johncons

Stikkord: St. Hanshaugen

  • Min Bok 5 – Kapittel 183: Mer fra da jeg bodde på St. Hanshaugen

    Jeg kan jo ta med, i denne boken, om det jeg har skrevet om, på bloggen min, tidligere i dag, (23. mars 2013).

    Nemlig at jeg tilfeldigvis surfet på en nettside, om Breivik, siden det stod i nettavisene, at moren hans var død, i dag.

    Og da så jeg det, at Breivik jo hadde jobbet, som telefonselger, i det samme firmaet, (i Klingenberggata), som Axel jobbet i, på midten av 90-tallet.

    Jeg selv, jeg jobbet jo noen få måneder, med telefonsalg, (for å spare opp penger, til å ta lappen), våren og sommeren 1995.

    Og på den tida, så jobba Axel også med telefonsalg, (husker jeg).

    Jeg husker at Axel en gang viste meg, hvor han jobbet, en gang, i 1995, (må det vel ha vært).

    Og på det nevnte Breivik-nettstedet, (https://sites.google.com/site/breiviktimeline/locations/oslo/klingenberggata-5), så var det et bilde, av den samme inngangsdøra, som Axel viste meg, i 1995.

    (Jeg mener ihvertfall, at jeg kjente igjen den døra, da.

    For å si det sånn).

    Så jeg er nesten hundre prosent sikker på, at Axel og Breivik, jobba i det samme firmaet, da.

    (Nemlig Direkte Respons).

    Og etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen, i 1996.

    Så husker jeg det, at en gang Axel var på besøk hos meg der, (må det vel ha vært).

    Så nevnte Axel det, at en kar, på jobben hans, sa ‘hytten’, (istedet for ‘hytta’).

    (Noe sånt).

    Og Axel forklarte at han da hadde rettet på vedkommende, da.

    Så jeg har i dag lurt litt på, om denne kollegaen, av Axel, kan ha vært Breivik, da.

    For Axel jobbet vel, med telefonsalg, i 2-3 år, (eller noe sånt), vel.

    (Noe sånt).

    Så jeg ser ikke på det som helt usannsynlig ihvertfall, at Axel og Breivik, kan ha jobbet sammen, i dette firmaet, (Direkte Respons), rundt 1997, da.

    Hvem vet.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå tenkte jeg litt mer på det her.

    Og det var ikke ‘hytten’, som Axel sin kollega sa.

    Det var ‘fyllen’.

    Axel sin kollega sa ‘fyllen’ istedet for ‘fylla’, husker jeg, at Axel sa, i 1997 en gang, (kan det vel ha vært).

    Dette var en som var fra vestkanten, da.

    (Mener jeg at Axel sa).

    Og Axel sa at vedkommende hadde sagt, noe sånt som, at: ‘Jeg vært på fyllen i helgen’, (eller noe sånt).

    Og da hadde Axel retta på vedkommende da, (sa han), og forklart at det het ‘fylla’, (og ikke ‘fyllen’), da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes at det kunne være vanskelig å forstå Axel.

    Det var nesten som at vi var to forskjellige generasjoner, (som jeg vel har skrevet om tidligere).

    Axel var oppvokst på 80-tallet, i Oslo, med Sky Channel, osv.

    Og jeg vokste opp, på 70-tallet, i Vestfold, med kun norsk og svensk TV da, (unntatt de siste par årene, på Bergeråsen, når vi også fikk Super Channel der).

    Og Axel hadde jo sagt ting, som at: ‘Dansker er Nordens jøder’ osv., da jeg leide et rom, av faren, (Arne Thomassen), og stemora, (Mette Holter), til Axel, studieåret 1990/91.

    Ting som jeg ikke skjønte noe av, selv om Axel jo var født i 1978, og kun var 11-12 år, dette året, som jeg leide et rom, av foreldrene hans, på Furuset, (eller Høybråten, som Mette Holter vel etterhvert istedet begynte å kalle det, en eller annen gang, iløpet av de månedene, som jeg bodde der).

    Så da Axel, på sine besøk hos meg, på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.

    Kunne si ting som at han ville at han og jeg, skulle flytte fra Oslo.

    Mens han så ut som at han var i sjokk, da.

    (Eller om han bare lot som om han var i sjokk, eventuelt).

    Da skjønte jeg ikke så mye, (må jeg innrømme).

    Er Axel oppriktig nå?

    Eller bare fleiper han?

    Noe sånt tenkte jeg nok.

    Og når Axel oppførte seg sånn, så oppførte han seg vel cirka, som om jeg var faren hans, (må man vel si).

    Men jeg var jo bare broren hans, (for å si det sånn).

    Og faktisk bare halvbroren.

    Så dette ble jo litt rart, da.

    (Når Axel oppførte seg på den her måten, (mener jeg).

    Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som Axel, var på besøk, hos meg, på St. Hanshaugen.

    Så sa Axel det, at jeg burde kontakte faren min.

    Enda jeg hadde kutta ut faren min, på den her tida.

    Det var for eksempel sånn, at faren min ikke besøkte meg en eneste gang, på de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette var fordi at jeg hadde kutta kontakten, med faren min, da.

    Siden at faren min, hadde latt meg bo aleine, som barn, da.

    Og derfor, så begynte jeg å feire jul, hos Pia.

    Istedet for å feire jul, hos faren min, i Drammen.

    I årene etter at jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    Så iløpet av de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så så jeg kun faren min, fire-fem ganger kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Nemlig i begravelser, (og sånn), da.

    Og det samme var det med Christell og Haldis.

    Og Christells brødre Jan og Viggo Snoghøj.

    Ingen av de, hadde jeg noe kontakt med, iløpet av de 8-9 årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så ingen av de, var på besøk hos meg der, da.

    (Og heller ikke min fetter Tommy.

    Og ikke min tremenning Øystein Andersen.

    Var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen.

    For disse hadde jeg liten eller ingen kontakt med da.

    Og heller ingen av mine kusiner, var på besøk der.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Bare for å ta med om det og.

    Søstera mi og mora mi, de var på noen få besøk hos meg, på St. Hanshaugen.

    Men bestemor Ingeborg, hu var ikke på besøk der.

    Og bestemor Ågot, hu besøkte meg heller aldri, i Oslo.

    Men Ågot, hu begynte vel muligens å bli senil, på rundt den tida, som jeg flytta, til Oslo.

    (Siden hu kalte meg for Runar, osv).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel, han gliste vel, mens han sa det, at jeg burde kontakte faren min.

    Men jeg forstod meg ikke så mye, på Axel.

    Så jeg tok ikke Axel så alvorlig da, (må jeg innrømme).

    Så jeg hørte ikke på Axel.

    Så det ble ikke til at jeg kontakta faren min, etter at Axel hadde rådet meg, til å kontakte han.

    Og Axel, han gliste vel stygt, (må man vel si), mens han sa dette.

    (At jeg burde kontakte faren min).

    Men jeg hadde jo kutta ut faren min.

    Så det skulle jo litt til, at jeg kontakta faren min, igjen.

    (For å si det sånn).

    Og jeg forstod meg heller ikke på Axel, (som sagt).

    Så jeg var ikke helt sikker på, hvor seriøst jeg skulle ta, den ‘bablinga’ hans da, (om å kontakte faren min), for å være ærlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som Axel var på besøk hos meg.

    Så spurte Axel om planene mine framover da, (eller noe lignende).

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg svarte Axel, noe sånt som, at: ‘Jeg må vel finne på noe mer å gjøre, [med livet mitt]. Jeg er jo 33 år nå. Se bare på Jesus, hvor mye han fikk gjort, iløpet av livet sitt, og han ble bare 33 år. Når jeg tenker sånn, så synes jeg ikke at jeg har fått til så mye, liksom’.

    Noe sånt var det vel, at jeg prøvde å si, til Axel, da.

    Før han sa noe sånt, som at: ‘Hva sa du?’.

    (Eller noe).

    Og så avsluttet besøk sitt hos meg, vel.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Men da, så mente jeg vel bare det.

    At jeg hadde ikke lyst til å hvile på laubærene mine, liksom.

    Jeg hadde jo blitt butikksjef, og vunnet Rimi Gullårer, osv.

    Og jeg hadde blitt op på #quiz-show.

    Og jeg hadde fått meg lappen og klart å komme meg gjennom en tøff førstegangstjeneste.

    Og nedlagt masse damer, (og sånn), da.

    Og stått på gjestelistene, på masse kule fester, overalt i Oslo sentrum, sammen med David Hjort og Toro, (fra Rimi Bjørndal).

    Og jeg hadde jo blitt invitert til å spille, for fire bedriftsfotball-lag, i Oslo og omegn.

    Og jeg hadde jo til og med startet opp et bedriftsfotball-lag, (som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Og jeg hadde hatt min egen chattekanal, (på irc), nemlig #blablabla.

    Og jeg var også blitt valgt ut, til å være med, i Heimevernet.

    (Og mye mer, som jeg har skrevet om, i Min Bok-bøkene).

    Men jeg hadde fortsatt ambisjoner, i livet, da.

    Og jeg ville fortsatt prøve å komme meg videre fram, i livet mitt, liksom.

    Det var nok dette, som jeg prøvde å forklare, til Axel, da.

    (Selv om jeg ikke er sikker, på om Axel skjønte dette.

    Eller om han trodde at jeg hadde religiøs, kanskje.

    Siden Axel har gått på spesialskole, mener jeg.

    Så er det kanskje ikke alltid, at han skjønner, hva jeg mener, da.

    Hva vet jeg).

    Ved å begynne å prate om, hvor mye Jesus hadde fått gjort, i livet sitt, da.

    Siden jeg jo var nettopp 33 år.

    Som jo var  nettopp den alderen, som Jesus klarte å oppnå, (før han døde), da.

    Så denne ‘Jesus-preikinga’ mi.

    Den kom ikke av at jeg hadde blitt religiøs, (eller noe sånt).

    (For å si det sånn).

    Men jeg var kanskje litt inne i en slags 33-års krise, (eller noe sånt), da.

    Og jeg hadde kanskje sett meg litt bakover, på hva jeg hadde fått ut, av livet mitt, da.

    Og tenkt at nå var ‘prøvetida’ mi over, liksom.

    Og nå skulle jeg skikkelig prøve å få suksess, i livet, her.

    Noe sånt, var det vel, at jeg hadde tenkt.

    (Noe sånt).

    At nå skulle jeg liksom prøve skikkelig, å få noe ut av livet mitt, da.

    Istedet for å bare konkurrere mot Magne Winnem, liksom.

    Som jeg vel delvis hadde drevet litt med, fram til da.

    (Siden jeg ofte vel sammenlignet meg, med nettopp Magne Winnem.

    Når jeg prøvde å prestere, på jobb og i idrett osv., da.

    Og jeg slo jo Magne Winnem, i de fleste idretter, (må jeg vel si).

    (Som i fotball og 800 meter-løping, osv).

    Og jeg klarte også å bli butikksjef, som jo Magne Winnem ble før meg.

    Så jeg følte at jeg klarte meg brukbart da, sammenlignet med Magne Winnem.

    Selv om jeg ikke hadde fått meg en kone, som han.

    Men jeg syntes ikke at kona til Magne Winnem, (nemlig Elin fra Skarnes), var noe særlig fin, da.

    (For å være ærlig).

    Og Magne Winnem, han hadde jo villa.

    Men han bodde jo ute på landet, da.

    (Og jeg bodde jo i byen, da).

    Og jeg var jo i Heimevernet osv. også, da.

    Så jeg syntes at jeg gjorde det ganske greit, sammenlignet med Magne Winnem, da.

    Men jeg hadde jo ikke så mange andre, å sammenligne meg med.

    (For å si det sånn).

    Axel, han hadde jo ikke artium engang.

    Og Glenn Hesler, han hadde jo ikke noe høyere utdannelse.

    Og det hadde jo heller ikke Pia.

    Så jeg brukte nok Magne Winnem litt, som målestokk, på om jeg gjorde det greit, i livet, da.

    Men Axel, han presset meg litt videre da, (må jeg nok si).

    (Av en eller annen grunn).

    For Axel, han sa en gang til meg det.

    (Under enda et av sine mange besøk, hos meg, på St. Hanshaugen).

    At jeg burde få meg en jobb, hvor jeg tjente, cirka 600-700.000, i året, (eller noe sånt).

    (Dette må vel ha vært på begynnelsen av 2000-tallet, en gang.

    Noe sånt).

    Og dette var vanskelig, å få til, i Rimi.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Så det var en av grunnene, til at jeg slutta, i Rimi, da.

    Men en sånn lønn, det kunne jeg nok ha tjent, etter tre år, ved ingeniørhøyskolen.

    Men så overhørte jeg det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, det andre året, som jeg gikk, på ingeniørhøyskolen, da.

    Så derfor flykta jeg til England, da.

    Istedet for å fullføre utdannelsen min, (ved ingeniørhøyskolen), liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 177: Enda mer fra den tida jeg bodde på St. Hanshaugen

    Det forsvant et par pass, fra Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

    For både da jeg skulle på ferie, til London, sommeren 2003, (kan det vel ha vært).

    Og da jeg skulle flytte til Sunderland, for å studere, høsten 2004.

    Så fant jeg ikke passet mitt.

    Så jeg fikk nytt pass minst to ganger, mens jeg bodde på St. Hanshaugen, da.

    Og det passet, det pleide alltid å ligge i en skuff, hvor jeg også pleide å ha lommeboka mi, osv.

    Så jeg lurte på hvem som hadde stjålet passet mitt, (to ganger), må jeg innrømme.

    Men jeg er ikke sikker på hvem det kan være.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg skulle på ferie til Brighton, (sammen med min adoptiv-tremenning Øystein Andersen), sommeren 1990.

    Så måtte jeg ha nytt pass, (husker jeg).

    (For når man er tenåring, så får man bare pass, som er gyldig, for noen få år av gangen, da.

    Siden utseendet ens forandrer seg, ganske raskt, når man er i den alderen, da).

    Jeg dro da til Politihuset på Grønland, (husker jeg).

    Hvor det var mange andre som også ventet på nytt pass.

    Og det var lang ventetid.

    Da jeg skulle ha det første passet, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Så dro jeg også til Politihuset på Grønland, da.

    (Som jeg hadde gjort det, i 1990).

    Dette må ha vært enten før jeg dro til London, sommeren 2003.

    Hvis ikke, så var det før jeg dro til Thassos, sommeren 1997.

    Eller før jeg dro til Ayia Napa, sommeren 1998.

    For jeg var vel ikke utenlands, på sommerferie, mellom sommeren 1998 og sommeren 2003.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Med unntak av sommeren år 2000, og sommeren år 2002.

    Da jeg var i henholdsvis Arvika og Gøteborg, i Sverige.

    (Men man trenger jo ikke pass, for å dra til Sverige, liksom).

    Og jeg var også på en Danmarkstur, med Rimi Kalbakken, (eller man vel si at det var Kjetil Prestegarden, som arrangerte den turen, som jeg har skrevet om tidligere), på slutten av år 2000 eller begynnelsen av år 2001.

    Men jeg hadde nok ikke med meg passet mitt, på den dansketuren heller.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dro på Politihuset på Grønland der.

    (Enten før jeg dro til Thassos i 1997, eller om det var før jeg dro til Ayia Napa i 1998.

    Eller om det var før jeg dro til London, sommeren 2003).

    Så husker jeg det, at ei svirrete dame, gikk før meg, inn på politihuset der.

    Man fikk da passene, i et mye mindre rom, (husker jeg), enn der hvor jeg hadde fått det, sommeren 1990.

    (Noe som vel var litt rart.

    At pass tydeligvis hadde blitt så mye mindre populært, (mener jeg), på disse årene.

    Forstå det den som kan).

    To ‘cowboy-aktige’ og ‘biffete’ politimenn, satt bak lukene, i pass-avdelingen der, (husker jeg).

    Og muligens ei politi-dame, satt også der.

    Og disse pratet seg i mellom, sånn at jeg overhørte det.

    Og en av dem sa noe sånt, som at hu svirrete dama og jeg, kunne ha vært et par, (eller noe sånt).

    Siden jeg var så rolig.

    Og hu svirre-dama var så nervøs og svirrete, da.

    For da kunne jeg liksom ha roa ned hu svirrete dama, da.

    (Som jeg vel måtte hjelpe, for at hu skulle finne fram, inne på Politihuset der.

    For hu spurte meg vel om hvor passkontoret var, (eller noe sånt), tror jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Oslotonen’, det var jo noe som regionsjef i Rimi, Jon Bekkevoll, en gang nevnte, på et Rimi driftsmøte, (må det vel ha vært), på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen, (iløpet av den tida jeg jobba som Rimi-butikksjef, fra 1998 til 2002).

    Oslotonen det var noe de hadde i Oslo, da.

    Og dette med Oslotonen, det gikk vel ut på, at folk var mer uhøflige, i Oslo, enn i resten av landet, da.

    (Noe sånt).

    Så man behøvde ikke å si: ‘Takk for handelen’, (for eksempel), når man satt i kassa, i Oslo, (mente Bekkevoll), da.

    (Noe sånt).

    Og denne Oslotonen, den mestret de ganske bra, på postkontoret, på St. Hanshaugen, (husker jeg).

    En gang, under ‘#blablabla-tida’.

    Ikke så lenge etter at mora mi døde vel.

    (Og jeg fikk de mer enn hundre tusen kronene, etter henne, siden hu hadde hatt noe slags livsforsikring.

    Så pleide jeg å kjøpe en del frimerker, på postkontoret der, (på St. Hanshaugen).

    Og da likte jeg de frimerkene, som var laget som klistremerker, (husker jeg).

    For da slapp jeg liksom å sleike bakpå frimerkene, da.

    For jeg likte ikke den lim-smaken, da.

    (For å si det sånn).

    Og en gang, som jeg var på postkontoret, (i krysset Waldemar Thranes gate/Ullevålsveien der), på St. Hanshaugen.

    Så ba jeg om å få kjøpe mine vanlige 20 eller 30 frimerker, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så smalt det plutselig, fra hu post-dama, bak luka.

    (Ei dame i 20-årene, vel).

    At: ‘Hvorfor kjøper du ikke bare en hel rull, da?’.

    Og en rull med frimerker, det viste seg å være en rull, med hundre frimerker på, da.

    Og det ble til at jeg kjøpte en sånn rull en gang, (husker jeg).

    (En rull som kosta cirka 400 kroner, vel.

    Noe sånt).

    Og jeg fikk vel brukt den opp og.

    Siden jeg pleide å sende en del CD-er, i øst og vest, da.

    (Til ‘#blablabla-folk’, osv).

    Men for en tone.

    For meg som hadde gått tre år på handel og kontor.

    Og jobbet heltid som kasserer, i bortimot et års tid, på OBS Triaden.

    (Som jo lå i Lørenskog, hvor det var ganske stor konkurranse, mellom OBS Triaden og et annet hypermarked, som het Maxi Skårer, (som lå bare noen hundre meter unna), på den her tida).

    Jeg fikk jo helt sjokk egentlig, over hvor frekke i tonen, (og nedlatende, må man vel si), som Oslofolk, kunne være, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, da jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 175: Mer om #blablabla-møter

    Det var ikke bare Janniche Fjellhaug aka. Cilla, som var på #blablabla-besøk hos meg, rundt årtusenskiftet.

    Neida, Thorstein Bjørnstad aka. Tosh, fra Trondheim, dro også innom meg, en lørdag, som han var i Oslo.

    Jeg husker at vi satt rundt det stuebordet mitt, som jeg hadde fått, av foreldra til Elin Winnem, da jeg flytta, til St. Hanshaugen.

    (Et bord som Magne Winnem hadde levert for dem, en av de første ukene, etter at jeg hadde flytta, vel).

    Og jeg husker at jeg hadde et trådøst tastatur, (og også en trådløs mus), på den her tida.

    (Som jeg hadde kjøpt på Spaceworld, ovenfor Tanum bokhandel, i Karl Johan, vel).

    Og jeg husker at Tosh og jeg, vi sendte det trådløse tastaturet mitt, fram og tilbake, over stuebordet, (mens vi chatta, på irc, må det vel ha vært).

    (Det var selvfølgelig jeg, som satt i senga mi.

    Oppå det sengeteppet, som jeg hadde fått av mora mi, (regner jeg med).

    Og Tosh satt vel i en sånn plast-hagestol, som jeg hadde hatt med, fra Ungbo, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Siden fetteren min Ove, hadde ødelagt sofaen min da, (som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, blant annet)).

    Jeg husker at jeg syntes det, at Tosh så litt stygt på meg, når jeg skreiv, på det trådløse tastaturet mitt.

    Jeg husker at jeg trodde det, at Tosh syntes at jeg skreiv for treigt.

    Og at han ikke likte det, (at jeg ikke skreiv like raskt som han da), og derfor så stygt på meg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde drukket noen øl, vel.

    (Og muligens spist noe pizza, eller noe sånt).

    Så dro vi ned på So What, husker jeg.

    (Vi gikk vel bare dit, tror jeg.

    Siden det bare var cirka ti minutter å gå, (ned Ullesvålsveien, som ble til Akersgata, og så forbi Regjeringskvartalet, og så til vestre inn i Grensen, og så til venstre igjen, (etter bare noen få titalls meter), inn i det portrommet, (der hvor jeg møtte hu Inga Marte Thorkildsen en gang, (hvis det var henne))), fra der jeg bodde).

    Der drakk vi øl og så litt på damene, vel.

    (Uten at vi prata noe særlig, da).

    Men jeg husker at Tosh rocka skikkelig ute på dansegulvet, på en litt særegen og urytmisk måte, (må man vel si).

    (Selv om jeg ikke er noen danseekspert, akkurat).

    So What var et sted, som jeg pleide å dra, for å høre på kul musikk, og drikke ganske billig øl, (uten å måtte betale innganspenger).

    Men det var ikke sånn at det var så lett å bli kjent med folk, (altså damer der), må jeg vel si.

    (Selv om jeg jo hadde hatt flaks, den første gangen, som jeg gikk ut på byen, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen).

    For da fikk jeg jo med meg ei So What-dame hjem.

    Og vi pulte jo omtrent hele natta, mens jeg hørte på at piercingen i tunga hennes, klirra mot tennene hennes, (husker jeg).

    (Som jeg vel har skrevet om, i et tidliger kapittel).

    Men det er mulig at hu So What-dama, har prata dritt om meg, til de andre folka, på So What.

    Hva vet jeg).

    Så det endte med, at Tosh og jeg, ikke traff noen damer, på So What.

    Men vi gikk like aleine hjem, (til meg), som vi hadde gått, ut på byen.

    Og Tosh sov vel over, på en madrass, (den fra Ungbo-sofaen antagelig), på gulvet vel, (i Rimi-leiligheten min), hvis jeg husker det riktig.

    (Noe sånt).

    Før han dro hjem til Trondheim, (eller noe sånt), dagen etter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Linda Therese Wold aka. Zera hu ‘babla’ en gang om, til meg, (på irc), at hu skulle møte en kar, på min alder.

    Og det er mulig at hu så foreslo, å møte meg, istedet.

    Men det ble ikke noe av, ihvertfall.

    Jeg hadde lyst til å ha en fest, for alle oss fem, faste #blablabla-folka.

    (Nemlig Glenn Hesler aka. Kazuya, Janniche Fjellhaug aka. Cilla, Thorstein Bjørnstad aka. Tosh og Linda Therese Wold aka. Zera).

    Men det klarte jeg aldri å få til, da.

    Så den festen,  hvor Cilla og Kazuya satt og røyka hasj, hjemme hos meg, natt til påskeaften, i 1999.

    Det var det nærmeste vi kom, en ordentlig #blablabla-fest, da.

    Men jeg mener å huske det, at Zera sendte et bilde av seg selv, til Tosh og meg.

    (Eller om hu sendte det til Tosh, som så sendte det til meg).

    Og at Zera var en veldig pen, lyshåret jente da, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og Zera, (som var fra Halden, forresten), hu begynte jeg å chatte med, på Dagbladet-chat, etter at jeg kom hjem, fra Ayia Napa, (sommeren 1998), mener jeg å huske.

    Og hu ble så overkjørt, mens hu kjørte på moped, (sa hu ihvertfall).

    Og hu måtte så ligge lenge på sykehus, fordi  hu brakk flere armer og bein, (og muligens enda mer), da.

    (Hu måtte ihvertfall ta mange operasjoner og sy mange sting, husker jeg).

    Og fra den tida, da hu var på sykehuset.

    Så husker jeg det, at jeg savna henne litt, på chatten, da.

    (For hu ble plutselig borte, fra chatten liksom, da).

    Selv om hu vel var 10-11 år yngre, enn meg, da.

    Altså hu var vel 17 år, sommeren 1998, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg fylte 28 år, den sommeren, da.

    Men det må ha vært dødt, på #blablabla, den sommeren, (tror jeg).

    Siden jeg chatta så mye på Dagbladet-chat, mener jeg.

    Så det var kanskje i tiden etter sommerferien, i 1998, at #blablabla tok av litt, liksom.

    (Nemlig på den samme tiden, som jeg begynte som butikksjef cirka, forresten).

    For jeg tror ikke at jeg chattet noe, med hu Zera, før sommeren 1998.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så vi #blablabla-folka.

    Vi ble vel ikke en ‘irc-gjeng’ liksom, før utpå høsten 1998, vel.

    (Noe sånt).

    Jeg kunne vel kanskje også tatt med David Hjort aka. kong_anus, blant de faste #blablabla-folka.

    Men David Hjort, han var vel mest på irc, når han var på besøk hos meg, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall).

    Så jeg tror ikke jeg kan si det, at David Hjort, var en fast #blablabla-er, liksom.

    Men de fleste andre, på #blablabla, visste vel hvem han var, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu hadde en barndomskjæreste, i Halden, som hu flytta til etterhvert, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og de hadde visst et litt komplisert forhold.

    Men de fant tilbake til hverandre etterhvert da, (var det vel).

    Og hu Zera hadde visst fortalt om meg, til han barndomskjæresten sin, da.

    (Mener jeg at hu sa en gang, ihvertfall).

    Siden vi hadde chattet så mye, på nettet, da.

    Og jeg sendte også hu Zera, et par kontantkort, i posten.

    Da jeg fikk de drøye hundre tusen kronene, etter at mora mi døde.

    (Siden mora mi hadde hatt en slags livsforsikring).

    Og vi i #blablabla-gjengen, vi pleide også å sende CD-er til hverandre, med musikk som vi hadde lastet ned fra nettet, osv.

    (For det her var før ‘bredbånd-tida’ liksom tok av for fullt, da.

    Så det tok ofte lang tid, å sende filer, over nettet, da).

    Og jeg hadde ikke scanner, på den her tida.

    Så jeg sendte et par passbilder, (i posten), til hu Zera, (husker jeg).

    For hu bodde hos faren sin, og de hadde scanner da, (i 1999, eller noe sånt, må vel det her ha vært).

    Og hu Zera klagde på meg, siden jeg hadde sett lik ut, på begge disse bildene da, (mente hu).

    Så det var ikke noe vits egentlig, at jeg sendte bilde, to ganger da, mente hu.

    (Noe sånt).

    Men jeg var ikke så vant til, å bli tatt bilde av da, (må jeg vel si).

    (For det finnes vel ikke så mange bilder av meg, fra 80-tallet, (for eksempel), for å si det sånn.

    Fra min ensomme oppvekst, på Bergeråsen, mener jeg).

    Så jeg hadde kanskje litt komplekser, når det gjaldt hvordan jeg så ut på bilder, (og sånn), da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu begynte vel å chatte med meg, fordi at hu syntes at det virka så kult, å dra på ferie, til Syden, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og hu dro til Kos, (var det vel), for å jobbe, i flere måneder, (på hotell vel), enten sommeren 1999 eller sommeren år 2000.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Zera, hu hadde også en karakteristisk smiley, (husker jeg).

    Nemlig ‘:]’.

    (En smiley som jeg vel ikke har sett, at så mange andre har brukt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide ofte å chatte, (på #blablabla), etter at jeg kom hjem fra jobben, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og hvis det da hadde vært noen problemer, på jobben, så hendte det nok, at jeg begynte å chatte om disse, på #blablabla, da.

    Og hu Zera, hu sa til meg det, en gang, (husker jeg), at jeg måtte være forsiktig, når det gjaldt disse assistent-damene, på jobben, (det vil si assistent Wenche Berntsen og låseansvarlig ‘Nordstrand-Hilde’).

    For Zera mente at en av disse kanskje ville prøve å få meg sparket, for å selv få jobben min, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tror at Zera mista litt interessen for meg, da jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

    For noe av det hu likte, ved meg, det var vel det, at jeg antagelig kunne skaffe henne butikkjobb, i Oslo, hvis hu trengte det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Zera syntes også synd på meg, (husker jeg).

    Etter at jeg hadde hatt ONS, med både hu Malena fra Drammen, og hu pene svenske blondinna, (som fitta til lukta så vondt), i tiden etter at mora mi døde.

    Siden jeg ikke fikk noe ‘kjøtt rundt pikken’, fra noen av disse to damene, da.

    (Selv om begge disse to damene var veldig pene, da).

    Jeg måtte nøye meg med å bli runka litt, av hu Malena fra Drammen, liksom.

    Og da hu Zera så syntes synd på meg.

    Så ga jeg opp litt selv også, husker jeg.

    For jeg syntes egentlig ikke synd på meg selv.

    (Siden disse to damene hadde vært så fine, da).

    Men jeg var klar for å se framover, etter nye erobringer, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det kapittelet, om da Kaz og Cilla, røyka hasj hos meg, (for noen dager siden).

    Så Google-et jeg også, hu Zera, da.

    Og hu bor i Glimmerveien 61, (var det vel), i Halden.

    Og en i ‘heimen’ der, hadde visst tatt selvmord, for noen år siden.

    Men om dette var barndomskjæresten, til hu Zera.

    Eller om det var broren til barndomskjæresten.

    Det veit jeg ikke.

    (Selv om det vel er mest sannsynlig, at det var broren.

    Siden hu Zera fortsatt bor på den adressen, da).

    Men han som tok selvmord, han het Magnus Hellkås Kolstad, (sjekka jeg, på bloggen min, nå).

    Og broren, (han som vel da antagelig er barndomskjæresten), han heter Andreas Hellkås Kolstad, og jobber med produktutvikling, i Mills, (stod det på LinkedIn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Cilla, hu hadde flytta fra Bergen, til Rykkinn, (Harald Eias hjembygd), så jeg, da jeg Google-et navnet hennes.

    (Og hu hadde vel også fått en unge, vel).

    Og jeg husker at Cilla, lånte noen Åpen Post-videokassetter, av meg, under ‘#blablabla-tida’.

    Så hu er nok en av Norges største Harald Eia-fans, (vil jeg tippe på).

    Noe sånt.

    Cilla, hu ble forresten sammen med en av mine med-op-er, på #quiz-show, (en kar jeg ikke husker nicket til lenger).

    (Ut på 2000-tallet en gang, må det vel ha vært).

    Og hu Cilla, hu skrøyt så på #blablabla, (må det vel ha vært).

    Om at han #quiz-show op-en, (som var fra Nord-Vestlandet, (eller noe sånt), vel), hadde tatt henne bakfra, og at han hadde sprutet en lang og helt rett strek, med sperm, utover ryggen hennes, da.

    (Husker jeg at hu fortalte om, til Tosh og meg, (var det vel), på #blablabla, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cilla, hu hadde også en venninne, som kalte seg Fluxie, (på irc), husker jeg.

    Og hu Fluxie, hu gikk et år på folkehøyskole, (var det vel), i Hønefoss, (husker jeg).

    (Og hu hadde også hatt sex med en kar, hjemme hos hu Cilla, husker jeg.

    For det fortalte hu Cilla om, mens jeg chatta, med henne, (på #blablabla, må det vel ha vært)).

    Og da ville hu Fluxie, at jeg skulle besøke henne der, da.

    Men jeg hadde jo aldri møtt hu Fluxie før.

    (Og jeg hadde vel aldri sett bilde av henne engang, vel).

    Så det ble ikke noe av, (husker jeg), at jeg dro for å besøkte henne, i Hønefoss, da.

    For jeg syntes vel det, at Hønefoss, var et litt usentralt sted, å dra til, liksom.

    Det var hvis jeg skulle opp i Hallingdalen, på butikksjef-seminar osv., at jeg kjørte i retning av  Hønefoss, (tenkte vel jeg).

    Og jeg var også veldig opptatt, med butikksjef-jobbing, på den her tida, da.

    Så det ble ikke noe av, at jeg dro til Hønefoss, for å møte hu Fluxie, da.

    Og det var ikke fordi at jeg hadde noe imot, hu Fluxie, liksom.

    Men tiden strakk liksom aldri til da, (i løpet av dette travle året), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg chatta også en del, med ei fra Sørlandet vel, som kalte seg Trec, (på den her tida).

    Hu begynte jeg å chatte med, på #sol.20ognoe, på undernet, (må det vel ha vært).

    Og jeg fikk vel liksom visst fram hu Trec litt, på #blablabla og, (på ef-net), hvis jeg ikke husker helt feil.

    (Noe jeg også gjorde med hu Tornerosa, (som jeg også først møtte, på #sol.20ognoe), vel.

    Som var ei brunette, fra Ålesund.

    Som jeg hadde en date med, på utestedet Snorre, en gang.

    Da hu hadde på seg et par sølvfargede sko, (og hu hadde vel også med noen venninner hu klagde litt på vel), husker jeg).

    Trec ville møte meg, på Oslo S. en gang, (husker jeg).

    Før hu skulle videre, til en annen by.

    Men det hørtes litt for stressende ut, for meg, husker jeg.

    (Kanskje jeg ikke orka, siden David Hjort hadde klagd så mye, etter at vi møtte hu Cilla, på Oslo S., den gangen.

    Hva vet jeg).

    Jeg skulle også møte Trec på utestedet Studenten en gang, (husker jeg).

    Og da var Axel med på denne date-en, (husker jeg).

    (For Studenten, det var jo det faste stedet, som Axel og meg pleide å dra på, hvis vi skulle ut på byen sammen, liksom.

    Oss to halvbrødrene, da).

    Og Trec, (som jeg gjettet, at nok var en slags kode, for navnet Therese).

    (Altså ‘3 c’, da.

    Som blir liksom ‘tre’ + ‘se’.

    Som hørers ut som ‘Therese’ sagt veldig fort, da.

    Noe sånt).

    Hu var på Studenten, sammen med ei venninne, vel.

    Så jeg så ei lita blondinne.

    Og ei ganske stor brunette.

    Som stod ved siden av hverandre, og så på meg og Axel, vel.

    Så jeg regna med at ei av de to, var Trec, da.

    Men jeg var ikke sikker på hvem av de her to damene, som var hu Trec, da.

    Men Axel regna vel med, at det var hu tjukke.

    Han sa ihvertfall til meg noe sånt, som at: ‘Du kan knulle henne’.

    (Noe sånt).

    Men da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde jo hatt nok av tjukke damer, i min tidligere ‘knulle-karriere’, (for å si det sånn).

    (Ragnhild fra Stovner og Siri Rognli Olsen, for eksempel).

    Så dette endte bare med at Axel og jeg krangla litt, da.

    Og at jeg aldri fant ut hvem hu Trec egentlig var, da.

    Og det veit jeg egentlig ikke enda.

    Trec, hu jobba på et hotell, på Sørlandet, vel.

    Og hu klagde på at en kollega av henne, hadde tatt henne på puppene en gang, (var det vel).

    Hu Trec, hu sa at hu ikke var tjukk, men at hu ‘hadde hofter’, (var det vel).

    (Uten at jeg liksom helt klarte å se for meg, hvordan hu Trec så ut, utifra den beskrivelsen, da).

    Trec begynte etterhvert å studere, ved UIO.

    Og hu klagde til meg, (på irc), over sine medstudenter da, (husker jeg).

    For hennes medstudenter, de hadde visst sagt noe sånt, som at: ‘Skal vi spise en halv Grandis’, (eller noe sånt).

    Så hu Trec, hu mente vel noe sånt, som at hennes medstudenter var litt degenererte da, antagelig.

    (Siden de sa ‘Grandis’ istedet for ‘Grandiosa’, liksom.

    Noe sånt).

    Men jeg møtte aldri hu Trec, da.

    Og jeg så vel aldri heller noe bilde av henne.

    Og jeg husker heller ikke etternavnet hennes.

    Så hva hu driver med, nå for tida, det veit jeg ikke.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Da han Thorstein Bjørnstad aka. Tosh, var på sånn #blablabla-besøk hos meg, på begynnelsen av 2000-tallet.

    Så må vel det ha vært det året han var russ, (tror jeg).

    Og han begynte jo å studere, (på en bachelor IT-grad), ved NTNU, høsten 2002.

    (Hvor han ganske raskt, fikk seg jobb, som orakel.

    For han Tosh, han var veldig dyktig, når det gjaldt internett og IT generelt, da.

    Må man vel si).

    Så dette var antagelig våren 2002, (eller noe sånt), da.

    (Mens jeg fortsatt jobbet, som butikksjef, i Rimi, vel).

    Noe sånt.

    Og vi dro sikkert innom Kebab Stua, (eller noe sånt), i Ullevålsveien.

    Etter å ha vært på So What, da.

    For å kjøpe kebab, etter all øldrikkinga, da.

    Det er mulig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Eller forresten.

    Det studieåret, som han Tosh, besøkte meg, i Oslo.

    Så var han nok ikke russ.

    Dette var nok året etter.

    Da han Tosh var i militæret, og vel derfor fikk billige togreiser, osv.

    Så han bodde muligens på Perminalen, (eller noe sånt), mener jeg rimelig vagt å huske nå.

    Og førstegangstjenesten hans.

    Den bestod av at han satt foran noen radarskjemer, (mener jeg å huske), inne i et fjell, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    I en del av landet, som jeg ikke husker helt sikkert, hvor var nå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 174: Enda mer fra tiden da jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og Linn Korneliussen, (David Hjort sin samboer-dame), jobba som kassadame der.

    (Nemlig i 1999 og år 2000, vel).

    Så hendte det en episode, en gang, som David Hjort jobba der, som vikar, for en eller annen, (må det vel ha vært).

    (Jeg jobba jo også et par vakter, for David Hjort, på den her tida.

    Jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, da han jobba, som assistent, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    Og jeg jobba også en ledervakt, for David Hjort, (et år eller to seinere vel), da han jobba som assistent, på Rimi Karlsrud.

    Som jeg vel har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Det som skjedde, det var at David Hjort, Linn Korneliussen og jeg, var inne på tellerommet, på Rimi Nylænde.

    Dette må vel ha vært rundt klokka 16.

    Da kassadama, som jobba fra cirka 8.45 til 16.45, skulle telle kassa.

    Og Linn Korneliussen, hu var litt treig, da.

    (Må man vel si).

    For hu hadde vel lærevansker, (mener jeg å huske).

    Så hu kunne være litt treig, med å telle kassa, da.

    (Husker jeg).

    Og hu kunne også noen ganger rope mer, på callinga, (mens hu satt i kassa), enn andre kassadamer gjorde.

    (Siden hu kanskje var litt treig, og ikke klarte å svare på alt mulig da, som kundene spurte om.

    Noe sånt.

    Det var assistent Stian Eriksen, som jobba mest sammen med Linn Korneliussen, (for å være ærlig).

    Siden Stian Eriksen som oftest jobba alle tidligvaktene, da.

    Og jeg selv jobba alle seinvaktene.

    Noe jeg begynte med, da Jan Henrik var assistenten min der.

    Siden så lite ble gjort der, når han hadde seinvaktene, syntes jeg.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og David Hjort, han hadde vel denne dagen jobba tidligvakta, som leder.

    Også jobba jeg seinvakta, da.

    (Noe sånt).

    Så dette samboer-paret, (David Hjort og Linn Korneliussen), de jobba sammen, i butikken, (som jeg jobba som butikksjef i), da.

    Muligens fordi at assistent Stian, (må det vel ha vært), hadde ferie.

    Og jeg derfor måtte få tak i noen andre folk, som kunne jobbe.

    (Noe sånt).

    Og det som skjedde.

    Det var at David Hjort plutselig, (inne på tellerommet), fant en avlang calling, som lå på et av bordene, (inne på tellerommet, da).

    Og så begynte han å skulle stappe den callinga, opp i fitta, på Linn Korneliussen, gjennom den blå Rimi-buksa hennes, da.

    Noe som vel antagelig ikke var mulig, å få til.

    Men David Hjort var sur, siden at Linn Korneliussen hadde forstyrra han mye, (i butikken), iløpet av arbeidsdagen da, (virka det som).

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes jo at dette virka veldig rart.

    Men Linn Korneliussen lo, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og dette var jo et samboerpar, som jeg visste at pleide å ha sex.

    (For en gang, så ringte jeg dem, for å spørre Linn Korneliussen, om et eller annet med jobben.

    Og da var de andpustne, (mener jeg å huske, ihvertfall), som etter å ha hatt sex, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så jeg tenkte vel noe sånt, som at et samboerpar vel kan gjøre noe med fitta, (utenpå buksa), inne på et tellerom, (hvor kundene ikke kan se hva som foregår liksom, uansett).

    Men jeg ble nesten rystet, av denne episoden, (husker jeg).

    Og jeg ble rimelig flau, da.

    (Og jeg følte meg kanskje litt gammeldags).

    Så jeg gikk bare ut av tellerommet igjen, da.

    (Uten å kommentere denne kåte parringsleiken, (eller hva man skal kalle den), noe.

    Som David Hjort og Linn Korneliussen, fortsatt holdt på med, da jeg gikk ut av tellerommet, da).

    For jeg var vel antagelig bare inne på tellerommet, for å hente noe veksel, til seinvakt-kassadama, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe.

    (Noe sånt).

    Og så fortsatte jeg vel å gjøre de arbeidsoppgavene, som jeg hadde å gjøre, iløpet av den dagen da.

    (Som sikkert var mer enn nok.

    Så det var nok ikke sånn at jeg hadde tid, (eller lyst), til å stå så lenge, inne på tellerommet, og skravle, uansett.

    For jeg pleide å ha som mål, å bli ferdig med de og de arbeidsoppgavene da, før den ledervakta, som jeg jobba, var slutt).

    Men David Hjort, han må vel kanskje sies å være, (mer eller mindre), pervers.

    Siden han driver og skal stappe en svart, avlang calling, opp i fitta, på dama si, mens dem begge er på jobb, da.

    (For å liksom straffe henne, fordi at hu var masete, i kassa, (eller noe sånt), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cilla aka. Janniche Fjellhaug, fra #blablabla, (og Bergen).

    Hu var jo en del ganger, i Oslo, iløpet av den tida, som jeg hadde denne chatte-kanalen, (som altså het #blablabla).

    Og en gang, (i en påskeferie), så ville hu møte meg, mens hu var i Oslo, (husker jeg).

    Vi avtalte å møtes, utafor Burger King, nederst i Karl Johan der.

    Jeg parkerte den svart-metallic Ford Sierra-en min, i den sidegaten, til Karl Johan, som ligger rett nedenfor Burger King der.

    (Hvis det ikke var den neste sidegaten, da.

    Sidegatene til Karl Johan ligger ganske tett, ‘nedi der’).

    Og så gikk jeg opp til Burger King, og utafor der, så stod hu slanke og ganske unge Bergens-dama, da.

    Og så ble hu med, til bilen min, og satt seg i passasjersetet der, og så kjørte vi opp, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Jeg visste ikke om hu så på dette, som en slags sex-date.

    Så jeg visste ikke hva hu forventet av meg, når vi kom fram, til leiligheten min.

    Ville hu at jeg skulle kaste meg over henne og liksom råknulle henne, som et vilt dyr?

    Hva vet jeg.

    Jeg gjorde ihvertfall ikke det.

    Hu satt seg ned, på en av plaststolene mine.

    Som jeg hadde tatt med fra Ungbo.

    Siden Ungbo hadde to sett sånne hagemøbler, da.

    (Og jeg kjøpte etterhvert puter, til å ha i disse hvite plaststolene).

    Etter at Ungbo sove-sofaen, som jeg også tok med meg, fra nettopp Ungbo da, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), hadde blitt ødelagt, en gang som min fetter Ove, var på besøk, (og han ville at vi skulle ‘synkron-humpe’, i den, i fylla, da.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cilla var også veldig tynn og slank, husker jeg.

    Så hvis man skulle begynne å kjæle på henne liksom, så var det vel ikke så mange steder, å begynne, (må man vel si).

    Men hvis jeg hadde hatt den Ungbo-sofaen der enda, så hadde det kanskje blitt noe action.

    For da kunne jeg jo bare ha liksom satt meg nærmere og nærmere henne, i sofaen, mens vi for eksempel drakk øl, da.

    Og så kanskje begynt å ta rundt henne.

    (Som jeg i sin tid gjorde, med hu Bærumsdama, før Ove ødela den sofaen, som jeg også pulte hu Bærumsdama på, en annen gang.

    Og som jeg også gjorde en gang, på Bergeråsen, når Nina Monsen var på besøk.

    Bortsett fra at vi da satt i en myk sofagruppe-stol, (lik den faren min hadde kjørt ned til Danmark, i en romjul, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok, vel).

    (Og ikke i en sofa, da).

    Men disse plaststolene, de var ganske ‘upersonlige’ da, (må man vel si).

    Så det skjedde ikke noe ‘sex-greier’, da hu Cilla satt på den ene sida av salongbordet mitt, (det bordet jeg hadde fått av foreldra til kona til Magne Winnem, etter at jeg fått meg en, (mer eller mindre umøblert), Rimi-leilighet), og jeg satt i senga mi, (som jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, da jeg bodde på Ungbo), oppå et sengeteppe antagelig, (et sengeteppe, som jeg hadde fått av mora mi, til jul en gang, (eller noe sånt), og som jeg pleide å legge oppå senga, hvis jeg skulle ha fest, eller lignende), da.

    Hu Cilla, hu var så slank og tynn.

    Og hu var vel i 18-20 års-alderen, men hu så ung ut for alderen, da.

    Og broren min Axel, han hadde jo ikke ønsket å møte hu Cilla, da.

    Da Cilla, ønsket å møte han.

    (Etter at jeg sikkert hadde nevnt Axel, mens jeg chatta, på #blablabla, da).

    Men hvorfor Axel ikke hadde hatt lyst til å møte Cilla, (på byen, i Oslo), det veit jeg ikke.

    (Og jeg skjønte heller ikke helt hvorfor Cilla hadde lyst til å møte Axel.

    Det forklarte hu vel ikke.

    For å si det sånn).

    Men det var kanskje dette, som fikk meg til å være litt passiv, (og ikke så ‘forfører-aktig’, eller hva man skal si), da hu Cilla, liksom var på et sånt ‘#blablabla-besøk’, hjemme hos meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka på nettet nå, og hu Cilla, hu kaller seg ‘Janniche1979’, på Pinterest.

    Så hu er også født på 70-tallet, da.

    Selv om jeg er født på begynnelsen av 70-tallet.

    Og hu er født på sluttet av 70-tallet, da.

    Men det at jeg ble kjent med hu Cilla, (på irc), det begynte veldig rart.

    Jeg klarte å si det, (da hu spurte meg hvor gammel jeg var), at jeg var 27 år, men så yngre ut, (siden jeg var vant til å se ung ut, for alderen, siden jeg var seint i puberteten osv., og kanskje hadde noen komplekser for det, da).

    (Så dette må ha vært etter at jeg fylte 27 år, sommeren 1997, da).

    Og da svarte hu Cilla, at hu var 17 år, og at hu også så ung ut, for alderen.

    Og at vi derfor passa sammen, (eller noe sånt da), mente hu visst.

    Men det ble jo litt rart, (syntes egentlig jeg), da.

    At hu mente det.

    For da ble jo hu uansett seende 9-10 år yngre ut, (enn meg), liksom.

    Så jeg syntes nok hele tiden at det var noe litt rart, med hu Cilla.

    Og David Hjort klagde på meg, en gang, på slutten av 90-tallet.

    På at jeg hadde spurt om han, ville bli med, den første gangen, som hu Cilla ville møte meg.

    Jeg tenkte på det, som en artig ‘#blablabla-greie’, da.

    (Men siden hu Cilla så så mye yngre ut, enn meg, da.

    Så ble dette møtet litt rart også, tenkte nok jeg.

    Så det ble litt flaut, (tenkte jeg vel), å dra på dette første møtet, (med Cilla),  på Oslo S, (da hu dukka opp med toget fra Bergen), aleine).

    Men David Hjort, han klagde, noen måneder seinere, (var det vel), på at jeg hadde spurt han, om han ville bli med, på ‘#blablabla-møte’, med hu Cilla, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg var kanskje litt skeptisk, til hu Cilla, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her #blablabla-møtet, det var forresten påsken 1999, (mener jeg å huske nå).

    (Så Ove må ha ødelagt sofaen min, på begynnelsen av 1999, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.

    Noe sånt).

    For det som skjedde, det var at Cilla kjeda seg litt, hjemme hos meg.

    Og hu hadde en avtale, med en neger, (var det vel), som het Ali, på Nordstrand, (eller noe sånt), dagen etter, (må det vel ha vært).

    Men Cilla pleide også å møte en kar, med nicket Degos, (fra Majorstua), når hu var, i Oslo.

    Så hvorfor hu pleide å dra til Oslo, (i ferier), for å møte så mange mannfolk.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg syntes nok at det ble noe litt horete, over disse Oslo-turene, til hu Cilla, da.

    Og jeg skjønte meg ikke helt på henne, (må jeg innrømme).

    (Og hu hadde også kjent alle disse andre Oslo-kara.

    Fra før hu ble kjent med meg.

    Så jeg var nok litt forsiktig, når det gjaldt hu Cilla, da.

    Sånn at jeg ikke tråkka noen andre folk, (som også bodde i Oslo), for mye på tærna, liksom.

    For jeg skjønte ikke helt, hvordan forhold hu Cilla hadde, til de her andre Oslo-folka, da).

    Men samtidig, så chatta jeg såpass mye, med hu Cilla, på #blablabla.

    Så jeg måtte nesten stille opp, på sosiale #blablabla-ting, med henne, (syntes jeg).

    For dette skjedde jo bare tre-fire ganger, at jeg møtte hu Cilla.

    Og alle møtene våre, de var jo i Oslo sentrum, (like ved der jeg bodde), for å si det sånn.

    Så dette gikk ikke ut over jobben min, (eller noe sånt), heller, liksom.

    (Selv om jeg ikke skjønte helt, hvorfor Cilla ville møte meg, så mange ganger.

    Og det skjønner jeg vel egentlig ikke ennå.

    For jeg har aldri vært i Bergen, etter at faren min tok med Pia og meg, til Vestlandet, på begynnelsen av 70-tallet.

    Da jeg var 3-4 år, vel.

    Sommeren 1973, (eller 1974), kan det vel kanskje ha vært.

    (Og selv ikke fra den turen, kan jeg huske at vi var, i selve byen Bergen.

    Selv om faren min vel har sagt det, (på 80-tallet en gang), at vi på den bilturen, var innom nettopp Bergen.

    Hvis jeg husker det riktig, (fra 80-tallet), ihvertfall).

    Så jeg er ikke noe særlig vant, med Bergen-damer da.

    For å si det sånn).

    Etter at vi hadde sitti på hver vår side, av stuebordet mitt, i en time eller to, vel.

    Så ville Cilla møte Glenn Hesler da, (eller Kazuya som han kalte seg, på irc).

    Dette var langfredag, i 1999, (mener jeg å huske).

    Og Glenn Hesler hadde nok påskeferie, han også.

    (Siden han jobba som blikkenslager, da).

    Og vi kontakta han, på irc, (eller om det kan ha vært SMS, ICQ eller MSN).

    (Eller om vi ringte).

    Og Glenn Hesler, han kom kjørende, etter en time, (eller noe sånt), i sin nesten pastellblå Volvo stasjonsvogn da, (husker jeg).

    Og jeg ble litt paff, for jeg hadde kanskje forestilt meg det, at hu Cilla ville ha sex.

    Men jeg prøvde å liksom å ta meg sammen, (og skjule skuffelsen min da), for å si det sånn.

    Men Glenn Hesler, han dukka opp, hjemme hos meg, da.

    Og møtet til Cilla og meg, det ble liksom istedet til et slags ‘#blablabla-møte’.

    (Som ikke egentlig var planlagt).

    Altså, det var ikke planlagt at Glenn Hesler skulle bli med på det her, da.

    Og det var ikke planlagt, at dette skulle vare hele natten.

    (Noe det ble til at det gjorde, da).

    Forrige gang, som Cilla var på besøk hos meg, (noen måneder før det her vel).

    Så hadde hu lånt med noen videokassetter av meg, (som jeg hadde tatt opp Åpen Post-episoder på).

    Så det var kanskje derfor, at hu Cilla, ville møte meg igjen.

    For å gi meg tilbake disse videokassettene, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj, noen måneder, før det her.

    Og av mine 2,5 gram, så hadde jeg fått Axel til å lage en joint, (hjemme hos han), noen måneder før det her.

    Og noen uker etter det igjen, så var David Hjort og Roger fra Sagene, (og muligens også Bjørn Erik, som også var en kamerat av David Hjort).

    De var på nachspiel, hjemme hos meg, (på St. Hanshaugen), etter en bytur.

    (Hvor vi muligens var på Valentinos, vel).

    Og da hadde de fått cirka et gram, av hasjen min, da.

    Som jeg forresten ikke ville ha noe av.

    For jeg hadde jo blitt så rar, av den hasjen, som Axel lagde.

    Så jeg hadde kjørt bil i hasj-rus osv., på Vestre Haugen der, (og blitt stoppa av politiet), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Før dette nevnte nachspielet, så hadde jeg gjemt hasjen, (som var cirka 1-2 gram da), inne i et støpsel, i en skjøteledning, som jeg hadde liggende, i et skap, (i leiligheten min), husker jeg.

    For jeg var ikke så vant til å ha hasj, (eller andre typer av narkotika), liggende hjemme, da.

    Så dette friket meg ut litt, (må jeg innrømme).

    Så derfor var dette bare en engangshendelse, at jeg gadd å kjøpe hasj da, (for å si det sånn).

    Men Cilla og Glenn Hesler, de røyka begge hasj, da.

    (Det var jo Cilla sine bekjente, på Majorstua, (Degos og dem), som jeg hadde kjøpt denne hasjen av, forresten.

    Etter at hu Cilla hadde fortalt meg det, på #blablabla, (etter at jeg hadde begynte å chatte om det, at hasj liksom skulle være mindre skadelig, enn alkohol, noe som jeg hadde hørt om, av noen som liksom reklamerte for hasj da, på #Oslo), at Degos og dem, kunne få tak i hasj, da).

    Så av de 2,5 grammene, med hasj, som jeg kjøpte.

    (Min halvdel av de fem grammene, som Glenn Hesler og jeg, hadde spleisa på).

    Så røyka jeg bare en veldig liten del, (av dette), selv.

    Nemlig da jeg tok med denne hasjen, ut til Axel, på Vestre Haugen.

    På slutten av 1998, eller begynnelsen av 1999, (må det vel ha vært).

    Siden jeg visste det, at Axel røyka hasj, (omtrent som om det var vanlige sigaretter), da.

    (For jeg hadde nemlig jeg sett det, (mens jeg nesten ikke trodde mine egne øyne, og ble rimelig sjokkert da), at Axel, (helt aleine), raskt nirøyka, en hel joint, (som søstera mi Pia hadde lagd vel), med mange kraftige magadrag, (etter hverandre), en jul, (eller noe sånt), som vi var hjemme hos Pia, det andre stedet hu bodde, i Tromsøgata.

    (Uten å spørre om noen andre ville ha et trekk, av jointen, eller noe, da.

    Mens han satt ved samme bord, som Pia og meg, vel.

    Mens vi tre søsknene, dreiv og prata, om et eller annet, da).

    Og dette var mens Axel fortsatt var tenåring, da.

    Så jeg ble jo litt sjokkert da, (for å si det sånn).

    Og Axel, han bodde jo fortsatte bodde hjemme, hos sin far Arne Thomassen og stemor Mette Holter, på slutten av 1998, (eller om dette var på begynnelsen av 1999).

    (At jeg tok med min del av den hasjen, som jeg hadde kjøpt, sammen med Glenn Hesler, hjem til han, på Vestre Haugen).

    Og Axel, han er jo født, i 1978.

    Så Axel bodde altså hjemme, hos foreldrene sine, til ihvertfall etter at han fylte 20 år, da.

    Før han vel flytta inn, hos sin danske sjef Peter, på Majorstua, seinere i 1999.

    (Noe sånt).

    Selv om Axel også var et år i militæret.

    For han var kokk, ombord på en militærbåt, i Nord-Norge, husker jeg.

    (En båt som Axel sa at mye kjørte reinsdyr hit og dit, for samene).

    Og det må vel ha vært rundt 1997 vel, (at Axel var i militæret).

    Noe sånt).

    Axel og jeg, vi delte kanskje en tredel, av de 2,5 grammene, med hasj, da.

    Og David Hjort og de.

    De delte kanskje en tredel, (de også), på det nevnte nachspielet, hjemme hos meg, da.

    Og Glenn Hesler og Cilla, de delte den siste tredelen, (eller hvor mye det var, som var igjen), da.

    (På denne ‘#blablabla-festen’, hjemme hos meg, langfredag, i 1999, da).

    Jeg røyka ikke noe hasj, på den #blablabla-festen.

    For jeg skulle nemlig jobbe, på Rimi Nylænde, (aka. Rimi Lambertseter), som leder, dagen etter, (nemlig på påskeaften).

    Men da hadde jeg jo hatt fri, både på skjærtorsdag og langfredag, da.

    Og jeg skulle jo også ha fri, på både første og andre påskedag.

    (Siden disse påskedagene, jo er helligdager, i Norge).

    Og på påskeaften, så er det ikke noe særlig med bestillinger, (eller lignende), som skal tas, i en matbutikk.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og på påskeaften, så var bare butikken oppe, fra 9 til 15, da.

    (Og ikke helt til klokka 18, som var vanlig, på en lørdag).

    Så jeg tenkte at jeg bare kunne ta den påskeaften-jobbinga, på ‘kondisen’ liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før Cilla og Glenn Hesler begynte på den siste delen, av hasjen min.

    Så ble vi sultne, og dro ut for å kjøpe oss noe mat, da.

    Cilla satt på i min Sierra.

    Mens Glenn Hesler, han kjørte i sin Volvo stasjonsvogn, da.

    (Istedet for å sitte på, i min bil, da).

    Så vi var kanskje litt rånete.

    Vi kjørte bort til Statoil, på Kiellands Plass der, (husker jeg).

    (En bensinstasjon som var døgnåpen).

    Men der fant vi vel ikke noe særlig digg mat, å spise.

    (Eller om vi bare dro dit for å kjøpe røyk, eller noe.

    Kanskje vi skulle kjøpe tobakk, til hasjen?

    Hvem vet).

    Og jeg husker at en av betjeningen der, sa ‘hva er dette for noe?’.

    (Eller noe sånt).

    Om Glenn Hesler, Cilla og meg, da.

    (Da vi gikk ut av den bensinstasjonen).

    De mente kanskje at hu Cilla så ung ut, da.

    (Eller noe sånt).

    Men hu var jo født i 1979.

    Så hu fylte jo 20 år, dette året, (som jo var 1999).

    Så dette var jo bare tre voksne folk, som fant på noe sosialt.

    Så at noen Statoil-folk skulle blande nesa si opp i det, da.

    Også i Norges største by Oslo?

    Dette var jo ikke en trøtt Sørlandsby, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men en storby og Norges hovedstad.

    Nei, en sånn kommentar, som jeg overhørte, at betjeningen, på en overbemannet Statoil-stasjon, (for det var vel ingen andre kunder der, sånn som jeg husker det, ihvertfall, og det stod vel to karer, bak disken der, mener jeg å huske), kom med, bak ryggen på oss, da vi gikk ut av bensinstasjonen.

    Nei, det så jeg på som noe slags ‘sladrekjærring-aktivitiet’, nesten.

    (Må jeg innrømme).

    Så det brydde jeg meg ikke noe særlig om, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo glad i de burgerne, som ble solgt, i Torgbua, (like ved Plata der).

    Fra den tida, før de narkomane, pleide å holde til, i det området, da.

    (Det var forresten fra like ved Torgbua der, at Abildsø-bussen, (altså 71-bussen), pleide å gå fra.

    På den tida, som jeg bodde, på Abildsø.

    Det vil si studieåret 1989/90.

    Så jeg følte meg nok litt hjemme, ‘borti der’, da).

    Så jeg fikk med Cilla og Glenn Hesler, på å bli med, på å dra til Torgbua, da.

    (Som vel også var, (mer eller mindre ihvertfall), døgnåpen).

    Dette var en stille natt, uten mye trafikk, osv.

    (Og det var ingen narkomane å se rundt der heller, forresten.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg bare parkerte, på fortauet, like ved Torgbua der, da.

    (Noe jeg ikke pleide å gjøre.

    Men jeg pleide heller ikke å kjøre rundt om natta, for å kjøpe burgere.

    For jeg pleide å planlegge sånt bedre, da.

    Men dette var en sosial begivenhet, som ikke var planlagt, da.

    Og vi kjørte jo rundt der, i to biler.

    Og Glenn Hesler og meg, vi var ikke vant med, å kjøre rundt, (etter hverandre liksom), i Oslo sentrum.

    Så derfor ble parkeringen litt harry liksom, da.

    Men jeg parkerte liksom på den sida, av Torgbua, som var motsatt retning, av Oslo S der, da.

    Og det var et sted, hvor folk sjelden gikk, (ihvertfall ikke om natta), da

    Og det var fortsatt plass til å gå forbi bilen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det lå ikke noen hus, (eller lignende), der vi parkerte, da.

    (Men kun en park, vel).

    Så vi stod ikke i veien for noen liksom, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Vi kjøpte burgere.

    Og Cilla ville inn på utestedet Paleet, som lå cirka rett over gata, for Torgbua og Plata der, da.

    Der hadde jeg en gang sett en polakk, som fikk knust et askebeger, (eller noe sånt), i trynet.

    (En gang jeg var med David Hjort dit.

    Eller, da var vel også Linn Korneliussen med.

    Så dette må vel ha vært seinere.

    Men jeg hadde vært der en gang, med David Hjort, (og også Roger fra Sagene og dem, vel).

    Og da ble det også nesten bråk, husker jeg.

    For en pakistaner, (var det vel), stod liksom og sperret veien for meg, da.

    Da jeg kom tilbake, (til bordet vårt), med to halvlitere, som jeg hadde kjøpt, i baren der.

    (Til David Hjort og meg, da).

    Og da, så så David Hjort så rart, på han pakistaneren.

    Som om det var noe foregikk da, syntes jeg).

    Uansett så skulle jeg jo, på jobb, dagen etter.

    Og dette med at jeg skulle møte hu Cilla.

    Det hadde jo allerede tatt av.

    I og med at Glenn Hesler, også hadde blitt med, på det her møtet, (etter mas fra Cilla), da.

    Så jeg ville ikke ha det sånn, at det skulle ende med, at alle pakkisene i byen liksom, også ble med på det her #blablabla-møtet, da.

    (Hvis det er lov å si det.

    Det måtte vel finnes noen grenser liksom, (tenkte vel jeg).

    (For å si det sånn).

    Så å gå inn på Paleet der.

    (For å drikke, osv).

    Det sa jeg nei til da, (må jeg innrømme).

    (For vi stod jo feil parkert osv., også.

    Og jeg skulle jo på jobben dagen etter.

    Og jeg jobba jo som butikksjef.

    Og jeg kunne jo ikke drikke der, heller.

    (Siden jeg kjørte).

    Og det kosta vel også muligens penger, å komme inn, på Paleet der.

    Og Glenn Hesler gikk ‘aldri’ ut på byen, husker jeg.

    Og han drakk jo heller ‘aldri’,

    Og han kjørte jo i tillegg også.

    Så dette hadde bare blitt som noe dumt, (for meg da), må man vel si)).

    Så vi kjørte bare hjem til meg igjen, (på St. Hanshaugen), etter at burgerne våre, var ferdige, da.

    Og der, så satt vi våkne, resten av natta.

    Mens Glenn Hesler og Cilla, røyka hasj, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle jeg på jobb, da.

    (Klokka 7, må det vel ha vært).

    Og Glenn Hesler skulle hjem.

    Og Cilla skulle til han Ali, på Nordstrand, da.

    (Var det vel).

    Vi skulle ihvertfall alle sammen kjøre i den samme retningen, da.

    (Selv om jeg lurer litt på nå, om ikke Glenn Hesler kjørte en litt rar vei, tilbake til Skjetten.

    Men han hadde kanskje røyka for mye hasj.

    Det er mulig).

    Så Cilla satt på med meg, siden hu skulle samme vei, da.

    Og Glenn Hesler kjørte foran, (på Ringveien), husker jeg.

    Gjennom en tunnel, like før Ryen, (var det vel).

    Og på Store Ringvei, like før, (og gjennom), den tunnelen.

    (Før Bryn der).

    Så kjørte Glenn Hesler så raskt, at jeg ikke turte å holde følge, med min Ford Sierra, (husker jeg).

    For forstillinga, (var det vel), på den Ford Sierra-en.

    (Eller ramma, eller hva det kalles).

    Den virka ikke så sikker, da.

    (For meg, ihvertfall)

    Jeg ble redd for at jeg skulle miste kontrollen, over bilen.

    Så jeg turte ikke å kjøre så fort, som Glenn Hesler, (husker jeg).

    (Som vel kjørte i 150 kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp Cilla av ved Rimi Karlsrud, (eller noe sånt), var det vel kanskje.

    (Hvor hu skulle møte han negeren sin, Ali, da.

    Eller om han var mulatt).

    Noe sånt.

    Og så dro jeg på jobben, da.

    Hvor jeg var rundt klokka 7, vel.

    Og jeg husker det, at Henning Sanne sin kamerat, (som jeg kjente han som, på den her tida), Stian Eriksen, skulle jobbe, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Stian Eriksen hadde påske-perm, fra kavaleriet.

    (Det er derfor jeg husker det, at dette var snakk om påsken, i 1999.

    For påsken 1998, da hadde jeg ikke begynt som butikksjef ennå.

    Og påsken år 2000, da var Stian Eriksen ferdig i militæret, og jobba som min assistent, på nettopp Rimi Nylænde, da).

    Og jobba som kassamedarbeider, (denne påskeaftenen), vel

    (For Stian Eriksen.

    Han hadde vel ikke fått noe lederopplæring ennå.

    I rimi.

    På den her tida.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Hvis han ikke fikk det, av butikksjef ‘Audi-Monika’, som var butikksjef der før meg.

    Fram til cirka et halvt år før det her, da.

    Men det tror jeg ikke, at han fikk, (hvis jeg skal være ærlig).

    For da ville jeg vel antagelig ha fått høre om det, tror jeg)..

    Stian Eriksen, han hadde jo jobba en gang, på Rimi Bjørndal.

    (Hvor jeg da jobba som assisterende butikksjef.

    Noe jeg jobba som der, fra våren 1996 til høsten 1998).

    Etter at jeg ringte til Rimi Nylænde, og Henning Sanne der, fortalte meg det, at kameraten hans, kunne jobbe.

    (Nemlig Stian Eriksen, da.

    Som jeg før han dukka opp, på Rimi Bjørndal der, ikke hadde sett før).

    Så jeg kjente Stian Eriksen litt fra før, da.

    (Nemlig den gangen han jobba, på Rimi Bjørndal, da).

    Selv om han vel hadde vært i militæret, hele dette halvåret, som jeg hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, (nemlig fra høsten 1998 til påsken 1999)..

    Så jeg fortalte det, til Stian Eriksen da, at jeg hadde vært våken, hele natt.

    (Fordi at jeg hadde hatt noe folk på besøk, da).

    Og bare jobba disse åtte-ni timene, på kondisen liksom, da.

    Og da fikk Stian Eriksen litt sjokk, (tror jeg).

    Men jeg syntes at dette var greit selv, siden jeg jo hadde fri, i to dager, etter denne korte lørdagen.

    Jeg hadde jobba mange lørdagsvakter, (som leder, i Rimi), før dette.

    Og disse lørdagsvaktene, de hadde jo da som regel, vært tre timer lengre.

    Så en 7-16-vakt, det var liksom som ingenting å regne, (for meg), da.

    (Sammenlignet med de 7-19-vaktene, som jeg vanligvis pleide å jobbe, på lørdager, (i Rimi), liksom).

    Men jeg vet ikke om han Stian Eriksen skjønte helt hva jeg mente.

    Og jeg hadde kanskje blitt litt prega, av å kjøre etter Glenn Hesler, på Ringveien.

    For jeg husker at jeg kjørte for fort, på noen ganske små veier, oppe på Lambertseter der.

    Da jeg skulle kjøre Stian Eriksen, (som seinere ble min assistent, på Rimi Nylænde, når han var ferdig med militæret, etter at han Jan Henrik, (som var assistenten min, før Stian Eriksen), skulle inn til sin førstegangstjeneste, i militæret, da), og noen andre kolleger av oss, hjem etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter denne kvelden, så møtte jeg vel aldri hu Cilla, (og heller ikke Degos og dem), igjen, tror jeg.

    Selv om jeg fortsatte å chatte en del med hu Cilla, på #blablabla, da.

    Før hu ga seg der, etter at Tosh, (aka. Thorstein Bjørnstad, fra Trondheim), hadde gjort et eller annet, som hu ikke likte, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 173: Mer fra tiden da jeg bodde på St. Hanshaugen

    På den tida, som David Hjort, var sammen med Linn Korneliussen.

    (Det vil si fra 1999 til år 2000, vel.

    Noe sånt).

    Så dukka begge disse en gang opp, på døra mi, (i Rimi-leiligheten min), på St. Hanshaugen.

    De virka litt opprørte, (må man vel si).

    Og de begynte å ‘bable’ om hvilket land i verden, som var mest rasistisk.

    ‘Danmark er mest rasistisk’, sa Linn Korneliussen.

    (Noe sånt).

    ‘Nei, Tyskland er mest rasistisk’, sa David Hjort da.

    (Noe sånt).

    Men hvorfor de begynte å bable om det her, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe som foregikk, da.

    Som de bare ville si ‘A’ om, men ikke ‘B’.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette kunne kanskje ha noe med en forsnakkelse, som Linn Korneliussen kom med, på et sikkerhetskurs, på Rimi sitt hovedkontor, på Sinsen.

    Linn Kornelussen, hu jobba jo som kassadame, i den butikken, (Rimi Nylænde), hvor jeg var butikksjef.

    Og David Hjort satt vel også på med meg, til dette kurset, som for det meste var, for nye ansatte, vel.

    Selve kurset, det foregikk i et slags auditorium, (må man vel kalle det), som befinner seg like ved resepsjonen, (hvis jeg husker det riktig), i Hakon-gruppen, (som nå er eiet av ICA), sitt hovedkontor, i Sinsenveien.

    David  Hjort og jeg.

    Vi hadde jo vært på sikkerhetskurs, (husker jeg), da vi jobba på Rimi Bjørndal.

    (Sammen med hu assistent Merethe, fra Ski).

    Et kurs som ble avholdt, på Rimi Prinsdal, (eller om det var ICA Prinsdal), ikke så langt unna Rimi Bjørndal, (var det vel).

    Så dette kurset, det var vel mest repetisjon, for oss.

    Men jeg husker det, at det var litt stress for meg, likevel.

    For jeg måtte vel ordne med transport, av Rimi Nylænde sine medarbeidere.

    Fram og tilbake til Sinsen, da.

    Og i en pause, fra det her sikkerhetskurset.

    Mens Linn Korneliussen, David Hjort og meg, stod utafor Rimi sitt hovedkontor der.

    Og muligens tok oss en røyk, (eller ihvertfall fikk oss litt frisk luft).

    Så henvendte plutselig Linn Korneliussen til meg.

    (Mens hu så litt sjokkert ut nesten, vel).

    Og så forklarte hu det, at hu hadde kalt sin Rimi Nylænde-kollega Warsan, (fra Somalia vel), for ‘Warszawa’.

    Jeg ble litt oppgitt, siden hu Linn Korneliussen hadde klart å si noe så dumt, (for det syntes ihvertfall jeg at det var).

    Men jeg sa vel ikke noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ansatte hun Warsan, forresten.

    Det var fordi at Rimi sendte en organisasjon, (som jeg ikke husker akkurat hvilken var nå, men det er mulig at det kan ha vært en håndballklubb, eller noe sånt).

    For å hjelpe til, under en av våre varetellinger, mens jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og det var mest foreldre, som dukket opp, for å telle varer.

    Og mora til Warsan, hu var initiativrik, (sånn som jeg husker det).

    Og spurte hva som var igjen å telle, osv.

    Så dette var ikke en sjenert dame, (husker jeg).

    Og hun sa at jeg kunne få ha datteren hennes, jobbende, i butikken.

    Og da ble det litt vanskelig for meg, å si nei, til dette.

    (Husker jeg, at jeg syntes).

    Siden at hu mora til Warsan, var en litt sånn dominerende og voksen dame da, (må man vel nesten si), som var med i en lokal organisasjon, osv.

    Og Warsan var vel bare 17 år, (eller noe sånt).

    Men dette var på slutten av 90-tallet, mens det var oppgangstider.

    Så det var vanskelig å få tak i nok folk, i butikkene, da.

    Så jeg kunne bruke Warsan til å sette opp varer osv., (forestilte jeg meg, ihvertfall), for Rimi hadde nettopp kastet ut industrien av butikkene, (på den her tida).

    (Selv om dette kanskje virker litt rart nå.

    Rimi kastet ut industrien, for å få kontroll, i butikkene.

    Og på den samme tida, så begynte Rimi å bruke utenforstående organisasjoner, som billig hjelp, under varetellinger.

    Det virker kanskje litt som at den ene hånden, ikke viste hva den andre hånden gjorde, i Rimi, da.

    Noe sånt).

    Og Warsan hadde også mange venninner, som trengte jobb.

    (Som ekstrahjelper, da.

    (Som vanligvis jobbet et par vakter i uka, ved siden av skolen).

    Noe også Warsan jobbet som.

    Før hun fikk sparken, (for å stjele røyk), som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og på slutten av 90-tallet, (og vel også tildels på begynnelsen av 2000-tallet).

    Så var det vanskelig å få tak i nok folk.

    Og jeg lot alle de nye medarbeiderne, få lese personalhåndboka og et hefte, som Rimi hadde laget, for nye medarbeidere.

    Før de fikk begynne å jobbe, oppe i butikken, da.

    Og jeg tenkte det, at Rimi var jo en kjede, (og ikke bare Rimi Nylænde).

    Så jeg lærte også opp ei venninne av Warsan, som begynte å jobbe på Rimi Munkelia, (husker jeg).

    (Hvor butikksjef Thomas Kvehaugen, også hadde mangel på folk, da).

    Siden mange av venninnene til Warsan kunne jobbe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at David Hjort en eller to ganger, i løpet av den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Plutselig ville si til meg det, at han og noen kamerater, hadde planlagt å flytte til Danmark.

    For å liksom komme seg bort fra Oslo, da.

    Og da kunne jeg få bli med dem, og flytte dit, hvis jeg ville, sa David Hjort.

    Et prosjekt som aldri ble noe av, vel.

    Og jeg forstod ikke helt hva det var, som gjorde David Hjort så nedtrykt, over å bo, i Oslo.

    Men søstera til David Hjort, (nemlig Venevil), hu sa også noe sånt en gang, som at Oslo var et jævla drittsted, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Og hu flytta jo etterhvert til ut Ås, i Follo, da hu begynte å nærme seg 20 år, vel.

    (Nemlig det samme stedet, som onkelen min Runar, jobber som tannlege, og er deleier i blant annet et lite senter, som heter Åstunet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996, like etter at jeg hadde kjøpt meg PC, (fra Vision), og fått meg internett.

    Så kom Glenn Hesler på besøk hos meg, (i Rimi-leiligheten min), for å prøve internett, da.

    Og Google, fantes ikke ennå, på den her tida.

    Men det fantes søkemotorer, som Lycos og Yahoo!, da.

    Så istedet for å vise Glenn Hesler en bok, med linker i, (som Magne Winnem hadde gjort, da han skulle lære meg om internett, året før, (på gjesterommet, til han og kona hans Elin), på Bergkrystallen).

    Noe som jeg husker at jeg syntes, at ble litt kjedelig, da.

    Å taste inn kolon og dobbelt-slash osv., (fra en bok), for å se på diverse litt trøtte nettsider, da.

    (Det var jo ikke før Magne Winnem, våren 1996, (var det vel), dro meg med på BI, (hvor han studerte, på den tida).

    At jeg fikk dilla, på internett.

    Siden BI hadde linket til så mange artige, utenlandske web-chatter, fra sin startside, på maskinene, i datasalen deres, da).

    Istedet for å gjøre det, på den litt kjedelige måten, (syntes jeg), som Magne Winnem hadde gjort det, (året før).

    Så viste jeg bare Glenn Hesler hvordan de søkemotorene, (Lycos og Yahoo! osv, som det hadde stått om, i Schbsted Nett sin internett-manual vel),  fungerte, da.

    Og sa at han bare kunne søke på det han var interessert i, også dukka det opp linker, på skjermen, da.

    (Jeg tenkte at han kanskje ville søke om fotball osv., da.

    Siden han holdt med Nottingham, da.

    For jeg pleide å søke en del om Everton, på nettet, på den her tida, husker jeg).

    Men jeg syntes at det ble litt kjedelig, å bare se på at Glenn Hesler, søkte på nettet, da.

    Så jeg gikk på Shell, som lå cirka fem minutter å gå, fra der jeg bodde, da.

    (For dette var vel antagelig en søndag, vel.

    Og Rimi-butikken, i første etasje, i det bygget, (Waldemar Thranes gate 5), som jeg bodde i.

    Den butikken var bare åpen, fra mandag til og med lørdag, da).

    For å kjøpe noe cola og noe potetgull, (eller noe sånt), vel..

    Og da jeg låste meg inn i leiligheten min igjen.

    Så hadde Glenn Hesler et forskrekka ansiktsutrykk, (husker jeg).

    Og det var fordi, at den internettlinja, som jeg hadde, (og som var vanlig på den her tida), var ganske treig.

    For dette var bare et modem da, som var kobla til telenettet.

    (Et 28.8-modem, heter det vel.

    Noe sånt.

    Som var vanlig på den her tida, da).

    Så det tok lang tid, noen ganger, å få bort noe fra skjermen, da.

    Hvis det var problemer med datakommunikasjonen, for eksempel.

    Noe vi lærte om på NHI, forresten.

    Det var noe som het Manchester-kode, (eller noe sånt), husker jeg.

    Og det var masse lag, i datakommunikasjon, da.

    Lag som var abstrakte, vel.

    Og som gjorde at man kunne ha sikker dataoverføring, på en usikker linje.

    Som vel telenettet må sies å være.

    (Noe sånt).

    Men da vil det noen ganger ta lang tid, for dataene, å overføres.

    Og akkurat da jeg kom tilbake fra Shell, så var det problem, med det fysiske laget da, (eller noe sånt).

    (Som vi hadde lært om, på NHI).

    Ihvertfall, så hadde skjermbildet, på Lycos, (eller om det var Yahoo!), liksom frosset, da.

    (Fordi at internett-linja av en eller annen grunn var veldig treig, da.

    Akkurat mens jeg gikk inn døra).

    Og jeg kunne se at Glenn Hesler satt foran PC-en min, med et rimelig forskrekket ansiktsuttrykk, mens søkeordene ‘child porn’, stod på skjermen, da.

    Så det her var jo rimelig spesielt, (må man vel si).

    Men om Glenn Hesler er pedofil.

    Eller om han bare kødda.

    Det veit jeg ikke.

    Men det var det her som skjedde, ihvertfall.

    Og dette var jo som noe rimelig pinlig, (må man vel si).

    Så det er ikke sånn at jeg har diskutert denne episoden, med Glenn Hesler, (eller noen andre vel), i ettertid, (må jeg inntrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det var rett rundt hjørnet her, (inn en bakgård og opp en trapp), at jeg bodde, under Min Bok 5-tida

    parslll gata

    http://www.dagbladet.no/2012/11/24/nyheter/slagsmal/innenriks/oslo/24526259/

  • Min Bok 5 – Kapittel 121: Mer fra år 2002

    Jeg var vel sykmeldt, fra Rimi, i cirka tre måneder, vinteren og våren 2002.

    Og jeg brukte disse månedene til å få meg nytt førerkort, (for det gamle var jo stjålet).

    Og jeg ordna med søknad til studier, (via samordnet opptak).

    Og jeg syntes etterhvert at IT ble litt kjedelig.

    Så jeg satt et media-studie, ved journalisthøyskolen, øverst.

    Men da jeg skulle levere søknadsskjemaet mitt, til samordnet opptak.

    (Som holdt til på Bislett der, i HiO sine lokaler der, vel).

    Så var det en kar i 50-åra der.

    Som bare sa at jeg ikke hadde bra nok karakterer, (eller noe sånt), til å studerer media, da.

    Og så strøyk han det valget, fra skjemaet mitt, da.

    Men dette skulle jo egentlig ha blitt behandlet av samordnet opptak, har jeg tenkt seinere.

    Så om han ‘gubben’ var fra CIA, eller noe?

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, som jeg var sykmeldt, fra Rimi.

    At tante Ellen, kom på besøk, (fra Sveits), til min søster Pia, (i Trømsøgata), da.

    Og da ble jeg også invitert, på besøk, til Pia da, (mens tante Ellen var der).

    Men det var et deprimerende besøk, husker jeg.

    For tante Ellen hadde skrevet et dikt, på toget, til Norge, (var det vel).

    Om nordmenn som dro til Svinesund, (for å handle), og sånn, da.

    Og det var jo bare surr det som tante Ellen hadde diktet, (syntes jeg).

    Så hu ga jo inntrykk av å være fullstendig sinnsyk, (husker jeg).

    Og jeg prøvde liksom å le litt, av tante Ellen, til Pia, da.

    Mens Pia var inne på kjøkkenet der, (må det vel ha vært).

    (Og tante Ellen satt i stua, da).

    Men Pia, hu bare skar en alvorlig grimase, (var det vel).

    (Og ville liksom ikke komme seg på bølgelengde, da).

    Så etter det her besøket mitt, hos Pia.

    Så ble jeg så deprimert, siden tante Ellen hadde skrevet noen slags sinnsyke dikt da, (må jeg vel kalle det).

    Som hu leste opp for meg.

    Så jeg orka ikke å kjøre Sierra-en min hjem, til St. Hanshaugen da, (husker jeg).

    Så jeg bare gikk hjem, da.

    Og så gikk jeg tilbake til Sofienberg der, en ukes tid seinere, (eller noe sånt), vel.

    Og henta bilen min, da.

    (For jeg var jo sykmeldt, på den her tida, så jeg brukte jo ikke den bilen så ofte, akkurat.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg var litt deprimert, på den her tida.

    Og siden at mora mi hadde gått for å være sinnsyk.

    Og siden jeg ikke var helt klar, for å dra tilbake til Rimi igjen, etter å ha vært sykmeldt, i en måned eller to.

    Så fikk jeg en måned lenger sykmelding, for å ta noen skriftlige tester, for å sjekke om jeg hadde noe sinnsykdom, (eller noe sånt), da.

    Men de testene, de virka bare dumme for meg, (husker jeg).

    Men jeg fikk meg ihvertfall noen uker lenger fri, før jeg skulle begynne å jobbe igjen, som butikksjef da, våren 2002.

    Og så slutta jeg som butikksjef, sommeren 2002.

    Og da, så var avtalen min det, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, at jeg skulle jobbe som låseansvarlig, i Rimi, ved siden av studiene, da.

    For jeg bodde jo i Rimi-bygget.

    Og der ble jo husleia trukket fra lønns-slippen min.

    Så jeg måtte jo nesten jobbe i Rimi, hvis jeg skulle fortsette å bo der, da.

    Og jeg var litt sliten og utafor, (på den her tida).

    Så å flytte, det ble liksom som et ‘prosjekt’, da.

    Og det var også vanskelig å finne billige leiligheter.

    Jeg var og så på et rom, ved Frognerparken.

    Og jeg hadde egentlig avtalt å flytte dit, med et eiendomsmegler-firma.

    Men det rommet var så lite, da.

    At det var som et hamster-bur cirka, (for å si det sånn).

    Så jeg ringte seinere og hørte om det var greit, at jeg droppa det, da.

    Og det var greit da, sa eiendomsmegler-firmaet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle få kontrakt, som låseansvarlig.

    Så sa distriktsjef Anne-Katrine Skodvin det.

    At jeg kunne få en kontrakt, hvor jeg fikk ubekvems-tillegg, men lavere lønn.

    Og en annen kontrakt, hvor jeg ikke fikk ubekvems-tillegg, men litt høyere lønn.

    Og da valgte jeg det siste, da.

    For jeg likte jo å jobbe om kveldene.

    Og hvis jeg skulle hatt ubekvems-tillegg, så hadde jeg kanskje ikke fått jobbet så mye, som jeg ville da, (tenkte jeg vel).

    (Noe sånt).

    Og jeg fikk også innvilget et års permisjon, (var det vel), fra jobben min som butikksjef, da.

    I tilfelle at det ikke skulle funke, at jeg studerte, da.

    For jeg var litt stressa, på den her tida.

    For det er mye å tenke på, hvis man jobber som butikksjef, da.

    Så jeg var ikke sikker på hvordan overgangen til studier ville bli.

    Så jeg prøvde liksom å få til sånne back-up-planer, da.

    Så jeg hadde reserveplaner både i Rimi, og når det gjaldt studiene, da.

    Siden jeg fikk permisjon fra Rimi.

    Og siden jeg gikk bachelor IT, ved HiO IU.

    For der kunne man jo få en høgskolekandidat-grad, etter to år.

    Og jeg hadde jo nesten en kandidat-grad, fra NHI, (i informasjonsbehandling, som har mange av de samme fagene, som et IT-studie).

    Så det skulle mye til, om jeg ikke skulle klare å få meg en sånn høgskolekandidat-grad, (selv om jeg var overarbeidet, på den her tiden da), tenkte jeg.

    Og jeg ville gjerne ha det litt roligere, en stund.

    Før jeg begynte å hive meg på ‘rotte-racet’ igjen, liksom.

    Derfor ville jeg studere et par-tre år, da.

    For jeg var litt lei, etter fire slitsomme år, som butikksjef, i Rimi.

    Hvor jeg ble tulla med, da jeg jobba på Rimi Kalbakken, blant annet.

    Samtidig, så syntes jeg at det ble litt dumt, å søke på jobber.

    Hvis jeg ikke hadde en grad.

    Så det at jeg studerte ved HiO IU, det var liksom som at jeg fullførte noe jeg begynte på, da jeg begynte å studere ved NHI, høsten 1989, (tenkte jeg), da.

    Og 1989, det var jo tretten år siden, i år 2002.

    Så mine dataferdigheter var litt utdaterte, da.

    Så det hadde virka litt dumt kanksje, hvis jeg søkte jobber, i 2002, når jeg hadde studert data, på NHI, før NHI begynte å lære bort web-design, for eksempel.

    For internett, det kan jeg ikke huske at ble nevnt engang, på den tida, som jeg studerte, ved NHI.

    Så mine dataferdigheter, de var rimelig utdaterte, i 2002 da, (for å si det sånn).

    Og det var også sånn, at arbeidsmarkedet, så lyst ut, for datafolk, utover på 2000-tallet.

    Så da jeg begynte å studere IT, (høsten 2002), så så det ut som at jeg kunne gå mot en jobb, med cirka en halv million i årslønn kanskje, to-tre år seinere, da.

    Så dette med IT-studier, ved HiO IU, det virka smart på flere måter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 107: Rimi Langhus

    En fredag i mai, (må det vel ha vært), som jeg hadde fri, ifølge turnusen, på Rimi Kalbakken.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin invitert meg innom hennes kontor, på Rimis hovedkontor, på Sinsen der.

    (Hvis ikke dette var en lørdag, da.

    For det var få andre folk på jobb der, mener jeg å huske).

    For å diskutere min nye jobb, som butikksjef, på Rimi Langhus, da.

    Og jeg husker at jeg var sliten, (etter å ha slitt mye, på Rimi Kalbakken).

    Men at jeg såvidt klarte å komme meg til Hakon-gruppen sitt hovedkontor, på Sinsen, da.

    Og Anne-Katrine Skodvin, hu mente at jeg burde kjøre ut en tur, til Rimi Langhus, da.

    (Som hu forklarte veien til.

    For jeg hadde aldri vært på Langhus, før det her, da.

    For å si det sånn).

    Og lørdagen etter dette møtet.

    (Må det vel ha vært).

    Så kjørte jeg Sierra-en min, ut til Langhus der, da.

    (Eller Vevelstad, som det vel egentlig het, der denne butikken lå, da).

    Og jeg kjørte vel litt feil, og mista avkjøringa, ved Vevelstad togstasjon der, da.

    Og havna vel på Langhus Senter der, hvor jeg snudde vel.

    (Noe sånt).

    Men jeg husker at det var artig å se en del grønne trær osv., som de hadde langs veien, ute i Ski-distriktet der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde satt fra meg Sierra-en min, på parkeringsplassen, utafor Rimi Langhus der.

    Så gikk jeg inn, for å se, i butikken der, da.

    Og jeg hadde jo aldri vært i den butikken her før.

    Så jeg fikk jo helt sjokk, (må jeg si).

    For det første jeg så, da jeg gikk inn kundeporten der, det var at en pall, (som var helt råtten, må man vel si), lå  på gulvet, uten palletrekk på, da.

    Og oppå denne råtne pallen, så lå det noen rester av noen ti kroners-varer, (eller noe sånt), da.

    Så fra første sekund, så syntes jeg jo det, at dette var den verste Rimi-butikken, som jeg noengang hadde sett, da.

    Og jeg hadde jo planlagt det, (før jeg kjørte ut, til Rimi Langhus der), at jeg kunne prøve å få gjort unna helge-handelen min, mens jeg først var innom den her Rimi-butikken, da.

    Men brødavdelingen der, den var så rotete, da.

    Og alle tørrvarehyllene der, de var også veldig rotete, da.

    Så jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å kjøpe der, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg bestemte meg for å heller handle i den Rimi-butikken, som lå i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, (der jeg bodde, da).

    Men til slutt, så fant jeg meg en Hakon melkesjokolade da, som jeg kjøpte, for å liksom komme meg ut av kassa-området der, da.

    Og det eneste som så bra ut, i den her butikken, (må man vel si).

    Det var hu unge, lyshåra kassadama, som satt i kasse 2 der, da.

    Det var jo den flotte tenåringsjenta, (må man vel si).

    Og det var også ei pen asiatisk jente, som satt i kasse 3 der da, (husker jeg).

    Men da jeg begynte der, (noen dager seinere), så hadde begge disse to butikkdamene slutta, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så det var jo litt skuffende da, husker jeg.

    For spesielt hu blonde kassadama, hu var jo veldig pen da, (husker jeg, at jeg syntes).

    Så det var jo litt ‘nedtur’, at den peneste dama liksom, som jobba, i den butikken, som jeg skulle begynne i, hadde slutta, like før, at jeg skulle begynne der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ellers i butikken der.

    Så kunne jeg ikke se noen andre Rimi-medarbeidere, da jeg var innom der, da.

    Men seinere, så fant jeg jo ut det, at de folka, som jobba der.

    De trivdes best nede på pauserommet, i kjelleren der, da.

    (Må man vel si).

    Så det var nok der de andre de folka, som var på jobb, denne lørdagen, satt, da jeg var innom, på Rimi Langhus der, for første gang, da.

    Det er nok mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte å jobbe, på Rimi Langhus.

    Så jobba jeg vel ihvertfall en del timer sammen med den forrige butikksjefen.

    Og det var en kar ved navn Thomas, som hadde jobbet som butikksjef, på Rimi Langhus, som del av et trainee-program, i ICA, da.

    Og jeg husket vel såvidt han Thomas fra da han på et butikksjefmøte, på Rimi/ICA/Hakon sitt hovedkontor, på Sinsen, hadde skrytt av hvor bra det funka, å ha en femten-åring ved navn Morten Saksgård, som verneombud.

    Og da var det vel ingen andre som sa noe særlig, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef Thomas, han bodde forresten på Bøleråsen, (het det vel).

    Og dette var ikke det samme Bøler, som der for eksempel Thomassen fra Geværkompaniet bodde, inne i Oslo.

    Nei, Bøleråsen, det var et byggefelt, som lå rett over veien til Ski, fra ved Vevelstad togstasjon cirka, vel.

    (Noe sånt).

    Og han butikksjef Thomas, han gifta seg forresten, med ei pen dame, i 20-årene, like etter at han slutta som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Og det husker jeg, fordi at det ble vel plassert et fotografi, av det brudeparet, inne på kontoret, på Rimi Langhus der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg begynte å jobbe, som butikksjef, på Rimi Langhus.

    Så måtte jeg også ha et møte med assistent Sølvi Berget, (forresten).

    (Et møte som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin også var med på, vel).

    Sølvi Berget, det var ei skjør dame, (må man vel kalle henne), i 40-50-åra, som hadde vært mye sykmeldt, på grunn av konflikter og sånn, da.

    (Noe sånt).

    Men siden Rimi Langhus kun hadde en heltidsansatt assistent.

    (Til forskjell fra for eksempel Rimi Kalbakken, som jo hadde hatt både assistent Monika og assistent Kjetil Prestegarden).

    Så måtte jeg liksom prøve å være veldig ned-tonet, og rolig, da.

    I det her møtet, (og også seinere), når jeg prata med hu her skjøre dama, da.

    Og på Rimi Langhus, så hadde dem også ei litt skjør kassadame, som hadde vært sykmeldt lenge.

    Nemlig ei som het Tove, da.

    Og som plutselig dukka opp på jobben, og som jeg måtte ha en lignende samtale med, (av den som jeg hadde hatt med assistent Sølvi Berget), da.

    Inne på røykerommet der da, (var det vel).

    (Uten at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin var med på det møtet med kassadama Tove, vel).

    Og jeg skjønte da at jeg liksom måtte være veldig rolig og ‘snill’, da.

    (Mens jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

    Sånn at ikke disse to skrullete, gamle kjærringene skulle bli sure, og løpe til legen, og sykmelde seg igjen, (for den minste ting), da.

    Så som butikksjef, på Rimi Langhus, så kunne jeg nesten aldri si noe omtrent, da.

    (For å overdrive litt.

    Men likevel).

    For da måtte jeg ha jobbet fjortentimers-vakter, hver dag, fram til jeg hadde klart å finne en vikar, for de her skrulle-damene, da.

    Og det orka jeg ikke, for jeg var så sliten, etter alt tullet, som hadde vært, (like før det her), på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo lagt merke til det, da jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    At hvis vi rydda hyllene ordentlig, så økte omsetninga.

    (For Rimi Ryen holdt jo på å ta igjen Rimi Nylænde, i omsetning, høsten år 2000.

    Så da fikk jeg noen lagerhjelper til å begynne å rydde hyllene helt strøkne, på Rimi Nylænde, da.

    Et par ganger i uka, vel.

    Sånn at Rimi Nylænde også skulle få litt høyere omsetning, (og ikke bli tatt igjen, av Rimi Ryen), da).

    Og i det første ledermøtet, som jeg hadde, med assistent Sølvi Berget, nede på spiserommet, på Rimi Langhus der.

    Så foreslo jeg det da, (siden jeg jo hadde vært sjokkert, over hvor rotete butikken hadde vært, den lørdagen, som jeg hadde blitt sendt dit, av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, for å ‘se på’ butikken).

    At vi kanskje kunne fått en lagerhjelp, til å rydde hyller der, i to-tre timer, på fredags-ettermiddagene.

    Sånn at butikken så fin ut, til helga, da.

    Og da sa assistent Sølvi Berget: ‘Hva med Trond, da?’.

    Og da sa jeg det: ‘Åja, kan han jobbe?’.

    Også ble det sånn, da.

    Og så viste det seg seinere, at Trond, det var sønnen til assistent Sølvi Berget, da.

    Og det hadde ikke skjønt, under det her driftsmøtet, da.

    Så da følte jeg meg litt lurt, (etter det her møtet da), må jeg innrømme.

    For jeg var kanskje litt trøtt og sliten, på den her tida, da.

    For det var vel egentlig sånn, at den tidligere butikksjefen Thomas, han hadde prøvd å liksom programmere meg, til å ikke gi Trond fler vakter da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Men det ble så mange nye navn, (og sånn), for meg, i starten der.

    Samtidig med at butikken så helt jævlig ut da, (for å si det sånn).

    Så det ble litt dumt, da.

    For når han Trond Berget etterhvert dukka opp der, og liksom skulle ‘rydde hyller’, da.

    Så kunne man nesten ikke se det, at han hadde rydda der, da.

    Selv om jeg vel viste han hva jeg mente.

    (Og det var at man skulle trekke fram varer og kaste papp osv., i de hyllene som jeg trodde at var viktigst, for kundenes syn på butikken, da.

    Og det var vel de ved inngangen og de med middagsmat i, da.

    Stort sett).

    Så den ordninga, som gikk på at Trond Berget skulle shine tørrvarehyller, på Rimi Langhus, på fredagene, i tre-fire timer, (var det vel).

    Den ordninga, den skeia ut, så etter et par fredager, så slutta han helt å rydde hyller, da.

    Og gjorde istedet bare det mora hans sa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og etter enda en stund, så satt han minst like mye nede på spiserommet, som han var oppe i butikken, da.

    (Sammen med sin kamerat Joakim, (som ble kalt Jokke), var det vel).

    Så det forsøket mitt, på å få mer ryddige tørrvarehyller, på Rimi Langhus.

    Det mislyktes fullstendig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 103: Mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på Rimi Kalbakken.

    At en gang, mens jeg stod og satt opp tørrvarer, (eller noe), like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren, som pleide å jobbe i par med henne, stod og jobba.

    Så sa Gurvinder plutselig noe til meg.

    Og det var at han Rimi Kalbakken-pakistaneren, var i problemer.

    To unge pakistaner-gutter, (som jeg først trodde at var kameratene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren).

    De var visst uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Forklarte Gurvinder meg.

    Noe jeg ikke hadde skjønt med en gang, da.

    Så jeg måtte liksom manne meg opp litt, da.

    Og se litt strengt på de her uvennene til han Rimi Kalbakken-pakistaneren, da.

    Men uten at jeg sa noe, vel.

    Og de to pakistaner-gutta, de forsvant så ut på parkeringsplassen, utafor Rimi Kalbakken der.

    Og jeg fulgte litt med på dem etterpå, da.

    (Og lot som at jeg skulle hente noen handlevogner, eller noe sånt, vel).

    Og da stod de fortsatt på parkeringsplassen der, da.

    Ihvertfall en stund, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, da vi gikk ut fra Rimi Kalbakken, etter endt stengetid, en kveld, (må det vel ha vært).

    Så sa han Rimi Kalbakken-pakistaneren, (må det vel ha vært), at ‘utlendingene styrer Oslo’.

    (Noe sånt).

    Og det var vel noe ‘babling’ om A-gjengen, B-gjengen og C-gjengen og, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg overhørte det en gang, (på Rimi Kalbakken), forresten.

    At Simone sa en gang, mens hu stod i kassa en morgen, at det gikk seint med meg, borte i frukta der.

    Så det var ikke bare assistent Kjetil Prestegarden som liksom skulle være ‘wannabe-distriktsjef’ der, da.

    Simone i kassa ville også være det.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at det var en vaktmester, i det senteret, som Rimi Kalbakken holdt til i, da.

    Og det eneste jeg husker av han, det var at han hadde masse arr, (eller noe), i trynet.

    Som om han hadde blitt knivstukket i trynet da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Distriktsjef Anne Neteland, hu sa en gang til meg det.

    At jeg hadde fått klage, fordi at jeg hadde vært for sjefete, mot han narkotika-snifferen Leif, fra julebordet.

    For jeg hadde bedt han om å ta flaskerommet, (eller noe sånt), da.

    Og da fikk jeg høre av distriktsjef Anne Neteland, at alle medarbeidere var viktige, i en butikk, da.

    Og at ingen var viktigere enn andre, liksom.

    Men jeg lurer på om grunnen til at jeg kanskje var litt lei av å rydde inne på flaskerommet selv.

    Det kan ha vært det, at den boksautomaten, den peip en hel lørdag, (den lørdagen som vi hadde ledermøte på Egons, i Paleet, i Karl Johan der, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så jeg var kanskje litt lei av å stresse inne på flaskerommet der, da.

    Og en av grunnen til at jeg ansatte han Leif, som lagerhjelp, (på Rimi Kalbakken), det var vel liksom for å få litt avlastning, da.

    (Noe sånt).

    Uansett så var dette bare et enkelttilfelle, da.

    Og hva jeg gjorde, som var galt, det var rimelig vagt, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Leif, han møtte jeg tilfeldigvis igjen, en gang, da jeg satt meg på 37-bussen, på St. Hanshaugen, på vei til jobb, som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Et par år etter at jeg hadde slutta på Rimi Kalbakken, da.

    Og da sa han Leif det, (ganske høyt, på bussen), at han hadde fått seg en sånn ‘puledokke’, (som han kalte det), husker jeg.

    Og da regna jeg med at han mente at han hadde fått seg en sånn ‘Barbie-dame’, som han dreiv å pulte på, (eller noe sånt).

    Men hvorfor han Leif fortalte om det her, til meg, (på bussen), det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel muligens selv.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så diskuterte distriktsjef Anne Neteland og jeg, i et driftsmøte, (må det vel ha vært).

    At den og den medarbeideren, på Rimi Kalbakken, gjorde noe galt, da.

    Og da sa distriktsjef Anne Neteland, at da måtte man spørre seg, om dette var noe som var viktig, for hvordan butikkens resultat ble, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Og det sa hu, liksom.

    Som var så nøye på hvordan teip som ble brukt, for å henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.

    (Har jeg tenkt på seinere, ihvertfall).

    Så jeg må si at det var en del dobbeltmoral, i Rimi.

    Distriktsjefene de detaljstyrte, som bare det.

    Men butikksjefene, de fikk ikke lov til å detaljstyre, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg gikk hjem fra jobb, etter en tidligvakt, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken.

    Så stod det ei sånn ungjente, som ikke var fjortiss engang, vel.

    Og liksom bøy seg fram, i en sexy, utringet topp, (eller noe sånt), på parkeringsplassen utafor Rimi Kalbakken, da.

    Mens ei dame liksom stod ved siden av, for å liksom ta notis av, om jeg så på hu sexy kledde ungjenta, eller ikke.

    (Noe sånt).

    Så det var rimelig spesielt da, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 96: Blink-dame fra Fredrikstad

    Selv om jeg sleit veldig, den tida jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så klarte jeg likevel å få blink, på Dagbladet sitt dating-nettsted Blink, (husker jeg).

    Dette var ei ung litteratur-studine, fra Fredrikstad, husker jeg.

    Og vi likte begge ny, norsk litteratur, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene.

    Så pleide jeg å ha søvnproblemer, da jeg bodde, i Norge.

    Og for å få sove, om kvelden, så måtte jeg liksom lese et kapittel, (eller noe), i en roman, da.

    For å liksom få slappet av og klare å sovne, da.

    Og derfor, så hendte det at jeg var innom en bokhandler og kjøpte de nyeste norske eller oversatte romanene, da.

    (Når disse hadde kommet i pocket-versjon, da).

    For jeg hadde omtrent lest ut alt som jeg syntes var interessant, på hoved-Deichman da, (gjennom 90-tallet).

    Så på den her tida, så leste jeg blant annet den ‘Ute av verden’, av Knausgård, da.

    Og jeg leste også noen av bøkene til Lars Ramslie, (husker jeg).

    Blant annet ‘Mikrokaos’, (heter den vel).

    Og jeg leste også korsfarer-bøkene til Jan Guillo, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Blink-dama, hu begynte jo å nevne noen nye, norske forfattere, som jeg ikke hadde hørt om, engang.

    Og som jeg vel ikke fikk lest noe særlig av, tror jeg.

    For jeg var jo en rimelig travel butikksjef, på den her tida.

    Men vi likte begge to å se nye, norske filmer, da.

    Og hu her Fredrikstad-dama, hu var fan av Kristoffer Joner, da.

    Så hu ble med meg ut, og så på ‘Villmark’, på Saga kino, en gang, da.

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken).

    Og etter filmen, så ble hu Blink-dama med til utestedet Blue Monk, (der hvor jeg var ute med hu SV-dama, Inga Marte Torkildsen, (hvis det var henne), et års tid, før det her, var det vel).

    Og mens vi satt der, og drakk hver vår halvliter, vel.

    Så begynte en ganske gammel gubbe, som satt like ved der vi satt.

    Å begynne å bable om Morgan, som var vokalist, i bandet Svidd Grevling, som underholdte der, da.

    Så jeg spurte han ‘fan-gubben’, om denne Morgan var Morgan Lunde, da.

    (Håndballspilleren og Rimi Nylænde-medarbeideren, fra Grenland).

    Som var den vokalisten, som han gubben ‘babla’ om, i Svidd Grevling.

    Og det var faktisk Morgan Lunde da, (viste det seg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter at Svidd Grevling var ferdig med å spille, da.

    Så spanderte jeg en øl på Morgan Lunde også da, (husker jeg).

    (Siden jeg hadde vært sjefen hans tidligere da, på Rimi Nylænde).

    Og jeg gratulerte han med å ha vært på landslaget som håndballspiller, da.

    Og med å også ha blitt vokalist, i et rocke-band.

    Og da fikk jeg en CD-singel, av Morgan Lunde, husker jeg.

    (Som jeg mener at jeg overhørte, at sa, til kameratene sine.

    At jeg så sliten ut, (eller noe sånt).

    Men at han likta dama mi, (eller noe), da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at hu Blink-dama og jeg, hadde tatt oss en øl til vel.

    Så tok vi drosje hjem, da.

    Men hu Blink-dama, hu ville ikke bli med meg, inn i Rimi-leiligheten min da, (husker jeg).

    Så da ble jeg litt såra og vonbråten, husker jeg.

    For jeg var jo langt nede, på den her tida, grunnet at jeg hadde problemer på jobben.

    Og jeg hadde også begynt å få en del rynker i trynet, og sånn.

    Etter sydenturen til Ayia Napa, i 1998.

    Og etter at jeg hadde brukt for mye kvisekrem, en dag, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Og hadde ligget på senga mi, og sett på TV.

    Og da jeg gikk på do, så så jeg plutselig det, at haka mi hadde fått en svær og dyp rynke, da.

    Noe som forandra utseendet mitt en del, vel.

    Og jeg fikk kanskje et mer karakteristisk utseende.

    Enn det kanskje litt mer kjedelige og rettskårne utseendet, som jeg hadde hatt, i tida før det her, da.

    (Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kontaktet ikke hu Blink-dama igjen, etter det her, da.

    For jeg var rimelig fornærma, da.

    (Og langt nede, liksom).

    Så jeg orka ikke å risikere å bli såra da, liksom.

    (For da hadde det kanskje blitt litt mye.

    Siden jeg hadde problemene, på jobben, i tillegg).

    Men jeg angra litt på det, (husker jeg), at jeg ikke hadde gitt den CD-singelen, til Svidd Grevling.

    Til hu Blink-dama, i drosjen, da.

    For da hadde hu kanskje blitt med meg inn, i Rimi-leligheten min.

    Og latt meg fått meg et nummer, da.

    Det er mulig.

    Men jeg chattet aldri noe mer, med hu her Blink-dama, etter den her litt mislykkede date-en, da.

    (Selv om den date-en også var litt morsom vel, siden vi møtte Morgan Lunde og Svidd Grevling, da.

    Må man vel kanskje si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.