johncons

Stikkord: Sand

  • Sånn her ser tremenningen min Øystein Andersen ut. Jeg trodde han skulle vokse av seg den stilen, når han vokste opp, men han ser enda tøffere ut nå

    øystein facebook

    PS.

    Hvis noen lurer på hvorfor Øystein har et så norsk navn, enda han er fra Korea, så er det fordi han ble adoptert av kusina til faren min, og hennes ektemann, Kai, som bodde på Lørenskog og jobba på Tetra-Pack.

    Øystein var ikke bare tremenningen min, han var også kamerat med kameraten min fra Nedre felt på Bergeråsen, Kjetil Holshagen.

    Så det var ikke så lett for meg å unngå å bli kjent med han.

    Fetteren min Ove, skulle absolutt plukke jordbær, en sommer, på Sand.

    Og da måtte jeg være med han og plukke, sa faren min, hos familien Sand, enda jeg ikke var motivert for å plukke, den sommeren.

    Det var vel i 1985, kanskje?

    Enten sommeren 1985 eller sommeren 1986, mener jeg.

    Og da var Øystein også og plukka i jorbæråkeren, til familien Sand, sammen med Kjetil Holshagen da.

    Uten at jeg skjønner nå, hva de gutta der gjorde i jorbæråkeren, til familien Sand, på Sand.

    For Kjetil Holshagen, han jobbe også på Aass bryggeri, i Drammen, med å stable tomflasker, om sommeren, siden mora hans jobba der.

    Og Øystein, han er så kresen og bortskjemt, så å plukke jordbær, det må ha vært som en tullejobb omtrent, vil jeg tippe, for han.

    Og han dreiv mye å kasta jordbær på folk osv., hvis jeg husker riktig.

    Og jeg kjeda meg da, siden jeg måtte plukke jordbær, bare for å holde Ove med selskap.

    Så det kan tenkes at familien min satt opp dette.

    At det var en plan.

    At de fikk Ove til å plukke jordbær, for at jeg skulle bli kjent med Øystein, sånn at familien min skulle ha kontroll på meg, når jeg flytta til Oslo, for å studere etterhvert, som var planen.

    Noe sånt.

    Øystein og dem hadde sommerhus, på Sand, (eller det var et gårdshus, og vel også en låve, borte ved Bergeråsen, nedafor Nedre felt på Bergeråsen).

    Og en gang, på høsten 1988, (da hadde jeg vært kamerat med Øystein, i et eller to år vel, siden jeg og han og Kjetil Holshagen, var som en gjeng, i helgene, hvor vi hang oppe hos meg, som hadde egen leilighet, og så på video og spiste Pizza Grandiosa, og dreiv med data osv.).

    Så så jeg bilen til Kai, midt i uka en gang, som jeg hadde vært hjemme fra skolen i Drammen kanskje.

    Jeg husker ikke helt.

    Så kjeda jeg meg, så gikk jeg langs fjorden, bort til farmora mi på Sand, istedet for å gå langs veien.

    Så så jeg bilen til Kai der.

    Så ringte jeg på, for jeg kjente han, siden han var faren til Øystein.

    Så spurte jeg om Øystein var der.

    Så var det en ung neger der.

    Kanskje 18-19 år da.

    Noe sånt.

    Så spurte negeren på engelsk, om jeg skulle være med.

    Og Kai med svetteperler i panna, sa nei.

    Så her var det noe homo-orgie på gang, sånn som jeg skjønte det.

    Så han Kai, han driver kanskje og tuller med meg, siden jeg ferska han med en ung negergutt en gang.

    Hvem vet.

    Det er mye rart, ihvertfall.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er noen sparkstøttinger, eller sparker, som det også kalles

    rapp

    PS.

    Jeg og søstra mi, fikk en spark hver, av farmora vår Ågot, da vi var sånn 5-6 år gamle vel, det var vel den første vinteren vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg hadde også spark, husker jeg, da jeg bodde på Bergeråsen, og den var borte hos Ågot, på Sand.

    Selv om jeg sjelden brukte den sparken til noe nyttig, det var mest for morro skyld, da vi var små.

    Det var ikke sånn at jeg brukte sparken til og fra skolen, for eksempel, nei, da enten gikk jeg eller sykla, kanskje ikke til skolen, men det hendte jeg sykla fra Bergeråsen og bort til Ågot.

    Det varierte litt.

    Men oftest gikk jeg vel, for det ble etterhvert noe feil på Apache-sykkelen som jeg fikk av morfaren min, Johannes, i 1978, (eller den ble stjålet, var det vel), og som jeg tok med til Berger, selv om mora mi egentlig hadde sagt at jeg ikke fikk lov til det, men jeg var så glad i den sykkelen.

    Så jeg heiv den inn i bilen til faren min, en amerikansk Ford Lincoln Continental stasjonsvogn, på 5-6 meter.

    Men det er mye som kan tyde på, at det egentlig var Ågot, som var mora til meg og Pia.

    Den tida, da vi ikke fikk lov å besøke faren vår, i 1974 og 1975, da vi bodde på ei hytte i Brunlandnes, da var Ågot der, og mora mi dytta henne ned trappa, sånn at Ågot brakk armen, var det vel.

    Dette var vel på slutten av 1974 kanskje, eller begynnelsen av 1975.

    Noe sånt.

    Ågot pleide å kalle meg for Runar, som var navnet på den yngste sønnen hennes, (selv om jeg bare trodde hu begynte å bli senil).

    Ågot sa en gang, rundt 1980, at hu ga meg melk, da jeg var liten, og da jeg sa det til faren min, så ble han oppgitt.

    Ågot sa også, at dem fikk Pia, søstra mi, fordi Øivind ønska så gjerne å ha ei jente, og Øivind det var farfaren vår, så hm.

    Og Ågot hjalp meg alltid, hvis det var noen konflikter, mellom meg og faren min f.eks., Ågot var nesten alltid på min side, og hjalp med alt mulig, hvis jeg spurte da.

    Mer enn f.eks. fetterne og kusinene mine, ungene til Runar, (som er tannlege i Ås, og bor i Son), de var bare ‘ungane til Runar’ de, så hvis det var noe jeg ikke likte, av mat, så sa Ågot bare, ‘vi gir det til ungane til Runar’, de var som en pest nesten de, og faren min likte heller ikke de.

    Runar og dem, var på besøk støtt og stadig, i helger da.

    Mens jeg var på besøk hos Ågot, hver dag etter skolen, og spiste middag da, og prata om alt mulig.

    Så Ågot var mer som en mor, for meg, enn mora mi var, vil jeg si, under oppveksten, for mora mi bodde jo i Larvik, og hu tulla mye med meg, som faren min, mens Ågot hu prøvde vel alltid å være snill, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og Haldis, (den nye samboeren til faren min), hu hadde jeg nesten aldri noe med å gjøre, så hu var aldri som noen mor for meg, i tilfelle noen tror det, siden søstra mi, Pia, bodde hos Haldis.

    Så det kan nok hende at Ågot og Øivind var foreldrene til Pia og meg.

    Ingeborg, mormora mi, sa også det en gang, at noe var galt, da jeg ble født.

    Jeg krabba med magen opp, og ikke magen ned.

    Noe som nok var tull fra bestemor Ingeborg, men, hun ville kanskje si, på sin spesielle måte, at noe var galt, rundt oppveksten min da.

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og dette passer også med det Christell sa i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.

    Når jeg og faren min og onklene mine Runar og Håkon, hadde bært Ågot til grava, på kirkegården i Svelvik.

    (Faren min og Runar og Håkon, hadde visst sitti oppe hele natta, sa Susanne, og diskutert om jeg skulle bære.

    Og faren min ville at jeg skulle gå foran og bære, sammen med han, og Runar og Håkon bak.

    Og faren min vant til slutt.

    Men jeg visste ikke at jeg skulle bære, for søstra mi hadde mest kontakt med Olsen-familien, (som med Ribsskog-familien), for jeg hadde jo kutta ut faren min, etter at søstra mi og Christell og Jan, fortalte meg i 1989, i Kristiansand, at faren min hadde misbrukt søstra mi Pia, som lita jente.

    Så etter gudstjenesten, og før vi skulle bære Ågot til grava, så ble jeg fortalt, plutselig, at jeg skulle bære kista, til grava, noe ingen hadde sagt til meg på forhånd.

    Men kista til Ågot veide nesten ingen ting, virka det som, så det var ikke akkurat så tung jobb, (selv om jeg hadde et skada kne).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Da sa Christell, når vi var framme ved graven, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå Erik’.

    Enda hu var der, søstra mi var der, nevøen min var der, faren min var der, onkler og fettere og kusiner i hopetall vel var der.

    Så det ga jo ikke noe direkte mening, det Christell sa.

    Men Christell har vel aldri vært den skarpeste kniven i skuffen, som folk sier, så det er mulig at det bare var noe hu sa, uten å tenke seg om.

    Sånt kan man aldri vite med Christell, sånn som jeg kjenner henne, for hun er ikke kjent for å være glupest da.

    Selv om hun jobba veldig pliktoppfyllende tror jeg, hu og søstra mi, da de gikk på skolen, så de fikk nok bra karakterer.

    Men ingen av de fikk vel artium, tror jeg, ihvertfall har vel hverken Christell eller Pia studert på universitetsnivå, såvidt jeg vet ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Denne bloggen er nesten som mine memoarer også den nå.

    For jeg skriver jo om alt mulig som har skjedd meg.

    Og, jeg har jo hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og får ikke mine rettigheter, så da er det kanskje greit at jeg skriver noe memoar-aktige greier, for det virker ikke som at jeg skal få rettighetene mine fra myndighetene.

    Livet mitt har for det meste vært slit og strev, og jeg har liksom ikke kommet noe vei i det, synes jeg, så at jeg ikke skal komme meg noe videre, fra der jeg er nå, fordi myndighetene og politiet driver å systematisk tuller med meg, virker det som, det synes jeg ikke noe særlig om, det synes jeg er noe jævlig dritt hvis jeg skal være ærlig.

    Bare for å få med om det.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Nå skreiv jeg også om Susanne, ovenfor, som er dattera til onkel Runar og Inger, fra Klejverhagan vel, ved Sande.

    Og hu Susanne gifta seg ifjor, var det vel.

    Men det som var litt rart, så jeg nå, er at hu heter Susanne Mogan Eskildsen.

    Så hu har beholdt navnet til Ågot, kan vi se, Mogan, men hu har ikke beholdt navnet til Øivind, Olsen, så det er litt rart, for de heter Olsen mer enn Mogan, vil jeg si.

    Siden navn arves etter faren da.

    Men men.

    Men nesten det rareste, det er at hu heter Eskildsen nå.

    For hu, og søsknene hennes, de har en fetter, på Klejverhagan, som heter Eskild.

    Og det er en ting, men han er også ‘mongo’.

    Så at hu har etternavn som er det samme som navnet til fetteren sin, som er ‘mongo’, eller vel har downs da, eller noe, det er litt spesielt, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg la merke til nå.

    Så sånn er det.

    PS 5.

    Det betyr vel kanskje at Susanne synes at Olsen-familien er mongo.

    Siden hu skifta fra Susanne Mogan Olsen til Susanne Mogan Eskildsen, og den Eskild de har fra før, i den familien, er ‘mongo’.

    Hva vet jeg, det kan jo bare være en tilfeldighet og.

    Hvem vet.

    Vi får se.

  • ‘Nick Ewans’ hadde rett, faren min er nok i Illuminati, for han er nok sønnen til fabrikkeier Jebsen

    Fordi, jeg har jo skrevet om det, at da faren min hadde 60-årsdag, ringte søstra mi og sa fra om det vel, da jeg studerte i Sunderland.

    Og det var høsten 2004.

    Så da ble han født høsten 1944, vil jeg si.

    Og det var egentlig litt for tidlig, for da, på begynnelsen av 1944, så var vel ikke krigen helt avgjort?

    Men vi vet også det, at en krigsjul, så fikk farmora mi, Ågot, ei flaske brennevin, på posten, som fabrikkeier Jebsen hadde brukt rasjoneringskortet til hu Ågot, for å få.

    Da ble Ågot provosert som rakkern, av fabrikkarbeiderne og mannen på posthuset, osv.

    ‘Har du bestilt juledram fra polet i Drammen da Ågot’, sa de sikkert.

    ‘Nei, je har itte bestilt noe dram, je stemmer Kristelig Folkeparti, når det itte er verdenskrig, je’, sa Ågot da.

    ‘Å ja, det er han sjølveste fabrikkeier Jebsen som har bestilt juledram i ditt navn Ågot, er dere sammen eller?’, sa fabrikkfolket da.

    Men da tilta farmora mi Ågot, gitt.

    ‘Da er det min dram, siden den er kjøpt med mitt navn’, sa Ågot da, og var i flint og sur på fabrikkeier Jebsen, som tulla med rasjoneringskortet.

    Så gikk Ågot på posthuset på Berger, (som visstnok er lagt ned nå, sa Frode Holm), og henta juledram-flaska.

    Så hu tok hu med den, og gikk bort på Sand, tror jeg, til ‘n Ola.

    Og så drakk dem opp juledrammen, Ågot og Ola da, enda Ågot aldri drakk.

    Og dette var nok da jula 1943, siden Ågot var så lei av rasjoneringa osv.

    Så fikk selvfølgelig fabrikkeier Jebsen, (småkongen på Berger, kunne man sikkert kalle han da), greie på hva som hadde skjedd da.

    Og vips, så var Ågot i nettet til Jebsen.

    Og måtte være elskerinna til Jebsen.

    Ellers så skulle fabrikkeier Jebsen fortelle alle i hjembygda til Ågot, Rollag i Numedalen, at Ågot hadde stjålet og drukket alkohol, som ingen kristelige gjør.

    Hvis ikke Ågot ble med på fabrikkeier Jebsens perverse spill, så kom Ågot til å få sparken, for drukkenskap på jobb.

    Og da ville hun aldri fått en jobb igjen, i ‘kongeriket’ Berger, eller noen andre steder.

    Så da måtte Ågot stille opp for fabrikkeier Jebsen og hans perverse ideer da.

    Så gikk det som det måtte gå, og 9-10 måneder seinere, så ble faren min født.

    I oktober 1944.

    Så han har da arvet dette illumianti-greiene, fra Jebsen-familien, som også kom nordover, fra Tyskland, på samme måte som familien til mormora mi da, Ingeborg.

    Det er derfor faren min gikk så bra overens med Ingeborg.

    Begge var nok i illuminatiet.

    Så sånn var nok det, at faren min, Arne Mogan Olsen, var den uekte sønnen av fabrikkeier Jebsen da.

    Så snekra de sammen en familie, etter krigen, for noe hadde skjedd med Øivinds familie, noen hadde stjålet døtrene hans, (for han hadde visst hatt døtre tror jeg, ihvertfall så mistenker jeg det, på hva han sa en gang at morfaren min leita etter Ellen, i Slottsparken, så møtte Johannes en som leita etter to døtre, og det tror jeg var Øivind som mente seg selv).

    Noe sånt.

    Og jeg har også hørt Øivind klage, for han ville ikke være med ‘gutta på skauen’, for ‘jeg har kone og ungær jeg’, hadde Øivind sagt til gutta på skauen, og da hadde det blitt problemer for Øivind, hvis jeg har forstått det riktig.

    Så sånn var det.

    Så da, etter krigen, så ble Øivind og Ågot, plassert sammen i en familie da.

    Men fabrikkeier Jebsen måtte kjøpe nye malerier til Berger kirke, for å bote på sine synder da, som er skikken i sørlige land, hvor Jebsen-familien er fra.

    Så nå begynner det å ligne på et puslespill her, og Ågot la alltid puslespill, så det kan være at det er sånn det henger sammen.

    Hvem vet.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her kan man se det, at fabrikkeier Jebsen, måtte kjøpe nye alterdekorasjoner, til Berger kirke, etter krigen, i 1946, (det er nok derfor faren min ikke ville kjøre meg helt fram til Berger kirke, da jeg skulle konfirmeres, i 1984, for faren min tåler ikke synet av de alterdekorasjonene, for da blir han minnet om at han egentlig er den uekte sønnen av fabrikkeier Jürg Jebsen, da):

    https://johncons-blogg.net/2009/08/berger-kirke-var-norges-eneste.html

    PS 2.

    Og jeg husker at farmora mi Ågot sa, etter at Øivind var død, at ‘grunnen til at vi fikk Pia, var at Øivind så gjerne ville ha ei jente’.

    Så jeg og søstra mi må vel være ungene til Ågot og Øivind, da.

    Som mora mi, Karen, tok til seg, på samme måte som hu tok til seg Axel da, som var bytting da, fra Tønsberg.

    Så det er mye rart.

    Og jeg tror det må ha foregått noe rart i kjelleren til Ågot og Øivind og, for onkel Håkon, pleide å si på 80-tallet, utenfor noen sammenheng, ting som:

    ‘Vi pleide å ha potetbinge nede i kjelleren vi’.

    og

    ‘Det pleide å henge skinke nede i kjelleren’.

    Sånne ting.

    Så her tror jeg kanskje det var noe rart.

    Og når jeg spurte om vi kunne besøke søstra mi, jula 1981, var det vel, så kjørte faren min meg til en butikk, forbi Mjøndalen osv., hvor de solgte såpa faren min hadde lagd, med søstra mi sitt navn, ‘Charlotte kosmetikk’, etter søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog.

    Så jeg lurer på om søstra mi, også har blitt bytta ut, og at hu egentlige søstra mi havna i såpa til faren min.

    Hvem vet.

    Noe rart var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    En gang fikk faren min fontena på Bragernes Torg, til å skumme over, og det tror jeg kanskje var såpe laga av en purk, som Håkon ble sur på, for han måtte gå ut av bilen, og ta av snøen av bilskiltene.

    Og da, så mente Håkon at purken var lat da, som ikke tok av snøen selv.

    Så tok de ‘mafia-plott’, på han, og han måtte være i fontena, etter at de hadde lagd såpe av han, og gå rundt og rundt i fontena, så kunne han ikke være lat da.

    Noe sånt, tror jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så det er mye rart, det er helt sikkert.

  • Dette er Stanly Jacobsen med ‘Skigardsvise’

    PS.

    Jeg husker at jeg og søstra mi, som barn, vi var hos foreldrene til faren vår, Øivind og Ågot.

    Og da spurte jeg hva ‘skigard’ betydde da.

    Og det betydde ‘gjerde’ da, sa Øivind, men Ågot var vel også enig i det.

    Og den sangen var på radioen tror jeg, eller kanskje TV-en.

    Og Øivind sa vel noe sånt, som at det var sant det, at en skigard aldri kan vare evig, osv., som det synges i sangen da.

    Og det var ikke sånn, at Øivind ble noe forarget over at vi spurte om det, eller at de slo av sangen.

    Så jeg tror Øivind må sies å ha vært ganske norsk vel.

    Han var jordnær og en vanlig nordmann vel, selv om han var vel ganske brå og kunne være veldig myndig og noen ganger litt plump.

    Og han ble jo syk da, senere på 80-tallet, men nå prater jeg om når han var klar i hue da.

    Han var ikke noe sånn frimurer-type, eller noe, selv om han var fabrikkeier, for Strømm Trevareindustri.

    Neida, han var en vanlig og jordnær kar likevel, og det beste han visste var å løse kryssord da, og lese i leksikon osv.

    Men det var noe rart kanskje, rundt dette at han og onkel Håkon, først slutta å røyke, og så begynte igjen.

    Det var vel litt spesielt.

    Det hadde vært en gjest på besøk, sa Ågot, på 70-tallet da.

    Så hadde han gjesten bydd dem en røyk da, så sprakk både Håkon og Øivind.

    Men faren min, han har aldri røkt, og det gjorde vel heller aldri Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dette kan vel ha vært i 1976, eller noe, som jeg så på nettet, at Stanly Jacobsens album, ‘fra skigard til øygard’, ble utgitt.

    Så det var kanskje den sommeren som jeg og søstra mi ble kidnappa, i Mellomhagen, i Østre Halsen, av onkel Runar og faren min, at jeg hørte denne sangen, i stua til Ågot og Øivind da, og at jeg spurte om dette.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var vel kanskje det.

  • Det her var en sang jeg digga mye, etter at jeg flytta til faren min, i 1979. For jeg var med i en plateklubb, så jeg fikk nye LP-er hver måned

    PS.

    Jeg har skrevet om det, at da jeg bodde hos mora mi, i Larvik, fram til 1979, så fikk jeg nesten aldri noen ting, for mora vår og stefaren vår, Arne Thomassen, hadde for det meste dårlig råd da.

    Men, da jeg flytta til faren min, i 1979, da fikk jeg nesten alt jeg pekte på.

    Ihvertfall ti ganger så mange ting, som jeg hadde fått av mora mi og Arne Thomassen da.

    Så jeg var ganske bortskjemt, på det værste, vil jeg si.

    Men jeg måtte jo bo aleine og da, så det var vel for at jeg ikke skulle bli for misfornøyd da kanskje.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall som natt og dag, på den måten der, at jeg fikk utrolig mye mer penger og ting, da jeg bodde hos faren min, enn da jeg bodde hos moren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Mora mi var faktisk på besøk en gang, husker jeg, på Sand, hos foreldra til faren min, Ågot og Øivind.

    Og jeg tror at søstra mi var med og.

    Og da var jeg veldig opptatt av sånne vervepremier og sånn da.

    Og da ble mora mi med i den plateklubben.

    Så fikk jeg sånn vervepremie da.

    Men jeg tror jeg tok en ganske døv sånn kategori, på hvordan musikk de fikk.

    Så jeg tror ikke søstra mi syntes det var så artig.

    Og mora mi hadde vel egentlig dårlig råd også.

    Så jeg vet ikke om dem egentlig hadde råd til å være med i den plateklubben.

    Det var vel når de bodde på Tagtvedt, det her, tror jeg.

    Etter at Arne Thomassen hadde flytta til Oslo, fast vel.

    Men mens Axel og Pia vel fortsatt bodde, hos mora mi på Tagtvedt.

    Men jeg husker fra da jeg var der på besøk, kanskje et år seinere da.

    Så var mora mi fortsatt med i den musikklubben da.

    Selv om hun vel hadde dårlig råd.

    Så det er mulig at mora mi bare var veldig stressa og ikke var slem.

    Det er ikke så lett å si, gitt.

    Jeg får prøve å tenke mer på det her.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det er noen som leser og søker om så mye rart på bloggen. Jeg lurer på om det kan være min gamle uvenn og plageånd, Ditlev Castellan?

    ditlev

    ditlev 2

    ditlev 3

    ditlev 4

    PS.

    For Ditlev, han fikk vel for det meste ‘Ng’, osv., på prøver og i karakterboka.

    Så jeg tror at han kanskje hadde skrevet ‘tannpasta-tube’, istedet for ‘tannpastatube’.

    Jeg gjør vel den feilen jeg og, men likevel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Søstra mi kan ha spionert for Ditlev og dem og, tenker jeg nå.

    Søstra mi må ha visst at Geir Arne og Ditlev, var uvennene mine.

    Men, jeg husker da søstra mi flytta til meg, på slutten av 1988, at hu kjente Ditlev og Geir Arne og dem da, (og visste at de skulle ha fest i en hytte på Sand, som vel antagelig tilhørte noen hyttefolk da. Hvis man skulle gjette, så ville man vel antagelig tro det.

    Og den hytta tok søstra mi meg med til.

    Jeg var ikke vant til å bo sammen med folk, så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle takle det, på den tida, men jeg var glad for at søstra mi flytta opp til meg fra Haldis og dem da, så jeg ble med henne og festa og sånn, et par ganger, selv om vi ikke var så nærme, de årene Pia bodde på Bergeråsen, for hun bodde hos Haldis, og jeg var omtrent aldri nede hos Haldis, kanskje en eller to ganger i året, de siste årene, når de var hjemme).

    Så søstra mi har hatt med dem å gjøre, selv om hun visste at de var mine uvenner da.

    Så her er det nok noe som har foregått.

    Det var også sånn, i 9. klasse vel, at Ditlev fortalte en historie, om ei jente, som hadde blitt sammen med ‘Lille-Oddis’, i en bil vel, og så hadde jenta begynt med et eller annet grovt noe, etter veldig kort tid. Først ble de sammen, så i det neste øyeblikket så gjorde jenta et eller annet.

    Jeg lurer på om den jenta kan ha vært søstra mi, Pia?

    Hvem vet.

  • En vanlig skoledag for meg, i fra 3. til 6. klasse, ville være sånn som på kartet da

    skolevei

    PS.

    Først, så gikk jeg til skolen (1), som var ca. 500 meter.

    Så var vi noen timer på Berger skole da.

    Så gikk jeg hjem med ranselen (2).

    Så var jeg hjemme kanskje en halvtime og så på TV og slappa av, f.eks., for jeg var uvenn med Geir Arne og Ditlev i klassen, som bodde på Sand, så jeg venta vanligvis en halvtime kanskje hjemme, før jeg gikk bort på Sand, for de folka på Sand var ofte en gjeng da, mens jeg bare var en.

    Så gikk jeg bort på Sand (3), og dro gjerne innom butikken da, som var der hvor Sandsveien møter hovedveien da.

    Det var vel en drøy kilometer å gå, tenker jeg, fra Hellinga eller Leirfaret, til der hvor farmora mi sitt hus og Strømm Trevare var.

    Så fikk jeg middag av Ågot da.

    Så ville jeg sette meg ned å løse noe kryssord e.l.

    Og lese avisa (DT & BB og Aftenposten og Svelvik Tidende) eller Donald eller Fantomet eller Hjemme, Norsk Ukeblad eller Allers, eller Se & Hør.

    Hvis det ikke var fotballtrening da, da ville jeg vel dratt tilbake til Bergeråsen igjen, og da var det en drøy kilometer å gå andre veien igjen da, til Bergerbanen.

    Så sånn var det.

    Så, før faren min begynte å jobbe i vannsengbutikken i Drammen, så ville jeg venta til faren min var ferdig å jobbe da, sånn i 17-18 tida vel.

    De første to åra, og så ville jeg ha sitti på med han tilbake til Bergeråsen.

    Men, når jeg begynte å komme opp i tenåra osv., da gikk jeg tilbake til Bergeråsen selv, og dro gjerne innom butikken på Sand igjen da, og kjøpte mat og kattemat til katta, og mye godteri og potetgull og cola osv.

    Så sånn var det.

    Det ble mye trøstespising osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er huset til Ågot, og fabrikken, Strømm Trevare, som farfaren min bygde på 60-tallet, var det vel

    huset til ågot

    http://maps.google.com/maps?ll=59.533274,10.389633&spn=0.094698,0.280151&t=h&z=12&key=ABQIAAAAhVonlxwquQNrLtmGYjSksxTbegj-LrBCjNIlEpkQZsmGA215oRT8jTuOYCUDFxfpAPMcEZJblckggA&mapclient=jsapi&oi=map_misc&ct=api_logo

    PS.

    Den svære fabrikken, på bildet, det er Jensen Møbler, som lager madrasser.

    På slutten av 70-tallet, da jeg flytta tilbake til Berger, fra Larvik, da var Strømm Trevare, den eneste fabrikken på Sand.

    Jensen Møbler holdt da til i Svelvik, like ved Svelvik-kroa der.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer om katten Pusi

    Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.

    På våren/sommeren da.

    Det som skjedde, var at katta ble borte.

    Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, var at den katten ble borte.

    Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.

    Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.

    Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.

    Noe sånt.

    Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.

    Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.

    Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.

    For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.

    Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.

    Den bare mjaua, og var redd da.

    Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.

    For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.

    Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.

    Så sånn var det.

    Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.

    Hva vet jeg.

    Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.

    Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.

    Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.

    Mens katten malte.

    Så den trodde nok at den var ungen min.

    Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.

    Eller fire og et halvt år, blir det vel.

    For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.

    Så det var som om den hadde uendelig med liv.

    Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.

    (Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).

    Katten til Christell.

    Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.

    Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.

    Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).

    Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.

    Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.

    (Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).

    Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.

    Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.

    Og ikke min unge.

    Og at det var derfor at Pusi ville ut.

    For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.

    For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.

    Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.

    For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.

    Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.

    Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.

    Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.

    Også ble nesa hvit da, når den var død.

    Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.

    Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.

    Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.

    Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.

    Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Så sånn var det.