johncons

Stikkord: 80-tallet

  • Det kan også være at jeg blir angrepet fordi min oldemor het Dørumsgaard. For broren hennes skrev på romeriksdialekt, noe nok ikke vestlendinger liker

    Østlandsk reisning – målsaka i de frilynte ungdomslaga på Østlandet
    Av Asbjørn Langeland
    Språknytt hadde i 2005 og 2006 to interessante artikler som belyser sider ved nynorskens vekst og konsolidering i begynnelsen av forrige århundre: Stoda for nynorsken og målrørsla i 1905 av Olaf Almenningen og Noregs Mållag – nye hundre år? av Knut Kjeldstadli. Almenningens artikkel peker bl.a. på den store innsatsen de frilynte ungdomslaga gjorde for å fremme målsaka. For ytterligere å illustrere den sterke bindingen som har eksistert mellom Noregs Mållag og Noregs Ungdomslag, bør det nevnes at organisasjonene hadde felles sekretariat i perioden 1913–1956. Kjeldstadli innleder med et blikk på utbredelsen av målrørsla, hvor den sto sterkt, og hvor den fikk dårlig fotfeste. På ett plan kan en se målrørsla som bonde- og bygdesamfunnets reaksjon og sjølhevding i en kamp mellom nytt og gammelt. Men han får ikke resonnementet til å gå helt i hop, for det var betydelige deler av Bygde-Norge der det var svært få mållag: «Svakt representert er Hedmark (med noen unntak for miljøer i Østerdalen), Sør-Oppland, Akershus, Østfold, det sørlige Buskerud, Vestfold og Grenland. Fraværet slår en enda mer om en ser medlemstallet i forhold til folketallet i disse fylkene. Og det har bodd folk, bønder, mange bønder, her også.»
    Ungdomslag utenfor Noregs Mållag
    Ser en etter årsaker til den svake tilslutningen Noregs Mållag hadde på Sør-Østlandet, er historien til den frilynte ungdomsbevegelsen i dette området et interessant spor. Gjennom Noregs Ungdomslag var de fleste ungdomslaga i store deler av landet kollektivt tilsluttet Noregs Mållag, men alle frilynte ungdomslag sto ikke tilsluttet Noregs Ungdomslag. Spesielt i de områdene Kjeldstadli nevner, var det mange ungdomslag som sto utenfor landssammenslutningen. Mona Klippenberg skriver om dette i Noregs Ungdomslags jubileumsbok fra 1995: «Kravet om at dei frilyndte ungdomslaga skulle arbeida på «fullnorsk grunn», gjorde at mange lag ikkje blei med i fylkeslaga og gjennom desse fekk medlemskap i Noregs Ungdomslag. Dette gjaldt særleg austlandslaga. Det store Vestfold Ungdomsforbund, som var eit frilyndt fylkeslag, valde å stå utanfor landslaget, og årsaka skal ha vore den harde målpolitikken som vart ført av NU.» Det samme gjaldt Romerike Ungdomsforbund. Bygdene på Midt- og Sør-Østlandet manglet altså ikke frilynte ungdomslag, men laga sto ofte utenfor Noregs Ungdomslag. Også disse ungdomslaga var opptatt av målsak, folkedans, amatørteater og folkeopplysningsarbeid, men de var ikke enige i den retningen i målsaka som Noregs Ungdomslag sto for. Dette får en et godt bilde av når en leser om den bevegelsen som kalte seg Østlandsk reisning.
    Østlandsk reisning var et organisert samarbeid mellom ungdomslag på Østlandet. Den formelle oppstarten var et møte på Jessheim høsten 1916. Målet var å påvirke både landsmålet og riksmålet slik at en etter hvert skulle få et norsk språk som hele landet følte som sitt.
    Berggravs tale på Minne i 1916
    Bakgrunnen for dette møtet var en tale som skolemannen, seinere biskop, Eivind Berggrav holdt på et ungdomsstevne på Minne i Eidsvoll sommeren 1916.
    Berggrav hevdet at Østlandet var blitt liggende etter på mange måter både i næringsliv og kulturliv. Han viste blant annet til den rollen vestlendinger nå spilte både i jordbruket og i skolen på Østlandet. (Tidlig på 1900-tallet ble en rekke større gårder rundt om på Sør-Østlandet kjøpt av vestlendinger.) I målsaka var vestlendingens forsprang aller sterkest. Vi østlendinger kjenner ikke igjen målet vårt i den landsmålsnormalen som bygger på Ivar Aasens verk, hevdet Berggrav. Hadde landsmålet bare holdt seg til de felles drag i bygdemålene, da ville hele landet ha kjent seg igjen i målet og vokst seg inn i det. Men målsaka har ikke beveget seg utover mot det landsomfattende, det i sannhet folkelige og nasjonale, den har tvertimot beveget seg innover og bakover, sa han. Berggrav mente det var et skjebnesvangert misgrep at målfolket ikke hadde elsket fram et mål som hele landet kjente seg heime i. Han ønsket et landsmål der i-formene i hunkjønns- og intetkjønnsord ble byttet ut med a-former, der ensidig a-infinitiv ble sidestilt med kløyvd infinitiv, og der former som drøm, strøm og flom ble sidestilt med draum, straum og flaum.
    Men Berggrav var ikke mer velvillig stemt overfor riksmålsleiren. Det var himmelvid forskjell på den agitasjonen som riksmålsforeningen førte mot særnorske former, og «den morsmålsform som er blitt kalt riksmål, og som lever sitt liv og utvikler seg hver dag mot norskere tone og norskere iklædning». Han ønsket at folkemålet både i bygd og by skulle gi kursen for det framtidige riksmålet. I folkemålet hadde substantivene tre kjønn. En hadde a-endelser og tvelyd (diftonger) og ord som bru, ku og tru der riksmålet holdt på bro, ko og tro.
    Eivind Berggrav hadde vært lærer ved Eidsvold folkehøiskole, Holmestrand lærerskole og Akershus amtsskole. Han sa at disse årene i skolen hadde lært ham at «opplæringa i riksmål er en likefram og sterk hemsko på ungdommens utvikling. Det er bare noen ytterst få som driv det til å kjenne seg heime i riksmål … Dom kan nok lære å skrive det. Men dom lærer itte å leva seg sjøl ut i det».
    Felles kamp for østlandsmålet
    Til møtet på Jessheim høsten 1916 hadde Romerike Ungdomsforbund invitert representanter for andre frilynte ungdomsorganisasjoner på Østlandet. Det møtte folk både fra organisasjoner som var med i Noregs Ungdomslag, og fra de organisasjonene som sto utenfor (Romerike Ungdomsforbund og Vestfold Ungdomsforbund). Men møtet var åpent for alle interesserte, og hele 500 deltakere var samlet. Hovedtalere var Eivind Berggrav og professorene Halvdan Koht og Didrik Arup Seip. På møtet kom en fram til et program for Østlandsk reisning, og ei nemnd skulle stå for det videre arbeidet.
    Programmet var ment som et grunnlag for kulturarbeidet i frilynte ungdomslag på Østlandet med særlig sikte på språket:
    – Østlandsk reisning, det er å vekke østlendingen til nasjonalt å kjenne og ære seg sjøl.
    – Vi må bli glad i bygdene våre, verne om all god arv ifrå fedrene i arbeidsliv, husliv, i sed og tale.
    – Vi må reise tanken om at morsmålet her øst er fullgod norsk tale så ingen trenger knote, enten det nå er «riksmål» eller «landsmål». Østlendingen skal kjenne det som ei ære og ei glede å eie og bruke målet sitt, heime og i byen like godt.
    – Vi mener at vi på denne måten jamner veien til et sams norsk mål. På Østlandsgrunn, og bare der, kan landsmål og riksmål møtes.
    Stifterne så ikke for seg Østlandsk reisning som en ny organisasjon, men som et samarbeidstiltak som de frilynte ungdomsorganisasjonene på Østlandet ble invitert til å være med på. Til ei samarbeidsnemnd ble det oppnevnt to representanter fra hver av disse frilynte fylkeslaga: Romerike Ungdomsforbund, Vestfold Ungdomsforbund, Eidsiva ungdomslag (Østfold) og Fylkeslaget Varden (Solør og Odal). De to sistnevnte var medlemmer av Noregs Ungdomslag. Fra Romerike Ungdomsforbund ble Eivind Berggrav og husmor Wilhelmine Aanrud (gift med forfatteren Hans Aanrud) valgt. De øvrige var bankdirektør Hj. Trolldalen og herredskasserer I.C. Pindsle fra Vestfold, folkehøgskolestyrer O. Funderud og lærer G. Natterud fra Østfold og bonde Arne Næss og amtsskolestyrer Nils Sivertsen fra Solør/Odal. I tillegg fikk nemnda følgende medlemmer som ikke direkte representerte ungdomsorganisasjonene: professor Halvdan Koht, sogneprest Erling Grønland, professor D.A. Seip og lektor Torgeir Krogsrud. Eivind Berggrav ble valgt til formann og Halvdan Koht til nestformann.
    Fra møtet ble det sendt et brev til regjeringen der det bl.a. sto «Et møte på Jessheim samlet av Romerike Ungdomsforbund til arbeide for Østlandets ret i norsk maalvekst, ber statsmagterne om at ta fullt hensyn til østlandsmaalenes betydning. Fordi det netop nu er aktuelt nævner møtet at en maa vente at der blir opnævnt repræsentanter for østlandsmaalene i Statens retskrivningskommision … ». Fylkesmann Alf Frydenberg, som hadde viktige verv i Østlandsk reisning i mange år, skriver at «Denne fråsegna førte til at professor Seip kom med i kommisjonen, noe som fekk mye å seia for utforminga av den nye rettskrivinga som kom året etter.»
    I åra som fulgte, sluttet flere nye ungdomslag seg til Østlandsk reisning. Det kom til to nydannede fylkeslag fra Ringerike og Østoppland (Hedemarken), og hvert av disse hadde ni medlemslag. I tillegg fikk Østlandsk reisning flere direkte innmeldte enkeltlag, bl.a. fra Hadeland.
    Medlemsbladet Østaglett
    Fra 1921 gikk bevegelsen inn i en ny fase. Nå ble det vedtatt lover for Østlandsk reisning. I stedet for nemnda fikk en et styre på fem medlemmer som skulle velges av et årsmøte. I tillegg skulle det velges et råd med to medlemmer fra hvert fylkeslag og dessuten to «målsmenn for enkeltlag som var beinveges innmeldt». I § 1 i de nye lovene sto det at Østlandsk reisning «er ei samskiping av ungdomslag og andre lag som vil arbeide fram det som er programmet for Ø. r.» Programmet var det samme som i 1916, men den siste setningen, som sa at det bare var på østlandsgrunn at landsmål og riksmål kunne møtes, ble strøket. De seks fylkeslaga og fire enkeltlag som sluttet seg til samskipinga, hadde til sammen ca. 10 000 medlemmer, så det var en organisasjon av betydelig størrelse som så dagens lys.
    Organisasjonen fikk sitt eget medlemsblad, Østaglett. Første nummer kom allerede i 1920, og bladet kom ut regelmessig fram til 1929. Torgeir Krogsrud var redaktør de to første årene. Hans mål var å lage et ungdomsblad for de frilynte ungdomslaga på Østlandet, og han skrev i det første nummeret: «La oss få mange meldinger om arbeidet i laga! Og skriv elles om alt de veit har interesse for arbeidet vårt. Bruk bygdemål, landsmål eller riksmål. La Østaglett bli en møteplass for vaken østlandsungdom.»
    I et av numrene som fulgte, skrev Krogsrud på lederplass at Østlandsk reisning førte en kamp på to fronter. «Den ene er den makt som dansk skriftmål ennå har, og som viser seg i arbeidet mot norske talemålsformer. Den andre er den makt som arbeider for et norsk mål på et slikt trangt grunnlag at det aldri kan bli samnorsk mål av det.» Var Krogsrud den første som brukte begrepet samnorsk? En annen lederartikkel hadde overskriften: «Er Østlandet mindre norsk enn Vestlandet?»
    Østlandsmålet i både skrift og tale
    De fleste artiklene i bladet ble skrevet på østlandsmål. Til god hjelp for dem som ville bruke østlandsdialektene som grunnlag for skriftspråket sitt, fikk Østlandsk reisning utgitt en grammatikk, Østlandsk formlære, som var skrevet av Berggrav, Koht og Seip i fellesskap. Østlandsmålet ble av flere også benyttet utenfor bladet. Axel Bjørnstad fra Feiring skrev flere bøker på østlandsmål, og dikteren Asbjørn Dørumsgard skrev på romeriksmål. Han brukte forresten Østaglett som tittel på en av diktsamlingene sine (1932). Helge Refsum skrev lokalhistoriske artikler og oversatte norrøne sagaer til østlandsmål. De gikk som føljetonger i bladet. En annen som skrev om lokalhistoriske emner, var Trygve Laake. Han og Helge Refsum, som begge var jurister, holdt mange foredrag i ungdomslaga. Trygve Laake brukte også romeriksmålet i sitt daglige arbeid. Han drev advokatvirksomhet til ca. 1970 og benyttet sin spesielle målform i kontrakter, brev og andre dokumenter.
    Rettskrivingsreformen av 1917 gav gjennomslag for mange av kravene fra Østlandsk reisning. Reformen åpnet for en rekke valgfrie former både i landsmål og riksmål (fra 1929 nynorsk og bokmål), og det ble en hovedoppgave for bevegelsen å få kommunene på Østlandet til å vedta at de valgfrie formene skulle legges til grunn for morsmålsopplæringa. Etter oppgaver i Østaglett i oktober 1920 hadde da 107 kommuner i de seks østlandsfylkene innført de valgfrie formene. De fleste av dem hadde riksmål, men det var også 13 landsmålskommuner blant dem. Men snart begynte motstanderne å samle sine krefter, og i åra som kom, raste striden i mange kommuner. Østaglett ba ungdomslaga være på vakt: «Østlandsungdommen har vøri med og arbeidd fram desse formene. Nå må ungdommen passe på at bakstrevet itte får drive dom ut att somme sta’n.»
    Et landsgymnas for Østlandet
    Eidsvoll landsgymnas kom til å stå sentralt i striden for de valgfrie formene. I 1918 kjøpte staten Eidsvold folkehøiskole for å etablere et landsgymnas for Østlandet, og gymnaset kom i gang høsten 1922. Østlandsk reisning ventet seg mye av den nye skolen og håpet at landsgymnaset skulle utvikle seg til et kultursentrum på Østlandet.
    For Østlandsk reisning var det en selvfølge at gymnaset språklig sett måtte følge den linja som organisasjonen sto for. I 1920 skreiv Østaglett: «Eidsvoll-skolen må la det østlandske måltilfanget få komma til sin rett både i landsmålet og riksmålet. Bygger ein landsgymnaset på ein annan grunn, kommer det itte til å makte oppgava si. Det vil skapa strid – i staden for samling, fred og godt arbeid.» Men da forslaget om å sette skolen i gang kom i 1922, sa ikke departementet noe om opplæringsmålet. Både Koht og Seip skreiv om spørsmålet, og Seip hevdet at hvis en i opplæringa både i landsmål og riksmål la seg så tett opp til østlandsmålet som de valgfrie formene tillot, så ville gymnaset på Eidsvoll hjelpe til med å gjøre motsetningene mellom de to målformene mindre. Østlandsk reisning sendte også brev til departementet om saken, der de ba departementet ta særskilt omsyn til østlandsmålet når rektor og lærere skulle tilsettes. «Lærere ved Østlandsgymnaset bør vera folk som har kjennskap til østlandsmålet og evne til å gi det den rett det har krav på.»
    Berggrav ble medlem av forstanderskapet, og da rektor skulle tilsettes, ble det en delt innstilling fra dette organet. Et flertall på tre innstilte lektor Torgeir Krogsrud som nr. 1, mens mindretallet på ett medlem innstilte lektor J. Fredrik Voss. I flertallsinnstillingen ble det pekt på de særskilte kunnskapene om østlandsmål som lektor Krogsrud hadde – «med evne til å bruke dette målet lett og fritt, muntlig og skriftlig. Han vil være omframt skikka til å grunnlegge og lede særskilt morsmålsundervisninga for den østlandsungdommen som samler seg på Eidsvoll.» Alf Frydenberg skriver at «det var et av de tyngste nederlag Østlandsk reisning opplevde at det vart den konservative landsmålsmannen Voss og itte Østlandsk reisning-mannen Krogsrud som kom til Eidsvoll og fekk setta sitt preg på det nye landsgymnaset. Det vart inga høgborg for østnorsk språk- og kulturarbeid.»
    Etter at gymnaset var kommet i gang, ba departementet forstanderskapet uttale seg om undervisningsmålet. I uttalelsen så forstanderskapet det som en selvfølge at landsmål og riksmål måtte bli sidestilte som undervisningsspråk på det nye gymnaset, og for hvert mål måtte en bruke de formene som lå så nært opp til folkemålet på Østlandet som det var mulig etter gjeldende regler. Forstanderskapet tok også opp lærebokspørsmålet og ba om at det både på landsmål og riksmål måtte komme ut lærebøker for den høgre skolen som nytta de valgfrie formene. Rektor Voss dissenterte, han mente at for landsmålets del måtte det først komme ut fullt sett av alle lærebøker der de obligatoriske formene ble brukt.
    Eidsvoll landsgymnas ble aldri den samlende skolen for Østlandet som en tenkte seg i 1920. Striden om målform var nok ikke den eneste grunnen til det. Det betydde kanskje like mye at nye kommunikasjonstilbud gjorde det mulig for bygdeungdommen over store deler av Østlandet å dagpendle med tog eller buss for å gå på skole i nærmeste by, og det ble opprettet nye skoletilbud i flere mindre byer og bygdebyer.
    Ungdomsfylking og ungdomsforbund
    På årsmøtet på Hamar i 1926 fikk organisasjonen nytt navn og nytt program. Det nye navnet ble Østlandsk ungdomsfylking. I programmet kom det inn flere nye formuleringer om åndsliv, kultur og samfunnsspørsmål. Språkprogrammet, som fra starten av var kjernen i arbeidet, ble beholdt uten prinsipielle endringer. På dette møtet gikk Berggrav og Seip ut av styret etter ti års virke. Koht hadde gått ut av styret året før. Organisasjonen fortsatte arbeidet i samme spor i noen år, men økonomien ble et stadig større problem. Enkelte av fylkeslaga hadde inntekter av forretningsvirksomhet. F.eks. drev Vestfold Ungdomsforbund kaffistover i Tønsberg, Holmestrand og Drammen, men Østlandsk ungdomsfylking hadde ikke den slags inntekter. Når inntektskildene tørket inn, kunne ikke organisasjonen overleve, og den ble oppløst i 1932.
    Arbeidet i ungdomslaga og i fylkeslaga fortsatte, men målsaka kom etter hvert i bakgrunnen. Kontakten mellom ungdomslaga i de distriktene der Østlandsk reisning hadde hatt sitt nedslagsfelt, ble også videreført, og etter krigen ble det gjort flere framstøt for igjen å samle ungdomslaga på Østlandet under én paraply. Etter mange sonderinger og samarbeid om flere enkeltstående tiltak gikk Romerike Ungdomsforbund og Vestfold Ungdomsfylking (tidligere forbund) i 1965 sammen om å starte Norsk Frilynt Ungdomsforbund. Dette forbundet har ingen bestemmelser om målbruk i vedtektene. Det de publiserer, er på bokmål. Det nye forbundet levde lenge i skyggen av Noregs Ungdomslag og hadde problemer med å oppnå målet, som var å bli en landsdekkende organisasjon med rett til statsstøtte. Men i dag opplyser forbundet på sine nettsider at de har 9000 medlemmer fordelt på 73 lag, som igjen er fordelt på 11 fylker.
    (Asbjørn Langeland har tidligere vært direktør for Statens bibliotektilsyn og leder av sekretariatet for NORDBOK – Nordisk litteratur og bibliotekkomité. Han arbeider nå med utredningsoppdrag for Kultur- og kirkedepartementet.)

    http://www.ralingen.kommune.no/Modules/service.aspx?ObjectType=Service&Service.ID=1234&Category.ID=1254

    PS.

    Jeg husker også det, at min mormor, hun skrøyt av Dørumsgaard.

    Av hun Helga som skrev dikt osv., og broren da, som var veldig kjent, husker jeg at bestemor Ingeborg sa.

    Så selv om bestemor Ingeborg var dansk, så skrøyt hun av Dørumsgaard, enda de skrev på romeriksdialekt.

    Det var ikke sånn at bestemor Ingeborg klagde på dem, siden de ikke skrev på bokmål, (siden det er mer likt dansk).

    Nei, det var ikke sånn.

    Og hun skrøyt også av han komponisten, som bodde nede i Italia, Arne Dørumsgaard vel.

    Jeg lurer på om det her kan ha vært på 80-tallet, den sommeren jeg og søstra mi var i Nevlunghavn, etter at Johannes døde.

    Sommeren 1984 kanskje.

    Da jeg hadde med metalldetektor, til Nevlunghavn, og fant mye forskjellig i hagen, (og noen mynter, på den stranda ved siden av Gurvika, oppi der, i Nevlunghavn).

    Kniven til onkel Martin blant annet, som lå ved en tresofagruppe, som var oppi hagen, over en bro, som Johannes hadde bygd da, helt sikkert.

    Johannes drev også med treskjæring, og lagde noe Madonna-figurer, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg fikk en sånn stor treskjærefigur, av mora mi, etter at Johannes døde, tror jeg det må ha vært.

    Og det tror jeg var av Maria og Jesusbarnet, muligens.

    Noe sånt.

    Så han var nok religiøs.

    Mora mi også dreiv og malte.

    Og hun malte også Madonnaer, med Jesusbarnet.

    Mens mormora mi, hu malte havet og sånn.

    Så mormora mi, Ingeborg, var kanskje mest nordisk av de, selv om hu var fra Danmark, og ikke Norge.

    Hvem vet.

    Men hun sa også til og med en gang, på 90-tallet vel, at vi var en ‘kunstnerfamilie’.

    Og det var ikke jeg helt enig i da.

    Men det må vel ha vært familien til Johannes hun mente da.

    Med Dørumsgaard og de, regner jeg med.

    Hun tenkte nok ikke på seg selv, som Heegaard eller Nyholm.

    For det var jo forretningsfolk og militær-familier.

    Mormora mi, hun tenkte nok på seg selv som en Ribsskog/Dørumsgaard, etter morfaren min Johannes, også etter at Johannes døde, kan det kanskje virke som, synes jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • 21 til 22 grader, er visst den vanligste temperaturen, å ha i stua. Så da ligger jeg et par grader under det, for jeg har vanligvis ca. 20 grader her

    stuetemperatur

    PS.

    Fem personer, pleier å ha det varmere, enn 30 grader.

    Det tror jeg må være Haldis, og faren min og Christell og Jan og Viggo.

    For da jeg en sjelden gang, besøkte dem, nede i Havnehagen, så hadde de alltid badstu-temperatur, vil jeg si, i stua si.

    For Haldis likte å ha det sånn.

    Hu var også veldig glad i å ligge i sola, om sommeren.

    Og lå da gjerne oppå noen ruller med utrulla aluminiumsfolie, i bikinitrusa, på verandaen dems, eller hennes da, for det var vel hu som eide huset.

    Så sånn var det.

    Så det er tydelig at det nok kanskje er noen folk fra ‘Haldis-familien’, som har vært ute og stemt litt antagelig, på avstemninga på bloggen.

    Så sånn er muligens det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • En gang var jeg nesten som en Tønsberg-kar

    tønsberg

    PS.

    Det siste året jeg bodde på Bergeråsen, så jobba jeg jo og gikk på skole, i Drammen, (skoleåret 1988/89).

    Og da var søstra mi sammen med en fra Åssida vel, i Drammen.

    (En som het noe med Per, eller noe, tror jeg).

    Så søstra mi var nesten like mye i Drammen som meg, enda hu gikk på skole i Sande.

    Og da, så hendte det at jeg var med søstra mi og festa med den gjengen hu kjente i Drammen.

    For jeg lurte på hvordan folk det her var.

    (Og de vennene til Pia, skulle absolutt ha meg med å bade, i innebadet i Drammen, på Bragernes der og, en gang, av eller annen merkelig grunn).

    En gang, så tok dem tannpasta under nesa mi, da jeg hadde sovna på en fest.

    Det var typen til søstra mi og noen kamerater av han da.

    (Og søstra mi var også der).

    Og da var det også en kar der, som het Kenneth Ek vel, som hjalp meg til leiligheten til Jan Snoghøj, på Gulskogen.

    Jeg satt på med moped, mens søstra mi gikk.

    (Jeg var helt lost, av alkohol og tannpasta under nesa).

    Så lå vi alle tre, i en dobbeltseng hos Jan Snoghøj, i Rødgata i Drammen, med klærna på da.

    Og Kenneth Ek lå i midten, tror jeg.

    Men men.

    Nei, søstra mi var det nok, antagelig, som lå i midten.

    Noe sånt.

    Jeg dansa også med søstra til Kenneth Ek, på en fest dem hadde, bare for moro skyld.

    Mens jeg hadde støvla sånn halvveis på, for jeg skulle vel enten gå eller så hadde jeg nettopp kommet.

    (Faren min kjørte meg dit, tror jeg, etter jobb på CC Storkjøp en lørdag vel.

    Og søstra mi hadde vel invitert meg.

    Det var jo det året jeg var russ, så jeg gikk på alle fester som jeg var invitert på, omtrent.

    Det var jo litt merkelig for meg, og feste sammen med søstra mi, og typen hennes fra Drammen, så det var sikkert derfor at jeg prøvde å sjekke opp noen jenter og, men det var vel ikke så mange på den festen.

    Også hadde lillesøstra til Kenneth Ek, også fest samtidig, tror jeg, i første etasje, og de slapp meg vel inn da.

    Så det var sånn det endte med, at jeg dansa med henne.

    Men det var bare for tull da, jeg dansa mens jeg subba rundt i noen vinterstøvler osv., så det var jo bare for tull da.

    Men jeg måtte vel si takk for at dem slapp meg inn, eller noe.

    Men jeg skjønner det hvis folk syntes at det var litt rart, at jeg dansa med lillesøstra til Kenneth Ek, men det var bare for tull.

    Det var vel sikkert fordi jeg syntes det var litt rart, å være på fest, med søstra mi og typen hennes, og ikke ha dame selv der.

    Det var sikkert derfor jeg begynte å oppføre meg sånn.

    Jeg skjønner ikke hvorfor de folka ville ha meg med å feste med dem uansett.

    Det må ha vært bare for å tulle med meg.

    Så sånn var nok det).

    Noe sånt.

    Men hu hadde visst tatt selvmord på 90-tallet, hu lillesøstra til Kenneth Ek, husker jeg at søstra mi sa en gang.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, Kenneth Ek og dem flytta til Tønsberg, sa vel Cecilie Hyde, siden faren hadde fått jobb som sjef for sentralsykehuset i Vestfold.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Mora mi bodde jo på Nøtterøy.

    Og da jeg gikk det første året på NHI, i Oslo.

    Så var jeg jo på Geilo i jula, med faren min og Haldis og dem.

    Men NHI begynte ikke før rundt 10. eller 15. januar vel.

    Så jeg dro og besøkte mora mi, på Nøtterøy.

    Og da var det litt kjedelig hos mora mi, så da pleide jeg å dra inn til Tønsberg sentrum, noen ganger, med bussen da.

    Og da møtte jeg faktisk han Kenneth Ek der, en eller to ganger.

    Så da ble jeg med han og vennene hans, på noen sånne ungdoms-cafeer, eller noe, i Tønsberg sentrum da.

    Men jeg skulle liksom være kul Oslo-kar jeg da, så jeg prøvde å være litt overlegen.

    Men det var noen hyggelige jenter og sånn der, husker jeg, som han kjente.

    Og som lurte på hvor NHI lå.

    Og hvor Kjelsås var osv.

    Men, jeg likte meg ikke så mye hos mora mi.

    Og jeg hadde vel møtt ei dame, på Radio 1 Club, i Oslo, på nyttårsaften, like før.

    Så jeg var ikke så på sjekkern i Tønsberg akkurat.

    Og jeg gikk med en sånn litt døv boblejakke og bukse osv., for jeg prøvde ikke akkurat å imponere mora mi, og bruke de kuleste klærna mine.

    Så sånn var det.

    Så jeg dro ikke til Tønsberg for å late som at jeg var kul, egentlig.

    Jeg tror jeg kjøpte noe greier på Vinmonopolet, for noen folk i Tønsberg, siden jeg var 19, og Kenneth Ek var kanskje ikke fylt 18 enda, det er mulig.

    (Eller om det var sånn, at jeg ikke gadd å kjøpe det, likevel.

    Jeg husker ikke helt).

    Men jeg ble mye mobba av de som gikk i klassen min, og var seint i puberteten, så det er mulig at jeg kjente nok mer folk som var 1-2 år yngre, enn som var på min egen alder, gjennom søstra mi og Christell osv.

    Det bare ble sånn, av en eller annen grunn.

    For Christell og Pia, de mobba meg ikke, på samme måte som de i klassen osv.

    Kanskje fordi at Christell og Pia kjente meg bedre, enn mange av folka i klassen.

    Og Christell og Pia skjønte vel bedre grunnen, til at jeg ikke hadde så kule klær og sånn, under oppveksten, siden jeg bodde aleine, og ikke hadde noen mor eller storesøster, som hjalp meg med sånne ting da.

    Så sånn var det.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så her har vi faktisk et ‘mysteriums’.

    Hvordan ble søstra mi, som da bodde på Bergeråsen, og gikk på skole i Sande.

    (Bergeråsen ligger 3-4 mil unna Drammen, og Sande ligger vel drøye to mil unna Drammen).

    Hvordan ble søstra mi sammen med en kar fra Åssida, i Drammen, som til og med er på den sida, av Drammen, som er lengst fra Berger.

    For Berger ligger på samme sida, som Strømsø.

    Mens Åssida ligger på Bragernes-sida.

    Som riktignok er på samme sida, som Stenseth Terrasse, der søstra mi bodde, da hu var sånn 9-10 år vel.

    Noe sånt.

    Så enten så var det, at søstra mi ble sammen med han fra Åssida, det var enten noe som hang igjen fra Stenseth Terrasse, kanskje.

    (Men søstra mi hadde jo bodd to steder i Larvik, i mellomtida, pluss på Berger da, etter at hu bodde på Stenseth Terrasse).

    Ellers så var det noe greier gjennom Cecilie Hyde, (ei venninne av søstra mi, fra Svelvik), som kjente masse folk i Drammen.

    Men Cecilie Hyde kjente vel mest friker.

    Og han gutten som Pia var sammen med, han var mye mer soss enn frik, vil jeg si.

    Han gikk med O’Neil-klær tror jeg.

    Sånne sossete merkeklær da.

    Og hadde litt utstående ører, mener jeg å huske.

    Og var på søstra mi sin alder da.

    Og med i en gjeng, eller noe, vil jeg si.

    Dette var visst søstra mi sin første kjæreste, tror jeg.

    (Selv om sex-dagboka, som jeg fant på rommet til søstra mi, da jeg tok en razzia der, (av gammel vane, så pleide jeg å raide huset til Haldis, når dem ikke var hjemme, siden jeg var irritert, siden jeg måtte bo alene).

    Den tyda på at søstra mi var sammen med en i Svelvik, som hu hadde ‘hoppe av i svingen’-sex med.

    Men hu hadde også en lapp, som Christell hadde skrevet, hvor hun spurte om de skulle røyke, drikke og knulle gutter, på språkreise til Bournemouth, sommeren 1988.

    Så det er mulig at den sexdagboka, som søstra mi hadde, på rommet sitt, sommeren eller høsten 1988.

    Det er mulig at det kanskje var f.eks. Gry Stenberg sin sex-dagbok.

    Og at søstra mi tok vare på hemmelige lapper og sex-dagbøker, fra venninnene sine, for å bruke til utpressing, som om hu var noe ‘mafian’?

    Det er mulig.

    At den gjengen som søstra mi kjente, og hadde en kjæreste i, fra Åssida, at de var noe ‘mafian’, og at søstra mi også var medlem der?

    Det er mulig.

    Så er spørsmålet om søstra mi ble kjent med den her gjengen gjennom Cecilie Hyde, eller om hun ble kjent med de, siden hu bodde på Stenseth Terrasse, ved Krokstadelva vel, på begynnelsen av 80-tallet.

    Hvem vet.

    Dette er ihvertfall som et slags mysterium, mener jeg.

    Så det kan man lure på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Var lillebroren min Axel som en muslim, da han ‘markerte revir’ i Oslo?

    vårt område

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3456633.ece

    PS.

    Jeg leste i Aftenposten.no, her om dagen, at muslimer på Grønland, de markerer revir, og sier at ‘dette er vårt område’.

    Og da kom jeg på en ting, og det var at lillebroren min Axel, han pleide å markere revir, på samme måte, når vi var ute på byen.

    Jeg husker at en gang vi var ute på et sted i Torggata, som het Valentinos, rundt 1996 vel, og jeg såvidt snakka med en ung frøken der, så sa broren min, at ‘dette er mitt område’, og begynte å avbryte meg og dytte borti meg med beina og true meg på den måten, mens vi satt ved et bord der da.

    Jeg flytta jo fra Berger, i 1989, til Oslo, for å komme bort fra familie som behandla meg dårlig, og mobbing fra klassekamerater der osv.

    Og jeg var jo en god del ute på byen i Oslo, skoleåret 1989/90, mens Axel fortsatt var en guttunge.

    Men jeg tok jo opp kontakten med halvbroren min, (som jeg nesten ikke kjente), da jeg flytta til Oslo.

    Jeg var litt i opposisjon, til faren min, så jeg ville ikke gå på BI, som faren min sa, så jeg gikk heller på NHI, en datahøgskole.

    Men det var en privat høgskole, så jeg måtte ta et hvileår, for å jobbe, for å få råd til å studere der.

    Og en gang jeg var på besøk hos Axel og dem, (Axel bodde hos min tidligere stefar, fra Larvik, Arne Thomassen og hans nye samboer Mette Holter, fra Oslo vel), så fortalte jeg at jeg måtte spare penger et år.

    Og da tilbydde Arne og Mette meg, å leie et rom hos dem, for tusen kroner måneden, hvis jeg passa litt på Axel.

    Det sa jeg var greit, for det var lav husleie, så da kunne jeg eventuelt spare mer.

    Axel er jo født i 1978, så han var da, i 1989, bare 11 år vel.

    Og da hadde jeg såvidt hatt noe med Axel å gjøre, for han var bare et år, da jeg flytta til faren min på Berger, i 1979.

    Men jeg syntes jeg burde kontakte broren min, når jeg hadde en bror i Oslo da, hvor jeg studerte.

    Noe annet ville vært litt rart, syntes jeg.

    Axel hadde jo vært på besøk hos meg på Bergeråsen, noen år før det her, så det var ikke sånn at jeg ikke hadde hatt noe kontakt med Axel, men jeg kjente han knapt da.

    Axel fortalte meg det, da han var sånn 11-12 år, at han var så imponert av utlendingene, i Oslo, som han syntes var mye tøffere enn de norske da.

    Og seinere, etter at jeg hadde vært i militæret osv., og jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 eller 1997 vel.

    Da var altså Axel 18-19 år.

    (Jeg mista litt kontakt med Axel, da jeg var i militæret, og det at jeg skulle passe på Axel, da jeg bodde hos Arne og Mette, på Furuset, det gikk litt dårlig.

    For Axel var en villstyring, vil jeg si, som hadde gått på spesialskole, i mange år.

    Og jeg var ikke så vant til barnepass.

    Så Axel dreiv hele tida og heiv appelsiner i huet, og sånn.

    Så det var vanskelig for meg å holde kontrollen på han.

    For Axel var også hyperaktiv eller hadde MBD, eller noe sånt.

    Han var full av energi, ihvertfall.

    Så tilslutt så måtte jeg bare hive han ut, når han ble visstyrlig, for å beholde kontrollen.

    For sofaen til Arne og Mette ble ødelagt, av leikeslåssing, som jeg ikke kom meg unna.

    Og en ramme til et dyrt maleri i stua dems, ble ødelagt av noe kasting, som jeg ikke kom meg unna.

    For Axel var veldig sånn engasjert og fant alltid på nye sprell.

    Litt som en hyperaktig versjon av Emil i Lønneberga.

    Bare i drabantbyen Furuset i Oslo.

    Noe sånt.

    Og jeg var redd for at Arne og Mette, skulle begynne å kreve penger av meg, for sofaen og bildet og alt som ble ødelagt.

    Så jeg måtte bare si en dag, at jeg ikke klarte å kontrollerte Axel, for jeg hadde ikke noe penger, til å betalte for ødelagte sofaer, osv.

    Så sånn var det).

    Men, etter militæret, så pleide jeg å dra med Axel på trening.

    Da han var i tenårene.

    Fotball og tennis, med Glenn Hesler, og svømming i Tøyenbadet osv., for Arne Thomassen, faren til Axel, mente av svømming var så bra da.

    Men jeg skada kneet mitt, da jeg spilte fotball, sommeren 1995.

    Så etter det, så mista jeg litt mer kontakt med Axel da.

    Vi gikk på kino noen ganger, men det var ikke så ofte.

    Men så begynte Axel å få seg damer, Heidi fra Nesodden og Heidi fra Son, osv.

    Og da ville Axel møte meg på byen.

    Så en gang så dro jeg fra jobb, på Rimi Bjørndal, til utestedet Snorre, i Rosenkrantsgate vel, eller parallellgata.

    Så møtte jeg han og Heidi fra Son der.

    Og begge så så fine ut, så de ble kalt ‘Barbie og Ken’ av omgangskretsen sin, fortalte Axel meg.

    Så sånn var det.

    Så da tenkte jeg det sånn, at Axel hadde blitt så kul, så han ville bare møtes på byen.

    Og da hadde jo jeg flytta til St. Hanshaugen, som var et mer ‘kult’ sted vel, midt i byen, i forhold til der jeg bodde på Ungbo, nemlig Ellingsrudåsen.

    Så da pleide jeg og Axel å gå på pub til pub-runder på Majorstua og sånn.

    Siden jeg hadde leilighet i byen da, så festa vi til utestedene stengte, og så dro vi hjem til meg, siden jeg bodde midt i byen da.

    For jeg hadde jo ødelagt kne osv., så det var ikke så mye annet jeg klarte å finne på.

    Vi spilte biljard en gang, tror jeg.

    Og vi pleide å dra å besøke onkel Martin, i Larvik, eller bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, etter at mora vår døde i 1999, og vi fikk mer kontakt med de.

    Så det ble nesten som de eneste faste anledningene, som vi søsknene traff hverandre, etterhvert, det var hvis vi skulle på familiebesøk, nede i Vestfold.

    Så sånn var det.

    Fordi Axel dro et år til Spania, i år 2000, uten å si fra at han dro, og uten å kontakte meg eller søstra mi, vel, det året han var der nede.

    Så Axel var nok ikke så hypp på å ha så mye med meg og søstra mi å gjøre.

    Ihvertfall ikke meg.

    Og Axel var også sånn, at hvis man ringte han på mobilen, så svarte han ikke, og ringte ikke tilbake.

    Så Axel var litt som en superstjerne, i Oslo, og syntes kanskje ikke det var så kult, å ha en bror som var litt fra landet.

    Hva vet jeg.

    Men jeg, jeg var jo vant til å gå ut på byen, i Oslo, fra da Axel var 11 år kanskje.

    Så jeg fikk meg jo litt ‘karasjokk’, da Axel, da han ble 18 år osv., begynte å markere revir i Oslo, når vi var ute på byen.

    Han trua meg, og sa at ‘det her er mitt område’, osv., enda jeg hadde jo sjekka mange damer i Oslo jeg, på slutten av 80, og begynnelsen av 90-tallet.

    Men plutselig var visst Oslo Axels revir, og han tulla hver gang vi var ute, og jeg prøvde å sjekke opp en dame, da saboterte Axel, og prata dritt om meg, til damene jeg prata til først da.

    Så jeg fikk meg aldri noe dame, de gangene jeg var på byen.

    (Og jeg hadde jobba som leder, i forskjellige Rimi-butikker, i Oslo, så jeg turte nesten ikke å gå aleine på byen, for det var så flaut, hvis jeg traff kollegaer eller ‘undersåtter’, da.

    Og jeg tjente ikke så mye som butikkleder i Rimi at jeg kunne dra til byer i utlandet og sjekke damer, støtt og stadig heller.

    Samtidig som jeg ikke var fra Oslo, og ikke hadde så mange kamerater fra Oslo.

    Og jeg hadde ikke noe ønske om å være i noe sånn gjeng, eller noe, heller, så jeg ville ikke være for nærme David Hjort, for eksempel, og kameratene hans, så jeg ville ikke være som hans ‘undersått’ i noe gjeng f.eks., som jeg syntes det virka som at han var i.

    Jeg hadde jo bodd aleine siden jeg var ni år, så jeg likte å være uavhengig og selvstendig da).

    Så det begynte å tære litt på meg egentlig og, for jeg var vant til det, fra de første årene, da jeg var student i Oslo.

    I 1989 og 1990 spesielt.

    At jeg ganske ofte klarte å sjekke opp damer, eller at jeg ‘pulled’, altså at jeg sjarmerte de da.

    Så jeg var ganske vant til å en gang iblant, havne enten hjemme hos en dame, eller å få med en dame hjem.

    Men Oslo var kanskje norskere da, i 1989, det er mulig.

    Da var det sånn, at man kunne be opp damene på Radio 1 Club, (seinere Hit House mm.), i Storgata, til å danse den siste dansen osv.

    Og da ville de ofte si ja.

    Så dansa man sånn ‘cheek to cheek’ da.

    Men jeg ble jo fattig student etterhvert og gikk sjeldnere ut, etter at jeg flytta til Furuset og Ellingsrudåsen.

    Og jeg var i militæret, og jeg var arbeidsledig etter militæret.

    Og hadde bare utslitte klær da, i 1993, fra studietiden, og ingen penger.

    Så da, så var det jo sånn, at jeg følte meg litt dum, siden jeg ikke hadde råd til å kjøpe noen kule klær, så jeg gikk ikke så ofte på byen.

    Jeg hadde ikke noe ordentlig dress f.eks., som jeg kjøpte i 1989, for den dressen var utslitt, etter nesten utallige byturer, i skoleåret 1989/90 og 1990/91.

    Men jeg fikk jo da skikkelig sjokk, da Axel begynte å oppføre seg som han gjorde, i 1996, var det kanskje, da vi var på Valentinos, for å ta en øl vel.

    Det var vel Axel som ville det kanskje, jeg pleide ikke å gå på Valentinos, den tida jeg var student, for Valentinos gikk da for å være et rimelig ‘harry’ sted, som jeg husker at jeg og Magne Winnem skydde, når vi skulle ut på byen, i Oslo.

    Men men.

    Men så begynte Axel altså å markere revir, sånn som det står i den Aftenposten-artikkelen ovenfor, og sa, at ‘dette er mitt område’.

    Enda jeg hadde jo sjekka damer, på Radio 1 Club, nyttårsaften 1989/90, et sted som lå bare hundre eller to hundre meter unna kanskje.

    Og det var vel da altså seks år tidligere, da Axel var 11-12 år.

    Og jeg hadde jo vært på Cats og Circus og Rockefeller og masse sånne steder i Oslo, som Drammensruss, våren 1989.

    Og jeg var jo ute med Magne Winnem, i Møllergata, i Oslo, på La Vita, allerede i 1988, husker jeg.

    Da Winnem fikk innbrudd i bilen på Youngstorget osv.

    (Men jeg hadde hatt så mye plikter, med tunge datastudier, slitsom jobbing i kassa, på det store hypermarkedet OBS Triaden, i Lørenskog, og militæret, dvs. infanteriet, slet mye på meg, for jeg var en gutt som var vant til å bo alene, fra jeg var ni år, og måtte virkelig strebe, for å passe inn i militæret, og komme meg gjennom det ganske tøffe slitet der, som infanteriet var, på begynnelsen av 90-tallet i Norge).

    Så sånn var det.

    Så jeg ble veldig paff, og trodde nesten ikke hva jeg hørte, da Axel sa det her, at Oslo eller Valentinos, var ‘hans område’.

    Jeg syntes jo at jeg hadde like mye rett til å prate til damer i Oslo, eller på Valentinos, som han.

    (Jeg hadde jo vært i infanteriet, under førstegangstjenesten, som en Oslo-kar, og var jo til og med i Heimevernet, som Oslo-kar, fra 1996 vel, så det var vel egentlig heller sånn, at Oslo var/er _mitt_ område, og ikke Axels).

    Vi dro jo på Valentinos, sånn at Axel skulle komme inn.

    Men, jeg var jo ikke der for å kjede meg og bare prate med Axel hele kvelden, når jeg først hadde kommet inn.

    Vi var jo der som to brødre, tenkte jeg på det som, ihvertfall, og ikke som en far og en sønn.

    Så det her var litt merkelig, husker jeg.

    Jeg sa ikke noe, for ei jente der roa oss ned, husker jeg.

    Men når jeg tenker tilbake, så husker jeg det, at fra alle de gangene jeg og Axel var ute på byen, på slutten av 90-tallet, så pleide han å prate med alle damene jeg prata til, og fikk de til å unngå meg.

    Noe som tilslutt gikk inn på selvtilliten min, husker jeg.

    Men jeg skjønte ikke alltid hva som foregikk.

    Men nå har jeg hatt et par rolige år som selvstending næringsdrivende og arbeidsledig i England, så nå har jeg fått litt tid, til å tenke tilbake på sånne her ting.

    Axel hadde en elektrikker-kamerat fra Helsfyr og senere Grunerløkka, og han husker jeg, at sa at han ville at jeg skulle være med ut på byen, for jeg var så flink til å ta kontakt med damer.

    Noe de ikke var da, tydeligvis.

    Så da brukte de meg, på den måten, at jeg tok kontakt med ei fin svensk dame, i baren på Studenten, (som hadde noen og 20-grense, så det var ikke noe sånn 18 års sted det, det var liksom damer i 20-åra der og, som jeg syntes jeg kunne prøve meg på, som fortsatt var i 20-åra da selv).

    Så sånn var det.

    Så vet jeg ikke om Axel og elektrikker-kameraten hans, trua hu svenske dama, som jeg chatta opp i baren der?

    Eller hva som foregikk.

    (Når jeg tenker tilbake på det her).

    Men så ble plutselig hu svenske dama, som jeg hadde chatta opp på Stuendten, sammen med han kameraten til Axel da, og ble samboer med han, i flere år vel, på Grunerløkka da.

    Så de visste at jeg hadde en ferdighet, å ta kontakt med damer, også brukte de den ferdigheten, i et planlagt scenario, vil jeg nesten tippe på.

    Mens jeg, fikk aldri tak i damer.

    Muligens fordi at damer, de er nå sånn, at de kun vil ha gutter og menn, som er noe ‘mafian’, eller som muslimer, eller lignende.

    At de må være ‘mob’ da.

    Så jeg lurer på om Axel er som en muslim, eller om han er i noe slags ‘mob’/’mafian’.

    Noe er det nok ihvertfall, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Christell hadde dobbeltmoral, vil jeg si

    Nå husker jeg at Christell bare likte en the Cure-sang, eller om det var en Nirvana-sang.

    Det var visst ikke bra å like sånn musikk.

    Det var vel da vi var på ferie på Geilo, jula 1989, vel, at jeg husker at hu sa det til søstra mi.

    Men, sommeren 1988, så var jeg og tremenningen min Øystein Andersen, på språkreise i Brighton.

    Og Christell og Pia, de var på språkreise i Bournemouth, samme sommeren.

    Og da syntes jeg at house-musikk var artig, så jeg kjøpte en kassett(!), som var et samlealbum med house-musikk.

    Og da sa søstra mi, (da vi alle fire var tilbake i Norge), at jeg måtte ikke si til Christell at jeg hørte på house-musikk, for Christell hadde blitt så forelska i en norsk gutt i Bournemouth, som hørte på house-musikk.

    Så Christell var ikke sånn at hun bare syntes at mainstream-musikk var fint.

    Neida, house-musikk var også fint.

    Men ikke annen alternativ musikk, som the Cure, eller Nirvana.

    Neida, bare house-musikk og mainstream-musikk og en Nirvana eller the Cure-sang, var fint.

    Så jeg skjønner ikke helt det her, med at house-musikk var ok, men the Cure eller Nirvana, det var styggdom.

    Men Christell har vel aldri vært kjent for å være så veldig smart heller.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så av musikk jeg har hørt på, så hørte jeg på 70-tallet mye på faren min sin musikk, som var Beatles og Elvis og også noe 70-talls Bee Gees og Grease og alt sånt.

    Og også Beach Boys.

    Beatles og Beach Boys og The Kids og sånn, hørte jeg mye på rundt begynnelsen av 80-tallet.

    Og da LP-plater mest.

    Og så hørte jeg på Ti i skuddet-musikk og Radio 1-musikk, og Radio Luxembourg-musikk, (det siste noen ganger om natta).

    Da pleide jeg å ta opp artige, eller ‘artige’ kasetter, som jeg hørte på, på walkman eller noen ganger i bilen til faren min, f.eks. da vi dro til Fredrikshavn og Skagen, jeg og Christell og Pia, og faren min, rundt 1984 kanskje, i faren min sin ganske nye, blå Mercedes, kjøpt ny i Tyskland, av faren min sjøl.

    Så sånn var det.

    Så hørte jeg på Hip-hop, dvs. Rock Steady Crew.

    For Viggo Snoghøj/Snowhill, hadde tatt opp en hel 3 timers VHS-kassett, med musikkvideoer, fra MTV, i Køge i Danmark.

    Og Christell og dem hadde ikke video.

    Så Christell og Pia kom opp til meg, så så vi på tre timer med kule MTV-musikk videoer da.

    I 1983 kanskje.

    Noe sånt.

    Og da var det en sang jeg syntes var kul, som het ‘Hey you the Rock Steady Crew’, som var hip-hop da, som var nytt da.

    Skal jeg se om jeg finner den:

    Og sommeren etter dette, som vel var sommeren 1984 da.

    Så måtte jeg og søstra mi dra ned til Larvik, og bli med mora vår på camping-tur, sa faren vår.

    For mora vår hadde truffet en italiener(!), som hadde en ‘campingbil’, dvs. en folkevognbuss.

    Det var rundt bursdagen min, 25. juli 1984, kan jeg tenkte meg, og da fikk jeg Rock Steady Crew-kassetten, i gave av mora mi.

    Den første natta, så lå vi alle fire, i folkevognbussen til han italieneren, i 40-åra vel.

    (Han kjørte til et sted rundt Tønsberg vel, hvor man ikke kunne gjøre særlig annet enn å beskue danskebåten som kjørte til eller fra Oslo.

    En fotograf tok bilder, mener jeg å huske).

    Og mora mi ville ikke ligge ved siden av han italieneren, i folkevognbussen, om natta.

    Så jeg måtte ligge ved siden av han.

    (Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke likte mora mi).

    Så det endte med at han italieneren, begynte å ta meg på rompa der jeg lå i underbuksa, mellom han og søstra mi, (for å beskytte søstra mi. Mora mi lå lengst unna).

    (Jeg gjorde ikke noe, for jeg tenkte at da beskytta jeg ihvertfall søstra mi, som bare var 12 år da.

    Men mora mi var som ‘Quisling’.

    Hu hadde bedt oss med på campingtur med en italiener, og så lot hu han italieneren misbruke ungene sine, og lot ungene sine ligge i mellom henne selv, en 35 år gammel dame, og en ganske feit og nok sikkert kåt italiener, som var godt oppi 40-åra vel.

    Fy faen for en mor).

    Også spurte han italieneren, om jeg spilte fotball, (for jeg var anspent og irritert på mora mi, så jeg spente muskla mine).

    (Eller han sa at han kunne merke at jeg spilte fotball).

    (Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde aldri opplevd noe sånn her beføling før.

    Og mora mi hadde jo svikta oss.

    Så jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle gjøre.

    Men han slutta etter noen sekunder, så det var ikke så alvorlig.

    Men det var kvalmende, og jeg likte ikke mora mi eller han italieneren, eller den her ferien.

    Men jeg tenkte mest på å ikke la søstra mi ligge ved siden av han, for hu var ikke i puberteten enda engang da, sånn som jeg kan huske det.

    Hun var fortsatt en liten jente da, sånn som jeg kan huske det.

    Hun var mindre enn meg da liksom, eller hvordan jeg skal forklare det.

    Lavere og litt tynnere og spedere vel.

    Enda jeg var ganske tynn og spe selv, etter å ha bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

    Og han italieneren var en kraftig og fullvoksen mann da.

    Og jeg veide kanskje 35-40 kilo, eller noe.

    Så det var ikke så mye jeg kunne gjøre av motstand akkurat.

    Jeg var litt redd for han her italieneren og, siden han var så svær og sikkert sterk da.

    Så sånn var det).

    Dette var nok avtalt med faren min, for han insisterte på at jeg skulle dra på den her turen.

    Så sa jeg ikke noe, så slutta han italieneren å beføle rompa og låra mine.

    Dagen etter, så kjørte vi til Lekeland, tror jeg det heter, i Skien vel.

    Og vi kjørte altså innom en platebutikk, øverst til venstre, ved Torget i Larvik, hvor jeg spurte om de hadde Rock Steady Crew-kassetten, og det hadde de.

    Så skulle vi absolutt til Lekeland.

    Og jeg var 14 år, og søstra mi 12 og et halvt år.

    Og vi var da vant til å være i Liseberg og Jugoslavia, og Tivoli i København og Legoland, og alt mulig sånt, mange år før.

    Så det var jo helt idiotisk.

    Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år.

    Men jeg fikk ikke lov å gå for meg selv, i Lekeland.

    Neida.

    Jeg ville se på datamaskinene, alene.

    Men da kom han italieneren, og dro meg med seg.

    Så jeg og søstra og mora vår, måtte gå i en flokk da, pent ved siden av han italieneren.

    Enda det var noe jeg og Christell osv., vel aldri gjorde, når det gjaldt foreldra våre.

    Så det her var helt merkelig.

    Så man kan lure på om foreldra mine var i noe italiensk mafia(?)

    Jeg og søstra mi, vi så også han italieneren, en gang seinere, etter at mora vår ikke var sammen med han.

    (Vi hata han italieneren).

    Da så vi han, på en kafeteria, i Larvik, ved Torget, ovenfor en Narvesen kiosk der.

    Vi bare spilte kronespillet vel.

    Så spurte han om noe, men vi svarte vel knapt.

    Vi fikk nesten litt hevn da, for vi var ikke noe hyggelige vel.

    Det er mulig at jeg og søstra mi satt og spiste eller drakk brus der, også så vi han italieneren, at han satt ved et annet bord, en god del meter unna.

    Så bare gikk vi ut da, og da han snakka til oss, da vi gikk ut, så spurte han om mora vår.

    Men vi svarte vel ikke noe, vi bare gikk ut.

    Vi bare dreit i han, må man vel si.

    Så da fikk jeg vel kanskje litt hevn for den her rompe-befølinga hans, for jeg tror muligens at de andre voksne i kafeterian der, merka det.

    Det er mulig.

    Vi kryp ihvertfall ikke for han italieneren da, for da var han ikke sammen med mora vår lengre.

    Så da var vi ikke noe høflig mot han, for vi likte han ikke da han var sammen med mora vår engang.

    Så vi svarte vel ikke noe om hvordan det gikk med mora vår, vi bare gikk ut vel, uten å snakke med han italieneren som reiste seg fra bordet sitt og hasta bort til oss da, for å prate.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Når vi var i Larvik, hvor vi hadde bodd i mange år, så følte vi oss mer hjemme da, enn i en trang folkevognbuss, om natta, imellom Tønsberg og Sandefjord et sted vel.

    Så det var nok ikke sånn at han turte å beordre oss, som var fra Berger, og på besøk i vår gamle hjemby Larvik.

    Han satt ved et kafeteria-bord, og skravla med en annen mann vel.

    Den gangen vi møtte han italieneren igjen, kanskje et år etter at vi så han den første gangen da.

    Vi så han bare to ganger.

    Ihvertfall så jeg han bare to ganger.

    Og før vi dro på Lekeland, (den gangen vi var på campingtur, eller ‘campingtur’), så skulle han på do, eller på ‘do’, og ble borte ihvertfall en halv time, vil jeg si, som jeg og mora mi og søstra mi, måtte stå å vente, før vi skulle inn på Lekeland.

    Så han italieneren var nok på en eller annen do for å ta ‘en stille Anders’, vil jeg tippe på.

    Så sånn var nok det.

    Så etter det så har jeg aldri egentlig likt Italia eller italienere så mye.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Så derfor holdt jeg heller med Tyskland, da det var VM-finale mellom Tyskland og Italia, en gang, husker jeg.

    Enda den finalen var kjedelig, så jeg og Christian Grønli, som var på besøk vel, vi spilte heller fotball ute i hagen, i Leirfaret 4B.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det er mye rart.

    PS 2.

    ‘Italiensk campingbil’ med soveplass til to voksne og to barn i bredden, (barna har soveplass i midten, mellom de voksne som ligger på hver sin side):

    DSC_0011-red (1)

    PS 3.

    Den Rock Steady Crew-kassetten var ikke så lang, tror jeg.

    Så vi hørte på den mange ganger, i bilen, fra Larvik til Lekeland i Skien, og tilbake vel.

    Jeg hadde sagt til søstra mi, at jeg likte ikke den her sangen, for jeg syntes den var døv, siden de sang om ‘baby brother’, osv., altså som i baby.

    Og søstra mi virka enig.

    Men da den sangen ble spilt i folkevognbussen, (eller ‘campingbilen’), for tredje gang vel, så proklamerte han italieneren, at han likte den her sangen best vel.

    Og da vi kom hjem til Bergeråsen, så hørte jeg og søstra mi på kassetten igjen, hjemme hos meg, i Leirfaret, og så kom Christell opp, akkurat når den her sangen var på, som jeg ikke likte og som italieneren likte, og hun likte også den her sangen, sa hu da.

    Så da så jeg vel bare litt rart på søstra mi, tror jeg.

    Her er mer om dette, for den her sangen hadde jeg og søstra mi blitt enig at var den dårligste/treigeste sangen på Rock Steady Crew-kassetten:

  • Noen skriver på kommentar, at Finnskogen ikke har noe med Finland eller skogfinner å gjøre, siden det bare er to mil fra Oslo, men det er ikke riktig

    Finnskogene eller Finnskogen er navnet på et stort, spredt befolket skogområde som strekker seg langs begge sider av riksgrensen mellom Norge og Sverige. Finnskogene er et sammenhengende område. Vinger Finnskog, Brandval Finnskog, Grue Finnskog, Hof Finnskog, Åsnes Finnskog, og Våler Finnskog finnes brukt på deler av området, i henhold til tidligere kommunegrenser.

    Området ligger i kommunene Kongsvinger, Grue, Åsnes og Våler i Norge og Värmland i Sverige. Det kan grovt sett avgrenses av Glomma i vest og Klarälven i øst. Til Eidskog eller Eidskogen i sør og Trysilvegen (Rv 25) i nord. Kjerneområdet for den norske finnekulturen ligger i Grue og Åsnes kommuner.

    Det finnes også tilsvarende finnskoger eller finnemarker andre steder på Østlandet, både i Akershus og ved Drammen.

    Områdene har navn etter de finske innvandrerne, såkalte skogfinner, som bosatte seg der på 1500-tallet og 1600-tallet. Disse kom i overveiende grad fra området Savolaks i Finland.

    Skogfinner er i dag anerkjent som en nasjonal minoritet. Den årlige festivalen Finnskogdagene feirer proklameringen av Republikken Finnskogen.

    http://no.wikipedia.org/wiki/Finnskogene

    PS.

    Det hører med til historien, at da faren min, på begynnelsen av 80-tallet, dro meg med på en ferietur, til Karlstad, i Sverige, av alle steder, med en overnatting på Stadshotellet der.

    Så gjorde faren min et poeng av at her ligger Grue, og her er Klara-elv, og jeg lurer på om han gjorde poeng av at sola alltid skinte i Karlstad og, det husker jeg ikke.

    Han kjøpte ihvertfall brun skinnjakke til meg, og et flagg.

    I en ‘amerikansk’ butikk.

    Først ville han kjøpe sørstatsflagget til meg, og spurte om jeg ville ha det.

    Men jeg hadde lest om det, at det var noe med rasisme, eller noe, i Vi Menn, eller noe.

    Så jeg sa jeg ville ha ‘Stars and Stripes’, istedet, og da fikk jeg det.

    Men da faren min solgte Leirfaret 4B, så flytta han, uten å si fra ordentlig til meg, (enda jeg hadde bodd der i åtte år, så jeg hadde mye ting der, og faren min hadde bodd nede hos Haldis, i alle de åtte årene, så han hadde ikke så mange ting i leiligheten, selv om han eide den), så hvor det amerikanske flagget mitt ble av, det vet jeg ikke.

    Men det vet sikkert faren min.

    Så det er mye rart.

    Vi gikk i butikken på søndagen, sånn som jeg husker det, så det var kanskje litt rart at den var åpen.

    Jeg fikk noen penger av faren min og vant på noe lodd der.

    Men det var ikke så mye å gjøre på søndagen, men faren min bare ba meg å gå rundt i Karlstad noen timer.

    Mens han skulle et eller annet.

    Så sånn var det.

    Så det her var nok noe skogfinne-greier, fra faren min, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Ferieturen til Karlstad, det var ihvertfall ikke seinere enn høsten 1982, husker jeg.

    For da mista jeg den brune skinnjakka.

    Jeg spilte fotball på Berger skole.

    På grusbanen der.

    Og da tror jeg Roger Edvartsen muligens rappa den jakka.

    Og våren etter, (vi satt i klasserommet som var musikkrommet, for 6. klasse hadde det klasserommet av vane, av en eller annen grunn. Kanskje for at rektor Borgen skulle få ha seg med dem. Det siste skal jeg ikke si sikkert men. Spørr Annika Horten.

    Men men).

    Så kom Espen Melheim, med en voksen dame vel, og spurte om noen hadde mista en jakke.

    Så tok jeg den med til faren min, så ble han sur, eller skuffa, tror jeg.

    For da var den gravd opp og med hull i.

    Så det kan ha vært en annen jakke.

    Hvem vet.

    Hm.

    PS 3.

    Hvis noen tror at jeg finne på det her, mens jeg skriver, så kan de se det, at jeg skreiv om den her Karlstad-turen, allerede i 2008, her på johncons-blogg:

    https://johncons-blogg.net/2008/11/dagens-statcounter-ii-noen-i-basel-sker.html

  • Her kan man se hvor mye faren min brydde seg om meg

    berger 17 mai 1983

    PS.

    Bestemor Ågot pleide vel ikke å være ved Berger skole, i bunad, på 17. mai, selv om hun hadde masse barnebarn som gikk i toget.

    Av en eller annen grunn.

    (Jeg tror ikke hun hadde bunad, som jeg kan huske, ihvertfall.

    Selv om jeg vel ville tro at det fantes noe som heter Numedalsbunad eller Rollagsbunad, eller noe sånt).

    Kanskje hun ikke var så norsk, eller kanskje hun ikke brydde seg så mye?

    Onkel Håkon og tante Tone var vel heller ikke der, tror jeg.

    Ihvertfall ikke som jeg kan huske.

    Jeg kan ikke huske at en eneste person nevnte det, at jeg gikk først i 17. mai-toget, når toget kom tilbake til skolen der, når omtrent alle på Berger så på toget da.

    Så vår familie var nok ikke så norske, vil jeg si.

    Det pleide ikke å være så hyggelig nede hos Haldis på 17. mai-feiringer heller.

    Det var ikke sånn at det tok av akkurat, som jeg kan huske.

    Det var vel som en vanlig lørdag eller søndag omtrent.

    Så det var laber feiring av 17. mai, i min familie, vil jeg si.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Det her er visst en numedalsbunad:

    nume

    Men jeg kan ikke huske å ha sett farmora mi i en sånn bunad, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Og vel ikke i noe annen bunad heller.

    Souvernier fra ferier i Norge ble plassert i gangen i huset på Sand.

    Souvernier fra ferier på Rhodos mm. ble plassert i stua.

    Men men.

    Så jeg tror ikke at min familie var så spesielt norske egentlig.

    Vel hverken på mors eller farssida.

    Selv om mora mi vel var ganske norsk, men hun har vel heller aldri eiet en bunad, tror jeg, så hun var nok ikke så veldig norsk hun heller.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det var nok jeg i slekta, som syntes at 17. mai var gjevest.

    Det vil jeg nok tro.

    Så sånn var nok det.

    Vi får se.

    PS 2.

    Men farmora mi var grei da, og arrangerte konfirmasjon for meg.

    Siden jeg ville ha det, siden alle andre i klassen, (mer eller mindre vel), hadde det.

    Selv om faren min ikke kom i konfirmasjonen min da, (enda han var min hovedforsørger, og fikk dobbelt barnetrygd for meg, osv., og bodde like ved huset til Ågot, og var hjemme den søndagen, såvidt jeg kan huske, siden jeg husker at han kjørte meg til kirka, men ikke helt fram).

    Så det var kanskje litt spesielt.

  • Jeg tenkte mer på han ‘Nils i Dalen’, fra Numedal, som var faren til farmora mi. De hadde visst blonde som slaver de. I Norge! Tenk på det!

    nils i dalen slaver

    https://johncons-blogg.net/2009/11/jeg-sendte-en-e-post-til-stine-mogan.html

    PS.

    Jeg har nemlig mørk blondt hår, husker jeg, fra da jeg fikk mitt første pass, rundt 1980.

    Da spurte jeg min far, Arne Mogan Olsen, hvilken hårfarge jeg hadde, og han sa at jeg hadde mørk blondt hår.

    På en kanskje litt ‘misbilligende’ måte.

    Så måtte jeg fylle ut det i passøknaden selv.

    At jeg hadde blå øyne, det visste jeg vel fra før.

    Men familien min, (ihvertfall faren mins familie), de liker nok ikke blonde, og tuller med de, og snakker om de bak ryggen på de, og bruker de som slaver, og behandler de dårlig da.

    Noe sånt.

    Så jeg får ingen hjelp av de, nå som jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’.

    Faren min har latt meg bo alene, fra jeg var ni år, så jeg kan ikke stole på min fars familie, rett og slett.

    Jeg vet ikke hvor jeg har de, eller noenting.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dette er Norges Grunnlov, av 1814:

    DetailImage2

    Denne har norske myndigheter ingen som helst respekt for.

    De bare hersjer rundt med både meg og rettighetene mine, og nekter f.eks. å gi meg adokat, og de nekter også å fortelle meg hvem den her ‘mafian’ er, som jeg har overhørt at jeg er forfulgt av.

    Så her er det bare sånn at Norge er et søple-land, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Vi får se hva som skjer.

  • Sommeren 89, mens jeg og Pia bodde hos bestemor Ågot, så lånte Cecilie Hyde meg Martin Gores EP ‘Counterfeit’. Hun kjefta, for det kom støv på EP’n

  • Jeg oppdaterte om søstra mi, i den bloggposten hvor jeg skriver om at jeg ikke alltid har fått stilt slekt og venner til veggs for urett de har begått

    Pia (søster): Er ‘saksedyr’. Dvs. kommer med ‘tantetrusler’.

    Pia hadde også en veldig rar sommerferie, sommeren 1989, da hun dro til Spania, sammen med Cecilie Hyde.

    Ettersom jeg forstod det på dem, før de dro og etter at de kom tilbake, (de bodde mer eller mindre hos meg i Leirfaret før de dro, og sammen med meg hos bestemor Ågot, på Sand, etter at de kom tilbake og faren min hadde solgt Leirfaret 4B).

    Ettersom jeg skjønte det, så tok de istedet bussen til Amsterdam, (før de tok buss videre til Spania), og jobba som horer eller noe, i Amsterdam, (for Cecilie Hyde kjente noen som kunne skaffe de jobb der, som søstra mi var litt skeptisk til, husker jeg, men jeg tror hun må ha gitt etter).

    For de skulle feste på et diskotek som het ‘Pacha’, i Spania, som var åpent til kl. 6, eller noe, hvor ihvertfall Cecilie hadde vært før.

    De traff to kjekke, unge kavalerer, i Spania, som de prata mye om, da de kom tilbake.

    Men de hadde visst også møtt to andre kavalerer, som ikke var så fine visstnok, og som kjente de to yngre kavalerene da.

    (Jeg bodde jo på Sand, hos bestemor Ågot, sommeren 1989, så jeg fikk høre om de her spanske kavalerene dems, hele tida, når dem kom hjem.

    De var så opptatt av dem, at jeg ikke fikk sneket inn i samtalen, at jeg hadde møtt ei pen finsk jente i Brighton, den samme sommeren.

    Vi dro på ferie samme dag, men jeg var bare borte en uke, mens Cecilie og Pia var borte tre uker, eller noe).

    Etter at jeg kom hjem fra Brighton, så hadde søstra mi ringt faren min, i Drammen.

    Og jeg jobba på CC Storkjøp, mer eller mindre heltid, den sommeren, etter at jeg kom hjem fra Brighton.

    Så dro jeg innom vannsengbutikken til faren min og Haldis, en dag etter jobb, på CC.

    Og da sa faren min, at søstra mi hadde ringt, og bedt han om å sende penger.

    Men jeg måtte gå på posthuset, på Strømsø og sende pengene, for han måtte passe butikken, (og var vel litt snobbete kanskje, og likte ikke gå på posthuset kanskje, det var kanskje ikke fint nok. Noe sånt).

    Men faren min ønska ikke å sende søstra mi mer enn 300 kroner, av en eller annen grunn.

    Så gikk jeg på posthuset, så var det lang kø, siden det var sommerferie.

    Så jeg måtte stå der i tre kvarter, eller en time, eller noe, tilsammen, først kanskje 20-30 minutter i kø, og siden tok det også langt tid å få sendt søstra mi pengene, så de i køen bak meg var nok ikke så blide.

    Det var noe fellesferie-greier, som gjorde at det var så mange folk på postkontoret.

    Noe sånt.

    Så viste det seg, at det kosta rundt 150 kroner, å sende 300 kroner til Spania.

    Så da la jeg ut de cirka 150 kronene, som det kosta å sende de 300 kronene.

    Men de 150 fikk jeg ikke tilbake hverken av faren min eller søstra mi.

    Men det var ikke så farlig, for jeg jobba ganske mye på CC, så jeg tjente penger der.

    Så sånn var det.

    Da søstra mi kom tilbake fra Spania, så var hu drit sur på meg, fordi jeg ikke hadde sendt mer penger, enn 300.

    Men det var jo faren min som sendte pengene.

    Jeg var jo bare bud for faren min.

    Og jeg betalte også gebyret, 150 kroner, for å sende pengene til Spania.

    Men søstra mi kjefta på meg, og ikke på faren min.

    Enda søstra mi og Christell, de hadde splitta opp meg og faren min, noen måneder tidligere, i Kristiansand.

    Da fortalte Pia og Christell, (og Jan var også der), meg, på en restaurant i Kristiansand, hvor vi var på bryllup i slekta til Haldis, våren 1989, den helga Hillsborough-ulykken var.

    Så sa Pia og Christell at faren min hadde misbrukt søstra mi som lita jente.

    Og da sa jeg at jeg ikke ville ha noe mer med faren min å gjøre, bortsett fra kanskje økonomisk, (i en overgangsperiode, tenkte jeg, for det her kom veldig brått på, for meg).

    Men da svarte ikke Pia og Christell og Jan, da jeg foreslo å kutte ut faren min.

    Så det her virka på meg, som at de sa A, men ikke ville snakke om B.

    Så det virker rimelig idiotisk for meg, det greiene de holdt på med da, i Kristiansand, Pia og Christell og Jan Snoghøy.

    Men men.

    Men så kom Pia hjem fra Spania, og kjefta på meg, et par måneder senere, for at faren min bare ville sende henne 300 kroner.

    Det var som at hun trodde at jeg og faren min var den samme personen.

    Som at hun ikke skjønte at jeg og faren min var to forskjellige personer.

    Så søstra mi var vel 17 og et halvt år da, og var vel kanskje ikke moden nok til å dra til Syden, sammen med Cecilie Hyde, når hu ikke engang skjønte at jeg og faren min var to forskjellige personer.

    Enten det, ellers så er søstra mi litt forrvirra.

    Så faren min skulle kanskje ikke latt søstra mi dratt med Cecilie Hyde, til Spania, sommeren 1989.

    Det var nok ikke helt bra, alt det som foregikk i forbindelse med den turen, vil jeg tippe.

    Så søstra mi var altså enten umoden, sommeren 1989, da hu var 17 og et halvt år.

    Ellers så er hun litt forrvirra, vil jeg si.

    Så en av de.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    https://johncons-blogg.net/2010/01/jeg-har-jo-hatt-et-hektisk-liv-sa-jeg.html