Stikkord: Berger

http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:Berger_kirke.jpg

PS.

Bildet ovenfor, er av Berger kirke, (i Svelvik kommune), hvor jeg ble konfirmert, våren 1985.

Berger er på landsbygda nesten, må man vel si.

Det er ikke sånn, at det er sammenhengende byområde, helt til Drammen, eller Oslo, for eksempel.

Så jeg har vokst opp mye på landet, for jeg ble også døpt i Svelvik kommune, (da i Svelvik kirke, og ikke i Berger kirke, av en eller annen grunn, i 1971, var det vel).

I mellomtiden, mellom at jeg ble døpt og konfirmert, i Svelvik kommune, så bodde jeg i seks år i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år.

For mora mi flytta fra faren min, av en eller annen grunn.

Noe jeg ikke likte, for jeg trivdes tålelig bra, på Bergeråsen, vil jeg si, som tre-åring.

Så jeg tilga vel aldri mora mi det, at vi måtte flytte fra Berger.

Men men.

Men vi flytta til landsbygda da og, til Vestmarka, utafor Larvik.

Hvor det var en bondegård like ved.

Og den første personen, som jeg traff på egenhånd, i livet, det var ei budeie, eller bondekone.

Jeg gikk en tur, før mora mi og søstera mi stod opp.

Og gikk inn på et stort fjøs, eller en låve.

Og der var hu bondekona da.

Det var vel sommeren jeg fylte tre år, det her kanskje.

Noe sånt.

Og hu måka møkk, nedi en møkkakjeller, etterhvert da.

Og jeg måpte nok veldig.

Og spurte om det her var ‘bæsj’ da.

Noe hu budeia kunne bekrefte da.

Så dit gikk jeg ikke igjen, må jeg innrømme.

For det var ikke noe jeg kjente til fra hverken Bergeråsen, (eller andre steder), å dytte bæsj ned i et hull i gulvet.

Det var noe helt nytt for meg.

Men men.

Så ble mora mi sammen med Arne Thormod Thomassen, som hu traff på byen i Larvik, på et utested som het Hansemann, som ikke var så utrolig langt fra der vi bodde, selv om vi bodde litt inn i marka da, så var det kanskje en halvtime å gå(?)

Noe sånt.

Og han var veldig streng, å ha som stefar, han Arne Thomassen.

Så han aksepterte aldri egentlig jeg.

Men jeg syntes at faren min var grei da, for han var ikke så streng.

Så til slutt, så sa mora mi, i 1979, at jeg skulle flytte til faren min.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg var den beste i klassen, både på Østre Halsen skole, i første klasse, og på Torstrand skole, i Larvik, i andre klasse, vil jeg si.

(Ihvertfall en av de beste).

Og leksene gikk unna på null komma niks, husker jeg.

Men men.

Men det visste/skjønte kanskje ikke mora mi.

Hva vet jeg.

Eller kanskje hu ble misunnelig?

Hvem vet.

Men jeg var veldig glad, for å komme unna de strenge foreldrene jeg hadde i Larvik.

Selv om jeg ble veldig lei meg igjen, da faren min flytta ned til Haldis Humblen, på Bergeråsen, noen måneder etter at jeg hadde flytta dit.

Dette vet jeg heller ikke hvorfor skjedde.

Men jeg hadde farmora mi, på Sand, like ved, hvor jeg spiste middag hver dag osv.

Så det gikk på et vis da, selv om det var rart for meg, som ni-åring, å være alene hver kveld og hver natt.

Men men.

På Berger, så er det veldig fint.

Det ligger like ved Drammensfjorden, og det er nesten fantastisk fint, å ha båt der om sommeren, og kjøre rundt på fjorden i sola, og kanskje spise noe god mat, i Holmsbu eller på Rødtangen, eller sole seg på et svaberg, og kanskje ta seg en øl, e.l.

Det savna jeg hvert år jeg bodde i Oslo, båtlivet på Berger.

Men båten til Haldis ble ødelagt i den kjente, kraftige høststormen, i 1986, var det vel.

Da Oslo Sentrum også ble oversvømmet, nede ved rådhuset vel.

Men men.

Det er også mye skog, på Berger, som man kan se litt av, på bildet av kirka.

Og det er også fjell, og en innsjø, hvor man også kan bade faktisk, (selv om det er mer oppdrift i fjorden, pga. saltvannet, og i fjorden er det også morsommere å bade, synes jeg, pga. bølgene), som heter Blindvann.

Men men.

Så jeg er veldig typisk norsk.

Jeg har bodd på typisk norske steder, som Berger da, Vestmarka utafor Larvik, Brunlanes utafor Larvik, og på Østre Halsen, i gamle Tjølling kommune, ved Larvik.

Og vi hadde ingen muslimer, i noen av klassene jeg gikk i.

Fra første klasse, til jeg var russ i Drammen, 12 år seinere.

Kun hvite, norske folk.

Unntatt Jeanette, fra Svelvik, som var adoptert, tror jeg, (som gikk i klassen min på ungdomsskolen).

Men men.

Så jeg er veldig norsk.

Jeg ble konfirmert.

Men som jeg skrev til Svelvik menighet, i går.

Så var det for pengenes skyld.

Og fordi de andre gutta i klassen, fortalte om det, at hvis man ble konfirmert, så fikk man mye penger.

Så jeg heiv meg på det.

Men jeg har egentlig aldri vært religiøs.

Jeg har hørt på faren min, som sa at det ikke fantes noe gud.

Jeg ba fadervår, som 3-4 åring, når mora mi ba meg om det.

Men jeg tok det ikke så alvorlig da.

Jeg har aldri trodd så særlig at det finnes noen gud akkurat.

Jeg tror mer på vitenskapen og evolusjonsteorien, til Darwin.

Så sånn er det.

Så jeg er nok ateist, som det heter.

Og jeg tror at religion står for veldig mye, av all faenskapen, i verden.

Jeg var på søndagsskole, og sånn, i Larvik, noen ganger, før jeg flytta til Berger, som 9-åring.

Men det var ikke noe jeg tok høytidelig.

Det var mora mi som først begynte å sende meg og søstera mi på det.

Så det var liksom mora mi sitt opplegg det.

Og ikke mitt.

Jeg følte at jeg hadde mer til felles med min fars familie da, på Berger og Sand.

Så sånn var det.

Så jeg er altså ikke religiøs, i det hele tatt.

Så alle religiøse fanatikere, som forfølger meg, eller andre, de ønsker jeg dit pepper’n gror, for å si det sånn.

Så sånn er det.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Noen lurer kanskje på, hvordan jeg kunne klare å komme meg ut, og gå tur, som tre-åring, uten at mora mi merka det.

Da vi bodde på Vestmarka.

Og det var fordi, at mora vår, hadde soverom, oppe i andre etasje.

Men jeg og søstera mi, vi sov på samme soverom, innerst i huset, forbi to stuer, i første etasje.

Og det var noen sånne senger, som stod der fra før, tror jeg.

Med høye gitter rundt.

I tre da.

Så den eneste måten, omtrent, å komme seg ut av de sengene.

Når man våknet om morgenen.

Det var å ta madrassen til opp og til side, og ta vekk sengebunn-plankene litt.

Da kunne man krype under senga og ut i det fri da.

Og det forklarte jeg også til søstera mi, Pia, hvordan hu kunne gjøre det.

For det var så kjedelig å bare ligge i de sengene, og venta på at mora vår skulle hjelpe oss ut da.

Det er mulig at jeg klarte å klatre over det gitteret og.

Det er mulig.

Jeg husker ikke helt.

Men det var ikke så enkelt, ihvertfall, husker jeg.

Men men.

Og dette stedet mora vår leide.

Som var et lite hus, ute på landet, i Vestmarka, ved Larvik da.

Det var jo helt ukjent for oss, både stedet og huset.

Og i begynnelsen så var det ganske greit å bo der.

For mora vår, hu var ganske streng.

Men hu hadde ikke så god kontroll da, på meg og søstera mi, når vi hadde rom, i etasjen under.

Så vi kunne gå på oppdagelsesreise da, rundt i det huset, før mora vår våkna.

Jeg var nesten aldri oppe i andre etasje der, mener jeg å huske.

Jeg var i første etasje, eller så gikk jeg ut.

Mener jeg å huske.

(Men jeg husker ikke hvor doen og badet var der.

Men jeg tror jeg hadde en sånn vane, å si fra til mora mi, om at jeg måtte på do.

Helt til jeg ble nærmere fire år, tror jeg.

Og fikk kjeft av mora mi, en gang jeg sa det, mens ei venninne av henne var på besøk, da vi bodde på det neste stedet, etter Vestmarka, nemlig i Storgata på Østre Halsen, i et hus Arne Thomassen eide, tror jeg.

Eller om vi leide det).

Men men.

En av de første dagene der vel.

Så fant jeg og søstera mi, en død mus, (eller om det var rotte).

Den var ikke død, men den var halvdød da, av noe rottegift, eller noe vel.

Så jeg syntes at dette var noe jeg måtte prate med mora mi om da.

Dette var da jeg var tre år cirka vel, og søstera mi snart to år kanskje.

Jeg kan sjekke opp når vi flytta dit.

Så gikk jeg opp med den rotta da, (eller om det var en mus), som jeg bar etter halen, opp til mora mi, som ikke hadde stått opp enda.

Hu hadde rom til venstre, eller rett fram, opp trappa, mener jeg.

Men men.

Og jeg ga hu musa da.

Eller om det var rotta.

Men da begynte hu bare å skrike.

Og så kasta hu rotta, eller musa, ut vinduet, fra andre etasje.

Så da syntes jeg og søstera mi synd på den her musa eller rotta da.

Vi gikk vel ut og så etter den, om vi fant den, mener jeg å huske.

Jeg lurer på om vi fant den død.

Det er mulig.

Så det var litt trist, husker jeg.

Og vi var vel ikke sikre på det, om mora vår hadde gjort det riktig.

Men men.

Vi må ha bodd der en del måneder, før mora vår traff Arne Thormod Thomassen.

For jeg husker en jul der, hvor det bare var meg og mora mi og søstera mi.

Og da satt vi ut grøt til nissen der.

Ved et slags skjul vel.

Men jeg å huske.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 3.

Her står det at vi bodde, i Granum, i Rømminga.

Men jeg husker det som at vi bodde, på et sted som het Vestmarka.

Så hva det med Granum, og Rømminga, er, det vet jeg ikke.

Men men.

Men vi flytta ihvertfall dit, i oktober 1973, så jeg.

Så det var nok om høsten, i 1973, at jeg traff hu budeia der da.

Og det var nok jula 1973, at vi satt ut grøt til nissen der, den jula som det bare var meg og søstera mi og mora mi, som bodde der.

Men så ble nok da mora mi sammen med Arne Thomassen da, rundt nyttår 1974, kanskje.

Og vi flytta til et større hus da, i Storgata, på Østre Halsen, i mars 1974 da.

Så det var bare ca. et halvt år, som vi bodde der på Vestmarka da.

Men jeg husker at vi hadde noen barnepiker der, osv., som vi var på besøk hos også, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Og jeg holdt på å bli overkjørt av brøytebilen, en gang, som vi hadde vært hos faren vår.

Antagelig jula 1973 da.

Så var det mye snø da, så faren vår kunne ikke kjøre opp til huset.

Så han parkerte nede på en større vei.

Og bar først søstera mi opp til mora mi da.

Så måtte jeg stå og vente, ved bilen, for det sa faren min.

(Altså han ba meg ikke vente inni bilen, men utafor).

Og så kom brøytebilen da, husker jeg.

Og jeg visste ikke helt, hva jeg skulle gjøre.

Men jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere da.

Og at snøen ble brøyta over autovernet da.

Så han hadde kanskje ikke så bra sikt.

Og hadde retning rett mot meg, som var plasert foran bilen da.

Men det gikk bra, av en eller annen grunn.

Jeg husker ikke om det var fordi at brøytebilen så meg, og sakka farten.

Eller hva det var.

Jeg fulgte litt med på brøytebilen, så den kom ikke så utrolig nærme.

For faren min, som observerte situasjonen litt vel(?)

Han kom og tok meg vekk da.

Og bar meg opp til mora mi.

For det var så mye snø.

Men men.

Men jeg ble nok litt traumatisert, av det med brøytebilen.

Faren min unnskyldte seg også, ovenfor mora mi, om dette med brøytebilen, i en litt sånn uskyldig tone da, som han noen gang har.

Som kanskje er litt tilgjort(?)

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Her er mer om dette: