johncons

Stikkord: Sand

  • Hvordan jobbing jeg gjorde for Strømm Trevare mm. (In Norwegian)

    Hvis man leser den forrige bloggposten, så tror man kanskje at jeg aldri jobba, men bare så på når de andre i familien jobba.

    Men det var nok ikke riktig, det tenkte jeg på nå.

    Neida, jeg var ofte med inn til Oslo, fra jeg var sånn ni år da.

    For faren min solgte køyesenger fra Strømm Trevare i Aftenposten.

    Og da var det sånn, at han trengte hjelp til å bære.

    Så da var jeg med å bar køyesenger og seinere vannsenger da.

    Og noen ganger var jeg med å montere disse.

    På Sand, så hadde jeg jobben å pakke skruer til sengene.

    Det var skruer og muttere og umbraco-nøkler, som skulle pakkes i en pose som skulle stiftes ordentlig da.

    Så det ble min jobb, da jeg flytta til Berger, i 1979.

    Jeg hadde også jobben å kjøre ved fra tønner på verkstedet, med en trillebår, de ganske få meterne opp til huset til foreldrene til faren min.

    Da skulle denne veden kastes gjennom et åpent kjellervindu, (som vel omtrent alltid stod på gløtt, ihvertfall om våren og sommeren), og ned i kjelleren til Ågot.

    Så sånn var det.

    Kjelleren var som et industrilokale, det var ikke innreda der.

    Enda huset ble bygget på 50-tallet kanskje.

    Noe sånt.

    Og det her var 20-30 år seinere vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, faren min bygde noen hus, i Sandsveien, på slutten av 80-tallet, og da var jeg med og la sånn, hva heter det, panel.

    Jeg la sånn panel på veggen, tror jeg det var.

    Sikkert furu, og jeg mener jeg spikra med sånn spikerpistol også.

    Jeg var også med onkelen min, Håkon, en sommer, og bygde på ei hytte, bort mot Sande vel, som han gjorde for en som hadde kontakta verkstedet, eller noe sånn.

    Og et par sommre så plukka jeg jordbær, for gården Sand da, (for det var et par klassekamerater, Karl og Ulf vel, som dro meg med for å spørre om jobb da).

    (Det var dattera på gården der, Turid Sand, som gikk i klassen til søstra mi og Christell, og som jeg har skrevet om på bloggen tidligere).

    Men men.

    Og jeg skreiv også en bok av morfaren min, Johannes Ribsskog, ‘Mannen i skogen’, inn på maskin.

    Morfaren min hadde skrevet med kulepenn, så satt jeg og skreiv inn på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde kjøpt før skoleåret 1986/87 da, for stipendet fra lånekassa, siden jeg gikk på handel og kontor da.

    Det var mormora mi, Ingeborg Ribsskog, som da bodde i Stavern, som satt meg til å skrive inn boka til Johannes på maskin da.

    Og så kopierte jeg den boka, i fire-fem eksemplarer, for Ingeborg da, på kontoret i huset til Ågot, på Sand.

    Så tok jeg toget og bussen, til Stavern, en søndag, mens jeg gikk andre året på handel og kontor, husker jeg det var, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88.

    Og mormora mi begynte å klage, på at jeg var bleik, og ble andpusten, eller noe, av å gå opp til der hun bodde i Stavern.

    Men det var kanskje fordi det var kaldt.

    Det var det samme skoleåret jeg fikk fem i gym, så hu hadde egentlig ikke noe grunn til å klage.

    Jeg hadde noe feber tror jeg, den søndagen, at jeg brygga på noe influensa eller forkjølelse, eller noe.

    Så da begynte mormora mi å hakke da.

    Istedet for å si takk for at jeg hadde skrevet inn den boka, kopiert opp boka, og tok toget og bussen til Stavern, på en fridag, ens ærend for å ordne det med boka til Johannes for henne da.

    Så hun mormora mi, Ingeborg, hun er litt spesiell, må man nok si.

    Men, det har jeg syntes allerede fra jeg var guttunge.

    Jeg likte meg alltid bedre på Sand, enn på Sætre, hvor Ribsskog-familien bodde, husker jeg.

    Jeg husker er gang, da mora mi og Arne Thormod, skulle til Mallorca.

    Da klagde jeg fælt, for da skulle søstra mi være hos Ågot og dem, og jeg skulle være hos Ingeborg og dem, på Sætre, rundt 1974 kanskje, og jeg likte ikke hun Ingeborg så godt, men jeg trivdes bedre på Sand da, for hun Ågot var mer menneskelig.

    Ingeborg, hun var aldri blid, men var alltid så streng og alvorlig da, husker jeg at jeg syntes.

    Så jeg tok ikke den klaginga hennes, den søndagen, som var i det skoleåret 1987/88, så alvorlig.

    Så sånn var det.

    Jeg skreiv også en særoppgave for Christell, da hun gikk i niende klasse, inn på maskin.

    En særoppgave om Australia.

    Det var en av de sjeldne gangene som Haldis var oppe i Leirfaret, da hun fikk meg til å hjelpe Christell da.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Ja, jeg gjorde noen ganger kontorarbeid for faren min.

    Sånn som å kopiere vannsengbrosjyrer, og finne på navn på vannsengene osv.

    Da kalte jeg dem bynavn.

    Sånn som New-York og Paris og sånn.

    Men Haldis likte ikke de brosjyrene, så jeg tror ikke dem ble brukt så mye i vannsengbutikken.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men dette var på midten av 80-tallet vel, da vannseng-populariteten var på det høyeste.

    Så da kunne det være så mange kunder inne i vannsengbutikken, på en lørdag, at vel faren min bare gikk å gjemte seg, eller noe, og kundene måtte vente i kanskje en time, før de fikk prate med Haldis.

    Det kunne være kanskje helt opp i fire-fem par samtidig, i vannsengbutikken i Drammen.

    Og enkelte par snudde nok også i døra da, når det var så fullt i butikken.

    Så da tenkte faren min at de andre kunne lese brosjyrer da, som jeg lagde.

    Men det likte ikke Haldis, så det ble ikke noe av.

    Kanskje dem skulle hatt noe ekstrahjelp, det er mulig.

    Og seinere, så fikk de en pen, ung, blond dame fra Drammen, i tjueåra, med pasjeklipp, husker jeg, for det herma Christell etter, og fikk samme frisyre.

    Og hun jobba litt i butikken i Drammen.

    Og faren min slo seg sammen med tre andre, og starta vannsengbutikk, eller møbelbutikk, ved IKEA på Billingstad, rundt 1986 kanskje.

    Men den gikk konkurs, for den lå litt unna E18.

    Så jeg foreslo at dem kunne hatt en sånn ballong, eller lite luftskip, med reklame, som man kunne se andre steder fra E18.

    Men da var det visst bestemt alt at dem skulle stenge butikken da.

    Så faren min hadde jo fått hun blonde dama fra Drammen til å jobbe der.

    Så faren min bare tok med en del skinnsofaer, for sin andel av egenkapitalen da, som gikk tapt.

    Som han satte i stua til Haldis.

    Og da sa jo ikke hun Drammensdama noe.

    For hun var jo vant til å jobbe for faren min og Haldis.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke sånn at jeg ikke hadde jobba noe da, før jeg begynte på CC Storkjøp i Drammen, ved siden av tredjeåret på handel og kontor.

    Neida, jeg hadde mange interesser, som fotball og data og elektronikk og jeg leste bøker og aviser og hørte på radio og plater og så på TV og alt mulig.

    Men jeg kunne også jobbe, hvis jeg var forberedt på det.

    Så var ikke det noe problem liksom.

    Det skjedde vel aldri at jeg nekta på å jobbe.

    Det skjedde at jeg utsatte å klippe plenen til Ågot noen ganger sikkert.

    Men jeg gjorde det vel til slutt.

    Jeg likte ikke å få nye plikter, som ikke var avtalt ordentlig.

    Så jeg sa vel, at jeg skulle klippe plenen dagen etter, noen ganger.

    Men jeg gjorde det til slutt da.

    Så en god stund, så pleide jeg vel å klippe plenen både utafor huset til Ågot på Sand, og utafor leiligheten min i Leirfaret.

    Selv om jeg pleide å drøye det her, lengst mulig da.

    Men jobbing for faren min, det gjorde jeg med en gang da.

    Sånn som å pakke skruer og lage brosjyrer og kjøre ved og sånn, det gjorde jeg med en gang, når jeg ble bedt om det da.

    Og jeg pleide ikke å nekte på å bli med til Oslo å levere senger.

    Neida, det syntes jeg var artig, for da fikk jeg is og brus og sånn da.

    Og jeg fikk kanskje 300 kroner i uka, etterhvert, til mat.

    Som jeg kunne bruke nesten som jeg ville da.

    Jeg fikk hundre kroner av gangen da.

    Også kunne jeg kjøpe hva jeg ville av snacks og aviser og tegneserier og godteri og sånn da.

    Jeg spiste jo middag hos Ågot, så hun fikk også penger av faren min, for mat til meg.

    Og det som ble til overs av de hundrelappene, det sparte jeg da.

    Så jeg hadde alltid penger.

    Og noen ganger, så sparte jeg hele hundrelappen.

    Så jeg hadde vanligvis ca. tusen kroner, i hundrelapper, liggende i leiligheten i Leirfaret da.

    Før jeg begynte å røyke og sånn, som søstra mi påvirka meg litt til.

    Men men.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hadde lata meg, før jeg begynte å jobbe på CC, ved siden av skolen.

    Det var sånn at jeg også hadde jobba med en del forskjellig før det.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    , , , , , , , , , , ,
  • Fler spørsmål på StatCounter. (In Norwegian)

    Fler spørsmål på StatCounter. (In Norwegian)


    PS.

    Faren min har vel folkeskolen, eller det som seinere ble kalt ungdomsskolen.

    Faren hans, min farfar, hadde jo snekkerverksted, Strømm Trevareindustri, på Sand, i Svelvik, og faren min begynte å jobbe der etter folkeskolen.

    Han bygde båter på fritiden, og kjørte over til Holmsbu blant annet, hvor han traff moren min, har jeg skjønt.

    Kjetil Prestegarden ble butikksjef på Rimi Kalbakken etter at jeg måtte slutte som butikksjef der, pga. problemer med bl.a. han og Anne Neteland.

    Dette var våren 2001, og for alt hva jeg vet, så er Anne Neteland fortsatt distriktsjef der, og Kjetil Prestegarden fortsatt butikksjef.

    Jeg har ikke noen felles kjente med disse, så jeg har ikke fulgt med på hva de driver med for øyeblikket osv.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    , , , , , , , , ,

  • Jula 1990. (In Norwegian)

    Jeg tror det her kan ha vært jula 1990.

    Da bodde jeg i Oslo, og jobba på OBS Triaden.

    Et friår mellom årene jeg studerte.

    Så skulle vi feire jul, hos Ågot på Sand, sa søstra mi.

    Og der var også tante Tone, fra Bergeråsen, av en eller annen grunn.

    Jeg tror det må ha vært julemiddagen.

    Ihvertfall spiste vi ribbe.

    Og søstra mi sa alltid at, ‘jeg synes svoren er så god jeg’, (på ribba).

    Og jeg jobba i butikk, så jeg spurte bestemor, ‘er det familieribbe, eller?’.

    Men da kvakk farmora mi helt til, som om hu fikk sjokk.

    Så tante Tone måtte roe hu ned, og forklare at Erik jobba i butikk nå.

    Jeg tenkte jeg måtte si noe jeg og, om maten.

    Jeg skjønte ikke det her ribbe-greiene så mye.

    Jeg skjønte ikke egentlig hva som var så gjevt med ribbe.

    Det var noe rar mat, syntes jeg egentlig.

    Men Pia, søstra mi, sa alltid at Ågot var så flink til å få svoren så sprø.

    Så hva det skulle bety.

    Svoren er jo huden til grisen.

    Jeg har jo tenkt før, at det var sånn konsentrasjonsleir, eller noe lignende, i kjellern til det huset.

    Og den fyren i kjellern der, den hadde både oljefyring og trefyring.

    Og når dem skulle ringe feieren, på 80-tallet, så ble faren min og farmora mi litt nervøse for dette med at feieren skulle dukke opp da.

    Så om det var noe mer med det at Ågot var så flink til å svoren til å bli sprø på ribba.

    Søstra mi likte ihvertfall svoren på ribba til Ågot veldig godt.

    ‘Jeg synes svoren til Bestemor Ågot er så sprø og god jeg’, sa hu ofte, på julemiddagene hos Ågot.

    Eller om det var, ‘jeg synes Ågot er så flink til å få svoren sprø og god’.

    Noe sånt.

    Pia var så glad i svoren på ribba til Ågot.

    2-3 ganger ihvertfall, var vel hu og jeg på julemiddag der sammen, og det husker jeg i hue enda, at søstra mi sa det her på en spesiell måte, med trykk på da, at hu syntes svoren på ribba til Ågot var så god, for Ågot fikk svoren så sprø da.

    Så jeg har skrevet at søstra mi er en nesten som en muslim, som ikke spiser svinekjøtt hjemme.

    Men når hu var hos Ågot, så spiste hu svinekjøtt.

    Og hu forklarte meg, i bryllupet til Jan og Hege Snoghøj, fra Berger og Drammen.

    Bryllupet var i Geilo, i år 2000 vel.

    Da sa Pia at hu likte wienerpølser, når hu var borte fra hjemmet, så da kjøpte hu wienerpølser, på bensinstasjonen, like før Geilo, var det vel.

    Så søstra mi er nok ikke helt muslim heller.

    Så hva hu egentlig er, det veit jeg ikke, men noe er det vel.

    Black Adder, var en av favoritt-komediene mine, på 80-tallet.

    Og en av de sjeldne gangene, som søstra mi var hos Ågot, før hu flytta til, i 1989.

    Det var midt på 80-tallet en gang.

    Da var det Black Adder som hadde et par hekser i familien, som hjalp han vel.

    Da måtte jeg følge med og sånn, var det vel.

    Da var dem litt sånn slitsomme.

    Så da dreiv jeg og leika nesten, med noen gamle mynter og sånn, som jeg lagde krigskip av og sånn.

    Jeg la myntene oppå noe tape, og leika at det var Falklandskrigen, eller noe, for jeg syntes at det var litt kjedelig å bare sitte å se på TV med søstra mi og Ågot da.

    Dem var litt spesielle den kvelden, så det var liksom sånn, at jeg måtte sette meg litt bort fra dem.

    Så dem var nok noe hekser dem og, Ågot og søstra mi, vil jeg tro, og at det var det dem skulle si da, på en underfundig måte, ved at dem inviterte meg på pizza, den kvelden som det var Black Adder-episode, da Black Adder hadde to hekser i familien da.

    Det var nok muligens noe sånt ja.

    Så se opp for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, hvis du ikke liker hekser.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    , , , , , , , ,

  • Da jeg bodde på Bergeråsen aleine. (In Norwegian)

    Jeg var jo litt sånn nedfor fordi jeg ikke hadde noe ordentlig far og mor da, når jeg bodde på Bergeråsen aleine, fra jeg var ni år.

    Men jeg hadde ihvertfall to besteforeldre, på Sand, ca. en kilometer unna.

    Dit gikk jeg hver dag etter skolen da, mens jeg gikk på barneskolen og ungdomsskolen.

    Nå døde jo han bestefaren min da, Øivind Olsen, mens jeg gikk på ungdomsskolen da, var det vel.

    Men da hendte det at det dukka opp et eldre vennepar, av farmora mi, som også bodde på Sand.

    Dette var da Labbetuss med Geir Børresen var så populært på TV.

    Og de her eldre paret, de hadde ei bikkje, som så ut som Labbetuss da.

    Som jeg leika litt med, noen ganger.

    Men de prata mest med farmora mi, de eldre folka da, men jeg sa hei og sånn da.

    Og noen ganger så overhørte jeg hva de prata om og sånn da.

    Og han karen sa sånn, at ‘det var bedre med en dram i timen, enn en time i Drammen’, osv.

    Og en annen gang, så prata hu kona om, at hu hadde sitti og tissa i vasken, så kom det noen gjester, så hadde det vært den stripa fra vasken og bort til hu eldre dama da.

    Og han gubben, han sa til meg da, at det var enklere for oss kara, som kunne ta kvælertak på’n osv.

    Jeg sa ikke så mye da.

    Jeg var bare sånn 12-13 år, eller noe, tror jeg, så jeg var ikke vant til å prate sånn, med besteforeldre-generasjonen da.

    Så det ble litt rar stemning, noen ganger, når dem gikk litt langt.

    Men jeg ble ikke sur på dem, jeg bare visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg syntes dem gikk litt vel langt.

    Dem kunne prate om sånt, når jeg ikke hørte det.

    Men men.

    Så jeg var vant med unge folk, på min alder.

    Og jeg var vant med folk på faren min sin alder.

    Og jeg var også vant med folk på farmora og farfaren min sin alder da.

    Så jeg skjønte at de her generasjonene var rimelig forskjellige.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ofte posten bort på Sand.

    Selv om jeg hadde postkasse på Bergeråsen.

    En sjelden gang, så havna posten min også nede hos Haldis.

    Det var skjemaet, (som skulle bekreftes), om at jeg hadde kommet inn på videregående.

    De pleide å havne nede hos Haldis.

    Så jeg måtte følge med på posten tre steder, om sommeren, om jeg kom inn neste år på videregående, eller ikke.

    For det var ikke noe ordentlig system på det her.

    Og faren min hadde ikke oversikten.

    Så hver høst, når jeg lurte på om skolen begynte på mandag 13. august eller mandag 20. august, så måtte jeg ringe mora til Espen Melheim i klassen.

    For dem var vi på klassefest hos en gang.

    Og dem, dem hadde huset så ordentlig og sånn.

    Og dem var ikke sure, såvidt jeg kunne huske.

    Så da bare ringte jeg dem, og hørte når skolen begynte, sånn 2-3 ganger, ihvertfall.

    For det holdt ikke faren min eller farmora mi oversikten over.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    , , , , , , , ,

  • Dette var veldig rart. Noen jeg ikke vet hvem er sendte meg denne e-posten, fra da moren min var etterlyst, på 80-tallet. (In Norwegian)

     

    08
    March 2009

    22:28

     

    PS.

    Noen ganger lurer jeg på om også moren min var forfulgt av noe ‘mafian’.

    Det var morfaren min, Johannes Ribsskog, som ordnet det sånn at det kom annonse med bilde, i Aftenposten.

    Jeg bodde på Berger på den tida her, men vi abonnerte på Aftenposten, så farfaren min, var det vel, la merke til at det her stod i avisa.

    Grunnen til at mora mi var deprimert, kan ha vært for at dette var et år eller to etter at Pia og Axel flytta til sine fedre.

    Så mora mi ble boende aleine, på Tagtvedt, i Larvik.

    Hun dukka opp, på Sand, utpå vinteren, eller våren da, i 1984, var det vel da.

    Hos besteforeldrene mine, hvor jeg var etter skolen da.

    Og da var farfaren min fortsatt i live, mener jeg å huske.

    Jeg gikk og henta den avisa, i aviskurven da, for jeg hadde lagt den avisa der, på et sted jeg huska den.

    For mora mi visste ikke det, at hu hadde vært etterlyst.

    Så da fikk hu se bilde av seg selv i avisa osv., og jeg fortalte at det var faren hennes, Johannes, som hadde ordna med det her da.

    Jeg var jo bare 13 år da, men det var tydeligvis ingen andre i familien, som turte å fortelle henne det, at hun hadde vært etterlyst i Aftenposten.

    Uten at jeg vet helt hva som foregikk rundt det her, det var det ingen som sa.

    Men hun virka ikke ute av balanse da, i 1984, når hun dukka opp på Sand.

    Det virka som at hun tålte å se den avisa.

    Selv om vel besteforeldrene mine vel ikke ville at hun skulle se det.

    Men jeg har vel pleid å si ting som dem er, så sånn er det.

    Men det her var veldig rart at noen skulle sende den e-posten og at dem har funnet det her i Aftenpostens arkiver osv.

    Så det er tydelig at det er noe som foregår.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    En gang da jeg og søstra mi var sånn 7-8 år gamle ca.

    Så gjorde mora mi noe lignende, uansvarlig.

    Hu tok med meg og søstra mi, til Østre Halsen.

    (Vi bodde da i Larvik, bortimot en mil unna vel.

    Vi bodde vel hos noen venner av muttern, tror jeg, mens vi venta på å finne et nytt sted å bo vel.

    Noe sånt).

    Så satt mora våres oss av, på Østre Halsen.

    Der vi hadde bodd, en 3-4 år tidligere.

    Så vi leika med ungene i gata der.

    Men det gikk jo mot kvelden da, og alle ungene gikk hjem.

    Mora vår hadde sagt at vi skulle bli med ungene hjem.

    Men vi kunne jo ikke bare invitere oss hjem på middag, til noen unger.

    Mora vår måtte jo ha avtalt det her.

    Men hu bare kjørte til et hotell i Larvik, ca. en mil unna, hvor stefaren vår, Arne Thormod Thomassen bodde da, faren til broren vår Axel.

    Så vi ble kalde da, etter å ha lekt i gata der, i 3-4 eller 4-5 timer, eller noe.

    Og alle de andre ungene gikk hjem.

    Så vi måtte bare begynne å gå, for vi var kalde.

    Så stoppa vi opp utafor Samvirkelaget, på Østre Halsen, husker jeg.

    For vi var sultne.

    Så vi glante inn i butikken, og så på potetgull-posene, husker jeg.

    Paprika, var favoritten da vel.

    Men men.

    Så gikk vi bort mot bensinstasjonen, Shell, som var Gulf, da vi bodde på Østre Halsen.

    Men men.

    For jeg tenkte at vi kunne spørre noen om å få penger til potetgull.

    Og det ble søstra mi med på.

    Men men.

    Så sa søstra mi, at der var naboen, fra da vi bodde i Mellomhagen, et år før, eller noe, kanskje.

    Vi hadde en nabo i Mellomhagen, (et annet sted på Østre Halsen, hvor vi bodde seinere, så hvorfor mora vår satt oss av på det første stedet vi bodde og ikke det andre, det vet jeg ikke. Men men).

    Så fikk vi låne fem kroner, av naboen, og kona, som gikk spasertur, på Østre Halsen, til potetgull da.

    Og vi fikk også være med de hjem, når de hørte at vi var sultne og kalde og ikke visste hvor mora vår var.

    Så fikk jeg brødskiver med strøsukker på, husker jeg.

    For naboen, som var politi, sa at det var så godt.

    Den gamle naboen, som bodde i Mellomhagen 15.

    Det var en vertikaltdelt tomannsbolig, heter det vel.

    Så vi kjente de her såvidt fra før.

    Det var et ganske ungt par, yngre enn foreldra våre, vil jeg si.

    Så visste vi ikke helt hvor mora vår var.

    Jeg tror hun var på hotell Victoria egentlig, ovenfor togstasjonen i Larvik, og besøkte Arne Thormod.

    Men, vi ba de ringe besteforeldrene våres i Nevlunghavn.

    Så henta bestefaren våres, Johannes, oss, i en lysblå Mazda, tror jeg det var, som han hadde.

    Så dukke mora vår opp i Nevlunghavn enten samme kvelden, eller dagen etter.

    Noe sånt.

    Så hu var noen ganger uansvarlig, hu mora vår.

    Så hva det her var, det veit jeg ikke.

    Men det var ikke helt bra nei.

    Så det her skjønner jeg ikke enda, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    , , , , , , , , , ,

  • Hvorfor jeg ikke ville bo hos mora mi i Larvik. (In Norwegian)

    Det var fordi, at jeg gikk jo første klasse på Østre Halsen skole.

    Og da hadde vi gym, så da fikk jeg Halsen I.F. gymbag.

    Noe sånt.

    Også flytta vi til Larvik, på slutten av første klasse.

    Og da jeg begynte i andre klasse, på Torstrand skole, så spurte jeg om jeg kunne få Fram bag da.

    For i Larvik så var det enten Fram eller Larvik Turn.

    Jeg hadde vært på kamper med både Larvik Turn og Fram faktisk.

    Men skolen lå på Torstrand, og det var mye nærmere Fram-banen, enn Turn-banen.

    Så da ble det til at jeg holdt med Fram da, og spilte en kamp for tredjelaget til Fram, knøttelaget, eller noe.

    Men så glemte jeg når treninga var og sånn.

    Jeg kjente ikke de i klassen som jeg var med på treninga så bra, så jeg glemte det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke Fram-bag da.

    Jeg måtte gå med Halsen-bag i Larvik.

    Så det sier litt om hvordan mora mi og stefaren min, Arne Thormod, behandla meg.

    Det var som at dem ville at jeg skulle havne i problemer.

    Det må vel nesten være som å gå med Vålerenga-skjorte i Lillestrøm, f.eks.

    Noe sånt.

    Så sånn tulla de meg meg, hele tida.

    Så jeg hadde ikke lyst til å bo sammen med dem.

    Mens farmora mi, på Sand, på Berger da, hu var bare grei, og tulla ikke med barnebarna sine sånn.

    Og faren min var også mer tilbakelent, enn mora mi og stefaren min.

    Så jeg ble sliten av å bo sammen med mora mi og søstra mi og stefaren min, så jeg ville heller bo på Berger da.

    Så sånn var det.

    , , , , , , , , ,

  • Norsk ‘mafian’? (In Norwegian)

    Nå tenker jeg på hun Anne Uglum, fra Bergeråsen.

    Så tenkte jeg på en nyttårsaften på 80-tallet.

    Det var meg, og Espen Melheim og Anne Uglum, som var oppe hos Espen og dem.

    Det var før jeg begynte på skole i Drammen.

    (For jeg pleide å sitte på med faren hennes, noen ganger, til Drammen, når jeg ikke rakk bussen, som gikk alt for tidlig, må jeg vel si.

    Så jeg skylder en del folk på Bergeråsen det at jeg klarte artium, på Gjerdes i Drammen.

    For den bussen min gikk alt for tidlig, sånn at jeg måtte vente nesten en time, hver morgen, på skolen.

    Så da pleide jeg å haike.

    Og jeg fikk nesten alltid haik, må jeg si.

    Så det var bra gjort av folka på Bergeråsen, må jeg si).

    Men men.

    Men det var kanskje nyttårsaften 1987, eller noe(?)

    Hvem vet.

    Og da klenga Espen Melheim på Anne Uglum, i veien ned fra huset til Espen og dem, ned til Havnehagen.

    Og hun Anne sa hele tida, til meg, at jeg måtte hjelpe henne.

    Så da måtte jeg si til Espen, (som var full), at han måtte slutte.

    Og dette skjedde 4-5 ganger, eller noe.

    (Jeg ble egentlig litt misunnelig på Espen, og jeg skjønte ikke hvorfor hun Anne Uglum ikke ba han om å slutte selv, så det var såvidt jeg gadd et par ganger, å hjelpe henne, men jeg gjorde det nå til slutt da.

    Jeg følte meg litt døv, kan man si.

    Men men).

    Mer da.

    Jo, og den siste sommeren jeg bodde på Bergeråsen.

    Det må ha vært sommeren 1989.

    Så dro Christell og søstra mi, Pia, meg med på stranda, på Sand, av en eller annen rar grunn.

    Så kom Annika og Anne, begge toppløse, (to pene, slanke, lyse 17 år gamle jenter), sammen med Espen Melheim, for å prøvde windsurfing.

    Jeg kjente jo alle de tre.

    Mens Christell pleide å være litt uvenner med de to andre jentene, Annika og Anne, ettersom jeg hadde skjønt.

    Så jeg lot søstra mi og Christell ligge der og sole seg, og ble med å prøvde windsurfing.

    Siden Espen var kameraten min, må jeg si.

    Og jeg kjente Anne og Annika fra før, siden de gikk i klassen til Christell, og Annika hadde vært med Haldis og Christell på jobben til Haldis en gang jeg var med.

    Og Anne kjente jeg jo fra nyttårsaften, hos Espen Melheim osv, et par år før.

    Og jeg viste jo hvem dem var, siden dem bodde på samme stedet.

    Men men.

    Så jeg lot Christell og Pia bare ligge der.

    (Jeg syntes det var litt rart at Annika og Anne hadde gått ned hele Bergeråsen toppløse da, og bare i en liten bikinitruse, på de flotte jentene).

    Det var litt rart.

    Selv på 80-tallet var det litt rart, syntes jeg, enda da var det vanlig at jenter solte seg toppløse.

    Men men.

    Så prøvde jeg og Anne og Annika windsurfing da.

    Vi måtte bytte på å låne en sånn våtdrakt.

    Til slutt så så jeg at hun Anne reagerte, og gikk bort fra meg og Annika da.

    Espen så for det meste på, uten å reagere.

    Jeg var jo vant til Christell, som også var 17 år ca., og pen og lys og slank, sånn som Anne og Annika omtrent, må man vel si.

    Så jeg reagerte ikke så mye på Anne og Annika.

    Og Annika reagerte ikke, hun bare smilte.

    Men hun Anne reagerte da, etter en halvtime, eller noe, så gikk hun bort og sånn.

    Jeg skjønte ikke helt hva det var med henne, men Annika sa at hun var ok.

    Så dro de tre, Espen og Anne og Annika igjen da, med windsurfingbrettet.

    Så gikk jeg bort til Christell og Pia.

    Og da spurte Christell meg om jeg likte Anne og Annika.

    Jeg kunne nesten ikke si at jeg ikke syntes at de var fine, så jeg måtte nesten si ja til det.

    Men hun virka litt bleikere om nebbet da, Christell.

    Men det var veldig rart at de skulle ha med meg på stranda.

    På Sand der, hvor det er ganske langgrunt, og ikke så artig å ligge, for folk går forbi for det meste der.

    Og vanligvis ville nok Christell dratt på Sandvika eller Ulvika eller Marienlyst-badet i Drammen.

    Men men.

    Så hva det her var, er vanskelig å si.

    Men jeg aner konturene av en norsk ‘mafian’.

    At Espen Melheim er noe mafian kanskje.

    Og at de satt opp et plott, for å få hun Anne Uglum til å reagere(?)

    Christell og Pia lurte med meg på stranda.

    I en avtale med Espen Melheim(?)

    Som igjen ville prøve seg på Anne Uglum.

    Og fikk hjelp av Annika Horten(?)

    Og så, da Anne Uglum reagerte, så dro de hjem, for da skulle Espen prøve seg på henne igjen.

    Er det sånn dette hang sammen?

    Det er mer og.

    Med lillesøstra til Espen, som gikk i klassen under Christell og Pia og Annika og Anne og dem vel.

    Jeg får ta en pause her, det er fotball osv.

    Jo, det her var da fetteren min, Ove Olsen fra Son, dro meg med til Sand.

    Til farmora vår, som vel da var i 70-åra, som da bodde aleine i huset ved verkstedet på Sand der.

    Det var da jeg bodde i Oslo, på St. Hanshaugen, eller om det var på Ellingsrudåsen vel, mest antagelig.

    Da, så vant han sønnen til han fra the Kids, Ingebrigtsen(?), hopp-VM, i Tyskland(?), med ny bakkerekord.

    Så dro Ove meg med bort på Smia der.

    Og inn et sted hvor søstra til Espen satt.

    Og da sa hu at Espen var i Belgia og studerte.

    Så fikk fettern til meg og Ove, Tommy Olsen, noen til å kjøre meg og Ove til Svelvik, av en eller annen grunn.

    Så noen må ha prata dritt om meg, siden jeg prata til søstra til Espen.

    Men det var hu som prata til meg, og ikke omvendt, for jeg kjente ikke igjen henne.

    Og det var Ove som ville sitte der hvor hu satt.

    Så jeg gjorde ikke noe galt jeg.

    Og det var også ei i klassen min, på videregående, som het Uglum.

    Hun het Heidi Uglum vel.

    Og hu hadde ei søster, visstnok, fant jeg ut, da vi havna i Svelvik.

    og hu begynte å prate med meg.

    Så gikk hun hjem, av en eller annen anledning.

    Men da hu kom tilbake, så ville hu ikke prate med meg.

    Her syntes jeg også det var mye rart, at vi skulle bli kjørt til Svelvik.

    Og også at Ove dro meg med til Sand og Berger-kroa.

    (Og også at Norge vant Hopp-VM kanskje.

    Fikk han Ingebrigtsen mer fart?)

    Hvem vet.

    Her var det nok noe ‘mafian’ som skjedde, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    Så fetteren min Ove, er nok også noe ‘mafian’, og han var nok med på noe plott, i avtale med Espen Melheim og søstra, for å ødelegge rykte mitt på Berger.

    Eller noe sånt.

    At Ove dro meg med til Sand, og til Smia/Berger-kroa, som jeg ikke hadde vært på før da.

    Så sånn er nok det.

    , , , , , , , , , ,
  • Var det noe med såpa som faren min helte i fontena på Bragernes Torg? OBS: Er Therese-saken oppklart? Se PS. (In Norwegian)

    Var det noe med såpa som faren min helte i fontena på Bragernes Torg? OBS: Er Therese-saken oppklart? Se PS. (In Norwegian)



    Jeg tenkte litt på det her, som jeg skrev om i den forrige e-posten.

    Om at onkelen min ble så sur, på en purk i Drammen, som hadde bedt han om å fjerne snø fra skiltet.

    Hvorfor ble han så sur?

    Er onkelen min noe Illuminati-greier, og han purken, var han norsk, eller norrøn, da?

    Onkelen min liker ikke Haldis, kanskje det er pga. sånne anti-norrøne Illuminati-tendenser.

    Faren min var litt sur på Håkon, pga. noe har gjorde i forbindelse med en her episoden, og klagde litt på Håkon da.

    Jeg lurer på om det kan ha vært noe sammenheng med det fontene-greiene.

    Når jeg lå og tenkte litt her.

    Den såpekokinga, den kan jo være skummel nok.

    Jeg husker at farfaren min fortalte om en kar som gikk inn i butikk, så var det såpe laget av nazistene under krigen, av jøder da, som ble solgt der.

    Så at farfaren min fortalte sånne ting, på samme tida som faren min ga meg masse klistremerker, for shampoo da.

    Charlotte Kosmetikk, som han lagde i kjellern der.

    De bestilte rensing av pipa, men var visst litt redd for feieren, faren min og farmora mi, Ågot.

    Så sånn var det.

    Jeg vet ikke hva jeg skal skrive jeg.

    Jeg tenkte på det jeg skreiv i den forrige e-posten.

    Hvis man legger sammen to og to så blir det kanskje ikke et så fint svar i dette tilfeldet.

    Hvorfor ville faren min helle såpe i fontena på Bragernes Torg, på 60-70 tallet?

    Sersjant Johanssen fortalte foraktfullt om en type folk han ikke likte, i Norge, som kjørte Opel.

    Det var nok de tradisjonelle norske det, tenker jeg.

    Noe sånt.

    Han var en lyshåra kar fra Vestlandet vel, som dro til Skottland, visstnok, etter å ha vært troppsbefal på Terningmoen, i bortimot et halvt år vel, i 1992/93.

    Noe sånt.

    Men men.

    På jordet til Lersbryggen, så stod det en del knuste Cortinaer.

    Men hvordan bilmerke hadde cortina, som faren min viste til meg og søstra mi, da vi var sånn 3-4 år vel.

    Hm.

    Cortina var visst Ford det.

    Men men.

    Men om han purken havna i noe ‘mafian’-felle da, og så i såpekokeriet i kjelleren i huset til Ågot på Sand, og så i fontena i Drammen.

    Kan det ha vært sånn det henger sammen?

    Jeg har sett det uttrykket onkelen min får i øya, når han blir forbanna.

    Så hvis han er noe mafian, så kan det nok ha skjedd litt av hvert.

    Og den ovnen, som kan ta både oljefyring og trefyring, i kjellern der, den kan nok ha blitt brukt som noe slags krematorium.

    Og det ble servert bakt potet, til meg, grillet på en grill, på begynnelsen av 90-tallet.

    Og ingen ville se på at jeg spiste vel.

    Det var vel tante Tone det, som serverte, og Inger var der, og søstra mi og.

    Men jeg dro ned dit aleine, med bussen da, og toget, fra Oslo.

    Håkon var så opptatt av om jeg kjørte bil eller buss.

    Men men.

    Så det spurte han alltid om.

    Men men.

    Kanskje ikke den gangen, da så vel alle at jeg tok bussen.

    Hvis han var der da.

    Jeg måtte ihvertfall sitte å spise aleine på terrassen der.

    Og jeg tok siste bussen tilbake til Drammen, det var ikke så hyggelig der da.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Jeg bare sier en mulig teori på finurlighetene, som jeg kom på nå.

    Men jeg skjønner jo at det også kan være mange andre muligheten.

    Så et varsko for det, at det er også er mange andre mulige scenarier ute og går her.

    Så det behøver slett ikke å være riktig, det jeg har skrevet nå.

    Det var bare et scenarie jeg kom på nå, så da tenkte jeg at jeg kunne skrive ned det på bloggen da, før jeg glemte dette.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Nå søkte jeg på det her, om det var noe purk som var forsvunnet i Drammen.

    Og da dukket det opp om den Therese-saken, om hun som forsvant fra Fjell, på 80-tallet.

    Søstra mi og Cecilie Hyde, de jobbet nok med å spionere på meg, (Søstra mi, Pia, flytta opp til meg, i Leirfaret, i 1988, og hun venninna hennes, Cecilie Hyde, hun var der så mye, månedene etter, at det var nesten som at hun bodde der hun og), fra enten faren min og/eller onkelen min, Håkon.

    Cecilie fortalte flere ganger, sånn at jeg hørte det, at hun kjente hun Therese.

    Og onkelen min bygde et sånt elektronikk-skjul, på eiendommen i Havnehagen, på 80-tallet.

    Men kameraten min, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min egentlig ikke hadde noe greie på elektronikk.

    (Og veggene i den hytta/skjulet, virka litt tjukke).

    Kan onkelen min ha dratt med Cecilie, som kjente Therese, for å lokke med hu jenta inn i en bil, for eksempel?

    Bare noe jeg kom på nå.

    For jeg husker det, at Cecilie, fortalte meg, at Håkon, han er ikke noe grei han.

    Det sa hun et par-tre ganger.

    Men men.

    Og Pia spionerte på meg, for faren min, overhørte jeg et par år etter, i huset til Ågot, på Sand.

    Jeg satt i stua, da søstra mi halv-løp ut i gangen, og sa til faren min, at ‘jeg orker ikke han der jeg’.

    Noe sånt.

    Så det var nok noe spionerings.

    Og det var det nok når Pia og Cecilie Hyde flytta opp i leiligheten, hvor jeg bodde alene siden jeg var elleve, (jeg bodde aleine i Hellinga siden jeg var ni, og i Leirfaret fra jeg var 11, så flytta Pia og Cecilie opp dit, Pia fast, Cecilie sånn delvis, fra jeg var 18 og et halvt), også.

    Så jeg sier ikke at det er sånn.

    Men jeg bare tar det med, for var en tanke som slo meg, når jeg søkte om det var noe purk som har forsvunnet da.

    Men da kom det bare opp om hun Therese Johanessen, eller hva det var.

    Så det er tydelig en slags ‘mafian’-link da, med hun Cecilie Hyde da.

    Så lurer jeg på om hun kan være involvert i den forsvinningen da.

    For, det er jo rart at det skal være både spionerings-link med Cecilie Hyde, fortelle om onkelen min ling, at han ikke var grei, og at hun kjente hun Therese da.

    (Jeg skrev forresten mer om onkelen min, Håkons, spesielle ‘pedo-aktige’-tendenser, på slutten av denne bloggposten:

    https://johncons-blogg.net/2009/02/kommentarer-om-2-verdenskrig-pa-bloggen.html).

    Jentene i klassen min, tredje året på videregående, på Gjerde, de sa, (Lise mener jeg det var som sa det), at Cecilie hadde hatt tre aborter, og da var hun vel 18 eller 19.

    Så her er det nok noe å lure på.

    Så jeg sikker ikke at det er sånn som dette selvfølgelig.

    Men jeg lurer litt da, på om det er noe link her noe sted.

    Det får kanskje andre finne ut av.

    Så sånn er det.

    PS 2.

    Onkelen min inviterte meg, snodig nok, en gang, på 80-tallet, for å kikke på elektronikk-skjulet sitt da.

    Jeg var ikke så fortrolig med onkelen min, så jeg dro med Kjetil Holshagen da, som bodde i Havnehagen, og som gikk en klasse under meg, og seinere flytta til Sande.

    Onkelen min, Håkon, var da svært opptatt av å demonstrere noe som het ‘Osiloscop’, eller noe.

    Uten at jeg skjønner hva han brukte det til.

    Men det er kanskje noen andre som skjønner.

    Da vi gikk derfra, så spurte jeg Kjetil, og han sa at onkelen min ikke hadde noe peiling på elektronikk, og Kjetil var som en slags elektronikk-nerd, så han burde jo vite det.

    Men kanskje han jugde da.

    Onkelen min hadde også en slags snarvei, for fotgjengere, som gikk gjennom hagen hans.

    Som han ikke hadde noe imot at folk brukte.

    Det var de som ikke gadd å gå S-Svingen, dem kunne ta snarveien gjennom eiendommen til Håkon da, helt langs hekken til naboen, som var nærmere S-Svingen.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Den fontena på Bragernes Torg, den heter ‘St. Halvards Brønn’, oppkalt etter et historisk sted, i Lier.

    St. Halvard, han prøvde å redde en jente fra noen kriminelle, eller noe, i vikingetiden, og ble drept selv, ute i Drammensfjorden eller Drammenselva, eller noe.

    St. Halvard er også skyttshelgen for Oslo.

    Så det var vel noe anti-nordiske Illuminati-greier som faren min gjorde da han helte ut såpe, (enten om den såpa var basert på en forsvunnet purk, eller ikke), i fontena på Bragernes Torg, ‘St. Halvards Brønn’, med motiv fra vikingetiden osv.

    Så her begynner det vel å dukke fram konturene av en ‘mafian’/Illumainati-agenda, igjen (for de som er faste lesere på bloggen, og har lest om krigsminnesmerket utenfor the Cunard Building, i Liverpool, osv), vil jeg si.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Jeg mener jeg satt på fontena der, og prata med en i klassen, på Gjerde, som het Skistad, som satt der med dama si en gang.

    Noe sånt.

    Han har også vært på bloggen.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Magne Winnem og Ole Skistad gikk dårlig overens.

    Skal jeg gjette.

    Var Skistad typisk norsk, og Winnem Illuminati?

    Ikke vet jeg, men det var en front, eller krig, eller kanskje bare krangling, mellom dem.

    Noe sånt.

    Skistad beskrev også søstra mi og Cecilie Hyde, og resten av ‘Depeche-gjengen’, i Drammen, som skulle på the Cure-konsert, (Disintegration-tour), da jeg var med, som ‘berme’.

    Og det kringkasta han i klassen på Gjerde, en av dagene etter da, at ‘på fredag så så jeg deg på torget der, sammen en gjeng sånn berme’.

    Noe sånt var det Skistad sa.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på nå, når jeg så bilde av fontena.

    Så sånn er det.

    , , , , , , , , , , , , ,

  • Farfaren min trodde ikke på hydrogenbomba. (In Norwegian)

    Jeg flytta fra mora mi i Larvik til faren min på Berger i 1979.

    Og i begynnelsen, så var det veldig kult.

    Jeg bodde hos faren min og var hos farmora mi og farfaren min, etter skolen, og spiste middag og leste aviser og donald og sånn.

    Men en dag, så skjedde det noe rart.

    På slutten av 70-tallet, da var det ikke noen som hadde hørt om Loose Change og sånn.

    Nei, ingen ville finne på å tvile på det som ble sagt på dagsrevyen på TV, for eksempel.

    Jeg sier TV, for ingen sa NRK på den tiden, for det var bare en norsk TV-kanal.

    Hvis vi sa noe annet enn TV, så sa vi ‘på Norge’, imotsetning til ‘Sverige 1’ og ‘Sverige 2’.

    Men men.

    Men farfaren min, han sa plutselig en dag, til faren min, mens jeg hørte det, at han ikke trodde på hydrogenbomba.

    Han hadde vel leksikon der, eller om det var synonymordboka.

    Og prata til faren min, mens jeg hørte på da, på en måte som at han prøvde å komme på bølgelengde med faren min, men skjønte at vi mest sannsynlig kom til å tro at han var rimelig rar, siden han ikke trodde på TV, hydrogenbomba og amerikanerne.

    Det var som å banne i kjerka det, på den tida der, og vel så det.

    Så til og meg jeg, som var 9-10 år syntes det her var veldig merkelig.

    Og farfaren min gikk for å være smart, og han visste om mye forskjellig.

    Han løste mye kryssord, og leste ‘Det Beste’, og så på program på TV og hadde leksikon og sånn.

    Leksikon i 18-20 bind fra Aschehoug, eller noe vel.

    Noe sånt.

    Som nok må ha kostet en halv formue på 60-tallet, eller noe, vil jeg gjette.

    Så det huset til besteforeldrene mine gikk for å være et ganske sivilisert hjem vel.

    Han sa at han skjønte atombomba, som drepte både menneskene og raste ned husa.

    Men han skjønte ikke hydrogenbomba, som drepte menneskene, men som lot husa stå igjen.

    Det var noe dem prata om etter krigen og på 70-tallet da antagelig, hydrogenbomba.

    Farfaren min sa at han var skeptisk til den bomba.

    Men han hadde ikke noe annet enn sin egen logikk å støtte seg til.

    På den tida så var det jo som sagt ikke internett og loose change osv.

    Så han så egentlig ganske stakkarslig ut.

    For faren min sa vel ikke noe.

    Faren min sa ikke sånn, ‘ja det høres fornuftig ut, eller noe’.

    Neida, han tenkte vel kanskje mer enn at han prata.

    Kanskje det var derfor at han farfaren min, Øivind Olsen, så så skuffa eller stakkarslig ut da.

    Siden faren min ikke ga han noe rett.

    Men men.

    Etter det her, så fikk han Øivind flere hjerneslag da.

    (Om det kan ha vært noe greier som var i for eksempel spriten hans, fra Vinmonopolet, 60%?).

    Og faren min flytta ned til Haldis, våren 1980, var det vel, mens jeg fortsatt bare var ni år da.

    For jeg har vel skrevet før, at faren min dro til USA, aleine, bare for å kjøre rundt der, et par ganger.

    På begynnelsen av 80-tallet.

    Og da var det ikke sånn at det kosta 5000 å dra til New York.

    Nei, det kosta vel minst 15.000, tror jeg.

    Og det var i 1981-kroner, hvis jeg husker riktig om den første reisen.

    Så det vil vel kanskje være 30-40.000 idag da.

    Noe sånt.

    Og pga. andre ting, som jeg har skrevet om på bloggen før, (faren min hadde en amerikansk venn, i ungdommen, som han fikk peanøttsmør på brødskiva av familien til, på Berger, etter krigen da, når sånt var mangelvare).

    Men men.

    Så jeg mistenker litt at faren min kan jobbe for noe ‘mafian’ eller CIA, eller gudene vet hva.

    Kan det ha vært pga. dette med hydrogenbomba, at farfaren min fikk flere hjerneslag, og ble mer og mer redusert, og at jeg måtte bo aleine, i en leilighet i Hellinga, på Bergeråsen fra jeg var ni år?

    Hvem vet.

    Det er vel lov å lure ihvertfall.

    Det får man håpe på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det kan ha vært onkel Håkon og, som var noe ‘mafian’.

    For faren min trygla en gang Håkon om å lære meg elektronikk osv.

    For faren min skjønte at jeg kunne litt om det, for jeg hadde kobla en fjernkontroll, til TV-en, til en transformator, som hørte til et togsett da, siden batteriet til fjernkontrollen hadde slutta å virke da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men det kan ha vært etter det her, at faren min begynte å drikke.

    Han drikker hver dag, siden 1980 ca.

    Kanskje 3-4 hele øl, 0.7 liter, er det vel.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, Haldis hadde noe veldig bra sovepiller, i veska, som jeg mistenker nå kan ha vært noe selvmordspiller(?)

    At hun var noe spion hun og(?)

    Men hun gikk dårlig overens med Håkon da, så det kan ha vært to forskjellige grupperinger.

    Men men.

    For jeg var irritert fordi jeg bodde aleine.

    Og jeg gikk gjennom veska til Haldis en gang, og da fant jeg noen piller jeg trodde var sovepiller.

    Og jeg hadde veldig søvnvansker, på den her tida.

    Jeg forsov meg flere ganger i uka på skolen, og kunne ligge i timesvis uten å få sove da.

    Men jeg rappa en sånn sovepille, eller hva det var, av Haldis, men jeg gikk gjennom leiligheten dems, en dag jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

    For noen dager orka jeg ikke å gå på skolen, det var en vane jeg hadde fra barneskolen, at jeg bare ble hjemme sånn en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde ikke problemer med å henge med på skolen uansett, for jeg var ganske skoleflink da, og fulgte med i timen, når jeg først var på skolen.

    Så sånn var det.

    Og da sov jeg som en stein, i 12 timer, eller noe vel.

    Jeg hørte ikke klokka, eller noe.

    Så da kom jeg mange timer for seint på skolen.

    Men så godt har jeg aldri sovet før, tror jeg.

    Så da var jeg skikkelig uthvilt.

    Men det kan jo ha vært noe sovepiller og da, selv om de sovepillene jeg har prøvd seinere, har vært mye svakere, de få gangene jeg har prøvd sånne.

    Men men.

    Så det kan være Håkon som kødder med faren min og da, det er mulig.

    Hm.

    Men Haldis sin rolle, det er vanskelig å si.

    Men men.

    Håkon bygde også et sånt elektronikk-skjul, med osciloskop osv, på 80-tallet.

    Men en kamerat av meg, Kjetil Holshagen, sa at onkelen min ikke hadde så snøring.

    Men men.

    Og en gang, så hadde dem et slags mafian-møte, hos onkelen min.

    Christell lurte meg med til Fremad, i Selvik.

    Der fikk jeg vite at jeg måtte få hjem kusina mi, Lene, som var døv, og ikke kunne snakke da, hjem fra Fremad.

    Og da var gardinene dratt for, hjemme hos Håkon, da jeg fikk tak i en taxi, og kjørte hun Lene hjem, etter at diskoteket var ferdig da.

    Og der satt Håkon, og faren min og en kar jeg ikke hadde sett før.

    Og faren min var skikkelig nervøs da.

    Og dette var en fredag kveld.

    Men det var masse adrenalin i stua der da.

    Så jeg tror dem må ha hatt noe slags set-up, eller noe.

    Og at Christell nok var med på det.

    Med at de skulle sjekke om jeg begynte å tulle med kusina mi som var døv, eller noe.

    Noe sånt.

    Det var helt merkelig opplegg.

    Så onkelen min, Håkon Mogan Olsen, han er nok noe ‘mafian’, eller lignende, vil jeg tippe.

    Så sånn er det.

    , , , , , , , ,

  • Flashback til 80-tallet. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til 80-tallet og også 70-tallet.

    Og da tenkte jeg på familien min på Sand og i Larvik da.

    Og farmora mi, Ågot, hun var veldig kristen og from og sånn.

    Så hun var veldig sånn at hun ikke var så streng og hard og sånn.

    Så hun var nok litt redd for menn, tror jeg.

    Sånn som da farfaren min, Øivind, døde, så klagde hun, og sa at han hadde vært slem mot henne da.

    Men jeg var jo borte hos farmora mi hver dag, og spiste middag da.

    Og vi gikk greit sammen.

    Jeg var jo bare ni år da jeg flytta dit, og jeg var jo vant til å passe på søstra mi, i Larvik, og sånn.

    Så jeg var nok ganske sindig og ansvarsfull for alderen.

    Og også ganske rolig vel.

    Så farmora var ikke redd for meg da.

    Så vi var nesten som et team omtrent.

    Hun var vel ikke redd for faren min heller, men han var mer sånn uansvarlig og sånn da, noen ganger, når det gjaldt mennesker da.

    Han tenkte mest i penger og sånn vel.

    Men men.

    Så det var nesten mer som at jeg var faren til faren min omtrent, enn at faren min var faren min.

    Noe sånt.

    Faren min var heller ikke så streng, som f.eks. stefaren min Arne Thormod i Larvik.

    Faren min var mer rund og medgjørlig vel.

    Så hvis jeg og faren min krangla, så vant oftest jeg, for jeg var ganske sterk, mens faren min var vel litt mer som farmora mi, så han ga seg når vi krangla, enda jeg bare var 9-10 år osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe flashback jeg fikk nå.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    , , , , , ,