![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på Amazon(/USA)/Fwd: Update/Fwd: CreateSpace – Executive Customer Relations |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Wed, Jul 25, 2012 at 11:30 PM | |
|
To:
mail.gva@efta.int | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Klage på Amazon(/USA)/Fwd: Update/Fwd: CreateSpace – Executive Customer Relations |
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
SV: Til Rollag bibliotek, angående Mogan-familien/Fwd: VS: Mogan |
PS.
Her er mer om dette:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2012/01/den-som-fant-traen-skatten-det-var.html
PS 2.
Gulleksrud, (som var adoptiv-tippoldefaren min), han var jo mye i Amerika.
Kan dette ha vært vikingting som egentlig ble funnet i Amerika?
Også har dem latt som at det var gravd ned i Norge?
Hm.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
Det hendte ganske ofte, at det dukka opp utenlandske offiserer, på Terningmoen.
(Spesielt om vinteren vel).
Dette ville da være NATO-offiserer da, som var på noe slags vinter-kurs, i Norge, eller noe.
Jeg husker at en gang, så var en del sånne NATO-offiserer med troppen vår ut, i troppens stillingsområde, (eller hvor det var igjen), på Terningmoen.
En amerikansk offiser spurte vårt troppsbefal, (husker jeg), om han kunne få lov til å inspisere oss fra tropp 1, som var der.
Han spurte Bekklund, (fra lag 1), om ‘what’s the spirit of the bayonet?’.
Men da skjønte ikke Bekklund, (eller noen av oss andre heller vel), noe.
Men amerikaneren forklarte Bekklund at da var det meninga at han skulle skrike ‘to kill!’, samtidig mens at han lot som at han drepte noen med bajonetten på AG-en da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En tysk offiser, som var der, han forklarte amerikaneren, at de hadde slutta, med å bruke sånne bajonetter, i Tyskland nå.
(Dette var vel våren 1993, vil jeg tippe på.
Ihvertfall så var jeg der fra juli 1992 til juni 1993).
Og da svarte han amerikanske offiseren, at ‘but you guys used to have the longest, meanest f*ckers in the World’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kom han amerikanske offiseren bort til meg, og så på GRU-en, (grunnutrustningen min), og kommenterte om, at vi hadde fire magasiner, i GRU-en da, og lurte på om vi hadde åtti skudd.
Men dette var en drill, som vi hadde, i infanteriet, om at hver soldat kunne ha hundre skudd, for det satt også et magasin i AG-en.
Så da svarte jeg, som på den norske drillen, at vi kunne ha ‘one hundred’ skudd.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da lurer jeg på om han amerikanske offiseren, ble litt sur på meg.
For jeg mener seinere, at jeg observerte han, snakkende om meg på engelsk, med assistenten sin, utafor brakkene våre, på Terningmoen.
En gang jeg skulle i messa og spise middag, eller noe.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ragnhildsløkken, fra Elverum, (var det vel), han dreiv også å vitsa, om den her drillen, om at soldatene kunne ha hundre skudd, på oppstillingsplass en gang, (mener jeg å huske).
For da befalet sa at soldatene kunne ha hundre skudd.
Så sa Ragnhildsløkken at det var egentlig hundre og en skudd.
For man kunne også ha et skudd i kammerset, på AG-en, sa han.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det en stor samling, av generaler osv., fra forskjellige NATO-land, på Terningmoen.
Og to-tre andre soldater og jeg, vi hadde fått i oppdrag å vise hvordan vi brukte gassmasker, (eller noe), foran alle disse her generalene da.
Men nå var jo min tippoldefar, (Anders Gjedde Nyholm), han var jo dansk general, (og sjef for generalkommandoen, (noe som vel er noe lignende av Forsvarssjef, i våre dager)), der nede.
Så jeg syntes kanskje, at jeg burde tulle litt da, med de her generalene.
Så jeg venta litt lenge, før jeg gjorde det jeg egentlig skulle gjøre der da.
(Som jeg ikke husker nøyaktig hva var nå).
Sånn at jeg fikk kjeft av lagfører Warming, på lag 1, (var det vel), fordi at jeg hadde tulla da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Lagfører Warming, han ble også valgt ut, til å stå foran de her NATO-generalene, som en slags ‘praktutgave’, av den norske soldat, på en økt, eller to, i skolebygningen der da.
Siden at Warming var både høy og kraftig og vel også så barsk ut i ansiktet da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi gikk tre-mila på ski, (noen måneder før alle de generalene dukka opp på Terningmoen vel).
Så gikk vi i konkurranse med noen soldater fra Royal Marines, (fra England), husker jeg.
Og de var ikke så teknisk gode på ski, mange av dem.
Så jeg klarte å gå forbi noen av dem, (sånn som jeg husker det), siden jeg hadde gått en del på ski, som guttunge da.
(Selv om jeg var tynn og kanskje ble regna som den i troppen som var dårligst på ski da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en god del som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
En gang, så hadde vi i tropp 1 også en gjennomføring, hvor vi brukte Miles, i troppens stillingsområde, på Terningmoen.
Og da gikk det noen amerikanske Miles-stridsdommere rundt, og skøyt blant annet meg da, (husker jeg).
For laserstrålene, på Miles-systemet, de trenger ikke igjennom busker og lignende, som kuler ville ha gjort.
Så Miles blir ikke hundre prosent realistisk da.
Men vi var ikke vant til det, at det fløy amerikanere rundt oss, med sånne ‘stridsdommer-pistoler’, og liksom ‘henrettet’ oss da, mens vi drev på med Miles.
For vi hadde øvd ganske mye med Miles, og dette var mot slutten av førstegangstjeneste-året vel.
Så jeg bare ropte ‘why?’, husker jeg, til de amerikanske Miles-ekspertene da, når de plutselig skøyt meg, (etter å ha prata sammen, mens dem gikk rundt oss, mens vi lå på bakken, under et angrep da).
For jeg syntes at det var litt artig, å trene med Miles, for det var ganske realistisk da.
Så det ble jeg nesten litt engasjert, (og våknet kanskje litt mer opp).
For man kunne liksom ‘dø’, som i krig da, og da begynte en boks på grunnutrustningen å pipe, og man kunne ikke da skyte mer, for man måtte da ta ut en nøkkel, som var på AG3-en, for å få den her pipingen til å slutte da.
Og da, så virka ikke ‘laser-stråle-senderen’, på geværet lenger.
Så da var man liksom dø da.
Og det var litt kjedelig, (syntes jeg), så da ble jeg litt skuffa, når jeg plutselig bare ble ‘henrettet’ av disse amerikanske ‘Miles-stridsdommerne’ da.
For når man øvde med Miles, så fikk man ofte noen små ‘advarsel-pip’, før man liksom døde da.
Og da gjaldt det å dukke, sånn at man ikke ble truffet av en fulltreffer da.
Men når jeg ble skutt av de her stridsdommerne, så fikk jeg ikke engang noen advarsel liksom.
Så da ble det liksom litt nedtur da, så da klagde jeg litt, (veldig spontant), til de her amerikanerne, (som fulgte oss under angrepet), på engelsk da.
Men da svarte de ikke noe.
Så det er mulig at de ble sure på meg, eller noe, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).
Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.
Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).
Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.
Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.
Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.
Og da svarte ikke han sersjanten noe.
Så det her var veldig spesielt, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.
For han ville ikke ha frostskade da, sa han.
(Noe sånt).
Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).
(Etter at han hadde klart å dimme da).
Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).
Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).
Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.
Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.
(Noe sånt).
Og da forklarte jeg at det var frostskade da.
Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.
(Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).
Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.
Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.
Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.
Selv om jeg var helt ny i Rimi.
Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.
På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).
Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.
(Noe sånt).
Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.
Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.
Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.
Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.
Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.
Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.
Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.
(Noe sånt).
Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.
Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).
Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.
Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.
Som begynte å prate til meg da.
‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.
Men jeg svarte ikke noe.
For det var jo så dumt.
Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).
Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.
Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.
Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.
Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).
Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.
Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.
Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).
Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).
(NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).
For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).
For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.
Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).
For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).
For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.
Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).
For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).
(For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).
For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.
Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.
Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.
Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.
Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.
For alt hva jeg vet.
(For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.
(Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).
At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.
De var de beste, av sitt kull, ofte.
For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.
(Og slippe unna Nord-Norge).
Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.
(Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).
Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.
Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.
Hvem vet.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.