Stikkord: Ågot Mogan Olsen

Videoen til Christell og dem

Annika, som jeg sendte e-post til, i den forrige bloggposten.

Hun var en gang oppe hos meg, i Leirfaret, og banka på alle dørene og vinduene, mens hun hoia.

Hva foregikk da, kan man lure på.

Jo, Kjetil Holshagen, tror jeg, hadde fortalt at de hadde fått nye naboer, som hadde en film.

Jeg tenkte, at jeg fikk være hyggelig mot de også, (som jeg var mot Kjetil og dem sine forrige naboer, Tom-Ivar Myrberg og dem.

Jeg var egentlig ikke kamerat med Myrberg-folka, men han Tore var så umulig, så jeg ble kjent med dem, for dem lagde så mye støy på Nedre).

Så ble jeg kjent med Kjetil Holshagen, gjennom dem.

Og han Kjetil Holshagen, han var heller ikke så kul som de tidligere kameratene mine, synes jeg, sånn som Frode Kølner i Larvik og Petter og Christian, som dro til Mexico, osv.

Men det her var mer noe Nedre-greier.

For vår familie hadde liksom så mye slekt og venner på Nedre, på Bergeråsen, og jeg hadde klassekamerater osv.

Og jeg gikk jo til faren min og Haldis, i Havnehagen, hele tida.

Og det var liksom mitt området det, mellom Haldis sitt hus, og mitt hus.

Ikke langt unna ihvertfall.

Så kom det plutselig tre umulige gutter fra Nord-Norge dit, Myrberg-brødrene, og da måtte jeg bli kamerat med storebroren deres, Tom-Ivar, i min klasse, for han lot meg ikke banke Tore, selv om jeg spurte.

Så sånn var det.

Men men.

Det er en litt kjedelig historie det her, så jeg får ta en pause.

PS.

Men for å gjøre en lang historie kort, så fikk jeg lov å låne den litt kjedelige filmen, av noe nye folk på Bergeråsen, mot å kopiere en annen film.

Og da hadde jeg spurt Christell på forhånd.

Var det greit at jeg lånte videoen deres, så kunne vi fått kopiert den filmen.

Men videoen til Christell og dem virka ikke.

Så jeg fikk ikke kopiert filmen.

Og Christell kom opp til meg i Leirfaret, og var helt sinna, og kjefta, for hu skulle ha videoen.

Og da ble jeg sur, for hu måtte vente til jeg hadde fått kopiert den filmen til de folka.

Jeg hadde huset fullt av Kjetil Holshagen, Øystein Andersen osv., vel.

Noe sånt.

Så her kan det ha vært noe plott.

For Kjetil Holshagen og Øystein Andersen, er jeg skeptisk til nå.

Men men.

Mer da.

Så jeg bare slengte videoen oppå vannsenga, for jeg ble irritert på Christell, som ikke lot meg kopiere, før hu skulle ha tilbake videoen.

Christell begynte å flørte, og sa at hu visste ikke at jeg kunne bli så sinna.

(Neanderthal som hu nok er, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen).

Og så gikk hu igjen.

Det neste som skjedde var at Annika og søstra mi og Christell, de kom og banka på alle vinduene og dørene, i leiligheten min.

Dagen etter, antagelig.

Jeg måtte gå inn på badet, for jeg orka ikke å prate med de, men jeg hadde låst alle dører og vinduer.

Men men.

Jeg hadde også da funnet ut at videoen ikke virka.

Men det kan ha vært flere årsaker, sånn jeg ser det nå.

– Videoen måtte stå på gulvet, foran videokameraet vel, i reolen på rommet mitt, (opprinnelig faren min sitt, men han brukte aldri det).

Og da la jeg så vidt kneet oppå videoen en gang, men jeg vet ikke om det kan ha vært grunnen, (isåfall var videoen skrøpelig).

– Jeg kasta jo videoen på vannsenga.

Men om det var grunnen til at videoen ble ødelagt, det veit jeg ikke.

(For vannsenga var jo veldig myk, så det skulle man ikke tro, ihvertfall).

– Videoen kan ha vært ødelagt, nede hos Christell, av f.eks. søstra mi, som jeg husker en gang, skar noe mønster i vuggen til Axel, og hun må ødelagt noen knapper på TV-en hos mora mi, i Jegersborggate i Larvik, tror jeg, det var ikke meg ihvertfall, og nok ikke mora mi eller stefaren vår heller.

En gang fant søstra mi en kalkulator, som en mann hadde mista, sa hu.

Men men.

Mer da.

Jo, dette var mens jeg gikk på ungdomsskolen.

Og Pia og Christell gikk også på ungdomsskolen.

Så dette var det året jeg gikk i 9. klasse.

Altså skoleåret 1985/86.

Muligens våren, tror jeg.

Så la jeg en plan, som jeg fortalte til Espen Melheim i klassen, vi var mer eller mindre kamerater.

Jeg hadde lagt planen før jeg dro på skolen.

Jeg lot vinduet til rommet mitt stå åpen.

Også gikk jeg av på Sand, for å gå bort til farmora mi.

(Det var noe jeg ikke alltid gjorde, på den her tida, for det hendte jeg spiste middag hjemme og, husker jeg, da jeg gikk i 9. klasse, for jeg fikk lommepenger og penger til mat).

Og da sa jeg hadet høyt, til Espen Melheim, på Sand.

Sånn at Christell og Pia skulle høre at jeg gikk av bussen.

For da regna jeg med, at de ville tørre å gå inn på rommet mitt, og hente videoen deres, som var ødelagt.

Og da jeg kom hjem fra Ågot, så var ikke videoen til Haldis, i leiligheten min lengre.

Så måtte jeg gå ned til de folka, som var et voksent par, (vi var jo bare ungdomsskole-elever), og fortelle dem det, at videoen ble ødelagt, så jeg fikk ikke kopiert noe film til dem.

Og det sa de gikk greit, sånn som jeg husker det.

Men jeg syntes jeg hadde gjort dem en tjeneste nesten, (at jeg brøyt isen litt med de, sånn at de ble litt mer varme i trøya, på Bergeråsen, siden de var nye der, og jeg hadde bodd der så lenge, og kjente noen folk der, osv).

Men men.

For det var jo egentlig bare kjedelige greier det her, syntes jeg.

Men jeg hadde en tremenning, Øystein Andersen, (som ofte var på besøk fra Lørenskog), som nesten var som besatt, av å kopiere videofilmer.

Så jeg også prøvde å interessere meg for det da.

Men men.

Bortsett fra kranglinga med de jentene kanskje.

Det var vel kanskje sånn, at jeg også gjorde dette, fordi jeg lurte på hvordan det gikk med Christell og dem da.

Siden jeg ikke var der så ofte.

(Den filmen var liksom ikke det viktigste).

Jeg var mest hjemme, og prata med kamerater, som Øystein Andersen, Kjetil Holshagen og Espen Melheim.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så hvordan den videoen egentlig ble ødelagt, det veit jeg ikke.

Men Christell var så rar, hu var så oppsatt på å få videoen fort tilbake.

Og hvorfor måtte Christell ha med Annika, og banke på vinduene og dørene mine?

Trodde Christell at jeg var redd for Annika?

Her var det nok noen ugler i mosen, vil jeg si.

Tuller Annika med Christell, lurer jeg nå.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

29. mai 2010
Noen søker om at jeg har hatt sex med Christell. Det er ikke sant. Vi klinte en gang, under oppveksten, men det gjorde jeg med flere jenter fra Berger

PS.

Den gangen jeg og Christell klinte.

Det var på rommet hennes, i Havnehagen.

Gry Stenberg var også der.

Det var før søstra mi flytta dit.

Og hu flytta dit, da jeg var 12 år, (snart 13 år).

Og jeg bodde i Leirfaret, da dette skjedde, for Christell og Gry kom opp på døra mi.

Og ba meg komme ned til dem i Havnehagen, litt seinere.

Og der, (på rommet til Christell), så ga de meg noe te, eller noe, i små kopper, (og noe kjeks eller noe sånn vel), og så gikk Gry ut i stua.

Og så endte det med at jeg og Christell klinte.

Det var vel Christell som ville det, mener jeg.

Jeg flytta til Leirfaret da jeg var 10 år, (snart 11 år).

Så den gangen som jeg og Christell klinte.

Det må ha vært da jeg var 11-12 år, vil jeg si.

Og Christell var jo to år og noen måneder yngre.

Så hun var 9-10 år da, vil jeg si.

(Men hun var mye før i puberteten, enn meg.

Christell var i puberteten, husker jeg, da jeg gikk i niende, og hu og søstra mi flørta med meg, i svømmebassenget, på hotellet, i Gøteborg, (hvor jeg ble tvunget til å være med Haldis, farmora mi Ågot, søstra mi og Christell og Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, av faren min, på busstur, mens jeg gikk i niende klasse vel).

Men jeg fikk ikke hår på tissen, før den sommeren jeg fylte 17 år, dvs. sommeren 1987.

Men året før, så hadde Christell pupper, husker jeg, da vi var på det hotellet i Gøteborg.

For hu lente seg framover i svømmebassenget, og plaska vann på meg, (og søstra mi gjorde det samme), og da la jeg merke til at Christell hadde runde pupper, mens søstra mi hadde sånne spisse pupper, eller noe, (siden de viste fram puppene sine sånn, i bassenget der, og enda søstra mi var nesten et år eldre, enn Christell).

Men men.

Bare sånn at ingen skal tro at jeg gjorde noe galt.

At en på 11-12 år kliner med ei jente på 9-10 år, når venninna hennes er der, og på rommet hennes, det mener jeg at er greit.

Kanskje jeg blir tulla med av amerikanerne, pga. det her?

Man veit hvordan amerikanere er, og jeg fikk jo ikke komme inn i USA, i 2005 så.

Men det er helt for jævlig, mener jeg, for jeg mener at jeg ikke gjorde noe galt.

Jeg var snill mot Christell, og gjorde ikke noe galt.

Annet enn at etter at vi klinte, så fant jeg ut, at vi måtte slutte, for Gry satt aleine i stua.

Og da tenkte jeg det, at det går jo ikke ann å holde på sånn.

Kanskje Gry Stenberg trodde det, at vi gjorde noe alvorlig, tenkte jeg.

Så jeg bestemte meg for å avbryte den her klininga.

Men jeg hadde ei farmor.

(Jeg tror ikke jeg kan ha vært eldre enn ti år eller elleve, når det her skjedde).

Og farmora mi Ågot, hu var så interessert i hva Christell og Geir Arne og sånn gjorde.

(En i klassen min.

Jeg sa at de klinte på gamlehjemmet en gang, til farmora mi.

Jeg bare skrøna.

Og da ble farmora mi interessert med en gang.

Og skulle høre om hva dem hadde ‘gjort’ da.

Og det var vel litt rart, for da var jeg vel bare ti år, og Geir Arne ti år, og Christell åtte år.

Så hvorfor var farmora mi så interessert i denne skrøninga jeg fant på?

Ågot måtte sette seg ned, ved kjøkkenbordet, så interessert i skrøneriet var hu.

Var Ågot pedofil, lurer jeg nå.

Det er mulig.

Vi får se.

Men da jeg avslutta klininga, med Christell.

Så tenkte jeg på det, at nå har jeg jammen meg noe å fortelle Ågot, neste gang jeg drar bort til henne.

For Ågot var så interessert i Christell og Geir Arne osv.

Og da glemte jeg å konsentrere meg om Christell.

Og plutselig ble det for mye for meg.

Med både Ågot og Christell.

Så akkurat da vi var ferdig å kline.

(Vi klinte i 20-30 minutter kanskje.

Jeg lå oppå henne, i senga hennes).

Og akkurat da vi var ferdig å kline.

Så skøyt det en stråle med sikkel ut fra nederst i munnen min, kjente jeg, som landa i munnen til Christell, akkurat mens vi var på slutten av klininga.

Så sa jeg unnskyld.

Så sa Christell at det var greit vel.

Men da har jeg senere hørt av søstra mi Pia, at jeg har spytta i munnen til Christell.

Men da fikk jeg ikke svart noe.

Men det var ikke spytt, det var bare en stråle med sikkel, som kom automatisk, fra under tunga ca., mener jeg å huske.

Kanskje fordi jeg bevegde munnen, for å avslutte klininga.

Noe sånt.

Det er mulig.

Den strålen kom ihvertfall automatisk.

Det var ihvertfall ikke noe villet spytting, som det var snakk om.

Men det fikk jeg ikke forklart til søstra mi.

Men søstra mi forklarte ikke hvordan hu fikk vite det vel.

Så søstra mi tok det ikke opp ordentlig.

(Eller om det var fordi at søstra mi var morsk og aggressiv i målet.

Eller det var nok fordi at søstra mi bodde nede hos Haldis, så vi snakka ikke sammen så mye på den tida, og da var vi ikke helt på bølgelengde.

Så jeg syntes nok at det ble litt for privat, (og litt flaut), å snakke detaljert med søstra mi, om den gangen jeg og Christell klinte.

Og at jeg nok derfor holdt mest kjeft i den samtalen, (som også var nede hos Haldis, på rommet til søstra mi vel, det gamle rommet til Jan Snoghøj vel, hvor han hadde pleid å hatt masse kondomer under senga. Ihvertfall var det i huset til Haldis.).

Noe sånt).

Så her var det mye rart.

Christell er jo neanderthal, kan det virke som.

Og hu er veldig sånn smekker da, og har alltid vært det, synes jeg, (som er et par år eldre, og som sikkert har sammenligna henne med jentene i klassen min da, i hue. Noe sånt).

Og hun var ganske varm, mener jeg å huske.

Og hadde ren munn og sånn.

Det var ikke sånn at hu røyka eller noe.

Og vi tungekyssa og sånn da, mens jeg lå oppå henne.

Og det ble ganske hett, siden hu Christell var så varm.

(Sikkert fordi hu var neandertaler, som visstnok sleit, ifølge Wikipedia, etter slutten av istiden, på grunn av at det ble for varmt for dem vel.

Så jeg ble nok sånn, at det var nesten som at jeg fikk feber.

Siden jeg ble varmet opp av Christell, som jeg lå ganske forsiktig oppå vel.

Jeg var en tynn gutt, som nok ikke veide så mye mer enn Christell.

Kanskje 30-40 kilo, eller noe, for jeg mener jeg veide 45 kilo første året på ungdomsskolen, et par år seinere vel.

Så det var kanskje derfor jeg ikke klarte å kontrollere sikkelet mitt.

Siden Christell er neandertaler, og gjorde meg for varm.

(Hun var nesten som en varmovn omtrent, vil jeg nesten si.

Ihvertfall veldig varm å ligge oppå).

Sånn at det ble nesten som at jeg fikk feber, og da ble litt ‘dorky’ og begynte å sikle inn i munnen på Christell osv.

Noe sånt tror jeg nesten det må ha vært nå.

Men men).

Men jeg glemte ikke Gry Stenberg i stua.

Så jeg avslutta det, når jeg syntes vi hadde holdt på for lenge.

Og jeg syntes vi var alt for unge til å ha sex, så det var bare snakk om uskyldig klining.

Så sånn var det.

Så at man skal bli forfulgt for å kysse og sånn, det synes jeg blir for dumt.

Her må politiet osv., følge lovene.

Man bruker ‘hippie-metoder’ og dømmer folk på forhånd kanskje.

Men da blir det som å prøve å finne opp kruttet på nytt, mener jeg.

Fordi det er sånn, at alle har rett til en rettferdig rettsak.

Men politiet er som Judge Dredd, synes jeg det virker som, og skal dømme selv da, og vrir og vrenger på alt, for å sette meg i et dårlig lys, synes jeg at det virker som.

Min mormor hadde visst hatt en morfar, som også ble behandlet sånn, av sine samtidige, at han var flink i alt, men ble plaget av sine medelever og kolleger osv., husker jeg at min mormor sa, på telefonen, et år ca. vel, før hun døde ifjor sommer da, over 90 år gammel. Men men).

(Anders Gjedde Nyholm, het han, øverstkommanderende general i Danmark, på 1920-tallet).

Men amerikanere, de bryr seg nok lite om sånt, hvis man ikke er amerikansk statsborger.

Da bare bøller de med alt og alle, synes jeg det virker som.

(For jeg hørte jo noe av hva de sa, da jeg av var i forhør, i Detroit, i 2005, siden jeg dro på ferie til USA!).

Så jeg vet ikke hva jeg skal si.

Men nå har jeg prøvd å forklare det her med den gangen jeg klinte med Christell igjen da, her på bloggen.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Mvh.

Erik Ribsskog

28. mai 2010
Den sommeren jeg bodde hos farmora mi på Sand, før jeg flytta til Oslo, i 1989, så la Cecilie Hyde igjen denne singelen på rommet til meg og søstra mi

PS.

Hvorfor jeg og søstra mi skulle ha samme rom, (det gamle rommet til farmora og farfaren min), det veit jeg ikke.

Det var farmora mi Ågot, som hadde vært husmor i det huset, siden 60-tallet, som styrte nesten litt myndig med sånt.

Da farfaren min, Øivind, døde, så flytta farmora mi, Ågot, inn på et annet rom, så det gamle soverommet deres ble stående tomt.

Og da faren min solgte leiligheten som jeg hadde bodd i fra 1981, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, i mai 1989 vel.

Så ble jeg og søstra mi innlosjert i det gamle rommet til Ågot og Øivind, på Sand.

Hvorfor vi måtte dele rom, da jeg var 18 og søstra mi var 17, det veit jeg ikke.

Men sånn var søstra mi, og venninna hennes, Cecilie Hyde også, at dem pleide å ligge ved siden av meg, i vannsenga mi, på soverommet som liksom var faren min sitt, men som han aldri brukte, og som jeg hadde tatt over, siden det var vannseng der, og større plass til skrivebord, (jeg monterte om skrivebordsplata fra det første soverommet mitt, på veggen på det soverommet mitt, som liksom var faren min sitt), og data med TV, osv., (med klær på da, med Cecilie Hyde i midten), en del ganger, det halve året søstra mi bodde sammen med meg i Leirfaret, (fra jula 1988 ca., til faren min solge leiligheten i mai 1989 da).

Før jula 1988, så bodde søstra mi nede hos Haldis Humblen, fra 1983, (da hu rømte fra mora si i Larvik), til ca. rundt juletider 1988, som sagt.

Jeg var veldig travel det skoleåret, 1988/89, for jeg gikk siste året på videregående, (i Drammen, med lang skolevei), var russ, jobba deltid på CC Storkjøp i Drammen, og tok kjøretimer.

Og så flytta pluteslig søstra mi, (og delvis Cecilie Hyde), inn hos meg, midt i det travle skoleåret.

Og da hadde jeg bodd aleine fra jeg var ni år.

Så jeg var ikke så vant til å bo sammen med jenter og sette grenser osv.

Jeg var nedtrykt etter å ha bodd i nesten ti år alene, som barn, så jeg bare lot de jentene ligge i vannsenga mi, og gjøre nesten hva de ville.

For jeg var litt sånn nedfor, og var bare glad for at jeg slapp å bo aleine lenger.

Så jeg protesterte ikke på det, at jeg måtte bo på samme rom som søstra mi, eller at søstra mi og hennes venninne Cecilie Hyde, flytta inn og var mye hos meg, i leiligheten i Leirfaret, det siste halve året, som jeg bodde der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Men da sa ikke jeg det, som jentene i klassen min på Gjerdes VGS. i Drammen sa.

(Jeg tror det var hun Lise).

Etter at Cecilie Hyde, maste seg til vel, å bli med meg på en russekro i Hokksund, i mai 1989, (mens mormora til Cecilie Hyde, var på ferie vel, så Cecilie sa at jeg og søstra mi kunne bo hos henne da, (i et hus ikke langt fra båthavna i Svelvik, eller hva det heter der), en god del ihvertfall, siden hu hadde bodd så mye hos meg, i månedene før).

Så jeg bodde mye hos Cecilie Hyde, i russetida, (ihvertfall noen dager), og sov i senga til mormora hennes, (som hu kalte for ‘mor’).

Men men.

Og da, på den russekroa, så ble jentene i klassen min, i Drammen, var på hun Cecilie Hyde.

Så da jeg kom inn i klasserommet, en gang i mai 1989 vel, så sa hu Lise vel, høyt, så alle hørte det, (inkludert meg), at hu Cecilie Hyde hadde hatt tre aborter, (og dette var skoleåret 1988/89, og jeg og Cecilie Hyde, gikk på samme skoletrinn, så vi var begge 18-19 år).

Så hvordan søstra mi fikk så ‘dårlige’ venninner, som Cecilie Hyde, som visstnok hadde hatt tre aborter, allerede da hu var 18 år gammel, det veit jeg ikke.

Men det er kanskje noen andre som veit det.

Det er mulig.

PS 3.

Det er også mulig at det var en kassett med den sangen på, som hun Cecilie Hyde la igjen, på Sand.

Hu spilte ihvertfall den sangen for meg, husker jeg.

(For jeg var vel også litt musikk-fan, selv om jeg ikke var like mye musikk-fan som henne vel).

Og så la hu igjen den sangen på kassett, var det kanskje da.

Noe sånt.

Og hu lot meg også få låne Martin Gore, (fra Depeche Mode)-plata, med litt depressive versjoner, som han hadde av noen sanger han hadde covret.

‘Counterfeit’, het vel den plata.

Men det var sånn at jeg lå på en madrass på gulvet der, tror jeg.

Ihvertfall så hadde jeg ikke så mye møbler og sånn, på det rommet jeg delte med søstra mi.

Så jeg ble litt sånn daff der, den sommeren jeg bodde der.

Og da hadde jeg ikke tatt på coveret, på den plata med Martin Gore.

Og da Cecilie så det, noen uker seinere, så eksploderte hun da, siden jeg ikke tok vare på plata like fint som en platesamler ville ha gjort det.

For jeg lot plata stå på gulvet, lent mot stereoanlegget, uten å ta på coveret.

Og da tilta Cecilie, for da kom det støv på plata osv. da.

Mens jeg var litt mer ‘laid back’, når det gjaldt sånne ting, for det var jo bare å børste støvet av plata, jeg hadde vel en sånn plate-børste osv., f.eks.

Men jeg var litt deprimert osv. den sommeren.

Jeg hadde møtt en finsk dame i Brighton osv., og hadde vært i bråk der og jobba i Drammen, på CC, men jeg kjeda meg i sommerferien i Drammen, og traff ingen jeg gikk bra med der, etter jobben osv.

Men men.

Så det var vel litt uvant å ikke bo på Bergeråsen vel.

Noe sånt.

Hvem vet.

Det var ganske kjedelig den sommeren vel.

Kanskje det var det, at jeg bodde hos farmora mi, som kunne være myndig, og også til og med gjøre seg morsk.

Og som alltid lagde mat for meg, og vekka meg osv.

Men jeg hadde ikke noe kontakt med noen kamerater den sommeren, 1989.

Og var bare en uke på ferie vel, i Brighton, allerede i juni.

Så juli og august ble litt kjedelige og tomme.

Så jeg var ikke helt på topp, den sommeren, husker jeg.

Det var ikke sånn som sommerne før, at jeg var en måned på ferie i Brighton, eller nærmere to uker i Sveits, f.eks.

Det kan ha vært fordi at denne sommeren jobbet jeg heltid, på CC Storkjøp, i Drammen, i kassa for det meste vel.

Og jeg bodde som sagt hos farmora mi.

Og hadde søstra mi og Cecilie Hyde veldig nærme innpå.

Unntatt når dem var på ferie, i mange uker i Spania da.

(Da de vel også var i Amsterdam og jobba med noe greier, mener jeg de prata om, og virker det som for meg, nå i ettertid).

Søstra mi var så sur på meg, da hu kom tilbake fra Spania, fordi jeg ikke hadde sendt henne penger.

Men det var noe hu tok med faren min.

Og jeg betalte et gebyr, på nesten 150 kroner, (av mine egne penger).

Men hu var sur på meg, fordi at faren vår bare ville sende henne 300 kroner.

Men det var vel mellom faren min og henne, mener jeg.

Så hu søstra mi er ikke helt god, vil jeg si.

Og da var hu 17 og et halvt, så hu var nesten myndig da.

Så hu har vel ikke så mye unnskyldning, vil jeg si.

Kanskje hun tror at jeg og faren min er den samme personen?

Klarer hun ikke å skille?

Hva vet jeg.

Hun har kanskje noen problemer.

Det er mulig.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 4.

Det hører vel med til historien, at jeg satt på den sangen, på full guffe, på stereoanlegget mitt, da tanta mi, Inger, fra Sande og i Jehovas Vitner, (som nå bor i Son), var på besøk, og skulle plukke plommer fra plommetreet til Ågot, med hennes velsignelse vel.

(Rett utafor vinduet til meg og søstra mi).

Jeg vet ikke hvorfor jeg satt på den sangen så høyt da.

Men jeg bodde jo der, den sommeren, så jeg reagerte kanskje på å få tanta mi på besøk.

For det ble kanskje for mange mennesker for meg.

For jeg var jo vant til å bo alene.

(Eller, det var vel kanskje det at hu tanta mi oppførte seg som om hu var hjemme der, som jeg reagerte på.

Jeg bodde liksom der, også plutselig dukka det opp ei tante, fra ingensteder, som oppførte seg som om hu bodde der da.

Så jeg kræsja nok litt med hu tanta mi Inger, fra Son, den sommeren.

Så sånn var det.

Hu gikk også for nærme, synes jeg.

Hu gikk liksom mellom meg og Ågot.

Og Ågot hadde nesten vært som en mor for meg, på 80-tallet.

Så begynner pluselig Inger å gå mellom oss, og spørre meg om ikke jeg er glad i Ågot osv.

For Ågot var så trist og lei seg, for ingen brydde seg om henne, sa Inger, at Ågot hadde sagt.

Men jeg ble litt fornærma over at Inger gikk så nærme.

For det var nesten som at hu gikk imellom en mor og en sønn da.

Og det skjønte nok ikke hu Inger, at hu fornærma meg da.

Så jeg bare svarte noe, mens huet mitt ble varmt da, litt av sinne, eller noe, at jeg ikke brydde meg noe om Ågot.

Men det var pga. måten hu spurte på, og at hu, tante Inger, gikk mellom meg og Ågot.

Og vi var vel ganske nærme, tror jeg, siden Ågot var nesten som en mor for meg, på 80-tallet.

Mens jeg ikke kjente hu Inger så bra.

Men det skjønte hu kanskje ikke selv.

Det er mulig.

Hva vet jeg.

Vi får se).

Og de plommene, de var det noe galt med.

Ågot hadde fortalt meg at de var sure, så de burde jeg ikke spise av, eller noe.

(Jeg mener hu, eller noen andre, sa det var victoria-plommer?

Men det er mulig jeg husker feil).

Og hu pleide sjelden å plukke de vel.

Det samme med ripsen der, det var ikke sånn at jeg gikk og spiste av ripsen og plommene til Ågot.

Selv om jeg var vant til å spise moreller, (og noen ganger epler og vel også pærer vel), i hagen, da jeg bodde hos mora mi i Jegersborggate i Larvik, noen år før jeg bodde i Svelvik da.

Så det var liksom som at det var noe galt med de plommene og ripsen til Ågot.

(Ågot hadde ikke epler eller pærer f.eks., kun rips og plommer).

Seinere har jeg tenkt, om de hadde noen sex-slaver i kjelleren der, eller noe, og at det sluket som var i kjelleren der, at vannet som gikk i det sluket, gikk under det plommetreet, f.eks.

Hva vet jeg.

Men ting som min fars brødre sa og gjorde og reagerte, har fått meg til å lure på det, om de hadde sex-slaver i kjelleren der, på 60-70 tallet f.eks.

Men det skal jeg ikke si sikkert altså.

Dette har jeg skrevet om i ‘Kjeller’-tråden på VGD, som også er på bloggen.

Så sånn er det det.

Bare noe jeg tenkte på.

PS 5.

Og hu tante Inger.

Hu er ikke dattera til Ågot altså, bare for å få med om det.

Ågot hadde tre sønner.

Og Inger er gift med den yngste sønnen til Ågot, Runar.

Så det var ikke sånn at det var dattera til Ågot, som gikk mellom meg og Ågot.

Nei, det var svigerdattera til Ågot, som gikk mellom meg og Ågot.

Filletanta mi, blir det vel.

Så filletanta gikk nærmere enn farmora.

Da er det noe gæernt, mener jeg.

Ihvertfall når farmora mi, Ågot, nesten var som ei mor for meg, siden jeg bodde hos faren min.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

PS 6.

De plommene og ripsbuskene til Ågot, de var også på nordsia av huset, forresten.

Det var kanskje litt rart?

Det var vel ikke der hekken rundt huset vokste best, for å si det sånn.

Eller husker jeg feil?

Hm.

Det var like ved det plommetreet, at Petter og Christian Grønli skulle ha meg til å gå inn i en trang snøhule, med hue først, en vinter på begynnelsen av 80-tallet.

(Men det ønska ikke jeg).

Det var sånn en annen gutt fra Bergeråsen, (sønn’ til Ruth Furuheim), døde i hagen til Petter og Christian forresten, et par år før vi leika og bygde snøhule, i hagen til Ågot.

Men men.

Bare noe jeg kom på.

23. mai 2010
I England, så er dem tidligere ute med alt. Til og med 17. mai er dem tidligere ute med

Dette er fra den skandinaviske kirken i Liverpool, (som egentlig er en svensk kirke, men det var mye rødt, hvitt og blått på den idag ihvertfall).

Til venstre så ser vi Telemarksbunad, og damen til høyre har på seg Buskerud-bunad.

(Men sølvet var fra et annet område, for det var arvet).

Jeg spurte om jeg fikk lov å ta bilde, (for det husker jeg, fra da jeg var i bryllup med slekta til min fars stedatter Christell og dem, at man kan spørre om å ta bilder, av ‘damen i folkdrakten’, som f.eks. svensker kaller bunad, (husker jeg fra det bryllupet i Kristiansand, i 1989, da søstra mi og Christell og Jan (Snoghøj), fortalte meg at søstra mi hadde blitt mishandlet av faren min, da hun var liten, eller misbrukt, var det kanskje).

Jeg måtte spørre hvor disse bunadene var fra, (selv om jeg jo hadde en farmor fra Rollag, i Numedal, i Buskerud, som jeg fortalte hun damen til høyre på bildet om).

Jeg fortalte at jeg skulle skrive om 17. mai i England, på bloggen, og det syntes hun var fint.

Så det var hyggelig å møte noen fra Buskerud, siden jeg har gått på skole der, og siden farmora mi er derfra osv.

Men hun var nok ikke så veldig norsk da, farmora mi, for jeg har aldri sett at noen av damene, på min fars side av familien, har gått med Buskerud-bunad eller noen annen bunad.

Men men.

Og min mor var jo halvt dansk.

Og hun var oppvokst i Nordland, og hennes far var fra Romerike, og de flytter fra Nordland til Buskerud, og siden til Vestfold.

Så min mor gikk heller ikke med bunad.

Så ingen i min familie, har gått med bunad, som jeg kan huske, ihvertfall.

Men men.

Så min familie er nok ikke så veldig norske.

Jeg er kanskje den som er norskest i min familie, vil jeg tro, for jeg har gått i flaggborgen, i 17. mai-toget, på Berger, ihvertfall, i 1983, eller når det var.

(Og jeg har også gått i 17. mai-toget til Østre Halsen skole, hele veien fra Østre Halsen og til Bøkeskogen i Larvik, da jeg gikk i første klasse, i 1978, den dagen rektor Ness døde der, og de ikke visste om de skulle flagge, eller ha flagget på halv stang, eller ikke flagge, selv om de vel hadde flagget på halv stang).

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Her er noen videoer fra den norske 17. mai-feiringen i Liverpool:

PS 2.

Her er noen bilder fra idag:

16. mai 2010
Jeg sendte en ny Facebook-melding til hu Lill-Doris Gustavsen, fra Sande

Erik Ribsskog 8. mai kl. 15:41

Hei,

jeg bare kom på en ting til å mase om.

Du har ikke klassebildet, fra 2. klasse, da vi gikk i samme klasse.

For tinga mine fra Berger, de forsvant mange, da faren min solgte leiligheten jeg bodde i, noen uker før skolen var ferdig, våren 1989.

Og jeg har ikke fått noen ting etter farmora mi, Ågot Mogan Olsen, (jeg hadde noen ting i huset hennes, for jeg pleide å spise middag der, så jeg hadde noen skuffer i reolen, hos hu og farfaren min).

Men det huset har jo onkelen min Runar fått, etter at farmora mi dro på sykehjem.

Og etter at hu døde, så fikk jeg ingenting etter henne, enda hun var nesten som en mor for meg, ihvertfall den tida før jeg begynte på videregående.

Så de tinga som lå der, de har kanskje fetterne og kusinene mine og søstra mi fått.

Fetteren min fikk ihvertfall en del av de tinga hu hadde på veggen, (noe egyptisk kunst/trykk, mener jeg det var, og noe kitch da, sånn som negerdame som hang på veggen osv.).

'Det er dama mi det', pleide farmora mi å si enten om negerdama på veggen eller dama uten armer på fontena.

Noe sånt.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Den fontena til Ågot, den stod der år etter år, uten vann i.

Hele 80-tallet ihvertfall, vil jeg si.

Men jeg tror hu fikk vann i fontena, en gang på begynnelsen av 90-tallet.

Selv om jeg ikke skal si det sikkert.

Hvem vet.

Hu fikk heller ikke mann’ sin, Øivind, (min farfar), til å lage hylle til henne, for å ha pyntegjendstander på.

Heller ikke faren min gadd å lage det.

(Enda de hadde snekkerverksted, noen meter fra huset hennes).

Så alt var nok ikke bare fryd og gammen i huset til farmora mi.

Det tror jeg nok ikke.

Men var Ågot lesbisk tro, lurer jeg litt på nå.

Siden hu ville ha fontene med naken dame på osv.

Og hu var ikke så glad i farfaren min heller, men behandla han litt bryskt vel, og klagde på at han ikke hadde vært noe snill mot henne, etter at han var død.

Hvem vet.

Vi får se om dette er mulig å finne ut.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

8. mai 2010
Raritet angående etternavn

Nå driver jeg med slektsforskning, og da kom jeg på en raritet, eller kuriositet, nå.

Mora mi, hu skilte seg fra faren min, på begynnelsen av 70-tallet, og skifta da tilbake til sitt pikenavn, Ribsskog.

Mens min fars nye partner, Haldis Humblen.

Hun skilte seg fra Oddbjørn Humblen, (antagelig på 70-tallet det og), men hun skifta ikke tilbake til sitt pikenavn Brekke.

Det var litt rart, at partneren til faren min, hun heter Humblen enda.

Enda Humblen er hennes eksmann, fra for ca. 40 år siden.

Og hun har vært partner med faren min, i 30 år.

Men i alle disse 30 årene har hun brukt sin eksmanns navn, Humblen.

Er ikke dette litt rart?

Er det Haldis som har på buksene i partner-forholdet?

Er Haldis mannen i forholdet?

Eller var det Haldis’ eksmann, Oddbjørn Humblen, som var mannen i forholdet.

Og nå Christell Humblen, Haldis og Oddbjørns datter, (siden han Oddbjørn Humblen, havnefogd i Ålesund, døde for et par år siden vel).

Hvem vet.

Noe var det nok.

Så faren min er nok som en slave av Haldis, vil jeg si.

Det kan stemme med noe som skjedde, i bryllupet til Haldis sin sønn, Viggo, (Snoghøj/Snowhill, bodybuilderen).

Da bodde jeg og søstra mi og Christell og Haldis og faren min, på hotell i Køge.

Like ved torget vel.

Og da, så kom plutselig Christell inn i rommet, og sa ‘Arne sleiker tissen til mamma’.

Dette var vel midt på 80-tallet, så vi var i begynnelsen av tenårene, jeg og Christell og Pia.

Jeg husker jeg kjøpte en sånn nøkkelringholder, som peip når man plystra, på flyplassen i Kastrup, på vei tilbake til Norge.

Så det var vel midt på 80-tallet, kanskje i 1985, eller noe?

Hvem vet.

Og da gikk jeg ut i gangen på hotellet.

Og da stod døra til rommet til faren min og Haldis åpen.

Og da lå Haldis på senga, (jeg så bare den nederste halvdelen av den slanke kroppen hennes).

Mens faren min knelte på gulvet vel, ved siden av senga, og ganske riktig, (som Christell sa), sleika Haldis i fitta.

Så det kan kanskje virke som at faren min, var tjeneren eller slaven til Haldis.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Denne episoden, med den her fittesleikinga til faren min, på Haldis.

Den skjedde forresten på ettermiddagen, må det vel ha vært, den første dagen vi kom ned dit, med flyet til Danmark.

Altså antagelig på en fredag.

For jeg husker at bryllupet var på en lørdag, for Haldis klagde på at jeg prøvde å følge med på engelsk fotball, på en TV som stod i lokalet hvor bryllupet skulle være og bruden, (Grethe, dansk flyvertinne), sin far, hadde 50 års-dag.

(Det fikk jeg ikke lov til tror jeg, hvis jeg husker riktig).

Seinere så maste jeg om vi kunne dra hjem, (eller til hotellet da).

Men Haldis ville ikke dra tidlig hjem fra sin sønns bryllup.

Men vi fikk nattmat, som Viggo ordna.

Så vi var nok i det lokalet hvor bryllupet var, i ihvertfall 12 timer, hvis jeg skulle gjette.

Og jeg var jo sur, fordi jeg måtte bo alene, i Leirfaret, mens resten av Ribsskog/Snoghøj/Olsen/Humblen-familien bodde nede hos Haldis, i Havnehagen.

Jeg likte ikke å bo alene, fra jeg var ni år nemlig.

Og Haldis, hun ble sett på som Olsen-familiens svar på Yoko Ono, som splittet opp Olsen-familien da.

Ihverfall i farmora mi sitt hus, hvor jeg gikk hver dag etter skolen, for å spise middag.

Så det var en stor konflikt mellom meg og resten av folka.

Så jeg var egentlig ikke i samme familie, som faren min, søstra mi, og Christell og Haldis.

Men de fire var liksom en familie da.

Så det var Humblen/Mogan Olsen-familien, (hvor søstra mi var med), som dro på ferie.

Også måtte jeg være med og.

Så da prøvde jeg å holde meg ganske i bakgrunnen.

For jeg var ikke ‘gromgutten’ i familien.

Det må ha vært sønnene til Haldis.

Jeg var en outsider.

Som ikke var helt fornøyd med tingenes tilstand, i familien vår.

Så det lå ann til konflikter da, for å si det sånn, under disse feriene.

Så jeg var kanskje ikke den mest ivrige til å feire bryllupet til Haldis sin sønn, osv.

Så jeg ville tilbake til hotellet, mens Haldis ville feire hele natta da.

Og sånne ting var det ofte.

Men jeg prøvde å dempe meg litt, og si minst mulig omtrent.

For jeg visste ikke hvor jeg hadde de folka som liksom skulle være i familien min da.

For jeg omgikks ikke med alle de til daglig, så de kjente hverandre bra, men jeg var han eneboeren, som var som en outsider da.

Siden faren min og Haldis lot meg bo alene, fra jeg var ni år da.

Så jeg var ikke så hjemme, når vi dro på ferier osv., (som jeg fikk være med på, antagelig for å holde fasaden oppe, for resten av slekta til Haldis osv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 2.

Og på formiddagen, på lørdagen, før bryllupet.

Så måtte vi i kirken, for Haldis og faren min, skulle sitte der og der da.

Jeg tror ikke at Viggos far var der, (eller det skal jeg ikke si sikkert).

Haldis skulle ihvertfall sitte et spesielt sted da, nærme alteret i kirken osv., siden hun var brudgommens mor.

Så da, så måtte Haldis og faren min, ha møte med presten, for å øve på hvor de skulle sitte osv.

Og da, så trodde presten at faren min var Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj/Snowhill, husker jeg.

Så måtte Haldis forklare presten at faren min ikke var brudgommen da.

Og det kan ha vært fordi at Haldis er mye eldre enn faren min.

Kanskje 5-10 år, eller noe.

Så det kan også støtte opp om dette, om at Haldis er ‘mannen’ i forholdet til faren min.

Hvem vet.

Bare noe jeg kom på.

PS 3.

Siden 1985, så har Viggo blitt skilt fra hun danske Grete, (men de fikk en sønn, Simon).

(De danskene var for seg, i bryllupet, og de sang 50 års-sanger, for faren til bruden.

Så det var sånn at nordmennene satt for seg, og danskene for seg.

Det var liksom ikke noen hyggelige dansker der, synes jeg.

De sang bare sånne litt sære sanger, om at brudens far hadde blitt gammel osv.

På ti forskjellige måter, i like mange sanger.

De var ikke så opptatte av bryllupet, virka det som, brudens familie, må jeg si, sånn som jeg husker det.

Så Berger-folka, (som det var en del av der, eller norske folk).

Dem sang den sangen her, (som svar på de danske sangene).

(En sang jeg også lærte etterhvert):

‘Så svinger vi på seidelen igjen, hei skål’.

‘Så havna vi på fyllefest igjen, hei skål’.

Og da ble danskene litt stille.

Men danskene skjønte ikke den fine, norske sangen.

Og nordmenna skjønte ikke de danske sangene, noe særlig, annet enn at de sang at brudens far var blitt gammel, på mange forskjellige måter.

Så sånn var det).

Søstra mi Pia, sier at nå er Viggo som en gigolo, for en dame i USA.

Her er fancluben til Viggo:

http://www.facebook.com/group.php?gid=18859439949

PS 4.

Jeg lurer på om de er ironiske med Viggo, han er jo ikke så svær.

Han sa alltid det, på 80-tallet, at det var noe dritt, å være bodybuilder, når man ble gammel.

For da, så måtte man holde musklene ved like osv., ellers ble det problemer da, at musklene ble til fett kanskje, eller hva det var.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

PS 5.

Eller altså, Viggo er jo svær da.

Men han er ikke sånn verdens største liksom.

Men men.

Så hvordan den fancluben er ment, det vet jeg ikke.

Om det er oppriktig, eller om det er mobbing.

Det virker litt overdrevet for meg, ihverfall.

Men men, det kan jo hende at jeg tar feil.

Hva vet jeg.

Vi får se.

PS 6.

Viggo har visst også en svensk datter, på 18 år, som jeg ikke har hørt om:

http://www.facebook.com/group.php?gid=18859439949#!/viggosnowhill?ref=sgm

PS 7.

Det tror jeg må være hun her:

http://www.stureplan.se/articles/10782/

PS 8.

Jeg sendte en Facebook-melding til hun datteren til Viggo:

3. mai 2010

Jeg fikk en ny e-post fra Riksarkivet

Google Mail – Spørsmål – Rasjoneringskort under krigen

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Spørsmål – Rasjoneringskort under krigen

riksarkivet@arkivverket.no

<riksarkivet@arkivverket.no>

Wed, Apr 14, 2010 at 2:32 PM

To:

"eribsskog@gmail.com" <eribsskog@gmail.com>

Rasjoneringskort under krigen

Vi viser til din e-post av 09.04.2010.

Vi har dessverre ikke funnet noe informasjon om dette i våre arkiver. Vi beklager å ikke kunne hjelpe deg i denne saken.

Med hilsen

Seksjon for brukertjenester og formidling
Riksarkivet

14. april 2010

Det værste tremenningen min, Øystein Andersen, har gjort, ifølge johncons-bloggs lesere, det er at han ikke hilste på meg, en gang jeg var på Sand

PS.

Jeg har laget en tegneserie faktisk, om denne hendelsen.

Som skjedde sommeren 1991, husker jeg.

Jeg skal jeg se om jeg finner den tegneserien.

PS 2.

Her var den tegneserien ja:

PS 3.

Og den sommeren, da Axel var hos farmora til meg og søstra mi på Sand.

Da fikk Axel noen mynter, (som jeg hadde fått av farmora mi, mange år før), for han maste seg til de.

Men da ble Axel liksom som barnebarnet til Ågot, syntes jeg, så derfor syntes jeg det var greit, selv om det var mange mynter, som Ågot hadde samla i mange år.

Og, da syntes jeg også at Axel måtte ha noe fra mora si sin familie.

Og da hadde jeg liggende, på Sand, hos Ågot, bilder av meg og Axel sin tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, fra Danmark, som var general.

Og jeg hadde mange bilder av han generalen og danskekongen, osv.

Så jeg ga Axel halvparten av bildene.

(For jeg hadde fått tingene etter den kjente øverstkommanderende generalen, og også etter storebroren hans, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som jeg fant ut igår at ble nominert til Nobels Fredspris, i 1931, og som hadde vært viktig dommer i Haag og Epypt, og i Egypt var han til og med president for en domstol).

Så jeg hadde igjen mange ting.

Jeg hadde frimerkene mine der, (jeg samla egentlig frimerker og ikke mynter).

Jeg hadde dokumentene etter Didrik Nyholm, noen sirlig håndskrevne dokumenter, fra tiden i Egypt og sånn, mener jeg det var.

(Det var kronglete for meg å lese skriften hans, da måtte jeg satt meg ned i fred og ro.

Og jeg ville ikke lese det hos Ågot, for hun hadde nok blitt sur, siden dette var hu andre bestemora mi sin slekt.

Og jeg ville ikke ta det inn til Oslo, når jeg bodde hos Axel, for jeg leide bare et rom hos Axel og dem, så jeg trodde det lå tryggere på Sand.

Og jeg hadde et brev, (på kartong), fra danskekongen til en general i slekta til min mormor, om at danskekongen ikke kunne komme i bursdagen til generalen.

Det brevet lå sammen med noen frimerkebrev jeg samlet på, i det samme albumet.

Så derfor forsvant ikke det brevet, tilbake til bestemor Ingeborg.

Så det ligger nå hos City Self Storage i Oslo.

Og Axel fikk 4-5 av fotoene vel.

Men kanskje ca. 100 sider, sirlig håndskrevne, etter Didrik Nyholm, ble liggende igjen på Sand.

Og over halvparten av fotoene, vil jeg si.

Og kanskje noen andre artige ting.

Og frimerkene mine da.

Og en safe.

Men bestemor Ingeborg skulle plutselig ha tilbake de tingene etter sin morfar og grandonkel, hørte jeg, av min far, var det vel.

Så jeg tror hun fikk de tingene tilbake.

De forsvant ihverfall fra Sand.

Etter militæret, var det vel, så henta jeg frimerkene inn til Oslo, (for da bodde jeg på Ungbo, hvor jeg kunne låse rommet, hvis jeg dro på jobb/studier).

Men jeg ble jo nesten sjokka og såret, over at jeg mista de artige skriveriene fra han slektingen til bestemor Ingeborg, som var i Egypt, osv.

Det var liksom sånn at det stakk inni meg, syntes jeg.

For jeg skjønte ikke hvorfor hun ville ha det tilbake heller.

For jeg syntes egentlig at det var litt gjevt, å ha dokumenter etter sånne viktige slektinger.

Men jeg syntes også at jeg hadde et ansvar, ovenfor lillebroren min, Axel, at han skulle kanskje få et bånd til sin mors familie da, og også til farmora mi på sand, og min fars familie.

For da fikk han liksom litt ballast i livet, tenkte jeg.

Eller noe å være stolt over da.

Jeg tenkte at han hadde jo nesten bare bodd inni Oslo.

Han skamma seg kanskje over mora si, som gikk for å være sinnsyk.

Så jeg trodde kanskje det var bra for han, å få de tingene etter riktignok min fars familie, og også vår mors familie.

For da fikk han liksom et bånd til de familiene da, på en måte, tenkte jeg.

Og det kunne vel kanskje være greit, å ha litt bånd til forskjellige slekter, tenkte jeg.

Og ikke bare til faren og stemora si, tenkte jeg, som Axel hadde da.

For Axel oppførte seg jo bra, når han var på Sand.

(Bortsett fra at han plutselig var litt ufordragelig, og sa ‘kan ikke jeg få de myntene da’.

Og det sa han på slutten av ferien, og ikke på begynnelsen.

Og han visste vel at det som lå i de skuffene var mitt.

Men men).

Men når vi kom til Oslo, så var Axel så frekk og ekkel.

Han lo meg stygt og provoserende og kvalmt og klystete, vil jeg si, opp i tryne.

Mens noen utlendinger, stod på Jernbanetorget stasjon, og ergret seg over oss, merka jeg.

For Axel skjønte kanskje ikke, at han var tilbake i Oslo.

Han var ihverfall skikkelig ekkel og jeg var i affekt, for han ville ikke slutte å glise stygt og le ekkelt opp i trynet på meg.

Mens de utlendingene, som kanskje hadde kniv, ble mer og mer provosert de og.

Så etter å ha prøvd å få Axel til å våkne opp og skjerpe seg og slutte å være så ekkel, mange ganger.

Uten at han ville stoppe.

Så bare ble jeg rasende, og sinna, og spente til han.

Og traff der det gjør mest vondt.

For jeg oppfattet det her, som at han hadde lurt meg for de fine tingene, de myntene og de fotoene.

Og når vi kom til Oslo, så bare lo han meg opp i trynet, og var ikke noe takknemmelig, men bare ekkel, og var ikke som noen bror, men som en klysete og bortskjemt og ekkel drittunge, som holdt på å få noen utlendinger til å angripe oss, for han oppførte seg så breialt også.

Så jeg bare ble så provosert, at jeg bare spente til han.

Så traff jeg ulykkelig da, der det gjorde mest vondt.

Så da måtte søstra mi trøste Axel, mens jeg ikke sa et ord, på veien tilbake til Furuset og Ellingsrudåsen.

Så det var veldig et veldig rart skifte i oppførsel, fra Axel, med en gang vi kom til Oslo.

Og det takla jeg ikke så bra, for vi ble nesten angrepet av to kriminelt utseende utlendinger, som jeg så på som litt farlige, for jeg så de fulgte med på oss, og jeg var mye tynnere på den tida, før jeg var i militæret og før jeg begynte å trene, osv.

Og man kan se det, at på Sand, så sa ikke Axel noenting, han oppførte seg som en snill gutt, (hvis man ser på den tegneserien).

Men i Oslo så ble han til den djevelungen da, som nekta å høre, når jeg prøvde å få han til å holde kjeft, da noen utlendinger holdt på å angripe Pia og Axel og meg, på Jernbanetorget t-banestasjon.

Ihvertfall så irriterte og provoserte Axel hele Jernbanetoget t-banestasjon.

Og han ville ikke holde kjeft, enda jeg prøvde så godt jeg kunne, å skremme han.

Så bare ‘hehhehehe’, den råe og stygge latteren, rett i tryne, gjentatte ganger, selv om jeg prøvde å signalisere og få han til å holde kjeft.

For han kunne fått oss knivdrept, eller noe, av de utlendingene som stod der.

Bare spørr min fetter Ove, hva som skjer, hvis man oppfører seg som en provoserende idiot i Oslo.

Da blir du angrepet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Så jeg følte meg sviktet av kameratene mine Øystein Andersen og Glenn Hesler, og broren min, Axel Thomassen, etter den ferien, på Sand, sommeren 1991.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Og da var det ikke så mange igjen.

Da var det søsteren min igjen, men hun hadde tulla med meg, i årene før, så hun var ikke akkurat noen god søster, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 4.

Jeg lurer nå på om det er søstra mi som kontrollerer Axel.

For jeg husker vagt, at en gang, så sa søstra mi, ‘husker du da vi bodde i Larvik, og leika med playmo og dukkehuset osv.’, til Axel.

(Noe sånt.

Mens jeg var i det samme rommet da, i Larvik eller på Berger, eller hvor det var).

For jeg flytta jo tidligere til faren min, enn søstra mi.

Så søstra mi bodde sammen med Axel, til han ble ca. fem år vel.

Mens jeg flytta til faren min, da Axel var bare et år vel, i 1979.

Mens søstra mi flytta til faren min, i 1983 vel, altså da Axel var fire og et halvt år, våren 1983.

Så jeg tror at søstra mi må ha kontrollert Axel, da de bodde på Tagtvedt, i Larvik.

Det var tanken som dukka opp i huet mitt nå.

At søstra mi, må ha tulla med mora mi, og vist med playmo-figurer, i dukkehuset, på rommet sitt, og forklart for Axel, hva han skulle si osv.

Sånn tror jeg det kanskje kan ha vært, da Pia og Axel og mora vår, bodde på Tagtvedt, i Larvik.

Før søstra mi ville flytte til faren min.

For jeg var ganske sjelden på Tagtvedt egentlig.

Ihvertfall etterhvert.

Jeg jeg likte meg best i Larvik sentrum, for jeg kjente jo folk der, for vi bodde jo i Jegersborggate, i Larvik, da jeg bodde der.

Og mora mi lurte meg på en 500-lapp, på Albert Bøe, en gang.

Nei, Domus, var det vel, en påskeferie.

Så jeg hadde noen penger den påsken, og jeg var litt bortskjemt.

Så jeg likte ikke å dra ned dit, etter det, siden mora mi hadde rappa den 500-lappen fra meg, i matbutikken, når vi handla på onsdagen før påske, eller noe.

Og jeg fikk ikke noen penger.

Så mora mi stjal de pengene.

Jeg betalte for påskematen, i kassa.

Og da skulle kassadama ha gitt meg penga, for jeg ga penga i hånda.

Men da strakte mora mi ut hånda, og forlangte å få penga, fra kassadama.

Og da ble jeg veldig sinna, men jeg lagde ikke noe scene ut av det.

Det hadde blitt for flaut.

Men etter det så var ikke jeg så glad i å dra til mora mi.

Så hva som foregikk i det huset der, på Tagtvedt, det veit jeg ikke.

Jeg var der kanskje 8-10 ganger da, på to år, eller noe.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

13. april 2010

Her kan man se at det fantes noe lignende av ‘juledramarkivet’, som jeg har skrevet om på bloggen

http://www.dagbladet.no/2010/04/09/nyheter/riksarkivet/andre_verdenskrig/grini/quisling/11205571/

PS.

Men jeg har ikke klart å spore opp flaska som farmora mi, Ågot Mogan Olsen, prata om.

Fabrikkeier Jebsen, ved Berger-fabrikkene, hadde brukt av rasjoneringsklippet til farmora mi, og bestilt ei flaske dram, fra Vinmonopolet i Drammen, i hennes navn.

Og farmora mi hadde blitt egla, av postmann, var det vel, og hadde blitt så snurt, at hu hadde tatt med den flaska, ned til ‘n Ola, og drukket opp flaska der.

Men jeg er ikke sikker på om det er mulig å spore opp den flaska nå, snart 70 år seinere.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Jeg sendte en e-post til Riksarkivet om dette:

Google Mail – Juledramarkiv fra krigen/Fwd: Arkiv over juledram fra krigen?/Fwd: Rasjonering av juledram under krigen

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Juledramarkiv fra krigen/Fwd: Arkiv over juledram fra krigen?/Fwd: Rasjonering av juledram under krigen

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Fri, Apr 9, 2010 at 7:57 PM

To:

riksarkivet@arkivverket.no

Hei,

jeg ser at dere har mye greier fra krigen, på Dagbladet.no sine nettsider, i dag.

Jeg har prøvd å kontakte Posten og Vinmonopolet, for å prøve å spore opp ei flaske dram, eller juledram, som fabrikkeier Jebsen, ved Berger-fabrikkene, bestilte i navnet til farmora mi, Ågot Mogan Olsen, under krigen.

(Han brukte av rasjoneringsklippa til farmora mi).

Så hadde farmora mi blitt så rabiat, da hu hørte det, av postmann, så hu hadde tatt med den flaska ned til 'n Ola, og drukket opp flaska der.

Har dere oversikt over et slikt juledramarkiv, for eksempel, fra krigen, sånn at det var mulig å spore opp flaska der?

Dette skjedde på Berger i Vestfold, (Berger Gård vel), og polet var Vinmonopolet i Drammen.

På forhånd takk for hjelp med å klare å spore opp flaska!

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-

From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
Date: 2009/10/22
Subject: Arkiv over juledram fra krigen?/Fwd: Rasjonering av juledram under krigen

To: jorn.michalsen@posten.no

Hei,

jeg driver å skriver på en blogg som heter johncons-blogg:

http://johncons-mirror.blogspot.com/

Det som er, er at jeg husker en historie, som farmora mi, Ågot Mogan Olsen, fortalte under krigen.

Om fabrikkeier Jebsen, fra Berger, som farmora mi tjenestegjorde hos, som tjenestepike.

Så hadde han sjølveste Jebsen, bestilt ei juledram-flaske, i navnet til farmora mi, som het Ågot Mogan, på den her tida, tror jeg ganske sikkert.

Og da ble det stor oppstuss, på Berger, for dette kom ut fra Posten, tror jeg det må ha vært, og videre til fabrikkfolket da, at det lå ei juledramflaske, på Berger postkontor, adressert til farmora mi da, som var fra Rollag i Numedal, og var religiøs og aldri drakk.

Så da ble det jo stor hurrabalik da.

Så jeg prøver nå å finne ut, hvilken krigsjul dette var, om det var jula 1943, som jeg mistenker.

(For jeg lurer på om fabrikkeier Jebsen, da fikk kloa i farmora mi.

For farmora mi fortalte meg det, at hu gikk ned, til 'n Ola, (på Sand, tror jeg, eller Sandbu, som postkonteret het, i gamle dager, i butikken til 'n Oddmund Larsen, het han vel).

Så jeg lurte på om dere har 'juledram'-arkiv, over dette, for Vinmonopolet kunne ikke finne den juledramflaska, i arkivene sine, fra krigen.

Men jeg mener at dette må ha blitt registrert, i arkivet, til postkontoret på Berger, som hadde postnummer 3075 Berger, ihvertfall på 70 og 80-tallet.

Nå er det post i butikk, på Spar i Svelvik, som har tatt over, så jeg på hjemmesidene til Posten.

Så jeg lurte på om dette er hos Nasjonalarkivet, eller i Postens arkiver, eller hvordan jeg kan finne ut av dette.

For jeg lurer som sagt på om fabrikkeier Jebsen, fikk kloa i Ågot, siden hu drakk opp krigs-juledramflaska, sammen med 'n Ola, og da ble nok ikke fabrikkeier Jensen særlig blid, så han har nok da antagelig innført noen mer eller mindre straffereaksjoner, ovenfor farmora mi Ågot, som var fra landet, oppi Numedalen da, så hu var vel ikke vant med sånne utspekulerte fabrikkeiere som er fra slekt som hadde utvandret fra Nord-Tyskland, under faren eller farfaren hans vel.

Så da lurer jeg på om faren min er sønnen til Jebsen.

(Jürg Jebsen tror jeg han het, hvis ikke det var faren hans, og det var han sønnen hans som tulla med Ågot, da het han i såfall Jørg Jebsen, hvis jeg husker det riktig).

Og det passer hvis den flaska ble sendt i 1943, nemlig, så jeg lurer på hvem som har oversikt over rasjoneringsklippa, fra krigen, når det gjaldt 'juledram', eller sprit/alkhol da, og dette ble jo sendt med posten, så jeg tenkte at jeg kunne prøve å høre med dere.

På forhånd takk for eventuell hjelp!

Mvh.

Erik Ribsskog

———- Forwarded message ———-
From: Kundesenter, Vinmonopolet <kundesenter@vinmonopolet.no>

Date: 2009/10/19
Subject: RE: Rasjonering av juledram under krigen
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

Hei igjen,

Vi har dessverre ikke arkivet du spør etter.

Med hilsen

kundesenteret

AS VINMONOPOLET

Akersgata 51

Postboks 6953 St. Olavsplass, N-0130 Oslo

Tlf: 04560 Faks: 22 01 51 90

Web: www.vinmonopolet.no

Fra: Erik Ribsskog

[mailto:eribsskog@gmail.com]

Sendt: 16. oktober 2009 13:03

Til: Kundesenter, Vinmonopolet

Emne: Re: Rasjonering av juledram under krigen

Ok,

husk at hu het Ågot Mogan da.

For hu het vel ikke Mogan Olsen da, for dette her med fabrikkeier Jebsen, det

var vel før hu traff farfaren min tror jeg, siden hu gikk til 'n Ola med

flaska, og ikke til farfaren min.

Mvh.

Erik Ribsskog

2009/10/16 Kundesenter, Vinmonopolet <kundesenter@vinmonopolet.no>

Hei!

Morsom historie :o)

Har videresendt henvendelsen til

arkivaren vår som skulle se på saken. Du får svar hvis han klarer å finne ut av

det.

Ha en god helg!

Med hilsen

Elsbeth

Vinmonopolets kundesenter

Besøksadresse: Akersgata 51, 0180 Oslo

Postadresse: Postboks 6953, St. Olavs plass,

0130 Oslo

Telefon: 04560

www.vinmonopolet.no

Fra: Erik

Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

Sendt: 16. oktober 2009 10:07

Til: Kundesenter, Vinmonopolet

Emne: Rasjonering av juledram under krigen

Hei,

farmora

mi, Ågot Mogan Olsen, hu fortalte meg på 80-tallet, en historie fra krigen.

Hu jobba som tjenestepike, på Berger gård, for fabrikkeier Jebsen, som hadde de

berømte Berger-fabrikkene, hvor det ble produsert tepper og tekstil da.

Farmora

mi fortalte, at like før jul, var det vel, et krigsår, så hadde fabrikkeier

Jebsen, bestilt en flaske juledram, i farmora mi sitt navn, og brukt hennes

rasjoneringskort, da.

Og

farmora mi, hu var fra Rollag i Numedal, og hu stemte KRF, så hu drakk aldri.

Men hu ble så sinna, når de andre folka på postkontoret på Berger osv.,

fortalte hu det her da, at fabrikkeieren hadde brukt hennes rasjoneringskort,

for å bestille juledram, uten å spørre henne.

Så farmora mi fortalte at hu tok med juledramflaska, til en som het Ola, som

jeg tror var i familien hennes, siden de var mange søsken, fra gården Mogan da,

i Rollag, og flere av de flytta til Berger, hvor de sikkert jobba på fabrikken

først da, før søstrene hennes Margit og Anne for eksempel, begynte med egen

systue da, på Sand, nabobygda, eller en annen del av bygda.

Så sånn var det.

Men jeg lurte på hva som skjedde med 'juledram'-arkivet, hadde jeg nær sagt,

etter krigen.

Var det amerikanerne som fikk tak i det arkivet, hvor det stod hvem som

bestilte juledram og annen dram, under krigen?

For

jeg lurte litt på hvilket år det var, som farmora mi bestilte juledram.

For

jeg vet jo at NRK-arkivet, blant annet, har blitt digitalisert og gjort

søkbart, på EDB.

Så jeg lurte på om 'juledram'-arkivet også har blitt gjort søkbart, eller må

jeg ringe Vinmonopolet i Drammen da?

Mvh.

Erik Ribsskog

9. april 2010

Jeg lagde en avstemning om fetteren min Ove. Han andre fetteren min, Tommy, kjenner jeg ikke så bra, for han er et par år yngre enn Ove igjen

1. april 2010