Så dette var nok antagelig noe Cecilie Hyde kjøpte i plateforretningen på varemagasinet Lyche, i Drammen, (eller et annet sted), før hun ble ‘fjortiss’, til og med.
(For jeg fylte 13 år i 1983, og Cecilie Hyde gikk i parallellklassen min, første året på videregående, så hun var nok også født i 1970, vil jeg tippe, som meg).
Så hvorfor Cecilie Hyde dro med noe av Ole I’Dole, til Sand, (hvor jeg bodde hos farmora mi), i 1989, som hun antagelig kjøpte, (eller ihvertfall ble gitt ut), i 1983, altså seks år tidligere.
Det kan man kanskje lure på.
Var dette noe lureri av noe slag fra Cecilie Hyde, lurer jeg på nå.
Vi får se om det er mulig å skjønne mer av dette senere.
Hvorfor jeg og søstra mi skulle ha samme rom, (det gamle rommet til farmora og farfaren min), det veit jeg ikke.
Det var farmora mi Ågot, som hadde vært husmor i det huset, siden 60-tallet, som styrte nesten litt myndig med sånt.
Da farfaren min, Øivind, døde, så flytta farmora mi, Ågot, inn på et annet rom, så det gamle soverommet deres ble stående tomt.
Og da faren min solgte leiligheten som jeg hadde bodd i fra 1981, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, i mai 1989 vel.
Så ble jeg og søstra mi innlosjert i det gamle rommet til Ågot og Øivind, på Sand.
Hvorfor vi måtte dele rom, da jeg var 18 og søstra mi var 17, det veit jeg ikke.
Men sånn var søstra mi, og venninna hennes, Cecilie Hyde også, at dem pleide å ligge ved siden av meg, i vannsenga mi, på soverommet som liksom var faren min sitt, men som han aldri brukte, og som jeg hadde tatt over, siden det var vannseng der, og større plass til skrivebord, (jeg monterte om skrivebordsplata fra det første soverommet mitt, på veggen på det soverommet mitt, som liksom var faren min sitt), og data med TV, osv., (med klær på da, med Cecilie Hyde i midten), en del ganger, det halve året søstra mi bodde sammen med meg i Leirfaret, (fra jula 1988 ca., til faren min solge leiligheten i mai 1989 da).
Før jula 1988, så bodde søstra mi nede hos Haldis Humblen, fra 1983, (da hu rømte fra mora si i Larvik), til ca. rundt juletider 1988, som sagt.
Jeg var veldig travel det skoleåret, 1988/89, for jeg gikk siste året på videregående, (i Drammen, med lang skolevei), var russ, jobba deltid på CC Storkjøp i Drammen, og tok kjøretimer.
Og så flytta pluteslig søstra mi, (og delvis Cecilie Hyde), inn hos meg, midt i det travle skoleåret.
Og da hadde jeg bodd aleine fra jeg var ni år.
Så jeg var ikke så vant til å bo sammen med jenter og sette grenser osv.
Jeg var nedtrykt etter å ha bodd i nesten ti år alene, som barn, så jeg bare lot de jentene ligge i vannsenga mi, og gjøre nesten hva de ville.
For jeg var litt sånn nedfor, og var bare glad for at jeg slapp å bo aleine lenger.
Så jeg protesterte ikke på det, at jeg måtte bo på samme rom som søstra mi, eller at søstra mi og hennes venninne Cecilie Hyde, flytta inn og var mye hos meg, i leiligheten i Leirfaret, det siste halve året, som jeg bodde der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Men da sa ikke jeg det, som jentene i klassen min på Gjerdes VGS. i Drammen sa.
(Jeg tror det var hun Lise).
Etter at Cecilie Hyde, maste seg til vel, å bli med meg på en russekro i Hokksund, i mai 1989, (mens mormora til Cecilie Hyde, var på ferie vel, så Cecilie sa at jeg og søstra mi kunne bo hos henne da, (i et hus ikke langt fra båthavna i Svelvik, eller hva det heter der), en god del ihvertfall, siden hu hadde bodd så mye hos meg, i månedene før).
Så jeg bodde mye hos Cecilie Hyde, i russetida, (ihvertfall noen dager), og sov i senga til mormora hennes, (som hu kalte for ‘mor’).
Men men.
Og da, på den russekroa, så ble jentene i klassen min, i Drammen, var på hun Cecilie Hyde.
Så da jeg kom inn i klasserommet, en gang i mai 1989 vel, så sa hu Lise vel, høyt, så alle hørte det, (inkludert meg), at hu Cecilie Hyde hadde hatt tre aborter, (og dette var skoleåret 1988/89, og jeg og Cecilie Hyde, gikk på samme skoletrinn, så vi var begge 18-19 år).
Så hvordan søstra mi fikk så ‘dårlige’ venninner, som Cecilie Hyde, som visstnok hadde hatt tre aborter, allerede da hu var 18 år gammel, det veit jeg ikke.
Men det er kanskje noen andre som veit det.
Det er mulig.
PS 3.
Det er også mulig at det var en kassett med den sangen på, som hun Cecilie Hyde la igjen, på Sand.
Hu spilte ihvertfall den sangen for meg, husker jeg.
(For jeg var vel også litt musikk-fan, selv om jeg ikke var like mye musikk-fan som henne vel).
Og så la hu igjen den sangen på kassett, var det kanskje da.
Noe sånt.
Og hu lot meg også få låne Martin Gore, (fra Depeche Mode)-plata, med litt depressive versjoner, som han hadde av noen sanger han hadde covret.
‘Counterfeit’, het vel den plata.
Men det var sånn at jeg lå på en madrass på gulvet der, tror jeg.
Ihvertfall så hadde jeg ikke så mye møbler og sånn, på det rommet jeg delte med søstra mi.
Så jeg ble litt sånn daff der, den sommeren jeg bodde der.
Og da hadde jeg ikke tatt på coveret, på den plata med Martin Gore.
Og da Cecilie så det, noen uker seinere, så eksploderte hun da, siden jeg ikke tok vare på plata like fint som en platesamler ville ha gjort det.
For jeg lot plata stå på gulvet, lent mot stereoanlegget, uten å ta på coveret.
Og da tilta Cecilie, for da kom det støv på plata osv. da.
Mens jeg var litt mer ‘laid back’, når det gjaldt sånne ting, for det var jo bare å børste støvet av plata, jeg hadde vel en sånn plate-børste osv., f.eks.
Men jeg var litt deprimert osv. den sommeren.
Jeg hadde møtt en finsk dame i Brighton osv., og hadde vært i bråk der og jobba i Drammen, på CC, men jeg kjeda meg i sommerferien i Drammen, og traff ingen jeg gikk bra med der, etter jobben osv.
Men men.
Så det var vel litt uvant å ikke bo på Bergeråsen vel.
Noe sånt.
Hvem vet.
Det var ganske kjedelig den sommeren vel.
Kanskje det var det, at jeg bodde hos farmora mi, som kunne være myndig, og også til og med gjøre seg morsk.
Og som alltid lagde mat for meg, og vekka meg osv.
Men jeg hadde ikke noe kontakt med noen kamerater den sommeren, 1989.
Og var bare en uke på ferie vel, i Brighton, allerede i juni.
Så juli og august ble litt kjedelige og tomme.
Så jeg var ikke helt på topp, den sommeren, husker jeg.
Det var ikke sånn som sommerne før, at jeg var en måned på ferie i Brighton, eller nærmere to uker i Sveits, f.eks.
Det kan ha vært fordi at denne sommeren jobbet jeg heltid, på CC Storkjøp, i Drammen, i kassa for det meste vel.
Og jeg bodde som sagt hos farmora mi.
Og hadde søstra mi og Cecilie Hyde veldig nærme innpå.
Unntatt når dem var på ferie, i mange uker i Spania da.
(Da de vel også var i Amsterdam og jobba med noe greier, mener jeg de prata om, og virker det som for meg, nå i ettertid).
Søstra mi var så sur på meg, da hu kom tilbake fra Spania, fordi jeg ikke hadde sendt henne penger.
Men det var noe hu tok med faren min.
Og jeg betalte et gebyr, på nesten 150 kroner, (av mine egne penger).
Men hu var sur på meg, fordi at faren vår bare ville sende henne 300 kroner.
Men det var vel mellom faren min og henne, mener jeg.
Så hu søstra mi er ikke helt god, vil jeg si.
Og da var hu 17 og et halvt, så hu var nesten myndig da.
Så hu har vel ikke så mye unnskyldning, vil jeg si.
Kanskje hun tror at jeg og faren min er den samme personen?
Klarer hun ikke å skille?
Hva vet jeg.
Hun har kanskje noen problemer.
Det er mulig.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 4.
Det hører vel med til historien, at jeg satt på den sangen, på full guffe, på stereoanlegget mitt, da tanta mi, Inger, fra Sande og i Jehovas Vitner, (som nå bor i Son), var på besøk, og skulle plukke plommer fra plommetreet til Ågot, med hennes velsignelse vel.
(Rett utafor vinduet til meg og søstra mi).
Jeg vet ikke hvorfor jeg satt på den sangen så høyt da.
Men jeg bodde jo der, den sommeren, så jeg reagerte kanskje på å få tanta mi på besøk.
For det ble kanskje for mange mennesker for meg.
For jeg var jo vant til å bo alene.
(Eller, det var vel kanskje det at hu tanta mi oppførte seg som om hu var hjemme der, som jeg reagerte på.
Jeg bodde liksom der, også plutselig dukka det opp ei tante, fra ingensteder, som oppførte seg som om hu bodde der da.
Så jeg kræsja nok litt med hu tanta mi Inger, fra Son, den sommeren.
Så sånn var det.
Hu gikk også for nærme, synes jeg.
Hu gikk liksom mellom meg og Ågot.
Og Ågot hadde nesten vært som en mor for meg, på 80-tallet.
Så begynner pluselig Inger å gå mellom oss, og spørre meg om ikke jeg er glad i Ågot osv.
For Ågot var så trist og lei seg, for ingen brydde seg om henne, sa Inger, at Ågot hadde sagt.
Men jeg ble litt fornærma over at Inger gikk så nærme.
For det var nesten som at hu gikk imellom en mor og en sønn da.
Og det skjønte nok ikke hu Inger, at hu fornærma meg da.
Så jeg bare svarte noe, mens huet mitt ble varmt da, litt av sinne, eller noe, at jeg ikke brydde meg noe om Ågot.
Men det var pga. måten hu spurte på, og at hu, tante Inger, gikk mellom meg og Ågot.
Og vi var vel ganske nærme, tror jeg, siden Ågot var nesten som en mor for meg, på 80-tallet.
Mens jeg ikke kjente hu Inger så bra.
Men det skjønte hu kanskje ikke selv.
Det er mulig.
Hva vet jeg.
Vi får se).
Og de plommene, de var det noe galt med.
Ågot hadde fortalt meg at de var sure, så de burde jeg ikke spise av, eller noe.
(Jeg mener hu, eller noen andre, sa det var victoria-plommer?
Men det er mulig jeg husker feil).
Og hu pleide sjelden å plukke de vel.
Det samme med ripsen der, det var ikke sånn at jeg gikk og spiste av ripsen og plommene til Ågot.
Selv om jeg var vant til å spise moreller, (og noen ganger epler og vel også pærer vel), i hagen, da jeg bodde hos mora mi i Jegersborggate i Larvik, noen år før jeg bodde i Svelvik da.
Så det var liksom som at det var noe galt med de plommene og ripsen til Ågot.
(Ågot hadde ikke epler eller pærer f.eks., kun rips og plommer).
Seinere har jeg tenkt, om de hadde noen sex-slaver i kjelleren der, eller noe, og at det sluket som var i kjelleren der, at vannet som gikk i det sluket, gikk under det plommetreet, f.eks.
Hva vet jeg.
Men ting som min fars brødre sa og gjorde og reagerte, har fått meg til å lure på det, om de hadde sex-slaver i kjelleren der, på 60-70 tallet f.eks.
Men det skal jeg ikke si sikkert altså.
Dette har jeg skrevet om i ‘Kjeller’-tråden på VGD, som også er på bloggen.
Så sånn er det det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 5.
Og hu tante Inger.
Hu er ikke dattera til Ågot altså, bare for å få med om det.
Ågot hadde tre sønner.
Og Inger er gift med den yngste sønnen til Ågot, Runar.
Så det var ikke sånn at det var dattera til Ågot, som gikk mellom meg og Ågot.
Nei, det var svigerdattera til Ågot, som gikk mellom meg og Ågot.
Filletanta mi, blir det vel.
Så filletanta gikk nærmere enn farmora.
Da er det noe gæernt, mener jeg.
Ihvertfall når farmora mi, Ågot, nesten var som ei mor for meg, siden jeg bodde hos faren min.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 6.
De plommene og ripsbuskene til Ågot, de var også på nordsia av huset, forresten.
Det var kanskje litt rart?
Det var vel ikke der hekken rundt huset vokste best, for å si det sånn.
Eller husker jeg feil?
Hm.
Det var like ved det plommetreet, at Petter og Christian Grønli skulle ha meg til å gå inn i en trang snøhule, med hue først, en vinter på begynnelsen av 80-tallet.
(Men det ønska ikke jeg).
Det var sånn en annen gutt fra Bergeråsen, (sønn’ til Ruth Furuheim), døde i hagen til Petter og Christian forresten, et par år før vi leika og bygde snøhule, i hagen til Ågot.
Du har ikke klassebildet, fra 2. klasse, da vi gikk i samme klasse.
For tinga mine fra Berger, de forsvant mange, da faren min solgte leiligheten jeg bodde i, noen uker før skolen var ferdig, våren 1989.
Og jeg har ikke fått noen ting etter farmora mi, Ågot Mogan Olsen, (jeg hadde noen ting i huset hennes, for jeg pleide å spise middag der, så jeg hadde noen skuffer i reolen, hos hu og farfaren min).
Men det huset har jo onkelen min Runar fått, etter at farmora mi dro på sykehjem.
Og etter at hu døde, så fikk jeg ingenting etter henne, enda hun var nesten som en mor for meg, ihvertfall den tida før jeg begynte på videregående.
Så de tinga som lå der, de har kanskje fetterne og kusinene mine og søstra mi fått.
Fetteren min fikk ihvertfall en del av de tinga hu hadde på veggen, (noe egyptisk kunst/trykk, mener jeg det var, og noe kitch da, sånn som negerdame som hang på veggen osv.).
'Det er dama mi det', pleide farmora mi å si enten om negerdama på veggen eller dama uten armer på fontena.
Noe sånt.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Den fontena til Ågot, den stod der år etter år, uten vann i.
Hele 80-tallet ihvertfall, vil jeg si.
Men jeg tror hu fikk vann i fontena, en gang på begynnelsen av 90-tallet.
Selv om jeg ikke skal si det sikkert.
Hvem vet.
Hu fikk heller ikke mann’ sin, Øivind, (min farfar), til å lage hylle til henne, for å ha pyntegjendstander på.
Heller ikke faren min gadd å lage det.
(Enda de hadde snekkerverksted, noen meter fra huset hennes).
Så alt var nok ikke bare fryd og gammen i huset til farmora mi.
Det tror jeg nok ikke.
Men var Ågot lesbisk tro, lurer jeg litt på nå.
Siden hu ville ha fontene med naken dame på osv.
Og hu var ikke så glad i farfaren min heller, men behandla han litt bryskt vel, og klagde på at han ikke hadde vært noe snill mot henne, etter at han var død.
Jeg har laget en tegneserie faktisk, om denne hendelsen.
Som skjedde sommeren 1991, husker jeg.
Jeg skal jeg se om jeg finner den tegneserien.
PS 2.
Her var den tegneserien ja:
PS 3.
Og den sommeren, da Axel var hos farmora til meg og søstra mi på Sand.
Da fikk Axel noen mynter, (som jeg hadde fått av farmora mi, mange år før), for han maste seg til de.
Men da ble Axel liksom som barnebarnet til Ågot, syntes jeg, så derfor syntes jeg det var greit, selv om det var mange mynter, som Ågot hadde samla i mange år.
Og, da syntes jeg også at Axel måtte ha noe fra mora si sin familie.
Og da hadde jeg liggende, på Sand, hos Ågot, bilder av meg og Axel sin tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, fra Danmark, som var general.
Og jeg hadde mange bilder av han generalen og danskekongen, osv.
Så jeg ga Axel halvparten av bildene.
(For jeg hadde fått tingene etter den kjente øverstkommanderende generalen, og også etter storebroren hans, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som jeg fant ut igår at ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931, og som hadde vært viktig dommer i Haag og Epypt, og i Egypt var han til og med president for en domstol).
Så jeg hadde igjen mange ting.
Jeg hadde frimerkene mine der, (jeg samla egentlig frimerker og ikke mynter).
Jeg hadde dokumentene etter Didrik Nyholm, noen sirlig håndskrevne dokumenter, fra tiden i Egypt og sånn, mener jeg det var.
(Det var kronglete for meg å lese skriften hans, da måtte jeg satt meg ned i fred og ro.
Og jeg ville ikke lese det hos Ågot, for hun hadde nok blitt sur, siden dette var hu andre bestemora mi sin slekt.
Og jeg ville ikke ta det inn til Oslo, når jeg bodde hos Axel, for jeg leide bare et rom hos Axel og dem, så jeg trodde det lå tryggere på Sand.
Og jeg hadde et brev, (på kartong), fra danskekongen til en general i slekta til min mormor, om at danskekongen ikke kunne komme i bursdagen til generalen.
Det brevet lå sammen med noen frimerkebrev jeg samlet på, i det samme albumet.
Så derfor forsvant ikke det brevet, tilbake til bestemor Ingeborg.
Så det ligger nå hos City Self Storage i Oslo.
Og Axel fikk 4-5 av fotoene vel.
Men kanskje ca. 100 sider, sirlig håndskrevne, etter Didrik Nyholm, ble liggende igjen på Sand.
Og over halvparten av fotoene, vil jeg si.
Og kanskje noen andre artige ting.
Og frimerkene mine da.
Og en safe.
Men bestemor Ingeborg skulle plutselig ha tilbake de tingene etter sin morfar og grandonkel, hørte jeg, av min far, var det vel.
Så jeg tror hun fikk de tingene tilbake.
De forsvant ihverfall fra Sand.
Etter militæret, var det vel, så henta jeg frimerkene inn til Oslo, (for da bodde jeg på Ungbo, hvor jeg kunne låse rommet, hvis jeg dro på jobb/studier).
Men jeg ble jo nesten sjokka og såret, over at jeg mista de artige skriveriene fra han slektingen til bestemor Ingeborg, som var i Egypt, osv.
Det var liksom sånn at det stakk inni meg, syntes jeg.
For jeg skjønte ikke hvorfor hun ville ha det tilbake heller.
For jeg syntes egentlig at det var litt gjevt, å ha dokumenter etter sånne viktige slektinger.
Men jeg syntes også at jeg hadde et ansvar, ovenfor lillebroren min, Axel, at han skulle kanskje få et bånd til sin mors familie da, og også til farmora mi på sand, og min fars familie.
For da fikk han liksom litt ballast i livet, tenkte jeg.
Eller noe å være stolt over da.
Jeg tenkte at han hadde jo nesten bare bodd inni Oslo.
Han skamma seg kanskje over mora si, som gikk for å være sinnsyk.
Så jeg trodde kanskje det var bra for han, å få de tingene etter riktignok min fars familie, og også vår mors familie.
For da fikk han liksom et bånd til de familiene da, på en måte, tenkte jeg.
Og det kunne vel kanskje være greit, å ha litt bånd til forskjellige slekter, tenkte jeg.
Og ikke bare til faren og stemora si, tenkte jeg, som Axel hadde da.
For Axel oppførte seg jo bra, når han var på Sand.
(Bortsett fra at han plutselig var litt ufordragelig, og sa ‘kan ikke jeg få de myntene da’.
Og det sa han på slutten av ferien, og ikke på begynnelsen.
Og han visste vel at det som lå i de skuffene var mitt.
Men men).
Men når vi kom til Oslo, så var Axel så frekk og ekkel.
Han lo meg stygt og provoserende og kvalmt og klystete, vil jeg si, opp i tryne.
Mens noen utlendinger, stod på Jernbanetorget stasjon, og ergret seg over oss, merka jeg.
For Axel skjønte kanskje ikke, at han var tilbake i Oslo.
Han var ihverfall skikkelig ekkel og jeg var i affekt, for han ville ikke slutte å glise stygt og le ekkelt opp i trynet på meg.
Mens de utlendingene, som kanskje hadde kniv, ble mer og mer provosert de og.
Så etter å ha prøvd å få Axel til å våkne opp og skjerpe seg og slutte å være så ekkel, mange ganger.
Uten at han ville stoppe.
Så bare ble jeg rasende, og sinna, og spente til han.
Og traff der det gjør mest vondt.
For jeg oppfattet det her, som at han hadde lurt meg for de fine tingene, de myntene og de fotoene.
Og når vi kom til Oslo, så bare lo han meg opp i trynet, og var ikke noe takknemmelig, men bare ekkel, og var ikke som noen bror, men som en klysete og bortskjemt og ekkel drittunge, som holdt på å få noen utlendinger til å angripe oss, for han oppførte seg så breialt også.
Så jeg bare ble så provosert, at jeg bare spente til han.
Så traff jeg ulykkelig da, der det gjorde mest vondt.
Så da måtte søstra mi trøste Axel, mens jeg ikke sa et ord, på veien tilbake til Furuset og Ellingsrudåsen.
Så det var veldig et veldig rart skifte i oppførsel, fra Axel, med en gang vi kom til Oslo.
Og det takla jeg ikke så bra, for vi ble nesten angrepet av to kriminelt utseende utlendinger, som jeg så på som litt farlige, for jeg så de fulgte med på oss, og jeg var mye tynnere på den tida, før jeg var i militæret og før jeg begynte å trene, osv.
Og man kan se det, at på Sand, så sa ikke Axel noenting, han oppførte seg som en snill gutt, (hvis man ser på den tegneserien).
Men i Oslo så ble han til den djevelungen da, som nekta å høre, når jeg prøvde å få han til å holde kjeft, da noen utlendinger holdt på å angripe Pia og Axel og meg, på Jernbanetorget t-banestasjon.
Ihvertfall så irriterte og provoserte Axel hele Jernbanetoget t-banestasjon.
Og han ville ikke holde kjeft, enda jeg prøvde så godt jeg kunne, å skremme han.
Så bare ‘hehhehehe’, den råe og stygge latteren, rett i tryne, gjentatte ganger, selv om jeg prøvde å signalisere og få han til å holde kjeft.
For han kunne fått oss knivdrept, eller noe, av de utlendingene som stod der.
Bare spørr min fetter Ove, hva som skjer, hvis man oppfører seg som en provoserende idiot i Oslo.
Da blir du angrepet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så jeg følte meg sviktet av kameratene mine Øystein Andersen og Glenn Hesler, og broren min, Axel Thomassen, etter den ferien, på Sand, sommeren 1991.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og da var det ikke så mange igjen.
Da var det søsteren min igjen, men hun hadde tulla med meg, i årene før, så hun var ikke akkurat noen god søster, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 4.
Jeg lurer nå på om det er søstra mi som kontrollerer Axel.
For jeg husker vagt, at en gang, så sa søstra mi, ‘husker du da vi bodde i Larvik, og leika med playmo og dukkehuset osv.’, til Axel.
(Noe sånt.
Mens jeg var i det samme rommet da, i Larvik eller på Berger, eller hvor det var).
For jeg flytta jo tidligere til faren min, enn søstra mi.
Så søstra mi bodde sammen med Axel, til han ble ca. fem år vel.
Mens jeg flytta til faren min, da Axel var bare et år vel, i 1979.
Mens søstra mi flytta til faren min, i 1983 vel, altså da Axel var fire og et halvt år, våren 1983.
Så jeg tror at søstra mi må ha kontrollert Axel, da de bodde på Tagtvedt, i Larvik.
Det var tanken som dukka opp i huet mitt nå.
At søstra mi, må ha tulla med mora mi, og vist med playmo-figurer, i dukkehuset, på rommet sitt, og forklart for Axel, hva han skulle si osv.
Sånn tror jeg det kanskje kan ha vært, da Pia og Axel og mora vår, bodde på Tagtvedt, i Larvik.
Før søstra mi ville flytte til faren min.
For jeg var ganske sjelden på Tagtvedt egentlig.
Ihvertfall etterhvert.
Jeg jeg likte meg best i Larvik sentrum, for jeg kjente jo folk der, for vi bodde jo i Jegersborggate, i Larvik, da jeg bodde der.
Og mora mi lurte meg på en 500-lapp, på Albert Bøe, en gang.
Nei, Domus, var det vel, en påskeferie.
Så jeg hadde noen penger den påsken, og jeg var litt bortskjemt.
Så jeg likte ikke å dra ned dit, etter det, siden mora mi hadde rappa den 500-lappen fra meg, i matbutikken, når vi handla på onsdagen før påske, eller noe.
Og jeg fikk ikke noen penger.
Så mora mi stjal de pengene.
Jeg betalte for påskematen, i kassa.
Og da skulle kassadama ha gitt meg penga, for jeg ga penga i hånda.
Men da strakte mora mi ut hånda, og forlangte å få penga, fra kassadama.
Og da ble jeg veldig sinna, men jeg lagde ikke noe scene ut av det.
Det hadde blitt for flaut.
Men etter det så var ikke jeg så glad i å dra til mora mi.
Så hva som foregikk i det huset der, på Tagtvedt, det veit jeg ikke.
Jeg var der kanskje 8-10 ganger da, på to år, eller noe.
jeg kontaktet utdanningsavdelingen deres, og pratet bl.a. med Kari fra Trøndelag, som var en sjef der.
Det var fordi at jeg var russ i Drammen, skoleåret 1988/89, enda jeg bodde i Vestfold.
Det var fordi at Vestfold og Buskerud hadde en samarbeidsavtalte, og de ti beste fra Nordre Vestfold, som søkte, fikk lov å gå på skole i Drammen.
Jeg gikk på Gjerde VGS., som nå er nedlagt.
Derfor må man kontakte Buskerud Fylkesadministrasjon, for å få tak i vitnemål.
Jeg synes jeg ble litt tulla med, siden jeg var fra Berger, Kongsberg-elevene deres mobba dialekten min, og han læreren vi hadde i matte valgfag, var umulig for de som ikke hadde gått på samme skole, året før, å skjønne, (dvs. kun Drammen og Lier-elevene skjønte hva han skreiv på tavla.)
Så jeg fikk 2 i matte, i Drammen, mens jeg fikk 5 og 6 i Sande, og A på HiO i diskret mattematikk, og på ungdomsskolen, så hadde jeg M og S i karakterboka.
Og rådgiveren, han ga meg ikke noe råd om BI, enda jeg avtalte time om dette, og på den tida, så var det ikke internett, ikke i Drammen ihvertfall, så jeg hadde liksom ikke det valget, syntes jeg, så han var helt veldig dårlig, vil jeg si.
Og det tok også tid før jeg fikk busskortet, siden jeg tok buss til Bergeråsen.
Så det var dårlig greier mye, vil jeg si, Gjerde VGS., så jeg skjønner at dere stengte den skolen, enda de hadde bra rykte, på den tida, ihverfall, sånn som jeg husker det.
Men men.
Det jeg skulle klage på nå, var det, at dere sendte meg to vitnemål.
Først ett med karakter 4 i programmering, standpunkt og eksamen.
Og så ett med karakter 5 i programmering, standpunkt og eksamen.
Hva har foregått her, lurte jeg.
Fordi jeg anmeldte det til politiet, for da skjønner jeg hvorfor jeg aldri har fått meg noe bra jobb, etter å ha gått på Gjerde, fordi Drammens-moben har tulla med meg.
Og de forklarte ikke hva som har skjedd, siden de sendte et vitnemål med feil karakter.
Og politiet i Drammen, klarte heller ikke å forklare dette.
Nå hadde vi et ordtak, som de gamle sa, på Sand, ved Berger, og det var 'det er bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen'.
Men jeg trodde det var noe som gjaldt i gamle dager.
Gjelder dette enda, kan man ikke være fra Berger i Drammen, uten å bli tullet med hele livet, og aldri få en ordentlig jobb, fordi folk på skolen og jobben ens prater dritt om en, til arbeidsgivere som ringer?
Da jeg flytta til faren min, i 1979, så lå Jensen Møbler i Svelvik, som man kan se på det bildet øverst til venstre, ovenfor.
Men så kan se på det bildet, miderst på raden under.
Og da ser man at Jensen Møbler har flytta.
Og de flytta til Sand, på Berger, (også i Svelvik kommune), og ble naboer til fabrikken til farfaren min, Strømm Trevare(industri).
Jensen Møbler har utvida og utvida.
Så hvis farfaren min hadde fått kontrakt på de elementene, så hadde kanskje Strømm Trevare vokst like mye og.
Det er mulig.
Men det er vel mye som er mulig.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her kan man se at nå er Jensen Møbler mye større enn Strømm Trevare var:
Det lå en kiosk der før, som Jensen Møbler holder til nå, som solgte godteri til hytteturistene, fra Drammen og Oslo, og som ble drevet av ei som het Liv, husker jeg, fra feriebesøk på Sand, på 70-tallet.
PS 3.
Jeg sendte en e-post til Jensen Møbler:
Google Mail – Bygging på jordet til Lersbryggen
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Bygging på jordet til Lersbryggen
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Sun, Mar 7, 2010 at 7:11 AM
To:
jensen@jensen.no
Hei,
jeg heter Erik Ribsskog, etter mora mi, for hu het Ribsskog, og skifta navn på meg etter at hu skilte seg fra faren min, Arne Mogan Olsen.
Så jeg er altså barnebarn, til Øivind Olsen, som starta Strømm Trevare, og som solgte elementer til Jensen Møbler på 70-tallet, husker jeg at han prata om.
Nå har jeg overhørt i Oslo, at jeg er forfulgt av noe 'mafian', i 2003 og 2004, så nå har jeg flykta til England.
Jeg så på Google Maps, at det ser ut som at dere har bygget på jordet til Lersbryggen.
Så jeg lurte på om dere eier den tomta nå, og har kjøpt den av etterkommerne til Lersbryggen?
(For jeg lurer på om ikke farfaren min egentlig hadde hevd på den tomta da, og at jeg kanskje jeg har hevd på den nå, for jeg er eldste sønn, av eldste sønn til farfaren min, Øivind Olsen).
For jeg vet ikke hvordan det hang sammen, men Leirsbryggen eide tomta, som min farfar bygde fabrikk og hus på, og jeg husker at en gang jeg var der, så var Lersbryggen og inspiserte jordet sitt, som lå mellom Strømm Trevare og den gamle saga, som det ble kalt.
Jeg har ikke noe kontakt med familien min, for faren min lot meg bo alene på Bergeråsen, fra jeg var ni år, og flytta ned til Haldis Humblen der.
Men jeg har hevd på det huset etter besteforeldrene mine, for farmora mi, Ågot Mogan Olsen, var nesten som ei mor for meg, og jeg hadde to skuffer i en reol der.
Så jeg mener at jeg har bruksrett til det huset.
Og nå ser jeg på Google Maps, at dere har bygd helt bort til det huset.
Jeg synes det ser ut som at det skjemmer litt, og har blitt mer trafikk.
Så jeg lurte på om kanskje dere skulle flytte tilbake til Svelvik igjen, ved Svelvik-kroa der, hvor jeg husker at dere holdt til, da jeg flytta tilbake til Berger i 1979.
Google Mail – Til avdelingsleder Kristine Augstad/Fwd: Påminnelse/Fwd: Svar på brev fra 15.12
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Til avdelingsleder Kristine Augstad/Fwd: Påminnelse/Fwd: Svar på brev fra 15.12
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Mon, Mar 1, 2010 at 9:38 AM
To:
drammen.tingrett@domstol.no
Hei,
jeg ringte Drammen Tingrett på 32 21 16 00 nå, og fikk vite at det var du som var sjefen til Mariann Luhr.
Hun svarer ikke på e-post.
Jeg lurte på om det var mulig å få noe ordentlig svar fra dere.
Hvorfor svarer ikke kollegaen din på e-post, og hvordan skal jeg få frem for å få anerkjent den hevden min som jeg har på mine besteforeldres hus, på Sand, i Vestfold.
Du skriver at min farmor Ågot Mogan Olsen og min farfar, Øivind Olsen, ikke hadde noe særlige verdier igjen i boet, da min farmor døde.
Men, Ågot og Øivind hadde jo et snekkerverksted, Strømm Trevare, som lå på Sand, før Jensen Møbler og Sandbu Tepper flytta dit.
Og de hadde også et hus, på den tomta, som tilhørte Lersbryggen.
(Men som de fikk bo på).
Og jeg disponerte to skuffer, i det huset til Ågot og Øivind.
Men det huset ble gitt deres yngste sønn, Runar, i gave, sånn som jeg skjønner det, for å slippe å betale arveavgift.
Og verkstedet ble gitt til min far, som var eldste sønn, og den mellomste broren Håkon/Haakon.
Men de gikk konkurs, så de enten solgte, eller leier ut.
Men jeg hadde jo noen ting i to skuffer i det huset til Ågot.
Blant annet biografien til en grandonkel av mormora mi, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.
De skuffene hadde jeg i det huset, fra 1979 til ut på 90-tallet, til farmora mi plutselig flytta til sykehjemmet i Svelvik, mens jeg bodde i Oslo.
Men har ikke jeg noe slags hevd på det huset egentlig da, mener jeg.
For det har aldri vært sånn, at den avtalen opphørte, at jeg kunne ha tinga mine der, i de skuffene da.
Så da mener jeg, at jeg har bruksrett på det huset.
Så det vil jeg gjerne vite fra dere hvordan jeg går fram for å hevde.
Og jeg lurer også på hvor de viktige papirene, (og andre ting som var mine der, en safe bl.a.), ble av.
For jeg er ikke på talefot med slekta, (de har kutta meg ut, alle tre brødrene, og min far lot meg vokse opp alene, fra jeg var ni år, og driver nå med telefonterror).
Så jeg må ta dette gjennom Tingretten, eller hva nå den riktige instansen kan være.
