johncons

Stikkord: Ågot Mogan Olsen

  • Her er annonsen fra da jeg flytta inn til Oslo. Man kan se at jeg bodde hos farmora mi, Ågot, på Sand, (på telefonnummeret)

    annonse flytta til oslo

    PS.

    Det var faren min, (og muligens også Ågot vel, ihvertfall visste hu hva som foregikk), som sa jeg måtte søke etter hybel i Aftenposten, i Oslo.

    Jeg kunne ikke bo hos Ågot, for det gikk ikke buss tidlig nok.

    (For det var 8 mil inn til Oslo, eller noe).

    (Men det hadde nok kanskje også blitt for mye for Ågot.

    For søstra mi bodde der også.

    Jeg og søstra mi fikk lov, til å bo hos Ågot, når faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, i mai 1989.

    Det var faren min, som sa at vi skulle bo hos Ågot.

    Så Ågot hadde kanskje ikke så mye hu skulle ha sagt.

    Men det er mulig at faren min og Ågot hadde prata om det her, før faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B.

    Det veit jeg ikke helt, hvordan dem gjorde det).

    Og faren min prata om at Solveig, telegrafisten fra Scandinavian Star, (og venninne av Haldis), kunne skaffe hybel, (gjennom Anker Studentboliger).

    Men det skjedde ikke.

    (Jeg hadde visst tapt loddtrekninga, om hybel, hos Anker Studentboliger, sa faren min).

    Jeg ville gjerne ha bodd i en leilighet, som Haldis, (min fars samboer), og faren min hadde, (som stod i Haldis sitt navn), i Uelands gate, hvor Haldis sin sønn Jan, hadde bodd, noen år før, (før han flytta tilbake til Drammensområdet).

    Så jeg var ikke så hyppen, på å finne bosted i Oslo.

    Jeg jobba heltid hele sommeren, på CC Storkjøp, i Drammen, så jeg glemte litt bort det her med leilighet i Oslo, for jeg hadde aldri jobba heltid før, så jeg tenkte mest på jobb kanskje, den sommeren.

    (CC Storkjøp, de satt meg opp til å jobbe hver dag, den sommeren, (unntatt den uka jeg var i Brighton), for de trengte folk, pga. ferieavvikling.

    Men den jobben var egentlig bare en ekstrajobb, hvor jeg hadde jobba etter skolen, ca. 2-3 dager i uka, og også annenhver lørdag, skoleåret 1988/89).

    Grunnen til at jeg skreiv ‘Oslo øst’, det var fordi at faren min hadde blanda NHI, (som jeg skulle begynne på), med NKI, som lå på Helsfyr.

    Så sånn var det.

    Så faren min sa at jeg måtte skrive i annonsen stedsnavn som Østensjø osv.

    Men, jeg syntes de stedsnavna var litt fremmede, så jeg skrev bare Oslo øst.

    Likevel, så var det bare folk fra Østensjø-området som ringte.

    (Merkelig nok kanskje).

    Jorås, og noen som hadde hybler ved en gård, rundt Østensjø/Abildsø et sted vel.

    Ei litt eldre kone der, som sa til meg, at det var kanskje mer spennende med bakgårder osv., enn å bo på en gård.

    Så hu var litt spesiell, syntes jeg, og naboene, de stod utafor rommet sitt og sånn.

    (Faren min kjørte meg inn til Oslo, for å se på de hyblene, til de som ringte).

    Så jeg syntes de på den gården var litt spesielle.

    Så derfor valgte jeg Jorås sin hybel, i første etasje i huset deres.

    I Enebakkveien 239 B.

    Hvor jeg delte kjøkken og bad, med en pen dame i begynnelsen av 20-årene vel, som studerte på Blindern, eller noe vel, (men som hadde en type, litt eldre enn meg, med folkevognboble, osv., hvis jeg husker riktig).

    Men men.

    Jorås sa vel ikke noe om det, at kona ikke tålte matlukt.

    Det fikk jeg høre seinere.

    Jeg skrev ‘Sikker betaler’, for jeg trodde at faren min ville hjelpe meg, og gi meg mye penger, til husleie osv., for han hadde alltid gitt meg mye penger, tidligere på 80-tallet.

    Jeg trodde at faren min egentlig hadde god økonomi, selv om Strømm Trevare vel gikk konkurs det året, siden faren min tapte penger på et husbyggningsprosjekt, i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.

    For faren min hadde jo også vannsengbutikken, i Drammen, sammen med Haldis.

    Men jeg fikk høre det, av søstra mi, mens jeg leide av Jorås.

    At faren min ikke syntes det var populært, at jeg sendte husleie-regninga til han.

    På tross av at faren min hadde begynt å prate om at Solveig hadde sagt det, at hu skulle prøve å ordne meg hybel, hos Anker Studentboliger.

    Så det var på grunn av hu Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, at jeg var så treig, med søke hybel i Oslo, da jeg skulle flytte dit, høsten 1989.

    Ågot syntes det var artig at jeg skulle ha hybel, og var i godt humør den dagen jeg passa telefonen, husker jeg.

    Og minte meg på at jeg måtte følge med på telefonen osv., den dagen annonsen stod på trykk.

    Grunnen til at jeg skrev ‘før kl. 17’.

    Det må vel ha vært fordi at faren min jobba på verkstedet da, og kunne ha svart telefonen.

    Og etter kl. 21, det var meg.

    For jeg jobba heltid på CC.

    Så jeg var kanskje ferdig klokka 17.

    Men jeg brukte noen ganger lang tid, på å komme meg hjem.

    (For det var 3-4 mil, fra Drammen, til Sand, og bussene gikk ikke så ofte.

    Og jeg hadde også vært mye blakk, i juli den sommeren, for jeg hadde brukt opp alle pengene mine, på russetida, og på en ferie til Brighton, som Cecilie Hyde, hadde overtalt meg til å dra på.

    Hu overtalte meg, om å dra å besøke vertsfamilien, som jeg og tremenningen min Øystein Andersen, hadde bodd hos, sommeren før, da vi var på Språkreise, med EF Språkreiser, i Brighton.

    Hvorfor Cecilie Hyde absolutt ville at jeg også skulle dra på ferie, sommeren 1989, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje fordi at da ville det blitt vanskelig, for faren min, å nekte søstera mi å bli med Hyde til Spania, (og også til Amsterdam, hvor jeg mener at de først dro innom, for å jobbe med et eller annet visstnok. Hvis jeg husker riktig, ihvertfall.

    Så noen ganger, den sommeren, så hadde jeg brukt lang tid, på å komme meg hjem fra Drammen.

    Det er også mulig at jeg jobba en slags rar vakt.

    Kanskje jeg jobba fra 10-12, til 18-19, eller noe.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Kanskje jeg satt på med faren min, fra Drammen, og var hjemme klokka 21 da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Og kanskje det var Håkon som var på verkstedet da, og kunne svart før klokka 17.

    Hva vet jeg.

    Ågot, hu var ikke så smart, eller hva man skal si.

    Og hu var litt nervøs og sånn.

    Så hu stolte jeg ikke på, når det gjaldt sånne ting, som å svare de telefonene.

    For hu hadde kanskje misforstått noe.

    For Ågot hadde ikke gått så mye på skole osv.

    Så Ågot var nesten som et barn, må man vel nesten si.

    Hvis noe var viktig, så kunne man ikke bare overlate det til Ågot liksom.

    (For eksempel en ferie, som jeg var med faren min og Haldis og Christell på.

    På Pers Hotell, på Gol.

    Påsken 1982 eller 1983, kanskje.

    Noe sånt, for søstra mi var ikke med, og hu flytta til Berger, våren 1983 vel.

    Da skulle Ågot, (og Øivind), passe en ung katt jeg hadde fått av Christell, med navn Kitty.

    For katta til Christell, nemlig Susi, fikk ofte kattunger.

    Også ville vel ikke Christell at faren min skulle hive alle kattungene i do da.

    Hu visste vel at jeg pleide å ha katter, men at både Pusi, Pusi 2 og Tiger, hadde blitt borte, (i ferier osv), for faren min sa at lille Pusi 2, kunne være ute, når jeg var på Sand, eller i Drammen, for det klarte søsknene til Pusi 2 og Tiger, men de hadde jo Susi til å passe på seg.

    Så jeg så aldri Pusi 2 igjen, etter dette.

    Og Tiger ble borte etter noen måneder den og.

    Men Kitty levde et par år, før den katten kom hjem, med kjeven ødelagt og tarmen hengende ut.

    Faren min trodde den katta ble overkjørt av moped.

    Vi måtte avlive den, hos en dyrlege i Sande.

    Og etter det orka jeg ikke ha fler katter, siden alle ble borte eller måtte bli avlivet.

    Pusi, den forsvant, en juleferie, i Hellinga, da jeg måtte passe Susi, for Haldis og Christell og de dro bort.

    Men Susi var en aggressiv katt, noen ganger.

    Så Pusi orka ikke Susi, men ville ut.

    Jeg slapp ut Pusi, for Pusi kom alltid tilbake og satt og venta på meg, på trappa osv.

    Jeg var bare 9-10 år da.

    Men etter det, så så jeg bare Pusi en gang.

    Og den så usikker ut.

    Og da var Petter og Christian på besøk, den samme juleferien, og de bråkte så fælt.

    Vi var alene hjemme.

    Så Pusi ville ikke inn.

    Og etter det så så jeg aldri Pusi igjen.

    Pusi var en katt fra Østre Halsen, som var norsk skogkatt, så det var en veldig fin katt.

    Fetteren min Tommy, sa våren etter, (mens det fortsatt var snø vel), at katta mi hadde blitt overkjørt, og kasta ned en skråning.

    Den bak busskuret, ved Gamlehjemmet.

    Den katten som lå der, ligna på Pusi.

    Men snuta var hvit og ikke rosa.

    Men det kan jo ha vært fordi katta var død da.

    Jeg gikk og leita i mange måneder etter den katten.

    Og hadde leita nedi der før.

    Så den gikk kanskje rundt som en villkatt noen måneder, før den ble overkjørt og kasta ned der da.

    Men jeg så ikke noen fysiske skader på Pusi.

    Så det var litt rart faktisk.

    Jeg bodde jo aleine, så jeg ble veldig lei meg, da den katta døde.

    Så jeg ble mye tristere etter at den katta døde.

    Og la Susi-katten litt for hat da, siden jeg syntes den hadde litt av skylda.

    Og Haldis da.

    Men jeg skada aldri Susi likevel, selv om jeg noen ganger var så sinna på Haldis og de, at jeg tenkte på å ta hevn på Susi.

    Men jeg klarte å besinne meg.

    Tove Grønli, mora til Petter og Christian, døde også like etter at Pusi ble borte.

    Da hadde jeg hatt Pusi på Bergeråsen, i et år kanskje.

    Og Fru Landhjem, ei butikkdame, fra Larvik, som jeg hadde prata med, i en ferie hos mora mi.

    Hu hadde vært på besøk hos meg, på Bergeråsen, og sett at katta hadde det bra.

    Noen forklarte hvor Ågot bodde, også satt jeg på med fru Landhjem, og viste hu veien til Hellinga 7B da.

    Og da satt Pusi på trappa og venta på meg, som den ofte gjorde da.

    Og Fru Landhjem, hadde mata Pusi mye i Larvik.

    For mora mi, hu ga ikke Pusi mat.

    Hu ga knapt meg og søstra mi mat.

    Og den maten var ofte ikke spiselig, (dårlig lagd lungemos osv)., så ofte måtte jeg og søstra mi bare gi opp.

    Mora vår spiste ikke sammen med oss.

    Så hu lagde nok bedre mat til seg selv.

    Men vi måtte bare kaste maten til mora vår, for den var sånn, at det var bare noe ekle greier, vil jeg si.

    Og vi var sure fra før, for Pusi hadde ikke kattemat.

    Så vi måtte få penger av en gutt, på 16 år, som var barnevakt, for mora vår, når hu var ute på byen osv.

    For Arne Thomassen, som var sammen med mora mi, han jobba mye i Oslo, i perioder, og bodde på Ulvøya, hvor han ikke betalte leia, så det var såvidt, at mora mi fikk tinga hans, en del seinere.

    Når hu dro med meg og søstra mi.

    Men Ågot klare ikke å passe Kitty.

    Kitty mjaua og mjaua, og savna meg.

    Men Ågot klarte ikke å passe en ung katt da.

    Ågot klarte ikke å roe ned katta.

    Så jeg måtte ta med Kitty, til Nevlunghavn, sommeren etter.

    Når jeg og søstra mi besøkte min mors foreldre der.

    For jeg kunne ikke f.eks. ha katta mi hos Ågot, i ferier, for hu ble nervøs av katta.

    Så Ågot var veldig nervøs og hadde gått lite på skole.

    Og hadde ikke lappen f.eks.

    Og sånne ting.

    Så Ågot var litt som et barn, vil jeg si.

    Ihvertfall var hu veldig umoden og gammeldags og usikker da.

    Så jeg måtte oppføre meg bra, når jeg var hos Ågot, ellers så ville Ågot bli usikker da, og lei seg osv.

    Så jeg måtte være veldig veloppdragen, når jeg var i huset til Ågot, vil jeg si.

    Ågot hadde en mye vennligere tone, til meg, da jeg var 9-10 år, osv.

    Enn hu hadde til Øivind, farfaren min.

    Dem hadde ikke en vennlig tone, vil jeg.

    Men mer en litt brysk tone, noen ganger, vil jeg si.

    Dem gikk vel mye på rutinen liksom.

    Øivind var mye mer intelligent og reflektert, enn Ågot var.

    Ågot var ikke velopplyst.

    Man kunne merke at Ågot var fra oppi ‘Dalom’, (Rollag), for hu var liksom litt trangsynt og uopplyst og fordomsfull og sånn da.

    Så hu var helt forskjellig fra Øivind.

    Og hu var også helt forskjellig fra meg.

    Men, Ågot var ofte hyggelig og morsom.

    Så hu var ikke så ille.

    Men hu var ikke så voksen da, syntes jeg.

    Selv om hu kunne være morsom, det vil jeg si.

    Men hu var ikke noe A4-person, akkurat, vil jeg si, Ågot.

    Jeg vil si at Øivind var mer A4, enn Ågot var, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Hu var liksom ikke en ordentlig voksen, vil jeg si, for å si det sånn.

    Hu var litt tullete noen ganger og usikker, som også tanta mi Tone sa, da onkelen min Håkon, ikke kom i bryllupet til fetteren min Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002 vel.

    Da sa Tone det, at Håkon var litt som mora si Ågot, at han hadde nerver eller var litt usikker da.

    Og derfor ikke kom i bryllupet til sønnen sin Tommy, men skyldte på hjerteproblemer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fant jeg den annonsen.

    Det var nesten utrolig, jeg hadde nesten gitt opp.

    Så det var ikke dårlig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så faren min, han er sånn, at han later som at han er dum.

    Men han er egentlig slem og utspekulert og manipulerende.

    F.eks. så sa han at Pusi 2 klarte seg utendørs, fordi søsknene klarte seg utendørs, nede hos Haldis.

    Men da ignorerte faren min det, at søsknende til Pusi 2, hadde Susi, moren deres, til å passe på seg.

    Så faren min var ignorant.

    Og faren min var også stressa, og jeg var bare 11-12 år, så jeg hørte på faren min.

    Og Kitty, den katten hadde jeg ropt på, i mange timer, den søndagen.

    Så kom faren min opp, mens jeg stod i dusjen.

    (For jeg pleide å dusje hver søndag, hadde jeg lært meg til, enda jeg bodde aleine).

    Dette var vel da jeg var 13-14 år.

    Noe sånt.

    Og da, så ropte jeg til faren min, fra badet, at katta var borte.

    Så ropte faren min, at katta var på verandaen.

    Og det var rart, syntes jeg, at katta plutselig skulle være på verandaen da.

    Kanskje faren min hadde skada katta, og tatt med katta opp, og lata som at katta kom dit av seg selv?

    For den katten hadde jo tarmen hengende ut, osv.

    Så at den skulle komme på verandaen, var kanskje litt rart.

    Men men.

    Og Pusi, at den skulle ha blitt overkjørt, av en bil, (som min yngre fetter Tommy sa).

    Når jeg så på liket av Pusi selv, at den katten ikke hadde noen fysiske skader, som Kitty hadde.

    Så det hørtes rart ut, at Pusi liksom skulle ha blitt overkjørt av en bil, og så være i helt perfekt stand, bortsett fra at den var død.

    Det hørtes rart ut, syntes jeg.

    Men men.

    Så her kan det ha vært sånn, at faren min og onkel Håkon, er for eksempel i noe Illuminati-mob, eller noe sånn.

    Og at de har tulla med meg, og vært slemme og drept kattene mine og sånn da.

    For å være forferdelige mot meg.

    Noe sånt?

    Og det samme med at faren min sa det, at han trodde at NHI lå på Helsfyr i nærheten av Ryen der.

    At det var noe han sa, med vilje, for å villede meg.

    For å ødelegge for livet mitt.

    Siden jeg ikke ville gå på BI, som faren min ville at jeg skulle.

    Er det noe sånt som foregår, lurer jeg.

    At faren min og onkel Håkon kanskje, er i noe illuminati-mob, eller ‘mafian’, og driver og har hemmelige plott mot meg, og er slemme mot meg, og skal ødelegge livet mitt, og utnytte meg, for Illuminati, eller noe ‘mafian’?

    Er det dette som foregår.

    Hva vet jeg.

    Men jeg synes det kan virke som at det er noe sånt, som foregår.

    Faren min er nok ikke så dum, tror jeg.

    Men jeg tror han noen ganger later som at han er litt dum.

    Og at han kanskje er flink til å holde maska, og bløffe da.

    Sånn at folk tror at han er en litt dum og sympatisk fyr.

    Mens egentlig er han slem, og prøver å ødelegge livet mitt, på en sleip og grusom måte, bak ryggen min.

    Er det dette som foregår, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og det som var med katten Pusi igjen, det var at vi fikk den katten, for tidlig.

    Så den var nesten som mitt barn.

    For den var så knytta til meg.

    At den pleide å sutte på pyjamas-genseren min.

    Som om jeg var mora dens, som den sugde melk av, eller hva det kan ha vært.

    Mens den malte og tok klørna ut og inn mot pyjamas-genseren min da.

    For jeg var kanskje den, av meg og søstra mi og mora mi og Arne Thormod Thomassen, som kanskje var mest laid-back.

    Så jeg kunne ta meg litt av den katta.

    Mens de andre kanskje hadde nok med seg selv, og ikke hadde noe omsorg for den katta.

    Hva vet jeg.

    De mangla kanskje litt empati.

    Hva vet jeg.

    Så skulle Susi være hos oss da, i en juleferie.

    Faren min var fremdeles nede hos Haldis, om natta, selv om Haldis var borte på ferie.

    Så Susi var hos meg da.

    Så sånn var det.

    Så hadde jeg og faren min gått i butikken, til Oddmund Larsen, på Sand.

    Og gjort julehandel, for det var juleferie.

    Og jula før, da hadde Pusi fått en fiskepudding da, til avveksling fra kattematen, siden det var jul da.

    Men denne jula, så skulle jo Susi også være der.

    Så da fikk jeg faren min til å kjøpe en liten fiskepudding, til Susi, og en stor fiskepudding, til Pusi.

    For Pusi var en større katt, og den var jo også min katt da.

    Men så tenkte jeg det, at Susi var jo gjest der, og følte seg kanskje ikke så hjemme.

    Så jeg ga Susi sin fiskepudding først.

    Og det tålte ikke Pusi å se på, at jeg, dens foreldre nesten, ga fiskepuddingen dens, (trodde sikkert Pusi, som ikke kunne se at det lå en større fiskepudding, til den, i kjøleskapet), til Susi.

    Så da pilte Pusi mot utgangsdøra.

    Den virka nesten forstyrra.

    Den var nok veldig såret, for jeg og Pusi, vi var jo de eneste som bodde i Hellinga 7B der.

    Så den trodde nok da, at jeg hadde bytta den ut med Susi.

    Noe sånt.

    Så da tror jeg nok at den katten hadde følelser.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg slapp ut Pusi da, for jeg regna med at den katten bare trengte litt tid for seg selv.

    Men den kom aldri tilbake inn i leiligheten igjen.

    Så jeg fikk aldri gitt den sin fiskepudding.

    Som jeg akkurat skulle til å gi den.

    Men den ble helt forstyrra av å se på at Susi spiste fiskepudding.

    Den skjønte nok kanskje ikke at det var jul.

    Men fiskepudding var nok omtrent det beste Pusi visste.

    Og den var veldig glad, når den fikk fiskepudding, jula før.

    Men den ble helt satt ut, og så ikke ut som seg selv, av å se på at Susi fikk fiskepudding av meg da.

    Den pilte mot døra, på en måte, mens den så litt knust ut nesten da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det.

    Så det ble litt feil det med den fiskepudding-utdelinga.

    Jeg prøvde å lete etter katta lenge.

    Men jeg fant ikke katta noen steder.

    Og det gikk litt innpå meg, for jeg bodde jo aleine.

    Og Pusi var liksom ikke en vanlig katt.

    Det var en norsk skogkatt, og de har veldig fint lynne, og er nesten som en hund.

    Så det var trist, og så døde mora til Petter og Christian Grønli og, som var ei dame, som hadde vært hyggelig mot meg.

    Så da ble jeg ganske trist og lei meg da, den vinteren der.

    Og så vel sur ut, da sikkert.

    For jeg var bare 10 år vel, så det var ikke så artig, husker jeg.

    Men men.

    Men Pusi levde nok et kjedelig liv, på Bergeråsen.

    Den var ikke mye sammen med andre katter.

    Og den savna nok Larvik, og Jegersborggate, tror jeg.

    For jeg tok den med dit, en helg.

    Og da hadde den gått rundt og dansa i den gata som går ned fra Jegersborggate, og ned mot den gamle politistasjonen der.

    Sa Fru Landhjem.

    Så Pusi var nok veldig glad i Fru Landhjem og Larvik da.

    Men på Stenseth Terrasse, hvor den også bodde, når mora mi bodde der, ved Drammen.

    Der havna den hos noen andre eiere, av en eller annen grunn, så der likte den seg nok ikke så bra.

    Og på Østre Halsen så var vel den katten mest inne vel.

    Den ble ikke overkjørt i Larvik sentrum, ihvertfall, enda den bodde der i over et og et halvt år vel.

    Og gikk fritt omkring i hagen vår, og i andres hager, og i gatene mellom huset vårt og butikken til Fru Landhjem.

    (For grunnen til at jeg ble kjent med Fru Landhjem.

    Det var at jeg og søstra mi, vi fikk ikke være mye hjemme.

    Mora vår var slitsom, så vi var mye ute og sykla og lekte og spilte fotball, osv.

    Og en dag, så så jeg tilfeldigvis det, at Fru Landhjem, hu slapp Pusi inn, i døra til butikken sin, der hvor lagerinngangen var.

    Så gikk jeg i butikken til Fru Landhjem, noen dager seinere.

    Og spurte henne, hvorfor hun hadde katta vår, inne hos seg.

    Og da viste Fru Landhjem meg lageret, til butikken da.

    Og at hu hadde et pauserom, hvor hu hadde satt fram kattemat og sånn da.

    Så alle bydelens katter, (ihvertfall noen av dem), de kunne gå til Fru Landhjem og få mat da.

    Så Pusi, den var nok hos Fru Landhjem, ganske ofte, og spiste da.

    Men det var ikke så rart, for det hendte at mora mi, (ikke så ofte, men det skjedde), kunne glemme å kjøpe mat til Pusi.

    Så sånn var det).

    Så det er rart at den skulle ha blitt overkjørt på Berger.

    Men rarere ting har vel skjedd før, kanskje.

    Det er mulig at Pusi kan ha fryst ihjel og da.

    For det var vel en ganske kald vinter, i 1981, var det vel.

    Så det er vel ikke helt umulig.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • NHI, (hvor jeg studerte), var kanskje det kuleste stedet å studere, i Norge, i 1989. Så det var ikke bare nerder der, selv om det kanskje var noen

    nhi kult

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer nhi

    PS 2.

    Enda mer NHI:

    enda mer nhi

    PS 3.

    Det gikk jo skeis, det første året mitt, i Oslo.

    For studielånet strakk ikke til.

    Jeg hadde en ganske dyr hybelleilighet, jeg betalte 2.500 i måneden.

    Og man ser at andre, de satte opp budsjett osv., og fant ut at de kunne betale 1.700 pr. måned.

    Og det var snakk om ikke-røykere.

    (Det var fordi at NHI var en privat høyskole, og derfor måtte vi betale skolepenger.

    Men Lånekassa dekka ikke skolepengene fullt ut.

    Så NHI-studenter hadde dårligere råd, enn f.eks. Blindern-studenter).

    Men jeg jobba hele sommeren 1989, på CC Storkjøp, heltid.

    Og jeg hadde ikke leiligheten min, på Bergeråsen, for den hadde faren min solgt, (i, eller rett etter, russetida vel).

    Og jeg fikk ikke roen på meg, i huset til Ågot.

    For hu var gammel, og fulgte med på alt da.

    Og faren min, han tok over, når det gjaldt søkingen min, etter hybel.

    Eller, rettere sagt, Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star og Holger Danske, hun tok over.

    Hu var venninne av Haldis.

    Og faren min sa, at Solveig kunne antagelig skaffe meg hybel, på et sted som het Anker Studentboliger, i Oslo.

    Men der, så hadde de loddtrekning.

    Dette sa faren min til meg, i huset til Ågot.

    Uten at jeg hadde bedt han om hjelp.

    Og jeg hadde heller ikke bedt hu Solveig om hjelp.

    Så disse to, de saboterte for meg, vil jeg si.

    For jeg, jeg ville jo ellers, ha satt meg ned, og prøvd å finne hybel tidligere.

    Men det gikk i glemmeboka.

    Pga. jobbing på CC Storkjøp og at faren min sa at Solveig jobba med saken.

    Da gjorde jo ikke jeg noe, før jeg hørte at faren min sa, mange uker seinere, at jeg ikke vant på loddtrekninga, på Anker Studenboliger.

    Men da involverte jo faren min og Solveig seg.

    Likevel, så ga søstra mi beskjed til meg, høsten 1989.

    At faren min hadde sagt det, at han ikke trodde han skulle betale husleia mi, hver måned.

    Jeg trodde jeg kom til å få mye penger av faren min, det skoleåret.

    For jeg hadde fått så mye penger, under oppveksten, til mat osv.

    Mange hundre kroner, hver uke.

    Men, det skjønte jeg, at det var upopulært.

    Fra det søstra mi sa, at faren min hadde sagt.

    Så da måtte jeg klare meg selv, hvis jeg skulle klare å beholde stoltheten min.

    Men det var for lite penger, for meg, å klare meg på, etter nyttår.

    For da fikk jeg bare 18.000, eller noe, og da måtte jeg betale 15.000, eller noe, i husleier.

    Så da var det jo bare 3.000 igjen.

    Så det skjønner vel alle, at det ikke funka.

    Så da måtte jeg gå på sosialen, i to måneder da.

    De to siste månedene, som jeg bodde på Abildsø.

    Men det var egentlig Solveig og faren min, som gjorde at jeg ikke fikk helt kontrollen der.

    For de surra så mye for meg, når jeg skulle forberede det året.

    Jeg måtte bo hos Ågot, hvor det var mas/overvåking, fra Ågot og søstra mi og Cecilie Hyde.

    Jeg måtte dele soverom med søstra mi.

    Og der var det ikke et ordentlig bord, knapt nok et nattbord.

    Så det ble i såfall i stua til Ågot.

    Men Ågot, hu var urolig, og gikk rundt omkring.

    Og kunne plutselig angripe en, for alt mulig.

    Så Ågot var et uromoment, for meg.

    Men det var jo hennes hus.

    Så dette var faren min sin feil.

    Hvorfor solgte han leiligheten ‘min’ på Bergeråsen, i mai 1989?

    Hvorfor venta han ikke til jeg hadde flytta til Oslo?

    Nei dette var gale-Mathias, mener jeg.

    Så det første året i Oslo, det gikk skeis, grunnet dårlig planlegging.

    Men jeg bodde på et sted, hvor jeg ikke hadde roen.

    Tante Inger dukka opp, og høsta plommer utafor vinduet mitt osv.

    Søstra mi og Cecilie Hyde, dukka opp sure fra Spania, (på meg), fordi faren min bare ville sende søstra mi 300 kroner, når hu gikk tom for penger.

    (Enda de vel hadde jobba i Amsterdam, tror jeg).

    Og faren min og Solveig tulla.

    Og de sjefs-damene, som jeg hadde, på CC Storkjøp, de var også slitsomme, eller anspente, vil jeg si.

    Og jeg hadde ikke noen penger nesten, etter russetid, og Brighton-ferie, (som Cecilie Hyde overtalte meg å dra på, samtidig med at de dro til Spania(/Amsterdam)).

    Så jeg måtte noen ganger haike hjem, fra Drammen, etter jobben på CC.

    Og da pleide jeg å få haik med jenta på gården ved siden av huset til farmora mi.

    Gøril, og noen ganger typen og søstra hennes.

    Og noen ganger med hu sjefsdama, som bodde på Bergeråsen, der hvor Petter og Christian hadde bodd.

    Men en gang, så måtte jeg gå i en eller to timer, før jeg fikk haik, etter jobben.

    Og da hadde hu Gøril jobba.

    Men dem skulle noe.

    Men så kjørte dem forbi meg, på Svelvikveien, etter Glassverket vel.

    For jeg fikk ikke haik.

    Jeg var litt i en døs, den sommeren der, etter at jeg kom tilbake fra Brighton.

    Jeg var ikke helt meg selv da.

    Det var kanskje det, at jeg hadde farmora mi rundt meg, som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, hele tida.

    Jeg hadde jo bodd aleine, fra jeg var ni år.

    Så det var litt uvant for meg, å få en fast mor nesten, (eller farmor da), den sommeren jeg fylte 19.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Og jeg ville ikke være en sånn ‘pappagutt’.

    For jeg hadde hørt mye rart om faren min.

    Han lot meg jo bo aleine, fra jeg var ni år.

    Og søstra mi, fortalte, i Kristiansand, (i et bryllup vi var), våren 1989, at faren min hadde misbrukt henne seksuelt, som lita jente.

    (Christell og Jan Snoghøj, var også der, og Christell var med å fortelle.

    De spurte meg, hva jeg ville gjøre.

    Jeg sa jeg ville kutte ut faren min.

    Unntatt på det økonomiske området, for jeg var jo skoleelev, som skulle studere, så det kom litt brått på meg.

    Så det var bare noe jeg sa, før jeg fikk summet meg nærmest.

    For det var et sjokk for meg, å høre at søstra mi og stesøstra mi sa det, at faren min hadde misbrukt søstra mi seksuelt.

    Og jeg prøvde å få med de andre tre, (som hadde vokst opp sammen i ‘Haldis-huset’, hvor jeg ikke fikk lov til å bo), til å bli med på å gjøre det sånn eller sånn.

    Altså, at vi fire ved bordet tok kontroll i familien da, og hadde et slags samarbeid, eller samhold.

    For jeg ble så skuffet over faren min.

    Men de sa ikke noe, hverken søstra mi eller Christell eller Jan Snoghøj da.

    De lurte bare på hva jeg ville gjøre.

    Så jeg syntes de var litt tamme og sleipe da egentlig.

    Men men).

    For faren min, han sa under hele 80-tallet, at jeg burde begynne å studere på BI, og få 300.000, i begynnerlønn.

    Men, jeg var jo fra Berger, og ikke så sossete.

    Så jeg var litt skeptisk til BI, som gikk for å være et sossested.

    Og jeg var skeptisk til faren min og, som jeg ikke så på, som å være helt god da.

    Så jeg valgte heller å gå på NHI, som jeg fikk informasjon om, på en datamesse, som klassen vår, på Gjerde dro på, på Sjølyst, var det vel.

    Men men.

    Men jeg bestilte time hos rådgiver, på Gjerdes VGS.

    En lav kar, i 40-åra vel, med mørkt, krøllete hår.

    Men han ga meg ikke en eneste brosjyre, og oppførte seg avvisende og litt uvennlig, vil jeg nesten si.

    Så det var ‘tragisk’, som man sa, på den tiden.

    Ingen fortalte meg det, at jeg kunne ha studert informatikk gratis på Blindern, for eksempel.

    Eller, tremenningen min, Øystein Andersen, han ymta vel frampå om det.

    Men vi fikk ingen informasjon, om dette studiet, på skolen vår.

    Enda vi gikk på datalinja.

    Så det var jo helt tragisk.

    Gjerdes VGS., burde hatt en messe, eller noe, hvor de forskjellige skolene, som NHI, BI og UIO og kanskje HiO, og Høgskolen i Buskerud, osv., kunne ha presentert sine opplegg.

    Men det var ikke noe.

    Han rådgiveren vil jeg si var ikke noe.

    For det var summen av råd, som jeg fikk av han rådgiveren der, i den rådgivningstimen, som jeg bestilte.

    Det var ikke noe, og ikke noe mer.

    Bare en rådgiver som gjorde seg dum, vil jeg si, og som bare stod der, må jeg si, uten å nesten si noe engang.

    Annet enn enstavelsesord, osv.

    Så her var det nok noe Illuminati, eller noe, vil jeg si.

    Eller ‘mafian’, eller hvem vet.

    Vi får se.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Og som noen kanskje skjønner, så prøver jeg nå, å finne den annonsen som jeg ringte inn til Aftenposten om, sommeren 1989.

    Etter at faren min hadde fortalt meg det, at jeg ikke vant på loddtrekninga, til hu Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, hos Anker Studentboliger.

    Så sånn var det.

    Og da, så sa faren min og Ågot da, at jeg måtte sette annonse i Aftenposten.

    (Jeg fikk ikke lov å bo i Haldis og faren min sin leilighet, ovenfor Statoil Kiellands Plass der, som jeg litt hadde håpa på.

    (Jeg fikk ihvertfall ikke noen hint, eller signaler, om at jeg fikk lov å bo der.

    Enda jeg hinta om det, og fikk mast meg til å bo der, fra 18. august, til 31. august, 1989, for kontrakten min hos Jorås, den starta 1. september, for jeg tenkte at da sparte jeg litt penger. Men men).

    Jan Snoghøj, Haldis sin sønn, hadde jo bodd der, i flere år, noen år før det her.

    Så sånn var det).

    Så sa faren min det, at NHI, det var nærme Østensjø/Abildsø osv.

    Men det stemte jo ikke.

    Men jeg fikk meg hybel på Abildsø.

    Gunnar Jorås ringte meg, etter at han så annonsen min i Aftenposten Aften da antagelig.

    (Vi hadde bare morgenutgaven, ute på Sand, i Svelvik).

    Men Abildsø var et godt stykke unna Frysja/Kjelsås/Korsvoll, hvor NHI lå da.

    Jeg måtte ta buss til Jernbanetorget.

    71-bussen.

    Som kanskje tok 10-15 minutter.

    Men Berit Jorås, kona til Gunnar, som jeg leide et rom hos, i første etasje.

    Hun tålte ikke matlukt.

    Så da jeg kom meg til Jernbanetorget.

    Så var jeg veldig sulten, ofte.

    Så da ville jeg automatisk heller gå til Wendys på Oslo City, og kjøpe meg hamburger.

    Så jeg kom meg aldri på NHI, i tide.

    For da ble det jo sånn, at jeg heller ble gående rundt i Sentrum, og se i platebutikker, osv.

    For data var jo ikke så artig egentlig da.

    Ihvertfall ikke når man bodde i en stor by, som Oslo, og det ikke var fremmøte-plikt, på NHI osv.

    For da skulle jeg egentlig ha tatt, 18-bussen.

    I 20-25 minutter kanskje.

    Noen ganger tok jeg feil 18-buss, og havna på sight-seeing, i Maridalen.

    Og der var det ganske fint.

    Men da jeg jo glipp av noen forelesninger igjen da.

    Som jeg egentlig hadde skulka nok av fra før av.

    Jeg gikk nesten hele tiden rundt med en walkman, og hørte på masse musikk, som jeg hadde blant annet tatt opp fra platesamlingen til hun Lill Gustavsen vel, fra Sande VGS., og Svelvik.

    Som bodde i Oslo, og som jeg var med søstra mi og Cecilie Hyde, på fester hos, noen ganger, hvis de var i Oslo.

    Som den gangen de lå ute, og sov i soveposer, søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, og ei til.

    Utafor nabo-bygården, til der hu Lill bodde, på Grønland, i Oslo.

    Muligens ble søstra mi og dem sure, fordi jeg leita etter dem, da de andre sa, at søstra mi og Cecilie hadde gått på Blitz for å kjøpe hasj.

    For det var det værste man kunne gjøre, mer eller mindre, i 1989, vil jeg si.

    Hva hvis bestemor Ågot hadde hørt det?

    Både narkotika og Blitz.

    Det hadde nok blitt for mye, tror jeg.

    Men men.

    Så det var bare tull fra faren min, og Solveig fra Scandinavian Star, når det gjaldt studentbolig for meg, i Oslo.

    Så de ødela litt for meg, vil jeg si.

    Pluss også at rådgiveren ved Gjerdes VGS., også ødela litt da.

    Og hu kona, i Enebakkveien 239 B vel, som ikke tålte matlukt.

    Det var jo helt latterlig.

    Det var som en parodi på den gamle norske filmen, som jeg ikke husker hva heter, men som har dette som tema.

    Så det var nesten som at det var noe ‘mafian’, eller noe, ved Jorås-familien, kunne man kanskje mistenke.

    Jeg klarer ikke å finne den annonsen min, etter hybel i Oslo, sommeren 1989, må jeg innrømme.

    Men kanskje den er i arkivet til Aftenposten, likevel.

    Det er mulig, og at det er jeg som har klart å overse den.

    Det er nok ikke umulig.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Dro til Norge

    Nå drømte jeg at jeg dro til Norge.

    Med buss var det vel, og jeg hadde med den Apache-sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, på 70-tallet.

    Jeg gikk ikke av bussen i Oslo, for det var ingen jeg hadde lyst til å besøke der.

    Men jeg dro innom Christell i Drammen, som hadde sin egen leilighet, (men som ikke var gift og hadde unger som hu egentlig har men).

    Broren hennes Jan begynte å slåss med meg, og også noen andre folk som var der.

    Så dukka søstra mi opp der, og et eller annet skjedde.

    Og en av mine tidligere biler, av merke Tiger, dukka plutselig opp der, (jeg tror at søstra mi, (som egentlig ikke har lappen), hadde brukt den bilen mens jeg hadde vært i England, eller noe).

    (Den bilen ble seinere til en motorsykkel, husker jeg.

    Men men).

    Så dro jeg tilbake til Christell, og hu hadde da typen sin på besøk.

    Som var en ung, mørk afrikaner, med høy og bustete rasta-frisyre.

    Christell ville ha telefonnummeret til bestemor Ingeborg, (som døde ifjor sommer).

    (Og som jeg fant på mobilen min da.

    Som jeg tror var en Nokia 3210, eller ihvertfall en Nokia).

    Men jeg slapp ikke inn i leiligheten.

    Jeg bare så dem gjennom en slags glassvegg som var i oppgangen der.

    Så kjørte jeg ut mot Sand, i bilen av merke Tiger.

    Og jeg stoppa bilen, (som da var blitt til en motorsykkel, for å ringe bestemor Ågot, (som egentlig er død), for å høre om det var greit at jeg besøkte henne.

    Men da var det onkel Håkon, eller noen, nede på verkstedet, som sa at det var han som hadde tatt over der nå.

    Men jeg hørte også at Ågot, (litt svak og skrøpelig i stemmen), svarte at det var greit, at jeg kom på besøk, fra telefonen oppe i huset, som var på samme linja.

    Etter det, så var det kø osv., ute ved Glassverket, og der traff jeg noen tidligere klassekamerater osv., fra videregående i Sande vel.

    (Jeg fortalte det, at Christell hadde spurt om telefonnummeret til bestemor Ingeborg, så jeg lurte på om min fars og min mors familie, skulle samarbeide om å drepe meg).

    Men det kan være det samme, hvem det var.

    For det ble litt flaut vel.

    Også våkna jeg.

    Jeg føler meg litt sliten for tida, så jeg sov ganske lenge, må jeg si.

    Faren min kom innom, utafor der Christell bodde, på Strømsø, for å ta med søstra mi ned til Fredrikstad, fordi det var noe problem, med noe olje fra Full City-ulykken, som hadde nådd fram dit.

    Men han sa ikke noe, når søstra mi fortalte at jeg var i Norge.

    Men men.

    Så det er mye rart.

    Så sånn er det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er mer om den Berger-filmen, fra TV Vestfold, som jeg fant på nettet i går

    mer fra berger

    http://www.facebook.com/video/video.php?v=1362355412556&ref=mf

    PS.

    Her er fra Svelvik kirke, hvor min fars foreldre er begravet:

    svelvik kirke

    PS 2.

    Farmora mi, Agot Mogan Olsen, jobba som tjenestepike, på Berger gård, så jeg lurer på om en av de her, kan være Ågot:

    kan en av de være ågot

    PS 3.

    Farmora mi jobba først som tjenestepike, et annet sted, ved Drammen, eller noe sånt, mener jeg å huske.

    Før hu begynte å jobbe for Jebsen, like før krigen da, var det kanskje.

    Noe sånt.

    Og farfaren min, Øivind Olsen, han jobba også for Jebsen, med å spikre stamper, som ble brukt i produksjonen av tekstiler da.

    Så de møttes kanskje på fest på lokalet, selv om farmora mi ikke drakk, for hu var kristen.

    Mens Øivind stemte Arbeiderpartiet.

    Så Ågot satt nok ganske edru, inne på danselokalet da kanskje, og så bøy farfaren min henne opp til den siste dansen, eller noe sånt kanskje.

    Hvem vet.

    Dem bodde ihvertfall på Berger, begge to, så dem traff nok hverandre der da, siden de begge jobba for Jebsen.

    Men like etter at farfaren min døde, så sa farmora mi, mens jeg og onkel Håkon var der, at Øivind ikke var noe snill mot henne.

    Og da prøvde jeg å få onkel Håkon til å trøste henne.

    Men det ville han ikke.

    Kanskje Ågot, var litt sånn dramatisk og skulle ha oppmerksomhet?

    Hva vet jeg.

    Ågot fortalte at en gang, så fikk hu kjeft på Berger gård.

    Det var da dem skulle lage kylling.

    Da hadde Ågot begynt å skjære av kjøttet, på kyllinglåra og kyllingvingene.

    Men det var feil da, så da fikk hu kjeft da, av fru Jebsen, eller hvem det kan ha vært.

    Så det var kanskje det dem gjorde i gamle dager, i Rollag, hvor farmora mi var fra, at dem ikke spiste kjøttet rett av kyllingvingene, men at dem skar av kjøttet på de, og stekte dem som om det var kyllingbryst da, f.eks.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Det var også noe med ‘gutta på skauen’.

    For dem hadde visst spurt farfaren min, om han ville være med dem, under krigen da.

    Men da hadde farfaren min sagt det, at ‘han hadde kjærring og ungær han’, så han ba seg fri, fra å være med dem på skauen.

    Og når farfaren min fortalte det, hva han hadde sagt.

    Så reiste farmora mi seg, og hysja eller fya, på Øivind da.

    Og jeg mener at onkelen min Håkon, også begynte å heve røsten da.

    Hvis det ikke var faren min.

    Dette skjedde i stua til Ågot og Øivind, på begynnelsen av 80-tallet.

    Mens dem forklarte noe om krigen for meg da, som var 9-10 år kanskje, og nettopp hadde flytta dit, fra mora mi i Larvik.

    Det skjedde vel i en av pausene, fra arbeidet på snekkerverkstedet da, Strømm Trevareindustri.

    Kanskje etter middagen i en skoleferie, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Mens min mormor da, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, hennes far, eide en av Danmarks største industribedrifter, Jernstøperiet i Fredriksværk, da hun vokste opp, (før faren ble lurt av en svoger, var det vel).

    Så min mormor hun var nok vant til å ha tjenestefolk.

    Hun vokste opp i dette huset i Frederiksværk, i Danmark, (så min far og min mor, kom fra litt forskjellig bakgrunn da, kan man se, ihvertfall så kom min far og min mors foreldre, fra litt forskjellig bakgrunn):

    bestemor ingerborg vokste opp

    https://johncons-blogg.net/2009/07/her-vokste-bestemor-ingeborg-opp-da.html

    PS 6.

    Og jeg fikk også med meg noe av den her danske industriherre-oppdragelsen, eller hva man skal kalle det.

    For mange søndager, i løpet av en del år, mens jeg bodde hos moren min, i Larvik, på 70-tallet.

    Så ville vi spise søndagsmiddag da, som min mormor lagde, i Nevlunghavn.

    Og da ville vår mormor, (som var vokst opp i det store huset, på bildet ovenfor, og var vant til å ha tjenere osv.), hun ville da kritisere meg og søstra mi, for den minste ting ved matbordet.

    Og gjerne finne opp noe mer å kjefte for og.

    På en brysk og streng måte, på sitt dansk da, må man vel kalle det.

    Så det var ganske streng disiplin, det er helt sikkert.

    Så det var sånn, at det var nesten som tortur, å spise søndagsmiddag, i det huset deres i Nevlunghavn.

    Og man gledet seg til man fikk gå fra bordet.

    Og da måtte man si ‘kan jeg være så snill å få gå fra bordet’, (eller noe lignende).

    Og da kunne det hende at man var så heldig å få lov til det.

    Og slippe unna min mormors nitidig granskende blikk da, må man vel kalle det.

    Og hennes nesten sermonielle middager, hvor hun spiste kjempesakte, (ihvertfall var det en gang, som jeg syntes jeg skjønte, at hun spiste veldig sakte, på ‘jurs’, altså at hun gjorde seg til, som for å pine meg og søstra mi, eller kanskje straffe oss, for noe som hadde skjedd, på den forrige søndagsmiddagen, eller noe sånt.), nesten som for å pine oss andre, eller hva det kan ha kommet av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 7.

    Selv om min farmora, hadde vært tjenestepike, på Berger gård, så kunne hun ikke noe om moderne kosthold.

    Jeg var jo veldig tynn.

    Og jeg fikk jo middag, borte hos Ågot, hver dag etter skolen.

    Og det var knakkpølser, risgrøt, kjøttkaker, ertesuppe, osv.

    Veldig god mat, i forhold til det mora mi lagde.

    Mora mi lagde mi lagde mest lungemos og sånn, og var ikke så særlig renslig og sånn, som farmora mi var.

    Så jeg klagde aldri, på maten som farmora mi lagde.

    (Untatt hvis det var fisk da, for det var jeg ikke så glad i).

    Men det var ikke sånn sunn, proteinrik mat, som folk spiser nå.

    (Eller som jeg pleide å spise i Oslo, siden jeg jobba hardt, mener jeg.

    Det var ikke noe sånn mat for arbeidsfolk, egentlig, vil jeg si.

    Broren min Axel, han er jo kokk, og han sa det engang, at på kroer og restauranter og sånn, så kunne arbeidsfolk få en skikkelig svær porsjon, hvis de spurte.

    Uten tillegg i prisen.

    Men sånne porsjoner, det lagde ikke farmora mi.

    Men hu lagde helt vanlig norsk mat da.

    Men ikke sånn mat som man vokste seg så særlig svær av da, med mye proteiner osv., for å si det sånn.

    Hu skjønte seg nok antagelig ikke så mye på hvilken mat som inneholdt mye proteiner og hva som inneholdt mye karbohydrater osv., tror jeg.

    Men det var det nok bare bodybuildere, og sånn, som visste, på den tida.

    (Og kanskje ikke alltid de heller).

    Men men).

    Hun lagde ikke kyllingfilet og sånn.

    Og biff, det fikk hun ikke til.

    Hun var nok mer vant til å lage steik.

    Eller, biff ble nok for dyrt.

    Så farmora mi kjøpte sånn biff, som rundbiff eller flatbiff, som egentlig var ment å brukes i gryter osv.

    Og ikke ytrefilet eller entrecote.

    Så biff fikk ikke farmora mi til.

    Men det kunne faren min lage, en sjelden gang.

    Kanskje en gang i året, eller noe, på en lørdag.

    Men mest spiste jeg Pizza Grandiosa, på lørdagene, for da gikk jeg ikke bort til farmora mi.

    Da lagde jeg mat selv.

    Så sånn var det.

    Men faren min smurte matpakke til meg.

    Og jeg hata melk, for mora mi hadde servert meg noe melk, som lukta råttent, like før jeg flytta til faren min, når ei slags kone var på besøk hos henne, i Larvik.

    (Det var som at de ga meg avsmak på melk, med vilje).

    Så jeg kasta ganske ofte matpakka mi, for jeg likte ikke brødskivene med ost, som faren min lagde i full fart.

    Da jeg gikk på Berger skole.

    Svett ost da.

    Eller jeg spiste kanskje maks halve matpakka.

    Jeg ble stressa av å være på skolen og, for det var mye erting og mobbing, osv.

    Og melk likte jeg ikke, så det var ikke sånn, at jeg så fram til skolelunchen.

    Så sånn var det.

    En gang, så var vaktmester Bullen innom klasserommet vår, da vi gikk i 6. klasse.

    Og han begynte å grave oppi søppelbøtta, hvor han fant matpakka mi da.

    Så begynte han å kringkaste, over hele klasserommet, med høy, ganske grov røst.

    Om hvem som hadde kasta matpakka si, med ‘fin’ ost.

    Men da holdt jeg kjeft gitt.

    For det syntes jeg vel egentlig ikke var hans ‘business’, han som var vaktmester.

    Men men.

    De hadde også en forbrenningsovn, hvor vaktmester Bullen innimellom dreiv og brente noe greier da, på den skolen.

    Og den ovnen stod ved siden av fotballbanen.

    (Den med asfalt. Det var også en større fotballbane, med grus).

    Så man måtte ha tunga rett i munnen, når man gikk på den skolen.

    Du måtte ikke støtte deg mot den rustne, brune greia, ved fotballbanen for 1. til 3. klasse.

    For den kunne være varm.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 8.

    Det var kanskje litt rart, at farmora mi Ågot, ble tjenestepike.

    For man kan se det, at foreldrene hennes, oppe i Rollag, de hadde også ‘hjelp’ på gården, eller tjenere da, (de ser jo nesten ut som fanger eller slaver, synes jeg), nemlig de to olderkonene der, (eller hva det heter), i svarte og hvite drakter, eller fangedrakter:

    Mogan-fam0001

    (Dette er bilder jeg har fått tilsendt fra min tremenning, i Drammen, som jeg ikke har møtt, men som jeg kontakta på Facebook, (siden hu hadde de samme etternavna som farmora mi), Stine Mogan Olsen).

    PS 9.

    Så hvorfor farmora mi da ble tjenestepike, det vet jeg ikke.

    Men hu gikk vel da ned i stand, vil jeg si.

    Hu burde vel da ha blitt bondekone, oppi Rollag der, eller noe.

    Hvis hun skulle holdt seg i sin egen stand.

    Så hvorfor hu gikk fra å være ganske fin bondedatter, til å bli kanskje ikke like fin tjenestepike, på Berger gård.

    Dvs. at hun vel gikk fra å være vanlig klasseløs norsk, må man vel kalle det, til å bli arbeiderklasse.

    Men hvorfor hun ikke ble værende vanlig klasseløs norsk bondekone, oppe på en nabogård, eller noe, oppi Rollag, i Numedal, nei det vet jeg ikke.

    Men veldig mange av søsknene hennes, de flytta ned til Svelvik/Berger, og også Drammen da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Men det er det kanskje

    PS 10.

    Det her er fra Rollag bygdebok, som Rollag bibliotek, var veldig greie, som de skannet gratis, (hører dere det dansker, dere som ikke vil sende meg testamentet etter Holger baron Adeler):

    rollag museum ågot og søsken

    PS 11.

    På bildet ovenfor, så kan man se det, at mange av Ågot og hennes søsken, de flyttet helt fra Rollag, (hvor jeg aldri har vært, men det er ganske langt fra Berger), og ned til Sand/Berger/Svelvik.

    (Det står Drammen på Margit og Anne, men de hadde hytte ved Snippen på Sand, (hvor jeg ikke fikk lov å komme inn, for der skulle Ågot og søsknene prate da)).

    Og Margit og Anne, de drev også systue på Sand, før de startet systue, på Strømsø, i Drammen, på 60 eller 70-tallet vel).

    Så hvorfor alle disse skulle flytte ned til Berger/Svelvik/Sand, fra Rollag, i Numedalen, det vet jeg ikke.

    Men det kan nesten virke som noen ganger kanskje, at det var nesten som en invasjon, som Ågot og hennes søsken utførte, mot Berger/Sand-området da.

    Hvem vet.

    Så hvordan dette henger sammen, det er kanskje som et mysterium?

    Ågot tok også med søstra mi Pia, på diverse turer til ‘Dalom’, om sommeren.

    Og da vet jeg ikke hva de dreiv med, for det var jo ikke noe man kunne gjøre der om sommeren, langt fra fjord og det som var vel.

    Men Ågot nevnte ganske støtt ‘svarteboka’.

    Ågot var kristen, men et par-tre ganger, så kunne hu begynne å bable litt om svarteboka da, (nesten truende).

    Og om han ‘Styggen’ da, som vel var et navn på djevelen.

    Så om det er noe ‘djeveldyrkers’ dette, at mora til Ågot var ‘djeveldyrkers’?

    Hvem vet.

    Men man kan vel lure, ihvertfall.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte om ‘Jordet til Lersbryggen’, til en Lersbryggen, i Svelvik



    Erik Ribsskog 15. juli kl. 07:28

    jeg er barnebarn av Øivind Olsen, fra Holmsbu og Berger, (eller Strømm kanskje), som bygde Strømm Trevare, på Sand.

    Og han fikk visst da lov å bygge, på tomta til en Lersbryggen.

    Og da var det et jorde der, som farmora mi Ågot, kalte 'jordet til Lersbryggen'.

    Og der har visst Jensen Møbler bygd nå, (så jeg på Google Maps).

    Men jeg driver med noe slektsforskning, og lurer fælt på hvordan det foregikk, at farfaren min, på 60-tallet vel, kunne slå seg opp, med eget snekkerverksted, på Sand, etter å ha jobba for Jebsen, med å spikre stamper, til tekstilproduksjon, på fabrikken hans.

    Er du i slekt med han Lersbryggen som eide/eier tomta, som Strømm Trevare, og huset til besteforeldrene mine ble bygget på?

    Har du noe kjennskap til hva som har foregått her.

    For jeg bodde hos faren min på Bergeråsen, og han var litt som en jobbe-nerd, så Ågot og Øivind ble nesten som foreldra mine, for jeg gikk til dem, på Sand, hver dag etter skolen, og spiste middag og prata med alle som jobba der osv., og løste kryssord, (som farfaren min gjorde), og leste avisa osv.

    Så jeg disponerte også noen skuffer, til å ha tinga mine i, i det huset, i reolen i stua.

    Så jeg mener jeg har et krav på bruksrett, til det huset.

    Som jeg har sendt om til Tingretten i Drammen.

    Så jeg lurer fælt på hvordan det er med tomta også.

    For det er vel ikke noe artig å ha hevd på et hus, også er det en som heter Lersbryggen, et eller annet sted, som eier tomta.

    Har det blitt noe 'årnings' der?

    Mvh.

    Erik Ribsskog







    PS.

    Så den første vinteren jeg bodde på Berger.

    Dvs. høsten 1979 og vinteren 1980.

    Så satt jeg mye inne i stua, i huset til besteforeldrene mine på Sand, og løste kryssord.

    Men jeg hadde også ski der, (som jeg hadde fått av stefaren min, Arne Thomassen, noen gule glassfiberski, som var litt trå, å gå på).

    Så jeg pleide også å gå på ski, på jordet, som tilhørte gården på Høyen, som jeg tror at Gøril og dem bodde på.

    Noe sånt.

    For farmora mi sa at jeg fikk lov å gå på ski der.

    Og jeg lagde meg også gevær, på snekkerverkstedet.

    Som var laget av en list, med en klesklype på.

    Og da skulle jeg skyte noe greier, i et spor, eller noe, på det geværet, sa onkelen min Håkon, at de hadde gjort.

    (Eller om det var faren min som sa det).

    Så syltestrikken, (som Ågot gikk ned i kjelleren og henta vel, fra noen Norgesglass der), den skulle også spikres på.

    Men det fikk jeg ikke til å funke.

    Så jeg brukte bare de geværene, til å skyte syltestrikk med.

    Og da satt jeg opp en blink, på jordet, som tilhørte gården på Høyen.

    (Som man kan se i den nest forrige bloggposten, ovenfor huset til farmora mi.

    Og det var en papp-plate, med hull i, hvor jeg festa et A4-ark.

    Så hvis jeg traff, så gikk syltestrikken gjennom A4-arket da.

    (Jeg var litt inspirert av skiskyting, som jeg hadde sett på TV da.

    Eirik Kvalfoss og gutta.

    Eller det var kanskje Halvdan Bøgseth, på den tida.

    Men men).

    Så da gikk jeg en runde på jordet på Høyen da, med det geværet i hånda.

    Også skøyt jeg på den blinken da.

    Og traff ganske ofte vel.

    Så jeg fant på ting å gjøre aleine, den første tida på Berger, for jeg kjente ikke så mange.

    Og faren min hadde advart meg mot Geir Arne (Jørgensen), som var nærmeste nabo, (som bodde i en slags hytte, i veien ned mot Snippen, som man også kan se på det kartet, i den nest forrige bloggposten).

    Ellers leika jeg bare med fetteren min Tommy, de første månedene på Berger.

    Men han var en god del yngre enn meg.

    Så det kutta jeg ganske raskt ut, å henge med han.

    Men jeg var mye sammen med farmora og farfaren min da, i huset på Sand.

    Og jeg pleide å bli med faren min, inn til Oslo, for å levere køyesenger.

    Som dem averterte om, i Aftenposten.

    Direkte fra produsent.

    Så sånn var det.

    (Men bunnene til køyesengene, dem kjøpte dem ferdige, tror jeg.

    Det skal jeg ikke si sikkert).

    Men men.

    Men så en dag, våren 1980 kanskje.

    Så dukka mora mi opp, fra Larvik.

    Stressa og ganske aggressiv vel.

    (Nesten som om hu var på noe dop som amfetamin, eller noe?)

    Nesten noe sånt.

    Så sa hu, at jeg ikke fikk lov å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, å lese avisa og løse kryssord, sammen med dem.

    (Som jeg syntes var fredelig, og som ga meg litt ro, etter noen masete år, da jeg bodde hos mora mi, og min daværende stefar, Arne Thomassen, på 5-6 forskjellige steder i Larvik-området, fra 1973 til 1979).

    Da sa mora mi, at jeg måtte begynne å spille fotball.

    Istedet for å sitte inne og lese avisa og løse kryssord, som en gammel gubbe.

    Hu sa ikke ‘gammel gubbe’, men det var like før.

    Og Ågot og Øivind, de ga seg, for mora mi.

    Og jeg syntes vel jeg hadde det kjempefint egentlig, med å lese tegneserier og avisa, i fred og ro, hver ettermiddag, og så i butikken på Sand, med faren min, og så godteri og snacks ofte, foran TV-en om kvelden.

    Det var kjempefint, syntes jeg.

    Men men.

    Men så måtte jeg begynne å spille fotball også, borte på Berger skole, hvor vi trente om vinteren, og så på Berger-banen, om våren og sommeren og høsten.

    Men det ble vel egentlig aldri det samme igjen, i huset til besteforeldrene mine, på Sand.

    Etter at mora mi dukka opp der og begynte å sjefe og styre og kommandere.

    (Hu banka vel ikke på døra dems engang, tror jeg.

    Plutselig stod hu bare i gangen der.

    Og så seg kanskje i speilet, noen sekunder, før hu braste inn i stua da.

    Hvor jeg og Ågot og Øivind satt og leste i hver vår avis, eller dreiv med hvert vårt da.

    Og hvor det var stille og fredelig og sivilisert.

    Før mora mi dukka opp der, mer herskinga si, må jeg vel nesten kalle det.

    Og hu var liksom ‘stålsatt’ da, mer eller mindre, eller hva man skal kalle det).

    Men i noen få måneder, så var det ganske trivelig å bo på Sand der da.

    Så jeg fikk vel litt roen på meg, på det kanskje første halve året, som jeg bodde på Berger.

    Ihvertfall når ikke Runar og dem var der.

    For kona til Runar, Inger, fra Sande, var jo i Jehovas Vitner.

    Så i jula så kom Runar og Inger, og tre-fire unger, på besøk, til Ågot.

    Og også i mange helger.

    Så det ble jo som natt og dag, i huset til Ågot og Øivind, når Runar og dem var der.

    Så da var det ikke så lett å beholde roen.

    For da var fetteren min Ove der.

    Og onkelen min Runar, han var jo den yngste broren, og var nesten som en eldre fetter han og.

    Kan man nesten si.

    Noe sånt.

    Så da ble det leven.

    Men til hverdags, så var det ganske rolig og sivilisert, i det huset.

    Men en av grunnene til at jeg ville flytte til faren min, var jo at jeg hadde masse annen slekt, på farsida og.

    Dvs. at faren min hadde to brødre, Håkon og Runar, som hadde masse unger, så jeg hadde masse fettere og kusiner.

    Og det hadde jeg ikke i Larvik.

    Så det husker jeg, da jeg bodde på Østre Halsen, i Mellomhagen.

    At jeg ikke tenkte så mye på kamerater der, osv.

    Men at jeg kjøpte julegaver, til Ove og dem.

    Såpebobler og sånn, i en butikk som var på Østre Halsen.

    For det ble jo litt kjedelig for meg, som ikke kjente så mange folk, den første tida på Berger.

    Så når ungene til Runar dukka opp, så ble de som lekekamerater da.

    Som jeg kunne leke med, i huset til Ågot og Øivind, og hoppe på flisene, rundt om i huset, som vi pleide å gjøre inne der, på 70-tallet.

    Og som Ågot og Øivind og Runar og faren min såvidt tolererte.

    Eller spille fotball, i hagen til Ågot, som hu noen ganger ihvertfall, tolererte.

    For det gikk veldig hardt ut over blomstene hennes, (i et veldig fint, om en halvmåne-formet vel, blomsterbed der), og buskene/trærna, som hun hadde der.

    Nå skreiv jeg meg litt bort.

    Men den første tida, som jeg bodde på Berger, var vel den mest harmoniske tida, som jeg hadde under oppveksten, tror jeg.

    Så jeg fikk på en måte en pause, hvor jeg kunne samle meg litt kanskje.

    Mellom det helvete, må jeg vel si, og maset, som det var å bo hos mora mi i Larvik.

    Og det helvete det var, å bo aleine, på Bergeråsen, etter at faren min ble sammen med Haldis, våren 1980, (etter at jeg hadde bodd på Berger, i ca. et halvt år).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Nå reiste jeg meg opp, og tok en tur i tankeboksen her. Vaner er nok finner/samer/kortskaller, tipper jeg, og æser blir vel da langskaller/’ariere’

    Noe sånt. 

    Tenk på Vantaa, i Finland, hvor flyplassen ligger. 
    Tenk på at hu Grethe Ingebrigtsen, som var sammen med min onkel Martin, (etter Karen Fladeby), hun hadde vært gift med en finne. 
    Tenk på at Terje Dørumsgaard, bor i Telemark nå, og at hans slektning Turid Dørumsgaard Varsi, vel er i same-slekt.

    (Jeg mener at Varsi nok er et same-navn?). 

    Tenk på at hu finske Taru, med mørkt hår, lurte meg inn i et bofelleskap, i Walton, med litt rare folk i. 
    Tenk på at hu Anninna, fra Finland, med mørkt hår, ikke svarer meg på Facebook-meldinger, osv.
    Kanskje det er noe rart som foregår. 
    Vi får se. 
    Mvh. 
    Erik Ribsskog 
    PS. 
    Her kan man se, at Vantaa er vennskapsby, med Askim, hvor Grete Ingebrigtsen, og min onkel Martin Ribsskog, bodde, før de flyttet til Kvelde. 
    (Enda Askim er et veldig lite sted, og Vantaa vel er Finlands fjerde største by, stod det vel, på den Wikipedia-siden). 
    Grete Ingbrigtsen, flyttet for et par år siden, tilbake igjen til Askim, med ungene sine, Andrea, Isa og Risto, (som har finsk far). 
    Så det var vel kanskje litt skummelt. 
    Så sånn er det. 
    Her er mer om dette:
    vantaa tvillingby askim
    PS 2. 
    Og faren min, Arne Mogan Olsen, sa jo også, helt på begynnelsen av 80-tallet, var det vel, at farmora mi hadde slekt fra Finnskogen. 
    Så da er det vel derfor de begynte å tulle med meg antagelig. 
    Så sånn var nok det. 
    Så vi får se hva som skjer. 
    Vi får se.

  • Snart 40 år

    25. juli, så fyller jeg 40 år.

    Når jeg trykker meg inn på MyHeritage, så er det ballonger, rundt mitt navn.

    Her er mer om dette:

    ballonger

    http://www.myheritage.no/site-family-tree-67419522/ribsskog

    PS.

    Men, i 2003, så var jeg student, ved ingeniørhøyskolen.

    Jeg lå ann til å få en bachelor-grad, våren 2005.

    Da var arbeidsmarkedet på topp, for ingeniører.

    Jeg hadde også 10 års erfaring fra ledelse.

    Jeg ville vel fått en jobb, med en årslønn, på kanskje 600-700.000 i året.

    Og sikkert ligget på over en million i året nå.

    Og jeg kunne ha hatt kone og barn og villa og hytte ved sjøen nå.

    Men jeg ble angrepet.

    Jeg dro til England, for jeg trodde det var smartest.

    Men siden 2005, så har jeg prøvd å få rettighetene mine, fra myndighetene.

    De nekter å gi meg de.

    Så jeg mister fler og fler år av livet mitt, på grunn av dette.

    2000-tallet, var jo da jeg skulle etablere meg.

    Dette har ikke blitt noe av.

    Jeg har ikke fått meg en jobb med en bra årslønn, jeg har ikke fått meg villa, hytte ved sjøen, eller kone og barn.

    Dette er pga. at politiet tuller med meg.

    Hvor lenge kan man regne med å leve?

    Kanskje til man blir 70 år.

    Da har jeg 30 år igjen.

    Da jeg var barn, så hadde jeg fire besteforeldre, min morfar Johannes Ribsskog, min mormor Ingeborg Ribsskog, min farfar Øivind Olsen, og min farmor Ågot Mogan Olsen.

    (Som jeg alle har skrevet om, på denne bloggen).

    Som jeg alle ble kjent med.

    Noe av de nesten bedre enn jeg ble kjent med mine egne foreldre.

    Jeg ville jo gjerne selv opplevd det å bli kjent med mine barnebarn.

    Når kan jeg få dette med villa og familie og barn?

    Kanskje tidligst når jeg er 45 nå.

    Da vil jeg få barnebarn, når jeg er 65.

    Da vil jeg nok kanskje ikke bli kjent med mine barnebarn, på samme måte, som jeg selv ble kjent med mine besteforeldre.

    Og jeg er også i en vanskelig situasjon.

    Jeg er forfulgt av noe ‘mafian’ visstnok.

    Hvilken kone vil ha en mann som er forfulgt av ‘mafian’?

    Her må jeg få hjelp av samfunnet.

    Hvis ikke så blir livet mitt ødelagt.

    Men jeg blir sviktet av samfunnet.

    Det er for dårlig synes jeg.

    Det er ikke noe morsomt å bli 40 og ha overhørt at man blir forfulgt av ‘mafian’ og bli sviktet av samfunnet.

    Hva slags verden og samfunn er det vi har, egentlig?

    Jeg kan ikke oppleve det samme som alle mine fire besteforeldre opplevde.

    Det føles ikke riktig, synes jeg.

    Alle har det vel sånn, at de vil at ens gener skal leve videre.

    Det er jo inni menneskene, som et instinkt.

    Og her ødelegger politiet for meg.

    Så de har gått til krig mot meg, vil jeg si.

    Så dette er et for dårlig politi vi har, vil jeg si.

    De er jo ikke siviliserte, hvis de går til krig.

    Norge, og England, er jo ment å være innenfor sivilisasjonen.

    Men jeg synes ikke jeg lever i en sivilisasjon.

    Så her har nok den sivilisasjonen, som mine besteforeldre levde i.

    Den sivilisasjonen har nok gått tapt, vil jeg si.

    Så sitter min generasjon, (som vel blir kalt generasjon-X), igjen med et drittpoliti, og noe makkverk av et samfunn istedet.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenker på når jeg ser de ballongene osv.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Dette var et spesielt TV-program for meg. Dette programmet var vel tatt opp sommeren 1984, i Nevlunghavn

    sommertreff i nevlunghavn

    PS.

    Dette programmet ble ‘hypet’ av bestemor Ågot, og kanskje også faren min.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Det som skjedde, var at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, var i Syden, vinteren 1985.

    Så ville de, at jeg og bestemor Ågot, skulle se på det TV-programmet.

    (Fikk jeg vite, på en eller annen måte.

    Kanskje gjennom bestemor Ågot).

    For bestemor Ingeborg, og bestefar Johannes, de lurte visst på, om de var med på TV.

    Skjønte jeg.

    Så jeg satt hos bestemor Ågot, og så på dette programmet.

    Sammen med bestemor Ågot.

    (Jeg pleide å spise middag hos henne ofte, etter skolen, siden jeg bodde aleine).

    Det var masse eldre folk, med på TV-programmet.

    Men jeg kunne ikke se bestefar Johannes og bestemor Ingeborg.

    Det som var nesten litt sjokkerende, for meg, da jeg så dette programmet.

    Det var en eldre kar, som sa at den eneste gangen de eldre i Nevlunghavn så hverandre, når de kom så opp i åra, som de var.

    Det var i begravelser, sa han.

    En kar som kanskje prata litt direkte da.

    Og like etter døde bestefar Johannes, i Spania.

    Sa Pia og Christell til meg.

    Søstra mi og stesøstra mi, (som begge bodde nede hos Haldis).

    De tok skolebussen, fra bussholdeplassen, oppe ved Berger skole.

    Og jeg tok skolebussen, fra ved gamlehjemmet.

    Så de gikk i oppoverbakke, og en omvei, vil jeg si.

    Av en grunn ukjent for meg.

    Så så jeg de, i Havnehagen, når jeg skulle til skolen vel.

    Så gikk jeg ned og sa hei til de.

    Så sa søstra mi Pia, at bestefar Johannes er død.

    Jeg bodde jo alene i Leirfaret.

    Så hadde de ikke giddi å fortalt meg det, kvelden før.

    Neida, de sa det når jeg var på vei til skolen.

    Så jeg ble jo trist inni meg da.

    Selv om jeg ikke likte meg så bra i Larvik, pga. at mora mi var masete og bestemor Ingeborg var masete.

    Så merka jeg at jeg ble lei meg, når jeg hørte det, at bestefar Johannes var død.

    Så det var ikke noen fin måte å få høre det på, synes jeg, nederst i S-svingen der, fra to 12-13 år gamle jenter.

    De gikk kanskje på barneskolen enda de.

    Og jeg gikk på ungdomsskolen.

    Det var nok sånn det var.

    At de gikk i 6. klasse, og jeg gikk i 8. klasse.

    Så hadde ikke søstra mi bodd der mer enn et år.

    Nede hos Haldis.

    Etter at hu rømte fra mora mi i Larvik.

    Så jeg syntes vel fortsatt at det var litt gjevt, at søstra mi hadde flytta til Bergeråsen, hu også.

    Så jeg gikk vel ned for å si hei til de da.

    Før jeg gikk på skolen.

    Noe sånt.

    Men det var akkurat som at jeg fikk en på trynet, husker jeg.

    Før jeg skulle på skolen.

    Så det husker jeg enda, hvordan det var.

    Det var ikke noe artig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så om det er noe russisk mafia-plott, og at de drepte morfaren min i Spania?

    Han var jo gammel idrettsmann.

    Hvem vet.

    Det var kanskje bestemor Ingeborg som var katolikk.

    (Eller mer eller mindre katolikk, basert på sånn jeg synes det virker fra de ‘petitene’, i Aftenposten).

    Det var kanskje hun som skrev de petitene da.

    Bestemor Ågot var jo også litt russisk forresten.

    På den måten, at hun hadde en sånn russisk bestemor-dukke.

    Med to mindre dukker inni.

    Av tre.

    Oppå det samme skapet, som hu hadde bilder av oss barnebarna oppå.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Bayern Munchen – Everton.

    Den kampen endte forresten 0-0, såvidt jeg husker.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bildene var så dårlige, i returoppgjøret, var det vel.

    Men det brydde jeg meg ikke så særlig om, for Everton vant 3-1, var det vel.

    Og vant cupvinnercupen, det året, mot Rapid Wien, i finalen.

    Kampene mot det tyske laget, var semifinalen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg lurer på om hun tremenningen min i Sverige, driver å tuller med unga sine? De må da bli mobba på skolen, når de er på bilde med sånne rare folk

    mobba på skolen

    http://www.facebook.com/#!/Dagny.Rose

    PS.

    Jeg mener, farmora mi hadde et skap, med portrettbilder, av alle barnebarna sine på.

    Og det var ikke noen sminka mannfolk, på den hylla, såvidt jeg kan huske det.

    Men det var kanskje litt rart, at det ikke var bilde av familien samlet.

    Det mener jeg mora mi fikk tatt hos fotograf i Larvik, bilde av meg og søstra mi og Axel og mora vår.

    Men ingen Arne Thormod Thomassen.

    Så han var vel kanskje ikke helt med i familien.

    Han var jo stefaren våres kanskje.

    Men han var ikke som noen far.

    Det var mora vår som bestemte over oppdragelsen vår, sånn som jeg husker det ihvertfall.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det her er tidligere rektor Leiv Borgen, ved Berger Skole, som Christell Humblen sa at hadde snoka på jentene i 6. klasse, i dusjen

    tidligere rektor leiv borgen

    PS.

    Bare sånn at folk kan se at det her er ekte personer, og ikke noe jeg dikter opp.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om leiv borgen

    PS 3.

    Her kan vi se, at hverken rektor Borgen, eller hans kone Sidsel, (som var min klasseforstander, i 3. klasse), var fra Berger, (eller Vestfold/Buskerud):

    ikke fra berger

    PS 4.

    Klasseforstander Sidsel Borgen f. Liverud, er visst fra Østkanten i Oslo, kan det virke som:

    fra østkanten i oslo

    PS 5.

    Klasseforstander Sidsel Borgen, slutta plutselig som klasseforstander, før 4. klasse, var det vel.

    Så fikk vi plutselig Tore Allum, som klasseforstander istedet.

    Jeg bodde jo alene, så jeg lagde Vitseposten, med vitser fra min fars pornoblader, (Alle Menn og Aktuell Rapport, osv.), som lå og fløt nesten, i leiligheten han lot meg bo alene i, i Hellinga 7B.

    Og Sidsel Borgen ville absolutt kjøpe et Vitseposten av meg.

    Så hun må vel ha fått litt av et sjokk kanskje, når hun så de vitsene som var i det bladet.

    Kanskje det var derfor hu slutta som lærerinne?

    Hvem vet.

    Vi får se om det er mulig å finne ut av.

    Vi får se.

    PS 6.

    Og det hører med til historien.

    At en dag, så skulle han sønnen til rektoren.

    Erland Borgen, som gikk i klassen min.

    Han skulle absolutt være med meg bort på Sand, til farmora mi der.

    Hvor jeg gikk hver dag etter skolen.

    Så ville han hjelpe meg, å klippe ut vitser til Vitseposten.

    Og lurte på hvor de bladene lå.

    Jeg syntes det virka som om han spionerte eller noe.

    Vi var liksom ikke ordentlig kamerater.

    Han bodde jo på Øvre osv. og.

    Så jeg lot han sitte ovenfor trappa, ned til kjelleren til Ågot, og gå gjennom noen ukeblader, som jeg alt hadde klippet ut vitser fra.

    Mens jeg gikk inn til Ågot og spiste mat osv. da.

    Så jeg tror ikke han Erland fant noe særlig vitser der.

    En annen gang skulle han absolutt be med meg hjem, for å slå meg 21-0, eller noe, i bordtennis, siden de hadde bordtennis-bord.

    Men vi var egentlig ikke kamerater.

    Så hvorfor Erland skulle egle seg innpå meg sånn, det veit jeg ikke.

    Han skulle vel også låne noe musikk av meg og, en gang, mener jeg å huske.

    Erland hadde forresten problemer med kviser.

    En gang, på skolebussen hjem fra Svelvik, så husker jeg at ei klassen over oss, kritiserte kvisene hans for å være skikkelig store.

    Men men.

    Da vi var i Sverige, og spilte fotball mot et svensk lag, fra Gøteborg, siden trener Skjellsbekk, kjente en svenske, som også var trener for et fotball-lag.

    Da så en svensk avisreporter, på den kampen.

    Og han huska jeg prata med trener Skjellsbekk, og han skrøyt fælt av Erland.

    Enda på Berger, så gikk Ole Christian Skjellsbekk, sønnen til treneren, for å være best i klassen, i fotball.

    Men men.

    Erland var liksom litt mer anonym.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det er mye rart, det er sikkert.

    Så vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 7.

    Her kan man se at min klasseforstander, fra 3. klasse, Sidsel Borgen, sin slekt, Liverud, nok ikke er så fin.

    Men de driver visst mest bare med mordplaner og slikt, kan det virke som.

    Så sånn er muligens det.

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    Er det Sidsel Borgens f. Liverud, sine foreldre, som krangler her?

    Vi får se.

    Her er mer om dette:

    liverud slekten mordplaner

    PS 8.

    Vi på Berger IL, på laget som dro til Gøteborg, da vi var i begynnelsen av tenårene.

    Vi dro også til Vålerenga, omtrent på samme tida, (på begynnelsen av 80-tallet vel).

    For å spille i en eller annen cup, som var for hele Osloregionen da.

    Og da, så var det sånn, at Vålerenga, ikke hadde målt opp banen.

    Så trener Sjellsbekk og noen andre av de som kjørte, måtte kritte opp banen selv.

    Så vi blei jo rimelige forsinka.

    Dommeren var forresten en ung, (litt feminin), gutt, midt i tenårene kanskje.

    Så her var det veldig uprofesjonelt, fra Vålerenga, vil jeg si.

    Kan dette ha vært fordi at Erland Borgen spilte på laget vårt?

    Sønn av Sidsel Borgen som ble gift med Leiv Borgen, fra Skjeberg, og som siden flyttet til Berger, ca. 8 mil sør for Oslo?

    Var det noe vondt som hang igjen i luften, på Vålerenga, etter dette?

    Hvem vet.

    Men det kan virke som at noe var galt ihvertfall, vil jeg si.

    Når man ser hvordan vi fra Berger ble behandla, når vi dro til Vålerenga.

    Vi hadde lag fra Manglerud på besøk, enten året før, eller året etter, i den samme cupen vel.

    Og da måtte ikke de måle opp banen selv.

    Da kom de til Berger-banen, som var en helt grei fotballbane vel, som til og med fikk tribuner, etterhvert.

    Men Manglerud Star, de hadde ei jente på laget, som dusja sammen med guttene, husker jeg.

    Og det var vi ikke vant til, på Berger.

    Så Oslo-folk var litt spesielle, syntes vel kanskje vi etterhvert, fra Berger.

    Dem var ihvertfall ikke helt som oss fra Berger, det var det vel ingen av oss som trodde.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Vi var på Oslo-turer og, når vi gikk på ungdomsskolen.

    En gang i året, var det vel.

    Og da vi gikk i 7. klasse, var det vel, så var vi på en hamburgerbar, i Karl Johan.

    Og da husker jeg at en fra Oslo, stjal en Walkman, fra ranselen til en i klassen hans, eller noe.

    Og ei Oslo-jente så på, men han som stjal, hysja på henne.

    Så hu sa vel ikke noe, til han som det ble stjålet fra.

    Vi bare så på dem, og sa ikke noe til noen.

    For vi var jo fra Berger.

    Det skjønte kanskje han ‘stjælern’, at vi var en skoleklasse, fra distriktet, så han skjønte vel det, at han kunne gjøre hva han ville, foran øynene våres, og vi ville ikke si fra.

    Mens han som hadde Walkmannen i ranselen, kanskje så at vi var der, og slappa av, pga. det.

    Men ikke skjønte at vi var fra distriktet.

    Ikke lett å si.

    Men moralen her er vel, ikke stol på Oslo-folk, må vel det bli.

    Vi får se.

    Det er kanskje mulig at jeg tar feil?

    Hvem vet.

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.