johncons

Stikkord: 80-tallet

  • I 1989, så gjorde Rimi det riktig. Da var det ikke noen tvil om hvilken butikk som var billigst

    i 1989 rimi riktig

    PS.

    Jeg jobba jo heltid, på CC Storkjøp, i Drammen, sommeren 1989.

    Og den butikken var kanskje like billig da.

    Det er mulig.

    I det skoleåret, som jeg nettopp var ferdig med da, så hadde jeg jo en klassekamerat, som het Magne Winnem.

    Som dro meg med på dansketurer osv.

    Og han, han jobba ved siden av skolen, på Rimi i Asker.

    Og jeg var og så i den butikken en gang, jeg og noen andre fra klassen vel, en gang vi satt på med Magne Winnem vel.

    Og jeg var ikke så imponert.

    Men så var jeg litt vant med CC Matsenter og sånn da, som var et ganske bra supermarked.

    Men jeg hadde egentlig ikke hørt så mye om Rimi egentlig.

    Men Rimi Asker, var jo bra, til å være en Rimi.

    Til å være en budsjettbutikk.

    Men ikke til å være en matbutikk.

    Da var jo f.eks. CC Matsenter bedre, vil jeg si.

    Men Winnem var så stolt av butikken.

    Men jeg så bare en ganske liten Rimi-butikk.

    Så jeg syntes ikke det var så mye å skryte av.

    Og jeg hadde vel bare vært i en Rimi butikk, før dette, og det var den i Ås.

    En del år før dette.

    Og da het det Rimi 500, eller noe sånt.

    Og det var en veldig kjedelig butikk, med nesten ikke noe godteri i.

    Så sånn var det.

    Og grunnen til at jeg ikke kjente til butikkjeden Rimi.

    (Matbutikk-kjeder, var ikke så vanlige, på 70 og 80-tallet.

    Det var mye enkeltstående butikker osv.

    Bortsett fra Samvirkelagene da.

    Så sånn var det).

    Grunnen var, så jeg nå, at Rimi-butikkene, de spredde seg fra Oslo og utover.

    Så Rimi de var i Oslo og Akershus.

    De hadde ikke kommet fram til Buskerud og Vestfold, i 1989.

    Så sånn var det.

    Her er mer om dette:

    mer om rimi 2

    PS 2.

    Jeg skrev ovenfor, at den første Rimi-butikken jeg var i, var Rimi 500 i Ås.

    Men jeg må ha blanda det.

    For onkelen min Runar, han jobba som tannlege i Ås.

    Men de bodde ved Vestby.

    Så dette må ha vært en gang jeg var med kona hans, tante Inger, og fetteren min Ove og dem, til Vestby, antagelig.

    (En gang jeg har vært på besøk hos dem, i Vestby eller Son, som de flytta til seinere).

    Så Rimi 500 Vestby, var nok antagelig den første Rimi-butikken jeg var i da.

    Ganske tidlig på 80-tallet.

    Og som jeg syntes var en kjedelig butikk da.

    Som jeg gikk ut av, uten å kjøpe noe vel.

    De hadde vel noen sånne sjokoladeblokker med gjennomsiktig plast rundt, eller noe, ved kassa vel.

    Men ellers var det ikke noe som frista.

    Mye papp og sånn.

    Men men, jeg var jo ikke vant med de Rimi-butikkene så.

    Kanskje det var derfor.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Man kan også se det, på det nest øverste bildet, ovenfor.

    At den første Rimi butikken, som jeg var butikksjef i, Rimi Nylænde.

    Det var en av de første Rimi-ene.

    Så det var litt artig, å ha vært butikksjef i en av de første Rimi-ene.

    Men men.

    Og Rimi Karlsrud, hvor min klassekamerat fra Gjerdes VGS., i Drammen, var butikksjef, (noen år før jeg ble butikksjef), det var også en av de første Rimi-ene.

    Så det var litt artig.

    Så det var kanskje litt rart, at ICA nå har solgt begge disse butikkene.

    Rimi Nylænde er nå Bunnpris, har jeg sett på Google Maps.

    Og Rimi Karlsrud er nå Kiwi.

    Så sånn er det.

    Så det var kanskje litt rart, at ICA/Rimi har solgt de butikkene.

    For de burde vel være ganske A4 å drive vel.

    Men men, det er mulig jeg tar feil.

    Det er mulig.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Både mora og faren min, var slemme/ekle mot meg, under oppveksten

    Mora mi var sånn at hu var slem/ekkel, og mobba/erta meg, hvis hu klarte det.

    Og prata dritt om meg, og lo av meg, og sånn.

    Så hu var egentlig ikke noe hyggelig mor, vil jeg si.

    Og faren min, han var sånn, at han ikke lot meg bo der han bodde, (hos Haldis).

    Og jeg fikk heller ikke lov til å jobbe sammen med han og broren hans, Håkon, på verkstedet.

    Det var ikke sånn, at faren min lærte meg opp, til å jobbe på trevarefabrikken, som han og broren hans, Håkon, eide.

    Men faren min sa aldri hva dette kom av.

    Så mora mi var mer direkte slem/ekkel.

    Men faren min var vel sjelden det.

    (Bortsett fra en sjelden gang, i fylla).

    Men han var sånn at jeg måtte bo alene osv. da.

    Men det kan vel også ha vært onkel Håkon kanskje.

    Tja.

    Det var vel faren min som hadde ansvaret for meg.

    Men faren min var kanskje redd for onkel Håkon?

    Hva vet jeg.

    Faren min er nesten litt umoden noen ganger, vil jeg nesten si.

    Mora mi, hu var sånn, at hu sa hva hu mente hvis vi krangla.

    Og sa at jeg ikke måtte gjøre sånn og sånn.

    Men faren min, han kunne trekke seg, i diskusjoner/krangler med meg.

    Av en eller annen grunn.

    Så faren min, han ville ikke si, hva som var galt.

    Så det vet jeg fortsatt ikke.

    Han ville bare gjøre noe greier, i hemmelighet, bak ryggen min.

    Og aldri si fra til meg, hva som var galt.

    Mens mora mi, hu ville oftere klage direkte til meg da, hvis jeg gjorde noe galt.

    Men hu var også veldig streng da, så hu kunne klage for alt mulig, og overreagere, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da jeg flyttet fra mora mi i Larvik, til faren min på Bergeråsen, i 1979, så var det litt som å komme til en ny verden, for meg

    køyesenger

    PS.

    Hver dag etter skolen, så gikk jeg bort til farmora og farfaren min sitt hus, på Sand.

    Og nesten vegg i vegg, med det huset, så lå møbelfabrikken, til farfaren min.

    Den fabrikken, (Strømm Trevareindustri), den hadde farfaren min bygget selv, med hjelp av sine tre sønner.

    De tre sønnene var min far Arne, (som var eldst), og så Håkon og så Runar.

    Runar jobbet som tannlege i Ås.

    Men faren min, Arne, og onkelen min, onkel Håkon, de jobba sammen med farfaren min, Øivind Olsen, på snekkerverkstedet, eller værste’, som de kalte det.

    Så sånn var det.

    Jeg likte meg ikke så bra hos mora mi, i Larvik, for mora mi var urolig og masende, og dem var strenge og gammeldagse.

    Men, hos faren min, så trivdes jeg bra, den første tida.

    Jeg led nok litt fra oppveksten hos mora mi, så jeg var nok vanskelig, for jeg tenkte sånn at nå skulle liksom alt bli utrolig bra, siden jeg bodde hos faren min.

    Så jeg maste om godteri hele tida, og om at vi skulle få video og TV-spill osv.

    Så jeg ble nok litt bortskjemt, den første tida.

    Men jeg fikk også plikter.

    I Larvik, så stoppa morfaren min, Johannes meg, en gang jeg hadde krangla med mora mi.

    Jeg visste ikke at han var i hagen vår engang, i Jegersborggate der.

    Og jeg var sint, på mora mi, og ville raskt vekk, med sykkelen min.

    Og så spurte plutselig bestefar Johannes meg, da jeg var sånn 8-9 år da, om ikke jeg kunne ta hagearbeidet.

    Men, jeg hadde ikke fått opplæring i hagearbeid.

    Og, jeg hadde nettopp krangla med mora mi, (som jeg syntes var streng og urettferdig mot meg).

    Så jeg bare sa nei, (for jeg var nesten på gråten, eller jeg var sånn man blir etter en krangel da, at man vil være litt for seg selv, kanskje).

    Så jeg bare tok sykkelen, og trilla den opp til Jegersborggate, og sykla til noen kamerater, eller noe, da.

    Men, det var ikke fordi jeg var arbeidssky.

    Det var fordi at jeg ikke hadde fått opplæring i hagearbeid.

    Og fordi det var så stressende å bo der.

    Og fordi morfaren min var litt sånn stiv og gammeldags i formen kanskje.

    Og fordi jeg nettopp hadde krangla med mora mi.

    Og morfaren min, han var ikke så grei heller.

    En gang var jeg hos han og Ingeborg, en lørdag.

    Så spurte jeg om å få barnetime-godt.

    Men da var det ikke sånn, at han bare ga meg en femkroning, for eksempel.

    Neida, da skulle han gå sammen med meg, til den kjedeligste butikken, i Nevlunghavn.

    Også kunne jeg velge en sjokolade da.

    Så han var litt sånn gammeldags streng/kjedelig, synes jeg, han morfaren min.

    Så jeg kunne nesten tenke meg hvordan det hadde blitt, hvis jeg skulle få betalt for det arbeidet.

    Da hadde det vel knapt blitt en krone timen, tenker jeg.

    (Også hadde han sikkert pirka og pirka, på hver eneste lille ting som var feil da.

    Men men).

    Noe sånt.

    Dessuten, hvorfor gjorde ikke Arne Thomassen hagearbeidet, stefaren min?

    Det var merkelig.

    Jeg gjorde dessuten ærend for butikkdama, i Jegersborggate, fru Landhjem.

    Det hendte jeg gikk på posten, og henta pakker for henne.

    (Som oftest bare var reklameplakater.

    Altså ikke noe særlig spennende, egentlig).

    Og da ville jeg kanskje få en ispinne, til en krone da, av Fru Landhjem.

    Noe sånt.

    (Selv om det ærlig talt bare var noen få ganger, som jeg gikk på posten for Fru Landhjem, men så bodde jeg bare i Larvik, til jeg var ni år og da.

    Men men).

    Så det var ikke sånn, at jeg aldri gjorde noen plikter, i Larvik.

    Fra jeg og søstra mi bodde på Østre Halsen, da vi var 5-6 år gamle kanskje.

    Så ble vi satt til å ta oppvasken, av mora vår.

    Og vi måtte rydde rommene våre.

    Så jeg var vant til å ha plikter.

    Vi fikk nesten aldri noen leker, eller lignende, heller, så det var nesten ingen ting å holde orden på.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, men faren min lærte meg opp, til å pakke skruer, til køyesengene.

    Og til å bære små trebit-rester, fra verkstedet, og opp til huset til farmora mi, i en trillebår.

    Og der ville jeg kaste de trebitene, ned et kjellervindu, ned i kjelleren til huset til Ågot.

    Og i kjelleren var det ikke innredet, så det var som en lagerbygning, omtrent der.

    Emballasje til køyesengene osv., lå i kjelleren der.

    Noe av det.

    Det var god plass på verkstedet og, men det var kanskje snakk om noe feilbestilling.

    Som bare skulle brukes i nødsfall.

    Det lå i kjelleren til Ågot.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, også var jeg hjelpegutt, når faren min kjørte til Oslo eller Holmestrand/Tønsberg, for å levere køyesenger.

    Det var vel fra jeg var ni år vel.

    Og da ville jeg få en is og en brus.

    Og kanskje en pølse i brød, på en kiosk eller bensinstasjon, som vi stoppa på da, innimellom leveringene av køyesenger.

    (Faren min hadde en svær amerikaner.

    En Ford Lincoln Continental, som var en 6 meter lang stasjonsvogn.

    Og lignende, og andre, biler seinere).

    Og noen ganger kinamat, eller lignende, i Oslo.

    Etter at vi var ferdig å levere sengene.

    Som noen ganger skulle monteres, og da hjalp jeg med det også.

    Ikke noe vanskelig arbeid, noe av dette, egentlig.

    Det var mest rutinearbeid.

    Men på verkstedet, så fikk jeg ikke lov å jobbe, av en eller annen grunn.

    Det var sånn hele tida, til jeg flytta til Oslo, for å studere, som 19-åring.

    Men men.

    Jeg husker ikke om jeg fikk betalt for å pakke skruer, osv.

    Men jeg tror ikke jeg tok det så nøye alltid.

    For jeg fikk alltid masse godteri og lignende, i butikken.

    Og seinere, da faren min flytta ned til Haldis, så fikk jeg flere hundre kroner, hver uke, til å kjøpe mat for.

    Enda jeg spiste middag hos Ågot.

    Så jeg kjøpte jo tegneserier og løssalgsaviser og cola og godteri og sånn da.

    Og brød og juice og sånn da.

    Det ble ikke bare knekkebrød da liksom, når jeg hadde en hundrelapp å handle hva jeg ville for, 2-3 ganger i uka.

    Men men.

    Det var en veldig stor overgang for meg.

    For i Larvik, så fikk jeg aldri penger av mora mi, så og si.

    Den eneste måten jeg kunne få penger til godteri, i Larvik, det var å pante tomflasker.

    Noe en gutt, som het Morten, som var sønn av en kamerat, av stefaren min, Arne Thomassen, lærte meg opp til, en gang jeg var med stefaren min på travbanen.

    (Dette var med stefaren min sin velsignelse, sånn som jeg husker det.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg skal forklare mer om de annonsene ovenfor også.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den køyeseng-annonsen der, hvor det står om køyesenger med sengehest og stige.

    Jeg lurer på om det kan være køyesengene til faren min og dem.

    For, faren min hadde en kamerat, fra Berger, som var faren til en ishockeyspiller, som het Rune Kraft, fra Furuset, i Oslo.

    Og det hendte vi var inne og besøkte dem, på Furuset.

    Hu ene bestemora til han Rune Kraft, bodde på Berger, og hu andre bodde i Oslo.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Og jeg og faren min, vi besøkte også noen ganger hu bestemora, som bodde i Oslo.

    (Ei som lagde fårikål, en gang vi var der, husker jeg).

    (Faren min hadde også en annen kamerat, i Oslo, som het Atle, og de hadde en gang eid en hel bygård, i Oslo sentrum.

    Men de hadde solgt den, mora hans da vel, men de fikk beholde to leiligheter, livet ut da.

    Han Atle dreiv seinere med caravaner, på Karihaugen, hvis jeg husker riktig.

    Og faren min kjente også mange andre folk i Oslo.

    Og onkelen min Runar, bodde på Kolbotn, rundt 1980, så vi dro noen ganger og besøkte dem i Oslo og.

    Eller møtte Runar på Peppes Solli Plass osv.

    Faren min kjente masse folk, damer også.

    Så annenhver gang kanskje, som vi var i Oslo, så dro vi å besøkte noen folk faren min kjente da, i samme slengen.

    Så sånn var det.

    Og innimellom, så hadde jeg noen kamerater, på Berger.

    Og da hendte det at de også blei med, og leverte køyesenger.

    Ulf Havmo for eksempel, var med på det, mener jeg å huske.

    Og vel også Petter og Christian Grønli.

    Ihvertfall var de to siste med faren min til Oslo, en gang, mener jeg å huske.

    Faren min kjørte kanskje inn til Oslo, en kveld i uka, eller noe sånt, for å levere køyesenger, (og seinere vannsenger), eller dra på Sjølyst-messa, (båtmessa), eller andre ting.

    Men men.

    Og hu bestemora til Rune Kraft, som bodde i Oslo.

    Hu sa en gang jeg og faren min var der, at hu pleide å være telefondame, for faren min.

    Og ta imot bestillinger, på køyesenger da.

    Så jeg lurte på om den annonsen ovenfor.

    Den med Oslo-nummer, om det kunne være til hu bestemora til Rune Kraft?

    For det kan se ut som at det er køyesengene til faren min, for de hadde nemlig både stige og sengehest da, husker jeg.

    Men men, det skal jeg ikke si 100% sikkert.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Jeg har også satt ring rundt annonsen til Skumplastsenteret.

    Dem holder vel fortsatt på, ved Carl Berner der.

    Like ved der søstra mi pleide å bo, i Tromsøgata.

    De køyesengene som han solgte, de var, (ihvertfall en del av dem), fra faren min sitt verksted.

    Så faren min var der, kanskje en gang i måneden, eller noe sånt.

    Og det var en ganske trang butikk, som jeg ikke trivdes noe særlig i.

    Så jeg pleide da å balansere, på det lave gjerdet, som var utafor butikken, husker jeg.

    En gang, så var sønnen til han som dreiv Skumplastsenteret der.

    Og han, han hadde en ganske forferdelig brannskade, i trynet.

    Han hadde vært inne til førstegangstjeneste.

    Og mens han sov, så hadde knappeteltet deres tatt fyr.

    Og halve trynet hans var brannskada.

    Så sånn var det.

    Så det var ikke så artig.

    Så da reagerte både jeg og faren min, husker jeg.

    Og jeg husker at faren min spurte han som dreiv den butikken, om hva som hadde skjedd da, med han gutten hans.

    Så det var ikke så artig.

    Så derfor var det jeg ropte høyt, den gangen jeg var fyringsvakt, i militæret.

    Og det ikke var lykt der.

    Og noen hadde latt meg ta over en primus, som var helt tom nesten.

    (En på lag 2 da).

    (På en øvelse i Trøndelag, når to sersjanter fra Jegertroppen var med oss vel.

    En med et russisk navn fra Vestfold, og en annen vel).

    For da rant rødspriten ut på bakken.

    Og jeg måtte trampe på flammene.

    Men jeg hadde ikke knytt støvlene mine.

    For det var bekkmørkt i teltet.

    Det var kanskje fordi vi var i Trøndelag, og der var det mørkere enn på Østlandet, hvor man ihvertfall hadde litt lys, fra stjerner osv.

    Hva vet jeg.

    Jeg hadde ihvertfall ikke hatt det problemet der før.

    Jeg tror det kan ha vært noe plott.

    Det burde vel ha ligget en lykt, ved primusen.

    Og ikke lå det vann ved primusen heller.

    (Som det vel også skulle ha vært).

    Så det var kaos i det teltet.

    For vi var under kommando av to Jegertropp-sersjanter, som vi ikke visste hvem var.

    Og som ikke hadde kontrollen da.

    Så da ropte jeg høyt, ‘våkn opp’, når rødspriten begynte å brenne på bakken.

    Så det gikk greit da, jeg fikk slukka det, ved å trampe på flammene.

    Men skolissene på støvla mine brant opp da.

    Men på liggeunderlagene våre, så var det noen skolisser, som ble brukt til å knyte de.

    Så da tok jeg skolisser fra to liggeunderlag.

    (For man trengte strengt tatt ikke mer enn en skolisse, for hvert liggeunderlag, for å knyte disse).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 4.

    Og farfaren min og dem, de abonnerte på Aftenposten.

    Og faren min leste nok den ‘SALG – KJØP – TJENESTER’-seksjonen, av Aftenposten, ganske ofte.

    Så det var sikkert der han leste, at det fantes noe som het vannsenger.

    Og så kjøpte han kanskje en vannseng, og begynte å importere vannseng-madrasser, fra USA.

    Og begynte å lage vannsenger.

    Som han solgte i tusenvis, vil jeg si.

    Selv om han og Haldis, de begynte istedet vannsengbutikk, i Drammen, etterhvert ute på 80-tallet.

    Og faren min og onkel Håkon, de bygde også huset til onkel Runar, i Son, i årene før faren min begynte med vannsengbutikk, sammen med Haldis.

    (Så jeg er ganske kjent i Drammen og også i Son, for å si det sånn).

    Så det var bare i 3-4 år, eller noe, etter at jeg flytta til faren min, at de hadde full drift der, på verkstedet, Strømm Trevare.

    For farfaren min, han fikk hjerneslag, ihvertfall to ganger, de første årene jeg bodde der.

    Og da slutta de helt å produsere elementer, til Jensen Møbler.

    Og etterhvert slutta de også med køyesenger.

    Og lagde heller vannsenger og bygde huset til onkel Runar, og andre ting.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Her kan man se hva som er råttent på Berger

    Nå prøvde jeg å skrive om noe stesøstra mi, Christell Humblen, sa, på 80-tallet.

    At rektor Borgen gikk inn garderoben til 6. klasse-jentene, etter gymen:

    borgen og christell og annika

    PS.

    Og hva skjer.

    Jo, nå har de sensurert det jeg skrev, om den episoden, og Erland Borgen, sønnen til tidligere rektor Leiv Borgen, (som gikk inn i jente-garderoben), han har nå blitt en av administratorene, på denne Facebook-siden:

    erland borgen sensur

    PS 2.

    Så jeg skjønner det, at de jentene som gikk i den klassen, til søstra og stesøstra mi, er litt redde for å si hva rektor Borgen, egentlig gjorde, i forbindelse med den episoden, som stesøstra mi nevnte, når rektor Borgen plutselig dukka opp i garderoben deres, etter gymen, da de gikk i 6. klasse.

    For nå virker det jo nesten som at rektor Borgens sønn, Erland Borgen, er den som styrer og er sjefen ute på Berger.

    Så da skjønner jeg jo det, at de jentene sikkert er litt redde for min tidligere klassekamerat Erland Borgen, (tidligere rektorsønn), og for hva han kan finne på.

    Så det er vel forståelig.

    Så sånn er vel det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her kan man se at den gruppen, for Berger skole, nå har blitt gjort om til en lukket gruppe, (noe som vel er litt spesielt, når det gjelder en Facebook-side for en barneskole):

    lukket gruppe

    PS 4.

    De sier at meldinger som blir oppfattet som ‘krenkende’, de blir slettet.

    Så de vil tydeligvis ikke ha en åpen diskusjon da, om rektorer som går inn i jentegarderoben, osv.

    Så slikt blir bare dysset ned.

    Hvordan skal man ta opp slikt da?

    Skal man bare la det skure?

    Skal jeg bare late som at Christell aldri sa det hu sa da, om at Borgen gikk inn i garderoben deres, (og at hu Annika i klassen hennes da begynte å vifte med puppa).

    Hva vet jeg.

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    krenkende dysset ned

  • Hvorfor militæret, (infanteriet), var så tøft for meg

    Nå kom jeg på en ting, som skjedde sommeren 1986, da jeg var med Kenneth Sevland, som jeg hadde hatt bordtennis og sjakk, i valgfag sammen med, (og noen andre Svelvik-folk, bl.a. en som het Lønnseth, sønn til en inspektør på ungdomsskolen, og en som het Ingolf, tror jeg og en kar til, som vel jobba ved Gulskogen-senteret seinere, mener jeg det var, på noe teppe-butikk, eller hva det kan ha vært, det året jeg gikk siste året på videregående, i Drammen).

    Og da hadde jeg vært på skråkreise med STS, i Brighton, sommeren før.

    Og Weymouth, var en mye mindre by, enn Brighton.

    Så jeg våkna ikke helt opp, i Weymouth.

    Så jeg satt mye hjemme, hos den vertsfamilien, til meg og ‘Sevvi’, som han ble kalt.

    Vi var en del og spilte fotball da, med noen lokale folk også noen ganger.

    Men jeg syntes det diskoteket, for EF-studenter, i Weymouth, var kjedelig, for jeg var vant til bl.a. diskoteket Top Rank, i Brighton.

    Så sånn var det.

    Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, og så på engelsk TV.

    Jeg var helt stille da, og da fikk jeg lov å sitte og se på TV, sammen med de engelske folka da.

    Og de jobba bl.a. med å knyte noen sånne dingser, som er festa til snora, på sånne gammeldagse vannklossetter.

    De dingsene fungerer som håndtak, på sånne snorer da.

    Noe trekule-greier, som man skulle feste sammen, med en strikk, eller et bånd, eller noe.

    Og det ble jeg også lært opp til.

    Så jeg satt der og så på TV, og lagde trekule-håndtak da, i noen uker, sommeren 1986.

    Og da hendte det at jeg fikk en pose potetgull eller en boks brus, for strevet.

    Og jeg var så glad i å se på TV, så jeg syntes det var artigere enn å gå på diskotek, siden det var engelsk TV da.

    Men jeg gikk en del i spilleautomat-haller osv., men det diskoteket i Weymouth, det syntes jeg var så trangt og overfylt, så der var jeg vel bare en gang, tror jeg.

    Men men.

    Men en dag, som jeg var på badet, eller noe, så spurte hu kona i vertsfamilien, om jeg var en ‘weakling’.

    Altså en med svak konstitusjon da, sånn som jeg tolker det, fra denne definisjonen:

    weymouth sommeren 1986

    http://www.answers.com/topic/weakling

    PS.

    Så hun kona i vertsfamilien, hun spurte meg altså, om jeg var en svekling.

    Og jeg hadde jo ikke hørt det ‘weakling’ før, så da visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

    Så da bare holdt jeg kjeft.

    Eller spurte hva det var.

    Og da begynte hu kona å bable, om jeg hadde hvitt, (eller var det rødt?), i kanten av øyet, (hvis man så under øyelokket).

    Så jeg var vel på grensen til å være en svekling da, antagelig.

    Antagelig fordi jeg måtte bo aleine, fra jeg var ni år, og ble forfærdelig mye mobbet, det siste året på ungdomsskolen.

    Så jeg var nok litt bleik på det språkreise-oppholdet i Weymouth, vil jeg gjette på ja.

    Jeg var vel under noe slags post-traumatisk stress, mer eller minde, vil jeg si, etter det forfærdelige presset, som var mot meg, i niende klasse, på ungdomsskolen, etter at Odd Einar Pettersen satt på fanget mitt, i et friminutt, og nesten prøvde å ri meg, eller hva man skal si.

    Og Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen var med på dette og, for jeg hørte de ga startsignal.

    Og da skulle de ha det til at jeg var sinnsyk, fordi jeg klagde på de.

    Så det var et slitsom år, det siste året på ungdomsskolen.

    Så jeg gikk for å være en svekling, mer eller mindre, sommeren 1986, i Weymouth.

    Likevel, så måtte jeg i det absolutt tøffeste, i militæret, i Norge, noen år etter, under førstegangstjenesten.

    Da måtte jeg i infanteriet, i Oppland Regiment/Terningmoen.

    Etter å ha vært mer eller mindre svekling, i England, sommeren 1986.

    Og etter å ha studert og jobba i butikk, i tre år, i Oslo, fra høsten 1989.

    Og jeg ble ikke feit av å være student i Oslo, for det første stedet jeg bodde, der tålte ikke kona matlukt.

    Så jeg måtte kjøpe burgere osv., i Oslo, og det var dyrt, så jeg veide mindre enn 60 kilo, sommeren 1990, husker jeg, da jeg veide meg hos farmora mi Ågot, på Sand.

    Når jeg var og besøkte henne, den sommeren.

    Men to år seinere, så måtte jeg i det tøffeste dem hadde, av førstegangstjenester, i det norske militæret.

    Så hvorfor måtte en svekling ha den tøffeste militærtjenesten, nemlig infanteriet?

    Nei, her er det noe tull fra militæret, mistenker jeg.

    Her må det være noe ‘mafian’ minst, mistenker jeg.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    For da sleit jo jeg skikkelig, spesielt de tre første månedene.

    For rekruttskolen i infanteriet, det er tøft for en svekling, som jeg var før jeg var i infaneriet, ihvertfall.

    Så da surra jeg med klage til NHI osv., på at jeg fikk dårlig karakter på kryssordprogram.

    Og jeg hadde også en søster, Pia, og en halvbror, Axel, som var nesten som mine adoptivbarn.

    (Ihvertfall når søstra mi skulle flytte inn hos meg, to ganger, i 1988 og 1993).

    Og broren min Axel var nesten som min adoptivssønn noen ganger og.

    De andre ungene på Furuset, eller Høybråtenveien, spurte Axel om jeg var faren hans, husker jeg, en av de første gangene jeg besøkte dem på Furuset, i 1989, var det vel.

    Så det var litt spesielt, at militæret skulle slite meg ut sånn, synes jeg.

    Hvorfor kommer sveklingene i infanteriet, og kjernesunne ungdommer, de slipper med et sted de kan siste på ræva og bli feite, sånn som jeg husker min fars stedatter Christell sa, under julemiddagen, i 1992.

    At noen hun kjente fra Drammen, de ble feite i militæret.

    Men jeg ble ikke feit i militæret, jeg hadde ikke mye fett, etter den tøffe infanteritjenesten, med gåing og løping og marsjering, og skigåing og trugegåing, og lav åling, og stridsløype, og sove i snøhule og gå mange mil på vinterøvelse, og det som var da.

    Så sånne her ting sitter jeg og tenker litt på nå.

    Hva er det med Norge egentlig?

    Hvorfor er Norge så råttent, mot meg?

    Det kan man lurte på, synes jeg.

    Skjerpings til Norge.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding, til ei som heter Astrid, som jeg gikk siste året på videregående sammen med, i Drammen




    Hei,

    Mellom Astrid Sand og Deg

    Erik Ribsskog 28. juli kl. 21:32

    var det du som gikk i klassen min, russeåret på Gjerde, data-klassen, og som var fra Nardo og bodde på Åssida?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Astrid Sand 1. august kl. 10:41 Rapporter

    Hei,
    stemmer alt utenom at jeg ikke er fra Nardo, men fra Hallingdal – slik som Jarle Hallingstad i samme klasse 😉

    Erik Ribsskog 1. august kl. 11:06

    Ok,

    det var hyggelig.

    Jeg syntes du sa du var fra 'Verdens navle'.

    Og at det var Nardo, eller noe.

    Men det er mulig jeg husker feil.

    Husker du at jeg og du og Magne Winnem og Jarle Hallingstad skulle på russekro, et eller annet sted.

    Men jeg var hos min fars stebror, på Gulskogen, og bussen gikk på annenhver side hver gang, så jeg skjønte ikke noe av bussen.

    Så sa en som ble kalt 'Bergen', fra Berger, han sa han hadde hørt du Jarle rope over hele Drammen rutebilstasjon, etter meg, (mens jeg var på fest på Gulskogen istedet da).

    Det var jo helt på begynnelsen av skoleåret det her, så jeg var også litt skeptisk til Magne Winnem, som jeg ble kamerat med, men jeg egentlig ikke kjente, han var jo litt myndig, og klassens tillitsmann osv.

    Selv om jeg identifiserte meg med han, siden han ble mobba av Ole Skistad, sånn som jeg skjønte det.

    For jeg ble mye mobba på ungdomsskolen, så derfor sympatiserte jeg med Winnem da, og gikk bort til han og ga han støtte da, og ble kamerat med han.

    Så sånn var det.

    Hva driver du med for tida da, hvis det er lov å spørre.

    Jeg har overhørt i Oslo, i 2003, at jeg er forfulgt av noe som blir kalt 'mafian'.

    Jeg får ikke rettighetene mine.

    Jeg ble også forsøkt drept, av et jaktlag, på min onkels samboer sin gård, i kvelde i Larvik, i 2005.

    Politiet vil ikke etterforske engang.

    Husker du at jeg kom inn på samarbeidsavtalen, mellom Vestfold og Buskerud, og fikk busskort fra Drammen til Berger?

    Jeg har starta johncons-blogg, for å prøve å få rettighetene mine, og varsle om hva som foregår.

    Jeg er flyktning i England, og har arbeidssak mot tyske Bertelsmann sin Microsoft-aktivering og Rimi.

    Jeg lagde et bra kryssordprogram, som jeg tror at skolen min i Oslo, NHI, stjal.

    Jeg fikk ikke jobb med data, i militæret eller etter, så jeg har jobba mye i Rimi.

    På en seinere russekro, da hu venninna til søstra mi, Cecilie Hyde, fra Svelvik, ville være med, til Hokksund.

    Så var det etter at hu hadde bladd gjennom russekorta mine, og sett deg.

    Hun ville være med for å møte deg.

    Kanskje for å få kontroll på deg, for noe illuminati, eller noe?

    Men men.

    Det er mye rart.

    Jeg skriver om alt på bloggen, så du kan svare hvis du tror det går greit.

    Håper dette er i orden!

    Takk for at jeg fikk ligge over hos deg og venninna di på Åssiden en gang, (ved bowlinga der vel), noe vel Tim i klassen ordna, (på en eller annen måte), i russetida, for at jeg skulle komme meg med på noe russekro, eller noe.

    Jeg var jo med Winnem i russetida, men han var ikke med hele russetida, så jeg var med noen Drammen-jenter i russetida også.

    Noe Tim fra Hyggen ordna vel.

    Uten at jeg helt skjønte hva som foregikk.

    Men men.

    Men takk for svar ihvertfall!

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    Hva

    Erik Ribsskog 1. august kl. 13:29

    Hei igjen,

    bare en oppdatering.

    Altså, Cecilie Hyde var så god venninne av søstra mi, så Hyde bodde hos meg.

    Jeg bodde jo aleine, på Bergeråsen, fra jeg var liten gutt.

    Men midt i det skoleåret, som vi var russ i Drammen, så flytta søstra mi opp til meg, fra der hu og faren min og ste-familien min bodde, (i et annet hus på Bergeråsen).

    Så det var kompliserte familieforhold.

    Jeg sa f.eks. til Giske i klassen, at jeg hadde en bror på Gulskogen.

    (Min fars stesønn Jan Snoghøj).

    For Giske jobba i videobutikk, på Gulskogen.

    Også skulle hu Giske hilse til Jan, når han var innom videobutikken.

    Og sa at hu gikk i klassen til broren hans, eller noe sånt.

    Så hadde Jan sagt, at han hadde ikke noe bror som gikk på videregående.

    Så hadde Giske sagt navnet mitt.

    Så hadde Jan sagt, 'åja han ja'.

    Så jeg og Jan Snoghøj, vi var ikke brødre.

    For han, så var jeg 'sønn' til Arne'.

    Som var samboer med mora hans.

    Jeg var en gutt som de hadde tatt faren til, eller noe sånt.

    En gutt som utstøtt, som Askeladden, og måtte bo alene.

    Noe sånt.

    Cecilie Hyde, spurte meg, 'er Astrid pen', når hu var på det største rommet mitt, (hvor hu og søstra mi noen ganger ville ligge sammen med meg, med klær, i vannsenga), jeg hadde jo bodd mye alene, så jeg var ikke så vant til å holde kontroll på diverse søstre og deres venninner osv.

    Jeg var litt rusten på det, må jeg si, og litt nedfor, etter å ha bodd mange år alene.

    Så sa Cecilie Hyde, etter at hu hadde sett deg, på russekro, i Hokksund, (hvor vi også møtte Jan Snoghøj sin eks-dame, ei blondinne fra Åmot, som Hyde også kjente vel).

    Etter russekroa, så sa Hyde at du ikke var noe pen.

    Men jeg syntes du var helt pen jeg, og hyggelig og slank og sånn, osv.

    Men Cecilie mente kanskje at du ikke var modell-pen, jeg vet da faen jeg.

    Men du hadde kanskje mye sminke på deg, på russekortet.

    Mens til vanlig, så brukte du ikke så mye sminke.

    Men men.

    Samma det.

    Bare noe jeg kom på.

    Du får svare hvis du eventuelt har mulighet.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Erik Ribsskog 1. august kl. 13:53

    Så da jeg var 18, så fikk jeg plutselig to adoptiv-døtre, må jeg vel nesten si.

    Ei på 17, (det var søstra mi), og ei på 18, (det var Cecilie Hyde).

    Men faren min hadde jo utsatt meg for omsorgssvikt.

    Så jeg var jo ikke helt på topp, og det var for tidlig for meg, som 18-åring, å få to adoptiv-døtre, på min egen alder.

    Så det gikk jo helt dritt.

    Og ca. 10-12 år, så fikk jeg kjeft av mormora mi, fordi at søstra mi hadde fått en unge med en somalier.

    Og det var liksom min feil da.

    Men det var jo ikke lett for meg, å ha en adoptiv-datter, når jeg måtte i militæret osv.

    Jeg klarte jo ikke ha kontrollen da.

    Hu var jo også ganske vill og glad i å være ute å 'fly', før hu flytta opp til meg.

    Så det der får Haldis og faren min ta på seg.

    Men det skjønte jo ikke hu mormora mi, Ingeborg, fra Danmark, som gikk for å være litt skrullete nesten, sa sønnen hennes Martin, i 2005.

    Men men.

    Sorry at det blir mange meldinger!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Erik Ribsskog 1. august kl. 14:19

    Og da jeg ble kamerat med Magne Winnem.

    Så dro han meg med på Danmarks-tur, med Stein i parallellklassen vår, og noen andre Røyken-folk vel.

    Men jeg følte meg utafor, for det var bare Røyken-folk.

    Men jeg vokste opp i Larvik, før jeg flytta til Berger, så jeg trav ei ung jente fra Stavern, på danskeferja, som gikk fra Larvik da.

    Og hu var vel bare 15-16 kanskje, og jeg var 18.

    Men jeg var jo nesten ukyssa, og var jomfru da.

    Og jeg var litt uvant med de Røyken-folka, så jeg syntes det var enklere å henge med hu Stavern-jenta, som mora til og lillesøstra til vel, også var på båten, for de var på klassetur, og mora var lærer, tror jeg.

    Vi var begge i puberteten da, og i kline-alderen, så vi klinte litt da.

    Jeg hadde bare klint med to jenter i Brighton, sommeren før.

    Og før det, så hadde jeg klint med noen jenter på Bergeråsen, men det var da vi gikk på barneskolen, altså nesten ti år før.

    Og det var bare kyssing da.

    Og det samme var det med hu Stavern-jenta, som var litt ung, men jeg var jo uerfaren og seint i puberteten, så jeg tenkte det var ok.

    Men farmora mi, fra Rollag, som bodde på Sand, hu klikka jo helt, når hu Stavern-jenta, som var ihvertfall bortimot 16 år ringte.

    Hu så ihvertfall like voksen ut, som de 16 år gamle jentene, som jeg hadde rota med i Brighton, et par måneder før.

    Men det var fælt da, skjønte jeg på farmora mi, å ha ei 2-3 år yngre jente, fra Stavern.

    (Enda hu var ei flott bondedatter, og mora var lærerinne osv).

    Så hu var nesten som et varp, syntes jeg, selv om hu kanskje var litt ung.

    Pen og hyggelig og det som var.

    Men farmora mi klikka helt da.

    Men det var et travelt år, med russetid, (som jeg jo var med på alt av, for jeg hadde jo gått på Sande VGS., så jeg ville jo prøve å møtte noen av dem osv.), og vi var jo mye på russe-diskotek i Oslo og sånn, jeg og Winnem.

    Og jeg drakk vel masse øl, og klarte nesten kassa en gang, som jeg var med bussen, som Giske var med på.

    Men på russedåpen vår, ute i Sande, så var Jan Snoghøj der, (enda han var vel 7-8 år eldre enn oss, og han var jo ikke russ).

    Og da kjefta han seinere på meg, fordi jeg hadde rein russedress.

    Men jeg var vel med på mye i russetida jeg, jeg traff ei jente i parallellklassen, på den russedåpen.

    Og jeg skulle liksom gå opp til henne, seinere, men det ble litt flaut, så det droppa jeg.

    Men var det stas å ha møkkete russedress da?

    Jeg skjønte ikke helt det greiene.

    Var det for at man skulle ligge drita full i en grøft da?

    Jeg traff jo ei jente i Oslo, som noen Drammens-jenter fant til meg, på Rockefeller, som jeg rota med i russetida, og som også var på den russekroa i Hokksund.

    Men Cecilie Hyde likte ikke henne heller.

    Hu hadde liksom ikke noe, sa Cecilie Hyde, hverken utseende eller personlighet.

    Og jeg var også litt flau over henne, må jeg innrømme, for jeg var ganske drita, når jeg traff henne på Rockefeller.

    Men men.

    Jeg prøve å skjerpe meg, å ikke sende så mye meldinger.

    Men jeg prøver å få med om det her på blogg og sånn, så da blir det mye meldinger.

    Vet du forresten hvem Kristian Kvehaugen er, fra Hallingdal, mener jeg.

    Han var sjefen min på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 98, og brukte meg som en slave nesten der, vil jeg si.

    Er han respektert i Hallingdalen?

    Sønnen hans Thomas sa at han brukte ketchup, som var gått ut på dato, istedet for gjær, når han kokte sprit.

    Så hjemmebrenten smakte ketchup.

    Er det vanlig i Hallingdal?

    Bare lurte.

    Jeg var også på Highland Hotell, med de gærne famliien min, som de dro meg med på, jula 1989.

    Og der fikk hu Haldis, 'stemora' mi, to vestlandsdamer, fra Otta(?), til å bli med meg og stesøstra mi og søstra mi, på Bardøla diskotek.

    Veit du hvem de vestlands-damene er?

    De hadde visst slekt som jobba på Highland hotell, mener jeg.

    Siden Geilo er i Hallingdal, mener jeg.

    Men det er vel kanskje en stor dal.

    Men men.

    Beklager igjen at det blir mange meldinger!

    Skal prøve å skjerpe meg.

    Men det er jo over 20 år siden vi gikk i samme klasse, så det blir litt oppdateringer, det skulle kanskje vært reunion(?)

    Sorry igjen.

    Mvh.

    Erik Ribsskog







  • Han her gikk i klassen min, på Gjerdes VGS., i Drammen, det året jeg var russ

    gikk i klassen gjerdes vgs

  • Jeg skrev mer om han mattelæreren som fikk sparken, på Facebook

    matte lærer som fikk sparken

    http://www.facebook.com/group.php?gid=2245603401&ref=ts

  • Nevlunghavn har vært mye på bloggen i det siste, og nå skal jeg forklare hvor de forskjellige folka holdt til

    nevlunghavn på bloggen

    PS.

    I punkt A, så var det skipperhuset, som Aftenposten, sa var ‘lite’, men som egentlig var på 7-8 rom pluss kjøkken og bad og toalett nede, osv.

    Det var der bestemor Ingeborg Ribsskog og bestefar Johannes Ribsskog, bodde, fra ca. 1975 til året etter at Johannes døde ca., i 1985.

    (Så fra ca. 1986 til 1995, så bodde bestemor Ingeborg i Stavern).

    PS 2.

    Ved juletider, 1995, så fikk jeg lappen, (for jeg hadde ekstrajobb i Oslo).

    Så opererte jeg kneet, rundt påsketider 1996, ved Aker Sykehus.

    Så begynte jeg i ny jobb, på Rimi Bjørndal, (fra jobb på Rimi Nylænde).

    Men der var det masete, med lederkollegane Irene Ottesen og butikksjef Kristian Kvehaugen.

    Så jeg ville dra bort i sommerferien, 1996.

    Jeg hadde kjøpt en Toyota HiAce, på nyåret 1996, av Glenn Hesler og Øystein Andersen.

    For 5.000, eller noe.

    Så jeg innredet den som campingbil, og kjørte nedover mot Larvik og danskeferja der.

    Jeg kjørte innom mora mi i Tønsberg, (Borgheim).

    Og hu fortalte meg det, at bestemor Ingeborg hadde flytta tilbake til Nevlunghavn.

    (Til eldreboligen i punkt B).

    Og mora mi sa at bestemor Ingeborg ville at jeg skulle besøke henne.

    Jeg hadde jo sommerferie, så jeg kunne vel dra innom bestemor Ingeborg, (som jeg nesten ikke hadde prata med, siden 80-tallet), et par dager.

    Bestemor Ingeborg var vanskelig å være i hus med.

    Så jeg gikk på stranda og sånn.

    Og en av dagene traff jeg en representant fra min fars familie der faktisk.

    Det var onkel Håkon (Mogan Olsen), og hans kone, (min filletante), Tone (Løff Olsen), som jeg traff ved butikken på campingplassen.

    (For jeg jobba i butikk, og syntes butikker var artige).

    Og de hadde base, rundt punkt C, i et telt der da.

    Men ikke bare telt vel, men også fortelt.

    Og onkel Håkon inviterte meg til å ta en øl, eller hva det var, sammen med dem, i forteltet der da, ved punkt C.

    Så det var overraskelse, det var helt sikkert.

    Håkon og Tone bor jo i Havnehagen på Bergeråsen, som er rett ved Drammensfjorden.

    Så hva de skulle nede i Nevlunghavn, det veit jeg ikke, men dem pleide visst å dra dit hvert år, sa Håkon.

    Jeg husker da jeg og søstra mi var i Nevlunghavn, (i punkt A), mens vi bodde på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Da syntes vi ikke stranda osv., var så gjevt, for vi hadde jo masse strender, i kort gåavstand, fra der vi bodde, på Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Så hva Håkon og Tone gjør i telt nede i Nevlunghavn hver sommer, det veit jeg ikke.

    Men det var overraskelse, det er helt sikkert.

    For da jeg bodde på Berger, så pleide Håkon og Tone å dra til Romania en sommer, og så til Danmark og Jylland, hver sommer, med en dansk familie, som de kjente.

    Sånn virka det for meg.

    Så de var omtrent de siste jeg hadde regna med at skulle dukke opp i Nevlunghavn.

    Men men.

    Noen ganger så kan man vel ikke skjønne alt.

    Bare for å prøve å ta litt forklaring.

    (Bedehuset, som jeg har skrevet om, det ligger da ovenfor punkt A der, i Blombakken.

    Og det var også i punkt A, at jeg fant de russiske kameraene på loftet, enten sommeren 1983 eller 1984).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Man kan se at i Nevlunghavn, (på stranda ved punkt C der), så lå jeg en del i sola, (sommeren 1996).

    Enda jeg nettopp hadde operert kneet.

    (Fordi det var så mye mas på Rimi Bjørndal og hos bestemor Ingeborg.

    Så det var digg å slappe av på stranda).

    Men det var ikke så smart, kan man se nå.

    For da helet ikke det arret ordentlig.

    Så det er rødt enda.

    (Selv om dette var i 1996).

    Så sånn er det.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    Photo 0520

  • Jeg irriterer meg så mye over Aftensposten

    bestefar johannes bestemor ingeborg

    PS.

    Min farfar, Øivind Olsen, han fortalte en gang, at han hadde blitt intervjua, av en avis.

    Men han kunne ikke kjenne igjen, det som han hadde sagt, da han leste intervjuet.

    Så han stolte ikke på journalister.

    (Og han stolte heller ikke på leger, forresten.

    Han gikk aldri til legen, for legekontroll, f.eks.

    Han skydde leger da.

    Antagelig fordi at leger kan ha politiske agendaer, og tulle med pasienter, som ikke er på samme side i politikk etc., som de selv, mistenker jeg.

    Antagelig noe sånt, hvis jeg skulle gjette).

    Så sånn var det.

    Det her sa farfaren min, de par første åra, jeg bodde på Bergeråsen, etter at jeg flytta til faren min, som ni-åring.

    For farfaren min fikk slag, etter at jeg hadde bodd hos faren min, et år eller to.

    Så sånn var det.

    Tilbake til artikkelen ovenfor.

    Først så kaller Aftensposten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, for ‘lite’.

    Men det var stort.

    Det var fire stuer, kjøkken, toalett, gang, og et veldig lite ‘rom’ under trappa, hvor telefonen var vel, nede, og fire soverom og bad oppe, (selv om det ene soverommet ble kalt ‘kammers’).

    (Og jeg var oppe på loftet der, såvidt en gang, hvor det lå noen russiske kamera, som min mormor seinere har sagt var fra den forrige eieren, en fyrvokter, som skulle ha vært gal, og stjal blomster og gravde de ned i hagen, sa min mormor.

    (Det betydde vel antagelig at han planta stiklinger, på Ingeborg-språk, mistenkte jeg da, ihvertfall).

    Og det er mulig at det var kjeller og.

    Hvor de hadde Grans brus og sånn kanskje.

    Men jeg var aldri i noe kjeller der.

    Men om det var noe lem i gulvet der?

    I peisestua/gangen der liksom.

    Var det sånn det var?

    Hm.

    Jeg tørr ikke å si det helt sikkert, men jeg synes å erindre noe sånt vagt da.

    Men men.

    Og to uteboder var det vel de hadde, ute i hagen der.

    Hvis ikke tre.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Også sier dem at haven så ut som ‘sommeren selv’, (og at det var derfor dem banka på hos Ingeborg og Johannes).

    Men man kunne ikke se mer en brøkdel av den hagen, fra veien.

    (Hagen så ikke så uvanlig imponerende ut fra veien, du måtte liksom gå ut bakdøra, for å se hagen ordentlig der, med bekken osv. der.

    For også noen trær skygga for innsikten fra veien.

    Både huset og noen trær, (og et ganske høyt, hvitt stakittgjerde), stod i veien, for innsynet til den ‘beste’ delen av hagen).

    Mesteparten av hagen var gjemt bak huset da.

    De skriver så, ‘vi gikk inn den åpne porten’.

    Men bestefar Johannes ville vel aldri latt den porten stå åpen, mener jeg.

    Det syntes jeg hørtes rart ut.

    (Bestefar Johannes, var veldig ordentlig.

    Vi bodde et par mil unna, og var på besøk hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, så og si hver, (eller annenhver), søndag, fra jeg var fire-fem år, til jeg var syv, åtte, ni år kanskje.

    Noe sånt.

    Og da, så kjørte mora mi f.eks. diverse bobler og Mini-Morris-er.

    Det her var på andre halvdel av 70-tallet.

    Så ville hu f.eks. parkere ved bedehuset, på andre sida av veien da.

    Eller om hu parkerte på sida av veien der.

    Og en gang så kjøpte vi en pakke tyggegummi, for mora mi måtte fylle bensin på veien.

    Og mora mi kjøpte sjelden godteri, så det var omtrent som en begivenhet.

    Men, mora mi turte ikke å gå inn hos Ingeborg og Johannes, med tyggegummi i kjeften.

    Så hu sa vi måtte spytte ut tyggegummien.

    Så vi måtte spytte ut den, utafor porten da, til huset til Ingeborg og Johannes.

    Og etter at vi hadde vært der, en halvtime kanskje.

    Så kom bestefar Johannes, triumferende og sint vel, med en tyggegummi-klyse, som han hadde funnet.

    Noen slabbedasker, hadde bare spyttet den ut, rett utafor porten deres!

    Og mora mi ble taus da, og flau da, (og kanskje også litt anspent/nervøs), mener jeg at jeg kunne se.

    (Hu fikk nesten sjokk da, og frøys da, for å si det sånn.

    Og hverken jeg eller søstra mi, sa vel heller noe.

    Vi også frøys vel nesten.

    Vi stod vel ihverfall ganske eller helt stille.

    Men mora mi tok det nok værst tror jeg.

    Det var ihvertfall sånn det virka for meg.

    Men men).

    Så mora mi tenkte seg kanskje ikke alltid å helt ordentlig om.

    Men hu hadde litt skam da, vil jeg vel si, at det virka som, ihvertfall.

    Og da kunne nok Johannes se på oss tre, mora mi og meg og søstra mi.

    At det var vi som hadde tygd tyggegummi, og spytta ut, utafor porten.

    (Tror jeg ihvertfall at han kunne).

    Men det var jo fordi at mora mi ville at vi skulle være fine da.

    (Noen ganger ville hu ta spytt i trynet mitt, i bilen, før vi gikk inn der.

    Hvis hu så noen flekker, eller hva det kan ha vært, i trynet mitt da.

    Mens til vanlig, så ga hu vel mer faen, tror jeg.

    Hvis vi ikke skulle noe spesielt da.

    Men men.

    Det syntes jeg ikke var noe artig.

    Da ville jeg klage.

    Så ville mora mi si ‘jo’, eller noe sånt.

    Og ikke bry seg om at jeg klagde.

    Jeg kan forsatt nesten huske hvordan spyttet hennes lukta da, i trynet mitt, etter en sånn ganske ekkel behandlig.

    Ikke så veldig digg/artig.

    Men men).

    For bestefar Johannes da antagelig.

    Mora mi ville at bestefar Johannes skulle like oss da, tror jeg.

    Men mora si, var hu nok ikke så begeistra for alltid.

    For da vi på Østre Halsen skole, lagde en heks, i håndarbeid-timen.

    Like før jul 1977.

    Da jeg gikk i første klasse.

    Da sa mora mi, at den skulle jeg gi til Ingeborg.

    Noe jeg gjorde.

    Og hu prøvde å få meg til å smile osv. da.

    På julaften, (som vi feira nettopp hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i skipperhuset i Nevlunghavn), og også seinere.

    Mens jeg lot som at jeg ikke skjønte noen ting.

    (Noe jeg måtte gjøre.

    For bestemor Ingeborg, hun kunne være veldig streng, og også veldig myndig.

    Og også ganske sint vel.

    Og hun kunne virkelig såre, noen ganger, hvis hun gikk inn for det.

    På sin sarkastiske, underfundige og spissfindige måte.

    Og på sitt litt nesten uforståelige, (for oss andre i Ribsskog-familien ihvertfall), dansk.

    Så jeg var nok nesten litt redd, når bestemor Ingeborg sendte noen replikker til meg, gjennom TV-stua, var det vel, mener jeg å huske ihvertfall, (hvis det ikke var peisestua), etter å ha åpna gaven min, med heksa i, fra håndarbeidtimene på Østre Halsen skole da.

    Ihvertfall ikke langt unna.

    Jeg ville ikke engang turt å skylde på mora mi.

    Jeg måtte bare late som at det ikke lå noen baktanker bak.

    Noe jeg også lata som, ovenfor mora mi.

    Jeg bare ga den heksa til Ingeborg, og lot som at jeg ikke skjønte sarkasmen fra mora mi da.

    Som hu sa på kjøkkenet, i huset i Mellomhagen, på Østre Halsen, noen uker før jul.

    Mens hu smilte da, når hu så at jeg hadde lagd heks på skolen.

    Og sa at den måtte jeg gi til bestemor Ingeborg, i julegave.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn var det.).

    For jeg også syntes at bestemor Ingeborg kunne være litt som en heks noen ganger.

    Så jeg syntes det var nesten greit, å gi den håndarbeid-heksa til bestemor Ingeborg.

    Så da vi var på besøk, en del uker eller måneder seinere.

    Så viste bestemor Ingeborg meg, at den heksa hang i taket, på soverommet hennes, ved himmelsengen hennes da.

    Og da gjaldt det for meg å holde ansikt da, og late som at jeg var litt dum.

    Og bare late som at jeg syntes at det var en fin ting å gi til mormora si, en heks, som man lagde i håndarbeid-timen.

    (Kanskje dårlig valg av ting å lage før jul, Østre Halsen skole?).

    Men men.

    Så bestefar Johannes, han var nok ikke den som slurva med å lukke porten, tror jeg.

    Han hadde nok full kontroll, også på veien utafor huset, vil jeg si.

    Uten at jeg vet hva han gjorde uti veien der da.

    For han hadde jo gjester, (meg og mora og søstra mi).

    Men han hadde kanskje en grunn.

    Han grunna kanskje på noe.

    Hva vet jeg.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Så skriver de at bestemor Ingeborg sa, ‘Jeg heter Ankerita’.

    Men hu kalte seg aldri Ankerita, sånn at jeg hørte det.

    Da vi leide moviebox, i Stavern, ut på 80-tallet, da jeg og søstra mi leide en film som het ‘Electic Dreams’ tror jeg, med den sangen med Georgio Moroder, så sa hu Ingeborg, når hu skulle betale.

    (Enda mora mi var med.

    Jeg og søstra mi var vel ikke myndige enda, så det kunne vel ikke stå i vårt navn, at vi leide film og moviebox.

    (Eller om bestemor Ingeborg, sa det, at hu skulle betale.

    Som hun noen ganger gjorde.

    Kanskje vi hadde leid moviebox, sommeren før?

    Jeg husker ikke helt nøyaktig.

    Men bestemor likte den ‘Electric Dreams’, eller hva den het.

    Men hu likte ikke ‘Youngblood’, husker jeg.

    Bestemor hang seg nok litt for mye opp i dette.

    For i videobutikken, så hendte det ofte, at man bare leide en film.

    Som så kanskje litt artig ut på coveret.

    Eller fra en trailer man hadde sett tidligere.

    Det var jo ikke sånn, at man bare leide den samme filmen, hele tiden.

    Det var nesten litt tilfeldig, hvilken film man leide, på 80-tallet, husker jeg.

    Sånn var det ihvertfall da jeg bodde på Bergeråsen, husker jeg.

    At jeg og søstra mi og Christell da kanskje, først fikk mast oss til, at vi skulle få leie film.

    Og så valgte vi en film, etter hvilken som så mest artig ut da.

    Det var aldri sånn, at vi ville leie ‘E.T.’, f.eks.

    For da hadde vi nok allerede sett den på kino.

    Enten i Svelvik, eller i Drammen.

    Så det var sånn at vi bare fikk mast oss til å leie en film.

    Og så bestemte vi oss bare for en film, i videobutikken.

    Det lå ikke noe sånn politiske avveielser, eller noe sånt noe, bak hvilken film vi leide.

    Vi bare leide en, som kanskje så artig ut, i en trailer, eller noe.

    Men jeg tror at bestemor Ingeborg, la ganske mye opp i hvilken film vi leide.

    Men da skjønte hu kanskje ikke at den filmen var kanskje 50-ende valget.

    I video-butikken.

    Men vi hadde sett de andre 49 tidligere.

    Det tror jeg ikke bestemor Ingeborg skjønte, at vi så gjerne minst en film hver helg, hos faren vår på Berger.

    Da ville Christell og Pia, og noen ganger Gry Stenberg, og noen ganger noen av mine kamerater, dukke opp hos meg da, i Leirfaret, og se på video.

    Siden faren min lot meg ha VHS-video da, allerede fra 1980 faktisk, da jeg bodde i Hellinga.

    Så jeg var nok den første på Bergeråsen, som hadde video.

    Enda jeg bare var ni år.

    For faren min lot meg ha video da.

    Og det var jo han som eide videoen, strengt tatt.

    Men det var jeg som brukte den da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    For Ingeborg hadde ikke video da.

    Men fikk det seinere i Nevlunghavn vel).

    Og da trodde video-butikk-mannen, husker jeg, (kanskje merkelig nok), at hu sa ‘Inge Borg’.

    At hu var en mann, (eller dame), som het Inge.

    Så det ble jo først bare tull.

    Så ikke noe Ankerita da ihvertfall.

    Og heller ikke noen andre ganger har jeg hørt at bestemor kalte seg Ankerita.

    Men men.

    Også står det at bestemor var ‘blid’.

    Nei, hun var aldri blid.

    Hun kunne være støyete blid kanskje, på det beste.

    Men ihverfall aldri bare vanlig blid.

    Nei, ikke sånn ‘blid’ blid, som en snill gammel og hyggelig kone.

    Nei, det var hu aldri mener jeg.

    Ikke bare blid, ihvertfall.

    Blid og skrålete kanskje.

    På sitt beste.

    Men ikke bare ‘blid’.

    Nei, den kjøper jeg nok ikke.

    Dessverre, Aftenposten.

    Mer da.

    Ja det får være.

    Men likevel.

    Så mye feil!

    Hvem er det som har skrevet det mølet her da?

    Det får jeg prøve å finne ut mer om.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh

    Erik Ribsskog