johncons

Stikkord: Sand

  • Dette var veldig rart. Noen jeg ikke vet hvem er sendte meg denne e-posten, fra da moren min var etterlyst, på 80-tallet. (In Norwegian)

     

    08
    March 2009

    22:28

     

    PS.

    Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

    Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

    Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

    Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

    Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

    Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

    Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

    Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

    For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

    Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

    Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

    Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

    Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

    Det virka som at hun tålte å se den avisa.

    Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

    Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

    Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

    Så det er tydelig at det er noe som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

    Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

    Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

    (Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

    Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

    Noe sånt).

    Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

    Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

    Så vi leika med ungene i gata der.

    Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

    Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

    Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

    Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

    Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

    Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

    Og alle de andre ungene gikk hjem.

    Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

    Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

    For vi var sultne.

    Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

    Paprika, var favoritten da vel.

    Men men.

    Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

    Men men.

    For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

    Og det ble søstra mi med på.

    Men men.

    Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

    Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

    Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

    Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

    Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

    For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

    Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

    Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

    Så vi kjente de her såvidt fra før.

    Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

    Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

    Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

    Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

    Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

    Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

    Noe sånt.

    Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

    Så hva det her var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke helt bra nei.

    Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

  • Hvorfor jeg ikke ville bo hos mora mi i Larvik. (In Norwegian)

    Det var fordi, at jeg gikk jo første klasse på Østre Halsen skole.

    Og da hadde vi gym, så da fikk jeg Halsen I.F. gymbag.

    Noe sånt.

    Også flytta vi til Larvik, på slutten av første klasse.

    Og da jeg begynte i andre klasse, på Torstrand skole, så spurte jeg om jeg kunne få Fram bag da.

    For i Larvik så var det enten Fram eller Larvik Turn.

    Jeg hadde vært på kamper med både Larvik Turn og Fram faktisk.

    Men skolen lå på Torstrand, og det var mye nærmere Fram-banen, enn Turn-banen.

    Så da ble det til at jeg holdt med Fram da, og spilte en kamp for tredjelaget til Fram, knøttelaget, eller noe.

    Men så glemte jeg når treninga var og sånn.

    Jeg kjente ikke de i klassen som jeg var med på treninga så bra, så jeg glemte det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke Fram-bag da.

    Jeg måtte gå med Halsen-bag i Larvik.

    Så det sier litt om hvordan mora mi og stefaren min, Arne Thormod, behandla meg.

    Det var som at dem ville at jeg skulle havne i problemer.

    Det må vel nesten være som å gå med Vålerenga-skjorte i Lillestrøm, f.eks.

    Noe sånt.

    Så sånn tulla de meg meg, hele tida.

    Så jeg hadde ikke lyst til å bo sammen med dem.

    Mens farmora mi, på Sand, på Berger da, hu var bare grei, og tulla ikke med barnebarna sine sånn.

    Og faren min var også mer tilbakelent, enn mora mi og stefaren min.

    Så jeg ble sliten av å bo sammen med mora mi og søstra mi og stefaren min, så jeg ville heller bo på Berger da.

    Så sånn var det.

  • Norsk ‘mafian’? (In Norwegian)

    Nå tenker jeg på hun Anne Uglum, fra Bergeråsen.

    Så tenkte jeg på en nyttårsaften på 80-tallet.

    Det var meg, og Espen Melheim og Anne Uglum, som var oppe hos Espen og dem.

    Det var før jeg begynte på skole i Drammen.

    (For jeg pleide å sitte på med faren hennes, noen ganger, til Drammen, når jeg ikke rakk bussen, som gikk alt for tidlig, må jeg vel si.

    Så jeg skylder en del folk på Bergeråsen det at jeg klarte artium, på Gjerdes i Drammen.

    For den bussen min gikk alt for tidlig, sånn at jeg måtte vente nesten en time, hver morgen, på skolen.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og jeg fikk nesten alltid haik, må jeg si.

    Så det var bra gjort av folka på Bergeråsen, må jeg si).

    Men men.

    Men det var kanskje nyttårsaften 1987, eller noe(?)

    Hvem vet.

    Og da klenga Espen Melheim på Anne Uglum, i veien ned fra huset til Espen og dem, ned til Havnehagen.

    Og hun Anne sa hele tida, til meg, at jeg måtte hjelpe henne.

    Så da måtte jeg si til Espen, (som var full), at han måtte slutte.

    Og dette skjedde 4-5 ganger, eller noe.

    (Jeg ble egentlig litt misunnelig på Espen, og jeg skjønte ikke hvorfor hun Anne Uglum ikke ba han om å slutte selv, så det var såvidt jeg gadd et par ganger, å hjelpe henne, men jeg gjorde det nå til slutt da.

    Jeg følte meg litt døv, kan man si.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, og den siste sommeren jeg bodde på Bergeråsen.

    Det må ha vært sommeren 1989.

    Så dro Christell og søstra mi, Pia, meg med på stranda, på Sand, av en eller annen rar grunn.

    Så kom Annika og Anne, begge toppløse, (to pene, slanke, lyse 17 år gamle jenter), sammen med Espen Melheim, for å prøvde windsurfing.

    Jeg kjente jo alle de tre.

    Mens Christell pleide å være litt uvenner med de to andre jentene, Annika og Anne, ettersom jeg hadde skjønt.

    Så jeg lot søstra mi og Christell ligge der og sole seg, og ble med å prøvde windsurfing.

    Siden Espen var kameraten min, må jeg si.

    Og jeg kjente Anne og Annika fra før, siden de gikk i klassen til Christell, og Annika hadde vært med Haldis og Christell på jobben til Haldis en gang jeg var med.

    Og Anne kjente jeg jo fra nyttårsaften, hos Espen Melheim osv, et par år før.

    Og jeg viste jo hvem dem var, siden dem bodde på samme stedet.

    Men men.

    Så jeg lot Christell og Pia bare ligge der.

    (Jeg syntes det var litt rart at Annika og Anne hadde gått ned hele Bergeråsen toppløse da, og bare i en liten bikinitruse, på de flotte jentene).

    Det var litt rart.

    Selv på 80-tallet var det litt rart, syntes jeg, enda da var det vanlig at jenter solte seg toppløse.

    Men men.

    Så prøvde jeg og Anne og Annika windsurfing da.

    Vi måtte bytte på å låne en sånn våtdrakt.

    Til slutt så så jeg at hun Anne reagerte, og gikk bort fra meg og Annika da.

    Espen så for det meste på, uten å reagere.

    Jeg var jo vant til Christell, som også var 17 år ca., og pen og lys og slank, sånn som Anne og Annika omtrent, må man vel si.

    Så jeg reagerte ikke så mye på Anne og Annika.

    Og Annika reagerte ikke, hun bare smilte.

    Men hun Anne reagerte da, etter en halvtime, eller noe, så gikk hun bort og sånn.

    Jeg skjønte ikke helt hva det var med henne, men Annika sa at hun var ok.

    Så dro de tre, Espen og Anne og Annika igjen da, med windsurfingbrettet.

    Så gikk jeg bort til Christell og Pia.

    Og da spurte Christell meg om jeg likte Anne og Annika.

    Jeg kunne nesten ikke si at jeg ikke syntes at de var fine, så jeg måtte nesten si ja til det.

    Men hun virka litt bleikere om nebbet da, Christell.

    Men det var veldig rart at de skulle ha med meg på stranda.

    På Sand der, hvor det er ganske langgrunt, og ikke så artig å ligge, for folk går forbi for det meste der.

    Og vanligvis ville nok Christell dratt på Sandvika eller Ulvika eller Marienlyst-badet i Drammen.

    Men men.

    Så hva det her var, er vanskelig å si.

    Men jeg aner konturene av en norsk ‘mafian’.

    At Espen Melheim er noe mafian kanskje.

    Og at de satt opp et plott, for å få hun Anne Uglum til å reagere(?)

    Christell og Pia lurte med meg på stranda.

    I en avtale med Espen Melheim(?)

    Som igjen ville prøve seg på Anne Uglum.

    Og fikk hjelp av Annika Horten(?)

    Og så, da Anne Uglum reagerte, så dro de hjem, for da skulle Espen prøve seg på henne igjen.

    Er det sånn dette hang sammen?

    Det er mer og.

    Med lillesøstra til Espen, som gikk i klassen under Christell og Pia og Annika og Anne og dem vel.

    Jeg får ta en pause her, det er fotball osv.

    Jo, det her var da fetteren min, Ove Olsen fra Son, dro meg med til Sand.

    Til farmora vår, som vel da var i 70-åra, som da bodde aleine i huset ved verkstedet på Sand der.

    Det var da jeg bodde i Oslo, på St. Hanshaugen, eller om det var på Ellingsrudåsen vel, mest antagelig.

    Da, så vant han sønnen til han fra the Kids, Ingebrigtsen(?), hopp-VM, i Tyskland(?), med ny bakkerekord.

    Så dro Ove meg med bort på Smia der.

    Og inn et sted hvor søstra til Espen satt.

    Og da sa hu at Espen var i Belgia og studerte.

    Så fikk fettern til meg og Ove, Tommy Olsen, noen til å kjøre meg og Ove til Svelvik, av en eller annen grunn.

    Så noen må ha prata dritt om meg, siden jeg prata til søstra til Espen.

    Men det var hu som prata til meg, og ikke omvendt, for jeg kjente ikke igjen henne.

    Og det var Ove som ville sitte der hvor hu satt.

    Så jeg gjorde ikke noe galt jeg.

    Og det var også ei i klassen min, på videregående, som het Uglum.

    Hun het Heidi Uglum vel.

    Og hu hadde ei søster, visstnok, fant jeg ut, da vi havna i Svelvik.

    og hu begynte å prate med meg.

    Så gikk hun hjem, av en eller annen anledning.

    Men da hu kom tilbake, så ville hu ikke prate med meg.

    Her syntes jeg også det var mye rart, at vi skulle bli kjørt til Svelvik.

    Og også at Ove dro meg med til Sand og Berger-kroa.

    (Og også at Norge vant Hopp-VM kanskje.

    Fikk han Ingebrigtsen mer fart?)

    Hvem vet.

    Her var det nok noe ‘mafian’ som skjedde, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    Så fetteren min Ove, er nok også noe ‘mafian’, og han var nok med på noe plott, i avtale med Espen Melheim og søstra, for å ødelegge rykte mitt på Berger.

    Eller noe sånt.

    At Ove dro meg med til Sand, og til Smia/Berger-kroa, som jeg ikke hadde vært på før da.

    Så sånn er nok det.

  • Var det noe med såpa som faren min helte i fontena på Bragernes Torg? OBS: Er Therese-saken oppklart? Se PS. (In Norwegian)

    Var det noe med såpa som faren min helte i fontena på Bragernes Torg? OBS: Er Therese-saken oppklart? Se PS. (In Norwegian)



    Jeg tenkte litt på det her, som jeg skrev om i den forrige e-posten.

    Om at onkelen min ble så sur, på en purk i Drammen, som hadde bedt han om å fjerne snø fra skiltet.

    Hvorfor ble han så sur?

    Er onkelen min noe Illuminati-greier, og han purken, var han norsk, eller norrøn, da?

    Onkelen min liker ikke Haldis, kanskje det er pga. sånne anti-norrøne Illuminati-tendenser.

    Faren min var litt sur på Håkon, pga. noe har gjorde i forbindelse med en her episoden, og klagde litt på Håkon da.

    Jeg lurer på om det kan ha vært noe sammenheng med det fontene-greiene.

    Når jeg lå og tenkte litt her.

    Den såpekokinga, den kan jo være skummel nok.

    Jeg husker at farfaren min fortalte om en kar som gikk inn i butikk, så var det såpe laget av nazistene under krigen, av jøder da, som ble solgt der.

    Så at farfaren min fortalte sånne ting, på samme tida som faren min ga meg masse klistremerker, for shampoo da.

    Charlotte Kosmetikk, som han lagde i kjellern der.

    De bestilte rensing av pipa, men var visst litt redd for feieren, faren min og farmora mi, Ågot.

    Så sånn var det.

    Jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg.

    Jeg tenkte på det jeg skreiv i den forrige e-posten.

    Hvis man legger sammen to og to så blir det kanskje ikke et så fint svar i dette tilfeldet.

    Hvorfor ville faren min helle såpe i fontena på Bragernes Torg, på 60-70 tallet?

    Sersjant Johanssen fortalte foraktfullt om en type folk han ikke likte, i Norge, som kjørte Opel.

    Det var nok de tradisjonelle norske det, tenker jeg.

    Noe sånt.

    Han var en lyshåra kar fra Vestlandet vel, som dro til Skottland, visstnok, etter å ha vært troppsbefal på Terningmoen, i bortimot et halvt år vel, i 1992/93.

    Noe sånt.

    Men men.

    På jordet til Lersbryggen, så stod det en del knuste Cortinaer.

    Men hvordan bilmerke hadde cortina, som faren min viste til meg og søstra mi, da vi var sånn 3-4 år vel.

    Hm.

    Cortina var visst Ford det.

    Men men.

    Men om han purken havna i noe ‘mafian’-felle da, og så i såpekokeriet i kjelleren i huset til Ågot på Sand, og så i fontena i Drammen.

    Kan det ha vært sånn det henger sammen?

    Jeg har sett det uttrykket onkelen min får i øya, når han blir forbanna.

    Så hvis han er noe mafian, så kan det nok ha skjedd litt av hvert.

    Og den ovnen, som kan ta både oljefyring og trefyring, i kjellern der, den kan nok ha blitt brukt som noe slags krematorium.

    Og det ble servert bakt potet, til meg, grillet på en grill, på begynnelsen av 90-tallet.

    Og ingen ville se på at jeg spiste vel.

    Det var vel tante Tone det, som serverte, og Inger var der, og søstra mi og.

    Men jeg dro ned dit aleine, med bussen da, og toget, fra Oslo.

    Håkon var så opptatt av om jeg kjørte bil eller buss.

    Men men.

    Så det spurte han alltid om.

    Men men.

    Kanskje ikke den gangen, da så vel alle at jeg tok bussen.

    Hvis han var der da.

    Jeg måtte ihvertfall sitte å spise aleine på terrassen der.

    Og jeg tok siste bussen tilbake til Drammen, det var ikke så hyggelig der da.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Jeg bare sier en mulig teori på finurlighetene, som jeg kom på nå.

    Men jeg skjønner jo at det også kan være mange andre muligheten.

    Så et varsko for det, at det er også er mange andre mulige scenarier ute og går her.

    Så det behøver slett ikke å være riktig, det jeg har skrevet nå.

    Det var bare et scenarie jeg kom på nå, så da tenkte jeg at jeg kunne skrive ned det på bloggen da, før jeg glemte dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå søkte jeg på det her, om det var noe purk som var forsvunnet i Drammen.

    Og da dukket det opp om den Therese-saken, om hun som forsvant fra Fjell, på 80-tallet.

    Søstra mi og Cecilie Hyde, de jobbet nok med å spionere på meg, (Søstra mi, Pia, flytta opp til meg, i Leirfaret, i 1988, og hun venninna hennes, Cecilie Hyde, hun var der så mye, månedene etter, at det var nesten som at hun bodde der hun og), fra enten faren min og/eller onkelen min, Håkon.

    Cecilie fortalte flere ganger, sånn at jeg hørte det, at hun kjente hun Therese.

    Og onkelen min bygde et sånt elektronikk-skjul, på eiendommen i Havnehagen, på 80-tallet.

    Men kameraten min, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min egentlig ikke hadde noe greie på elektronikk.

    (Og veggene i den hytta/skjulet, virka litt tjukke).

    Kan onkelen min ha dratt med Cecilie, som kjente Therese, for å lokke med hu jenta inn i en bil, for eksempel?

    Bare noe jeg kom på nå.

    For jeg husker det, at Cecilie, fortalte meg, at Håkon, han er ikke noe grei han.

    Det sa hun et par-tre ganger.

    Men men.

    Og Pia spionerte på meg, for faren min, overhørte jeg et par år etter, i huset til Ågot, på Sand.

    Jeg satt i stua, da søstra mi halv-løp ut i gangen, og sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.

    Noe sånt.

    Så det var nok noe spionerings.

    Og det var det nok når Pia og Cecilie Hyde flytta opp i leiligheten, hvor jeg bodde alene siden jeg var elleve, (jeg bodde aleine i Hellinga siden jeg var ni, og i Leirfaret fra jeg var 11, så flytta Pia og Cecilie opp dit, Pia fast, Cecilie sånn delvis, fra jeg var 18 og et halvt), også.

    Så jeg sier ikke at det er sånn.

    Men jeg bare tar det med, for var en tanke som slo meg, når jeg søkte om det var noe purk som har forsvunnet da.

    Men da kom det bare opp om hun Therese Johanessen, eller hva det var.

    Så det er tydelig en slags ‘mafian’-link da, med hun Cecilie Hyde da.

    Så lurer jeg på om hun kan være involvert i den forsvinningen da.

    For, det er jo rart at det skal være både spionerings-link med Cecilie Hyde, fortelle om onkelen min ling, at han ikke var grei, og at hun kjente hun Therese da.

    (Jeg skrev forresten mer om onkelen min, Håkons, spesielle ‘pedo-aktige’-tendenser, på slutten av denne bloggposten:

    https://johncons-blogg.net/2009/02/kommentarer-om-2-verdenskrig-pa-bloggen.html).

    Jentene i klassen min, tredje året på videregående, på Gjerde, de sa, (Lise mener jeg det var som sa det), at Cecilie hadde hatt tre aborter, og da var hun vel 18 eller 19.

    Så her er det nok noe å lure på.

    Så jeg sikker ikke at det er sånn som dette selvfølgelig.

    Men jeg lurer litt da, på om det er noe link her noe sted.

    Det får kanskje andre finne ut av.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Onkelen min inviterte meg, snodig nok, en gang, på 80-tallet, for å kikke på elektronikk-skjulet sitt da.

    Jeg var ikke så fortrolig med onkelen min, så jeg dro med Kjetil Holshagen da, som bodde i Havnehagen, og som gikk en klasse under meg, og seinere flytta til Sande.

    Onkelen min, Håkon, var da svært opptatt av å demonstrere noe som het ‘Osiloscop’, eller noe.

    Uten at jeg skjønner hva han brukte det til.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner.

    Da vi gikk derfra, så spurte jeg Kjetil, og han sa at onkelen min ikke hadde noe peiling på elektronikk, og Kjetil var som en slags elektronikk-nerd, så han burde jo vite det.

    Men kanskje han jugde da.

    Onkelen min hadde også en slags snarvei, for fotgjengere, som gikk gjennom hagen hans.

    Som han ikke hadde noe imot at folk brukte.

    Det var de som ikke gadd å gå S-Svingen, dem kunne ta snarveien gjennom eiendommen til Håkon da, helt langs hekken til naboen, som var nærmere S-Svingen.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Den fontena på Bragernes Torg, den heter ‘St. Halvards Brønn’, oppkalt etter et historisk sted, i Lier.

    St. Halvard, han prøvde å redde en jente fra noen kriminelle, eller noe, i vikingetiden, og ble drept selv, ute i Drammensfjorden eller Drammenselva, eller noe.

    St. Halvard er også skyttshelgen for Oslo.

    Så det var vel noe anti-nordiske Illuminati-greier som faren min gjorde da han helte ut såpe, (enten om den såpa var basert på en forsvunnet purk, eller ikke), i fontena på Bragernes Torg, ‘St. Halvards Brønn’, med motiv fra vikingetiden osv.

    Så her begynner det vel å dukke fram konturene av en ‘mafian’/Illumainati-agenda, igjen (for de som er faste lesere på bloggen, og har lest om krigsminnesmerket utenfor the Cunard Building, i Liverpool, osv), vil jeg si.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Jeg mener jeg satt på fontena der, og prata med en i klassen, på Gjerde, som het Skistad, som satt der med dama si en gang.

    Noe sånt.

    Han har også vært på bloggen.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Magne Winnem og Ole Skistad gikk dårlig overens.

    Skal jeg gjette.

    Var Skistad typisk norsk, og Winnem Illuminati?

    Ikke vet jeg, men det var en front, eller krig, eller kanskje bare krangling, mellom dem.

    Noe sånt.

    Skistad beskrev også søstra mi og Cecilie Hyde, og resten av ‘Depeche-gjengen’, i Drammen, som skulle på the Cure-konsert, (Disintegration-tour), da jeg var med, som ‘berme’.

    Og det kringkasta han i klassen på Gjerde, en av dagene etter da, at ‘på fredag så så jeg deg på torget der, sammen en gjeng sånn berme’.

    Noe sånt var det Skistad sa.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på nå, når jeg så bilde av fontena.

    Så sånn er det.

  • Farfaren min trodde ikke på hydrogenbomba. (In Norwegian)

    Jeg flytta fra mora mi i Larvik til faren min på Berger i 1979.

    Og i begynnelsen, så var det veldig kult.

    Jeg bodde hos faren min og var hos farmora mi og farfaren min, etter skolen, og spiste middag og leste aviser og donald og sånn.

    Men en dag, så skjedde det noe rart.

    På slutten av 70-tallet, da var det ikke noen som hadde hørt om Loose Change og sånn.

    Nei, ingen ville finne på å tvile på det som ble sagt på dagsrevyen på TV, for eksempel.

    Jeg sier TV, for ingen sa NRK på den tiden, for det var bare en norsk TV-kanal.

    Hvis vi sa noe annet enn TV, så sa vi ‘på Norge’, imotsetning til ‘Sverige 1’ og ‘Sverige 2’.

    Men men.

    Men farfaren min, han sa plutselig en dag, til faren min, mens jeg hørte det, at han ikke trodde på hydrogenbomba.

    Han hadde vel leksikon der, eller om det var synonymordboka.

    Og prata til faren min, mens jeg hørte på da, på en måte som at han prøvde å komme på bølgelengde med faren min, men skjønte at vi mest sannsynlig kom til å tro at han var rimelig rar, siden han ikke trodde på TV, hydrogenbomba og amerikanerne.

    Det var som å banne i kjerka det, på den tida der, og vel så det.

    Så til og meg jeg, som var 9-10 år syntes det her var veldig merkelig.

    Og farfaren min gikk for å være smart, og han visste om mye forskjellig.

    Han løste mye kryssord, og leste ‘Det Beste’, og så på program på TV og hadde leksikon og sånn.

    Leksikon i 18-20 bind fra Aschehoug, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Som nok må ha kostet en halv formue på 60-tallet, eller noe, vil jeg gjette.

    Så det huset til besteforeldrene mine gikk for å være et ganske sivilisert hjem vel.

    Han sa at han skjønte atombomba, som drepte både menneskene og raste ned husa.

    Men han skjønte ikke hydrogenbomba, som drepte menneskene, men som lot husa stå igjen.

    Det var noe dem prata om etter krigen og på 70-tallet da antagelig, hydrogenbomba.

    Farfaren min sa at han var skeptisk til den bomba.

    Men han hadde ikke noe annet enn sin egen logikk å støtte seg til.

    På den tida så var det jo som sagt ikke internett og loose change osv.

    Så han så egentlig ganske stakkarslig ut.

    For faren min sa vel ikke noe.

    Faren min sa ikke sånn, ‘ja det høres fornuftig ut, eller noe’.

    Neida, han tenkte vel kanskje mer enn at han prata.

    Kanskje det var derfor at han farfaren min, Øivind Olsen, så så skuffa eller stakkarslig ut da.

    Siden faren min ikke ga han noe rett.

    Men men.

    Etter det her, så fikk han Øivind flere hjerneslag da.

    (Om det kan ha vært noe greier som var i for eksempel spriten hans, fra Vinmonopolet, 60%?).

    Og faren min flytta ned til Haldis, våren 1980, var det vel, mens jeg fortsatt bare var ni år da.

    For jeg har vel skrevet før, at faren min dro til USA, aleine, bare for å kjøre rundt der, et par ganger.

    På begynnelsen av 80-tallet.

    Og da var det ikke sånn at det kosta 5000 å dra til New York.

    Nei, det kosta vel minst 15.000, tror jeg.

    Og det var i 1981-kroner, hvis jeg husker riktig om den første reisen.

    Så det vil vel kanskje være 30-40.000 idag da.

    Noe sånt.

    Og pga. andre ting, som jeg har skrevet om på bloggen før, (faren min hadde en amerikansk venn, i ungdommen, som han fikk peanøttsmør på brødskiva av familien til, på Berger, etter krigen da, når sånt var mangelvare).

    Men men.

    Så jeg mistenker litt at faren min kan jobbe for noe ‘mafian’ eller CIA, eller gudene vet hva.

    Kan det ha vært pga. dette med hydrogenbomba, at farfaren min fikk flere hjerneslag, og ble mer og mer redusert, og at jeg måtte bo aleine, i en leilighet i Hellinga, på Bergeråsen fra jeg var ni år?

    Hvem vet.

    Det er vel lov å lure ihvertfall.

    Det får man håpe på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det kan ha vært onkel Håkon og, som var noe ‘mafian’.

    For faren min trygla en gang Håkon om å lære meg elektronikk osv.

    For faren min skjønte at jeg kunne litt om det, for jeg hadde kobla en fjernkontroll, til TV-en, til en transformator, som hørte til et togsett da, siden batteriet til fjernkontrollen hadde slutta å virke da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det kan ha vært etter det her, at faren min begynte å drikke.

    Han drikker hver dag, siden 1980 ca.

    Kanskje 3-4 hele øl, 0.7 liter, er det vel.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, Haldis hadde noe veldig bra sovepiller, i veska, som jeg mistenker nå kan ha vært noe selvmordspiller(?)

    At hun var noe spion hun og(?)

    Men hun gikk dårlig overens med Håkon da, så det kan ha vært to forskjellige grupperinger.

    Men men.

    For jeg var irritert fordi jeg bodde aleine.

    Og jeg gikk gjennom veska til Haldis en gang, og da fant jeg noen piller jeg trodde var sovepiller.

    Og jeg hadde veldig søvnvansker, på den her tida.

    Jeg forsov meg flere ganger i uka på skolen, og kunne ligge i timesvis uten å få sove da.

    Men jeg rappa en sånn sovepille, eller hva det var, av Haldis, men jeg gikk gjennom leiligheten dems, en dag jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

    For noen dager orka jeg ikke å gå på skolen, det var en vane jeg hadde fra barneskolen, at jeg bare ble hjemme sånn en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke problemer med å henge med på skolen uansett, for jeg var ganske skoleflink da, og fulgte med i timen, når jeg først var på skolen.

    Så sånn var det.

    Og da sov jeg som en stein, i 12 timer, eller noe vel.

    Jeg hørte ikke klokka, eller noe.

    Så da kom jeg mange timer for seint på skolen.

    Men så godt har jeg aldri sovet før, tror jeg.

    Så da var jeg skikkelig uthvilt.

    Men det kan jo ha vært noe sovepiller og da, selv om de sovepillene jeg har prøvd seinere, har vært mye svakere, de få gangene jeg har prøvd sånne.

    Men men.

    Så det kan være Håkon som kødder med faren min og da, det er mulig.

    Hm.

    Men Haldis sin rolle, det er vanskelig å si.

    Men men.

    Håkon bygde også et sånt elektronikk-skjul, med osciloskop osv, på 80-tallet.

    Men en kamerat av meg, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min ikke hadde så snøring.

    Men men.

    Og en gang, så hadde dem et slags mafian-møte, hos onkelen min.

    Christell lurte meg med til Fremad, i Selvik.

    Der fikk jeg vite at jeg måtte få hjem kusina mi, Lene, som var døv, og ikke kunne snakke da, hjem fra Fremad.

    Og da var gardinene dratt for, hjemme hos Håkon, da jeg fikk tak i en taxi, og kjørte hun Lene hjem, etter at diskoteket var ferdig da.

    Og der satt Håkon, og faren min og en kar jeg ikke hadde sett før.

    Og faren min var skikkelig nervøs da.

    Og dette var en fredag kveld.

    Men det var masse adrenalin i stua der da.

    Så jeg tror dem må ha hatt noe slags set-up, eller noe.

    Og at Christell nok var med på det.

    Med at de skulle sjekke om jeg begynte å tulle med kusina mi som var døv, eller noe.

    Noe sånt.

    Det var helt merkelig opplegg.

    Så onkelen min, Håkon Mogan Olsen, han er nok noe ‘mafian’, eller lignende, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet og også 70-tallet.

    Og da tenkte jeg på familien min på Sand og i Larvik da.

    Og farmora mi, Ågot, hun var veldig kristen og from og sånn.

    Så hun var veldig sånn at hun ikke var så streng og hard og sånn.

    Så hun var nok litt redd for menn, tror jeg.

    Sånn som da farfaren min, Øivind, døde, så klagde hun, og sa at han hadde vært slem mot henne da.

    Men jeg var jo borte hos farmora mi hver dag, og spiste middag da.

    Og vi gikk greit sammen.

    Jeg var jo bare ni år da jeg flytta dit, og jeg var jo vant til å passe på søstra mi, i Larvik, og sånn.

    Så jeg var nok ganske sindig og ansvarsfull for alderen.

    Og også ganske rolig vel.

    Så farmora var ikke redd for meg da.

    Så vi var nesten som et team omtrent.

    Hun var vel ikke redd for faren min heller, men han var mer sånn uansvarlig og sånn da, noen ganger, når det gjaldt mennesker da.

    Han tenkte mest i penger og sånn vel.

    Men men.

    Så det var nesten mer som at jeg var faren til faren min omtrent, enn at faren min var faren min.

    Noe sånt.

    Faren min var heller ikke så streng, som f.eks. stefaren min Arne Thormod i Larvik.

    Faren min var mer rund og medgjørlig vel.

    Så hvis jeg og faren min krangla, så vant oftest jeg, for jeg var ganske sterk, mens faren min var vel litt mer som farmora mi, så han ga seg når vi krangla, enda jeg bare var 9-10 år osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe flashback jeg fikk nå.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Mer om kusina mi Heidi. (In Norwegian).

    Mer om kusina mi Heidi. (In Norwegian).

    Nå kikka jeg på Facebook, og da dukka det opp bilder, fra kusina mi Heidi sin Facebook-side.

    Og da kom jeg på, at jeg skreiv jo til henne, om den gangen jeg besøkte henne og broren hennes, fetter Ove, i leiligheten til faren deres, Runar, som de vel bodde sammen i, i Gamlebyen, rundt 1997, eller noe, kanskje:

    https://johncons-blogg.net/2009/01/heisann-heidi-3.html

    En gang jeg besøkte dem i Gamlebyen.

    Så var Heidi litt full kanskje, og dansa ganske heftig pardans, med broren sin, Ove.

    Hun sa også flere ganger, om seg selv, at hun var en ‘bimbo’.

    Og hun begynte også å mobbe meg, fordi jeg oppførte meg ganske stille, antagelig.

    Jeg ble litt sjokka av den her oppførselen deres.

    At de dansa så kraftfullt, som et forelska par, vil jeg si, til Gypsy Kings.

    Og at Heidi flere ganger, sa, men hun oppførte seg sånn kokett da, eller noe, som Marylin Monroe omtrent, og gliste og sa om seg selv, at hun var en bimbo.

    Og hun begynte også å mobbe meg.

    Og spurte om jeg hadde hatt noen venninner noen gang.

    Jeg begynte å tenke på, om jeg hadde hatt noen damer som venner.

    Og det vil jeg si, at jeg hadde, første året jeg bodde i Oslo.

    Da var det ei jente, som bodde på Grønland, som het Lill, fra Svelvik.

    Med mørkt, oppsatt hår, som bodde oppe på Ebbestad, eller noe.

    Et av de byggefeltene i Svelvik da, ikke nede i byen.

    Og hun var venninne av søstra mi og Cecilie Hyde.

    Og de hadde bodd hos meg, det siste halve året, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Selv om Cecilie også var hos bestemora si i Svelvik, hvor hun egentlig bodde.

    Men de var veldig mye hos meg da.

    Men Pia, søstra mi, forklarte ikke hvorfor hu ikke ville bo hos Haldis og faren og Christell lengre.

    Og jeg, jeg synes det var ensomt å bo aleine i Leirfaret, så jeg sa det var greit.

    Det var vel faren min som bestemte til slutt uansett, siden det var hans leilighet.

    Han som eide leiligheten, selv om han bare var der i 5 minutter, eller noe, hver dag, om morgenene mandag til fredag.

    Og seinere så slutta han vel å være der i det hele tatt.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så da ble jeg vant til å ha sånne litt festegale ungjenter, i 17-18 årsalderen rundt meg, omtrent døgnet rundt.

    Noen ganger så skulle dem absolutt ligge i vannsenga, sammen med meg.

    Og da lå jeg på den ene sida, Cecilie i midten, og søstra mi på den andre sida da.

    Men vi lå ikke nakne, eller noe, da.

    Men en gang så husker jeg, at jeg og Cecilie, vi begynte å nesten rote i søvne.

    Så det husker jeg fra halvsøvne, at vi dreiv og tulla litt, med klær på, i den senga der.

    At vi holdt på litt i søvne, men vi hadde jo klær på, så det skjedde egentlig ikke noe.

    Men jeg var ikke vant til å ha dame og sånn, så jeg husker jeg syntes at det var nesten som sex, fordi det var liksom som at vi prøvde å ha sex, med klær på, i søvne da.

    Jeg var ihvertfall i søvne, og det tror jeg Cecilie var og.

    Så det var litt rart.

    Men jeg vet ikke hvorfor dem skulle være i senga mi og, men jeg sa det var greit, siden hun Cecilie lå i midten da.

    Pia hadde bare min gamle seng, en enkeltseng, på mitt gamle rom, hvor frysern til Haldis vel også stod.

    Med noe umerka kjøtt oppi osv.

    Så det var vel ikke så hyggelig for dem, å ligge i den lille senga.

    Det var ikke plass til to der, vil jeg si.

    Jeg og hun Nina Monsen lå der, en måneds tid før søstra mi flytta inn.

    Men vi lå mer oppå hverandre, enn ved siden av hverandre, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    (Nå tar jeg med om alt her, siden det er liksom litt av poenget med bloggen, å prøve å finne ut hva som har foregått, siden jeg ikke får rettighetene mine osv.

    Så da får jeg unnskylde hvis det blir litt grisete osv., men det er ikke egentlig meningen, å skrive det grisete, men det er fordi jeg prøver å forklare ganske nøye hva som har foregått, så da får det bare bli at jeg tar med om sånne ting og).

    Så sånn er det.

    Så søstra mi, Pia, hun lå altså oppi samme senga som jeg og hun Nina Monsen dreiv og tulla i.

    Jeg veit ikke om hun visste det.

    Men men.

    Jeg veit ikke om hun bytta sengetøy heller, men man kan ikke vite alt.

    Men men.

    Og jeg hadde så mye å gjøre det skoleåret der, med skole i Drammen, som var nesten en time med bussen hver vei, jobb i Drammen, russetid, kjøretimer, osv, osv.

    Så jeg bare sa det var greit at dem bodde der.

    Og jeg sa det var greit at dem også sov i den store vannsenga, på det gamle rommet til fattern.

    Som han aldri brukte, og som jeg tok over, fra jeg var 11 år omtrent.

    For jeg flytta skrivebords-plata, som stod der frysern til Haldis seinere ble plassert, fra det første rommet mitt, og inn på rommet til faren min, så jeg regna egentlig begge de rommene som mine, siden jeg bodde aleine i det huset.

    Men en gang fikk jeg kjeft av Haldis.

    Hun var der en av de veldig få gangene, hun og faren min.

    Så dreiv jeg og fettern min Tommy, og leika inne på rommet til faren min.

    Noe sånn skyte-greier og sånn.

    Jeg var vel 11 år, eller noe.

    Og vi skulle liksom skyte hverandre og ligge i dekning og sånn da.

    Det høres litt barnslig ut, men det var ikke så mye å finne på, på 80-tallet, så man måtte bare prøve å finne på noe.

    Og da sa faren min noe greier, så da gikk jeg inn på det rommet, hvor jeg sov om natta da, som vannsenga stod på.

    Og da smelte jeg med døra, for jeg var forbanna på grunn av noe.

    Og da sa Haldis, at det var feil, av meg, som 11-åring, for hun hadde skjønt det hvis jeg hadde smelt med døra, til mitt eget rom.

    Men jeg hadde jo da egentlig tatt over rommet til faren min.

    Og jeg og Tommy leika jo der.

    Og Haldis viste jo veldig godt, at faren min bodde nede hos henne.

    Haldis var kanskje i huset i Leirfaret, maks en gang i året, eller noe, og da kanskje bare i et minutt, i fylla, eller noe, for å klage på meg, med noe.

    Så sånn var det.

    Så Haldis har nok litt problemer med tankegangen sin, for jeg vil si at begge de rommene var mine.

    Siden jeg sov på det største soverommet, gjorde lekser der, og hadde tinga mine og datamaskinen min der.

    Så sånn var det.

    Og plakater og sånn da.

    Men men.

    Men jeg behandla hun Lill fra Svelvik, sånn som jeg behandla hun Cecilie.

    Jeg behandla hun Cecilie omtrent som søstra mi omtrent, siden begge bodde hos meg.

    Jeg prøvde ikke å sjekke henne opp, og sånn, men lot dem være i fred.

    Og lot dem rappe deo av meg, og sånn, som dem gjorde, dem rappa Boss-deo, som jeg hadde kjøpt på danskebåten, da jeg og Magne Winnem, var i Danmark, det skoleåret da, sammen med noen andre folk fra Røyken og Drammen.

    Og da sa Magne at han var Boss, så han kjøpte Boss.

    Så tenkte jeg, at da fikk jeg være Boss jeg og, så da kjøpte jeg sånn svart Boss-deo, og ikke Lagerfeldt, som jeg husker var populær blant de mest sossete folka i klassen, fra Sande, hvor jeg gikk på skole året før.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og hun Lill, fra Svelvik, hun kjente jeg gjennom søstra mi og Cecilie.

    Og hun hadde også gått i parallellklassen min, på Svelvik ungdomsskole og Sande Videregående.

    Og jeg hadde sett henne, på Fremad en gang.

    Et ‘lokale’ i Selvik, mellom Berger og Sande.

    Hvor stesøstra mi, Christell, hadde lokka meg med, noen ganger, det skoleåret, for så å forsvinne, da vi kom dit.

    Hm.

    Men da dansa jeg en gang, på dansegulvet der, og da kræsja jeg med hun Lill da.

    Og seinere så fortalte hun meg, da begge vi bodde i Oslo, at det favoritt sjekketrikset hennes, å kræsje inni folk hun prøvde å bli kjent med.

    Så selv om jeg var upopulær, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Siden jeg ble mobba osv.

    Så begynte jeg å få litt draget på damene, det siste et eller to årene, som jeg bodde der.

    Etter at jeg kom i puberteten osv., som jeg var veldig treig å komme i.

    Men da jeg endelig kom i puberteten jeg og, som 17 åring da, treig som jeg var.

    Da, som 18-åring, så husker jeg ihvertfall, at hun Lill, hun kræsja inni meg, på Fremad der.

    Så da prøvde nok hun å sjekke opp meg, eller bli kjent med meg da.

    Så det var ikke sånn, at alle syntes jeg var en nerd og mobbeoffer, hele tiden, mens jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg begynte å få litt drag på damene, fra jeg var 18 ca.

    I Brighton, og på danskebåten og på Fremad og Samhold og med hun Nina Monsen og sånn da.

    Og det husker jeg at jeg syntes var veldig artig, for jeg hadde vært så upopulær, i klassen, på ungdomsskolen, så det var nok stunder, når jeg tenkte, at jeg kom til å bli upopulær, og aldri få meg noe dame, eller noe, resten av livet.

    Men det snudde altså litt, da jeg ble sånn 17-18.

    Det siste året jeg bodde på Bergeråsen, må jeg nesten si at jeg var ganske populær blant damene.

    Da var det nesten sånn, at jeg ikke kunne gå ut en helg, uten å begynne å rote med en eller annen dame.

    Enten det var på Fremad, Samhold, danskebåten eller på russefester i Oslo osv., på Rockefeller, hvor jeg også traff en dame, selv om hun kanskje ikke var så fin, men det var ihvertfall en dame, det husker jeg.

    Det var det døgnet jeg skulle få ølkork i russelua, så jeg skulle drikke en kasse øl.

    Og jeg hadde 8 øl igjen, til dagen etter.

    Men da var jeg så fyllesyk, så jeg må innrømme, at det stoppå vel på 18-20 øl, eller noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men da skulle kusina mi Heidi, ha det til, at jeg var mer eller mindre homo da, siden jeg hadde behandla hu Lill, omtrent som om hun var søstra mi da, eller som om hun var ei venninne av søstra mi, og bekjent fra Svelvik da, som var nesten som et sted med Berger.

    Alle i Berger viste hvem folka i Svelvik var, for alle fra Berger måtte gå på Svelvik Ungdomsskole da.

    Og folk fra Berger festa i Svelvik, på samfunnshuset der, natt til 17. mai og også under Svelvikdagene, og ellers.

    Så sånn var det.

    Så da behandla jeg hun Lill, omtrent som om hun var søstra mi, eller ei venninne da, for å bruke det ordet, da jeg var sånn 19 år da.

    For hun var liksom i gjengen til søstra mi og venninnene hennes da.

    Så da ble det litt sånn spesielt med de damene, som søstra mi kjente.

    Og damer fra Berger og Svelvik generelt.

    Jeg oppførte meg nok mer rolig ovenfor dem, enn damer jeg traff på diskoteker i Oslo for eksempel, som jeg aldri hadde sett før.

    Så da svarte jeg til Heidi da, at jeg hadde liksom kjent ei dame som var som ei venninne da, for å bruke det ordet.

    Siden jeg ikke kjente så mange folk i Oslo, så syntes jeg det var greit å henge med henne, og venninna hennes, Pia, som var adopert fra Korea.

    Og behandle dem som venner, istedet for å prøve å sjekke dem hele tida.

    Selv om jeg prøvde å sjekke hun Pia fra Korea, en gang, husker jeg, i fylla.

    Men men.

    Men da var det hun som begynte å flørte da, så hun var litt ‘luremus’, husker jeg at jeg syntes.

    Men men.

    For da kjente jeg ikke så mange i Oslo, så jeg ville heller ha de damene som venner da.

    For da kunne jeg dra å besøke de da.

    Og de hadde sånn alternativ musikksmak osv., og hørte på the Cure og Clash og Morrisey og the Smiths osv.

    Så jeg dro innom dem noen ganger, for å høre på noe kul musikk, og var med på fester der noen ganger og sånn da.

    Så jeg kjente dem som Svelvik-folk da, som bodde i Oslo.

    Og ikke som damer da, mer som Svelvik-folk, og venninner av søstra mi og Cecilie da.

    Men da mente hun kusina mi Heidi, at da var jeg homo da, siden jeg hadde kjent noen damer mer som venner, enn som damer jeg prøvde å sjekke opp da.

    Da jeg var sånn 19-20 år, det første året jeg bodde i Oslo.

    Så da husker jeg, at jeg ikke likte hu kusina mi Heidi så bra lenger.

    Jeg syntes hun var litt spydig og uhøflig.

    Og det kom jeg på nå, da jeg så på noen bilder som hun hadde lasta opp, fra Australia osv., siden hun er på sånn jorden rundt reise, med han karen hun er gift med, Steinar, drosjesjåfør fra Moss.

    Så det er kanskje litt rart at drosjesjåfører kan dra på et års jorden rundt reise, kan man kanskje tro.

    Men han har vel fått permisjon fra drosjefirmaet i Moss da.

    Det får man regne med.

    Men jeg bare kom på om det her nå, så da tenkte jeg at jeg kunne jo skrive om det på bloggen, mens jeg huska det.

    Så sånn er det.

    Så hun kusina mi, hu har forandra seg, i forhold til sånn jeg huska hun var, på 80-tallet, da vi var mye hos farmora vår, på Sand.

    Siden jeg bodde på Berger, like ved, og familien hennes, fra Vestby og seinere Son, de var også mye hos Ågot, på Sand, siden mora i familien, Inger, fra Galleberg, tror jeg, i Sande, hun er Jehovas Vitner.

    Så Ågot måtte stelle istand mye til jul osv.

    Og noen ganger, så måtte Ågot dra til Son, og hjelpe Inger i huset.

    Så Ågot var nesten som en slave noen ganger, kunne det kanskje virke som.

    Hun var veldig flink til husarbeid, og holdt huset på Sand strøkent alltid.

    Så hun brukte mye tid og krefter på husarbeid og baking av brød og å lage mange slag julekaker og julemat og lefser og kransekaker og sju slag, og alt mulig da.

    Også måtte hun hjelpe Inger og Runar, i tillegg da.

    Så hun hadde nok nok å gjøre.

    Så noen ganger, så måtte Ågot på vilehjem, eller hva det heter igjen, og noen ganger på høyfjellshotell.

    Aleine.

    Og en gang dro hun til Syden aleine, husker jeg, og da var Øivind, farfaren min, igjen på Sand.

    Så de var nok ikke så nærme og sånn, så det var nok en del problemer der, som også Ågot sa, da Øivind døde, at han hadde ikke vært noe snill mot henne, som hun sa.

    Så sånn var det.

    Ågot var på sånn hvilehjem, for husmødre, på 70-tallet, husker jeg de fortalte.

    Men jeg husker ikke hva det heter igjen.

    Det var et spesielt navn.

    Men Ågot var også på høyfjellshotell og sånn.

    En gang sammen med Pia, tror jeg, om sommeren.

    Så det var ikke så dyrt da.

    På sånne skisteder og sånn.

    Men men.

    Men Heidi var vel ganske grei og sånn, som kusine, på 70 og 80-tallet, mener jeg å huske.

    Hun var ikke sånn som Christell f.eks., at hun var litt sånn bortskjemt og var noe slags primadonna nesten.

    Neida, Heidi var mer sånn jordnær og sånn vel.

    Hun var kanskje litt kuet, av broren sin Ove.

    Og faren hennes, Runar, han kunne være ganske streng og sinna, husker jeg.

    Faren min sa også det, at ungene til Runar, dem var så nervøse.

    Og det var nok fordi Runar var så streng.

    Så farmora mi, Ågot, hun var nok greiere mot meg, enn mot dem.

    Hvis det var noe mat, som jeg ikke spiste, for jeg var ganske bortskjemt.

    Så sa hu bare, at vi gir det til ungene til Runar.

    Så jeg ble nok ganske snobbete, av å være hos Ågot hver dag, og ganske bortskjemt.

    For der var det så reint og ordentlig.

    Og Ågot lagde middag til meg hver dag.

    Og jeg husker jeg reagerte, da Heidi brukte håndkleet, på kjøkkenet, til å tørke seg rundt kjeften med.

    For det skulle bare brukes til å tørke henna med.

    Og da holdt bestemor Ågot med meg.

    Så da fikk Heidi kjeft, hvis ikke det var Ove, for å tørke seg meg håndkleet som hang på kjøkkenet rundt kjeften da.

    For jeg var ganske vant til at ting var siviliserte og sånn da.

    Mens jeg tror nok de ungene til Runar, som Ove og Heide osv.

    De var nok litt mer kuet og sånn.

    Runar oppførte seg nok mer som en streng sjef, vil jeg si, mot dem da.

    Ihvertfall mot Ove og Heidi, som jeg kjente best, siden dem var eldst da.

    Jeg var jo et par år eldre enn Ove, og fire-fem år eldre enn Heidi, ser jeg på Facebook-sida hennes nå.

    Men da vi vokste opp, så var det liksom jeg og søstra mi, vi var Erik og Pia, ungene til faren min Arne Mogan Olsen.

    Så har faren min to brødre.

    Håkon som var gift med Tone, og de bodde på Bergeråsen, og de hadde to barn, Lene og Tommy.

    Også var det Ove og Heidi.

    Så det var Erik og Pia, Ove og Heidi og Lene og Tommy.

    Og faren min, og brødrene hans, dem var ganske mye og grilla og sånn sammen, og var mye i huset til Ågot og Øivind på Sand da, i ferier osv.

    Så derfor var jeg og søstra mi, vi var ofte i kontakt med Ove og Heidi, og Lene og Tommy, under oppveksten, selv og jeg søstra mi bodde hos mora vår i Larvik.

    For de gangene vi var hos faren vår, så var vi nesten alltid i huset til Ågot, og bodde der.

    Og da var jo det i ferier.

    Og da kom Lene og Tommy dit ofte, siden de bodde på Bergeråsen like ved.

    Og Runar og dem, dem var veldig ofte hos Ågot og Øivind i ferier osv.

    Kanskje siden Inger var i Jehovas Vitner.

    Så vi var nesten som en søskengjeng noen ganger, jeg og søstra mi og Lene og Tommy og Ove og Heidi.

    Vi leika veldig mye, i og utafor huset til Ågot og Øivind da.

    Det var nesten som at vi bodde der og.

    Vi kunne oppføre oss der, som om det var hjemme da.

    For Ågot, og også Øivind vel, de tålte mye fra oss barnebarna.

    Vi var som hjemme der omtrent.

    Og Ågot var nesten som en reservemor, vil jeg si, veldig flink med oss barnebarna.

    Hun var mer som mora mi nesten, enn moren min, Karen Ribsskog var, vil jeg si.

    Men men.

    Så vil var en gjeng omtrent vi søskenbarna.

    Og jeg var nesten som en sjef da, eller leder, siden jeg var eldst.

    Så vi spilte fotball og hadde en sånn klubb som het Olsenbanden osv., som jeg fant på, siden vi het Olsen osv.

    Men men.

    Og jeg synes det var artig å leike med Ove og Heidi og Tommy osv.

    For søstra mi, hun var ofte litt mutt.

    Og ikke så artig å leike med alltid.

    Men Ove og Tommy kunne jo spille fotball og sånn.

    Og Heidi var kanskje også med noen ganger.

    Og hun var mer sånn munter da, enn søstra mi kanskje, noen ganger.

    Men men.

    Så hun var kanskje enklere å omgås.

    Men det var da vi var unger og sånn da, og var i huset til Ågot.

    Men etterhvert, så var jeg mest på Bergeråsen, når jeg begynte å vokse opp osv.

    Så den siste halvdelen av 80-tallet, og den første halvdelen av 90-tallet, da så jeg nok ikke hun Heidi så ofte nei.

    Omtrent aldri omtrent.

    Så jeg fikk litt sjokk, da jeg så hvordan hun var, den gangen på 90-tallet.

    Om det var i 96 kanskje, i Gamlebyen der.

    Da hun dansa sånn skikkelig avansert pardans, omtrent, det så nesten ut som om det kunne ha vært noe konkurransedansing, eller noe, med broren sin Ove, til Gypsy Kings, husker jeg.

    De begynte pluteselig å ha noe danse-show, mens vi satt og prata og drakk da.

    Men men.

    Og så forklarte hu flere ganger, at hu var en ‘bimbo’ da, som hu sa.

    Og så skulle hu Heidi søren meg ha det til, at jeg var homo og, siden jeg hadde kjent noen jenter fra Svelvik, som jeg behandla mer som venner av søstra mi og damer fra Svelvik da, nabostedet, (alle på Berger og Svelvik, de vet hvem hverandre er omtrent), enn som sjekkeobjekter eller horer da, og da var jeg altså homo da, skjønte jeg på Heidi.

    Så det var litt sårende, husker jeg, å se på hvordan hun Heidi oppførte seg, på den festen, eller sammenkomsten da, hjemme hos Ove og Heidi, i Gamlebyen da, rundt 1996 da.

    Så det var litt sørgelig, husker jeg.

    Så man kan lure på hva som foregikk med hun Heidi fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet.

    Men jeg hadde som sagt ikke så mye med familien min å gjøre på den tida her.

    For faren min lot meg jo bo aleine på Bergeråsen, og han solgte jo det huset, i 1989.

    Og farmora mi, på Sand, hu ble jo mer og mer senil.

    Og det gjorde meg litt deppa, når hu kalte meg for Runar, for eksempel, og sånne ting da.

    Så jeg var ikke så ofte der lenger heller.

    Så da mista jeg jo kontakten med den sida av familien da.

    Så jeg veit ikke helt hva som foregikk, med hu kusina mi Heidi, på de åra, siden hu blei så uhøflig og så lite ordentlig, (eller bimbo-aktig som hun kalte det selv), eller hva man skal kalle det, som hun vel blei.

    Men det kan man kanskje lure på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    StatCounter: Noen søker på ‘erik ribsskog voldelig mot geir arne’ mm., på Google. (In Norwegian).

    PS.

    Nei, jeg kan ikke si at jeg har vært voldelig mot Geir Arne.

    Vi var uvenner rett og slett.

    Jeg får forklare det fra starten.

    Jeg bodde jo i Larvik, på 70-tallet, men om sommerne, og i de andre feriene, så pleide jeg å være på Sand og på Bergeråsen da.

    Besteforeldre min, Ågot Mogan Olsen og Øivind Olsen, bodde på Sand.

    Og firmaet til farfaren min, Strømm Trevare A/S, det lå like ved huset dems da.

    Og der jobba faren min, Arne Mogan Olsen, og onkelen min, Håkon Mogan Olsen.

    Både faren min og onkelen min bodde på Bergeråsen, ca. en kilometer fra Sand.

    Bergeråsen er et byggefelt, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet.

    Både Sand og Bergeråsen ligger i Svelvik kommune, nord i Vestfold og ca. tre mil sør for Drammen, langs Drammensfjorden.

    Så sånn er det.

    Det som skjedde, var at jeg var jo en del hos farmora mi, på Sand, i sommerferiene på 70-tallet da, siden faren min jobba der.

    Og faren min var ikke gift, så de første åra, så bodde han også i huset på Sand der.

    Han var skilt fra moren vår, Karen Ribsskog, som nå er død, men hun har også bodd på Bergeråsen faktisk.

    Frem til 1973, var det vel, da tok hun med meg og søstra mi, og flytta først til foreldrene sine på Klokkarstua i Hurum, på andre siden av fjorden, og etter det til Larvik.

    Men vi var på Sand og Bergeråsen i feriene da, jeg og søstra mi, bortsett fra et år eller to, midt på 70-tallet, da mora vår nekta faren vår, å noe med oss å gjøre.

    Helt til 1976, må det vel ha vært, da faren min og broren hans Runar, kidnappa meg og søstra mi, da vi bodde på Mellomhagen, på Østre Halsen.

    Så det kan kanskje ha vært i 1977, som jeg var på Sand.

    Og da leika jeg med Geir Arne da.

    Og da ville han ikke komme i bursdagen min.

    Så da blei vi litt uvenner.

    Familien hans bodde i ei hytte, i veien ned til Snippen der, noen hundre meter fra der farmora mi og farfaren min bodde da.

    Så flytta jeg til Berger, i 1979, og bodde hos faren min.

    Og da advarte faren min meg mot Geir Arne.

    Han sa at Jørgensen, de var det et eller annet med, til farmora mi, så de burde man ikke ha noe med å gjøre.

    Så jeg gadd ikke å ha noe med Geir Arne å gjøre.

    Så vi var uvenner da.

    Han hadde oftest to-tre stykker med seg.

    Jan, som bodde like ved butikken, med lys afrosveis, og Jan-Rune, sønnen til Havre, som eide Sandbu Tepper.

    De var liksom gjengen på Sand.

    Seinere, så flytta Ditlev Castelan, eller Castellan, også til Sand, fra Nesodden, tror jeg.

    (Han har nå bytta navn til ‘Don Ditlev Castelan’).

    Men men.

    Så da ble det en enda større gjeng på Sand.

    Men, jeg var aldri med i den gjengen.

    For faren min advarte meg mot Geir Arne.

    Men vi var uvenner.

    Men jeg var ganske tynn, og dårlig til å slåss.

    Så jeg har aldri slått Geir Arne, for eksempel.

    For jeg hadde aldri lært å slå ordentlig.

    Men, jeg fikk en på tryne av han en gang, som jeg jagde han.

    Så jeg har nok prøvd å jage han, og skremme han, noen ganger, under oppveksten.

    Men oftest så har han hatt en hel gjeng rundt seg.

    Så vi bare unngikk hverandre, for det meste.

    Men jeg ville at han skulle ha litt respekt, sånn at han ikke begynte å tulle med eiendommen til besteforeldra mine på Sand, for eksempel.

    Eller tulla med verkstedet der.

    For han Geir Arne hadde visst rappa noe sprengtråd, som lå like ved verkstedet da.

    Og da mente Geir Arne, at han hadde lov til det, siden det var Lersbryggen som eide eiendommen, eller noe sånt.

    Og en gang så var det noen som hadde driti, inne på et lager, som faren min hadde, borte ved et sted som het Saga.

    Der hvor Jensen Møbler er nå.

    Og da trodde faren min at det var Geir Arne, som hadde bryti seg inn og driti der da.

    Og det var vel da jeg gikk i fjerde eller femte klasse.

    Så da sa jeg det til Geir Arne da, på skolen, i gangen på Berger skole der, at faren min skulle arrestere han, siden han hadde driti på lageret.

    (Men jeg mente ‘anmelde’).

    Men jeg var ikke så god på sånne politi-utrykk.

    Men men.

    Så dette foregikk, i mange år.

    Jeg bodde på Berger fra 1979, til jeg flytta til Oslo, i 1989.

    Og vi var vel stort sett uvenner hele tida.

    Untatt de siste par åra kanskje, da krangla vi ikke noe og sånn.

    Da var dem, Ditlev og Geir Arne til og med på besøk hos meg, et par ganger.

    Selv om jeg fulgte med skikkelig på dem.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, en gang, da jeg gikk i 7. klasse for eksempel.

    Da syntes jeg og søstra mi og Christell, og kanskje Gry Stenberg.

    Vi syntes det var artig å leike butikk.

    Så vi solgte noen gamle leker og sånn, på et bord, utafor huset, der hvor jeg bodde aleine.

    Så kom de andre ungene på Bergeråsen, og kjøpte tinga våre da.

    Noe sånt.

    Så det gjorde vi et par-tre ganger kanskje.

    Vi kjeda vårs da.

    Det var nesten som loppemarked, eller garasjesalg da.

    Men da, så kom jeg på skolen, i 7. klasse, tror jeg det må ha vært.

    Og da spredde Geir Arne rykter, foran de jentene i klasse fra Svelvik osv.

    At jeg og søstra mi og Christell, at vi hadde solgt tinga våre, for at faren min skulle få råd til bensin.

    Men, det var ikke sant i det hele tatt.

    Vi hadde masse ting, selv om jeg ikke hadde så kule klær.

    (Jeg var mer opptatt av ting).

    Og, faren min hadde ikke noe med det her å gjøre.

    Vi bare solgte noen av de gamle tinga våre, for moro skyld, for vi syntes det var morsomt.

    Jeg hadde nok av penger og ting, det hadde jeg alltid, så det var ingen fare.

    Men da skulle han Geir Arne og vel også Ditlev, ha det til, at det var for at vi skulle få penger til bensin til bilen til faren vår.

    Det var så bak mål, så jeg gadd ikke å kommentere det engang.

    Så det er vel litt sånn mafia-aktig juging, vil jeg si.

    Så om Geir Arne og Ditlev var noe mafia-greier.

    Og at det var derfor jeg ikke fikk lov til å ha noe med han Geir Arne å gjøre?

    Hva vet jeg, det er mulig.

    Geir Arne hadde vel tre yngre søsken, tror jeg.

    Så de bodde vel seks stykker, i ei lita hytte, så det ut som for meg, på veien ned til Snippen.

    Så hvis det var noen som hadde dårlig råd, så var det vel dem.

    Bare for å mobbe litt tilbake.

    Men men.

    Og sånn var det ofte, at dem holdt på, Ditlev og Geir Arne.

    Jeg har skrevet om mer av de tingene de gjorde, på bloggen tidligere, så det er bare å trykke på de ‘label’-ene, med navnene dems, så burde det eventuelt være mulig å lese mer om det.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og jeg har heller aldri vært nazist nei, siden det er noen som søker på det.

    Og kommer heller aldri til å bli det.

    Så sånn er det.

  • Flashback til 1980. (In Norwegian).

    Nå fikk jeg flashback til 1980 her.

    Jeg tror det var det året ihvertfall, det kan ha vært 1981 også.

    Det var ihvertfall om våren, og vi skulle ha idrettsmerke med Berger skole, nede ved banen til Berger IL.

    Da var det vel 60 meter osv.

    Og vi skulle også ha noe kulekasting, eller noe sånt.

    Og jeg var ganske tynn fra å ha bodd hos mora mi i Larvik på 70-tallet, for hu var ikke så flink til å lage mat.

    Så jeg havna vel sånn midt på treet på 60-metern.

    Men jeg forklarte om det her idrettsmerke, til besteforeldra mine på Sand da.

    Og da råda han farfaren min, Øivind Olsen, han råda meg da, til at jeg burde kaste kula i en bestemt vinkel, ikke for høyt men ca. 70 grader kanskje, da ville kula gå lengst.

    Så han var egentlig ganske smart.

    Jeg var jo vant til fra skolen i Larvik, på Østre Halsen og Torstrand skole, at jeg var den som var først ferdig med matteboka og fikk minst feil på norskprøvene osv.

    Så jeg hadde litt konkurranseinstinkt da.

    Så da ville jeg jo gjerne klare det her idrettsmerke da, selv om jeg var en av de mest pinglete folka i klassen.

    Men jeg tror ikke jeg klarte det, men jeg prøvde ihvertfall å hive kula sånn som han bestefar Øivind sa da.

    Og da klarte jeg nesten kravet ihvertfall.

    Noe sånt.

    Det var nok i fjerde klasse det her, altså i 1981, for jeg mener å huske at vi hadde Allum som lærer da.

    Så han farfaren min, han var altså klar i huet fremdeles da, i 1981.

    For faren min var sånn, at da jeg skulle konfirmeres, i 1984, var det vel.

    Da gadd han såvidt å kjøre meg ned til kjerka, og han gadd ikke å sitte i kjerka, og han gadd ikke å være med på konfirmasjonsmiddagen.

    Så han ga mer eller mindre faen.

    Men han faren hans, han Øivind, han ga ikke så faen.

    Han kunne gi råd og sånn, om skolegreier osv., så han må nok sies å ha vært rimelig ansvarlig.

    Men han fikk jo slag etterhvert da.

    Og da ble han jo ikke helt klar i hue lengre, og ble upopulær blant oss barnebarna da.

    Men han var nok upopulær i familien før det og, han satt bare i sofaen sin og leste kryssord og sånn.

    Og dem andre pleide å skjenne på han noen ganger.

    Så her var det noe rart.

    Men han var mer ansvarlig enn f.eks. faren min da.

    Selv om han også kunne være grei noen ganger han og.

    Men han var kanskje mye under pisken til Haldis.

    Det er mulig.

    Og mulig under pisken til onkel Håkon og, som jeg tror må ha vært noe mafia, eller noe.

    Hm.

    Ja, så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg skreiv at faren min ikke kom i konfirmasjon min, og det stemte nok.

    Det var jeg og farmora mi som ordna med konfirmasjon.

    Farmora mi var kristen, og stemte kristelig folkeparti osv.

    Men jeg var ikke så kristen, men alle de andre skulle konfirmere seg, og jeg hørte dem andre fortalte, at når man konfirmerte seg, så fikk man mye penger da.

    Og jeg var ganske glad i penger.

    Men men.

    Vi kjøpte ikke sanger til konfirmasjon.

    Nei, farmora mi fant fram sangene fra konfirmasjon til den yngste sønnen sin, Runar, som da var tannlege i Ås.

    Og så skreiv jeg sangene på skrivemaskinen, på kontoret, som var i huset til Ågot, for det hørte til snekkerverkstedet til familien da, Strømm Trevare, selv om det var kontor nede på verkstedet og, men det var vel mest for å svare på telefonen og pakke skruer til sengene osv.

    Men men.

    Så skreiv jeg de sangene på nytt på skrivemaskinen da, på kontoret der, og bytta til mitt navn i sangene osv. da.

    Også var det kopimaskin der og, så vi bare kjøpte noen ark som var farget da, så ble det sanghefte da.

    Men jeg har ikke noe fra konfirmasjon lenger, for det ble vel borte da faren min solgte leiligheten jeg bodde i, i Leirfaret, for han og Eirik Thorhaldsson, de bare tømte leiligheten, og heiv en del sånne ting som gamle konfirmasjonssanger osv.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så mange folk som kom i konfirmasjon min.

    Det holdt med spisestuebordet til Ågot.

    Så det var kanskje 10-12 folk, eller noe.

    Mora mi dukka vel opp, fra Tønsberg mener jeg at hu bodde da.

    Søstra mi var vel der.

    Fetterne mine Ove og Tommy var nok der, for vi spillte fotball husker jeg, for jeg fikk grønske på konfirmasjonsklærna.

    Vanligvis hadde jeg veldig kjedelige klær, og ikke så mange av de.

    Men før konfirmasjon, så tok Haldis med meg til en klesbutikk på Bragernes, like ved kinoen i Drammen, og kjøpte hvit jakke og sikkert skjorte da, og rosa skinnslips(!), som var moderne da, i 1984, eller om det var i 85.

    Så da hadde jeg plutselig kule klær da, i konfirmasjon.

    Men men.

    Men Haldis var nok ikke i konfirmasjon.

    (Og heller ikke sønnene hennes Jan og Viggo, naturlig nok, for de hadde jeg enda mindre med å gjøre enn med Haldis).

    Men det er mulig onkel Runar og kona hans Inger var der.

    Ruth Furuheim var der, som kjente faren min osv.

    Om onkel Håkon var der, det husker jeg ikke.

    Men det er mulig kona hans Tone var der.

    Jeg husker ikke om Christell var der.

    Men jeg husker at hun var med, ihvertfall en gang, å spilte fotball i hagen til Ågot, sammen med meg og Ove blant annet.

    Men det kan ha vært en annen gang.

    Det her var kanskje siste gangen omtrent som vi spilte fotball i hagen til huset til Ågot, som vi pleide å gjøre ganske ofte da vi søskenbarna vokste opp osv.

    Vi fikk lov til det, men jeg tror ikke sønnene til Ågot fikk lov til det, men dem var nok ikke så glad i å spille fotball heller tror jeg.

    Men jeg hadde begynt å spille fotball, på 70-tallet, da jeg bodde på Mellomhagen på Østre Halsen, i Larvik, og fikk en fotball til bursdagen min, da jeg var sånn seks år kanskje, fra morfaren min, Johannes.

    Og i hagen til Ågot så var det noen sånne tre-lignende høye busker osv., som egnet seg veldig bra til målstenger.

    Og det var en høy og tett hekk, så ballen gikk ikke så langt, hvis vi bomma på målet f.eks.

    Så det egna seg veldig bra til å spille fotball der, selv om det var noe blomsterbed og sånn da, midt i hagen, nesten i en halvmåne.

    Men der kutta vel Ågot ut å plante for mye blomster etterhvert, så vi fikk lov å spille fotball der noen år ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Jeg konfirmerte meg fordi de andre folka i klassen skulle det.

    Og det var konfirmasjonsundervisning, i bomberommet på Berger skole, en gang i uka vel.

    Og vi måtte blant annet gå på møte hos Ole Skjellsbekk i klassen, i forbindelse med konfirmasjonsundervisninga.

    I hvertfall en gruppe skulle møte der.

    Og da ga Ole streng beskjed, om at alle måtte ta med kake, i konfirmasjonsmøte.

    Så da fikk jeg penger av faren min, til å kjøpe mat, til leiligheten i Leirfaret, som jeg fikk et par-tre ganger i uka, så jeg var heldig sånn, jeg fikk hundre kroner hver gang jeg skulle handle, så det ble mye godteri og cola og tegneserier og aviser og sånn.

    Men men.

    Og da kjøpte jeg sånn sitronkake, i butikken på Sand.

    Men den dagen, så kasta Ditlev og Geir Arne en isklump etter meg, som dem gjorde noen få ganger, hvis dem var to.

    (Dem turte ikke å kødde så mye hvis dem bare var en, dem var nesten aldri aleine, dem var alltid minst to folk, mener jeg å huske

    Men men).

    Så da traff den handleposen, så da var det merke etter isklumpen i sitronkaka da, som jeg tok med på konfirmasjonsmøte.

    Men isklumpen gikk ikke gjennom plasten som var rundt sitronkaka da.

    Så det gikk ann å spise kaka likevel.

    Så sånn var det.

    Og den kaka tror jeg det gikk såvidt ann å spise.

    De var ikke så gode de kakene de solgte i butikken der tror jeg

    Men hvis man kikka på datoen, så gikk det ann å spise dem som ikke hadde gått ut på dato, ihvertfall noen slag, mener jeg noen hadde sagt da.

    For det var ikke sånn at jeg kjøpte sitronkake i butikken, når jeg gikk å handla for de pengene jeg fikk av faren min til mat.

    Jeg pleide å kjøpe potetskruer med paprika, det syntes jeg var veldig godt.

    Og meierienes milkshake med sjokoladesmak.

    Og coca cola da, det var jeg avhengig av omtrent, så det drakk jeg hver dag.

    Og brød da, mest for syns skyld.

    Og aviser og tegneserier, og sånn.

    Og Pizza Grandiosa i helgene, når jeg ikke spiste borte hos farmora mi på Sand.

    Det er stort sett ting som finnes i matbutikkene enda, så det var nok mye av de samme varene som var i butikkene på 80-tallet, som er i butikkene fremdeles.

    Så det var en moderne butikk, det var ikke sånn at det her var rett etter krigen og man ikke hadde merkevarer, det var det ikke.

    Og sånn var det også på 70-tallet, at man hadde coca cola og donald duck og sånn i de norske butikkene.

    Så sånn som det er i dag, med merkevarer i butikkene, det har det vel vært i Norge så lenge jeg har levd, vil jeg si.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg skreiv at faren min og Haldis og sønnene hennes Jan og Viggo, ikke kom i konfirmasjonen min.

    Og heller ikke Christell, tror jeg.

    Så de her er egentlig ikke som i familien min.

    I tilfelle de driver å forteller noen løgner om meg i Norge nå, siden jeg ikke får rettighetene mine.

    Bestemor Ingeborg og onkel Martin kom heller ikke i konfirmasjonen min.

    Og heller ikke tante Ellen i Sveits da.

    Så disse er nok heller ikke å regne som i min familie, ordentlig.

    For da hadde de nok dukket opp i konfirmasjonen min.

    Mer da.

    Jo, Pia og Christell, de ble konfirmert to år etter meg, samtidig.

    Og da leide Haldis og faren min forsamlingslokalet Snippen, på Sand.

    Og da dukket alle disse opp, blant annet Ingeborg og Martin da.

    Og hele slekta til Christell.

    Så 2. etasjen på Snippen var nesten like full som når det var bingo der.

    Så jeg vil tippe at i konfirmasjonen til Christell og Pia, så dukket det opp kanskje 10 eller 20 ganger så mange folk, som i min konfirmasjon.

    Så det var en slags apartheid i familien vår.

    Jeg ble stuet bort i en leilighet for meg selv, mens Christell og Pia, ble gjort mer stas av da.

    I hvertfall Christell, datteren til Haldis.

    Men om det var ‘apartheid’ mellom Pia og Christell og, det får man nesten spørre dem om, for dem bodde jo i et annet hus enn meg, i Havnehagen.

    Men men.

    Men hvorfor de behandlet meg så dårlig, det var aldri noen som forklarte meg.

    Og enda jeg gikk for å være intelligent og flink på skolen.

    Jeg var alltid en av de flinkeste i klassen.

    Og jeg flyttet til Bergeråsen da jeg var ni år, så hvis jeg sa noe galt, eller noe, så burde jeg vel ikke blitt dømt så strengt, siden jeg jo bare var ni år osv., da jeg flyttet dit, og avgjørelsene om hvem som skulle bo hvor, ble tatt.

    Så det her virker litt uforståelig for meg nå, sånn sett i ettertid.

    Hva var det Haldis og faren min og de andre hadde mot meg?

    Jeg vet ikke helt, for jeg kjenner de ikke så bra, for de bodde jo i Havnehagen, og vi pratet aldri om sånne ting.

    Så dette er fortsatt litt som et mysterium for meg.

    Men jeg var alltid en av de flinkeste på skolen, og jeg var mye i Larvik og, hvor moren min bodde.

    Så det var ikke sånn, at jeg selv så på meg selv som mindreverdig, i forhold til de andre i familien.

    Selv om jeg forstår at nok Haldis og faren min og Jan og Viggo og Christell og Pia, nok må ha sett på meg som mindreverdig, iforhold til dem.

    Men de har altså aldri forklart meg hvorfor det ble sånn, at jeg måtte bo alene i Leirfaret, og hvorfor de ikke dukket opp i konfirmasjonen min og sånn.

    Så sånn var det.

    Søstra mi var vel i konfirmasjonen min, men hun gjør så mye rare ting for tida.

    Det er omtrent som at hun vil at jeg skal være som en slags slave for henne.

    Så hun har jeg også kuttet ut nå.

    Og de andre folk jeg nevnte ovenfor.

    Jeg har satt et spørsmålstegn ved Christell.

    Jeg har aldri klart å prate ut med henne om det som har foregått, så jeg vet ikke hvor jeg har henne.

    Men hun har gjort mye rare ting opp gjennom årene hun også, så jeg burde vel kanskje egentlig kutte ut henne også.

    Det er ikke så lett det her.

    Jeg burde egentlig hatt noe sånn kartotekkort, for hver person omtrent, og skrevet opp hva dem har gjort galt.

    For jeg glemmer det, nøyaktig hva dem har gjort, innimellom.

    For det er så mange ‘tullebukker’ og ‘bukkinner’ i familien min, så det er ikke så lett å huske på alt sammen samtidig.

    Så jeg får prøve å bli flinkere med det.

    Det enkleste hadde kanskje vært å kutte ut alle sammen.

    Vi får se hva som skjer.

    Det er jo sånn det er i praksis nå omtrent så.

    Vi får se.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

    Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

    Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

    Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

    Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

    Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

    Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

    Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

    Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

    Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

    Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

    Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

    Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

    For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

    Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

    Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

    Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

    Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

    Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

    Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

    Så de var ikke bitt av den her ‘hippie-basillen’, som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

    Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

    Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

    Og det rare er at politiet også kødder med meg.

    Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

    Noe sånt kan det virke for meg.

    Så sånn er det.