johncons

Stikkord: Sand

  • En vanlig skoledag for meg, i fra 3. til 6. klasse, ville være sånn som på kartet da

    skolevei

    PS.

    Først, så gikk jeg til skolen (1), som var ca. 500 meter.

    Så var vi noen timer på Berger skole da.

    Så gikk jeg hjem med ranselen (2).

    Så var jeg hjemme kanskje en halvtime og så på TV og slappa av, f.eks., for jeg var uvenn med Geir Arne og Ditlev i klassen, som bodde på Sand, så jeg venta vanligvis en halvtime kanskje hjemme, før jeg gikk bort på Sand, for de folka på Sand var ofte en gjeng da, mens jeg bare var en.

    Så gikk jeg bort på Sand (3), og dro gjerne innom butikken da, som var der hvor Sandsveien møter hovedveien da.

    Det var vel en drøy kilometer å gå, tenker jeg, fra Hellinga eller Leirfaret, til der hvor farmora mi sitt hus og Strømm Trevare var.

    Så fikk jeg middag av Ågot da.

    Så ville jeg sette meg ned å løse noe kryssord e.l.

    Og lese avisa (DT & BB og Aftenposten og Svelvik Tidende) eller Donald eller Fantomet eller Hjemme, Norsk Ukeblad eller Allers, eller Se & Hør.

    Hvis det ikke var fotballtrening da, da ville jeg vel dratt tilbake til Bergeråsen igjen, og da var det en drøy kilometer å gå andre veien igjen da, til Bergerbanen.

    Så sånn var det.

    Så, før faren min begynte å jobbe i vannsengbutikken i Drammen, så ville jeg venta til faren min var ferdig å jobbe da, sånn i 17-18 tida vel.

    De første to åra, og så ville jeg ha sitti på med han tilbake til Bergeråsen.

    Men, når jeg begynte å komme opp i tenåra osv., da gikk jeg tilbake til Bergeråsen selv, og dro gjerne innom butikken på Sand igjen da, og kjøpte mat og kattemat til katta, og mye godteri og potetgull og cola osv.

    Så sånn var det.

    Det ble mye trøstespising osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er huset til Ågot, og fabrikken, Strømm Trevare, som farfaren min bygde på 60-tallet, var det vel

    huset til ågot

    http://maps.google.com/maps?ll=59.533274,10.389633&spn=0.094698,0.280151&t=h&z=12&key=ABQIAAAAhVonlxwquQNrLtmGYjSksxTbegj-LrBCjNIlEpkQZsmGA215oRT8jTuOYCUDFxfpAPMcEZJblckggA&mapclient=jsapi&oi=map_misc&ct=api_logo

    PS.

    Den svære fabrikken, på bildet, det er Jensen Møbler, som lager madrasser.

    På slutten av 70-tallet, da jeg flytta tilbake til Berger, fra Larvik, da var Strømm Trevare, den eneste fabrikken på Sand.

    Jensen Møbler holdt da til i Svelvik, like ved Svelvik-kroa der.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Mer om katten Pusi

    Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.

    På våren/sommeren da.

    Det som skjedde, var at katta ble borte.

    Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, var at den katten ble borte.

    Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.

    Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.

    Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.

    Noe sånt.

    Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.

    Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.

    Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.

    For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.

    Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.

    Den bare mjaua, og var redd da.

    Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.

    For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.

    Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.

    Så sånn var det.

    Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.

    Hva vet jeg.

    Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.

    Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.

    Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.

    Mens katten malte.

    Så den trodde nok at den var ungen min.

    Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.

    Eller fire og et halvt år, blir det vel.

    For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.

    Så det var som om den hadde uendelig med liv.

    Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.

    (Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).

    Katten til Christell.

    Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.

    Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.

    Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).

    Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.

    Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.

    (Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).

    Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.

    Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.

    Og ikke min unge.

    Og at det var derfor at Pusi ville ut.

    For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.

    For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.

    Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.

    For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.

    Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.

    Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.

    Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.

    Også ble nesa hvit da, når den var død.

    Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.

    Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.

    Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.

    Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.

    Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Så sånn var det.

  • Jeg lurte på om dette var MC-ulykken, som onkel Martin hadde, da han som satt på døde, ved Kafedammen på Berger. Men han hadde ikke lappen i 1963

    ulykke 1

    ulykke 2

    PS.

    De måtte bygge om veien, etter onkel Martins ulykke, husker jeg at besteforeldrene mine på Sand sa, rundt 1980, var det vel.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Oppdatering fra Mogan-familien og Sand, osv. (In Norwegian)

    oppdatering 1

    oppdatering 2

    oppdatering 3

    oppdatering 4

    oppdatering 5

    oppdatering 6

    PS.

    Det er litt flaut å si, hva som skjedde, da jeg fikk penger av Margit og Anne, til bussen.

    Da jeg var sånn 14-15 år, og hadde vært i Drammen.

    Men det var, at de hadde sagt til Ågot, at jeg hadde sett ut som en jente, eller noe, virka det som, for meg.

    Så det syntes jeg var veldig flaut.

    Så det var siste gang, at jeg oppsøkte Margit og Anne.

    Det kan kanskje ha vært at de reagerte fordi jeg hadde lyst hår?

    Hva vet jeg.

    Men jeg er litt var for Margit og Anne.

    Jeg tror de hadde en sjef, som styrte bedriften deres, men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var.

    Og jeg var vel ikke så velkommen, innendørs, i hytta dems, nede ved Snippen.

    Så jeg lurer på om de var noe Illuminati, eventuelt, eller hva som kan ha forekommet.

    Ågot var jo glad i stjernetegn og i å legge kabal.

    Men var ellers kristen og gudfryktig.

    Men jeg skal ikke si noe sikkert.

    Det var også ei dame, som het Liv, som jobba på kiosken.

    Som var bygget av tre, med et overbygg, hvor folk kunne sitte, og som var malt lys blå vel.

    Hvor folk fra hyttene, på Krok, som ofte dro ut fra Drammen og kanskje helt fra Oslo, om sommerne.

    De hytteturistene, de dro sikkert på kiosken til Liv, for å kjøpe godteri osv., på 70-tallet.

    Men det kiosken, stengte sånn rundt 1975 kanskje.

    Noe sånt.

    Og den ble revet sånn rundt 1980, eller noe, da Sandbu Tepper, ble bygget på tomten.

    Men Ågot besøkte hun Liv, noen ganger, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Fler nyheter fra Mogan og Olsen-familiene, på Berger osv. (In Norwegian)

    mogan 10

    Mogan 11

    mogan 12

    mogan 13

    mogan 14

    sande

  • Jeg driver med sånn slektsforskning nesten, på Facebook, det er litt artig. (In Norwegian)

    ribsskog skedsmo

    mogan 1

    mogan 2

    mogan 3

  • Søstra mi er nok under kontroll av faren min. (In Norwegian)

    Når jeg våkna idag, så tenkte jeg, at søstra mi er nok under kontroll av faren min, antagelig.

    Altså, faren min trua jo meg og søstra mi og stesøstra mi, i 1987, var det vel, på julaften, og sa at han visste ting om alle oss tre.

    Siden han ikke syntes at vi oppførte oss vennlig nok mot han da, antagelig.

    Han var full, da han sa dette, og det er sjelden han blir irritert.

    Men da ble han det, og Christell og Pia ble redde, husker jeg.

    Kan det ha vært sånn, at faren min fikk kontroll på søstra mi?

    Jeg husker det, at i 1989, da jeg hadde flytta til Oslo, for å studere.

    Da dro jeg tilbake til Sand, en helg, for å besøke farmora mi, og søstra mi, som da bodde hos farmora mi, etter at hun hadde flytta fra Haldis-huset, og til leiligheten jeg bodde, men faren min solgte den leiligheten, da jeg flytta til Oslo.

    Han hadde gått konkurs, og han drev med et byggeprosjekt, i Sandsveien.

    Og han skulle liksom ha et hus der da, som han bygde selv, som vi skulle ha som hjem da.

    (Enda han bodde nede hos Haldis).

    Men han naboen var så klagete.

    Han som var den eneste som hadde kjøpt et av husene, i Sandsveien der.

    Han klagde sånn på faren min, siden gulvet på badet ikke var støpt helt rett.

    Jeg var med og jobba der et par ganger faktisk, og la parkett, heter det vel.

    Nei, ikke parkett.

    Det var sånne furu-planker da.

    Som vi spikra med spiker-pistol, på veggene og også gulvet, tror jeg.

    Hva heter det da.

    Det heter kanskje parkett.

    Ja, det heter parkett ja.

    Og da sagde jeg parkett og alt mulig da, så det ble nok ordentlig, det jeg gjorde.

    Så jeg kunne kanskje ha jobba med snekkerarbeid og tømrerarbeid, og sånn.

    Men det var veldig sjelden, at faren min ba meg om å hjelpe med sånt arbeid.

    Og han ba meg aldri om å lære å mekke på biler osv., enda han gjorde det ofte selv.

    Han ville bare at jeg skulle lære kontorarbeid, osv.

    Men men.

    Men, den helgen da, som jeg dro til Ågot, fra Oslo, i 1989.

    Da møtte jeg søstra mi i Drammen vel.

    Og så, så hadde jeg nok blitt litt tøffere, siden Oslo er en ganske tøff by, med mye narkomane og tiggere og alkoholikere osv., som ikke er redde for å tulle med nye studenter, som har dukka opp i byen.

    Så sånn er det.

    Og da satt jeg og søstra mi og Ågot, i huset til Ågot da.

    Så dukka faren min opp der.

    Han hadde vel jobba på verkstedet, som er like ved huset til Ågot.

    Eller om han hadde jobba i Drammen, i vannsengbutikken til Haldis.

    Og det som skjer, er at Pia spretter opp fra sofaen.

    Hun omtrent løper ut i gangen, for hun hørte vel at det var faren min da, som gikk inn døra.

    Og så sier hun, sånn at jeg hører det, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.

    Så søstra mi orka ikke å kontrollere meg?

    Noe sånt.

    Det var som om hu hadde blitt satt av faren min, til å kontrollere meg.

    Også omtaler hun meg, som ‘han der’.

    Hun omtaler broren sin, som ‘han der’.

    Så det var jo helt på trynet.

    Så jeg tror at søstra mi nok kan være under kontroll av faren min.

    Og faren min, han skreiv jeg jo om på bloggen, igår, var det vel, at han nok er noe ‘mafian’.

    Ihvertfall så advarte jeg mot han.

    Siden han lot meg bo aleine, fra jeg var ni år.

    Han oppførte seg truende, en gang da jeg ringte fra Liverpool, så oppfattet jeg det som truende, da han spurte hvorfor jeg dro til England.

    Og en julaften, så trua han meg og søstra mi og Christell, veldig direkte, om at han visste ting om oss.

    Så han kom til å hevne seg på oss, sånn som jeg skjønte det.

    Og han dreiv også med telefonsjikane, mot meg, tidligere iår.

    Så jeg advarer mot faren min.

    Men jeg vil også advare mot søstra mi, at hu nok kan være under kontroll av faren min.

    Altså søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne, som barn.

    Men, alikevel, så har ikke søstra mi brutt kontakten med faren min.

    Så søstra mi er ikke så fornuftig, vil jeg si.

    Her er det noe grums, vil jeg si, mellom søstra mi og faren min.

    Hvorfor beholder søstra mi kontakten med faren min, enda hun forteller oss andre, at faren min misbrukte henne som barn?

    Nei, det er ikke så voksent av Pia, synes jeg.

    Så Pia kan man nok ikke stole på, som en voksen og oppegående person.

    Nei, Pia er litt sånn ujavn og hun har ikke helt styringa på livet sitt, virker det som.

    Så selv om jeg sier til Pia, at jeg ikke vil ha mer med faren min og Haldis, å gjøre.

    Så drar Pia hele tiden disse inn i livet mitt, ved å mase om jeg skal være med på bryllup her og der, og begravelser og sånn.

    Så man kan ikke bare kutte ut faren min og Haldis.

    Nei, man må også kutte ut Pia, hvis man vil kutte ut faren min og Haldis.

    For Pia, hun har ikke helt kontroll og styringen ovenfor faren min og Haldis.

    Eller hva dette kan komme av.

    Pia spiller ikke med rene kort.

    Hun klarer ikke å forholde seg til, at jeg har kutta ut faren min og Haldis, men drar disse inn i livet mitt, igjen og igjen.

    Så søstra mi driver med noe grumsete greier.

    Så jeg må kutte ut alle de tre, Pia, faren min og Haldis.

    Det nytter ikke å bare kutte ut en av de.

    For Pia respekterer ikke det, at jeg har kutta ut faren min og Haldis.

    Neida, hun inviterer de hjem til seg, på julaften, for å gi gaver, enda hun vet at jeg er der da.

    Så det blir bare tull, med Pia.

    Hun er ikke en oppegående person.

    Nei, hun er en som det bare blir tull med.

    Og når man er oppe i 30-åra, og snart i 40-åra, så orker man ikke så mye sånn tull og urent trav, i livet sitt.

    Så derfor har kutta ut søstra mi og.

    For hun driver bare å tuller, og klarer ikke å oppføre seg ansvarlig, og klarer ikke å ha klare linjer, til folka i familien da.

    Hun klarer nok ikke å stå opp, mot Haldis-familien.

    Enten så må man kutte ut faren min og Haldis.

    Ellers så må man ikke kutte de ut.

    Men søstra mi, hun har ikke noe fast mening, om dette.

    Hun bare lar alt flyte, liksom.

    Så da blir det så svett og ekkelt, synes jeg.

    Og jeg er som sagt i 30-åra og snart i 40-åra, så jeg orker ikke å ha sånn tull, i livet mitt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Noe ‘mafia’ e.l. i familien min overvåka meg og farfaren min, Øivind Olsen. (In Norwegian)

    Nå har jo jeg hatt noen rolige år, her i England, hvor jeg har prøvd å tenke tilbake i fortiden, og prøve å finne ut, hva det kan komme av, at jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Og jeg husker at farmora mi, Ågot Mogan Olsen, og faren min, Arne Mogan Olsen, de stod i huset til besteforeldra mine på Sand, og overvåka han farfaren min, Øivind Olsen, bare fordi han gikk bort på et jorde, som lå like ved huset dems, og som tilhørte en som het Lersbryggen.

    Da fikk farmora mi og faren min nesten sjokk, og lurte på hva farfaren min skulle bort på der, enda det var bare et jorde der.

    Så det var tydelig at det her likte dem ikke da.

    At dem samarbeida, muligens, om å overvåke han.

    Noe sånt.

    Også var det meg selv da.

    Jeg måtte jo bo aleine, i min fars leilighet, fra jeg var ni år.

    Faren min flytta meg til en større leilighet, i Leirfaret, da jeg var 11 år, i 1981.

    En leilighet han solgte, i 1989.

    Og der tror jeg at faren min ikke sov en eneste natt.

    Det var bare meg, og også seinere søstra mi, som sov der.

    For faren min bodde nede hos Haldis, i Havnehagen.

    I begge leilighetene, Hellinga 7B, og Leirfaret 4B, så var dette vertikaltdelte tomannsboliger.

    Så det bodde et eldre par, i både Hellinga 7A og Leirfaret 4A.

    De i Leirfaret 4A, de må nok ha spionert på meg.

    Og oppdatert faren min.

    For en gang, husker jeg, da jeg var sånn 14-15 år kanskje.

    Da hadde jeg søstra mi på besøk, og en kamerat som het Ulf, som hadde langt hår.

    Og da husker jeg at naboene i 4A, begynte å skrike nesten, når Ulf og søstra mi gikk hjem.

    For det var ganske seint, en kveld på våren eller sommeren, og da trodde dem at Ulf var jente da, pga. det lange håret sikkert.

    Da hørte jeg hu eldre kona i 4A skreik.

    Og da kjefta faren min seinere på meg, for at jeg hadde hatt jenter der.

    Så da må nok naboen, i 4A, ha ringt til faren min, og sladra om at jeg hadde hatt jenter der da.

    Eller ‘jenter’, for det var bare søstra mi og Ulf.

    Men hva var poenget?

    For det første så måtte jeg bo aleine der.

    Men hvorfor fikk jeg ikke lov å ha jenter der?

    Nei, det her var bare idiotisk.

    Sånn dreiv Haldis-familien og mobba og tulla med meg, hele tida.

    Også en gang, da jeg var 18 vel.

    Så hadde jeg to nabojenter på besøk, midt på natta.

    Det var enten under Svelvikdagene, ellers så var det 16. mai.

    For jeg traff de nabojentene, i Svelvik, når det var stor fest, på samfunnshuset der, husker jeg.

    Og da kom Christell, datteren til Haldis, opp, og gikk inn, uten å banke på, og lagde spetakkel da.

    Hun kjefta på de her jentene, og sa ingenting til meg, da jeg spurte hva denne oppførselen hennes kom av.

    Men jeg har lurt på hvordan Christell visste at det var noen nabojenter hos meg.

    Det, tror jeg, må ha vært fordi at antagelig naboen har ringt ned til Haldis og dem da, og sladra.

    For de i Haldis-huset, kan ikke ha likt, at jeg hadde jenter på besøk da.

    De må antagelig ha prøvd å ‘fucke opp’ meg.

    Sånn at jeg skulle bare tenke på damer og ikke komme meg frem i livet, eller noe sånt.

    Jeg kan ikke si nøyaktig hvorfor de tulla sånn.

    Men her var det nok noe ‘mafian’-tullings, mot meg og farfaren min.

    Hvorfor var det sånn mafia-tulling?

    Kanskje fordi vi var norske da, jeg og farfaren min.

    Og at det er en krig mot norske folk, fra noe ‘mafian’ osv., som Haldis-familien var med i da.

    Hva vet jeg.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Hva onkelen min, Runar Mogan Olsen, som er tannlege i Ås, hadde som kallenavn, under oppveksten. (In Norwegian)

    Han ble kalt ‘Pruppen’.

    Og det betydde visst ‘prompen’, forklarte han og familien hans en gang, mens dem spiste middag, hos bestemor Ågot.

    Så spurte jeg hvorfor han ble kalt det.

    Det var vel fordi han slapp en ‘prupp’ en gang da, svarte Runar.

    Men det syntes jeg var litt rart, når jeg tilfeldigvis kom på det.

    Fordi jeg slapp sikkert en promp en gang, jeg og.

    Men jeg ble ikke kalt ‘prompen’ jeg, fordet.

    Ikke som jeg hørte om selv ihvertfall.

    Så jeg kom tilfeldigvis på det her nå, og da lurte jeg på, om det kunne ha ligget noe mer bak det navnet.

    Siden, jeg mener, at andre folk, de kan jo slippe en promp nå og da, uten at de kalt prompen.

    Så det lurte jeg på, om han var mer som en promp, når det gjaldt hvordan han oppførte seg og.

    At det var et eller annet med han, og at det var derfor at hans jevnaldrende kalte han for ‘Pruppen’.

    Det lurer jeg på ihvertfall, hvordan det egentlig hang sammen, tenkte jeg tilfeldigvis på nå.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog