde søstra mi nede hos Haldis Humblen, fra 1983, (da hu rømte fra mora si i Larvik), til ca. rundt juletider 1988, som sagt.
Jeg var veldig travel det skoleåret, 1988/89, for jeg gikk siste året på videregående, (i Drammen, med lang skolevei), var russ, jobba deltid på CC Storkjøp i Drammen, og tok kjøretimer.
Og så flytta pluteslig søstra mi, (og delvis Cecilie Hyde), inn hos meg, midt i det travle skoleåret.
Og da hadde jeg bodd aleine fra jeg var ni år.
Så jeg var ikke så vant til å bo sammen med jenter og sette grenser osv.
Jeg var nedtrykt etter å ha bodd i nesten ti år alene, som barn, så jeg bare lot de jentene ligge i vannsenga mi, og gjøre nesten hva de ville.
For jeg var litt sånn nedfor, og var bare glad for at jeg slapp å bo aleine lenger.
Så jeg protesterte ikke på det, at jeg måtte bo på samme rom som søstra mi, eller at søstra mi og hennes venninne Cecilie Hyde, flytta inn og var mye hos meg, i leiligheten i Leirfaret, det siste halve året, som jeg bodde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Men da sa ikke jeg det, som jentene i klassen min på Gjerdes VGS. i Drammen sa.
(Jeg tror det var hun Lise).
Etter at Cecilie Hyde, maste seg til vel, å bli med meg på en russekro i Hokksund, i mai 1989, (mens mormora til Cecilie Hyde, var på ferie vel, så Cecilie sa at jeg og søstra mi kunne bo hos henne da, (i et hus ikke langt fra båthavna i Svelvik, eller hva det heter der), en god del ihvertfall, siden hu hadde bodd så mye hos meg, i månedene før).
Så jeg bodde mye hos Cecilie Hyde, i russetida, (ihvertfall noen dager), og sov i senga til mormora hennes, (som hu kalte for ‘mor’).
Men men.
Og da, på den russekroa, så ble jentene i klassen min, i Drammen, var på hun Cecilie Hyde.
Så da jeg kom inn i klasserommet, en gang i mai 1989 vel, så sa hu Lise vel, høyt, så alle hørte det, (inkludert meg), at hu Cecilie Hyde hadde hatt tre aborter, (og dette var skoleåret 1988/89, og jeg og Cecilie Hyde, gikk på samme skoletrinn, så vi var begge 18-19 år).
Så hvordan søstra mi fikk så ‘dårlige’ venninner, som Cecilie Hyde, som visstnok hadde hatt tre aborter, allerede da hu var 18 år gammel, det veit jeg ikke.
Men det er kanskje noen andre som veit det.
Det er mulig.
PS 3.
Det er også mulig at det var en kassett med den sangen på, som hun Cecilie Hyde la igjen, på Sand.
Hu spilte ihvertfall den sangen for meg, husker jeg.
(For jeg var vel også litt musikk-fan, selv om jeg ikke var like mye musikk-fan som henne vel).
Og så la hu igjen den sangen på kassett, var det kanskje da.
Noe sånt.
Og hu lot meg også få låne Martin Gore, (fra Depeche Mode)-plata, med litt depressive versjoner, som han hadde av noen sanger han hadde covret.
‘Counterfeit’, het vel den plata.
Men det var sånn at jeg lå på en madrass på gulvet der, tror jeg.
Ihvertfall så hadde jeg ikke så mye møbler og sånn, på det rommet jeg delte med søstra mi.
Så jeg ble litt sånn daff der, den sommeren jeg bodde der.
Og da hadde jeg ikke tatt på coveret, på den plata med Martin Gore.
Og da Cecilie så det, noen uker seinere, så eksploderte hun da, siden jeg ikke tok vare på plata like fint som en platesamler ville ha gjort det.
For jeg lot plata stå på gulvet, lent mot stereoanlegget, uten å ta på coveret.
Og da tilta Cecilie, for da kom det støv på plata osv. da.
Mens jeg var litt mer ‘laid back’, når det gjaldt sånne ting, for det var jo bare å børste støvet av plata, jeg hadde vel en sånn plate-børste osv., f.eks.
Men jeg var litt deprimert osv. den sommeren.
Jeg hadde møtt en finsk dame i Brighton osv., og hadde vært i bråk der og jobba i Drammen, på CC, men jeg kjeda meg i sommerferien i Drammen, og traff ingen jeg gikk bra med der, etter jobben osv.
Men men.
Så det var vel litt uvant å ikke bo på Bergeråsen vel.
Noe sånt.
Hvem vet.
Det var ganske kjedelig den sommeren vel.
Kanskje det var det, at jeg bodde hos farmora mi, som kunne være myndig, og også til og med gjøre seg morsk.
Og som alltid lagde mat for meg, og vekka meg osv.
Men jeg hadde ikke noe kontakt med noen kamerater den sommeren, 1989.
Og var bare en uke på ferie vel, i Brighton, allerede i juni.
Så juli og august ble litt kjedelige og tomme.
Så jeg var ikke helt på topp, den sommeren, husker jeg.
Det var ikke sånn som sommerne før, at jeg var en måned på ferie i Brighton, eller nærmere to uker i Sveits, f.eks.
Det kan ha vært fordi at denne sommeren jobbet jeg heltid, på CC Storkjøp, i Drammen, i kassa for det meste vel.
Og jeg bodde som sagt hos farmora mi.
Og hadde søstra mi og Cecilie Hyde veldig nærme innpå.
Unntatt når dem var på ferie, i mange uker i Spania da.
(Da de vel også var i Amsterdam og jobba med noe greier, mener jeg de prata om, og virker det som for meg, nå i ettertid).
Søstra mi var så sur på meg, da hu kom tilbake fra Spania, fordi jeg ikke hadde sendt henne penger.
Men det var noe hu tok med faren min.
Og jeg betalte et gebyr, på nesten 150 kroner, (av mine egne penger).
Men hu var sur på meg, fordi at faren vår bare ville sende henne 300 kroner.
Men det var vel mellom faren min og henne, mener jeg.
Så hu søstra mi er ikke helt god, vil jeg si.
Og da var hu 17 og et halvt, så hu var nesten myndig da.
Så hu har vel ikke så mye unnskyldning, vil jeg si.
Kanskje hun tror at jeg og faren min er den samme personen?
Klarer hun ikke å skille?
Hva vet jeg.
Hun har kanskje noen problemer.
Det er mulig.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Det hører vel med til historien, at jeg satt på den sangen, på full guffe, på stereoanlegget mitt, da tanta mi, Inger, fra Sande og i Jehovas Vitner, (som nå bor i Son), var på besøk, og skulle plukke plommer fra plommetreet til Ågot, med hennes velsignelse vel.
(Rett utafor vinduet til meg og søstra mi).
Jeg vet ikke hvorfor jeg satt på den sangen så høyt da.
Men jeg bodde jo der, den sommeren, så jeg reagerte kanskje på å få tanta mi på besøk.
For det ble kanskje for mange mennesker for meg.
For jeg var jo vant til å bo alene.
(Eller, det var vel kanskje det at hu tanta mi oppførte seg som om hu var hjemme der, som jeg reagerte på.
Jeg bodde liksom der, også plutselig dukka det opp ei tante, fra ingensteder, som oppførte seg som om hu bodde der da.
Så jeg kræsja nok litt med hu tanta mi Inger, fra Son, den sommeren.
Så sånn var det.
Hu gikk også for nærme, synes jeg.
Hu gikk liksom mellom meg og Ågot.
Og Ågot hadde nesten vært som en mor for meg, på 80-tallet.
Så begynner pluselig Inger å gå mellom oss, og spørre meg om ikke jeg er glad i Ågot osv.
For Ågot var så trist og lei seg, for ingen brydde seg om henne, sa Inger, at Ågot hadde sagt.
Men jeg ble litt fornærma over at Inger gikk så nærme.
For det var nesten som at hu gikk imellom en mor og en sønn da.
Og det skjønte nok ikke hu Inger, at hu fornærma meg da.
Så jeg bare svarte noe, mens huet mitt ble varmt da, litt av sinne, eller noe, at jeg ikke brydde meg noe om Ågot.
Men det var pga. måten hu spurte på, og at hu, tante Inger, gikk mellom meg og Ågot.
Og vi var vel ganske nærme, tror jeg, siden Ågot var nesten som en mor for meg, på 80-tallet.
Mens jeg ikke kjente hu Inger så bra.
Men det skjønte hu kanskje ikke selv.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Vi får se).
Og de plommene, de var det noe galt med.
Ågot hadde fortalt meg at de var sure, så de burde jeg ikke spise av, eller noe.
(Jeg mener hu, eller noen andre, sa det var victoria-plommer?
Men det er mulig jeg husker feil).
Og hu pleide sjelden å plukke de vel.
Det samme med ripsen der, det var ikke sånn at jeg gikk og spiste av ripsen og plommene til Ågot.
Selv om jeg var vant til å spise moreller, (og noen ganger epler og vel også pærer vel), i hagen, da jeg bodde hos mora mi i Jegersborggate i Larvik, noen år før jeg bodde i Svelvik da.
Så det var liksom som at det var noe galt med de plommene og ripsen til Ågot.
(Ågot hadde ikke epler eller pærer f.eks., kun rips og plommer).
Seinere har jeg tenkt, om de hadde noen sex-slaver i kjelleren der, eller noe, og at det sluket som var i kjelleren der, at vannet som gikk i det sluket, gikk under det plommetreet, f.eks.
Hva vet jeg.
Men ting som min fars brødre sa og gjorde og reagerte, har fått meg til å lure på det, om de hadde sex-slaver i kjelleren der, på 60-70 tallet f.eks.
Men det skal jeg ikke si sikkert altså.
Dette har jeg skrevet om i ‘Kjeller’-tråden på VGD, som også er på bloggen.
Så sånn er det det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 5.
Og hu tante Inger.
Hu er ikke dattera til Ågot altså, bare for å få med om det.
Ågot hadde tre sønner.
Og Inger er gift med den yngste sønnen til Ågot, Runar.
Så det var ikke sånn at det var dattera til Ågot, som gikk mellom meg og Ågot.
Nei, det var svigerdattera til Ågot, som gikk mellom meg og Ågot.
Filletanta mi, blir det vel.
Så filletanta gikk nærmere enn farmora.
Da er det noe gæernt, mener jeg.
Ihvertfall når farmora mi, Ågot, nesten var som ei mor for meg, siden jeg bodde hos faren min.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 6.
De plommene og ripsbuskene til Ågot, de var også på nordsia av huset, forresten.
Det var kanskje litt rart?
Det var vel ikke der hekken rundt huset vokste best, for å si det sånn.
Eller husker jeg feil?
Hm.
Det var like ved det plommetreet, at Petter og Christian Grønli skulle ha meg til å gå inn i en trang snøhule, med hue først, en vinter på begynnelsen av 80-tallet.
(Men det ønska ikke jeg).
Det var sånn en annen gutt fra Bergeråsen, (sønn’ til Ruth Furuheim), døde i hagen til Petter og Christian forresten, et par år før vi leika og bygde snøhule, i hagen til Ågot.
Men men.
Bare noe jeg kom på.
PS.
Den fontena til Ågot, den stod der år etter år, uten vann i.
Hele 80-tallet ihvertfall, vil jeg si.
Men jeg tror hu fikk vann i fontena, en gang på begynnelsen av 90-tallet.
Selv om jeg ikke skal si det sikkert.
Hvem vet.
Hu fikk heller ikke mann’ sin, Øivind, (min farfar), til å lage hylle til henne, for å ha pyntegjendstander på.
Heller ikke faren min gadd å lage det.
(Enda de hadde snekkerverksted, noen meter fra huset hennes).
Så alt var nok ikke bare fryd og gammen i huset til farmora mi.
Det tror jeg nok ikke.
Men var Ågot lesbisk tro, lurer jeg litt på nå.
Siden hu ville ha fontene med naken dame på osv.
Og hu var ikke så glad i farfaren min heller, men behandla han litt bryskt vel, og klagde på at han ikke hadde vært noe snill mot henne, etter at han var død.
Hvem vet.
Vi får se om dette er mulig å finne ut.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog