http://no.wikipedia.org/wiki/Ilakomplekset
PS.
Her er mer om dette:
http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/a/a7/Ilatrappa_Oslo.jpg
Stikkord: St. Hanshaugen
-
Min Bok 5 – Kapittel 248: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXI
Det var også sånn, (husker jeg).
At den første tiden, etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.
Så lurte jeg på hva skal jeg gjøre, hvis mafian prøvde å ta meg, når jeg handler i butikken, liksom.
(For jeg hadde jo en AG3, fra Heimevernet, hjemme.
Så jeg var ikke like bekymret, når jeg var hjemme, da.
Selv om den AG3-en mangla tennstempel og tennstempel-fjær, på den tida jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
For et år eller to før jeg overhørte det.
Så måtte alle HV-folk sende inn noen deler av AG-en, til Heimevernet, da.
Av en eller annen grunn.
Som jeg vel har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg hadde lest det, i Aftenposten vel, at narkomane osv., pleide å gå rundt med skrutrekkere i lomma, osv.
Og jeg var rimelig desperat, da.
For man må jo ha mat, liksom.
Så jeg bare fant en skrutrekker.
(For jeg hadde en skuff, (under stereoanlegget, i en hvit kommode), hvor jeg hadde en del verktøy og sånn, da.
Og den kommoden kan muligens ha tilhørt Kirsten Ancona.
Men så har jeg nok klart å få med den hvit-lakkerte kommoden, (som var i samme stil som senga til Kirsten Ancona, må man vel si), til Ungbo, da jeg flytta, fra Høybråtenveien, (der jeg leide et rom av mora til Kirsten Ancona, nemlig Mette Holter).
Noe sånt).
Også hadde jeg den skrutrekkeren i lomma, da.
(For å ha i selvforsvar, da).
Før jeg gikk for å handle mat, i den Rimi-butikken, som lå en del hundre meter, nærmere Kiellands Plass og Akerselva, da.
(Altså ikke den Rimi-butikken som lå i det samme bygget, hvor jeg selv bodde.
Men en nyere Rimi-butikk, som dukket opp rundt årtusenskiftet vel, (på et nytt senter, i Waledemar Thranes gate, som lå omtrent midt mellom Ullevålsveien og Uelands gate, da.
Og som vel heter St. Hanshaugen senter, ettersom jeg kan tyde det, etter å ha sjekket på Google Maps).
Uten at jeg vet hvorfor Rimi ville ha butikkenen sine så tett.
Men de ville kanskje konkurrere mot den lokale Rema-butikken, da.
Som lå i det samme kvartalet.
Men med litt dårligere beliggenhet, (må man vel si).
Siden den Rema-butikken lå i parallell-gaten Bjerregaardsgate, da.
Som vel må sies å være en bakgate, sammenlignet med Waldemar Thranes gate.
Noe sånt).
Og i den Rimi-butikken, så var det noen kule St. Hanshaugen-folk, da.
(Husker jeg).
En mann og en dame i slutten av 20-årene, kanskje.
Og jeg husker at jeg overhørte det, at han mannen sa til kona si, (eller hva hu var).
Noe om at jeg gikk med en skrutrekker i lomma, da.
Og da ble jeg rimelig flau, (husker jeg).
Så etter det, så slutta jeg å gå rundt med en skrutrekker i lomma, da.
(Selv om jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Men man kanskje kan lure på det, hvordan han St. Hanshaugen-karen, kunne se det.
(Hvis jeg hørte det riktig).
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Så søkte jeg på en jobb, på Sainsbury’s, i London, (husker jeg).
Det var en jobb, som leder for en ‘off licence’-avdeling, (mener jeg å huske).
(Noe sånt).
Altså for den avdelingen, som solgte øl, vin og sprit, (i butikken), da.
Og dette må ha vært i en periode, som jeg var rimelig lei, av Oslo, da.
(Noe sånt).
Muligens etter at jeg var på ferie, i London, sommeren 2003.
(Men før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, i desember 2003, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første perioden, som jeg jobba, på Rimi Lambertseter.
Nemlig fra høsten 1993 til våren 1996.
(Da jeg jobbet som butikkmedarbeider, låseansvarlig, aspirant og assisterende butikksjef, i den butikken).
Så var det ei kundedame, som handla fast der, som het Fru Sommer, (mener jeg å huske).
Og hu Fru Sommer, hu skulle alltid ha masse ekstra-service, (eller noe lignende), da.
Ihvertfall så var det sånn, at assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud.
Hu gjorde liksom alltid narr av Fru Sommer, da.
(Mener jeg å huske, ihvertfall).
Og det var også ei danske kunde-dame der, som Hilde fra Rimi Hellerud ikke klarte, (husker jeg).
(Det var muligens mora til Jan Henrik, (som seinere begynte å jobbe der)).
Men jeg hadde ikke noe problemer med disse gamle ‘hurpe-kundene’, på Rimi Lambertseter, da.
Men så hadde jo jeg jobba, som kasserer, på OBS Triaden, (som var et stort hypermarked), blant annet.
Og den butikken, den satt kundeservice veldig høyt, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For den butikken konkurrerte blant annet mot et hypermarked som het Maxi Skårer.
Og det var en av Norges største matbutikker, da.
(Som også Matland/OBS Triaden var).
Og Maxi Skårer lå bare noen hundre meter unna OBS Triaden, da.
(I den andre enden av Skårersletta).
Så det var jo veldig stor konkurranse, mellom matbutikkene, uti Lørenskog der.
Så jeg var vent med å tenke sånn, at vanskelige kunder var en del av jobben liksom, da.
Så jeg prøvde å ikke ta det personlig, hvis en kunde var vanskelig, da.
Men jeg prøvde vel bare å yte kundeservice, på en profesjonell måte, liksom.
(For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor også.
Og lært at: ‘Kunden har alltid rett’, osv.
Som det het, på den tiden, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 247: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XX
Det var også sånn, de siste månedene jeg bodde, i Oslo.
At jeg overhørte det, at noen ‘kule karer’, på St. Hanshaugen, sa det, at jeg vel kunne ha bodd i en hvilken som helst europeisk storby.
Noe sånt.
Men hvorfor disse kara, som jeg ikke visste hvem var, sa det her, om meg, (virka det som ihvertfall).
Det veit jeg ikke.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på min chatte-kanal #blablabla, rundt årtusenskiftet en gang, vel.
At Tosh, (også kjent som Torstein Bjørnstad), fra Trondheim, som pleide å henge en del der.
Han sa det en gang, (om et eller annet som jeg ikke husker hva var nå), at: ‘Det er B’.
Og uten at jeg forstod hva Torstein Bjørnstad mente med ‘B’, da.
Men jeg begynte å herme etter TV-programmet ‘Bit for bit’, som var på NRK, på 70/80-tallet, vel.
For det TV-programmet hadde med en sånn ‘datastemme’, som sa enten A eller B, når deltager A eller B, trykket på en knapp, (for å si riktig svar, på et eller annet spørsmål), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, like etter at jeg hadde begynt å studere, ved ingeniørhøyskolen.
(Noe jeg jo begynte med, høsten 2002).
Så la jeg merke til det, (husker jeg).
En gang som jeg skulle ta bussen ned til sentrum, (var det vel).
(Før det gikk opp for meg, at 21-bussen til Aker Brygge, vel var en mye smartere buss å ta, (for å komme seg HiO IU, fra der jeg bodde)).
Så husker jeg at jeg la merke til det.
At det satt en ung ortodoks jøde, (må det vel ha vært).
Med noe svart hodeplagg av noe slag vel, på en benk, på St. Hanshaugen.
Han venta på 37-bussen i retning av Ullevål, (tror jeg at det må ha vært).
(Noe som kanskje var litt rart, siden de fleste vel skulle ned til sentrum, for å dra på jobb, eller noe lignende, på den her tiden av døgnet).
Men jeg stusset ikke så mye over dette, (husker jeg).
For jeg husket jo da de to unge St. Hanshaugen-damene, som jeg hadde møtt, seint en natt til søndag, en gang, (et par år før det her, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Lambertseter, var det vel), utafor Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.
(De som hadde sagt at de bodde like ved synagogen.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Så jeg var jo klar over det, at det fantes en synagoge, (og sikkert også en del jødisk kultur), på St. Hanshaugen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis det ikke var kronprins Haakon som satt der, da.
(På den benken).
Og skulle på noe sermonielle greier, (eller noe sånt).
For han bodde jo like ved der, (hvis jeg har forstått det riktig).
Så det kan vel kanskje ha vært han og.
Hvem vet.
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Der man stod og venta på 37-bussen, (ned mot sentrum), på St. Hanshaugen, forresten.
Så står man utenfor en kirke, husker jeg.
Det er en stenkirke.
Og jeg husker at jeg noen ganger stod og kikket litt, på noe informasjon og sånn, for den kirken, den første tiden, mens jeg studerte, ved ingeniørhøyskolen.
(Mens jeg stod og venta på bussen, om morgenen, da.
Og nok var litt trøtt, tror jeg.
Siden jeg er rimelig b-menneske, da.
Må man vel si).
Tidligere, når jeg skulle på jobb, på Rimi, (mens jeg jobba heltid der).
(I de periodene som jeg ikke hadde bil, da).
Så hadde jeg pleid å ta bussen fra en holdeplass lenger ned mot sentrum, (husker jeg).
(Av en eller annen grunn).
Men når jeg gikk på HiO IU, så pleide jeg å ta bussen fra ved selve St. Hanshaugen der da, (husker jeg).
(Det var bare sånn det ble, liksom.
Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men den nevnte kirken, på St. Hanshaugen.
Den har jeg aldri vært og sett på, hvordan ser ut, fra innsiden, (må jeg innrømme).
Men en gang, mens jeg stod der, (på St. Hanshaugen), og venta på bussen, (ned mot sentrum), når jeg skulle til HiO IU, (i Vika), da.
Så var det ei sør-europeisk dame, (eller noe sånt), som spurte meg, (på engelsk vel), om den bygningen bak meg, var kirken da, (husker jeg).
(Noe sånt).
Og jeg mente vel å ha forstått det, at den bygningen, var en kirke, da.
Så jeg svarte at det var kirken, da.
Men hva den kirken het igjen.
Det husker jeg ikke.
Og om det var statskirken eller en katolsk kirke.
(Siden det var ei sør-europeisk dame, (eller noe sånt), som skulle på besøk der, mener jeg).
Det vet jeg ikke.
Men det må vel ha vært statskirken, tror jeg.
For det ligger jo en katolsk kirke lenger ned i Ullevålsveien/Akersgata der.
Nesten nede ved regjeringskvartalet.
(Mener jeg å huske.
For det var jo like ved den katolske kirken der, så gikk jo Axel på Steinerskole, (i et år eller to), mener jeg å huske, at Axel viste meg en gang, på begynnelsen av 90-tallet, vel.
Axel gikk jo på skole der, i et år eller to.
Før han begynte på Bogstadveien spesialskole, da).
Så det må vel ha vært statskirken, som holdt til, i den nevnte kirken, på St. Hanshaugen.
Det var en stor kirke, hvis jeg ikke tar helt feil.
Men den skilte seg liksom ikke så mye ut, fra nabobygningene, syntes jeg.
(Ihvertfall ikke sånn jeg husker det nå).
Så det var ikke sånn at jeg pleide å tenke så mye på den kirken.
Men jeg mener å huske at noen ganger hørte kirkeklokker, når jeg var fyllesyk, enkelte søndager.
(Etter at jeg hadde vært ute på byen, da.
Jeg var jo bare 25 år, da jeg fikk meg den Rimi-leiligheten, i 1996.
Så var ikke fritt for at det ble en del byturer.
For å si det sånn).
Og jeg husker også det, at hvis jeg stod på Rimi-hybelleiligheten min sin ganske lille terrasse.
(Eller hvis jeg så ut av vinduene, fra Rimi-leligheten min, da).
Så kunne jeg se noen slags grønne metal-løk-kupler, på taket, av den nevnte kirken, (i Ullevålsveien), da.
Så dette var kanskje en russisk-ortodoks kirke.
Siden den hadde nok slags løk-kupler, mener jeg.
(For å tulle litt).
Hm.
Hvorfor hadde denne kirken noen slags løk-kupler?
Det kan man vel kanskje lure på.
Det var jo nesten som at man ventet på at Marit Christensen skulle dukke opp, ute i krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien der, med noen nyheter fra Moskva, (eller noe lignende).
Når man så de løk-kuplene, (eller hva man skal kalle dem), på taket, av den kirken, på St. Hanshaugen der da, (vil jeg si).
(For å overdrive litt, men likevel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka på Google Maps nå.
Og den kirken, som jeg skriver om ovenfor.
Den heter Markus kirke, så jeg nå.
Og hovedinngangen var visst fra en annen gate, stod det vel, på Wikipedia.
Så jeg sa kanskje feil, til hu utenlandske dama, da.
Det er mulig.
(Hvem vet).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Og når man ser på den Wikipedia-siden, for Markus kirke.
Så virker det som at det bare er en løk-aktig kuppel, som man kan se.
Hvis man ser opp mot nord-vest, (mot Ullevål cirka), fra Rimi-leilighetene, (i Waldemar Thranes gate).
Men jeg mener å huske det, at det var ihvertfall to sånne løk-aktige kupler, som man kunne se da.
Så det er mulig at det finnes enda en kirke, (eller noe lignende), ‘gjemt’ inni de første par kvartalene.
Som går fra Waldemar Thranes gate og opp mot Ullevål.
På den vestre siden av Ullevålsveien, da.
(Noe sånt).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Jeg sjekka Google Maps nå.
Og der ser det ut som at det er to ‘løkaktige’ kupler, på Markus kirke, da.
Men på Wikipedia på norsk sin side, for denne kirken.
Så klarte jeg bare å se en sånn kuppel, da.
Men det virker som at den kirken faktisk har to ‘løkaktige’ kupler, da.
(På Google Maps).
Og det stemmer også ganske bra, med sånn jeg mener å huske at det var.
Fra utsikten min, fra Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, da.
(Hvor jeg bodde fra januar/februar 1996 til september 2004, da).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Det står forresten også på Wikipedia.
At Markus kirke er en mur-kirke.
Og ikke en sten-kirke, (som jeg skrev ovenfor).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 242: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XV
Jeg husker at en gang, et av de første årene, etter at jeg fikk internett, (var det vel).
(Noe jeg jo fikk sommeren/høsten 1996, må det vel ha vært).
Så var det en søndag, som jeg bare gikk og surra litt, opp mot St. Hanshaugen der.
Og jeg gikk inn i en butikk, som ligger opp mot St. Hanshaugen der, som heter ‘Gutta på Haugen’.
Og der, så hadde de noen marinerte nakkekoteletter, (husker jeg), som ikke var så veldig dyre, da.
Og det gikk greit å steike disse nakkekotelettene, (husker jeg), på de to små kokeplatene, som jeg hadde, i Rimi-leiligheten min.
(Det var jo et slags ‘kjøkken-møbel’, som stod, i den leiligheten, da jeg flytta inn der.
Et møbel som bestod av vask, kjøleskap og to små kokeplater, da.
Et møbel som antagelig hadde fulgt med hybel-leiligheten, da den var ny.
På 70-tallet, (eller noe sånt), kanskje).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, det var forresten sånn.
At jeg fant en komfyr, i kjelleren, da jeg flytta inn, i Rimi-leiligheten min, i januar/februar 1996, (var det vel).
(En komfyr som hadde en løs glassplate, i døra.
Så det var vel kanskje derfor at noen hadde satt den komfyren ned, i kjelleren, da.
På et slags rom, hvor det stod en del møbler og sånt.
Som hvem som helst kunne forsyne seg av, (hvis de trengte noe der), sånn som jeg forstod det).
Så det var nok antagelig på den komfyren, (som jeg hadde funnet i kjelleren, i Rimi-bygget der), at jeg stekte de marinerte nakkekotelettene, da.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde spist den ganske gode middagen.
Så chatta jeg om det, på irc, (husker jeg).
At jeg hadde spist så gode nakkekoteletter, da.
Og da var det noen som ikke likte det, at jeg chatta om det, at jeg hadde spist nakkekoteletter, (husker jeg).
Det var en kar som prøvde å latterliggjøre meg der, (på irc), vel.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som Axel var på besøk, hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.
(Dette må vel ha vært rundt årtusenskiftet, eller noe sånt.
Noe sånt).
Så begynte Axel å prate om det, (husker jeg).
At han hadde en drikke-kamerat, (eller noe lignende), som var serber, (eller noe sånt), da.
Og han serberen, han hadde en gang plutselig hevet Axel gjennom en glassvegg, (eller noe lignende), mens de var ute på byen og drakk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg var på en tre-fire dagers ferie, (var det vel), til London, sommeren 2003.
Så ble jeg jo dratt med, til onkel Martin og dem, i Kvelde, av broren min Axel, (var det vel).
Bare noe få dager etter at jeg kom hjem, fra denne London-turen, da.
Og under det besøket.
Så ville plutselig onkel Martin og hans samboer Grethe Ingebrigtsen at vi skulle svømme ut til en øy, (i Farris der), husker jeg.
(Fra en strand som lå cirka en kilometer å gå, fra gården deres Løvås, (i Farrisveien), der).
Onkel Martin hadde kjørt innom Nordbyen kjøpesenter, (på veien fra Larvik togstasjon, til Kvelde), for han ville at Axel og meg skulle kjøpe oss badeshortser, (husker jeg).
Og da, så var det et stykke å svømme, (husker jeg).
Og Martin og Grethe var vel vant, til å svømme ut, til denne øya, da.
Og Axel var jo veldig veltrent.
(Han var jo åtte år yngre enn meg.
Og hadde trent mye karate, kickboksing og vekter, osv.
(Noe sånt).
Og jeg hadde jo hatt diverse kneskader.
Og jeg hadde ikke svømt noe særlig vel, på en del år, da).
Så jeg sleit litt da, (husker jeg), på den her svømmeturen.
Men jeg var vel ganske sterk jeg også.
Etter å ha stabla mye varer osv., i Rimi, i årenes løp.
Så jeg kom meg til slutt over denne bukta, (eller hva det heter igjen), i Farrisvannet der, (på en eller annen måte), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg sjekka på Google Maps nå.
Og den øya, (i Farris der), som vi svømte til, den heter visst Døløya, (virker det som).
Og den ligger cirka et par hundre meter, fra den stranda, (ved Farrisveien der), som vi svømte fra, da.
(Eller, vi svømte vel muligens litt på skrått, (ut mot den øya), tror jeg.
Så det ble vel antagelig nærmere tre hundre meter, vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var vel ikke det, at to-tre hundre meter, var så veldig langt å svømme, kanskje.
Men jeg svømte jo sammen med rimelig spreke folk, da.
(Viste det seg).
Så jeg svømte kanskje i et litt for raskt tempo, i begynnelsen, da.
Sånn at jeg liksom måtte prøve å roe meg ned litt, mens jeg svømte, (over dette stredet, eller hva man skal kalle det), da.
Sånn at jeg ikke skulle gå tom for krefter, før jeg kom meg over, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 238: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XI
Noen få dager før jeg flytta til England.
Så var det noen som ringte meg, (på mobilen min), fra et Drammens-telefonnummer, husker jeg.
Og jeg regna med at det var faren min.
Selv om det ikke var ofte, at han ringte meg.
Og jeg kjente ikke igjen nummeret.
Så jeg ringte opplysninga, og fikk opplyst det, at det var Drammen tingrett, som hadde ringt meg.
(Av en eller annen grunn).
Og da gjorde jeg ingenting, husker jeg.
For jeg tenkte at det var kanskje faren min, som hadde ringt meg fra tingretten, (eller noe sånt), da.
Og jeg ville ikke at noe skulle stoppe meg, fra å flytte til England, da.
Så jeg ringte ikke tilbake, da jeg fikk denne ‘rare’ oppringingen, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En av grunnene til at jeg syntes det, at denne oppringingen, var så rar.Det var det, at det ‘aldri’ var noen som ringte meg, (på mobilen min), fra Drammen.
Drammen var liksom et sted, som jeg var en gang i året.(Og knapt nok det).
Jeg prøvde å kutte ut min fars familie, etter problemene, under oppveksten.
Så jeg hadde liksom ikke noe annet hjem, (de drøye åtte årene jeg bodde på St. Hanshaugen), enn Rimi-leiligheten min, da.
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at de nordlending-jentene, som bodde i leiligheten ved siden av meg, (i Rimi-bygget).
(Nemlig de som bodde i leilighet 304, var det vel.
En leilighet som muligens var litt større, enn de andre leilighetene, i tredje etasje, i Rimi-bygget.
Mener jeg at Magne Winnem muligens sa en gang, ihvertfall.Men jeg har aldri vært inne i den leiligheten.
(Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).
Selv om min fetter Ove en gang hoppa over fra min terrasse, og gikk inn i den leiligheten.
Men Ove er ikke så lett å prate med, synes jeg.
Han er litt brå og ‘uhøvla’ noen ganger, (som sin far), vel.
Så å spørre Ove om leilighet 304, (som negerdama Sophia da bodde i), var større, enn min leilighet.
Det vet jeg ikke om hadde hatt noen hensikt.
Jeg hadde nok bare fått et slags degenerert ‘Follo-svar’ tilbake, tror jeg.
Noe sånt).Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Disse nordlending-damene.
(Eller om det bare var hu assistent-dama fra Rimi Ringen som bodde der).
De flytta ut, noen måneder før jeg flytta, til Sunderland.
Og jeg mener å huske at jeg overhørte det.
At disse damene prata om det, (seg imellom).
At de måtte flytte, siden at jeg, (tror jeg at det må ha vært), var forfulgt, av ‘mafian’.
Noe sånt.(Hvis jeg hørte riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten sånn, at etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, i desember 2003.Så begynte jeg å ha det mye mer stille, i leiligheten min, enn før jeg overhørte dette.
For jeg pleide ofte å ha på TV-en ganske høyt.
(Etter at jeg fikk meg den nye stereo-TV-en i år 2000, ihvertfall).
Men etter at jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så ville jeg ha fred, for å tenke klart, liksom.
Så da skrudde jeg ned lyden, på TV-en, da.
Så de nabojentene, i leilighet 304, de har nok antagelig merka det, at noe var galt, da.
(Det mener jeg å huske, at jeg overhørte, at de prata om også.
Noen måneder før de flytta ut.
Noe sånt).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg jo fikk meg en ny frisyre, (hvor håret liksom gikk mer nedover, istedet for til sida, som jeg jo hadde hatt det, siden begynnelsen av 90-tallet, vel), etter at jeg begynte å studere igjen, i år 2002.
Dette var det en frisør på Oslo City, (eller om det var en frisør på Arkaden-senteret like ved), som forandra, (husker jeg).
(Uten å spørre, egentlig).
Men jeg skulle jo begynne å studere.
Så jeg tenkte vel at jeg liksom kunne ha en litt kulere frisyre, da.
Men etterhvert, så ble jeg litt lei av, å betale 400-500 kroner, for å klippe meg, som frisøren på Oslo City, skulle ha, da.
Så jeg begynte å klippe meg, noen ganger, hos en frisør, som lå på skrått over gata, for der jeg bodde, i Waldemar Thranes gate.
Det var ei innvandrer-dame, i 40-50-åra, som klipte meg der, (husker jeg).
Og hu skulle ha mindre enn halvparten, enn hva frisørene på Oslo City osv., skulle ha betalt, da.
Men en gang, som jeg klipte meg, hos hu innvandrerdama, i Waldemar Thranes gate.
Så spurte hu meg, om: ‘Er du Erik?’, (husker jeg).
Og det var kanskje fordi at jeg hadde fått skada trynet og at det var kjent, da.
Hva vet jeg.
Jeg fikk ihvertfall litt sjokk, (husker jeg).
(Siden hu frisørdama visste navnet mitt, da).
Så jeg slutta å klippe meg der, da.
(Og ikke så lenge etter, så flytta jeg til England, da).
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 233: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen VI
Det var også sånn, at en del uker, før jeg skulle flytte til England, for å studere, ved University of Sunderland.
Så dro jeg innom Sentrum politistasjon.
(Den ganske nye, som holder til like ovenfor gamle Sentrum kino der, blir det vel.
Ikke så langt unna Youngstorget).
Og jeg fikk meg et nytt pass, (igjen), da.
Og jeg hadde jo fått meg et nytt pass, sommeren før også.
(Nemlig sommeren 2003).
Og det var fordi at passet mitt hadde blitt borte.
(Mens det hadde ligget, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.
Må det vel ha vært).
Og sommeren 2004, så hadde altså passet mitt blitt borte igjen da, (husker jeg).
(På en eller annen merkverdig måte.
Må det vel ha vært).
Og jeg hadde jo ikke likt de ‘biffete’ og ‘cowboy-aktige’ politifolka, som hadde laget nytt pass for meg, på Grønland politistasjon, sommeren 2003.
Så sommeren 2004, så dro jeg til Sentrum politistasjon, for å få meg nytt pass, da.
Og jeg husker at jeg tok passbilde, i en fotoautomat, som stod i rolig del, av politistasjonen der.
Og at ei ganske stille dame, (var det vel), tok imot min bestilling på nytt pass, da.
Og passene, de hadde blitt en del dyrere, fra 2003 til 2004.
Men det hadde det stått en del om i nettavisene, hva kom av.
Og det var fordi at det siden sommeren 2003 hadde kommet en ny type pass, med en slags microchips i, (eller noe sånt).
Og denne typen pass, hadde også et slags innebygget visum, til USA, husker jeg, at det stod skrevet om, i nettavisene, på den her tiden.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så hva som kan ha vært grunnen, til at passene mine ble borte, ‘hele tiden’, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Det veit jeg ikke.
Hm.
Men jeg fikk meg ihvertfall et nytt pass, (som kosta cirka tusen kroner vel), i posten, (var det vel), i ganske god tid, før jeg flytta, til Sunderland, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 232: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen V
Det var også sånn, husker jeg.
At min studiekamerat, (ved HiO IU), Dag Anders Rougseth, (som fortalte meg det, at han likte best å bli kalt ‘Dagga’).
Han sa også det, en gang.(På begynnelsen av tredje semester, var det vel muligens).
At han likte en ny TV-serie, som het ‘Shield’, (husker jeg).Men hvorfor han fortalte meg det, (utenom sammenhengen liksom).
Det veit jeg ikke.
For jeg hadde liksom ikke noe problem, med å finne nok TV-serier og filmer, å se på.
Jeg hadde vel ikke så mye fritidsproblemer akkurat, (på den her tida), vil jeg si.Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagga sa også det en gang, (husker jeg).
At det hadde dukket opp en ny TV-kanal, som var gratis, vel.
Og der viste de mange klassiske filmer, i sort-hvitt da, (sa Dagga).
Og Dagga anbefalte meg å se på denne TV-kanalen da, (som jeg har glemt hva heter nå), av en eller annen grunn.
For da jeg spurte han Dagga, om hva han syntes, at var så kult, med svart-hvitt-filmer.
Så kom vel ikke han Dag Anders Rougseth med noe særlig klart svar, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at den dagen, som jeg flytta alle tingene mine, til City Self-Storage.
Så ringte bestemor Ingeborg meg, midt i flyttinga, (husker jeg).
Sånn at jeg stod i gangen, i tredje etasje, i Rimi-bygget, og prata med bestemor Ingeborg, på mobilen, da.
Mens jeg hadde heisen der, full av banan-kasser, med bøker osv., da.
(Som jeg skulle kjøre, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).
Og akkurat mens jeg stod der, (utafor døra, til leiligheten min), og prata, med bestemor Ingeborg, (på mobilen).
(For bestemor Ingeborg skulle vel si ‘hadet’, (eller noe sånt), vel
Siden jeg jo skulle flytte, til England).
Så dukka det opp ei dame, som bodde i enten fjerde eller femte etasje, (i Rimi-bygget der), vel.
(Ei ung dame i begynnelsen av 20-årene, vel).
Som gikk alle trappene, ned mot første etasje, da.
Og jeg måtte jo bare nikke, (eller noe sånt), og liksom gjøre tegn med hodet, mot mobilen min, da.
For å prøve å forklare det, at det var mormora mi, som ringte, da.
Og at jeg derfor liksom måtte ‘bable’ en del, i telefonen, da.
Istedet for å få alle tingene mine, ut av heisen, med en gang, da.
Så det ble litt flaut, med den flyttinga mi da, (må man vel si).
Så det er kanskje et tips til folk, å skru av ringelyden, på mobilen, mens man driver og flytter.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at bestemor Ingeborg ringte meg, på et uheldig tidspunkt.
Det kan ha vært på grunn av det, at jeg hadde tulla litt, i Drøbak, da min mors slektninger, spurte meg, om når jeg skulle flytte, (til England), på den cafeen vi satt på der, da.
(Etter at vi hadde vært ved graven til min mor.
For å liksom minnes henne, siden det var fem år siden, at hu døde, da).
For jeg tulla vel litt, og sa det, at jeg skulle flytte til England, på torsdagen, (var det vel kanskje).
Men så hadde jeg bestilt billetter, med et fly som gikk dagen før, da.
For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så jeg stolte ikke engang på mine egne slektninger, (på den her tida), må jeg innrømme.
Så jeg tulla litt med dem, når de liksom begynte å forhøre meg litt da, om den her flyttinga, da.
(Mens vi satt på den cafeen, i Drøbak der).
Og jeg sa at jeg skulle flytte til Newcastle, (og ikke til Sunderland), da.
Og sa også at jeg skulle flytte på torsdagen, (var det vel), og ikke på dagen før, (som var riktig), da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At mens jeg stod utafor Rimi-bygget, og lasset disse banan-kassene mine, (med bøker osv.), inn i den varebilen, som jeg hadde leiet, fra Bislett Bilutleie.
(For å kjøre disse tingene, bort til City Self-Storage, på Majorstua, da).
Så stod det to St. Hanshaugen-karer, i 20-åra vel, og kommenterte om meg, (mener jeg å huske).
(De var vel kanskje på vei til Rimi, eller noe sånt, da).
Og han ene sa noe sånt, (til han andre), som at: ‘Det er jo han som er mesterhjernen, de får jo aldri tak i han nå’.
(Noe sånt.
Hvis jeg hørte det riktig.
Og uten at jeg skjønte helt hva det her skulle bety, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 228: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen
Det var også sånn, (husker jeg).
At Siri Rognli Olsen, hu sendte meg en tekstmelding, den siste våren/sommeren, som jeg bodde, i Oslo.
(Våren/sommeren 2004, da).
Og jeg husker at jeg leste den tekstmeldingen, mens jeg venta på toget, fra Vevelstad til Oslo.
(Etter at jeg hadde jobba en vakt, som låseansvarlig eller ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, da).
Men jeg bestemte meg for å ikke å ta noen unødvendige sjanser.
For jeg hadde jo overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Og Siri Rognli Olsen begynte plutselig å ‘bable’ om noen utvekslingsstudenter, som hu måtte kjøre og hente, (eller noe sånt), mens jeg prata med henne, på telefonen da, (var det vel).
Og da lurte jeg på om dette kunne være noen albanske mafia-folk, (som hu egentlig mente), eller noe sånt.
Så derfor, så droppa jeg å møte henne, (for videofilm-leie og/eller ‘pulevenn-sex’, (eller hva man skal kalle det)), sommeren 2004, da.
(Selv om jeg hadde møtt henne, både sommeren 2001, sommeren 2002 og sommeren 2003.
Hvis jeg husker det riktig.
Og da møtte jeg vel henne, bare en gang, hver sommer.
Så man kan vel ikke si at jeg var sammen, med Siri Rognli Olsen.
(Siden vi bare møttes en gang i året, da).
Men vi var kanskje pulevenner da, (som det vel kalles, i våre dager).
(Noe sånt).
Siden vi pulte både sommeren 2001 og sommeren 2003, mener jeg.
(Og også i påsken 1990 da, mens jeg bodde på Abildsø).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg syntes ikke at Siri Rognli Olsen var så veldig attraktiv da, (for å si det sånn).
Så jeg syntes det hadde vært flaut, å være sammen med henne, da.
Siden hu var så kraftig osv., da.
Så å møte henne en gang i året, (for gamle dagers skyld, eller hva man skal kalle det).
Det syntes jeg at var greit, da.
Men jeg lot henne aldri få besøke meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (husker jeg).
For jeg var litt flau over henne, da.
Siden hu var ganske ‘dundrete’, da.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg hadde prata med Siri Rognli Olsen, på telefonen, våren 2004, (må det vel ha vært).
Så mener jeg at jeg overhørte det, på ingeniørhøyskolen, (altså HiO IU).
At ei mørkhuda studentdame der, sa til en annen studentdame, vel.
At: ‘De har prøvd å ta han gjennom kameraten og ikke klart det.
Og de har prøvd å ta han gjennom dama, og ikke klart det’.
(Noe sånt).
Og jeg lurer på om den snakkinga var om meg, da.
(Eller hvordan det kan ha vært).
Siden jeg jo hadde overhørt, (noen måneder før det her), at jeg var forfulgt av ‘mafian’ også.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I det samme semesteret, (nemlig fjerde semester), så husker jeg at det også var en mannlig student vel, som snakka om at noen folk hadde blitt tatt, som det stod om i avisa, at hadde smugla heroin.
(Noen albanere, vel).
Og at dette var de folka, som var etter meg, da.
(Noe sånt).
Men dette var bare noe sladder, som jeg overhørte, da.
Så jeg visste ikke helt, om jeg kunne stole på dette.
(For jeg visste ikke hvem disse folka var, (som prata om det her), engang).
Ihvertfall ikke nok, til at jeg kunne basere meg, på dette, som jeg overhørte, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, (også i fjerde semester), så overhørte jeg det, (også i korridorene, på ingeniørhøyskolen), at: ‘Har du sett de folka som er etter han, eller?’.
(Noe sånt).
Og jeg lurte på om dette kan ha vært om meg, da.
(Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (noen måneder før det her), liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg må også ta med om det, at Rimi-bygget, (som jeg har kalt det), hvor jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Det bygget, det ligger i Waldemar Thranes gate.
(Nærmere bestemt i Waldemar Thranes gate 5).
Og i Waldemar Thranes gate, så ligger også Ila Apotek, (hvis jeg husker det riktig).
Og vel også Kiwi St. Hanshaugen.
Rimi-bygget, det ligger et steinkast unna selve St. Hanshaugen, da.
Så det er mulig at det bygget ligger liksom på grensen, mellom St. Hanshaugen og Ila, da.
(Siden Ila Apotek ligger like ved, mener jeg).
Men Magne Winnem pleide å kalle det St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).
Og Waldemar Thranes gate, er vel en ganske kjent gate.
(Og Rimi-bygget ligger like ved krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien, da).
Så folk skjønner vel forhåpentligvis hvor jeg mener.
(Får jeg håpe på, ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at hu Tornerosa, (fra #sol.20ognoe, på ef-net, på irc), som jeg hadde møtt en gang, på ‘blind date’, på utestedet Snorre, i Oslo sentrum.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel, vel).
Hu flytta etterhvert til Oslo.
(Fra Ålesund, hvor egentlig var fra, vel).
Og i tiden etter at jeg skada trynet og overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.
Så kontakta hu Tornerosa meg, et par ganger, på irc, (på #sol.20ognoe, var det vel), da.
Og den første gangen, som hu kontakta meg der.
Så fortalte hu det, at hu nå bodde i en leilighet, i Oslo, sammen med to andre damer.
Og hu ønsket å bytte med meg, sånn at jeg bodde sammen med disse damene og hu kunne bo aleine, da.
(Noe sånt).
Dette var muligens tidligere.
(Altså før jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.).
Og dette var vel antagelig bare noe fleip, fra hu Tornerosa, (som var ei brunette, i 20-årene da), vil jeg vel tippe på.
Men våren 2004, (var det vel).
Så kontakta hu Tornerosa meg igjen, på kanalen sol.20ognoe, (som var en kanal, som jeg hadde chatta på, siden jeg var i midten i 20-årene, så jeg kjente mange av de andre folka, som pleide å chatte, på den kanalen da. Så derfor pleide jeg noen ganger å chatte der, selv om jeg hadde runda 30 år), da.
Og denne gangen, så ville hu Tornerosa besøke meg, (på St. Hanshaugen), husker jeg.
Men da, så var jeg så flau, siden jeg hadde fått skada trynet mitt, osv.
(Og jeg hadde jo også overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’).
Så jeg begynte bare å tulle da, (må jeg vel innrømme).
Og jeg liksom unngikk det temaet, (at hu Tornerosa ønsket å besøke meg , og kanskje ville bli pulevennen min, (eller noe sånt), hu også), da.
Siden jeg jo hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, da.
Og siden jeg jo hadde problemer med at jeg hadde fått skada trynet, (noen måneder før det her), og så skikkelig stram og rar ut, i maska, da.
(Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
