Stikkord: St. Hanshaugen

Min Bok 5 – Kapittel 219: Enda mer fra Nevlunghavn

Dagen etter den lørdagen, som jeg dukket opp, i Nevlunghavn, sommeren 2004.

Så var det å dra hjem til Oslo igjen, da.

For jeg skulle jo jobbe, som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, dagen etter, (nemlig mandagen).

Så jeg tok buss til Larvik, da.

Og så tog fra Larvik til Oslo.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da toget kom til Tønsberg, (eller noe sånt).

Så skulle det plutselig være buss for tog, (husker jeg).

Så jeg måtte flytte meg over i en buss da, (husker jeg).

Og jeg satt ganske langt bak i bussen, (husker jeg).

Og ovenfor midtgangen så satt det seg ei veldig pen ungjente, (husker jeg).

(Og det satt også et par, som var litt eldre enn meg vel, et par seter foran meg.

Som kommenterte litt om meg, (eller noe sånt), tror jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da bussen stoppa ved Nasjonalteateret, så hadde jeg tenkt å gå av der.

Men hu pene ungjenta, hu gikk av der, da.

Så jeg tenkte at det ville kanskje sett litt rart ut, å gå av bussen, rett bak henne.

Så jeg ble med bussen til Jernbanetorget, da.

Og på den strekningen, så kikka jeg ut av bussvinduet, (jeg satt på venstre side av bussen), og i en av gatene, i Kvadraturen, så fikk jeg øye på to kurdiske jenter, (eller noe sånt), da.

Hvorav hu ene hadde veldig tettsittende klær.

Og hu kunne kanskje minne litt om, hu Sema Özgyr, fra Rimi Bjørndal.

Jeg hadde jo fått i meg noe slags rar middag, hos bestemor Ingeborg.

(Noe skikkelig krydret mat).

Og jeg hadde jo fått et veldig fint, antikk sølv-ølkrus.

Og masse penger.

Og hu ungjenta, som satt like ovenfor meg, på bussen, var veldig pen, og litt sexy kledd, vel.

Så jeg ble litt gæern da, (må man vel si).

Og tenkte at jeg kunne jo bruke de lommepengene, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, på å kjøpe hu pene mørkhudede hora, som jeg hadde sett, fra bussen.

Så jeg la bagen min, i en oppbevaringsboks, på Østbanehallen.

Og fikk etterhvert med meg hu hora, inn i en taxi, da.

Og fikk så den taxi-en til å kjøre, til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Rimi-leiligheten min, så lå AG3-en min på gulvet, (husker jeg).

Men hu hora reagerte ikke på det, da.

Jeg måtte gå på do, (husker jeg), og det lukta veldig vondt.

(På grunn av den middagen, som bestemor Ingeborg hadde laget, da).

Og det prøvde jeg å forklare, til hu hora.

Da hu også ville bruke doen.

Men hu så ut som at hu ikke brydde seg noe særlig om det, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at hu hora gikk rundt, i leiligheten min, i bare BH-en.

Og den nakne underkroppen hennes, så veldig sexy ut, mens hu gikk rundt i leiligheten min, (husker jeg).

Jeg sa at hu ikke fikk gå på baksiden av den ‘pervo-sofaen’, (må det vel ha vært).

For jeg ville ikke at hu skulle gå i nærheten av der AG-en min lå, da.

Og så begynte hu hora å suge pikken min, (husker jeg), mens jeg drakk en øl, (fra kjøleskapet), da.

Jeg syntes ikke at hu hora sugde så utrolig bra.

Så etterhvert så ba jeg hu hora om å komme seg opp i senga mi, da.

Og så ba jeg hu hora om å legge seg på ryggen der da, (husker jeg).

Og jeg syntes at hu jenta var litt tynn.

Så jeg hadde utstrakte armer, mens jeg liksom lå over henne, og pulte henne, da.

(Husker jeg).

I tilfelle vekten min ble litt for mye for henne.

Så det var nesten som å ta armhevinger da, å pule hu hora da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu hora fant ikke veien, ned til sentrum selv.

Så jeg måtte følge henne da, (husker jeg).

Og det var nesten sånn, at jeg dro henne med på bussen, (ned til sentrum), husker jeg.

(For jeg var kanskje litt likeglad.

Siden jeg jo skulle flytte til England snart uansett, liksom).

Men vi rakk akkurat ikke bussen da, (husker jeg).

Så jeg stoppa en drosje.

Og da vi kom fram, til der hu ‘hore-kollegaen’, til hu hora stod.

Så var det sånn, at taxi-sjåføren, (en pakistaner vel), klinte taxi-døra inn i meg, like etter at jeg hadde gått ut, av drosjen.

Men jeg falt ikke, da.

For jeg klarte på en eller annen måte å gjenvinne balansen, før jeg gikk i bakken.

Og jeg bare gikk fra der han drosjesjåføren og de to horene var.

For det er så mange utlendinger, i Oslo.

Så det er vanskelig å gjøre noe, hvis de begynner å tulle med en, (for å si det sånn).

Så jeg orka ikke å starte noen slåsskamp, med han drosjesjåføren, da.

For jeg skulle jo hente det sølv-ølkruset mitt, (som lå i bagen min).

Før Østbanehallen stengte.

Så jeg hadde en del andre ting i tankene da, (enn å være med på slåsskamp), for å si det sånn.

Jeg henta bagen min, (som jeg hadde lagt i en oppbevaringsboks, i Østbanehallen), og gikk mot Oslo City.

Og akkurat mens jeg gikk forbi hovedinngangen, til Oslo City.

Så gikk to pakistanske tenåringsguttter forbi meg, (husker jeg).

Og han ene av disse tenåringsguttene, han gikk rett inn i bagen min, da.

Sånn at det sa ‘klung’, (eller noe sånt), i det nevnte sølv-ølkruset, da.

Og da jeg kom hjem.

Så så jeg det, at en av taggene, på kronen, til løven, (som var på toppen av sølv-ølkruset), var bøyd.

Så jeg tenkte at dette var på grunn av at han pakistanske unggutten, hadde gått rett inn i bagen min, da.

Så jeg prøvde jo da å bøye tilbake den taggen, da.

Men da røyk den taggen, (husker jeg).

Men det var ikke en så veldig stor tag, da.

(Den var på et par millimeter, kanskje).

Men dette var jo et sølv-ølkrus, som var fra 1700-tallet.

Så jeg ble liksom litt ‘vonbråten’, over at den taggen ble ødelagt, da.

Men jeg tenkte vel det, at det var ikke noe, som jeg kunne få gjort, med dette.

(Og den skaden, på kruset, var rimelig vanskelig, å få øye på, og).

Så jeg la bare den brukne taggen, oppi sølv-ølkruset, da.

(Sammen med postkortet av Højris, som lå oppi kruset, fra før.

Sammen med et brev, fra en som hadde taksert kruset, vel.

På 80-tallet, (eller noe sånt), må det vel ha vært).

Så jeg satt bare det sølv-ølkruset i reolen min, da.

(Sammen med blant annet den blomstervasen, som jeg hadde fått, da jeg var ferdig, på NHI, (i 1992).

Og det sølv-askebeger, (uten sølvstempel), som jeg tidligere hadde fått, av bestemor Ingeborg. da.

Sånne ting).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

Vi får se.

4. juli 2013
Min Bok 5 – Kapittel 211: Mer fra tiden etter at jeg sluttet på Rimi Bjørndal

Det var forresten sånn, at etter at jeg jobbet min siste vakt, på Rimi Bjørndal.

(I desember 2003).

Så ringte David Hjort meg, og sa det.

At han ville besøke meg, (i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

For han skulle ‘plukke opp en julegave til Melina’, (sin samboer), som han sa.

Jeg var da ikke helt sikker på, om jeg kunne stole på David Hjort.

Siden han plutselig hadde villet møte meg, utafor Gunerius, noen dager før det her, (var det vel).

Og da satt han på med en kar, fra Ullern, (eller noe sånt).

Og det virka litt rart, syntes jeg.

Så da David Hjort ringte meg.

Noen dager etter at jeg jobba min siste vakt, på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

Så fortalte jeg bare David Hjort det, at jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

Og at jeg hadde fått skada trynet.

Og at jeg hadde planlagt å flytte til utlandet, da.

Og at jeg ikke ville ha besøk, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

David Hjort ringte også noen måneder seinere.

(Våren 2004, må det vel ha vært).

Og da ville han ha meg med ut på byen, en fredag, sammen med Alex fra Rimi Sinsen, med flere.

Men jeg tenkte det.

At jeg hadde jo planlagt det, at jeg skulle begynne å studere, i England, (og liksom flytte dit), da.

Så jeg tenkte vel det, at det ikke var noe vits i, å ta noen unødvendige sjanser, bare noen måneder før, at jeg skulle flytte, fra Oslo, (og Norge), uansett.

Så derfor sa jeg vel det, til David Hjort, (da han ringte om den her festinga).

At jeg stod over, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Et av de fagene, som jeg hadde, i fjerde semester.

Det var statistikk, (husker jeg).

Og jeg var faktisk ikke på en eneste forelesning, i det faget.

(Siden jeg hadde fått skada trynet mitt.

Og siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da).

Men for å få studielån, det neste studieåret.

(Altså studieåret 2004/05).

Så kunne jeg ikke være noe særlig forsinket.

For hvis man er mer enn et år forsinket, (heter det nå for tiden), så får man ikke lenger studielån.

Og jeg var sju vekttall forsinket, fra NHI.

(Jeg tok der kun 33 vekttall av 40.

På slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Siden jeg jobbet mye ved siden av studiene, osv).

Så jeg var nesten et halvt år forsinket, allerede før jeg begynte, ved HiO IU.

Og jeg hadde jo ikke tatt noen eksamener, i tredje semester, ved HiO IU.

Og det er også mulig, at det var en eksamen jeg ikke tok, i andre semester.

(Det var vel faget Relasjonsdatabaser, forresten).

Så jeg kunne ikke droppe noen eksamener, i fjerde semester.

For da ville jeg ikke ha rett til studielån, i Sunderland.

Jeg måtte faktisk ta en ekstra eksamen, i fjerde semester.

For å fortsatt ha rett til studielån, etter fjerde semester, da.

(For å unngå å bli mer enn et år forsinket).

Så våren 2004, så tok jeg altså en ekstra eksamen.

Og det var en eksamen i faget Relasjonsdatabaser.

(Som vel min studiekamerat Dag Anders Rougseth, hadde fått meg til å utsette.

For vi skulle liksom lese sammen, til den eksamenen, sommeren 2003.

For Rougseth mente at det var mulig å ta den eksamenen, høsten 2003, da.

Men så hørte jeg ikke noe fra Rougseth likevel, sommeren 2003.

Og jeg visste ikke hvordan man kunne ta den eksamenen, høsten 2003, for å si det sånn.

Så derfor ble det ikke til at jeg tok den eksamenen, i 2003, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel 20-30 hybelleiligheter i Rimi-bygget, tilsammen.

(Noe sånt).

Og i kjelleren, så var det et rom, (ovenfor vaskekjelleren), hvor folk kunne sette fra seg møbler, som de ikke trengte lenger.

Og disse leilighetene, de ble leid ut umøblert, (husker jeg).

Så jeg regna med at de møblene bare var å ta, (hvis man fant noe man kunne bruke), da.

Så da han Last Train-homoen, hadde klart å lure seg inn, i Rimi-leiligheten min, ved å late som at han var en slags kamerat, (må man vel si), rundt månedsskiftet november/desember, i 2003.

Så hadde jeg hatt en brukt sofa, i leiligheten min, som jeg hadde funnet, i det ‘møbel-rommet’, i kjelleren, da.

Men etter at han homo-frisøren, hadde vært i leiligheten min.

Så prøvde jeg liksom å glemme, at han hadde vært der, da.

(Og den sofaen, den var vel ikke så utrolig fin heller, tror jeg.

Den var vel ganske slitt og sånn, mener jeg å huske.

Noe sånt).

Så derfor, så satt jeg den ‘homo-sofaen’, (som han Bærum-frisøren hadde ligget på), ned igjen, i det ‘møbel-rommet’, i kjelleren, da.

(I desember 2003 en gang, må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og faget Statistikk, (som jeg hadde, i fjerde semester, ved HiO IU).

Det var ganske vanskelig da, (må jeg vel si).

Og siden jeg ikke var på noen forelesninger, i fjerde semester.

(Siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

Og siden jeg hadde skada trynet).

Så måtte jeg lese statistikk, hjemme i Rimi-leiligheten min, da.

Og for at jeg skulle få lov, til å gå opp til eksamen, i det faget.

Så måtte jeg levere inn to-tre obligatoriske oppgaver, (iløpet av fjerde semester), da.

Og det å skjønne det faget, bare ved å sitte hjemme, og studere de obligatoriske oppgavene.

Det var litt vanskelig da, (vil jeg si).

Så jeg måtte sette av hele påsken, (i 2004), til å jobbe med en obligatorisk oppgave, i statistikk, da.

Og jeg merka det, at jeg fikk vondt i ryggen, mens jeg jobba, med den obligatoriske oppgaven, da.

Og det var fordi, at jeg satt i en sånn hvit plast-utestol, som jeg hadde tatt med meg, da jeg flytta fra Ungbo, (i 1996), da.

(Siden Ungbo hadde hatt to sett, med terrasse-møbler, da.

Så tok jeg med noen av de eldste møblene, (var det vel), da.

Siden jeg regna med at det var greit.

Siden Ungbo hadde dobbelt opp, med sånne hagemøbler, da).

Og derfor, så begynte jeg å kikke, på det ‘møbel-rommet’ i kjelleren, om det hadde dukka opp noen nye sofaer der, (siden rundt juletider da), husker jeg.

Og faktisk, så hadde det dukka opp en rød skinnsofa, på det ‘møbel-rommet’, (husker jeg).

Men den røde skinnsofaen, den hadde merke, etter at noen hadde sittet, (eller ligget), veldig mye, på en sitteplass, (på den ene siden), av den fire-seters sofaen, (var det vel), da.

(Så det virka jo nesten som noe perverst, må man vel si).

Men men.

Men jeg hadde så vondt i ryggen.

Og senga mi, det var ikke en sovesofa.

(Det var en rammemadrass med bein, (som jeg hadde kjøpt brukt av Magne Winnem, mens jeg bodde på Ungbo)).

Så jeg hadde ikke noe sted jeg kunne sitte, (og løse skoleoppgaver da), uten å få vondt i ryggen.

Så jeg bestemte meg til slutt, (en kveld), for å dra opp den røde skinnsofaen, til leiligheten min, da.

(For jeg måtte jo liksom klare å få ferdig den obligatoriske oppgaven, (i statistikk), tenkte jeg.

For hvis ikke jeg klarte det faget, så ville jeg nok ikke fått studielån, det neste studieåret, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også et problem til, med den røde ‘pervo-sofaen’, (husker jeg).

Og det var at beina manglet, på den skinnsofaen, da.

Så da jeg prøvde det, å sette meg ned, i den sofaen.

(På den motsatte sida, av der den ‘pervo-bulken’ var, da).

Så ble jeg sittende alt for lavt, da.

Så det var nesten sånn at jeg dro med den sofaen ned igjen, (i kjelleren da), husker jeg.

Men jeg tenkte vel det, at jeg måtte prøve å få gjort unna, den nevnte obligatoriske oppgaven, (i statistikk), da.

Så derfor, så improviserte jeg litt da, (må jeg innrømme).

Og jeg satt noen doruller, (som raskt ble ganske flate), under hvert hjørne, av den sofaen, da.

Og etterhvert som ‘dorull-beina’, ble flate, så måtte jeg sette nye doruller, oppå de flate dorullene, da.

Men når jeg gjorde det sånn, så gikk det etterhvert an å sitte i den sofaen og lese statistikk, (i påskeferien da), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg turte å ha en sånn ‘pervo-sofa’ med dorull-ben, stående i leiligheten min.

Det var fordi, at jeg ikke hadde planlagt, å ha noen gjester, før jeg flytta til utlandet, da.

(Siden jeg hadde fått skada trynet mitt.

Og siden jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’, da).

Men min studiekamerat, (eller hva man skal kalle han), Dag Anders Rougseth, (aka. Dagga).

Han klarte liksom å snike seg inn, i Rimi-leiligheten min, mot slutten av fjerde semester da, (husker jeg).

(Dette var muligens i forbindelse med en eller annen gruppeoppgave.

Enten i faget Systemutvikling.

Eller i faget System- og Nettverksadministrasjon.

Noe sånt).

Så Dagga inviterte nok seg selv, på besøk hos meg, (mens jeg hadde den ‘pervo-sofaen’), da.

(Noe sånt).

Men da tenkte jeg nok sånn, at jeg skulle jo flytte, til England, uansett.

Så da tok jeg nok ikke det så nøye.

At jeg liksom ‘dreit meg ut’, da.

(Ovenfor han Dagga, da.

Ved at han fikk se det, at jeg hadde en sånn rar ‘pervo-sofa’ stående, i hybelleiligheten min, da).

Men dette var likevel litt flaut da, (husker jeg).

Selv om jeg skulle flytte til utlandet.

Men jeg prøvde nok å late som ingenting, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

20. juni 2013
Min Bok 5 – Kapittel 205: Enda mer fra desember 2003

Tirsdag etter julebordet, var vel den siste dagen, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

(Hvis jeg husker det riktig).

Jeg overhørte nemlig at hu ene lubne, pakistanske søstera.

(Som var i begynnelsen eller midten av 20-åra, vel).

Sa det, (til ei annen pakistansk dame), at Songül Özgyr hadde blitt sammen med en mafia-kar.

Og hu pakistanske dama, sa også det.

(Til hu andre pakistanske dama, (i området rundt posten der).

Som antagelig må ha vært Fiza, vel).

At hu skulle hjelpe hu Songül Özgyr, (med et eller annet), da.

Og Songül Özgyr ringte butikken, (på en trådløs telefon, som jeg hadde i beltet mitt vel, (eller om det var i lomma), og ba om å få prate med hu pakistanske dama da, (husker jeg).

Og jeg mener at jeg overhørte det, at hu pakistanske dama, sa det, til Songül Özgyr, at medarbeider-permen, var låst inn, i safen.

(Noe sånt).

Så jeg lurte på om Songül Özgyr prøvde å finne ut hvor jeg bodde, (eller noe sånt).

Og jeg hadde jo overhørt, denne dagen, (eller om det var dagen før), av to kunde-damer, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

Så jeg tenkte til slutt, at jeg måtte gjøre noe, da.

Så jeg bare sa til min leder-kollega Fredrick.

At jeg dro hjem, for jeg følte meg dårlig.

(Jeg sa at jeg hadde vondt i magen, (eller noe sånt).

For jeg kom ikke på noe annet å si, da).

For vi var litt overbemannet, denne dagen da, (må man vel si).

Og Fredrick, han skjønte nok det, at jeg ikke kom til å dukke opp, på jobben igjen, på Rimi Bjørndal.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

For han ba om å få nøklene mine, (til butikken), før jeg dro hjem, da.

Og så gikk jeg ut der kundene går inn, i butikken, da.

Og de pakistanske damene, i posten, de så vel på meg, da jeg gikk ut.

(Mener jeg å huske).

Og det er mulig at jeg overhørte at de sa noe også.

Det husker jeg ikke nå.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde vel ringt etter en drosje, (fra mobilen min), før jeg gikk ut av butikken, (tror jeg).

(Noe sånt).

Men jeg var litt i sjokk, siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt, av mafian.

Så jeg prøvde liksom å gjemme meg litt, inniblant noen juletrær, da.

(Var det vel).

Som noen dreiv og solgte, utafor Rimi Bjørndal der, (husker jeg).

(Mens jeg venta på drosjen).

Og mens jeg stod der, (inni en slags kunstig skog, var det vel), så så jeg det, at min tidligere Rimi Bjørndal-kollega Khaldoon gikk forbi, sammen med en kamerat, (husker jeg).

Og jeg tror at Khaldoon la merke til meg.

Og sa noe, (om meg da antagelig), til sin kamerat.

(Noe sånt).

Men jeg sa ikke noe, da.

(For hvis jeg var forfulgt, av noe ‘mafian’.

Så ville jeg ikke stolt på Khaldoon, tror jeg.

For han var så rar, da han insisterte på at jeg måtte låne en Jackie Chan-film, av han.

En gang, (noen uker før det her vel), som Khaldoon hadde bedt meg hjem til seg, (på Bjørndal), for å hjelpe han, med noe PC-greier.

For den filmen tilhørte en annen kar, vel.

(Var det vel, at Khaldoon sa).

Så det ble rimelig rart da, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da drosjen kom, så ba jeg drosjesjåføren om å kjøre meg til Statoil-stasjonen på Kiellands Plass.

(For jeg var litt i sjokk, da.

Så jeg ville ikke at drosjesjåføren skulle vite hvor jeg bodde, da).

Og drosjesjåføren visste hvem jeg var, (tror jeg).

For jeg mener å huske at han spurte meg noen spørsmål, om Rimi, (eller noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg kom til Statoil Kiellands Plass.

Så tenkte jeg at jeg måtte gå en ‘rar’ vei hjem, da.

(Siden jeg hadde overhørt det, at jeg var forfulgt, av mafian).

Så derfor, så gikk jeg de trappene, opp forbi der leiligheten til Haldis lå.

(I Uelands gate der).

Der hvor jeg hadde bodd, de første par ukene, etter at jeg flytta, til Oslo.

(Før jeg flytta til Abildsø, rundt 1. september 1989, vel.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

Og så gikk jeg noen slags sidegater, på grensen mellom Ila og St. Hanshaugen der, (blir det vel).

Til jeg var like i nærheten av Rimi-bygget, i Waldemar Thranes gate 5, da.

Og så gikk jeg hjem, og prøvde å finne ut mer, om hva jeg skulle gjøre, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

13. juni 2013
Min Bok 5 – Kapittel 204: Mer fra desember 2003

Mandagen etter julebordet, så skulle jeg jobbe på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

(Dette var nok en av de ekstravaktene, som butikksjef Johan, hadde spurt meg om jeg kunne jobbe, på julebordet).

Jeg husker at jeg syntes at trynet mitt så så rart ut.

(Kanskje det var kulda, fra gåturen etter julebordet.

Som hadde fått trynet til å bli verre.

Hva vet jeg).

Så da jeg gikk på 37-bussen, (var det vel), på St. Hanshaugen.

Så husker jeg at ei dame, på den bussen, sa ‘er det en homo?’, (eller noe sånt), til sin sidemann, da jeg gikk på bussen.

Så det var tydelig for meg, at det ikke bare var meg, som syntes at trynet mitt så rart ut, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På jobben, så satt butikksjef Johan meg til å rydde mineralvann-hylla, (husker jeg).

(Eller om det var safthylla.

Noe sånt).

Og da jeg kom til noen små bokser, med Schweppes blandevann, (var det vel).

(Som stod ganske høyt oppe).

Så måtte jeg ‘skjære firkanter’, på en sånn måte.

(På grunn av at varen stod så høyt oppe, da).

At det gikk hull i boksen, og innholdet av den boksen, spurta ut, i trynet mitt, da.

Så dette kan jo ha gjort at trynet mitt ble enda verre.

Hva vet jeg.

(Og jeg husker at en selger stod like ved meg, (ved fruktdisken vel), da dette hendte.

En selger som prata med butikksjef Johan, vel.

Og som kommenterte om det, at jeg fikk sånn blandevann, i trynet, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde rydda den nevnte hylla, (må det vel ha vært).

Så fikk jeg beskjed om å rydde melkedisken, (mener jeg å huske).

Og mens jeg stod der, og rydda melkedisken, (fra utsida).

Så kom Songül Özgyr på jobb, (husker jeg).

Jeg husker at hu stilte seg, en stund.

(Helt stille).

Med rumpa mot meg liksom, mens hu så i retning av brødavdelinga, da.

(Mens hu stod utafor lagerdøra der).

Så om hu skulle vise fram rumpa si.

Eller om hu skulle være uhøflig.

Det veit jeg ikke.

Men noe var det nok.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel antagelig også denne dagen.

At jeg overhørte det, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’.

To damer, i 40-åra, kanskje.

De stod og ‘chattet’ sammen, inne i butikken.

Og hu ene sa til hu andre.

(Om meg.

Sånn som jeg skjønte det).

At: ‘Han er også forfulgt av mafian’.

(Noe sånt).

Og jeg lurer på om hu dama, som sa det.

Var den samme dama, som mens jeg jobba som assisterende butikksjef, i den samme butikken.

(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

En gang var innom, (på en mine ledervakter), og lurte på, om Rimi ville bytte rengjøringsfirma, til et firma, som het Kvalitetsrengjøring.

(Dette var ei blond dame, som snakka østlandsdialekt, vel).

Enten så var det hu dama.

Ellers så var det ei annen dame, med et lignende utseende, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

Denne dagen, (eller om det var dagen etter).

At en kjempesvær albaner, (var det vel).

Var innom der, (på Rimi Bjørndal), og glante på navnskiltet mitt, (husker jeg).

Mens han kom med en cirka to kilos kasse med klementiner.

Og spurte: ‘Hvor mye koster appelsiner?’.

Og det virka litt rart for meg, at han kjempestore albaneren, skulle glane så mye, på navnskiltet mitt.

Og samtidig spørre et såpass rart spørsmål.

(For det hang vel minst en plakat oppe også, hvor prisen på klementinene stod, da.

Mener jeg ganske klart å huske, ihvertfall.

For jeg tok vel da med han albaneren bort til en sånn prisplakat, antagelig.

Og forklarte hva prisen var, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn, (på denne mandagen).

At ei av de ‘husmødrene’, som butikksjef Johan hadde ansatt, (den siste tida vel), på Rimi Bjørndal.

Hu sa til butikksjef Johan, (mener jeg, at jeg overhørte, mens jeg rydda den mineralvann-hylla).

At: ‘Hvis det er sånn han ser ut, så skjønner jeg det, at han oppførte seg sånn, på julebordet’.

(Noe sånt).

Så hu ene Rimi Bjørndal-husmora.

Hu syntes tydeligvis ikke at jeg hadde underholdt henne nok, på julebordet, da.

(Noe sånt).

Men var dette kona mi, liksom?

Nei, såvidt jeg visste, så var jeg singel.

Så jeg hadde vel ikke noe plikt, å underholde de forskjellige husmødrene, på julebordet.

Mente nok jeg.

(Uten at jeg sa noe, da.

Dette var bare noe baksnakking, som jeg hørte så lavt.

At jeg ikke kunne være sikker på, at jeg ikke hørte ‘syner’, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn.

En av disse dagene, etter julebordet.

At to lagerhjelper, (en gutt og en jente), satt på gulvet, på lageret, (rett innenfor lagerdøra vel), og jobba med noe greier.

(Jeg kan ikke huske å ha sett det før, at Rimi-medarbeidere sitter på gulvet, mens de jobber.

Men jeg mener å huske at disse gjorde det).

Og da jeg gikk forbi dem, så mener jeg å huske, at jeg overhørte det.

At han gutten sa til hu jente, (som var lyshåra vel).

At jeg liksom var interessert i henne, (eller noe sånt), da.

Bare fordi at jeg kanskje hadde sett litt på hu blondinna, mens jeg gikk forbi dem.

Men det er jo ikke sånn, at fordi at man mer eller mindre tilfeldig ser på en dame.

At man nødvendigvis vil gifte seg med denne dama, (eller noe sånt), liksom.

Så dette ble som noe rart for meg, (må jeg innrømme).

Det var kanskje sånn, at han lagerhjelp-gutten sa det.

At jeg hadde sett på hu lagerhjelp-dama, på julebordet.

Men det kan jo ha vært sånn, at jeg kjeda meg der og.

Jeg hadde jo vært på dette diskoteket, (Spørr Gunnar), under studentida mi, (på NHI), blant annet.

Og jeg hadde jo sjekka opp hu Beate, (fra Matland/OBS Triaden og Rasta), på et tidligere julebord, på Triaden-senteret.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

Så jeg var kanskje litt vant til å sjekke opp damer, (på Triaden-senteret), da.

Og når man i tillegg drikker en del, utover kvelden.

Så kan det vel bli sånn, at man ser seg litt rundt i lokalet, for å se, om det er noen fine damer der, som man kan prøve å sjarmere, for eksempel.

(Før jeg fikk summet meg, og husket at jeg ikke var på byen, på et diskotek, for eksempel.

Men at jeg var på julebord, med jobben.

Som leder, da.

Selv om jeg bare jobba der en vakt i uka.

Og selv om jeg var den laveste typen, av leder, i en Rimi-butikk.

Nemlig låseansvarlig, da).

Julebord er julebord.

Er det ikke noe som heter det?

Jeg var jo ikke butikksjef akkurat heller, for denne butikken.

Og det var ikke sånn, at jeg prøvde å sjekke opp noen av damene, på Rimi Bjørndal, heller.

(Mener jeg å huske).

Hu blondinna, som jeg prøvde å sjekke opp, nede på diskoteket.

(Da hu Luly, (fra Rimi Kalbakken), kom gående forbi, (på vei til dansegulvet), med en kavaler).

Det var ikke ei Rimi Bjørdal-dame.

Det var ei som jeg aldri hadde sett før.

(Og som jeg regna med at ikke jobba i Rimi).

Og jeg skrev jo også tekstmeldinger, til hu Charlotte, (fra Follo vel).

Som jeg hadde blitt litt kjent med, på irc, (eller noe sånt), noen dager tidligere, da.

Så det var ikke sånn at jeg var ‘på’ noen av Rimi Bjørndal-damene, (vil jeg si), på dette julebordet.

Jeg prøvde nok bare å ha det litt artig der, (og ikke kjede meg for mye), vil jeg si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På denne mandagen etter julebordet.

(Var det vel).

Så var det sånn, etter at vi fikk varene, (må det vel ha vært).

(Og de varene, (altså Hakon-varene), de dukka vel opp, rundt klokka 16, mener jeg å huske.

Eller, på den her tida, så dukka muligens varene opp seinere.

Det var vel da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (fra 1996 til 1998), at varen dukka opp cirka klokka 15-16.

Noe sånt).

Uansett, så var det sånn, (husker jeg).

At Toro, Fredrick og meg.

(Som alle tre var låseansvarlige vel, på den her tida).

Vi jobba med å legge opp frysevarene, (husker jeg).

Og mens vi la opp frysevarene.

Så dukka det opp en gjeng, på tre albanere der, (var det vel).

Og den ene av dem, tok meg på ryggen, (eller noe sånt), og sa noe på albansk, (eller noe sånt), vel.

(Mens de nesten løp forbi oss, da).

Og da husker jeg det, at Toro liksom ‘så stygt’, på de her gjengmedlemmene, da.

(Regner jeg med at de var).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter jobben, denne mandagen, (var det vel).

Så dro Toro, Fredrick og jeg, ned til sentrum.

For Toro og Fredrick skulle på en DVD-butikk, som lå ved Egertorget, (husker jeg).

(Det er også mulig at vi spiste på Burger King.

For det pleide vi noen ganger å gjøre.

Spesielt Fredrick pleide noen ganger å mase på meg og/eller Toro.

Om å bli med han, å spise, (etter jobben), på Burger King, da.

Det var ganske vanlig, at Toro, Fredrick og jeg, jobba sammen, på Rimi Bjørndal.

For det hadde vi pleid å gjøre, på torsdags-seinvaktene, vel.

(En vakt som jeg jobba, fra jeg slutta som butikksjef, sommeren 2002.

Og fram til høsten 2003, vel.

Da jeg ble enig med butikksjef Johan, om å bare jobbe lørdagene.

Siden jeg også hadde fått fredags-seinvaktene, på Rimi Langhus, våren 2003.

Og jeg syntes selv, at tre ledervakter i uka, (på to butikker), det gikk ut over studiene da, (for å si det sånn)).

Og da kom det vel også varer, (mener jeg å huske).

(Altså på torsdagene).

Så vareleverings-dagene, de var muligens forrandret, på Rimi Bjørndal, fra da jeg jobba som assistent der.

(Fra 1996 til 1998).

For da fikk vi varer på mandag, onsdag og fredag, (mener jeg å huske).

Mens da jeg jobba som låseansvarlig der, så fikk vi varer, på mandager og torsdager, vel.

Noe sånt).

I andre etasje, (var det vel), i den DVD-butikken, ved Egertorget.

Så visste Toro meg en film, fra Brasil, (eller noe sånt), som han skulle kjøpe seg, (husker jeg).

En film som jeg tror at må ha vært ‘City of God’, (etter å ha søkt litt på Google nå).

Jeg var ikke i humør, til å se filmer, på portugisisk, akkurat da, (for å si det sånn).

Men jeg kikka litt i den DVD-butikken jeg og.

(Siden Toro og Fredrick hadde dratt meg med dit, da).

Og jeg fant meg en DVD, som het ‘Jonny Vang’, som jeg ikke hadde hørt om før, vel.

Men som jeg syntes at virka som grei tidtrøyte, (å se på), da.

Og den filmen, den var vel ikke så dyr heller, (tror jeg).

Så jeg kjøpte meg den DVD-en, (mens jeg var der), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens vi tok T-banen ned til sentrum, (fra Mortensrud), denne kvelden, (Toro, Fredrick og meg).

Så hadde jeg telefonen på lydløs, vel.

Og plutselig så så jeg det, at Thomas Bruun, (han som noen få måneder tidligere, hadde sluttet, som butikksjef, på Rimi Langhus).

Han hadde ringt meg 10-12 ganger, på bare noen ganske få minutter.

(Var det vel).

Noe sånt.

Thomas Bruun ville at jeg skulle bli med han, på møte, i The 5 Percent Community, ute på Fornebu, (husker jeg).

Jeg hadde sagt til Thomas Bruun det tidligere; (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

(På den tida, som Thomas Bruun jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

At jeg ikke var interessert i pyramidespill, (eller The 5 Percent Community), da.

(Da han spurte meg, om jeg ville blir med, på The 5 Percent Community-møte).

Men Thomas Bruun hadde blitt gæern, (må man vel nesten si).

(Denne kvelden).

Han ignorerte det jeg hadde sagt til han tidligere, (på den tida han jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus).

Og trakasserte meg, (må jeg nok si), ved å ringe meg, 10-15 ganger.

For å ‘mase’, om at jeg skulle bli med, på pyramidespill-møte, da.

Jeg visste vel fram mobilen min, til Toro og Fredrick, mens vi satt på T-banen.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Og jeg klagde vel til dem, på at Thomas Bruun, maste så mye, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde kjøpt den DVD-en.

(Og etter at Toro, Fredrick og meg, muligens hadde spist, på Burger King).

Så ringte David Hjort meg, (husker jeg).

David Hjort sa det, at han satt på med en kar, fra Grefsen, (eller noe sånt).

(Det var snakk om en bydel nord for sentrum ihvertfall, mener jeg å huske).

Og at han ville møte meg, ved Gunerius.

Jeg var ved Grensen da, (mener jeg å huske).

Og jeg sa vel til David Hjort, at jeg kunne møte han der, om ‘femten minutter’.

(Noe sånt).

Og da droppa David Hjort det, (husker jeg).

Og ville ikke møte meg, likevel.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var vel også sånn, at David Hjort hadde ringt, til Rimi Bjørndal, tidligere den dagen.

(Mens vi la opp frysevarer, vel.

Noe sånt).

Og jeg fikk beskjed om å ringe David Hjort, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Og jeg ringte vel hjem til samboer-dama, til David Hjort.

(Nemlig Melina Jørgensen, fra Ammerud).

Men hu var ikke hjemme.

Men mora hennes svarte telefonen der, (mener jeg å huske).

(Noe sånt).

Noe jeg syntes at var litt rart, vel.

Og David Hjort, han klagde vel seinere på at jeg hadde ringt fasttelefonen deres, (eller noe sånt).

(Mener jeg vagt å huske, ihvertfall).

For det var visst meninga, at jeg skulle ringe et nytt mobilnummer, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg gikk vel bare hjem, til St. Hanshaugen, (mener jeg å huske).

Og jeg kjøpte vel kanskje med meg en kebab, (eller noe sånt), på veien hjem, da.

Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

(Om det var burger eller kebab, (eller hva det kan ha vært), som jeg spiste, etter jobben, den dagen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

13. juni 2013
Min Bok 5 – Kapittel 201: Enda mer fra slutten av 2003

Den samme kvelden, (var det vel), som jeg var på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen.

Så ringte den tidligere butikksjefen på Rimi Langhus, nemlig Thomas Brun, meg.

Thomas Brun hadde vel på den her tida nettopp slutta som butikksjef, på Rimi Langhus, (av en eller annen grunn).

Men han lurte på om jeg ville møte han, og en kamerat, på utestedet Studenten, den kvelden, da.

Jeg var vel litt urolig siden jeg syntes at trynet mitt så litt rart ut.

Men jeg sa at det var greit, da.

Og jeg møtte så Thomas Brun og en kamerat av han, (fra Fredrikstad vel), på utestedet Studenten, i Karl Johan da, den samme kvelden.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det bordet som Thomas Brun, kameraten hans fra Fredrikstad og jeg satt og drakk øl ved.

Det var i første etasje, på Studenten der.

Vi satt ved et bord, omtrent på det samme stedet, som Christian Grønli og jeg, hadde sittet og drukket øl.

Da Christian Grønli, (som jo bodde i Spania, på den her tida), var på besøk, i Oslo, et år eller to tidligere.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at vi hadde drukket et par øl, (må det vel ha vært), på Studenten.

Så foreslo Thomas Brun at vi skulle dra på et utested, som het Headlines and Deadlines.

(Noe sånt).

Dette utestedet lå i Akersgata, vel.

Og jeg kjente godt til dette utestedet.

For David Hjort hadde dratt meg med, til dette utestedet, et par ganger.

På den tida, som han var sammen, med Linn Korneliussen.

(Må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På utestedet Headlines and Deadlines.

Så virka det som for meg, at Thomas Brun kjente ei dame, som jobba, i garderoben der.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Dette var ei mørkhudet, (muligens asiatisk), dame, (mener jeg å huske).

(Som var i 18-20-års alderen, kanskje).

Og mens Thomas Brun prata såvidt med henne, (var det vel).

(Og jeg prøvde å skjønne hvordan Thomas Brun kunne kjenne disse garderobe-damene, osv).

Så klipte hu mørkhuda dama av den nederste delen, av en hvit t-skjorte, (med reklame for utestedet vel), som hu hadde på seg.

Og så knøyt hu t-skjorta sammen, under puppene sine, da.

Sånn at magen hennes, ble bar, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

(Det som skjedde på Headlines and Deadlines, forresten.

En gang David Hjort dro meg med dit, et par-tre år vel, før det her.

Det var at like før stengetid, en lørdag vel, så prøvde en neger, å stjele en brun jakke med hvitt for.

Som jeg hadde fått av søstera mi Pia, til jul, en gang, (var det vel), noen år før det her.

For på den tida, så hadde de vel ikke garderobe, på dette utestedet, (tror jeg).

Ihvertfall så var det sånn, at da jeg gikk for å kikke etter jakka mi, (mens jeg var ganske full), da.

At da hadde han negeren, (som var ganske stor, må man vel si), akkurat tatt den jakka, da.

(La jeg tilfeldigvis merke til).

Så jeg sa til han negeren, at det var min jakke, da.

Og så fikk jeg tilbake jakka mi, da.

Og dette var midt på vinteren, så det hadde nok blitt rimelig kaldt, å gått uten jakke hjem, (vil jeg nok tippe på).

(Og jeg ville jo også blitt seende rimelig dum ut.

Ovenfor de andre folka, som var i følge, til David Hjort, da.

Må man vel si.

Hvis jeg ikke hadde klart å finne jakka mi, liksom).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men).

Jeg hadde jo en slags ferie, på den her tida.

Dette var jo etter at studiene var slutt.

Så jeg hadde noen fridager, da.

Dette var forresten midt i uka.

Og ikke en helgedag, da.

Så det var ikke så mange folk, ute på byen.

Og Thomas Brun og han kameraten hans, fra Fredrikstad.

De skulle kanskje på jobb, dagen etter, (eller noe sånt), da.

Så jeg fortsatte drekkinga aleine, (husker jeg).

Jeg husker at jeg ble ganske full, på Studenten og Headlines and Deadlines.

Og så dro jeg på So What.

For det var et av mine stamsteder, i Oslo, da.

(Som jeg har skrevet om tidligere).

Og da jeg kom fram dit.

Så hadde de bytta navn, til Garage, husker jeg.

Så det var litt nedtur.

At det stedet hvor jeg hadde funnet hu ‘So What-dama’, som jeg dro med hjem, og hadde et one night stand med, en del år, før det her.

(Like etter at jeg hadde flytta til St. Hanshaugen.

Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, i denne boka).

Hadde gått konkurs da, (virka det som).

Men jeg hadde jo vært på dette utestedet, i Grensen, som student, (sammen med Magne Winnem), på slutten av 80-tallet.

Og da het dette utestedet Marylin, (husker jeg).

Så det var jo ikke første gang, at dette utestedet skifta navn.

Og Garage, det utestedet hadde visst en slags lignende musikk-profil, av So What, da.

(Ettersom jeg forstod det, ihvertfall).

Og det fantes visst et utested ved navn Garage, i Bergen, (fant jeg ut).

(Noen må vel ha fortalt meg det).

Så So What hadde nå blitt til en slags ‘under-avdeling’, av et utested i Bergen, da.

(Av en eller annen grunn).

Og jeg gikk rundt i fylla der, (i den øverste etasjen, for underetasjen var stengt, husker jeg), og kalte det stedet for ‘Garbage’, ihvertfall en gang, (husker jeg).

(Sikkert når jeg snakka med ei dame der, (eller noe sånt).

For jeg var rimelig full, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

7. juni 2013
Min Bok 5 – Kapittel 200: Mer fra slutten av 2003

Rundt månedskiftet november/desember, i 2003, (må det vel ha vært).

Så var jeg halvferdig med studiene mine, (jeg gikk på et bachelor-studie, i IT), ved ingeniørhøyskolen.

(Selv om min studiekamerat Dag Anders Rougseth, (som sa at han ble kalt ‘Dagga’), og meg, ikke hadde fått til noe særlig, i tredje semester.

For jeg fokuserte mest på å lære meg Linux, på en Toshiba laptop, som jeg kjøpte, på Elkjøp, (på Carl Berner).

Men den laptop-en, den slutta plutselig å fungere.

(Midt i tredje semester).

Og Elkjøp, (på Carl Berner), de brukte en måned eller to, på å fikse den laptop-en, da.

Og jeg ville ikke bruke min stasjonære PC, til å lære Linux på.

For min stasjonære PC, den brukte jeg til chatting og som multimedia-anlegg, osv.

(Så den PC-en, den ønsket jeg at skulle være stabil, da).

Og Dagga, som var tidligere popstjerne.

Han var litt umotivert, i tredje semester.

Siden hu pene Vestlandsdama, hadde flytta tilbake, til Vestlandet.

Så det gikk litt trått, på skolen, i tredje semester, da.

Men jeg lærte meg mye likevel.

Siden jeg hadde en slags datalab, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

Og der hadde jeg satt opp et trådløst nettverk.

Og jeg dreiv også, (sammen med Dagga), og lærte meg Linux, på laptop-en min, da.

Og jeg hadde faktisk klart, (mer eller mindre tilfeldig), å installere en ‘dual bot’, på laptop-en min, (på den her tida), husker jeg.

Sånn at man kunne velge, når man startet laptop-en.

Om man ville bruke Linux eller Windows, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg ikke skulle ha noen eksamener, dette semesteret.

(Siden jeg hadde jobba mye, sommeren før dette semesteret, (og var litt utslitt).

Og siden det ble problemer med Linux-faget, grunnet problemene med den laptop-en.

For da fikk vi vel ikke gjort en obligatorisk oppgave, (mener jeg å huske).

Og jeg jobbet også mye, som låseansvarlig, på både Rimi Bjørndal og Rimi Langhus, dette semesteret).

Så hadde jeg en del fridager, rundt månedsskiftet november/desember, da.

Siden julestria først tok av for alvor, i de to Rimi-butikkene, som jeg jobbet, litt uti desember.

Så jeg hadde ikke så mange jobbdager, rundt månedsskiftet november/desember, da.

Og jeg hadde heller ikke så utrolig dårlig økonomi.

For jeg hadde fått et forbrukslån, hos DNB på Aker Brygge.

Like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002.

For jeg ville gjøre overgangen tilbake til studielivet litt myk, da.

Siden jeg var vant til å jobbe som butikksjef.

Og jeg derfor hadde hatt en grei inntekt, (selv om det var en slitsom jobb).

Og jeg ble litt deprimert, over det, at jeg hadde slutta som butikksjef.

For jeg visste ikke hvordan jeg skulle forklare det, (at jeg slutta som butikksjef), til slekt og kjente, da.

(Som kanskje da ville prate negativt om meg, og si det, at det var meg det var noe galt med.

Når jeg selv nok mente det, at det var Rimi, som det var noe galt med, da).

Så derfor ville jeg ha litt ekstra penger, som student.

Sånn at jeg kunne spise god mat, som ferdigpizza og iskrem, og sånn, omtrent hver dag, da.

For å unngå at jeg ble for deprimert, etter at jeg slutta, som butikksjef, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg hadde noen rolige dager, rundt månedsskiftet november/desember, i 2003, da.

Og jeg tenkte litt fremover, mot studietidens slutt, osv.

For fremtidsutsiktene, for oss bachelor IT-studentene, ved HiO IU.

De var bra.

For samfunnet trengte IT-folk, rundt 2005, da vi var ment å være ferdige, med utdannelsen vår, (kunne man lese om, i avisene), da.

Så jeg lå nok an til å få en jobb, med 500-600.000 i årslønn, (eller noe sånt), når jeg var ferdig med studiene mine, halvannet år, inn i fremtiden, da.

(For jeg hadde jo også jobbet som leder, i Rimi, i mange år.

Og også studert, i to år, ved NHI, (på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet).

Så jeg hadde mye annen relevant erfaring, enn kun HiO IU, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jeg så på som et av problemene, iforhold til om jeg kom til å oppnå suksess, i arbeidslivet.

Etter endt studier, ved HiO IU.

Det var det, at jeg hadde begynt å fått noen stygge rynker, i trynet, i årene før jeg begynte, ved ingeniørhøyskolen.

Jeg hadde blant annet fått en dyp rynke, på haka, mens jeg lå i senga mi, (i Rimi-leiligheten min), og så på en eller annen film, (husker jeg).

Og jeg hadde også fått en del rynker, rundt og mellom øynene.

På den tida jeg var på sommerferie, i Ayia Napa, sommeren 1998.

Så jeg tenkte det, at jeg kunne kanskje prøve, å få gjort noe med disse rynkene, før jeg måtte på jobbiintervjuer osv., sommeren 2005.

(Etter endt studier, ved ingeniørhøyskolen).

Og noen uker før det her.

Så hadde jeg vært innom et parfymeri, på Frogner.

(Mens jeg gikk den ganske korte veien hjem, fra ingeniørhøyskolen, i Cort Adelers gate, i Vika.

Og til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen).

Og hu litt eldre dama, som jeg prata med, på det parfymeriet, på Frogner.

Hu sa det, at jeg måtte gå til et hudpleie-senter, for å finne noe som virka, mot de rynkene, som jeg hadde fått meg, da.

Så da jeg plutselig skjønte det, at jeg hadde en del fridager, like før jul, i 2003.

Så ringte jeg til et hudpleiesenter, da.

Og bestilte en time, hos dem.

Men da syntes jeg at det var sånn, at jeg overhørte det, at ei av de som jobba der, sa i bakgrunnen.

(Mens jeg ringte).

At: ‘Han kjenner jeg’, (eller noe sånt).

Så da ble det litt flaut, (husker jeg at jeg syntes).

Jeg trodde kanskje at det kunne være hu fra Rimi Karlsrud.

Som jeg hadde møtt, på den biffmiddagen, som Rimi Karlsrud og Rimi Bjørndal hadde hatt, i en biff-restaurant, i det samme nabolaget, som Rimi Karlsrud holdt til i.

(Som butikksjef Kristian Kvehaugen fra Rimi Bjørndal og min assistent-kollega Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), også hadde vært med på).

På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Noe jeg jo jobba som, fra fra våren 1996 til høsten 1998).

Dette var vel noen måneder før jeg hadde den Rimi Bjørndal-personalfesten, våren 1997, (var det vel).

Og hu dama, hu traff jeg jo igjen, på utestedet Strauss, i Oslo sentrum, den samme kvelden.

Og hu hadde nesten blitt med meg hjem, (mener jeg å huske).

Og hu jobba i en hudpleie-salong, i Bjerregaards gate, (som var rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, på St. Hanshaugen), da.

Jeg forstilte meg det, at den hudpleie-salongen, som hu Rimi Karlsrud-dama jobba i.

Kanskje hadde gått konkurs.

Og at hu istedet hadde begynt å jobbe, i en konkurrerende bedrift, da.

(Nemlig den jeg ringte til, da).

Noe sånt.

Så jeg ringte tilbake til dette firmaet, noen dager seinere, (var det vel).

Og avlyste den timen, da.

Og gikk istedet til et hudpleie-senter, (som muligens var i den samme kjeden, som de jeg hadde ringt til), på St. Hanshaugen.

(Ikke så langt unna Narvesen-kiosken der).

Og bestilte time, av ei pen blondinne, i 20-årene kanskje, der.

Men hu misforstod hva jeg ønsket.

(Nemlig å få råd om hvordan jeg skulle bli kvitt noen spesielle rynker rundt øynene og på haka, da).

Så hu blondinna satt meg opp på noe som het ‘ansiktsbehandling’, (mener jeg å huske).

Og da jeg dro tilbake dit, for å ha den timen, noen dager seinere.

Så var det ei dame, med mørkt, krøllete hår.

I 50-60 åra, vel.

Som skulle liksom ‘behandle’ trynet mitt, da.

(Ei som jeg seinere har tenkt, at ligna på ei kurslederske, fra da jeg dro på språkreise, til Brighton, med STS, sommeren 1985.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

Og jeg ble vel bedt om ligge ned, på en seng, i et rom, på den hudpleie-salongen, da.

Og hu dama med det krøllete, mørke håret.

Hu smurte flere kremer, i trynet mitt, da.

Og hu gikk også og henta en ekstra krem, for menn, var det vel hu sa.

(Noe sånt).

Og da jeg kom hjem igjen.

Så så jeg så bleik ut i trynet, (syntes jeg).

Så jeg dro og tok en soltime, i et solstudio, rett over gata cirka, for Rimi-bygget, hvor jeg bodde.

(I Waldemar Thranes gate).

Men jeg syntes at trynet mitt så så rart ut, etter denne såkalte ansiktsbehandlingen og soltimen, da.

Det var liksom som at huden i trynet mitt, hadde blitt veldig tynn og stram, (eller noe sånt)

(Og de nevnte rynkene hadde ikke gått bort, da).

Så jeg lurer på om det var noe tull, med de kremene, som hu dama, på det hudpleiesenteret, hadde smurt i trynet mitt, (eller noe sånt), da.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

7. juni 2013
Min Bok 5 – Kapittel 197: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

Jeg gikk jo læretiden min, i Rimi, på Rimi Nylænde, (også kjent som Rimi Lambertseter), fra 1993 til 1996.

Jeg begynte som kasserer deltid der, høsten 1993.

Og ganske raskt, så ble det sånn, (etter at Elisabeth Falkenberg ble ny butikksjef der), at jeg ble mye brukt, ute på ‘gølvet’ i butikken, med å stable varer, osv.

Og så ble jeg låseansvarlig, i den samme butikken, sommeren 1994.

Og så ble jeg aspirant, i den samme butikken, høsten 1994.

Og så ble jeg assisterende butikksjef, i den samme butikken, på nyåret, i 1995.

Men jeg hadde jo gått mange læretider, i Norge.

Jeg hadde jo gått en læretid på ungdomsskolen, (hvor jeg blant annet hadde handelsfag, som valgfag).

Og jeg hadde jo gått en læretid, på handel og kontor, (på videregående), i tre år.

Og jeg hadde jo gått en læretid, i matbutikken CC Storkjøp, i Drammen.

Og jeg hadde jo gått en læretid, de to årene, som jeg studerte informasjonsbehandling, ved NHI.

Og jeg hadde jo gått en læretid, de par årene, som jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.

Men jeg måtte likevel gå en nye læretid, i Rimi.

Så jeg gikk altså minst seks læretider, i Norge.

(Eller minst Sju læretider, hvis jeg også tar med om det, at jeg også gikk en slags læretid, i Rimi.

Den tida jeg jobba, på Rimi Munkelia, ved siden av militæret, fra juletider, i 1992.

Og jeg husker at jeg jobbet, på Rimi Munkelia, da åpningssermonien, for Lillehammer-OL var, i 1994.

Så jeg jobba også på Rimi Munkelia, i et par år, da.

Selv om jeg jobba mest, på Rimi Nylænde, etter at jeg var ferdig, med militæret).

Før jeg ble assisterende butikksjef.

Og tjente ‘fantastiske’ 140.000 i året, (var det vel).

Så min karriære, i Norge, den gikk egentlig veldig tregt.

Og jeg fikk lite lønn, for alt strevet, (må jeg si).

Så jeg må si at mitt liv i Norge, på mange måter var en fiasko.

Selv om jeg ble butikksjef til slutt.

Så var veien dit veldig lang.

Og jeg fikk dårlig betalt, for alt strevet, (og alle læretidene mine), må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg gikk min sjuende læretid, (eller hva det var), i Norge.

Så var det en høy kar, (med lyst hår vel), som var Bakers-sjåfør, (og som pleide å levere brød, til Rimi Nylænde), husker jeg.

Og på den tida, som jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus.

(Noe jeg jobbet som, fra våren 2001 til sommeren 2002).

Så dukket han Bakers-sjåføren plutselig opp, i den butikken, (husker jeg).

Han sjåføren, han hadde da blitt forfremmet, til regionsjef, (eller noe sånt), i Bakers, (husker jeg).

Og han liksom syntes litt synd på meg, (syntes jeg at det virka som).

Siden jeg liksom måtte jobbe, ute i Follo, da.

(Og ikke i Oslo, hvor jeg hadde pleid å jobbe, under den sjette og sjuende norske læretida mi, eller hva man skal kalle det).

Men jeg er jo fra Berger.

Og Berger er jo et enda mindre sted, enn Langhus, (må man vel si).

Så jeg syntes egentlig at det var litt artig, å jobbe på et sted, som minnet meg litt om hjemstedet mitt kanskje, da.

Men det er mulig, at de ‘butikk-folka’, som jeg ble kjent med, da jeg liksom gikk læretida mi, på Rimi Lambertseter.

At de trodde det, at jeg var fra Oslo.

Og at de ikke visste det, at jeg var fra Berger.

Hva vet jeg.

Det var vel aldri noen som spurte meg, om hvor jeg var fra, på den tida, som jeg liksom gikk læretida mi, på Rimi Lambertseter, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

(Altså fra høsten 2000 til våren 2001).

Så var det sånn, at en kveld, så satt jeg hjemme, og fulgte med, på hvordan Everton gjorde det, i en Premiere League-kamp, mot Arsenal.

Og på den her tida, så var Everton et lag, som ikke pleide å ligge så høyt oppe, på tabellen.

(Det var nære på, flere ganger, ihvertfall et par ganger, på 90-tallet, at Everton nesten rykket ned).

Så på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Så var det nesten som noe litt deprimerende, å sjekke fotball-resultatene, fra England, (husker jeg).

(Siden jeg holdt med Everton, da.

Et lag som gjorde det ganske bra, på 70 og 80-tallet.

Men som hadde en del svake sesonger, litt ut på 90-tallet, da).

Så da jeg så det, at Everton hadde scoret to ganger, mot Arsenal, (som var et veldig sterkt lag, på den her tida).

(Stillingen i den kampen, var vel 2-2, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

Litt ut i andre omgang, vel).

Så fikk jeg lyst til å se denne kampen, på TV, (husker jeg).

Og jeg hadde jo Canal Pluss.

(Jeg kjøpte meg jo en parabolantenne, for noen av pengene, som jeg fikk, etter at mora mi døde, (i 1999).

Siden mora mi visst hadde hatt en slags livsforsikring).

Og da gikk jeg forbi Kiwi-butikken, til Tom, (fra ‘Tom-gjengen’ og Lørenskog).

(En butikk som lå i Waldemar Thranes gate.

Et par kvartaler nærmere Bislett stadion.

Enn der jeg selv bodde, i Waldemar Thranes gate 5).

For like ved siden av butikken til Tom, (fra Tom-gjengen).

Så lå det en slags sportspub, (hvor jeg tidligere hadde sett Rosenborg slå et tysk lag vel, i en Europacup), husker jeg.

(Dette var den samme puben, hvor min studiekamerat Dag Anders Rougseth, (vokalisten fra bandet Autopulver, som kalte seg ‘Dagga’), en gang tok en utepils, (et par år seinere), husker jeg).

Da jeg kom ned i kjelleren, på den her bydels-puben.

Så viste de Everton-kampen, på TV-skjermene der, (husker jeg).

Men jeg hadde jo hatt masse problemer, på jobben, på Rimi Kalbakken.

Og når jeg endelig skulle gjøre noe annet, enn å gruble, over problemene, i den butikken.

Hva skjedde da?

Jo, i den puben, så oppholdt en av mine butikksjef-kolleger, (i distriktsjef Anne Neteland sitt distrikt), seg.

Dette var en litt lav kar, (i tjueårene vel), med mørkt hår, (husker jeg).

Jeg husker ikke hvilken butikk, som han var butikksjef i.

Men det kan ha vært en i Trondheimsveien, kanskje.

(Siden flere av Rimi-butikkene, i Anne Neteland sitt distrikt, (inkludert Rimi Kalbakken, hvor jeg jobbet som butikksjef), lå i nettopp Trondheimsveien, da).

Jeg hadde ikke sett han butikksjefen, på denne puben før.

Men jeg nikket vel, og sa ‘hei’, (eller noe sånt), tror jeg.

Jeg ble litt nedfor, av å se han ‘filuren’, i den puben.

For jeg trengte liksom litt avveksling, fra jobben, da.

Og jeg hørte vel også det, at han butikksjefen, begynte å prate om meg, til sine kamerater, i dette lokalet, da.

Og han sa vel noe sånt, som at det var synd på meg.

Som hadde hatt så mye problemer på jobben.

Og når jeg så stakk huet ut av leiligheten min.

Så dukka det jaggu opp en Rimi-kollega, på min lokale pub og.

(Noe sånt, var det vel, som han butikksjef-kollegaen min sa).

Dette var vel forresten en slag Vålerenga-pub, på den her tida, (tror jeg).

Siden Vålerenga pleide å spille hjemmekampene sine, på Bislett stadion, (som lå et steinkast unna denne St. Hanshaugen-puben), på den her tida.

(Selv om Vålerenga ‘flytta’ til Ullevål stadion, på 2000-tallet en gang, vel.

Så det var vel bare i noen år, på 90-tallet for det meste, at Vålerenga spilte hjemmekampene sine, på Bislett stadion.

Noe sånt.

Og da Bislett stadion ble revet, mens jeg studerte, på ingeniørhøyskolen, (hvor jeg studerte fra høsten år 2002 til våren 2004), vel.

Så må jeg innrømme at jeg plukket opp noe små biter, av muren, fra Bislett stadion.

Da jeg gikk forbi rivetomten, en kveld.

Og disse bitene, av Bislett stadion, de har jeg sammen med de andre tingene mine, (fra Norge), hos City Self-Storage).

Så jeg lurer på om han butikksjef-kollegaen min, var Vålerenga-fan.

Det er mulig.

Og Everton tapte vel den Arsenal-kampen, med 3-2, (tror jeg).

Men et år eller to senere, så dukket talentet Wayne Rooney opp, på Everton.

Og da scoret han et vinnermål, mot nettopp Arsenal.

Høst-sesongen 2003, kan det vel kanskje ha vært.

(Hvis det ikke var året før).

Og det var sjelden kost, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet.

At Everton klarte å slå, ‘gigant-lag’, som Arsenal, og så videre.

Og jeg hadde kanskje et kjedelig liv, i Norge.

Så ting som fotballresultater.

(Spesielt hvordan Everton gjorde det).

Det hadde litt å si, for humøret mitt, og så videre, da.

Så jeg ble nok litt mer oppstemt, etter at Everton fikk David Moyes som manager.

For cirka ti år siden.

Og etter at Everton så begynte å gjøre det bedre, i Premiere Leauge, og så videre.

(Spesielt i enkeltkamper, mot de beste lagene, så ble Everton bedre, under David Moyes, må man vel si.

Og det syntes jeg at var artig da, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

Så jobbet jeg jo sammen med blant annet Hava Özgyr der, (som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

Og Hava Özgyr, hun bodde jo, på Holmlia.

Så hun pleide ofte å ta den samme bussen eller T-banen, ned til sentrum, som meg, (husker jeg).

Og en gang, som Hava Özgyr og jeg, satt på en slags ringbuss, som gikk mellom Bjørndal og Mortensrud.

(Den bussen var liksom som en slags forlengelse, av T-banen, som nettopp hadde blitt bygget ut, fra Skullerud, til Mortensrud, da).

Så sa Hava Özgyr der, (husker jeg), at hu hadde blitt kjent med en låseansvarlig, på Rimi Mortensrud, (som da var en helt ny butikk), husker jeg.

Eller, da Rimi Mortensrud åpnet, så jobbet jeg jo, som butikksjef, på Rimi Lambertseter.

Så dette må ha vært før Rimi Mortensrud åpnet.

Så det må ha vært snakk om Rimi Klemetsrud, tror jeg.

(En butikk som lå på cirka det samme stedet, som Rimi Mortensrud ble bygget.

Men navnet på butikken ble endret, (da de bygget nytt senter), av en eller annen grunn).

T-banen begynte kanskje å gå til Mortensrud, før Mortensrud Senter, var helt ferdig.

Det er mulig.

(Det husker jeg ikke helt sikkert.

Men før T-banen begynte å gå til Mortensrud.

Så gikk blant annet 71-bussen, helt fra Bjørndal og ned til Jernbanetorget.

Så det kan ha vært for eksempel 71-bussen, som Hava Özgyr og jeg, satt på, da Hava Özgyr fortalte meg det, at hun hadde blitt kjent med, han her låseansvarlige, da).

Jeg vet ikke hvem han Rimi Klemetsrud-låseansvarlige var.

Eller hvorfor Hava Özgyr fortalte meg om det her.

Jeg bare kom på at hu fortalte meg om dette, (en gang, på den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, som Axel var på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen.

Så fortalte han meg det, at han og faren hans, (Arne Thomassen), hadde møtt en tysker, som var innpåsliten, (eller noe sånt), da de bodde nede i Spania, (hvor Axel vel bodde, på rundt den tida, som jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, noe jeg jo jobbet som, fra høsten år 2000 til våren 2001).

Og da hadde visst Arne Thomassen sagt til han tyskeren, noe sånt som at: ‘Vi habe der maskinpistol unt vi habe der gasskammer. Maskinpistol, gasskammer. Maskinpistol, gasskammer’.

(Noe sånt).

Men hvorfor Arne Thomassen hadde sagt de setningene, til en tysker, (som jeg aldri hadde hørt om før), det veit jeg ikke.

Men det er mulig at Axel veit det.

(For jeg ble vel litt satt ut, av den her ‘drapsmetode-pratinga’.

Det er mulig).

Men dette var kanskje ment som en slags trussel, mot meg, (på en eller annen måte)?

Var Arne Thomassen og Axel i noe slags kriminelt miljø?

Hva vet jeg.

Men man kan vel kanskje lure på om dette var noe underfundig trussel, (eller noe sånt), fra Axel, mot meg.

(Hva vet jeg).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

30. mai 2013
Min Bok 5 – Kapittel 196: Enda mer fra den tiden jeg bodde paa St. Hanshaugen

På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus.

(Altså fra våren 2001 til sommeren 2002).

Så var det noen kjente ‘butikk-folk’ innom, på Rimi Langhus, (husker jeg).

Jeg husker at konsulent Kjell, fra Ringnes, var innom der, av en eller annen grunn, (for Rimi Langhus lå litt utafor ‘allfarvei’, for Oslo-folk, må man vel si).

Jeg satt da i kassa og avløste pause, (må det vel ha vært), husker jeg.

Ringnes-konsulent Kjell, han hadde hørt det, at jeg skulle slutte som butikksjef, (må det vel ha vært).

For å begynne å studere, ved ingeniørhøyskolen, da.

Ihvertfall så lurte Kjell på det, om jeg fikk betalt permisjon, av Rimi, (husker jeg).

Men da måtte jeg fortelle Ringnes-konsulent Kjell det, at det fikk jeg ikke, (husker jeg).

Så da følte jeg meg litt dum, (må jeg vel si).

Lønnsforhandlinger og sånn, det var kanskje ikke min sterke side.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Henning Sanne, (fra Rimi Nylænde), var også innom, på Rimi Langhus en gang, (husker jeg), mens jeg satt i kassa, og avløste pauser der.

Det var kanskje etter at jeg hadde begynt å studere, ved ingeniørhøyskolen.

Det er mulig.

Henning Sanne dukka opp i butikken, sammen med noen kamerater, (husker jeg).

Og de skulle på fisketur, (husker jeg, at Henning Sanne sa).

Og jeg overhørte også det, at Henning Sanne sa det, til kameratene sine, at jeg hadde ‘gjort det bra i livet’, (husker jeg).

(Hva nå Henning Sanne mente med det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Noe jeg jo jobbet som, fra våren 1996 til høsten 1998).

Så husker jeg det, at kassadama Gry, (som var fra Mortensrud vel), en gang sa til meg det, at ekskjæresten hennes, var innom der, (og handla i kassa hennes vel).

Og kassadama Gry, hu klagde til meg, på ekskjæresten sin, da.

Siden han ekskjæresten var innom, i butikken, som hu jobba i, da.

Selv om forholdet deres var slutt.

(Noe sånt).

Men da visste ikke jeg helt hva jeg skulle svare, (husker jeg).

For jeg kjente ikke detaljene rundt dette.

Dette måtte vel bli som noe privat, mellom kassadama Gry og ekskjæresten hennes, tenkte nok jeg.

Så jeg husker ikke om jeg tok opp denne pratinga fra kassadama Gry, med butikksjef Kristian Kvehaugen, eller en annen kollega der, (som for eksempel min assistent-kollega Irene Ottesen, som ganske ofte pleide å ta opp problemer der, med meg, ihvertfall).

Og kassadama Gry, hu virka ikke så veldig opprørt, (over dette besøket), må jeg vel si.

Kassadama Gry, hu virka som at hu ikke var helt sikker, på hva hu selv skulle synes, om denne ‘ekskjæreste-handlinga’.

(Sånn som jeg husker det).

Også spurte liksom hu kassadama Gry meg, om råd, for å få høre min mening, om det her, da.

Men jeg svarte vel ikke noe, (mener jeg å huske).

For jeg kunne vel ikke vite alle detaljene, rundt forholdet, mellom kassadama Gry, og hennes ekskjæreste, liksom.

Jeg hadde vel aldri hørt om vedkommende ekskjæreste før engang, (for å si det sånn).

Men her i England, så har de noe, som heter the Jeremy Kyle-show, (eller noe lignende).

Og det er for folk, (gjerne fra arbeiderklassen vel), som har problemer, med det sosiale, seg i mellom, da.

Og da får de hjelp, av talk-show-verten, (nemlig Jeremy Kyle da), til å få forslag, på hvordan de skal løse sine hverdagsproblemer, (på en bestemt måte), da.

Men jeg hadde ikke hørt om the Jeremy Kyle-show, på den her tida.

Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, (til kassadama Gry), da hu spurte meg om det her, må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også det, fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Må det vel ha vært).

At Toro, (aka. DJ Toro), fra Rimi Bjørndal, en gang spilte som DJ, på et ganske trangt utested, i Grensen, vel.

Og da må det vel ha vært vår Rimi-kollega David Hjort, som dro meg med, til det utestedet, som Toro spilte plater på, da.

(En søndag, eller noe sånt, kanskje).

Og plutselig, så dukka det opp ei afrikansk dame, like ved der Toro stod og spilte plater, (husker jeg).

Og hu hadde masse ringer, (av sølv eller noe sånt vel), rundt halsen, husker jeg.

(Hvis jeg ikke så syner, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker forresten en gang, (en jul eller noe sånt, kan det vel ha vært).

Som jeg var på et av mine besøk, hos min søster Pia, i Tromsøgata.

(Jeg var kanskje på besøk hos henne, et par-tre ganger, i året.

Hvis jeg hadde lånt noen bøker av henne, (for Pia var medlem i en bokklubb), som jeg skulle levere tilbake, eller noe sånt).

Og da, så var det sånn, at Pia sin mulatt-sønn Daniel.

(Som vel kan ha vært i 4-5-6 års-alderen, (eller noe sånt), på den her tida).

Han begynte plutselig å si en regle, (muligens på signal fra Pia), husker jeg.

Og den regla, den gikk sånn her da:

‘Poli-en, poli-to, poli-tre, poli-fire, poli-fem, poli-seks, poli-sju, poli-åtte, poli-ni, poli-ti’.

Og da lot jeg som at jeg skvatt, hver gang Daniel sa ‘politi’, (husker jeg).

Men hvorfor Daniel begynte med denne regla.

(Og hva som var så morsomt).

Det veit jeg ikke.

Trodde Pia og Daniel at jeg hadde noe med politiet å gjøre?

Hadde de selv noe med politiet å gjøre?

Hva vet jeg.

Men det vet de vel kanskje selv.

Det er mulig.

Men jeg var som en utenforstående, i ‘heimen’ til Pia, (og Negib), vil jeg si.

For dette med denne regla.

Det var som noe internt.

Som jeg ikke helt skjønte helt.

Vil jeg si.

(Noe sånt).

For jeg syntes jeg merka det på Pia, at det her var noe veldig morsomt, da.

Siden Pia liksom holdt på le da, (virka det som for meg, ihvertfall).

Mens Daniel, (som da var en liten gutt), holdt på å rope ut denne regla si, (i sofaen deres vel), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Axel var forresten innom hos meg, en gang, mot slutten av 90-tallet, (husker jeg).

Dette var nok etter at jeg hadde hatt internett en stund.

For Axel ‘babla’ om å gå på date, med damer, (husker jeg).

Og jeg følte meg ikke helt dum, (da Axel nevnte det her), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Så dette må vel ha vært etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i et par år kanskje.

Og hatt internett en stund.

Og begynt å gå ut på date, med damer, som jeg traff, på forskjellige chat-er, (irc osv.), på internett.

For fra 1997 og utover.

Så hendte det kanskje et par ganger i året.

(I tre-fire år vel).

At jeg ble kjent med damer, på nettet, som jeg gikk ut på kino med, (eller lignende), da.

Og Axel, han sa det.

(Like før han skulle gå, (etter et kort besøk), vel).

At jeg burde ta ‘en runk’ først, hvis jeg skulle på date.

Dette syntes jeg at virka litt rart.

Axel var vel i 18-19-års alderen kanskje, på den her tida.

Og jeg var jo født åtte år før han.

Så at en åtte år yngre halvbror.

(Som fortsatt var i tenårene).

Skulle gi en råd, om damer, da.

Nei, det ble som noe litt rart, (for meg), må jeg innrømme).

Så jeg stusset litt, over den her oppførselen, fra Axel da, (må jeg innrømme).

Men Axel forsvant vel så ut døra, før jeg rakk å si noe, (tror jeg).

(Noe sånt).

Og på den her tida, så var internett, noe ganske nytt, da.

Så jeg hadde kjøpt et internett-magasin, (må jeg innrømme).

Like etter at jeg fikk meg internett.

Og på coveret, av det internett-bladet.

Så var det bilde av skuespillerinnen Cameron Diaz, (husker jeg).

Og det var fordi at hun var den personen, som det ble søkt mest på, på Alta Vista, (eller ha det kan ha vært igjen), en bestemt måned, (husker jeg).

Så Cameron Diaz, hun var populær, på internett, da.

Og jeg visste ærlig talt ikke, hvem Cameron Diaz var, da jeg kjøpte det bladet, (husker jeg).

Men jeg ble litt nysgjerrig, (etter å ha lest det bladet), på hvem denne ‘omsøkte’ damen var, da.

Og derfor, så leide jeg, (må det vel ha vært), en komedie, med Cameron Diaz, som het ‘There’s something about Mary’, (eller noe sånt), husker jeg.

Og i den filmen, så fortalte de pluteselig den samme vitsen, som Axel hadde fortalt meg, en del uker tidligere, (må det vel ha vært), da.

Så da tenkte jeg på Axel, husker jeg.

(Da jeg så den komedien, med Cameron Diaz).

Og så tenkte jeg vel noe sånt, som at Axel kanskje hadde vært på kino, sammen med ‘Barbie-Heidi’, og sett den komedien, da.

Og at Axel hadde liksom ‘stjålet’ en vits, fra den filmen, da.

(Dette var en vits, som var i forbindelse med en ganske kjent scene, fra den komedien, vel.

Hvor han som skal på date, med Cameron Diaz.

Har tatt seg en runk, for å roe seg ned, før den nevnte daten, da.

Og så dukka pluteslig Cameron Diaz opp for tidlig, (eller noe sånt).

Og så hadde han kavaleren sperm, et eller annet sted.

Og så så hu Cameron Diaz at det var noe sperm klint, et eller annet sted.

Og så trodde Cameron Diaz, at denne spermen var hårgele.

Og så tok hu det i håret sitt, da.

Og stylet håret sitt, med disse sædcellene, før de gikk ut på byen, da).

Så Axel, han er kanskje ikke så oppfinnsom, når det gjelder vitser, osv.

Selv om han fortalte om en som het ‘Frank’, en gang.

Som hadde bikkje og sånn.

‘Frank er sånn og sånn’, ville Axel ‘bable’ om, et par års tid, før det her igjen, vel.

Og Axel hadde mange historier, om hvordan denne Frank var da, (husker jeg).

Men disse vitsene om Frank.

De har jeg aldr hørt noe annet sted.

Så de lurer jeg på om Axel har funnet på selv.

Det er mulig.

Det vil jeg vel tippe på, ihvertfall.

For Axel fortalte disse ‘Frank-historiene’ sine, ganske høyt, (mener jeg å huske).

Men helt sikker, det tørr jeg ikke å være.

Kanskje Axel hadde hørt disse ‘Frank-historiene’, av en i klassen sin, på Bogstadveien spesialskole, (hvor han gikk før han begynte på kokkeskole).

Hva vet jeg.

Men dette vet nok Axel selv.

Så det er kanskje mulig å finne ut mer, om hvordan dette hang sammen, ved å kontakte Axel selv, om dette.

(Hvis noen er interessert i det).

Det er mulig.

Så sånn er muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, de årene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

29. mai 2013
Min Bok 5 – Kapittel 191: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

Jeg jobba jo som butikkleder, i Rimi, fra 1994 til 2004.

Altså i ti år, da.

Og en viktig del av jobben, det var å bekjempe svinn, da.

Svinnet burde ikke være på mer enn en prosent av omsetningen.

For hvis svinnet var noe særlig høyere, så var det ikke så enkelt, å få butikken, til å gå med overskudd, da.

(Selv om det vel kunne hende.

Det var ikke umulig å få butikken til å gå med overskudd, selv om man hadde to prosent svinn, (for eksempel).

Men da burde ting som utgifter til lønninger og reparasjoner og så videre, ligge lavt, da.

For å si det sånn.

Selv om det også var disse hemmelige rabattene, som for eksempel butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, nevnte, (på den tida, som jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, fra våren 1996 til høsten 1998), da.

Så egentlig, så var budsjett-møtene, (i Rimi), mellom butikksjefene og distriktsjefen, som noe tullball, (mer eller mindre, ihvertfall).

For Rimi, de fikk jo rabatter, fra leverandørene, siden det var et så stort firma.

Men disse rabattene, de ble holdt skjult, for butikksjefene, da.

Så da ble det vel kanskje litt vanskelig, (må man vel si), å ta disse budsjett-møtene helt på alvor, da.

For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Broren min Axel, han gikk jo på kokkeskole, på den tida, som jeg flytta, til St. Hanshaugen.

(Og han hjalp meg jo til og med med flyttinga.

Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, av denne boken).

Og etterhvert, (når det begynte å nærme seg årtusenskiftet, må det vel ha vært), så begynte jo Axel, å jobbe som kokk, på restauranten Oskar Braaten, på Torshov.

Under sin danske sjef, (som han også delte leilighet med, de føste årene, etter at han flytta hjemmefra, var det vel), Peter Mejlhus, (som var restaurantsjef), da.

Og som kokk, på restauranten Oskar Braaten.

Så hadde Axel ansvaret for regnskapet, for kjøkkenet, på utestedet, da.

(Fortalte han meg en gang.

Rundt årtusenskiftet, en gang, må det vel ha vært).

Og det som jeg husker best, fra det Axel fortalte.

Det var at han aldri hadde noe svinn.

(Forklarte han, da).

Og dette undret meg litt, husker jeg.

For hvordan kunne dette være mulig, liksom?

Havnet for eksempel alle matrestene oppi en slags ragu-rett, (en type rett, som vi noen ganger fikk servert, under førstegangstjenesten, på Terningmoen, husker jeg), som ble solgt som dagens rett?

Med både fiskerester og kjøttrester, (og så videre), oppi gryta?

Hm.

Hva vet jeg.

Dette lurer jeg vel litt på enda, hvis jeg skal være ærlig.

Men nå har jo ikke jeg jobbet noe, i restaurant-bransjen, da.

Jeg har jo bare jobbet, i matbutikker, for det meste.

Så jeg kan ikke si noe om, hva som er vanlig å ha, av svinn, i kroer og sånt, da.

Det har jeg ikke noe særlig kunnskaper om, dessverre.

For å si det sånn.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen ting som jeg kom på nå.

Når det gjaldt Axel.

Det var at en jul, da jeg hadde den svarte Sierra-en min, (mener jeg å huske).

(En bil som jeg jo hadde, fra slutten av 1998 og som jeg avskiltet, like etter at jeg begynte å studere igjen, høsten 2002, var det vel).

Så fikk Axel meg, til å kjøre oppom restauranten Oskar Braaten, på Torshov, (husker jeg), på et tidspunkt, som denne restauranten, var stengt, vel.

(Så dette kan vel kanskje ha vært om kvelden.

På enten en hverdag eller en søndag.

Noe sånt).

Axel fikk meg til å parkere, like ved restauranten han jobba, (på Torshov), da.

Og så låste han seg inn, i restauranten.

(Mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).

Og så henta Axel et kniv-sett, (som bestod av ganske store kjøttkniver og sånn), da.

Som han ville gi i julegave, til søstera vår Pia, (husker jeg).

(Av en eller annen grunn).

Og jeg vet ikke om det ble noe av, at Axel ga dette kniv-settet, i julegave, til Pia.

Men jeg mener ihvertfall å huske, at Axel visste meg et sånt kniv-sett, da.

(Og prata om å gi dette kniv-settet, i julegave, til Pia.

Hvis jeg ikke husker helt feil).

Etter at han fikk meg til å kjøre han opp, til restauranten han jobba på, (på Torshov), da.

En gang, som han var på besøk hos meg, på St. Hanshaugen, (må det vel ha vært).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var forresten også sånn, at Axel sin danske sjef Peter.

Han pleide å gå ut en del, på utestedet Belfry, i Lille Grensen, (husker jeg).

Og en eller to ganger.

Så dro Axel meg med, for å drikke sammen med Peter, på Belfry, da.

(Dette må vel ha vært rundt årtusenskiftet, vil jeg tippe på.

Noe sånt.

Og på en, (eller om det var flere), lørdagskvelder, vel.

Siden jeg jo jobba som butikksjef, på den her tida.

Så var lørdagene omtrent den eneste dagen, som jeg kunne drikke og feste, da.

Siden jeg hadde fri på søndagene, da).

Og Peter, (som vel heter Mejlhus, til etternavn, mener jeg å ha sett, på nettet).

Han husker jeg at stod og spilte biljard, i et rom ganske langt inne, (i kjelleren), på Belfry, da.

(En eller annen lørdagskveld, vel).

Og Peter han hadde også ei dame der, (husker jeg).

Og hu var vel muligens engelsk, (hvis jeg skjønte det riktig).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var ikke bare Axel, som dro meg med, til Belfry.

(Som forresten er en pub, som vel nesten kunne ha vært i England, og hvor mange av stamgjestene vel er britiske).

David Hjort, han dro meg også med, til Belfry, en gang.

En sommer, rundt årtusenskiftet, (må det vel ha vært), da hans lillebror, fra Danmark, var på besøk, i Norge, (husker jeg).

David Hjort, han gjorde et poeng av det, at damene i kjelleren på Belfry, hadde kikket beundrende, på hans unge lillebror, (husker jeg).

Som på den her tida, bare var 15-16 år, (eller noe sånt), vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg husker, hvor gammel som David Hjort sin lillebror var.

Det var fordi, at David Hjort spurte meg, (før lillebroren dro på ferie, til Norge, da).

Om lillebroren hans, kunne få jobbe litt, (med å stable varer og sånn), på Rimi Nylænde, (hvor jeg jo jobbet som butikksjef, på den her tida).

Jeg sa at det var greit.

For dette var jo i sommerferien.

Og da ville det vel vært greit, å hatt en ekstra ferie-vikar, (tenkte vel jeg).

Men når det gjaldt medarbeidere.

Så var det forskjell, på om de var over eller under atten år, da.

For de som var over atten år, de måtte også lære å sitte i kassa, da.

Men de som var under atten år, de fikk ikke opplæring, i kassa, da.

Siden at medarbeiderne, måtte være over atten år, for å ha lov til å sitte i kassa, og selge øl, da.

Og at David Hjort sin danske lillebror.

(På 15-16 år).

Jobba noen vakter, med å stable varer, en sommer rundt årtusenskiftet.

Det ble vel bare som noe morsomt, tenkte vel jeg.

Så jeg sa at det var greit, da.

Men da denne ‘drengen’ dukket opp, i Norge.

Så hørte jeg ikke noe mer, om at denne ‘danske dreng’, ønsket å jobbe noe, (på Rimi Nylænde), da.

Så hva som egentlig skjedde, siden broren til David Hjort ikke skulle jobbe, på Rimi Nylænde, likevel.

Det veit jeg ikke.

Men det vet vel antagelig David Hjort.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette med at lillebroren til David Hjort skulle jobbe.

Det ble vel kanskje litt rart.

Siden jeg jo hadde spurt min egen lillebror, (nemlig Axel).

Om han hadde mulighet til å jobbe noe, på Rimi Nylænde, sommeren før, (var det vel).

Men det ville ikke Axel, da.

Siden han ikke hadde lyst til å sitte i kassa, (men bare ønsket å jobbe med å stable varer), da.

(Noe jeg vel muligens har skrevet om tidligere, i denne boken).

Så jeg turte ikke å ansette Axel, på Rimi Nylænde, da.

Siden han ikke ville sitte i kassa, (enda han var over atten år), da.

(Sommeren 1999, må vel det her ha vært.

Og Axel ble jo født høsten 1978.

Så han var vel 20 år gammel, sommeren 1999, da.

Noe sånt).

Og jeg forestilte meg vel det, (på den her tida), at Axel muligens ville ta det ille opp.

Hvis David Hjort sin lillebror, hadde fått lov til å jobbe, på Rimi Nylænde.

Og sluppet å sitte i kassa, da.

(Siden han var under atten år.

Og ikke hadde lov, til å sitte, i kassa, da.

Men jeg var ikke sikker på, om Axel kom til å skjønne dette.

Eller om han kanskje ikke ønsket å skjønne det.

At folk som er under atten år, ikke har lov, til å sitte, i kassa).

Men jeg syntes ikke at jeg kunne styre Rimi Nylænde, etter hva Axel syntes, liksom.

For Magne Winnem, han sa jo det, (like etter at han ansatte meg, på Rimi Munkelia, i jule-permen min, fra førstegangstjenesten, i 1992).

At i Rimi, så skulle alle liksom kunne jobbe med alt, da.

Så jeg kunne nesten ikke ha en 20-åring, (nemlig Axel), i butikken, som ikke ville sitte i kassa da, (syntes jeg).

Selv om det var snakk om broren min, da.

For da hadde jeg nok muligens fått sparken, (av sjefene oppover i systemet, i Rimi), mistenkte jeg.

Noe sånt).

Så jeg sa at det var greit, at David Hjort sin lillebror, jobba litt, med å stable varer, sommeren år 2000 da, (må det vel ha vært).

Men David Hjort sin lillebror, han dukka altså ikke opp, på Rimi Nylænde, for å jobbe, da.

(Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Som jeg skrev om ovenfor, så hendte det, noen ganger, at folk som Axel og David Hjort, dro meg med, til puben Belfry, (i Lille Grensen), rundt årtusenskiftet.

Men Belfry, det var egentlig ‘mitt’ utested, da.

(Syntes jeg, ihvertfall).

For jeg holdt jo med Everton.

Og jeg hadde ikke så mye penger, de årene som jeg bodde, i Oslo.

(Før mora mi døde, i 1999, og jeg fikk drøye hundre tusen, etter henne.

Siden hu hadde hatt en slags livsforsikring, da.

Og da kjøpte jeg meg blant annet parabolantenne, husker jeg).

For der jeg bodde, (i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen), så var det et litt gammeldags antenneanlegg.

(Av en eller annen grunn).

Så jeg fikk vel bare inn cirka 8-10 TV-kanaler der.

(Noe sånt).

Så før jeg fikk meg parabolantenne, så hadde jeg altså ikke mulighet, til å få inn kanaler, som viste engelsk fotball, da.

Så det hendte en gang i blant.

Hvis Everton sine kamper, ble visst, på Sky Channel, (eller Canal+, for eksempel).

(På søndager oftest, vel.

Siden jeg jo hadde fri, fra jobben min, på søndager, da).

At jeg dro til puben Belfry, (og seinere også til Sportsbaren, i Rosenkrantzgata vel, da dette utestedet dukket opp, seinere på 90-tallet), da.

For å se på disse TV-sendte Everton-kampene, da.

Jeg husker for eksempel at jeg så en kamp, mellom Everton og Manchester United, på Belfry.

Og det var etter at Everton hadde kjøpt spillere, som Dacourt og Materazzi, og så videre, da.

(Dette var vel muligens en av Walter Smith sine første kamper, som Everton-manager.

Hvis jeg husker det riktig.

Og han hadde brukt cirka 20 millioner pund, (var det vel), på spillere.

Før denne sesongen, da.

Så det var en litt optimistisk stemning, (vil jeg tippe på i hvertfall), blant de som holdt med Everton, på den her tiden, da.

Siden Walter Smith liksom drev og bygget opp et nytt og spennende lag, (med en del nye profiler da), må man vel si.

Og jeg sjekket på Wikipedia nå.

Og Materazzi, han spilte visst bare i Everton, sesongen 1998/99.

Så denne nevnte Everton-kampen, den var vel antagelig en av de første kampene, i den sesongen, som startet høsten 1998, da.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Noe sånt).

Og jeg husker at jeg sa, på #quiz-show, (på irc), etter å ha sett denne nevnte kampen, på Belfry, at jeg trodde det, at dette Everton-llaget, (som var et relativt nytt lag, må man vel si, på den her tiden), kom til å bli bedre, når de ble litt mer samspilte.

Men da lo #quiz-show-op SirSirSir av meg, (husker jeg).

Og syntes at dette, som jeg hadde sagt, var ustyrtelig morsomt, da.

(Noe sånt).

Men jeg hadde kanskje drukket noen halvlitere, mens jeg så på, denne fotballkampen.

Det er mulig.

Og det var kanskje en stund, (før det her), siden jeg hadde sett Everton spille, på TV.

Det var kanskje ikke siden Everton vant FA-cupen, året 1995.

(Mens jeg fortsatt bodde på Ungbo, på Ellingsrudåsen.

En tid som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

For da husker jeg at jeg så Everton-spilleren Daniel Amokachi score to mål, mot Tottenham.

Og at Paul Rideout, (var det vel), scorte vinnermålet, mot Manchester United, i finalen.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så jeg var kanskje litt oppglødd, da.

Over å ha endelig få sett Everton spille, i en TV-kamp, igjen.

For da jeg vokste opp, på 70- og 80-tallet.

Så ble jo de TV-sendte Everton-kampene som oftest visst på NRK.

Som jo er en kanal, som omtrent alle, i Norge, har.

Så jeg savnet det litt, på 90-tallet.

(For å være ærlig).

At NRK, slutta å vise tippekamper, fra den øverste divisjonen, i England, da.

Jeg fikk jo Canal+ etterhvert.

(Etter at jeg fikk de pengene, fra livsforsikringen til mora mi).

Men jeg husker det, at jeg syntes, at det ble noe litt sterilt over å se disse fotballkampene, i digitalt format, (hjemme i den ganske lille Rimi-leiligheten min), da.

Og jeg syntes også at fotballkommentatorene, på Canal+, var litt kjedelige, (å høre på), husker jeg.

Hvis ikke det bare var meg, som var mer stressa, rundt årtusenskiftet, enn det jeg hadde vært, på 70- og 80-tallet, da.

Det er mulig.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

5. april 2013
Min Bok 5 – Kapittel 189: Mer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen

På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).

Så var Glenn Hesler en gang innom der, for å låne meg noen penger, (husker jeg).

For Glenn Hesler og jeg, vi pleide jo å låne hverandre penger, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Hvis den andre var blakk, helt på slutten, av en lønningsperiode, (for eksempel), da.

(Noe som skjedde kanskje 3-4 ganger tilsammen, (iløpet av disse årene).

At jeg lånte penger, av Glenn Hesler.

Og Glenn Hesler, han lånte vel penger av meg, omtrent like mange ganger, i løpet av den her tida, (fra 1996 til 2004).

Noe sånt).

Og da, så hadde vel jeg antagelig chatta, med Glenn Hesler, på irc, da.

Og så dukka han opp, på jobben min, en ettermiddag eller kveld, (må det vel ha vært), med et par hundre kroner, (eller noe sånt), som jeg lånte, fram til jeg selv fikk lønning, et par dager seinere, (eller noe sånt), da.

(Noe sånt).

Og da, etter at Glenn Hesler, hadde vært innom, på Rimi Bjørndal der.

Så sa hu Hava Özgyr, (som jobba der), noe til meg da, husker jeg.

Og det var vel noe sånt som at: ‘Har du en sånn?’.

(Noe sånt).

Og så smilte vel hu Hava litt, (etter at hu sa det), tror jeg.

(Noe sånt).

Men dette ga ikke noe mening, for meg.

Men hvis noen sier: ‘Er han litt sånn?’.

Så betyr jo det at den personen er homo, (eller noe sånt)..

Så jeg visste ikke om hu Hava prøvde å være frekk, da.

For hu Hava, hu snakka jo ikke så bra norsk.

For hu var jo kurdisk, (mener jeg å huske).

Og hu blanda jo for eksempel ‘Nord-Norge’ og ‘ny-Norge’ da, (husker jeg).

(Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Og det er jo ikke noe som heter Ny-Norge, mener jeg.

Men hu Hava trodde kanskje det, da.

Siden hu vel ikke hadde bodd i Norge, så lenge, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tenkte ikke så langt, på slutten av 90-tallet, på Rimi Bjørndal.

Men når jeg tenker på dette igjen nå, (i år 2013), så lurer jeg på det, om hu Hava Özgyr kanskje mente å si noe sånt som, at: ‘Har du en sønn?’.

For Glenn Hesler, han er jo ganske lav og ser ganske ung ut, da.

Så det kan vel kanskje ha vært det, som hu Hava Özgyr mente, da.

(Det er mulig).

Hva vet jeg.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg sjekka på skattelistene nå, og Glenn Hesler, han er født i 1971.

(http://skattelister.no/skatt/profil/glenn-hesler-46086492/).

Så det er ikke sånn, at Glenn Hesler var en sønn, som jeg fikk, da jeg var 15-16 år gammel.

Og at han som 11-12 åring, (eller noe sånt), dukka opp, på Rimi Bjørndal.

(Som kanskje hu Hava Özgyr trodde, da).

Neida, Glenn Hesler, han kunne kanskje passere for å være en tolvåring.

Men han var mye eldre, i 1997, da.

(Som vel må ha vært året, som denne episoden hendte, hvis jeg skulle tippe.

Noe sånt.

Siden hu Hava vel begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal i 1997.

Hvis jeg husker det riktig).

Siden Glenn Hesler er født i 1971, (som det står, i linken ovenfor).

Så fylte jo han 26 år, i 1997, da.

Så Glenn Hesler, han var 25-26 år, da han dukket opp, på Rimi Bjørndal, i 1997.

Og ikke tolv år da, som kanskje hu Hava trodde.

(Bare for å prøve å klare opp i det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også sånn en gang.

(Som jeg vel har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Et par år før det her, vel.

Da Glenn Hesler og jeg, var på, (de kommunale), tennisbanene på Lambertseter.

At noen godt voksne karer.

Som også spilte tennis der.

De kalte Glenn Hesler og meg, for ‘gutter’, da.

(Og sa noe sånt som at:

‘Hei gutter, kan ikke dere kaste den tennisballen der til oss’.

Noe sånt).

Og da, så sa Glenn Hesler det, (husker jeg), at: ‘Ikke ‘gutt’ meg, da’.

Og det å bruke ‘gutt’ som et verb, det har jeg vel forresten aldri hørt, hverken før eller siden.

Så Glenn Hesler, han har kanskje ikke en typisk norsk kultur da, siden han liksom bruker ordet ‘gutt’, som et verb, (må man vel si).

(Det er mulig).

Og Glenn Hesler han sa dette, så lavt, at disse voksne kara, vel vanskelig kan ha hørt det.

Så det er mulig at Glenn Hesler sa dette til meg.

Og at liksom jeg fikk skylda for dette, da.

Det er mulig.

(Hvem vet).

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og som jeg skrev om i det forrige kapittelet, (var det vel).

Så lurte jeg jo på det, om Glenn Hesler egentlig var en slags kriminell.

Siden han plutselig fikk seg en så deilig blond dame, osv.

Men han så altså ut som en tolvåring, da.

(Kunne det ihvertfall virke som, at hu Hava Özgyr mente, da.

Som jeg skrev om ovenfor).

Så Glenn Hesler, han er vel på en måte en slags gåte, da.

Er han som en tolvåring?

Eller er han som en hardbarket kriminell?

Eller som noe midt i mellom.

Hvem vet.

Men jeg kan vel ihvertfall slå fast det.

At Glenn Hesler nok kan være litt lett å ta feil av, (kan det virke som, ihvertfall).

Og at han muligens kan være, som en ulv, i fåreklær.

Glenn Hesler var kanskje litt som en hardbarka kriminell, (i 20-30 årene), som var fanga inne i kroppen til en tolvåring.

På den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

(Noe sånt).

Nå overdriver jeg kanskje litt.

Men jeg prøver liksom å få fram et poeng, da.

(Hvis det gir noen mening).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Hava, hu var nok veldig observant, ovenfor meg, tror jeg.

For jeg husker det, at en gang, i 1997, (må det vel ha vært).

Så sa Rimi Bjørndal-butikksjef Kristian Kvehaugen til meg det.

(Inne på kontoret, på Rimi Bjørndal der).

At hu Hava hadde så brei rumpe.

(Kanskje fordi at butikksjef Kristian Kvehaugen skulle bestille arbeidstøy til hu Hava Özgyr, (eller noe sånt), da).

Og det hadde ikke jeg lagt merke til før, (at hu Hava hadde så brei rumpe), hvis jeg skal være ærlig.

Så da ble jeg litt overrasket, husker jeg.

Og sa til butikksjef Kristian Kvehaugen det, at: ‘Har hu Hava så brei rumpe, da?’.

(Noe sånt).

‘Jo, hu har nå det’, (eller noe lignende), sa butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

(Noe sånt).

Så jeg tror det, at hu Hava Özgyr må ha vært veldig observant liksom, ovenfor meg, da.

Siden jeg bare hadde sett henne forfra, (og ikke lagt merke til den store rumpa hennes), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

3. april 2013