johncons

Stikkord: St. Hanshaugen

  • Min Bok 5 – Kapittel 44: Julebordet 1997

    Like før jul, i 1997, så spurte butikksjef Kristian Kvehaugen meg, om jeg kunne ordne med julebordet, den jula.

    For Rimi Bjørndal skulle visst ha sitt eget julebord, dette året da, sa Kristian Kvehaugen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese Dagbladet, på vei til jobben.

    (På bussen, eller om det hadde blitt T-bane, på den her tiden).

    Så jeg hadde sett det, at et utested, ved rådhuset, som het Sofies Mat og Vinhus vel, annonserte med at de arrangerte julebord, da.

    Og jeg spurte Toro, som jo var DJ og utelivseksperten, på Rimi Bjørndal, (må man vel si), om han syntes, at det stedet, virka ok, da.

    Og det syntes han da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo det første julebordet, som jeg arrangerte.

    (Og vel også det siste).

    Men jeg prøvde å få det riktig, da.

    Men jeg lurer på om jeg fikk det feil.

    For Diana, hu dukka vel opp på julebordet der, selv om hu hadde slutta, (tror jeg).

    Hvis jeg ikke husker helt feil, da.

    For jeg mener å huske det, at jeg ikke hadde invitert Diana da, (siden hu hadde slutta, vel).

    Så hvorfor hu Diana var der, det veit jeg ikke.

    Men hu ble kanskje sur da, siden jeg ikke hadde invitert henne, (eller noe sånt).

    Og så dukka hu opp der likevel, liksom som på trass da, (kunne det kanskje virke som).

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg inviterte han pakistaneren med hakket i panna, på det her julebordet, da.

    Og han sa at han skulle komme, da.

    Og man kunne velge mellom flere forskjellige retter da, husker jeg.

    Og det var juletallerken, (som bestod av julepølse og medisterkaker, blant annet vel), biff og muligens pizza, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg er glad i biff.

    Men siden det var jul, så bestilte jeg juletallerken, til meg selv, da.

    Og det var det noen som reagerte på der, mener jeg å huske.

    (Muligens Gry?).

    Men det var ikke bare var meg, som bestilte juletallerken der, da.

    Det var vel cirka halvparten, vel.

    (Noe sånt).

    Også bestilte den andre halvparten, (inkludert Toro og Gry vel), biff, (mener jeg å huske), da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han pakistaneren, med hakket i panna.

    Han sa til meg det, at jeg visste hva han kunne spise, da.

    (Som muslim, da).

    Da jeg spurte han, om hvordan mat han ville ha, på det julebordet, da.

    (Etter at han hadde sagt, at han skulle dukke opp der, da).

    Og da regna jeg med det, at han tålte å spise en biff, da.

    Så da bestilte jeg biff til han, da.

    Men han kom ikke på julebordet likevel, da.

    Og da var det noen som klagde, (muligens hu sure blondinna, som hadde sagt at plasten blander seg på søppelhaugen likevel, (eller noe sånt), et år eller noe, før det her, vel).

    (Hu liksom bare spydde ut noe latter eller noen gloser, ut i lufta der, da).

    Og mente at det var fælt, da.

    (Eller noe).

    Men jeg mente at å bestille biff til en pakistaner, det var greit liksom, da.

    Så lenge jeg ikke bestilte juletallerken til han, liksom.

    For juletallerkenen, den var det jo svinekjøtt i, da.

    (Og det er jo svinekjøtt, som muslimene ikke har lov til å spise, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det er mulig at jeg tok feil.

    Men han pakistaneren, han overlot jo til meg, å bestemme, hva han skulle spise, da.

    Og jeg er jo ikke noen ekspert på islam, akkurat.

    Så hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Men han burde vel klart å bestemme det selv, hva han ville spise, skulle man vel tro.

    Men så ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottesen var på det her julebordet, (enda hu vel hadde slutta, på Rimi Bjørndal, men hu var muligens med, fordi at hu var ambulerende butikksjef), og at hu satt til venstre for meg, vel.

    Og hu spiste vel noe vegetarmat, (muligens vegetarpizza, eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ingen som satt på stolen til høyre for meg, (husker jeg).

    Men hu sure blondinna, (som satt på den andre sida av bordet vel), hu la veska si der, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel bare gått ned dit, (til Rådhusplassen), fra St. Hanshaugen, mener jeg å huske.

    Og jeg gikk vel muligens i den smokingen, som Magne Winnem hadde hjulpet meg å kjøpe, for cirka 300 kroner vel, på Dressmann, før jeg skulle være forlover for han, høsten 1993.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg mener å huske at Toro sa til meg det der, at ‘du ser jo ut som en mafia-boss’.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    For det var vel kanskje et litt rart kompliment, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro han spurte meg også, under det her julebordet.

    Om jeg ville låne noe porno, av han.

    Men det syntes jeg at virka litt ekkelt, (husker jeg), å låne noe porno, av Toro.

    Så da svarte jeg bare det, (husker jeg), at jeg fant porno på nettet, hvis jeg trengte det.

    Og etter det her, så begynte jeg å leite mer etter porno på nettet og, husker jeg.

    For jeg ville ikke låne porno av Toro liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også å huske det, at David Hjort, skulle ha meg med inn på dassen, på Sofies Mat og Vinhus der.

    Men det syntes jeg at ble veldig rart.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så hva David Hjort dreiv med da, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like før vi dro derfra.

    Så var det vel noen, (muligens Toro), som foreslo det, at vi skulle bestille en halvliter, til alle som satt ved bordet.

    Så bordet ble jo fullt av halvlitere, da.

    Og da ble butikksjef Kristian Kvehaugen sur, husker jeg.

    For jeg begynte å bli litt full, da.

    Men Kristian Kvehaugen mente at vi måtte drikke opp all ølen, før vi dro derfra.

    Men jeg mente at det ble for mye, da.

    Jeg kunne jo ikke drikke opp all den ølen selv, liksom.

    Så det var litt morsomt da, (eller umorsomt), avhengig av hvor seriøst man tok det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så dro Toro en del av oss med, i en maxi-taxi vel, til der Radio 1 Club pleide å ligge vel, i Storgata.

    (Noe sånt).

    Men så dro vi istedet til Head On, (mener jeg å huske).

    Og der slapp ikke jeg inn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener å huske vagt, at jeg gikk inn på utestedet Barock der, en tur.

    Men hvorfor jeg gikk inn der, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det var sikkert en eller annen grunn, da.

    Men jeg husker rimelig klart, at David Hjort og meg, vi stod sammen, utafor den Narvesen-kiosken, i Universitetsgata der, (blir det vel).

    Og jeg banna og sverta da, siden jeg ikke hadde kommet inn på Head On, (må det vel ha vært).

    Men da var det ei dame, som handla, (sammen med ektemannen sin vel), i den Narvesen-kiosken.

    (Og som kanskje også hadde vært på julebord, vel).

    Og hu begynte å klage på meg, (mener jeg å huske), og sa at jeg ikke måtte være så sur da, (eller noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten prøve å skjerpe meg litt, husker jeg.

    Men etter det her, så husker jeg ikke noe mer, fra det her julebordet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 40: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg fikk meg internett, i 1996.

    Så husker jeg det, at Magne Winnem, gjorde narr av meg, da.

    Fordi at e-post-adressen min, (hos Schibsted Nett), den het noe med ‘eribssko@’.

    Men det var bare sånn som Schibsted Nett gjorde det da, tror jeg.

    At de tok den første bokstaven, i fornavnet.

    Og de syv første bokstavene, i etternavet.

    Og så genererte en e-post-adresse, da.

    Men Magne Winnem, han mobba meg, og sa at det så ut som e-post-adressen til en skobutikk, da.

    (Hjemme hos han, på Bergkrystallen, en gang, da.

    Var det vel).

    Noe jeg ikke syntes selv, egentlig.

    Så jeg tok ikke det så nøye, da.

    Jeg kunne ihvertfall ikke forestille meg det, at Schibsted Nett tulla med meg da, husker jeg.

    Så det var vel sånn, at alle e-post-adressene, til Schibsted Nett-abonnenter, ble generert, på den samme måten, regner jeg med.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var nok også fra denne e-post-adressen, at jeg kontaktet Den Polytekniske Høyskole, i Sandvika.

    En gang i 1996 eller 1997.

    For Den Polytekniske Høgskole hadde tatt over etter NHI, da.

    Og jeg hadde jo fortsatt syv vekttall, fra NHI, som jeg hadde betalt for.

    Men ikke studert for, da.

    Så jeg sendte noen obligatoriske oppgaver, til Den Polytekniske Høyskole da, husker jeg.

    Men det ble litt useriøst.

    For jeg spurte folk på sol-chat osv., om hvordan man gjorde ditt og datt da, husker jeg.

    For jobben min, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Den var såpass stimulerende, (er vel kanskje ordet), og stressende.

    (Siden dette var en stor butikk, med lav snitthandel og mye flaskepant).

    Og internett-chatting osv., var også en distraksjon da, må jeg innrømme.

    Så jeg klarte liksom ikke å roe meg selv ned nok, da.

    Til at jeg klarte å fokusere, på skolearbeid, på fritida.

    Og jeg hadde jo dette med oppveksten min, liggende som en vond bylt inni meg liksom, da.

    Samt det at mora mi var sinnsyk.

    Og at jeg hadde hatt en depresjon, det andre året, på NHI.

    Så jeg ville vel kanskje heller ikke være rolig, da.

    For det var nok mer lettvint, å være stresset og slippe å tenke på dette vonde da, som var som en slags verkebyll, inni meg, da.

    Så jeg bare levde raskt og greit da, (må man vel si).

    Men uten å kjenne for mye, på denne verkebyllen, da.

    (Og det var også det, at jeg ikke hadde så mye energi og tid kanskje, til å drive med skolearbeidet, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller altså.

    De studiene, som jeg skulle gjøre hjemme, ved Den Polytekniske Høgskole.

    De var ikke useriøst ment, fra starten av.

    Men Rimi Bjørndal-jobben, den var nok mer stressende og krevende, enn jeg hadde regnet med, da.

    Sånn at jeg trengte å koble av, på fritida, fra den jobben.

    (For det er en butikk som er veldig stressende å jobbe i, da.

    Må man vel si).

    Og jeg fikk vel aldri kjøpt meg bøker engang, for de fagene, som jeg liksom skulle studere hjemmefra, da.

    Ved Den Polytekniske Høgskole.

    For de studiene, de skeia ut da, må man vel si.

    Og jeg måtte jo nesten prioritere jobben, syntes jeg.

    Siden jeg jo hadde en avtale, med distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi.

    Om at jeg først skulle være assistent i en liten butikk, (nemlig Rimi Nylænde).

    Så i en stor butikk, (Rimi Bjørndal, som jeg jobbet i, på den her tida).

    Og så muligens bli butikksjef, da.

    For det så bra ut, å ha på CV-en da, hadde Magne Winnem fortalt meg.

    (Og det hørtes fornuftig ut for meg og.

    Når jeg først hadde jobba så mange år, i butikk, liksom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1997, så kom det også noe nytt, som jeg leste om på nettet, som het mp3, (husker jeg).

    Jeg husker at den første mp3-filen, som jeg lastet ned den het ‘Monkey Wrench’ vel, med Foo Fighters.

    Jeg lastet den vel ned med FTP, mener jeg å huske.

    Hvis det ikke var fra en HTML-link, da.

    Og i begynnelsen av ferien, (var det vel), så dro jeg ned i retning av Claes Ohlson, i Torggata, da.

    For jeg skulle kjøpe meg lydkort, da.

    (Hvis jeg husker det riktig.

    For jeg tror ikke at Komplett-butikken i Torggata hadde åpnet ennå, sommeren 1997).

    Og på veien, så jeg stakk innom Narvesen, på Glassmagasinet, da.

    (På hjørnet av Grensen og Torggata der).

    For å kikke i noen internett-blader, og sånn, da.

    Og jeg kjøpte vel et blad med bilde av Cameron Diaz på, mener jeg å huske.

    Siden hun var den som var mest søkt på, på Lycos og Yahoo vel, på den her tiden.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    Mens jeg så gjennom bladhylla, på Narvesen, på Glassmagasinet der, da.

    For da jeg gikk inn i kiosken der, så satt Terje Sjølie, i boot-boys-antrekk(!), (må man vel si), sammen med en annen nazist, og også ei ung nazi-jente, da.

    De bare satt i en trapp, til venstre for disken der, (når man gikk inn), var det vel.

    (De hadde liksom slått seg ned der da, (virka det som for meg).

    Så det var nesten som at de jobba der, da.

    Eller at de hadde okkupert aviskiosken liksom, da.

    Så de kjente kanskje hu som stod i kassa.

    Eller om de hadde en slags ‘nazist-avtale’, med Glassmagasinet.

    Hvem vet).

    Og de stirret på meg, da jeg gikk inn der, da.

    Og jeg hadde jo sommerferie, så jeg hadde jo bare gått ned Ullevålsveien og Akersgata.

    Så jeg hadde vel ikke barbert meg engang, tror jeg.

    For jeg var jo så bitt av den her internett og mp3-basillen, da.

    Så jeg var jo overlykkelig nesten over å ha ferie, og over at jeg skulle prøve å få PC-en min til å klare å spille musikk, da.

    For det syntes jeg at virka som noe morsomt, å drive med, som hobby, da.

    Også plutselig, så ser jeg da Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia), som Boot Boys, og som ser truende på meg, (må man vel si), mens jeg går inn på Narvesen, i Glassmagasinet, ved Stortorvet, da.

    Nei, det var veldig rart, husker jeg.

    Kan Magne Winnem ha sagt til Terje Sjølie at jeg skulle på Claes Ohlson for å kjøpe lydkort?

    (Og fått han til å tulle med meg?).

    Hva vet jeg.

    Eller satt bare Boot Boys der helt tilfeldig?

    Nei, det er vanskelig for meg å si.

    Men spesielt, det var det her ihvertfall, (husker jeg).

    Og Terje Sjølie smilte vel litt lurt, (eller stygt?), tror jeg, mot meg, da jeg gikk inn, på Narvesen der.

    Men jeg ble litt satt ut, da.

    For disse nazistene, de var så små og lave, da.

    Så det var liksom som som noe slags ‘mini-Gestapo’, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg ble ikke så overrasket over at Terje Sjølie hadde blitt nazist egentlig.

    (Hvis jeg skal være ærlig).

    For assistent, på Rimi Munkelia, Leif Jørgensen.

    Han hadde jo fortalt meg det, et par år før det her.

    At Terje Sjølie hadde blitt med på Blåbussen, til Vålerenga-fansen.

    Og det var visst noe fæle greier da, husker jeg, at Leif Jørgensen forklarte.

    Så fra å være hooligan, til å bli nazist.

    Det var jo ikke en så stor overgang, for meg, egentlig.

    Så jeg ble ikke så overrasket liksom, over å se Terje Sjølie i en nazi-gjeng, da.

    Selv om det var veldig spesielt at han skulle sitte sammen med den gjengen, og se stygt på meg, inne på Narvesen, på Glassmagasinet der da, husker jeg, at jeg syntes.

    For Oslo var jo ikke Drammen liksom, da.

    Hvor min søster Pia kjente flere nazister, (på slutten av 80-tallet), husker jeg.

    (Noah og Kjetil, osv.

    Som også begge var kortvokste, forresten, på samme måte som disse Oslo-nazistene, da).

    For jeg gikk jo et år på skole, i Drammen, og derfor ble jeg kjent med flere av Pia sine Drammens-venner.

    For Pia var byvanker i Drammen, på den samme tida da, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette var jo også veldig sentralt, i Oslo sentrum.

    Så at noen nazister hadde kontrollen, så sentralt, i Oslo sentrum.

    Det likte jeg nok ikke.

    Samtidig var det vanskelig for meg, å ta Terje Sjølie så veldig seriøst da, må jeg innrømme.

    Han virka som en useriøs fyr, som liksom var på en slags søken, da.

    Siden han først var på Blåbussen som hooligan.

    Og så ble nazist, liksom.

    Det var vanskelig for å meg å vite hvor seriøst dette nazi-greiene til Terje Sjølie var.

    Selv om de jo hadde en pen nazist-jente der og, (for å si det sånn)

    (Så de jo fått litt dreisen på det her nazi-greiene også, må man vel si).

    Så det var nesten sånn at jeg ble litt sjalu på Terje Sjølie og.

    For jeg selv, jeg hadde jo ikke noen dame, på den her tida, (for å si det sånn).

    Og jeg satt mye hjemme aleine og sånn, da.

    Men jeg hadde ihvertfall fått meg en ny lidenskap, da.

    Og det var internett og mp3-musikkfiler, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk det her lydkortet, til å funke, ganske raskt, da.

    Og så ringte jeg Magne Winnem, husker jeg.

    Mens jeg fyrte opp stereoanlegget, da.

    (Det som var det samme som Monika Nebell og dem hadde, da.

    Som hu sa, i Min Bok).

    Også satt jeg på Daft Punk, ganske høyt, med sangen ‘Around the World’, da.

    På stereoanlegget, da.

    Og jeg tror at Magne Winnem ble litt imponert.

    For kvaliteten på disse nye musikkfilene.

    De var jo nesten like bra som CD, da.

    Så jeg selv, (som jo hadde vært klassens musikksjef osv., på barneskolen, må man vel si).

    Jeg syntes jo at det her var kjempeartig, da.

    At man kunne finne favorittsangene sine, på internett.

    Sanger som det ikke var mulig, å få tak i, i plateforretningene, i Oslo, ofte.

    Så jeg brukte mye tid, etter det her, om kveldene, på å søke etter mine favorittsanger, da.

    (Som jeg mangla, i musikksamlingen min).

    På nettet, da.

    Sanger som jeg for det meste lasta ned fra forskjellige FTP-servere, da.

    (Og det var vel blant annet et nettsted, som het ‘FTP-search’, som man kunne bruke, for å prøve å finne de her sangene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den her tiden, så var det ingen som skrev om, at mp3-filer var ulovlige å laste ned, da.

    (Som jeg kan huske, ihvertfall).

    For mp3-filer var noe helt nytt, da.

    Som bare var morsomt liksom, da.

    Og før det her, så hadde ikke kvaliteten på musikk-filer vært noe særlig bra, da.

    Så folk syntes bare at det her var morsomt, at det nå gikk an å laste ned musikk, på nettet, da.

    Det ble omtrent som på 80-tallet osv., da folk tok opp sanger fra radio, med kassettspillere, (kan man vel si).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen dager etter det her, (må det vel ha vært).

    Så hadde Magne Winnem invitert meg, til Frognerparken, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    For Magne Winnem ville at jeg skulle bli med han, og gå tur, med hans datter Hanne Kristine, (husker jeg).

    (For vi hadde vel begge sommerferie, tror jeg).

    Og hun Hanne Kristine, hun så liten, at Magne Winnem trillet på henne, i en sånn babyvogn, da.

    (Som om han var en husmor, ville man vel kanskje ha sagt, i gamle dager).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, dro meg med, fram og tilbake i Bogstadveien, (og i Valkyriegata da), mener jeg å huske.

    Jeg hadde kanskje lest litt for mye, i For Him Magazine, for jeg hadde på meg en kul, blå, kortarmet trøye, med v-hals, (mener jeg å huske).

    Som jeg hadde kjøpt på Hennes og Mauritz, (eller noe sånt), vel.

    Etter å ha sett noen lignende klær sikkert, i FHM, da.

    (Og det var den samme trøya, som jeg hadde på meg, den søndagen, i Nevlunghavn, da.

    Da jeg kjøpte kylling, og vi var på stranda, i Gurvika der, da.

    Som jeg har skrevet om, i det forrige kapittelet, da).

    Og Magne Winnem, han spurte meg vel, om hva jeg skulle resten av ferien, da.

    Og jeg sa vel det, at jeg hadde lyst til å dra bort, til Syden, (eller noe sånt).

    Men at jeg ikke hadde så mye penger, da.

    (For jeg hadde vel hatt rimelig høye telefonregninger, og sånn da, helt sikkert).

    Og da dro Magne Winnem meg med til et reisebyrå, husker jeg.

    For å sjekke hvor mye billettene til Syden kosta, da.

    Og da husker jeg at jeg lurte på om jeg kom til å havne i Tyrkia.

    (Siden jeg trodde at jeg bare hadde råd til å dra dit.

    Siden jeg ikke hadde så mye penger, da).

    Og jeg ville helst ikke til Tyrkia, da.

    For jeg hadde ikke vært i Syden aleine før.

    Og Hellas og Spania hørtes mer vestlig ut, enn Tyrkia, for meg da, husker jeg.

    Magne Winnem, han fortalte meg vel det.

    At det gikk an å ringe et telefonnummer.

    (Hos Ving, eller noe sånt).

    Å be om restbilletter, da.

    Så jeg gjorde det da, noen dager seinere, (eller noe sånt).

    Og jeg fikk en en-ukes pakketur, til Thassos, i Hellas, uka etter da, (var det vel).

    For cirka 2000 kroner, (eller noe sånt da), var det vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Men Magne Winnem, han syntes ikke at mp3 var noe særlig bra oppfinnelse, da.

    (Da jeg spilte den ‘Around the World’, (med Daft Punk), på stereoanlegget, for han, over telefonen, da).

    For når jeg sa at det ble rimelig bra kvalitet, på lydfilene, med mp3.

    Og sa at det ble nesten som å høre på CD, (eller noe sånt).

    Så svarte Magne Winnem det, at kvaliteten var litt dårlig, på begynnelsen av sangen, da.

    Men at den ble bedre utover i sangen, da.

    (Noe sånt).

    Men den sangen, den er jo laget sånn, at den er uklar i begynnelsen.

    Så det var ikke den nye mp3-teknologien sin feil, da.

    Men det klarte jeg vel ikke å forklare, for Magne Winnem, (tror jeg).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg veit ikke om Magne Winnem skjønte helt hva mp3 var.

    Og jeg syntes at han var litt negativ, da.

    Det var nesten på samme måte, som den sommeren, som han var innom, på Rimi Nylænde der.

    Mens jeg passa butikken, da.

    Mens butikksjef Elisabeth Falkenberg, var på sommerferie.

    Sommeren 1995 vel, antagelig.

    For da, så hadde jeg lagt opp frukta helt strøkent, da.

    (Mente jeg selv ihvertfall).

    Ihvertfall, så var kvaliteten rimelig bra, på frukta som lå der, da.

    (Vil jeg si, ihvertfall).

    Og det var også sånn fargemønster, på frukta, som jeg hadde lært om, på det Gartnerhallen-kurset, da.

    (Det kurset som Terje Sjølie også var på, forresten.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og det fargemønsteret, det gjentok seg også, i et speil, som stod i bakkant, av grønsaksdisken der, da.

    (Men Rimi, de heiv etterhvert ut sånne kjølte grønnsaksdisker, da.

    For de mente at disse diskene tørka ut frukta, da.

    Så den grønnsaksdisken, (som vel muligens kan ha vært fra Balstad sine glansdager, eller noe sånt), den ble hevet ut, høsten 1998, (var det vel), etter at jeg hadde begynt som butikksjef der, da.

    Da ble frukta nemlig flytta til ved inngangen der.

    Der hvor, (håndballspilleren), Morgan Lunde, hadde fått kjeft, i 1995 cirka, (var det vel).

    (Av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin).

    Fordi at han dytta vaskevannet ned gjennom et hull i gulvet der, da.

    Når Morgan Lunde og jeg, vaska der hvor kasse 4 hadde stått, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og Anne-Katrine Skodvin, (som vel var den, som hadde funnet på dette frukt-flytte-prosjektet), hun mente at jeg var så flink til å lede prosjekter da, (husker jeg).

    (Selv om det ikke var jeg, som hadde kommet på ideen, til dette prosjektet.

    Men som butikksjef, så var jeg ansvarlig for å få tak i bemanning, og sånn, som trengtes, på dette prosjektet, da.

    (Noe sånt).

    Og det gikk ganske greit, da.

    Så det var vel det som Anne-Katrine Skodvin mente, tror jeg).

    Etter at frukta var ferdig flytta.

    Selv om vi hadde glemt baldakinen, (en treplate til å ha prisplakater på, som ofte henges i taket), sa Anne-Katrine Skodvin.

    Men dette var vel den første gangen, som jeg hadde hørt dette ordet, (baldakin), tror jeg.

    Så jeg hadde bare satt på noen label-lister, langs kanten av fruktdisken, sånn at prisene på frukta stod synlig, da.

    Før Anne-Katrine Skodvin så det her med baldakinen, da).

    Men likevel, så fant Magne Winnem noe å klage på, da.

    (I den grønnsaksdisken).

    Og som han liksom ‘blåste opp’, da.

    (Må man vel si).

    Og som jeg ikke engang husker hva var nå.

    Så Magne Winnem, han kunne kanskje noen ganger være litt negativ, (og pirkete), da.

    (Så det var nesten som å prate med Hitler, på telefonen, kan man kanskje si, (for å fleipe litt).

    Noe i den duren, ihvertfall, kanskje.

    Hvis jeg skal overdrive litt.

    For å prøve å vise et poeng, da.

    At Magne Winnem kanskje kunne være litt nedlatende da, ovenfor meg.

    Og liksom prøvde å drite meg ut, og sånn, da.

    Ihvertfall så var det vel ikke langt unna.

    Det var liksom som at Magne Winnem gliste litt av meg, da.

    Mens han prata med meg, i telefonen.

    Hvis jeg sa noe som han syntes hørte dumt ut, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Så hvis Magne Winnem hadde vært litt mer om seg.

    Så kunne vi ha tjent en del penger på det mp3-greiene.

    Og solgt musikkanlegg som spilte musikk, fra en PC, da.

    Det kunne vi nok ha tjent mye penger på, tror jeg.

    Men Magne Winnem er litt negativ og nedlatende ovenfor meg, da.

    Så å få med Magne Winnem på noe sånt.

    Det tror jeg at er vanskelig.

    Og jeg selv, jeg har jo aldri hatt noe særlig formue.

    Så Magne Winnem er kanskje noen ganger litt som en gubbe, da.

    Det er mulig.

    Eller, han så ihvertfall ikke mulighetene ved mp3-teknologien, tror jeg.

    Og jeg selv, jeg var jo ganske bundet, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og jeg var jo ikke på langt nær så etablert, som Magne Winnem.

    Som på den her tida flytta, til en villa, ute i Spikkestad.

    Men Magne Winnem, han hadde sikkert nok å gjøre han og.

    Men her kunne vi ha nok ha tjent litt penger da, hvis vi hadde hatt tid og kapital.

    Mener jeg ihvertfall, da.

    Men jeg tror ikke at Magne Winnem fikk med seg denne muligheten, da.

    Og selv om Magne Winnem hadde internett før meg.

    Så ville han ikke chatte med meg på irc eller web-chat.

    Men han ville alltid at jeg skulle besøke han på Bergkrystallen eller ute i Spikkestad, da.

    Noe som jeg syntes at ble litt gammeldags, da.

    Og Magne Winnem, han dreiv jo med familie-ting, når han inviterte meg på besøk.

    Så jeg måtte være med på barnepass, både i Bogstadveien og i Spikkestad, da.

    Så det ble jo litt rart, må jeg si.

    Så Magne Winnem, han prioriterte ikke kameratene sine noe særlig, da.

    Men likevel, så syntes han at det var rart, at jeg ikke ville besøke han oftere, ute i Spikkestad, da.

    For TV-kikking og barnepass.

    Nei, da ble jeg heller inne i Oslo og prøvde å sjekke noen damer der, og sånn.

    Istedet for å bli med på de kjedelige greiene til Magne Winnem, ute på landet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 28: Mer fra St. Hanshaugen

    Etter at jeg hadde hatt internett, i noen måneder, forresten.

    Så kom Magne Winnem på besøk, i Rimi-leilighetene min der, da.

    (Sikkert etter å ha ringt først, da.

    Siden Magne Winnem vel må sies, å være ganske pertentlig og konform, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hadde Magne Winnem med seg web-sidene til Høyre, (husker jeg), på en diskett da, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem var fortsatt i Høyre, da.

    Og han hadde fått ansvaret, for å fikse noen ‘bug-er’, på Høyre sine websider, da.

    Og da satt vi der og så dumme ut, husker jeg.

    Og jeg skjønte ikke helt hva Magne Winnem tenkte på, (må jeg innrømme).

    For selv om jeg hadde internett, så betydde jo ikke det, at jeg skjønte HTML.

    Men Magne Winnem og jeg, vi hadde jo begge gått på datalinja, på Gjerdes videregående, da.

    Og jeg hadde jo gått to år på NHI, (på linja for informasjonsbehandling).

    Så vi klarte vel å få websidene til Høyre litt bedre, tror jeg.

    (Selv om jeg vel ikke fikk sjekka det her helt nøyaktig).

    For vi satt jo der, (i den sovesofaen fra Ungbo, må det vel ha vært), og liksom så over den HTML-koden da, (husker jeg).

    Selv om vi vel ikke egentlig hadde noen særlig ferdigheter, i HTML, noen av oss.

    Så vi tok det vel litt på ‘feelingen’ da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Magne Winnem var fortsatt aktiv i Høyre, da.

    Og han hadde kanskje tatt på seg dette ansvaret, på et møte, (eller noe), i Høires Hus, da.

    (Uten at jeg skal si helt sikkert, hva det var, som egentlig hadde foregått).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia klikka på samme måte som Magne Winnem, (husker jeg), på rundt den samme tida.

    For jeg husker at hu fortalte meg det, at hu hadde sagt til min fars familie, at jeg hadde fått meg hjemmeside.

    Men jeg hadde jo ikke det, jeg hadde jo bare fått meg internett.

    Så Pia ble også tøysete, da jeg fikk meg internett da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnene, til at jeg syntes at det var så artig, med den her chattinga.

    Det var det, at jeg følte at jeg liksom nesten ble ‘kvalt’ da, i livet mitt.

    For jeg omgikk meg bare med sånne herda og tøffe folk da, husker jeg, at jeg syntes.

    (Som Magne Winnem og Pia, som liksom ble tøffere og tøffere, begge to, da.

    Og på jobben, så var det jo omtrent like ille, med rimelig tøffe og vanskelige kolleger, som Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, da).

    Som ikke var noe hyggelige, å ha med å gjøre.

    Så det var som en stor befrielse, (husker jeg), å få meg internett.

    For da kunne jeg få litt kontakt, med andre, (og kanskje mer ‘normale’ mennesker da), husker jeg.

    Så hvis det ikke hadde vært for det, at jeg fikk meg internett, på den her tida.

    Så hadde jeg nok gått inn i en ganske stor, ny depresjon, (eller noe), antagelig, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Sånn som da jeg gikk det andre året, på NHI.

    (Nemlig studieåret 1991/92).

    Da Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde en slags ‘boikott-aksjon’, mot meg.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, vel).

    For jeg følte meg rimelig ensom, (eller hva man skal si), selv om jeg hadde mange bekjente, som ringte ‘hele tida’, og sånn, da.

    (Og mora mi ringte også ‘hele tida’.

    Men hu var rimelig slitsom da, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flyttet inn på St. Hanshaugen der.

    Så husker jeg at jeg hørte på en ny sang, som het ‘Spaceman’, (med Babylon Zoo), på stereoanlegget mitt der, (på en eller annen radiostasjon da), en dag, da.

    Og jeg husker også at jeg hørte på en rar sang, med Spice Girls, (som het ‘Wannabe’ vel), en gang, mens jeg kjørte av fra veien mot Holmlia, (fra ved Grønmo der), for å ta av opp Slimeveien/Granbergstubben der, (på vei til jobben, på Rimi Bjørndal da), med HiAce-en min, en gang, (på bilradioen), da.

    (Hvis det ikke var ‘Macarena’, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg pleide å kjøpe pistasjnøtter, i løs vekt, i den innvandrerforretningen, som lå ved siden av kinarestauranten, (som lå ved siden av DNB der cirka), i Bjerregaardsgate, da.

    For jeg sjekka liksom ut cirka alle de butikkene, restaurantene og utestedene, som lå i den delen av Bjerregaardsgate, som jeg pleide å kjøre gjennom, fra parkeringsplassene til Rimi-bygget, (i Waldemar Thranes gate der), og ut i Ullevålsveien, da.

    (Hvis jeg ikke kjørte den andre veien, og ut i Waldemar Thranes gate, da.

    På vei til jobb.

    Som jeg seinere gjorde.

    For å slippe lyskrysset i krysset Ullevålsveien/Waldemar Thranes gate, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leide også noen videofilmer, i en videobutikk, i Waldemar Thranes gate, bort mot Kiellands Plass der, husker jeg.

    Og det var filmer som ‘Desperado’ og ‘Fargo’, (mener jeg å huske).

    (Og også filmer som ‘Judge Dredd’, (husker jeg).

    En film som min fetter Ove, så på hos meg der, en gang, husker jeg.

    Og som han seinere ikke likte, at jeg hadde kopiert over.

    (Noe som jeg husker, at han gjorde et poeng av, da.

    Noe som jeg syntes at egentlig var litt uhøflig.

    For det var jo mine videofilmer, det her, og ikke hans, liksom).

    For jeg samla ikke bare på bøker da, på den her tida.

    Jeg samla også på filmer, som jeg kopierte, på VHS, noen ganger, når jeg leide dem, i video-butikker, da.

    Siden jeg jo hadde kjøpt meg to, (ganske billige), videospillere, da.

    På Bryn-senteret, et par-tre år før det her, (da jeg samtidig fikk det kredittkortet).

    (To videospillere som jeg hadde kobla sammen med en scart-ledning, da.

    Og som stod på en hylle under TV-en min, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Ove, han flytta etterhvert selv inn til Oslo.

    (For han studerte på lærerhøgskolen, eller UIO, eller noe sånt, vel).

    Og faren hans, (onkel Runar), han kjøpte seg en tre-roms leilighet, (eller noe sånt), i en bygård, i Schweigaardsgate, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg der), husker jeg.

    (Hvor ungene hans fikk bo, da.

    Hvis de skulle studere og jobbe og sånn, i Oslo).

    Og jeg husker det, at jeg besøkte Ove, med HiAce-en min der, en gang, da.

    Og da, så åpnet Heidi sin kjæreste fra Moss, (Steinar vel), døra, da.

    Og da var jeg litt nervøs, husker jeg.

    For jeg hadde vel ikke prata med Ove, siden den søskenbarn-festen, i 1994.

    (Altså to-tre år før det her).

    Eller, siden vi var ute på byen, i Svelvik, i 1995, må det vel ha vært.

    1-2 år tidligere.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde vel ikke vært på besøk hos han, i Schweigaardsgate før vel, (tror jeg).

    Og jeg hadde nok regna med det, at Ove ville åpne døra.

    (Etter å ha prata med meg, på callinga der, eller noe sånt, vel.

    Eller om jeg ringte han fra mobilen min, (eller noe sånt).

    Og det var jo Ove som hadde invitert meg, da.

    Så det her var kanskje tidligere, i 1996.

    (Noe sånt).

    Men han Steinar åpna døra, da.

    (En kar jeg aldri hadde sett før.

    Og som jobba som drosjesjåfør, i Moss, (viste det seg vel)).

    Og da hadde jeg forventa at Ove skulle åpne døra, da.

    Så da sa jeg ‘hei Ove’, til Steinar da, (husker jeg), da han åpna døra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg var på besøk hos Ove og dem, på den her tida.

    Så var Heidi så rar, (husker jeg).

    (Men dette var kanskje før hu møtte Steinar.

    Det er mulig.

    Så jeg var der kanskje på besøk en gang, før jeg flytta fra Ungbo og.

    Det husker jeg ikke helt sikkert, hvordan det her var).

    Og grunnen til at jeg var nervøs, da jeg hadde med HiAce-en.

    Det kan ha vært det, at jeg ikke fant noe sted å parkere der, med en gang.

    Og jeg syntes også at det virka som, at en politibil, (eller noe), fulgte med på meg der, da.

    Mens jeg satt og prøvde å roe meg ned litt, i bilen, da.

    Siden jeg ble rimelig stressa, siden jeg ikke visste, hvor jeg skulle parkere der, da.

    (For jeg hadde vel bare vært der, en gang før, eller noe sånt.

    Og da hadde jeg vel tatt trikken dit, (eller noe), vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det Heidi gjorde, som var så rart, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Det var det, at hu sa, at hu var en ‘bimbo’ da, husker jeg.

    Og hu dansa også energisk med sin bror Ove, til en sang av Gypsy Kings, i stua der, husker jeg.

    Samt at hu spurte meg, om jeg hadde noen ‘venninner’.

    Og da tenkte jeg vel kanskje på Lill Beate Gustavsen, Cecilie Hyde og Pia fra Korea, (eller noe).

    Som jeg vel hadde gått ganske greit sammen med, på den tida, som jeg flytta inn, til Oslo.

    (Altså en cirka seks-sju år, før det her, da).

    Og svarte ‘ja’, (på det spørsmålet, til Heidi), da.

    Men da sa Heidi det, at da var jeg ‘homo’, (eller noe sånt da), mener jeg å huske.

    Siden jeg hadde hatt venninner, da.

    (Noe sånt).

    For det kunne visst ikke en mann ha, (sa hu), da.

    Noe som jeg ikke hadde tenkt noe særlig over før, (for å være ærlig).

    Så hvordan kultur dette var, det veit jeg ikke.

    Men det var vel ikke noe norsk kultur akkurat, tror jeg.

    Hvem vet.

    (Og jeg svarte vel heller ikke noe særlig, da Heidi fornærmet meg, på den måten.

    For jeg ble litt satt ut da, av at Heidi sa, at hun var en bimbo, da.

    For hu også oppførte seg som en bimbo, og lå liksom i en kjole vel, på sofaen der, (og sånn), da.

    For jeg hadde jo ikke hatt så mye med Heidi å gjøre, siden oppveksten.

    For hu var jo ikke på den søskenbarn-festen, på Ungbo, i 1994, (var det vel), for eksempel.

    Så jeg ble nok kanskje litt trist, da.

    Over at Heidi hadde blitt så spesiell, (og horete liksom), da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den gangen som Heidi oppførte seg så horete.

    Det var kanskje i romjula, 1995.

    (Eller om det kan ha vært i nyttårshelga).

    Jeg husker ihvertfall at Ove og Heidi ville gå ut på byen, da.

    Men at nesten alt var stengt.

    Men at vi kanskje skulle dra på et utested, (som likevel var åpent), ved Grønland T-banestasjon der, da.

    (Som Ove og Heidi visste om).

    I et slags nytt senter der, da.

    Men at det ikke ble noe av likevel.

    For Ove og Heidi ombestemte seg da, (må det vel ha vært).

    Så jeg tror at jeg var og besøkte Ove og Heidi, en gang, i Oslo-leiligheten til Runar.

    I tida like før jeg fikk meg bil, også vel.

    Noe som ble til en litt mislykket opplevelse, vel.

    (Må man vel si).

    Siden vi ikke gikk på pub likevel, da.

    Men bare surra rundt på Grønland, en litt kjølig og mørk helligdags-kveld da, (var det vel).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Men da vi surra rundt på Grønland der.

    Så er det mulig, at også Steinar var med, (mener jeg å huske).

    Så det er mulig at det var under det andre besøket mitt der, da.

    Men jeg kjente ikke Ove og Heidi, så bra, på den her tida.

    For jeg hadde jo egentlig prøvd å kutte ut faren min, og hans familie.

    Etter omsorgssvikten, på 80-tallet.

    Og jeg kjeda meg kanskje litt, under de besøkene mine, hos Ove og Heidi, da.

    Så jeg blander nok kanskje de første besøkene mine, hos dem litt, da.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Men jeg husker det, at en gang, som jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så fant Ove fram noen tegneserieblader, som het Preacher, husker jeg.

    Og sa så han til meg det, at jeg kunne få låne de, da.

    Så jeg tok med meg de hjem, til Rimi-leiligheten min da, husker jeg.

    Og leste de der.

    Og den tegneserien, den syntes jeg at var ganske bra da, (må jeg innrømme).

    Selv om vel Sandman fortsatt var favoritt-tegneserien min, vel.

    Men Preacher var også en veldig kul tegneserie da, (må jeg si).

    Så jeg digga den og en del da, etter å ha lest alle de Preacher-bladene, til Ove.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 4.

    Og når jeg besøkte Ove, i Oslo-leiligheten, til Runar.

    Så var ikke det så ofte.

    Men det var en gang i året, kanskje.

    Og da jeg bodde i Oslo, så pleide å kjøpe noen engelske livsstils-magasiner, som het FHM, (For Him Magazine), og også noen andre, lignende amerikanske blader vel, som het Esquire og GQ osv., men for det meste FHM, da.

    (Som jeg hadde begynt å kjøpe, for å motvirke kjedsomhet, mens jeg bodde på Ungbo, var det vel).

    Så hver gang, som jeg besøkte Ove.

    (Som bare var en håndfull ganger, vel).

    Så hadde jeg med en svær bunke, med ferdigleste FHM-blader, (og sånn), til han da, husker jeg.

    (For jeg visste ikke om noen andre, som ville ha interesse, av å lese, de bladene).

    Noe han ble glad for, den første gangen ihvertfall, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Men den andre gangen, så så han vel rar ut, (mener jeg å huske).

    Så jeg slutta vel å ta med de bladene, til han, etterhvert, (tror jeg).

    Og Ove, han viste meg også det, at han heller likte å lese et blad, som het ‘the Face’, (husker jeg).

    Som var et engelskspråklig moteblad, da.

    Men det bladet, det ble litt vel metroseksuelt, (eller vulgært eller homofilt, eller hva man skal kalle det), for meg da, (husker jeg).

    (Jeg ble nesten litt satt ut, da jeg leste i det bladet, i Oslo-leiligheten, til Runar der da, (husker jeg).

    For jeg oppfattet det bladet, som et moteblad, da.

    Og jeg syntes at det ble litt vel flaut og kjedelig, å kjøpe et blad, som var liksom for det meste var et moteblad, da.

    Da var FHM bedre, syntes jeg.

    For der var det musikkstoff, filmstoff og mye annet også, da.

    Og klesmote-stoffet, (noe jeg leste, for jeg hadde vel ikke noen egen klesstil, liksom), var liksom litt mer diskret der, da.

    Mens i the Face, så var liksom mote-stoffet det primære da, (fikk jeg inntrykk av ihvertfall), da jeg leste det bladet, hos Ove og Heidi og dem der, da.

    Eller, det var vel sånn, at the Face, var både for både damer og menn.

    Mens FHM var for menn, da.

    Det var kanskje det jeg ‘klikka’ litt på, da jeg leste the Face.

    Det er mulig).

    Så det var ikke sånn at jeg begynte å lese the Face, selv om min fetter Ove, (fra Son), gjorde det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 16: Rimi Bjørndal

    Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.

    (Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).

    Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.

    Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.

    Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.

    Siden de trengte hjelp da, (sa de).

    Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.

    Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.

    (Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.

    Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).

    Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.

    Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).

    For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.

    Men jeg kjørte henne til toget, da.

    Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.

    Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.

    Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.

    Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.

    Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.

    Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.

    For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.

    Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.

    Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).

    Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).

    Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).

    Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.

    Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).

    Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.

    (Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).

    Så da klagde jeg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.

    Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal.

    Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.

    (Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).

    Så da klagde jeg på det her, da.

    Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).

    Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.

    Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.

    Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.

    Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.

    Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.

    Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.

    (En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).

    Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.

    (Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).

    For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.

    Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.

    Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).

    Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).

    Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.

    Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.

    Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.

    Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).

    Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.

    (Og det var noen sånne stripete ‘klovne-skjorter’, da).

    Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.

    (Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.

    (For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.

    Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.

    For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.

    Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).

    Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.

    Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.

    (For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.

    For det er så lav snitthandel der.

    Og mye flaskepant.

    Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).

    For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.

    Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).

    (Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.

    Noe sånt).

    Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.

    Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.

    (For jeg vaska klær på søndagene, da.

    I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).

    Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.

    (Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).

    Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde ‘lang-uke’, fra mandag til lørdag, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.

    Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.

    For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.

    (Ihvertfall om kveldene).

    Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus

    Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.

    Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.

    For den var visst 100, da.

    (Hva nå det betyr).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).

    Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.

    Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.

    Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.

    Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.

    Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.

    Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.

    Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.

    Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?

    Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.

    Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.

    Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.

    Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.

    Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.

    Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.

    Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.

    Og da sa jeg greit, da.

    Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.

    (Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.

    Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.

    Men operasjonssårene grodde ikke.

    (Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).

    Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.

    (Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).

    For de gikk inn i kneet fra to steder, da).

    Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).

    Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.

    En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).

    Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.

    (Eller om det var forskudd).

    Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).

    Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.

    For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.

    Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.

    At jeg ville leie TV der da, osv.

    Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.

    (Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).

    Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).

    For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).

    Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.

    (For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).

    Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.

    For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.

    Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).

    Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.

    Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.

    Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.

    (Noe sånt).

    Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.

    De første dagene, etter operasjonen.

    Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.

    Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.

    Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.

    Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.

    (Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).

    Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.

    (Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.

    Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.

    Og det funka greit, da.

    Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.

    Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.

    (Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).

    Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.

    Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.

    Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.

    Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.

    Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.

    Nemlig at det var ‘dreite drittel’.

    Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.

    En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.

    Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.

    Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.

    (Selv om jeg ikke sa noe vel.

    For han legen sa ikke noe særlig selv, da).

    Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.

    (Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).

    Da jeg var innom på kontroll der.

    Og at jeg muligens sa hei til henne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.

    Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.

    (Som han og Øystein Andersen hadde lånt.

    For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).

    Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).

    Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.

    (Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.

    Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.

    (Kunne det ihvertfall virke som, da)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.

    Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).

    Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.

    (Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).

    Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.

    Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.

    Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.

    Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.

    For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.

    Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.

    Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.

    Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.

    Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).

    Mens jeg bare var innom der.

    For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.

    Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.

    Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.

    For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.

    Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.

    Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.

    (Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).

    Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.

    (Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).

    Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).

    Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.

    For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.

    Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.

    (Noe jeg ikke klarte.

    Av en eller annen grunn.

    For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.

    For det eneste jeg gjorde hver dag.

    Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.

    Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.

    Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.

    Som hang på den ene krykka, da.

    (Var det vel).

    Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.

    For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.

    Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.

    Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).

    (For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).

    Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).

    Og det gikk greit da, (husker jeg).

    Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.

    Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).

    Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).

    (Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.

    Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).

    For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).

    Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.

    Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

    Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).

    Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.

    Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.

    Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.

    Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.

    Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).

    Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.

    Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.

    For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 11: Mer fra St. Hanshaugen

    Jeg kom på noen ting, som jeg tror at jeg har glemt å ta med, i de tidligere bøkene.

    Og det var, fra en gang, som jeg dro, for å besøke Frode Kølner og dem, i Larvik.

    (Antagelig den gangen, som jeg feira 17. mai, i Larvik, mens jeg gikk i fjerde klasse, nemlig våren 1981, vel).

    Og når jeg dro for å besøke enten mora mi eller Frode Kølner og dem, i Larvik.

    Så pleide jeg å ta toget fra Drammen, (fordi Sande stasjon var stengt på 80-tallet, mens den var åpen på 70- og 90-tallet).

    (Fordi faren min ville det, av en eller annen grunn.

    Selv om det ville vært billigere å tatt buss til Holmestrand, (som på den tiden var stasjonen etter Drammen, når man kjørte sørover, på Vestfoldbanen), og så tatt det samme toget derfra.

    For Holmestrand lå i samme retning som Larvik, (nemlig sørover).

    Mens Drammen lå motsatt vei, (nemlig nordover), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i Drammen, så hang det plakater, rundt om i hele byen.

    Om at på puben Dickens, (var det vel), så kunne man få gratisbilletter, til privatkampen Strømsgodset – Bayer Leverkusen.

    (Noe sånt).

    Så jeg fant den puben da, og gikk inn der.

    Og spurte om jeg kunne få en sånn gratisbillett, da.

    Og det fikk jeg og.

    Men han som ga meg den billetten, han sa noe sånt som at ‘kom tilbake når du blir atten, da’.

    (Med en litt tøff tone, vel).

    Og det likte ikke jeg, da.

    For jeg syntes at det var som at han kjefta, da.

    Så det her klagde jeg på til faren til Frode Kølner da, (mener jeg å huske).

    Eller, jeg viste dem ihvertfall den billetten da, (husker jeg).

    Men det var ikke sånn, at jeg dro på den kampen.

    For jeg syntes vel at det var som at jeg hadde gjort noe galt, da.

    Og fått kjeft, siden jeg spurte om den billetten, da.

    (Og det passet vel kanskje ikke inn i reiseplanene mine heller, å gå på den kampen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg så, i nettavisene nå, at Vidar Theisen, var død.

    Så kom jeg på det, at på en fest, (som Magne Winnem hadde dratt meg med på), i Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, på begynnelsen av 90-tallet.

    (På den tida, som Magne Winnem bodde der, da).

    Så tulleringte jeg, til familien, til Vidar Theisen, (husker jeg).

    Og jeg fikk prate med datteren hans, (eller noe), som satt hjemme på lørdagskvelden da, husker jeg.

    Og grunnen til at jeg tulleringte, fra den festen.

    (Som var hos en av naboene til Magne Winnem, (i Rimi-leilighetene der), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var det, at Magne Winnem først tulleringte selv, vel.

    Han ringte nemlig til sin butikksjef, (Magne Winnem jobba på den her tida, som assisterende butikksjef, i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som han bodde i, (og som denne festen var i), nemlig den i Waldemar Thranes gate 5, da), Steinar Ohr, vel.

    Magne Winnem lot som om han var en dame, og snakket med damestemme da, til butikksjefen sin.

    (Sånn mener jeg at det var, ihvertfall.

    For jeg jobba jo ikke i Rimi selv, på den her tida, så det er mulig at jeg har bomma litt, på hvordan det her egentlig var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg fikk meg lappen og bil.

    Så hendte det, en eller to ganger, at Wenche Berntsen og Marianne Hansen, ville sitte på med meg hjem, etter jobben.

    (For det var plass til tre foran, i HiAce-en min, da).

    Og da kjørte jeg ned Lambertseterveien, og forbi Statoil-stasjonen nederst i bakken der da, (hvor jeg pleide å handle, på søndagene, da jeg bodde, på Abildsø), husker jeg.

    Og da jeg kom til krysset Lambertseterveien/Enebakkveien, (for Wenche Berntsen bodde på Manglerud da, og ville vel at jeg skulle kjøre den veien).

    Så klagde både Wenche Berntsen og Marianne Hansen på at jeg ikke kjørte, til venstre gjennom krysset, raskt nok, da.

    Men jeg huska kanskje det, at jeg nesten hadde kræsja der, den gangen, som jeg bodde på Abildsø, og kjørte Magne Winnem sin Volvo ‘bybil’, i fylla, fra Dumpa og til Statoil-stasjonen, og tilbake, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så det var kanskje derfor, at jeg tok det litt rolig, i det krysset, da.

    For noen ganger, så kunne det komme biler, ganske raskt, fra i retning av Bogerud der, da.

    Så jeg ville vel gjerne ha oversikten da, før jeg kjørte gjennom det krysset.

    For den HiAcen min var litt daff, (eller daukjørt), også da, (må man vel si).

    Og det krysset er liksom i en bakke, da.

    Så jeg stod liksom i en oppoverbakke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Line, (hu høye og pene blondinna, som var ekstrahjelp i kassa, og som studerte ved UIO, vel), hu sa til meg det, (på jobben), like etter at jeg hadde kjøpt den HiAce-en.

    At, ‘hvorfor kjøpte du ikke bilen til Pål, da?’.

    (Pål, som også jobbet på Rimi Nylænde, var jo Lines kjæreste, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men jeg visste jo ikke engang at Pål skulle selge bilen sin.

    Og den HiAce-en, den hadde jo bare kostet fire tusen.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    (For jeg syntes vel ikke akkurat at det her hadde noe særlig med jobben å gjøre, da).

    Og jeg syntes vel også at det var rart, at Pål, skulle selge bilen sin.

    For jeg huska jo det, at han ikke så lenge før det her.

    Hadde spurt meg, om jeg ikke syntes at det var dyrt, å betale to-tre tusen, for å få installert stereoanlegg, i bilen sin.

    (Som en bekjent av han, hadde forlangt, da).

    Men da svarte jeg ikke noe, for jeg hadde jo ikke bil selv, på den tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Danmarksturen, som Rimi Nylænde dro på forresten, (med Stena Saga).

    Den må ha vært etter at jeg kjøpte meg bil, (mener jeg).

    For jeg husker det, at clutch-wire-en røyk, (var det vel), på den HiAce-en, i Ryen-krysset, (eller noe), en gang, som jeg kjørte hjem fra jobb.

    Og jeg klarte akkurat å få kjørt bilen inn på den bensinstasjonen, som er i den samme bygningen, som Rimi Manglerud der, da.

    Og der var det også et bilverksted, og der skifta de clutch-wire-en, dagen før vi skulle til Danmark, (eller noe), mener jeg å huske.

    Og da skulle de ha så mye penger, (for de tok også service på bilen, i samme slengen).

    Så jeg måtte kjøre ut til Kredittkassen sin filial, på Fornebu, for å ta ut penger til Danmarksturen, (mener jeg å huske), siden jeg vel ikke hadde minibankkort, på den her tiden, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg gikk ut fra Fornebu der, (etter å ha tatt ut penger).

    Så måtte jeg gå forbi en sjåfør, som stod ved siden av en svær, svart limousin, (på veien tilbake til der jeg hadde parkert bilen, da).

    Og da måtte jeg si noe, syntes jeg.

    Så da spurte jeg: ‘Venter du på kongen, eller?’, (husker jeg).

    Men det gjorde han ikke da, svarte han.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 7: Chinatown Expressen

    Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.

    Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.

    Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).

    Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).

    Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).

    Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.

    (Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).

    Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.

    Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.

    Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.

    (En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).

    Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).

    Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.

    Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).

    (For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.

    Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.

    Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).

    Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).

    Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.

    Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).

    Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.

    (Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).

    Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.

    Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.

    (Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).

    Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.

    For det var helt kaos der, da.

    Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.

    Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.

    Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).

    Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.

    Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.

    For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.

    Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.

    Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.

    Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.

    Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom ‘digg’, å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).

    Det var Savoy, med sangen ‘Velvet’.

    Og en sang som het ‘Lucy’s Eyes’, med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.

    (Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).

    Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og ‘Dalom’/’Gokk’/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 6: Enda mer fra den første tiden på St. Hanshaugen

    Hele den veggen, som vendte ut mot terrassen, i leiligheten min, i Waldemar Thranes gate.

    Den bestod for det meste av vinduer.

    Fra venstre, så var det et rimelig stort vindu, og så en verandadør, og så et mindre vindu, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg trengte mange og lange gardiner, for å hindre innsyn, i leiligheten, da.

    (Og samtidig skjule Waldemar Thranes gate 3, som var en fraflyttet, stygg og falleferdig bygård, på den her tiden).

    Men jeg hadde ikke tid og penger, til å skaffe nye gardiner, de første månedene, som jeg bodde der, da.

    Så jeg hang opp de to ‘gjennomsiktige’ rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg skulle flytte, til Ungbo der.

    (Selv om de ikke var på langt nær lange nok).

    Men det trengtes fortsatt fler gardiner, da.

    Og jeg hadde fått et sengesett, til jul, noen uker før, (jula 1995), av Christell da, (var det vel).

    Og på dynetrekket, (som hørte til det sengesettet), så var det et bilde, av en blond dame, i bikini da, (husker jeg).

    Som Christell hadde hjalp meg å brette sammen, (husker jeg), på julaften, etter at jeg liksom hadde sett på gaven, da.

    (Sikkert etter Haldis sitt ønske).

    Så jeg hang hu blonde bikini-dama, (som kanskje ligna litt på nettopp Christell), i vinduet, til leiligheten min, (som om det var en gardin), da.

    Og så et laken, (eller noe), på den siste ‘gardin-plassen’ da, (var det vel).

    (I mangel av noe bedre, å henge der, da).

    Og det var kanskje på grunn av at jeg fikk et sånn sengesett, med bilde av en halvnaken ‘Christell-kopi’ på, i cirka full størrelse, at jeg turte det, å ringe Christell, fra jobben, på rundt den her tida, for å høre om hu ville være med på kino, (noe jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Men det ville hu ikke da, (av en eller annen grunn).

    Og jeg fikk vel også noen rare kommentarer, fra de damene, som var på innflyttingsfesten min der, i Rimi-leiligheten min.

    Siden jeg hadde ei bikini-dame, i cirka full størrelse, hengende foran vinduet, i den lille leiligheten min, da.

    (Hvis jeg ikke blander.

    Og dette var kommentarer, som jeg fikk fra Magne Winnem seinere, da.

    Hm.).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når det begynte å nærme seg sommeren, (må det vel ha vært), i 1996, da.

    Så fant jeg en Hansen og Dysvik-butikk, nede i Grensen der, (var det vel).

    Også målte jeg opp, hvor lange gardiner, som jeg trengte, (fra taket og ned til gulvet nesten), da.

    Og så kjøpte jeg fire kongeblå gardiner, (var det vel), i riktig lengde, (tror jeg ihvertfall), i den Hansen og Dysvik-butikken, da.

    Noe som kom på 500-600 kroner, eller noe sånt, vel.

    For Pia hadde vel ‘babla’ om det, mens vi vel begge fortsatt bodde, på Ungbo der, at det var best å ha mørke gardiner da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg syntes også det, at jeg måtte prøve å finne en ‘gutte-farge’, da.

    Så derfor mørkeblå, (eller om det var kongeblå), gardiner, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på jobben, (på Rimi Nylænde), på den her tiden.

    Så var det sånn, (husker jeg).

    At Marianne Hansen, sa til meg det, oppå Platået der, (husker jeg).

    At, ‘du får jo alt på en gang, du’.

    (Noe sånt).

    Og jeg skjønte hva hu mente.

    For jeg hadde jo nettopp fått meg lappen.

    Og jeg hadde jo nettopp kjøpt en bruktbil, for 4000 kroner.

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg Rimi-leilighet.

    (Men den hadde jeg jo stått på venteliste for, i et par års tid, (eller noe sånt), da).

    Og jeg hadde jo nettopp fått meg AG3.

    Men det var jo på grunn av omorganiseringer, i Forsvaret.

    Og jeg var ikke helt enig med henne heller.

    For jeg lurte jo da på, om hu Marianne Hansen, hadde overhørt det, at jeg ringte til Christell, og spurte henne, om hu skulle være med på kino.

    Og om Marianne Hansen trudde at jeg hadde fått meg dame også.

    Men Christell ville jo ikke være med på kino.

    Så det var jo ikke sånn, at jeg var enig i det, som Marianne Hansen sa, om at jeg fikk alt samtidig.

    For jeg var jo fortsatt singel, og hadde jo ikke noe dame, liksom.

    Så jeg fikk vel ikke svart noe, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For jeg visste vel ikke hva jeg skulle svare, (siden Christell ikke ville være med på kino da, mener jeg).

    Og hva Marianne Hansen egentlig mente med det her, det veit jeg ikke.

    (Men hu kan være rimelig spesiell noen ganger, da.

    En gang, så sa hu for eksempel til Axel, (et par år seinere, i Torggata der, en lørdagskveld), om dama hans, (Heidi, fra Son og UIO), at ‘suger a da, jeg svæljer også jeg’.

    Og da svarte ikke Axel noe, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Marianne Hansen, hu kan være rimelig spesiell, da.

    Så hva hu mente med det her, det veit jeg ikke.

    Men hu gikk rimelig nærme da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 3: Heimevernet

    Jeg sjekka tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå, og den 6. februar 1996, så var jeg på møte, hos Heimevernet i Oslo og Akershus, (HV-02), så jeg.

    Og dette møtet, det var min første kontakt, med Heimevernet.

    Og dette var etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i en uke, eller to, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og grunnen til at jeg ble overført til Heimevernet.

    Det var det, at den kalde krigen var slutt, og at mobilisierings-hæren, derfor ble redusert kraftig.

    Og mange rep-soldater, (sånne som meg), ble overflødige, da.

    Men noen, (muligens kremen?), av de overflødige rep-soldatene, (fra IR4, står det at jeg var i, som rep-soldat, på tjenestebeviset mitt), vi ble overført, til en ny avdeling, innen Heimevernet, da.

    (Nemlig HV-2018 Støtteområdet, som var en ny avdeling, som ikke egentlig var et geografisk område, da.

    Men vi skulle hjelpe andre, (geografiske), områder, som trengte støtte, under et eventuelt angrep, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Så kjørte jeg med Toyota HiAce-en min, opp til Lutvann da, (heter det vel).

    (For vi fikk vel kart og sånn da, i et brev, fra Heimevernet).

    Og Lutvann, det lå vel cirka ovenfor Haugerud, (eller den T-bane-stasjoen, som er en eller to T-bane-stasjon(er), nærmere Furuset, fra Haugerud), hvor jeg jo hadde spilt badminton, (og fortsatt spilte badminton), på den her tida.

    Så det stedet klarte jeg å finne, da.

    Selv om jeg nettopp hadde fått lappen.

    Og vi satt i et slags klasserom, (eller om det var en sal), som var rimelig stort vel, oppe på Heimevernet sin base der da, på Lutvann.

    Og vi fikk informasjon, om hva HV-tjenesten vår, skulle gå ut på, da.

    (Og vi ble spurt om noen ville være befal/offiserer da, (og være med på dobbelt så mange øvelse-dager omtrent vel, osv).

    Men det var ikke jeg interessert i da, (husker jeg).

    Siden jeg jo jobbet i Rimi, og det var en jobb, hvor det hendte at man måtte jobbe en del ekstra, osv.

    Så jeg syntes at jeg var rimelig bundet opp, fra før da, liksom.

    Og jeg hadde jo også lederansvar, i Rimi, så jeg syntes nok at det holdt, å ha ekstra ansvar, et sted, da.

    (Og heller satse på å gjøre det bra der, da.

    Og jeg måtte nesten prioritere jobben og karrieren, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo også den kneskaden min, som vel gjorde, at jeg egentlig ikke skulle ha vært i Heimevernet).

    Og jeg hadde jo aldri vært i Speidern, for eksempel, så friluftsaktiviteter, (eller hva man skal kalle det), ute i skog og mark, det var ikke min favoritt-hobby akkurat heller, da.

    Og jeg husket kanskje også den rare patruljen, til sersjant Johansen, da jeg var i Geværkompaniet.

    Da jeg holdt på å fryse ihjel.

    Så jeg hadde ikke lyst til å være med på mer ‘HV-greier’, enn jeg strengt tatt behøvde å være med på da, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg sklei litt ut av noen rundkjøringer, da jeg kjørte, fra Lutvann, og til Rimi Nylænde.

    (Etter det her HV-møtet, da).

    For det var glatt, med en del sørpe, og vinterdekkene på bilen min, de var kanskje ikke så veldig bra, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og jeg var kanskje litt nervøs og, da jeg kjørte.

    For bak i bilen min, så lå det nemlig et AG3 maskingevær, (og 200 skudd), blant annet, (fra Heimevernet), da.

    For dette skulle jeg oppbevare hjemme da, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Siden jeg nå var med i Heimevernet, da.

    Og da jeg kom på jobben, så tok jeg med AG3-en min, inn på tellerommet, på Rimi Nylænde, (og låste den inn der), husker jeg.

    (For sikkerhets skyld, liksom).

    For jeg var redd for at det geværet, kunne bli stjålet, hvis det ble liggende i bilen min da, (husker jeg).

    Og da var det noen Securitas-vakter, som var innom Rimi Nylænde, med noe veksel, som begynte å ‘bable’ om den AG3-en min, (husker jeg at jeg overhørte), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen, som jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, på den her tida.

    Hu begynte å prate om det, at hu kjente en kar, som også hadde blitt kalt inn til det her møtet, i det nystartede Støtteområdet, i HV-02 da, (husker jeg).

    Det var vel mellom 100 og 200 personer, (tror jeg), som hadde blitt kalt inn, for å være med, i denne HV-avdelingen, da.

    (Noe sånt).

    Og som var på det møtet, (med mere), på Lutvann, på den samme dagen, som meg, da.

    Så jeg klarte ikke helt å skjønne, hvilken person det var, som hu Wenche Berntsen mente, at hu kjente der, da.

    (Altså, Wenche Berntsen og Marianne Hansen, som begge jobba, på Rimi Nylænde, og som vel var venninner, fra før de begynte å jobbe der, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    De var såpass rølpete og tøffe, (og arbeiderklasse-aktige, (eller hva man skal si), virka det som for meg, ihvertfall).

    Så når Wenche Berntsen, sa til meg det, at hu kjente en, som var i den samme HV-avdelingen, som meg.

    Så begynte jeg å lure på det, (mener jeg å huske), om det her var en slags tøff og barka halv-kriminell person, (eller noe sånt), da).

    Men det var ihvertfall sånn at hu kjente en annen kar, som også var med i det Støtteområdet 2018 da, (husker jeg).

    (Selv om jeg selv ikke kjente noen, av hverken befalet eller soldatene, som var med i den her HV-avdelingen da, fra før.

    Så det var litt spesielt kanskje, i Heimevernet, hvor det liksom skal være sånn, at alle skal være som en kameratgjeng, da.

    Så dette er jeg tenker på som litt rart kanskje, ved den Heimevernsavdelingen, nå for tida.

    For når man ikke kjenner de andre, i avdelingen.

    Siden man ikke bor i samme bydel, for eksempel.

    (Men spredd rundt i hele Oslo og Akershus fylker, da).

    Så blir det vel ikke som det ‘vanlige’ Heimevernet, akkurat.

    Så da blir det kanskje mer som en konstruksjon, denne typen av heimevern, kan man kanskje lure på.

    Men på den her tiden, så syntes jeg vel også at det var gjevt, å ha en AG3 hjemme, for eksempel.

    Så jeg synes nok at det var for det meste artig da, det å være med i Heimevernet.

    Om jeg dro på en ukes rep-øvelse, med Heimevernet, i året, liksom.

    Eller om jeg dro på en tre ukers rep-øvelse, med mob-hæren, hvert tredje eller fjerde år.

    Det ble vel hipp som happ det, for meg, tenkte vel jeg, da.

    Jeg syntes at det å være på øvelsene i felt, (altså i knappetelt, ute i skogen), var verst, når det trakk ut i flere uker.

    Så jeg foretrakk vel det, å heller være på øvelse, en uke hvert år, enn å være på lengre øvelser, hver tredje eller fjerde år da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 2: Mer fra St. Hanshaugen

    På Rimi Nylænde, så fikk jeg en lekse fortalt, av butikksjef Elisabeth Falkenberg, like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen, husker jeg.

    En tilsnakkelse som jeg husker det om, at jeg mislikte veldig, da.

    For butikksjef Elisabeth Falkenberg, hu sa til meg det, at ‘nå må ikke du gå ut på byen mye da, selv om du har flytta til sentrum’.

    (Noe sånt).

    Og da ble jeg rimelig forbanna, husker jeg.

    For hva f*en hadde hu med det å gjøre, liksom?

    Fritiden min var min, mente jeg.

    Og det som telte på jobb, det var hva jeg gjorde på jobb, (mente jeg), da.

    Her var det som at butikksjef Elisabeth Falkenberg ønsket å kontrollere meg liksom, (syntes jeg).

    Og da fikk jeg sjokk, da hu sa det her, da.

    Så jeg svarte ikke noe, da.

    For det hu sa, det var så fjernt, fra mitt bilde, av hvordan verden var.

    Så jeg ble rimelig satt ut, da.

    Skulle hu kontrollere fritida mi også, liksom?

    Nei, da begynte jeg alvorlig talt å lure på dømmekraften til butikksjef Elisabeth Falkenberg, må jeg innrømme.

    Men jeg regna vel med at dette var fordi at hu var fra arbeiderklasse-bakgrunn, (eller noe sånt), kanskje.

    Hu hadde jo en bror som var kriminell og, så.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at Leif Jørgensen, (som da vel var butikksjef, på Rimi Ljabru), bodde litt lenger bort, (fra trappa), enn der jeg bodde, i tredje etasje, i Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5.

    Leif Jørgensen bodde visst i en like liten hybelleilighet, som meg.

    (Det var liksom stue, soverom og kjøkken, i et, og bo-arealet var på bare tjue kvadrat, eller noe, vel).

    Og det hørte jeg, av Magne Winnem, som dreiv og baksnakka Leif Jørgensen litt da, på innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært).

    For Leif Jørgensen hadde nemlig også en søt, lyshåret samboer, som jobbet som assistent, på Rimi Skullerud, (var det vel).

    Så Magne Winnem gjorde narr av dem, siden de bodde to personer, på mindre enn tjue kvadrat da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For det som skjedde, en av de første dagene, som jeg bodde, i Waldemar Thranes gate der.

    Så kom plutselig Leif Jørgensen og samboer-dama hans, på døra mi, da.

    Og de ville liksom på besøk til meg, da.

    Men jeg var jo helt uforberedt, på det her besøket.

    Så det var vel rotete i stua og, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg ville ikke ha noe besøk, da.

    Jeg hadde jo nettopp bodd på Ungbo, i 4-5 år, og var glad for å endelig ha litt fred og ro, og privatliv, da.

    Så jeg lot dem ikke komme inn, da.

    For Magne Winnem hadde fortalt meg, hvordan det var på den tida, som han selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5 der, da.

    Og da hadde det visst vært sånn, at alle bare gikk på besøk til hverandre hele tiden, og sånn, da.

    (Gjerne ved å gå fra en terrasse til en annen og, tror jeg.

    Ihvertfall på fester.

    Noe jeg også var med på en gang, (å gå fra en terrasse til en annen), forresten, på en fest jeg var med Magne Winnem på, i Waldemar Thranes gate 5, rundt 1991, (eller noe), vel, kom jeg på nå).

    Men jeg syntes kanskje at det ble nok Rimi, på jobb, da.

    Så jeg orka ikke det, å ha Rimi-folk på besøk, hele tida, da.

    Så jeg gadd ikke å slippe inn Leif Jørgensen og hu fra Rimi Skullerud, hos meg, da.

    (For det virka som at de ville inn på besøk hos meg, da).

    En av de første dagene, som jeg bodde der.

    Da måtte det ha vært sånn, at dette var noe som var avtalt på forhånd, mente jeg, da.

    Sånn at jeg kunne ha rydda der, og sånn, da.

    Jeg hadde ikke venta meg det, at Leif Jørgensen, (eller noen andre), skulle komme på uventet besøk der.

    (For det skjedde vel aldri på Ellingsrudåsen.

    Da ringte vel alltid folk først).

    Så jeg hadde det ikke strøkent i leiligheten min, da Leif Jørgensen og samboer-dama hans ringte på, da.

    Så jeg syntes ikke at jeg kunne slippe dem inn, da.

    For da hadde det blitt litt for flaut for meg, siden det vel var litt rotete der, da.

    Og da hadde sikkert alle i Rimi, i fem mils omkrets, (eller noe sånt), fått høre om det, at jeg ikke holdt orden i leiligheten min, da.

    Og noe sånt, det orka jeg ikke, da.

    Så da bare stod jeg å skravla litt med det her paret, i døråpningen, til leiligheten min da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd, i Rimi-leilighetene, i noen få uker, (eller noe), kanskje.

    Så var det sånn, at jeg møtte hu dama til Leif Jørgensen, (hu fra Rimi Skullerud), i gangen, i tredje etasje der, en gang, da.

    (Etter at jeg hadde vært og hentet noe tøy i vaskekjelleren, eller noe sånt da, antagelig).

    Og da spurte hu meg, om når jeg begynte på jobb, (på Rimi Nylænde), da.

    Og jeg svarte jeg det, at jeg begynte på jobb, klokka 13, men at jeg vanligvis pleide å dukke opp der en times tid tidligere, (eller noe sånt), da.

    Og da svarte hu med det lyse håret, fra Rimi Skullerud, det, at hu begynte på jobb klokka 14, (var det vel), og at hu aldri dro på jobb noe tidligere, da.

    Så etter det, at hu fortalte meg, om det her, så var det vel sånn, at jeg regna med det, at det normale var, å ikke komme på jobb, for tidlig, da.

    (Som leder, i Rimi, da).

    Det var litt rart kanskje, at jeg, som hadde seinvakt, på Rimi Nylænde, skulle være der klokka 12, liksom.

    Mens hu kollegaen min, (som sikkert tjente det samme som meg), som også hadde seinvakt, skulle være på Rimi Skullerud, klokka 14, da.

    Så derfor modererte jeg meg kanskje litt etterhvert, når det gjaldt å komme for tidlig på jobb, da.

    Etter å ha prata med hu fra Rimi Skullerud, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På innflyttingsfesten min, (må det vel ha vært), så fortalte Magne Winnem, (mest til Andre Willassen kanskje), om ei, som en gang hadde kastet seg ut, fra en leilighet, i fjerde eller femte etasje vel, i Rimi-bygget der, da.

    (Mens han nesten gliste litt, vel).

    Og da jeg spurte om hvorfor hu hadde kasta seg ut.

    Så var det vel ingen som svarte noe særlig, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.