johncons

Stikkord: USA

  • Gjør som amerikanerne, les johncons-blogg

    gjør som usa

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om statcounter

    PS 2.

    Jeg samarbeider ikke lenger, med Amazon forresten, (som er de, (fra Amerika), som leser så mye, på bloggen min).

    Jeg har byttet, til Lulu, når det gjelder samarbeidspartner, for å selv-publisere, mine bøker.

    (Etter at Amazon var veldig uhøflige og trakasserte meg, per e-post, (må jeg si).

    Og Createspace/Amazon surret også veldig mye, med datoen, for en utbetaling, (som jeg hadde budsjetert med).

    Så jeg gikk derfor, i flere dager uten mat, (eller noe i den duren, for dette er noen år siden nå, må jeg si), i England, mens jeg bodde, i Keith Court, (hvor jeg bodde, fra våren 2012 til høsten 2014), i Walton, i Liverpool).

    Jeg har allerede publisert, en bok, på Lulu, (mens jeg bodde, i Keith Court, i Walton).

    Og jeg håper å få tid til, å publisere, flere av mine memoar-bøker der, innen ikke alt for lenge.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    min bok del 1 lulu

    http://www.lulu.com/shop/erik-ribsskog/min-bok-del-1/paperback/product-21598170.html

    PS 4.

    I går, så ble det ‘plutselig’, mer enn dobbelt så mange lesere, som vanlig, (på johncons-blogg):

    i går så ble det plutselig mer enn dobbelt så mange lesere som vanlig

    PS 5.

    Og disse nye leserne, var for det meste, amerikanske Amazon-ansatte, (av en eller annen grunn), kan det virke som:

    nye lesere fra Amazon

    PS 6.

    Nasjonal sikkerhetsmyndighet, følger også med, (var det sånn, at det var de, som fikk meg tvangsinnlagt ifjor, (på ‘sovjetisk’ vis), tro. Hm):

    nasjonal sikkerhetsmyndighet

  • Min Bok 8 – Kapittel 22: Mer fra Løvås

    Det var sånn, (på Løvås), husker jeg.

    At onkel Martin, lurte på en del, om AG3-en min, (fra Heimevernet), osv., husker jeg.

    Jeg husker, at jeg fortalte, til onkel Martin, at jeg hadde bestilt to deler, til AG3-en, fra USA.

    (Etter å ha lest, en artikkel, i en nettavis, om at noen HV-folk, i Bergen, hadde gjort, nettopp dette).

    Og da, så hadde jeg, en fungerende AG3, (for å ha, i selvforsvar), de siste månedene, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og jeg fortalte også det, (til onkel Martin, som er våpenekspert, må man vel si), at jeg hadde kasta disse to våpen-delene, (som jeg hadde bestilt, fra USA, noen måneder tidligere), da jeg flytta, til Sunderland, i september 2004.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Martin, trodde ikke noe på, at jeg hadde kasta, de to våpen-delene, som jeg kjøpte, fra USA.

    Så han kontaktet meg igjen, om dette, (noen dager seinere, var det vel).

    Og spurte meg, om jeg ikke hadde gjemt disse våpendelene, under en stein, (eller noe sånt), inne i Oslo.

    Men det hadde jeg ikke.

    Jeg fortalte, til onkel Martin, at disse to våpen-delene, var ganske billige.

    Og at jeg vel hadde tenkt noe sånt, som at jeg bare kunne bestille disse delene på nytt, hvis jeg trengte de igjen, (ved en senere anledning).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Martin, ville også det, at jeg skulle dra inn, til Oslo, og skyte noen folk, fra Bjørndal, (eller Rimi Bjørndal, var det vel).

    (Noe sånt).

    Men det syntes jeg, at virka litt forhasta da, (for å si det sånn).

    For det første, så visste jeg ikke nøyaktig, hva som egentlig foregikk.

    (Jeg hadde bare overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, for å si det sånn).

    Og for det andre, så syntes jeg, at det virka smartere, å prøve å få de, innen politiet, som jobba med sånne her saker, til daglig, å liksom gjøre jobben sin, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på Løvås.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 8.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min mor, (Karen Ribsskog), kjøpte vitaminpiller, (Vitaplex vel), på 70-tallet, (husker jeg). Så jeg er vant til, å tenke litt på, hva maten inneholder, av forskjellige næringsstoffer osv., da. Men jeg skjønner, at for mange, så blir dette komplisert. Og derfor, så har staten, utviklet et nytt ordtak, (eller en ‘tommelfinger-regel’, blir det vel), for disse ‘idiotene’, som ikke skjønner seg, på kosthold, da. Og det er: ‘Fem om dagen’. Men i gamle dager, så het det: ‘An apple a day, keeps the doctor away’. Så idioter, i gamle dager, slapp unna, med å spise, et eple, om dagen. Men i våre dager, så må idioter knaske grønnsaker, hele dagen, (for at staten skal bli fornøyd), kan det virke som. En kan lure på, om staten, er styrt, av fruktbønder, (som vil selge ekstra mye varer), mener jeg, siden at det har gått så mye inflasjon i, hvor mye frukt og grønt, som en anbefales å spise, hver dag. Hm

    fem om dagen

    http://www.vg.no/forbruker/professor-advarer-mot-juice-bare-en-sukkerholdig-vaeske/a/23534047/

    PS.

    Det kan kanskje også, være beredskapsmessige hensyn, som gjør, at myndighetene anbefaler folk, å spise, så mye grønnsaker.

    For Norge har, (siden andre verdenskrig), hatt som mål, å være i stand til, å tåle, å bli isolert, i tilfelle av krig, (hvor vi blir beleiret, liksom).

    (Sånn at Norge, er selvforsynt, i tilfelle av en krig, da).

    Det er derfor, at staten, gir penger, til organisasjoner, som Det norske hageselskap, (husker jeg).

    For dette, (at folk steller hagen), er bra, for landet, i tilfelle av en krig, da.

    For da kan disse hage-flekkene brukes, til å dyrke potetet, i tilfelle at Norge, blir isolert, (ved at vi blir beleiret), i tilfelle av en krig.

    Så Norge har, helt siden andre verdenskrig, hatt som mål, å klare seg selv, i en langvarig krigs-situasjon, (vil jeg si).

    (Men i våre dager, så har man visst gått bort fra dette.

    Jeg tenker på det forsvarssjefen sa, i en pressekonferanse, (var det vel), tidligere denne uken, om at Norge har et ‘trinn-forsvar’, (var det vel), og at vi bare, skulle klare oss, en kort stund, (og for det meste drive og avskrekke), før vi fikk hjelp.

    Dette er at Norge har senket sitt mål, når det gjelder, hvor selvbergede vi skal være, (og hvor suverene vi skal være, i vårt eget land), i tilfelle av en krig, vil jeg si).

    Men det at staten får folk, til å spise mye frukt og grønnsaker.

    Det kan være, for å få bønder, til å rydde bort skog, for å få fler jorder.

    Sånn at vi virkelig kan dyrke mye poteter, i tilfelle av en krig, hvor det kryr, av fiendlige krigsskip, i Nordsjøen, og hvor det også kryr, av fiendtlige soldager, rett over grensen, til Sverige.

    Så det kan være noen sånne ‘gammeldagse’ tanker, om at Norge skal klare seg selv, i en krigssituasjon, (uansett hvor sterk fienden er, og uansett hvor lenge denne krigen varer), som liksom henger igjen, når staten ‘programmerer’ folk, til å spise mye mer frukt og grønt, enn det de egentlig trenger, da.

    Eller, det kan være, at det er i USA, at det er sånn, (at myndighetene vil at folk skal spise mer grønnsaker enn de egentlig trenger, for at de skal ha mye dyrket mark, i tilfelle av en krig).

    Men så, må det også være sånn, i Norge, at staten sier, at folk trenger kjempemye frukt og grønt.

    For sånt, må nok antagelig være ganske likt, i alle land.

    Ellers så begynner nok kanskje folk, å lure, (her og der), da.

    Noe sånt.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • At kunder og samfunnet generelt kaller potetsnacks for ‘potetgull’. Det må da være bare bra, for Maarud, at de får masse gratis-reklame. Jeg må si, at jeg ikke forstår Maarud her, når de prøver, å motarbeide dette

    at kunder og samfunnet generelt

    http://www.vg.no/forbruker/maarud-ber-vg-vektklubb-droppe-potetgull/a/23531586/

    PS.

    Som jeg har skrevet om, på bloggen tidligere, så blir all brus, kalt for ‘Coke’, i Sør-statene, i USA.

    Og jeg tror ikke, at Coca-Cola, klager på dette.

    For det må man vel si, at er bare snakk om, ‘patriotisme’ og gratis-reklame, for Coca-Cola, som vel holder til, i Georgia, (i Sør-statene), er det vel.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    pop soda coke

    http://popvssoda.com/

  • Min Bok 7 – Kapittel 16: København

    Det jeg husker, fra hotellet, på Gardermoen.

    Var at jeg så, en Everton-kamp, på TV, (på hotell-rommet), like etter, at jeg dukket opp der, (hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så husker jeg det.

    At det stod en bil, utafor hotell-vinduet.

    Og den bilen, stod på tomgang, (ganske lenge vel, om kvelden/natta), mener jeg å huske.

    (Så jeg lurte litt på, hvem som satt, i den bilen, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så fikk jeg litt sjokk, (husker jeg).

    For det stod en lang, lang rekke, med ‘politi-van-er’, mellom hotellet og flyplassen, (husker jeg).

    Og jeg fikk litt sjokk, (husker jeg), for jeg hadde jo overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, (på Rimi Bjørndal), i 2003.

    Så jeg lurte litt på, hvordan ‘ståa’ var, i Norge da, (for å si det sånn).

    (Og jeg hadde egentlig ikke planlagt, å dra tilbake igjen, til Norge, så raskt, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde gått forbi, kanskje 10-20 ‘politi-varebiler’.

    (På vei mot flyplassen).

    Så stod det en vanlig politibil der og, med to damer i, (mener jeg å huske).

    Og da lurte jeg vel enda mer på, hva som foregikk, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Så jeg da gikk jeg tilbake igjen, til hotellet, (mener jeg å huske).

    (For dette, med alle de politibilene, (på rad og rekke), var så rart, da).

    Og så tok jeg en drosje derfra.

    Og jeg hadde vel egentlig tenkt, å ta den drosjen, ned til Oslo sentrum.

    (Og be drosjen vente, mens jeg hentet kofferten, (som var et døgn forsinket), på flyplassen).

    Men noe fikk meg, til å forrandre mening.

    Så jeg bare betalte drosjesjåføren, noen penger, (for den rimelig korte kjøreturen, mellom hotellet og flyplassen).

    Og så kjøpte jeg en billett, til København, (med SAS, var det vel), etter at jeg hadde hentet kofferten min, (husker jeg).

    (Men da sjekket jeg først, med flyselskapet Sterling, (mener jeg å huske).

    Om de hadde noen billetter, til København.

    Men jeg lurer på om det var sånn, at de ikke hadde noen avganger, den dagen, (eller noe i den duren).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i København, så tok jeg en drosje, fra flyplassen og ned til hoved-jernbanestasjonen, (husker jeg).

    Og da jeg kom dit, så bare fulgte jeg etter, noen turister, husker jeg.

    Og booket så et hotellrom, på et hotell, som vel het Scandic Webers, (i Vesterbrogade), mener jeg å huske, (etter å ha vært i København, noen måneder, tidligere i det samme året, som jeg skriver dette, nemlig i 2015).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt, mye mer som hendte, i tida, etter at jeg flytta, fra the Forge.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 7.

    Så vi får se om jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg tror at det må ha vært den her kampen, som jeg så på, (på hotellet, ved Gardermoen flyplass), etter at jeg kom tilbake, til Europa, (fra USA), i februar, i 2005:

    everton kamp gardermoen

    https://en.wikipedia.org/wiki/2004%E2%80%9305_Everton_F.C._season#FA_Cup

  • Min Bok 7 – Kapittel 15: Mer fra Detroit

    Det var sånn, at jeg måtte gå inn, (jeg ble vel fulgt, av noen vakter), til et slags avhørs-senter, som politiet, (var det vel), hadde, på flyplassen, i Detroit.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at en amerikansk politimann, (med våpen), i 30-40-åra, (og med kraftige underarmer, sammenlignet med meg selv, husker jeg), begynte å spørre meg, masse spørsmål.

    Politimannen gikk gjennom bagasjen min, (og Federica sin blomst, som hadde visnet rimelig mye, var fortsatt med, husker jeg).

    Og jeg måtte ta fingeravtrykk, og mye sånt.

    (Jeg spøkte med, om jeg også måtte ta tå-avtrykk, husker jeg).

    Og han politimannen, gikk gjennom alle papirene mine, (altså attester og vitnemål og sånn, som jeg hadde hatt med meg, til Sunderland, året før), og spurte meg, om jeg hadde, et ‘resume’.

    Og det visste jeg ikke, hva var.

    Men det var visst det samme, som en CV, (på ‘vanlig’ engelsk, da).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Politimannen lurte også på, hvor resten av tingene var.

    Og jeg begynte å forklare, om City Self-Storage, (og at jeg hadde tingene mine, i en bod, der).

    Og jeg holdt nesten på å fortelle om, det sølv-ølkruset, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg, året før, (og som var eldre, enn USA, (eller cirka like gammelt), vel).

    Men for å være høflig, så gikk jeg ikke inn i detaljer, om tingene mine, (som jeg hadde, hos City Self-Storage).

    Men jeg bare sa det, at det stemte, når han politimannen spurte, om tingene var, i et ‘shed’, (i Norge).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte heller ikke om, at jeg var i HV, for jeg var ikke sikker på, om HV ville ha likt det.

    Og politimannen spurte, om hvor mye penger jeg hadde.

    Og om hvilke planer jeg hadde.

    Jeg svarte, at jeg hadde tenkt til, å leie en bil, og kjøre den, til California.

    Og at jeg hadde tenkt til, å bruke, noen uker, på det.

    (For jeg hadde jo tenkt til, å bruke pengene mine, på å være borte, fra Europa, en stund.

    Mens jeg ventet på, at trynet mitt, skulle bli bedre da.

    Som jeg forklarte om, i det forrige kapittelet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at jeg etterhvert, måtte være, i et sånt forhør, som ble tatt opp, på bånd, vel.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg løfte hånden, og sverge, noe med ‘Gud’, (eller noe lignende), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener, at jeg overhørte det, at de amerikanske politifolka, (som satt i et rom, ikke så langt unna), ville ha det til, at jeg hadde stjålet pengene, fra University of Sunderland.

    (Noe sånt).

    Men det å skylde universitetet penger, er ikke det samme, som å stjele fra universitetet, (mener jeg).

    Men dette, var bare noe, som jeg syntes, at jeg overhørte der.

    Det ble ikke sagt direkte, av de amerikanske politifolkene, at de ikke likte noe, som hadde med min moral å gjøre, (eller noe lignende).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så ble det bestemt, (etter mange timer der), at jeg ikke fikk komme inn, i USA.

    Jeg måtte dra tilbake, til Europa.

    Og jeg måtte betale reisen selv, sa de amerikanske politifolkene.

    De sa det, at Lufthansa, ikke ønsket, å ta meg med tilbake, til Europa.

    (Av en eller annen grunn).

    Men Air France, hadde visst sagt, at det var greit, at jeg reiste, med dem.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte betale noe sånt, som tilsvarende 15.000 norske kroner, for å komme meg tilbake, til Europa.

    Politifolkene sa det, at jeg kunne få lov til, å heller reise tilbake, til Europa, dagen etter.

    De sa det, at jeg kunne få sove en natt, på en politistasjon, i byen, (hvis jeg ville).

    Men jeg tenkte som så, at det ikke var noe smart.

    For enkelte mennesker, ville nok da, ha vridd på det, og sagt det, at jeg hadde vært i fengsel, (eller noe lignende).

    Så det, (å sove over på politistasjonen), det ønsket jeg ihvertfall ikke.

    (Selv om jeg da, nok hadde fått sett litt, av USA, (hvor jeg aldri hadde vært før), fra vinduet, i politibilen.

    På vei til og fra fengselet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var sånn, at jeg ikke hadde nok penger, i dollar, til å betale, for reisen hjem.

    (Selv om jeg hadde mange penger, på Visa-kortet mitt.

    Men det fikk jeg ikke brukt, for jeg fikk ikke lov til, å forlate, avhørs-senteret).

    Men det ble til, at politifolkene, fikk en ‘flyplass-dame’, (av et eller annet slag), til å veksle noen pund, (eller om det var noen euro), som jeg hadde, til dollar, da.

    Sånn at jeg fikk nok penger, (i dollar), til flybillettene, (som også ble kjøpt, for meg, da).

    (Jeg skriver flybillett_ene_, (i flertall).

    For det var snakk om to billetter.

    Først en billett, fra Detroit til Paris.

    Og så enda en billett, fra Paris til Oslo.

    De amerikanske politifolkene, hadde spurt meg, om jeg ønsket, å dra, tilbake til England.

    Men det ville jeg ikke, på grunn av de problemene, som hadde vært, (må man vel si), med Chelsea-fansen, i London, noen uker før det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at det var bestemt, at jeg skulle reise, tilbake til Europa.

    Så gikk det enda en del timer, før flyet skulle gå.

    Og da satt jeg, i avhørs-senteret der, (husker jeg).

    Og der, så hadde de en stor tavle, med mange navn på, (blant annet mitt eget), husker jeg.

    Og de fleste navnene, var ikke-vestlige, (vil jeg si).

    Og det var blant annet sånn, at en stor neger, (i dress vel), fikk lov til, å komme inn, i USA, (mener jeg å huske).

    Mens jeg selv, ble sendt tilbake, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg slapp til og med en promp, (mener jeg å huske), mens jeg satt, (overfor den store tavlen), i avhørs-senteret der.

    Men jeg var ganske trøtt og sliten, da.

    For jeg sov ikke noe på flyet, over Atlanteren.

    Og jeg var mange timer, på flyplassen, i Frankfurt, før jeg fikk ordnet, med flybillett, osv.

    Og så var jeg på det avhørssenteret, (i Detroit), i mange timer.

    Så jeg hadde gått mange timer, uten søvn da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De politifolka, som fulgte meg, til flyet, var ganske hyggelige, (eller høflige), mener jeg å huske.

    Jeg spurte dem vel, om det var i Detroit, at de hadde, så mye bil-produksjon.

    (For det var bare tilfeldig, for min del, at jeg havnet, på et fly, til Detroit.

    Jeg ønsket bare, en billett, til USA, liksom).

    Og det var det, svarte politifolkene, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Air France-flyet, til Paris.

    Så hadde jeg fått et sete, ved siden av, en pen fransk dame, (husker jeg).

    Jeg likte henne, helt til hun snøyt seg, (i et lommetørkle), morgenen etter, (var det vel), like før flyet landet, i Paris.

    (Noe sånt).

    Og jeg husker også det, at det var et slags underholdnings-system, over hvert sete, i det Air France-flyet.

    Sånn at jeg kunne høre på, blant annet en Snow Patrol-sang, (husker jeg).

    (Med noen høretelefoner, (eller noe sånt), var det vel antagelig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vi fikk mye god mat, både på Lufthansa-flighten og på Air France-flighten, (mener jeg å huske).

    En sånn flytur, over atlanteren, tok vel cirka åtte timer, (eller noe sånt).

    Og det ble servert flere måltider, på begge flyene, (sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før flyet landet.

    Så kom ei flyvertinne bort til meg, med passet mitt, (husker jeg).

    (For jeg hadde ikke fått lov til, å ha passet på meg, (under flyreisen), av de amerikanske politifolkene, husker jeg.

    Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at flyet landet, i Paris.

    Så drøyde jeg litt, for å se, om hvor det ble av, hu pene dama, (husker jeg).

    Og da, så la jeg merke til det, at noen av de flyplass-ansatte, var muslimer, (virka det som).

    Og han ene, hadde langt skjedd, (omtrent som Osama Bin Laden), husker jeg.

    Og da lurte jeg litt på, hva franskmennene egentlig dreiv med, (for å si det sånn), husker jeg.

    (Var dette snakk om potensielle terrorister liksom, (lurte jeg da), for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde gått forbi, de ‘terroristene’.

    Så var det sånn, at det var pass-kontroll, (husker jeg).

    Og jeg husker det, at det var mange franske tenåringsjenter der.

    Som liksom svirret, frem og tilbake, i køene, (foran meg), da.

    (Omtrent som på McDonalds, kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på flyet, fra Paris til Oslo, (som var et SAS-fly, mener jeg å huske).

    Så sa ei norsk flyvertinne, at de ønsket, at jeg skulle sitte, på første klasse, istedet.

    (Noe sånt).

    Men da plasserte de meg, ved siden av, en eldre kar.

    (Selv om det var mange plasser ledig, ellers på første klasse og, vel.

    Sånn som jeg husker det).

    Men serveringen var bra der, da.

    Og jeg drakk både kaffe og øl, (og det som var), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom fram, til Gardermoen, så dukket ikke kofferten min opp, (på rullebåndet), husker jeg.

    Så jeg måtte ta inn, på et hotell, som lå, like ved Gardermoen flyplass, (husker jeg).

    Og der kosta det cirka tusen kroner, for en natt, (noe som jeg syntes, at var rimelig dyrt), husker jeg.

    Og jeg måtte også, kjøpe tannbørste og sånn, i en liten butikk, (av et eller annet slag), på Gardermoen flyplass der, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, i tida etter, at jeg flytta, fra the Forge.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skule prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 7.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Her kan man se det, at flyplasspolitiet, i Detroit, skrev noe i passet mitt, i forbindelse med, at jeg ble sendt tilbake derfra, (til Paris), i 2005:

    avhørssenter

    https://www.facebook.com/photo.php?fbid=1002342413044&set=a.1002341933032.275.1059338080&type=3&theater

  • Min Bok 7 – Kapittel 14: Detroit

    Jeg mener å huske det.

    At det flyet, som jeg skulle ta, til Syden.

    Det gikk, klokka 4-5 om morgenen, (eller noe sånt).

    Så jeg fikk meg vel ikke noe søvn, den siste natten, på hotellet, (som hadde et amerikansk-klingende navn, som ‘Manhattan’, eller noe lignende, (og som hadde lange ganger, (å gå i), fram til rommet mitt), forresten).

    Og så, tok jeg en taxi, til den store flyplassen, utenfor Frankfurt.

    Men det som hendte, var at flyavgangen, (til Syden), ble avlyst.

    Og jeg ble så satt opp, på et senere fly.

    (Som en av de siste, som ble hjulpet, til å komme seg med, et nytt fly.

    Sånn som jeg husker det).

    Og da, så var det sånn, at noen reiste seg opp.

    Når jeg gikk, for å sette meg, ved gate-en, til det flyet, som jeg så skulle ta.

    Og dessuten, så hadde jeg sett litt, i avisene.

    Når det gjaldt været, dit jeg skulle.

    (Jeg husker ikke nå, om det var til Kanariøyene eller Mallorca, som denne reisen var til.

    Men det var ihvertfall sånn, at det bare var cirka ti varmegrader der, (på den her tida), husker jeg.

    Og jeg ville liksom, få meg litt sol, osv.).

    Og jeg fikk litt sjokk, da han karen, (på den reserve-flyet, som jeg ble sendt til), begynte å reise seg opp, (når jeg dukka opp der), av en eller annen grunn.

    Så da dro jeg heller, og bestilte en tur, til USA, (husker jeg).

    For det med han som reiste seg opp.

    Det var den siste dråpen, liksom.

    Da hadde jeg fått litt nok, av Europa, (for en stund), for å si det sånn.

    Så jeg gikk litt rundt, på flyplassen der.

    Og fant en ‘skranke’, hvor en ung tysk mann, (eller om han var innvandrer), fikk meg booket på, et fly, til Detroit, for cirka 600-700 euro, vel.

    (Noe sånt).

    For jeg tenkte det, at jeg kunne kanskje dra bort litt, (fra Europa), sånn at trynet mitt, (som ble skada, da jeg var på en hudpleie-salong, på St. Hanshaugen, i 2003), kanskje ville rekke, å bli litt mer normalt, (før jeg begynte å søke jobber og sånn), da.

    (For en yngre kollega, av fastlegen min, (eller om det var hans kvinnelige assistent).

    Hadde sagt det, (i 2003/2004), at det tok litt tid, før ‘trynet’, ble normalt igjen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde kjøpt, en billett, til USA.

    Så gikk jeg tilbake, til det selskapet, (jeg husker ikke navnet nå), som jeg skulle ha reist med, til Syden.

    For jeg lurte på, om jeg kunne få pengene tilbake, (for den billetten), siden at jeg ikke, skulle dra, til Syden, likevel.

    Men de ville ikke gi meg pengene tilbake, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var vel også sånn, at jeg vekslet noen euro, (eller om det var pund), til dollar, før jeg satt meg på flyet, til Detroit.

    Og dette, var et Lufthansa-fly, (husker jeg).

    Og jeg satt, ganske langt foran, i flyet, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker det, at en ung amerikaner, (må det vel ha vært), satt seg, på et av setene, til høyre for meg, med en laptop, (som han brukte en del, under flyreisen).

    (Noe sånt).

    Og det var også sånn, at ei middelaldrende amerikansk dame, fikk dattera si, (som var i begynnelsen av 20-åra vel), til å sette seg, (i et par timer, eller noe sånt), ved siden av meg, (eller nesten ved siden av meg), på min venstre side, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg mener også, at jeg overhørte, at en amerikaner sa, (til ei amerikansk dame vel), at jeg ikke kunne ha bodd, i Amerika.

    (Noe sånt).

    Hvis jeg forstod det riktig, da.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe annet, som hendte, mens vi fløy, over Atlanterhavet.

    Det var, at en Lufthansa-kaptein, (eller noe sånt), i 40-års-alderen deromkring, vel.

    Plutselig dukka opp, og begynte, å dele ut, noen slags skjema, for passkontrollen, i USA.

    Og når han Lufthansa-fyren, kom bort til meg, så sa jeg ‘Norway’, (siden at jeg var fra Norge, da).

    (For man skulle si, hvilket land man var fra, sånn som jeg skjønte det).

    Og når han så ikke ga meg noe skjema, så sa jeg ‘Norwegen’, (på tysk), da.

    Men jeg fikk fortsatt ikke noe skjema.

    Han Lufthansa-ansatte, gikk bare videre, uten å engang si et ord til meg, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom fram, til passkontrollen.

    Så var det sånn, at jeg måtte gå bort, til et bord, (husker jeg).

    Og en amerikansk passkontrollør, skrek til meg, på tysk, (husker jeg).

    Han skrek vel: ‘Sprechen Sie Deutsch’.

    Og jeg svarte: ‘Nicht sehr gut’.

    (For jeg har aldri hatt tysk på skolen, da.

    Og sånn som når jeg bestilte billetter, til hotellet, på turistinformasjonen, i Frankfurt.

    Så måtte jeg snakke engelsk, (for å klare det), husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til, at jeg måtte gå bort, til det bordet, (hvor det lå sånne små, hvite skjemaer, på forskjellige språk).

    Det var fordi, at jeg ikke hadde fått en sånn lapp, av han Lufthansa-fyren, som delte ut sånne lapper, på flyet.

    Og det var lapper, på mange forskjellige språk.

    Men ikke på norsk, (husker jeg).

    Så jeg begynte vel, å fylle ut et skjema, som var på engelsk, (mener jeg å huske).

    (Det stod ‘Name’ osv., da).

    Men da, så kom det en passkontroll-fyr, bort til meg.

    Og tvang meg, til å heller fylle ut et fransk skjema, (husker jeg).

    Og jeg kan ikke noe fransk.

    Så det var jo bare tull, (må man vel si).

    Man skulle skrive ‘Masculine’, på kjønn, (husker jeg).

    Men jeg skrev bare ‘Male’ da, (husker jeg), siden at jeg ikke var fransk.

    Og siden at jeg ikke snakket fransk.

    Men jeg husket det, at det stod ‘Male’, på det engelske skjemaet, (som et alternativ), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle gå gjennom passkontrollen.

    Så stod det ei neger-dame der, husker jeg.

    Og hu så ut som, at hu hadde gjort noe galt, (syntes jeg).

    Så jeg så kanskje litt strengt på henne, da.

    Og hu sa det, at jeg måtte gå, til et slags avhørsrom, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, i tida etter, at jeg flytta, fra the Forge.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 7.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.